2 Bakgrunn

Innsynsloven inneholder i § 8 fjerde ledd en bestemmelse om at alle dokumenter som det gis innsyn i skal være ugraderte, og at behandlingsorganet (Innsynsutvalget) kan foreta avgradering av dokumenter som det gis innsyn i.

Etter loven § 2 første ledd gjelder det visse unntak fra innsynsretten. Innsyn skal blant annet ikke gis når slikt innsyn kan skade forholdet til en fremmed stat, og innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn kan skade forholdet til samarbeidende tjenester.

I Ot.prp. nr. 6 (1998-99) s. 83 uttalte departementet blant annet følgende om opplysninger fra utenlandske samarbeidende tjenester:

«Opplysningen må på bakgrunn av sin spesielle karakter vurderes særskilt ved søknadsbehandlingen, både med hensyn til hvor den kommer fra (kilde og innhentingsmetode) og med hensyn til innholdet.»

«Når det gjelder opplysningens innhold, er departementet av den oppfatning at det vanskelig kan settes opp en absolutt regel om at slikt innsyn ikke skal gis. Innsyn bør i alle tilfeller kunne gis i de tilfeller hvor opplysningen er av generell karakter. På den annen side bør det som hovedregel ikke gis innsyn i de tilfeller hvor dette kan skade tjenesten.»

Da innsynsloven ble behandlet i justiskomiteen, sluttet flertallet seg til Justisdepartementets syn om at utveksling av informasjon mellom samarbeidende tjenester er basert på en felles forståelse om at dette er informasjon som ikke skal gis videre. Det ble derfor understreket at det som hovedregel ikke skal gis innsyn i slike opplysninger, jf. Innst. O nr. 30 (1998-99) s. 11-12.

Departementet har ved forskrift 7. mars 2000 fastsatt bestemmelser for saker om innsyn i opplysninger innhentet fra utenlandske samarbeidende tjenester eller internasjonale organisasjoner. Etter forskriften § 1 kreves det samtykke fra vedkommende samarbeidende tjeneste dersom det er tale om avgradering av dokumenter som Norge har en folkerettslig plikt til å beskytte. Gjelder det innsyn i dokumenter eller opplysninger som det ikke er noen folkerettslig plikt til å beskytte, skal den samarbeidende tjeneste få uttale seg før Innsynsutvalget avgjør innsynsbegjæringen, jf. forskriften § 2.

I sin praktisering av innsynsloven har Innsynsutvalget flere ganger henvendt seg til utenlandske samarbeidende tjenester for å innhente uttalelse om avgraderingsspørsmålet, slik forskriften forutsetter. Flere samarbeidende tjenester har på prinsipielt grunnlag reagert negativt på dette, og gitt uttrykk for at et eventuelt innsyn vil skade forholdet til Politiets overvåkingstjeneste (POT). Samarbeidende tjenester synes gjennomgående å anse avsenderen som «eier» av de opplysninger som utveksles mellom tjenestene, uansett om det foreligger en folkerettslig avtale eller ikke, og legger til grunn at Innsynsutvalget ikke kan avgradere eller gi opplysningene videre uten avsenderens uttrykkelige samtykke. Dette synes å være en fast innarbeidet praksis tjenestene imellom, selv om det finnes få formelle avtaler mellom norsk og utenlandske tjenester som fastslår dette. Det skriftlige materialet som foreligger, er i det vesentlige praktisk orienterte samarbeidsavtaler eller avtaleklausuler ved utveksling av gradert informasjon.