8 Omtale av eigedomsskatt på anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft

Ved kgl.res. 2. juli 1999 blei det bestemt at eigedomsskattelova § 8 skal tre i kraft frå 2001 for anlegg for overføring og distribusjon av kraft. Det vil seie at grunnlaget for eigedomsskatt på slike anlegg skal svare til verdien fastsett ved likninga året før skatteåret.

I Ot. prp. nr. 47 (1999-2000) foreslo departementet endringar i dei nye reglane for verdsetjing av anlegg for produksjon av elektrisk kraft med verknad frå skatteåret 2001 og i tråd med dei føresetnader finanskomiteen ga uttrykk for i Budsjett-innst. S. I (1999-2000). Om overføringsanlegga heiter det i proposisjonen avsnitt 1.5:

«Vedtaket om å sette i kraft eigedomsskattelova § 8 fra 1. januar 2001 omfatter også overføringsanleggene for elektrisk kraft. Også for disse vil grunnlaget for eiendomsskatten bli endret ved ikrafttredelsen. Selv om provenyet fra eiendomsskatten på disse anleggene samlet er langt mindre enn fra produksjonsanleggene, ser departementet at endringer i grunnlaget også her vil ha betydning for provenyet for de berørte kommunene. Dette ble ikke særskilt drøftet av departementet i Nasjonalbudsjettet 2000, og er heller ikke tatt opp av finanskomiteen i Budsjett-innst. S I (1999-2000). Det har innenfor den korte tiden som har vært til rådighet ikke vært mulig å foreta en fullstendig vurdering av reglene for disse anleggene. Dette har blant annet sammenheng med behov for å se nærmere på NVEs regler for regulering av avkastningen fra disse anleggene, som utgjør et naturlig monopol. Departementet tar sikte på å komme tilbake til dette i løpet av vårsesjonen.»

Formuesverdien for overføringsanlegg skal fastsetjast ved likninga og skal frå skatteåret 2001 også nyttast som eigedomsskattegrunnlag. Formuesverdien skal verdsetjast etter reglane i skattelova § 4-1 og § 18-5. Etter § 4-1 skal skattepliktig formue svare til omsetningsverdien. Dette svarer til det som gjaldt tidlegare ved taksering av overføringsanlegg etter den gamle byskattelova § 5, jf. eigedomsskattelova § 33 andre ledd. Praksis for taksering under byskattelova har teke utgangspunkt i teknisk verdi med frådrag for slit og elde. Etter skattelova § 18-5 åttande ledd etter endring av 23. juni 2000 (tidlegare tredje ledd) skal formuesverdien av overføringsanlegg ved likninga setjast lik skattemessig verdi pr. 1. januar i likningsåret. Det vil seie dei skattemessig nedskrivne verdiane av alle driftsmidlane i anlegget.

Regelen i skattelova § 18-5 åttande ledd blei vedteken som del av kraftskattereforma etter forslag frå departementet, jf. Ot. prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.4 og 12.5.3. Her går det fram at skattemessig verdi vart valt som den verdi som svarte til dei rekneskapsmessige verdiane som på dette tidspunkt også vart lagt direkte til grunn for Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) si utrekning av dei maksimale tariffane selskapa hadde lov til å ta. På denne bakgrunn vart dei skattemessige verdiane vurdert som det beste uttrykket for salsverdien av overføringsanlegg. I Innst. O. nr. 62 (1995-96) avsnitt 9.3 og 9.4 slutta fleirtalet i finanskomiteen seg til at formuesverdien skulle svare til skattemessig verdi og at verdien også skulle nyttast som grunnlag for eigedomsskatten.

Med verknad frå 1. januar 1997 har NVE endra reglane for utrekning av maksimale tariffar. Dei rekneskapsmessig verdiane aleine vert ikkje lenger avgjerande for fastsetjing av tariffane. Om det er tilstrekkeleg effektiv drift i det einskilde selskap, vert det også teke omsyn til dette ved fastsetjinga av tariffane. Det er med andre ord ikkje lenger like klårt at omsetningsverdien av anlegga svarer til rekneskapsmessig eller skattemessig verdi.

I ein dom frå Høgsterett av 12. februar 1999 om taksering av overføringsanlegg under byskattelova § 5, sjå Rt. 1999 s. 192, uttalte retten einstemmig om det å bygge verdien på grunnlaget for maksimale tariffar:

«- Selv om dette forholdet ikke er avgjørende for mitt syn på saken, nevner jeg også at takseringen for eiendomsskatt forutsetningsvis skal gjelde for perioder på 10 år, og at det derfor vil kunne være vanskelig å bygge på prisforskrifter som raskt kan endres. Som tidligere nevnt ble prisforskriftene vesentlig endret i 1997, og avkastningen avhenger nå av hvor effektivt det enkelte anlegget drives. De nye reglene illustrerer ytterligere problemer med å bygge på en avkastningsverdi.»

Litt lenger ut i dommen heiter det:

«Det kan nok sies at jeg her har gått langt i å anvende en objektivisert norm for verdsettelsen etter byskatteloven § 5 første ledd. Også i dommen i Rt 1994 333 ble det gitt uttrykk for tvil om hvor langt det vil være riktig å anvende dette prinsippet. Jeg er imidlertid blitt stående ved at både eiendomsskattens karakter av objektskatt og reelle hensyn tilsier at NVE's prisregulering ikke er et egnet grunnlag ved eiendomsskattetakseringen av overføringsanlegg.»

Departementet har ikkje hatt høve til å sluttføre vurderinga av verdsetjingsreglane for overføringsanlegga slik at denne kan presenterast i vårsesjonen. Jamvel om departementet legg fram si endelege vurdering av desse spørsmåla i haust, vil forslag om slike reglar av praktiske årsaker, berre kunne leggjast til grunn frå skatteåret 2001 dersom det ikkje er naudsynt å henta inn nye opplysningar frå skattytarane. Samtidig er det slik at kommunane skal gjere vedtak om budsjett før utgangen av året. På det noverande tidspunkt kan departementet ikkje førespegla at kommunane kan få nokon avklåring om inntektene frå eigedomsskatten på overføringsanlegga i høveleg tid for innpassing i budsjettprosessen for 2001. Departementet tek på denne bakgrunn sikte på å fremje kongeleg resolusjon om å utsette iverksetjinga av § 8 for overføringsanlegg til skatteåret 2002.