3 Departementets merknader til en del spørsmål

3.1 Gjennomføring av forordningen ved endring i merkeloven

Det følger av artikkel 7 i EØS-avtalen at forordninger «som sådan» skal gjøres til en del av avtalepartenes interne rettsorden. Dette innebærer i praksis at forordningen må gjennomføres i norsk rett, ved at det enten i lov eller forskrift blir fastsatt at den skal gjelde.

I § 6 b første ledd i merkeloven framgår det at rådsforordning nr. 880/92 gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XX, protokoll 1 til EØS-avtalen og EØS-avtalen for øvrig.

Den nye forordningen medfører at lovteksten må endres. Det er vurdert om det i stedet bør innføres en forskriftshjemmel i loven, med sikte på å vedta den norske teksten til forordningen som forskrift. En hovedgrunn til at man ved gjennomføringen av den opprinnelige forordningen ikke valgte denne løsningen, var at forordningens bestemmelser om taushetsplikt gikk lenger enn det som følger av bestemmelsene i forvaltningsloven, jf. Ot. prp. nr. 54 1997-98, punkt 3.2.2.

Departementet foreslår at den nye bestemmelsen utarbeides som den eksisterende, slik at det kun er henvisningen til rådsforordningen som endres. Teksten i den nye forordningen vil bli tatt inn i etterkant av lovteksten og vil erstatte eksisterende forordning. Dette innebærer at forordningen blir gjort gjeldende som lov, uten at en konkret forordningstekst blir tatt inn i lovteksten. For å gjøre teksten lettere tilgjengelig er forordningen tatt inn som vedlegg til proposisjonen.

Fristen for å sette i kraft ny lovgivning i samsvar med europaparlaments- og rådsforordningen er et halvt år etter EØS-komiteens vedtak, dvs. 9. mai 2002.

3.2 Forvaltning av merkeordningen

3.2.1 Ansvarlig organ

Etter artikkel 14 i forordningen skal hver EØS-stat sørge for at det organet eller de organer som skal ha ansvaret for å utføre de oppgavene som er fastsatt i forordningen, blir utpekt som ansvarlig(e) organ og er virksomme.

Barne- og familiedepartementet inngikk i 1995 avtale med Stiftelsen Miljømerking i Norge om at denne skulle være ansvarlig organ for EUs miljømerkeordning.

Stiftelsen Miljømerking i Norge ble opprettet i 1989 for å ivareta funksjonen som nasjonalt organ for den nordiske miljømerkeordningen («Svanemerket»). Både private organisasjoner og offentlige styresmakter er representert i styret for stiftelsen. Et sekretariat står for den daglige driften og behandler søknader om lisens til bruk av miljømerket «Svanen».

3.3 Forholdet til markedsføringsloven

Artikkel 9 punkt 2 i forordningen regulerer bruken av merket i forbindelse med markedsføring.

Forbrukerombudet uttaler i sin høringsuttalelse at:

«Rådsforordningens artikkel 9, punkt 2 annet avsnitt heter det:

«falsk eller villedende reklame eller bruk av et merke eller en logo som kan forveksles med det fellesskapsmiljømerket om blir innført ved denne forordningen, er ikke tillatt.»

Artikkel 9, punkt 2 annet avsnitt vil gjennom Forbrukerombudets tilsyn med markedsføringsloven indirekte bli håndhevet av Forbrukerombudet.»