5 Erstatningsrettslige spørsmål

5.1 Generelt om høringsnotatets forslag til en ny erstatningsbestemmelse for skade voldt ved korrupsjon

Artikkel 3 til 6 i konvensjonen omhandler spørsmålet om erstatning ved korrupsjon.

I høringsnotatet 8. oktober 2003 la departementet til grunn at norsk rett oppfyller kravene i konvensjonen.

Den Norske Advokatforening uttalte den gang:

«Lovutvalget er i tvil om at det er riktig at norsk lovgivning allerede er i overensstemmelse med de krav som konvensjonen stiller. Dette har sammenheng med at lovgivningen på sivilrettens område er fragmentarisk. Sentrale rettsregler følger av sedvane, ikke av positiv lovgivning, og den nærmere fastlegging av innholdet i reglene er derfor mindre klart enn når en kan holde seg til positiv lovgivning.

Dette gjelder i særlig grad på erstatningsrettens område. I forhold til konvensjonens bestemmelse om adgang til å kreve kompensasjon for skade pga. korrupsjon, er det grunn til å peke på at den ulovfestede culparegelen bare gir grunnlag for erstatning for økonomisk skade, og det er gjennomgående et strengt beviskrav knyttet til skadelidtes påvisning av økonomisk tap.

Adgangen til erstatning for ikke-økonomisk skade er på den annen side positivrettslig regulert, først og fremst i skadeerstatningsloven. Vilkåret er her at skaden er tilføyd enten ved bestemt angitte straffbare handlinger eller ved ærekrenkelse. Kravet kan som regel bare rettes mot den fysiske person som har utført krenkelsen. Forutsetningen for å rette krav mot stat, kommune eller andre juridiske personer, er at det foreligger et såkalt organansvar. Omfanget av dette organansvaret er ikke avklart etter rettspraksis.

Det er grunn til å peke på at reglene om adgang til å kreve erstatning for ikke-økonomisk skade, ikke bare har betydning for størrelsen av erstatningskravet og hvilke tapsposter som kan erstattes. De har også en vesentlig betydning fordi de fritar skadelidte for å måtte bevise økonomisk tap for å kunne oppnå erstatning. I mange tilfeller vil det være vanskelig å føre tilstrekkelig bevis for tap, og norske domstoler er gjennomgående strenge ved sin vurdering av bevisene på dette punkt.

Begrensningene i skadelidtes muligheter til å kreve erstatning for ikke-økonomisk skade etter norsk rett, gjelder selvfølgelig ikke bare skade pga. korrupsjonshandlinger. Dette er et generelt problem i norsk erstatningsrett, og dette spørsmålet bør tas opp til vurdering på bredere grunnlag enn det som det her er tale om.»

Utenriksdepartementet hadde følgende synspunkter:

«Den norske erfaringen med evalueringen av hvordan Norge oppfyller sine OECD forpliktelser etter OECD-konvensjonen mot bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn (såkalt fase 2 evaluering) tilsier at en på norsk side bør søke å gjennomføre konvensjonsforpliktelser på en klar og tydelig måte i lov eller forskrift. I fase 2-evalueringen opplevde den norske delegasjonen at det var svært vanskelig å få forståelse for norsk rettstradisjon og å få kommunisert det materielle innholdet i lovgivningen. En klar bestemmelse som gjennomfører konvensjonsforpliktelsene vil derfor kunne medvirke til å unngå slike problemer. Selv om en på norsk side greide å forklare den norske rettssituasjonen må en regne med at dette kan komme opp ved senere evalueringer, med mindre en får på plass klare bestemmelser i lovverket.»

Etter høringen fant departementet grunn til å se nærmere på enkelte spørsmål knyttet til erstatningsansvaret, særlig med sikte på artikkel 5 om statens ansvar.

For å tydeliggjøre norsk rett, oppfylle minstekravene i konvensjonen samt etablere regler som i hensiktsmessig grad rekker lenger enn konvensjonens krav, foreslo departementet i høringsnotat 12. oktober 2005 en ny bestemmelse i skadeserstatningsloven om erstatning ved korrupsjon, herunder påvirkningshandel. I det følgende brukes begrepet korrupsjon som et samlebegrep for korrupsjon og påvirkningshandel. Forslaget lød:

Ǥ 1-6 (ansvar for skade voldt ved korrupsjon)

1. Den som har lidt skade som følge av korrupsjon, kan kreve erstatning fra den som med forsett eller uaktsomhet svarer for korrupsjonen eller for medvirkning til korrupsjonen. Erstatning kan også kreves fra den ansvarliges arbeidsgiver hvis korrupsjonen er skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Lovens § 2-1 nr. 2 og nr. 3, § 2-2 og § 2-3 gjelder tilsvarende.

2. Erstatning skal dekke den skadelidtes økonomiske tap, jf. kapittel 3 og 4. Den ansvarlige og dennes arbeidsgiver kan også pålegges å gi en fysisk person slik erstatning som finnes rimelig for personlig krenkelse eller velferdstap som anses voldt ved korrupsjonen, uten vilkår om økonomisk tap.

3. Med korrupsjon menes atferd som nevnt i straffeloven §§ 276 a og 276 c. Dette gjelder uten hensyn til om noen er straffskyldig. Hører den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver hjemme i Norge, gjelder ansvaret også om korrupsjonen skjer i utlandet eller skaden oppstår i utlandet.»

Forslaget innebærer et særskilt erstatningsrettslig ansvar for skader som følge av korrupsjon. Etter forslaget nr. 3 er korrupsjon definert som atferd etter straffeloven §§ 276 a (korrupsjon) og 276 c (påvirkningshandel) uten hensyn til om noen er straffskyldig. Videre foreslås det i nr. 3 tredje punktum at erstatningsansvaret skal gjelde også om korrupsjonen skjer i utlandet eller skaden oppstår i utlandet. Vilkåret for dette er at den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver er hjemmehørende i Norge.

Erstatning kan kreves enten av den som svarer for korrupsjonen eller har medvirket til denne (nr. 1 første punktum), eller av den ansvarliges eventuelle arbeidsgiver dersom korrupsjonen har skjedd i tilknytning til tjenesten (nr. 1 annet punktum). Etter forslaget kreves det skyld i form av forsett eller uaktsomhet fra den som svarer for korrupsjonen, mens arbeidsgiveren skal hefte på objektivt grunnlag for uaktsomhet eller forsett på arbeidstakerens hånd. Det kreves årsakssammenheng mellom korrupsjonen og skaden. Videre innebærer alminnelige adekvansbetraktninger at det i utgangspunktet må avgrenses mot fjerne, avledede og upåregnelige skadefølger.

Dersom det etter dette er grunnlag for erstatningsansvar, skal erstatningen etter nr. 2 første punktum dekke skadelidtes økonomiske tap. I nr. 2 annet punktum er det videre foreslått at den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver skal kunne pålegges et oppreisningsansvar for personlig krenkelse eller velferdstap.

Det var delte meninger blant høringsinstansene om departementets forslag. Synspunktene knytter seg særlig til spørsmålene om arbeidsgiveres ansvar, oppreisning og korrupsjon i utlandet. Høringsinstansenes syn vil bli tatt opp i sin rette sammenheng nedenfor.

5.2 Bør det innføres et særlig erstatningsansvar for skade som følge av korrupsjon?

5.2.1 Høringsnotatet

Som nevnt under punkt 5.1, foreslo Justisdepartementet i høringsnotatet 12. oktober 2005 å lovfeste en særskilt erstatningsregel om korrupsjon i skadeserstatningsloven.

5.2.2 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening , Domstoladministrasjonen , Finansnæringens Hovedorganisasjon , Jernbaneverket , Landsorganisasjonen i Norge , Politiets Fellesforbund , Riksadvokaten , Rogaland Statsadvokatembeter og Troms politidistrikt støtter forslaget om å lovfeste en egen erstatningsbestemmelse om korrupsjon. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler imidlertid:

«FNHs høringsuttalelse er basert på tilbakemeldinger fra våre medlemsbedrifter som selger ansvarsforsikring.

FNH og selskapene støtter innføringen av en ny bestemmelse som foreslått. Selskapene ønsker på den annen side ikke at deres ansvars- eller kriminalitetsforsikringsprodukter skal dekke denne type skader og erstatningskrav som konsekvens av dem.

Vi legger til grunn at lovens/direktivets viktigste intensjon er å skape større oppmerksomhet blant virksomhetens ledelse omkring korrupsjon som et tiltagende samfunnsproblem. Et potensielt erstatningsansvar for arbeidsgiver er ment å være et incitament til å drive holdningsskapende arbeid, etablere interne kontrollrutiner m.v. internt i de enkelte bedrifter for derved å minimere risikoen for at korrupsjon skal finne sted. Selskapene ønsker derfor ikke å bidra til å underminere lovens/direktivets intensjon ved å tilby forsikringer som dekker erstatningsansvar for slike straffbare handlinger.»

Også Utenriksdepartementet synes å støtte forslaget:

«Utenriksdepartementet er enig med Justisdepartementet i at forslag til ny § 1-6 i skadeserstatningsloven vil bidra til å oppfylle Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon.

Formålet med lovforslaget er bl. a. å gi et bidrag til å bekjempe korrupsjon. I den sammenheng påpekes at artikkel 35 i FNs konvensjon mot korrupsjon pålegger partene å iverksette tiltak for å sikre at personer som lider skade som følge av korrupsjon, skal ha rett til å gå til søksmål mot de ansvarlige for å få erstatning for skaden. Forslaget til ny § 1-6 i skadeserstatningsloven går lenger enn det som kreves etter FN konvensjonen og tydeliggjør at norsk lovgivning oppfyller kravene i artikkel 35.»

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) peker på at andre tiltak som holdningsskapende arbeid på alle nivåer i en virksomhet kan ha vel så god preventiv effekt som en erstatningsregel, men gir likevel betinget støtte til en erstatningsbestemmelse rettet mot den ansvarlige. KS uttaler imidlertid:

«Det bør vurderes nærmere hvorvidt erstatningsansvaret for den som svarer for korrupsjonen skal begrenses til de tilfellene hvor vedkommende straffedømmes for korrupsjon. Se nærmere nedenfor om ulik bevisbedømmelse i erstatnings- og straffesaker. I tillegg bør definisjonen på korrupsjon i skadeserstatningsloven § 1-6 nr. 3 første punktum gis en tilsvarende avgrensning som den sivilrettslige konvensjonens artikkel 2 når det gjelder kravet til fordreining av den korrekte atferd. Det er først når det skjer en slik fordreining at den skadelidende bør være erstatningsberettiget. (…).»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) går som den eneste høringsinstansen mot forslaget om en særregulering av erstatningsansvaret ved korrupsjon, og peker på at den som lider tap som følge av korrupsjon, vil ha et godt erstatningsrettslig vern etter gjeldende rett. NHO uttaler:

«NHO mener at det ikke er spesielle forhold ved korrupsjon som tilsier en særlig erstatningsregulering. Visst er det slik at korrupsjon er et alvorlig samfunnsproblem, men vi kan ikke se at dette i seg selv er tilstrekkelig til å begrunne en særregulering av de involvertes erstatningsansvar. Det finnes en rekke misligheter og overtredelser som alle er alvorlige og som alle fører til større eller mindre tap for de berørte. De problemene som oppstår der ansatte uaktsomt eller forsettlig bryter personvernlovgivningen, konkurranselovgivningen og miljølovgivningen, og der ansatte på egne vegne – men i tilknytning til arbeidsforholdet – begår underslag, tyveri og dokumentfalsk, er alle eksempler på dette.»

Og videre:

«Vår hovedinnvending mot forslaget, gjelder selve idéen om å særregulere erstatningsansvaret for bare én av mange forgåelser; korrupsjon. Noe av norsk erstatningsretts styrke er at reglene er generelle, at de har blitt til gjennom grundige avveininger i rettspraksis og teori, og at reglene har vist seg å være tilpasningsdyktige ved endrede samfunnsforhold. NHO ønsker ingen dreining mot en mer kasuistisk erstatningsrett.

En svakhet ved høringsnotatet, er at det svært ensidig gjør rede for at hensynet til skadelidte tilsier et meget vidt erstatningsansvar. Vi kan imidlertid ikke se at det er spesielle forhold ved korrupsjon som taler for andre vurderinger enn de våre generelle erstatningsregler bygger på.»

NHO sammenfatter sine hovedsynspunkter slik:

• Vi støtter ikke forslaget om å lovregulere erstatningsansvaret for korrupsjon. Med unntak for særregelen i artikkel 5, er gjeldende norsk erstatningsrett i overensstemmelse med konvensjonen.

• Gjeldende erstatningsregler er godt egnet til å regulere erstatningsansvar for skade voldt ved korrupsjon. NHO ønsker ikke en dreining mot en mer kasuistisk erstatningsrett, der lovgiver særregulerer ansvaret for enkelte forgåelser – som korrupsjon.

• NHO er enig i at det kan stilles spørsmål ved om gjeldende rett fullt ut oppfyller kravene om erstatning ved korrupsjon i tilknytning til offentlig tjenestemann i artikkel 5 i Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon. NHO mener imidlertid at eventuell manglende overensstemmelse bør lede til regulering som kun regulerer den erstatningsrettslige posisjonen til den som lider tap etter korrupsjon begått av offentlige tjenestemenn, og ikke til en generell regel som den foreslåtte.

• Hvis departementet går videre med forslaget om å særregulere erstatningsansvaret for korrupsjon, må reguleringen kun omfatte ansvaret til den eller de som har begått korrupsjonen; den direkte skadevolder. NHO tar sterkt avstand fra å innføre en regel der arbeidsgiver uten selvstendig ansvar, unyansert og uten begrensninger, identifiseres med en ansatt som har begått korrupsjon.

• NHO mener at arbeidsgiveres erstatningsansvar for ansattes korrupsjon, reguleres på en adekvat måte i gjeldende rett gjennom skadeserstatningsloven § 2-1. Ansattes korrupsjon vil i mange tilfeller innebære ansvar for arbeidsgiveren etter gjeldende regler (…)

• Vi mener at det ikke er grunnlag for å innføre regler om oppreisningserstatning for skadelidte etter korrupsjon. Under enhver omstendighet bør slikt erstatningsansvar ikke pålegges arbeidsgiver, som uten egen skyld holdes ansvarlig for ansattes skadegjørende handlinger. Arbeidsgivere er ikke ansvarlige for oppreisningserstatning etter gjeldende rett, selv ikke der de hefter for ansattes skadegjørende handlinger som medfører død eller betydelig skade på annen person. Vi kan da ikke se at slikt ansvar bør være aktuelt ved korrupsjon.»

Også noen av de høringsinstansene som i utgangspunktet støtter en lovregulering av erstatningsansvaret ved korrupsjon har innvendinger mot eller merknader til deler av departementets forslag. Høringsinstansenes synspunkter på enkeltspørsmål vil bli tatt opp under det aktuelle punkt nedenfor.

5.2.3 Departementets vurdering

Departementet går på bakgrunn av høringen inn for at det lovfestes en erstatningsregel for skade voldt ved korrupsjon. Flere høringsinstanser har pekt på at en lovfestning vil tydeliggjøre norsk rett. I den nærmere utformingen av bestemmelsen har departementet tatt hensyn til synspunktene i høringen, og søkt å utforme en regel som ivaretar de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende, jf. nærmere under punkt 5.5 flg.

5.3 Korrupsjonsbegrepet i erstatningsrettslig sammenheng

5.3.1 Høringsnotatet

I høringsnotatets forslag til ny § 1-6 i skadeserstatningsloven heter det i nr. 3 første punktum:

«Med korrupsjon menes atferd som nevnt i straffeloven §§ 276 a og 276 c.»

Korrupsjonsbegrepet i erstatningsrettslig sammenheng knyttes med dette til korrupsjonsbegrepet i straffeloven. I høringsnotatet punkt 3.5 uttales følgende om korrupsjonsbegrepet:

«Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon definerer korrupsjon i artikkel 2, som det fremgår under punkt 2 foran. Et siktemål med en erstatningsrettslig bestemmelse om korrupsjon er å dekke de tilfellene konvensjonen omfatter.

Imidlertid kan det også reises spørsmål om erstatningsbestemmelsen bør gå lenger enn konvensjonen. Den norske straffelovens nye bestemmelser om korrupsjon og påvirkningshandel, som ble innført i straffeloven §§ 276 a og 276 c ved lov 4. juli 2003 nr. 79, dekker flere forhold enn den sivilrettslige konvensjonens korrupsjonsdefinisjon. Flere grunner kan tale for å la en erstatningsbestemmelse omfatte de samme objektive forhold som straffelovsbestemmelsene om korrupsjon og påvirkningshandel dekker. Ved disse bestemmelsene har Stortinget tatt stilling til hva som bør anses som rettsstridige forhold av denne karakter som lovgivningen bør motvirke. Det kan være unaturlig å la en særlig erstatningsbestemmelse om samme tema ha en snevrere avgrensning. Den som lider tap grunnet et korrupsjonsmessig forhold som anses som objektivt rettsstridig i straffelovens forstand, bør kunne få dekket sitt tap dersom de erstatningsrettslige subjektive skyldkravene er oppfylt, hvis da ikke forholdene er slik at regler om skadelidtes medvirkning mv. konkret tilsier et annet resultat.

Også praktiske grunner taler for en lik avgrensing: Lovverket blir enklere, erstatningskravene blir lettere å behandle i samme prosess som straffesaken, og dessuten vil domstolenes rettslige avklaringer knyttet til straffesakene også bidra til å avklare vilkårene for erstatningsansvar. En grunnleggende forutsetning i både straffeloven og i den sivilrettslige konvensjonens definisjon er at det er tale om et «utilbørlig» forhold. Grensedragningen her forutsetter avveininger som trolig bør falle likt ut i strafferettslig og erstatningsrettslig sammenheng. Grensedragningen må forutsettes å bli nærmere avklart i fremtidig rettspraksis. For å legge opp til en enhetlig tilnærming til spørsmålene bør reglene, også i andre detaljer som gjelder reglenes objektive virkeområde, avstemmes best mulig.

Straffelovsdefinisjonene er slik utformet: Etter straffeloven § 276 a første ledd straffes for «korrupsjon» den som «for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag, eller … gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag». Etter straffeloven § 276 c første ledd straffes for «påvirkningshandel» den som opptrer tilsvarende, men med krav om at dette skjer «for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag». Kravet (som ved «korrupsjon») om at dette skjer «i anledning av stilling, verv eller oppdrag», gjelder ikke hvis det er spørsmål om «påvirkningshandel». I begge paragrafers annet ledd er det presisert at «stilling, verv eller oppdrag i utlandet» også er omfattet av første ledd.

Både den sivilrettslige konvensjonen og straffeloven § 276 a retter seg mot både aktiv og passiv korrupsjon. Aktiv korrupsjon er det tale om når korrupsjonen består i å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning av vedkommendes stilling, verv eller oppdrag. Passiv korrupsjon er når en person i anledning av en stilling, et verv eller et oppdrag krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en slik fordel. Straffeloven § 276 c retter seg mot både aktiv og passiv påvirkningshandel.

«Påvirkningshandel» som omfattes av straffeloven § 276 c faller utenfor korrupsjonsdefinisjonen i den sivilrettslige konvensjonens artikkel 2. Bestemmelsen om påvirkningshandel er inntatt i straffeloven med utgangspunkt i Europarådets strafferettslige konvensjon om korrupsjon (Criminal Law Convention om Corruption, Strasbourg, 27.01.1999) artikkel 12. Etter den strafferettslige konvensjonen er det påvirkningshandel hvor en person som tilhører beslutningstakerens politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin stilling til å kreve eller motta utilbørlige fordeler. Straffebudet mot påvirkningshandel retter seg etter Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) side 59 «mot utilbørlige fordeler som kreves, tilbys, gis eller mottas for å påvirke utføringen av en annens – altså en tredjepersons – stilling, verv eller oppdrag». Men hvis det er tale om en påvirkningsagent som mottar en utilbørlig fordel «i anledning av egen stilling, eventuelt eget verv eller oppdrag», faller det utenfor straffebestemmelsen om påvirkningshandel.

Departementets forslag til en erstatningsbestemmelse om korrupsjon omfatter også påvirkningshandel som omfattes av straffeloven § 276 c. Forslaget til ny § 1-6 nr. 3 første punktum er utformet slik at erstatningsbestemmelsen gjelder for «atferd som nevnt i straffeloven §§ 276 a og 276 c». Med «atferd som nevnt» siktes det til den objektive gjerningsbeskrivelsen, altså ikke til de subjektive straffbarhetsvilkårene. I forslaget til ny § 1-6 nr. 3 annet punktum fremgår også at det ikke har noen selvstendig betydning for den erstatningsrettslige vurderingen om noen er straffskyldige for de tilsvarende objektive forhold etter straffeloven §§ 276 a eller 276 c. Hvis for eksempel en person pga. sin sinnstilstand finnes strafferettslig utilregnelig og går fri fra straff, vil den erstatningsrettslige bedømmelsen stå på egne ben og skje med utgangspunkt i skadeserstatningsloven ny § 1-6, jf. § 1-3.

Den sivilrettslige konvensjon om korrupsjon artikkel 2 regner som korrupsjon bare atferd som faktisk fordreier den rette utførelsen av en plikt eller atferd som kreves av mottakeren. Departementets forslag til ny § 1-6 gjelder når noen «har lidt skade som følge av korrupsjon». Departementet finner ikke grunn til å begrense erstatningsregelen slik at den bare skal gjelde når atferden som faller under straffeloven §§ 276 a eller 276 c faktisk har fordreiet, eller påvirket, den rette utførelsen av en plikt eller atferd. Det avgjørende for at spørsmålet om erstatningsansvar skal kunne komme på tale bør være om det faktisk foreligger slik atferd som objektivt sett rammes av straffeloven, og at denne atferden har ført til at det foreligger en skade. Normalt vil dette ha sammenheng nettopp med at den rette utførelsen av en plikt eller atferd er fordreiet eller påvirket.

Den som involverer seg i objektivt sett straffbar korrupsjon, må være forberedt på at dette kan føre til skader også før dette faktisk fordreier den rette utførelsen av en plikt eller atferd. For eksempel kan den korruptes arbeidsgiver eller medarbeidere påføres økonomisk eller ikke-økonomisk skade allerede ved at disse får grunn til mistanke om korrupsjonen. Mulige konsekvenser for varslere i virksomheten er nevnt foran under punkt 3.4.1. De ansvarlige for korrupsjonen må anses nærmest til å bære de tapene som kan oppstå. I forhold til arbeidsgiverens tap gjelder dette innenfor rammen av vurderingstemaet i skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 3, jf. forslaget til ny § 1-6 nr. 1 tredje punktum.

Dersom ny § 1-6 nr. 3 første punktum skulle gis en liknende avgrensning som den sivilrettslige konvensjons artikkel 2 når det gjelder kravet til fordreining av den korrekte atferd, kunne bestemmelsen for eksempel utformes slik:

«Med korrupsjon menes atferd som nevnt i straffeloven §§ 276 a og 276 c, som har påvirket den rette utførelsen av en plikt eller forventet atferd.»

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om en slik begrensning bør tas med i paragrafen fremfor forslaget i punkt 5 nedenfor.»

5.3.2 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser har merknader til korrupsjonsbegrepet som er lagt til grunn i høringsnotatet.

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) mener at definisjonen av korrupsjon i § 1-6 nr. 3 første punktum bør gis en tilsvarende avgrensning som den sivilrettslige konvensjonen artikkel 2 når det gjelder kravet til fordreining av den rette atferd. Det er ifølge KS først når det skjer en slik fordreining at den skadelidte bør være erstatningsberettiget.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:

«Tredje ledd første punktum i lovutkastet innebærer at erstatningsansvaret inntrer ved adferd som nevnt i straffeloven §§ 276 a og 276 c.

Det er på det rene at de norske straffebestemmelsene dekker flere forhold en de som dekkes av den sivilrettslige konvensjons korrupsjonsdefinisjon. Som nevnt oppfatter vi at lovforslaget står på egne ben, og at departementet foreslår en «overimplementering» av konvensjonsreglene.

På generelt grunnlag er vi enige i at det lovteknisk er en fordel om bestemmelser med en viss sammenheng gis et likt anvendelsesområde, og at dette hensynet taler for at det knyttes erstatningsrettsvirkninger til de samme handlingene som etter gjeldende rett medfører straffansvar. I dette tilfellet mener vi imidlertid at gjerningsbeskrivelsene i straffeloven ikke er egnet som grunnlag for en erstatningsregel. Slik vi ser det, oppstår det særlig to problemer:

• Hvorvidt en arbeidsgiver i det hele tatt bør kunne ansvarliggjøres der en ansatt har begått påvirkningshandel

• Straffelovens manglende fokus på kausalitet, innebærer at gjerningsbeskrivelsene er lite egnet som grunnlag for en erstatningsrettslig vurdering.

Etter straffeloven § 276 c er det påvirkningshandel der noen:

1. for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag, eller

2. gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag.

Med stilling, verv eller oppdrag i første ledd menes også stilling, verv eller oppdrag i utlandet.

Straffebudet retter seg mot den som krever, mottar eller aksepterer et tilbud om utilbørlig fordel for å påvirke en annens – tredjepersons – stilling, verv eller oppdrag. NHO mener at det kan stilles spørsmål ved om tilfellene som omfattes av den objektive gjerningsbeskrivelsen i § 276 c, i det hele tatt er egnet for aktiv identifikasjon tilnærmet uten begrensning. Vi ønsker å illustrere dette gjennom noen eksempler:

• I et selskap A med ansatte-representanter i styret, skal styret behandle spørsmålet om selskapet skal ekspandere og dermed etablere virksomhet i et nabofylke. Det er kjent at styret er i tvil, og stemmene til de ansattes representanter kan bli avgjørende. De ansatte er i utgangspunktet positive til forslaget. Ekspansjonen kan sikre eksisterende arbeidsplasser, og kanskje skape noen nye. Tillitsvalgte i den konkurrerende bedriften B i nabofylket – som er bekymret for å bli utkonkurrert – tar kontakt med noen innflytelsesrike fagforeningsorganiserte i A, som ikke er styremedlemmer. Sistnevnte går med på å forsøke å få de ansattes representanter i As styre til å gå imot ekspansjonsplanene, dersom de mottar visse fordeler fra de fagorganiserte i B.

Dersom noen lider økonomisk tap eller påføres personlig krenkelse eller velferdstap i en situasjon som dette, er det da rimelig at selskap A skal være erstatningsansvarlig? NHO mener nei.

• En ansatt NN i en bedrift Z har et barnebarn som går i første klasse, som mobbes på skolen. NN vil gjøre det som skal til for at barnebarnet får plass på den lokale private skolen, der miljøet er bedre. Skolen har imidlertid få plasser, og legger vekt på foresattes mulighet til å bidra med arbeid og annet for å sikre dens økonomi. NN «lover» at han, hvis barnebarnet gis plass på skolen, skal sørge for at bedriften Z – som er kjent for å sponse en rekke lokale idrettslag – sponser skolens virksomhet gjennom gaver etc. Etter dette rykker barnebarnet frem på ventelisten, og tildeles den eneste ledige plassen.

Dersom foreldrene til barnet som ikke fikk plass lider noe økonomisk tap eller påføres personlig krenkelse eller velferdstap i en situasjon som dette, er det da rimelig at foreldrene skal kunne fremme erstatningskrav mot NNs arbeidsgiver Z? NHO mener nei.

En rekke eksempler kan tenkes, og vi mener at det er lite treffende å innføre et objektivt ansvar for arbeidsgiver – uten begrensninger – der ansatte har gjort noe som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 276 c (påvirkningshandel).

Slik straffeloven §§ 276 a og 276 c er utformet, stilles det intet krav om at de utilbørlige forholdene rent faktisk har ledet til at noen andre har agert annerledes enn hva de ville gjort uten korrupsjonen eller påvirkningshandelen. Sagt litt upresist, stiller straffelovsbestemmelsene ikke opp noe krav om årsakssammenheng mellom den straffverdige handlingen og resultatet. Dette er da også helt naturlig; det er for eksempel straffverdig å kreve en utilbørlig fordel – helt uavhengig av om man mottar slik fordel. En annen sak er om det bør utløse erstatningsansvar (for arbeidsgiveren).

NHO mener at de handlinger som er beskrevet i straffeloven §§ 276 a og 276 c, ikke er egnet som grunnlag for en erstatningsvurdering, ettersom bestemmelsene ikke stiller som vilkår at korrupsjonen faktisk har fordreiet den rette utførelsen av en plikt eller adferd. Departementet hevder at den «som involverer seg i objektivt sett straffbar korrupsjon, må være forberedt på at dette kan føre til skader også før dette faktisk fordreier den rette utførelsen av en plikt eller adferd». Det er mulig at departementets standpunkt er holdbart for den personen som overtrer gjerningsbeskrivelsene i straffebudene, men standpunktet kan neppe gjelde for en arbeidsgiver som kommer i ansvar ved identifikasjon.»

Riksadvokaten uttaler følgende om korrupsjons­begrepet:

«Riksadvokaten er enig med departementet i at erstatningsbestemmelsen om korrupsjon også bør omfatte påvirkningshandel som omfattes av straffeloven § 276 c. I forslaget er det derfor tatt inn et avsnitt som sier at med korrupsjon menes atferd som nevnt i straffeloven §§ 276a og 276c. En annen mulighet er i stedet å skrive «korrupsjon/påvirkningshandel» på de steder der det i forslaget bare står «korrupsjon».»

Rogaland Statsadvokatembeter uttaler:

«Vi er enige med departementet i at skadeserstatningslovens § 1-6 bør omfatte både ordinær korrupsjon § 276 a og påvirkningshandel § 276 c. Det er ingen saklig grunn til å skille mellom de to typetilfellene, i erstatningsrettslig sammenheng.

For så vidt angår spørsmålet om erstatningsplikten bør forbeholdes de tilfeller hvor korrupsjonen har påvirket pliktutførelsen, eller utformes i tråd strl. § 276 a og c, er vi noe mer i tvil. I de færreste tilfeller vil det oppstå noe erstatningsbetingende tap eller krenkelse som tilsier oppreisning, hvor det ikke er oppnådd noen endring av adferden ved korrupsjonen. I slike tilfeller har korrupsjonen i en viss forstand preg av å være et forsøk uten faktiske konsekvenser. Dersom det likevel skulle være slik at også et slikt «forsøk» på korrupsjon har medført tap eller krenkelser, er det ingen grunn til å nekte den skadelidte erstatning. I tillegg kommer at den foreslåtte utforming av § 1-6 vil lette fellesbehandling med eventuell straffesak, og lette den skadelidtes bevisbyrde. Dersom det for erstatning men ikke for straff stilles krav til at handlingen faktisk er påvirket, vil den skadelidte i en del saker ha en plikt til bevisføring som går lengre enn den påtalemyndigheten har. Dette vil av praktisk grunner ikke være heldig. I enkelt[e] tilfeller vil det og kunne medføre at forening med straffesaken må avskjæres i medhold av strpl. § 427,2. ledd.

Vi slutter oss derfor til departementets forslag på dette punkt.»

5.3.3 Departementets vurdering

Bare noen få av høringsinstansene har kommentert departementets forslag til korrupsjonsbegrep, og departementet legger til grunn at det er bred tilslutning til forslaget i høringsnotatet. Riksadvokaten og Rogaland Statsadvokatembeter støtter uttrykkelig departementets forslag. Departementet følger på denne bakgrunn opp forslaget om å la erstatningsbestemmelsen gjelde for forhold som objektivt sett rammes av straffeloven §§ 276 a og 276 c.

Siden forslaget til norsk erstatningsbestemmelse bygger på straffelovens regler, kreves det ikke at atferden faktisk har fordreiet eller påvirket den rette utøvelsen av en plikt eller atferd. I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på om det bør tas inn en begrensning i korrupsjonsbegrepet i erstatningsrettslig sammenheng slik at det bare er atferd som fordreier den korrekte atferden som skal anses som korrupsjon. Etter konvensjonen artikkel 2 regnes bare som korrupsjon atferd som faktisk fordreier den rette utførelsen av en plikt eller atferd som kreves av mottakeren.

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) har tatt til orde for en tilsvarende avgrensning som i konvensjonen. Også Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er kritisk til departementets forslag og viser til at straffelovens bestemmelse ikke inneholder noe årsakskrav.

Etter departementets syn bør ikke disse innvendingene føre frem. Straffelovens korrupsjonsbegrep vil gi en ytre ramme for de handlingene som kan gi grunnlag for erstatningsansvar. Hvorvidt handlingene vil medføre erstatningsansvar, er et eget spørsmål som må avgjøres etter en nærmere vurdering av de øvrige vilkårene for erstatningsansvar. Departementet er enig med Rogaland Statsadvokatembeter som i høringen peker på at det neppe er særlig praktisk med erstatningsbetingende tap eller krenkelser i tilfeller der handlingen ikke har fordreid den rette utførelsen av en plikt eller atferd, men at erstatningsansvar ikke bør utelukkes dersom dette skulle inntreffe.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener videre at gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 276 c (påvirkningshandel) ikke er egnet som grunnlag for en erstatningsregel. Synspunktet gjelder forslaget om arbeidsgiveransvar, og NHO mener at ansvar for arbeidsgiveren i slike tilfeller ikke vil være rimelig. Dersom arbeidsgiveransvaret modifiseres som foreslått nedenfor under punkt 5.5.3, ved at vurderingen av ansvaret knyttes til en rimelighetsvurdering som vil kunne ta de konkrete forholdene i saken i betraktning, kan departementet ikke se at NHOs inn­sigelser om påvirkningshandel får betydning.

5.4 Ansvaret for den som svarer for korrupsjonen eller har medvirket til denne

5.4.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at den som forsettlig eller uaktsomt svarer for korrupsjon eller for medvirkning til korrupsjon, skal være erstatningsansvarlig, jf. forslaget til ny § 1-6 nr. 1 første punktum. Ifølge høringsnotatet følger et slikt ansvar allerede av den gjeldende ulovfestede skyldregelen i norsk rett. Forslaget i høringsnotatet gjelder videre «skade som følge av korrupsjon». I dette ligger det ifølge høringsnotatet at vanlig ulovfestet erstatningsrettslig årsakslære, herunder adekvansregler som avgrenser ansvaret mot for fjerne, avledede eller upåregnelige skadefølger, kommer til anvendelse. Det uttales imidlertid i høringsnotatet at man ved vurderingen av årsaks- og avgrensingsspørsmål må ta hensyn til de særlige forhold knyttet til korrupsjon, og at ansvaret ut fra adekvansbetraktninger ikke bør trekkes for snevert.

5.4.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser (med unntak av Næringslivets Hovedorganisasjon , som er mot en særregulering av erstatningsansvaret ved korrupsjon, jf. punkt 5.2.2) går mot å lovfeste erstatningsansvaret for den direkte skadevolderen eller medvirkeren.

Til spørsmålet om adekvat årsakssammenheng mellom korrupsjonen og skaden, bemerker Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) at man er enig i at adekvansbetraktninger ikke bør trekkes for snevert. Rogaland Statsadvokatembeter uttaler på sin side at det er grunn til å trekke snevrere grenser for erstatningsansvaret ut fra årsaks- og adekvansbetraktninger enn antydet i høringsnotatet.

Under henvisning til ulik bevisbedømmelse i straffe- og erstatningssaker reiser Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) spørsmål om erstatningsansvaret for den som svarer for korrupsjonen, bør begrenses til tilfeller hvor vedkommende straffedømmes for korrupsjon.

5.4.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn bør skyldansvaret for de delaktige fremstå som det primære i en lovbestemmelse. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om ansvar for den som svarer for korrupsjon eller har medvirket til denne, i tråd med forslaget i høringsnotatet. Et skyldansvar for korrupsjon følger av gjeldende ulovfestet rett i dag. Departementet finner ikke grunn til å begrense ansvaret til de tilfellene der noen straffedømmes for korrupsjon, jf. nærmere om forholdet til menneskerettighetene under punkt 5.11.3.

Når det gjelder spørsmålet om adekvansbetraktninger i disse sakene, går departementet inn for at vanlig ulovfestet erstatningsrettslig årsakslære, herunder adekvansregler som avgrenser ansvaret mot for fjerne, avledede eller upåregnelige skadefølger, kommer til anvendelse. Ut fra slike betraktninger vil domstolene i den enkelte sak kunne vurdere hvor langt ansvaret børt strekkes i det konkrete tilfellet. Korrupsjon kan anta mange ulike former, og skyldforholdene kan ligge ulikt an.

5.5 Arbeidsgiveransvaret

5.5.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet 12. oktober 2005 uttalte departementet at man etter en fornyet vurdering var i tvil om konvensjonens krav etter artikkel 5 er oppfylt. Artikkel 5 krever en adgang til å rette krav mot staten mv. når noen har lidt skade som er et resultat av korrupsjon begått av dens offentlige tjenestemenn under utøvelse av deres funksjoner. I høringsnotatet uttales det følgende generelt om hvilke krav konvensjonen artikkel 5 antas å stille:

«I departementets høringsnotat 8. oktober 2003 var artikkel 5 ansett uproblematisk. Høringsnotatet viser til at når korrupsjon har påvirket enkeltvedtak, utløser dette ugyldighet og dermed etter forholdene erstatningsansvar. Videre vises det til at gjelder det bestikkelse ved tildeling av kontrakt etter anbud, vil det være adgang til å kreve erstatning fra staten på samme måte som i privat sektor. Norsk rett anses derfor etter høringsnotatet å fylle kravene i artikkel 5. Høringsrunden ga ikke noe videre bidrag til denne diskusjonen.

Departementet legger fortsatt til grunn at reglene knyttet til ugyldige enkeltvedtak og regler om erstatning i kontraktsforhold er av betydning for oppfyllelsen av konvensjonens artikkel 5. Imidlertid består statens og det offentliges virksomhet i ikke liten utstrekning i myndighetsutøving som ikke anses som enkeltvedtak. Offentlig myndighetsutøving kan således påføre skade overfor langt flere enn deltakere i en anbudsrunde, kontraktsparter eller dem et enkeltvedtak er rettet mot. Skade kan for eksempel påføres dem som berøres av statens tjenesteyting, dersom slike ytelser blir påvirket av korrupsjon, og da enten tjenestemottakeren har helt eller delvis rett til den gitte ytelsen eller ikke. Det samme kan også tenkes hvis korrupsjon påvirker budsjettvedtak og forskriftsvedtak på en måte som får skadelige virkninger. Rent praktisk er det lett å tenke seg et økonomisk eller ideelt tap som følge av disposisjoner som er påvirket av korrupsjon (skade som foreligger med korrupsjonen, som man ville ha vært uten hvis korrupsjonen ikke hadde skjedd). Blant annet kan spørsmålet oppstå der det som er påvirket, er ytelser og hjelp som skadelidte ville fått, men uten at det forelå rettskrav på ytelsen eller på en viss kvalitet på ytelsen (ellers vil skadeserstatningsloven § 2-1 også uten lovendringer etter forholdene kunne gi grunnlag for erstatningskrav). Som eksempel kan tenkes at skade oppstår etter at en offentlig tjenestemann som følge av korrupsjon omdisponerer penger eller fysiske ressurser som (etter organets interne disposisjoner) skal bedre sikkerheten, til et formål som begunstiger den som har bestukket tjenestemannen, og etter forholdene også uten at dette i seg selv ville vært urettmessig av andre grunner enn at korrupsjonen faktisk var den bestemmende faktor. Hva som her gjelder erstatningsrettslig, er mer uklart enn i de tilfeller høringsnotatet nevner. Adekvansreglene vil nok sette visse grenser for utstrekningen av et eventuelt ansvar i forhold til upåregnelige, fjernere eller mer avledede skadefølger, men dette kan ikke anses problematisk i forhold til konvensjonen.

I forhold til arbeidsgiveransvaret ligger imidlertid en spesifikk begrensning i skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 annet punktum, jf. også første punktum i.f., som medfører at arbeidsgiveransvaret trolig ikke kan anses aktuelt i forhold til korrupsjon i seg selv: «Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren og arten av arbeidet eller vervet». Forarbeidene her, Erstatningslovkomiteens Innstilling II 1964, side 45, trekker i retning av at arbeidsgiveransvaret ikke dekker korrupsjon: «[D]et kan vel sies at dersom arbeidstakeren volder skaden med forsett vil dette gjennomgående» falle utenfor arbeidsgiveransvaret. Det sies videre at dette også gjelder hvis «arbeidstakeren har handlet stikk i strid med et konkret pålegg om hvordan han skal forholde seg». Ved korrupsjon er det for en offentlig tjenestemann tale om en overtredelse av straffeloven. Rettspraksis i forhold til tilfeller der en ansatt har stjålet i tjenesten, se Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5. utgåve 2000 side 230-231, trekker også i retning av at arbeidsgiveransvaret ikke vil omfatte korrupsjon.

Organansvaret for staten mv. vil også bare under særlige forhold gi ansvar ved tjenestemenns korrupte opptreden. Vilkårene for organ­ansvar krever mer enn, og prinsipielt sett noe annet enn, at korrupsjon er begått av en tjenestemann under utøvelsen av dennes funksjon. Organansvaret kan ikke anses som avgjørende ved vurderingen av om konvensjonen artikkel 5 er tilfredsstilt.

Staten kan bli ansvarlig for korrupsjonens skadefølger basert på at statens tjenestemenn forsettlig eller uaktsomt forsømmer forebyggingstiltak og kontrolltiltak som tar sikte på å hindre korrupsjon. Et ytterligere vilkår for slikt ansvar vil være at de forsømte tiltakene i det enkelte tilfellet faktisk ville hindret den korrupsjon som skjedde og skadefølgene av denne. Dette mulige ansvaret vil i tilfelle følge av arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1. Vurderingen av et mulig ansvar etter disse linjer vil i enkelttilfellene bli nokså konkret, og for ulike tenkelige typetilfeller av korrupsjon kan vurderingen falle ulikt ut. Mange typer korrupsjon kan det være svært vanskelig å hindre ved kontroll, noe som da etter forholdene vil hindre at staten blir holdt ansvarlig.

Spørsmålet om hva konvensjonen artikkel 5 krever er langt fra åpenbart. Departementet antar imidlertid at artikkel 5s pålegg om passende prosedyrer for å kreve erstatning, må forutsette at det finnes et generelt ansvarsgrunnlag som rekker videre enn organansvaret, ansvaret ved ugyldige enkeltvedtak og ansvar i kontraktsforhold, men at de nærmere erstatningsvilkårene blir et internrettslig spørsmål, jf. de forklarende merknader til konvensjonen, Explanatory Report, punkt 49. Departementet har etter fornyet vurdering vanskelig for å legge til grunn at artikkel 5 bare kan ses som en regel om at nasjonal rett skal ha et hensiktsmessig saksbehandlingssystem og prosessuelt system når noen krever erstatning fra staten mv. Artikkel 5 må antas å innebære en forpliktelse til å ha materielle erstatningsregler med en viss generell karakter. Departementet legger til grunn at konvensjonens krav best blir oppfylt ved en regel som har en generell karakter på samme måte som arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1, men uten den begrensingen som gjør at arbeidsgiveransvaret trolig ikke kan anses å dekke korrupsjonstilfellene. Best i tråd med å ha et ansvar for «korrupsjon begått av [statens] offentlige tjenestemenn under utøvelsen av deres funksjoner», jf. konvensjonens artikkel 5, vil det også være at ansvaret knyttes direkte til korrupsjonen, og ikke bare indirekte til forsømte forebyggings- og kontrolltiltak.»

I høringsnotatet ble det foreslått at arbeidsgiveren skal ha et objektivt ansvar for arbeidstakerens uaktsomme og forsettlige korrupsjonshandlinger, jf. lovutkastet § 1-6 nr. 1 annet punktum jf. første punktum. Det eneste som kreves er at korrupsjonen er skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Ytterligere krav om nærhet og påregnelighet i forhold til arbeidsforholdet oppstilles ikke, sml. arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1. Om departementets forslag til regulering av arbeidsgivers ansvar heter det i høringsnotatet:

«Et eventuelt lovfestet og utvidet ansvar for arbeidsgivere må anses som et praktisk viktig spørsmål. Spørsmålet har en praktisk betydning særlig fordi skaden som voldes på en tredjeperson ved korrupsjon kan være omfattende. Direkte skyldige enkeltpersoner vil ikke nødvendigvis være i stand til å dekke erstatningsansvaret de har pådratt seg.

Den sentrale begrunnelsen for en eventuell regel om et ansvar for statlige, kommunale og private arbeidsgivere er at når korrupsjon skjer i tilknytning til arbeidstakerens utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, anses arbeidsgiveren nærmere til å bære konsekvensene av korrupsjonen enn den skadelidte tredjeperson. Ileggelse av skadeserstatning dreier seg om å fordele konsekvensene av en skade mellom ulike involverte på skadevoldersiden og skadelidtesiden. Alternativet til ansvar for arbeidsgiveren er at de skadelidte selv må bære skadene i større grad. At arbeidsgiverne generelt sett vil være i stand til å sette inn forebyggende tiltak mot korrupsjon i tilknytning til sin virksomhet, kan også ses som en del av begrunnelsen for et objektivt arbeidsgiveransvar for korrupsjon. Iblant vil korrupsjonen være foretatt av arbeidstakeren i arbeidsgiverens interesse.

Konvensjonens artikkel 5 omhandler bare statlige arbeidsgivere. Etter departementets syn gjør argumentene for et arbeidsgiveransvar seg like sterkt gjeldende i privat og kommunal sektor, som i statlig sektor. Slik som utførelsen av offentlig virksomhet i dag er organisert, utføres dertil også offentlige oppgaver av private innenfor flere sektorer. I stor grad er fordelingen av oppgaver mellom offentlig og privat sektor også forskjellig etter hvor man befinner seg i landet. Dette taler også for likebehandling av arbeidsgivere, uansett status som enten statlig, kommunal eller privat. Fordelingen av oppgaver mellom statlig og kommunal sektor varierer også over tid. I relasjon til konvensjonen kan det også spørres om bestemmelsen om statens ansvar tar sikte på bare staten i snever forstand, eller offentlig sektor i det hele.

Et motargument mot å pålegge arbeidsgiverne et ansvar vil være at dette kan gi arbeidsgiveren en grunn til å la være å medvirke til å avdekke korrupsjonen. Departementet antar imidlertid at en slik motivasjon i flere tilfeller kan foreligge allerede før erstatningsreglene kommer inn i bildet, for å unngå negativ publisitet, sanksjoner fra myndighetene, eller fordi korrupsjonen har gitt følger som er til arbeidsgiverens gunst. Departementet vil også trekke frem at arbeidsgiveren etter gjeldende rettstilstand i en korrupsjonssak kan risikere å bli møtt av erstatningskrav på ulike grunnlag, for eksempel på kontraktsrettslig grunnlag eller ved ugyldige forvaltningsvedtak. Andre eksempler er hvis arbeidsgiverens egne organer eller andre ansatte enn de involverte i korrupsjonen har forsømt kontroll- og tilsynsplikter.

Et annet motargument mot et arbeidsgiveransvar – og i sterkest grad mot et objektivt ansvar for arbeidsgiveren – vil være at korrupsjonen iblant vil ha skjedd stikk i strid med arbeidsgiverens interesser. Iblant vil arbeidstakeren ved korrupsjonen ha påført også arbeidsgiveren skade.

Det kan være et spørsmål hvor strengt et eventuelt arbeidsgiveransvar bør være. Et objektivt ansvar er det strengeste alternativet, mens en lempeligere ordning kan være at ansvaret bare slår inn hvis også arbeidsgiveren kan lastes for feil. Et ansvar hvor det kreves at arbeidsgiveren selv kan lastes vil imidlertid praktisk sett være et snevert ansvar i forhold til staten, kommuner og større bedrifter og organisasjoner. Skyld utvist av arbeidsgiveren selv vil, for statens, kommuners og juridiske personers del, være skyld utvist av statens, kommunens eller den juridiske personens styrende organer. En ordning hvor arbeidsgiveren svarer objektivt hvor ansatte på visse nivåer har gjort seg skyldig i korrupsjon, men ikke for andre ansatte, kan også teoretisk sett tenkes. En slik ordning vil i tilfelle gi vanskelige avgrensningsproblemer i praksis, og vil også være avvikende i forhold til det ordinære arbeidsgiveransvaret. Det ordinære arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1 er et objektivt ansvar som slår inn når arbeidstakere på høyere eller lavere nivå har utvist skyld. Ansvaret er strengt i den forstand at det gjelder også når skylden som er utvist er grov, slik tilfellet normalt vil være ved korrupsjon.

Noe annet er at arbeidsgiveren også uten et objektivt ansvar for korrupsjon, som i forslaget til ny skadeserstatningslov § 1-6, kan hefte allerede etter skadeserstatningsloven § 2-1 dersom ansatte forsettlig eller uaktsomt forsømmer å utføre forebyggende eller kontrollerende tiltak som burde vært satt inn mot korrupsjon, og som i det konkrete tilfellet ville hindret korrupsjonen og dens skadevirkninger. Et objektivt ansvar knyttet direkte til det at en ansatt har gjort seg skyldig i korrupsjon, vil likevel gi et sterkere erstatningsvern, ikke minst fordi vanskelige bevisproblemer unngås.

Det kan spørres om Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon artikkel 4 nr. 1 i) tilsier at et objektivt ansvar for arbeidsgivere ikke er forenlig med konvensjonen. Etter nevnte konvensjonsbestemmelse skal lovgivningen som vilkår for skadeserstatning kreve at saksøkte har begått eller tillatt korrupsjonen, eller mislykkes i å ta rimelige eller fornuftige skritt for å forebygge korrupsjonen. I Explanatory Report punkt 42 fremgår at dette «means that employers are responsible for the corrupt behaviour of their employees if, for example, they neglect to organise their company adequately or fail to exert appropriate control over their employees». Hvis man tar bestemmelsen og de forklarende merknader helt på ordet utelukker dette et objektivt arbeidsgiveransvar i relasjon til så vel direkte korrupsjon, som i forhold til forebygging og kontroll for å hindre korrupsjon, og da også etter skadeserstatningsloven § 2-1. Det er imidlertid en lite rimelig fortolkning å forstå konvensjonen slik at arbeidsgiveren på dette området bare kan hefte for skyld utvist av sine styrende organer. Konvensjonen må etter Justisdepartementets vurdering forstås slik at det i nasjonal rett kan skje identifikasjon mellom en ansatt som aktiv skadevolder og dennes arbeidsgiver. Det vil si at en arbeidsgiver kan hefte på objektivt grunnlag forutsatt at en ansatt har utvist slik skyld eller gjort slike feil som er nevnt i artikkel 4 nr. 1 i). Etter Justisdepartementets vurdering er dette også den fortolkning som best samsvarer med konvensjonens artikkel 5 om korrupsjon begått av statens tjenestemenn under utøvelsen av deres funksjoner. Denne synes å forutsette at det i forhold til staten må gjelde ansvarsgrunnlag som har en viss generell rekkevidde, og at staten – som organ – med en viss generell rekkevidde må identifiseres med sine tjenestemenn som aktive skadevoldere i tilknytning til korrupsjon og korrupsjonsforebygging. Artikkel 5 ville ellers blitt uten nevneverdig betydning. I ytterste konsekvens ville for eksempel statens ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak bli innskrenket hvis ikke artikkel 4 nr. 1 i) tillot identifikasjon på objektivt grunnlag mellom staten og offentlige tjenestemenn.

Departementets foreløpige standpunkt er etter en helhetsvurdering at de beste grunner taler for et objektivt arbeidsgiveransvar, dersom en ansatt har gjort seg skyldig i korrupsjon. Det som fremstår som mest avgjørende for vurderingen er at arbeidsgiveren pga. sin tilknytning til arbeidstakeren generelt må anses nærmere enn den skadelidte tredjeperson til å bære konsekvensene av korrupsjon, hvis korrupsjonen er skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren.»

5.5.2 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene er kritiske til forslaget.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) går mot departementets forslag. KS viser til at det etter gjeldende rett som hovedregel ikke har vært ansvar for arbeidsgiveren der arbeidstakeren har begått straffbare handlinger, og at det vil innebære en vesentlig endring av retts­tilstanden hvis det innføres et objektivt ansvar som foreslått. KS viser til at straffbare handlinger anses å ligge utenfor det en arbeidsgiver kan føre kontroll med og ta ansvar for, samt være i strid med arbeidsgiverens interesser og mot arbeidsinstruksen. KS mener at et slikt ansvar i enkelte tilfeller, der arbeidsgiveren overhodet ikke kan klandres, vil få en rent pønal karakter. KS uttaler:

«KS er av den oppfatning at det ordinære arbeidsgiveransvaret i § 2-1 har preventiv effekt god nok. Det forhold at en arbeidsgiver kan bli ansvarlig dersom vedkommende ikke gjør det som kan eller bør gjøres for å unngå en korrupsjonssituasjon, er det som vil påvirke arbeidsgiver til å gjøre en jobb i forhold til holdningsdannelse og det å forebygge korrupsjon. At arbeidsgiver i tillegg skal kunne bli ansvarlig også der vedkommende har gjort alt som kan forventes, vil neppe ha ytterligere preventiv effekt. KS mener derfor det ikke er grunn til å innføre et objektivt erstatningsansvar for arbeidsgiver for arbeidstakernes straffbare handlinger som avviker fra det som følger av skadeserstatningsloven § 2-1, og går i mot en slik bestemmelse som foreslått i forslaget § 1-6 nr. 1 annet punktum.

Et ytterligere motargument er som anført i høringsnotatet at korrupsjon vil skje stikk i strid med arbeidsgiverens interesser – og kanskje også påføre denne tap. KS vil fremheve at dette argumentet særlig vil ha gyldighet for kommuner og fylkeskommuner. Disse vil ikke ha noe «å tjene» på korrupsjon, snarere tvert i mot. Dette kan stille seg noe annerledes for arbeidsgiveren til den som tilbyr bestikkelser eller annet, og som deretter vil kunne komme i en bedre posisjon enn dersom korrupsjon ikke var benyttet. Videre vil et objektivt ansvar kunne medføre svært urimelig resultat i konkrete enkeltsaker – der arbeidsgiver virkelig har gjort en innsats mot korrupsjon men likevel blir rammet. Dessuten kan et slikt ansvar få svært store konsekvenser for den enkelte arbeidsgiver i og med at det kan innebære ansvar for store økonomiske tap. Det må blant annet sees hen til mindre virksomheter, som kan risikere å gå konkurs.»

NHO mener at en arbeidsgiver allerede etter gjeldende rett, etter en konkret vurdering etter skadeserstatningsloven § 2-1, vil kunne holdes ansvarlig for ansattes brudd på korrupsjonsreg­lene:

«Av høringsnotatet kan det synes som om departementet legger til grunn at korrupsjon faller utenfor arbeidsgiveransvaret etter gjeldende rett, jf. første avsnitt på s. 7. Vi mener en slik konklusjon ikke er riktig, og i det minste for unyansert. Slik vi ser det, vil arbeidsgiver etter gjeldende rett i mange tilfeller kunne holdes erstatningsansvarlig for ansattes brudd på korrupsjonsreglene. I andre tilfeller vil arbeidsgiver ikke kunne holdes ansvarlig. Spørsmålet beror på en konkret anvendelse av skl. § 2-1 i lys av bl.a. Høyesteretts praksis.»

NHO viser til dommen i Rt. 2000 s. 211 som et eksempel på at arbeidsgiver etter gjeldende rett kan holdes ansvarlig, selv om den ansatte forsettlig har begått straffbare handlinger. NHO uttaler:

«Sistnevnte dom vil etter vår vurdering innebære at en rekke handlinger som omfattes av straffeloven § 276 a (og enkelte handlinger som omfattes av straffeloven § 276 c), kan føre til ansvar for arbeidsgiver etter gjeldende rett.

(…)

Vi kjenner ikke til rettspraksis som eksplisitt behandler spørsmålet om en arbeidsgiver kan holdes ansvarlig etter skl. § 2-1, ved ansattes brudd på straffeloven § 276 a eller § 276 c. De ulike korrupsjons- og påvirkningshandelstilfellene kan være så vidt forskjellige at spørsmålet uansett ikke kan løses generelt. I motsetning til hva som vil bli rettsstillingen dersom den foreslåtte bestemmelsen vedtas, må arbeidsgivers ansvar vurderes konkret i den enkelte sak. Slik vi ser det, på bakgrunn av de nevnte dommene, lar det seg imidlertid gjøre å utlede noen generelle utgangspunkter for gjeldende rett:

• Korrupsjon eller påvirkningshandel begått av en ansatt, kan føre til arbeidsgiveransvar dersom det er betydelig nærhet og sammenheng mellom de korrupte handlingene og den ansattes arbeidsfunksjon

• Der denne sammenhengen ikke er tilstrekkelig, og den ansatte forsettlig har begått handlinger som omfattes av straffeloven §§ 276 a og 276 c, vil arbeidsgiver ikke kunne holdes ansvarlig uten egen skyld.

(…)

Arbeidsgiveransvaret bygger på en avveining av flere hensyn, der bl.a. ønsket om å plassere driftsrisikoen hos arbeidsgiver, vektlegges. Rettspraksis viser imidlertid at ansvaret har visse begrensninger, som er velbegrunnede. Det er lite treffende å pålegge arbeidsgiver ansvar for ansattes skadevoldende handlinger når ansatte går utenfor det som er rimelig å regne med, og når de skadevoldende handlingene har en perifer tilknytning til arbeidet. Når arbeidsgiver i praksis ikke har mulighet til å forhindre at ansatte begår skadevoldende handlinger, bør arbeidsgiver ikke kunne holdes ansvarlig. Selv om hensynet til skadelidte og muligheten for pulverisering av ansvar alltid taler for at noen andre enn skadelidte skal bære skaderisikoen, bør et objektivt ansvar uten naturlige begrensninger reserveres til tilfellene som omfattes av gjeldende ulovfestede regler om objektivt ansvar (for «farlig bedrift»).»

I likhet med KS fremhever NHO at korrupsjon ofte skjer i strid med arbeidsgivers interesser, og at arbeidsgiveren regelmessig vil være skadelidende. NHO peker videre på at et unyansert objektivt erstatningsansvar kan lede til at arbeidsgivere blir mer tilbakeholdende med å avsløre korrupsjon. NHO mener at i den grad erstatningsregler vil ha preventiv effekt i korrupsjonssaker, vil regler basert på aktsomhetsvurderinger være mer treffende enn regler om objektivt ansvar. NHO uttaler om dette:

«En bedrift som er bekymret for sitt potensielle erstatningsansvar, vil ha incitamenter for å føre aktivt tilsyn og streng kontroll dersom ansvaret beror på en aktsomhetsvurdering. Interne kontrollrutiner m.v. vil ha liten betydning dersom ansvaret gjøres objektivt. Gjeldende regler om ansvar basert på culpavurderinger – og om arbeidsgiveransvar der det er tilstrekkelig sammenheng mellom korrupsjonshandlingen og den ansattes arbeidsoppgaver – bør derfor videreføres.»

Den Norske Advokatforening mener at lovforslaget innebærer en endring av det rettslige utgangspunktet ved at arbeidsgiveren pålegges et objektivt erstatningsansvar, og at forslaget må modifiseres. Advokatforeningen mener at det må kunne sannsynliggjøres en eller annen form for svikt hos arbeidsgiveren som det er rimelig, under en streng synsvinkel, å hevde har medført eller medvirket til at korrupsjonen kunne skje. Advokatforeningen peker på at korrupsjonen ofte vil være foretatt uten kunnskap fra arbeidsgiverens side eller med noen reell mulighet for denne til å forhindre forholdet, og ofte vil korrupsjonen være klart i strid med arbeidsgivers interesser. Ifølge Advokatforeningen vil det i slike tilfeller virke urimelig å pålegge arbeidsgiveren et objektivt erstatningsansvar.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) mener at et objektivt ansvar vil bryte med hovedregelen i norsk erstatningsrett og må anses svært betenkelig ut fra et rettssikkerhetssynspunkt. HSH mener at et objektivt ansvar for arbeidsgivere vil virke svært urimelig, og at en arbeidsgivers ansvar må begrenses til tilfeller hvor det kan sannsynliggjøres skyld hos arbeidsgiveren i form av feil eller svikt som det er rimelig å hevde har medført eller medvirket til at korrupsjon kunne skje. HSH viser til at korrupsjonen kan ha skjedd klart i strid med arbeidsgiverens interesse, og at arbeidsgiveren selv kan være skadelidende. HSH peker videre på at et erstatningsansvar vil kunne ha store økonomiske konsekvenser for små- og mellomstore bedrifter. HSH mener videre at det må stilles krav om årsakssammenheng og påregnelighet.

Også Oslo kommune (byrådsavdeling for finans og utvikling) er kritisk til forslaget om et objektivt arbeidsgiveransvar, og uttaler:

«Oslo kommune støtter opp under det antikorrupsjonsarbeidet som pågår nasjonalt og internasjonalt. Oslo kommune anstrenger seg kontinuerlig for å bygge opp systemer og kontrollrutiner som skal forebygge og avdekke eventuell korrupsjon i kommunens organer.

Det er en kjensgjerning at uansett hvor gode rutiner og systemer man har på området, er det umulig for en arbeidsgiver å sikre seg 100% mot at korrupsjon kan forekomme. Når korrupsjon begås av kommunens ansatte er kommunen også som regel skadelidende i tillegg til tredjepart. Det kan tenkes at kommunen har lidd et økonomisk tap som følge av korrupsjonen, og uansett vil kommunen alltid være rammet ved at omdømmet og tilliten blant befolkningen er skadet. For kommunen vil derfor alltid korrupsjon gå på tvers av arbeidsgivers interesser (og ikke bare iblant, slik departementet uttrykker det s. 10 i høringsnotatet).»

Rogaland statsadvokatembeter er skeptisk til et objektivt erstatningsansvar for arbeidsgivere og uttaler:

«Vi er noe i tvil om objektivt erstatningsansvar for arbeidsgiver for ansattes passive korrupsjon (strl. § 276a litra a) vil være rimelig og hensiktsmessig. Korrupsjon kjennetegnes nettopp ved at det som følge om tilsagn om urettmessig begunstigelse treffes en annen avgjørelse en den som ellers ville blitt truffet. Dette medfører at den korrupte ikke lengre treffer avgjørelse i bedriftens/ etatens interesse men til fordel for den som betaler (og seg selv). Slike avgjørelser vil etter sitt vesen alltid være en annen enn den optimale for arbeidsgiver, og derved i strid med dennes interesser. Den bedrift/etat som har en korrupt ansatt vil i mange henseender rammes minst like hardt som de øvrige som rammes av korrupsjonen. Dette gjelder både ved at det treffes uhensiktsmessige eller tapsbringende beslutninger, og eventuelt omdømmetap, dersom forholdet blir kjent.

Argumentene for et objektivt arbeidsgiveransvar er vesentlig sterkere ved aktiv korrupsjon (strl. § 276a litra b). På den annen side vil et objektivt ansvar bare komme til anvendelse i de tilfeller hvor korrupsjonen ikke er initiert av bedriftens styrende organer, og disse heller ikke kan legges noen uaktsomhet til last i forhold til den ansattes korrupsjon. I de øvrige tilfeller vil ett strengt uaktsomhetsansvar gi tilstrekkelig grunnlag for erstatningsplikt. Etter vår oppfatning kan det reises spørsmål ved om det er tilstrekkelig grunnlag for et objektivt ansvar for disse presumptivt sjeldne tilfellene. Det må formodes at de fleste bedrifter/ etater uavhengig av et objektivt erstatningsansvar vil gjøre det som er mulig for å unngå ansattes aktive bruk av korrupsjon. Særlig vil et strengt uaktsomhetsansvar i like stor grad ivareta de hensyn departementet søker å sikre ved å foreslå objektivt ansvar. Dersom bedriften / etaten har opptrådt fullt ut aktsomt, er det heller ikke uten videre rimelig at de dekker ett eventuelt tap oppstått som følge av korrupsjon. Dette gjelder særlig dersom ansvaret også skal omfatte eventuelle oppreisningskrav.»

Rogalandstatsadvokatembeter uttaler videre at de erstatningsrettslige konsekvensene kan bli betydelige, og for en del virksomheter ødeleggende, dersom departementets forslag vedtas fullt ut. Ifølge Rogaland statsadvokatembeter vil denne virkningen i det vesentlige fjernes dersom man erstatter forslaget til objektivt arbeidsgiveransvar med et uaktsomhetsansvar.

Også riksadvokaten er tvilende til om arbeidsgiveransvaret bør være objektivt, og mener at et strengt uaktsomhetsansvar må være å foretrekke. Riksadvokaten har for øvrig følgende merknader til ansvarsregelen for arbeidsgivere:

«Konvensjonens artikkel 5 omhandler bare statlige arbeidsgivere. Riksadvokaten er enig med departementet i at en likebehandling av arbeidsgivere, uansett status er mer naturlig i Norge. Vektleggingen av statens ansvar i artikkel 5 kan neppe forhindre at også andre arbeidsgivere pålegges samme ansvar. Med inspirasjon fra straffeloven § 48a kan, så langt det passer, arbeidsgivere defineres slik «Med arbeidsgivere menes her selskap, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.»

Riksadvokaten foreslår at man ved erstatningsansvar for arbeidsgiver anvender utrykket «på vegne av», det vi si det samme uttrykk som ved straffansvar for foretak, jf straffeloven § 48a. Ved anvendelse av det etablerte begrepet «på vegne av» fra straffeloven § 48a åpner man også opp for anvendelse av rettspraksis gjeldende § 48a. Spørsmål om når arbeidstaker og arbeidsgiver alene eller i fellesskap skal stå til ansvar for sine handlinger er avklart i rettspraksis gjeldende § 48a. Denne rettspraksisen kan gi veiledning ved tolkning av § 6-1. Forslagsvis kan formuleringen være: «Erstatning kan også kreves fra den ansvarliges arbeidsgiver hvis korrupsjonen/påvirkningshandelen er skjedd på vegne av arbeidsgiver.»

Når det gjelder hvilke krav konvensjonen stiller på dette punktet, synes Den Norske Advokatforening , Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) alle å mene at konvensjonen ikke krever innført et objektivt ansvarsgrunnlag i norsk rett som foreslått i høringsnotatet. Også Oslo kommune(byrådsavdeling for finans og utvikling) synes å være av samme oppfatning selv om kommunen i utgangspunktet finner spørsmålet uklart:

«Oslo kommune mener det er uklart om konvensjonens bestemmelser foreskriver et objektivt ansvar slik vi kjenner det i norsk rett. Konvensjonens artikkel 4 tyder på at objektivt arbeidsgiveransvar ikke gjelder for de tilfelle at arbeidsgiver har truffet rimelige foranstaltninger for å hindre korrupsjon. Etter Oslo kommunes mening kan konvensjonens bestemmelser oppfylles ved at det stilles vilkår når det gjelder arbeidsgivers handlemåte i forhold til et eventuelt erstatningsansvar. Dersom det kan vises til gode rutiner, både i forhold til forebyggelse og etterfølgende kontroll, bør arbeidsgiver ikke være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Synspunktet ovenfor gjelder både i forhold til erstatning for økonomisk tap og oppreisningserstatning.»

Også Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at man ikke kan se at spørsmålet om norsk rett er i samsvar med artikkel 5 i konvensjonen skal gi grunnlag for et forslag som i høringsnotatet. NHO mener imidlertid det kan stilles spørsmål ved om gjeldende rett fullt ut oppfyller kravene i konvensjonen om erstatning ved korrupsjon begått av offentlig tjenestemann, og uttaler om dette:

«Etter å ha vurdert problemstillingene som er behandlet i høringsnotatet pkt. 2.3, er vi enige i at det kan reises tvil om gjeldende rett i alle aktuelle tilfeller gir skadelidte mulighet til å nå frem med erstatningskrav mot offentlig myndighet. Vi mener gjeldende rett gir tilstrekkelig adgang til å fremme erstatningskrav i forbindelse med ugyldige enkeltvedtak, og at gjeldende rett klart nok sikrer den erstatningsrettslige posisjonen til de som lider tap som følge av bestikkelser m.v. av offentlige ansatte i forbindelse med anbud om kontrakter. Vi ser imidlertid – som departementet gjør – at det er tvil om gjeldende rett entydig sikrer den erstatningsrettslige posisjonen for de som lider tap etter korrupsjon som har påvirket annen myndighetsutøvelse.

Slik vi ser det, byr det på få lovgivningsmessige utfordringer å sikre at norsk rett er i overensstemmelse med konvensjonens artikkel 5. Med den helt spesielle rollen offentlige myndigheter har, og fordi det ligger et betydelig ansvar i å forvalte myndighet på fellesskapets vegne, vil det etter vår mening være uproblematisk å innføre regler som klart pålegger det offentlige erstatningsansvar for skade lidt etter korrupsjon, begått av offentlige tjenestemenn under utøvelsen av deres funksjon. Korrupsjon begått av offentlige tjenestemenn vil på mange måter være mer alvorlig enn korrupsjon næringsdrivende imellom – sett hen til den myndighet som forvaltes av det offentlige. Og en klar regel om det offentliges ansvar i slike saker, synliggjør det spesielle ansvaret det offentlige bør ha, og har, etter konvensjonens artikkel 5.»

Riksadvokaten og Rogaland statsadvokatembeter går ikke nærmere inn på hva konvensjonen krever.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler seg videre om konvensjonen på den annen side er til hinder for at man i norsk rett eventuelt går lenger enn konvensjonen krever:

«Selv om vi mener at konvensjonen isolert sett ikke er til hinder for at Norge vedtar nærmest ubegrensede regler om identifikasjon mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, mener vi at konvensjonens regulering som sådan er et vektig argument for ikke å vedta mer vidtrekkende ansvarsregler. For det første gir konvensjonens artikkel 4 klart uttrykk for at det er de uaktsomme handlinger eller unnlatelser som bør føre til ansvar; ikke arbeidsgiverposisjonen i seg selv. For det annet er det grunn til å tro at de fleste konvensjonsstatene vil sørge for at statenes erstatningsregler ikke leder til et langt større ansvar enn det konvensjonen tilsier. Dette vil i så fall føre til at norske arbeidsgivere er underlagt mer vidtrekkende erstatningsregler enn andre sammenlignbare virksomheter i utlandet. Dette kan gi en uheldig ansvarseksponering når norske selskaper utøver virksomhet i utlandet.» (…)

Riksadvokaten har for øvrig synspunkter på den nærmere utformingen av en erstatningsregel, og tar til orde for å utforme erstatningsbestemmelsen mer i tråd med straffeloven 1902 kapittel 3 A om foretaksstraff.

5.5.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn taler den klare skepsisen i høringsrunden for at forslaget om arbeidsgiveransvar modifiseres sammenliknet med forslaget i høringsnotatet. En modifisering forutsetter at konvensjonen ikke krever et så strengt ansvar som opprinnelig foreslått. Departementet tar derfor først stilling til hvilke krav konvensjonen stiller.

Bakgrunnen for forslaget i høringsnotatet var at departementet var noe i tvil om norsk rett i tilstrekkelig grad oppfyller artikkel 5 i konvensjonen om statens ansvar for korrupsjon begått av dens offentlige tjenestemenn under utøvelsen av deres funksjoner. Flere høringsinstanser mener at konvensjonen ikke krever et så strengt ansvar som foreslått i høringsnotatet. På bakgrunn av innspillene i høringen og en nærmere vurdering av konvensjonens ordlyd og forklarende rapport er departementet enig i dette.

Konvensjonen artikkel 4 angir vilkårene for erstatning. Det fremgår her at man skal kunne saksøke den som har begått korrupsjonen, eller den som har unnlatt å treffe rimelige tiltak for å hindre korrupsjonen. Dette kan for eksempel være en arbeidsgiver, jf. den forklarende rapporten til konvensjonen avsnitt 42. Det er naturlig å oppfatte det slik at det kan være tale om arbeidsgivere i både offentlig og privat sektor. Ansvarsgrunnlaget, også for en arbeidsgiver, synes i konvensjonen å bygge på culpabetraktninger.

Departementet kan etter en fornyet vurdering ikke se at artikkel 5 etter sin ordlyd gir grunnlag for å anta at det skal gjelde noe særskilt ansvarsgrunnlag for staten utover ansvarsgrunnlaget angitt i artikkel 4. De nærmere vilkår for arbeidsgiveransvaret, for eksempel om staten skal gå fri ansvar hvis den ikke kan legges noe til last, må det være opp til nasjonal lovgivning å fastsette, noe som sies uttrykkelig i avsnitt 49 i de forklarende merknadene som lyder:

«Article 5 does not indicate the conditions for the liability of the Party. The Convention leaves each Party free to determine in its internal law the conditions in which the Party would be liable (…).»

Artikkel 5 gjelder etter sin ordlyd statens ansvar for korrupsjon begått av dens offentlige tjenestemenn.

Departementet foreslår imidlertid at den norske erstatningsregelen om korrupsjon skal omfatte både privat og hele offentlig sektor. Etter departementets syn er det ikke grunn til å begrense arbeidsgiveransvaret på dette området til staten som arbeidsgiver. Argumentene for et arbeidsgiveransvar gjør seg like sterkt gjeldende i privat og kommunal sektor, som i statlig sektor. Slik utførelsen av offentlig virksomhet i dag er organisert, utføres også offentlige oppgaver av private på flere områder. Fordelingen av oppgaver mellom offentlig og privat sektor kan også variere fra kommune til kommune. Dette taler for likebehandling av arbeidsgivere, uansett status som statlig, kommunal eller privat. Fordelingen av oppgaver mellom statlig og kommunal sektor varierer også over tid.

Selv om konvensjonen ikke krever innført et så strengt arbeidsgiveransvar som foreslått i høringsnotatet, er den ikke til hinder for et slikt ansvar. Dette er også lagt til grunn i høringsnotatet, og høringsinstansene er ikke uenige i dette. I det følgende drøfter departementet spørsmålet om det, uansett konvensjonens krav, er hensiktsmessig å innføre et strengt ansvar for arbeidsgiver.

Behovet for å innføre nye og strengere regler beror på hvor langt det alminnelige arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1 rekker.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at skadeserstatningsloven § 2-1 kan påføre en arbeidsgiver ansvar som følge av forsømte forebyggings- og kontrolltiltak, men trolig ikke for arbeidstakeres korrupsjon i seg selv. Departementet mener etter en fornyet vurdering at skadeserstatningsloven § 2-1 nok etter omstendighetene også kan få anvendelse i disse tilfellene, jf. nedenfor.

Spørsmålet om en arbeidsgivers erstatningsansvar overfor en tredjeperson for straffbare handlinger begått av en ansatt var oppe i en høyesterettsdom inntatt i Rt. 2000 s. 211. En bank ble holdt ansvarlig som arbeidsgiver for tap voldt ved bedrageri, der en av bankens ansatte medvirket. Sakens faktum var som følger: En banksjef i DnB medvirket med overlegg til at en annen person fikk overført og utbetalt 17, 2 millioner kroner. Pengene ble overført fra en konto i Kreditkassen til en privatkonto i DnB for deretter å bli utbetalt. Størstedelen av Kreditkassens tap ble dekket av et forsikringsselskap, som deretter krevde regress fra DnB. Spørsmålet var om DnB som arbeidsgiver ble ansvarlig for sin banksjefs delaktighet i bedrageriet. Høyesterett uttalte:

«Ut fra motivene [til skadeserstatningsloven] synes utgangspunktet etter dette å være at forsettlige og uredelige handlinger ikke i seg selv utelukker arbeidsgiveransvaret, men slike forhold kan imidlertid føre til at arbeidstakeren har gått utenfor det som er rimelig å regne med. I så fall faller handlingen utenfor arbeidsgiveransvaret. Hvorvidt det er tilfelle, må vurderes konkret.»

Det er etter dette klart at en arbeidsgiver kan bli erstatningsansvarlig etter § 2-1 for skader voldt ved ansattes straffbare handlinger. Dette må også gjelde for korrupsjonshandlinger. I den nærmere vurderingen av om arbeidsgiveren blir ansvarlig, må det foretas en totalvurdering av om korrupsjonen har en nær nok sammenheng med den ansattes arbeidsoppgaver og er så påregnelig for arbeidsgiveren at det tilsier ansvar for ham. Selv om dommen i Rt. 2000 s. 211 gjelder bedrageri, har følgende av rettens betraktninger etter departementets syn interesse også for korrupsjonstilfellene:

«Som kunderådgiver for særlig velstående kunder fremstår det som meget naturlig at B aktivt bidro til åpning av en ny konto for en av sine klienter. Rett nok skjedde det hele i bedragersk hensikt og med forfalsket signaturkort, men både innad i banken og utad var B den serviceytende kunderådgiver. På samme måte fremstår det som normalt at kunderådgiveren opptrer aktivt og med tett oppfølging når en kunde som rådgiveren har ansvar for, skal ha ut en kontantsum av størrelse som i vår sak. Handlingene er således foretatt i tilknytning til den regulære drift av banken. Disse momenter taler for at arbeidsgiveransvaret dekker Bs handlinger (…)

Selv om det således eksisterer en utpreget nærhet mellom Bs arbeidsoppgaver og de skadevoldende handlingene, må det i tillegg spørres om handlingene er så ekstraordinære at de faller utenfor det som er rimelig å regne med, jf. § 2-1 nr 1 annet punktum. Dette skal i følge lovbestemmelsen avgjøres ut fra arten av virksomheten og karakteren av arbeidet. Vi står i vår sak overfor en bank som mottar penger til oppbevaring og forvaltning, og dessuten forestår betalingsformidling. I en slik virksomhet kan man i alminnelighet ikke se bort fra at en ansatt fra tid til annen i forbindelse med sine arbeidsoppgaver prøver å begå straffbare handlinger. Jeg kan ikke se at en handlings straffbarhet i seg selv vil være tilstrekkelig for å unnta situasjonen fra arbeidsgiveransvaret. Og jeg kan heller ikke se at den konkrete situasjon i vår sak – det dreier seg om et stort pengebeløp og det er involvert flere personer i tillegg til den bankansatte – fremstår som så upåregnelig at den av den grunn faller utenfor området for arbeidsgiveransvaret.

Etter min mening taler også legislative argumenter for at arbeidsgiveransvaret bør omfatte Bs handlinger. En av begrunnelsene for arbeidsgiveransvaret ligger i prevensjonstanken – at skadevoldersituasjoner vil kunne forebygges. Det er DnB som kan iverksette så vel praktiske som organisatoriske tiltak for å redusere muligheten for at utro tjenere påfører banken eller andre tap. (…)

DnB har (…) hevdet at banken likevel ikke kan være ansvarlig fordi det ikke er årsakssammenheng mellom Bs handlinger og Kreditkassens tap. Det pekes på at tapet ble forårsaket av den falske giroen. Da pengene ble overført til B og bedrageriet var fullbyrdet, hadde B bare opprettet kontoen for A. I seg selv var dette en fullt lovlig handling som ikke kan medføre erstatningsplikt.

Denne argumentasjonen kan ikke føre frem. For det første er det neppe treffende å kalle det en lovlig handling når en konto opprettes ved bruk av falskt underskriftskort i den hensikt å benytte kontoen til gjennomføring av bedragerier. Men dernest dreier det seg her om å fastslå årsaken til at Kreditkassen led et tap på 17,2 millioner kroner. Sentralt for dette tapet står uttaket av pengene fra DnB. Først på dette tidspunkt fikk bedragerne realisert sitt mål. Både opprettelsen av kontoen og uttaket av pengene har den nødvendige årsakssammenheng med Kredittkassens tap.»

I avgjørelsen er det vist til annen rettspraksis knyttet til ansattes straffbare handlinger hvor det ikke ble funnet å være tilstrekkelig nærhet og påregnelighet til å konstatere ansvar for arbeidsgiveren, jf. den såkalte rengjøringsbyrådommen inntatt i Rt. 1982 s. 1349 og vaktmesterdommen inntatt i Rt. 1996 s. 385. Departementet går ikke nærmere inn på disse avgjørelsene, da faktum i disse sakene lå slik an at de er mindre relevante for spørsmålet om arbeidsgiveransvar for korrupsjonshandlinger.

Om den nærmere vurderingen i Rt. 2000 s. 211 uttaler Bjarte Askeland i Erstatningsrettslig identifikasjon (2002) s. 141:

«Når Høyesterett legger vekt på at handlingene ble «foretatt i tilknytning til den regulære drift av banken», bygger man i realiteten på at arbeidstakeren benyttet seg av at han var plassert i en posisjon hvor han hadde tillit og dermed adgang til å utføre bedrageriet. Arbeidsgiver gav dermed arbeidstakeren middelet for skadehandlingen. Dette skaper en tilknytning mellom arbeidsgiver og skadehandlingen som det virker rasjonelt å legge vekt på.»

Etter departementets syn kan tilsvarende betraktninger etter omstendighetene være nærliggende i mange korrupsjonstilfeller.

Selv om det etter dette kan legges til grunn at skadeserstatningsloven § 2-1 kan innebære ansvar også i korrupsjonstilfeller, mener departementet at det kan være behov for en særskilt regulering av arbeidsgiveres erstatningsansvar for korrupsjon som har skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Departementet viser for det første til at det er noe usikkert hvor langt skadeserstatningsloven § 2-1 rekker, og dermed om bestemmelsen gir en tilstrekkelig regulering av ansvaret. En særskilt lovbestemmelse vil videre kunne utformes spesielt med sikte på korrupsjonstilfellene, og kan dermed gi en mer tilpasset anvisning på hva som skal være vurderingstemaet når man skal ta stilling til om arbeidsgiveren skal ilegges ansvar. Departementet viser dessuten til at en egen lovbestemmelse vil være med på å tydeliggjøre arbeidsgiverens ansvar for å forhindre at det begås korrupsjon i virksomheten.

I lys av høringen foreslår departementet en modifisert versjon av høringsnotatets forslag, slik at arbeidsgiveren kan bli fri for ansvaret ved å påvise at alle rimelige forholdsregler er tatt for å hindre korrupsjon og ansvar heller ikke vil være rimelig etter en samlet vurdering av omstendighetene i saken. Siden departementets forslag vil medføre ansvar i noe større utstrekning enn skadeserstatningsloven § 2-1, vil § 2-1 ikke få betydning i korrupsjonstilfellene.

Et modifisert ansvar for arbeidsgiveren sammenliknet med forslaget i høringsnotatet, vil langt på vei ivareta de hensyn som departementet var opptatt av i høringsnotatet. Bestemmelsen vil dermed kunne gi et viktig bidrag til å bekjempe korrupsjon.

Ansvaret vil kunne virke preventivt ved at det kan bidra til at arbeidsgiveren sørger for kontrolltiltak for å hindre korrupsjon. Et modifisert ansvar kan derfor tenkes å ha vel så god preventiv effekt enn et rent objektivt ansvar. At arbeidsgiversiden oppfatter ansvaret som rimelig, kan trolig i seg selv medvirke til at virksomheter i større grad lojalt søker å forebygge korrupsjon og bringe eventuell korrupsjon frem i lyset.

Flere høringsinstanser har pekt på at korrupsjon oftest skjer i strid med arbeidsgiverens interesser, og at arbeidsgiveren selv vil kunne ha tap som følge av korrupsjonen. Også dette taler etter departementets syn for et modifisert ansvar.

I de tilfellene hvor det ikke foreligger ansvarsgrunnlag for arbeidsgiveren, vil skadelidte uansett kunne rette kravet mot den direkte skadevolderen. Forutsatt at denne er søkegod, vil det sikre at skadelidte får dekket sitt tap.

Riksadvokaten har tatt til orde for å utforme erstatningsbestemmelsen mer i tråd med straffeloven 1902 kapittel 3 A om foretaksstraff. Øvrige høringsinstanser har ikke hatt synspunkter på spørsmålet. Departementet mener det er hensiktsmessig å legge til grunn erstatningsrettslig regulering og praksis også i disse sakene, og følger opp forslaget i høringsnotatet om at skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 2 og 3 med definisjon av arbeidstakerbegrepet og arbeidsgiverbegrepet gis tilsvarende anvendelse, jf. lovforslaget § 1-6 nr. 1 tredje punktum innledningsvis. Se nærmere om skadeserstatningsloven § 2-2 og 2-3 nedenfor under punkt 5.6. Når det gjelder riksadvokatens forslag om å benytte formuleringen «korrupsjonen/påvirkningshandelen er skjedd på vegne av arbeidsgiveren», mener departementet at dette forslaget vil gi en for snever avgrensning av erstatningsansvaret.

5.6 Særlig om heftelsesform, lemping, regress og medvirkning

5.6.1 Høringsnotatet

Det er ikke sagt uttrykkelig i høringsnotatet at arbeidsgiveren og arbeidstakeren hefter solidarisk overfor skadelidte, men dette må på vanlig måte legges til grunn i samsvar med regelen om solidaransvar i skadeserstatningsloven 5-3 nr. 1. Et slikt krav følger også av konvensjonen artikkel 4 nr. 2. Den skadelidte kan dermed i utgangspunktet gå på hvem han vil. Den skadelidte kan imidlertid ikke med endelig virkning bestemme hvor ansvaret skal plasseres. Det kan derfor i ettertid skje en fordeling mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren i en regressomgang, jf. de særlige regress- og lempingsreglene i skadeserstatningsloven § 2-2 og 2-3, som etter høringsforslaget § 1-6 nr. 1 tredje punktum vil gjelde tilsvarende ved skade voldt ved korrupsjon. I høringsnotatet heter det følgende om disse bestemmelsene:

«Lovens § 2-2 gjelder lemping av arbeidsgiverens ansvar, og må ha samme aktualitet i korrupsjonstilfeller som ved annen skade voldt av en arbeidstaker som arbeidsgiveren svarer for.

Lovens § 2-3 om lemping av arbeidstakerens ansvar bør også gjelde tilsvarende. Da det å være innblandet i korrupsjon i alminnelighet må anses som et nokså graverende forhold fra arbeidstakerens side, kan det antas at lempingsregelen ikke uten videre vil slå inn i alle tilfeller der den ellers kan tenkes å slå inn. Er forholdet forsettlig og straffbart, vil dette sterkt tale imot at lemping foretas. Forholdene kan i praksis likevel være så forskjellige fra tilfelle til tilfelle, at lemping av ansvaret må kunne vurderes på samme måte som i andre tilfeller. Ansvaret etter § 1-6 nr. 1 første ledd vil bl. a. gjelde for medvirkning til korrupsjon, og det er ikke gitt at for eksempel en underordnet ansatt som medvirker til en overordnet ansatts korrupsjonshandlinger bør bedømmes like strengt som den overordnede. Skyldmomentet og graden av medvirkning vil ha betydning ved lempingsvurderingen.

At § 2-3 gjelder tilsvarende, betyr følgende: Lovens § 2-3 nr. 1 gjelder lemping når arbeidsgiveren som er blitt ansvarlig for arbeidstakeren etter § 1-6 nr. 1 annet punktum krever regress fra arbeidstakeren. Lovens § 2-3 nr. 2 første punktum gjelder når den skadelidte tredjeperson krever erstatning fra arbeidstakeren selv etter § 1-6 nr. 1 første punktum. Lovens § 2-3 nr. 2 annet punktum gjelder ved et eventuelt etteroppgjør mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren, dersom arbeidstakeren selv først har ytet erstatning til den skadelidte tredjeperson. Regelen må som § 2-3 nr. 1 antas å få mindre betydning i praksis ved korrupsjon enn ved annen skadeforvoldelse. Regelen sikrer imidlertid at mellomoppgjøret mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren ikke blir avhengig av hvem den skadelidte tredjeperson innkrever erstatning fra først. Regelen i § 2-3 nr. 3 gjelder for situasjonen der arbeidsgiveren for egen skade krever erstatning fra arbeidstakeren etter § 1-6 nr. 1 første punktum.

Vesentlig i forslaget til ny § 1-6 nr. 1 er det at begrensningene i § 2-1 nr. 1 første punktum i.f. (om at det tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten er tilsidesatt) og § 2-1 nr. 1 annet punktum (om at ansvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som det etter virksomhetens art mv. er rimelig å regne med) ikke gis tilsvarende anvendelse. Ansvaret for arbeidsgiveren er dermed strengt, også i betraktning av at arbeidsgiveren selv kan være en blant flere skadelidte ved korrupsjonen. Et slikt ansvar bygger som sagt på at arbeidsgiveren må anses nærmere til å bære skaden enn en skadelidt tredjeperson, pga. tilknytningen til arbeidstakeren som har begått eller medvirket til korrupsjon i tilknytning til utføring av sitt arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Arbeidsgiveren kan gjøre tiltak for å forebygge korrupsjon i egen virksomhet, men et ansvar vil slå inn også der forebyggende tiltak er gjort uten å ha hatt effekt. I så fall vil dette være et moment for lemping etter § 1-6 nr. 1 tredje punktum, jf. § 2-2 nr. 1. Ved vurderingen av lemping av arbeidsgiverens ansvar i forhold til en skadelidt tredjeperson, bør imidlertid hensynet til reparasjon for tredjeperson ha vesentlig vekt. Normalt må arbeidsgiveren anses som nærmere til å bære den økonomiske risikoen for korrupsjonens skadefølger, slik at lemping ikke bør skje uten videre selv der arbeidsgiveren har opptrådt uklanderlig og aktivt har søkt å forebygge korrupsjon i sin virksomhet. Arbeidsgiveren vil på sin side kunne kreve regress fra den ansvarlige arbeidstaker så langt dette følger av § 1-6 nr. 1 første punktum, jf. også tredje punktum og § 2-3 nr. 1.»

Spørsmålet om skadelidtes medvirkning ble ikke uttrykkelig tatt opp i høringsnotatet, men det er forutsatt at slik medvirkning kan komme i betraktning.

5.6.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til forslaget om å gi skadeserstatningsloven §§ 2-2 og 2-3 anvendelse også i korrupsjonssaker.

Når det gjelder den nærmere anvendelse av lempingsreglene, er Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) kritisk til departementets syn i høringsnotatet. Ifølge NHO er det urimelig å innføre et tilnærmet ubegrenset objektivt ansvar for arbeidsgiveren, uten at det ved lempingsvurderingen legges stor vekt på arbeidsgiverens opptreden og de tiltak som denne har iverksatt for å forebygge korrupsjon. NHO uttaler:

«Etter gjeldende rett kan arbeidsgivers ansvar etter skl. § 2-1 lempes i medhold av § 2-2, jf. skl. § 5-2, som lyder:

«Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.»

Lovforslaget åpner etter sin ordlyd for lemping. (En annen sak er hvorvidt det lovteknisk er heldig å innføre lempingshjemmelen gjennom en henvisning til skl. § 2-2, som i sitt første ledd kun viser til den alminnelige lempingsregelen i skl. § 5-2. Lovteknisk kunne det kanskje enklere vært vist direkte til § 5-2.)

Selv om lempingen foreslås vurdert i tråd med § 2-2 jf. § 5-2, kan det synes som om departementet legger til grunn at lempingsmulighetene skal være snevrere enn det som ellers følger av § 5-2. Vi viser spesielt til departementets bemerkning avslutningsvis i høringsnotatet pkt. 3.2.4, der det heter:

«Ved vurderingen av lemping av arbeidsgiverens ansvar i forhold til en skadelidt tredjeperson, bør imidlertid hensynet til reparasjon for tredjeperson ha vesentlig vekt. Normalt må arbeidsgiveren anses som nærmere til å bære den økonomiske risikoen for korrupsjonens skadefølger, slik at lemping ikke bør skje uten videre selv der arbeidsgiveren har opptrådt uklanderlig og aktivt har søkt å forebygge korrupsjon i sin virksomhet.»

Disse vurderingene forsterker vår motstand mot forslaget. Det er meget urimelig å innføre et tilnærmet ubegrenset objektivt ansvar for arbeidsgiver, uten at det ved lempingsvurderingen legges stor vekt på arbeidsgiverens opptreden og de tiltak som denne har iverksatt for å forebygge korrupsjon. Vi minner om at skl. § 5-2 foreskriver at «skyldforhold og forholdene ellers» skal iakttas ved vurderingen av lemping. Vi mener at en utvidelse av ansvar – ved at begrensningene som ellers følger av § 2-1 er foreslått å ikke gjelde – tilsier at ansvaret i større grad enn ellers bør lempes.»

NHO uttaler videre følgende om medvirkning:

«Slik vi ser det bør en regel som innebærer en tilnærmet ubegrenset aktiv identifikasjon på skadevoldersiden, slik forslaget til § 1-6 gjør, medføre tilsvarende passiv identifikasjon på skadelidtesiden. Sagt med andre ord; den svært omfattende erstatningsrettslige identifikasjonen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver på skadevoldersiden, må innebære at kretsen som skadelidte identifiseres med etter § 5-1 tredje ledd, blir tilsvarende.

Hvis en ansatt A i bedrift Z tar imot «smøring» fra ansatt B i bedrift X, og begge de ansatte klart har gått ut over det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten og karakteren av arbeidet, kan forslaget til § 1-6 innebære at bedrift Z er erstatningsansvarlig overfor bedrift X. Slik vi ser det bør § 5-1 tredje ledd i et slikt tilfelle også lede til identifikasjon på skadelidtesiden.»

5.6.3 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at lempings- og regressreglene i §§ 2-2 og 2-3 skal gjelde tilsvarende, jf. forslaget til § 1-6 nr. 1 tredje punktum.

Siden departementet foreslår å modifisere forslaget om arbeidsgiveransvar, jf. punkt 5.5 foran, faller etter departementets syn forutsetningen for merknaden fra Næringslivets Hovedorganisasjon om lemping i hovedsak bort. Departementet legger til grunn at lempingsvurderingen må skje etter forholdene i det enkelte tilfellet.

Konvensjonen artikkel 6 innebærer at konvensjonspartene må ha regler om skadelidtes medvirkning. Departementet legger til grunn at medvirkningsreglene i skadeserstatningsloven § 5-1 oppfyller konvensjonens krav.

Spørsmålet om identifikasjon på skadelidtes side (passiv identifikasjon) må vurderes ut fra forholdene i det enkelte tilfellet, basert på skadeserstatningsloven § 5-1 og prinsippene for passiv identifikasjon slik disse er utviklet gjennom rettspraksis. Med departementets forslag til arbeidsgiveransvar her i proposisjonen, vil imidlertid ikke det konkrete spørsmålet som NHO reiser, melde seg. I arbeidsforhold er det for tingskade og annen formueskade vanlig lære at den passive identifikasjonen går minst like langt som aktiv identifikasjon på skadevoldersiden. Hvorvidt også forslaget her i proposisjonen vil føre til ansvar for en arbeidsgiver for arbeidstakerens opptreden (aktiv identifikasjon) i det tilfellet NHO beskriver, vil bero på en konkret vurdering ut fra lovens vilkår. Departementet er uansett enig i at et endelig og fullt ansvar for arbeidsgiver Z i NHO´s eksempel, som et utgangspunkt kan synes mindre rimelig, og legger til grunn at skadeserstatningsloven § 5-1 eventuelt kan anvendes slik at man i et slikt tilfelle når et rimelig resultat.

5.7 Økonomisk tap

I høringsnotatet ble det foreslått at erstatningen skal dekke skadelidtes økonomiske tap, jf. nærmere om ikke-økonomisk tap under punkt 5.8. Høringsinstansene har ikke hatt merknader til dette. Departementet opprettholder forslaget, jf. lovforslaget § 1-6 nr. 2, og legger til grunn at man ved dette oppfyller konvensjonen artikkel 3. Økonomisk tap skal på vanlig måte omfatte personskadeerstatning, tingskadeerstatning og annen formueskade.

5.8 Ikke-økonomisk tap

5.8.1 Høringsnotatet

Spørsmålet om skadelidtes rett til erstatning for ikke-økonomisk tap ble første gang tatt opp av departementet i høringsnotatet 8. oktober 2003. Det ble den gang lagt til grunn at også erstatning for ikke-økonomisk tap er omfattet av forpliktelsen i konvensjonen artikkel 3, men at det er opp til statene å avgjøre hva slags ikke-økonomisk skade som skal dekkes og hva slags kompensasjon som i tilfelle skal gis. Departementet antok at norsk rett tilfredsstilte kravene i konvensjonen, og uttalte om dette:

«Etter skadeserstatningsloven § 3-6 første ledd kan det kreves erstatning for både økonomisk og ikke-økonomisk tap av en som har «krenket en annens ære». Dette innebærer at det kan kreves erstatning for alle utsagn som rammes av straffeloven § 247 slik denne må forstås i lys av den europeiske menneskerettskonvensjon. Et av alternativene i § 247 er «tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit». Det følger av bl.a. dommen inntatt i Rt. 1987 side 764 at oppreisning også kan tilkjennes en juridisk person. Se også Johs. Andenæs og Anders Bratholm, Spesiell strafferett, utvalgte emner, 3. utgave side 258. Utover disse tilfellene er det vanskelig å se hva slags ikke-økonomisk tap som kan oppstå som følge av korrupte handlinger. Selve dommen i favør av skadelidte vil virke som en oppreisning for den som har vært utsatt for den krenkelsen som korrupsjon innebærer, som påpekt i de forklarende merknader avsnitt 36. Justisdepartementet antar derfor at norsk rett vil tilfredsstille kravene i konvensjonen om at det skal kunne kreves erstatning for ikke-økonomisk tap som følge av korrupsjon, men ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.»

Det kan synes som om det i høringsnotatet fra 2003 er forutsatt at konvensjonen krever dekning av ikke-økonomisk tap i større grad enn konvensjonens ordlyd tilsier. Konvensjonen stiller etter sin ordlyd små krav til nasjonal rett på dette punktet, jf. artikkel 3 nr. 2 hvor det heter at erstatningen «kan» dekke ikke-økonomisk tap. Også ved gjennomføringen av konvensjonen i svensk rett er det lagt til grunn at konvensjonen stiller begrensede krav til dekning av ikke-økonomisk tap. Det heter i Prop. 2003/04: 70 s. 42-43:

«I artikel 3.1 sägs att varje konventionsstat i sin nationella rätt skall föreskriva att den som lider skada till följd av korruption har ratt att väcka talan for att få full kompensation. Enligt regeringens mening är det uppenbart att denna regel inte enbart kan ses som en processuell regel om rätt att väcka talan vid domstol utan att regeln också innebär en skyldighet for konventionsstaterna att se till att det finns en materiell rätt till skadestånd.

I artikel 3.2 anges vissa skadeposter, dvs. vilka typer av skador som kan täckas genom skadestånd. I den engelska språkversionen av artikeln anges att ersättningen kan (eng.«may») täcka «material damage», «loss of profits» och «nonpecuniary loss». De två förstnåmnda skadeposterna motsvarar sakskada och inkomstförlust. Den tredje skadeposten avser icke-ekonomisk skada, dvs. det som i svensk rätt vanligen benämns ideell skada.

I detta sammanhang är det viktigt att notera att artikel 3.2 -till skillnad från övriga artiklar i konventionen – inte inleds med en föreskrift om att varje part i sin nationella rätt skall föreskriva det som artikeln anger. Det kan även nämnas att i det ursprungliga utkastet till konventionen anvandes ordet shall i stallet for may men att detta ändrades sedan flera medlemsstater ansett formuleringen for långtgående. Man har således avsiktligen valt en mindre imperativ formulering i artikel 3.2. Att ordet may skulle indikera en exemplifiering kan vidare knappast innebära att det skulle vara frivilligt för konventionsstaterna att se till att korruptionsskador ersätts. Själva rätten till skadestånd regleras ju i artikel 3.1. Når det däremot gäller ersättningsgilla skadetyper finns mycket olikartade regler i konventionsstaterna och avsikten med artikel 3 är inte att harmonisera dessa regler. Artikel 3 skall alltså uppfattas så att den föreskriver att en rätt till ersättning skall finnas för den som lider skada till följd av en korruptionshandling och att de skadetyper som nämns utgör exempel på vad ett sådant skadestånd kan täcka.»

I departementets høringsnotat 12. oktober 2005 heter det følgende om erstatning for ikke-økonomisk tap:

«Når det gjelder artikkel 3 er departementet også etter en nærmere vurdering kommet til at norske erstatningsregler må anses å tilfredsstille minstekravene i konvensjonens artikkel 3. Spørsmålet som her er blitt nærmere vurdert, er om bestemmelsen stiller strengere krav til dekning av ikke-økonomisk tap enn norsk rett gjør. (…)

Den svenske regjeringens vurdering trekker i retning av at konvensjonens artikkel 3 muligens stiller mindre strenge krav til intern rett når det gjelder dekning av ikke-økonomiske tap enn det departementet la til grunn i sitt høringsnotat gjengitt foran. I relasjon til skadeserstatningsloven § 3-6 vil departementet også tilføye – men trolig uten at det har avgjørende betydning for om konvensjonens minstekrav er oppfylt – at også juridiske personer etter den ulovfestede skyldregelen kan måtte svare erstatning for ærekrenking, så sant organet selv har utvist skyld.

Generelt er det Justisdepartementets vurdering at norsk rett oppfyller konvensjonens minstekrav for så vidt gjelder erstatning for ikke-økonomisk tap.»

I høringsnotatet ble det likevel foreslått en regel om oppreisning, jf. forslaget til ny § 1-6 nr. 2 annet punktum som lød:

«Den ansvarlige og dennes arbeidsgiver kan også pålegges å gi en fysisk person slik erstatning som finnes rimelig for personlig krenkelse eller velferdstap som anses voldt ved korrupsjonen, uten vilkår om økonomisk tap.»

Om bakgrunnen for forslaget heter det i høringsnotatet:

«3.4.1 Bør oppreisningserstatning innføres, og hvem bør være ansvarlig?

Justisdepartementet finner det naturlig å ta opp spørsmålet om erstatningsbestemmelsen for skade voldt ved korrupsjon bør omfatte oppreisningserstatning. Det vil i denne sammenheng si erstatning for personlig krenkelse og velferdstap som korrupsjonen har voldt. Forslaget § 1-6 nr. 2 annet punktum legger et slikt ansvar både på den ansvarlige og dennes arbeidsgiver. I tilfelle arbeidsgiveren skal svare slik erstatning, innebærer dette et avvik i forhold til det ordinære arbeidsgiveransvaret i lovens § 2-1, som bare omfatter ansvar for økonomisk tap, men ikke oppreisningserstatning etter § 3-5.

Departementet har under punkt 2 foran lagt til grunn at konvensjonens minstekrav til intern rett kan anses oppfylt uten at intern rett blir tilført nye oppreisningsregler. Imidlertid kan det anses som naturlig i lys av konvensjonens artikkel 3 å vurdere om rettstilstanden bør utvides på dette området. Vurderingen behøver ikke nødvendigvis å falle likt ut for den ansvarlige og dennes arbeidsgiver. En tenkelig regel kan være at den ansvarlige pålegges slikt ansvar, men ikke arbeidsgiveren. Høringsinstansene bes særlig om å gi eventuelle synspunkter på om et eventuelt objektivt ansvar for arbeidsgiveren bør inkludere oppreisningserstatning, forutsatt at arbeidstakeren har utvist skyld.

Som det fremgår under punkt 2 ovenfor, vil skadeserstatningsloven § 3-6 om erstatning for ærekrenking kunne slå inn i tilfeller av korrupsjon. Imidlertid antar departementet at det kan oppstå mange andre ideelle skadevirkninger av korrupsjon enn ærekrenkelser. Blant annet kan det tenkes slike skadevirkninger dersom regelen gis virkning for korrupsjon der skaden oppstår i utlandet, jf. punkt 3.6. Et tenkt eksempel på skade av ikke-økonomisk art grunnet korrupsjon kan være følgende: Grunneiere, leietakere og beboere til et område eller en bygning blir tvangsflyttet mot full økonomisk erstatning for tapte verdier (ekspropriasjon). Senere kommer det for en dag at tiltaket i seg selv ikke ville blitt igangsatt eller berørt de aktuelle personer, uten at bestemte tjenestemenn var bestukket av representanter for en utbyggerinteresse. Selv om tiltaket blir reversert eller de berørte har fått full økonomisk erstatning (for eksempel ved ekspropriasjon), kan korrupsjonen ha medført en personlig krenkelse eller et velferdstap. Dette vil kunne begrunne at oppreisningserstatning ytes.

Oppreisningsbestemmelsen i forslaget til ny § 1-6 nr. 2 annet punktum krever at ansvarsvilkårene i nr. 1 første og annet punktum er innfridd. Forslaget stiller altså ikke opp et strengere skyldkrav enn for å få dekket et økonomisk tap. Den primært ansvarlige eller arbeidsgiveren vil ikke bli ansvarlig uten at arbeidstakeren har gjort en feil (korrupsjonen eller medvirkningen til denne) og svarer for dette pga. forsett eller uaktsomhet.

Begrensningen til personlige krenkelser eller velferdstap for fysiske personer går naturlig inn i tradisjonen fra andre lover med liknende bestemmelser. Dette gir et direktekrav mot den som svarer for korrupsjonen fra den som er blitt utsatt for krenkelser eller velferdstap, også der en tredjeperson har utført selve den skadevoldende eller krenkende handlingen. «Personlige krenkelser eller velferdstap» kan være ulikeartede hendelser og forhold, for eksempel ærekrenkelser, former for motarbeiding som har gitt en personlig belastning, tvangsflytting av eiendomsbesittere, leietakere eller beboere av et område eller en bygning, påføring av psykiske belastninger mv., alt etter forholdene knyttet til korrupsjonen i det enkelte tilfelle.

Til sist vil departementet nevne at forslaget til en erstatningsbestemmelse om korrupsjon også kan tenkes å få anvendelse for skade som korrupsjonen volder for ansatte i en virksomhet, dersom disse ikke er medskyldige i korrupsjonen. Det kan i forbindelse med avdekking av korrupsjon oppstå skade som rammer uskyldige ansatte, for eksempel ansatte som legalt varsler overordnede, politiet, offentlige tilsynsmyndigheter eller offentligheten om korrupsjon eller mistanke om korrupsjon. Forslaget til ny § 1-6 åpner også for at varsleren kan kreve erstatning fra den ansvarlige eller arbeidsgiveren, for økonomisk tap eller for ikke-økonomisk tap, så sant vilkårene i § 1-6 er innfridd. Hvis varsleren blir usaklig oppsagt, kan arbeidsmiljøloven 17. juni 2005 nr. 62 § 15-12 annet ledd gi grunnlag for erstatningskrav mot varslerens arbeidsgiver. I enkelte tilfeller kan derfor forslaget til ny § 1-6 overlappe arbeidsmiljøloven § 15-12 annet ledd.

3.4.2 Andre lovbestemmelser om oppreisning

Ved vurderingen av om oppreisningserstatning for korrupsjon bør innføres, og hvem som i tilfelle bør hefte for erstatningen, kan det ha interesse å se nærmere på hvilke andre bestemmelser om oppreisningserstatning som finnes i lovverket. Ulike bestemmelser om dette er etter hvert innført på flere lovområder, og det har de senere år vært innført flere kasuistiske oppreisningsregler.

Det finnes flere eksempler på at staten, en arbeidsgiver eller andre med liknende tilknytning til den som forøver en krenkelse, må svare for oppreisningserstatning på objektivt grunnlag. Nedenfor finnes en oversikt og rangering av ulike bestemmelser om oppreisningserstatning. Først nevnes de ansvarsgrunnlag som holder andre enn krenkeren ansvarlig på objektivt grunnlag, eller som holder noen ansvarlig på rent objektivt grunnlag for egne feil. Til sist nevnes ansvarsgrunnlag som krever subjektiv skyld og bare holder krenkeren selv ansvarlig.

Oppreisningserstatning fra staten for varetektsfengsling, pågripelse og soning av straff ytes ved innstilling av strafforfølgningen eller ved frifinnelse. Ansvarsgrunnlaget er etter straffeprosessloven § 447 rent objektivt. Erstatning ytes uavhengig av om noen av statens tjenestemenn i det hele har gjort noen feil. Dette er den mest vidtgående oppreisningsbestemmelsen, men gjelder tilfeller der enkeltpersoner har vært utsatt for statens mest inngripende virkemidler.

Arbeidsmiljøloven 2005 § 15-12 annet ledd om rimelighetsbasert erstatning ved usaklig oppsigelse stiller ikke opp krav om skyld, hverken for arbeidsgiveren selv eller for eventuelle ansatte som har opptrådt i oppsigelsessaken på arbeidsgiverens side. Når arbeidssøker eller arbeidstaker er forskjellsbehandlet av arbeidsgiveren eller noen som handler for denne, gir også likestillingsloven § 17 første ledd krav på bl.a. rimelighetsbasert oppreisningserstatning «uten hensyn til arbeidsgiverens skyld».

Den nye lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) gir etter § 14 første ledd ved visse lovbrudd oppreisningserstatning, hvis den ansvarlige har opptrådt «forsettlig eller uaktsomt». I arbeidsforhold gjelder dette etter annet ledd «uten hensyn til arbeidsgivers skyld». I arbeidsforhold gjelder altså det samme strenge oppreisningsansvaret for arbeidsgiver som i arbeidsmiljøloven 2005 § 15-12. Utenfor arbeidsforhold er derimot ansvaret bare rettet mot krenkeren selv, og da med krav om skyld i form av forsett eller uaktsomhet.

Utkastet i NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet til ny lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) § 16 gir adgang til å pålegge for den som «forsettlig eller grovt uaktsomt» har gjort visse lovbrudd å betale oppreisning, jf. første ledd. Etter annet ledd foreslås at dette i arbeidsforhold skal gjelde «uten hensyn til arbeidsgivers skyld». Et mindretall går imot annet ledd. Et annet mindretall foreslår at skyldkravet i første ledd blir «forsettlig eller uaktsomt». Reglene som foreslås her er altså på linje med reglene i den allerede nevnte diskrimineringsloven, men med visse dissenser.

Bestemmelsene om oppreisning for ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred etter skadeserstatningsloven § 3-6 retter seg mot både krenkeren selv, jf. første ledd, og mot eieren eller utgiveren av trykt skrift hvis ærekrenkelsen er formidlet i skriftet, samt mot kringkastingsselskap for sending i kringkasting, jf. annet ledd. For krenkeren selv krever bestemmelsen at det er utvist «uaktsomhet» eller at vilkårene for straff er tilstede. Hvis krenkeren selv kan holdes ansvarlig, kan også de nevnte eiere, utvivere mv. holdes ansvarlig på objektivt grunnlag, altså uten krav til egen skyld.

Hovedregelen om oppreisning for personskade i skadeserstatningsloven § 3-5 gjelder for den som «forsettlig eller grovt aktløst» har voldt skade mv. Ansvarsgrunnlaget retter seg her bare mot krenkeren selv. Her kan tilføyes at tendensen i rettspraksis etter skadeserstatningsloven § 3-5 er at skyldmomentet – preventive og pønale betraktninger – er kommet mer i bakgrunnen ved vurderingen av om erstatning bør gis og ved utmålingen, selv om kravet til opptreden som er «forsettlig eller grovt aktløst» er et minstekrav som må oppfylles, jf. Rt. 2005 side 104 og Rt. 1999 side 1363. Fokus er rettet mot at oppreisning først og fremst skal kompensere for den krenkelse som er påført, se særlig side 108-109 og 1378-1379 i de to dommer.

Ved påføring av fysisk skade etter skadeserstatningsloven § 3-5 er det lett å se for seg «uhellsliknende» overtredelser i form av simpel uaktsom skadepåføring, og som ikke bør føre med seg spørsmål om oppreisningserstatning. En liknende mellomkategori er det vanskelig å se for seg ved korrupsjon. I lys av den øvrige rettsutvikling og av at regelen om ikke-økonomisk tap etter forslaget § 1-6 nr. 2 annet punktum er en «kan»-regel, legger forslaget til grunn samme skyldkrav som for dekning av økonomisk tap etter forslaget til § 1-6. Å skille skarpt mellom grov og simpel uaktsomhet synes i lys av rettsutviklingen ikke naturlig i denne sammenheng.

I arbeidsforhold er det etter forslaget til ny § 1-6 tilstrekkelig at skylden er utvist av arbeidstakeren. I tilfelle slik skyld på arbeidstakeren foreligger, hefter arbeidsgiveren ved siden av på et objektivt grunnlag. En sammenlikning med oppreisningsreglene i lovgivningen for øvrig taler etter departementets vurdering hverken for eller mot å la arbeidsgiveren svare for oppreisningserstatning i korrupsjonstilfellene på et slikt objektivt grunnlag. Løsningene varierer fra lov til lov, uten at det er lett å se noen klar linje eller helhetlig begrunnelse for variasjonene.

Departementet vil imidlertid fremholde at ansvaret for arbeidsgiveren i forslaget til ny § 1-6 prinsipielt ligger på linje med ansvaret for eier, utgiver av trykt skrift og for kringkastingsselskap etter skadeserstatningsloven § 3-6. Det innebærer at ansvaret for arbeidsgiveren som ligger i forslaget til ny § 1-6 er mindre strengt enn det arbeidsgiveransvaret for oppreisningserstatning som følger av arbeidsmiljøloven, diskrimineringsloven og forslaget til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov, siden de tre sistnevnte ikke krever subjektiv skyld hverken på arbeidstakerens eller arbeidsgiverens hånd for å holde arbeidsgiveren ansvarlig.»

5.8.2 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon , Jernbaneverket , Landsorganisasjonen i Norge , Politiets Fellesforbund , Troms politidistrikt og Utenriksdepartementet støtter departementets forslag til erstatningsregel generelt, men uttaler seg ikke spesielt om oppreisningsspørsmålet. Også Den Norske Advokatforening har gitt sin generelle støtte til forslaget om en erstatningsregel, med reservasjon for forslaget om arbeidsgiveransvar. Om dette også innebærer en reservasjon for forslaget om oppreisningsansvar for arbeidsgiveren, fremgår ikke av uttalelsen.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) går mot forslaget om oppreisningsansvar ved korrupsjon både for den direkte skadevolderen og arbeidsgiveren. Domstoladministrasjonen mener at arbeidsgiverens ansvar må begrenses på samme måte som arbeidsgiverens ansvar for andre typer skadevoldende handlinger fra arbeidstakeren, jf. skadeserstatningsloven § 2-1.

KS uttaler:

«I korrupsjonssaker vil det ikke nødvendigvis forekomme personlige krenkelser som vil kunne betinge et oppreisningsansvar. Det mest nærliggende er erstatning for økonomisk tap. Skadeserstatningslovens oppreisningsansvar i § 3-5 retter seg mot krenkeren.

Skadeserstatningslovens ansvar for ærekrenkelser i § 3-6 retter seg mot krenkeren og mot eieren eller utgiveren av trykt skrift samt mot kringkastingsselskap.

Det er foran gjort rede for at KS ikke støtter forslaget om et objektivt erstatningsansvar for arbeidsgiver. KS kan heller ikke se at de preventive effektene av et objektivt oppreisningsansvar vil berettige et slikt ansvar for arbeidsgiver i korrupsjonssaker, og går i mot forslaget.

I forhold til oppreisningsansvar for den ansvarlige går KS av de samme grunner i mot å innføre en slik bestemmelse. I tillegg anses det heller ikke som påkrevd i forhold til de kravene som oppstilles i konvensjonen. Det vises også til departementets redegjørelse for skadeserstatningsloven § 3-6, som dekker ærekrenkelsestilfellene.»

NHO gir uttrykk for følgende:

«Etter gjeldende rett vil en arbeidsgiver som holdes ansvarlig etter skl. § 2-1, ikke være ansvarlig for oppreisningserstatning til skadelidte; ansvaret er begrenset til skadelidtes økonomiske tap.

Selv om gjeldende rett oppfyller konvensjonens krav uten at det innføres nye regler om oppreisningserstatning, har departementet valgt å foreslå regler om dette. Forslaget til § 1-6 innebærer at både den direkte skadevolder og en arbeidsgiver uten egen skyld som identifiseres med en arbeidstaker, kan pålegges å yte ikke-økonomisk erstatning til fysisk person for «personlig krenkelse eller velferdstap som anses voldt ved korrupsjon», jf. forslaget annet ledd annet punktum.

Etter skadeserstatningsloven er oppreisningserstatning forbeholdt tilfellene der noen grovt uaktsomt eller forsettlig har forvoldt annens død, voldt skade på person eller tilført krenkelser eller utvist mislig adferd som nevnt i skl. § 3-3. I tillegg kommer bestemmelsene i § 3-6 om ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred.

Generelt mener NHO at erstatning for ikke-økonomisk tap bør begrenses til grove rettsbrudd, hovedsakelig av den type som innebærer oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven. Det er en styrke ved norsk erstatningsrett at erstatning hovedsakelig skal kompensere et økonomisk tap. Vi registrerer at det i ulike lover finnes hjemler for oppreisningserstatning for tilfeller som ikke er sammenlignbare med tilfellene som reguleres direkte av skl. § 3-5. Vi mener likevel at det bør utvises varsomhet mot å stadig åpne for ilegging av oppreisningserstatningsansvar. Slik vi ser det, bør det skje en overordnet vurdering av utviklingen på dette området, herunder en analyse av om det er ønskelig å øke innslaget av ikke-økonomisk erstatning i norsk rett, og hvilke effekter dette gir. Etter vår oppfatning har de ulike reglene om oppreisningserstatning liten preventiv effekt. Det byr dessuten på store utfordringer å begrunne hvorfor grove straffbare handlinger kan lede til oppreisningserstatning på samme nivå som for eksempel ved ugyldige oppsigelser av ansettelsesforhold. Til sammenligning vises det til Rt-2002-1288 (to overtredelser av strl. § 192 første ledd bokstav b – bedømt etter skjerpingen av seksuallovbrudd 11. august 2000 – begge fornærmede tilkjent 50.000,- i oppreisning), og Rt-2001-1253 (ulovlig avskjedigelse, men vilkårene for oppsigelse forelå – den avskjedigede tilkjent 50.000 i oppreisning).

Basert på ovennevnte mener vi det ikke er grunnlag for å innføre regler om oppreisningserstatning for skadelidte etter korrupsjon.

Dersom det først skal innføres regler om oppreisningserstatning, bør ansvaret begrenses til å gjelde den direkte skadevolder som har utvist skyld. Å innføre ansvar for oppreisningserstatning for noen som ikke har opptrådt klanderverdig – kun på bakgrunn av aktiv identifikasjon med skadevolder – bryter med gjeldende prinsipper om arbeidsgiveransvar. Igjen vil vi understreke at det på dette området ikke gjør seg gjeldende spesielle forhold som taler for å løse erstatningsspørsmålene på annen måte enn det som følger av skl. § 2-1. Etter gjeldende rett vil en arbeidsgiver ikke være ansvarlig for oppreisningserstatning der en ansatt forvolder død eller alvorlig skade på en person. Vi kan da ikke se at slikt ansvar skal være aktuelt ved korrupsjon.»

Rogaland statsadvokatembeter stiller spørsmål ved behovet for en oppreisningsregel som foreslått, og uttaler:

«Oppreisningserstatning er som påpekt i høringsnotatet forbeholdt bestemte krenkelser. Disse har det til felles at de på ulike måter antas å virke krenkende i en slik grad at det vil være naturlig at det ytes oppreisning, for ikke økonomisk tap. Det er ikke helt lett å se at korrupsjon i sin alminnelighet vil ha en slik virkning. Korrupsjon vil stort sett ikke medføre noen direkte krenkelse av noen, med mindre det treffes vedtak som i seg selv utgjør en krenkelse for eksempel fengsling. I så tilfelle vil andre regler gi rett til oppreisning. Tvert om vil den alminnelige virkning av korrupsjon være ulike typer økonomisk tap eller avsavn. Vi stiller oss derfor tvilende til om det er behov for en egen bestemmelse om rett til oppreisning. På den annen side skal oppreisning tilkjennes og utmåles etter domstolens skjønn. Dersom oppreisning ikke finnes rimelig av domstolen, vil det heller ikke bli tilkjent. Slik sett vil ikke bestemmelsen om oppreisning komme til anvendelse i annet enn de spesielle tilfeller hvor det er lidt velferdstap, og det er rimelig at oppreisning tilkjennes. Det er neppe noen særlig gode grunner for at den som slik er rammet av korrupsjon skal være uten mulighet til å søke oppreisning. Eller for den del at den korrupte skal skånes for et[t] slikt søksmål. Dette argumentet vil imidlertid gjelde alle typer rettsstridig opptreden. Ettersom det er lovens ordning at adgangen til å søke oppreisning er forbeholdt enkelte skarpt avgrensede lovbrudd kan det reises spørsmål ved om det er sakelig grunn til å innlemme korrupsjon blant disse.»

Riksadvokaten deler Rogaland statsadvokatembeters tvil til om det er behov for en egen bestemmelse om rett til oppreisning, og uttaler videre:

«Men som det også fremholdes skal oppreisning tilkjennes og utmåles etter domstolens skjønn. En slik «delegering» til domstolene med hjelp av en «tvilsom» bestemmelse er uheldig lovgivningsteknikk. En slik lovmessig oppreisningsmulighet kan fort føre til prosessøkonomiske omkostninger. Riksadvokaten foreslår derfor at en slik oppreisningsbestemmelse ikke blir innført nå, men at lovgiver kommer tilbake til spørsmålet hvis behovet skulle vise seg.»

5.8.3 Departementets vurdering

I lys av konvensjonens ordlyd legger departementet til grunn at norsk rett oppfyller konvensjonens krav på dette punktet, jf. at norske erstatningsregler i visse tilfeller allerede gir rett til dekning av ikke-økonomisk tap. Dette synspunktet støttes også av den forklarende rapporten til konvensjonen avsnitt 39. Departementet viser også til at en slik forståelse av konvensjonen er lagt til grunn i Sverige, jf. punkt 5.8.1. Konvensjonens ordlyd kan leses slik at man ikke behøver å kompensere ikke-økonomisk tap overhodet, men et slikt synspunkt kan være noe tvilsomt i lys av den forklarende rapporten avsnitt 38 og 39. Dette er uansett ikke en aktuell problemstilling etter norsk rett, som jo allerede har regler om dekning av ikke-økonomiske tap i visse tilfeller.

Spørsmålet er derfor om man i norsk rett, skal innføre et eget oppreisningsansvar på dette området, selv om konvensjonen ikke krever det. Departementet ser først på om det bør innføres et oppreisningsansvar for den direkte skadevolderen.

Utgangspunktet i norsk erstatningsrett er at skadevolderen bare skal dekke den skadelidtes økonomiske tap. I visse tilfeller har skadelidte også krav på dekning av ikke-økonomisk tap, for eksempel i form av oppreisning. Oppreisningsansvaret er etter gjeldende rett begrenset til bestemte tilfeller som går frem av skadeserstatningsloven §§ 3-5 og 3-6, samt enkelte særlige situasjoner regulert i særlovgivningen.

Et fellestrekk ved dagens oppreisningsregler er at de gjennomgående gjelder personlige krenkelser påført skadelidte. Vilkåret for oppreisning etter den alminnelige oppreisningsregelen i skadeserstatningsloven § 3-5 er således skade på person eller andre bestemte krenkelser etter straffeloven (innbrudd, falsk anklage, seksuallovbrudd, forbrytelser mot den personlige frihet, legemsfornærmelser, utpresning og ran, krenkelse av en annens fred). De øvrige bestemmelsene om oppreisning som er trukket frem i høringsnotatet, gjelder også direkte personlige krenkelser: frihetsberøvelse, usaklig oppsigelse, diskriminering, ærekrenkelse og krenkelse av privatlivets fred. Korrupsjon er ikke på samme måte i seg selv en direkte krenkelse av noens person. Korrupsjon kan etter departementets syn bedre sammenliknes med andre formuesforbrytelser, hvor det ikke finnes særlige oppreisningsregler.

Forslaget i høringsnotatet er etter sin ordlyd begrenset til personlige krenkelser og velferdstap, men dette synes ut fra den nærmere omtalen i høringsnotatet delvis å ta sikte på ulike sekundærfølger av den primære krenkelsen (korrupsjonen). I høringsnotatet ble det vist til at korrupsjonen kan få uheldige virkninger for noen ved at det i kjølvannet av korrupsjonssaken forekommer ærekrenkelser, motarbeiding som gir personlig belastning, tvangsflytting og psykiske belastninger. Men dette er en noe annen situasjon enn den som gjeldende oppreisningsregler tar sikte på, der primærkrenkelsen i seg selv gir grunnlaget for oppreisning. Slike sekundærfølger som høringsnotatet omtaler, kan tenkes ved mange slags former for rettsstridig opptreden, for eksempel underslag og andre former for økonomisk kriminalitet. Dersom den krenkelsen som en sekundærfølge utgjør, faller inn under gjeldende regler om oppreisning, kan skadelidte naturligvis påberope seg dette også der primærkrenkelsen består i korrupsjon. Dette kan ha betydning ved ærekrenkelser og enkelte krenkelser i arbeidsforhold.

Departementet mener som nevnt at oppreisningsansvaret på de områder som i dag er regulert i spesiallovgivningen (straffeprosesslovens erstatningsregel om varetekt, arbeidsmiljølovens regler om erstatning ved usaklig oppsigelse og varsling, erstatning ved forskjellsbehandling etter likestillingsloven, erstatning ved diskriminering etter diskrimineringsloven, skadeserstatningslovens regler om erstatning ved ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred), ikke tilsier noen liknende særregulering av oppreisningsspørsmålet ved korrupsjon. De vidtrekkende bestemmelsene om ikke-økonomisk tap i arbeidsmiljøloven og likestillingsloven har primært sin bakgrunn i EØS-forpliktelser, jf. Ot. prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering punkt 12.3 s. 138-139. I korrupsjonskonvensjonen ligger det derimot ikke noen slik vidtgående forpliktelse. Departementet peker også på at man i diskrimineringslovens forarbeider har lagt vekt på at diskriminering i mange tilfeller ikke volder økonomisk tap. Også bestemmelsen om ærekrenkelser i skadeserstatningsloven § 3-6 har en slik funksjon, fordi det ved ærekrenkelser ofte kan være vanskelig å påvise et økonomisk tap. Retten til oppreisning kan derfor fremstå som særlig viktig for den skadelidte. Slike hensyn gjør seg ikke gjeldende i korrupsjonstilfellene på samme måte. Tvert om er det, som flere høringsinstanser har pekt på, nettopp i slike tilfeller mest aktuelt med økonomisk tap.

Spørsmålet er da om man likevel bør åpne for at skadelidte skal få kompensert sitt ikke-økonomiske tap på dette området utover det som allerede måtte følge av gjeldende regler om oppreisning. Etter departementets syn er det betenkelig å innføre regler om oppreisningsansvar på nye enkeltområder uten at det er særlig grunn til det. Departementet kan som nevnt ikke se at det gjør seg gjeldende andre hensyn for korrupsjon enn for andre former for rettsstridige handlinger som etter gjeldende rett heller ikke gir grunnlag for oppreisning. Departementet går etter dette ikke inn for at det innføres regler om oppreisningsansvar for korrupsjon.

Når departementet ikke foreslår særlige oppreisningsregler for den direkte skadevolderen, er det etter departementets syn uaktuelt å legge et slikt oppreisningsansvar på arbeidsgiveren. Departementet viser også til at det har vært betydelig motstand mot en slik regel i høringen. Noe annet er at arbeidsgiveren allerede etter gjeldende rett kan bli ansvarlig på grunnlag av egen skyld (organansvaret), også for oppreisning. Spørsmålet her er om arbeidsgiveren skal hefte objektivt for oppreisning gjennom et arbeidsgiveransvar. En slik ordning vil være et avvik sammenliknet med det ordinære arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1, som bare omfatter ansvar for økonomisk tap.

5.9 Korrupsjon med tilknytning til utlandet

5.9.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at ny § 1-6 i skadeserstatningsloven skal gjelde også når korrupsjonen skjer i utlandet eller skaden oppstår i utlandet. Forutsetningen er at den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver hører hjemme i Norge.

I høringsnotatet heter det følgende om forslaget:

«Straffeloven §§ 276 a og 276 c rammer forhold i utlandet, se begges annet ledd. Disse gjør det klart at med «stilling, verv eller oppdrag i første ledd menes også stilling, verv eller oppdrag i utlandet».

I erstatningsrettslig sammenheng må det legges til grunn at den ulovfestede hovedregelen for spørsmålet om norsk retts anvendelse i utlandet – etter norsk internasjonal privatrett – er at det avgjørende er om Norge kan anses som handlingsstedet. I så fall gjelder norsk rett. Foretas handlingen derimot i et annet land, vil etter hovedregelen dette andre landets rettstilstand være avgjørende for om handlingen er ulovlig, om den medfører ansvar og for eventuell utmåling av erstatning. Hvis skadevirkningen oppstår i et annet land enn landet for handlingsstedet, oppstår spørsmålet om virkningsstedets rett kan legges til grunn. Spørsmålet er ikke sikkert avklart i gjeldende rett.

Etter Justisdepartementets lovforslag til ny § 1-6 nr. 3 tredje punktum vil ansvaret gjelde også om korrupsjonen skjer i utlandet eller skaden oppstår i utlandet. I så fall vil ny § 1-6 komme til anvendelse dersom den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver hører hjemme i Norge.

Virkeområdet for norske erstatningsregler utvides og avklares ved dette. Dette gir best effekt til målsettingen bak konvensjonen, som er å motvirke korrupsjon også over landegrensene. Det kan ikke utelukkes at korrupsjon vil gi svært vesentlige skadevirkninger når den foretas slik at skaden oppstår i utlandet, for eksempel i land med dårlig offentlig sosialt og rettssikkerhetsmessig sikkerhetsnett for de skadelidte. Som eksempel kan nevnes tvangsflytting av bønder, landsbyfolk eller urbefolkning i forbindelse med utbyggingsprosjekter o.a. i utviklingsland. Hvis et norsk selskap skulle stå bak et slikt prosjekt og ved hjelp av korrupsjon får det gjennomført i strid med hensynet til de skadelidte, slår regelen inn.

Den alminnelige regel vil være at det er adgang til å saksøke fysiske og juridiske personer hjemmehørende i Norge for norske domstoler. Norske domstoler vil da legge til grunn reglene i forslaget til skadeserstatningsloven ny § 1-6 så langt dette følger av § 1-6 nr. 3 tredje punktum.

Den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver som hører hjemme i Norge, vil kunne saksøkes i den rettskrets hvor de har bopel eller sitt sete etter hovedreglene i tvistemålsloven § 18 og § 21, jf. tvisteloven 17. juni 2005 nr. 90 § 4-4. Av spesielle regler som kan komme til anvendelse, nevner departementet tvistemålsloven § 33. Etter denne kan flere skyldnere som er forpliktet i fellesskap etter forholdene saksøkes sammen i en rettskrets der en av dem har sitt alminnelige verneting, forutsatt at begge hører under norske domstolers domsmyndighet, jf. også den nye tvisteloven § 15-2. Innenfor Luganokonvensjonens geografiske virkeområde, jf. lov 8. januar 1993 nr. 21, er også utgangspunktet at personer saksøkes for domstolene i sin bostedsstat, jf. artikkel 2. Etter artikkel 6 nr. 1 kan en person som har bopel i en stat, og som er en av flere saksøkte, også saksøkes ved domstolene for det sted i samme stat hvor en annen av de saksøkte har bosted.»

5.9.2 Høringsinstansenes syn

Noen av høringsinstansene gir uttrykk for skepsis til departementets forslag.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:

«Departementet foreslår å utvide og avklare virkeområdet for norske erstatningsregler ved at den foreslåtte erstatningsbestemmelsen kommer til anvendelse også der korrupsjon skjer i utlandet, og der skaden oppstår i utlandet. Etter gjeldende norsk internasjonal privatrett skal erstatning for korrupsjon som skjer i et annet land, vurderes etter handlingsstedets erstatningsregler.

Konsekvensen av lovforslaget vil være at et norsk selskap med ansatte i utlandet, må være forberedt på å bli saksøkt for erstatning for korrupsjon hvis utenlandsansatte overtrer gjerningsbeskrivelsene i de norske straffebestemmelsene om korrupsjon og påvirkningshandel. Ettersom de norske straffebestemmelsene er mer vidtrekkende enn det som følger av Europarådets strafferettslige konvensjon om korrupsjon, ser vi ikke bort fra at lokalt ansatte utlendinger kan komme til å overtre de norske straffebestemmelsene.

NHO er bekymret for det ansvar norske selskaper som driver virksomhet i utlandet kan bli eksponert for, gjennom lovforslaget. Bekymringen gjelder ikke det ansvaret som selskapene pålegges som mulig direkte skadevoldere, men eksponeringen ved at arbeidsgiver tilnærmet uten begrensning – og uten at det ses hen til alle preventive tiltak arbeidsgiver innfører for å motvirke korrupsjon – skal identifiseres med ansatte som overtrer de norske korrupsjonsreglene. Et potensielt omfattende ansvar i utlandet, forsterker de uheldige konsekvensene ved å innføre et unyansert og objektivt ansvar.

Hvis norske selskaper som driver virksomhet i utlandet underlegges erstatningsregler som skiller seg vesentlig fra andre lands regler, kan dette lede til helt ekstraordinær ansvarseksponering. En kan lett tenke seg at et norsk selskap med utenlandske ansatte driver virksomhet i et konsortium sammen med en rekke andre internasjonale selskaper, og at en ansatt i den forbindelse overtrer den norske korrupsjonslovgivningen. Selv om det ikke foreligger noen klanderverdige forhold i det norske selskapet, og til tross for at den ansatte forsettlig har brutt alle pålegg kun med sikte på egen vinning, kan det norske selskapet etter de foreslåtte reglene pådra seg erstatningsansvar av betydelig størrelse. Dersom ingen av de andre selskapene i konsortiet er underlagt tilsvarende erstatningsregler, vil skadelidte rette sitt fulle krav mot det norske selskapet.»

Riksadvokaten bemerker:

«Riksadvokaten er enig med departementet i at lovteksten bør klargjøre erstatningsansvaret også for handlinger foretatt i et annet land. Uttrykket «handlingssted» kan tas inn i lovteksten, f.eks slik: «Hører den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver hjemme i Norge anses Norge for å være handlingssted uansett hvor handlingen skjer, eller skaden oppstår ».»

Rogaland statsadvokatembeter har følgende synspunkter:

«Vi er for så vidt enige med departementet i at det vil gi best effekt til målsetning bak konvensjonen, om erstatningsplikten også omfatter handlinger begått i utlandet, og med virkning i utlandet. Det er imidlertid uten videre klart det vil kunne by på atskillige praktiske problemer å avgjøre et slikt krav i Norge. For påtalemyndigheten vil dette gjerne komme opp i forbindelse med straffesak, hvor korrupsjonen har funnet sted i utlandet. I slike tilfeller vil det uansett måtte foretas bevisføring omkring forhold som har funnet sted i utlandet. Dersom erstatningskrav fremmet i tilknytning til dette likevel medfører uforholdsmessige ulemper for straffesaken, vil strpl § 427,2. ledd få anvendelse. Vi har derfor ingen innvendinger til forslaget på dette punkt. (…)»

Rogaland statsadvokatembeter har videre enkelte avsluttende merknader som særlig synes å ha relevans for spørsmålet om ansvar for korrupsjon i utlandet:

«Avslutningsvis vil vi likevel peke på at forslaget samlet sett, vil kunne medføre en temmelig uforutsigbar erstatningsplikt for norske selskaper eller offentlig etater særlig de som er engasjert i utlandet. For eksempel om en ansatt i norsk virksomhet i utlandet tross kontroll fra bedriftens side mottar bestikkelser som leder til at et hjelpeprosjekt (for eksempel brønnboring/ vegbygging/ skole etablering) eller ett kommersielt initiert tiltak (for eksempel industriprosjekter, oljeleting og vegbygging) blir igangsatt i en provins i stedet for en annen. I ett slikt tilfelle kan det kreves erstatning og eventuelt oppreisning til alle som ville ha nyttiggjort seg prosjektet slik det skulle vært, i tillegg vil forbigåtte internasjonale eller lokale kontraktører kunne kreve erstatning for tapte oppdrag.

Forholdet vil i noen grad kunne bli tilsvarende ved aktiv korrupsjon, om for eksempel et norsk selskap vinner en oljeutvinningstillatelse og det avdekkes at bestikkelser er gitt til bestemmende myndigheter. Skal det i så tilfelle svares erstatning til for eksempel konkurrerende oljeselskaper, og eventuelt nasjonale myndigheter (etter lemping). Ytterligere kompliserende blir det om det kan antas at samtlige av de konkurrerende selskaper har gitt bestikkelser. Selv om det ikke er like lett å tenke seg eksempler, vil tilsvarende erstatningskrav også kunne oppstå ved aktivitet i Norge. Dersom korrupsjon finner sted ved for eksempel tildeling av oljeutvinningstillatelser, fiskerirettigheter, større offentlige eller private anbud, eller påvirkningshandel som leder til at for eksempel vegutbygging prioriteres på ett sted på bekostning av det opprinnelig tiltenkte.

Vi antar følgelig at de erstatningsrettslige konsekvenser i tillegg til å være uforutsigbare lett vil kunne bli betydelige, og for en del virksomheter ødeleggende, dersom departementets forslag vedtas fullt ut. Det er ikke uten videre opplagt at dette vil være heldig verken i forhold til hjelpeorganisasjoner eller andre selskaper, eller for den del statlig engasjement. Denne virkningen vil i det vesentlige fjernes dersom departementets forslag til objektivt ansvar for arbeidsgiver erstattes med uaktsomhetsansvar. I tillegg er det etter vår oppfatning grunn til å trekke snevrere grenser for erstatningsansvaret ut fra årsaks og adekvansbetraktninger enn antydet i høringsnotatet.»

5.9.3 Departementets vurdering

Departementet er kommet til at forslaget i høringsnotatet bør opprettholdes. Siden departementet foreslår å modifisere forslaget om arbeidsgiveransvar sammenliknet med forslaget i høringsnotatet, jf. punkt 5.5 foran, vil det bero på en helhetsvurdering om korrupsjonstilfellet rammes av arbeidsgiveransvaret. Videre vil ansvarseksponeringen for virksomheten bli mindre ved at arbeidsgiveren ikke pålegges et oppreisningsansvar, jf. foran under punkt 5.8. Høringsinstansenes bekymringer om et for vidtrekkende ansvar synes dermed imøtekommet, også i forhold til ansvar for korrupsjon i utlandet.

På denne bakgrunn legger ikke departementet avgjørende vekt på argumentet om at lokalt ansatte uforvarende kan komme til å overtre norske straffebestemmelser, og dermed fylle vilkårene for erstatningsansvar etter norsk rett. Det må være et klart ansvar for selskaper som driver virksomhet i utlandet, å informere, også sine lokalt ansatte, om hva som følger av norsk korrupsjonslovgivning.

At departementets forslag ligger nærmere den ansvarsreguleringen som konvensjonen legger opp til, reduserer i noen grad behovet for å gi erstatningsbestemmelsen virkning i utlandet (siden andre stater som skal gjennomføre konvensjonen, vil ha samme type regler). Regelen vil imidlertid ha sin vesentlige betydning for norske selskaper mv. som driver virksomhet i stater som ikke er tilsluttet Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon.

5.10 Økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget om en erstatningsbestemmelse om korrupsjon

5.10.1 Høringsnotatet

I departementets høringsnotat heter det om de økonomiske og administrative konsekvensene av høringsforslaget:

«Økonomiske og administrative konsekvenser er knyttet til lovforslaget i den utstrekning det utvider gjeldende erstatningsregler, og i den grad det avklarer gjeldende erstatningsregler. Avklarende regler virker ressursbesparende når saker kommer opp, men kan gjøre at flere saker kommer opp.

Utvidelsen av gjeldende rett er som sagt under punkt 3.1 foran knyttet først og fremst til forslaget § 1-6 nr. 1 annet punktum om et objektivt arbeidsgiveransvar, til § 1-6 nr. 2 annet punktum om et oppreisningsansvar, og til ansvaret knyttet til korrupsjon med tilknytning til utlandet. Ved vurderingen av arbeidsgiveransvarets virkninger må det tas i betraktning at dette for en del bare overlapper ansvar som kan følge av allerede gjeldende rett, dvs. erstatningsansvar knyttet til kontraktsforhold, erstatningsansvar for organets egen skyld og det offentliges erstatningsansvar knyttet til ugyldige forvaltningsvedtak. Etter forholdene vil et erstatningsansvar direkte på grunnlag av § 1-6 være enklere å vurdere, også der en ansvarspåstand på annet grunnlag kunne ført frem.

Ved vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser er det avgjørende hvilke følger reglene vil ha sammenliknet med en situasjon der reglene ikke vedtas. Når det gjelder korrupsjon, har man lite av nøyaktig kunnskap om dagens faktiske situasjon. Ut fra forholdene i sammenliknbare økonomier kan det være grunn til å tro at det med tilknytning til Norge skjer mer korrupsjon enn det som avdekkes. Når man har begrenset kjennskap til dagens faktiske situasjon, lar det seg ikke gjøre å forutsi særlig presist hvor mye korrupsjon man vil ha i fremtiden, eller hvor mye av dette som kan bli avdekket.

Hvilken virkning en eventuell erstatningsbestemmelse vil ha for omfanget av korrupsjon i fremtiden, er usikkert. Et formål med å utvide erstatningsansvaret og avklare rettstilstanden bedre er likevel å bidra til en forebyggende effekt, sammen med strafferettens regler.

Hvis man holder seg til de tilfeller som avdekkes i fremtiden, vil forslaget ha den virkning at korrupsjonen vil få større økonomiske konsekvenser for de ansvarlige og deres eventuelle arbeidsgivere. Kostnadene knyttet til korrupsjon vil i større grad kunne bli veltet over fra de skadelidte til de ansvarlige for korrupsjonen og deres eventuelle arbeidsgivere. Omfanget av disse virkningene avhenger som sagt av omfanget av korrupsjonen i fremtiden og hvor mye som blir avdekket. De skadelidte kan være både enkeltpersoner, virksomheter og offentlige organer, både i og utenfor Norge.

Det er lite trolig at bestemmelsen vil få administrative konsekvenser for det offentlige, bortsett fra der det offentlige som arbeidsgiver må behandle krav som settes frem. For domstolene og påtalemyndigheten må det antas at kravene, uten vesentlige administrative merkostnader, kan behandles sammen med de tilknyttede straffesakene i saker som gjelder straffeloven §§ 276 a og 276 c. For øvrig er det vanskelig å vurdere følger for domstolene, siden dette avhenger av hvor mange saker som løses utenrettslig, ved rettsmegling osv. Det er ikke grunn til å anta at en ny § 1-6 i skadeserstatningsloven vil få en slik betydning for domstolene at det kan påvirke domstolenes budsjettrammer.

De mest kompliserte sakene kan trolig bli saker der det kreves erstatning for korrupsjon utført i utlandet eller med skadevirkninger i utlandet. Om eller i hvilket omfang slike saker kan komme opp er det imidlertid ikke mulig å si noe nærmere om. Dette avhenger av en rekke faktiske omstendigheter som det er vanskelig å si noe sikkert om i dag. Usikkerheten som knytter seg til en slik utvidelse av gjeldende norsk rett som det er tale om her, kan etter Justisdepartementets vurdering forsvares ut fra de grunner som taler for utvidelsen. Også straffeloven §§ 276 a og 276 c er gitt anvendelse utenfor norsk område.»

5.10.2 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen uttaler seg om forslag­ets antatte virkninger for domstolene:

«Det er i høringsnotatet uttalt at «(F)or domstolene og påtalemyndighetene må det antas at kravene, uten vesentlige administrative merkostnader kan behandles sammen med de tilknyttede straffesakene i saker som gjelder straffeloven §§ 276a og 276c.» Denne vurderingen stemmer ikke med forslaget til ny § 1-6. Her heter det følgende i forslaget til § 1-6 nr 3: «Med korrupsjon menes atferd som nevnt i straffeloven §§ 276a og 276c. Dette gjelder uten hensyn til om noen er straffskyldig.» Følgen av en slik bestemmelse er at man kan få opp erstatningskrav uten at det nødvendigvis reises straffesak som følge av den erstatningsbetingende handling.

På grunn av de ulikheter som gjelder med hensyn til bevisbedømmelse og skyldkrav mellom henholdsvis strafferetten og erstatningsretten, antar Domstoladministrasjonen at man i praksis vil oppleve at det fremmes krav om erstatning uten at det reises straffesak om det samme forholdet. Det vil være vanskelig å forutsi hvor mange saker dette vil gjelde pr år og dermed hvor stor økning i saksmengden domstolene vil oppleve som følge av bestemmelsen. Antagelig vil det bli få saker pr år, slik at de økonomiske og administrative konsekvensene dermed vil bli små. Domstoladministrasjonen vil likevel ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at selv om de er små administrative og økonomiske konsekvenser av enkeltforslag, vil summen av flere enkeltforslag kunne utgjøre en merkbar økning i saksmengden hos domstolene.

Ut fra erfaringstall vedrørende domstolenes virksomhet, vet vi at et dommerårsverk i snitt behandler 50 sivile saker pr år. For hvert dommerårsverk ansettes ofte en saksbehandler. Direkte kostnader ved et dommerårsverk og et saksbehandlerårsverk er 1,3 millioner kroner.

I tillegg må man regne med at omfanget at straffesaker med bakgrunn i straffeloven §§ 276a og 276c vil øke på grunn av borgelige rettskrav med bakgrunn i forslaget til skadeserstatningsloven § 1-6. Hvor mye dette vil utgjøre er vanskelig å si noe sikkert om, men man må være oppmerksom på forholdet ved vurderingen av konsekvensene av forslaget.»

Også Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler seg om domstolsbehandlingen av sakene. Det er uklart om disse synspunktene tar spesifikt sikte på de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget, men departementet finner det hensiktsmessig å gjengi dem her i tilknytning til Domstoladministrasjonens synspunkter:

«Etter straffeprosessloven § 3 kan rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, fremmes i anledning straffesaken etter reglene i straffeprosessloven kapittel 29, såfremt rettskravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder. Et erstatningskrav etter § 1-6 mot den som er siktet for brudd på straffeloven § 276 a eller § 276 c, kan altså kreves behandlet i straffesaken.

Etter strpl. § 427 annet ledd skal det forholdsvis mye til før skadelidtes erstatningskrav kan nektes tatt med i straffesaken; kravet kan nektes fremmet dersom det vil være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken.

Selv om bestemmelsene i strpl. §§ 431 og 432 for så vidt innebærer at retten ikke behøver å behandle et erstatningskrav på bakgrunn av spinkel bevisførsel om tapets omfang m.v., vil vi hevde at omfattende erstatningskrav for økonomisk tap risikerer en stemoderlig behandling i en straffesak. Som naturlig er, vil saken i første rekke dreie seg om de strafferettslige vurderingene, og de erstatningsrettslige spørsmålene kan ofte komme i bakgrunnen. NHO mener at krav om oppreisningserstatning og «enkle» krav om erstatning for tingsskader og personskader (som erstatning for ødelagte klær og tannlegeutgifter for fornærmede i en sak om legemsbeskadigelse) er egnet for pådømmelse i anledning straffesaken. Det bør imidlertid utvises varsomhet med å la omfattende og kompliserte erstatningskrav for formuesskade, bli behandlet sammen med straffesaken.

Krav om erstatning for økonomisk tap som følge av korrupsjon, vil etter vår vurdering sjeldent egne seg for behandling i anledning straffesaken mot de involverte. Komplekse erstatningskrav om formuestap bør unntas ordningen for borgelige rettskrav etter straffeprosessloven kap. 29.»

Også andre høringsinstanser uttaler seg om de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget, men da i tilknytning til enkeltspørsmål. Departementet viser til at Rogaland statsadvokatembeter mener at de erstatningsrettslige konsekvensene for en del virksomheter vil kunne bli ødeleggende dersom departementets forslag vedtas fullt ut. Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon peker på at mindre virksomheter kan risikere å gå konkurs som følge av det omfattende ansvaret som foreslås i departementets høringsnotat. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon etterlyser en omfattende analyse av hvordan et objektivt ansvar vil påvirke små- og mellomstore bedrifter.

5.10.3 Departementets vurdering

5.10.3.1 Generelt

Siden departementet foreslår å modifisere forslaget i høringsnotatet når det gjelder arbeidsgiveransvar og oppreisning, jf. punkt 5.5 og 5.8 i proposisjonen, vil de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget bli mindre omfattende enn etter forslaget i høringsnotatet.

5.10.3.2 Administrative og økonomiske konsekvenser for domstolene og påtalemyndigheten

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at erstatningskravene, uten vesentlige administrative merkostnader, kan behandles i tilknytning til straffesakene. Departementet mener at dette også gjelder for forslaget i proposisjonen her. Selv om departementet er åpen for at det i en del tilfelle vil være mest hensiktsmessig å behandle erstatningskrav for korrupsjon i en særskilt sak, antar departementet ikke at en ny § 1-6 i skadeserstatningsloven vil få en slik betydning for domstolene at det kan påvirke domstolenes budsjettrammer.

Domstoladministrasjonen peker på at det etter en lovendring kan ventes å bli reist flere rene erstatningssaker om korrupsjon, samt at omfanget av straffesakene kan forventes å øke på grunn av borgerlige rettskrav. Departementet vil fremholde at det allerede etter gjeldende rett kan fremmes erstatningskrav på dette området med henvisning til det alminnelige arbeidsgiveransvaret eller annet erstatningsgrunnlag. En egen bestemmelse om erstatningsansvar ved korrupsjon kan imidlertid gi mer oppmerksomhet om mulige ansvarsgrunnlag, noe som kan medføre flere saksanlegg eller at flere borgerlige rettskrav tas med i straffesaken. Dette er det ikke mulig å spå sikkert om. Som nevnt foran går departementet ikke inn for et særlig oppreisningsansvar i korrupsjonstilfellene. Dette vil kunne gjøre sakene noe mindre omfattende. Departementet viser videre til at Domstoladministrasjonen selv har antatt at det vil dreie seg om få saker hvert år hvor erstatningskravet reises uavhengig av straffesaken.

Departementet viser for øvrig til at Næringslivets Hovedorganisasjon har tatt til orde for at komplekse erstatningskrav om formuestap bør unntas fra straffeprosesslovens ordning med at borgerlige rettskrav kan behandles i tilknytning til straffesaken. Straffeprosessloven legger imidlertid opp til at retten vurderer om det sivile kravet egner seg til pådømmelse i straffesaken. Dette vil bero på forholdene i den enkelte sak, og departementet mener at det fortsatt bør være slik.

5.10.3.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for skadevoldersiden

Forslaget til en ny erstatningsregel vil også kunne få konsekvenser for stat, kommune og andre virksomheter i privat og offentlig sektor dersom disse begår korrupsjon eller vil hefte som arbeidsgiver for ansattes korrupsjon.

Regelen om skyldansvar innebærer ikke en skjerping sammenliknet med dagens rettstilstand. En lovfesting av ansvaret kan imidlertid medføre større oppmerksomhet om ansvarsgrunnlaget, og dermed generere flere krav enn tidligere.

Når det gjelder arbeidsgiveransvaret, bemerker departementet at arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor etter gjeldende rett allerede risikerer et ansvar, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. Også på dette punktet vil departementets forslag imidlertid innebære en klargjøring i forhold til gjeldende rett og dermed kunne medføre flere søksmål. Departementets forslag til en ny regel om arbeidsgiveransvar, jf. lovforslaget § 1-6 nr. 1 annet punktum, tilsiktes å rekke minst like langt som skadeserstatningsloven § 2-1.

Siden det er domstolene som vil måtte anvende det nye arbeidsgiveransvaret på korrupsjonsområdet i det enkelte tilfellet, kan det ikke fastslås sikkert hvor omfattende de økonomiske konsekvensene av departementets forslag vil bli. Departementet legger imidlertid til grunn at det modifiserte forslaget i tilstrekkelig grad imøtekommer de bekymringene enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for om de økonomiske konsekvensene av departementets forslag i høringsnotatet. Departementet går derfor ikke inn for å etterkomme Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjons ønske om en omfattende konsekvensanalyse, også fordi en slik analyse ville være tilnærmet umulig å foreta, da ansvaret vil bero på en rekke usikre faktorer.

Etter departementets syn må man kunne legge til grunn at en erstatningsbestemmelse som foreslått vil ha preventiv effekt. Det er naturlig å anta at private bedrifter og det offentlige i lys av et mulig erstatningsansvar vil drive et aktivt antikorrupsjonsarbeid for å etablere gode arbeidsformer og rutiner som kan forhindre korrupsjon. Også det forhold at forsikringsbransjen ikke vil bidra til å forsikre et erstatningsansvar som følge av korrupsjon, jf. høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon gjengitt under punkt 5.2.2, vil kunne bidra til den preventive effekten. Dette kan imidlertid resultere i økte utgifter til korrupsjonsforebygging for virksomhetene.

På den annen side må det også tas i betraktning at en større oppmerksomhet om korrupsjon og tiltak i virksomhetene for å forebygge korrupsjon må antas å ha en positiv samfunnsøkonomisk effekt, som i et bredere perspektiv også vil komme virksomhetene til nytte.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener det er grunn til å tro at de fleste konvensjonsstater vil sørge for at de nasjonale erstatningsreglene ikke leder til langt større ansvar enn konvensjonen tilsier, noe som vil medføre at norske arbeidsgivere blir underlagt mer vidtrekkende erstatningsregler enn andre sammenliknbare virksomheter i utlandet. Dette kan ifølge NHO gi en uheldig ansvarseksponering når norske selskaper utøver virksomhet i utlandet. Departementet bemerker at med det modifiserte forslaget som fremmes i proposisjonen her, jf. særlig under punkt 5.5 og punkt 5.8, vil norske selskapers konkurransemessige stilling i forhold til konkurrenter i utlandet neppe bli nevneverdig påvirket i negativ retning.

5.10.3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser for skadelidte

I den grad forslaget leder til erstatningsansvar for skadevolderen, vil tapet flyttes fra den skadelidte til skadevolderen. Forslaget vil dermed ha positive konsekvenser for de skadelidte. Selv om forslaget til ny erstatningsregel er modifisert etter høringen, vil det innebære et godt erstatningsrettslig vern for de skadelidte.

5.11 Enkelte andre spørsmål knyttet til en erstatningsregulering

5.11.1 Foreldelse

Artikkel 7 i konvensjonen har regler om foreldelse av erstatningskrav. Bestemmelsen skal sikre at det ikke gjelder for korte foreldelsesfrister for erstatningskrav i korrupsjonssaker. Etter artikkel 7 nr. 1 første punktum kan ikke foreldelsesfristen være kortere enn tre år fra den dag skadelidte fikk kunnskap om eller burde fått kunnskap om skaden eller korrupsjonshandlingen og om den ansvarliges identitet. Foreldelsesloven § 9 nr. 1 må anses å oppfylle konvensjonens krav på dette punktet.

Etter artikkel 7 nr. 1 annet punktum skal erstatningskrav ikke kunne fremsettes etter utløpet av en frist på ikke mindre enn 10 år fra det tidspunkt korrupsjonen fant sted. Dette må forstås som en regel om absolutt foreldelsesfrist. Dette kravet er mer enn oppfylt gjennom den norske foreldelsesloven § 9 nr. 2 som etter hovedregelen setter den absolutte foreldelsesfristen til 20 år.

5.11.2 Beviskrav

I høringsnotatet ble det ikke foreslått særlige regler om beviskrav knyttet til de ulike erstatningsvilkår eller utmåling av erstatningen.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler om dette spørsmålet:

«Ettersom den foreslåtte regelen kobler erstatningsansvar direkte opp mot overtredelse av de objektive gjerningsbeskrivelsene i straffloven §§ 276 a og 276 c, mener vi det er naturlig å vurdere hvilke beviskrav som skal gjelde der det fremmes erstatningskrav i medhold av regelen. I høringsnotatet pkt. 3.8 heter det at departementet ikke foreslår «særlige regler om bevisvurderingen».

Våre kommentarer i det følgende gjelder både beviskravene i saker der det kreves erstatning mot et foretak eller en person som direkte ansvarlig, og der det kreves erstatning fra en arbeidsgiver som ikke selv har overtrådt korrupsjonsbestemmelsene, men som identifiseres med en ansatt som har overtrådt reglene.

I en sak der det fremmes erstatningskrav basert på at noen har overtrådt gjerningsbeskrivelsene i straffloven §§ 276 a eller 276 c, mener vi det kan herske uklarhet om hvilke beviskrav som gjelder. [..] vil det her være snakk om spesielle forhold som kan tilsi et skjerpet beviskrav. Når erstatning for de fleste praktiske tilfeller vil bero på om noen forsettlig har overtrådt straffelovgivningen, må det etter vår oppfatning stilles krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Dette gjelder både i tilfeller der retten tar stilling til straffespørsmålet og erstatningsspørsmålet i samme sak, og i saker der retten kun tar stilling til erstatningsspørsmålet. Vi viser i denne sammenheng til Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål 2. utg. 2001, pkt. 14.7.3, med videre henvisninger.

Der erstatningskrav fremmes mot arbeidsgiveren alene, og kravet bygger på at en arbeidstaker har overtrådt gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §§ 276 a eller 276 c, vil arbeidstakeren ikke være part i saken. Uten at vi er sikre på spørsmålet, antar vi at det også da må stilles krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt ved vurderingen av om arbeidstakeren har overtrådt straffebudene. Det forhold at retten må ta stilling til om den ansatte har begått et straffbart forhold, taler for strenge beviskrav, selv om rettsvirkningen – erstatningsplikt – ikke direkte rammer ham.»

Departementet holder for sin del fast ved at det ikke er grunn til å lovfeste særskilte regler om beviskravet. Dette bør domstolene ta stilling til i samband med bevisvurderingen på vanlig måte. Utgangspunktet i en erstatningssak er sannsynlighetsovervekt. Om det er aktuelt å stille strengere krav til beviset, vil måtte vurderes konkret på bakgrunn av rettspraksis, der det legges vekt på om det er tale om et sterkt belastende faktum for vedkommende. Etter omstendighetene kan det derfor være grunn til å skjerpe kravet til sannsynlighetsovervekt i korrupsjonssakene, men dette kan stille seg forskjellig alt etter hva tvilen gjelder. I spørsmålet om korrupsjon er utøvd, kan det således bli tale om et skjerpet krav. På den annen side vil det som oftest neppe være grunn til å kreve mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at det er årsakssammenheng mellom korrupsjonen og skaden.

5.11.3 Forholdet til menneskerettighetene

Siden et erstatningskrav kan tenkes både i tillegg til straff og i stedet for straff, kan det spørres hvordan forslaget til ny § 1-6 i skadeserstatningsloven står i forhold til menneskerettighetene, særlig den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Departementet antar at særskilte saker om straff og erstatning for korrupsjon ikke vil komme i strid med forbudet mot dobbel strafforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4, uansett hvilken rekkefølge sakene kommer i.

Forholdet til uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2 vil kunne komme opp dersom en person blir frifunnet for tiltale om korrupsjon, men i samme eller en senere sak dømmes til å betale erstatning. Dette kan inntreffe fordi skyldkravene og beviskravene i strafferetten og erstatningsretten er ulike. Etter Den europeiske menneskerettsdomstols praksis er ikke et slikt utfall i strid med EMK. Men retten må i forhold til erstatningskravet sørge for å formulere seg slik at det ikke skapes tvil om frifinnelsen i straffesaken, jf. fra norsk rettspraksis bl.a. Rt. 2004 s. 321.

5.11.4 Dekning av utgifter til rettslig bistand

Jernbaneverket reiser i høringen spørsmål om staten bør dekke skadelidtes utgifter til rettslig bistand under etterforskningen og fremming av erstatningskravet:

«(…) kan korrupsjon være både en vanskelig og langvarig prosess å etterforske og avdekke. Spesielt hvor det innenfor en enhet eller lignende foreligger en ukultur for korrupsjon, vil etterforskningen kunne by på utfordringer, da de involverte vil av frykt for konsekvensene, forsøke å hindre at forholdet blir kjent. I mange tilfeller vil enkeltpersoner og småbedrifter mangle økonomisk ressurser for å forfølge et krav de mener å være berettiget til. Etter Jernbaneverkets oppfatning bør det derfor vurderes om staten ikke bør dekke skadelidtes utgifter til rettslig bistand under etterforskningen og ved fremming av erstatningskravet. Ellers kan prosessrisiko og risikoen for å sitte igjen med store advokatutgifter effektivt skape en barriere for avdekking av korrupsjon. Dette vil igjen medføre at trusselen om erstatningsansvar ikke får ønsket virkning.»

Departementet vil først bemerke at konvensjonen ikke krever innført slike regler. Departementet kan videre ikke se at skadelidte vil ha et særlig behov for dekning av utgifter til å forfølge et erstatningskrav i korrupsjonstilfellene sammenliknet med andre tilfeller. Muligheten for å få et borgerlig rettskrav pådømt i forbindelse med straffesaken er en åpenbar fordel for skadelidte. Forholdene vil kunne ligge slik an at mye av bevisførselen blir felles for både straffekravet og erstatningskravet. Dette innebærer at skadelidte er bedre stilt enn i rene sivile saker hvor i utgangspunktet alt avhenger av partens eget prosessopplegg. Selv om det også på dette området kan forekommer at en erstatningssak blir reist uavhengig av en straffesak, er det etter departementets syn ikke grunn til å innføre særregler om rettshjelp. Et eventuelt krav om fri rettshjelp bør på vanlig måte vurderes etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp med forskrift.