Del 5
Iverksetjing og konsekvensar

32 Iverksetjing og overgangsordningar

Iverksetjing og overgangsordningar er regulert i §§ 50 og 51 i lovforslaget.

Utvalet foreslår at dei nye reglane for utføring av oppmålingsforretningar blir sette i verk for heile landet under eitt (NOU 1999: 1 kap. 37). Departementet er samd i dette, og peiker for sin del på at dette truleg er ein føresetnad for å utvikle ein robust privat landmålarbransje. Departementet foreslår i tråd med dette fritt landmålarval frå lova trer i kraft, jf. kapittel 9.2.3. Tilsvarande skal krav om godkjenning av landmålarføretak gjelde frå same tidspunktet, jf. kapittel 11.3. Kommunar som ønskjer å utføre oppmålingsdelen som kommunalt eineansvar utan konkurranse med private, må fatte vedtak om dette, jf. forslag til § 38 femte ledd. Kommunar som ønskjer å opne for privat tenesteyting, kan føre vidare det kommunale tilbodet utan godkjenning i ein periode på fem år frå lova trer i kraft, jf. forslag til § 51 andre til fjerde ledd.

Departementet foreslår som utvalet at forretningar som er rekvirerte før lova trer i kraft blir fullførte etter reglane i delingslova. Kommunen har ein frist på tre år til å fullføre desse, jf. delingslova § 2-6 andre ledd.

Føresetnader for å setje matrikkelen i drift er at sjølve systemet er operativt, at nødvendig programvare er installert i kommunane, at data frå GAB og DEK er konverterte frå eksisterande system til matrikkelen og at nødvendig opplæring er gjennomført. Utvalet peiker på at det ligg til rette for ei stegvis iverksetjing av matrikkelen. Inntil den er utvikla og på plass kan opplysningane utan avbrot registrerast i GAB og eksisterande eigedomskart. Føresetnadene for å setje i verk det nye registeret vil variere frå kommune til kommune. GAB-delen av matrikkelen er nokolunde homogen på landsbasis, mens status på DEK kan variere mykje. Den tekniske kompetansen i kommunane kan òg variere. Departementet har derfor lagt til grunn konklusjonen til utvalet om å setje matrikkelen i verk kommunevis. Departementet vil likevel ikkje sjå bort frå at den tekniske utviklinga legg til rette for ei samtidig driftssetjing for heile landet, for heile eller delar av systemet. Etter driftssetjing kan føresegnene i lova om pliktig innrapportering frå kommunane til matrikkelen setjast i verk. Det kan vere aktuelt å setje i verk føringa av kommunale pålegg som gjeld bruk av grunn og bygningar stegvis for dei ulike påboda og kommunane i mellom.

Konvertering av DEK, registrering av pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar og andre dataetableringsoppgåver må tilpassast arbeidet med å utvikle ein felles geografisk infrastruktur - Noreg digitalt, jf. St. meld. nr. 30 (2002-2003) «Norge digitalt» - et felles fundament for verdiskaping. Om prioriteringa av dei ulike oppgåvene heiter det:

«Arbeidet med å dekke behovet for autoriserte elektroniske sjøkart i løpet av 2006 har i dag høyeste prioritet. Etter at dette målet er nådd, vil regjeringen vri innsatsen over på arbeidet med et moderne eiendomsregister og topografiske data (felles kartdatabase).»

Kravet om klarlagt grense ved heimelsovergang er i medhald av lovforslaget § 7 gitt utsett iverksetjing, jf. lovforslaget § 50 andre ledd. Departementet legg til grunn at det er på plass eit dekkjande tenestetilbod som kan ta unna sakene før kravet kan ta til å gjelde.

33 Økonomiske og administrative konsekvensar

33.1 Administrative konsekvensar for kommunane

33.1.1 Utvalet si vurdering

Hovudpunkta i utvalet sine vurderingar (NOU 1999:1 kap. 38) er som følgjer:

• Når det gjeld utføring av oppmålingsforretningar vedkjem lovutkastet i alt ca. 480 årsverk i kommunesektoren.

• Nokre kommunar vil truleg allereie frå lova trer i kraft basere seg på at oppmålingsforretningar blir utførte av private landmålarar. For dei fleste kommunane vil det likevel vere tale om ein heller lang overgangsperiode før det er etablert så mange private landmålarføretak at det får innverknad på ressursbehovet i kommunen.

• Ein eventuell nedgang i bemanninga i kommunane vil bli kompensert ved auka etterspørsel etter personar med kommunal praksis i privat sektor. Kommunane har behov for personar med kvalifikasjonar innan landmåling og kartfag til mange oppgåver.

• Kommunar som ønskjer å halde fram med oppmålingsforretningar med eige personale må syte for kvalifisert fagleg leiing av oppmålingsverksemda.

• Kommunane bør få dekt fullt ut kostnadene sine til matrikkelføring av oppmålingsforretningar. Gebyra skal også dekkje normale utgifter til å forsyne landmålarar med data frå kommunale arkiv og kart.

33.1.2 Merknader frå høyringsinstansane

Norske Oppmålingskontorers forening, Forbrukarrådet og Konkurransetilsynet uttaler at forslaget gir publikum fridom til å velje kven som skal utføre arbeidet ut frå kriterium som service, pris og kvalitet. Jernbaneverket meiner forslaget vil føre til effektivisering og betre service.

På den andre sida meiner eit monaleg tal kommunar, Geoforum, Norges Ingeniørorganisasjon og Kommunaldepartementet at geodatakompetansen i kommunane vil bli svekt og at ein vil få eit dårlegare tenestetilbod lokalt. Fleire kommunar fryktar at det vil skje ei kompetanseflukt frå kommunane innan fagområdet kart og oppmåling.

For ei meir grundig attgiving av merknader frå høyringsinstansane viser ein til kapittel 9.2.2.

33.1.3 Departementet si vurdering

Det vil skje ei tilpassing over tid for dei sidene av departementet sitt forslag til organisasjonsmodell som samsvarer med forslaget frå utvalet. Departementet meiner overgangsperioden på 5 år vil motverke ukontrollert nedbemanning og kompetanseflukt frå kommunane. Kommunane vil på sjølvstendig grunnlag og over tid kunne tilpasse organisasjonen sin på ein gradvis og forsvarleg måte. Denne tilpassinga vil bli påverka av ei gradvis etablering av private landmålarføretak.

Tradisjonelt har kompetansen til kommunane innan GIS og informasjonsteknologi vore konsentrert til den kommunale oppmålingsavdelinga. Behovet for kompetanse og kvalifisert personale på dette området vil truleg etter kvart auke også innanfor andre sektorar, som f.eks. arealplanlegging, landbruk, kulturminnevern og miljøvern. Dersom kommunane vel å byggje opp eigen kompetanse, vil dette m.a. kunne skje gjennom å frigjere personalressursar frå oppmålingsavdelingane, etter kvart som privat sektor overtek arbeidet med oppmålingsforretningane. Sjølv om det er ein viss fare for at den kommunale kompetansen på feltet kan bli svekt, særleg i mindre kommunar, bør kommunane derfor likevel ha gode høve til å tilpasse seg den nye situasjonen.

Kommunen vil framleis ha ansvaret for matrikkelføringa som ei oppgåve for den kommunale styresmakta. Det ligg til rette for å samordne dette arbeidet med byggjesaksbehandlinga, gjerne i form av interkommunalt samarbeid.

Kommunar som vel å tilby oppmålingstenester ut over overgangsperioden, kan velje mellom to modellar. Kommunar som vel å fastsetje tenesta som ei kommunal oppgåve, vil i det store og heile berre vidareføre gjeldande organisering. Desse kommunane må likevel sikre at det kommunale tilbodet er like godt som ved fritt landmålarval. Kommunar som vel å opne for privat tenesteyting med fritt landmålarval, må skilje oppmålingstenestene frå dei oppgåvene kommunen har som styresmakt.

Kommunale tenestetilbod vil operere i konkurranse med dei private utøvarane, og vil i utgangspunktet måtte innrette seg i forhold til konkurranseretten på elles like vilkår. Det blir vist til nærare omtale av dette i kapittel 35. Kommunar som ønskjer å føre vidare eit tilbod om oppmålingstenester i kommunal regi, kan velje å organisere tilbodet som ein integrert del av kommunen sjølv, under dette som kommunalt føretak etter kommunelova kap. 11, eller skilje det ut i eit eige selskap. Organiseringa er nærare omtalt i kapittel 9.

Departementet vil peike på at interkommunalt samarbeid kan gi rom for etablering av eit meir solid fagmiljø omkring oppgåveløysinga enn det små og mellomstore kommunar er i stand til å skape på eiga hand. Det ligg særleg til rette for kommunane å gå saman om å etablere tenestetilbodet som interkommunalt selskap.

33.2 Økonomiske konsekvensar for kommunane

Matrikkelen vil vere eit sentralt register, med høve til å ha lokal kopi i kommunar som ønskjer det. Kartverket utviklar programvare som er nødvendig for å gjennomføre oppdateringsrutinane av matrikkelen. Kommunikasjonen mot matrikkelen vil basere seg på standard utstyr og teknologi som allereie er i bruk i kommunane. Kartverket vil syte for nødvendig rettleiing i samband med installering og bruk av programvare for oppdatering av matrikkelen. Kommunane vil såleis ikkje ha nemneverdige kostnader med innføring av ny programvare for oppdatering av matrikkelen.

Dei kommunane som vel å etablere ein lokal kopi av matrikkelen må likevel rekne med kostnader til database, server, m.m. Dette vil vere kostnader som kommunen sjølv må dekkje, slik tilfellet er for kommunar som allereie i dag har teke i bruk slik teknologi for GAB. Tilsvarande gjeld for kommunen sitt fastmerkeregister, jf. kapittel 12.3.3.

Overgang til matrikkelen vil medføre nye rutinar og nytt edb-system. Arbeidet med å halde GAB og DEK oppdatert vil få ein meir offisiell status. Personar som skal stå for matrikkelføringa i kommunen må få ei viss opplæring. Departementet føreset ei kostnadsdeling mellom Statens kartverk som sentral matrikkelstyresmakt og kommunane. Kartverket skal utarbeide systemdokumentasjon og utvikle eit opplæringsprogram. Kartverket skal vidare stå for den konkrete opplæringa ved å stille instruktørar til rådvelde. Det er føresett ei opplæring i form av lokale kurs der ein samlar personar frå fleire kommunar, kombinert med opplæring knytt til den enkelte arbeidsplassen. Dei kostnadene kommunen vil ha til opplæring vil vere avgrensa til reise, opphald, lønn, o.a. for eigne deltakarar. Kostnadene til dette må vegast mot dei ordinære opplæringskostnadene Kartverket og kommunane har til føring av GAB og eigedomskart i dag. Dei auka kostnadene ved innføring av ny matrikkel er ikkje nøyaktig utrekna, men ein går ut frå at dei vil vere av ein storleik som let seg innpasse innanfor ordinære opplæringsbudsjett.

Kommunar som ikkje fører vidare arbeidet med oppmålingsforretningane i eigen regi, vil få frigjort ressursar frå dette området. På den andre sida har kommunane i dag høve til å dekkje arbeidet med gebyr. Redusert omsetning på landmålingsområdet kan svekkje evna i enkelte kommunar til å investere i utstyr og personale som også kunne nyttast til andre oppgåver i kommunen. Det går fram av NOU 1999: 1 s. 234 første spalte, at dei kommunale kostnadene med oppmålingsforretningane i 1995 var totalt om lag 300 mill. kroner, og at kommunane finansierte halvparten av desse kostnadene med gebyr. Det er grunn til å tru at kostnadene ikkje har auka vesentleg sidan den tida, men at gebyrfinansieringa i dag har komme opp mot 70 %.

Ved oppstart av matrikkelen vil eksisterande data frå GAB og DEK bli lagt inn med den kvaliteten dei har på det tidspunktet. Det er ikkje lagt opp til ei omfattande kvalitetsheving på data som ein del av utviklingsprosjektet. Av høyringsinstansane har spesielt storkommunegruppa for kart og oppmåling reagert på dette som meinte at det burde setjast i verk eit landsomfattande etablerings- og kvalitetshevingsprosjekt. Storkommunegruppa for kart og oppmåling hevdar i si høyringsuttale at det kan dreie seg om beløp frå vel 400 millionar kroner til over 1,1 milliard kroner.

Departementet legg til grunn at det ikkje skal setjast i verk omfattande tiltak for kvalitetsheving før oppstart av matrikkelen, ut over det som allereie blir gjort i kommunal og statleg regi. Derimot vil ein etter at matrikkelsystemet er teke i bruk ha betre verktøy til å heve kvaliteten på eksisterande data gjennom dei ordinære saksbehandlingsrutinane. Matrikkelen vil ved å integrere register og elektroniske kart i større grad enn i dag kunne synleggjere feil og manglar i datagrunnlaget, og på den måten også gjere det lettare å rette slike feil og manglar.

Statens kartverk vil ha ansvaret for å konvertere data frå eksisterande system og over i matrikkelen, men det vil samtidig vere nødvendig at kommunane utfører oppgåver som følgjer med dette, f.eks. uttak og leveranse av DEK-data eller mottak av feillister og retting av matrikkelen. Dette arbeidet bør kunne kombinerast med det ordinære vedlikehaldsarbeidet knytt til eigedomsinformasjon i kommunane, utan å medføre vesentlege ekstra kostnadar. For å utnytte synergieffektar kan det vere aktuelt å kombinere konverteringsarbeidet med ulike kvalitetstiltak. Det same gjeld tiltak for å overføre informasjon frå manuelle arkiv til digital informasjon. Departementet vil i samband med dei ordinære budsjettprosessane vurdere om staten skal kompensere kommunane for slike tiltak.

Kostnader knytte til registrering av pålegg

Registrering av pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar vil vere ei ny oppgåve for kommunane. Registrering av nye pålegg vil neppe representere nemneverdig ekstraarbeid, men det vil vere ei større oppgåve for kommunane å registrere eldre pålegg.

Det er i utgangspunktet ønskjeleg at kommunane sjølve registrerer gjeldande pålegg. Departementet går ut frå at det er formålstenleg å organisere arbeidet som prosjekt under oppfølging og leiing av Statens kartverk. Kommunane og Kartverket har med godt resultat gjennomført slike prosjekt tidlegare, f.eks. i samband med kvalitetsheving av GAB-data. Departementet si erfaring frå tidlegare gjennomførte prosjekt (m.a. bustadadresseprosjektet i samband med folke- og bustadteljinga) er at eit godt resultat føreset ei viss godtgjersle til kommunane. Det er føresett at det blir gjennomført prøveprosjekt i to til tre kommunar før igangsetjing av eit eventuelt hovudprosjekt. Overslag tilseier at kostnadene på landsbasis kan bli ca. 20 mill. kroner, men dette vil kunne avhenge av kva slag pålegg som skal registrerast. Departementet vil i samband med dei ordinære budsjettprosessane vurdere om staten skal kompensere kommunane for dette når omfanget av arbeidet er nærare kartlagt. Det må i den samanhengen også takast omsyn til den nytteverdien eit slikt prosjekt har for kommunane sjølve.

33.3 Konsekvensar for Statens kartverk

33.3.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet hevdar at Statens kartverk må styrkje innsatsen sin på saksfeltet. Forvaltninga av lova vil krevje noko meir personalinnsats, særleg til tilsyn og rådgiving til kommunane. Utvalet meiner at Kartverket i alt må auke innsatsen på dette saksfeltet med 5-8 årsverk pr. år dei første fem åra etter at lova er vedteken. Deretter vil ressursbehovet bli noko mindre.

Utvalet vurderte grovt meirkostnadene med å utvikle og setje i verk matrikkelen, sett i forhold til nødvendig oppgradering av dei noverande datasystema for GAB og DEK, til ca. 15 mill. kroner. Kartverket må stå for ein monaleg ressursinnsats ved iverksetjing av matrikkelen, m.a. til opplæring i kommunane. Denne ekstrainnsatsen blei vurdert til mellom 5 og 10 mill. kroner kvart år i fem år.

Det er elles nødvendig at Kartverket held fram arbeidet med å betre kvaliteten på dei data som ligg i GAB-registeret og i eksisterande database for eigedomsgrenser, slik at desse kan inngå i den nye matrikkelen. Dette er arbeid som Kartverket allereie har planlagt for eksisterande databasar, og det er derfor ikkje relevant å sjå det som ein konsekvens av lovforslaget.

Etterspørselen etter eigedomsinformasjon vil truleg auke, ikkje minst som følgje av at data blir gjort lettare tilgjengelege. På sikt kan dette føre til at staten og kommunane får større inntekter frå sal av eigedomsdata, men det er vanskeleg å gjere eit overslag over dette. M.a. vil inntektene svinge med det generelle aktivitetsnivået i eigedoms- og byggjesektoren, og med dei rammevilkåra som blir fastlagde for utlevering og sal av data frå offentlege register. Dei alminnelege statlege retningslinjene og politikken for prising av data frå offentlege register vil også kunne få verknader for matrikkelen. Utvalet fremjar ikkje forslag om at dei statlege utgiftene til matrikkelen skal balanserast med inntekter frå sal av data. Utvalet meiner at desse kostnadene først og fremst bør vurderast som offentlege infrastrukturkostnader.

33.3.2 Kartverket si høyringsuttale

Kartverket viser i si høyringsuttale til at Kartverket er vel eigna til rollen som statleg matrikkelstyresmakt, og at dei har etablert eit nært samarbeid med kommunane. Kartverket er positivt til den nye funksjonen og dei nye oppgåvene. Det uttaler vidare at:

«En av utfordringene Kartverket står ovenfor ved etablering og driftssetting av matrikkelsystemet, er etableringen av matrikkelkartet som en integrert del av et nasjonalt system. Det dreier seg om lovhjemmel, eventuell økonomisk kompensasjon til kommunene, og ikke minst motivasjon for at en nasjonal løsning er til beste for samfunnet. Kartverket ser det som svært viktig at forholdene blir lagt til rette, slik at driftssetting av matrikkelsystemet kan skje mest mulig smertefritt.»

Kartverket peikar på dei nye krava som blir stilte til medarbeidarane når lova trer i kraft. Kompetansekrava vil rette seg mot eigedomsjuss, landmåling, kartfag, arealplanlegging og arealforvaltning. Dette er kompetanse som i stor grad allereie er dekt av dei mange jordskiftekandidatane i Kartverket, sjølv om også desse må rekne med noko etterutdanning for å komme dei nye krava i møte.

Kartverket har etter at budsjettet for 2005 blei vedteke, vurdert dei økonomiske rammene på nytt. Kartverket understrekar at det noverande GAB-systemet er basert på ei edb-teknisk plattform som det ikkje er teknisk-økonomisk rekningssvarande å vidareføre. Kartverket prioriterer derfor høgt arbeidet med å utvikle nytt datasystem, og rår til at dette blir basert på ny lov om eigedomsregistrering. Kartverket ser seg framleis i stand til gjennomføre reforma dersom iverksetjinga tar omsyn til at ein del midlar først let seg omdisponere frå 2007 etter at arbeidet med forsert sjøkartlegging etter kvart blir sluttført.

33.3.3 Departementet si vurdering

Departementet foreslår til liks med utvalet at Statens kartverk skal vere sentral matrikkelstyresmakt, og m.a. ha ansvaret for utvikling, etablering og drift av matrikkelen. Denne rolla krev kompetanse innan eigedomsfag, innan EDB og systemutvikling. Kartverket skal drive aktiv rettleiing og oppfølging av korleis kommunane tek vare på rolla som matrikkelførar. Det er føresett at Kartverket betrar oppbygginga av sitt forvaltningsapparat for å kunne fylle denne rolla frå det tidspunktet då lova trer i kraft. Reforma inneber behov for informasjon og opplæring innanfor dei fagmiljøa dette gjeld.

Statens kartverk skal vidare administrere ei sentral godkjenningsordning for landmålarføretak. Godkjenningsordninga vil likevel vere ei avgrensa oppgåve, og vil neppe krevje meir enn i underkant av 2 årsverk. Departementet føreset at dei statlege utgiftene i samband med godkjenningsordninga blir dekte inn gjennom gebyr.

Departementet deler utvalet si oppfatning av at Statens kartverk må styrkje kompetansen og kapasiteten sin på fagfeltet. Ei fagleg sterk matrikkelstyresmakt vil vere ein viktig føresetnad for å kunne gjennomføre reforma på ei vellukka måte.

På denne bakgrunnen finn departementet å kunne slutte seg til at Kartverket må auke innsatsen på saksfeltet. Departementet finn likevel ikkje utan vidare grunnlag for ein auke på eit bestemt tal årsverk slik utvalet skisserer, men meiner det vil vere tilstrekkeleg å styrkje den sentrale matrikkelstyresmakta med 6 til 10 mill. kroner pr. år, og at dette let seg gjere innanfor dei gjeldande budsjettrammene for Kartverket.

Kompetanseutvikling internt i Kartverket og utvikling av eksterne kursopplegg vil etter ei intern utgreiing komme på vel 3 mill. kroner som eingongsbeløp. Også dette let seg gjere innanfor dei gjeldande budsjettrammene for Kartverket.

GAB-systemet er i dag knytt til eldre teknologi. Behovet for modernisering av eksisterande GAB-register og Kartverket sine sentrale kartforvaltningssystem har vist seg å vere større enn det utvalet la til grunn. Det har vist seg formålstenleg å tilpasse dette moderniseringsarbeidet til dei same konsepta som må gjerast gjeldande for ein ny matrikkel. Kartverket arbeider med nytt edb-system som vil vere klart for prøvedrift i 2006. Systemet vil vere tilpassa ein ny matrikkel.

Det er grunn til å tru at dei edb-tekniske driftskostnadene vil vere mindre for eit meir moderne matrikkelsystem enn for GAB. På den andre sida vil inkorporering av eigedomskartet i matrikkelen og ein venta auka bruk av eigedomsinformasjon medføre større edb-tekniske kostnader. Departementet reknar derfor ikkje med ei konkret innsparing på drifta ved innføring av nytt system.

Kommunane betaler i dag ei form for abonnementsavgift for direkte tilkopling til GAB. Det same gjeld for Riksantikvaren, likningskontora og folkeregisteret. Avgifta utgjer som nemnt ovanfor årleg vel 9 mill. kroner, av dette betaler kommunane største parten (7,8 mill. kroner). Departementet går inn for at denne abonnementsavgifta på sikt fell bort. Departementet vil også ta opp spørsmålet om kommunane kan få lettare tilgang til opplysningar frå grunnboka. Det vil stimulere til auka bruk i kommunane og slik medverke til å auke kvaliteten på matrikkeldata. Sett frå kommunen si side blir avgifta lett opplevd som ei ekstra utgift som kjem i tillegg til rapporteringsplikta. Det kan heller ikkje reisast ressursøkonomiske argument for å halde fram med avgifta, då det ikkje vil knyte seg vesentlege variable kostnader til kommunane si oppkopling til det nye matrikkelsystemet. Det same gjeld for dei andre styresmaktene som fører opplysningar direkte i matrikkelen. Iverksetjinga må likevel vegast mot budsjettverknadene for Statens kartverk, og vil bli vurdert i samband med dei ordinære budsjettprosessane.

33.4 Konsekvensar for utøvarane

Reforma opnar for at det kommunale monopolet på oppmålingstenester knytte til eigedomsregistrering blir avvikla. Dette opnar eit nytt marknadsområde for privat sektor. Det finst eit mindre tal private selskap som tilbyr slike tenester i dag, der kommunane som oftast er oppdragsgivarar. Reforma vil vere ein viktig stimulans til å etablere private tenestetilbod i tillegg til dei som finst allereie. Dette vil ta noko tid, då det å danne nye føretak vil vere knytt til ei godkjenningsordning basert på vurdering av den samla, dokumenterte kompetansen til føretaket.

Selskap som søkjer godkjenning som landmålarføretak må etterutdanne noverande tilsette, eller tilføre manglande kompetanse med nytilsetjingar eller gjennom samarbeid med andre aktørar. Departementet legg til grunn at Universitetet for miljø- og biovitskap (UMB) vil opprette eit komplett studieopplegg for landmålarar. Også andre institusjonar kan finne det interessant å etablere tilbod om utdanning og etterutdanning på området.

Godkjenningsordninga vil ha økonomiske konsekvensar for dei føretaka som søkjer om godkjenning. Det vil bli stilt krav om dokumentasjon av kompetanse og system for kvalitetssikring i føretaket, men samstundes lagt vekt på å utforme godkjenningsordninga så pass robust at det vil vere mogleg for dei aktuelle føretaka å omorganisere seg og gjere utskiftingar i arbeidsstokken etter behov, utan at dette alt for lett utløyser behov for ny søknad om godkjenning. Det blir vist til særskilt behandling av godkjenningsordninga i kapittel 11.

Landmålarføretaket vil vanlegvis vere engasjert og betalt av ein oppdragsgivar. Selskapa vil vere ansvarlege i forhold til reklamasjonar på kvalitet på utført arbeid, og dei må inngå forsikringar som svarer til dette.

33.5 Konsekvensar for brukarane

Reforma har som siktemål å betre infrastrukturen rundt forvaltning og drift av eigedommar. Dette har innverknad for mange menneske, særleg med tanke på dei store verdiane som er knytte til eigedommane i landet. Nokre tal kan indikere dei storleikane det dreier seg om. Tal frå Statistisk Sentralbyrå 1 viser at det i 2003 blei tinglyst 162 000 eigedomsomsetjingar til ein verdi av 149 milliardar kroner. Omsetninga i byggje- og anleggsnæringa for år 2003 var 160 milliardar kroner. Statens kartverk viser til utrekningar som syner at ei betre og meir samordna adresseforvaltning vil innebere monalege innsparingar. På denne bakgrunnen kan sjølv små betringar i effektiviteten medføre store innsparingar i reine kroner. Reforma legg til rette for ei enklare forvaltning. Eit godt system for eigedomsregistrering medverkar til å redusere transaksjonskostnadane i eigedomsmarknaden. SOU 2003:111 om det svenske Lantmäteriet omtaler fleire samfunnsøkonomiske studiar frå ulike land, og konkluderar med at investeringar i geografisk informasjon og eigedomsinformasjon gir høg nytte.

Reforma vil betre tilgangen til eigedomsdata for brukarane, og opne for at data kan takast i bruk i nye samanhengar. Informasjonen vil bli presentert på ein langt meir forståeleg måte. Nytteverdien for brukarane vil auke ytterlegare når matrikkelsystemet inkluderer nye opplysningar om offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar, kulturminne og forureina grunn. Matrikkelsystemet vil bli meir fullstendig, betre tilgjengeleg og ha høgare kvalitet enn dei noverande løysingane. I tillegg kjem at brukarane får tilgang til eit moderne informasjonssystem som avløyser dei eldre systema som eksisterer i dag.

I kommunar som vidarefører eit kommunalt tenestetilbod etter § 38 femte ledd, vil organiseringa av oppmålingsdelen stort sett vere som i dag. I kommunar som opnar for privat tenesteyting, vil publikum kunne velje landmålar fritt. Det opnar for konkurranse både på pris og leveringstid. Landmålarføretaket vil med tverrfagleg kompetanse innan eigedomsjuss, landmåling og planfag vere eit positivt tilskot til eksisterande profesjonar i marknaden.

Gebyra for tomtemålingar blir i dag fastsette ved politiske vedtak. Det er store variasjonar frå kommune til kommune. Då gebyrnivået i dag i det store og heile neppe dekkjer alle kostnadene, er det grunn til å tru at publikum i framtida vil måtte betale ein høgare pris enn no. Det er òg grunn til å tru at det over tid vil danne seg eit nivå som speglar dei reelle kostnadene, og der det vil vere større likskap frå aktør til aktør. Etter forslaget vil det bli lagt meirverdiavgift på alle oppmålingsforretningar, både dei som kommunen utfører og dei som private landmålarføretak utfører. Dette vil i seg sjølv føre til prisauke, og tilsvarande proveny for staten.

Overføring av oppmålingsarbeidet i marka til privat tenesteyting og innføring av ei tilhøyrande godkjenningsordning for landmålarføretak, krev ei utbygging av regelverket. Det same gjer f.eks. oppretting av nye typar matrikkeleiningar. Sett frå forbrukaren si side kan det opplevast som meir komplisert sjølv å måtte skaffe privat landmålar. På den andre sida gjer lovforslaget tydeleg kva som er tenesteyting og kva som er ei oppgåve for offentleg styresmakt. Lovforslaget løyser problem i det noverande regelverket, f.eks. oppretting av anleggseigedom, gjennomføring av grensejustering, arealoverføring, o.a. Alt i alt representerer lovforslaget eit enklare regelverk.

34 Konsekvensar for distrikta

34.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet si forståing av konsekvensane for distrikta er drøfta i NOU 1999: 1 kap. 39. NOU 1999: 1 kap. 14 om organisering av oppgåver etter lovforslaget omtaler synet både til fleirtalet og mindretalet på eit breitt spekter av problemstillingar rundt organisering av oppgåver etter forslaget. I kap. 39 om konsekvensar for distrikta er følgjande uttalt:

«Utvalget har vurdert de distriktsmessige konsekvensene av lovforslaget i forhold til arbeidsplasser, tjenestetilbud og betingelsene for å drive matrikkelføring og oppmålingstjenester. Konsekvensene er vurdert til å være mindre betydelige eller ubetydelige. Det er få arbeidsplasser i distriktene som blir berørt, det blir etablert et grunnlag for tjenesteproduksjonen som kan tilpasses over hele landet, og det forventes at tjenestetilbudet ikke forverres i distriktene.»

34.2 Merknader frå høyringsinstansane

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler følgjande når det gjeld konsekvensar for distrikta:

«Vi er svært usikre på konsekvensene for både befolkningen og næringslivets tilgjengelighet til denne tjenesten. En kan frykte at det i små distriktskommuner vil bli både vanskeligere og dyrere å få foretatt oppmålingsforretninger dersom kommunen selv ikke kan tilby denne tjenesten. De som da skal ha utført en kartforretning må da selv henvende seg til en statsautorisert landmåler som kanskje befinner seg langt unna. Dette kan føre til at forretningen både tar lengre tid, reisekostnadene blir større og selve tjenesten kan dermed bli dyrere.»

Norges ingeniørorganisasjon (NITO) uttaler at delingslova av i dag sikrar publikum ein rett til å få utført kart- og delingsforretningar i kommunal regi. Dette gir i prinsippet eit likeverdig tenestetilbod både i distrikta og i sentrale strøk, sjølv om ikkje alle kommunane har prioritert oppgåva høgt nok. NITO trur vidare at det vil ha uheldige næringspolitiske og distriktspolitiske konsekvensar om tilgangen og prisen på oppmålingstenester blir veldig varierande innanfor ein kommune og i landet som heilskap. Samtidig trur NITO publikum vil tape på det om den samla geodatakompetansen i kommunane blir svekt.

45 kommunar uttaler på forskjellig måte at privatiseringsforslaget i samsvar med fleirtalsinnstillinga vil resultere i dårlegare lokalt tenestetilbod. Dei hevdar at forslaget vil føre til svekt tenestetilbodet i distrikta. Vidare blir det hevda at privatiseringsforslaget vil svekkje geodatakompetansen i kommunen vesentleg og vere til ulempe for fleire sektorar i kommunen. Gjennomgåande blir omgrepet «kompetanseflukt» nytta.

Vinje kommune ønskjer eit distribuert matrikkelsystem der data blir lagra der dei blir produserte. Etter kommunen si meining vil dette føre til betre kvalitetssikring og redusert rapporteringsarbeid. Dessutan er det positivt distriktspolitisk ved at det genererer arbeidsplassar innan IT.

Merknadene frå høyringsinstansane til konsekvensane av forslaget frå utvalet om organisering av oppgåver, er omtalt i kapittel 9.

Ingen av høyringsinstansane har nemnt distriktskonsekvensar eller utgreiingsbehov i forhold til dette når det gjeld forslag til revisjon av signallova.

34.3 Departementet si vurdering

Etter departementet si vurdering vil distriktskonsekvensane av lovforslaget vere av mindre omfang. Det vil vere opp til den enkelte kommunen å velje om eigedomsoppmålinga skal utførast av kommunen, av private eller i konkurranse mellom desse.

I ca. 200 av kommunane i landet utgjer arbeidet med kart- og delingsforretningar etter gjeldande delingslov (tenestedelen i snever forstand) mindre enn eitt årsverk. I ca. 100 kommunar utgjer det over eitt årsverk, men mindre enn 2 årsverk. I dei resterande ca. 135 kommunane utgjer det 2 eller fleire årsverk. Det er såleis ikkje å vente at det i 200 av kommunane i landet vil vere tilstrekkeleg sakstilfang for at det blir etablert eit tenestetilbod på staden. Likevel vil det truleg bli etablert distriktsvise eller regionale tilbod. Motsett må ein sjå for seg at slike private landmålarføretak kan tilby eit breiare tilbod innan eigedomsutvikling. Det kan igjen generere årsverk sjølv i små kommunar, ut over det som isolert sett trengst for å utføre tenesteproduksjonen slik denne er definert i lovforslaget.

Høyringsresultatet gir haldepunkt for å tru at rekruttering av relevant fagpersonale til private landmålarføretak i første omgang må skje frå kommunane. Departementet legg til grunn at skuleverket over tid vil greie å dekkje opp etterspørselen etter relevant fagpersonale.

Generelt vil kommunane venteleg ha svært stor nytte av innføring av eit nytt matrikkelsystem. Systemet tek i bruk moderne og formålstenleg teknologi som kommunane vil kunne nyttiggjere seg i forvaltninga. Vidare vil det vere eit stort framsteg å få tilgang på eit system med integrert kart- og registerinformasjon. Ein del kommunar, kanskje særleg distriktskommunar, har ikkje hatt kapasitet eller kompetanse til å ta i bruk geografiske informasjonssystem i særleg grad. Innføring av eit nytt matrikkelsystem vil innebere at også desse lettare enn før får tilgang på slike system.

Tilbodet til brukarar innanfor privat verksemd vil bli betre ved innføring av det nye matrikkelsystemet. Lågare brukarterskel og lettare tilgjenge er stikkord her. Dette har også perspektiv for distrikta ved at systemet er bygd opp over same standard for heile landet. Tilgjenget vil derfor i stor grad vere uavhengig av kvar brukaren bur og arbeider.

35 Forholdet til EØS-avtala

35.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet drøftar forholdet til EØS-avtala i NOU 1999: 1 kap. 40.

Utvalet føreset at kommunane skal kunne halde fram med å utføre oppmålingsforretningar i konkurranse med private landmålarar. Når det konkret gjeld rekkevidda av artikkel 59 og 61 i EØS-avtala, uttaler utvalet følgjande:

«En må anta at reglene i EØS-avtalen art. 59 innebærer at denne virksomheten er underlagt reglene i EØS-avtalen, først og fremst konkurransereglene. Kommunene må legge opp sin virksomhet slik at de ikke kommer i strid med EØS-avtalens forbud mot offentlig støtte til næringsvirksomhet etter art. 61. Dersom den delen av den kommunale forvaltning som skal drive oppmålingsvirksomhet får bruke kommunens infrastruktur i form av bygninger, utstyr eller personale uten vederlag, vil dette kunne innebære en skjult subsidiering, som vil kunne være i strid med art. 61. Dersom kommunene driver sin virksomhet i reell konkurranse med private aktører, vil det likevel ikke være noe til hinder for at kommunene konkurrerer på linje med private landmålere.»

Eit mindretal i utvalet foreslår at det bør lovfestast at den enkelte kommunen skal kunne bestemme at berre kommunen skal utføre oppmålingsforretningar i kommunen. Til dette har utvalet uttalt følgjande:

«Ved at oppmålingsforretning i loven generelt blir definert som en tjenesteproduksjon, og ikke som utøvelse av offentlig myndighet, kan det reises spørsmål om et vedtak om kommunalt monopol kunne være i strid med reglene om fri etableringsrett, jf. EØS-avtalens art. 31. En må likevel legge til grunn at reglene om fri etableringsrett ikke vil hindre at det lovfestes en rett til oppretting av kommunalt monopol, fordi dette i tilfelle må sees som et rammevilkår som landmålere i kommunen ville måtte rette seg etter, og ikke som et etableringsforbud. Vilkåret vil i alle tilfeller være at kommunen gir et fullt dekkende tjenestetilbud til et akseptabelt prisnivå og ikke utnytter sin monopolsituasjon.»

Utvalet er samd om at det ikkje vil vere i strid med forbodet mot diskriminering i EØS-avtala art. 4, å stille krav om særskilde kvalifikasjonar, autorisasjonsordning, osv., for den som skal utøve verksemda. Utvalet legg her til grunn at alle EØS-borgarar er likestilte med omsyn til å søkje om og få tildelt autorisasjon.

Det var få merknader frå høyringsinstansane til dette, sjå likevel kapittel 14 om rettar til datagrunnlaget.

35.2 Departementet si vurdering

Departementet meiner til liks med utvalet at lovforslaget generelt ikkje reiser problem i forhold til EØS-avtala. Derimot vil enkelte spørsmålsstillingar oppstå på bakgrunn av at oppmålingsforretning blir definert som tenesteproduksjon. Ingen av høyringsinstansane har nemnt forhold som tilseier at EØS-avtala eller for den saks skuld konkurranseretten er til hinder for dei organisatoriske endringane som er foreslått.

Kommunar som ønskjer å tilby tenester i konkurranse med private utøvarar, må oppfylle krav i konkurranselovgivinga, m.a. EØS-avtala art. 59 og 61. Skal kommunane føre vidare eiga verksemd i konkurranse med private landmålarføretak, må den kommunale verksemda ikkje nyte konkurransefordelar, m.a. kryssubsidiering og fordelaktig saksførebuing som følgje av at føretaket står nær kommunal kompetanse, saksportefølje, register og arkivfunksjonar.

Etter lovforslaget kan ein kommune vedta at berre kommunen kan utføre oppmålingsforretningar i vedkommande kommune, jf. forslag til § 38 femte ledd. Departementet har vurdert dette opp mot EØS-avtala, men kan ikkje sjå at denne er til hinder for ordninga, i alle fall så lengje kommunen er i stand til å dekkje brukarbehova på ein tilfredsstillande måte. Rettspraksis i EU underbyggjer at staten kan fastsetje at ei gitt teneste skal vere eit offentleg tenestemonopol. Det vil då heller ikkje vere noko til hinder for at Stortinget ved lov overlet til den einskilde kommunen å treffe slikt vedtak.

Departementet føreset at sentral matrikkelstyresmakt skal kunne rettleie kommunane i val av organisatoriske løysingar, og korleis ulike kommunar kan handtere skiljet mellom styresmakt og tenesteleveranse. Forslaget om at kommunane skal kunne føre vidare arbeidet med eksisterande organisering i fem år etter at lova har trådd i kraft, bør gi kommunane tilstrekkeleg tid til å finne løysingar som passar for dei lokale forholda.

Direktiv om gjenbruk av informasjon frå offentleg sektor (2003/98/EØF) skal gjennomførast i norsk rett, jf. tilrådinga «Fra bruk til gjenbruk» frå ei interdepartemental arbeidsgruppe. Departementet viser til forslaget frå arbeidsgruppa om å ta inn aktuelle føresegner frå direktivet i offentleglova og gi desse generell bruk. Dette gjeld m.a. forbod mot forskjellsbehandling av like krav om innsyn, lik rett til informasjon på papir og elektronisk form, og påbod om at betaling for informasjon ikkje kan overstige dei samla kostnadane med å samle inn, produsere og formidle informasjonen. Departementet foreslår derfor ikkje å ta inn dei same føresegnene i lov om eigedomsregistrering.

36 Merknader til dei enkelte paragrafane i lovforslaget

Til § 1 Formålet med lova

(Jf. lovutkastet § 1 og oppmålingslovutkastet § 1.)

Første ledd. Tilgang til opplysningar om eigedom og eigedomsforhold er viktig for ei rekkje samfunnsformål, m.a. sikring av eigedomsrett og ein effektiv eigedomsmarknad, og for planlegging, forvaltning og administrasjon i offentleg sektor. Lova skal sikre at opplysningane blir dokumenterte og gjort tilgjengelege for offentlege og private brukarar gjennom eit felles register for heile landet. I dette ligg også at ein fører vidare formålet med delingslova, som er å syte for at grensene for grunneigedom og festegrunn blir nøyaktig merkte, målte og kartfesta, og at det blir ført oversiktlege og pålitelege register over grunneigedom og festegrunn (jf. delingslova § 1-1 første ledd).

Sjå merknadane til § 4 om kva for eigedomsopplysningar lova siktar til.

Andre ledd uttrykkjer formålet med føresegnene i lovforslaget kapittel 8 om geodetisk grunnlag. Eit felles geodetisk grunnlag er ein teknisk føresetnad for måling og kartfesting etter denne lova så vel som anna kart- og oppmålingsverksemd i offentleg og privat regi, jf. kapittel 12. Føresegnene i lovforslaget kapittel 8 avløyser lov om anbringelse av signaler og merker for målearbeider (signallova).

Til § 2 Geografisk verkeområde

(Jf. lovutkastet § 2 og oppmålingslovutkastet § 2.)

Verkeområdet er i utgangspunktet samanfallande med verkeområdet for plan- og bygningslova. Høvet til å utvide verkeområdet kan særleg vere aktuelt for Svalbard (jf. kapittel 31.3), men føresegnene i lovforslaget kapittel 8 om geodetisk grunnlag kan òg vere aktuelle for sjøområde utanfor grunnlinjene og dei andre områda som er nemnde i § 2.

Til § 3 Definisjonar

Bokstav a definerer matrikkelen (Jf. lovutkastet § 5 første ledd.) Matrikkelen er eit register over alle matrikkeleiningane i riket med tilhøyrande opplysningar, jf. § 1. Matrikkelen omfattar tekst og kartdata i eit felles datasystem. Matrikkelen byggjer vidare på det eksisterande grunneigedoms-, adresse- og bygningsregisteret (GAB). Innhaldet i matrikkelen er nærare forklart i § 4.

Bokstav b og c definerer matrikkeleining og matrikkelnummer. Ei matrikkeleining kan anten vere ein bestemt grunneigedom, anleggseigedom, eigarseksjon, festegrunn eller eit bestemt jordsameige. Kvar matrikkeleining er identifisert med eiga nemning (matrikkelnummer) som i tråd med gjeldande ordning er samansett av eit gardsnummer og eit bruksnummer, eventuelt med tillegg av festenummer eller seksjonsnummer. Dei ulike matrikkeleiningane er nærare definerte i § 5.

Bokstav d definerer matrikkelbrev. (Jf. lovutkastet § 24 første ledd.) Matrikkelbrev er ei attestert utskrift som viser alle registrerte opplysningar om vedkommande matrikkeleining, under dette også opplysningar om bygningar, bustader og adresser og registrerte hendingar som er knytte til eininga. Matrikkelbrevet skal vere datert, og vise kva som er registrert om eininga på vedkommande tidspunkt. Attestert utskrift tyder at kommunen skriftleg stadfestar at opplysningane er i samsvar med innhaldet i matrikkelen. Attestert utskrift kan vere på papir eller som eit tilsvarande digitalt dokument, jf. § 24 tredje ledd og § 29 tredje ledd.

Bokstav e og f definerer matrikkelføring og matrikulering. Matrikkelføring omfattar alle former for å føre inn, komplettere eller registrere opplysningar i matrikkelen, under dette endringar, rettingar og strykingar av tidlegare innførte opplysningar. Matrikulering er å føre ei ny matrikkeleining inn i matrikkelen, og slik danne den nye eininga. Matrikulering er såleis ei bestemt form for matrikkelføring. Ein del av matrikuleringa er å tildele matrikkelnummer. Skilnaden mellom matrikulering og registrering er omtalt i kapittel 6.3.

Bokstav g definerer sentral matrikkelstyresmakt. Oppgåva blir lagt til Statens kartverk som skal syte for ordning, drift og forvaltning av matrikkelen, jf. § 22 og § 28. Kommunen er lokal matrikkelstyresmakt, jf. § 22 andre ledd.

Bokstav h definerer oppmålingsforretning. Dei ulike sidene ved ei oppmålingsforretning er nærare regulerte i lovforslaget kapittel 7, sjå særleg § 33. Det går fram av § 6 og § 7 kva for saker som krev at det er halde oppmålingsforretning. Oppmålingsforretning er tenesteproduksjon, og ikkje utøving av offentleg mynde.

Bokstav i og j definerer landmålarføretak og ansvarleg landmålar. Landmålarføretaket gjennomfører oppmålingsforretningar og utarbeider krav om matrikkelføring. Landmålarføretaket må ha godkjenning, jf. § 38. Fagleg leiar for arbeidet blir kalla ansvarleg landmålar. Eit landmålarføretak kan ha fleire faglege leiarar. Når kommunen har vedteke at oppmålingsforretningar skal utførast som kommunalt eineansvar etter § 38 femte ledd, er kommunen å rekne som landmålarføretak. Det same gjeld når kommunen utfører oppmålingsforretningar etter overgangsregelen § 51 andre ledd.

(Bokstav k til n, jf. oppmålingslovutkastet § 3.)

Bokstav k definerer geodetisk grunnlag. Eit geodetisk grunnlag består i utgangspunktet av nøyaktig målte punkt, sikra med boltar, vardar eller andre merke, men også tekniske innretningar som f.eks. satellittar, geodetiske stasjonar eller vasstandsmålarar kan direkte eller indirekte inngå i grunnlaget. Geodetisk grunnlag omfattar etter definisjonen her både dei opphavlege fastmerka som fastsette referanseramma då grunnlaget blei bestemt, og nye fastmerke som er lagt til sidan. Eit geodetisk grunnlag kan dekkje eit større eller mindre geografisk område.

Bokstav l definerer grunnlagsmåling. Med grunnlagsmåling blir meint både sjølve målearbeidet (landmålinga) og tilhøyrande arbeid, f.eks. oppsetjing av fastmerke eller signal. Tradisjonelle målearbeid har særleg omfatta måling av avstandar eller vinklar mellom fastmerke over kortare eller lengre avstandar. Moderne metodar inkluderer satellittbaserte målingar. Grunnlagsmålingar kan m.a. også omfatte astronomiske målingar, målingar av tyngdefeltet og vass-standsmålingar.

Bokstav m definerer fastmerke. Dei fleste fastmerke er markerte med ein bolt i fast fjell.

Bokstav n definerer signal. Signal kan vere sett opp i samband med eit konkret arbeid eller for eit lengre tidsrom. Enkelte signal er sette opp på permanent basis. Eksempel på signal er handhalden reflektor for avstandsmåling, transportabelt stativ, varde og bardunsignal. Nokre få viktige signal blir etablerte i form av permanente geodetiske stasjonar. Behovet for store permanente signal i form av tømmertårn o.l. er blitt redusert med nye oppmålingsmetodar.

Til § 4 Matrikkelen

(Jf. lovutkastet § 5 andre til fjerde ledd.)

Første ledd. Matrikkelen skal innehalde opplysningar som er nødvendige for privat og offentleg oppgåveløysing, under dette planlegging, utbygging, bruk og vern av fast eigedom, offentleg styring og saksbehandling og for ein fungerande eigedomsmarknad. Følgjande generelle kriterium blir lagt til grunn for avgrensinga av datainnhaldet:

• Matrikkelen skal gi dei offisielle nemningane for matrikkeleiningane (matrikkelnummer), og tilsvarande offisielle nemningar for bygningar, bustader og adresser, under dette også offisielle inndelingar i krinsar som f.eks. grunnkrins og valkrins. I tillegg til bustader kan kommunen òg registrere andre klart skilde brukseiningar, og gi slike eigen identifikasjon, f.eks. sjølvstendige einingar i bygg der dette er formålstenleg.

• Matrikkelen må dekkje behovet for informasjon for private handlingar som gjeld fast eigedom og som skjer ofte, og der etterspurnaden er rimeleg fast og standardisert.

• Matrikkelen må gi tilstrekkelege opplysningar for at offentlege organ kan utføre standardiserte oppgåver knytte til fast eigedom, utan å måtte hente inn tilleggsopplysningar.

• Når det er fastsett i lov eller forskrift at opplysningar knytte til matrikkeleiningar, bygningar, bustader eller adresser skal noterast i matrikkelen, må matrikkelen vere ordna slik at opplysningane i den kan leggjast til grunn for offentleg saksbehandling. Det kan f.eks. vere grunnareal til bruk for konsesjonsbehandling, eller bygningsareal til bruk for innkrevjing av vass- og kloakkavgift.

• Innhaldet i matrikkelen må i hovudsak avgrensast til opplysningar som offentlege styresmakter kan oppdatere som ledd i ordinær saksbehandling.

• Opplysningar som blir lagt i matrikkelen må vere etterspurte.

• Matrikkelen skal omfatte opplysningar som det er formålstenleg og kostnadseffektivt å leggje i eit nasjonalt einsarta EDB-basert informasjonssystem for on-line bruk, uavhengig av administrative grenser. Matrikkelen skal ikkje innehalde sensitive personopplysningar, eller enkeltopplysningar som er graderte.

Med pålegg i andre ledd er meint vedtak som offentleg styresmakt, først og fremst kommunane, har gjort om bruken av bestemte eigedommar og bygningar med heimel i plan- og bygningslova, forureiningslova, kommunehelsetenestelova, mfl. Kva for pålegg som skal registrerast vil bli nærare regulert i forskrift etter lov om eigedomsregistrering eller dei enkelte særlovene.

Tredje ledd. Innhaldet blir fastsett i forskrift. Innhald i og oppbygging av matrikkelen er nærare forklart i kapittel 8.

Til § 5 Matrikkeleiningar

(Jf. lovutkastet § 6 og kapittel 7.1 og 7.4.)

Første ledd nemner dei fem typane av fast eigedom som kan registrerast med eige matrikkelnummer i matrikkelen (grunneigedom, anleggseigedom, eigarseksjon, jordsameige og festegrunn). Opprekninga er uttømmande.

Bokstav a definerer grunneigedom i tråd med gjeldande rettsoppfatning. Grenser for grunneigedom blir merkte og målte som linjer på jordoverflata. Eigedommen strekkjer seg nedover og oppover så langt som eigedomsretten går, og er i utgangspunktet å sjå på som avgrensa av loddrette grenseflater som skjer jordoverflata i grenselinjene. I tilfelle der anleggseigedom er utskilt frå grunneigedommen vil ikkje grenseflatene nødvendigvis vere «rette veggar», men kan etter omstenda få «innhakk» der anleggseigedommen er skilt ut. Anleggseigedom kan liggje over eller under grunneigedommen.

Bokstav b (jf. kapittel 17.2) definerer anleggseigedom. Med anleggseigedom er meint eit volum som definerer den geografiske utstrekninga av eigedomsretten til vedkommande anleggseigedom. Anleggseigedommen skal vere knytt til ein bygning eller konstruksjon som anten eksisterer eller det er gitt løyve til å oppføre. Eigedomsgrensene skal følgje konstruksjonen, og slik definere eit volum med grenseflater i alle plan. Ein anleggseigedom vil likevel normalt strekkje seg så langt nedover i grunnen eller oppover i lufta som eigedomsretten rekk, der konstruksjonen legg beslag på grunn under eller luft over konstruksjonen. Anleggseigedommen kan ikkje omfatte jordoverflate (areal) som ikkje er ein del av konstruksjonen, jf. § 11. Eigedomsrett til anleggseigedom skil seg elles ikkje frå eigedomsrett til grunneigedom.

Anleggseigedom kan opprettast på eigarlaus grunn, både i undergrunnen og på sjøgrunn utanfor yttergrensene for privat eigedomsrett. Vilkåra er dei same som for å opprette anleggseigedom på land. Anlegget må vere fast og varig knytt til grunnen på staden, f.eks. eit fast forankra kaianlegg. Med sjø blir meint både saltvatn og ferskvatn.

Bokstav c. Eigarseksjon er definert i eigarseksjonslova. Grenser for uteareal som eksklusivt er lagt til ein eigarseksjon strekkjer seg nedover i grunnen og oppover i lufta på same måte som for grunneigedom. Grensene blir merkte og målte som linjer på jordoverflata på same måte som for grunneigedom.

Bokstav d (jf. kapittel 21.4) definerer jordsameige som eit realsameige der grunnen ligg i sameige mellom bruk og slik at sameigepartane inngår som ein del av dei grunneigedommane som har part i sameiget. Sameigepart i eit jordsameige kan ikkje skiljast frå grunneigedommane den høyrer til, utan at det blir gitt løyve til å opprette ny matrikkeleining. Jordsameige kan ikkje pantsetjast særskilt.

Realsameige som er oppretta som ordinær sjølvstendig grunneigedom, der sameiget er eige panteobjekt, fell utanfor definisjonen av jordsameige. Etter sameigelova vil også sameige i rettar, for eksempel i jaktrett, bli rekna som realsameige, men slike realsameige kan ikkje matrikulerast særskilt.

Grenser for jordsameige strekkjer seg nedover i grunnen og oppover i lufta på same måte som for grunneigedom. Grensene blir merkte og målte som linjer på jordoverflata på same måte som for grunneigedom.

Bokstav e (jf. kapittel 18.1) definerer festegrunn som del av grunneigedom eller jordsameige. Heil grunneigedom som blir festa bort er ikkje festegrunn. Det er det offisielle grunnlaget for opprettinga av eininga som avgjer om eininga er festegrunn eller grunneigedom. Dette vil oftast framkomme i form av et løyve frå kommunen, men eininga kan også vere oppretta etter avgjerd i jordskifteretten eller på anna grunnlag før det blei krav om løyve.

Festegrunn omfattar også punktfeste. Føresegna inneber at ny festegrunn heretter ikkje kan opprettast som «underfeste».

Festegrunn kan opprettast som eiga matrikkeleining uavhengig av om det er inngått festekontrakt. Det kan også opprettast festegrunn med grunnlag i bruksrett, f.eks. i samband med matrikulering av eksisterande umatrikulert eining, der forholdet ikkje er basert på festekontrakt, men på annan type avtale eller rettsgrunnlag, som gir rett til tilsvarande eksklusiv og langvarig bruk. I alle tilfella må retten vere knytt til ein bestemt del av grunneigedommen.

Grenser for festegrunn strekkjer seg nedover i grunnen og oppover i lufta på same måte som for grunneigedom. Grensene blir merkte og målte som linjer på jordoverflata på same måte som for grunneigedom.

Andre ledd presiserer at ny matrikkeleining blir danna i det eininga blir ført inn i matrikkelen. Eininga kan deretter ikkje slettast frå matrikkelen utan særskilt rettsgrunnlag. Eininga må vere ført inn i matrikkelen før det kan opprettast eige blad i grunnboka for vedkommande eining. Matrikulering av eininga er likevel først fullført ved utferding av nytt matrikkelbrev, jf. § 24. Urett oppretta eining kan slettast etter føresegna i § 26 andre ledd.

Tredje ledd presiserer at objekt eller forhold som er oppretta etter tidlegare regelverk og no står oppført i GAB med eige gards- og bruksnummer og eventuelt festenummer, framleis kan stå oppført sjølv om krava etter denne lova ikkje er oppfylte.

Til § 6 Krav om oppmålingsforretning før matrikkelføring

(Jf. lovutkastet § 7 andre ledd og tredje ledd første punktum, og kapittel 10.1.5.)

Første ledd. Føresegna nemner dei sakene som krev at det er halde oppmålingsforretning før opplysningar kan førast i matrikkelen. For det første gjeld det når ny grunneigedom, ny anleggseigedom, ny festegrunn og nytt jordsameige blir oppretta, jf. bokstav a. Når ny eining blir oppretta (matrikulering), oppstår nye grenser som må merkjast og målast i oppmålingsforretning før desse kan førast inn i matrikkelen.

Det skal under dette også haldast oppmålingsforretning ved innløysing av festegrunn. Dersom grensene for festegrunnen er merkte og målte i tidlegare oppmålingsforretning eller tilsvarande forretning, jf. § 7, kan forretninga gjennomførast utan ny merking og måling. Målebrev eller matrikkelbrev for festegrunnen kan brukast som dokumentasjon for å opprette ny grunneigedom.

Bokstav b presiserer at det skal haldast oppmålingsforretning ved matrikulering av umatrikulert grunneigedom og umatrikulert festegrunn, under dette også for matrikulering av umatrikulert veg- og jernbanegrunn.

Bokstav c presiserer at det skal haldast oppmålingsforretning ved registrering av uregistrert jordsameige eller endringar i registrert sameigefordeling, jf. § 14.

Bokstav d presiserer at det skal haldast oppmålingsforretning ved arealoverføring og grensejustering mellom matrikkeleiningar, og når grenser for ei eksisterande matrikkeleining blir målte opp på nytt.

Bokstav e presiserer at det skal haldast oppmålingsforretning for eigarseksjon som omfattar eksklusiv bruk av uteareal, jf. eigarseksjonslova § 9. Dette gjeld både når ny eigarseksjon blir oppretta med slikt uteareal, og når eksisterande eigarseksjon får tillagt slikt areal. I første tilfelle må oppmålingsforretninga vere halden før kommunen kan gi løyve til seksjonering. Det blir ikkje kravd oppmålingsforretning for å matrikkelføre seksjonar utan slikt uteareal.

Andre ledd presiserer at matrikkelføring knytt til sakene nemnde i § 18 (samanslåing), § 19 (referanse til avtale om eksisterande grense) og § 20 (fastsetjing av samla fast eigedom) ikkje krev at det er halde oppmålingsforretning. Desse sakene er reine registreringstekniske oppgåver.

Til § 7 Krav om klarlagt grense før tinglysing av heimelsovergang

(Jf. kapittel 15.5)

Denne føresegna trer i kraft særskilt, jf. § 50 andre ledd.

Første ledd. Grensene for grunneigedom, anleggseigedom og festegrunn skal vere klarlagt i oppmålingsforretning, eller tilsvarande forretning etter anna eller tidlegare lovgiving, før tinglysing av dokument som overfører grunnboksheimel. Det er ikkje noko krav om at rettar knytte til vedkommande matrikkeleining skal vere klarlagt.

Med «tilsvarande forretning» blir det sikta til forretning der grensene er tilsvarande nøyaktig målte og kartfesta som etter krava i lova her, dvs. i første rekkje forretning etter delingslova, men vanlegvis også forretning i tettstader etter tidlegare bygningslover. Sak for jordskifteretten der grensene er nøyaktig kartfesta kjem òg inn under dette, mens skylddelingsforretning etter skylddelingslova av 1909 og tilsvarande tidlegare lover normalt fell utanom. Grenser som er markerte som omstridde gjennom oppmålingsforretning etter denne lova eller tilsvarande forretning etter tidlegare lovgiving, skal i forhold til denne føresegna reknast som «klarlagt grense».

Det er ikkje krav om at alle grensene må vere klarlagt i same forretning. Det er f.eks. tilstrekkeleg at ei eller fleire av grensene er klarlagt i forretningar for tilgrensande naboeigedom. I dei tilfella der slik forretning manglar for ei eller fleire grenser, må vedkommande grense klarleggjast i oppmålingsforretning, jf. § 6 bokstav d og § 33 første ledd.

Andre ledd presiserer at tinglysing likevel kan finne stad dersom eininga er så stor at det er urimeleg å krevje oppmåling av alle grensene, eller det av andre grunnar ikkje er formålstenleg å krevje at alle grensene blir klarlagt. Slike vilkår kan fastsetjast i forskrift. Der kan det f.eks. vere aktuelt å:

• setje ei fast øvre arealgrense med utgangspunkt i konsesjonslova,

• gjere unnatak for grenser mellom einingar som inngår i samla fast eigedom, dvs. at berre grensene mot andre naboeigedommar blir målte opp,

• gjere unnatak for grenser mellom landbrukseigedommar i utmark.

Tredje leddpresiserer at det er kommunen som avgjer om grensene er klarlagt etter første ledd eller fell inn under unntaka i andre ledd. Ved å notere dette i matrikkelen gir kommunen beskjed til tinglysingsstyresmakta om at vilkåret for tinglysing av nye heimelsovergangar etter denne føresegna er til stades.

Fjerde ledd presiserer at tinglysing likevel kan finne stad ved heimelsovergang som er ledd i arv, skifte, tvangsfullføring eller ved bortfeste eller transport av festerettar som gjeld for 10 år eller mindre, jf. føresegnene om matrikulering av festegrunn § 12 første ledd. Tinglysingsstyresmakta avgjer om desse vilkåra er til stades, jf. forslag til tinglysingslova § 12a.

Det kan i forskrift også vere aktuelt å gjere unnatak i andre tilfelle. Dette må i så fall samordnast med tinglysingsforskriftene.

Femte ledd. Ved forlenging av festekontrakt må kontrakten knyte seg til dei grensene som blei fastlagt då festegrunnen blei oppretta. Dersom det er aktuelt å endre grensene i samband med forlenging av festekontrakt, må det haldast oppmålingsforretning. Det medfører at festekontrakt som endrar grensene for festeretten ikkje kan tinglysast utan at oppmålingsforretning som viser dei nye grensene er matrikkelført. Dette er i samsvar med gjeldande rett. Departementet vil derfor setje denne føresegna i verk samstundes med hovuddelen av lova.

Til § 8 Krav om matrikkelføring av oppmålingsforretning

(Jf. lovutkastet § 9 sjuande ledd og § 10 første, sjuande og åttande ledd.)

Føresegna fastset felles vilkår for matrikkelføring i saker som baserer seg på at det er halde oppmålingsforretning, jf §§ 6 og 7.

Første ledd. Landmålarføretaket må ha fullmakt frå den som kan krevje matrikkelføring i vedkommande sak, jf. §§ 9, 15, 16 og 17.

Andre ledd. Festaren må samtykkje både i forretning for festegrunn og forretning over heil grunneigedom som er festa bort.

Tredje ledd presiserer at matrikkelføringa skal basere seg på framlagt dokumentasjon. Dokumentasjonskravet blir fastsett i forskrift. Departementet føreset at det blir utvikla standard formular for krav om matrikkelføring, m.a. for å sikre at alle nødvendige fråsegner o.l. blir tekne med. Formularet vil kunne trykkjast, men skal også vere tilrettelagt for elektronisk dokumenthandtering. Forskrifta skal ta utgangspunkt i dokumentasjonskrava slik det er formulert i § 10 i lovutkastet, sjå kapittel 10.1.3.

Til § 9 Kven som kan krevje matrikkelføring av ny matrikkeleining

(Jf. lovutkastet § 9 første ledd og kapittel 10.1.4.)

Føresegna reknar opp dei som i ulike situasjonar kan krevje matrikulering av ny grunneigedom, anleggseigedom eller festegrunn. Kravet må vere basert på utført oppmålingsforretning og fremjast av landmålarføretaket som har utført forretninga, jf. § 8. Føresegner om kven som kan krevje matrikkelføring som gjeld eigarseksjonar, er gitt i eigarseksjonslova.

Bokstav a viser til det mest vanlege alternativet, dvs. ein situasjon med eit ordinært eigedomsforhold i område med privat eigedomsrett (jf. lovutkastet § 9 første ledd bokstav a, og delingslova § 3-1 fjerde ledd bokstav a). Den reelle eigaren må skaffe seg grunnboksheimel før krav om matrikkelføring blir sett fram. Dersom eigedommen som den nye eininga blir delt frå er eit sameige, må landmålarføretaket ha samtykke frå alle heimelshavarane til sameiget. Slikt samtykke må leggjast ved kravet om matrikkelføring. Det er likevel ikkje krav om at alle sameigarar skal ta del i sjølve oppdragskontrakten med landmålarføretaket.

Bokstav b gjeld når nokon ved rettskraftig avgjerd ved domstolane er tilkjent rett til å krevje at eit bestemt grunnstykke eller anlegg blir oppretta som eiga matrikkeleining (jf. lovutkastet § 9 første ledd bokstav b, og delingslova § 3-1 fjerde ledd bokstav b). Dersom det i slik avgjerd blir fastsett at nokon er eigar eller festar til eit bestemt grunnstykke som ikkje tidlegare er matrikulert som eiga eining, vil vedkommande med heimel i bokstav b kunne krevje at det blir oppretta ny grunneigedom eller festegrunn, også her under føresetnad av at andre vilkår i lova er oppfylte. Før eininga kan opprettast, må det f.eks. også i slike tilfelle liggje føre løyve etter plan- og bygningslova, jf. § 10. Føresegna kan mellom anna nyttast når det ligg føre dom for oppløysing av sameige.

Bokstav c gjeld når nokon ved ekspropriasjon har overteke eininga som skal opprettast (jf. lovutkastet § 9 første ledd bokstav c, og delingslova § 3-1 fjerde ledd bokstav c). For å komme inn under kravet om at grunnen skal vere lovleg overteken, må erstatninga vanlegvis vere utbetalt eller det må vere gitt samtykke til førehandstiltreding.

Bokstav d gjeld oppretting av anleggseigedom på eigarlaus sjøgrunn eller i eigarlaus undergrunn. Den som set fram krav etter denne bokstaven må godtgjere at anlegget er lovleg etablert og at bruken av anlegget skjer i samsvar med offentlegrettslege krav, eller at det er gitt løyve om slik etablering, jf. §§ 10 og 11.

Bokstav e gjeld i første rekkje allmenningar, høgfjell i statleg eige og liknande som ikkje er registrerte som eigne eigedommar i grunnboka (jf. lovutkastet § 9 første ledd bokstav d, og delingslova § 3-1 fjerde ledd bokstav e).

Bokstav f gjeld matrikulering av veg- eller jernbanegrunn (jf. lovutkastet § 9 første ledd bokstav e, og delingslova § 3-1 fjerde ledd bokstav g).

Bokstav g gir stat eller kommune høve til å krevje at ei matrikkeleining med fleire teigar blir matrikulert som separate registereiningar (jf. delingslova § 3-1 fjerde ledd bokstav h). Ei samanhengande eining kan òg krevjast delt dersom eininga strekkjer seg ut over ei kommunegrense.

Bokstav h gjeld innløysing av festerett etter tomtefestelova (jf. lovutkastet § 9 første ledd bokstav f, og delingslova § 3-1 fjerde ledd bokstav d).

Andre ledd gjeld matrikulering av umatrikulert grunneigedom eller festegrunn (jf. lovutkastet § 9 første ledd bokstav g, delingslova § 3-1 fjerde ledd bokstav f og kapittel 20.4). Bokstav a. Det er tilstrekkeleg at éin av partane har gitt samtykke til å fremje kravet om matrikkelføring, men andre partar må ha blitt varsla til forretninga. Også her blir kravd løyve etter plan- og bygningslova, med mindre det ved avtaletidspunktet ikkje var krav om løyve til deling eller bortfeste. Bokstav b. Staten, fylkeskommunen og kommunen kan krevje matrikulering av alle umatrikulerte einingar. Dei ordinære vilkåra for slik matrikulering gjeld elles fullt ut, under dette vilkåra i § 13 og at kravet må vere basert på utført oppmålingsforretning og fremjast av landmålarføretaket som har utført forretninga.

Tredje ledd gjeld matrikulering av nytt jordsameige. Departementet vil vente med å opne for oppretting av nye jordsameige til ein har fått meir erfaring med lova.

Til § 10 Felles vilkår for å matrikkelføre ny matrikkeleining (matrikulering)

(Jf. lovutkastet §§ 8 andre og tredje ledd, 11 første og andre ledd og 18.)

Føresegna fastset felles vilkår for matrikulering av ny matrikkeleining.

Første ledd presiserer at oppretting av grunneigedom, anleggseigedom, jordsameige eller festegrunn er søknadspliktige tiltak som krev løyve etter plan- og bygningslova § 93 bokstav h. Når løyve til tiltaket er gitt på vilkår av løyve eller samtykke etter anna lovgiving, blir dette fanga opp gjennom samordningsføresegna i plan- og bygningslova § 95 nr. 3. Landbrukseigedom kan f.eks. ikkje delast utan samtykke frå landbruksstyresmaktane, jf. jordlova § 12. Dette gjeld også ved omgjering av eining til annan type matrikkeleining, f.eks. omgjering av festegrunn til grunneigedom. Oppretting av eigarseksjon krev løyve etter eigarseksjonslova.

For matrikulering av eksisterande umatrikulert grunneigedom og festegrunn gjeld dessutan visse spesielle reglar, jf. § 13.

Andre ledd. Matrikkeleining kan berre opprettast når det er klart kva for matrikkeleiningar den nye grunneigedommen, anleggseigedommen eller det nye jordsameiget blir utskilt frå, eller den nye eigarseksjonen eller festegrunnen blir oppretta på. I dei fleste tilfelle vil dette vere klart, men i område utan tidlegare oppmåling, gjerne i kombinasjon med ulike festeforhold, kan det vere nødvendig å undersøke dette meir inngåande.

Vilkåret i føresegna inneber at det også må vere klart kva for einingar som opprettinga ikkje får verknad for. I den forstanden er vilkåret også relevant ved oppretting av anleggseigedom på eigarlaus sjøgrunn eller i eigarlaus undergrunn, eller ved matrikulering av eksisterande umatrikulert grunneigedom, kor det pr. definisjon ikkje skjer noko utskiljing frå eksisterande eining.

Ny matrikkeleining vil vanlegvis ha eitt samla areal, men det er ikkje sett forbod mot å opprette ny matrikkeleining med fleire skilde teigar. Matrikkelførar si avgjerd om å føre ein ny matrikkeleining inn i matrikkelen, inneber i seg sjølv ikkje noko prøving av dei rettslege forholda som kan komme opp i samband med ei slik oppretting.

Tredje ledd gir heimel for å opprette ny matrikkeleining som éi eining sjølv om eininga opphavleg kjem frå fleire eigedommar. For at ei ny matrikkeleining med areal frå fleire einingar med ulike heimelshavarar skal kunne matrikulerast og sendast til tinglysing, må det liggje føre samtykke frå alle heimelshavarane, jf. merknadene til § 9 første ledd bokstav a. Det må også liggje føre oversikt over eigarane sine ideelle partar i den nye eininga og kva rettar som skal overføraset eller ikkje.

Fjerde ledd. Som hovudregel skal alle eksisterande grenser som ikkje er klarlagt i tidlegare forretning, merkjast og målast i oppmålingsforretning for ny matrikkeleining, jf. § 34. Kommunen skal likevel opprette eininga sjølv om ikkje alle grensene eller grensepunkta er merkte og målte dersom dette ikkje er til ulempe for å utnytte eininga som tenkt. I tillegg må eitt av vilkåra i bokstav a, b eller c vere oppfylte. Det er kommunen som avgjer om vilkåra er oppfylte.

Bokstav a gjeld der det er tvist om ei av dei eksisterande grensene. Tvisten må ikkje ha noko å seie for bruken av den nye matrikkeleininga. Hovudregelen er at slik tvist i seg sjølv ikkje er til hinder for å opprette ny eining. Tvist om eksisterande grense kan medføre at ny grense ikkje kan merkjast i det punktet der ho møter den omstridde grensa, men må merkjast med retningsvisingar eller liknande.

Bokstav b vil vanlegvis gjelde for frådeling av utmarksareal som ikkje skal byggjast på. For areal til bustad, fritidshus og næringsbygg bør kommunen krevje at alle grenser blir merkte og målte sjølv om det gjeld store tomter. Øvre arealgrense i konsesjonslova vil i utgangspunktet kunne leggjast til grunn for kva som blir rekna som ei stor eining.

Bokstav c siktar spesielt til forhold der det ikkje er formålstenleg å merkje bestemte grenser, f.eks. i sjø eller mot opparbeidd gate med fortau. Dette kan òg gjelde måling av yttergrenser for eigedomsretten, f.eks. i sjø.

Femte ledd opnar for å opprette ny matrikkeleining i matrikkelen utan at oppmålingsforretninga er avslutta. Dette svarer til føresegna i delingslova om mellombels forretning. Det skal liggje føre særlege grunnar for å utføre matrikulering utan fullført oppmålingsforretning. Det vil for eksempel ikkje vere nok at landmålarføretaket ikkje har tid til å fullføre forretninga. Dersom det blir søkt om å utsetje endeleg innmåling til det blir berrmark, må det klargjerast at det er nødvendig å få etablert matrikkeleininga for å komme i gang med det tiltaket som eigedommen blir oppretta for. Matrikulering utan fullført oppmålingsforretning er særleg aktuelt når det er formålstenleg og tilsikta at grensene først blir nøyaktig fastsette når området er ferdig opparbeidd med vegar og liknande infrastruktur.

Kommunen skal krevje at grensene blir beskrivne så nøyaktig som mogleg. Grensene skal leggjast inn i matrikkelen sjølv om dei ikkje er endeleg målte inn.

Kommunen skal setje ein klar frist for å fullføre forretninga, for eksempel at forretninga skal vere fullført straks vegar er ferdig opparbeidde. Dersom oppmålingsforretninga ikkje blir fullført som føresett, kan kommunen bli nøydd til å gjere vedtak om å inngå avtale med anna landmålarføretak for å få fullført forretninga. Vedtaket er å rekne som enkeltvedtak etter forvaltningslova. I førehandsvarselet skal det setjast ein ny frist, som ikkje må vere kortare enn 3 veker, for å fullføre forretninga.

Sjette ledd viser til at ny matrikkeleining også kan opprettast i samband med jordskiftesak. Kva slag matrikkeleining jordskifteretten kan behandle blir regulert i jordskiftelova.

Sjuande ledd gir heimel for utfyllande reglar når det gjeld alle former for matrikkelføring av ny eining, under dette også oppretting av anleggseigedom, jf. § 11, matrikulering av festegrunn, jf. § 12, og matrikulering av umatrikulert grunneigedom og umatrikulert festegrunn, jf. § 13. Det kan f.eks. vere aktuelt å gjere unnatak frå matrikuleringsplikta for visse festeforhold, slik som leikeareal, forpaktingsavtaler, leige av grunn for oppsetjing av enkle bygningar, tekniske installasjonar, o.l.

Departementet vil i utgangspunktet ikkje opne for at innretningar for petroleumsverksemda, jf. petroleumslova §§ 4-2 og 4-3, skal kunna etablerast som anleggseigedom.

Til § 11 Særskilt om matrikulering av anleggseigedom

(Jf. lovutkastet § 11 og kapittel 17.2.)

Føresegna fastset særskilde vilkår for å kunne opprette anleggseigedom som ny matrikkeleining. Vilkåra gjeld i forlenging av dei forholda som skal vurderast på grunnlag av den materielle heimelen i plan- og bygningslova § 63.

Første ledd krev at ein søknad om oppretting av anleggseigedom må vere dokumentert på ein slik måte at ein samtidig med eventuell behandling etter plan- og bygningslova kan ta endeleg stilling til vilkåra for matrikulering etter lova her. Vidare blir det understreka at anleggseigedommen skal vere klart og varig skilt frå den eller dei grunneigedommane, eventuelt anleggseigedommane, den er utskilt frå. Dette er likevel ikkje til hinder for at tilkomst i form av veg, innkøyringstunnel, rampe, trapper eller heisar kan vere bygd på eller over tilgrensande eigedommar. Kravet er heller ikkje til hinder for at pålar, søyler, avløp og liknande kan vere bygd på tilgrensande eigedommar.

Oppretting av anleggseigedom krev i tillegg til ordinært løyve etter plan og bygningslova § 93 bokstav h, jf. § 63, normalt også byggjeløyve etter plan- og bygningslova § 93 bokstav a for sjølve konstruksjonen. Krav til søknad for byggjetiltaket følgjer plan og bygningslova kap. XVI om saksbehandling, ansvar og kontroll, medan krav til søknad om matrikulering av anleggseigedom følgjer av lova her §§ 8, 10, 11 og 34 første og andre ledd. Søknad med teikningar og kart bør vere utforma slik at det gir grunnlag for integrert behandling og vedtak om byggjeløyve og om oppretting av anleggseigedom i ei og same sak.

Behandling av søknad om oppretting av matrikkeleining skjer som hovudregel på grunnlag av plan- og bygningslova. Løyve til å opprette anleggseigedom føreset i tillegg også ei prøving i forhold til dei spesialvilkåra som følgjer av § 11 i lova her. Prøvinga i forhold til plan- og bygningslova kan avsluttast samtidig med at kommunen gir rammeløyve for tiltaket, medan matrikuleringa ikkje kan skje før det er gitt løyve om igangsetjing, jf. plan- og bygningslova § 95a nr. 2. Sjå nærare om dette i kapittel 17.2.4. Også matrikulering av eksisterande anlegg krev prøving etter plan- og bygningslova § 93 bokstav a.

Anleggseigedom kan ikkje opprettast på festegrunn. Det volumet som anleggseigedommen utgjer skal alltid delast frå vedkommande grunneigedom eller anleggseigedom som ein sjølvstendig eigedom. Det skjer likevel inga slik frådeling når anleggseigedom opprettast på eigarlaus grunn.

Andre ledd set forbod mot å skilje ut bygning som anleggseigedom når bygningen legg beslag på grunnen på ein slik måte at grunnen ikkje kan utnyttast av den eigedommen som grunnen høyrer til, jf. kapittel 17.2.2. Anleggseigedom som ligg over bakkenivå må derfor knyte seg til bygning eller konstruksjon som ligg ovanpå andre bygningar eller som står på pålar, søyler eller liknande, slik at sjølve jordoverflata framleis kan utnyttast av grunneigedommen.

Ein anleggseigedom som ligg under ein annan eigedom, og som legg beslag på den underliggjande grunnen på ein slik måte at eigedommen som ligg ovanpå ikkje kan utnytte denne grunnen, vil strekkje seg så langt nedover i grunnen som privat eigedomsrett rekk etter alminnelege reglar, utan at nedre avgrensing er endeleg fastlagt. Dette må gå fram av dokumentasjonen frå oppmålingsforretninga.

På same måte vil anleggseigedom strekkje seg så langt oppover i lufta som privat eigedomsrett rekk etter alminnelege reglar, utan at øvre avgrensing er endeleg fastlagt, når bygningen er utforma slik at det legg beslag på luftrommet til fortrengsel for den underliggjande eigedommen.

Ein anleggseigedom som på denne måten strekkjer seg ned i undergrunnen og opp i lufta, vil «fortrengje» grunneigedommen der anleggseigedommen skjer jordoverflata. Ein anleggseigedom kan ikkje opprettast på ein slik måte at den fortrengjer grunneigedom for heile sin projeksjon på jordoverflata, jf. andre ledd bokstav a.

Tredje ledd presiserer at anleggseigedommen ikkje skal vere større enn det som krevst for å realisere og sikre vedkommande anlegg. Anleggseigedom for eit underjordisk anlegg skal normalt ikkje omfatte meir fast fjell rundt anlegget enn det som krevst som tryggingssone.

Fjerde ledd presiserer at det ikkje er høve til å opprette anleggseigedom når det er meir formålstenleg å opprette eigarseksjonar. Oppretting av anleggseigedom er ei subsidiær løysing i høve til å regulere forholdet ved seksjonering. Spørsmålet om eininga skal opprettast som eigarseksjon eller som anleggseigedom må kommunen ta stilling til under behandling av søknaden om å opprette anleggseigedom, jf. plan- og bygningslova § 93 bokstav h. Bygningsdelen som skal danne anleggseigedommen, må vere ei separat eining, så klart funksjonelt skilt frå andre delar av bygningen at det ikkje er formålstenleg at anleggseigedommen inngår i sameige med desse. Anleggseigedom kan sjølv seksjonerast etter eigarseksjonslova.

Femte ledd set krav til privatrettslege avtaler som regulerer forholdet mellom anleggseigedommen og vedkommande grunneigedommar, og som må liggje føre før ein anleggseigedom kan matrikulerast. Kommunen vil vanlegvis ha stilt krav om slike avtaler i samband med behandling av søknaden om å opprette anleggseigedommen.

Til § 12 Særskilt om matrikulering av festegrunn

(Jf. lovutkastet § 19 og kapittel 18.)

Føresegna set opp særskilde vilkår for å kunne opprette festegrunn som ny matrikkeleining. Føresegna gjeld alle former for festeavtaler som gir høve til feste i meir enn 10 år.

Festegrunn kan ikkje matrikulerast utan at det ligg føre løyve etter plan- og bygningslova, og det er halde oppmålingsforretning. Avtale om feste av grunn kan ikkje tinglysast utan at grunnen er oppretta som matrikkeleining i matrikkelen.

Ved forlenging av umatrikulert festerett (f.eks. når festekontrakten tidlegare berre er tinglyst som hefte på vedkommande grunneigedom, utan at det tidlegare er oppretta eige matrikkelnummer) må festegrunnen først registrerast i matrikkelen, jf. reglane om matrikulering av umatrikulert grunn i § 13.

Etter plan- og bygningslova § 95 nr. 5 kan kommunen avslå å opprette punktfeste når det er klart at festeretten skal gjelde for eit særskilt avgrensa areal.

Etter definisjonen av festegrunn i § 5 kan festegrunn òg opprettast når det ligg føre ein tilsvarande eksklusiv og langvarig bruksrett til eit areal, men utan at det ligg føre festekontrakt.

Det er berre matrikuleringsrett og -plikt for del av grunneigedom som skal festast bort for meir enn 10 år. Matrikuleringsplikta gjeld òg for tilleggsareal som skal brukast saman med slik eining.

Til § 13 Særskilt om matrikulering av umatrikulert grunneigedom og umatrikulert festegrunn

(Jf. lovutkastet §§ 20 og 10 femte ledd, og kapittel 18.4.3, 18.4.5 og 20.)

Føresegna set opp særskilde vilkår for å kunne føre umatrikulert grunneigedom eller umatrikulert festegrunn inn i matrikkelen med eige matrikkelnummer.

Kravet om at eigedoms- eller festeretten blir dokumentert, skal mellom anna hindre at bruksrettar, som ikkje fell inn under definisjonen av festegrunn i § 5, blir matrikulerte. Rettskraftig avgjerd ved domstolane vil normalt kunne godtakast som dokumentasjon. Dersom vedkommande grunneigar eller rettshavar ikkje kan dokumentere at det ligg føre ein «gammal» rett, må det søkjast om å opprette ny eining etter føresegna i § 93 bokstav h i plan- og bygningslova. Med lovleg oppretta er meint at opprettinga ikkje er i strid med føresegner som gjaldt på det tidspunktet då vedkommande eining faktisk vart danna.

Når det gjeld matrikulering av festegrunn må grunneigar eller festar dokumentere retten sin ved tinglyst hefte på vedkommande grunneigedom, skriftleg avtale med grunneigar inngått på opprettingstidspunktet, kvitteringar for betalt festeavgift eller liknande. Ved matrikulering av festegrunn gjeld vilkåret i § 10 andre ledd.

Føresegna gjeld òg når stat, fylke eller kommune med heimel i § 9 bokstav i har kravd registreringa av den umatrikulerte grunnen, for eksempel i samband med ei gjennomgåande registrering av umatrikulert veggrunn. Kommunen kan òg ha behov for å få matrikulert alle fritidshus som er oppførte på grunnlag av festekontrakt med grunneigaren, mellom anna for innkrevjing av kommunale avgifter. Kommunen må då sjå til at det ikkje dreier seg om festegrunn som tidlegare er matrikulert.

Til § 14 Registrering av jordsameige

(Jf. lovutkastet §§ 21 første og tredje ledd og 10 sjette ledd, og kapittel 21.)

Føresegna set opp særskilde vilkår for å kunne registrere eksisterande jordsameige med eige matrikkelnummer. Jordsameige er eitt sameige som på alle kantar er avgrensa av eigedomsgrenser, og der partane er fast knytte til andre matrikkeleiningar, og slik at sameigepartane inngår i andre grunneigedommar. Part i jordsameige vil eventuelt vere pantsett saman med den grunneigedommen som har parten, og parten kan ikkje delast frå grunneigedommen. Det er berre jordsameige der sjølve grunnen ligg i sameige som kan førast inn under eige nummer i matrikkelen. Vilkåret i første punktum inneber at det også må gjerast sannsynleg at opprettinga ikkje får verknad for einingar som ikkje er knytte til sameiget. I dei fleste tilfelle vil dette vere klart, men i område utan tidlegare oppmåling, gjerne i kombinasjon med ulike festeforhold, kan det vere nødvendig å undersøke dette meir inngåande.

Jordsameige er ein spesiell type realsameige. Mange andre typar realsameige er alt matrikulerte med eige bruksnummer, som sjølvstendig matrikulerte grunneigedommar. Desse andre realsameiga skal heller ikkje i framtida matrikulerast som jordsameige.

Dokumentasjonen etter § 8 skal omfatte ei fråsegn som stadfester kva for eigedommar som har part i jordsameiget og storleiken på partane, og at ingen har sett seg imot at jordsameiget blir registrert. Registrering av jordsameige i matrikkelen inneber ikkje at det er endeleg fastsett kven som har part eller kor store partane er. Registreringa inneber heller ikkje at det er endeleg avgjort at eininga faktisk er jordsameige, eller kvar grensene går. Registreringa i matrikkelen må endrast dersom det ved ny oppmålingsforretning, sak for jordskifteretten eller på annan måte kjem fram at forholda ikkje er slik registreringa viser.

Det blir ikkje kravd løyve etter plan- og bygningslova for å registrere eksisterande uregistrert jordsameige.

Til § 15 Arealoverføring

(Jf. lovutkastet §§ 9 andre ledd, 12 og 10 fjerde ledd, og kapittel 22.4.)

Føresegna set opp særskilde vilkår for å kunne matrikkelføre arealoverføring.

Første ledd. Arealoverføring er eit søknadspliktig tiltak i høve til plan- og bygningslova § 93 bokstav h. Arealoverføring skil seg frå oppretting av matrikkeleining og etterfølgjande overskøyting og samanslåing berre ved at det aktuelle arealet blir lagt direkte inn i den tilstøytande eigedommen. Det må derfor om nødvendig òg innhentast konsesjon for overdraging av arealet og løyve etter jordlova. Arealoverføring skal tinglysast, og det skal eventuelt betalast dokumentavgift. Følgjande dokumentasjon, som dessutan skal liggje til grunn for tinglysing av arealoverføringa, må liggje føre før matrikkelføringa:

• Fråsegn om eigedomsoverdraging av det arealet som blir overført. Fråsegna skal innehalde opplysningar om kjøpesum eller verdi som blir kravd for utrekning av dokumentavgift.

• Nødvendige fråsegner frå panthavarar om pantefråfall.

Partane i ei arealoverføring har sjølve ansvaret for det økonomiske oppgjeret for areal som inngår i arealoverføringa. Dette bør gå fram av fråsegna om eigedomsoverdraginga. Landmålarføretaket har ikkje eit spesielt ansvar med å sikre det økonomiske oppgjeret mellom partane. Partane kan bruke advokat, eigedomsmeklar eller annan mellommann for å sikre det økonomiske oppgjeret mellom seljar og kjøpar, under dette også landmålarføretaket om dette tek på seg slike oppgåver. Ved bruk av annan mellommann må landmålarføretaket samarbeide med mellommannen slik at arealoverføringa ikkje blir sendt til matrikkelføring og tinglysing før kjøpesummen er betalt til mellommannen sin klientkonto. Avhendingslova vil gjelde tilsvarande for eigedomsoverdraging ved arealoverføring, og eigedomsmeklingslova vil gjelde dersom partane nyttar slik mellommann.

Det kan gjennomførast arealoverføring mellom tilgrensande feste. Dei respektive festekontraktane må då om nødvendig endrast tilsvarande.

Andre ledd fastset kven som kan krevje arealoverføring. Krav om matrikkelføring av arealoverføring må vere basert på fullført oppmålingsforretning og fremjast av landmålarføretaket som har utført forretninga, jf. § 8. Arealoverføring kan berre skje mellom tidlegare matrikulerte einingar, jf. første ledd. Det er likevel slik at sak som er kravd etter § 9 bokstav f når det gjeld tileigning av grunn til offentleg veg- eller jernbaneformål, òg kan omfatte arealoverføring. Landmålarføretaket må ha samtykke frå heimelshavarane til alle eigedommane som blir endra av arealoverføringa.

Dersom arealoverføringa gjeld ei matrikkeleining som ligg i sameige, må landmålarføretaket ha samtykke frå alle som har heimel til sameiget. At det ligg føre slikt samtykke må gå fram av kravet om matrikkelføring. Det er likevel ikkje eit krav at alle sameigarar tek del i sjølve oppdragskontrakten med landmålarføretaket.

Føresegna inneber ikkje noko forbod mot å nytte sakstypen arealoverføring i saker som involverer anleggseigedom (overføring av «volum»), men departementet legg til grunn at dette må regulerast nærare i forskrift.

Til § 16 Grensejustering

(Jf. lovutkastet §§ 9 andre ledd, 13 og 10 tredje ledd, og kapittel 22.4.)

Føresegna set opp særskilde vilkår for å kunne matrikkelføre grensejustering.

Første ledd. Grensejustering må ikkje skape forhold som kjem i strid med jordlova § 12, vedteken tomteinndeling, løyve eller rettsleg bindande planar etter plan- og bygningslova, under dette føresegna i plan- og bygningslova § 63 om at det ikkje må skapast tomter som etter kommunen sitt skjønn er mindre vel skikka til utbygging på grunn av storleik eller form. Vidare gjeld dei allmenne vilkåra om konsesjon for overdraging av fast eigedom, også for overdraging av areal ved grensejustering, jf. forslag til tilføying i konsesjonslova § 15.

Grensejustering er ikkje søknadspliktig tiltak som krev løyve etter plan- og bygningslova § 93.

Andre ledd slår fast at berre mindre areal kan overførast mellom einingane. Grensejustering må ikkje i urimeleg grad ramme panthavarar eller andre rettshavarar. Kva som skal reknast som mindre areal blir fastsett i forskrift med utgangspunkt i dei areal- og verdigrensene som utvalet gjorde framlegg om i utkastet § 13, jf. kapittel 22.4.

Dokumentasjon som skal liggje til grunn for matrikkelføringa skal mellom anna omfatte:

• Fråsegn underteikna av heimelshavarane, eller andre med tilsvarande fullmakt, om at dei har godteke dei nye grensene. Også festar må skrive under dersom grensejusteringa vedkjem festerett.

• Fråsegn frå landmålarføretaket om at grensejusteringa ikkje er i strid med gjeldande arealplan, og ikkje krev offentlege løyve.

Vilkåra i første og andre ledd er kumulative. Det vil for eksempel ikkje vere høve til å justere ei grense i strid med konsesjonslova, sjølv om justeringa er under fastsette areal- og verdigrenser.

Ved vurdering av verdien på areal som blir overført ved grensejustering må det leggjast vekt på kva verknad grensejusteringa har for prisen ved eit eventuelt tvangssal av heile eigedommen som gir frå seg areal på den tida oppmålingsforretninga blir halden.

Tredje og fjerde ledd omhandlar rettsforholda. Panterett følgjer dei nye eigedomsgrensene. Det same vil gjelde for andre rettar som ikkje er eksplisitt knytte til ein bestemt lokalitet som etter justeringa blir liggjande på ei anna matrikkeleining. Landmålarføretaket må derfor undersøkje rettsforholda og syte for at tredjepart med rettar knytte til arealet blir informert, og om nødvendig at tinglyste rettsforhold blir overførte. Dersom dette ikkje let seg gjere, må saka gå som arealoverføring etter § 15.

Grensejustering blir ikkje tinglyst, men blir ført berre i matrikkelen.

Femte ledd fastset kven som kan krevje grensejustering. Grensejustering kan krevjast som eiga sak mellom matrikulerte einingar, eller samstundes som ei eller fleire av matrikkeleiningane blir matrikulerte. Krav om matrikulering av grensejustering må vere basert på fullført oppmålingsforretning og fremjast av landmålarføretaket som har utført forretninga, jf. § 8. Landmålarføretaket må ha samtykke frå heimelshavarane til alle eigedommane som blir endra ved justeringa.

Dersom grensejusteringa gjeld ei matrikkeleining som ligg i sameige, må landmålarføretaket ha samtykke frå alle heimelshavarane til sameiget. At det ligg føre slikt samtykke må gå fram av kravet om matrikkelføring. Det er likevel ikkje eit krav at alle sameigarar tek del i sjølve oppdragskontrakten med landmålarføretaket.

Føresegna inneber ikkje forbod mot å nytte sakstypen grensejustering i saker som involverer anleggseigedom (overføring av «volum»). Departementet legg til grunn at dette må regulerast nærare i forskrift.

Til § 17 Klarlegging av eksisterande grense

(Jf. lovutkastet § 9 tredje ledd og delingslova § 2-1 tredje ledd.)

Føresegna reknar opp dei som kan krevje matrikkelført oppmålingsforretning som berre klarlegg eksisterande grenser. Kravet må vere basert på fullført oppmålingsforretning og fremjast av landmålarføretaket som har utført forretninga, jf. § 8. Klarlegging av grense i eiga sak kan omfatte ei eller fleire grenser. Vedkommande som krev klarlegging, avgjer òg i kva grad rettsforhold skal avklarast. Dersom nokon av grensene til vedkommande matrikkeleining ikkje er klarlagde eller er omstridde, skal dette gå fram av kravet om matrikkelføring.

Bokstav a inneber at eigar må skaffe orden i grunnboksheimelen sin før han kan krevje klarlegging av grense som eiga sak. Dersom kravet om matrikkelføring gjeld klarlegging av eksisterande grense for eit sameige, er det nok med fullmakt frå éin av dei som har part i sameiget. Dei andre sameigarane blir partar i saka. Vidare kan nokon som åleine eller saman med andre har grunnboksheimel som festar, krevje matrikkelført klarlegging av eksisterande grenser for festegrunnen sin. Dersom oppmålingsforretninga gjeld klarlegging av grense for festegrunn, må det gå fram av protokollen for forretninga at både festaren og eigaren av grunneigedommen har akseptert resultatet.

Bokstav b gir staten og kommunane høve til å krevje matrikkelføring av klarlagde grenser. Det kan f.eks. vere aktuelt for å gjennomføre bestemte prosjekt for kvalitetsheving. Kostnader knytte til krav etter bokstav b må dekkjast av det offentlege organet som set fram kravet.

Til § 18 Samanslåing av eksisterande matrikkeleiningar

(Jf. lovutkastet §§ 15 og 9 fjerde ledd, og kapittel 15.5.)

Kommunen må kontrollere at det er same heimelshavar til dei aktuelle matrikkeleiningane, og at festekontraktane er likelydande dersom samanslåinga gjeld festeeiningar, slik at det ikkje blir oversendt krav til tinglysingsstyresmakta som klart ikkje kan gjennomførast. Dette fritek ikkje tinglysingsstyresmakta frå å kontrollere dei same forholda. Festar kan ikkje krevje samanslåing.

Det er ikkje forbod mot å slå saman to matrikkeleiningar av ulike typar, under føresetnad av at den eininga som er samanslått innfrir krava for vedkommande eining i lova, under dette forbodet mot kombinerte einingar, jf. § 5.

For samanslåing av eigarseksjonar gjeld føresegnene om reseksjonering i eigarseksjonslova.

Krav om samanslåing skal rettast til kommunen som sender kravet over til tinglysingsstyresmakta med påteikning om at vilkåra i første ledd er oppfylte. Skjer samanslåing i samband med jordskifte, kan slik påteikning givast av jordskiftedommaren. Kommunen bestemmer kva for matrikkelnummer eininga som er slått saman skal ha.

Når tinglysingsstyresmakta finn at vilkåra er oppfylte, blir samanslåinga gjennomført i grunnboka. Tinglysingsstyresmakta gir så melding til kommunen som fullfører matrikkelføringa.

Meir detaljerte reglar om samanslåing blir gitt i forskrift med utgangspunkt i at:

• ei samanslått matrikkeleining som hovudregel skal bli eitt samanhengande areal, dvs. at matrikkeleiningane som skal slåast saman, som hovudregel skal grense til kvarandre.

• samanslåing ikkje kan gjennomførast dersom det fører til prioritetskollisjon mellom panthavarar. Tinglysingsstyresmakta kan krevje at det blir tinglyst avtale om prioritert rekkjefølgje for andre rettar, så sant det må reknast med at dette har noko å seie ved eventuelt tvangssal.

• kommunen kan nekte samanslåing dersom det blir skapt tomter som er i strid med bindande arealplan. Føresegna skal sikre at samanslåing ikkje kjem i strid med vedteken tomtestorleik eller arrondering av tomter. Kommunen kan likevel ikkje nekte samanslåing med den grunngiving at einingane er regulerte til ulike formål, då det ikkje er noko krav om at avgrensing av tillaten arealbruk skal følgje eigedomsgrenser. Avgrensing av ulike reguleringsformål ligg fast sjølv om eigedomsgrensene blir endra.

Til § 19 Avtale om eksisterande grense

(Jf. lovutkastet § 40 og kapittel 23.3.)

Avtala skal refererast i matrikkelen når det er formålstenleg. Referansen i matrikkelen kan vere alt frå ei kort verbal tilvising med arkivkode, til det å faktisk leggje grenselinjene inn på matrikkelkartet. Det må eventuelt gå fram av matrikkelen om grenser er oppgitte på grunnlag av opplysningar frå privat grenseoppgang. Avtale som gjeld grense som er fastlagt i tidlegare oppmålingsforretning eller anna tilsvarande forretning, kan ikkje refererast i matrikkelen. Kva som kjem inn under «tilsvarande forretning» er omtalt i merknadene til § 7. Avtala må ikkje merkjast med merke som kan forvekslast med merke frå ei oppmålingsforretning.

Kommunen kan krevje at det blir dokumentert at avtala beskriv ei eksisterande grense og ikkje er ei løynd eigedomsoverdraging eller flytting av eksisterande grense. Det at ein referanse blir teken inn i matrikkelen medfører på den andre sida inga form for kommunal «godkjenning» av avtala. Klarlegging av eksisterande grense kan berre skje gjennom oppmålingsforretning, jf. § 6.

Punktfeste har pr. definisjon inga grenser, og eventuell semje mellom grunneigar og festar om grenser for punktfeste kan derfor ikkje refererast. Dersom det blir prøvd å få slik avtale tinglyst, skal dette avvisast.

Til § 20 Fastsetjing av samla fast eigedom

(Jf. kapittel 7.5.3.)

Departementet meiner tilgang til opplysning om samla fast eigedom gjennom matrikkelen vil vere til hjelp for privat og offentleg saksbehandling.

I dei fleste tilfelle vil det vere openbert kva for matrikkeleiningar som inngår i det ein til vanleg oppfattar som éin (samla) fast eigedom. Til vanleg vil matrikkeleiningar som blir brukte under eitt og som normalt vil bli omsette, pantsette eller skattlagt under eitt, kunne reknast som samla fast eigedom. I enkelte tilfelle vil tinglyst klausul om at bestemte matrikkeleiningar skal omsetjast under eitt gi støtte til kommunen sitt vedtak, men slike klausular er ikkje nødvendigvis samanfallande med kva som elles bør reknast til éin samla fast eigedom. Dei aktuelle matrikkeleiningane vil i mange tilfelle grense til kvarandre og kvalifisere for samanslåing, men dette er ikkje noko vilkår for å knyte matrikkeleiningar saman til samla fast eigedom.

Opplysning i matrikkelen om samla fast eigedom vil ikkje ha sjølvstendig rettsleg verknad i høve til § 12 i jordlova, slik at landbruksstyresmaktene alltid må gjere ei konkret vurdering av kva for einingar som kan reknast som ei driftseining.

Dei aktuelle matrikkeleiningane skal ha same reelle eigar. Som oftast vil dette seie at dei har same heimelshavar, men det kan tenkjast tilfelle der einingane er tinglyste med ulike heimelshavarar, f.eks. om ei av dei aktuelle matrikkeleiningane er gløymt ved formell overskøyting. Kommunen skal ta stilling til om det er tilfredsstillande godtgjort at dei aktuelle einingane har same eigar. Kommunen kan krevje at dette blir gjort ved at eigaren ordnar opp i heimelsopplysningane i grunnboka.

I enkeltsaker eller når registrering av samla fast eigedom gjeld få eigarar, bør desse skrivast til individuelt. Dersom kommunen registrerer samla fast eigedom for heile eller delar av kommunen eller for bestemte eigedomstypar, kan eigarane bli varsla gjennom ein generell annonse i éi eller fleire aviser, med vising til utlagt liste i kommunen.

Til § 21 Fastsetjing av offisiell adresse

(Jf. lovutkastet § 41 og kapittel 16.)

Kommunen fastset offisiell adresse. Kommunen må ta omsyn til at adresser både praktisk og kulturelt har mykje å seie både for den enkelte og for omverda.

Utvalet gjorde framlegg om ei relativt detaljert føresegn om adresser. Departementet foreslår at det i staden blir gitt utfyllande føresegner i forskrift. Offisiell adresse er samansett av gate-, veg-, gangveg- eller områdenamn, pluss hus- eller oppgangsnummer, eventuelt også ein bokstav, f.eks. «Bakkevegen 29B». I tillegg har kvar enkelt bustad i bygningar med fleire bustader eige bustadnummer. Offisiell adresse vil i område som ikkje har fått tildelt gate-, veg-, gangveg- eller områdenamn, ha matrikkelnummeret som adresseidentifikasjon. Departementet føreset at bruk av matrikkelnummerforma etter kvart går ut, og at gateadresseforma blir innført som felles form for heile landet.

I tillegg til dette skal adressa også kunne omfatte eit adressenamn i følgjande to tilfelle:

1. Eigaren kan krevje at adressa skal omfatte bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedarva stadnamn, jf. lov om stadnamn.

2. Etter oppmoding frå eigaren kan kommunen tildele adressenamn til spesielle institusjonsbygg eller andre særleg kjende bygningar når det etter kommunen si vurdering vil vere spesielt nyttig for omverda at adressa omfattar eit slikt namn, f.eks. «Rådhuset».

Kommunen må i begge tilfella avgjere kva for husnummer som skal liggje til vedkommande adressenamn. For eit gardsbruk med fleire bygningar rundt same tun, kan det vere naturleg at alle bygningane får same adressenamn sjølv om dei har ulikt husnummer. For ein institusjonsbygning med fleire oppgangsnummer kan det vere naturleg å nytte vedkommande adressenamn berre for hovudinngangen. Kommunen må i begge tilfella på fritt grunnlag vurdere eit eventuelt framlegg frå eigar om å endre eller slette adressenamn opp mot omsyn som taler mot ei slik endring.

Eigedom og bygningar får tildelt adresse til den vegen eller gata som eigedommen eller bygningen har hovudtilkomst frå. Skrivemåten på namn som inngår i ei adresse, blir fastsett etter reglane i lov om stadnamn.

Til § 22 Generelt om føring av matrikkelen

(Jf. lovutkastet §§ 3 første til fjerde ledd, 16 og 27.)

Første ledd. Statens kartverk er sentral matrikkelstyresmakt, jf. § 3 bokstav g. Ansvaret for den sentrale forvaltninga av matrikkelen omfattar òg ansvar for vedlikehald, utvikling og å gjere matrikkelen tilgjengeleg. Statens kartverk vil vere rettshavar til matrikkelen på vegner av staten. Utføring av konkrete driftsoppgåver blir sett bort til operatørar der dette er rasjonelt. Sentral matrikkelstyresmakt har overordna behandlingsansvar for matrikkelen etter personopplysningslova.

Andre ledd. Kommunen vel sjølv korleis den lokale matrikkelstyresmakta skal organiserast. I mange tilfelle vil det kunne liggje godt til rette for at fleire kommunar inngår avtale om former for felles matrikkelføring. Dette må i så fall organiserast i samsvar med kommunelova § 27, og ikkje som eige selskap. Kongen kan påleggje kommunar å inngå slikt samarbeid der dette er formålstenleg.

Den enkelte kommunen vil vere formelt ansvarleg for føring av matrikkelen for eigedommar i vedkommande kommune. Eventuell klage på matrikkelføringa skal rettast til den kommunen der eigedommen er matrikkelført. Dette er ikkje til hinder for at kommunen let den styresmakta som fører matrikkelen på vegner av kommunen òg stå for klagebehandlinga på vegner av kommunen.

Kommunen kan ikkje late andre enn dei som er nemnde i andre ledd andre punktum utføre oppgåver innan matrikkelføringa. Det er likevel ikkje eit krav at matrikkelførar skal vere fast tilsett i kommunen.

Tredje ledd presiserer at kommunen skal behandle krav om matrikkelføring utan unødig opphald. Dersom det er vesentlege manglar ved kravet, skal kommunen returnere saka til vedkommande landmålarføretak. Landmålarføretaket ved ansvarleg landmålar må deretter setje fram nytt krav. Dersom mangelen er uvesentleg, kan kommunen matrikkelføre forretninga. Mindre vesentlege manglar bør ikkje føre til at det tiltaket som forretninga skal leggje grunnlag for, for eksempel ei byggjesak, blir unødig seinka. Kommunen skal føre tilsvarande realitetskontroll også når kommunen sjølv utfører oppmålingsforretningar.

Fjerde ledd. Jordskifterettane skal rapportere på tilsvarande måte som landmålarføretak. Dersom det er feil eller manglar i rapporten, må kommunen returnere saka til jordskifteretten. Om opplysningar frå dei ordinære domstolane, under dette forliksråd, sjå kapittel 24.4.

Femte ledd opnar for at andre offentlege organ kan føre opplysningar i matrikkelen når dette er bestemt i lov eller i forskrift med heimel i lova her eller i anna lov, eller etter avtale. Føringa kan skje ved at organet fører nye eller endra opplysningar direkte inn i matrikkelen, eller ved at organet sender melding eller samlerapport til sentral matrikkelstyresmakt (Statens kartverk).

Det må vere klart avgrensa kva for opplysningar dei respektive styresmaktene har ansvaret for. Når ikkje anna er bestemt, er vedkommande organ ansvarleg for sjølv å føre inn og halde ved like dei aktuelle opplysningane. Organet blir med dette ikkje å rekne som matrikkelstyresmakt etter første eller andre ledd.

Matrikkelføringa må teknisk og administrativt vere ordna slik at berre vedkommande organ kan leggje inn eller endre dei data som organet har ansvaret for. Etter avtale med sentral matrikkelstyresmakt kan det vere aktuelt å late andre utføre endringane. Dette kan f.eks. vere aktuelt i samband med bestemte prosjekt for kvalitetsheving, jf. § 27. Folkeregistret er blant dei administrative registra matrikkelstyresmakta treng opplysningar frå. Føresegna gir slik heimel for utlevering av opplysningar frå folkeregisteret som det er sett krav om i folkeregisterlova § 14 første ledd.

Føring av opplysningar på grunnlag av avtale med sentral matrikkelstyresmakt må skje innanfor ramma av kva som er fastsett som innhaldet i matrikkelen, jf. § 4.

Sjette ledd. Sentral matrikkelstyresmakt kan krevje at dei personane kommunen set til å føre opplysningar i matrikkelen har delteke på kurs eller fått anna opplæring som bestemt av sentral matrikkelstyresmakt. Det same gjeld for personell hos andre organ som fører opplysningar i matrikkelen. For å kunna leggje inn opplysningar i matrikkelen må vedkommande person vere tildelt ein personleg tilgangskode. Brot på denne føresegna i samband med ei konkret matrikkelføring, medfører likevel ikkje at vedkommande matrikkelføring av den grunn ikkje er gjeldande.

Sjuande ledd. Tilsette i landmålarføretak som er engasjerte til å føre matrikkelen for kommunen, kan ikkje føre opplysningar som gjeld forretningar føretaket sjølv har hatt hand om. For ansvarleg landmålar gjeld dette òg ved skifte av arbeidsforhold. Føresegna gjeld ikkje for kommunen når denne utfører oppmålingsforretninga med eineansvar etter § 38 femte ledd eller som kommunal oppgåve etter overgangsordninga § 51 andre ledd.

Åttande ledd. Lov om eigedomsregistrering erstattar reglane i personopplysningslova §§ 19 og 20 om informasjon om innsamling av data, og kapittel VI om melde- og konsesjonsplikt, jf. lovforslaget §§ 24 tredje ledd, 26 fjerde ledd og 36. Unnataket gjeld berre matrikkelstyresmaktene og tilsvarande organ, for så vidt som dei fører matrikkelen. I den grada desse behandlar matrikkelopplysningar for andre formål enn lov om eigedomsregistrering, gjeld personopplysningslova §§ 19 og 20 og kapittel VI, i den grada unnatak ikkje er gjort etter anna lov. Tilsvarande gjeld for andre offentlege eller private som får utlevert matrikkelopplysningar.

Niande ledd. (Jf. kapittel 8.7.2.) Opplysningar som i seg sjølve er graderte skal i utgangspunktet ikkje førast i matrikkelen. Nærare reglar om handtering av graderte opplysningar skal vere i samsvar med dei krava som følgjer av tryggingslova (lov om forebyggende sikkerhetstjeneste).

Tiande ledd gir heimel for forskrifter om føring av matrikkelen, under dette heimel til å fastsetje føresegner om rapportering, meldingsrutinar og tidsfristar, under dette også om korleis matrikkelopplysningar skal kvalitetssikrast og oppbevarast, og om godkjenning av personar som skal føre opplysningane. Føresegna må sjåast i samanheng med heimelen til å gi forskrifter etter §§ 23 til 27.

Sjå også § 4 siste ledd som heimlar forskrifter om datainnhald i matrikkelen og § 30 om utlevering, bruk og sal.

Til § 23 Tildeling av matrikkelnummer

(Jf. lovutkastet § 22.)

Første ledd.Kommunen tildeler matrikkelnummer når ei matrikkeleining blir ført inn i matrikkelen. Det gjeld når ei ny eining blir oppretta første gongen, ved matrikulering av tidlegare umatrikulert eining og registrering av tidlegare uregistrert jordsameige.

Andre ledd er særleg aktuelt i samband med endring av kommunegrenser, men kan også vere aktuelt i andre saker, f.eks. dersom ein eigedom er matrikulert i ein annan kommune enn der eigedommen faktisk ligg. Kommunen kan likevel ikkje krevje at ein teig som høyrer til ei matrikkeleining i ein annan kommune blir frådelt og tildelt eige matrikkelnummer i samsvar med den geografiske lokaliseringa. Det inneber at matrikkelen for ein kommune i enkelte tilfelle omfattar areal som ligg i ein annan kommune. Det er for eksempel ikkje uvanleg at gardsbruk har ei seter med same matrikkelnummer sjølv om setra ligg i ein annan kommune. Eventuell omnummerering bør så langt råd er skje på ein slik måte at det er lett å sjå sambandet mellom nye og gamle nummer.

Tredje ledd. Nærare reglar om nummerering og omnummerering vil bli fastsette i forskrift. Departementet legg til grunn at nummerering og identifikasjon skal vere eins for landet, lett å forstå, og byggje på gjeldande system for nummerering med gardsnummer, bruksnummer, festenummer og seksjonsnummer. Det skal gå fram av matrikkelen om matrikkeleininga er grunneigedom, anleggseigedom, eigarseksjon, jordsameige eller festegrunn. Dette kan gjerast i form av eige kjenneteikn, nummereringsmåte eller reserverte nummerseriar.

Til § 24 Tinglysing og utferding av matrikkelbrev

(Jf. lovutkastet §§ 14, 21 andre ledd, 23 og 24 andre ledd.)

Første ledd. Så snart ei oppmålingsforretning som gjeld oppretting av ny matrikkeleining eller arealoverføring, er ført i matrikkelen skal kommunen sende melding om dette til tinglysing. Gjeldande tinglysingsordning føreset at melding om matrikkelføring skjer i form av eit dokument, men det burde liggje til rette for at melding om matrikkelføring og stadfesting av at grunnboksblad er oppretta, etter kvart kan skje elektronisk.

Kommunen må syte for at dokument som har lege til grunn for matrikkelføringa og som er føresett skal tinglysast, blir sendt til tinglysing saman med melding om matrikkelføring. Dette kan etter avtale gjerast av landmålarføretaket. Tinglysingsstyresmakta kontrollerer heimelsforholda for dei som kan krevje eller må samtykke i matrikkelføringa på tidspunktet for tinglysing. Har nokre av desse heimelsforholda endra seg i løpet av saka, må landmålarføretaket syte for samtykke frå nye heimelshavarar for at saka ikkje skal avvisast. Kommunen kan ikkje samle opplysningar frå fleire oppmålingsforretningar i eitt felles dokument for tinglysing, men må sende særskild melding for kvar einskild forretning.

For tinglysing i samband med oppretting av eigarseksjonar gjeld eigarseksjonslova.

Andre ledd skal medverke til å sikre samsvar mellom matrikkel og grunnbok, og at det ikkje skjer rettslege disposisjonar som er i strid med dei spesielle rettslege forholda som gjeld for vedkommande type matrikkeleining, f.eks. disposisjonar i jordsameige som er i strid med dei spesielle rettslege forholda som gjeld for slike sameige, under dette særleg avgrensingar i retten til omsetjing og pantsetjing.

Tredje ledd presiserer at matrikulering av ny matrikkeleining ikkje er fullført før kommunen har fått stadfest at grunnboksblad for den nye eininga er oppretta som føresett. Kommunen skal deretter fullføre saksbehandlinga og utferde nytt matrikkelbrev. Rutinar for meldingar frå grunnboka, under dette eventuell nekting av oppretting av grunnboksblad, må fastsetjast nærare i forskrift til tinglysingslova.

Ved oppretting av anleggseigedom må kommunen kontrollere at tinglysing har skjedd som føresett i § 11. Kontrollen er nødvendig for å sikre samsvar mellom matrikkel og grunnbok.

Matrikkelbrev som kommunen utferdar på grunnlag av halden oppmålingsforretning, skal sendast til det landmålarføretaket som har kravd matrikkelføring. Kommunen skal dessutan orientere andre partar som saka vedkjem, men avgrensa til eigarar og festarar til matrikkeleiningar der grensene har blitt målte inn eller merkte på nytt. Der landmålarføretaket har halde seg til eksisterande grensemerke og nøyaktige måledata for grensepunkta (koordinatmålte punkt) utan å gjere endringar med omsyn til merka eller koordinatverdiane, har ikkje kommunen plikt til å orientere naboane. I samband med sak for jordskifteretten vil retten orientere partane.

Fjerde og femte ledd. Areal til offentleg veg og jernbane skal i utgangspunktet berre registrerast i matrikkelen, jf. kapittel 19.3. Kommunen skal i slike saker sende forretninga til tinglysing berre når vedkommande styresmakt krev det. Oppretting av eige grunnboksblad for arealet, eller tinglysing av avståing av grunn på grunnboksblada til dei eigedommane som gir frå seg areal, skal berre skje når vedkommande styresmakt krev det. Vedkommande styresmakt har ansvaret for å ordne opp i forholdet til panthavarar.

Tilsvarande gjeld i samband med registrering av eksisterande umatrikulerte eller uregistrerte einingar etter § 13 og § 14. Desse kan ikkje givast eige blad i grunnboka utan at heimelsforholda er klarlagde.

Sjette ledd viser til reglane i jordskiftelova om tinglysing av saker for jordskifteretten.

Sjuande ledd. Forskriftene vil m.a. gi nærare reglar om korleis eventuelle feil eller manglar som blir oppdaga etter at matrikkeleininga er oppretta i matrikkelen, men før matrikkelbrevet er skrive ut, skal rettast opp, jf. § 26. Reglane må sikre samsvar mellom matrikkelen og grunnboka. Forskrifta må også gi reglar om form og innhald for matrikkelbrevet. Forskrifter og instruksar om meldingar som skal sendast til tinglysing, må tilpassast til reglane for tinglysing.

Til § 25 Matrikkelføring av opplysningar om bygningar, adresser, eigarseksjonar, kommunale pålegg o.a.

(Jf. lovutkastet §§ 25 første til fjerde ledd og 9 sjette ledd.)

Føresegna regulerer føring av opplysningar frå kommunen si eiga saksbehandling i tilknyting til ulikt lovverk, under dette adressetildeling, seksjonering og byggjesaksbehandling. Med fullstendige opplysningar i første ledd er meint fullt datasett som fastsett for innhaldet i matrikkelen. Tredje punktum omfattar også opplysningar om tiltak som ikkje krev byggjeløyve. Fullstendige opplysningar skal førast inn så snart dei er klare, seinast når det blir gitt mellombels bruksløyve, eventuelt ferdigattest når mellombels bruksløyve ikkje blir nytta.

Kommunen skal føre ny eigarseksjon som ikkje omfattar eige uteareal inn i matrikkelen så snart løyvet til seksjonering er gitt og klagefristen er gått ut, jf. eigarseksjonslova § 11 første ledd. I slike saker skal det ikkje setjast fram særskilt krav om matrikkelføring. Vilkåra for matrikkelføringa går fram av eigarseksjonslova. For eigarseksjon med eige uteareal gjeld regelen i § 6 om at det skal vere halde oppmålingsforretning. Krav om matrikkelføring av oppmålingsforretninga blir fremja etter § 8. Dette kravet blir sett fram saman med søknad om seksjonering, jf. eigarseksjonslova § 7 andre ledd.

Kommunen skal føre opplysningar om pålegg som gjeld bruk av grunn og bygningar i matrikkelen straks pålegget er vedteke. Opplysningane skal oppdaterast straks pålegget blir endra eller oppheva. Kommunen skal elles føre inn andre opplysningar når det i lov eller forskrift er fastsett at vedkommande opplysningar skal førast i matrikkelen.

Departementet legg til grunn at forskriftene vil gi nærare reglar for registrering av pålegg om bruk av grunn eller bygningar, kva for bygningsopplysningar som skal registrerast i samband med at det blir gitt byggjeløyve, kva for data som skal leggjast inn i samband med at det blir gitt bruksløyve, o.a.

Til § 26 Retting av opplysningar i matrikkelen og sletting av matrikkeleining

(Jf. lovutkastet §§ 25 femte ledd, 26 og 30, og kapittel 25.4.3.)

Første ledd slår fast at kommunen i matrikkelen på eige initiativ kan rette, endre og leggje til opplysningar som kommunen har ansvaret for når det kan gjerast utan at dette krev oppmålingsforretning. Tilsvarande gjeld andre organ som fører opplysningar i matrikkelen, jf. § 22 femte ledd.

Retting, endring eller tilføying kan utførast utan omsyn til når opplysningane blei førte inn i matrikkelen, når det er dokumentert at eksisterande opplysningar er feil. Grunnlaget for retting vil oftast vere kommunal saksbehandling, alminneleg kartlegging, renovering av registeret og liknande.

Kravet til dokumentasjon for å rette matrikkelen vil vere ulikt avhengig av kva slag opplysningar som er registrerte og korleis opplysningane som står i matrikkelen opphavleg er henta inn. Opplysningane i matrikkelen kjem frå ulike kjelder og har varierande kvalitet. Grensene er for eksempel i stor grad overførte frå økonomisk kartverk utan at grensene nokon gong er nøyaktig kartfesta på linje med forretning etter denne lova. Retting kan for eksempel òg gå ut på å endre signaturen for ei grensestrekning med omsyn til kvalitet på data.

Andre ledd om sletting av matrikkeleining vil mellom anna komme i bruk dersom det ved tinglysing viser seg at den som har kravd matrikkelføring likevel ikkje hadde lovleg grunnlag for å krevje eininga ført inn i matrikkelen. Det kan òg tenkjast at matrikkeleininga er gitt feil nummer, og det blir nødvendig å slette eininga samtidig som eininga blir oppretta med nytt nummer. Det kan òg vere aktuelt å slette matrikkeleining som faktisk ikkje lenger eksisterer i marka, for eksempel fordi alt areal er delt frå. Sletting i matrikkelen kan då ikkje gjerast utan at eininga samtidig blir sletta i grunnboka. Sletting frå grunnboka føreset at eventuelle tinglyste hefte er sletta.

Tredje ledd slår fast at grenser som er fastlagde i oppmålingsforretning eller tilsvarande forretning ikkje kan endrast, men berre kan rettast på grunnlag av ny oppmålingsforretning eller rettskraftig avgjerd ved domstolane. Det same gjeld andre opplysningar som berre kan skaffast ved å halde ny oppmålingsforretning. Det er likevel ikkje noko i vegen for at kommunen, åleine eller i samarbeid med staten, kan gjere matrikkelen betre i samband med alminneleg nykartlegging eller tilsvarande arbeid. I merknadene til § 7 går det fram kva som blir meint med «tilsvarande forretning».

Formuleringa «at grunnlaget for registreringa er falle bort» i første punktum siktar særleg til kommunale pålegg som er registrerte i matrikkelen. Når det forholdet som pålegget gjeld er brakt i orden, kan vedkommande part krevje at opplysningane om pålegget blir sletta i matrikkelen. Kravet kan rettast mot kommunen, sentral matrikkelstyresmakt (Statens kartverk) eller vedkommande organ som står bak grunnlaget for dei aktuelle opplysningane. Sjølve rettinga må utførast av det organet som står bak grunnlaget for opplysningane, jf. merknadene til § 22 femte ledd. Organ som fører opplysningar i matrikkelen, har eit sjølvstendig ansvar for å rette opplysningar som er feil, så langt dette kan skje utan å halde oppmålingsforretning eller, for opplysningar som blir ført etter § 25, anna nødvendig saksbehandling. Andre punktum svarer til personopplysningslova § 27 første ledd første punktum, men gjeld alle typar opplysningar, ikkje berre personopplysningar.

Fjerde ledd. Vedkommande organ som utfører retting, endring eller tilføying etter første til fjerde ledd, skal underrette partar som rettinga, endringa eller tilføyinga direkte gjeld. Reglane i forvaltningslova om at partar saka vedkjem skal få uttale seg før det blir gjort vedtak som vedkjem deira rettar og plikter, kan etter forholda då komme i bruk.

Til § 27 Komplettering av opplysningane i matrikkelen

(Jf. lovutkastet § 17 og kapittel 8.4.3.)

Føresegna gjeld opplysningar som manglar heilt i matrikkelen og i høve til betring av kvaliteten på opplysningar som er matrikkelførte tidlegare. Føresegna vil òg gjelde dersom det i andre lover blir teke inn føresegner om at opplysningar skal registrerast i matrikkelen.

Føresegna gir kommunane, eventuelt sentral matrikkelstyresmakt, generell rett til å gjennomføre kompletteringsarbeid i eigen regi. Etter avtale med sentral matrikkelstyresmakt eller med heimel i særskilt forskrift, kan slike arbeid involvere fleire offentlege organ. Større arbeid vil normalt krevje at saka har vore lagt fram for Stortinget.

Til § 28 Tilsyn med matrikkelføringa

(Jf. lovutkastet § 28.)

Føresegna siktar mot feil eller manglar ved dei rutinane som blir nytta ved den alminnelege føringa av matrikkelen, for eksempel at det går urimeleg lang tid før krav om matrikkelføring blir behandla eller det blir brukt feil kode osv. Klage på føringa i ei enkelt sak som gjeld ein bestemt eigedom eller bygning, er regulert i § 46.

Til § 29 Innsyn i matrikkelen

(Jf. lovutkastet §§ 44 første ledd og 24 tredje ledd, og kapittel 30.3.4.)

Føresegna strekar under at matrikkelen er eit ope, offentleg register som alle har rett til innsyn i. Matrikkelstyresmaktene skal på førespurnad gi informasjon om alle relevante sider ved matrikkelen, under dette om innhald, drift, føring, bruk, lovgrunnlag og kven som er ansvarleg for behandlinga. Ansvaret ligg både på kommunen og på sentral matrikkelstyresmakt (Statens kartverk), men kommunen kan vise vidare til sentral matrikkelstyresmakt som overordna ansvarleg for behandlinga, når nokon har bruk for særleg utførleg informasjon.

Retten etter denne føresegna gjeld også innsyn i det som er registrert om ein bestemt eigedom. Denne retten må på den andre sida sjåast i samanheng med føresegna i § 30 om utlevering og behandling av opplysningar frå matrikkelen. Opplysningar om fleire ulike eigedommar blir ikkje rekna som innsyn, men som utlevering av opplysningar etter § 30. Eigedomseiningar som er eller kunne ha vore registrerte som ein samla fast eigedom, blir rekna som ein eigedom. Innsynsretten gjeld ikkje fødselsnummer og eventuelt andre data som kan vere skjerma, f.eks. eigar si bustadadresse når eigar har grunn til å krevje at denne blir halden hemmeleg.

Vedkommande eigar, festar eller tilsvarande rettshavar, jf. § 9, har rett til å få sjå alle opplysningane som er registrerte om eigen eigedom. Desse kan eventuelt også krevje at kommunen utferdar matrikkelbrev.

I forskriftene vil det m.a. bli gjort ei nærare avgrensing av innsynsretten opp mot føresegna i § 30 om utlevering og behandling av opplysningar frå matrikkelen.

Til § 30 Utlevering og behandling av opplysningar frå matrikkelen

(Jf. kapittel 30.3.2, 30.3.3 og 30.3.5.)

Første ledd reknar opp dei formåla matrikkelinformasjon alltid kan nyttast til:

Bokstav a gjeld offentleg planlegging, saksbehandling og administrasjon i regi av eller på oppdrag av offentleg styresmakt.

Bokstav b gjeld oppgåver etter denne lova, plan- og bygningslova og eigarseksjonslova. Det kan f.eks. vere opplysningar eit landmålarføretak treng i arbeidet med oppmålingsforretningar eller opplysningar ein entreprenør treng for å utarbeide reguleringsplan eller sende nabovarsel.

Bokstav c gjeld søknad om offentleg løyve. Det kan f.eks. gjelde ein søknad om å endre avkøyring til offentleg veg.

Bokstav d gjeld behovet private har for opplysningar for å hevde interesser knytte til bruk av eller råderett over grunn og bygningar. Det kan vere naboar saka vedkjem, eller det kan vere i samband med kjøp eller pantsetjing av eigedom. Føresegna dekkjer også det meir allmenne behovet som eigedomsmeklarar og inkasso- og kredittverksemder har for opplysningar frå matrikkelen.

Andre ledd presiserer at matrikkelopplysningar også kan utleverast for andre formål dersom mottakaren skal ta i vare ei rettkommen interesse, og omsynet til personvernet ikkje overstig denne interessa. Mottakaren må vurdere konkret i kvart tilfelle om vilkåra for slik behandling er til stades. Vurderinga avheng av formålet med behandlinga og kva slag opplysningar det dreier seg om.

Behov for å komme i kontakt med einskildpersonar, f.eks. for direkte reklame, eller for å føre oversikt over kor folk bur, blir ikkje rekna som rettkommen interesse etter andre ledd. Oversikter over heimelshavarar eller tiltakshavarar med tilhøyrande bustadadresse, kan normalt ikkje utleverast etter andre ledd.

Derimot kan behovet for å kjenne namn til eigarar eller festarar vere rettkommen interesse, også for næringsformål. Det inneber at f.eks. ei oversikt som viser eigedomsadresser saman med namnet på eigaren kan utleverast etter omstenda. Mottakaren ber ansvaret for å behandle opplysningane i samsvar med personopplysningslova, også når det gjeld formålet med utleveringa. Det inneber f.eks. at ei oversikt over eigedomsadresser og namnet på eigaren ikkje kan nyttast til direkte reklame sjølv om mange eigedomsadresser i praksis samsvarer med eigar si bustadadresse. Det vil heller ikkje vere høve til å realisere produkt eller tenester som i praksis gjer oversikter over eigarnamn fritt tilgjengelege, f.eks. ved sal på den opne marknaden av eigedomskart som også viser namnet på eigaren.

Tredje ledd presiserer at alle opplysningar som ikkje inneheld personopplysningar, kan utleverast for bruk eller behandling uavhengig av formålet. Det same gjeld opplysningar som identifiserer, kartfester eller typebestemmer matrikkeleining, bygning eller adresse, dvs. den typen opplysningar som tradisjonelt har vore gitt på tekniske og økonomiske kart. Opplysningar som inneheld personnamn vil alltid falle utanfor denne føresegna.

Femte ledd gjeld særleg omsynet til nasjonal tryggleik. Føresegna kan også gjelde m.a. i høve til personar som har grunn til å krevje at opphaldsstaden deira blir halden hemmeleg.

Sjette ledd viser til reglane i personopplysningslova § 12 der det heiter at fødselsnummer kan nyttast i behandlinga når det er sakleg behov for sikker identifisering.

Sjuande ledd. Departementet legg til grunn at det blir utarbeidd forskrifter for behandling, utlevering og sal av matrikkelopplysningar, inkludert reglar for utlegging av visse matrikkelopplysningar på Internett. Det vil vere aktuelt å gjere unnatak frå meldeplikta etter personopplysningslova for innhenting og behandling av eit avgrensa tal opplysningar, f.eks. i samband med elektronisk byggjesaksbehandling.

Til § 31 Bruk av matrikkelnemningar i offentleg saksbehandling, bruk av kart saman med matrikkelen, o.a.

Første ledd (jf. lovutkastet § 42) presiserer at offentlege etatar skal nytte dei nemningane som er registrerte i matrikkelen i si saksbehandling. Det er særleg viktig at alle offentlege register bruker desse nemningane. Med offentlege register er meint både databasar og manuelt førte register i kommunale, fylkeskommunale og statlege verksemder.

Sentral matrikkelstyresmakt (Statens kartverk) vil ha eit ansvar for å følgje opp føresegna. Dette følgjer av det alminnelege ansvaret Kartverket har som det statlege fagorganet for kart og geodata.

Andre ledd. (Jf. kapittel 14.3.2.) I dei fleste tilfelle vil det vere nødvendig å kunne sjå korleis grensene går i høve til bygningar, vasskontur, vegar og andre tekniske og topografiske forhold. Matrikkelen må derfor vere teknisk og organisatorisk ordna slik at slike forhold kan visast saman med matrikkelopplysningane, ved at ein kopi av det offentlege kartverket (jf. plan- og bygningslova § 5 første ledd) eller eit tilsvarande ortofotokart (flybiletekart) kan visast saman med matrikkelen.

Til § 32 Offentlege gebyr og betaling for matrikkelopplysningar

(Jf. lovutkastet §§ 43 første, andre og fjerde ledd, og 44 andre ledd, og kapittel 10.2.4.)

Første ledd. Kommunen kan ta gebyr for matrikkelføring, utferding av matrikkelbrev og anna arbeid etter lova. Gebyra bør i gjennomsnitt svare til kommunen sine faktiske kostnader med å behandle dei ulike sakstypane. Gebyr for matrikkelføring skal òg dekkje kommunen sine kostnader med å ekspedere landmålarføretak med dei grunnlagsdata som krevst for å gjennomføre forretningane. I den grad kommunane etter andre reglar kan krevje betaling for kopiar av dokument og kart, for digitale kartdata og for data om fastmerke, vil dei kunne krevje at landmålarføretak betaler særskilt for dette.

Det skal ikkje betalast særskilt gebyr for matrikkelføring av eigarseksjon, jf. forslag til eigarseksjonslova § 7 femte ledd.

Kommunen kan inngå avtale om at Statens kartverk heilt eller delvis fører matrikkelen på vegner av kommunen. Kommunen og Kartverket må då bli samde om korleis gebyret skal delast.

Andre ledd. Matrikkelstyresmaktene kan krevje betaling for elektronisk oppslag i matrikkelen, utskrift eller anna utlevering eller bruk av opplysningar frå matrikkelen. Betaling for matrikkelopplysningar som blir formidla til brukarane gjennom distributørar, kan innkrevjast gjennom vedkommande distributør. Nærare reglar om betaling blir fastsett i forskrift. Utforming av detaljerte betalingsvilkår vil bli delegert til matrikkelstyresmaktene og eventuelt deira distributørar. Andre punktum presiserer at det ikkje kan takast gebyr for innsyn i matrikkelen ved personleg frammøte hos lokal eller sentral matrikkelstyresmakt (Statens kartverk). Kommunen og sentral matrikkelstyresmakt kan likevel ta betaling for utskrifter, med unnatak for utskrift som eigar, festar eller annan rettshavar ber om for eigen eigedom, jf. retten til innsyn etter personopplysningslova. Det skal alltid betalast gebyr for matrikkelbrev.

Tredje ledd. Departementet fastset øvre tak for gebyr og betaling i forskrift. Det kan fastsetjast ulike tak avhengig av sakstype. Det kan særleg vere aktuelt å setje lågare tak (eller heilt frita frå gebyr) for føring som gjeld matrikulering av umatrikulert grunneigedom, registrering av uregistrert jordsameige, samanslåing, eller referering av avtale om eksisterande grense. Departementet kan fastsetje reglar om redusert gebyr eller betaling når matrikkelstyresmaktane ikkje held fastsette tidsfristar.

Offentlege og private skal betale gebyr og vederlag etter sams reglar og satsar. Føresegnene om gebyr og betaling etter lov om eigedomsregistrering gjeld framfor eventuelle andre lover om betaling mellom offentlege institusjonar, for eksempel statistikklova.

Gebyr for matrikkelføring av opplysningar frå jordskifterettane bør tilsvare gebyr for å matrikkelføre tilsvarande opplysningar frå ordinær oppmålingsforretning. Departementet føreset at gebyrføresegnene etter jordskiftelova og lov om eigedomsregistrering blir samordna i dette høvet, og at gebyrkostnadene i slike saker blir lagt til dei sakskostnadene som blir pålagde partane i sak for jordskifteretten.

Til § 33 Oppmålingsforretning

(Jf. lovutkastet §§ 4 andre ledd, 7 første ledd, tredje ledd andre punktum, fjerde og femte ledd, og 10 første ledd bokstav g og h, og kapittel 10.1.)

Første og andre ledd.Oppmålingsforretning er tenesteproduksjon og inneheld ikkje utøving av mynde. Landmålarføretaket kan ikkje merkje eller måle grenser eller andre forhold som partane ikkje er samde om.

Partane sjølve har i utgangspunktet ansvaret for å avklare og dokumentere rettsforholda. Samstundes skal landmålarføretaket aktivt medverke til å rydde opp i rettsforholda. Føretaket si undersøkingsplikt vil likevel vere avgrensa. Nærare reglar blir gitt i forskrift til § 8 vedrørande dokumentasjon av krav om matrikkelføring, jf. kapittel 10.1.3.

Representanten for landmålarføretaket skal under forretninga prøve å få partane samde. Dersom dette ikkje er råd, kan føretaket velje å avslutte forretninga. Føretaket sitt oppdrag er likevel å sjå på som fullført i høve til partane og kommunen når det i kravet om matrikkelføring er markert at vedkommande grensestrekning er omtvista, sjå § 10 fjerde ledd bokstav a.

Det skal opplysast i matrikkelen at vedkommande grensepunkt eller grense ikkje er merkt og målt. Dersom partane har avvikande påstandar for korleis grensene går, kan det opplysast om desse i matrikkelen.

Tredje ledd. Nye grenser skal setjast ut i samsvar med kommunalt løyve etter plan- og bygningslova § 93 bokstav h, jf. plan- og bygningslova §§ 63 og 94 nr. 1 tredje ledd. Andre punktum gir høve til å avvike frå løyvet dersom det under forretninga kjem opp forhold som gjer dette nødvendig eller formålstenleg. Løyvet vil kunne gi rettleiing om kor stort eit slikt avvik kan vere. Avviket kan ikkje gå ut over skrankane for grensejustering, jf. § 16. Avviket må leggjast fram for kommunen til godkjenning.

Forretninga skal vere varsla etter § 36, men førebuande arbeid kan starte samstundes med at varsel blir gitt. Ferdselsretten i fjerde ledd gjeld ikkje motorisert ferdsel, jf. § 41 fjerde ledd. Retten kan også gjelde ferdsel på tredjepart sin eigedom når dette f.eks. er nødvendig for å oppsøkje fastmerke o.l.

Landmålarpersonalet er legitimert for ferdselsrett i kraft av oppdragsavtala.

Femte ledd. Matrikkelføring knytt til jordskiftesak krev ikkje oppmålingsforretning etter denne lova. For klarlegging, beskriving og dokumentasjon av grenser og rettar i samband med jordskiftesak gjeld føresegner i jordskiftelova.

Til § 34 Merking og måling av grenser

(Jf. lovutkastet § 8 første, fjerde og femte ledd, og kapittel 10.1.6.)

Som hovudregel skal alle grensene for den nyoppretta matrikkeleininga merkjast og målast. Unnatak gjeld når eksisterande grenselinjer eller grensepunkt er tilfredsstillande merkte og målte frå før. Det gjeld for grenselinjer eller grensepunkt som er merkte og målte etter denne lova. Det same gjeld grenselinjer eller grensepunkt som er merkte og koordinatbestemte etter tilsvarande krav som etter lova her, i sak for jordskifterettane eller forretningar etter tidlegare lovverk. Har slike merke komme bort, skal grensa merkjast på nytt. Kommunen kan etter § 10 fjerde ledd i særskilde høve gi løyve til å utelate merking og måling av eksisterande grenser. Reglar om merking, og om når merking kan utelatast, for eksempel ved yttergrenser mot sjø, må elles regulerast nærare i forskrift. Andre føresegner i lova om gjennomføring av oppmålingsforretning, under dette om varsling av partar, protokoll etc., gjeld sjølv om grensene ikkje skal merkjast og målast.

Reglane om merking og måling gjeld tilsvarande for arealoverføring, grensejustering og klarlegging av eksisterande grense. Reglane om merking og måling etter denne føresegna gjeld ikkje for avtale om eksisterande grense etter § 19.

Krava til merking og måling av grensene blir nærare regulerte i forskrift. Føresegna gjeld alle matrikkeleiningar, under dette punkt for punktfeste. For eigarseksjonar er føresegna berre relevant i høve til uteareal. Grensepunkt skal målast inn så nøyaktig som brukeleg er for å føre matrikkelkartet over det aktuelle området, og som elles går fram av standard for grensemåling og kartlegging. Det skal nyttast godkjende grensemerke. Landmålarføretaket må fjerne grensemerke som blir sette ned feil eller i samband med oppmålingsforretning som blir nekta matrikkelført.

Til § 35 Bestilling av oppmålingsforretning

(Jf. lovutkastet § 37.)

Bestilling av oppmålingsforretning dannar grunnlaget for ein bindande avtale om utføring av oppmålingsforretning. Ved bestilling skal det derfor nyttast standardisert avtaledokument. Avtaledokumentet må mellom anna innehalde føresegner om kor lenge oppdraget varer og vilkår for å seie opp oppdraget, føretaket sine fullmakter til å opptre på vegner av oppdragsgivar, vederlag, klageordningar og teieplikt.

Føresegna gjeld tilsvarande når kommunar utfører oppmålingsforretninga med eineansvar etter § 38 femte ledd.

Til § 36 Utføringa av oppdraget, varsling, o.a.

(Jf. lovutkastet § 38 og kapittel 10.1.4, 10.1.8 og 11.3.)

Første ledd. Landmålarføretaket skal på ein nøytral måte ta vare på interessene til alle partar saka vedkjem, sjølv om føretaket er engasjert og betalt av éin part. Føretaket må vurdere kven saka vedkjem som partar, mellom anna med utgangspunkt i forvaltningslova § 2 bokstav e. Eigar og festar av eigedom med grenser som vedkjem forretninga vil alltid vere part. Det må vurderast om også andre som har rettar, f.eks. vegrett, kjem bort i saka på ein slik måte at dei må sjåast på som part. Den som eventuelt har kjøpekontrakt på arealet vil normalt ikkje vere part, heller ikkje panthavarar. Ei anna sak er at pant kan vere til hinder for at f.eks. arealoverføring kan gjennomførast utan å innhente pantefråfall eller samtykke frå panthavarar.

Andre ledd opnar for ulike former for varsling. Alle partar har krav på å bli varsla. Dersom grensene er heilt klare, merkte, nøyaktig kartfeste (koordinatbestemde) og ikkje skal endrast gjennom forretninga, kan det bli orientert om dette i innkallinga, slik at desse partane ikkje treng å møte til forretninga i marka.

Innkallinga må opplyse om korleis og til kven eventuell klage skal setjast fram, under dette om klagefristen.

Tredje ledd. Dersom ansvarleg landmålar, eller dei vedommande er leiar for, eller nokon som står nokon av desse nær, har eller får økonomisk eller personleg interesse i det oppmålingsoppdraget gjeld, skal partane straks få opplysning om dette. Opplysningsplikta gjeld også dersom slike forhold er til stades for andre tilsette i føretaket eller føretaket sjølv.

Fjerde ledd. Departementet vil i forskrift gi reglar om korleis landmålar skal stille seg der saker stansar opp fordi det viser seg nyttelaust å få klarlagt kven som er part eller kvar varsel skal sendast. Ofte er kunngjering av proklama då einaste veg å gå.

Til § 37 Journalføring og arkivering

(Jf. lovutkastet § 39.)

Departementet legg til grunn at det blir utforma standard formular eller standard edb- basert opplegg for journalføring, og at det blir gitt forskrifter om kva for dokument som skal oppbevarast. For matrikkelen og kommunen sine arkiv gjeld dessutan føresegnene om offentlege arkiv, jf. lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv.

Til § 38 Godkjenning som landmålarføretak og vedtak om kommunal einerett

(Jf. lovutkastet §§ 3 femte ledd og 4 første ledd, 31 til 36 og 43 tredje ledd, og kapittel 9.2.3 og 11.)

Første til fjerde ledd gjeld godkjenning av landmålarføretak. Verksemd som tek på seg å utføre oppmålingsforretningar, må på førehand vere godkjent av sentral matrikkelstyresmakt (Statens kartverk). Etter definisjonen i § 3 bokstav i kan dette vere privat føretak eller kommunal eller statleg eining. Godkjenning gjeld for heile det geografiske verkeområdet for lova og for alle typar oppmålingsforretningar. I motsetnad til godkjenningsordninga etter plan- og bygningslova, er det ikkje nødvendig med særskilt godkjenning i kvar enkelt sak. Landmålarføretak som skal utføre arbeid som krev godkjenning for ansvarsrett etter plan- og bygningslova, f.eks. plassering av bygning, må søkje om slik godkjenning etter reglane i plan- og bygningslova.

Landmålarføretaket må ha fast forretningsstad, og ikkje vere insolvent. Landmålarføretaket må ha organisert stilling som ansvarleg landmålar (fagleg leiar). Berre ansvarleg landmålar kan underskrive krav om matrikkelføring, jf. § 8.

Krava for å få godkjenning blir fastsette i forskrift. Krava skal sikre at landmålarføretaket har evne til å tilfredsstille dei krava lova stiller til å gjennomføre alle typar oppmålingsforretningar og fremje krav om matrikkelføring på vegner av oppdragsgivar. Krava kan m.a. gjelde registrering, organisering, rutinar for kvalitetssikring, kompetanse, økonomisk tryggleik, arkivering o.a. Krava til kompetanse skal vere baserte på utdanning og praksis.

Det gjeld eigne reglar om kompetanse o.a. for saker som blir utførte av jordskifteretten.

Femte ledd gjeld vedtak om kommunal einerett. (Jf. forslaget frå mindretalet § 4 andre ledd, og kapittel 9.2.3.) Kommunen kan vedta at også oppmålingsforretninga skal vere ei offentleg oppgåve i vedkommande kommune. Slikt vedtak må gjerast av kommunestyret sjølv i form av lokal forskrift. Ordninga medfører at berre kommunen kan utføre oppmålingsforretningar i vedkommande kommune. Kommunen får samtidig plikt til å utføre alle oppmålingsforretningar som det er behov for i kommunen. Kommunen treng då ikkje godkjenning etter første til fjerde ledd. Det er ein føresetnad at kommunen er i stand til å gi eit like godt eller betre tilbod til alle som har behov for oppmålingsforretningar i kommunen, som etter den ordinære ordninga med fritt landmålarval og krav om godkjenning etter første til fjerde ledd.

Oppmålingsforretningar etter dette leddet er tenesteproduksjon utan utøving av avgjerdsmakt, og kjem i same stilling som andre oppmålingsforretningar, med same krav til dokumentasjon og utføring. Ordninga inneber likevel at kommunen vil stå for oppmåling og matrikkelføring i same sak, og dette inneber eit unnatak frå § 22 sjuande ledd. Kommunen kan organisere tenesta med eigne tilsette, eller få tenesta utført av andre på sine vegne, under dette som interkommunalt samarbeid.

Departementet kan i forskrift gi nærare reglar, under dette om tidsfristar og gebyr. Departementet kan fastsetje reglar om reduserte gebyr når kommunen ikkje held tidsfristar. Det er ein føresetnad at gebyrinntektene til kommunen ikkje går ut over kostnadene med å oppretthalde tenesta. Gebyrregulativet må spegle kostnadene med ulike typar forretningar. Det kan vere aktuelt å setje krav om at kommunen bruker godkjent landmålarføretak i den grada kommunen ikkje utfører arbeidet med eigne tilsette. Det vil vere aktuelt å setje krav til overgangsordningar for kommunar som vedtek eller opphevar ordninga etter dette leddet.

Til § 39 Nasjonalt geodetisk grunnlag

(Jf. oppmålingslovutkastet § 8 første ledd og kapittel 12.3.2.)

Første ledd. Statens kartverk er staten sitt geodetiske fagorgan. Det nasjonale geodetiske grunnlaget bind landet saman, dokumenterer og sikrar våre territoriale grenser og medverkar til det internasjonale geodetiske samarbeidet.

Statens kartverk fører register over det nasjonale grunnlaget. Data om det nasjonale grunnlaget skal òg vere tilgjengelege via kommunen sitt fastmerkeregister, jf. § 40.

Andre ledd. Krav om pliktig bruk av nasjonalt geodetisk grunnlag er i utgangspunktet meint å rette seg mot lovregulerte oppmålingsarbeid og oppmålingsarbeid på vegner av offentlege organ, men kan òg vere aktuelt i andre samanhengar når samfunnsomsyn taler for dette.

Til § 40 Fastmerkeregister

(Jf. oppmålingslovutkastet § 8 andre og tredje ledd, og kapittel 12.3.3.)

Første ledd. Tradisjonell teknologi har kravd at det blei etablert fastmerke i nærleiken av der oppmålings- eller utstikkingsarbeida skulle gjerast. Særleg i tettbygde strøk har det vore behov for mange fastmerke. Dei fleste kommunane har derfor hatt behov for å fortette det nasjonale grunnlaget med detaljpunkt. Enkelte kommunar har bygd opp sjølvstendige kommunale detaljnett. Det finst i dag omlag 1 million kommunale fastmerke. Ved overgang til satellittbaserte oppmålingsmetodar vil brukarane klare seg med langt færre detaljpunkt. Sjølv om det ikkje vil vere like stor bruk for gamle punkt, vil det i mange år framleis vere nødvendig å ta vare på informasjon om desse for å kunne samanlikne gamle og nye oppmålingsarbeid.

Kommunen vel sjølv korleis den vil organisere føringa av fastmerkeregisteret. Kommunen kan setje bort oppgåva til ekstern registeroperatør. Etter avtale kan dette vere Statens kartverk. Fleire kommunar kan inngå avtale om føring av felles fastmerkeregister. Kommunen vil i alle tilfelle vere formelt ansvarleg for fastmerkeregisteret i kommunen. Klage som gjeld utlevering av opplysningar frå registeret skal rettast til den kommunen der fastmerket ligg.

Andre ledd. Alle brukarar har krav på informasjon frå kommunen om fastmerke, m.a. koordinatar, opplysningar om kvalitet og om korleis brukaren skal finne fram til og bruke fastmerket.

Tredje ledd gjeld arbeid etter denne lova, plan- og bygningslova og eigarseksjonslova, og eventuelle andre arbeid fastsette i forskrift, jf. siste ledd siste punktum. I desse tilfella skal opplysningar om fastmerka givast utan krav om vederlag. I staden skal brukarane melde tilbake opplysningar om nye punkt som kan nyttast som fastmerke. Kommunen kan dekkje høvelege kostnader gjennom gebyra for matrikkelføring etter denne lova og tilsvarande gebyr etter eigarseksjonslova og plan- og bygningslova, f.eks. gebyra for byggjesak. Arbeid etter denne lova omfattar m.a. oppmålingsforretningar og etablering, vedlikehald og kontroll av nasjonalt geodetisk grunnlag.

Departementet vil i forskrift gjere tredje ledd gjeldande m.a. også for arbeid etter jordskiftelova.

Til § 41 Rett til å utføre oppmålingsarbeid på offentleg og privat grunn

(Jf. oppmålingslovutkastet §§ 4, 5 og 6, signallova §§ 1, 2, 5 og 9 første ledd, og kapittel 12.3.4.)

Første ledd. Med oppmålingsarbeid er meint geodetiske, landmålingstekniske, fotogrammetriske eller hydrografiske arbeid, under dette grunnlagsmålingar. Slike arbeid vil normalt setje få eller ingen spor etter seg. Rett til å utføre oppmålingsarbeid omfattar også høve til fri ferdsel, men ikkje i tydinga gratis ferdsel der det normalt må betalast bompengar, o.l. Tilgangen til grunnen kan vere underlagt restriksjonar, f.eks. av omsyn til tryggleik.

Andre og tredje ledd. Etablering av oppmålingsmerke og signal er avgjerande for å kunne utføre oppmålingsarbeid. Eigar eller brukar av eigedommen kan nekte etablering av fastmerke eller signal på bygning, gardsplass, park eller i hage, men berre dersom dette kan verke skjemmande eller bli til større ulempe. Høvet til å setje opp signal og konstruksjonar, eller rydde siktelinjer, kan vere avgrensa etter plan- og bygningslova, naturvernlova eller kulturminnelova. Materialar som blir tekne i bruk kan krevjast erstatta, jf. § 45. Vassdragsstyresmaktene har i tillegg eigen heimel i vassressurslova for andre undersøkingar i vassdrag enn reint oppmålingstekniske arbeid, jf. vassressurslova §§ 56 og 57.

Fjerde ledd er avgrensa til arbeid i samband med etablering, kontroll og vedlikehald av det nasjonale geodetiske grunnlaget. Det er i samband med slike arbeid ofte nødvendig å ha med avansert utstyr som krev motorisert ferdsel, eller vêrforholda gjer det nødvendig å komme raskt til ein stad. I ei rekkje tilfelle krev rasjonell oppmåling bruk av helikopter. Slik ferdsel må avgrensast til det som er strengt nødvendig, og i størst mogleg grad ta omsyn til dei forholda som har medført forbodet.

Femte ledd gjeld alle typar oppmålingsarbeid etter denne føresegna. Erstatningsansvaret omfattar òg skade og ulempe som skuldast plassering av fastmerke, signal eller oppmålingstekniske instrument, og som hindrar formålstenleg utnytting av eigedommen.

Departementet vil i forskrift gjere retten til oppmålingsarbeid gjeldande også m.a. for arbeid etter jordskiftelova.

Til § 42 Fjerning av fastmerke og signal

(Jf. oppmålingslovutkastet § 10 og signallova §§ 8 første og fjerde ledd og 9 andre ledd.)

Første ledd. Fastmerke og signal kan krevjast fjerna dersom bruken av eigedommen gjer dette nødvendig. Dette må avtalast mellom den som ønskjer fjerning og eigaren av merket. Eigar av fastmerke eller signal vil vere den som har etablert det når ikkje anna er avtalt.

Andre ledd gir kommunen høve til å fjerne merke eller signal som kan forvekslast med registrerte fastmerke eller signal. Kommunen kan òg velje å bruke meir lempelege midlar enn fjerning.

Tredje ledd svarer til § 8 fjerde ledd i gjeldande signallov, der omgrepet er «trigonometriske hovedpunkter av 1. orden og basispunkter samt monumentale fastmerker». Her er valt omgrepet «overordna grunnlag» for ikkje å vere knytt til ein bestemt teknologi. Nokre av dei fastmerka som ikkje kan krevjast fjerna, er også verna som kulturminne. Basispunkt og monumentale fastmerke er ofte søyler eller byggverk som markerer utgangspunkt eller bestemmer målestokk for eit geodetisk nett. Eksempel er nullmeridianen i Oslo observatorium, vass-standsmålaren i Tregde og meridianstøttepunktet i Hammerfest.

Til § 43 Varsling

(Jf. oppmålingslovutkastet § 7 og signallova § 3.)

Nærare reglar om korleis varsling skal skje, bør givast i forskrift. Det vil variere kva som er formålstenleg, etter forholda på staden og kva slag arbeid det er tale om. I mange tilfelle bør varsling skje på ein etterviseleg måte.

Til § 44 Ekspropriasjon

(Jf. oppmålingslovutkastet § 9, signallova § 6 og kapittel 12.3.4.)

Føresegna fører vidare signallova § 6. Føresegna er ein sjølvstendig heimel for ekspropriasjon, mens prosessreglane elles og erstatningsutmålinga følgjer av § 45. For sjølve erstatningsutmålinga gjeld lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom.

Til § 45 Skjønn

(Jf. oppmålingslovutkastet § 11 og signallova §§ 6, 8 tredje ledd og 10.)

Føresegna fører vidare prinsippa frå signallova §§ 6, 8 og 10 om skjønn. Ordlyden er tilpassa endringar i rettargangslovgivinga, jf. lov 25. juni 2004 nr. 53 og forslag til justeringar i denne jf. Ot.prp. nr. 53 (2004-2005) Om lov om endringer i lov 25. juni 2004 nr. 53 om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet).

Departementet foreslår at partane også bør ha høve til å fastsetje erstatninga på annan måte, utan å måtte gå vegen om skjønn, dersom dei blir samde om dette. Partane kan f.eks. avtale bruk av skilsdom.

Til § 46 Klage

(Jf. lovutkastet § 29, oppmålingslovutkastet § 12 og kapittel 25.4.2.)

Første ledd første punktum slår fast den generelle retten til å klage over enkeltvedtak etter forvaltningslova. Departementet har i tillegg funne det formålstenleg å rekne opp dei vedtaka der det er høve til klage under alle omstende, også når vedtaka ikkje er enkeltvedtak etter definisjonen i forvaltningslova, jf. bokstavopprekninga i andre punktum. Avgjerd i sak som leier fram til vedtak som går fram av bokstavopprekninga, vil normalt ikkje vere eit sjølvstendig enkeltvedtak. Klage på slik avgjerd må takast med i eventuell klage over det endelege vedtaket.

Klage skjer etter reglane i forvaltningslova, under dette også omgjering av vedtak. Kven som kan klage på ei avgjerd følgjer av ei vurdering av partsomgrepet og rettsleg klageinteresse. Part som opplysningane i matrikkelen har direkte verknad for, vil alltid kunne klage. I visse tilfelle vil landmålarføretaket ha slik rettsleg interesse at det sjølv vil kunne fremje klage, for eksempel når kommunen avviser kravet om matrikkelføring fordi kommunen meiner det er feil i det tekniske målearbeidet.

I samsvar med forvaltningslova er fristen for å klage 3 veker frå det tidspunktet då underretning om vedtaket har komme fram til vedkommande part eller representant for vedkommande. For den som ikkje har motteke underretning om vedtaket, går fristen frå det tidspunktet då vedkommande har skaffa seg kjennskap til vedtaket eller burde ha skaffa seg kjennskap til det. For dei saker der det skal utferdast matrikkelbrev etter § 24 går klagefristen frå det tidspunktet då matrikkelbrevet er motteke, eller på annan måte komme den som har klagerett (eller representant for vedkommande, her landmålarføretaket) til underretning.

Lova har ikkje føresegner om klage på landmålarføretak. Ein part som meiner at grensene skal gå ein annan stad enn slik dei er klarlagt i forretninga, vil måtte krevje ny forretning eller føre saka inn for domstolane. Part som er misnøgd med prisen til landmålarføretaket eller liknande, må eventuelt klage til forbrukarstyresmaktene. Det same gjeld når kommunen utfører forretninga med unnatak som nemnd i bokstav m.

I ein overgangsperiode ser departementet ikkje bort frå at partar og andre med rettsleg klageinteresse ved ein feil klagar forhold inn for kommunen som skulle ha vore retta mot landmålarføretaket. Her vil plikta til kommunen vere avgrensa til formell avvising og rettleiing om kva for prosedyrar som gjeld for slike klager.

Bokstav a gir klagerett på matrikkelføring som skjer på grunnlag av oppmålingsforretning, jf. § 6, under dette avvising av krav om matrikkelføring, jf. § 22, og utferding av matrikkelbrev jf. § 24. Klageretten gjeld òg matrikkelføring utan at oppmålingsforretninga er avslutta, jf. § 10 femte ledd første punktum, eller avslag på slik matrikkelføring.

Bokstav b gir klagerett når det gjeld kommunal avgjerd etter § 7 tredje ledd om krava til klarlagd grense er oppfylt eller ikkje.

Bokstav c gir klagerett på vedtak om å fullføre oppmålingsforretning som ikkje er fullført etter føresetnadene, jf. § 10 femte ledd.

Bokstav d gir klagerett på vedtak om samanslåing, jf. § 18, under dette avvising av krav om samanslåing.

Bokstav e gir klagerett på vedtak om å føre referanse til avtale om eksisterande grense i matrikkelen, jf. § 19, under dette nekting av å føre slik referanse.

Bokstav f gir klagerett på vedtak om kva for matrikkeleiningar som skal registrerast som ein samla fast eigedom, jf. § 20, under dette avvising av krav om å opprette eller endre slik oppføring.

Bokstav g gir klagerett ved tildeling av adresse til ein bestemt eigedom. Klageretten gjeld kva for gate ein bygning (eventuelt eigedom, inngang eller bustad) skal ha adresse til, og fastsetjing av husnummer, bokstav, bustadnummer og tilleggsnamn. Det er ikkje klagerett på kommunen sitt vedtak om at namn på gate, veg, gangveg eller område skal inngå i ei offisiell adresse. Vedtak om skrivemåten for gate-, veg-, gangveg- eller områdenamn, og eventuelt adressenamn, blir gjort i medhald av stadnamnlova og følgjer reglane for klage i den lova.

Bokstav h gir klagerett på vedtak om sletting av matrikkeleining etter § 26 andre ledd.

Bokstav i gir klagerett når krav om retting av matrikkelen etter § 26 tredje ledd, ikkje blir komme i møte.

Krav om retting av opplysningar i matrikkelen, som ikkje byggjer på feil ved matrikkelføringa, skal behandlast etter § 26. Krav om retting og tilføying av opplysningar kan alltid krevjast av den enkelte etter § 26 uavhengig av klage etter bokstav a til h.

Bokstav j gir klagerett når det gjeld avslag på innsyn i matrikkelen etter § 29, under dette avslag på å utferde matrikkelbrev eller utskrift.

Bokstav k gir klagerett når det gjeld avslag om utlevering av opplysningar frå matrikkelen etter § 30.

Bokstav l gir klagerett når det gjeld vedtak om godkjenning av landmålarføretak etter § 38.

Bokstav m gir klagerett på avslag på å utføre oppmålingsforretning som kommunen utfører med eineansvar etter § 38 femte ledd, og på fastsetjing av gebyr for slik forretning.

Bokstav n gir klagerett for avslag på førespurnad om utlevering av opplysningar frå fastmerkeregister etter § 40.

Bokstav o gir klagerett for vedtak om tvangsmulkt etter § 48.

Andre ledd gjeld klageinstans. Departementet er klageinstans for vedtak som blir gjort av sentral matrikkelstyresmakt, men tek sikte på å delegere denne kompetansen til eigna klageorgan.

Tredje ledd gjeld kven som skal ha underretning om vedtak etter første ledd bokstav a og b. Sidan slike saker alltid skal handterast av eit landmålarføretak, skal landmålarføretaket ha underretninga. Landmålarføretaket er ansvarleg etter kontrakt for å syte for at klienten deira er underretta i den grada dette er nødvendig. Tilføyinga om at det er landmålarføretaket som skal få førehandsvarsel må forståast i samsvar med forvaltningslova §§ 16 og 27. Det er landmålarføretaket som er adressat og partsrepresentant i eit krav om matrikkelføring. I fall kravet frå landmålarføretaket med tilhøyrande dokumentasjon blir godkjent, er førehandsvarsel om matrikkelføring ikkje nødvendig. Matrikkelføringa er då i samsvar med ønsket frå landmålarføretaket.

Til § 47 Tvist om oppmålingsarbeid

(Jf. oppmålingslovutkastet §§ 5 tredje ledd og 10 første ledd, og signallova §§ 8 andre ledd og 9 andre ledd.)

Tvisteordninga knyter seg til forhold som fysisk sett påverkar eigar eller brukar av den aktuelle eigedommen der grunnlagsmåling finn stad. Tvist kan f.eks. omfatte plassering av fastmerke, varsling, etc. Tvist om reine oppmålingstekniske saksforhold er eit forhold mellom den som gjennomfører oppmålingsarbeidet og oppdragsgivar, og gir ikkje grunnlag for klage etter denne føresegna.

Til § 48 Tvangsmulkt

(Jf. kapittel 25.4.6.)

Tvangsmulkt kan f.eks. vere aktuelt i høve til landmålarføretak eller andre som har etablert uregistrerte grenser og som let vere å følgje pålegg om tilbakeføring og fjerning av ulovleg nedsette grensemerke. Tvangsmulkt kan òg vere aktuelt i høve til landmålarføretak som utøver verksemd i strid med reglane om godkjenning etter § 38.

I samband med tildeling av offisiell adresse kan tvangsmulkt vere aktuelt i høve til den som let vere å følgje pålegg om oppføring av nummerskilt i samsvar med tildelt gateadresse og ved tildeling av bustadnummer.

Ein føresetnad for å kunne fastsetje tvangsmulkt er at det blir gitt ein tidsfrist for å gjennomføre vedtaket. Dersom frist ikkje er sett, vil vedtaksorganet måtte fatte nytt vedtak om tidsfrist som grunnlag for tvangsmulkta.

Til § 49 Skadeverk på fastmerke o.a.

(Jf. oppmålingslovutkastet § 13, signallova § 13 og kapittel 25.4.6.)

Første ledd svarer til § 13 i gjeldande signallov, med presisering i høve til den språkbruken som lova elles legg opp til.

Andre ledd er ei ny føresegn. Etter signallova kunne det krevjast erstatning etter alminnelege erstatningsreglar. Departementet meiner det bør presiserast at det følgjer eit erstatningsansvar med slike handlingar som er omtalte i første ledd. Ansvaret må òg omfatte dei utgiftene eigaren av merket vil ha ved å etablere merket på nytt. Ei av årsakene til at ein ønskjer at fjerning og endring skal skje i samarbeid med eigaren, jf. § 42, er at reetablering då blir langt enklare og billegare for eigaren. Ved rettsstridig fjerning vil utgiftene til reetablering bli langt større.

Til § 50 Iverksetjing

(Jf. kapittel 32.)

Føresegnene i § 7 om klarlagde grenser ved heimelsovergang blir sette i verk seinare. Departementet legg til grunn at det må vere etablert eit tilbod av landmålarføretak som på tenleg vis kan dekkje behovet for slik oppmåling før iverksetjing av denne føresegna. Det kan vere aktuelt å tilpasse iverksetjinga til den enkelte kommunen, f.eks. ut frå korleis desse vel å gjennomføre overgangsordninga etter § 51 andre ledd.

Det vil vidare vere aktuelt å setje i verk det nye matrikkelsystemet kommunevis. Inntil den nye matrikkelen er sett i drift, må oppmålingsforretningar registrerast i GAB-registeret og på kommunane sitt eigedomskart. Føresegner om dette blir fastsette i forskrift. Det kan i den samanhengen vere aktuelt å føre vidare delar av gjeldande forskrifter til delingslova. Det vil vere aktuelt å delegere til sentral matrikkelstyresmakt å fastsetje tidspunkt for når drift og føring av matrikkelen skal setjast i kraft i den enkelte kommunen. Det kan på same måten vere aktuelt å setje i verk føringa av kommunale pålegg som gjeld bruk av grunn og bygningar, jf. § 25 fjerde ledd, stegvis for dei ulike påboda og kommunane i mellom.

Det kan bli aktuelt å fastsetje fleksibel iverksetjing også for andre føresegner.

Til § 51 Overgangsreglar

(Jf. kapittel 32.)

Første ledd. Kart- og delingsforretningar som er kravde før lova trer i kraft, skal fullførast etter ordninga og reglar i delingslova. Tilsvarande gjeld krav om seksjonering etter eigarseksjonslova.

Andre ledd fastset at kommunen, som ei overgangsordning, kan utføre oppmålingsforretningar som kommunal oppgåve, utan å søkje godkjenning som landmålarføretak, jf. kapittel 9.2.3. Kommunen kan såleis utan særskilt vedtak halde fram med gjeldande organisering etter iverksetjinga av lova. Frå det tidspunktet då lova trer i kraft kan godkjent landmålarføretak utføre oppmålingsforretningar og reise krav om matrikkelføring i alle kommunar med unnatak av kommunar som har innført kommunalt eineansvar etter § 38 femte ledd.

Tredje og fjerde ledd. Kommunestyret kan, når som helst i overgangsperioden, velje å avvikle ordninga etter andre ledd. Ordninga fell automatisk bort fem år etter at lova trer i kraft. Fylkesmannen og sentral matrikkelstyresmakt skal orienterast om vedtaket før det trer i kraft. Kommunen vil etter det ikkje lengre ha plikt til å utføre oppmålingsforretningar. Overgangsordninga etter andre ledd må vere avvikla før vedtak etter § 38 femte ledd kan setjast i verk.

Kommunen har plikt til å utføre alle oppdrag om oppmålingsforretning sett fram av nokon som har krav på å få oppmålingsforretninga matrikkelført i kommunen. Føresegna i § 35 om bestilling av oppmålingsforretning gjeld tilsvarande. Avslag kan klagast på etter forvaltningslova.

Oppmålingsforretningar etter andre leddet er tenesteproduksjon utan utøving av avgjerdsmakt, og kjem i same stilling som andre oppmålingsforretningar, med same krav til dokumentasjon og utføring. Ordninga inneber likevel at kommunen vil stå både for oppmåling og matrikkelføring i same sak, og dette inneber eit unnatak frå § 22 sjuande ledd. Kommunen kan organisere tenesta med eigne tilsette, eller få tenesta utført av andre på kommunen sine vegner, under dette som interkommunalt samarbeid. Unnataket for offentlege styresmaktoppgåver i meirverdiavgiftslova § 5b første ledd nr. 7 gjeld ikkje.

Femte ledd presiserer at når staten ved gjennomføringa av denne lova set i verk matrikkelen i den enkelte kommunen, skal staten samtidig få overført data som kommunen tidlegare har ført, jf. kapittel 14.3.2. Staten sin rett til å få overført desse opplysningane går føre eventuell rett kommunen har etter åndsverklova eller andre lover.

Sjette ledd. Departementet kan fastsetje nærare reglar i forskrift, under dette om klage og klageorgan. Forskriftene vil bli utforma med sikte på å lette overgangen frå ordninga med kommunal oppmåling etter delingslova til fritt landmålarval etter den nye lova.

For å sikre likeverdige konkurranseforhold vil det bli sett krav til kven kommunen kan engasjere til å utføre arbeid med oppmålingsforretningar etter andre ledd. I utgangspunktet skal kommunen etter ein kortare overgangsperiode berre kunne engasjere godkjent landmålarføretak til slikt arbeid i den grad kommunen ikkje utfører arbeidet med eigne tilsette.

Det kan vere aktuelt å føre vidare delar av forskriftene til delingslova for overgangsordninga etter andre ledd. Det kan i den samanhengen òg vere aktuelt å føre vidare delar av innhaldet i enkelte av føresegnene i delingslova som forskrift.

Til § 52 Endring av andre lover

Kongen kan setje i kraft dei enkelte føresegnene til ulik tid. Dette er først og fremst aktuelt i høve til føresegna i nr. 3 om ordninga på Svalbard.

Til 1. Oppheving av delingslova

Delingslova blir erstatta av lov om eigedomsregistrering.

Til 2. Oppheving av signallova

Signallova blir erstatta av lov om eigedomsregistrering.

Til 3. Endring i lov om Svalbard § 25 (jf. kapittel 31.3)

Føresegna i lov om Svalbard § 25 om kart- og delingsforretningar og rapportering til GAB blir erstatta med eigne forskrifter for Svalbard etter lov om eigedomsregistrering. Det kan vere aktuelt å fastsetje eit seinare tidspunkt for omlegginga på Svalbard enn for fastlandet.

Til 4. Endringar i tinglysingslova (jf. kapittel 29)

Endring i tinglysingslova § 12a første ledd

Endringa inneber at det ikkje kan opprettast grunnboksblad for matrikkeleining før eininga er oppretta i matrikkelen. Føresegna er vidare tilpassa § 7 i lov om eigedomsregistrering. Med grunnboksheimel til festegrunn blir her meint både grunnboksheimel for eigedomsrett og for festerett som kan gjelde i meir enn 10 år. Festerett for 10 år eller mindre kan berre tinglysast som hefte på hovudeigedommen.

Endring i tinglysingslova § 38a

Endringa er av redaksjonell karakter.

Endring i tinglysingslova § 38b første ledd

Endringa er av redaksjonell karakter og er ei tilpassing til saksgangen i lov om eigedomsregistrering. Bokstav b og c er slått saman.

Til 5. Endring i vassdragslova § 5 nr. 1 andre ledd

Kartfesting og merking ved fastsetjing av grenser etter vassdragslova § 5, jf. tvistemålslova § 54, skal tilpassast tekniske og dokumentasjonsvise krav gitt i medhald av lov om eigedomsregistrering.

Til 6. Endring i oreigningslova § 30

Visinga til signallova blir erstatta med vising til lov om eigedomsregistrering.

Til 7. Endringar i lov om bergverk §§ 11 og 27

Endringane er av redaksjonell karakter.

Til 8. Endringar i kulturminnelova § 4 femte ledd (jf. kapittel 31.2)

Endringane er av redaksjonell karakter.

Til 9. Endringar i jordskiftelova (jf. kapittel 26)

Endring i jordskiftelova § 24

Endringa i § 24 regulerer jordskifteretten si plikt til å rapportere til kommunen når det gjeld føring av matrikkelen. Jordskifterettane skal levere opplysningar til kommunen på same måten som landmålarføretak, slik at matrikkelføring av opplysningar frå jordskifteretten ikkje skil seg frå matrikkelføring elles, jf. forslag til lov om eigedomsregistrering § 8 tredje ledd.

Endring i jordskiftelova § 29 tredje ledd

Endringa er av redaksjonell karakter. Jordskiftedommaren må kontrollere at vilkåra etter lov om eigedomsregistrering § 18 er oppfylte. Meir detaljerte reglar blir gitt i forskrift med heimel i lov om eigedomsregistrering.

Endring i jordskiftelova § 58 nytt fjerde ledd

Jordskifteretten skal syte for at jordsameige i skiftefeltet blir registrerte i matrikkelen så sant saka elles inneber at grensene og heimelsforholda for jordsameiga er klarlagde. Sakstypen avgjer dermed om jordskifteretten har plikt til å syte for at jordsameige blir registrerte i matrikkelen. Kravet til omfanget av klarlegging av grenser og heimelsforhold går fram av lov om eigedomsregistrering. Det kan vere tilstrekkeleg at grensene er viste på kart godkjent for slik bruk, jf. § 34 tredje ledd. Vidare heimlar § 14 registrering i matrikkelen utan at heimelsforholda er fullstendig klarlagde. Jordskifteretten vil likevel ofte stå både for fullstendig merking og innmåling av grensene og fullstendig klarlegging av heimelsforholda.

Endring i jordskiftelova § 86

Endringa er av redaksjonell karakter.

Endring i jordskiftelova § 87

Endringa er av redaksjonell karakter.

Endring i jordskiftelova § 88

Endringa i første ledd er av redaksjonell karakter.

Endringa i tredje ledd inneber at:

• i tillegg til eigar, kan også festar krevje grensegangssak for jordskifteretten. Festet må vere matrikulert.

• heimelen som gir stat og kommune indirekte høve til å krevje grensegangssak dersom private partar ikkje blir samde om grensene i kartforretning etter delingslova, blir oppheva. Endringa vedkjem ikkje heimelen stat og kommune har til å krevje grensegangssak etter jordskiftelova elles.

Endring i jordskiftelova § 88a første ledd

Føresegna er gitt eit slikt tillegg at registrering av jordsameige kan vere ein sjølvstendig grunn til å fremje rettsutgreiing.

Endring i jordskiftelova § 89a femte ledd

Endringa er ei redaksjonell tilpassing til tidlegare endring i § 88.

Til 10. Endring i forureiningslova ny § 51a (jf. kapittel 31.1)

Det er viktig å sikre at informasjon om forureining i eller på fast eigedom, og eventuelle offentlege pålegg som gjeld slik forureining, blir gjort kjent for partar dette vedkjem og for allmenta. Tilstrekkeleg informasjon om omfang av forureining i grunnen er viktig mellom anna med tanke på kommande opprydningskostnader. Slike kostnader kan ha stor innverknad på verdien av ein eigedom. At opplysningane blir gitt publisitet gjennom registrering i matrikkelen kan også medverke til at det ikkje blir disponert over eigedommen på ein måte som kan medføre fare for forureining.

Statens forureiningstilsyn er i regelen tillagt mynde til å registrere opplysningar om forureining i eller på fast eigedom og eventuelle pålegg som gjeld slik forureining på vedkommande matrikkeleining. Det er viktig å sikre at opplysningane som blir førte i matrikkelen er av god nok kvalitet. Retningslinjer for dette vil bli utarbeidde seinare.

Registrering av førekomstar av forureina grunn etter første ledd er ikkje å sjå på som eit enkeltvedtak. Partar som ei eventuell registrering vil få noko å seie for, har likevel krav på varsel om at det blir planlagt å gjennomføre registrering. Ein part vil også alltid kunne krevje at opplysningar i matrikkelen blir retta når det blir dokumentert at opplysningar er feil, eller at grunnlaget for registrering er falle bort, jf. lov om eigedomsregistrering § 26.

Til 11. Endringar i plan- og bygningslova (jf. kapittel 27)

Endring i plan- og bygningslova § 57 første ledd

Endringa er av redaksjonell karakter.

Endring i plan - og bygningslova § 63

Endringa er i utgangspunktet av redaksjonell karakter. Føresegna om at det ikkje blir laga tomter som er mindre vel skikka til utbygging, gjeld også i høve til arealoverføring og oppretting eller endring av anleggseigedom. I det siste tilfellet må ein med «tomt» forstå den staden og det volumet konstruksjonen skal fylle. Departementet foreslår at det i føresegna blir presisert at også plasseringa av tomta skal vurderast, noko som vel i realiteten har lege i føresegna også tidlegare.

Endring i plan- og bygningslova § 93 bokstav h

Ein må søkje om løyve etter plan- og bygningslova for oppretting av ny grunneigedom, ny anleggseigedom eller nytt jordsameige. Det same gjeld for oppretting av festegrunn som skal kunne festast bort i meir enn 10 år. Tilsvarande blir det kravd løyve for arealoverføring som i praksis inneber det same som deling med påfølgjande samanslåing. Løyve er ikkje nødvendig for matrikulering av eksisterande umatrikulert veg- og jernbanegrunn, for registrering av eksisterande jordsameige eller for grensejustering.

Endring i plan- og bygningslova § 93b nr. 1 nytt andre ledd

Første punktum svarer til noverande § 94 nr. 1 tredje ledd første punktum. Føresegna er tilpassa ny lov om eigedomsregistrering.

Andre punktum er nytt. Kommunen kan etter ei konkret vurdering krevje at søknaden blir utforma av eit godkjent landmålarføretak, jf. lov om eigedomsregistrering § 38. Kommunen skal i den samanhengen vurdere kor kompleks saka er, under dette behovet for å avklare rettslege forhold eller behovet for koordinatfesta stikningsplan for å kunne behandle saka etter plan- og bygningslova. Sak som gjeld anleggseigedom og jordsameige vil normalt krevje at søknaden blir utforma av godkjent landmålarføretak.

Endring i plan- og bygningslova § 94 nr. 1 tredje ledd

Krav til søknad blir fastsett i forskrift om saksbehandling og kontroll i byggjesaker. Søknaden må vere dokumentert slik at landmålarføretak kan fullføre ei oppmålingsforretning for den nye matrikkeleininga etter reglane i lov om eigedomsregistrering. Mellom anna må kart som følgjer søknaden gi grunnlag for å setje ut og merkje dei nye grensene. Krav til dokumentasjon og kartgrunnlag må tilpassast eventuell bruk av elektronisk dokumenthandtering.

Endring i plan- og bygningslova § 94 nr. 3 fjerde ledd

Endringa er av redaksjonell karakter.

Endring i plan - og bygningslova § 95 nr. 5

Første ledd bokstav a er ny. Føresegna gir kommunen heimel til å krevje at tiltakshavar syter for oppmålingsforretning for å avklare eventuelle uklare grenser som det er nødvendig å få avklart for å ta stilling til søknaden eller for å få gjennomført tiltaket. Kommunen kan berre stille vilkår om at grenser blir klarlagde gjennom oppmålingsforretning. Er ei grense omstridd, og såleis ikkje kan stadfestast gjennom den semja partane imellom som ei oppmålingsforretning inneber, må kommunen vurdere søknaden ut frå andre føresegner i plan- og bygningslova.

Første ledd bokstav b svarer til noverande første ledd. Føresegna gjeld ved søknad om løyve til å opprette ny matrikkeleining som skal nyttast saman med annan eigedom, og for søknad om løyve til andre tiltak som skal realiserast på eit areal som består av fleire matrikkeleiningar.

Andre ledd presiserer at kommunen kan krevje at areal som skal festast bort blir fastsett med grenser, eller også blir oppretta som eigen grunneigedom. Første vilkår inneber at kommunen kan nekte å opprette festegrunn som punktfeste. Det andre vilkåret inneber at kommunen kan krevje at areal som blir festa bort, blir oppretta som eigen grunneigedom. Første vilkår er nytt, og bør nyttast dersom det går fram av festekontrakten at festeretten skal gjelde for eit areal som blir beskrive med grenser, eller det på annan måte er klart at festeretten skal gjelde for eit bestemt areal. Det andre vilkåret svarer til noverande andre ledd, og blir nytta m.a. av kommunar som praktiserer ei ordning med å krevje frådeling av areal som skal festast bort.

Endring i plan- og bygningslova § 96 nytt fjerde ledd

Tillegget er ei presisering om rekkevidda av 3-årsfristen for bortfall av løyve til oppretting av ny grunneigedom, ny anleggseigedom, ny festegrunn eller nytt jordsameige, og arealoverføring.

Til 12. Endringar i avhendingslova §§ 2-1 og 2-6 første ledd

Endringane er av redaksjonell karakter.

Til 13. Endring i petroleumslova § 3-12 andre ledd

Føresegna gjeld rett for andre til å plassere innretningar osv. Det kan vere aktuelt å plassere fastmerke og eventuelt signal på produksjonsplattformer o.l. Plasseringa må skje etter avtale med rettshavar eller operatøren hans, jf. § 41 tredje ledd i forslag til lov om eigedomsregistrering, og § 3-12 første ledd i petroleumslova der det heiter at innretningane ikkje må valde urimeleg ulempe for rettshavar.

Til 14. Endring i lov om tomtefeste § 5 tredje ledd

Endringa er av redaksjonell karakter.

Til 15. Endringar i eigarseksjonslova (jf. kapittel 28)

Endringar i eigarseksjonslova §§ 5, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 14 og 15

Uttrykket «seksjoneringstillatelse» er gjennomgåande endra til «seksjoneringsvedtak» for å gjere det tydlegare at kommunen fattar eit vedtak etter eigarseksjonslova når den gir løyve til seksjonering.

Endring i eigarseksjonslova § 5

Eigarseksjonar blir oppretta på same måten som andre matrikkeleiningar, ved innføring i matrikkelen, jf. forslag til lov om eigedomsregistrering §§ 5 andre ledd og 25 tredje ledd. Kommunen sender melding om opprettinga til tinglysing, jf. lov om eigedomsregistrering § 24.

Endring i eigarseksjonslova § 6 tredje og femte ledd

Endringa i tredje ledd er av redaksjonell karakter. Utan samtykke etter § 8 fjerde ledd kan seksjonering ikkje omfatte meir enn ei matrikkeleining, anten eininga er ein grunneigedom eller ein anleggseigedom. Endringa i femte ledd presiserar at seksjonane ikkje kan opprettast og dermed førast i matrikkelen, før tiltaket kan setjast i gang.

Endring i eigarseksjonslova § 7 andre ledd

Endringa er først og fremst av informativ karakter for å oppnå ein rasjonell saksgang når seksjoneringa gjeld brukseiningar med eige uteareal, jf. forslag til endring av § 9 andre ledd.

Endring i eigarseksjonslova § 7 femte ledd

Endringa i tredje punktum kjem av at matrikkelbrev no erstattar målebrevet. Reglane om gebyr for matrikkelbrev blir fastsette i forskrift etter lov om eigedomsregistrering § 32. Dei andre endringane er redaksjonelle tilpassingar til endringa i § 5 og til forslaget om å endre uttrykket «seksjoneringstillatelse» til «seksjoneringsvedtak».

Endring i eigarseksjonslova § 8 fjerde ledd

Endringa er av redaksjonell karakter.

Endring i eigarseksjonslova § 9 andre ledd

Det skal no alltid haldast oppmålingsforretning før seksjonar som omfattar eige uteareal (delar som ikkje er bygd på) kan førast inn i matrikkelen, uavhengig av om grensene for utearealet kan fastsetjast ut frå bygningsdelar eller ved utmål frå bygningen. Oppmålingsforretninga skal omfatte alle grenser for utearealet, dvs. også grenser som fell saman med yttergrense for grunneigedommen eller festegrunnen som seksjonssameiget omfattar. Plikta til å måle opp alle grensene følgjer av § 34 i lov om eigedomsregistrering.

Det kan ikkje opprettast eige grunnboksblad for ein seksjon før den er registrert i matrikkelen. Dersom seksjon med uteareal skal opprettast før den aktuelle bygningen er ført opp, kan oppmålingsforretninga gjennomførast i to steg etter reglane i § 10 i lov om eigedomsregistrering som gir høve å registrere utearealet i matrikkelen før alle grenser er målte og merkte.

Siste punktum er ei redaksjonell tilpassing av noverande siste punktum. Føresegna er ikkje strengt naudsynt, då regelen går fram av lov om eigedomsregistrering, men er oppretthalden av pedagogiske omsyn då det på same måte som no skal betalast gebyr for matrikkelbrev over eigarseksjonar med eige uteareal.

Endring i eigarseksjonslova § 11

Byggjeteikningar, situasjonskart og andre vedlegg til søknaden om seksjonering skal ikkje lenger sendast til tinglysingsstyresmakta, men arkiverast i kommunen. Til tinglysing skal kommunen berre sende dei opplysningane som blir kravde for å opprette eige grunnboksblad for seksjonane. Det må utarbeidast eige formular eller elektronisk rapporteringsordning for dette, eventuelt slik at dokumentet som ligg til grunn for oppretting av grunnboksblad blir produsert som utskrift eller elektronisk rapport frå matrikkelen, etter same opplegg som for andre matrikkeleiningar. Opplysningar om brukseiningane sine matrikkelnummer, formål og sameigebrøkar må inngå i formularet eller utskrifta. Når det gjeld vedlegg som skal følgje med til tinglysing, blir det i første rekkje sikta til vedtektene for sameiget.

Endring i eigarseksjonslova § 12

Endringa svarer til endringa i § 5. Reglane i § 11 Registrering og tinglysing gjeld tilsvarande.

Til 16. Endring i konsesjonslova § 15

Departementet foreslår å ta inn ei presisering om at til liks med tinglysing skal heller ikkje matrikkelføring skje i strid med konsesjonslova, f.eks. kan grensejustering innebere overføring av eigedom som fell inn under konsesjonsplikta, jf. kapittel 22.4. Då grensejustering ikkje skal tinglysast, må derfor kommunen kontrollere ved matrikkelføringa om det ligg føre konsesjonsplikt.