4 Gjeldende rett

Det gjelder også i dag regler om krav til forsikring innenfor luftfarten. For det første krever Montrealkonvensjonen av 1999, som både EU og Norge er tilsluttet, at fraktførere skal ha tilstrekkelig forsikring til å dekke sitt ansvar etter reglene i luftfartsloven kapittel X. Kravet omfatter norske fraktførere samt utenlandske fraktførere som transporterer passasjerer, reisegods eller gods til, fra eller via Norge. Reglene er gjennomført i luftfartsloven § 10-38a.

Når det gjelder skader på tredjemann, følger det av luftfartsloven § 11-1 at det skal foreligge forsikring til dekning av ansvaret.

I tillegg følger det av rådsforordning (EØF) nr. 2407 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper at luftfartsselskaper i EU/EØS-området skal ha tegnet forsikring som dekker selskapenes erstatningsansvar ved ulykker, særlig for passasjerer, bagasje, frakt, post og tredjemann. Denne forordningen er gjennomført i norsk rett i forskrift av 15. juli 1994 nr. 691 om gjennomføring og håndheving av EØS-avtalen på luftfartens område, med hjemmel i luftfartsloven § 16-1. Forordningen inneholder ingen nærmere krav om forsikringen.

Størrelsen på den forsikringen som kreves i dag fremgår av forskrift av 6. juli 2004 nr. 1101 om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og tredjemannsansvaret. Minstestørrelsen tilsvarer de beløpene og vektklassene som er fastsatt i EU-forordningen. Forordningen innebærer derfor ingen endring i forhold til gjeldende rett for så vidt gjelder forsikringssummene for passasjer- og tredjemannsansvaret.

Når det gjelder ansvaret for skade på bagasje og frakt er det ikke fastsatt minimumsbeløp for forsikringen i norsk rett i dag. Det skal imidlertid etter luftfartsloven § 10-38a foreligge «tilstrekkelig forsikring» til å dekke ansvaret etter luftfartsloven, og forsikringsbeløpet i forordningen er det samme som ansvarsbeløpene for reisegods og gods etter luftfartsloven § 10-22. I realiteten følger derfor det samme kravet til forsikring av ansvaret for reisegods og gods i dag av luftfartsloven § 10-38a sammenholdt med luftfartsloven § 10-22.

Nytt i forhold til gjeldende rett er imidlertid at det er presisert i forordningen at de forsikrede risikoer også skal omfatte krigshandlinger, terrorisme, flykapring, sabotasje, ulovlig beslaglegging av luftfartøy og sivile uroligheter. Det er ingen tilsvarende presisering i norsk rett i dag, men det gjelder heller ingen unntak fra forsikringsplikten etter dagens regler. Etter gjeldende rett skal alle skadeårsaker som er dekket av ansvaret også være dekket av forsikringen.

Det er i någjeldende luftfartslov bestemt at når et luftfartøy ikke er forsikret i henhold til luftfartsloven er det norske luftdyktighetsbeviset ugyldig, jf. luftfartsloven § 4-5. Dette vil gjelde for alle luftfartøy enten de tilhører et selskap som har lisens eller fartøyet tilhører en luftfartøyoperatør. I forordningen er det angitt at eventuelle sanksjoner skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende og for eksempel kan omfatte inndragning av lisensen til et luftfartsselskap.