2 Kommentarer til de enkelte forslagene til endringer i lov 19 mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. (næringsmiddelloven)

2.1 Uttak av prøver i forbindelse med offentlig stikkprøvekontroll og gjennomføring av kartleggingsprogrammer - forslag til endring i § 5 tredje ledd

Under departementshøringen av Ot prp nr 16 (1998-99) Om lov om endringer i lov 19 mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. og i lov 28 mai 1959 nr 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a., reiste Landbruksdepartementet spørsmål om teksten i lov 19 mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. (næringsmiddelloven) daværende § 5 annet ledd, nåværende tredje ledd, betyr at det offentlige må betale for prøvemateriale generelt (f eks til stikkprøvekontroll, overvåknings- og kartleggingsprogram). Dette ble bekreftet av Sosial- og helsedepartementet unntatt der det foreligger mistanke om helsefare. På bakgrunn av dette, ønsket Landbruksdepartementet at næringsmiddelloven skulle harmoniseres med kjøttproduksjonsloven (lov om kjøttproduksjon 10 januar 1997 nr 9) hvor det er hjemmel til å kunne kreve prøvemateriale vederlagsfritt.

Næringsmiddelloven § 5 tredje ledd gir bestemmelser om uttak av prøver og lyder:

«Tilsynsmyndighetene har rett til å utta prøver, og disse kan forlanges avgitt uten vederlag, når der er grunn til å anse varen for helseskadelig.»

Revisjon av EØS-avtalen vedlegg I på den veterinære sektor har medført oppheving av kontroll i forbindelse med grensepassering for varer som kommer fra EØS. I denne forbindelsen legges det stor vekt på effekten av stikkprøvekontroll og kartlegging av varer i bedrifter og i markedet som sikkerhetsfaktorer for å sikre fortsatt god status i forhold til helse og kvalitet. Både stikkprøver og kartlegging vil gjennomføres på områder som faller inn under kjøttproduksjonsloven, fiskekvalitetskontrolloven og næringsmiddelloven. Disse andre lovene inneholder bestemmelser om at det ikke skal ytes vederlag for prøvemateriale som tas ut i forbindelse med tilsyn og kontroll. Næringsmiddelloven bestemmer, i motsetning til de øvrige lover, at det gis vederlag når prøver tas ut med mindre «der er grunn til å anse varen for helseskadelig». Dette medfører at det offentlige vil kunne avkreves betaling for prøver av varer som kontrolleres med hjemmel i næringsmiddelloven med mindre det foreligger fare for helseskade. For næringsmidler etter det øvrige lovverket, kan det derimot tas ut stikkprøver vederlagsfritt. Dette skaper en uoversiktlig situasjon både for tilsynsmyndigheten og for dem som omsetter og produserer næringsmidler. For kjøttdeig vil det f eks ikke kunne kreves prøver vederlagsfritt med mindre det er grunn til å anse varen for helseskadelig, fordi produksjon, frambud og lagring av kjøttdeig er hjemlet i næringsmiddelloven. For kjøttstykker vil det derimot kunne tas ut prøver vederlagsfritt når dette gjøres for å kontrollere varer, som er regulert etter kjøttproduksjonsloven.

Det vil i tilknytning til utvidelsen av vedlegg I i EØS- avtalen bli lagt opp til en sterk økning i prøvetakingsfrekvensen, bl a i forbindelse med overvåkingsprogrammene. For det offentlige vil et slikt system medføre økte kostnader ved gjennomføring av den planlagte intensiverte stikkprøvekontroll og kartlegging. Administrasjonen av en slik ordning vil også kreve økte ressurser. Hvis man i tillegg må yte vederlag for prøvemateriale, vil dette også medføre økte offentlige kostnader eller kunne føre til at ambisjonene om intensiv stikkprøvekontroll og kartlegging vil måtte reduseres. Den siste muligheten vurderes som uheldig i forhold til de signaler som er gitt om viktigheten av stikkprøvekontroll og kartlegging.

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har gjort en undersøkelse for å kartlegge hvilken praksis som ligger til grunn i de forskjellige næringsmiddeltilsynene i forhold til stikkprøvekontroll og betaling. Denne viser at det er forskjellig praksis med hensyn til å betale vederlag innen de forskjellige næringsmiddeltilsynene. Det er også forskjellig praksis avhengig av om prøven tas hos produsentene eller på butikkleddet.

Når det gjelder stikkprøver fra produsentene, er det er ikke vanlig å betale for stikkprøver blant dem som er undersøkt. Materialuttak ved stikkprøver fra butikker og lignenderefunderes av nesten samtlige av de spurte kommunale næringsmiddeltilsynene (KNT). For stikkprøver ved import, yter 11 av 14 KNT ikke vederlag for uttak av prøver. KNT Oslo står for kontroll av ca 80 % av importen til landet og opplyser at de betalte kr 90 000 for prøveuttak i tilknytning til importkontroll i 1998, mens beløpet var kr 80 000 i 1997. I praksis betales det for prøvetaking i de fleste tilfelle, men beløpene er beskjedne. Når det gjelder overvåkning- og kartleggingsprosjekt, er det også varierende praksis, men det dreier seg ikke om store summer.

Både produsenter og forbrukere er tjent med en effektiv næringsmiddelkontroll som sikrer at de produktene som blir frambudt, oppfyller lovverkets krav til helsemessig trygg mat. Selv om det forventes en økning i kontrollfrekvensen, vil det i de fleste situasjoner være et stort volum å fordele kostnadene på. Den økonomiske belastningen vil således ikke være stor i forhold til gevinsten ved at varene kontrolleres. Denne utgiften blir å betrakte som en utgift til inntekts ervervelse som kan veltes over på neste ledd.

Det tas ut langt flere prøver etter næringsmiddelloven enn etter de andre lovene på næringsmiddelområdet fordi næringsmiddelloven regulerer et meget bredere spekter av varer og omsetningsformer. Næringsmiddelloven regulerer produksjon, lagring, frambud og import av alt fra frukt, grønnsaker, kjøttprodukter og cerealier og de avledede produktene fra disse som syltetøy, supper, kaker, kjeks, sjokolade og blandingsprodukter fra kjøtt etc, mens kjøttproduksjonsloven bare regulerer helt slakt og større kjøttstykker.

I forhold til enkeltbedrifter vil den økonomiske belastningen ved å måtte avstå prøvemateriale uten vederlag være liten, så liten at praksis har vist at de færreste bedrifter har brydd seg med å kreve vederlag.

Stikkprøver fra butikker o l kan derimot falle forskjellig ut. Antall produkter som kontrolleres etter næringsmiddelloven, er som nevnt over større enn etter de øvrige lovene. For en butikkeier med et bredt varespekter, vil den økonomiske konsekvensen være større jo flere produkter kontrollmyndigheten kontrollerer. En stor butikk som omsetter et stort volum av varer, kan likevel lettere tåle belastningen ved å gi fra seg stikkprøver vederlagsfritt enn den lille butikken på hjørnet med liten omsetning. I tillegg vil kontrollen falle forskjellig ut fra kjøpmann til kjøpmann fordi det vil variere hvor kontrollmyndigheten henter ut stikkprøvene.

For å opprettholde tilliten til tilsynet og minimalisere de økonomiske konsekvensene for detaljistleddet, er det viktig at tilsynet tenker konsekvenser ved planlegging av tilsyn og at uttak av prøver begrenses til det nødvendige. For detaljistleddet vil tilsynet ofte innebære at kontrollen av merking, kjøleanlegg og temperatur står i fokus og at internkontrollsystemet for øvrig overholdes. Det er viktig at tilsynet gir tilbakemelding om prøveresultat så raskt som mulig.

Selv om uttak av stikkprøver vil kunne ramme forskjellig når det dreier seg om kontrollprøver fra import/produsentleddet eller detaljistleddet, vil det administrative apparatet bli for kostbart og komplisert dersom man skulle differensiere mellom hvor stikkprøvene er tatt ut. I noen tilfelle vil det være vanskelig å skille mellom om det dreier seg om en produsent eller en detaljist, f eks salg av jordbær fra egen produksjon, torvsalg etc. Sosial- og helsedepartementet foreslo derfor i høringsbrevet en regel om at tilsynsmyndighetene kunne ta ut stikkprøver vederlagsfritt fra alle typer virksomheter som omfattes av næringsmiddelloven.

Mens noen av høringsinstansene ikke hadde noen innvendinger mot forslaget var det også noen som ga uttrykk for skepsis til hjemmel til å ta ut prøver vederlagsfritt. Næringsmiddelbedriftenes landsforening mente dette kunne være en fordel for mange produsenter fremfor fakturering i ettertid. Det vil også hindre forskjellig praksis hos de forskjellige KNTene. Kjøttsamvirke derimot ga uttrykk for at overvåking er en offentlig oppgave som ikke bør belastes produsentene. Forbrukerrådet mente at forbrukerne ville betale i siste instans uansett om det gis vederlag for prøveuttak eller ikke. Ut fra en hensiktsmessighetsvurdering foreslo Forbrukerrådet at forbrukerne og staten skal bekoste halvparten hver ved prøveuttak. Dette ville føre til økt innsats for å øke kostnadseffektiviteten. Forbrukerrådet mente videre at etter hvert som SNT går over til et mer risikobasert tilsyn, vil tilsynsvirksomheten reduseres dersom produsentene gjør det de skal.

Departementet opprettholder sitt standpunkt om at prøvetaking bør skje vederlagsfritt fordi det ikke fremkom vesentlige argumenter som går i mot departementets forslag.

2.2 Oppretting av feil i forbindelse med lov 19 mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. endret 18.12. 1998 jf Ot prp nr 16 (1998-99)

Ved en inkurie lyder næringsmiddelloven § 4 sjette ledd nå:

«Når det gjelder importkontroll og tilsyn med næringsmiddelvirksomheter som har regional, landsdekkende eller eksportrettet karakter fatter departementet vedtak eller bestemmelser gitt i medhold av denne lov.»

Bestemmelsen gir ingen mening med den ordlyden den nå har.

Bestemmelsen skal lyde: Når det gjelder importkontroll og tilsyn med næringsmiddelvirksomheter som har regional, landsdekkende eller eksportrettet karakter fatter departementet vedtak etterbestemmelser gitt i medhold av denne lov.

Departementet foreslår at denne feilen rettes opp.

Ved en inkurie under trykkingsprosessen av Ot prp nr 16 (1998-99) Om lov om endringer i lov 19 mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. og i lov 28 mai 1959 nr 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. , falt eksisterende annet ledd i § 7 ut.

Det går i teksten klart frem at det ikke har vært lovgivers mening å fjerne denne hjemmelen. Noen lovendring på dette punktet er ikke nevnt. I Ot prp nr 16 (1998-99) side 8, første avsnitt sies det derimot følgende:

«Hjemmelsgrunnlag for å kunne fastsette gebyr på et mer generelt grunnlag som betaling for særlige ytelser tilsynsmyndighetene utfører, forefinnes i kjøttproduksjonsloven, og foreslås nå innført i næringsmiddelloven § 7 annet ledd annet punktum.»

Dette viser at det var meningen å beholde det tidligere første punktum og tilføye et nytt annet ledd annet punktum.

Det sies videre i samme Ot prp side 14 tredje avsnitt nest siste setning:

«Det eksisterer allerede en næringsmiddelavgift (forskrift om næringsmiddelavgift 27 november 1992 nr 875) som pålegges alle næringsmidler unntatt vann (som ikke er detaljpakket), kjøtt og fisk. Denne avgiften skal dekke utgiftene ved virksomheten til Statens næringsmiddeltilsyn».

Departementet foreslår at feilen rettes opp ved at den opprinnelige bestemmelsen i § 7 annet ledd vedtas på ny.