2 Lovforslagets bakgrunn

2.1 Styrer

Husbanken har siden opprettelsen i 1946 vært ledet av et hovedstyre. Antall styremedlemmer var opprinnelig fem, men ved en lovendring i 1986 ble antallet utvidet til syv medlemmer. Hvert avdelingskontor ledes av et avdelingsstyre på tre medlemmer. Tidligere hadde Husbanken fire avdelingskontorer, men etter en omorganisering i 1998 ble antallet øket til seks. I tillegg til avdelingskontorene i Bergen, Trondheim, Bodø og Hammerfest er det opprettet avdelingskontor Sør og Øst, som skal betjene Sør- og Østlandet. Disse er lokalisert ved hovedkontoret i Oslo og har hittil vært ledet av Husbankens hovedstyre. Departementet vil legge opp til at det skal oppnevnes egne styrer også for disse avdelingskontorene.

Avdelingsstyrene gir en viktig og nødvendig lokal forankring for Husbankens utlånsvirksomhet, og departementet mener således at det fortsatt er behov for å opprettholde disse. Gjennom omorganiseringen ble deler av bankens drift flyttet ut av hovedkontoret, og dette forutsetter i større grad at hovedstyret blir et koordinerende organ når det gjelder større prinsipielle saker. Det foreslås derfor at forholdet mellom hovedstyret og avdelingsstyrene presiseres i overensstemmelse med gjeldende praksis.

Loven har siden 1946 hatt en bestemmelse om at administrerende direktør og avdelingsdirektørene skal være faste medlemmer av henholdsvis hovedstyret og avdelingsstyrene. Spørsmålet om administrerende direktør skal være medlem av hovedstyret har tidligere vært drøftet, jf. Ot.prp. nr. 56 (1977-78). Det ble den gang vedtatt å opprettholde bestemmelsen under henvisning til at det var slike bestemmelser både i lov om forretningsbanker og lov om sparebanker. Når departementet nå foreslår å oppheve bestemmelsene, er det bl.a. for å skape klarere kompetanse- og ansvarsforhold mellom hovedstyret og administrerende direktør/avdelingsstyrene og avdelingsdirektørene. Det foreslås hjemlet i loven at administrerende direktør/avdelingsdirektørene skal delta på styremøtene, men uten stemmerett.

Siden 1946 har det også vært en bestemmelse i loven om at realkredittinstitusjonene skal være representert med ett medlem i hovedstyret. Departementet mener at en slik representasjon ikke lenger behøver å være forankret i loven. Det bør være opp til den myndighet som oppnevner å velge de kandidater den til enhver tid mener er best egnet for oppgaven.

Etter departementets mening foreligger det ikke lenger tungtveiende grunner for å forelegge oppnevning av avdelingsstyrene og tilsetting av avdelingsdirektørene for Kongen. Det foreslås at denne kompetansen overføres til henholdsvis departementet og hovedstyret.

2.2 Nedleggelse av kontrollkomiteen

Husbanken hadde opprinnelig et råd på 12 medlemmer. Bakgrunnen for opprettelsen var at det ble ansett som nødvendig å ha kontrollorganer utenom styret. Blant rådets medlemmer ble det valgt en kontrollkomite på tre medlemmer. Over tid har rammebetingelsene endret seg, og rådet ble nedlagt i 1986. En forutsetning for nedleggelsen var at en utvidet kontrollkomite fikk i oppgave å kontrollere at styrets disposisjoner var i samsvar med lover og regelverk. Kontrollkomiteen består i dag av fem medlemmer som oppnevnes av Stortinget for fire år om gangen. Etter at bestemmelsen om den utvidede kontrollkomite ble vedtatt i 1986, har Husbanken fått styrket sin kontroll gjennom andre kontrollinstanser; Husbanken har fått en egen uavhengig klagenemnd som har mandat til å overprøve vedtak i saker om lån og tilskudd, Riksrevisjonen har fått styrket sin forvaltningsrevisjon, Husbanken har fått ny hovedinstruks for økonomiforvaltning av departementet som presiserer hovedstyrets kontrollansvar og kravene til periodisk rapportering til departementet, og Husbankens hovedstyre vedtok i 1996 en omfattende instruks om internkontroll. Instruksen bygger på Kredittilsynets forskrift av 15.01.94 om intern kontroll.

Da den kontroll som kontrollkomiteen utøver i dag også ivaretas av andre instanser, foreslås det at komiteen nedlegges.

2.3 Oppheving av tinglysingssperre for eiendommer pantsatt til Husbanken

Husbankloven har alltid hatt en bestemmelse som gjør det nødvendig med samtykke fra banken for å få tinglyst hjemmelsdokument på eiendommer banken har pant i. Formålet med bestemmelsen var til å begynne med at banken skulle kunne føre kontroll med at de som fikk lån på sosialt grunnlag, ikke skulle kunne utnytte dette til å skaffe seg spekulasjonsgevinster eller liknende, eller leie ut huset på vilkår som var i strid med forutsetningene for den sosiale kredittgiving. Senere ble formålet med bestemmelsen knyttet opp mot at Husbanken skulle få anledning til å sette sine vilkår for å samtykke til at lånet blir overført til nye eier, jf. Ot.prp. nr. 43 (1983-84).

Det antas at behovet for en slik lovbestemmelse er minimalt i dag. Formålet oppnås i tilstrekkelig grad ved bestemmelser i bankens pantobligasjoner som gir Husbanken rett til å kreve innfrielse dersom eierforholdet helt eller delvis blir endret. Dagens lov pålegger aktørene rundt en eiendomsoverdragelse et merarbeid. En opphevelse vil effektivisere og forenkle denne prosessen, og således være mer brukervennlig.

2.4 Lovhjemmel til å ettergi uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd

Departementet har fastsatt forskrifter for hver enkelt av Husbankens tilskuddsordninger, og for en del av ordningene er det bestemmelser om at tilskuddet skal betales tilbake dersom mottaker ikke bruker dette i samsvar med de fastsatte betingelser. Som følge av dette mottar Husbanken fra tid til annen innbetalinger fra tilskuddsmottakere, eller får fordringer mot mottakere. Fordringer som utløses fordi forutsetningene for tilskudd er brutt, viser seg ofte å være uerholdelige. I de tilfeller hvor det er husstander med svak økonomi, uten beslagbare midler, er det ikke grunnlag for tvangsinndrivelse av kravet som personlig fordring. Departementet foreslår derfor en bestemmelse som gir Husbanken adgang til å ettergi uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd.

2.5 Klageadgang på kommunale vedtak

Husbanken yter lån og tilskudd til eier av bolig. Banken gir således lån og tilskudd til kommuner når midlene finansierer kommunens egne prosjekter. Men kommunene kan etter søknad også få lån og tilskudd som de skal låne ut videre til egne innbyggere. Kommunene foretar da en selvstendig vurdering av søknadene. Saksbehandling, forvaltning av porteføljen med rentevarsling, inndrivelser m.m. er det den enkelte kommune som foretar. Kommunene har selv ansvar og risiko for tilskuddsgiving og utlånsvirksomheten, men staten har i noen grad etablert fordeling mellom stat og kommune for tap på uerholdelige fordringer. Når kommunene på denne måten får lån og tilskudd til videre fordeling, etableres ett rettsforhold mellom Husbanken og kommunen, og ett rettsforhold mellom kommunen og eier/bruker av boligen. Husbanken etterprøver ikke kommunenes virksomhet, men kommunene må rapportere om bruk av midlene.

De viktigste ordninger for tildeling er boligtilskudd til etablering, boligtilskudd til tilpasning av boliger for funksjonshemmede og etableringslån. De kommunale ordninger benyttes ofte sammen med ordninger som Husbanken tilbyr direkte til eier av bolig. Finansiering av en bolig vil derfor ofte bestå av et husbanklån, gitt direkte av Husbanken, og en toppfinansiering som er gitt av kommunen.

For lån og tilskudd gitt direkte av Husbanken har søkere klageadgang i henhold til forskrift gitt i medhold av husbankloven § 25. Etter samme paragraf er kommunale vedtak om lån og tilskudd, der midlene er gitt av Husbanken, unntatt fra forvaltningslovens regler. Det er således opp til den enkelte kommune å etablere klageordninger for slike vedtak. Det har vist seg at slike klageordninger i mange tilfeller ikke er etablert. Dette er uheldig, og departementet foreslår derfor at søkere gis rett til å klage også på kommunale vedtak i slike saker. Det foreslås at forvaltningslovens bestemmelser skal gjelde, men at det reguleres særskilt i husbankloven at klageinstans skal være internt i kommunen etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum.

2.6 Diverse endringer

I forbindelse med gjeldskrisen i byfornyede borettslag i siste halvdel av 1980-tallet, vedtok Stortinget 9. juni 1994 en gjeldsordning for byfornyede borettslag i Oslo, Bergen og Trondheim. Ordningen ble i juni 1995 utvidet til også å omfatte sameier. For å kunne gjennomføre ordningene, ble det vedtatt et nytt fjerde og femte punktum i § 17 annet ledd som ga Husbanken hjemmel til å ettergi erholdelige fordringer i disse tilfellene. Begge ordningene, som er gjennomført, var tidsbestemt og har således ingen funksjon i dag. Det foreslås på denne bakgrunn at § 17 annet ledd fjerde og femte punktum oppheves.

Det foreslås til slutt enkelte språklige og lovtekniske endringer. Det foreslås bl.a. at ordene formann, nestformann og varamenn i §§ 5 og 6 byttes ut med de kjønnsnøytrale ordene leder, nestleder og varamedlemmer. Betegnelsene avdeling, avdelingskontor, avdelingsstyre og avdelingsdirektør erstattes med region, regionkontor, regionstyre og regiondirektør, og de sistnevnte betegnelser vil heretter bli brukt i proposisjonen med unntak av de punktene som beskriver gjeldende rett.