4 Nærmere om de enkelte forslag

4.1 Sammensetning og oppnevning av hovedstyre og regionstyrer samt tilsetting av regiondirektører mv.

4.1.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende husbanklov § 5 skal Husbanken ha et hovedstyre på syv medlemmer. Kongen oppnevner seks av medlemmene, det syvende medlem skal være administrerende direktør. Videre skal et medlem av hovedstyret representere de forskjellige realkredittinstitusjoner. Det er opp til departementet å avgjøre hvilke institusjoner som skal regnes til denne gruppen. Praksis har vært at det vekselsvis er blitt oppnevnt en representant fra forretningsbankene og en fra sparebankene.

Etter § 6 skal Husbankens avdelingskontorer ledes av et avdelingsstyre på tre medlemmer. Kongen oppnevner to av medlemmene, det tredje medlem skal være avdelingsdirektøren. Avdelingsdirektørene ved avdelingskontorene tilsettes av Kongen.

Det er ikke regulert i husbankloven hvilke kvalifikasjoner de øvrige medlemmer i hovedstyret og avdelingsstyrene skal ha. Ved tidligere utnevninger er det lagt vekt på å få en balansert geografisk og partipolitisk tilhørighet, samt at kravene til representasjon av begge kjønn i likestillingsloven § 21 er blitt oppfylt.

4.1.2 Departementets høringsutkast

Departementet foreslo i høringsutkastet å oppheve bestemmelsene om at administrerende direktør og en representant for realkredittinstitusjonene skal være medlemmer av hovedstyret. Som en følge av dette ble det foreslått at antall medlemmer i hovedstyret reduseres fra syv til fem.

Det ble videre foreslått å oppheve bestemmelsen om at regiondirektøren ved regionkontorene skal være medlem av regionstyret. Kompetansen til å oppnevne regionstyrer ble foreslått overført fra Kongen til departementet, og kompetansen til å tilsette regiondirektører ved regionkontorene overført fra Kongen til Husbankens hovedstyre.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Barne- og familiedepartementet foreslår at det enten tas inn i husbankloven en henvisning til likestillingsloven § 21, eller at det nevnes i kommentarene til lovbestemmelsen at likestillingslovens regler om representasjon av begge kjønn gjelder når det offentlige oppnevner styrer.

Ett mindretall i Husbankens hovedstyre går inn for at de ansatte skal tiltre styret i administrative saker. Flertallet i hovedstyret ser imidlertid ikke et slikt behov, og viser til at det innenfor Hovedavtalen i staten er inngått en tilpasningsavtale mellom organisasjonene og den administrative ledelse i banken. Formålet er at de ansatte skal ha mulighet til medbestemmelse og reell innflytelse over sin egen arbeidssituasjon innenfor banken. Hovedavtalen avgrenser mot politiske beslutninger og beslutninger fattet på grunnlag av lov, forskrift m.m. Videre følger det av personalreglementet at tjenestemannsrepresentantene tiltrer styrene i personalsaker. Hovedstyret behandler for en stor del politiske saker, og politiske hensyn og målsettinger er grunnleggende for virksomheten. Husbanken anser at hensynet til folkestyret tilsier at de ansattes representanter ikke skal delta i politiske saker som styret har til behandling. En regel om representasjon ville gjøre det nødvendig å ta stilling til om en sak skulle klassifiseres som administrativ eller politisk. Når det gjelder administrative saker, mener Husbanken at de ansatte har behov for å delta. Gjennom avtaleverket kan de her delta i vid forstand på et tidlig stadium i beslutningsprosessen. Det er således tvilsomt i hvilken grad styrerepresentasjon for de ansatte i praksis vil medføre medbestemmelse utover det som følger av gjeldende regler og avtaler.

Flertallet i hovedstyret ønsker videre at bankens forhold til lov av 05.06.1981 nr. 45 om tilsattes representasjon i offentlige virksomheters styrende organer mv. blir tatt opp, og at den oppheves for Husbankens vedkommende.

4.1.4 Departementets vurderinger

Departementet mener at det kan skape uklare kompetanse- og ansvarsforhold mellom hovedstyret og administrerende direktør at sistnevnte sitter som medlem av hovedstyret. Hensynet til hovedstyrets kontroll med den daglige ledelsen av banken tilsier også at administrerende direktør ikke bør være medlem. Styret bør få en mer selvstendig stilling i forhold til den daglige ledelse, for på den måten lettere å kunne foreta en uavhengig vurdering av arbeidet til administrerende direktør. Departementet mener at dette best kan skje ved at administrerende direktør ikke sitter som styremedlem. Det er på den annen side viktig at ledelsen i banken har en nær forbindelse til styret, men dette hensyn kan ivaretas ved at administrerende direktør deltar på styremøtene. Til sammenligning kan nevnes at både i Statens lånekasse for utdanning og Statens nærings- og distriktsutviklingfond er det lovbestemt at administrerende direktør ikke skal være medlem av styret. En slik løsning er også i samsvar med forslag til lov om finansforetak (NOU 1998:14), der det er foreslått at daglig leder ikke skal være medlem av styret i et finansforetak.

På bakgrunn av ovennevnte foreslår departementet at administrerende direktør ikke lenger skal sitte som medlem av hovedstyret. Ut fra samme begrunnelse foreslås det også at regiondirektørene ved regionkontorene ikke lenger skal sitte som medlemmer av regionstyrene. Det foreslås derimot at både administrerende direktør og regiondirektørene skal være tilstede på henholdsvis hovedstyre- og regionstyremøtene og ha rett til å uttale seg, men at de ikke skal ha stemmerett. Det foreslås således at § 5 fjerde ledd endres og blir nytt tredje ledd, og at § 6 tredje ledd endres.

Da det i 1946 ble lovfestet at en representant fra realkredittinstitusjonene skulle være medlem av hovedstyret, så man det som nødvendig å ha en slik tilknytning fordi Husbanken i stor utstrekning måtte benytte seg av de private banker ved utbetaling av byggelån og lån. Kontakten med de private banker vil framdeles være viktig for Husbanken, men departementet mener den kan opprettholdes uten forankring i loven. Banken rekrutterer i dag personer med bankfaglig kompetanse, samtidig som det fortsatt vil kunne oppnevnes medlemmer av hovedstyret med slik bakgrunn uten at det er fastsatt i loven. Departementet legger vekt på at det vil være behov for forskjellig sammensetning av hovedstyret ut fra hvilke oppgaver og utfordringer banken til enhver tid står overfor. Dette behov tilfredsstilles best ved at det organ som oppnevner står fritt til å velge de kandidater som har de beste forutsetninger og kunnskaper til å fylle oppgavene på det gitte tidspunkt. Departementet mener derfor at det ikke behøver reguleres i loven hvem som skal være styremedlemmer og foreslår å oppheve § 5 annet ledd annet og tredje punktum om at realkredittinstitusjonene skal ha en representant i hovedstyret.

Likestillingsloven § 21 om representasjon av begge kjønn i alle offentlige styrer mv. gjelder også ved oppnevning av medlemmer til Husbankens styrer. Departementet finner det ikke nødvendig å gi en henvisning til likestillingsloven i lovteksten, da hjemmelen for påbudet allerede finnes i likestillingsloven. Imidlertid er det henvist til bestemmelsen i de spesielle merknader til §§ 5 og 6.

Departementet er enig med flertallet i Husbankens hovedstyre, og den begrunnelse det gir, om at det ikke er behov for at de ansatte skal tiltre styret i administrative saker. I hovedstyret behandles for en stor del det som kan benevnes som politiske saker, da Husbanken er Regjeringens gjennomføringsorgan for den statlige boligpolitikken. Når det gjelder administrative saker, er de ansatte sikret innflytelse gjennom avtaleverket ved at de kan være med på behandling av saker på et tidlig stadium i behandlingsprosessen, samt at de i tillegg kan tiltre styrene i personalsaker. Ser man på regelverket for andre virksomheter, synes de ansattes styrerepresentasjon å være avhengig av om virksomheten omfattes av tjenestemannsloven og dermed Hovedavtalen for staten. I privat sektor derimot, og offentlig eide selskaper og statsforetak, som ikke omfattes at Hovedavtalen og som ikke behandler politiske saker, utøves medbestemmelse gjennom styredeltakelse. Til sammenligning kan nevnes at heller ikke for Statens lånekasse for utdanning er det regulert i loven at de ansatte skal være representert i styret.

Når det gjelder lov av 5. juni 1981 nr. 45 om de tilsattes representasjon i offentlige virksomheters styrende organer, framkommer det av § 8 at de ansatte i en rekke offentlige virksomheter, bl.a. Husbanken, skulle kunne kreve at to representanter og minst tre vararepresentanter til så vel hovedstyret som regionstyrene skulle velges av og blant de ansatte. Etter § 4 skulle de ansattes representanter ikke kunne stemme i sakstyper som er fastsatt som politiske. Loven er ikke trådt i kraft, og for en rekke virksomheter er bestemmelsen allerede opphevet. Departementet er enig med hovedstyrets flertall i at det ikke er behov for ikrafttredelse for Husbankens vedkommende. En opphevelse av bestemmelsen vil ikke bli fremmet i denne omgang, men tatt opp i forbindelse med en framtidig gjennomgang av medbestemmelsesloven.

Som en følge av forslaget om å oppheve bestemmelsen om at administrerende direktør og representanten fra realkredittinstitusjonene skal være medlemmer av hovedstyret, foreslår departementet å redusere det totale antall medlemmer i hovedstyret fra syv til fem. Opprinnelig var det bare fem medlemmer i hovedstyret, men ved en lovendring i 1986 ble antall styremedlemmer utvidet til syv, jf. Innst.O.nr. 53 (1985-86). Bakgrunnen var å få et bredere grunnlag å rekruttere medlemmer på, og komiteen la vekt på at dette ville gjøre det mulig å få en bredere distriktsmessig og faglig sammensetning. Distriktsmessige hensyn ligger ikke til grunn for oppnevning av verken administrerende direktør eller realkredittinstitusjonenes representant i hovedstyret, slik at disse hensyn skulle være like godt ivaretatt med fem medlemmer. Departementet legger vekt på at et styre på fem vil være enklere å administrere, og at man lettere vil kunne oppnå at samtlige møter. Det kan for øvrig vises til at Statens lånekasse for utdanning etter loven har fem medlemmer i styret. Departementet foreslår at § 5 første ledd endres slik at banken skal ledes at et hovedstyre på fem medlemmer. Da departementet anser at det bør være tre medlemmer i hvert regionstyre, foreslås ingen endring i loven på dette punkt.

Det foreslås å videreføre gjeldende rett om at hovedstyret skal oppnevnes av Kongen. En slik oppnevningsprosedyre er naturlig sett i forhold til omfanget av bankens virksomhet og det organisatoriske forholdet mellom hovedstyret og regionstyrene. Samtidig foreslås at kompetansen til å oppnevne regionstyrene, og å tilsette regiondirektører ved regionkontorene, overføres fra Kongen til henholdsvis departementet og Husbankens hovedstyre. Selv om en oppnevning av Kongen vil gi høyere status og således gjøre rekrutteringen lettere, mener departementet at det ikke foreligger tungtveiende grunner for at Kongen i Statsråd skal oppnevne/tilsette disse. Antall saker som forelegges Kongen øker, og i tråd med senere tids signaler om delegering vil det være mer hensiktsmessig at kompetansen til å oppnevne regionstyrene overføres til departementet. Paragraf 6 annet ledd foreslås derfor endret.

Hovedstyret tilsetter avdelingsdirektører ved hovedkontoret og noen av disse har et ansvarsområde som kan sammenlignes med det ansvar regiondirektørene ved regionkontorene har. Det vil derfor være mest naturlig at det er samme organ som tilsetter avdelingsdirektørene ved hovedkontoret og regiondirektørene ved regionkontorene. Paragraf 6 tredje ledd foreslås endret, slik at hovedstyret får kompetanse til å tilsette regiondirektør ved regionkontorene.

4.2 Behovet for regionstyrer og regionstyrenes kompetanse

4.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 5 første ledd er det hovedstyret som leder Husbanken. Hvert avdelingskontor ledes av et avdelingsstyre, jf. § 6 første ledd. Utover dette er avdelingsstyrenes kompetanse hjemlet i Alminnelig forskrift for Husbanken av 18. mai 1994 § 3. Det framgår her at avdelingsstyrene skal gi tilsagn om, bevilge og forvalte lån og støtte, behandle personalsaker og gjøre vedtak i andre saker, alt innen rammen av de lover, retningslinjer og instrukser som blir vedtatt av Stortinget, Kongen, departementet og hovedstyret.

Det er hovedstyret som bevilger lån av bankens midler, jf. gjeldende lov § 13 a. Videre er det bestemt at der hvor det er opprettet avdelingskontor, bevilger avdelingsstyret lån som gjelder for eiendommer i avdelingsdistriktet etter regler som hovedstyret fastsetter.

4.2.2 Departementets høringsutkast

I høringsutkastet foreslo departementet å opprettholde regionstyrene, men at det burde gis en klarere avgrensning av kompetanse og ansvar i samsvar med gjeldende praksis. Det ble derfor foreslått at regionstyrenes kompetanse i utgangspunktet bør være å fatte vedtak i saker om lån og tilskudd, men at de også kan fatte vedtak i andre saker når det er hjemlet i fullmakt fra hovedstyret.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

4.2.4 Departementets vurderinger

Regionstyrene gir en viktig og nødvendig lokal forankring for Husbankens utlånsvirksomhet. Det er et klart behov for støttespillere med kjennskap til distriktene, og som kan samarbeide med andre fagmiljøer og de lokale aktører. I kontakten med kommunene, særlig den politiske ledelse, har vi sett at regionstyrene spiller en viktig rolle. Departementet mener således at det fortsatt er behov for regionstyrene og foreslår at disse opprettholdes.

I forhold til dagens regelverk foreslår departementet en klarere avgrensning av regionstyrenes kompetanse og ansvar. Opprettelsen av to nye regionkontorer som skal få egne regionstyrer har medført at deler av bankens virksomhet er løftet ut av hovedkontoret. Hovedstyret blir således i større grad et overordnet koordinerende organ under departementsnivå. Det bør ligge en enhetlig policy til grunn for samtlige av Husbankens seks regionkontorer, og ansvaret for utformingen bør ligge til hovedstyret. For at hovedstyret skal kunne utøve sitt ansvar med å lede banken, er det nødvendig at hovedstyret fortsatt også må kunne behandle større og/eller prinsipielle enkeltsaker vedrørende lån eller tilskudd.

Etter gjeldende praksis følger regionstyrenes kompetanse av fullmakter med instrukser gitt av hovedstyret. I forslag til lov om finansforetak (NOU 1998:14) heter det at finansforetak kan ha lokale avdelingsorganer, og at styret i finansforetaket skal fastsette retningslinjer for virksomheten ved avdelingene og kan overlate enkeltavgjørelser til avdelingene.

I henhold til § 13 a bevilger regionstyrene lån til eiendommer i regionen etter regler fastsatt av hovedstyret. Lån og tilskudd kan gis til samme type prosjekt, og det er hensiktsmessig med tilsvarende arbeidsfordeling for enkelte tilskuddsordninger. Etter Alminnelig forskrift for Husbanken hører derfor vedtak vedrørende tilskudd inn under regionstyrenes funksjoner. Når det nå foreslås endring i § 6, er dette for å synliggjøre at regionstyrenes virksomhet vedrørende lån og tilskudd forutsetter fullmakter fra hovedstyret.

Det er bankens administrerende direktør som forestår den daglige ledelse av hele banken. Regionstyrene bør derfor ikke behandle personalsaker, eller for øvrig ha ansvar for regionkontorenes administrative ledelse. Selv om regionstyrenes kompetanse i utgangspunktet begrenses til å fatte vedtak i saker om lån og tilskudd, bør de også kunne fatte vedtak i andre saker når det er hjemlet med fullmakt fra hovedstyret. Husbankloven § 6 foreslås endret.

4.3 Nedleggelse av Kontrollkomiteen

4.3.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 8 første ledd oppnevner Stortinget en kontrollkomite med leder, nestleder og tre andre medlemmer samt varamedlemmer. Oppnevningen skjer for fire år om gangen. Med hjemmel i samme paragrafs annet ledd har Kongen gitt forskrift av 9. januar 1987 nr. 6 for kontrollkomiteen for Husbanken, som regulerer komiteens virksomhet. Etter forskriften skal kontrollkomiteen føre tilsyn og kontroll med bankens virksomhet. Den skal påse at virksomheten foregår på en betryggende og hensiktsmessig måte i samsvar med lov, stortingsvedtak, forskrifter, komiteens egne beslutninger samt andre regler og retningslinjer som banken er pliktig til å rette seg etter.

Kontrollkomiteen skal hvert regnskapsår avgi uttalelse om hovedstyrets rapport, om bankens virksomhet og om regnskapet. Den skal treffe avgjørelse eller gi uttalelser i alle andre saker om bankens virksomhet som forelegges den av bankens styre eller departementet.

Kontrollkomiteen skal ellers vende seg direkte til styret når den finner mangler og uregelmessigheter som den mener bør rettes. Får komiteen kjennskap til vesentlige forsømmelser, feil eller misligheter eller den mener at banken har lidt vesentlig tap, skal den straks ta dette opp med styret, Riksrevisjonen og departementet.

I tillegg har kontrollkomiteen etter § 9 første ledd innstillingsmyndighet til departementet når det gjelder bestemmelser om revisjon av bankens regnskaper, og den skal videre innstille til departementet og på statens vegne føre tilsyn med dens virksomhet.

4.3.2 Departementets høringsutkast

Da departementet mener at kontrollkomiteen utøver kontroll på områder som i dag også ivaretas av andre instanser, ble det i høringsutkastet foreslått å nedlegge kontrollkomiteen.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Kontrollkomiteen for Husbanken er i mot forslaget om nedleggelse. De peker på sin uavhengighet til byråkratiet, og at de med sin bakgrunn kan se Husbankens vedtak med andre øyne og i et annet og overordnet perspektiv enn det Husbankens egne byråkrater gjør. Den har et nært samarbeid med den interne revisjon og mener at komiteens oppgaver går klart videre enn ekstern og intern revisjon. Den går gjennom hovedstyrets disposisjoner, styrereferatene fra regionstyrene samt revisjonsrapporter. Den går dypt og detaljert inn i styresaker og et stort antall av disse er bevilgninger av lån og tilskudd til kommunene. Videre mener den at pga. at endringer i norsk bankvesen skjer raskt i dag, er behovet for kontrollkomiteen større nå enn tidligere.

For øvrig har ingen av de andre høringsinstansene hatt innvendinger mot nedleggelse av kontrollkomiteen.

4.3.4 Departementets vurderinger

Departementet mener at det ikke vil være behov for å opprettholde kontrollkomiteen for Husbanken i tillegg til de kontrollfunksjoner som i dag utøves av andre institusjoner. Etter en nedleggelse av kontrollkomiteen vil det fortsatt være uavhengige kontrollorganer til å føre tilsyn og kontroll med bankens virksomhet innenfor de lover, forskrifter og beslutninger som banken er pliktig til å følge. Ordningen med kontrollkomiteen anses for ressurskrevende i forhold til nytten.

I tillegg til kontrollkomiteen utføres i dag tilsyn og kontroll av intern revisjon, ekstern revisjon, Husbankens klagenemnd, Riksrevisjonen, Husbankens hovedstyre samt Kommunal- og regionaldepartementet. Når det gjelder ekstern revisor, er det i forskrift av 30. juni 1982 nr. 3830 gitt i medhold av husbankloven § 9, bestemt at vedkommende skal påse at bankens virksomhet foregår i samsvar med husbankloven, forskrifter gitt med hjemmel i lov og stortingsvedtak. Videre skal ekstern revisor påse at bankens regnskap føres og settes opp i samsvar med lover, forskrifter og gjeldende retningslinjer for Husbanken. Ekstern revisor har en løpende dialog med og kontroll av banken. Etter ekstern revisors egen vurdering skjer dette enten gjennom revisors egne ansatte eller ved bruk av intern revisjon i banken. Med grunnlag i det årlige revisjonsarbeidet og kontrollen, korresponderer ekstern revisor og bankens ledelse om vesentlige forhold i tilknytning til formuesforvaltning, regnskap, internkontroll, systemsikring, rapporter og rutiner. Denne korrespondansen resulterer i et årlig brev til hovedstyret hvor så vel revisors spørsmål og synspunkter, som redegjørelse gitt av bankens administrative ledelse, framgår. Brevet gir føringer og pålegg for bankens drift og systemer på økonomi- og regnskapssiden framover.

Ved forskrift av 13. desember 1982 har departementet med hjemmel i loven § 9 og forskrift om ekstern revisjon § 1 gitt bestemmelser om intern revisjon. Intern revisjon skal rapportere feil, brudd og andre svakheter til ekstern revisor og administrerende direktør.

Etter husbankloven § 9 fører Riksrevisjonen kontroll etter instruks som fastsettes av Stortinget. Kontrollen omfatter den konstitusjonelle kontroll, men også forvaltningsrevisjon gjennomføres for å etterprøve den boligpolitiske måloppnåelsen.

Ved forskrift av 14.09.92 nr. 3831 gitt med hjemmel i husbankloven § 25 er det etablert en egen uavhengig klagenemnd for Husbanken. Nemnda er klageinstans for vedtak om lån eller tilskudd gitt av banken (ikke bostøtte).

Det følger av flere bestemmelser i husbankloven at banken er underlagt Kongens og departementets instruksjons- og kontrollmyndighet. Det er Kommunal- og regionaldepartementet som har det overordnede kontrollansvar. Det viktigste styringsdokument i forhold til Husbanken er det årlige tildelingsbrevet. Det er her premissene legges for hvilke oppgaver som skal utføres, hvilke resultatkrav som skal oppfylles og hvordan rapporteringen skal foregå. Det prinsipielle krav om målformulering og rapportering om oppnådd resultat ble fastlagt ved Stortingets behandling av St. prp. nr. 52 (1984-85) og Innst. S. nr. 135 (1984-85) Om reformer i statens budsjettsystem og endringer i bevilgningsreglementet.

En økt vektlegging på mål- og resultatstyring av statlig virksomhet innebærer økt krav til den interne revisjon i statsforvaltningen. Økonomireglementets § 20 omhandler departementets kontrollansvar. Departementet er pålagt å etablere ordninger som gir kontroll med at underliggende virksomheter utfører sine oppgaver i overensstemmelse med de mål og retningslinjer som er angitt i tildelingsbrevet og i gjeldende lover og regler, og at de er organisert og utfører sin økonomiforvaltning på en betryggende måte. Departementet har delegert kontrolloppgaven til Husbankens hovedstyre med hjemmel i reglementets § 20.3.

I tillegg til dette vil kontrollfunksjonene bli en mer framtredende del av hovedstyrets arbeid ved opprettelsen av nye regionstyrer, og ved at administrerende direktør, i henhold til forslaget, ikke lenger vil være medlem av hovedstyret, jf. punkt 4.1. Hovedstyret vedtok i 1996 et omfattende Hoveddokument for internkontroll, hvor Kredittilsynets forskrift av 15. januar 1994 om den interne kontroll ble lagt til grunn ved utformingen.

De private banker er etter gjeldende finanslovgivning pålagt å ha kontrollkomite. I forslag til ny lov om finansforetak foreslås det å fjerne pålegget om kontrollkomiteen i finansforetak, etter en erkjennelse av at den ikke har fungert etter sin hensikt (jf. bankkrisen). Styrereformutvalget la videre til grunn at det ikke burde være tilsyns- og kontrollmyndighet for statlige institusjoner. Prinsipielt mente utvalget at institusjonens ledelse har et ansvar for å føre kontroll med de intensjoner som ligger til grunn for institusjonen, i tillegg til den kontroll som utøves av overordnet forvaltningsorgan og Riksrevisjonen samt eventuell annen ekstern revisor.

På dette grunnlag foreslås det at kontrollkomiteen avvikles, og at husbankloven § 8 oppheves og at § 9 endres.

4.4 Oppheving av tinglysingssperren for eiendommer pantsatt til Husbanken

4.4.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 19 kreves Husbankens samtykke ved tinglysing av hjemmelsdokument når eiendommen er pantsatt til Husbanken, eller har fått byggelån gitt på grunnlag av lånetilsagn fra Husbanken. Husbankens vedtak etter denne bestemmelsen kan gjøres med virkning for den enkelte sak, eller for en nærmere bestemt gruppe av saker.

Bestemmelsen var opprinnelig begrunnet med at banken burde føre kontroll med omsetning og utleie slik at eieren ikke utnyttet støtten til å skaffe seg spekulasjonsgevinster e.l., eller leide ut huset på vilkår som er i strid med forutsetningen for den sosiale kredittlovgivning, jf. Ot.prp. nr. 12 (1945-46). Senere er formålet med bestemmelsen knyttet opp mot at Husbanken skal få anledning til å sette vilkår for å samtykke til at lånet blir overført ny eier, jf. Ot.prp. nr. 43 (1983-84).

4.4.2 Departementets høringsutkast

Departementet foreslo å oppheve bestemmelsen om tinglysingssperre i § 19.

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Norges Eiendomsmeglerforbund er positiv til forslaget om å oppheve bestemmelsen om at det kreves samtykke fra Husbanken for å tinglyse hjemmelsdokument. Videre har Oslo byskriverembete gitt sin tilslutning, idet de i det vesentlige tiltrer begrunnelsen som gis.

4.4.4 Departementets vurderinger

Tinglysingssperren skal medvirke til at det ikke skjer hjemmelsoverføring uten at Husbanken skal få anledning til å sette vilkår for at lånet blir overført ny eier, eller eventuelt å kreve lånet innfridd. I praksis er den et pålegg til eiendomsmeglere, advokater og andre som medvirker ved salg av eiendommer samt tinglysingsembeter til å påse at Husbankens interesser blir ivaretatt.

Departementet anser at behovet for en slik lovbestemt tinglysingssperre er minimalt. Formålet oppnås i tilstrekkelig grad ved en bestemmelse i bankens pantobligasjoner som gir Husbanken rett til å kreve full innfrielse dersom eierforholdet helt eller delvis blir endret. En slik bestemmelse, som for øvrig også benyttes av andre banker, kan håndheves uten lovbestemt tinglysingssperre. Uansett vil kjøper og selger av bolig i praksis avklare forholdet med panthavere i forbindelse med salget. Dette er nødvendig for at selger skal bli frigjort fra sitt ansvar for lånet og for at kjøper skal få eiendommen overdratt til seg uten heftelser.

I den grad Husbanken i dag skulle ha spesielle behov for å sikre seg mot uønskede hjemmelsoverføringer, må dette knyttes til kontroll av at boliger som har lån med subsidiert rente blir benyttet i henhold til forutsetningene. Etter 1. januar 1996 gis det ikke nye husbanklån med subsidiert rente, i det renten fastsettes med grunnlag i markedsrenten, uten hensyn til hvem som er låntaker. Pr. i dag er mindre enn 5% av Husbankens løpende lån subsidiert og rentestøtten er i statsbudsjettet for år 2000 redusert til 73 millioner kroner.

Husbanken krever at den som har hjemmel til eiendommen også skal være låntaker, og banken behandler årlig rundt 6 000 saker hvor lånet overføres til ny eier som følge av at den husbankfinansierte eiendommen overdras. Ved overføring av lån kan eventuell rentestøtte for lånet bortfalle. Også i de tilfeller hvor lånet innfris som følge av overdragelse, må selger/eiendomsmegler innhente skriftlig samtykke fra Husbanken før eiendommen overskjøtes. Både Husbanken, tingslysingsembetene og eiendomsmeglere påføres merarbeid som følge av dagens lovbestemte tinglysingssperre og den er således lite brukervennlig. På denne bakgrunn foreslås at § 19 oppheves.

4.5 Lovhjemmel til å ettergi uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd

4.5.1 Gjeldende rett

Det finnes ikke hjemmel i gjeldende husbanklov til å ettergi uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd.

4.5.2 Departementets høringsutkast

For enkelte av forskriftene for Husbankens tilskuddsordninger er det bestemmelser om at tilskuddet skal betales tilbake dersom mottaker ikke bruker det i samsvar med de fastsatte betingelsene. Ofte vil fordringer som oppstår i den forbindelse være uerholdelige. Departementet foreslo i sitt høringsutkast å gi en hjemmel i loven slik at Husbanken får adgang til å ettergi krav på uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Tromsø kommune ser det som naturlig at slike fordringer må ettergis som uerholdelige da tilskuddet er strengt behovsprøvd og de grupper som får det er de som har det aller vanskeligst. Etter deres mening vil et slikt restkrav mot en husstand i denne kategori være med på å forsterke en fra før vanskelig situasjon.

4.5.4 Departementets vurderinger

Over tid har Husbankens tilskuddsordninger, og dermed også forhold vedrørende tilbakebetaling, endret seg. Som nevnt ovenfor finnes bestemmelser om tilbakebetalingskrav i forskjellige former for noen av Husbankens tilskuddsordninger, herunder for tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser. For andre tilskuddsordninger er det ikke krav om spesiell bruk av boligene, og således heller ikke aktuelt med tilbakebetaling av tilskudd.

At det skal stilles vilkår når det gis tilskudd, fremkommer blant annet i Finansdepartementets kommentarer til bevilgningsreglementet. Her er det også inntatt regler om frafall av fordringer på statens hånd. Når et krav etter en regnskapsmessig konstatering anses verdiløst, kan det ettergis uten Stortingets samtykke. Departementene har fullmakt til å ettergi uerholdelige fordringer på inntil 300 000 kroner på nærmere angitte vilkår.

De fleste fordringer vedrørende tilbakebetaling gjelder boligtilskudd. Boligtilskuddsordningen benyttes derfor nedenfor som eksempel for å belyse problemstillinger vedrørende tilbakebetaling av tilskuddet.

I bankens interne retningslinjer er håndtering av krav om tilbakebetaling nærmere regulert slik:

«Bevilget boligtilskudd opp til 20 000 kroner kreves ikke tilbakebetalt. Boligtilskudd større enn 20 000 kroner kan kreves betalt tilbake eller gjøres om til rente- og avdragspliktig lån hvis boligen tilskuddet er benyttet til overdras, disponeres av annen person/husstand eller tas i bruk til annet formål enn forutsatt. Bindingstiden er 10 år fra utbetalingsdatoen.»

Boligtilskudd større enn 20 000 kroner ettergis med 10 prosent pr. fullført år fra utbetalingsdatoen. Tilskuddsmidler som blir betalt tilbake plusses på rammen kommunen eller Husbanken disponerer.

Boligtilskudd tildeles for en stor del husstander med svak økonomi og vanskelig sosial bakgrunn. Når slike husstander av forskjellige grunner må gå fra sin bolig innen 10-års fristen, er det i en del saker ikke mulig å oppnå hel eller delvis dekning av bankens krav på tilbakebetaling av tilskuddet. Som regel har sikkerheten for tilskuddet dårligst prioritet. Det er dessuten ikke grunnlag for tvangsinndrivelse av kravet som personlig fordring da husstanden er uten beslagbare midler. I slike tilfeller tas det heller ikke skritt for å inndrive Husbankens fordring. Husbanken har imidlertid ikke formell hjemmel til å ettergi fordringene slik det er lagt opp til i kommentarene til bevilgningsreglementet.

Husbankloven har i § 17 en egen bestemmelse om ettergivelse av utestående lån som må anses uerholdelige. Departementet fremmer forslag om at Husbanken får en tilsvarende hjemmel til å ettergi uerholdelige fordringer som skriver seg fra tilskudd.

4.6 Klageadgang på kommunale vedtak

4.6.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende husbanklov § 25 første ledd første punktum er Husbankens vedtak om lån og tilskudd unntatt fra forvaltningslovens regler om klage og omgjøring. Ved forskrift av 14. september 1992 ble det opprettet en egen klagenemnd som skal behandle klager på vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån og tilskudd truffet av Husbanken. For øvrig framgår det av forskriften at forvaltningsloven §§ 29- 34 kommer til anvendelse på klage over Husbankens vedtak.

Annet punktum bestemmer at forvaltningslovens regler ikke skal gjelde for kommunens og Selskapet for innvandrer- og flyktningeboligers (SIFBO) vedtak i slike saker når ytelsene blir dekket av midler fra Husbanken. Hensikten med denne bestemmelsen var ikke å avskjære klageadgang for kommunene og SIFBO½s vedtak, men å klargjøre at disse vedtakene ikke kunne påklages til Husbanken. I henhold til Stortingets vedtak av 15. mai 1992 er SIFBO avviklet, jf. Innst. S. nr. 152 (1991-92).

Det er opp til den enkelte kommune å etablere klageordning for vedtak om lån og tilskudd. I disse tilfellene vil rammene for opprettelse av klagenemnd og behandling av klagesaker som framgår av forvaltningsloven § 28, ikke være bindende for kommunen. Reglene vil kun være veiledende i den utstrekning klageordning etableres.

4.6.2 Departementets høringsutkast

Departementet foreslo i høringsutkastet å endre husbankloven § 25, slik at forvaltningsloven skal gjelde klage på kommunale vedtak om lån og tilskudd når midlene er ytet av Husbanken. Det ble foreslått å hjemle særskilt i husbankloven at klageinstans skal være internt i kommunen i henhold til forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum. For å skape klarhet i hvilke vedtak som skal være gjenstand for klage, ble det foreslått at vedtak om forvaltning av lån ikke skal være gjenstand for klage, idet dette dreier seg om forretningsmessige avgjørelser i løpende kontraktsforhold. Det ble foreslått at klageadgangen avgrenses tilsvarende det som framgår av forskriften for Husbankens klagenemnd, slik at det vil være kommunens vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån eller tilskudd som kan påklages av part i saken.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Husbankens klagenemnd støtter det prinsipielle i utkastet om etablering av klageordning for kommunale vedtak. Nemnda er enig i at klageadgangen bør være uavhengig av hvilken kommune søkerne bor i, men mener at man ved etablering av klagenemnder i hver enkelt kommune åpenbart vil kunne risikere ulik praksis. Av hensyn til rettssikkerheten mener nemnda at klagene bør avgjøres av et sentralt organ, og foreslår at departementet vurderer om ikke de beste grunner taler for at Klagenemnda for Husbanken også blir klageinstans over kommunale vedtak. Norges Eiendomsmeglerforbund stiller seg positivt til forslaget, men reiser spørsmål om det er heldig med den forskjellsbehandling som her kan oppstå ved at det er den enkelte kommune som behandler klagen. Forbundet mener at klagene fortrinnsvis bør behandles av samme klageorgan uavhengig av hvilken kommune søknaden er stilet til. De mener det er uheldig at den enkelte kommune både avslår en søknad og behandler klage på avslaget.

4.6.4 Departementets vurderinger

Departementets erfaring er at kommunene i varierende grad praktiserer klageadgang på kommunale vedtak der midlene er ytet av Husbanken. En del kommuner har ikke lagt opp til klageadgang, andre har i eget vedtak besluttet at det ikke skal være klageadgang. Enkelte kommuner har dessuten brukt husbankloven § 25 som et forbud mot klageadgang. Departementet mener det er uheldig at enkelte søkere ikke har mulighet til å klage på kommunale vedtak om tildeling av lån og tilskudd der midlene er ytet av Husbanken. At det er store forskjeller fra kommune til kommune er også i seg selv uheldig. Hensynet til likhet og rettssikkerhet tilsier at søkere bør ha klageadgang uavhengig av hvilken kommune de bor i, og at vedtak i slike saker bør kunne påklages på lik linje med så vel andre kommunale vedtak, som vedtak om tildeling av lån og tilskudd truffet av Husbanken direkte.

På grunnlag av dette foreslår departementet at det bør være en lovbestemt klageadgang på kommunale vedtak om lån og tilskudd og at forvaltningslovens regler bør gjelde. Det er i henhold til forvaltningsloven § 28 annet ledd ikke nødvendig å opprette en egen klagenemnd etter mønster av klagenemnda i Husbanken. Klageinstans kan være kommunestyret, formannskapet eller særskilt klagenemnd oppnevnt av kommunestyret. Selv om dette kan føre til ulik praksis og at den ikke vil ha den samme uavhengighet som en utenforstående statlig instans, mener departementet det vil være lite hensiktsmessig at en sentral klagenemnd skal være klageinstans for slike vedtak slik høringsinstansene foreslår. En sentral klagenemnd har ikke den nødvendige lokalkunnskap og den nærhet til sakene som trengs. På bakgrunn av generelle retningslinjer fra Husbanken utarbeider kommunene egne retningslinjer for hvordan låne- og tilskuddsordningene skal praktiseres. Prosedyre for søknad og tildeling av lån er i dag forskjellig i de ulike kommunene, slik at det er tvilsomt om det er hensiktsmessig å ha et ens opplegg for klagebehandling.

Søkere har ingen rett til lån og tilskudd og det blir ofte en prioritering innenfor de gitte rammer. Kommunenes avgjørelser i den enkelte sak avhenger derfor i stor grad av den prioritering som må foretas innenfor søkermassen til enhver tid. Klage på avslag, og til en viss grad også klage på låneutmålingen, kan uansett bare i få tilfelle underkastes en reell vurdering, så framt ikke klageinstansen har oversikt over hele søkermassen. En sentral klagenemnd vil derfor i slike tilfeller bare kunne kontrollere om det formelle regelverket er fulgt. Departementet mener det derfor er mest formålstjenlig at klageinstans er internt i kommunen. Kommunene vil da kunne tilpasse dette til de lokale forhold.

Departementet ønsker å klargjøre hvilke vedtak som skal være gjenstand for klagebehandling i kommunen. Vedtak om forvaltning av lån skal ikke være gjenstand for klage, i det dette dreier seg om forretningsmessige avgjørelser i løpende kontraktsforhold. Departementet foreslår derfor at klageadgangen avgrenses tilsvarende det som gjelder for klage på Husbankens vedtak for Husbankens klagenemnd. Det vil således være kommunens vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån og tilskudd som kan påklages av part i saken.

På grunnlag av dette foreslås det at § 25 endres slik at kommunale vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån eller tilskudd blir gjenstand for klage i henhold til forvaltningslovens regler, men at klageinstans blir internt i kommunen etter forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum.

4.7 Diverse endringer

4.7.1 Opphevelse av bestemmelsen om gjeldssanering i byfornyede borettslag og sameier

Med bakgrunn i gjeldskrisen som de byfornyede borettslag var havnet i i siste halvdel av l980-årene, vedtok Stortinget 9. juni 1994 en gjeldsordning for byfornyede borettslag i Oslo, Bergen og Trondheim som gikk ut på at sum opprinnelig innskudd og fellesgjeld ikke skulle overstige en norm på kr 5 060 pr. kvm. Som en følge av denne ordningen ble det den 14. juni 1994 vedtatt et fjerde punktum i § 17 annet ledd som ga Husbanken hjemmel til å ettergi erholdelige fordringer i borettslag omfattet av byfornyelse og som hadde søkt gjeldssanering innen 1. august 1994.

I juni 1995 vedtok Stortinget å utvide gjeldsordningen til å omfatte sameier. Som en følge av dette ble det den 8. desember 1995 vedtatt et nytt femte punktum i § 17 annet ledd som ga Husbanken en tilsvarende hjemmel overfor sameiere i boligsameier som tidligere var byfornyede borettslag og som hadde søkt om gjeldssanering innen 1. mars 1996.

Ovennevnte gjeldsordninger gjaldt borettslag og sameier som hadde søkt gjeldssanering innen frister fastsatt i loven. Gjeldsordningene er nå endelig gjennomført, og alle klagesaker er ferdig behandlet. Departementet foreslo i høringsutkastet å oppheve § 17 annet ledd fjerde og femte punktum. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget, og departementet foreslår å oppheve § 17 annet ledd fjerde og femte punktum.

4.7.2 Språklige og lovtekniske endringer

Departementet foreslår at ordene formann, nestformann og varamenn byttes ut med de kjønnsnøytrale ordene leder, nestleder og varamedlemmer i nåværende §§ 5 og 6.

Det foreslås videre at betegnelsene avdelingskontor, avdelingsstyre, avdelingsdirektør og avdelingsdistrikt i nåværende §§ 4, 6 og 13 a erstattes med henholdsvis regionkontor, regionstyre, regiondirektør og region. Betegnelsen «region-» vil være en bedre og mer dekkende betegnelse.

Det foreslås i tillegg en lovteknisk endring i nåværende § 5 fjerde ledd og § 6 tredje ledd for å få bedre sammenheng. Samtidig foreslås å ta bort formuleringen «....gjensidig.....» som er misvisende og merkverdig, samt en åpenbar umulighet. Paragraf 5 nytt tredje ledd første punktum skal lyde: Banken skal ha en administrerende direktør som tilsettes av Kongen med en oppsigelsesfrist på seks måneder.Paragraf 6 tredje ledd første punktum skal tilsvarende lyde: Hvert regionkontor skal ha en regiondirektør som tilsettes av hovedstyret med en oppsigelsesfrist på seks måneder. Nåværende § 5 femte ledd flyttes og blir ny § 8 annet ledd.

Videre foreslås en språklig endring i nåværende § 9 annet ledd første punktum: Ordet «..fjerdingår..» i første punktum byttes ut med «..kvartal..». Det foreslås også en språklig endring i nåværende § 13 a annet ledd og nåværende § 25 annet ledd.

Gjennom forslag i dette utkastet oppheves §§ 8 og 19. Tidligere er §§ 11, 12, 14, 20, 21, 22, 24 og 25 a opphevet. Da til sammen 10 av i alt 27 paragrafer således vil stå som opphevet i husbankloven samt at det nå foreslås en ny bestemmelse, foreslår departementet at det foretas en omnummerering av paragrafene i loven fra og med § 8. Nåværende §§ 9, 10, 13, 13 a, 15, 16, 17, 18, 23, 23 a, 23 b, 25, 26 og 27 blir nye §§ 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15 ,16 17, 18, 20, 21 og 22. I tillegg opprettes det en ny paragraf; § 19.

Det foreslås også en omnummerering av kapitlene. Nåværende kapittel II og IV slås sammen til kapittel II. Nåværende kapittel III oppheves og nåværende kapittel V og VI blir henholdsvis kapittel III og IV.