Del 2
Hovudelementa i den nye lova

7 Matrikkeleiningar

7.1 Registereiningar i gjeldande system

7.1.1 Gjeldande rett

Utvalet drøftar matrikkeleiningar i NOU 1999: 1 kap. 10 og 11.

Grunneigedom

Etter delingslova skal alle grunneigedommar registrerast med gards- og bruksnummer. Omgrepet grunneigedom var på mange måtar ein nykonstruksjon ved innføringa av delingslova, men utan at det ligg føre nokon definisjon. Det er likevel klare haldepunkt i forarbeida til lova for at ein med grunneigedom meinte eit avgrensa areal på jordoverflata, med utstrekning oppover og nedover så langt eigedomsretten gjeld etter alminnelege reglar.

Det er også eksempel på at anna enn grunneigedom er registrert med eige gards- og bruksnummer. Frå gammalt av har f.eks. enkelte lakserettar, fallrettar og jaktrettar blitt særskilt matrikulerte. Denne typen bruksnummer er ikkje tillaten oppretta etter delingslova, men rettar som var særskilt matrikulerte då delingslova trådde i kraft kan vere eiga registereining i GAB-registeret (delingslova § 4-1 fjerde ledd) og i grunnboka (tinglysingsforskriftene § 10).

Festegrunn

Etter delingslova § 2-1 andre ledd skal det haldast kartforretning og opprettast eiga registereining (festegrunn), når ein del av ein grunneigedom blir fest bort for meir enn 10 år. Dette gjeld også punktfeste. Forskriftene til delingslova heimlar visse unnatak frå denne plikta. Kommunen kan vedta at grunn som skal festast bort blir delt frå som eigen grunneigedom, jf. plan- og bygningslova § 95 nr. 5 andre ledd.

Festegrunnen får festenummer under vedkommande bruksnummer. Det har likevel fleire stader utvikla seg ein praksis med å tildele festegrunn eige gards- og bruksnummer utan festenummer.

For tinglysing av festekontrakt som gir bruksrett til ein del av ein grunneigedom for kortare tid enn 10 år, skal utstrekninga av retten gå fram av kontrakten (tinglysingsforskriftene § 15 andre ledd). Det er likevel ikkje påbode med kartforretning og oppretting av eiga registereining for slike kortvarige festeforhold.

Eigarseksjon

Frå midten av 1960-talet utvikla det seg ein praksis der ein oppretta eigne grunnboksblad for kvar sameigepart i bustadsameige og gav dei namnet seksjon.

Ved lov 4. mars 1983 fekk vi ei særskilt lovgiving om eigarseksjonar, der eigarseksjon blei definert som sameigedel i bygning med grunn når det til delen er knytt einerett til bruk av bustad, forretningslokale eller anna brukseining i bygning. Denne definisjonen er ført vidare i ny eigarseksjonslov av 23. mai 1997. Ei viktig endring i forhold til den gamle eigarseksjonslova er at ein eigarseksjon no kan få tillagt eige uteareal. Dermed kan også frittliggjande einebustader eller hytter etter forholda opprettast som eigarseksjonar.

Etter den nye eigarseksjonslova er kommunen tillagt oppgåva med å kontrollere at vilkåra for seksjonering er til stades og å gi løyve til seksjonering, men det formelle ansvaret for opprettinga er lagt til tinglysingsstyresmakta. Seksjonar blir nummererte med seksjonsnummer under vedkommande bruksnummer eller festenummer.

7.1.2 Forslaget frå utvalet

Etter gjeldande rett er det altså tre typar registereiningar; grunneigedom, festegrunn og eigarseksjon. Fleirtalet av utvalet (10 av dei 12 medlemene) meiner at desse framleis skal registrerast som særskilde einingar i matrikkelen, med det nummersystemet som gjeld i dag. Det må gå fram av matrikkelen kva slags matrikkeleining det dreier seg om. Eit mindretal i utvalet (2 av dei 12 medlemene) foreslår at matrikkelen ikkje skal skilje mellom dei ulike typane, og at rettsforholdet (eigedomsrett, festerett osv.) skal gå fram av grunnboka.

Utvalet har særskilt drøfta om det bør innførast ei ordning slik at grunn som skal festast bort alltid blir oppretta som grunneigedom. Eit fleirtal av utvalet (10 av dei 12 medlemene) går inn for at det framleis skal vere mogleg å opprette festegrunn som eiga matrikkeleining. Mindretalet (2 av dei 12 medlemene) ser ingen grunn til at ny festegrunn framleis skal kunne opprettast, og meiner festegrunn i dag skaper mange praktiske problem.

Utvalet drøftar kva som skal vere innhaldet i omgrepet festegrunn og peiker på følgjande (NOU 1999: 1 s. 65):

«Utvalget presiserer at begrepet festegrunn omfatter allerede etablerte bruksretter til en bestemt del av en eiendom uten at retten nødvendigvis er regulert i festekontrakt, når bruksretten har tilsvarende karakter som festerett. Begrunnelsen for dette er at det finnes bruksrettigheter som gir rett til en tilsvarende langvarig og eksklusiv bruk som rettigheter basert på festekontrakt. Dette er innarbeidet i definisjonen i § 6 av festegrunn. Utvalget har vurdert å innføre ett nytt samlebegrep på denne typen matrikkelenhet, for eksempel «bruksgrunn», men kommet til at det ikke er hensiktsmessig fordi det hovedsakelig dreier seg om ordinære festeforhold. For fremtidige bruksretter som skal matrikuleres som egen enhet, legger utvalget til grunn at det må inngås festekontrakt.»

Utvalet presiserer at einingar, under dette rettar, som er tildelte matrikkelnummer etter tidlegare regelverk blir rekna som matrikkeleining og kan stå oppførte i matrikkelen, sjølv om krava i lovutkastet ikkje er oppfylte.

7.1.3 Merknader frå høyringsinstansane

Det har ikkje komme merknader til forslaget frå utvalet om at det som i dag blir registrert som eigne einingar i GAB framleis skal kunne registrerast som eigne einingar i matrikkelen. Det er heller ikkje nokon som har uttalt seg om forslaget frå utvalet om at nemninga festegrunn bør omfatte allereie etablerte bruksrettar til ein bestemt del av ein eigedom utan at retten nødvendigvis er regulert i festekontrakt, når bruksretten har tilsvarande karakter som festerett.

7.1.4 Departementet si vurdering

Departementet støttar forslaget frå utvalet om at det som i dag blir registrert som eigne einingar i GAB framleis skal kunne opprettast som eigne einingar i matrikkelen. Departementet er også samd i at einingar som er tildelte matrikkelnummer etter tidlegare regelverk blir rekna som matrikkeleining og kan stå oppførte i matrikkelen, sjølv om krava i lovforslaget ikkje er oppfylte.

Departementet legg til grunn at nummerering og identifikasjon skal vere einsarta for landet, lett å forstå, og byggje på gjeldande system for nummerering med gardsnummer, bruksnummer, festenummer og seksjonsnummer. Det skal tydeleg gå fram av matrikkelen om eininga er grunneigedom, anleggseigedom, eigarseksjon, jordsameige eller festegrunn. Nærare reglar om nummerering og omnummerering vil bli fastsette i forskrift.

Til liks med utvalet meiner departementet at omgrepet festegrunn også bør omfatte allereie etablerte bruksrettar med tilsvarande karakter som festerett, sjølv om retten ikkje er regulert i festekontrakt. For nærare omtale av matrikkeleininga «festegrunn» blir det vist til kapittel 18.

7.2 Hovudkriterium for å kunne opprette nye typar matrikkeleiningar

7.2.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet uttaler at det er ein fordel å operere med så få typar matrikkeleiningar som mogleg, og meiner det ikkje bør opnast for nye typar matrikkeleiningar utan at det er reelt behov for det. Utvalet meiner at følgjande hovudkriterium bør leggjast til grunn ved vurderinga av om nye typar einingar skal kunne registrerast som eigne matrikkeleiningar, (NOU 1999: 1 kap. 10.4):

• Einingane må vere fast og varig knytte til grunnen.

• Einingane må kunne late seg stadfeste, og få ei fysisk avgrensing ved bruk av koordinatar.

• Disposisjonsretten over einingane skal som hovudregel vere eigedomsrett, eller ein rett som på det nærmaste inneber same eksklusive disposisjonsrett som eigedomsrett, og retten må vare ei tid.

7.2.2 Merknader frå høyringsinstansane

Regionrådet for Nordhordland og Gulen meiner dei kriteria utvalet har sett opp er greie, men hevdar at den overordna modellen for eigedomsinformasjonssystemet ikkje er tilstrekkeleg utgreidd, og at det derfor kan vere fare for å oversjå forhold som bør vere med når ein skal setje opp slike kriterium.

7.2.3 Departementet si vurdering

Til liks med utvalet meiner departementet at det ikkje bør opnast for nye typar matrikkeleiningar utan at det er eit reelt behov for det. Departementet meiner derfor at det er nødvendig å leggje visse hovudkriterium til grunn ved denne vurderinga, og stiller seg bak dei kriteria utvalet foreslår.

7.3 Behovet for nye typar matrikkeleiningar

7.3.1 Forslaget frå utvalet

«Volum» over eller under jordoverflata

Nye byggjemetodar og skort på areal gjer at det i aukande grad blir bygd lagerhallar, parkeringshus, forretningslokale osv. i undergrunnen, med andre eigarar enn dei som eig eigedommen på overflata. I tilknyting til dette oppstår det behov for pantsetjing og transaksjonar av forskjellig slag. Det finst tilsvarande behov knytte til «volum» over jordoverflata, for eksempel «lokk» over ei større ferdselsåre.

Sjølv om det ikkje er heimel i delingslova for å skilje frå volum i vertikalplanet, har det i enkelte kommunar utvikla seg ein praksis med frådeling og registrering av slike eigedommar.

Utvalet meiner det ligg føre eit reelt behov for å kunne registrere avgrensa volum over eller under jordoverflata som eigne einingar, for å lette sal og stifting av avgrensa rettar i slike einingar. Utvalet peiker vidare på følgjande (NOU 1999: 1 s. 66):

«Det er særlig viktig å få en enkel og sikker mulighet for separat pantsetting av slike enheter i forbindelse med finansiering av kapitalkrevende anlegg.

Rettsvern for panterett i slike anlegg kan riktig nok oppnås ved å tinglyse bruksrett på vedkommende grunneiendommer og pantsette bruksretten med tilhørende anlegg. Utvalget har likevel kommet til at det vil være mer hensiktsmessig å ta utgangspunkt i anlegget som eiendomsenhet og gjøre den til registerenhet.

Det er nødvendig å lovregulere registrering av volumer i vertikalplanet som egne eiendommer. Det er for eksempel ingen klare regler i plan- og bygningsloven om vilkår for å opprette slike eiendommer, og delingsloven mangler bestemmelser om hvordan en skal merke, måle, nummerere og kartfeste volumer. Det er dessuten viktig å fastsette klare kriterier for adgangen til fradeling av volumer, i forhold til å opprette eierseksjoner etter eierseksjonsloven. Fradeling bør ikke brukes for bygningsdeler som henger sammen på en slik måte at enheten mer hensiktsmessig bør inngå i et sameie sammen med andre eierseksjoner. Utvalget mener det er viktig å unngå fradeling av volumer uten at dette skjer i tilknytning til en konkret og godkjent utnyttelse av det aktuelle volumet.»

Utvalet har diskutert høvet til å tinglyse «volum» som ein avgrensa bruksrett, slik det kan gjerast etter gjeldande rett. Utvalet meiner dette er ei mindre tilfredsstillande løysing enn å registrere slike «volum» som eigne matrikkeleiningar. Om dette seier utvalet følgjande (NOU 1999: 1 s. 172):

«Med bakgrunn i kompleksiteten i visse utbyggingsprosjekter med tilhørende investeringer mener utvalget at det er en klar fordel å kunne registrere selvstendige «volum» som egne matrikkelenheter. Dette gir etter utvalgets mening klare fordeler når det gjelder finansiering ved pantelån, og når det gjelder bruk og forvaltning. Tinglysing av bruksrett gir ikke samme muligheter for at bruksrettshaveren kan disponere rettslig over volumet, særlig når volumet strekker seg under flere grunneiendommer.»

I SOU 1996: 87 om «Tredimensionell fastighetsindelning» er det foreslått å skilje mellom «anlägningsfastighet» og «markfastighet» i Sverige. Utvalet meiner eit nokolunde tilsvarande skilje bør innførast i Noreg, og foreslår at anleggseigedom blir innført som nemning på volum i vertikalplanet med andre eigarar enn på jordoverflata, mens grunneigedom blir nytta om ein tradisjonell eigedom på jordoverflata.

Jordsameige

Eit jordsameige er eit grunnareal som ligg i sameige mellom to eller fleire andre særskilt registrerte grunneigedommar. Andelane i jordsameiget inngår i grunneigedommane og kan ikkje skiljast frå desse utan gjennom ei eigedomsdeling. Rettsutøvinga er med andre ord knytt til eigedomsrett til ein bestemt eigedom, slik at den som til ei kvar tid er eigar av eigedom x har sameigerett i område y. Jordsameige er ei eigarform med lange tradisjonar i Noreg. Dei fleste jordsameige finn vi i utmarksområda. Det at jordsameigeparten er ein del av grunneigedommen gjeld ved alle slags rettshandlar og disposisjonar over eigedommen; kjøp/sal, pantsetjing, i samanheng med odels- og åsetesrett, jordpolitisk, osv. Andre typar realsameige som er matrikulert som særskild grunneigedom, og kor tilknytingen til dei eigedommane som har andel i sameiget er sikra gjennom tinglyst hefte på grunnboksbladet til sameiget, er ikkje å rekne som jordsameige. Utvalet presiserer også at bruksrettar som ligg i sameige mellom bruk, fell utanfor definisjonen av jordsameige. Opphav, rettstilstand, utvikling og omfang av jordsameige er nærare omtalt i NOU 1999: 1 kap. 25.1 - 25.3.

Det finst ingen klare retningslinjer for registrering av jordsameige i GAB eller grunnboka. Enkelte stader har kommunen tildelt jordsameiga gards- og bruksnummer. Dette har skjedd etter ulike lokale variantar. Dei fleste jordsameiga er likevel ikkje registrerte som eigne einingar, verken i GAB eller grunnboka.

Utvalet meiner situasjon i dag ikkje er tilfredsstillande, og peiker m.a. på følgjande (NOU 1999: 1 s. 69 nedst):

«Utvalget mener det er et klart behov for et mer enhetlig system for registrering av jordsameier i matrikkelen. Innføring av digitalt eiendomskart innebærer et nytt behov for nummerering av jordsameier. For å få til et effektivt samspill mellom kart og register må hver figur i kartet være entydig identifisert. Det er for eksempel behov for å kunne knytte opplysninger om areal, grenser, bruk og naturressurser til selve jordsameiet. Det er også behov for å kunne etablere egne grunnboksblad for jordsameier, fordi det i praksis kan være nødvendig å kunne tinglyse visse forhold direkte på sameiet og ikke på de andelshavende eiendommene. Ved nummerering av festetomter på et jordsameie er det direkte misvisende å tildele festenummer under en av eiendommene med andel i sameiet.»

Utvalet legg til grunn at det dreier seg om å registrere eksisterande sameige, og at det er lite aktuelt å opprette nye jordsameige. Nye sameige, der delane skal vere varig knytte til andre eigedommar, bør etter utvalet si meining opprettast som særskilt matrikulert grunneigedom, der tilknytinga til andre eigedommar blir sikra gjennom tinglysing. Utvalet utelukkar likevel ikkje at det kan vere aktuelt å lage nye jordsameige, for eksempel i samband med jordskifte, og foreslår derfor ikkje noko forbod mot dette.

Fallrettar

I NOU 1994: 12 om lov om vassdrag og grunnvatn er det peikt på at når ein utbyggjar skal utnytte eit vassfall under eitt, vil det vere ein fordel om fallet også rettsleg kan sjåast på som éi eining, og ikkje berre som ein sum av enkelte rettar frå dei aktuelle eigedommane. Det blir peikt på at desse fordelane særleg vil vise seg ved tinglysinga, når fallet eventuelt skal pantsetjast eller overdragast vidare, i form av eit eige grunnboksblad for heile fallet og ei registrering av den aktuelle rettslege transaksjonen. Det blir vist til at lovgivinga føreset fallrettar som eit nødvendig rettsleg instrument for å kunne utnytte vassdraga til energiproduksjon, og det blir stilt spørsmål ved om ikkje nyare lovgiving, og då særleg delingslova, hemmar ei effektiv disponering av fallrettane.

Dersom dei rettane som ein utbyggjar overtek frå grunneigarane i fallområdet skal slåast saman til éin enkelt rett, krev dette at dei må kunne delast frå dei opphavlege eigedommane for deretter å bli føydde saman. Etter lov om skylddeling av 1909 kunne fallrettar skiljast ut som eigne bruk. I forarbeida til delingslova (NOU 1973: 31 s. 28 - 29) tok ein likevel uttrykkeleg avstand frå å føre dette vidare. Utvalet har merkt seg at det er behov for å kunne registrere rettsstiftingar i fallrettar, men meiner at dette ikkje bør skje ved å registrere fallrettar som eigne matrikkeleiningar. Utvalet anbefaler at fallrettar eventuelt blir registrerte i eit eige rettsregister etter modell av lova om kraftleidningar.

Anlegg i sjø

Etter norsk rett er det klart at ein grunneigar som eig ned til sjøen også eig sjøområdet eit stykke utover. Utvalet meiner bryggjer og liknande anlegg skal kunne opprettast som anleggseigedom. Utvalet uttaler m.a. (NOU 1999: 1 s. 71):

«Det er et åpenbart behov for å kunne pantsette slike anlegg. Avgrensningen av hva som skal kunne registreres som egne enheter bør etter utvalgets vurdering samsvare med definisjonen av hva som er fast eiendom, dvs. hva som er fast og varig knyttet til grunnen. I tråd med dette mener utvalget at faste anlegg i sjøen må kunne deles fra og matrikuleres som anleggseiendom. Det er da et vilkår at selve sjøbunnen fortsatt kan utnyttes som en del av grunneiendommen.»

Utvalet meiner også at anlegg i sjø utanfor grensa for privat eigedomsrett som er fast og varig knytt til grunnen etter same kriterium for kva som blir rekna som fast eigedom på land, bør kunne etablerast som anleggseigedom (NOU 1999: 1 s. 72).

Mineralførekomstar

Utvalet har vurdert kor vidt ulike typar førekomstar av mineral burde kunne registrerast som eigne matrikkeleiningar, men har komme til at det ikkje er behov for det, heller ikkje når det gjeld tinglysing.

Grunnvassførekomstar

Med bakgrunn i at bruken av grunnvatn i Noreg truleg vil auke i åra framover, har utvalet vurdert behovet for å registrere førekomstar av grunnvatn som eigne einingar i matrikkelen. Utvalet konkluderer med at det ikkje er grunnlag for dette, og peiker på følgjande (NOU 1999: 1 s. 73):

«Det kan være behov for å foreta rettslige disposisjoner i eller med retten til å utnytte grunnvannet. Utvalget mener imidlertid at dette behovet dekkes innenfor gjeldende regler om å kunne stifte pant i tinglyst bruksrett på de berørte grunneiendommer. Utvalget kan heller ikke se at det er hensiktsmessig å bruke matrikkelen som register over selve forekomstene. Behovet for å registrere disse bør eventuelt løses i et eget register, som det ligger utenfor dette utvalget å vurdere.»

7.3.2 Merknader frå høyringsinstansane

Ei rekkje høyringsinstansar har uttalt seg til forslaget frå utvalet om å innføre ein ny type matrikkeleining for «volum» over eller under jordoverflata.

Høyringsinstansane støttar i hovudsak forslaget frå utvalet om å opprette ein ny type matrikkeleining for «volum». Gjøvik kommune peiker på at det allereie for 20 år sidan var behov for å registrere undergrunn og at dei framleis har problem med dette, mens Norske Sivilingeniørers Forening meiner at innføring av denne typen matrikkeleining er ei nødvendig endring i tråd med praksis i fleire kommunar. Regionrådet for Valdres gir derimot uttrykk for at denne typen matrikkeleining synest teoretisk og konstruert og at det vil bli lite brukt i deira distrikt.

Berre eit fåtal av høyringsinstansane uttaler seg om kor vidt jordsameige bør kunne registrerast som eigne einingar i matrikkelen.

Fylkesmannen i Nordland, Statens kartverk, Storkommunegruppa for kart og oppmåling og Regionrådet for Valdres støttar forslaget om at jordsameige skal kunne registrerast som eigne einingar i matrikkelen. Fylkesmannen i Nordland peiker på at dei utanfor byane opplever at særleg bygging av hytter skjer på annan manns grunn utan at det blir gjennomført kart- eller delingsforretning, og meiner dette i ei viss grad har samanheng med at det skjer på uregistrert jordsameige.

Også Norske Sivilingeniørers Forening ser behovet for registrering av jordsameige som eigne einingar, men er noko skeptisk til registrering av jordsameige der det ikkje er fullstendig avklart kven som er eigarar. Denne uttalen er nærare omtalt i kapittel 21.3 om registrering av jordsameige.

Til utvalet sin konklusjon om at fallrettar ikkje skal kunne registrerast som eigne matrikkeleiningar, er det berre Den norske bankforening og Olje- og energidepartementet som uttaler seg. Olje- og energidepartementet støttar vassdragslovutvalet sitt syn, og peiker på følgjande:

«Olje- og energidepartementet kan ikke se at et eget rettighetsregister etter modell av kraftledningsloven er dekkende for de behov som gjør seg gjeldende ved fallutnyttelse. En vil derfor be Miljøverndepartementet vurdere muligheten for å registrere fallretter som egne matrikkelenheter som foreslått av Vassdragslovutvalget.»

Den norske bankforening gir uttrykk for at fallrettar og førekomstar av mineral og av grunnvatn bør kunne opprettast som eigne einingar i matrikkelen.

Porsgrunn kommune gir uttrykk for at det er positivt at det kjem klare reglar for å opprette matrikkeleiningar i form av anleggseigedom i sjø.

Fiskeridepartementet er positivt til forslaget om å opprette anleggseigedom som ny matrikkeleining, og at denne blir gjort gjeldande for anlegg i sjø både innanfor og utanfor grensa for privat eigedomsrett. Fiskeridepartementet uttaler:

«Forslaget kan bidra til en enhetlig registrering av de mange havneanlegg langs kysten og kan gjøre det lettere å foreta salg og stifting av avgrensede rettigheter i slike anlegg. Dette vil også omfatte brukere av havnen, for eksempel operatører, hvor det kan være et behov for eiendomsinformasjon og en enkel og sikker mulighet for rettighetsregistrering i forbindelse med for eksempel finansiering av bygninger og lignende på anlegget.»

Fiskeridepartementet merkar seg likevel at omtalen er lite konkret når det gjeld anlegg i sjø, og det kan vere noko tvil om kva slag anlegg som vil falle i kategorien anleggseigedom.

7.3.3 Departementet si vurdering

Departementet støttar forslaget frå utvalet om å innføre ein ny type matrikkeleining for «volum» over eller under jordoverflata. Vilkår for registrering er behandla i kapittel 17.

Departementet er også samd i utvalet sine vurderingar om at det bør vere høve til å opprette anlegg i sjø som anleggseigedom, både innanfor og utanfor området for privat eigedomsrett.

Det ligg ikkje føre statistikk over utbreiinga av jordsameige. Det er likevel klart at det dreier seg om mange einingar og store areal. I fjellet over grensa for produktiv barskog er det den dominerande eigarforma ved sida av allmenning. Jordsameige er svært vanleg i andre utmarksområde òg, for eksempel i strandområde.

Departementet meiner at situasjonen i dag, utan einsarta registrering av desse areala, er lite tilfredsstillande. Langt på veg gjeld dei same behova for eigedomsinformasjon om jordsameige som for andre avgrensa eigedomseiningar. Det er f.eks. behov for å kunne knyte opplysningar om areal, grenser, bruk og naturressursar til sjølve jordsameiget. Det er behov for å kunne etablere eigne grunnboksblad for jordsameige òg, fordi det er formålstenleg å tinglyse visse forhold direkte på sameiget og ikkje på dei eigedommane som har del i sameiget. Ved nummerering av festetomter på eit jordsameige er det dessutan direkte misvisande å tildele festenummer under ein av eigedommane med del i sameiget.

Det er derfor behov for eit meir einsarta system for registrering av jordsameige, og departementet støttar forslaget frå utvalet om at jordsameige skal få høve til å bli registrerte som eigne einingar. Vilkår for registrering av jordsameige er teke opp i kapittel 21.

Etter departementet si vurdering let fallrettar seg ikkje leggje inn i matrikkelen på ein eintydig og kostnadseffektiv måte. Fallrettar er normalt å oppfatte som ein bruksrett og ikkje ein eigedomsrett. Det kan vere aktuelt å vurdere ei eiga registerordning, men kopla mot matrikkel og grunnbok.

Departementet meiner til liks med utvalet at det ikkje er behov for å opprette eigne einingar i matrikkelen for førekomstar av mineral. Departementet viser til at ei slik registrering kan regulerast som foreslått i NOU 1996: 11 Forslag til minerallov.

Departementet meiner som utvalet at det ikkje er grunnlag for å opprette førekomstar av grunnvatn som eigne einingar i matrikkelen. Også her bør rettslege disposisjonar dekkjast innanfor gjeldande reglar baserte på tinglyst bruksrett på aktuelle grunneigedommar.

Anlegg i sjø er nærare omtalt i kapittel 17.2.3.

7.4 Definisjon av matrikkeleining

7.4.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet sitt fleirtal

Utvalet foreslår ei eiga føresegn som uttømmande regulerer kva objekt som kan opprettast som eigne matrikkeleiningar. Utvalet er samrøystes i realitetane når det gjeld kva som skal kunne registrerast som særskilde einingar i matrikkelen, men er delt i synet på nemningar på desse einingane.

Fleirtalet av utvalet (10 av 12 medlemer) legg vekt på at det er nødvendig å ha spesifikke nemningar for dei ulike matrikkeleiningane, og peiker på følgjande (NOU 1999: 1 s. 74):

«Flertallet legger vekt på at det i ulike sammenhenger, for eksempel i forbindelse med pantsetting, i forhold til planlegging og utbygging osv. er helt nødvendig å vite hva slags enhet det dreier seg om, og at dette bør gå fram av matrikkelen. Dessuten vil det være lovteknisk vanskelig å ikke ha spesifikke betegnelser for enheter som det skal gjelde forskjellige regler for.»

For å klargjere kva objekt som skal kunne opprettast som eigne matrikkeleiningar, foreslår fleirtalet følgjande føresegn, jf. lovutkastet § 6 første ledd:

1. «Grunneiendom; eiendom som er avgrenset ved eiendomsgrenser på jordoverflaten og som strekker seg så langt loddrett nedover i grunnen og oppover i luften som privat eiendomsrett rekker etter alminnelige regler.

2. Anleggseiendom; en bygning eller konstruksjon som etter bestemmelsen i § 11 er utskilt fra én eller flere grunneiendommer, som egen eiendom. Fast anlegg på sjøgrunn som ikke er underlagt privat eiendomsrett kan også opprettes som anleggseiendom.

3. Festegrunn; del av grunneiendom som noen har festerett til eller som kan festes bort, eller som noen har en tilsvarende eksklusiv og langvarig bruksrett til.

4. Eierseksjon, jf. lov om eierseksjoner.

5. Jordsameie; grunnareal som ligger i sameie mellom flere grunneiendommer, og hvor sameieandelene inngår i grunneiendommene.»

Utvalet sitt mindretal

Eit mindretal (2 av 12 medlemer i utvalet) meiner den oppdelinga fleirtalet gjer i fem ulike typar matrikkeleiningar er uheldig, og at matrikkeleiningane bør definerast ut frå fysiske kriterium og ikkje ut frå rettar. Mindretalet ønskjer at fleirtalet sitt utkast til § 6 første ledd blir erstatta med følgjande definisjon av matrikkeleining:

«Matrikkelenhet etter denne lov er et avgrenset fysisk volum (geostasjonært volum), som er gjenstand for særskilt eiendomsrett, festerett eller tilsvarende langvarig bruksrett. Departementet gir forskrifter om hvordan matrikkelenhetene skal registreres.»

Mindretalet grunngir forslaget med at det bør vere eit tydeleg skilje mellom funksjonen til matrikkelen og funksjonen til grunnboka, og peiker m.a. på følgjande (NOU 1999: 1 s. 74):

«Matrikkelen har først og fremst til formål å stedfeste (ved koordinater og grensebeskrivelser) de rettighetene som er registrert med eget blad i grunnboka; eiendomsrett, festerett og bruksrett knyttet til eierseksjon. Det er ikke noe formål at matrikkelen skal angi hva slags rettighet det dreier seg om. Matrikkelen må betraktes som et verktøy til å gi oversikt over beliggenheten og utstrekningen av de aktuelle rettighetene som er angitt i grunnboka. Et stykke på veg kan matrikkelens funksjon i forhold til grunnboka sammenlignes med rutenettet og høydekurvenes funksjon i forhold til de ulike temaene i et tradisjonelt kart. Rutenettet og høydekurvene er hjelpemiddelet som brukes for å angi beliggenheten til bygninger, veger m.m.

Alle de rettighetene som skal stedfestes og angis i matrikkelen bør betraktes som tredimensjonale. Det vil si at de kan avgrenses som geostasjonære volumer. I et slikt system vil de enkelte matrikkelenhetene være spesifikke. Det vi si at en matrikkelenhet ikke kan overlappe en annen enhet.

Mindretallet mener at dette forslaget vil bidra til et bedre og mer helhetlig eiendomsinformasjonssystem der formålet og funksjonen til de ulike delene (matrikkel og grunnbok) blir tydeligere. Forslaget innebærer ingen endringer i realitetene når det gjelder hva som skal registreres.

Flertallsforslagets oppdeling i fem ulike typer matrikkelenheter er etter mindretallets mening uheldig. Matrikkelenhetene bør defineres ut fra fysiske kriterier, ikke ut fra rettigheter. Videre bør ikke definisjonen inneholde momenter som egentlig er vilkår for fradeling.»

7.4.2 Merknader frå høyringsinstansane

Det er få høyringsinstansar som uttaler seg om forslaga frå fleirtalet og mindretalet til nemningar på matrikkeleiningar.

Fylkesmannen i Hedmark sluttar seg til fleirtalsforslaget. Norske Sivilingeniørers Forening er prinsipielt samd i synet til mindretalet, men støttar likevel fleirtalsforslaget:

«Alle eiendommer kunne gis en felles betegnelse og identifikasjonen kunne avgrenses til kommnr/gnr/bnr. Opplysning om hva slags type eiendom det er og bindinger/sammenhengen mellom enheter kunne gis i andre datafelt. Det synes imidlertid ikke å være noen problemer med å bygge videre på dagens system og kostnadene med å legge om vil være store og ikke svare til nytten.»

Storkommunegruppa for kart og oppmåling støttar mindretalet og meiner at forslaget frå fleirtalet er med på å gjere skiljet mellom matrikkelen som referansesystem og grunnboka som rettsregister meir utydeleg. Bærum kommune støttar forslaget frå mindretalet, og seier m.a.:

«Både festegrunn og jordsameie er uttrykk for rettighetsforhold knyttet til grunneiendom. En anleggseiendom vil ikke være noe annet enn en grunneiendom der det i fradelingsvedtaket etter plan- og bygningsloven §93 er angitt avgrensing i dybden. Mindretallets anmerkning tydeliggjør etter vår oppfatning matrikkelens rolle i forhold til grunnboka og at betingelsene knyttet til opprettelse av nye eiendommer hører hjemme i plan- og bygningsloven.»

Regionrådet for Nordhordland og Gulen meiner ein fordel med forslaget frå mindretalet vil vere at det ikkje trengst noka lovendring når ein finn det tenleg å utvide matrikkelen med nye typar einingar, og at dette vil vere ei forskriftssak.

Nokre høyringsinstansar uttrykkjer også støtte til forslaget frå mindretalet om at det må vere eit prinsipielt skilje mellom lov om eigedomsregistrering og plan- og bygningslova, slik at vilkåra for å opprette nye matrikkeleiningar blir plasserte i plan- og bygningslova. Fylkesmannen i Hedmark meiner likevel at det ikkje er naturleg å la defineringa av matrikkeleiningar inngå som ein del av plan- og bygningslova, og peiker m.a. på følgjande:

«Plan- og bygningslovens regler som har tilknytning til deling og sammenføyinger, knytter seg i hovedsak til søknadsplikten for slike tiltak, samt til at oppdelingen ikke strider mot dens materielle bestemmelser. Loven gir ikke uttrykk for hvilke typer enheter som kan etableres. Det er det regler om i flere andre lover; for eksempel tomtefesteloven og eierseksjonsloven.»

7.4.3 Departementet si vurdering

Det synest ikkje å vere problem med å byggje vidare på systemet av i dag, og kostnadene med å leggje om slik mindretalet foreslår, vil etter departementet si vurdering ikkje svare til nytten. Til liks med fleirtalet i utvalet legg departementet dessutan avgjerande vekt på at det ofte er nødvendig å vite kva slag eining det dreiar seg om. Det vil dessutan vere lovteknisk vanskeleg å ikkje ha spesifikke nemningar for einingane som det skal gjelde forskjellige reglar for.

Departementet støttar forslaget frå fleirtalet om inndeling og nemningar på matrikkeleiningar i grunneigedom, anleggseigedom, eigarseksjon, jordsameige og festegrunn. Departementet foreslår nokre tilpassingar i ordlyden i tilknyting til anleggseigedom, jf. lovforslaget § 5. Opprekninga i fem typar matrikkeleiningar er uttømmande. Forslaget gir ikkje høve til å kombinere typar, f.eks. kan ikkje ei eining vere grunneigedom og festegrunn på same tid. Dette er ikkje til hinder for at f.eks. heil grunneigedom kan leigast (festast) bort. Det vil også vere slik at nokre matrikkeltypar står i eit hierarkisk forhold til kvarandre, f.eks. vil ein festegrunn «tilhøyre» ein grunneigedom.

7.5 Behovet for informasjon om teig og samla fast eigedom

7.5.1 Forslaget frå utvalet

Samla fast eigedom

I mange tilfelle består det som ein i praksis vil sjå på som éin eigedom (økonomisk eining) av fleire matrikkeleiningar. Utvalet peiker på ei rekkje tilfelle der det er behov for informasjon om kva matrikkeleiningar som inngår i éi slik samla eigedomseining:

• skattetakst eller annan takst vil vanlegvis knyte seg til den økonomiske eininga,

• matrikkeleiningar kan «gløymast» ved overskøyting av eigedom som består av fleire matrikkeleiningar,

• pantelån blir iblant tinglyst på berre eitt matrikkelnummer sjølv om panteobjektet i realiteten består av fleire grunneigedommar,

• forbodet mot deling etter jordlova § 12 fjerde ledd gjeld utan omsyn til om eigedommen består av fleire registereiningar,

• landbruksregisteret definerer ein landbrukseigedom som alt areal med same eigar i same kommune som er eller kan nyttast til jord- eller skogbruk - utan omsyn til om den omfattar fleire registereiningar,

• i samband med plan- og byggjesaker er det oftast den samla eigedommen som er relevant, f.eks. ved utrekning av utnyttingsgrad.

I GAB har ein freista å knyte registereiningar saman til såkalla eigareiningar. Det har vore monalege problem med å registrere og vedlikehalde denne informasjonen. Utvalet meiner likevel at det er ein viktig registerfunksjon å vise dei matrikkeleiningane som inngår i éin eigedom, og at dette bør gå fram av matrikkelen. Utvalet meiner dessutan at det er ei meir dekkjande nemning å kalle den samla eininga for samla fast eigedom, i staden for eigareining.

Teig

Ei matrikkeleining kan vere samansett av fleire einskilde teigar. I fleire samanhengar er det behov for å utveksle informasjon med referanse til teig (fysisk eining). I systemet i dag har ikkje teigane nokon offisiell identifikasjon.

Utvalet meiner at i matrikkelsystemet må teigane kunne koplast saman, slik at ein på ein enkel og grei måte kan finne ut kva teigar som høyrer til same matrikkeleining. Utvalet uttaler (NOU 1999: 1 s. 75):

«Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig å innføre en offisiell nummerering av teiger, men er kommet til at en vil frarå det. En er redd for at det etter hvert ville utvikle seg en praksis med å referere til den enkelte teig i ulike dokumenter osv. Det ville kreve et organisert vedlikehold av nummereringen. Utvalget mener at dette vil være så omstendelig at det ikke står i forhold til nytten. Utvalget mener at behovet for identifisering av teiger kan løses rent registerteknisk uten å tildele offisielle teignummer.»

7.5.2 Merknader frå høyringsinstansane

Statens kartverk støttar innføringa av omgrepet samla fast eigedom. Elles er det berre Landbruksdepartementet som uttaler seg. Landbruksdepartementet ser det som positivt at utvalet har vurdert behovet for identifisering av teigar, og peiker m.a. på følgjande:

«I forbindelse med bl a tilskuddsforvaltningen og praktiseringen av jord- og konsesjonslovgivningen er det behov for å finne frem til hvilke teiger som hører til samme grunneiendom. Problemstillingen er også relevant i forbindelse med tinglysing av dokumenter som gjelder stiftelse eller overdragelse av rett som rammes av delingsforbudet i jordloven, jf tinglysingsloven § 12a andre ledd. Bestemmelsen i andre ledd pålegger tinglysingsdommeren kontrollen med at delingsforbudet i jordloven § 12 overholdes. Landbruksdepartementet har utarbeidet et skjema for egenerklæring om konsesjonsfrihet (M 0360) og har pålagt avhenderen opplysningsplikt i relasjon til bestemmelsen for å lette tinglysingsdommerens arbeid. En har erfaring med at enkelte erververe unnlater å hente inn opplysningen fra overdrageren og at dette kan føre til forsinkelse/merarbeid ved endelig registrering i tinglysingsregisteret.»

7.5.3 Departementet si vurdering

Departementet er samd i at matrikkelen bør kunne vise samla fast eigedom i tilfelle der det er behov for dette. Utvalet definerer samla fast eigedom som «summen av de matrikkelenheter som til sammen utgjør det areal som i vanlig bruksmessig forstand regnes som én eiendom», men denne definisjonen er ikkje teken med i sjølve lovutkastet. For å kunne vere grunnlag for registrering i matrikkelen meiner departementet at det er behov for å konkretisere og utdjupe definisjonen av samla fast eigedom, og då også i sjølve lovteksten.

I lovforslaget § 20 blir samla fast eigedom definert som «to eller fleire matrikkeleiningar som har same eigar og som blir nytta under eitt, og som i økonomisk samanheng står fram som éin eigedom». Det er ikkje noko vilkår for å knyte saman matrikkeleiningar i ein samla fast eigedom at einingane grensar til kvarandre. Av definisjonen følgjer at matrikkeleiningane skal ha same reelle eigar. Oftast vil dette innebere at dei har same heimelshavar, men det kan tenkjast tilfelle der einingane er tinglyste med forskjellig heimelshavar, for eksempel dersom ein av dei aktuelle matrikkeleiningane er gløymd ute ved formell overskøyting.

Departementet foreslår at det er kommunen, etter krav frå eigar eller på eige initiativ, som skal ha mynde til å fastsetje kva matrikkeleiningar som inngår i samla fast eigedom. Departementet går ut frå at det i dei fleste tilfelle vil vere klart kva matrikkeleiningar som inngår i éin samla fast eigedom, men at kommunale vedtak i nokre tilfelle vil måtte baserast på skjønn. Matrikkeleiningar som blir brukte under eitt og som normalt vil bli omsette, pantsette eller skattlagt under eitt, vil vanlegvis kunne reknast som samla fast eigedom. Det same gjeld matrikkeleiningar som inngår i éin eigedom i medhald av jordlova § 12. Elles blir det vist til merknadene til § 20.

Departementet er samd med utvalet i at identifisering av teigar mest formålstenleg blir løyst reint registerteknisk, dvs. utan å tildele offisielle teignummer.

8 Matrikkelen

8.1 Om behovet for eit nytt eigedomsregister

8.1.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet seier generelt om samfunnet sitt behov for eigedomsinformasjon (NOU 1999: 1 kap. 5):

• Innan privat sektor er eigedomsinformasjon viktig m.a. for å få færre tvistar, mindre arbeid for rettsvesenet, lettare og meir kostnadseffektive transaksjonar om fast eigedom, auka investeringar og betre høve til finansiering.

• Innan offentleg sektor er eigedomsinformasjon viktig m.a. for planlegging, utbygging og forvaltning, gjennomføring av politikk, styring, kontroll og skattlegging.

• Mange brukarar har behov for eigedomsinformasjon frå fleire kjelder. Det må leggjast til rette for at data frå desse kjeldene kan stillast saman og formidlast på ein formålstenleg måte til brukarane.

• Informasjonen må vere lett tilgjengeleg for publikum.

I tillegg peiker utvalet på følgjande forhold som underbyggjer behovet for eit nytt eigedomsregister:

• Etter innføring av gjeldande delingslov frå 1980, som la lovgrunnlaget for GAB-registeret, har behovet for korrekt og oppdatert eigedomsinformasjon auka sterkt.

• Kvaliteten på registra er i dag ikkje tilfredsstillande, og det er behov for betre forankring i lov som sikrar at relevante opplysningar blir registrerte og kvalitetssikra.

• Det er eit sterkt behov for å innføre digitalt eigedomskart som del av eit nasjonalt eigedomsregister.

8.1.2 Merknader frå høyringsinstansane

Det har komme ei rekkje uttaler til forslaget frå utvalet om eit betre eigedomsregister, og det er brei semje blant høyringsinstansane om at det er eit klart behov for dette.

Statistisk sentralbyrå uttaler:

«Vi støtter forslaget om ny matrikkel bestående av både eiendomsregister og eiendomskart. Statistisk Sentralbyrå ser innføringen av den nye matrikkelen som en mulighet til omfattende forbedringer av de sentrale registersystemene. Disse systemene er meget viktige datakilder for Statistisk Sentralbyrås statistikkarbeid, og byrået er derfor helt avhengige av at de holder en viss standard. Statistisk Sentralbyrå er opptatt av at innføringen av et nytt system ikke bare blir en teknisk omlegging, men at denne omleggingen blir benyttet til en omfattende gjennomgang av datakvaliteten i GAB.»

Statsbygg uttaler:

«Som statens sentrale byggherre og eiendomsforvalter er Statsbygg avhengig av den type eiendomsinformasjon som matrikkel og grunnboka skal utgjøre i registeret, og vi ser således positivt på forslaget til et forbedret eiendomsregister slik det er lagt opp til i Lov om eiendomsregistrering.»

Statens kartverk uttaler:

«Matrikkelen vil være kjernen i et eiendomsinformasjonssystem for landet. Opplysninger om fysiske egenskaper for matrikkelenhetene er helt sentrale data for en rekke samfunnsmessige og private bruksformål både når det gjelder planlegging, utbygging/vern, drift og forvaltning. Sammen med grunnboka, som ivaretar rettighetsdelen, utgjør dette et komplett eiendomsinformasjonssystem.»

Norske Sivilingeniørers Forening peiker på at kravet til datainnhald i eigedomsregisteret har auka dei siste åra, og at den nye lova vil vere viktig i så måte.

Geoforum Møre og Romsdal meiner at pålitelege og lett tilgjengelege opplysningar om eigedomsforhold er heilt avgjerande for ein svært stor del av den saksbehandlinga som skjer på kommuneplan, og gir uttrykk for at:

«Saksbehandling med vidtrekkende betydning for mange mennesker er helt avhengig av disse opplysningene. Bedre eiendomsinformasjon vil uten tvil bidra til å heve kvaliteten på saksbehandlingen. Kostnadene for det offentlige med at eiendomsinformasjonen er mangelfull er enorme. Mye tid sløses bort ved at informasjonen må søkes opp fra mange og usikre kilder. At en slik arbeidssituasjon for saksbehandlerne er lite tilfredsstillende skulle være unødvendig å nevne. Det er også en kjensgjerning at opplysninger som skaffes til veie for å løse en konkret sak ofte får lav kvalitet og derfor ikke blir tatt vare på.»

Trondheim kommune uttaler:

«NOU 1999: 1 tar utgangspunkt i at det norske samfunn har behov for rask tilgang til eiendomsinformasjon. Vi er meget positiv til at slik informasjon blir en del av samfunnets infrastruktur til nytte for både innbyggere og næringsdrivende. Kommunene selv er en stor leverandør og sannsynligvis den største bruker av slik informasjon gjennom sin forvaltning, saksbehandling og planlegging. Trondheim kommune har lagt ned mye arbeid og kostnader i å få slike opplysninger satt inn i et system, men erkjenner at det fortsatt er et stykke å gå både med hensyn på troverdig kvalitet og fullstendighet i eiendomsbaser og GAB. Vi vil presisere at i det videre arbeid må kommunens behov og interesser ikke overskygges av eventuelle nasjonale perspektiv.»

Sarpsborg kommune uttaler:

«Med god kvalitetssikring av dette arbeidet, kan det nye matrikkelregisteret bli et godt verktøy for kommunenes opplysningstjeneste, bl. a. til eiendomsmeglere. Registeret vil kunne danne grunnlag for å beregne kommunale skatter og avgifter. Kommunene må gis kompensasjon for videreutvikling og kvalitetsforbedring av matrikkelregisteret.»

Hadsel kommune uttaler:

«Lovutvalget har rett i sine observasjoner når man legger til grunn at samfunnet har et sterkt økende behov for relevante og riktige eiendomsopplysninger. Slike data sammen med andre former for geografisk informasjon på digital form, representerer et stort effektiviseringspotensiale for offentlig forvaltning og mulighet for verdiskapning. Disse dataene og denne kompetansen er selve grunnlaget i flere prosjekter som nå er i startfasen og som skal legge grunnlaget for bedre samordning av samfunnsplanlegginga både lokalt og sentralt (slike prosjekter er Arealis, Geolok og Norge Digitalt).»

Nærings- og handelsdepartementet uttaler:

«Etter Nærings- og handelsdepartementets syn er det generelt positivt for næringslivet at det blir bedre, sikrere og lettere tilgjengelig informasjon om fast eiendom. Vi vil imidlertid understreke viktigheten av at det ved innføring av ny lovgivning og nytt register ikke samtidig innføres nye oppgave- og registreringsplikter for næringslivet.»

8.1.3 Departementet si vurdering

Formålet med matrikkelen er å gi oversikt over og opplysningar om faste eigedommar i heile landet. Etablering av nye eigedommar skal skje ved registrering i registeret.

Oversikt over og informasjon om faste eigedommar er viktig både for offentleg og privat verksemd. Bruksområdet spenner frå oversiktsnivået til den enkelte eigedommen, og brukarane omfattar både offentlege etatar, bedrifter og privatpersonar.

Det er derfor svært viktig at relevante data blir innsamla, systematiserte og gjort tilgjengelege for brukarane. Det medverkar til forenkling for dei som har behov for informasjon, og samla sett sparer eit felles informasjonssystem kostnader i høve til mange separate register som overlappar kvarandre.

Tilgjengelege informasjonskjelder, dvs. GAB (grunneigedoms-, adresse- og bygningsregister) og DEK (digitalt eigedomskartverk), tener til dels desse formåla. Departementet ser likevel stort behov for å vidareutvikle desse for å tilfredsstille brukarbehova betre, både med omsyn til innhald, funksjon og tilgjenge.

Departementet konstaterer at det gjennom høyringsuttalene er brei støtte til etablering av matrikkelen som eit nytt og betre eigedomsregister for landet.

8.2 Innhaldet i matrikkelen

8.2.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet tilrår at følgjande generelle kriterium blir lagt til grunn for avgrensing av datainnhaldet i matrikkelen (NOU 1999: 1 kap. 11):

• Matrikkelen skal innehalde data som dekkjer dei offisielle nemningane for matrikkeleiningar, bygningar, husvære og adresser.

• Matrikkelen skal gi tilstrekkelege opplysningar for at offentlege styresmakter kan utføre standardiserte oppgåver knytte til fast eigedom, utan å måtte innhente opplysningar i tillegg frå kommunen, andre offentlege styresmakter, eller eigar.

• Matrikkelen må dekkje informasjonsbehovet for vanlege private handlingar knytte til fast eigedom, der behovet er rimeleg fast og standardisert.

• Innhaldet i matrikkelen må i hovudsak avgrensast til opplysningar som offentlege styresmakter kan halde à jour som ledd i ordinær saksbehandling.

• Informasjon som blir lagt i matrikkelen må vere hyppig etterspurt. Informasjon som er meir sjeldan etterspurt bør hentast inn særskilt når behov oppstår.

• Det må vere mogleg over tid å gjere innhaldet så komplett at det vanlegvis ikkje er nødvendig å gå til andre kjelder for å innhente opplysningar som ordinært skal registrerast i matrikkelen.

• Matrikkelen skal omfatte opplysningar som det er formålstenleg og kostnadseffektivt å leggje i eit nasjonalt einsarta EDB-basert informasjonssystem for online bruk, uavhengig av administrative grenser.

• Matrikkelen skal ikkje innehalde gradert informasjon.

• Målet er ei klar funksjonsdeling mellom grunnboka og matrikkelen. Hovudoppgåva for grunnboka er å vere eit register for opplysningar om heimelsforhold og hefte som gjeld fast eigedom. Grunnboka er eit rettsregister der det er rettsvernfunksjonen som skal takast vare på. Matrikkelen skal vise opplysningar som ikkje treng rettsvern gjennom tinglysing, og opplysningar om offentlege rettar i fast eigedom som er sikra rettsvern gjennom alminneleg lovgiving, og der grunnboka elles berre dekkjer behovet for publisitet.

Opplysningar skal registrerast og formidlast på ein mest mogleg formålstenleg måte. Utvalet foreslår at matrikkelen skal bestå av ei matrikkelbok og matrikkelkart. Det er føresett full integrasjon mellom desse delane av matrikkelen.

Matrikkelboka er foreslått som eit framhald av GAB-registeret i dag. Utvalet meiner at heile GAB-registeret må inngå i matrikkelboka, dvs. både grunneigedoms-, adresse- og bygningsdelen, og viser til at GAB er eit integrert system som heng såpass saman at det vil vere upraktisk å skilje det i ulike register.

Matrikkelkartet er tenkt basert på eksisterande digitalt eigedomskartverk (DEK). Utvalet meiner det er viktig at matrikkelen inneheld kart, og grunngir dette med følgjande (NOU 1999: 1 s. 86):

«... flere viktige typer eiendomsinformasjon [kan] best formidles gjennom kart; beliggenhet i forhold til naboer, beliggenhet i forhold til arealplaner, grenseforløp og lignende. Dessuten er kart en viktig inngang til annen informasjon. Ved oppslag i matrikkelkartet skal en kunne få fram hvilke opplysninger som er registrert i matrikkelboka om matrikkelenheten.»

Eit oversyn over GAB-registeret og datainnhaldet i dette, og det digitale eigedomskartverket (DEK), er gitt i NOU 1999: 1 kap. 11.2.1, 11.2.2 og 11.3.1.

Offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar

Offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar blir gitt i medhald av ei rekkje lover som er forvalta av ulike kommunale og statlege verksemder, som brannvesen, elektrisitetsvesen, Statens forureiningstilsyn, plan- og bygningsforvaltninga i kommunane, arbeidstilsynet, næringsmiddeltilsynet, mfl.

Utvalet peiker på at informasjon om desse pålegga i dag er vanskeleg tilgjengeleg, ettersom informasjonen berre finst hos den etaten som har gitt pålegga. Vidare uttaler utvalet følgjande (NOU 1999: 1 s. 85 f.):

«Etater som gir pålegg har et oppfølgingsansvar. Hvis de mister oversikten kan passivitet få rettsvirkninger. Det kan innebære at vedtak må fattes på nytt, men det kan også skje at partene i mellomtiden har innrettet seg slik at det er vanskelig å fatte det samme vedtaket på nytt. Det er spesielt aktuelt dersom eiendommen selges uten at pålegget er kjent for kjøperen.

Utvalget har kommet til at det er rasjonelt at offentlige pålegg som gjelder bruk av grunn og bygninger systematisk registreres i matrikkelen. Hovedbegrunnelsen er at dette er særdeles viktig informasjon om eiendommer, som i dag er vanskelig tilgjengelig. Bedre oversikt over slike pålegg vil blant annet lette arbeidet til eiendomsmeglere, takstmenn og banker. Det vil lette gjennomføringen av pålegg, og kommunene vil for sin egen del ha stor nytte av en systematisk registrering.

Utvalget fremmer ikke forslag om at registrering i matrikkelen skal være et vilkår for at pålegget er gyldig. Matrikkelføringen vil imidlertid tilfredsstille kravet om publisitet. Etter utvalgets syn skal det mye til før en part kan påberope god tro dersom pålegget er angitt i matrikkelen. I den grad pålegg tinglyses i dag, gjøres dette bare for å oppnå publisitet. Pålegget er rettskraftig og kan tvangsfullbyrdes uten tinglysing.»

Utvalet foreslår at matrikkelen skal innehalde opplysningar om kommunalt vedtekne pålegg som gjeld bruk av grunn og bygningar på vedkommande matrikkeleining, og at tilsvarande pålegg vedtekne av andre offentlege styresmakter skal førast inn i matrikkelen når det er fastsett i lov, jf. lovutkastet § 5 tredje ledd.

Utvalet meiner det vil vere tilstrekkeleg at matrikkelen viser kva slag pålegg det dreier seg om, med referanse til aktuelle saksdokument.

Planinformasjon

Utvalet peiker på at informasjon om arealplanar og tilhøyrande planføresegner i dag er vanskeleg tilgjengeleg, og at det ikkje finst ei samla oversikt over kva planar som finst, og kva planar som gjeld den enkelte eigedommen. Utvalet meiner at planinformasjon bør vere tilgjengeleg for alle relevante brukarar, og at det derfor er behov for å etablere eit nasjonalt einsarta planregister. I si vurdering av dette peiker utvalet på følgjande (NOU 1999: 1 s. 82):

«Utvalget mener at planinformasjon må kunne presenteres sammen med matrikkelinformasjon for øvrig, og har vurdert en plikt for kommunene til å føre inn arealbruksrestriksjoner i henhold til rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven i matrikkelen, gjennom en referanse til gjeldende plan for den enkelte matrikkelenhet. Utvalget har imidlertid kommet til at det ikke er realistisk å foreslå at planinformasjon registreres i matrikkelen. Dette ville kreve en omfattende selvstendig utredning. Utvalget mener dessuten at relevant planinformasjon må registreres og formidles som kart, og dette kan best gjøres ved å etablere et separat planregister som kan koples til matrikkelen.»

Kulturminne

Utvalet peiker på at det er eit stort problem at mange kulturminne blir øydelagt ved menneskeleg aktivitet, ofte fordi grunneigar eller utbyggjar ikkje er kjend med at det er eit kulturminne på staden.

Om kulturminne bør tinglysast eller førast i matrikkelen, seier utvalet følgjande (NOU 1999: 1 s. 83):

«Siden fornminnene er automatisk fredet ved lov, har man ikke behov for rettsvernet gjennom tinglysing. Etter utvalgets mening kan en oppnå det samme faktiske vernet, og på en langt billigere måte ved å registrere fornminnene i matrikkelen. Registrering i matrikkelen åpner for at grunneier på en enkel måte kan orienteres, ved at det automatisk skrives ut informasjonsbrev om at det er registrert automatisk fredete kulturminner på eiendommen, for eksempel i forbindelse med eiendomsoverdragelse.

Utvalget tilrår at automatisk fredete kulturminner anmerkes på vedkommende enheter i matrikkelen. Det må utredes nærmere hvordan dette rent teknisk skal gjøres, herunder om hvor mange opplysninger om selve kulturminnet som skal føres opp i matrikkelen. Det må også tas stilling til om enkelte kulturminner eventuelt ikke skal registreres.»

Forureina grunn

Utvalet peiker på at kommunane er pålagt ei rekkje oppgåver i tilknyting til deponi av spesialavfall, f.eks. spillolje, løysemiddel, måling- og lakkavfall, plantevernmiddel og avfall som inneheld tungmetall. Utvalet konkluderer med følgjande (NOU 1999: 1 s. 84):

«Kommunene og potensielle kjøpere av eiendommer har et klart behov for informasjon om hvor det finnes slike deponier, og utvalget tilrår at denne typen informasjon tas inn i matrikkelen. Det er hittil registrert et begrenset antall deponier på ca. 2000 lokaliteter. I matrikkelen vil det være tilstrekkelig med en enkel opplysning på vedkommende matrikkelenheter.»

Anna

Utvalet har drøfta om vegrettar og andre stadbundne rettar òg bør gå fram av matrikkelkartet. For mange brukarar ville det vere ein stor fordel om matrikkelen viste den geografiske plasseringa av rettar som er registrerte i grunnboka. Utvalet har likevel komme til at det ikkje er realistisk å foreslå at rettar skal målast inn og kartfestast. Utvalet er i tvil om nytten står i eit rimeleg forhold til kostnadene, og peiker på at spørsmålet eventuelt under alle omstende må utgreiast nærare, m.a. må ein avklare regelverk, kartframstilling osv. Det vil truleg også vere nyttig å gjennomføre forsøk i eit mindre område, før måling og kartfesting av rettar eventuelt blir realiserte på landsbasis.

Utvalet peiker på at eigedomsmeklar, før handel blir slutta, pliktar å gi kjøparen ei skriftleg oppgåve som inneheld opplysning om likningsverdien av eigedommen, etter lov om eigedomsmekling § 3-6 første ledd nr. 7. Utvalet fremjar likevel ikkje forslag om at likningsverdi skal vere ein del av innhaldet i matrikkelen, men foreslår at dette blir sett i samanheng med skattelovgivinga.

8.2.2 Merknader frå høyringsinstansane

Det har ikkje komme generelle innvendingar mot utvalet sitt forslag til generelle kriterium for avgrensing av datainnhaldet i matrikkelen. Statens kartverk seier følgjande:

«Kartverket gir sin fulle tilslutning til den foreslåtte rammen for innholdet i matrikkelen. Forslaget innebærer at matrikkelen bygges opp rundt matrikkelenhetene slik disse er definert i forslag til § 6, og ivaretar den nære forbindelse det er mellom disse og andre viktige objekter som bl.a. arealer, eiere, bygninger og adresser. Samtidig utvides datainnholdet på sentrale områder i forhold til eksisterende informasjonssystemer. Kartverkets oppfatning er at forslaget vil ivareta interessene til store og brede brukergrupper. (...)

§ 5 er ikke uttømmende i forhold til innholdet i matrikkelen, og det er heller ikke hensiktsmessig at det i lovs form blir fastlagt i detalj hvilke elementer som skal inngå i matrikkelen. Kartverket vil derfor gi sin fulle støtte til forslaget om at departementet kan gi forskrifter om innhold i matrikkelen m.m.»

Ei rekkje høyringsinstansar uttaler seg til forslaget frå utvalet om at kart skal inngå som integrert del av matrikkelen, og det er berre positive reaksjonar på dette.

Norske Sivilingeniørers Forening uttaler:

«Når dagens Gab-system blir integrert med et eiendomskart, og dermed også andre typer kart, vil tilgjengelighet og forståelse av denne type informasjon kunne bli dramatisk forbedret for absolutt hele samfunnet. Dette gjelder både organisasjoner, bedrifter og privatpersoner.»

Offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar

Ei rekkje høyringsinstansar har uttalt seg til forslaget frå utvalet om å registrere offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar i matrikkelen. Dei er i all hovudsak positive til dette.

Fylkesmannen i Hedmark uttaler m.a.:

«Ut fra fylkesmannens ståsted finner vi det svært interessant når utvalget foreslår at offentlige pålegg skal registreres i matrikkelen. Dette vil gjøre at pålegg ikke mister sin effekt før de er rettet, selv om eiendommen skifter eier.»

Også Datatilsynet støttar forslaget frå utvalet om å registrere pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar i matrikkelen, men peiker på følgjande:

«Etter Datatilsynets vurdering bør det være en forutsetning at det i matrikkelen bare registreres en referanse til vedtaket om pålegg, slik utvalget antyder. Dette anses å være tilstrekkelig informasjon for en aktuell kjøper av en eiendom som da får en foranledning til å undersøke det nærmere. Registrering av påleggets innhold ville etter vårt syn være overskuddsinformasjon for mange brukere. Av hensyn til personvernet bør innholdet i pålegget derfor ikke inntas i matrikkelen.»

Etter Justisdepartementet si vurdering reiser utvalet sitt forslag på dette punktet ei rekkje spørsmål som ikkje utan vidare bør overlatast til ei seinare forskrift. Justisdepartementet peiker m.a. på følgjande:

«For det første vil det være behov for å overveie regelens rekkevidde nærmere. Det fremgår av utredningen at forslaget ikke omfatter pålegg som følger av arealplaner etter plan- og bygningsloven (jf. særlig reguleringsbestemmelser etter plan- og bygningsloven § 26). Det er videre uklart om den vil omfatte pålegg gitt som vilkår for tillatelser eller tilskudd (for eksempel i skogbrukssektoren). Selve vedtaket om tillatelse eller tilskudd faller åpenbart utenfor forslagets rekkevidde.

På enkelte felter - for eksempel etter forurensingsloven - vil myndigheten være fordelt mellom kommuner og statsorganer (medregnet fylkesmannen). Utvalgets forslag kan da medføre den uheldige konsekvens at likeartede pålegg kommer i forskjellig stilling når det gjelder registrering i matrikkelen.

Etter Justisdepartementets syn kan det også av andre grunner være behov for å foreta en gjennomgang av lovgivningen om fast eiendom for å fastslå hvilke pålegg som skal registreres i matrikkelen.. For eksempel bestemmer naturvernloven 19. juni 1970 nr. 63 § 19 tredje ledd at vedtak om områdevern skal tinglyses på de berørte eiendommer. Det bør vurderes om det er mer hensiktsmessig at registrering skjer i matrikkelen (eiendomsregisteret) enn i tinglysingsregisteret.

Enkelte pålegg vil ha varig betydning (særlig pålegg som består i forbud), mens andre vil miste sin interesse så snart de er oppfylt (for eksempel pålegg om opprydding i avfall etter forurensingsloven § 37, jf. NOU 1999: 1 s. 86). I siste fall bør det overveies regler om stryking av opplysningen ut over den rett en part har til å kreve retting etter utk. § 30.»

Justisdepartementet tek det for gitt at registrering i matrikkelen ikkje skal vere gyldig vilkår for offentlege pålegg. Justisdepartementet gir støtte til forslaget om at offentlege pålegg blir nedteikna i matrikkelen ved hjelp av ein referanse til saka/vedtaket, men meiner det kan vere grunn til å registrere heimelen for vedtaket i tillegg.

Også blant kommunane er det stort sett semje om at det vil vere nyttig å registrere opplysningar om offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar i matrikkelen. Bærum kommune meiner at ei slik registrering bør vere ein føresetnad for at pålegget skal vere gyldig. Ein del kommunar peiker likevel på at registrering av pålegg, særleg eldre pålegg, vil vere ei stor og ressurskrevjande oppgåve.

NOU 1999: 1 s. 85 refererer uttaler frå Gerling Norge AS, Norges Eiendomsmeglerforbund og Sparebanken NOR som underbyggjer behovet for å registrere denne typen pålegg.

Planinformasjon

Ei rekkje høyringsinstansar har uttalt seg til dette, og det er ei felles oppfatning at det er eit klart behov for betre planinformasjon. Regionrådet for Nordhordland og Gulen meiner manglande planinformasjon er den største mangelen ved informasjonssystemet i dag. Også Riksantikvaren meiner det er viktig med lett tilgjengeleg planinformasjon, og seier m.a.:

«God og mest mulig oppdatert oversikt over planstatus, plantype, arealbruks- og reguleringsformål og planbestemmelser som omgir verneverdige enkeltobjekter/byggverk, eiendommer og områder, er vesentlig for at kulturminneforvaltningen skal kunne forholde seg aktivt til planspørsmål, planarbeid og bygge- og anleggsprosjekter. Kulturminnevernet savner her ofte planinformasjon og ser gjerne at denne knyttes til matrikkelen. ... Riksantikvaren vil understreke behovet for et slikt register, og håper at arbeidet med dette kan tas opp så snart som mulig.»

Også fylkesmannen i Hedmark meiner planinformasjon er viktig, og uttrykkjer følgjande:

«Når det gjelder spørsmålet om matrikkelen skal inneholde opplysninger om arealplaner og tilhørende bestemmelser, så hadde det vært ønskelig. Fylkesmannen har imidlertid stor forståelse for at det vil være et arbeide som vil være svært omfattende. Og vi er derfor enige i at spørsmålet om opprettelse av et planregister bør undergis en egen utredning. Det er vårt synspunkt at behovet helt klart er til stede for et slikt register. Dette av hensyn både til det offentlige og den enkelte.»

Statens kartverk støttar òg utvalet sitt råd om å etablere eit eige planregister som kan koplast til matrikkelen. Til liks med utvalet meiner Kartverket at dette arbeidet bør organiserast som ein eigen prosess, uavhengig av utviklinga av matrikkelsystemet.

Planlovutvalet drøftar på breitt grunnlag behovet for planinformasjon, jf. NOU 2003: 14 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningslovenkap. 2.6.4 s. 87 f. (sjå også deira første delinnstilling NOU 2001: 7 kap. 10.8 s. 104 f). Utvalet foreslår ei ny føresegn om kommunale planbasar i plan- og bygningslova. Planbasen skal vise plansituasjonen for den einskilde eigedommen i kommunen med opplysningar om gjeldande arealplanar, plankart, føresegner, vedtak og anna som har noko å seie for bruken av areala. Tidlegare uttaler frå Norges Eiendomsmeglerforbund og Den Norske Advokatforening om behovet for lettare tilgjengeleg planinformasjon er referert i NOU 1999: 1 s. 82.

Kulturminne

Riksantikvaren påpeiker at ikkje berre legalfreda objekt, men også fredingar etter vedtak bør inngå i matrikkelen. Det same bør òg gjelde for kulturmiljø som blir freda ved vedtak, og som avgrensar eigarråderetten over enkelte eigedommar som er del av det freda kulturmiljøet.

8.2.3 Departementet si vurdering

Departementet sluttar seg til dei generelle kriteria som utvalet set opp for innhaldet i matrikkelen.

Kjernen i matrikkelen vil vere sjølve matrikkeleininga med offisiell identifikasjon av denne. Til kjernen skal det vere knytt opplysningar om den enkelte matrikkeleininga som er nødvendige for planlegging, utbygging, bruk og vern av fast eigedom. Departementet understrekar at matrikkelen skal stå fram som ein heilskap, der kartdata er å sjå på som eitt av fleire tema knytte til den enkelte matrikkeleininga. Departementet har unngått å nytte omgrepet matrikkelbok kontra matrikkelkart for å understreke at matrikkelen skal vere eit einsarta register.

Når det gjeld den detaljerte fastsetjinga av datainnhaldet, meiner departementet at dette må avklarast nærare ved forskrift og i samband med utforminga av matrikkelsystemet. Departementet meiner dessutan at det ikkje er rasjonelt å fastsetje datainnhaldet i matrikkelen ein gong for alle no, og at systemet må utformast slik at det kan ta inn nye typar informasjon i takt med nye behov. Mindre vesentlege endringar i kodeverk og liknande må kunne avgjerast av den sentrale matrikkelstyresmakta som administrativt pålegg.

Departementet støttar forslaget frå utvalet om at matrikkelen i utgangspunktet baserer seg på innhaldet i GAB og DEK i dag. Ved utviklinga av dei tekniske systema skal det leggjast vekt på høve til forenkling, rasjonalisering og utbetring, både ved å ta ut og å leggje til datainnhald. Til liks med utvalet og høyringsinstansane meiner departementet at inkludering av matrikkelkart vil vere eit stort framsteg sett i høve til ordninga i dag, særleg når det gjeld enklare tilgang på informasjon og nye bruksmåtar. I tillegg må eigedomsinformasjon kunne bli presentert saman med andre kartdata, som vegar, bygningar, vatn, stadnamn osv., eller i kombinasjon med ortofoto (flybiletekart). Eigedomsinformasjon i kombinasjon med ortofoto er ofte ein tenleg og kostnadseffektiv måte å visualisere matrikkelkartet. For mange av dei som ikkje har god kartkunnskap, er denne måten å lese kart på også ofte meir intuitiv og lettare å forstå.

Matrikkelen må på same måte som GAB innehalde fødselsnummer for sikker identifisering av rett heimelshavar o.a. Personopplysningslova har særlege reglar om behandling av fødselsnummer.

Offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar

Departementet støttar forslaget frå utvalet om at kommunane skal registrere pålegg som gjeld grunn og bygningar i matrikkelen, jf. forslag til § 25 fjerde ledd.

Pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar kan i enkelte tilfelle referere til straffbare forhold, og vil i slike tilfelle bli rekna som sensitive personopplysningar. For offentleg planlegging og forvaltning ville det ha vore ein fordel med relativt omfattande opplysningar om alle pålegg. Departementet legg likevel vekt på omsynet til at matrikkelen skal vere eit ope tilgjengeleg register for ei rekkje samfunnsoppgåver, og foreslår at matrikkelen ikkje registrerer opplysningar som må oppfattast som sensitive personopplysningar. Departementet foreslår at opplysningar om offentlege pålegg berre blir registrerte med ein referanse til saka, slik at den som saka vedkjem kan undersøkje forholdet nærare. Nærare reglar om utforming av slike referansar blir å fastsetje i forskrift. Det bør f.eks. gå fram av referansen kva organ som har gjort vedtaket og dato for vedtaket. Referansar til pålegg som er av ein slik type at dei ikkje vil kunne oppfattast som sensitive personopplysningar, kan eventuelt gjerast meir informative.

Bærum kommune gir uttrykk for at registrering bør vere eit vilkår for at pålegget skal vere gyldig. Men som foreslått av utvalet, og som Justisdepartementet òg tek for gitt, meiner departementet at dersom pålegget av ein eller annan grunn ikkje er blitt registrert så fører det ikkje til at det er ugyldig.

Departementet meiner at ein i første omgang må utforme matrikkelen slik at både nye og gamle (men framleis gjeldande) pålegg som vedkjem bruk av grunn eller bygningar vedtekne av kommunane skal registrerast. Det må i tillegg lagast rutinar som sikrar at gjennomførte pålegg (som ikkje lenger er relevante), blir sletta frå matrikkelen.

Det kan vere aktuelt å setje i verk føringa av kommunale pålegg stegvis for dei ulike påboda og kommunane i mellom. Til liks med utvalet meiner departementet at det må opnast for å byggje ut matrikkelen med pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar vedtekne av andre styresmakter, dersom det er heimla i den enkelte lova.

Kommunane gir pålegg for eit avgrensa tal eigedommar. For fleirtalet av eigedommane vil det derfor ikkje vere referansar til pålegg, men dette er også ei viktig opplysning. Matrikkelen vil oppfylle behovet for publisitet, samtidig som den vil hjelpe kommunen med å halde oversikt over vedtekne pålegg.

Planinformasjon

Departementet er samd med utvalet og høyringsinstansane i at det er behov for lett tilgang til opplysningar om gjeldande arealplanar og andre føresegner om korleis areala kan nyttast. Departementet er samd i at planinformasjon ikkje bør registrerast i matrikkelen, men at det er meir formålstenleg å etablere dette som tredje leddet i eit samla eigedomsinformasjonssystem ved sida av matrikkelen og grunnboka, jf. kapittel 8.6. Departementet vil sjå spørsmålet om organisering og tilgang til slike opplysningar i samband med oppfølginga av NOU 2003: 14 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven. Justisdepartementet har peikt på fredingar av område etter naturvernlova som aktuelt innhald i matrikkelen. Departementet meiner at dette er eksempel på informasjon som etter sin karakter truleg heller bør takast hand om i ein slik planbase.

Kulturminne, forureina grunn, o.a.

Departementet meiner at lett tilgjengeleg og påliteleg informasjon er ein føresetnad for ei berekraftig forvaltning av kulturminne og kulturmiljø. Departementet meiner derfor at opplysningar om alle kjente freda kulturminne og kulturmiljø bør bli oppteikna og vere tilgjengelege via matrikkelen. Dette bør gjelde både automatisk freda kulturminne, så vel som bygningar, anlegg o.a. som er freda ved særskilt vedtak, m.a. freda område rundt eit freda kulturminne. Også freda kulturmiljø kan det vere aktuelt å registrere i matrikkelen for at brukarane skal få ei samla oversikt over denne typen avgrensingar av råderett. I den grad slike kulturmiljø omfattar større fredingar av område, kan det likevel vere at desse etter karakteren sin heller bør takast hand om i ein planbase. I tillegg til beskjed om på kva eigedommar det er registrert freda kulturminne og kva slag kulturminne det dreier seg om, vil det vere nyttig at matrikkelen gjennom kartet gir informasjon om lokalisering, utstrekning og form. Ytterlegare data om sjølve kulturminnet blir henta ved kopling til Riksantikvarens kulturminnebase «Oskeladden».

GAB-registeret inneheld allereie i dag særskilde opplysningar om eldre bygningar frå før 1900 (før 1945 i Nord-Troms og Finnmark). Det er føresetnaden at dette blir ført vidare i matrikkelen.

Statens forureiningstilsyn (SFT) har i tilknyting til utforming av eit framtidig matrikkelsystem gitt uttrykk for at omgrepet «spesialavfallsdeponi» er lite dekkjande for dei lokalitetane SFT fører register over. På bakgrunn av innspelet frå SFT, finn departementet at «grunnforureining» er eit meir dekkjande omgrep også i relasjon til matrikkelen. Departementet meiner at både det offentlege og private har såpass stort behov for å vite kvar det finst forureining av grunnen at det må finnast informasjon om dette i matrikkelen. Til liks med utvalet meiner departementet at det vil vere nok med ein enkel opplysning om dette på vedkommande matrikkeleining, men finn det riktig at også geografiske data om lokalisering, utstrekning og form blir lagt i matrikkelen i den grad slike data er tilgjengelege. Funksjonen til matrikkelen vil på dette området vere å gjere merksam på om det finst forureiningar av grunnen på ei matrikkeleining eller ikkje, og eventuelt kvar desse ligg.

Departementet vil på det noverande tidspunktet og til liks med utvalet verken foreslå at stadbundne rettar skal målast inn og bli kartfeste i matrikkelen, eller at matrikkelen skal omfatte likningsverdi.

8.3 Etablering av matrikkelen

8.3.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet foreslår at matrikkelen i første omgang blir etablert gjennom å overføre opplysningar frå GAB og frå eigedomskart i kommunane og i Statens kartverk (NOU 1999: 1 kap. 17). For at matrikkelen skal bli realisert som eit nasjonalt register, må den innehalde kartdata for alle kommunane i landet. Utvalet drøftar i samband med dette ordningar for å overføre kartdata frå kommunale kart eller databasar til matrikkelen, under dette spørsmålet om fordeling av inntekter frå sal av eigedomsopplysningar.

Målsetjinga til utvalet er at matrikkelen skal vere komplett og korrekt. I utgangspunktet skal matrikkelen ha same datainnhald i heile landet, men i praksis kan det bli nokre variasjonar ut frå lokale forhold.

At matrikkelen skal vere komplett og korrekt inneber etter utvalet sitt syn fleire ting:

• At alle matrikkeleiningar, bygningar (brukseiningar) og offisielle adresser er førte inn med korrekt identifikasjon.

• At matrikkelen har fullstendige og korrekte peikarar mellom objekta, slik at matrikkelen viser kva bygningar og adresser som ligg på den enkelte matrikkeleininga osv.

• At matrikkelen har fullstendige og korrekte opplysningar om alle objekta.

Utvalet hevdar at mens GAB relativt enkelt kan overførast til matrikkelen, vil det vere ei større oppgåve å byggje opp matrikkelkartet. Eit monaleg tal eigedommar, særleg i landdistrikta, er ikkje vist på noko kart i det heile teke. For store delar av landet finst det enno ikkje noko digitalt eigedomskartverk (DEK), men arbeidet med DEK legg eit godt grunnlag. Etableringa av DEK skjer i samarbeid mellom Statens kartverk og kommunane. Nokre få store kommunar har så langt ikkje delteke i dette samarbeidet fordi dei sjølve har kompetanse og økonomi til å realisere eit digitalt eigedomskartverk. Ved etablering av matrikkelen må også kartdata frå desse kommunane overførast til matrikkelen.

8.3.2 Merknader frå høyringsinstansane

Høyringsinstansane har i avgrensa grad uttalt seg om sjølve etableringa av matrikkelen. Uttalene er i den samanhengen gjerne knytte til spørsmål som gjeld rettar til og kvalitet på data. Storkommunegruppa for kart og oppmåling uttaler at det er til dels store manglar i basisregistra som skal inngå i det framtidige systemet for eigedomsregister.

8.3.3 Departementet si vurdering

Departementet er samd med utvalet i at matrikkelen blir etablert ved at opplysningar frå dei eksisterande systema GAB og DEK blir overførte til eit nytt matrikkelsystem. Dette er den einaste praktiske utvegen til rimeleg raskt å få eit nytt informasjonssystem i drift. Sjølve overføringa av data vil vere maskinelle operasjonar, men det vil vere eit monaleg arbeid knytt til administrasjon og kvalitetssikring i samband med omlegging til nytt system.

Departementet understrekar at det vil vere nødvendig at matrikkelen også blir tilført data frå kommunale eigedomskart for at den skal bli landsdekkjande. Når det gjeld spørsmålet om rettar til desse data, blir det vist til kapittel 14.

Departementet ser for seg ei gradvis iverksetjing av den nye matrikkelen, og det er venteleg mest tenleg at dette skjer kommunevis. Den sentrale matrikkelstyresmakta må derfor få heimel til å avgjere frå kva tidspunkt matrikkelen skal setjast i verk i den enkelte kommunen. I kommunar der matrikkelen ikkje er sett i drift, vil opplysningane i ein overgangsperiode kunne førast i GAB-registeret og på eksisterande eigedomskartverk. Denne perioden bør vere så kort som mogleg, både av økonomiske årsaker og for at brukarane raskt skal få nytte av matrikkelen.

Ein vil måtte rekne med at det vil gå noko tid før nye enkeltopplysningar som er foreslått, som for eksempel offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn og bygningar, blir registrerte i matrikkelen. Den sentrale matrikkelstyresmakta vil stå for konvertering av data frå eksisterande system til ny matrikkel. Prosessen vil måtte gjennomførast i nært samarbeid med kommunane.

8.4 Føring, ajourhald og komplettering av matrikkelen

8.4.1 Forslaget frå utvalet

Reint teknisk meiner utvalet at føring av matrikkelen i stor grad vil byggje på rutinar og opplegg som kommunane kjenner frå arbeidet med GAB og frå ajourhald av eigedomskart (NOU 1999: 1 kap. 17). Det blir no fokusert sterkare på kvalitetssikring av opplysningane.

Utvalet erkjenner at for kommunar som hittil berre har ført eit analogt (manuelt) eigedomskart vil elektronisk føring vere ei ny og til dels fagleg krevjande oppgåve. I dei aller fleste tilfella må matrikkelkartet førast à jour når det er halde oppmålingsforretning. Føringa av matrikkelkartet vil likne ein god del på føring av eksisterande digitale kart i kommunane.

Utvalet foreslår at også andre offentlege styresmakter enn kommunane kan føre opplysningar inn i matrikkelen når det er fastslått i lov eller godkjent av Statens kartverk. Det gjeld for eksempel registreringa til Riksantikvaren av data om kulturminne. Utvalet understrekar at det må vere ei heilt klar ansvarsdeling med omsyn til kven som kan leggje inn dei ulike data, og slik at ingen andre enn den verksemda som har lagt inn dei respektive opplysningane kan gå inn og endre desse. Dette kan styrast reint teknisk ved tildeling av kodar for tilgang til dei ulike datafelta i matrikkelen.

Utvalet drøftar ulike tiltak for tilbakemelding frå grunneigarar og brukarar av matrikkelen om feil og manglar. Utvalet har m.a. vurdert om nye eigarar automatisk bør få tilsendt matrikkelutskrift etter overdraging av eigedom, og om eigedomsmeklarar og takstfolk burde påleggjast å melde frå om feil og manglar. Utvalet kjem likevel til at det ikkje er formålstenleg å lovfeste slike tiltak. Opplegg for tilbakemelding bør etter utvalet si oppfatning baserast på frivillig samarbeid.

Kommunen skal etter forslaget frå utvalet ajourføre matrikkelen i samband med:

• Avhalden oppmålingsforretning.

• Avhalden sak ved jordskifteretten, og når kommunen tek imot melding om grensegangssak utført av dei ordinære domstolane.

• Behandling av oppmoding om seksjonering eller reseksjonering.

• Byggjesaksbehandling for oppføring eller endring av bygning.

• Tildeling og endring av offisiell adresse.

• Vedtak om pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar.

• Registrering av privat avtale om eksisterande grense.

Utvalet legg til grunn at dei fleksible ordningane som gjeld for rapportering til GAB, blir førte vidare for matrikkelen. Kommunar som ikkje ønskjer å føre matrikkelen elektronisk må framleis kunne sende meldingar til Statens kartverk, som legg opplysningane inn i matrikkelen. Når det gjeld matrikkelføring av oppmålingsforretningar, bør kommunen, etter at den har kontrollert innhaldet, kunne sende det mottekne kravet om matrikkelføring vidare til Statens kartverk for registrering. Utvalet meiner at det vil vere ein fordel om det for mindre kommunar blir etablert interkommunale løysingar med felles føring av matrikkelen.

Utvalet foreslår at Statens kartverk kan påleggje kommunen å skaffe fram og føre opplysningar i matrikkelen om eksisterande matrikkeleiningar, bygningar og adresser, når det går fram av lov og forskrift at matrikkelen skal ha slike opplysningar (lovutkastet § 17). Utvalet foreslår at føresegna gjeld både for opplysningar som manglar heilt i matrikkelen, og for opplysningar som er mangelfulle og må kontrollerast.

Føresegna gjeld for opplysningar som finst i det kommunale registeret, og for tilfelle der kommunen må innhente opplysningar ved synfaring, kontakt med grunneigar e.l. Føresegna kan nyttast overfor enkelte kommunar, men også dersom det gjeld ei landsomfattande datainnsamling. Siktemålet er m.a. at ein skal sleppe å gi nye føresegner om rapporteringsplikt, dersom det elles blir avgjort at matrikkelen skal innehalde nye opplysningar. I praksis vil alle slike tiltak måtte baserast på forhandlingar mellom Statens kartverk og kommunane, der også spørsmålet om kostnadsdekning vil komme opp.

Utvalet legg til grunn at dersom heilt nye datatypar skal førast inn i matrikkelen må dette først fastsetjast i lov eller forskrift, og den kommunale plikta til å medverke vil då måtte avklarast under førebuinga av føresegnene. Slike føresegner kan også givast i anna lovverk enn matrikkellova og tilhøyrande forskrifter. Som eksempel bør eventuelle føresegner om at matrikkelen skal innehalde opplysningar om forureina grunn vere forankra i forureiningslova.

Utvalet har spesielt drøfta tiltak for å komplettere matrikkelkartet med eksisterande grenser som ikkje er kartfeste. Utvalet har i samband med dette vurdert om all ny kartlegging av grenser bør gjennomførast som oppmålingsforretning, men kjem til at det ikkje er formålstenleg å innføre ei slik avgrensing. Det inneber at matrikkelkartet kan bli tilført nye opplysningar ved alminneleg kartlegging, eller betrast gjennom omrekning og ny kartlegging, når det ikkje innverkar negativt på framtidig rekonstruksjon av grensene.

8.4.2 Merknader frå høyringsinstansane

Høyringsinstansane sitt syn på forslaget frå utvalet når det gjeld føring av matrikkelen må sjåast i samanheng med høyringsresultatet i tilknyting til forslaget om organisering av oppgåver, jf. kapittel 9.

Eit monaleg tal kommunar uttaler at når arbeidet med utføring av oppmålingsforretningar blir sett ut til privat sektor, vil dette føre til ei kompetanseflukt frå kommunane som set desse mindre i stand til å ta vare på oppgåva med å føre matrikkelen. Dei same kommunane, Kommunanes sentralforbund, Norges ingeniørorganisasjon, Kommunal- og regionaldepartementet, fylkesmennene i Oslo og Akershus og Oppland meiner det vil svekkje høvet for kommunane til komplettering og kvalitetsheving dersom ikkje kommunane kan drive både kartverket og markarbeidet, inklusive produksjonen av målebrev, i ein eigen kontrollert og samanhengande prosess. Nokre kommunar føyer til at privatiseringsforslaget vil svekkje kapasiteten for føring og ajourhald.

Eit monaleg tal kommunar og Noregs Bondelag, Geoforum og Norske oppmålingskontorers forening meiner at kompleksiteten i arbeidet til matrikkelførar er undervurdert frå utvalet si side, og at det bør stillast kompetansekrav til dei personane som skal føre matrikkelen. Nokre kommunar har også uttalt at kompetansen til matrikkelføraren bør vere på same nivå som landmålar.

Stavanger kommune uttaler:

«Lovutvalget har undervurdert matrikkelførers rolle. Både i etableringsfasen og forvaltningsfasen vil matrikkelfører/kommunen ha en sentral rolle fordi kommunen sitter på informasjonen. Når matrikkelen skal etableres gjennom en overføring fra GAB, ligger det implisitt at kommunens arbeide og ansvar blir stort. Et slikt ansvar vil kommunene ikke kunne pålegges uten videre og det bør vurderes hvorvidt man i matrikkelstandarden må akseptere flere standarder knyttet til fremtidige datoer. Helt grunnleggende for framtidig vedlikehold vil være at det er en naturlig balanse mellom matrikkelfører - men en klar bestillerrolle - og tjenesteprodusent - som også vil bekle en leverandørrolle.»

(...)

«Vi er enige i at et samfunn med privat eiendomsrett trenger effektiv adgang til systematisert informasjon om eiendom og at tiden er moden for å se på denne delen av samfunnets infrastruktur, men vi er ikke enige i at det er mangelen på kvalitetssikrede beskrivelser av grunneiendomsenheter som er den verste flaskehalsen. Problemet er heller at det finner sted en mengde hendelser i form av vedtaksinformasjon som det er vanskelig å få klarhet i fordi de ikke er satt inn i et godt system. Problemet er særlig synlig i forbindelse med kjøp og salg og annen disponering av fast eiendom. Dette skaper effektivitetstap og i verste fall konflikter.»

Statistisk sentralbyrå uttaler:

«Erfaringer fra flere statistikkområder tyder på at dårlig kvalitet på opplysningene i GAB-registret i mange tilfeller skyldes svikt i kommunenes oppdateringsrutiner. Dette har blant annet ført til at Statistisk sentralbyrå ikke har kunnet publisere en av sine viktigste konjunkturindikatorer, byggearealstatistikken siden februar 99. Statistisk sentralbyrå ønsker at den nye loven eller forskrifter til denne skal føre til at kommunenes rutiner innskjerpes for eksempel ved at det gis anledning til sanksjoner overfor kommuner som ikke oppfyller kravene til kvalitet og registrering til rett tid.»

Eit tital kommunar motset seg, eller er kritiske til, at Statens kartverk skal kunne påleggje kommunen å komplettere opplysningar om eksisterande forhold. Dei uttaler at kommunane må få full kompensasjon for dei kostnader som kjem på som følgje av auka krav til kvalitet og omfang. Det same gjer Kommunanes Sentralforbund.

Halden kommune uttaler:

«Vi er svært skeptiske til at Statens kartverk med hjemmel i § 17 kan pålegge kommunene å framskaffe og føre opplysninger for å komplettere og ajourføre matrikkelen med opplysninger om eksisterende enheter. Vi frykter denne bestemmelsen kan påføre kommunene svært omfattende forpliktelser og kostnader uten at kommunene er garantert økonomisk kompensasjon.»

Storkommunegruppa for kart og oppmåling uttaler:

«Det følger av legalitetsprinsippet at hjemmelskravet er strengere jo mer omfattende plikter som kan pålegges. Bestemmelsen innebærer etter Storkommunegruppens mening en så vid fullmakt til Statens Kartverk at grensene burde angis klarere.»

Oslo kommune uttaler:

«Vi mener konsekvensene for kommunene ikke er tilstrekkelig vurdert når det gjelder forslaget om at Statens kartverk delegeres myndighet til å pålegge kommunene å komplettere opplysninger i matrikkelen. Denne fullmakten er svært vid og kan påføre kommunene svært omfattende forpliktelser og kostnader. Oslo kommune vil motsette seg en slik fullmakt til å pålegge kommunen kostnader, uten samtidig å erkjenne en plikt til å kompensere for ressursbruken. Oslo kommune frykter at denne bestemmelsen innebærer mulighet for at Statens Kartverk skal kunne pålegge kommunene økte byrder i et omfang som over tid kan innebære betydelig ressursinnsats og store økonomiske investeringer.»

8.4.3 Departementet si vurdering

Departementet gir si tilslutning til utvalet sitt forslag og føresetnadene for det slik dei er gitt att i kapittel 8.4.1 ovanfor. Ei sentral målsetjing er at kommunane skal oppleve matrikkelen som eit formålstenleg forvaltningsverktøy og ei nyttig informasjonskjelde, og sjå seg tente med å setje av ressursar til arbeidet med å føre matrikkelen.

Det blir presisert at dei opplysningane som skal førast inn i matrikkelen etter at det er halde oppmålingsforretning, skal gå fram av sjølve kravet om matrikkelføring, og kunne leggjast inn utan vesentleg kontroll av kommunen.

Dei fleksible ordningane for rapportering til GAB skal førast vidare i matrikkelen, slik at kommunane etter avtale kan oversende registreringsgrunnlaget til Statens kartverk for innlegging i matrikkelen i staden for sjølve å oppdatere.

Det er viktig at matrikkelen er fullstendig når det gjeld å registrere alle matrikkeleiningane og dei andre objekta med riktig identifikasjon og riktige peikarar mellom objekt og til andre register.

Datainnhaldet i matrikkelen skal så langt råd er spegle informasjon frå kommunal saksbehandling. Ajourhald skal så langt råd er skje gjennom direkte uttrekk av opplysningar frå saksbehandlinga basert på faste, og eventuelt automatiserte rutinar.

Skal kommunane ha eit sjølvstendig ønskje om å halde matrikkelen à jour, må dei uttrekka av data som skal gjerast i tilknyting til kvar sak representere informasjon som har ein framtidig nytteverdi i behandlinga av kommande saker. Det er særleg viktig å fange opp informasjon som kommunane har behov for som underlag for vidare saksbehandling i tilknyting til dei einskilde matrikkeleiningane.

Føresegnene omkring ajourhald av og rapportering til matrikkelen må derfor samordnast med anna regelverk, spesielt føresegnene om saksbehandling og kontroll i byggjesaker. Etter departementet si erfaring var samordninga av forskriftene til delingslova og saksbehandlingsforskriftene til plan- og bygningslova tidlegare ikkje tilstrekkeleg til å sikre god oppdatering av bygningsdata i GAB. Føresegnene er betre samordna etter endring i saksbehandlingsforskriftene til plan- og bygningslova sett i verk 1. juli 2003, og ei teknisk endring i forskriftene til delingslova sett i verk 1. januar 2004. Ei god samordning av regelverket vil vere ein av dei viktigaste mekanismane for å få god kvalitet i bygningsinformasjonen i matrikkelen. Samordninga inneber ikkje nye registreringsplikter.

Departementet fremjar forslag til regel om komplettering av opplysningane i matrikkelen (§ 27), som avvik noko frå utvalet sitt forslag til tilsvarande føresegn (§ 17). Det blir foreslått at pålegget om å skaffe fram opplysningar kan rettast mot eigar, rettshavar eller leigar av eigedom, bygning eller bygningsdel, eller mot offentlege organ. Føresegna vil gjelde både for opplysningar som manglar heilt i matrikkelen og for betring av kvaliteten på eksisterande data.

Departementet føreset at i ordinære saker vil det vere den sentrale matrikkelstyresmakta som avgjer og organiserer regionale eller landsomfattande arbeid. Dreier det seg om større kompletteringsarbeid er føresetnaden at arbeidet er drøfta mellom partane, og at dei økonomiske sidene av saka er avklart. Større arbeid vil dessutan normalt krevje at budsjett eller andre forhold ved saka har vore lagt fram for Stortinget.

Departementet sluttar seg til utvalet når det gjeld vilkåret for å kunne komplettere matrikkelkartet utan at det blir halde oppmålingsforretning. Det inneber at matrikkelkartet skal kunne førast à jour med eksisterande grenser via datafangst frå eksisterande kjelder som kartverk og andre beskrivingar og via ny kartlegging og nye utrekningar. Det skal også i slike høve gå fram av matrikkelen kvar dei nye opplysningane kjem frå.

Den sentrale matrikkelstyresmakta kan ikkje føre opplysningar i matrikkelen som kommunen har føringsansvaret for og der kommunen sit på datagrunnlaget, utan etter avtale med den enkelte kommunen. I samband med større regionale eller landsomfattande tiltak for å komplettere eller utbetre datainnhaldet, kan det likevel vere formålstenleg at den sentrale matrikkelstyresmakta kan føre opplysningar direkte, jf. lovforslaget § 27 andre ledd.

Lovforslaget opnar for at matrikkelen kan innehalde opplysningar frå andre styresmakter enn kommunane, når det er bestemt i lov eller etter avtale med den sentrale matrikkelstyresmakta. I tillegg må matrikkelen regelmessig kontrollerast og oppdaterast mot andre administrative register for å vere à jour, til dømes for opplysningar om namn, personnummer og adresse til heimelshavarane. Dei viktigaste administrative registra i så måte er folkeregisteret, einingsregisteret og grunnboka. Høvet til å rapportere frå andre register er innteke i lovforslaget § 22 femte ledd. Når fleire offentlege styresmakter får høve til å leggje inn opplysningar, er det nødvendig at matrikkelsystemet blir utforma slik at berre desse styresmaktene sjølve har høve til å føre inn eller endre eigne opplysningar. Kravet er likevel ikkje til hinder for at f.eks. Statens kartverk etter avtale utfører det praktiske arbeidet med å leggje inn data på vegner av andre offentlege styresmakter. Organiseringa av matrikkelstyresmakta blir drøfta nærare i kapittel 9.3.3.

Det nære sambandet mellom matrikkelføring og byggjesaksbehandling tilseier at det kan vere rasjonelt å plassere arbeidet med matrikkelføring i nær tilknyting til plan- og byggjesaksforvaltninga. Slik samordning er fordelaktig m.a. for å oppnå eit fagmiljø omkring ajourhaldet, spesielt med tanke på eigedomsgrenser og bygningsinformasjon. Kommunane står likevel formelt fritt med omsyn til korleis dei organiserer arbeidet med matrikkelføringa internt.

8.5 Kvalitet, fullstendige opplysningar og truverde

8.5.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet behandlar spørsmålet om brukarane og deira tillit til opplysningar i matrikkelen i NOU 1999: 1 kap. 13. Utvalet har vurdert om lovforslaget reiser nye spørsmål om ansvar og erstatning for kommunen, og kva ansvarsforhold som vil gjelde for landmålar og for Statens kartverk.

Utvalet viser i utgangspunktet til den forskjell det er mellom grunnboka på den eine sida og GAB og eigedomskart på den andre, når det gjeld truverde og ansvar for at opplysningane er riktige. Grunnboka har positivt og negativt rettsleg truverde, som blir underbygd av at staten har erstatningsansvar for feil i grunnboka. Dette gjeld ikkje for GAB og eigedomskart.

Når det gjeld rekkevidda av tilliten publikum skal kunne ha til opplysningane i matrikkelen, har utvalet vurdert om det er formålstenleg å innføre tilsvarande ordningar med omsyn til truverde og erstatningsansvar som gjeld for grunnboka. Utvalet kjem til at det ikkje er nødvendig, og at det heller ikkje er praktisk gjennomførleg.

Tilliten til matrikkelen må baserast på at matrikkelen faktisk blir ført av offentlege styresmakter i medhald av reglar og rutinar som sikrar kvalitet og korrekt innhald så langt det er praktisk mogleg. Det er nødvendig at kvaliteten på opplysningane er så god at brukarane kan rekne med at opplysningane i matrikkelen er riktige. Dette kan ein oppnå med rutinar for kvalitetssikring, og den tryggleiken som blir skapt gjennom kravet i lovforslaget til utføringa av oppmålingsforretningar. Det vil ikkje vere rasjonelt om brukarane av matrikkelen må kontrollere opplysningane, for eksempel ved å undersøkje originaldokument, saksmapper osv. Den enkelte kommunen må sjølv ta stilling til når den kan leggje matrikkelen åleine til grunn for utlevering av eigedomsinformasjon. Kommunen må ta ansvaret for å informere om kvaliteten på opplysningane i matrikkelen.

Utvalet viser til fleire forslag som til saman skal sikre at matrikkelen får tilfredsstillande kvalitet, m.a. autorisasjon av landmålar, krav til dokumentasjon av dei opplysningane landmålaren sender inn for matrikkelføring, krav til matrikkelføringa, og føresegner om at Statens kartverk skal føre tilsyn med landmålarar og matrikkelføring. Utvalet meiner at dette til saman vil sikre at matrikkelen speglar dei faktiske forholda så langt dette er praktisk mogleg.

Utvalet meiner vidare at omsynet til publisitet vil bli like godt teke vare på ved registrering i matrikkelen som i grunnboka, sjølv om det kan ta noko tid å realisere dette fullt ut. Det vil vere vanskeleg for involverte partar å vise til at dei ikkje kjenner til forhold som er registrerte i matrikkelen. Det er viktig at grunnboka og matrikkelen blir formidla til brukarane gjennom ei integrert løysing.

Når det gjeld erstatningsansvar viser utvalet til at kommunen i dag ikkje har noko objektivt ansvar dersom opplysningane i GAB viser seg å vere feil, slik tilfellet er for staten i forhold til grunnboka. Dersom kommunen gjer ein feil ved registrering i GAB, kan den bli ansvarleg etter vanlege erstatningsreglar. Det må påvisast at kommunen har handla uaktsamt, og at nokon er blitt påført eit økonomisk tap som følgje av dette. Prinsippet i forvaltningsretten om plikt til forsvarleg saksbehandling gjeld, og mangelfulle rutinar i saksbehandlinga kan bli vurderte som manglande aktsemd.

Utvalet understrekar at kommunen også heretter kan bli erstatningsansvarleg dersom den gjennom matrikkelen gir feil opplysningar om ein eigedom. Det må påvisast at kommunen burde ha visst at opplysningane var feil, eller at kommunen ikkje har gjort det ein må kunne vente for å eliminere faren for at feil opplysningar blei gitt ut. Utvalet konkluderer med at alminnelege erstatningsreglar gjeld for eventuelle feil og manglar i matrikkelen, og fremjar ingen forslag til utviding eller innskrenking av erstatningsansvaret i forhold til desse reglane.

Utvalet legg til grunn at innføringa av eit nytt register i prinsippet ikkje endrar på noverande ansvarsforhold eller moglegheita for å bli gjort erstatningsansvarleg. Desse opplysningane blir også i dag førte av offentlege styresmakter. Utvalet legg generelt til grunn at vanlege erstatningsreglar skal gjelde, dvs. at ansvaret kviler på den som har utført den aktuelle arbeidsoperasjonen. Utvalet meiner derfor at det ikkje er behov for eigne føresegner i matrikkellova om ansvar for landmålar, eller for kommunen som matrikkelførar. På same måten som kommunen vil også den sentrale matrikkelstyresmakta etter omstenda vere ansvarleg for dei feila som kan førast tilbake til denne i eigenskap av tilsynsorgan og for eige ajourhald av matrikkelen.

Utvalet meiner at ansvaret for innhaldet i matrikkelen såleis vil liggje fleire stader. Dei ulike ledda i prosessen fram mot registrering i matrikkelen må kvalitetssikrast slik at dei kan danne eit solid fundament for matrikkelføringa. Det forhold at opplysningar blir lagt inn i matrikkelen i staden for i GAB og på lokalt eigedomskartverk, endrar ikkje på ansvarsforholda.

Om innhaldet i matrikkelkartet seier utvalet m.a. følgjande (NOU 1999: 1 s. 87):

«Matrikkelkartet vil inneholde grenser med svært forskjellig nøyaktighet, ettersom opplysningene kommer fra ulike kilder. Bare en liten del av grensene vil være nøyaktig stedfestet på linje med reglene for oppmålingsforretning etter lovforslaget. Det er nødvendig å utforme klare retningslinjer for hvordan en skal kople sammen grenser som måles i forbindelse med oppmålingsforretning og grenser som er stedfestet med langt dårligere nøyaktighet.

Matrikkelkartet må først og fremst gi et meningsfylt bilde for brukeren. De fleste brukere har mer behov for oversikt enn for svært høy presisjon i grenseangivelsen. Det er neppe hensiktsmessig eller realistisk å utforme matrikkelkartet slik at en i alle tilfeller kan rekonstruere en grense ut fra kartet. Når det er behov for nøyaktig rekonstruksjon i marka, må en i mange tilfeller gå tilbake til måleprotokoller osv.

Det skal understrekes at utvalget ikke gjør noen endringer i hovedprinsippet for dokumentasjon av grenser: Først og fremst gjelder merkene i marka. Dersom merkene er borte vil en måtte bruke de andre opplysninger som er tilgjengelig; måledata, opplysninger fra partene, mv. Kartet kan få bevisverdi når bedre opplysninger ikke finnes.»

Utvalet drøftar tiltak for å komplettere matrikkelkartet med eksisterande grenser som ikkje er kartfeste (NOU 1999: 1 kap. 17.5.3). Utvalet finn det urealistisk å fremje forslag om ei massiv kartlegging i tråd med det som blei gjennomført ved etableringa av økonomisk kartverk.

8.5.2 Merknader frå høyringsinstansane

Eit tital kommunar, Norske sivilingeniørers forening, Norges Eigedomsmeglerforbund, Den Norske Bankforening, Geoforum, Statistisk Sentralbyrå og Skattedirektoratet etterlyser ein klar definisjon av kvaliteten på datainnhaldet og truverdet til matrikkelen. Dei hevdar at i det minste må kvalitetskravet definerast.

Bærum kommune uttaler:

«Det må fastlegges mål for kvalitet og troverdighet, skisseres en strategi for å oppnå dette og gjøres en realistisk vurdering for hva det vil koste. Kvalitetsarbeidet må organiseres og finansieres, det må lages en tidsplan for gjennomføring og det må lages et kvalitetssikret opplegg for løpende vedlikehold. Utvalget mener at det ikke er hensiktsmessig å innføre rettslig troverdighet til matrikkelen på linje med grunnboka og at tilliten til matrikkelen må baseres på at matrikkelansvarlig bare blir erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Selv om man ikke gir matrikkelen rettslig troverdighet burde den i hvert fall gis en grad av faktisk troverdighet. I motsetning til en rettslig troverdighet vil ikke faktisk troverdighet medføre objektivt erstatningsansvar, men i det minste angi hvilken tillit man kan ha til registeropplysningene. Muligens kunne man i tillegg for visse typer data også sette krav til positiv eller negativ rettslig troverdighet. Spørsmålet om rettslig troverdighet trenger ikke være en «alt eller ingenting»-diskusjon. Eksempelvis kunne rettslig troverdighet være knyttet til positive opplysninger om grenseforløp, dvs. at dersom en grense er angitt i matrikkelen så må den oppfattes som korrekt. Videre kunne rettslig troverdighet avgrenses til grensebeskrivelser som ble registrert etter lovens ikrafttredelse. Innføring av rettslig troverdighet på utvalgte deler av datagrunnlaget kunne dermed bli et første skritt i en utvikling som på sikt kunne føre til et eiendomsinformasjonssystem med omfattende troverdighet. Et bidrag til å sikre troverdighet til matrikkelen vil være å innføre en bestemmelse om at privat avtale om grensejustering er ugyldig dersom den ikke registreres i matrikkelen gjennom en ny forretning. Både etter gjeldende rett og etter forslag til ny matrikkellov vil parter kunne gjøre private avtaler om grenseforløp uten at disse registreres i matrikkelen. Her må samfunnets behov for troverdige registre veies mot verdien av partenes avtalefrihet. Vi kan ikke se at et pålegg om å registrere grenseavtaler er et urimelig inngrep i partenes avtalefrihet. Rettslig troverdighet vil medføre objektivt erstatningsansvar. Angitt faktisk troverdighet vil fortsatt kun medføre erstatningsplikt etter vanlig uaktsomhetsvurdering, men sannsynligvis med en skjerpet risiko for erstatningsansvar. Uansett mener vi utredningen på dette punktet er for lite offensiv, og at spørsmålet om faktisk og eventuell rettslig troverdighet må vurderes.»

Hadsel kommune uttaler:

«Det er også riktig når lovutvalget peker på at kvaliteten på GAB er for dårlig, selv om nok dette varierer fra kommune til kommune. Hovedårsaken til dette er nok manglende prioritering av dette arbeidet i kommunene, og da ofte som følge av at staten yter liten eller ingen kompensasjon for det arbeid som kommunene her utfører. Problemet løses ikke, og kvaliteten blir ikke bedre, ved at disse registreringsoppgavene nå gjøres til et statlig pålegg uten økonomisk kompensasjon..»

Halden kommune uttaler:

«Vi finner det beklagelig at matrikkelen ikke skal ha rettslig troverdighet når det gjelder grenseforløp fastlagt ved oppmålingsforretninger. Den generelle oppfatningen blant grunneierne i dag er at grenser fastlagt ved kartforretninger etter delingsloven har rettslig troverdighet. Det burde derfor ved dette lovforslaget bli innført rettslig troverdighet knyttet til grensebeskrivelsen, så får man foreløpig nøye seg med faktisk troverdighet på de øvrige opplysningene i matrikkelen.»

Oslo kommune uttaler:

«Oslo kommune er opptatt av at problemstillingene knyttet til eiendomsregisterets troverdighet blir vurdert nøye. Da lovutvalget foreslår at registeret ikke utstyres med positiv troverdighet i likhet med grunnboka, frykter Oslo kommune at man kan få et system med de samme kvalitetsmessige svakheter som dagens GAB lider under. Oslo kommune savner i denne sammenheng et klart angitt mål for hvilken kvalitet matrikkelen skal ha og hva brukerne kan forvente.»

Regionrådet for Nordhordland og Gulen viser til forarbeida til delingslova som seier at det burde vere ei langsiktig målsetjing at dei grensene som kommunane fastset ved kartforretning skal bli rettsgyldige.

Storkommunegruppa for kart og oppmåling uttaler:

«Skal matrikkelen virkelig dekke brukerens behov, må brukeren ha garanti for at informasjonen i matrikkelen er korrekt. Det innebærer at det i kvalitetssikringen i tillegg til regler må være sanksjoner når avviket fra standard overskrider en fastsatt grense. Det må bygges inn former for troverdighet til matrikkelen.» (...)

«I en diskusjon om hvilken troverdighet matrikkelen bør ha, kan det være hensiktsmessig å skille mellom faktisk troverdighet og rettslig troverdighet. Med rettslig troverdighet menes at det som er registrert kan legges til grunn som riktig og at motbevis ikke kan føres. Et register som ikke har rettslig troverdighet kan ha en eller annen grad av faktisk troverdighet. Det vil si at opplysningene i registeret til en viss grad stemmer med de faktiske forhold. Den faktiske troverdigheten kan angis som statistiske størrelser (middelfeil, standardavvik og lignende). I motsetning til en rettslig troverdighet beskytter ikke faktisk troverdighet mot tap. Den faktiske troverdigheten angir bare hvor stor sannsynlighet det er for at man kommer ut med tap. (Om sondringen mellom rettslig og faktisk troverdighet; se Thor Falkanger, Tingsrett, s. 397).» (...)

«Utvalget har ikke gjort noe forsøk på å stille krav til faktisk troverdighet i matrikkelen. Det fremheves at flere forslag til sammen skal sikre at matrikkelen får «tilfredsstillende» kvalitet; autorisasjon av landmåler, krav til dokumentasjon, krav til matrikkelføringen og tilsyn med landmålere. Man går imidlertid ikke inn på hva som er «tilfredsstillende» i denne sammenheng. Allerede i fase 1 bør det sies noe om hvilken grad av faktisk troverdighet den nye matrikkelen skal ha. Dette er nødvendig for at brukerne skal kunne vite hva de kan forvente av kvalitet på matrikkelopplysningene.»

Den norske bankforening uttaler:

«For bankene vil informasjon i matrikkelen være til stor nytte dersom den er så fullstendig at kart (som viser eiendommens beliggenhet, størrelse og utseende) og annen registrert informasjon kan legges til grunn ved verdivurdering av eiendommen. Det fremgår av NOU»en side 20-21 at det rent kvalitetsmessig vil være forskjell mellom den informasjon som er registrert i grunnboka og den informasjon som registreres i matrikkelen. For at informasjonen i matrikkelen skal ha noen verdi for bankene som nevnt, må man kunne stole på at informasjonen er korrekt. Hvis ikke er informasjonen av svært begrenset verdi. Således vil både informasjonstilgangen og kvaliteten på den registrerte informasjonen være av betydning for bankene. En overordnet målsetting må (følgelig) være at bankene som brukere kan hente ut relevante og pålitelige opplysninger på ett sted. Ideelt sett burde det være tilstrekkelig med et søk for å fange opp både registrert grunnboksinformasjon, kartdata og registrert matrikkelinformasjon på samme eiendom.»

Statens kartverk uttaler:

«Statens kartverk er innforstått med at matrikkelen i lang tid vil være beheftet med mangler pga. manglende data, særlig på kartsiden som viser stedfesting og avgrensning av matrikkelenhetene. Dette faktum må likevel ikke være til hinder for å etablere og ta i bruk matrikkelen. Fullstendigheten vil bedre seg over tid. Utfordringen med usikre og manglende opplysninger kan håndteres gjennom å gi kvalitetskoder i informasjonssystemet. (...) NOU 1999:1 forutsetter etablering av matrikkelen med dagens eksisterende data uten at det, i denne sammenheng, legges ekstra ressurser inn for å etablere fullstendighet. Det må legges ned betydelige ressurser for å få etablert en fullstendig matrikkel innen rimelig tid.»

Justisdepartementet tek opp spørsmålet om i kor stor grad offentlege styresmakter og publikum skal kunne basere seg på opplysningane i matrikkelen, og uttaler i samband med dette følgjande:

«Vi legger til grunn at når opplysninger fra matrikkelen blir lagt frem i en rettssak, vil de ikke bli lagt til grunn av domstolene dersom det på annen måte føres bevis - for eksempel ved befaring - for at forholdene er annerledes. Men er det tilstrekkelig til å oppfylle forvaltningens utredningsplikt at forvaltningen har sjekket et forhold i matrikkelen? Og kan tredjepersoner - for eksempel en kjøper av eiendommen - påberope seg de opplysninger som framgår av matrikkelen eller holde det offentlige erstatningsansvarlig for tap som følge av uriktige opplysninger? Når det gjelder spørsmål om erstatningsansvar for det offentlige, er Justisdepartementet tilbøyelig til å være enige med utvalget i at det her er tilstrekkelig å bygge på alminnelige erstatningsregler, herunder skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26 § 2-1 når det gjelder offentlig tjenesteyting. Justisdepartementet gjør imidlertid oppmerksom på at grensene for når ansvar inntrer (spesielt hvilke «krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten»), er uklar og synes å være under utvikling i rettspraksis.»

Norske Sivilingeniørers Forening uttaler:

«Med dagens internett-teknologi vil Matrikkelen kunne bli lagt «bare et tastetrykk» fra alle som har en PC i nærheten. En må legge opp til at Matrikkelen gjøres mest mulig tilgjengelig for hele samfunnet og til lavest mulig pris. Bl.a. bør det kunne gjøres enkle oppslag gratis på internett. Vi vil påpeke at erfaringer fra andre land tilsier at når tilsvarende offentlig informasjon legges ut på internett, medfører dette en betydelig kvalitetsheving ved at brukere med lokal-/detaljkunnskap enkelt (via e-post) kan gi tilbakemelding om feil man finner, til registermyndigheten.»

Norske Sivilingeniørers Forening uttaler vidare:

«Dagens Gab-system er bygd opp av et grunneiendomsregister, et adresseregister og et bygningsregister. Mens grunneiendomsregisteret og adresseregisteret har god kvalitet, må bygningsregisteret karakteriseres som skrøpelig. Vi mener den fundamentale egenskap som må tilstrebes ved Matrikkelen er troverdighet. Blir ikke matrikkelen troverdig, vil den brede bruken lovforslaget legger opp til, ikke bli nådd. Dataelementer som i dag ikke er troverdige, og som det ikke er etablert oppdateringsrutiner for, må vurderes skilt fra Matrikkelen.»

Geoforum uttaler:

Det er en vesentlig mangel at lovforslaget ikke inneholder noe definert mål for kvalitet i matrikkelen, og heller ikke noen strategi for kvalitetsheving ut over dagens GAB og DEK. Slik matrikkelen presenteres, vil den neppe få høyere troverdighet enn GAB har i dag. Det er nødvendig å bedre kvaliteten og å angi grad av troverdighet til innholdet. Vi vil foreslå at man i det videre arbeidet vurderer om i hvert fall deler av matrikkelen kan gis rettslig troverdighet på linje med grunnboka.»

Geoforum og Norske Sivilingeniørers Forening meiner utvalet har eit for lågt ambisjonsnivå, i det dei viser til at utvalet meiner det er meir behov for oversikt enn for svært høg presisjon i grenseregistreringa, og at det neppe er formålstenleg eller realistisk å utforme matrikkelkartet slik at ein i alle tilfelle kan rekonstruere ei grense ut frå kartet. Desse to høyringsinstansane gir tvert om uttrykk for at matrikkelkartet må vise eksakte grenser slik at ein kan rekonstruere grensene ut frå kartet.

8.5.3 Departementet si vurdering

Mens grunneigedomsdelen og adressedelen i GAB i dag har rimeleg komplett og god kvalitet på opplysningane, er det monalege manglar i bygningsdelen. Med unnatak for nokre kommunar som av eige initiativ har registrert bygningsdata for bygningar eldre enn 1983, inneheld GAB fullstendige datasett berre for bygningar som er oppførte etter 1983. To kompletteringsprosjekt har betra situasjonen merkbart. I 1993-95 blei alle bygningar eldre enn 1983 identifiserte og kartfeste («Mabygg»-prosjektet til vel 40 mill. kr.), og i samband med folke- og bustadteljinga 2001 blei alle bustader identifiserte og fekk eigne adresser (bustadadresseprosjektet til 75 mill. kr.).

For landet sett under eitt er ca. 84 % av grunneigedommane etablerte i DEK, men dette kan variere frå 20 % til 95 % i den enkelte kommunen. Grovt sett svarer kvaliteten i DEK til kvaliteten i økonomisk kartverk utanfor tettbygd strøk, og kvaliteten til målebrev i tettbygd strøk. Kvaliteten er såleis til dels svært mangelfull utanfor tettbygd strøk der mange eigedommar ikkje er tilfredsstillande målte inn, kartfeste og merkte, mens kvaliteten i tettbygd strøk er langt meir tilfredsstillande. Det er grunn til å tru at det finst ein del DEK-data som ikkje er systematisert etter standarden som gjeld i dag eller ikkje er godt nok ajourført dei seinare åra.

Departementet konstaterer at det på landsbasis er monalege variasjonar i kvalitet og komplettering i eksisterande datagrunnlag i GAB og DEK, sjølv om datainnhaldet er betre enn enkelte høyringsinstansar meiner. Departementet erkjenner til liks med utvalet at det er eit langsiktig arbeid å heve kvaliteten på dei data som blir overførte til matrikkelen frå GAB, DEK og analoge eigedomskart. Det vil krevje monaleg ressursinnsats og det vil ta mange år før ein kan oppnå eit konsistent datagrunnlag innanfor ei definert grad av rettsleg truverde. Gjeldande GAB-system gir f.eks. ikkje fullt ut opplysningar om einingane er grunneigedom eller festegrunn. Likevel må det vere ei målsetjing at matrikkelen etter kvart skal tilfredsstille eit nærare bestemt krav til kvalitet. Det vil likevel ikkje vere forsvarleg å fastsetje slike krav med tilhøyrande rettsverknad direkte i kraft av lova.

Utgreiingsplikta til det offentlege vil normalt vere oppfylt der vedkommande saksbehandling er basert på opplysningar i matrikkelen. Departementet understrekar likevel at opplysningar i matrikkelen sjølvsagt ikkje går føre faktiske forhold i marka som kan påvisast fysisk. Styresmaktene må derfor utføre ytterlegare undersøkingar i saker der det kan vere grunn til å trekkje opplysningar i matrikkelen i tvil. Publikum må på same måten ta stilling til dei faktiske forholda, eventuelt ved å konstatere fysiske forhold ved eigedommar og bygningar gjennom sjølvstendige undersøkingar i marka. Det offentlege sitt erstatningsansvar vil måtte byggje på vanlege erstatningsreglar, jf. NOU 1999: 1 kap. 13 og uttale frå Justisdepartementet som er referert ovanfor i kapittel 8.5.2.

Matrikkelen skal etablerast ut frå tilgjengeleg datagrunnlag, utan særskilde tiltak for komplettering. Større landsdekkjande kompletteringstiltak er dyre, og vil krevje personalressursar i kommunane og hos den sentrale matrikkelstyresmakta som ikkje er tilgjengelege utan vidare. Departementet legg vekt på å få på plass ordningar som samordnar rapportering til matrikkelen med anna saksbehandling i kommunen, spesielt byggjesaksbehandlinga, noko som vil sikre betre kvalitet over tid.

Departementet har vurdert fleire tiltak for å betre oversikta over eksisterande eigedomsforhold, m.a. krav om å klarleggje grenser ved heimelsovergang og samanføying av matrikkeleiningar. Dette blir drøfta i kapittel 15.

Kvalitetskrav må differensierast ut frå kva typar data det dreier seg om. Når det gjeld kva slag kvalitet ein kan oppnå for dei forskjellige typar data, må ein vere klar over det faktiske skiljet mellom rettsinformasjon og informasjon om fysiske eigenskapar ved eigedommar. Grunnboka er i kraft av tinglysingslova utstyrt med positivt og negativt rettsleg truverde. Dette er mogleg nettopp fordi sjølve ajourhaldet er basert på registrering av dokument. Matrikkelen på si side skal primært informere om fysiske eigenskapar ved matrikkeleiningar - ein type informasjon ein ikkje utan vidare kan utstyre med garantiansvar som kan medføre erstatning. Derimot vil det vere mogleg å fastsetje differensierte kvalitetskrav for dei ulike data i medhald av forskrift til lova. Ei slik forskrift vil måtte utviklast i takt med lokale og nasjonale tiltak for komplettering og kvalitetsheving.

Eigedomsgrenser og tilhøyrande arealomfang er eksempel på opplysningar om fysiske eigenskapar. Matrikkelkartet vil innehalde opplysningar om grenser med svært varierande kvalitet, men det er mogleg å informere om kvaliteten på den enkelte grensestrekninga gjennom ei særskilt koding. Dessutan vil matrikkelen vise kva eigedommar som ikkje er kartfeste. Slike opplysningar har sjølvstendig nytte for brukarane. Departementet deler ikkje synet til utvalet på at matrikkelkartet først og fremst skal ha ein funksjon på oversiktsnivå, men vil støtte høyringsinstansane sitt syn om at det bør vere ein ambisjon at kartet også inneheld detaljerte grensedata så langt desse ligg føre.

Til liks med utvalet legg departementet til grunn at innføring av matrikkelkartet ikkje endrar gjeldande rettslege verknader av eigedomsmålingar og eigedomskartverk. Prinsippet her til lands er at eigedomsgrenser oppstår med grunnlag i avtale mellom partar og blir etablerte med grensemerke eller andre kjenneteikn i terrenget (f.eks. bekkeløp, koller, ferdselsvegar). Dersom målingar og kart på den eine sida ikkje stemmer med merker o.a. i terrenget, gjeld i utgangspunktet forholda i terrenget. Dersom grensemerka har komme bort og grensene heller ikkje kan påvisast av eigarar og naboar, vil måledata og kartet kunne bli tillagt stor vekt som bevis. Departementet tek ikkje sikte på å innføre eit system der måledata og matrikkelkartet i rettsleg forstand definerer eigedomsgrensene.

Etablering og drift av matrikkelen er i seg sjølv eit tiltak for å få tilgang på fullstendige og kvalitetssikra data om matrikkeleiningane. Landet vil for første gong få etablert eit informasjonssystem som samla handterer registerdata og kartdata, det blir innført rutinar for kvalitetssikring og det blir lagt til rette for eit meir komplett innhald gjennom at data kan registrerast med kvalitetsmerknad. På den måten kan matrikkelen relativt raskt setjast i verk, noko som vanskeleg kan gjerast dersom innsamling og kvalitetsheving av data skal skje i forkant.

8.6 Matrikkelen si rolle

8.6.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet legg vekt på matrikkelen som ei sentral brikke i det samla eigedomsinformasjonssystemet, m.a. som kjelde for offisielle nemningar og som kryssreferanseregister (NOU 1999: 1 kap. 12.5 f.).

Ei sentral målsetjing for utvalet har vore å utforme matrikkelen som parallell til grunnboka, slik at dei to registra til saman dannar eit nasjonalt eigedomsinformasjonssystem. Samtidig understrekar utvalet at det er viktig med ei klar funksjonsdeling: Den elektroniske grunnboka skal primært innehalde opplysningar som får rettsvern gjennom tinglysing, mens matrikkelen skal ha informasjon om fysiske forhold og andre opplysningar som det ikkje er nødvendig eller mogleg å tinglyse. På sikt bør matrikkelen og grunnboka saman med eit register over gjeldande offentlege arealplanar og planføresegner utgjere det nasjonale eigedomsinformasjonssystemet.

Utvalet understrekar at rasjonell og sikker informasjonshandtering føreset at offentlege register som refererer til matrikkeleiningar, adresser, bygningar og tilsvarande, nyttar dei same nemningane som i matrikkelen.

8.6.2 Merknader frå høyringsinstansane

Fleire høyringsinstansar har peikt på behovet for eit samla eigedomsinformasjonssystem. Nokre av desse er refererte i kapittel 13. Bærum kommune gir f.eks. støtte til å etablere eit einsarta og landsdekkjande system for eigedomsdata som ikkje krev vern av tinglysing, og som saman med grunnboka vil utgjere eit samla eigedomsinformasjonssystem. Oslo byskrivarembete meiner at før ei ny lov blir vedteken bør det takast standpunkt til om det bør utviklast eitt register for all samla informasjon om fast eigedom. Eit slikt register ville for den enkelte eigedom kunne omfatte ein fysisk del og ein del for rettsvern.

Elles har alle høyringsinstansane som har uttalt seg om funksjonsdelinga mellom grunnboka og matrikkelen, sagt seg samde i vurderinga til utvalet om at denne bør gjerast tydelegare.

8.6.3 Departementet si vurdering

Departementet vil som utvalet framheve den sentrale rolla matrikkelen får som del av det samla eigedomsinformasjonssystemet i samfunnet.

Departementet støttar synet til utvalet om at matrikkelen bør opprettast på same nivå som grunnboka i eit nasjonalt system for eigedomsinformasjon. For visse bruksområde vil det vere nødvendig å samanstille data frå desse registra med informasjon frå andre databasar, for eksempel med kartdata om vegar, stadnamn osv., for å kunne presentere eit forståeleg kartbilete.

Prinsipielt er funksjonsdelinga mellom grunnboka og matrikkelen klar. Grunnboka skal vere eit reint rettsvernregister som gir opplysningar om rettar og plikter knytte til matrikkeleiningar, mens matrikkelen skal gi faktiske opplysningar. I enkelte tilfelle inneheld grunnboka opplysningar om arealdisponeringar slik som fredingsvedtak, offentlege arealplanar og offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar, men informasjonen er ikkje på nokon måte uttømmande. Slik registrering er heller ikkje avgjerande for rettsverknaden av pålegg eller føresegner som er heimla direkte i lov. Registrering i grunnboka kan likevel dekkje behovet for publisitet, slik at partane ikkje kan seie seg å vere i god tru.

Departementet er samd med utvalet i at det er viktig å etablere ei klarare funksjonsdeling mellom matrikkelen og grunnboka. Til liks med utvalet meiner departementet at berre avtaler og andre dokument som krev det spesielle rettslege vernet som blir gitt gjennom tinglysing, bør kunne tinglysast. Matrikkelen må på si side kunne tilfredsstille behovet for publisitet. I dette ligg at aktørar som treng eigedomsinformasjon ikkje skal kunne vise til at dei har vore uvitande om opplysningar som på det aktuelle tidspunktet faktisk var registrerte i matrikkelen. Ein måte å ettervise data på er å skaffe fram eit matrikkelbrev som etter utskriftsdatoen gir grunnlag for framtidig dokumentasjon. For å sikre publisiteten bør opplysningar om offentlege vedtak e.l. som gjeld grunn eller bygningar og som skal registrerast i matrikkelen, bli ført inn så snart vedtaket e.l. er fatta.

I tillegg til grunnbok og matrikkel treng brukarane tilgang til opplysningar om gjeldande arealplanar, føresegner o.a. som fastset korleis areala kan nyttast, jf. kapittel 8.2.3. Grunnbok, planbasar og matrikkel må spele saman slik at dei tre ledda til saman står fram for brukarane som eit heilskapt eigedomsinformasjonssystem.

I sum skal eigedomsinformasjonssystemet innehalde dei opplysningane om eigedommar som offentlege styresmakter, næringslivet og enkeltpersonar treng for vanlege hendingar og transaksjonar som gjeld fast eigedom. Det gjeld m.a. data for byggjesaksbehandling, arealplanlegging, kommunale avgifter, eigedomsomsetning, lån mot pant i fast eigedom, diverse skatteformål og ulike statistikkar. Skal systemet fungere effektivt må brukarane kunne innrette seg etter dei opplysningane som er registrerte, utan at opplysningane må ytterlegare verifiserast verken av dataprodusenten eller databrukaren. Med unnatak for grunnboka, der truverde er innebygd i sjølve lovføresegnene, vil det ta tid før dette er oppnådd fullt ut, jf. kapittel 8.5.

Matrikkelen som kjelde for meklaropplysningar

I lov om eigedomsmekling § 3-6 første ledd, heiter det:

«Megleren plikter før handel sluttes å gi kjøperen en skriftlig oppgave som minst inneholder følgende opplysninger om eiendommen:

1. registerbetegnelse og adresse,

2. eierforhold,

3. heftelser,

4. tilliggende rettigheter,

5. grunnareal,

6. bebyggelsens arealer og angivelse av alder og byggemåte,

7. ligningsverdi og offentlige avgifter,

8. forholdet til endelige offentlige planer og til konsesjonslovgivningen.»

Utvalet peiker på at feil eller manglande opplysningar frå meklaren i enkelte tilfelle kan føre til at det ligg føre ein kjøpsrettsleg mangel, jf. avhendingslova § 3-8. Utvalet meiner at matrikkelen, i tillegg til grunnboka, bør dekkje store delar av det behovet meklarar har for tilgang til informasjon.

Departementet meiner det er viktig med lett tilgang til dei opplysningane eigedomsmeklaren ved lov er pålagt å skaffe fram. Ein del av desse opplysningane høyrer heime i grunnboka. Utover dette vil nok ikkje matrikkelen innehalde alle dei opplysningane som kommunen er pålagt å levere til eigedomsmeklarar. Eit eksempel er arealplandata. Departementet legg likevel til grunn at matrikkelen blir utforma slik at den effektivt kan spele saman med andre offentlege register for elektronisk service til meklarar.

Når det gjeld dei data som skal inngå i matrikkelen, meiner departementet at siktemålet må vere at eigedomsmeklarar skal kunne hente opplysningane ved direkte oppslag i matrikkelen, utan at opplysningane må verifiserast særskilt av kommunen. Lovforslaget inneber at den enkelte kommunen må ta stilling til når den meiner at opplysningane i matrikkelen er så gode at dei kan nyttast av meklarar utan særskilt verifisering.

Matrikkelen som offisielt register

Matrikkelen skal gi dei offisielle nemningane på matrikkeleiningar, bygningar, husvære og adresser. Dessutan vil opplysning om kva grunnkrins, valkrins og kyrkjesokn den enkelte adressa tilhøyrer bli gitt gjennom matrikkelen, m.a. for produksjon av valmanntal og manntal for val av sokneråd. I den samanhengen er nemnt at det vil vere rasjonelt og nyttig å la matrikkelen få funksjon som offisielt register over ulike typar krinsdata som grunnkrinsar, valkrinsar og kyrkjesokn. Krinsar som digitaliserte flater vil vere eit godt verktøy for effektivisering.

Departementet meiner at det på sikt vil kunne vere aktuelt at matrikkelen også skal gi att andre offisielt fastsette verdiar knytte til objekta, slike som:

• Offisielt utrekna areal for bygningar og lokale, til bruk ved kjøp, sal o.a.

• Om bygning er tillaten brukt som heilårsbustad eller som fritidsbustad

• Om eigedommen skal reknast som landbrukseigedom etter føresegnene i jordlova

• Om eigedommen har eit areal som er større enn konsesjonsgrensa på staden

• Bygningsareal som blir lagt til grunn for utrekning av kommunale avgifter

• Areal og andre opplysningar om bygning og grunn som blir lagt til grunn for kommunal eigedomsskatt

Grunngivinga for dette er at matrikkelen då betre vil oppfylle rolla som eit effektivt hjelpemiddel på mange bruksområde.

Matrikkelen som kryssreferanseregister

Nasjonale omsyn og behovet for samordning og rasjonell oppgåveløysing på tvers av statlege og kommunale sektorar tilseier at det er nødvendig å grunnfeste matrikkelen som det sentrale registeret for kryssreferansar i forhold til andre relevante register. Departementet støttar derfor synet til utvalet og fremjar forslag om at offentlege register som knyter opplysningar til matrikkeleiningar, bygningar, bustader eller offisielle adresser, skal nytte dei nemningane som er registrerte i matrikkelen.

Når det gjeld forholdet til sambruk av matrikkelen med andre register blir det også vist til kapittel 13.3.5.

8.7 Gradert matrikkel over eigedommane til Forsvaret

8.7.1 Forslaget frå utvalet og merknader frå høyringsinstansane

Forslaget frå utvalet inneber at matrikkelen ikkje skal innehalde informasjon som i seg sjølv er gradert. Forholdet til Forsvaret sine eigedommar er elles ikkje spesifikt omtalt.

Forsvarsdepartementet har i si høyringsuttale foreslått at deira graderte matrikkel over eigedommane til Forsvaret bør vere heimla i lov om eigedomsregistrering. Dei har foreslått ei konkret tilføying til lovforslaget som går ut på at det skal førast ein gradert matrikkel over Forsvaret sine eigedommar, bygg og anlegg og at Forsvarsdepartementet skal ha ansvaret for drift og ajourhald av denne.

Forsvarsdepartementet grunngir dette på følgjande måte:

«Forsvarets bygningstjeneste (FBT) er i henhold til direktiv fra Forsvarsdepartementet pålagt et ansvar for å holde oppdatert et eiendomsregister over alle Forsvarets eide og leide eiendommer, bygg og anlegg (EBA) og NATOs inventarliste over EBA i Norge.

Den særegne situasjon som Forsvarsdepartementet kommer i som forvalter av Forsvarets og NATOs eiendommer kommer inn som et kompliserende element ved arbeidet med den nye matrikkelen, dersom lovforslaget ikke åpner for visse former for unntak/justeringer i registreringsplikten, begrunnet i forhold som har sitt utspring i ivaretakelse av rikets sikkerhet. (...)

Selv om Forsvaret med henvisning til spesiallovgivning trolig vil kunne holde informasjon utenfor matrikkelen, ser vi det som en fordel at denne adgangen også sikres hjemmel i den nye eiendomsregistreringsloven. Dette gir en god mulighet til å lage selvstendige og isolerte, men likevel likeverdige registerordninger.»

8.7.2 Departementet si vurdering

Forsvaret har, som eigar av ein monaleg eigedoms- og bygningsmasse, behov for tilgang til god og oppdatert eigedomsinformasjon, først og fremst om eigne eigedommar, bygningar og anlegg, men har som andre brukarar også behov for tilgang til annan eigedomsinformasjon. På den andre sida har andre brukarar behov for tilgang til opplysningar om Forsvaret sine eigedommar og sivile bygningar. Omsynet til den nasjonale tryggleiken krev likevel avgrensingar i den tilgangen andre har til slike opplysningar. Desse interessene blir best tekne i vare ved at Forsvaret framleis fører eigne register over sine eigedommar og anlegg. Dermed kan desse registra tilpassast dei særskilde behova Forsvaret har. Desse registra vil samtidig vere så detaljerte når det gjeld enkeltopplysningar og gi ei slik totaloversikt, at det er uaktuelt å gi andre brukarar tilgang. Det inneber at desse registra vanskeleg kan fylle det behovet som matrikkelen skal dekkje, m.a. det behovet grunneigaren (dvs. Forsvaret) har for å kunne dokumentere sine eigedomsrettar overfor andre, behovet andre brukarar har for opplysningar om naboforhold o.l., og behovet offentlege styresmakter har for planlegging og administrasjon. Slike opplysningar må vere tilgjengelege i eit ope register.

Departementet finn det lovteknisk vanskeleg å definere eigedomsregisteret til Forsvaret som ein del av matrikkelen, og Forsvaret som sentral matrikkelstyresmakt for denne delen. For det første ville dette innebere ei viss samanblanding av rolla som grunneigar og registerforvaltar. Det ville dessutan krevje ei rekkje spesialreglar i lov om eigedomsregistrering i forhold til matrikkelføring og innsynsrett. Det vil kunne bli vanskeleg å definere eit klart konstitusjonelt ansvar innanfor ei slik løysing.

På den andre sida vil ei løysing som inneber at lov om eigedomsregistrering ikkje gjeld eigedommane til Forsvaret medføre store praktiske problem. Eigedommane til Forsvaret vil då bokstaveleg talt stå fram som kvite flekker på kartet. Det er både i Forsvaret og samfunnet si interesse at visse opplysningar er tilgjengelege for alle eigedommar i riket.

Etter departementet si vurdering gir gjeldande praksis ein god balanse mellom omsynet til løyndom og tilgjenge. Det inneber at Forsvaret sitt eigarskap (grunnboksheimel) framleis skal vere open, og vil gå fram av grunnbok og matrikkel. Matrikkelen skal dokumentere eigedomsforholda i same utstrekning som GAB og offentlege eigedomskart i dag. Utskiljing av nye eigedommar, klarlegging av eigedomsgrenser og andre oppgåver innan matrikulering må utførast etter dei ordinære reglane i lov om eigedomsregistrering, jordskiftelova og tilsvarande.

Når det gjeld opplysningar om bygningar, bustader og adresser, inneber dette at det blir registrert langt færre opplysningar om Forsvaret enn andre. Grovt sett blir det gjort eit skilje mellom sivile bygningar, først og fremst bustader, og militære anlegg. Dei« sivile» bygningane til Forsvaret blir i utgangspunktet registrerte på same måte som alle andre bygningar, mens militære anlegg i utgangspunktet blir registrerte berre med «anonyme» opplysningar eller ikkje registrerte i det heile teke.

Når bustadene Forsvaret eig bør få ein sjølvstendig kode, er det for å sikre at matrikkelen blir eit reelt verktøy for administrasjon og drift av sentrale funksjonar i samfunnet. Kommunane skal m.a. med basis i informasjon i matrikkelen kunne identifisere krinsar og dimensjonere tenestetilbod som renovasjon, vassforsyning og kloakkering. Innkrevjing av avgifter for slike tenester føreset særskilt adressering. Plan- og byggjesaksbehandlinga føreset at kommunane har oversikt over eigedomsgrenser og kven som i den enkelte saka skal ta i mot nabovarsel. Når det gjeld dei andre bygningane og anlegga innan Forsvaret er det tilstrekkeleg å kode desse ut frå ei avgrensa kategorisering og detaljering, fordi eventuelle andre opplysningar normalt ikkje har reell nyttefunksjon i den sivile matrikkelen. Forsvaret kan med heimel i «Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste» stille krav til generelle rutinar for registrering av opplysningar om Forsvaret sine bygningar og bustader, eller krevje at opplysningar i konkrete tilfelle ikkje blir registrerte. I forskrift til plan- og bygningslova om saksbehandling og kontroll (§ 7 nr. 2 bokstav c) er det gjort unnatak for «hemmelige militære anlegg», jf. plan- og bygningslova § 86. Handhevinga i Forsvaret av lov om forsvarsløyndommar i den enkelte byggjesak er såleis ein sjølvstendig sperremekanisme for å unngå at gradert informasjon tilflyt matrikkelen. Forsvaret har, som byggherre eller tiltakshavar, kontroll med matrikkelføring av opplysningar omkring eigne eigedommar, bygg og anlegg. Det blir presisert at graderte enkeltopplysningar må førast i gradert register, jf. forslag til § 22 niande ledd.

9 Organisering av oppmåling og matrikkelføring

9.1 Innleiing

Etter delingslova utfører kommunane kartforretningar og står for registerføring i GAB og på eigedomskart. Både forretningsdelen og registerføringa er ein del av kommunane sine oppgåver som lokal styresmakt.

Utvalet har vurdert kvar det er mest føremålstenleg å trekkje grensene mellom styresmakt og tenesteproduksjon, jf. NOU 1999: 1 kap. 14. Utvalet foreslår samrøystes å dele arbeidet i to: Oppmålingsdelen bør i innhald avgrensast til rein tenesteyting, mens all utøving av offentleg avgjerdsmakt bør leggjast til matrikkelføringsdelen og organiserast som ei kommunal styresmaktoppgåve.

Fleirtalet i utvalet foreslår at tenestedelen skal vere open for privat tenesteyting heile landet under eitt. Mindretalet foreslår at den einskilde kommunen ut i frå dei lokale forholda skal kunne fastsetje korleis tenestedelen skal utøvast i kommunen, under dette om kommunen skal vidareføre tenesta som ei kommunal oppgåve.

9.2 Skilje teneste og styresmakt - oppmåling som tenesteproduksjon

9.2.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet argumenterer for at det kan trekkjast eit klart skilje mellom styresmakt og tenesteproduksjon på det matrikulære området. Utvalet legg til grunn at tenestedelen ikkje bør inkludere noka form for styresmakt som bind partane eller kommunen. Tenestedelen må vere regulert i lov og forskrift, og utøving av alt lovfest skjønn bør liggje til offentleg styresmakt. Utvalet har nytta prinsippa for rolle og ansvarsdeling i byggjesaker utan dermed å foreslå ei fullstendig harmonisering av regelverket. Utøvar innanfor tenestedelen kalla «landmålar» skal dokumentere det materielle og tekniske sluttresultatet frå forretningsdelen som er kalla «oppmålingsforretning». Oppmålingsforretning blir avslutta ved at det blir sett fram krav om matrikkelføring. Kommunen skal i eigenskap av styresmakt (matrikkelførar) kontrollere dokumentasjonen og stå for føring av matrikkelen.

Kompetansekrav til utøvarar innanfor tenestedelen skal medverke til å sikre kvalitet på dei data som skal inn i matrikkelen, og medverke til å styrkje rettstryggleiken for partane. Landmålar skal i kraft av sin kompetanse stå inne for kvaliteten i dokumentasjonen. Utvalet viser til at nye arbeidsoppgåver som klarlegging av rettsforhold og tilrettelegging av grunnlaget for å opprette anleggseigedom og jordsameige stiller nye krav til kompetanse.

I motsetning til gjeldande delingslov, som legg vekt på å beskrive sjølve forretninga og utføringa av funksjonen som styrar, vil den nye lova i hovudsak avgrense seg til å stille krav til sluttresultatet.

Kommunen skal ha ansvaret for matrikkelføringa. Dette gir kommunen høve til å reindyrke rolla som styresmakt og kontrollorgan, der fokus elles skal vere innretta på vedlikehald av kart og register. Utvalet har vurdert, men ikkje foreslått, at landmålar sjølv skal kunne føre data inn i matrikkelen. Sjølv om dette kunne ha vore praktisk, bryt dette med det utvalet har føresett skal vere ein kontrollfunksjon, der kommunen i eigenskap av styresmakt skal kontrollere om forretninga er utført i samsvar med lov og forskrift.

Utvalet foreslår at private føretak og offentlege verksemder kan få løyve til å utføre oppmålingsforretningar. For å få løyve må vedkommande føretak eller offentlege organ ha tilsett autorisert landmålar. Kapittel 11 går nærare inn på behovet for å setje krav til landmålarføretak. Utvalet legg vekt på at det må stillast same krav til kvalifikasjonar både for private føretak og offentlege organ. Utvalet peikar på at det kan føre til uheldig konkurransevriding dersom det blir stilt mindre krav til landmålarar i offentleg teneste. Utvalet kom til at det ikkje er behov for å gi føresegner om forma på føretaket. Føretak er i denne samanhengen privat verksemd som er registrert i føretaksregisteret. Føretaket kan bestå av éin person. Vedkommande må då sjølv vere autorisert landmålar.

Utvalet har drøfta forholda når kommunen tilbyr oppmålingstenester, jf. NOU 1999: 1 kap. 14.5, m.a. om kommunen kan la landmålar og matrikkelførar tilhøyre same etat, eller om kommunen bør opprette eit sjølvstendig kommunalt føretak når den på denne måten vil konkurrere i den private marknaden.

Med tanke på forretnings- og rekneskapssida trur utvalet at kommunen kan organisere og drive oppmålingsarbeidet på forsvarleg måte innanfor sjølve kommuneadministrasjonen, og utan at dette bryt med prinsippet om at arbeidet skal utførast som teneste. Både av omsyn til vanlege prinsipp for konkurranse, og av omsyn til føresegner i EØS-regelverket, meiner utvalet at kommunane må føre rekneskapen o.a. på ein slik måte at den kan dokumentere at konkurransevriding ikkje skjer.

Utvalet meiner at omsynet til kontroll av dei data som landmålar leverer til matrikkelføring, objektivitet, god forvaltningskikk og vanlege prinsipp for organisering av kommunen, taler for at matrikkelføring bør skiljast organisatorisk frå arbeidet med oppmålingsforretningar. Utvalet foreslår derfor at ein person som er landmålar ikkje kan vere matrikkelførar i same sak, men at det skal kunne givast dispensasjon med tanke på arbeidet i små kommunar. Utvalet legg til grunn at oppmålingsforretning er tenesteproduksjon sjølv om den blir utført av kommunal tenestemann.

Fleirtalet i utvalet

Fleirtalet i utvalet foreslår at tenesteproduksjonen som hovudregel skal flyttast over i privat sektor.

Fleirtalet ønskjer å utvikle ein konsulentbransje som kan hjelpe grunneigar og utbyggjarar i spørsmål som har med grenser og rettar å gjere. I dag må grunneigarar ofte søkje hjelp både frå kommune, advokat, arkitekt mfl., då etterspurt kompetanse ikkje finst på éin stad. Fleirtalet meiner at private landmålarar i større grad enn offentlege kan gi råd og rettleiing, og yte tenester i tillegg som naturleg kjem opp i samband med oppmålingsforretningar.

Fleirtalet meiner dei ordningane som er innførte for byggjesaker, trekkjer i retning av at tenestedelen bør kunne utførast av private aktørar, mens utøving av styringsmakt bør liggje til kommunen.

Fleirtalet understrekar at offentlege styresmakter bør kunne utføre oppmålingsforretningar, så sant dei har løyve, også i konkurranse med private.

Fleirtalet utelukkar ikkje at det i enkelte delar av landet vil gå lang tid før det blir etablert private landmålarføretak. Fleirtalet har ikkje funne det nødvendig å ha ein regel som gir kommunane plikt til å utføre oppmålingsforretningar dersom det i praksis ikkje finst andre tilbod i nærleiken. Fleirtalet meiner likevel at den enkelte kommunen på alminneleg, politisk grunnlag må vurdere dette, for å sikre at byggjeverksemda i kommunen ikkje stoppar opp m.a. fordi det blir svært vanskeleg og dyrt å få utført oppmålingsforretningar. Dei vurderingane som kommunen må gjere på dette saksfeltet, skil seg ikkje frå oppgåver på ei rekkje andre område som krev fagekspertise.

Fleirtalet meiner at det er mest formålstenleg med ei lik ordning i heile landet, og at det er uheldig dersom private føretak er utestengde frå å arbeide i enkelte kommunar. Landmålarføretak som har oppdrag for klientar som arbeider over heile landet (f.eks. for Statens vegvesen, Forsvaret, oljeselskap, osv.) bør kunne utføre forretningar i alle kommunar. Kommunen bør derfor ikkje kunne gi seg sjølv einerett på å utføre oppmålingsforretningar i vedkommande kommune.

Fleirtalet meiner dessutan at kommunar som vel å utføre oppmålingsforretningar med eige personale, ikkje treng å vere verna av einerett. På stader der kommunen ut frå lokale forhold finn å måtte halde ved lag tenestetilbodet vil den ikkje samtidig møte vesentleg konkurranse. Kommunar som vil føre vidare tenestetilbodet fordi dei meiner det er mest rasjonelt, bør ut frå dette kunne yte så god service at dei får mange nok forretningar utan å ha einerett.

Fleirtalet erkjenner at forslaget om å opne for private landmålarar kan skape enkelte problem for kommunesektoren. Den største innvendinga er knytt til om kommunane blir tappa for fagfolk slik at dei sit utan personale med faglege kvalifikasjonar til å utføre landmåling, matrikkelføring og andre oppgåver som krev slike kvalifikasjonar. Utvalet har merkt seg at det i mange kommunar har oppstått slike problem i samband med endringane innan byggjesaksområdet. Fleirtalet meiner likevel at faren for rask «flukt» av offentleg tilsette landmålarar over til private føretak ikkje er så stor som på byggjesaksområdet. Det er ikkje i same grad etablert private føretak som når lova trer i kraft står klar til å ta over arbeidet med oppmålingsforretningar. Fleirtalet trur at dei aller fleste kommunane framleis vil ha ansvar for så mange oppgåver på fagområdet at dei har behov for fagkompetanse, og vil vere ein attraktiv arbeidsplass for fagfolka det her er snakk om.

Mindretalet i utvalet

Mindretalet er samd i forslaga om å innføre eit skilje mellom tenesteproduksjon og styresmaktoppgåver og å opne for at oppmålingsforretningar kan utførast av private landmålarar som blir engasjerte av grunneigaren. Mindretalet legg likevel vekt på at den enkelte kommunen sjølv bør kunne avgjere korleis arbeidet etter den nye lova skal organiserast. Dei ønskjer at kommunestyret skal kunne avgjere om tenesteproduksjonen skal privatiserast, konkurranseutsetjast eller utførast av kommunale tenestemenn. Mindretalet føreset at oppmålingsforretningane, også når kommunen utfører dei, skjer under leiing av autorisert landmålar, eller at det er gitt mellombels dispensasjon frå desse reglane.

Mindretalet fokuserer på at det er mange fordelar ved å halde på prinsippet i delingslova som gjeld i dag, der ansvaret for og oppgåva med å etablere, kartleggje og registrere eigedommar ligg i kommunen. Kommunane har i eigenskap av styresmakt gjennom si forvaltning av oppmåling hatt ansvaret for gjennomføringa av lova, og publikum har vore sikra dei tenestene som er nødvendige i samband med eigedomsutvikling, utan omsyn til kvar i landet eigedommane måtte vere.

Mindretalet viser til at kostnadene for rekvirenten på tenester innan matrikulering i Skandinavia er lågast der oppgåvene er lagt til kommunale styresmakter (Noreg), at dei er ca. dobbelt så høge der dei er lagt til statleg styresmakt (Sverige) og at dei er aller høgast der større delar er overlatne til den private marknaden (Danmark).

Mindretalet hevdar vidare at kostnadene for kommunen som rekvirent av oppmålingstenester vil auke dersom kommunen må kjøpe oppmålingstenestene. Kommunen sjølv er vanlegvis den største rekvirenten av oppmålingstenester og må i tilfelle kjøpe inn desse tenestene i den private marknaden.

Mindretalet legg til grunn at det framleis vil liggje store kartoppgåver i kommunane. Kartoppgåver vil også vere relaterte til plan- og byggjesaksbehandlinga. Mindretalet ser med bekymring på at det kommunale fagmiljøet kan bli utarma gjennom nedlegging av kommunale stillingar med kompetanse på kartområdet. Mindretalet vil opne for at kommunane kan vedta at oppmålingsarbeidet skal vere kommunen sitt eineansvar, slik at kommunar på mindre stader, åleine eller i samarbeid med andre kommunar, kan sikre naudsynt kompetanse og kapasitet på kartområdet. Problema med å halde kvalifisert fagpersonale er, og vil truleg også i framtida bli, størst i mindre kommunar. Arbeidsmengda som krev slik spesialkompetanse er lita og moderne utstyr er dyrt. Mindretalet peiker på den utvegen som ligg i å etablere interkommunale administrasjonsordningar, og dermed oppnå store nok arbeidsvolum til å kunne tilsetje kvalifiserte fagfolk og investere i effektivt utstyr. Slike ordningar vil samtidig kunne gi små kommunar eit godt høve til å etablere og vedlikehalde digitale kart.

9.2.2 Merknader frå høyringsinstansane

Forslaget om å skilje mellom styresmakt og teneste får med visse reservasjonar tilslutning frå eit tital kommunar. I tillegg er forslaget støtta av eit par kommunar som legg til at skiljet bør gjennomførast i samsvar med fleirtalsinnstillinga. Skiljet er også anbefalt av Norske sivilingeniørers forening (NIF) og Norske oppmålingskontorers forening (NOF), Samferdselsdepartementet, Statens vegvesen, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Konkurransetilsynet, Forbrukarrådet, Kredittilsynet, fylkesmennene i Buskerud og Nordland, og med visse reservasjonar Noregs landbrukshøgskule (NLH). Statens kartverk anbefaler skiljet, men legg til at både fleirtals- og mindretalsinnstillinga er akseptabel. Geoforum er delt i synet på spørsmålet om å skilje styresmakt og teneste.

Motsett går Norges ingeniørorganisasjon (NITO), Fylkesmannen i Oslo og Akershus og halvparten av dei kommunane som har uttalt seg, imot forslaget om å skilje mellom styresmakt og teneste. Kommunanes Sentralforbund, Kommunal- og regionaldepartementet, Fylkesmennene i Hedmark, Vest-Agder og Oppland, NIFs etatsforeining for Jordskifteverket støttar mindretalet sitt forslag til skilje mellom styresmakt og teneste. Elles uttaler eit monaleg tal kommunar konkret at dei er imot skiljet mellom styresmakt og teneste, men at dei subsidiært kan støtte mindretalsforslaget.

Kommunal- og regionaldepartementet, Kommunanes sentralforbund (KS), Norges ingeniørorganisasjon (NITO), fylkesmennene i Oslo og Akershus og Oppland og eit monaleg tal kommunar meiner det vil svekkje kommunane sin tilgang til komplettering og kvalitetsheving dersom ikkje kommunen driv både kartlegginga, markarbeidet og produksjonen av målebrev. Nokre kommunar meiner det også vil få konsekvensar for forvaltning og vedlikehald av grunnlagsnett og deira medverknad i offentleg samarbeid om kartarbeid (Geovekst). NITO hevdar at det personalet som utfører markarbeidet har førstehands innsikt i eigedomsforholda og er slik sett best i stand til å halde matrikkelen à jour.

Kommunal- og regionaldepartementet, Geoforum og NITO, fylkesmennene i Oslo og Akershus og Oppland og eit monaleg tal kommunar uttaler at privatiseringsforslaget vil svekkje kompetansen innan geodata i kommunen vesentleg og vere til ulempe for fleire sektorar i kommunen.

Kommunal- og regionaldepartementet, NITO, Noregs Landbrukshøgskule (NLH/Institutt for kartfag) og eit monaleg tal kommunar uttaler at privatiseringsforslaget vil resultere i dyrare tenester, m.a. fordi den prisutjamninga som gebyrordninga opnar for fell bort, og på grunn av lengre reiseavstandar for private landmålarar.

Kommunal- og regionaldepartementet, NITO og eit monaleg tal kommunar uttaler at privatiseringsforslaget vil resultere i dårlegare lokalt tenestetilbod. Dei legg vekt på verdien av den lokalkunnskapen kommunale styrarar har. Dei hevdar forslaget vil føre til svekt tenestetilbod i distrikta. NLH legg til at det er ein viss fare for at kommunane som følgje av eit slikt lovvedtak vil fråskrive seg ansvaret for oppmåling.

Fleire kommunar uttaler at å avskaffe det kommunale monopolet for kartforretning vil resultere i private monopol, spesielt i distrikta.

Kommunal- og regionaldepartementet og eit monaleg tal kommunar uttaler at det er viktig med ein kommunal styrarfunksjon, då denne tek vare på omsynet til nøytralitet. Partane vil ha større tillit til ein kommunal styrar enn til ein privat landmålar, som ofte vil bli oppfatta som engasjert av ein av partane.

Norske oppmålingskontorers forening, Konkurransetilsynet, Forbrukarrådet og nokre kommunar støttar fleirtalet i utvalet. Dei uttaler at privatiseringsforslaget gir publikum fridom til å velje kven som skal utføre arbeidet ut frå kriterium som service, pris og kvalitet. Dei meiner forslaget vil gi brukarane ein kompetent konsulentbransje som kan rettleie og hjelpe brukarane i deira kontakt med offentlege styresmakter. Norske oppmålingskontorers forening legg til at ein unngår kryssubsidiering der kompliserte saker blir subsidierte av enklare saker. Konkurransetilsynet og Forbrukarrådet uttaler at forslaget vil gi balanse mellom tenestetilbod og etterspørsel og gi reell prising.

Jernbaneverket uttaler:

«Jernbaneverket har i liten grad benyttet seg av muligheten til å bestyre kartforretninger selv, og er i dagens situasjon avhengig av kommunale tjenester ved oppmåling av grenser. Særlig i forbindelse med oppmåling av grenser ved større nyanlegg, har kapasitetsproblemer i kommunene medført betydelig etterslep i erstatningsoppgjør overfor berørte grunneiere. Jernbaneverket ser derfor positivt på en revisjon av loven som kan medføre effektivisering og bedre service.»

Statens vegvesen uttaler:

«I de aller fleste av landets kommuner har Vegvesenet inngått avtaler med kommunene om selv å holde kartforretninger som gjelder eiendomsgrenser mellom veg og tilstøtende eiendommer. I enkelte større kommuner har de ikke inngått slike avtaler. Der er det kommunen selv som utfører kartforretningene. I en del av disse kommunene må Vegvesenet vente lenge på at rekvirerte kartforretninger blir avholdt. Fastsettelse av grenser er ofte grunnlaget for å utbetale endelige erstatninger for de areal vi erverver. Tregheten i systemet gjør at det kan ta lang tid før endelig oppgjør blir foretatt. Dette er verken grunneiere eller Vegvesenet tjent med. Lovforslaget sikrer at Vegvesener får bedre kontroll med tidspunktet for gjennomføring av kartforretninger slik at grunnervervet kan avsluttes på et tidligere tidspunkt. Dette kan skje enten ved at Vegvesenet selv gjennomfører oppmålingsforretningen eller ved at forretningen settes bort til private autoriserte landmålere.»

9.2.3 Departementet si vurdering

Sjølv om det i mange kommunar er lang tradisjon for å utføre eigedomsoppmåling, er det få prinsipielle omsyn som tilseier at dette skal vere ei oppgåve pålagt alle kommunar i kraft av lov. Det ligg godt til rette for å organisere oppmåling som eit eigna arbeidsfelt for private føretak. Departementet registrerer at stadig fleire kommunar søkjer å reindyrke rolla si som styresmakt, og elles konsentrere den kommunale innsatsen mot helse, skule, kultur og andre sentrale velferdstilbod.

Departementet deler synet til utvalet om at skiljet mellom teneste og styresmakt som er foreslått legg grunnlaget for eit nytt og betre opplegg for kvalitetssikring, ved at kommunen som matrikkelførar får som separat oppgåve å kontrollere at oppmålingsforretningane blir utførte i samsvar med lov og forskrift. Kompetansekrav til tenesteleverandøren (landmålarføretaket) gjer det mogleg å løyse nye og meir kompliserte oppgåver innan oppmåling, m.a. klarleggje og dokumentere rettsforhold og registrere meir kompliserte eigedomsforhold. Departementet trur til liks med utvalet at krav om kompetanse i tenesteleddet vil heve kvaliteten på kartverk og register på sikt. Vidare kjem fordelane ved det klart definerte grensesnittet i lovforslaget mellom styresmakt og tenesteleverandør. Føresegnene om dokumentasjon representerer eit lovteknisk sett betre opplegg for arbeidsdeling mellom kommuneforvaltninga og privat sektor, og gir eit enklare opplegg for kommunen til å kvalitetssikre eigedomsregistreringa.

Departementet støttar utvalet sitt syn om at private landmålarføretak vil vere ein nyttig konsulentbransje innan eigedomsutvikling. Det vil kunne gi samfunnet ein kompetent konsulentbransje som rettleier og hjelper til når det gjeld kontakt med offentlege styresmakter i eigedomssaker.

Departementet ser samtidig at forholda varierer rundt om i landet, og er samd med mindretalet i utvalet som legg vekt på at den enkelte kommune sjølv bør kunne avgjere korleis arbeidet skal organiserast. Departementet foreslår derfor at kommunen skal kunne velje om den vil opne for fritt landmålarval eller vidareføre oppmålingsarbeidet som eit kommunalt eineansvar. I nokre kommunar kan dette sikre at kommunen kan ha tilsett eigen landmålar som dei elles treng til andre oppgåver.

Departementet vil tru at dei fleste kommunane ønskjer å opne for privat tenesteyting og fritt landmålarval, og foreslår dette som lovteknisk hovudløysing. Kommunar kan under dette etablere eige landmålarføretak, som leverer tenester i konkurranse med private føretak. For å få like konkurransevilkår, må kommunen i så fall organisere og bemanne verksemda etter dei same godkjenningskrava som gjeld for private landmålarføretak. Det same gjeld statlege etatar som har behov for å vidareføre eigne landmålarverksemder.

Departementet finn det likevel ikkje nødvendig å krevje at kommunen organiserer landmålarføretaket som eige selskap eller juridisk føretak. Departementet legg vekt på at kommunane også her må ha fridom til sjølve å bestemme eiga organisering. Det vil derfor vere tilstrekkeleg at kommunen registrerer den eininga som skal fungere som landmålarføretak, i Einingsregisteret. Tilsvarande reglar gjeld for godkjenning av kommunal tenesteproduksjon for ansvarsrett etter plan- og bygningslova. Departementet legg til grunn at kommunar som tilbyr oppmålingstenester i konkurranse med private, organiserer verksemda på ein slik måte at denne står fram som tenesteytar og ikkje som ei styresmakt.

Departementet legg til grunn at ei kommunal eining som tilbyr tenester som godkjent landmålarføretak, ikkje må nyte spesielle konkurransefordelar gjennom kryssubsidiering eller fordelaktig saksførebuing. Tilsvarande gjeld også statlege einingar som skal operere som godkjent landmålarføretak. Konkurranselovgivinga set i utgangspunktet forbod mot offentlege subsidiar som kan verke konkurransevridande mellom føretak, jf. også omtala av forholdet til EØS-avtala i kapittel 35.

Kommunar som ønskjer å opne for privat tenesteyting og innføre fritt landmålarval, kan ha behov for ei overgangsordning når lova blir sett i verk, både av omsyn til eigen organisasjon og for å sikre brukarane i kommunen eit uavbrote tenestetilbod. Departementet foreslår derfor at kommunane skal kunne halde fram med å utføre oppmålingsforretningar som kommunal oppgåve utan godkjenning i inntil fem år, jf. forslag til § 51 andre ledd. Departementet legg til grunn at den plikta kommunane i dag har til å utføre oppmålingsforretningar, blir vidareført så lengje overgangsordninga gjeld. Finn kommunen at det er eller vil bli etablert eit akseptabelt tilbod med godkjente føretak, kan kommunen fatte vedtak om å avvikle overgangsordninga før femårsperioden har gått ut. Dette kan vere aktuelt for nokre kommunar å gjere allereie samtidig med at lova blir sett i verk.

Departementet meiner, som nemnt ovanfor, at kommunane også skal ha rett til å bestemme at dei skal ha einerett på å utføre oppmålingsforretningar i vedkommande kommune. Kommunar som ønskjer å vidareføre oppmålingsarbeidet som eit kommunalt eineansvar, må fatte vedtak om dette i lokal forskrift, jf. forslag til § 38 femte ledd. Vedtaket må gjerast av kommunestyret sjølv. Den lokalpolitiske behandlinga bør sikre at innbyggjarane i kommunen får eit tilbod som er tilpassa dei lokale forholda. Det er ein føresetnad at kommunen er i stand til å gi eit minst like godt tilbod til alle som har behov for oppmålingsforretningar i kommunen, som om det var fritt landmålarval. Kommunen må ha tilstrekkeleg kapasitet og reelt sett same faglege kompetanse som godkjente føretak, jf. kapittel 11. Kommunar som utfører oppmålingsforretningar som kommunalt eineansvar etter § 38 femte ledd, vil vere landmålarføretak i kraft av kommunalt vedtak etter lova. Departementet foreslår derfor ingen særskilde krav til korleis desse organiserer verksemda si.

Det er viktig at den sentrale matrikkelstyresmakta (Statens kartverk) og fylkesmannen har oversikt over ordninga i den einskilde kommunen. Departementet legg til grunn at Statens kartverk publiserer ei landsoversikt som viser korleis ordningane er i dei ulike kommunane, bl.a. av omsyn til brukarar og utøvarar som opererer over kommunegrensene. Fylkesmannen må vere orientert som klageorgan. Departementet foreslår derfor at desse skal orienterast før vedtak om oppmålingsforretning som kommunalt eineansvar etter § 38 femte ledd kan setjast i verk. Departementet legg til grunn at desse to også er mellom dei som kommunen høyrer før kommunestyret gjer vedtaket. Det kan i forskrift vere aktuelt å setje krav om overgangsordningar for kommunar som vedtek eller opphevar ordning med kommunalt eineansvar etter § 38 femte ledd.

Departementet legg til grunn at den sentrale matrikkelstyresmakta ikkje skal drive eller ha interesser i landmålarføretak, men har ikkje funne det nødvendig å lovfeste dette. For ordens skuld presiserer departementet at arbeidet til jordskifterettane er regulert gjennom jordskiftelova, og er ikkje omfatta av kravet om godkjenning etter lov om eigedomsregistrering, jf. kapittel 26.

9.3 Matrikkelstyresmakter

9.3.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet foreslår ei organisering rundt matrikkelen med ei sentral, statleg styresmakt og lokale, kommunale matrikkelstyresmakter.

Utvalet har som mål at matrikkelen skal vere einsarta i heile landet, både når det gjeld datainnhald og tilgjenge. Dette kan etter utvalet sitt syn berre sikrast gjennom at staten har ansvaret for drift av matrikkelen, og fører tilsyn med at matrikkelen blir ført korrekt i alle kommunar.

Utvalet foreslår Miljøverndepartementet ved Statens kartverk som statleg matrikkelstyresmakt. Statens kartverk er allereie ansvarleg for GAB-registeret, og er i ferd med å byggje opp ein database over eigedomsgrenser (DEK), som matrikkelen skal byggje på. Utvalet viser til at Kartverket har eit kontor i kvart fylke som samarbeider med kommunane på dette området. Også i Sverige, Danmark og Finland er «kartverka» tillagt ansvaret for matrikkelen.

Utvalet ser det som formålstenleg at Statens kartverk også rettleier og fører tilsyn med matrikkelføringa. Utvalet framhevar at for å dekkje denne oppgåva må Kartverket styrkje kompetansen og kapasiteten sin, både sentralt og i fylka, ikkje minst når det gjeld kompetanse på det eigedomsrettslege området.

Kommunane skal som lokal matrikkelstyresmakt føre opplysningane i matrikkelen. Utvalet meiner at matrikkelføringa i stor grad vil vere å føre vidare det arbeidet kommunane i dag er pålagt med rapportering til GAB-registeret og føring av lokalt eigedomskart. Dei praktiske rutinane for føring av matrikkelen vil vere noko forskjellig frå gjeldande rutinar for GAB og lokalt eigedomskart. Matrikkelen skal vidare innehalde nokre nye opplysningar som tidlegare ikkje er registerte i GAB. I tillegg må kommunen etablere rutinar for å yte tenester til landmålarar, og for å kontrollere den dokumentasjonen som landmålarar leverer til matrikkelføring.

Utvalet ønskjer at det blir stilt strengare krav til at matrikkelen skal vere korrekt enn det som har vore praktisert for GAB. Opplysningane i offentlege register må generelt vere så gode at dei kan leggjast til grunn utan at ein må kontrollere dei mot originaldokument.

Utvalet trur at matrikkelføring ikkje vil vere noko stort problem for store og mellomstore kommunar som har personale som er trena i å halde ved like dataregister og forsyne publikum med eigedomsdata o.l. I mindre kommunar, der matrikkelføringa vil vere ei heller lita oppgåve, og der den eller dei som skal føre matrikkelen i tillegg må utføre ei rekkje andre oppgåver, vil matrikkelføringa kunne vere sårbar.

Utvalet har derfor drøfta andre modellar, m.a. ut frå at matrikkelføring i dei fleste andre land er lagt til spesialiserte statlege organ. I Sverige og Finland kan berre dei aller største kommunane få rett til sjølve å føre data inn i eigedomsregisteret. Utvalet har likevel komme til at det er mest formålstenleg å leggje matrikkelføringa til kommunane. Utvalet legg vekt på at kommunane er nærast til dei aktuelle data, og vil vere dei største brukarane av opplysningane. Dessutan skal kommunane i tillegg til dei data som landmålar leverer inn, også føre inn ein god del opplysningar frå kommunal saksbehandling. Utvalet legg dessutan vekt på at dei data landmålar skal levere for matrikkelføring, skal vere så godt kvalitetssikra at matrikkelførar skal kunne registerføre opplysningane utan inngåande kontrollar.

Utvalet har diskutert om kommunane også burde leggje inn opplysningar frå saksbehandling i andre offentlege organ. Utvalet har likevel komme til at den beste løysinga er at vedkommande vedtaksorgan sjølv syter for å få registrert «sine» opplysningar i matrikkelen, anten direkte, eller ved at opplysningane blir sende til Statens kartverk for registrering. Dette vil skape dei mest ryddige ansvarsforholda. Dessutan vil det for mange kommunar dreie seg om svært få opplysningar, som det ikkje vil vere rasjonelt å lære opp den enkelte kommune i å registrere.

Forslaget frå utvalet opnar for at fleire kommunar kan ha felles matrikkelførar, og det blir understreka at Statens kartverk som sentral matrikkelstyresmakt i særleg grad må rettleie og hjelpe kommunar der matrikkelføringa er ei lita oppgåve. Utvalet foreslår at personar som skal føre opplysningar inn i matrikkelen, må få opplæring for godkjenning av Statens kartverk.

Utvalet nemner at det ikkje har hatt mandat til å utgreie eigedomsinformasjonssystemet i full breidd. Utvalet har derfor ikkje gått inn på ei nærare vurdering av kva verkemiddel som er nødvendige for å samordne databasar på dette feltet, ut over å lovfeste matrikkelen som primærkjelde for matrikkelnummer, adresser, bygningsnummer og bustadnummer, jf. lovutkastet § 42 om bruk av matrikkelnummer o.a. i andre offentlege register. Utvalet har sett det som naturleg at Statens kartverk har eit særleg ansvar for å sjå til at andre offentlege register nyttar adresser og andre identifikasjonsnummer i samsvar med matrikkelen.

9.3.2 Merknader frå høyringsinstansane

Storkommunegruppa for kart og oppmåling uttaler:

«Konsekvensene av at det statlige ansvaret for eiendoms og rettighetsregistrering splittes mellom to departementer er ikke utredet. Hvorfor matrikkelansvaret skal ligge under Miljøverndepartementet mens rettighetsregistret skal ligge under Justisdepartementet er ikke drøftet. En slik deling kan skape problemer for samordning i framtida.» ... «Storkommunegruppen mener at det er helt nødvendig å ha felles overordnet ansvar for matrikkel og grunnbok, organisert ett sted på departementsnivå, for å få et sammenhengende eiendomsinformasjonssystem. Storkommunegruppen mener at utredningen er mangelfull på analysen av hvordan et sentralt matrikkelansvar bør organiseres og eventuelt delegeres.»

Geoforum uttaler:

«Utvalget har etter det vi forstår tatt for gitt at ansvaret for matrikkel og grunnbok skal være delt som i dag. Vi synes godt at man kunne gått mer i dybden på dette. Selv om kommunikasjonen mellom systemene fungerer godt i dag, vil nok et felles ansvar være en fordel i forhold til en videre utvikling mot et samlet eiendomsinformasjonssystem. Vi er i tvil om hensynet til et framtidig eiendomsinformasjonssystem er tjent med et fortsatt splittet ansvar for matrikkel og grunnbok.»

Regionrådet for Nordhordland og Gulen uttaler:

«Etter framlegget vil sentralansvaret for eigedomsinformasjon liggja i fleire departement utan noko definert hovudansvar for totalsystemet.»

Elles har ingen høyringsinstansar hatt noko å merkje til forslaget frå utvalet om at Miljøverndepartementet ved Statens kartverk skal vere sentral matrikkelstyresmakt.

Ingen høyringsinstansar har uttrykt prinsipielle innvendingar mot at kommunane skal ha rolla som matrikkelførar. Noregs Bondelag, Geoforum og eit tjuetal kommunar uttaler likevel at det bør stillast kompetansekrav til matrikkelførar. Dei hevdar at det ikkje bør vere noka kompetansekløft mellom dei som innleverer data og dei som skal føre dei inn i matrikkelen.

Norges ingeniørorganisasjon og eit tjuetal kommunar uttaler at privatiseringsforslaget vil svekkje kapasiteten for føring og ajourhald av matrikkelen, jf. kapittel 9.2. Det vil i så måte føre til ineffektivitet og auka byråkrati.

Geoforum er redd fleirtalsforslaget frå utvalet om privatisering vil føre til kompetanseflukt spesielt frå dei små kommunane, og uttaler:

«En slik kompetanseflukt vil også berøre kommunens rolle som matrikkelfører. Selv om utvalget i forunderlig sterk grad nedtoner kravene til denne rollen, bør det uavhengig av organisatorisk løsning, stilles klare faglige krav til matrikulering. Dette vil kommunene få store problemer med å oppfylle uten et teknisk fagmiljø som støtte for denne oppgaven.»

9.3.3 Departementet si vurdering

I tråd med forslaget frå utvalet går departementet inn for at det blir etablert ei sentral, statleg matrikkelstyresmakt og lokale, kommunale matrikkelstyresmakter.

Den sentrale matrikkelstyresmakta, som vil vere Statens kartverk, skal syte for ordning, drift og forvaltning av matrikkelen, under dette utvikling, vedlikehald, betra tilgjenge, tilsyn, generell informasjon og rådgiving.

Statens kartverk er i dag tillagt det sentrale statlege ansvaret for drift av GAB-registeret. Statens kartverk har også det sentrale statlege ansvaret for etablering og drift av det digitale eigedomskartverket (DEK), som er utvikla i nært samarbeid med kommunane. Statens kartverk er dessutan tillagt ansvaret for å gi ut nasjonale standardar for kart og oppmåling.

Kommunen skal som lokal matrikkelstyresmakt ha ansvaret for å føre opplysningar inn i matrikkelen. Den viktigaste grunnen til å velje kommunal matrikkelføring framfor statleg sentral føring, er at det meste av data for ajourføring av matrikkelen oppstår i tilknyting til saksbehandling i kommunane. Ei slik organisering vil også føre vidare den eksisterande ansvarsdelinga etter delingslova. Departementet støttar utvalet i at kommunane bør kunne føre matrikkelen anten åleine eller ved interkommunalt samarbeid, eventuelt med nødvendig hjelp frå Statens kartverk.

Departementet har i motsetning til utvalet ikkje valt å nytte nemninga «matrikkelførar» for den personen som fører opplysningar inn i matrikkelen. Dette presiserer at det er kommunen som er lokal matrikkelstyresmakt, og understrekar organisasjonsfridommen for kommunen.

Departementet trur at det for ein del kommunar blir meir krevjande å føre matrikkelen enn GAB-systemet slik det er i dag. Spesielt gjeld dette matrikkelkartet og den avvikskontrollen ein skal utføre i forholdet mellom dokumentert utført arbeid og føregåande vedtak etter plan- og bygningslova. Departementet ønskjer likevel på prinsipielt grunnlag ikkje å stille kompetansekrav til ei styresmakt. Sjølv om det finst døme på at dette er gjort innan kommunal helseforvaltning og landbruksforvaltning, tilseier prinsippa i kommunelova at ein bør vere varsam med å kravstille at bestemte oppgåver skal utførast av personale med spesiell formell utdanning eller realkompetanse. Haldninga til departementet er at når ansvaret som styresmakt over eit område blir plassert i kommunen, er det fordi ein generelt ser på kommunane som skikka. Dernest er det kommunen si sjølvstendige plikt å tilsetje kompetent personale slik at oppgåva blir utført på ein tilfredsstillande måte. Den eller dei personane som skal utføre matrikkelføring på vegner av kommunen, vil få opplæring hos den sentrale matrikkelstyresmakta og få tildelt pin-kode som sikrar identifikasjon og tilgang til systemet.

Kommunar som utfører oppmålingsforretningane som kommunalt eineansvar etter § 38 femte ledd eller som kommunal oppgåve etter overgangsordninga § 51 andre ledd, må organisere og utføre arbeidet slik at kommunen gjennom matrikkelføringa oppfyller krava om kontroll av den dokumentasjonen som den kommunale landmålaren leverer til matrikkelføring.

Fleire høyringsinstansar har reist spørsmål om kva som er ei formålstenleg administrativ overbygning for både matrikkel og grunnbok i eit samla eigedomsinformasjonssystem. Det låg utanfor utvalet sitt mandat å utgreie dette spørsmålet, men det blei teke opp i St.meld. nr. 13 (2001-2002) Fremtidig organisering av tinglysing i fast eiendom. Stortinget vedtok på dette grunnlaget å overføre tinglysinga til Statens kartverk, jf. Innst. S. nr. 221 (2001-2002) og vedtak i Stortinget 12. juni 2002. Løysinga inneber at matrikkel og grunnbok får ein felles administrativ overbygning i Statens kartverk.

10 Oppmålingsforretning, krav om matrikkelføring, betaling

10.1 Utføring

10.1.1 Innleiing

Utvalet drøftar oppmålingsforretninga, det rettslege grunnlaget og utføring fram til krav om matrikkelføring, jf. NOU 1999: 1 kap. 15. Høyringsinstansane har ikkje vesentlege merknader. Forslaget frå utvalet er saman med vurderinga til departementet gitt att nedanfor.

Departementet har som nemnt i kapittel 6.3, omarbeidd strukturen i lova etter innspel frå Justisdepartementet. Vilkår for matrikkelføring er samla i lovforslaget kapittel 4, føresegner om føring av matrikkelen i kapittel 5 og føresegner som isolert regulerer sjølve landmålaroppdraget i kapittel 7. Saker som krev oppmålingsforretning er rekna opp i lovforslaget kapittel 3.

10.1.2 Oppmålingsforretning - ei lovbunden konsulentteneste

Utføring av oppmålingsforretninga er basert på dokumentasjon og eigenkontroll og blir avslutta med krav om matrikkelføring. Landmålarføretaket skal i kraft av særskilt kompetanse stå inne for kvaliteten i utføringa og dokumentasjonen. jf. kapittel 11. Departementet legg til liks med utvalet stor vekt på å oppnå klare reglar for kva element i sluttresultatet som skal dokumenterast, men har i motsetning til utvalet valt å regulere dokumentasjonskravet i forskrift.

Kravet om matrikkelføring markerer grensesnittet mot offentleg styresmakt.

Omgrepet «oppmålingsforretning» erstattar omgrepet «kart- og delingsforretning» i delingslova. Oppmålingsforretning kan vere oppretting av matrikkeleining, grensejustering, arealoverføring så vel som klarlegging av eksisterande grenser. Oppmålingsforretning omfattar, i tillegg til dokumentasjon, normalt eit arbeid i marka.

Mens gjeldande delingslov først og fremst legg vekt på klarlegging, merking og innmåling av grenser, legg lovforslaget også vekt på at landmålarføretaket skal avklare rettsforhold og kunne hjelpe partane med å utforme nødvendige avtaler og dokument for tinglysing. Det blir poengtert at landmålarføretaket ikkje har noka form for styresmaktfunksjon. Føretaket må innhente godkjenning frå kommunen dersom løyvet til å opprette ny matrikkeleining eller arealoverføring må fråvikast (§ 33 tredje ledd), og for å kunne unnlate fullstendig merking og innmåling av grensene (§ 10 fjerde ledd). Dei elementa av styresmakt som ligg i styrarfunksjonen i gjeldande lov, er fullt ut lagt til kommunen som matrikkelførar.

Departementet foreslår til liks med utvalet at dei same reglane for utføring og dokumentasjon av oppmålingsforretninga skal gjelde når kommunen utfører oppmålingsforretninga. Det gjeld når kommunen opptrer som godkjent landmålarføretak på linje med private utøverar, men også så langt det passar, når kommunen har vedteke kommunalt eineansvar etter § 38 femte ledd, eller når kommunen følgjer overgangsreglane § 51 andre ledd. Også for kommunen vil oppmålingsforretninga og matrikkelføringa vere to skilde oppgåver, der «kravet» om matrikkelføring markerer grensesnittet mellom dei.

10.1.3 Nærare om dokumentasjonskravet

Landmålarføretaket skal informere partane om dokumentasjonskrava. Det skriftlege materialet landmålar legg fram for kommunen til matrikkelføring blir kalla «krav om matrikkelføring». Utvalet foreslår å regulere dette i detalj i sjølve lova, jf. utkast til § 10:

«Med krav om matrikkelføring av oppmålingsforretning skal følgende skriftlige dokumentasjon legges ved:

1. Erklæring fra landmåler som viser at han har fullmakt til å kreve matrikkelføring i henhold til § 9.

2. Henvisning til de tillatelser som kreves fra offentlig myndighet for den saken som matrikkelføringen gjelder.

3. Redegjørelse for eventuelle avvik fra tillatelsen som kommunen har gitt for opprettelse av ny matrikkelenhet eller arealoverføring. Dersom kommunen ikke tidligere har samtykket, skal søknad til kommunen om å godkjenne avviket ligge ved kravet om matrikkelføring.

4. Kart over grenser og grensemerker for den eiendom eller grensestrekning som saken gjelder, måledata og andre opplysninger som kreves for føring av matrikkelen. Det skal gå frem hvilke grenser som er fastlagt i forretningen, og hvilke eksisterende grenser som inngår i forretningen uten endring. Det skal ligge ved særskilt begrunnelse dersom ikke alle grenser er merket og målt, jf. § 8 andre ledd. Tilsvarende begrunnelse skal ligge ved dersom ny matrikkelenhet søkes opprettet uten at oppmålingsforretningen er avsluttet, jf. § 8 tredje ledd.

5. Protokoll for gjennomføring av forretningen med fortegnelse over hvem som er varslet, og beskrivelse av hvordan de enkelte grenser er påvist. Det skal fremgå at partene er lovlig varslet, og at de har godtatt de grenser som er fastlagt i forretningen. Det skal videre fremgå om landmåleren står i noe personlig eller økonomisk forhold til noen av partene.

6. Dokument som er nødvendig for å oppfylle vilkår fastsatt i tillatelse etter § 93 bokstav h i plan- og bygningsloven, eller i seksjoneringsvedtak etter lov om eierseksjoner.

7. Erklæring fra landmåler om at han har undersøkt bruksretter og servitutter for de arealer som saken gjelder, og tatt utskrift av grunnboka for de berørte matrikkelenheter.

8. Dokumenter vedrørende rettigheter, herunder for å slette rettigheter som ikke lenger skal gjelde, som partene ønsker tinglyst samtidig med opprettelsen av matrikkelenheten, eller i forbindelse med annen ajourføring av matrikkelen.

Når oppmålingsforretningen gjelder opprettelse av anleggseiendom skal også følgende inngå:

1. Skriftlig avtale eller annet rettsgrunnlag som gir rett til oppføring av den bygning eller konstruksjon som anleggseiendommen skal omfatte. Dersom anleggseiendommen skal brukes i tilknytning til en grunneiendom, må det også foreligge dokument som overfører eiendomsretten til anleggseiendommen til den som eier grunneiendommen, og erklæring om at anleggseiendommen ikke kan avhendes eller pantsettes uten at det skjer sammen med grunneiendommen.

Når oppmålingsforretningen gjelder grensejustering, skal også følgende dokumentasjon inngå:

1. Erklæring undertegnet av hjemmelshaverne, eller andre med tilsvarende fullmakt, om at de har godtatt de nye grensene.

2. Erklæring fra landmåler om at grensejusteringen ikke er i strid med gjeldende arealplan, og ikke krever offentlige tillatelser. I motsatt fall skal det legges ved tillatelse fra berørte myndigheter.

Når oppmålingsforretningen gjelder arealoverføring, skal også følgende dokumentasjon inngå:

1. Erklæring om eiendomsoverdragelse av det areal som overføres. Erklæringen skal inneholde opplysninger om kjøpesum eller verdi som kreves for beregning av dokumentavgift.

2. Nødvendige erklæringer fra panthavere om pantefrafall.

Når oppmålingsforretningen gjelder matrikulering av umatrikulert grunneiendom eller festegrunn skal også følgene dokumentasjon inngå:

1. Egenerklæring eller dokumentasjon for eiendomsrett eller festerett.

Når oppmålingsforretningen gjelder registrering av uregistrert jordsameie, skal følgende inngå:

1. Erklæring som bekrefter hvilke eiendommer som har andel i jordsameiet og størrelsen på andelene, og at ingen har motsatt seg at jordsameiet registreres.

Krav om matrikkelføring skal være underskrevet av autorisert landmåler.

Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og utforming av kravet om matrikkelføring.»

Føresegna stiller krav til sluttresultatet av forretninga og styrer såleis i monaleg grad arbeidet til landmålaren. Lovutkastet § 10 er utforma med sikte på å gi ei klar rettleiing om dei erklæringar og dokument som skal inngå i kravet. Departementet har likevel funne det meir formålstenleg å regulere dette i forskrift. Det er grunn til å tru at rekkevidda av kravet til dokumentasjon vil variere i takt med metode og teknologiutvikling innanfor fagområdet. Lovutkastet § 10 synest likevel å dekkje dei fleste forhold, og bør såleis, eventuelt med mindre omarbeiding, setje ramma for ei slik forskrift.

10.1.4 Kven som er partar i oppmålingsforretning

Då oppmålingsforretning er utforma som teneste, er det ikkje nødvendig å gi reglar om kven som kan rekvirere oppmålingsforretning. I prinsippet kan kven som helst bestille eit slikt oppdrag hos eit landmålarføretak. Derimot må det givast reglar om kven som kan krevje at resultatet av ei oppmålingsforretning blir ført inn i matrikkelen. Det må leggjast til grunn at føretaket ikkje vil ta oppdrag utan at rekvirenten har ein legitim grunn for å få utført forretninga. Dei som kan krevje matrikkelføring av ny matrikkeleining, er rekna opp i lovforslaget § 9. Denne føresegna kjem i staden for opprekninga i delingslova § 3-1 fjerde ledd om rett til å krevje deling, og § 2-1 tredje ledd om rett til å krevje kartforretning, sjå merknadene til lovforslaget § 9. Visinga til delingslova i plan- og bygningslova § 94 nr. 1 må endrast tilsvarande.

Landmålarføretaket har ansvaret for innkalling av partane til forretninga, jf. lovforslaget § 36. Omgrepet «parter» vil vere samanfallande med partsomgrepet i forvaltningslova § 2 bokstav e: Dei som saka direkte vedkjem skal kallast inn. Dette kan etter forholda omfatte fleire enn dei som skal kallast inn etter gjeldande delingslov § 1-3, dvs. «den som har krevet forretningen og alle som har grunnbokshjemmel til eller godtgjør å eie tilstøtende grunn». Eigarar av eigedom med grenser som blir påverka av forretninga skal alltid varslast om forretning. Det same gjeld for feste. Dersom nokre av grensene ikkje skal endrast gjennom forretninga, og dei i tidlegare forretning er merkte og kartlagt etter forskriftene, kan det orienterast om dette i innkallinga. For slike grenser treng partane ikkje møte til forretninga i marka. Landmålarføretaket må vurdere om andre som har rettar (vegrett og liknande) som kan bli påverka av saka, må varslast. Sjå elles merknadene til lovforslaget § 36.

Kretsen av partar kan endre seg i løpet av forretninga. Det kan tenkjast at det blir innkalla ein eller fleire naboar under starten av forretninga, men som det likevel viser seg ikkje blir påverka av saka. Kretsen av partar kan òg endre seg frå tidspunktet for oppmålingsforretninga fram til sjølve matrikkelføringa (og tinglysing for saker som skal tinglysast), f.eks. ved at ein eigedom blir seld. Det følgjer direkte av forslag til § 9 at ein eventuell ny heimelsmann for den eigedommen saka gjeld, alltid må slutte seg til kravet om matrikkelføring. Ny heimelsmann må også slutte seg til saka før saka eventuelt kan tinglysast, jf. tinglysingslova § 13. På same måte må ny heimelsmann for ein naboeigedom som inngår i ei grensejustering eller arealoverføring, stadfeste si semje i grensejusteringa eller arealoverføringa før saka kan sluttførast. Dersom nokon av partane har behov for å skaffe seg tinglysingsvern for oppnådd semje under oppmålingsforretninga i tida fram til forretning blir ferdig matrikkelført, kan det vere aktuelt å tinglyse utdrag frå oppmålingsprotokollen. Departementet er samd i at kopi av matrikkelbrev eller relevant utdrag av dette skal sendast til eigarar og eventuelle festarar av matrikkeleiningar der grensene er blitt målte inn og merkte på nytt, sjå lovforslaget § 24.

10.1.5 Plikt til å halde oppmålingsforretning

Departementet understrekar at deling av eigedom, arealoverføring eller grensejustering som hovudregel utløyser plikt til å gjennomføre oppmålingsforretning. Hovudregelen må sjåast i samanheng med retten og plikta til å få oppretta ei ny matrikkeleining i matrikkelen. Det rettslege grunnlaget for å opprette nye matrikkeleiningar eller flytte grenser er basert på eit sjølvstendig initiativ frå fysiske eller juridiske personar eller avtale mellom desse. Vanlegvis blir det kravd løyve etter plan- og bygningslova og eventuelt jordlova. Det rettslege grunnlaget kan vidare oppstå gjennom rettskraftig avgjerd ved domstolane, under dette dom, rettsforlik eller rettskraftig avgjerd fatta av jordskifteretten eller liknande særdomstol. Det rettslege grunnlaget kan også oppstå ved hevd. Nye grenser og matrikkeleiningar kan ikkje takast i bruk eller sjåast på som lovleg etablerte i marka før det rettslege grunnlaget har gjennomgått prosessreglane for oppmålingsforretning og matrikkelføring etter lov om eigedomsregistrering. Departementet ønskjer ei klar avgrensing, som er lett å praktisere, av kva som utløyser plikt til å halde oppmålingsforretning, og når det er frivillig.

§ 3 bokstav h definerer oppmålingsforretning som ei teneste som går ut på å klarleggje og beskrive grenser og rettar til fast eigedom, og som skal gi nødvendig dokumentasjon for krav om matrikkelføring. § 6 fastset kva einingar og sakstypar som krev oppmålingsforretning før krav om matrikkelføring blir sett fram.

Vilkåret i § 6 første ledd bokstav d presiserer at det krevst oppmålingsforretning før opplysningar om grensejustering og arealoverføring kan førast inn i matrikkelen. All avståing av grunn, frivillig eller ved ekspropriasjon, som fører til at grenser blir endra vil såleis utløyse krav om oppmålingsforretning.

Oppmålingsforretning for uteareal til eigarseksjonar kjem i ei noko anna stilling enn andre forretningar, jf. kapittel 28. Sjølv om kravet til dokumentasjon i slike saker i prinsippet vil vere det same, må saka først leggjast fram for kommunen som gjer vedtak om seksjonering, jf. eigarseksjonslova §§ 7 til 9. Først når dette vedtaket er gjort, kan dokumentasjonen ekspederast vidare til matrikkelførar for oppretting av seksjonen eller seksjonane i matrikkelen og dernest grunnboka. I praksis kan oppmålingsforretningar i slike saker haldast utan oppmøte i marka. I slike saker går grensene for utearealet gjerne fram som eintydige utmål frå dei aktuelle bygningane og desse er kartfeste med slik presisjon som krevst for matrikkelkartet. Dersom utmål frå bygningsdel ikkje identifiserer grensene nøyaktig, må dei bli målt og merkt i marka på vanleg måte.

10.1.6 Grensemerking og måling

Departementet støttar forslaget frå utvalet som går ut på at alle grensedragingar som hovudregel skal vere merkte og nøyaktig målte før matrikulering av ny eining. Det gjeld både nye og gamle grenser. Hovudregelen er teken inn i lovforslaget § 34. Grenser som tidlegare er merkte og nøyaktig målte treng ikkje merkjast og målast på nytt. Med nøyaktig målt blir det sikta til at grensene må vere koordinatfesta gjennom kartforretning etter delingslova, i tilsvarande forretning etter eldre bygningslovgiving eller i sak for jordskifteretten.

Utvalet foreslår visse unnatak frå plikta til å merkje og måle alle grenser, jf. lovutkastet § 8 andre ledd bokstavane a til c og omtale NOU 1999: 1 kap. 15.4.5. Departementet er samd i at nemnde forhold gir grunnlag for unnatak frå måle- og merkjeplikta, og fører vidare hovudtrekka i lovforslaget § 10 fjerde ledd. Erfaringa viser likevel at føresetnadene for å rekonstruere eksisterande grenser som ikkje er fysisk påviselege i marka, blir dårlegare frå år til år. Med åra blir det stadig færre personar som kan påvise ei grensedraging eller på annan måte stadfeste forholda eller bringe fram relevant dokumentasjon. Tidsfaktoren fører i seg sjølv til fleire uklare forhold og tvistesaker som vil belaste domstolane.

I unnatakstilfelle kan det vere behov for å få matrikkelført ei oppmålingsforretning utan at grensene er ferdig merkte og målte. Departementet foreslår at matrikkelførar etter søknad skal vurdere konkret om særlege grunnar tilseier at fullført oppmåling kan utsetjast i medhald av lovforslaget § 10 femte ledd. Landmålarføretaket må i så fall levere ein grunngitt søknad til kommunen om å utsetje endeleg merking og innmåling. Føresegna er foreslått til erstatning for mellombels forretning etter delingslova § 2-6. Departementet er samd i forslaget frå utvalet om at omgrepet mellombels må avløysast. Omgrepet kan oppfattast feil fordi eigedommen med sine grenser i prinsippet blir oppretta når den er innført i matrikkelen. Det er berre den fysiske målinga og merkinga som eventuelt kan utsetjast. I samsvar med forslaget frå utvalet er det ikkje sett som formålstenleg å lovfeste ein tidsfrist for fullføring. Det vil i fleire tilfelle i praksis vere nødvendig å opparbeide eit tomteområde før dei endelege og offisielle grensemerka kan setjast ned. Frå det tidspunktet anleggsarbeida startar i eit utbyggingsfelt til feltet er ferdig opparbeidd kan det gjerne gå 3-4 år. Sjølv om kommunen eksklusivt tek stilling til kva frist som bør vere realistisk, bør den i vurderinga si leggje vekt på synet til landmålarføretaket.

Departementet legg til grunn at ordninga med «ikkje fullført oppmålingsforretning» skal nyttast i mindre omfang enn det som fram til i dag er praktisert gjennom utferding av mellombels forretning. Det skal liggje føre særlege grunnar. Med dette blir det primært sikta til saker der det er formålstenleg å utsetje merking og måling til området er opparbeidd. Normalt vil verken vêrforhold, eller at landmålarføretaket ikkje har tid til å fullføre forretninga eller vil samle opp fleire forretningar, vere tilstrekkelig grunn til å utsetje fullføringa av ei oppmålingsforretning. Det er viktig å unngå at nye eigedommar generelt blir oppretta gjennom reine kontorforretningar.

10.1.7 Klarlegging av rettsforhold

Utover dei vanleg oppgåvene som går ut på å klarleggje, justere, merkje og måle grenser har utvalet også foreslått at landmålaren heretter skal klarleggje og beskrive rettsforhold. Departementet støttar dette forslaget m.a. som ledd i å sikre at grunnboka samsvarer med dei faktiske forholda.

Utvalet har drøfta kor langt plikta til landmålaren skal gå i å klarleggje rettsforhold. Den materielle pliktregelen går fram av utkastet frå utvalet til § 7 første ledd, første punktum. Dei konkrete krava til å undersøkje, klarleggje og leggje til rette for tinglysing går fram av utkastet § 10 bokstav f, g, h og i, jf. omtala i kapittel 10.1.3 ovanfor. Krava er av forskjellig karakter og rekkevidd. Utvalet skil mellom dei rettsforholda som kommunen har kravd tinglyst som vilkår for å opprette ein eigedom, og rettar som er eit privat forhold mellom partane.

Departementet held fast ved forslaget frå utvalet til materiell pliktregel slik det er formulert i lovutkastet § 7, jf. forslaget frå departementet til § 33 første ledd. Elles meiner departementet at nærare innhald i og rekkevidd for plikta bør regulerast i forskrift. Departementet har ikkje noko direkte å merke til innhaldet og rekkevidda av utvalet sitt forslag til dokumentasjon i medhald av utkastet § 10. Ei forskrift bør i utgangspunktet sikre eit samanfallande dokumentasjonskrav og vilkår for matrikkelføring.

Landmålarføretaket skal aktivt søkje å få fram kva rettar som skal gjelde, og som bør tinglysast på dei respektive eigedommane. Dersom partane av forskjellige grunnar ikkje ønskjer å klarleggje slike rettsforhold eller tinglyse tilhøyrande dokument, inneber ikkje dette ei formell sperre for matrikkelføring. Føretaket skal likevel i særskilt erklæring stå inne for at det har undersøkt rettsforholda.

Landmålarføretaket skal som rutine skaffe ei utskrift av grunnboka for dei aktuelle matrikkeleiningane. Med dette er meint grunnboksutskrift, dvs. ei utskrift av heimelside og hefteside i grunnboksbladet. Ein panteattest vil truleg ikkje gi eit fullstendig bilete av kva aktuelle rettsforhold som gjeld, då denne normalt berre inneheld opplysningar om pengehefte.

Ofte vil det ikkje vere nok å hente inn ei utskrift frå grunnboka berre for avgivar sin eigedom, då dette ikkje fortel noko om kva rettar den har på andre eigedommar. Om landmålarføretaket i tillegg innhentar grunnboksutskrift frå for eksempel alle naboeigedommar, kan føretaket framleis ikkje vere hundre prosent sikkert på å ha fullstendig oversikt. Det kan tenkjast at avgivareigedommen for eksempel har rett til beite, jakt, fiske eller båtfeste på eigedommar som den ikkje har felles grense med, eller som for den saks skuld kan liggje i ein annan kommune.

Utvalet viser til rapporten Krav til fremtidig tinglysing1 der det blei konkludert slik (NOU 1999: 1 s. 122):

«Det bør gis mulighet for uthenting av opplysninger med sikte på å finne frem til hvilke rettigheter en eiendom har i andre eiendommer. Herskende eiendommer/rettighetshavere bør registreres i søkbare felt, identifisert ved gårds- og bruksnummer, eventuelt fødsels/foretaksnummer.»

I påvente av at slike løysingar for grunnboka blir realiserte, må landmålaren utvise eit aktsamt skjønn, og vere påpasseleg med å spørje dei aktuelle partane om kva slag rettsforhold som gjeld. Landmålar må oppmode partane til å leggje fram aktuelle dokument, og må aktivt stille spørsmål om dette under sjølve markarbeidet der partane er til stades. Rettsforhold ein kan konstatere fysisk i marka bør klarleggjast. Går det for eksempel veg over eigedommen, eller det ligg ein brønn på den parsellen som skal opprettast som eigen eigedom, er det naturleg å spørje partane om det knyter seg varige rettar til desse. Ligg parsellen nær eller ved sjøen er det naturleg å spørje korleis det stiller seg med fiskerett, tilgjenge til sjø og båtfeste, o.a.

I ei særstilling står slike rettsforhold som ikkje er materialiserte i noko som ein kan konstatere fysisk og som heller ikkje er tinglyste. Ut frå forholda på staden bør landmålaren spørje om slike rettar finst. Det er rimeleg å vente at partane sjølve utviser ein aktivitet for å ta vare på rettsstillinga si og interessene sine, men det er også behov for at landmålaren har slike kunnskapar om tingsrett og rettsforhold for fast eigedom at han kan gi partane relevante råd.

Departementet understrekar til liks med utvalet at det ikkje er uproblematisk å leggje eit ansvar på landmålarføretaket for å klarleggje rettar. Det vil likevel vere ein fordel for partane sjølve og for brukarar av grunnboka at rettar som gjeld bruk av grunn blir mest mogleg avklarte i samband med oppretting av eigedommar, eller når grenser blir endra av andre grunnar. Det blir ikkje fremja forslag til føresegner om at føretaket skal utferde dei dokumenta som skal tinglysast. Partane må avgjere om dei sjølve skal utferde dokumenta, eller søkje hjelp frå advokat, landmålar eller annan ekspertise. I samband med dette må det også avklarast kva forhold som bør tinglysast ved oppretting av eigedom, og kva forhold som det er meir formålstenleg å ta inn i skøytet.

Departementet minner i denne samanhengen om at matrikkelen prinsipielt ikkje skal innehalde rettsinformasjon, men at slik informasjon skal gå fram av grunnboka. Det er heller ikkje føresett at den fysiske eksistensen og geografiske utstrekninga av rettar skal målast inn og gå fram av matrikkelkartet. Det er likevel ikkje noko i vegen for at landmålarføretak etter oppdrag frå partane måler inn «grensene» for vegrett eller andre stadfeste rettar, og at dette blir teke inn i dokument for tinglysing. I forskrift om tinglysing heiter det i § 4 mellom anna at rettar og hefte som er knytte til ein fysisk del av ein fast eigedom skal stadfestast, og at dette kan skje ved tekst eller ved påføring på teikning eller kart.

10.1.8 Ivaretaking av partane sine interesser

Landmålarføretak vil normalt vere engasjert og betalt av éin oppdragsgivar. Likevel er det ein føresetnad at det opptrer nøytralt og objektivt i forhold til naboar og andre involverte partar. Dette skal sikrast gjennom dei kompetansekrava som ligg til grunn for å få godkjenning. Landmålarføretak som ikkje tek vare på interessene til alle partar i kvar enkelt, konkret sak på ein tilfredsstillande måte risikerer å miste godkjenninga. Kravet til nøytralitet og objektivitet er nytt, sett i forhold til andre godkjenningsområde i godkjenningsforskrifta etter plan- og bygningslova.

Det er viktig at føretaket vender seg til dei riktige partane, m.a. at naboar og rettshavarar faktisk blir varsla. Det er nødvendig med visse formkrav ved føring av protokoll under sjølve utføringa, for m.a. å sikre at semje og usemje mellom partane blir dokumentert. Protokoll skal også sikre dokumentasjon for ettertida av partane sitt frammøte under forretninga.

Ved å definere arbeidsoperasjonen til landmålaren som ei konsulentteneste, er det i utgangspunktet unødvendig med varslingsfristar pålagt i lov. Landmålar bør kunne tillempe sjølve utføringa av oppdraget i samråd med partane. Det er likevel viktig for landmålaren og partane å kunne knyte gjennomføringa av forretninga mot bestemte fristar. Landmålaren har behov for å kunne støtte seg på ein regel om frist for varsling, for å få fullført saka der ein eller fleire av partane trenerer, eller viser lita interesse for å møte fram. For partane sin del er det behov for å få eit rimeleg forvarsel slik at dei kan ta vare på interessene sine, m.a. rettsforhold som skal sikrast under forretninga. Det er derfor i § 36 gitt ein særskilt regel om varsling og frist for dette.

10.1.9 Samordning med byggjesaksbehandlinga

Samordning av prosessen for respektive oppmålingsforretning og byggjesak gir høve til rasjonelle samarbeidsformer for aktørar innanfor bygg- og anleggsnæringa. I den grad landmålarføretaket skal samarbeide med andre aktørar i utviklinga av bygg- og anleggstiltak, er det viktig at grensesnittet for dokumentasjon er mest mogleg harmonisert mellom lovforslaget og plan- og bygningslova. Sett frå kommunen si side er det viktig å kunne organisere arbeidet med matrikkelføring mest mogleg integrert med oppgåvene som styresmakt etter plan- og bygningslova, og at matrikkelen fungerer som ein effektiv støttefunksjon for rasjonell byggjesaksbehandling. Det er derfor viktig å samordne forskriftene til lov om eigedomsregistrering så langt dette passar med forskriftene til plan- og bygningslova, først og fremst saksbehandling og kontroll i byggjesaker. I kapittel 27 er det gjort nærare greie for dei forslaga som er aktuelle i høve til plan- og bygningslova.

Det er ønskjeleg at eit institutt for førehandskonferanse, slik det er heimla i plan- og bygningslova § 93a, også kan nyttast for matrikulære arbeid. Det er viktig at partar i matrikulære saker får eit rettskrav på å komme i ein forpliktande dialog med kommunen og få avklart tekniske og materielle rammer for oppmålingsforretninga og matrikkelføringa. I store og kompliserte bygg- og anleggstiltak vil det gjerne oppstå behov for at landmålar arbeider i lag med andre profesjonar eller aktørar under dei ulike fasane som søknad, prosjektering, utføring og kontroll. Oppmålingsforretning gjennomført på grunnlag av rammer og retningslinjer gitt i ein førehandskonferanse og med rammeløyve, opnar for fleksibilitet ved at kommunen kan ta atterhald om endeleg godkjenning av dei nye grensene i samband med matrikkelføringa.

I utgangspunktet kan heimelshavar sjølv utarbeide nødvendig underlagsmateriale for å fremje søknad om løyve til å opprette ny matrikkeleining eller om arealoverføring. Departementet foreslår likevel å gi kommunen høve til å krevje at søknaden blir utforma av godkjent landmålarføretak i saker som krev underlagsmateriale utarbeidd av fagkunnig.

På stader der rammevilkåra for fastlegging av nye grenser er klare, for eksempel i reguleringsplan eller etter førehandskonferanse med kommunen, kan det vere formålstenleg at landmålarføretaket faktisk har utført oppmålingsforretninga før det formelt blir søkt om deling eller arealoverføring. Kartet som følgjer kravet om matrikkelføring, blir då lagt til grunn for den kommunale vurderinga av søknaden som er påkravd etter plan- og bygningslova § 93 bokstav h.

I nokre saker kan det vere praktisk at naboane blir varsla om sjølve delinga eller arealoverføringa samtidig som dei blir varsla om oppmålingsforretninga. Naboane kan då kvittere for motteke nabovarsel når dei møter til oppmålingsforretninga. Fordelen med ein slik framgangsmåte er at dei som har krav på nabovarsel etter plan- og bygningslova kan knyte eventuelle merknader til ei konkret framsyning av kvar nye grenser er foreslått fastsette i marka.

10.2 Betaling

10.2.1 Innleiing

Utvalet drøftar spørsmålet om betaling for oppmålingsforretning, matrikkelføring og matrikkeldata i NOU 1999: 1 kap. 20.

Etter delingslova kan kommunen ta gebyr for kart- og delingsforretningar avgrensa oppover til sjølvkost. Kommunen kan bestemme at gebyret også skal dekkje utgiftene til føring av GAB og eigedomskart. I kommentarane til forskrifta om gebyr heiter det at «det er lagt opp til at kommunen gjennom gebyrer skal kunne få dekket sine faktiske utgifter med oppgaver etter delingsloven». Gebyrregulativet blir fastlagt av den enkelte kommune, jf. kapittel 5.1.1 nedst. Gebyra er ikkje omfatta av meirverdiavgiftsplikta sidan kart- og delingsforretningar etter gjeldande delingslov er ei styresmaktoppgåve.

Utlevering av data frå GAB og eiegedomskart skjer i regelen mot betaling. Både Statens kartverk og kommunane tilbyr ulike løysingar for gratis tilgang til enkeltopplysningar.

10.2.2 Forslaget frå utvalet

Utvalet meiner det er ønskjeleg å få eit system som stimulerer til riktige og reelle prisar på oppmålingstenestene. Fri prisfastsetting og konkurranse vil medverke til optimale arbeidsmetodar. Utvalet peikar samstundes på at dersom prisane for oppmålingsforretning og matrikkelføring blir for høge, er det ein viss fare for at naboar avtaler å flytte grensene seg imellom utan at dette blir registrert i matrikkelen. Utvalet ser likevel ikkje dette som god nok grunn til at det offentlege skal subsidiere tenestene. Dersom kommunen ønskjer å subsidiere einskilde oppmålingsforretningar, for eksempel som ledd i bustadpolitikken, bør dette skje som eit direkte tilskot, og ikkje gjennom kunstig låge prisar.

Utvalet la fram si innstilling før meirverdiavgiftsreforma 2001 som innførte generell meirverdiavgiftsplikt på tenester. Utvalet la derfor til grunn at forslaget om å gjere om oppmålingstenestene frå styresmaktoppgåve til tenesteproduksjon ikkje ville få innverknad på meirverdiavgiftsplikta.

Forslaget frå utvalet kan oppsummerast i følgjande hovudpunkt:

• Det blir ikkje foreslått føresegner om pris for oppmålingsforretning. Prisane blir føresett danna i konkurranse i ein ordinær marknad, og skal dekkje kostnadene som oppstår i den enkelte sak.

• Det er ikkje grunn til å tru at prisane for å få utført oppmålingsforretningar blir vesentleg høgare enn i dag.

• Det skal betalast gebyr til kommunane for matrikkelføring. Kommunen fastset gebyrregulativ avgrensa oppover til sjølvkost, men innanfor eit øvre tak som blir fastsett av departementet ved forskrift.

• Det kan takast betaling for utlevering og sal av matrikkelopplysningar. Prisane er ikkje nærare regulerte i lovforslaget. Utvalet legg til grunn at prinsippa for prising blir fastsett m.a. i relasjon til allmenne retningslinjer for utlevering og sal av data frå offentlege register.

• Alle skal ha rett til gratis innsyn i matrikkelen ved personleg frammøte i kommunen eller hos Statens kartverk.

• Utgiftene for staten til etablering og drift av matrikkelen, som for GAB, bør dekkjast over basisløyvinga til den sentrale matrikkelstyresmakta.

10.2.3 Merknader frå høyringsinstansane

Eit tital kommunar har framført prinsipielle motførestellingar til forslaget om fri prisdanning for oppmålingsforretning. Dei meiner det vil bli for dyrt å få utført oppmålingsforretning i utkantstrøk der konkurransen vil kunne bli liten, og at eventuelle auka kostnader kan føre til at private partar etablerer nye grensedragingar og rekonstruerer eksisterande grenser på reint privatrettsleg grunnlag utan registrering. Regionrådet for Nordhordaland og Gulen uttaler:

«Det er eit generelt prinsipp både for offentleg og privat utførte infrastrukturtenester at tenestemottakarane betaler likt for same teneste i vedkommande tenesteområde ubundne av kva den konkrete tenesta reelt har kosta tenesteleverandøren. (...)

Vi finn det heilt urimeleg at utanforliggjande tilhøve som kor godt eller dårleg målegrunnlaget er på staden, om deler av aktuelle grenser har vore kartlagt tidlegare eller ei, om det er greie eller vanskelege naboar, om tomta ligg i kort eller lang avstand for den som skal utføra arbeidet, kor omfattande førearbeida for den einskilde saka må vera, om arbeidet kan samordnast med andre arbeid eller ei, m.v., skal ha verknad for kva pris som skal betalast.»

Regionrådet viser dessutan til føresegna om gebyr i lovutkastet § 43 og:

«finn det urett at oppgåvene for storsamfunnet skal dekkjast ved gebyr frå dei som skal ha utført oppmålingsarbeid.»

Etatsforeininga i Jordskifteverket (Norske Sivilingeniørers Forening) viser til forslaget om at kommunen kan ta gebyr for å matrikkelføre opplysningar frå jordskifteretten. Etatsforeininga meiner at kommunen ikkje bør ta gebyr for dette, og peikar på at slike tenester bør flyte mest mogleg fritt innan det offentlege.

Høyringsinstansane sitt syn omkring betalingsprinsippa må elles sjåast i samanheng med det som er skrive i tilknyting til organisering av oppgåver, jf. kapittel 9, og til rettar til datagrunnlaget, jf. kapittel 14.

10.2.4 Departementet si vurdering

10.2.4.1 Betaling for oppmålingsforretning

Departementet støttar hovudtrekka i utvalet sine vurderingar og forslag til reglar og retningslinjer for prising og fastsetjing av gebyr. Betaling for tenestedelen vil etter dette bli fastsett gjennom fri prisdanning i ein marknad basert på konkurranse.

Departementet viser til at det skjer ei rask utvikling med omsyn til målemetodar, måleinstrument, utrekningsprogram, osv. Det er ønskjeleg å få rammevilkår som stimulerer til å utnytte optimale arbeidsmetodar, målemetodar o.a., tilpassa krav til presisjon og forholda elles på staden. Fri prisfastsetjing og konkurranse vil i større grad medverke til at det blir fokusert på optimale løysingar.

Departementet legg til grunn at prisar på oppmålingsforretningane som speglar dei faktiske kostnadane, gir ein meir effektiv samfunnsøkonomisk ressursbruk, jamvel om fri prisdanning skulle gi noko høgare priser. Forslaget om å definere oppmålingsforretningane som teneste, medfører at oppgåva kjem inn under meirverdiavgiftsplikta, og vil i seg sjølv føre til ei prisauke.

I kommunar som førar vidare ordninga med oppmålingsforretningar som kommunalt eineansvar etter § 38 femte ledd, vil det ikkje vere konkurranse om tenesta. Departementet meiner derfor at betaling i desse kommunane må skje på grunnlag av gebyrregulativ fastsett av kommunestyret. Gebyrinntektene må kunne dekkje kostnadene kommunen har med å oppretthalde tenesta (sjølvkost), men skal ikkje kunne gå ut over dette. Departementet kan gi nærare reglar om dette i forskrift. For å få meir like vilkår med ordninga i resten av landet, foreslår departementet at det blir lagt meirverdiavgift på denne typen gebyr. Unnataket for offentlege styresmaktoppgåver i meirverdiavgiftslova § 5b første ledd nr. 7 gjeld såleis ikkje for gebyr på slike forretningar.

Departementet foreslår ingen detaljerte reglar om betaling for oppmålingsarbeid som kommunane utfører etter overgangsreglane i § 51 andre ledd. I ytste konsekvens kan såleis desse kommunane setje prisar som går ut over sjølvkost. Det er i seg sjølv ikkje ønskjeleg, men departementet vil likevel ikkje leggje avgjerande vekt på dette, sidan rekvirenten i desse kommunane kan velje privat landmålarføretak dersom han finn tilbodet frå kommunen for dyrt.

10.2.4.2 Betaling for matrikkelføring

Det skal betalast gebyr til kommunane for matrikkelføring, jf. forslag til § 32. Kommunen bør også kunne dekkje andre oppgåver etter lova med gebyr, f.eks. utferding av matrikkelbrev som eiga sak. Kommunen fastset gebyrregulativ avgrensa oppover til sjølvkost, men innanfor eit øvre tak som blir fastsett av departementet ved forskrift. Departementet foreslår at gebyret blir fastsett som eit visst tal rettsgebyr. Det bør vere ulike satsar avhengig av kor mykje arbeid den enkelte sakstypen krev i gjennomsnitt. Det er føresett like maksimalsatsar for heile landet.

Departementet meiner det bør betalast gebyr for registrering av data frå jordskifteretten, og slik at dette inngår i dei sakskostnadene som partane må dekkje i saka for jordskifteretten. Det er viktig at det er like gebyr for matrikkelføring anten det er halde oppmålingsforretning eller sak for jordskifteretten, slik at ikkje lågare gebyr medverkar til at partane krev sak for jordskifteretten (som for samfunnet er meir kostnadskrevjande) når forholdet like greitt kan løysast ved oppmålingsforretning.

Departementet foreslår å vidareføre gebyrheimelen for eigarseksjonering i lov om eigarseksjonar, jf. forslag til endring av eigarseksjonslova § 7 femte ledd. Det skal såleis ikkje betalast gebyr for matrikkelføring av eigarseksjonar. Kostnadane kommunen har med matrikkelføring av eigarseksjonar utan eige uteareal er små. Departementet legg til grunn at desse kan innarbeidast i gebyrgrunnlaget for seksjoneringa. Kostnadane i tilknyting til saker som omfattar seksjonar med eige uteareal kan samanliknast med ordinære delingssaker. For at kommunen skal få dekt sine kostnadar, og for å sikre nøytral gebyrsetjing i saker som kan jamførast, foreslår departementet at kommunen får høve til å ta særskilt gebyr for matrikkelbrev over seksjonar med eige uteareal. Dette fører vidare ei tilsvarande ordning etter gjeldande eigarseksjonslov.

10.2.4.3 Betaling for data frå matrikkelen

Brukarane skal normalt betale for opplysningar frå matrikkelen og eventuell rett til å vidaredistribuere desse. Unnatak kan gjelde opplysningar som det er høve til og formålstenleg å leggje fritt tilgjengeleg på Internett, og for styresmakter som fører opplysningar i matrikkelen. Alle brukarar av matrikkelen skal elles betale etter sams reglar og satsar. Alle skal likevel ha rett til gratis innsyn i matrikkelen ved personleg frammøte eller ved på annan måte å vende seg særskilt til kommunen eller til den sentrale matrikkelstyresmakta, jf. lovforslaget § 29. Nærare reglar for betaling for opplysningar frå matrikkelen blir fastsett i forskrift.

Dei samla inntektene knytt til bruk av matrikkeldata er i dag rundt rekna 25 mill. kroner. Direktiv om gjenbruk av informasjon frå offentleg sektor (2003/98/EØF) skal gjennomførast i norsk rett, jf. kapittel 35.2 om forholdet til EØS-avtala. Direktivet set krav om at betaling for offentleg informasjon ikkje kan overstige dei samla kostnadane med å samle inn, produsere og formidle informasjonen. Salsinntektene ligg under dette taket.

I utgangspunktet vil salsinntektene gå til staten, men det kan også vere aktuelt å la delar av inntektene gå til kommunane. Dette vil vere mest naturleg i dei tilfella der brukarane ønskjer å vende seg til kommunen for å få utlevert data, men det kan også vere aktuelt på generelt grunnlag. Det vil i så fall vere mest aktuelt å knyte fordelinga av inntektene til omsetninga i den enkelte kommunen.

11 Krav til verksemd som skal utføre oppmålingsforretning

11.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet meiner det er nødvendig å heve dei faglege krava til kvalifikasjonar hos landmålaren, jf. NOU 1999: 1 kap. 16. Landmålaren vil stå overfor ei rekkje nye utfordringar, ikkje minst juridiske spørsmål. Utvalet viser til Sverige, Danmark og andre land i Europa som krev at denne typen arbeid blir gjennomført under leiing av landmålar med utdanning frå vitskapleg høgskule eller universitet. Ved sidan av kravet om nøyaktig stadfesting og dokumentasjon av grenser, legg utvalet vekt på behovet for kompetanse i arbeidet med å rydde opp i rettsforhold og å leggje til rette grunnlaget for å opprette anleggseigedom. Det er viktig at naboar og andre partar som forretningane vedkjem kan ha tillit til landmålaren, både med omsyn til fagleg dugleik og yrkesetikk. Dette blir endå viktigare når oppmålingsforretninga no blir definert som tenesteproduksjon. Utvalet sammanfattar dette i eit krav om at landmålar skal utføre oppdraget i samsvar med «god landmålarskikk», jf. lovutkastet § 38 første ledd.

Utvalet meiner at det vil vere nyttig at det også i Noreg blir utvikla eit tenestetilbod når det gjeld bruk og utvikling av fast eigedom som kan dekkje eit breiare spekter av hjelp enn det som snevert gjeld oppmåling av grenser.

Fleirtalet av utvalet foreslår å etablere ei sentral godkjenningsordning basert på autorisasjon (individuell godkjenning) og løyve (godkjenning av føretak). Eit mindretal i utvalet (representanten frå Miljøverndepartementet) foreslår i staden å basere seg på ei godkjenningsordning etter mønster av systemet i plan- og bygningslova for godkjenning av føretak for ansvarsrett. Mindretalet er samd i at det må stillast kompetansekrav til landmålarar som skal vere faglege leiarar, spesielt av omsyn til rettstryggleiken for partane.

Utvalet har drøfta kva krav som bør stillast til utdanning og praksis for landmålar i NOU 1999: 1 kap. 16.5. Utvalet legg her vekt på at landmålar har gode kunnskapar på fleire fagområde. Landmåling, kartfag, juridiske emne, arealplanlegging og arealforvaltning utgjer kjernen i kravet til faglege kunnskapar. I tillegg til matrikkellova må landmålar ha god kjennskap til relevant tingsrett og til føresegner om m.a. arealplanlegging, byggjesaker, tinglysing, tomtefeste, sameige, avhending av fast eigedom, jordskifte og avtalerett. Det er nødvendig med innsikt i regelverk og rutinar for matrikkelføringa, og for det forretningsvise i forhold til klientane. I sum er det etter utvalet si meining behov for eit studium over 4 - 5 år, tilsvarande 100 vekttal. Utvalet meiner at lang relevant praksis bør kunne redusere kravet til teoretisk etterutdanning. Kommunar må i ein heller lang periode kunne halde fram med å utføre arbeidet utan at dei har tilsett autorisert landmålar.

Arbeidet med å gi autorisasjon og løyve vil vere ei avgrensa oppgåve. Det vil neppe bli meir enn 250-400 autoriserte landmålarar i Noreg. Utvalet tilrår at søknader om løyve og autorisasjon blir behandla av ei særskilt nemnd oppnemnt av departementet med Statens kartverk som sekretariat. Statens kartverk bør ha ansvar for å føre tilsyn med verksemder som utfører oppmålingsforretningar. Tilsynet skal m.a. bestå i rettleiing og kontroll, for med dette å sikre at arbeidet blir utført i medhald av lov og forskrift.

11.2 Merknader frå høyringsinstansane

Noregs landbrukshøgskule, Norske sivilingeniørers forening, Norske oppmålingskontorers forening, Statens kartverk og eit mindre tal kommunar støttar forslaget om å stille kompetansekrav til dei som utfører oppmålingsforretning. Norske sivilingeniørers forening (NIF) uttaler at:

«utvalgets vurderinger om at utdannelsen må tilsvare 4-5 års høyskole-/universitetsnivå, eller tilsvarende 100 vekter, angir et riktig nivå. Det vil være nødvendig med en bred kunnskapsplatform. Av praktiske grunner vil vi likevel anbefale at det i en overgangsperiode ikke blir stilt krav til spesifikk utdannelse. Viktigere er det at autorisasjon av landmåleren skjer gjennom en statlig ordning der det er god kontroll med at kunnskaper om og forståelse for fagområdet er tilstede før autorisasjon gis. Etter hvert må det utvikles bestemte kvalifikasjonskrav til landmåleren for å få autorisasjon. Dette gjør det mulig for ulike læresteder å kunne tilby full eller delvis utdannelse som skreddersyr landmåleren til sin funksjon».

Vidare uttaler NIF:

«eiendomsforhold, rettigheter, planbestemmelser, heftelser osv er i mange tilfelle så komplekse at kundene ikke har mulighet til å avklare slikt på egen hånd. Utvikling av gode tjenesteleverandører på området vil tjene både det offentlige og de som søker tjenesteproduksjon. Gjennom harmonisering av lovverket med plan- og bygningsloven's bestemmelser om forhåndskonferanse og rammetillatelse vil kundene totalt sett tilbys mer fleksible løsninger der oppmåling kun er ett element i forhold til planlegging og disponering av eiendommen.»

Kommunanes sentralforbund, Noregs Skogeigarforbund, Noregs ingeniørorganisasjon og eit stort tal kommunar meiner derimot at kompetansekrava er sette for høge. Gjennomgåande meiner desse at det bør vere nok med 3-årig høgskule med påbygging for måletekniske og juridiske fag. Eit mindre tal kommunar uttaler at kravet bør tilpassast det som isolert blir kravd for å gjennomføre ei oppmålingsforretning, og at realkompetanse og praksis må ha vekt.

Eit mindre tal kommunar og Noregs ingeniørorganisasjon uttaler at kommunane ikkje vil ha råd til kompetanseoppbygginga, m.a. leige av vikarar mens dei fast tilsette etterutdannar seg.

Fleire kommunar, Kommunanes sentralforbund, Geoforum og Norges ingeniørorganisasjon uttaler at kompetansekrava må rettast mot den som faktisk utfører forretning i marka, og ikkje berre leiaren av landmålarføretaket.

Fylkesmannen i Hedmark uttaler at den todelte godkjenningsordninga (løyve og autorisasjon) som fleirtalet foreslår er formålstenleg på det matrikulære området. Eit mindre tal kommunar og Geoforum støttar mindretalet i utvalet på dette punktet. Dei anbefaler godkjenning etter mønster av plan- og bygningslova.

Bærum kommune uttaler her følgjande:

«Flertallet i lovutvalget foreslår en ordning med statsautorisering for å kunne utføre oppmålingsforretninger. Vi støtter ikke dette og foreslår i stedet at man innfører en godkjenningsordning tilsvarende plan- og bygningsloven. Her vil kvalifikasjonskrav inntas som vilkår for å få bevilling. Dette vil sikre de krav til kompetanse som trengs og det vil være i tråd med plan- og bygningsloven som det er naturlig å sammenligne med.

I godkjenningskatalogen for plan- og bygningsloven fins allerede godkjenningsområder som gjelder kart- og oppmålingsfaget. En rekke foretak vil ha godkjenning innenfor disse områdene. Det er etter vår oppfatning unødvendig å innføre et helt nytt system for autorisasjon av landmålere når man allerede har dette godkjenningssystemet, der man kan angi hvilket kompetansenivå utøverne skal ha.».

Norges ingeniørorganisasjon og Statens vegvesen er imot at retten til å utføre oppmålingsforretning skal knytast til ein bestemt utdanningsprofesjon (statsautorisert landmålar).

Kommunaldepartementet er i utgangspunktet skeptisk til at ein i lov gir heimel til å setje krav til kompetanse som også kan gjelde kommunane. Kommunaldepartementet kan likevel akseptere dette i tilknyting til ei generell godkjenningsordning når kommunane ikkje har eit lovpålagt krav om å utføre tenesta.

11.3 Departementet si vurdering

Oppmålingsforretning er spesialisert arbeid som er viktig både for den enkelte og for det offentlege. Det er viktig at oppdragsgivar, andre partar, kommunen og sentral matrikkelstyresmakt kan ha tiltru til at arbeidet blir utført objektivt og lojalt i forhold til offentlege og private interesserar, og med nødvendig juridisk og teknisk kvalitet.

Utvalet understrekar at landmålarføretaket skal ta vare på alle partar sine interesser og utføre oppdraget i samsvar med god landmålarskikk. Departementet er samd i at ein slik «generalklausul» dekkjer kravet til kvalitet innafor dei ulike arbeidsoppgåvene til eit landmålarføretak, og dei ulike aspekta ved ei oppmålingsforretning, på ein teneleg måte, jf. forslag til § 36 første ledd.

Denne kvaliteten kunne kanskje sikrast ved at kommunane gjennomførte ein omfattande kontroll av kvar enkelt forretning. Dette ville i så fall krevje monalege ressursar av kommunen. Kontrollen ville vere tidkrevjande og i realiteten flytte kompetansekravet til kommunen. Departementet ser det som langt meir formålstenleg at kommunen skal kunne stole på kompetansen i landmålarføretaket. Dette er ein føresetnad dersom kommunen skal kunne føre inn opplysningane føretaket oppgir frå oppmålingsforretninga i matrikkelen utan inngåande kontroll.

Departementet oppfattar at det er brei semje blant høyringsinstansane om å stille kompetansekrav til landmålar, og at mykje taler for at kompetansekrav burde vore gjort gjeldande allereie innanfor den ordninga som gjeld i dag. Usemja mellom høyringsinstansane gjeld i hovudsak på kva nivå kompetansekravet skal vere.

Etter departementet si vurdering er det ein føresetnad for å kunne utføre oppmålingsforretninga som privat tenesteproduksjon, at det blir stilt kompetansekrav til tenesteleverandøren. Krav om kompetanse blir styrkt ved at den nye lova tek sikte på å løyse fleire nye oppgåver, m.a. avklare rettsforhold og løyse meir kompliserte eigedomsforhold som å opprette anleggseigedom og registrere jordsameige.

Departementet finn det likevel ikkje nødvendig å etablere ei kombinert autorisasjons- og bevillingsordning slik fleirtalet i utvalet foreslår. Departementet foreslår i staden at kompetansekrava blir sikra gjennom ei ordning med godkjende landmålarføretak meir etter mønster av den sentrale godkjenningsordninga i plan- og bygningslova. Departementet legg vekt på at ei slik ordning vil vere meir fleksibel og mindre kostnadskrevjande å administrere. Det er ikkje ønskjeleg å opprette ei ordning for å autorisere fagpersonar på allment grunnlag, utan at dette skjer i direkte samanheng med utøving av verksemd. I tillegg vil det truleg vere aktuelt for mange landmålarføretak å søkje godkjenning innanfor plan- og bygningslova sitt fagområde.

Departementet har vurdert om godkjenningsordninga skulle vere heimla i plan- og bygningslova, men har funne dette lite formålstenleg. Samanlikna med byggjebransjen vil det vere snakk om eit relativt lite tal utøvarar. Det er rimeleg å tru at dei aller fleste landmålarføretak vil ønskje å praktisere i ei rekkje kommunar. Departementet finn det derfor lite rasjonelt med lokal godkjenning. Vidare er det meir relevant å sjå ordninga etter lov om eigedomsregistrering som ei ordinær godkjenning til å utføre ein bestemt tenestetype (oppmålingsforretning) i staden for «godkjenning for ansvarsrett» slik den blir brukt i plan- og bygningslova. I tillegg er det behov for eit noko anna fokus på den faglege leiinga i landmålarføretak enn det som følgjer av systemet i plan- og bygningslova. Dessutan ligg det fagleg meir til rette for å nytte Statens kartverk enn Statens byggjetekniske etat som godkjenningsorgan. I tråd med retningslinjene frå St.meld. nr. 30 (2002-2003) «Norge digitalt» - et felles fundament for verdiskaping skal Kartverket ikkje drive konkurranseretta verksemd som har følgjer for matrikkelverksemda. Det ligg derfor godt til rette for at Kartverket får ansvaret for godkjenning av landmålarføretaka. Departementet har vurdert om det kunne vere formålstenleg å differensiere kompetansekravet basert på lette og vanskelege typar oppmålingsforretning, ikkje minst for å kunne gjere det lettare å etablere seg i distrikta. Det er likevel vanskeleg å seie noko generelt om i kva strøk av landet dei mest kompliserte sakene oppstår. Til dømes vil saker som er baserte på ei forståing av gamle skylddelingar, og der det er mangel på klarleik eller tilløp til tvist omkring eigedomsforholda, som regel vere kompliserte. Landmålarføretaket si oppgåve med å klarleggje rettsforhold vil i enkeltsaker kunne reise vanskelege problemstillingar over heile landet. Det er ofte eit spekter av servituttar og rettsforhold som ein i den enkelte saka må tolke og konferere om med dei partane som saka vedkjem. Tvil om tolkinga oppstår spesielt i dei tilfella der rettsforhold ikkje er dokumenterte eller f.eks. berre merkte av i skylddelingsdokument, jf. kapittel 10.1.7.

Departementet konkluderer til liks med utvalet at det ikkje ligg til rette for å operere med tiltaksklassar i fleire nivå. Det er vanskeleg å skilje mellom kva som er enkle og kompliserte saker. Saker som i utgangspunktet synest enkle, kan vise seg å utløyse vanskelege problemstillingar. Det er viktig at ikkje oppmålingsforretningar stansar opp fordi det på vegen oppstår problemstillingar som landmålarføretaket ikkje er godkjent for å utføre.

Kompetansekrava skal gjelde fullt ut frå lova trer i kraft. Departementet legg til grunn at Universitetet for miljø- og biovitskap (UMB) vil opprette eit komplett studieopplegg for landmålarar. Opplegget vil vere ei justering og mindre påbygging i forhold til eksisterande linjer og utdanningsretningar. Departementet er kjent med at det er sett i gang eit arbeid for å utvikle eit tilbod som dekkjer behovet for utdanning og spesielt etterutdanning.

Departementet legg vekt på at kompetansekravet til føretaket i sum skal vere basert på høgskule- og universitetsnivå. Det nivået utvalet har skissert er venteleg riktig når vi ser på kompleksiteten i oppgåva. Det er nødvendig at dei føretaka som skal tilby tenesta «oppmålingsforretning» har tilsett personale som til saman har ei brei kunnskapsplattform. Det er den samla kompetansen i føretaket som skal vurderast på same måten som i godkjenningsordninga etter plan- og bygningslova. I prinsippet opnar dette for at ein som ønskjer å etablere landmålarføretak, og ikkje åleine har all den kompetansen som fagområdet krev, kan etablere eit føretak basert på eit kompaniskap som til saman oppfyller krava.

Departementet meiner at ut frå den eigenarta oppmåling har vil det vere unødvendig fordyrande å krevje uavhengig kontroll. Til gjengjeld meiner departementet at det bør knytast krav til fagleg leiing av den enkelte oppmålingsforretninga. Fagleg leiar skal føre kontroll med utføringa, kvalitetssikre dokumentasjonen og underteikne kravet om matrikkelføring. Fagleg leiar for oppmålingsforretninga må ha god nok breiddekompetanse i å ordne dei prosessuelle sidene av oppmålingsforretningar, og brei innsikt i fagområdet, inkludert juridisk kompetanse, med hovudtyngd på tingsrett og rettsforhold når det gjeld eigedom. Det inneber at fagleg leiar i utgangspunktet må ha utdanning som svarer til relevant høgskule eller universitet. Bortsett frå oppgåva som fagleg leiar står føretaket fritt med omsyn til korleis dei ordnar den interne oppgåvefordelinga.

Departementet foreslår nemninga «ansvarleg landmålar» på den faglege leiaren. Med dette blir det sikta til den funksjonen vedkommande har internt i landmålarføretaket. Vedkommande skal underteikne kravet om matrikkelføring og slik representere landmålarføretaket i den enkelte forretning.

Det kan liggje til rette for at bransjen etablerer frivillige ordningar som skriv ut sertifikat eller «landmålarbrev» til dei som har ei særskilt utdanning eller på anna grunnlag oppfyller bestemte kompetansekrav. Alternativt kan det i forskrift til universitetslova § 45 fastsetjast titlar i tilknyting til bestemte utdanningsretningar.

Dei samla godkjenningskrava skal sikre at landmålarføretaket har evne til å gjennomføre alle typar oppmålingsforretningar og fremje krav om matrikkelføring på vegner av oppdragsgivar. I tillegg til dei reine kompetansekrava kan dette m.a. gjelde krav om registrering og organisering av føretaket, krav til økonomisk tryggleik og rutinar for kvalitetssikring og arkivering.

Kommunar som utfører oppmålingsforretninga som kommunalt eineansvar etter ordninga i § 38 femte ledd, treng ikkje godkjenning, men må peike ut ein eller fleire ansvarlege landmålarar. For å kunne gi innbyggjarane eit tilfredsstillande tenestetilbod, må kommunen i realiteten oppfylle krava til godkjent kompetanse. Kommunar som ønskjer godkjenning, kan søkje om dette.

Departementet viser til drøftinga utvalet har om forholdet til habilitet i NOU 1999: 1 kap. 16.7.2. Det vil vere i strid med god landmålarskikk å utføre forretningar der det er forhold til stades som svekkjer tilliten til landmålarføretaket og dei tilsette i føretaket. Departementet er likevel enig i at landmålar kan utføre ei forretning sjølv om vedkommande er personleg eller økonomisk knytt til oppdragsgivar eller nokon av partane. Føresetnaden må vere at landmålarføretaket opplyser partane og kommunen om at slike forhold er til stades, jf. forslag til § 36 tredje ledd. Opplysningsplikta må også gjelde dersom andre tilsette i føretaket eller føretaket sjølv har slike interesser. Dersom kommunen sjølv utfører oppmålingsforretninga kan reglane om habilitet i forvaltningslova komme i bruk.