2 Bakgrunnen for forslaget

2.1 EUs regelverk for frivillig miljømerking

EU har siden 1992 hatt en ordning med miljømerking av produkter. Formålet er at forbrukerne gjennom informasjon om hvordan produktene innvirker på miljøet, skal bli i stand til å treffe gode miljøvalg. Dette skal også stimulere til produksjon og markedsføring av de produktalternativene som har minst negativ innvirkning på miljøet.

Det legale grunnlaget for ordningen var rådsforordning (EØF) nr. 880/92 om en fellesskapsordning for tildeling av miljømerke. Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen, og i 1998 gjennomført i norsk rett gjennom en endring i merkeloven, ved at det ble tilføyet en ny § 6 a som lyder:

«EØS-avtalens vedlegg XX nr. 2b (rådsforordning (EØF) nr. 880/92) om en EØS-ordning for tildeling av miljømerke gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av forordningen.

Det ansvarlige organs vedtak om hvorvidt et produkt skal miljømerkes kan påklages til departementet eller den bemyndiger. Departementet kan ved forskrift fastsette at klagene skal behandles av en særskilt klagenemnd, og gi nærmere regler for nemndas sammensetning, saksbehandling og kompetanse.»

Ved lov 15. juni 2001 nr. 89 ble paragraftallet endret til § 6 b.

Forordningen ble revidert i år 2000 gjennom rådsforordning (EF) nr. 1980/2000. St. prp. nr. 43 (2001-2002) om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 139 /2001 av 9. november 2001 om endring av vedlegg XX i EØS-avtalen ble behandlet av Stortinget 29. april 2002. Stortinget ga sin tilslutning til å innlemme den reviderte forordningen i EØS-avtalen.

2.2 Hovedtrekkene i ordningen

På samme måte som den nordiske «Svanen» er den europeiske miljømerkeordningen frivillig. Produktene kan få miljømerket når de tilfredsstiller visse minimumskrav som er fastsatt i såkalte kriteriedokumenter. Kriteriene skal utformes slik at det så langt mulig blir tatt helhetlig hensyn til miljøaspektene ved det enkelte produkt. I den forbindelse skal det vurderes forbruk av naturressurser, energiforbruk, støy, forurensning og innvirkning på økosystemet. Vurderingen bygger på «fra vugge til grav»-prinsippet, som innebærer at en må vurdere miljøvirkningene i alle fasene av et produkt.

Hovedprinsippet for EUs miljømerkeordning er at hvert land skal ha et ansvarlig organ for administrering av merkeordningen på nasjonalt plan. Produsenter, importører etc. kan søke det ansvarlige organ i ett av landene om tildeling av miljømerket til et produkt. Når det ansvarlige organet finner at produktet oppfyller kriteriene for produktgruppen, og tildeler merket, kan dette anvendes for/på produktene i hele EØS-området.

Kriterier for produktgrupper fastsettes av Kommisjonen etter at de er vedtatt av en forskriftskomité (Regulatory Committee) med representanter fra medlemslandene. Norge deltar som EØS-land i forberedelsene og diskusjonene helt fram til den formelle avstemningen. Forslag til kriteriebestemmelser utarbeides i et samspill mellom de ansvarlige organene i landene, gjerne med ett land som hovedansvarlig. Med den nye forordningen er denne prosessen formalisert gjennom opprettelsen av et «europeisk miljømerkeutvalg» («European Union Eco-labelling Board» - (EUEB)), med representanter for de ansvarlige organer for hvert land, og for berørte interessegrupper.

Stiftelsen Miljømerking vil som før ivareta funksjonen som ansvarlig organ (competent body) i Norge, og møte i EUEB. Stiftelsen vil også delta i kriterieutviklingen og i de øvrige aktivitetene til de ansvarlige organene, herunder arbeidet med de rullerende arbeidsplanene.

De viktigste endringene i forhold til den tidligere forordningen er ellers:

• adgang til å utarbeide kriteriedokumenter også for tjenester (tidligere bare for varer).

• mer detaljerte retningslinjer for miljøkrav, kriteriedokumenter og krav til vurdering og verifisering.

• mer systematisk og forpliktende samarbeid/koordinering mellom EU-merket og andre europeiske miljømerker.

• prinsipp om rullerende arbeidsplaner med strategi for arbeidet de kommende tre år.

• Kommisjonen skal, på eget eller EUEBs initiativ, gi mandater til EUEB for utvikling/ revisjon av kriterier for produktgrupper, og vurdere i etterhånd om mandatet er oppfylt.

• det skal på merket angis de viktigste kriteriene for vedkommende produktgruppe.

• økte krav til å utbre ordningen og gjøre den kjent gjennom informasjonskampanjer m.v.

Forordningen er blitt fulgt opp av beslutninger som utfyller forordningen om gebyrordningen, standardkontrakt for å bruke merket, prosedyreregler for EUEB, og for samrådsforumet (jf. artikkel 15).

Det vil fortsatt bli adgang til å etablere og opprettholde andre miljømerkeordninger, samtidig som det nedfelles prinsipper for bedre og mer forpliktende samarbeid og koordinering.

Norge deltok sammen med de øvrige landene aktivt i revisjonen av forordningen.

2.3 Høring

Forslaget til endringer i merkeloven ble sendt på høring av Barne- og familiedepartementet 16. oktober 2001, med høringsfrist 26. november 2001.

Følgende fikk utkastet til uttalelse:

• Finansdepartementet

• Justisdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Landsorganisasjonen i Norge

• Prosessindustriens Landsforening

• Statens institutt for forbruksforskning

• Stiftelsen Miljømerking i Norge

Finansdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Landsorganisasjonen i Norge, NHO Næringslivets Hovedorganisasjon, Stiftelsen Miljømerking i Norge og Prosessindustriens Landsforening har avgitt høringsuttalelser.

Ingen av høringsinstansene har noen innvendinger mot at forordningen blir gjennomført ved lov.