2 BAKGRUNNEN FOR OG KOMMENTARER TIL DEPARTEMENTETS FORSLAG

2.1 Hjemmel for delegasjon av forvaltningsmyndighet til Sametinget - utvidelse av Sametingets myndighet - § 2-1 nytt tredje ledd.

Samerettsutvalgets innstilling, NOU 1984:18, foreslo at Sametingets myndighetsområde skulle overta den myndighet som tillå det tidligere Norsk sameråd, herunder Norsk sameråds myndighet til innen gitte retningslinjer å utøve vedtaksmyndighet over disponering av offentlige midler til bestemte formål, jf. utvalgets utkast til § 2-2.

I Ot.prp. nr. 33 (1986-87) sluttet Justisdepartementet seg til dette forslag "i denne omgang", samtidig som departementet sluttet seg til utvalgets samlede syn om at Sametingets myndighet ikke skulle fastlegges en gang for alle, men utvikles i takt med Sametingets egen oppfatning og det alminnelige samfunnssyn på samenes stilling i Norge. Justisdepartementet viste også til mange høringsinstansers uttrykte oppfatning om et dynamisk syn på utviklingen av Sametingets beslutningsmyndighet. For å tilrettelegge for en utvikling uten unødvendig begrensning i de tilfelle det i framtiden vil være naturlig å legge beslutningsmyndighet til Sametinget, forslo departementet den bestemmelse som fremkommer av ordlyden i § 2-1 tredje ledd som fastsetter at Sametinget har beslutningsmyndighet når dette følger av andre bestemmelser i loven eller er fastsatt på annen måte.

I samsvar med en tilrådning fra en interdepartemental arbeidsgruppe avgitt 17. april 1991, ble flere tilskuddsordninger til samiske formål f.o.m. budsjettåret 1993 samlet under en fellesbevilgning på Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett og stillet til Sametingets disposisjon. Sametinget ble samtidig meddelt fullmakt til å fastsette nærmere retningslinjer for disse bevilgningene.

Spørsmål om videreutvikling av Sametingets myndighetsområde ble også tatt opp i Regjeringens første prinsippmelding om norsk samepolitikk, St.meld. 52 (1992-93). Regjeringen bebudet nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe med deltakelse fra Sametinget for bl.a. å utrede spørsmål knyttet til en eventuell overgang til nettobudsjettering for Sametinget. I forbindelse med dette utredningsarbeidet, blir det av Justisdepartementet presisert at Sametinget som samepolitisk organ ikke kan anses for å være et underordnet organ i forhold til departementet. Det forutsettes derfor at Sametinget som utgangspunkt ikke er underkastet statsrådens instruksjons- eller kontrollmyndighet og at statsråden derfor som utgangspunkt heller ikke har noe konstitusjonelt ansvar for Sametingets avgjørelser eller virksomhet. Justisdepartementet reiser derfor spørsmål om hvorvidt og i hvilken utstrekning regjering eller departement har adgang til å delegere myndighet til Sametinget uten særskilt grunnlag i lov eller plenarvedtak. Justisdepartementet anbefaler at det fremtidige behov for et nærmere hjemmelsgrunnlag for delegasjon til Sametinget blir vurdert.

Sametinget uttalte seg om myndighetsspørsmålet i sin kommentar til St.meld. nr. 52 (1992-93). Av denne uttalelsen fremkommer bl.a.:

"Sametinget har prinsipielle motforestillinger mot å overta forvaltningsoppgaver som Sametinget ikke får betydelig styringsrett over.... Stadig nye oppgaver med varierende grad av ansvar og innflytelse medfører svært uoversiktlige konstitusjonelle linjer. Dette gjelder ikke bare, som Regjeringen påpeker i forholdet mellom regjering og Storting, men i høy grad også for Sametinget som et eget demokratisk system".

Sametinget anbefaler at myndighetsoverføring skjer ved direkte delegering av myndighet fra Stortinget til Sametinget. Departementet oppfatter dette som en anbefaling om at delegering skjer ved lov eller plenarbeslutning.

Departementet har ikke tatt stilling til de konkrete forslag om større budsjettmessig frihet for Sametinget, men finner at det allerede innenfor departementets etablerte praksis er behov for en nærmere presisering i loven for på denne måte også å avklare departementets plikter og ansvar i forhold til Sametingets fullmakter vis a vis Stortinget.

Forslaget har som hensikt å etablere nødvendig lovhjemmel for departementet til å delegere myndighet til Sametinget. Forslaget har sin bakgrunn i Justisdepartementets merknader til utredningen om nettobudsjettering for Sametinget: Sametinget som samepolitisk organ kan ikke anses for å være et underordnet organ i forhold til departementet, og er ikke underlagt statsrådens instruksjons- og kontrollmyndighet. Det er reist spørsmål om hvorvidt og i hvilken utstrekning regjering eller departement har adgang til å delegere myndighet til Sametinget uten særskilt grunnlag i lov eller plenarvedtak. Det foreslås derfor at det innarbeides et nytt tredje ledd i § 2-1 som gir hjemmel for respektive fagdepartementer å delegere fullmakt til Sametinget til å forvalte bevilgninger som Stortinget bevilger til samiske formål. Sametingets fullmakter forutsettes til enhver tid å være underkastet og tilpasset statens økonomireglement så langt dette måtte anses hensiktsmessig.

2.2 Hjemmel for Sametinget til å videredelegere egen vedtaksfullmakt - § 2-12 nytt tredje og fjerde ledd.

I Ot.prp. nr. 33 (1986-87) sa departementet seg enig i at Sametinget bør ha myndighet til å utforme de nærmere regler for sitt eget "indre liv" og for sin egen saksbehandling. Sametingets adgang til å gi slike nærmere regler forutsattes å ville være begrenset av de allmenne krav til saksbehandling i offentlige organer som er fastsatt i lov.

Departementet la i denne sammenheng til grunn Samerettsutvalgets innstilling som forutsatte at Sametinget vil være et offentlig organ og underlagt de alminnelige regler for saksbehandling i slike organer. Det ble særlig vist til forvaltningsloven og offentlighetsloven. Eventuelle avvik fra eksisterende lover ville betinge vedtak i lovs form. I lovens § 2-14 ble det gitt hjemmel for at Sametinget gir bestemmelser om sammenkalling og arbeidsordning i Sametinget. I lovens overgangsregler § 4-1 annet ledd ble denne myndighet midlertidig lagt til Kongen.

Sametingets egen adgang til intern delegasjon hører under spørsmålet om Sametingets adgang til selv å beslutte om sin interne politiske organisering og saksbehandling. Når departementet likevel finner grunn til å foreslå slik hjemmel fastsatt i loven, skyldes dette ønsket om at slik delegasjon blir formalisert for derved å understreke Sametingets kompetanse og beslutningens krav til formelt vedtak. Det er her altså behov for å presisere uttrykkelig i loven noe som har vært forutsatt, men hvor lovens taushet kan skape tvil.

Sametingsrådet består av fem medlemmer og ledes av Sametingspresidenten. Rådet ivaretar Sametingets myndighet mellom plenumsmøtene som holdes fire ganger i året, og er for øvrig tillagt ansvaret for forberedelse av de saker som skal behandles av Sametinget og for oppfølgning av Sametingets beslutninger. I tillegg har Sametinget oppnevnt Samisk næringsråd og Samisk kulturråd som også er tillagt funksjoner som styrer for hhv. Samisk utviklingsfond og Samisk kulturfond.

Departementet legger til grunn at Sametingets adgang til å delegere kompetanse til å fatte vedtak lagt til Sametinget ved lov eller delegasjon, bør hjemles i lov.

Departementet foreslår samtidig at delegasjonsadgangen uttrykkelig begrenses i forhold til de bestemmelser i loven hvor det er en klar forutsetning at kompetansen er forutsatt lagt til Sametinget som direkte folkevalgt organ. Delegasjonsadgangen forutsettes derfor uttrykkelig begrenset i forhold til lovens § 2-9 om kompetanse til å meddele fritak eller pålegg om uttreden i valgperioden, § 2-10 om Sametinget som høyeste valgmyndighet ved valg til Sametinget og § 2-14 om kompetanse til å gi bestemmelser om sammenkalling om arbeidsordningen i Sametinget.

Forslaget tar sikte på å tilrettelegge for en hensiktsmessig organisering av Sametingets egen virksomhet ved at det hjemles adgang for Sametinget til å opprette og delegere myndighet til de styrer, råd eller utvalg Sametinget finner hensiktsmessig. En slik lovhjemmel forutsettes ikke å instituere ny praksis, men kun legitimere Sametingets allerede foretatte organisering som skjedde etter det mønster som oppsto ved at Sametinget umiddelbart etter sin etablering og i samsvar med overgangsreglene i § 4-1 overtok ansvar og plikter som tidligere tillå det statlig oppnevnte Norsk sameråd.

2.3 Om adgang til å klage over vedtak fattet av Sametinget eller av styrer, råd eller utvalg nedsatt av Sametinget - § 2-12 nytt femte ledd.

Justiskomiteen (Innst. O. nr. 79 (1986-87)) konstaterte at Sametinget i samsvar med samerettsutvalgets innstilling vil være et offentlig organ underlagt de alminnelige regler for saksbehandling i slike organer bl.a. forvaltningsloven og offentlighetsloven. Det ble samtidig forutsatt at i den grad det blir aktuelt å delegere myndighet eller ved særskilt lovvedtak gi Sametinget avgjørende myndighet, vil det være behov for å klarlegge bl.a. klageadgangen. Komiteen fant det imidlertid ikke riktig å fremme forslag om regulering av klageadgangen da den behandlet Ot.prp. nr. 33 (1986-87).

I de tilfeller sameloven bestemmer at Sametinget skal ha beslutningsrett, legger departementet til grunn at det ikke vil foreligge klageadgang over Sametingets vedtak. En overprøving av Sametingets avgjørelser vil eventuelt bare kunne skje ved domstolene.

I de tilfeller Sametingets beslutningsmyndighet til å fatte enkeltvedtak beror på delegasjon, vil det normalt foreligge adgang til å klage samtidig som delegerende myndighet vil ha i behold adgangen til overprøving av vedtak. Det kan i denne forbindelse vises til forvaltningslovens § 28 annet ledd slik denne lyder etter at bestemmelsen ble endret samtidig med vedtakelsen av ny kommunelov 25. september 1992. Det kommunale selvstyre og departementenes begrensede instruksjonsmyndighet overfor fylkestinget og kommunene ble i denne sammenheng ikke vurdert å stå i veien for adgang til å klage over vedtak truffet av fylkestinget eller kommunestyret i henhold til myndighet delegert fra statlig forvaltningsorgan.

Departementet mener at den utvikling som har skjedd etter Sametingets opprettelse og den endring som nå foreslås i samelovens § 2-1, ikke betinger at det i lovs form vedtas noen bestemmelse om klageadgang. Det saksområde for delegasjon departementets forslag tar sikte på, gjelder overføring av beslutningsmyndighet innenfor politiske og økonomiske rammer fastsatt av Storting og regjering i de årlige budsjettvedtak, bevilgningsreglementet og departementets tildelingsbrev. Den myndighet som foreslås delegert til Sametinget, er myndighet til å fastsette prioriteringer og foreta fordeling av statens bevilgninger til særskilte tiltak angående samisk språk, kultur og samfunnsliv. Sametingets beslutninger etablerer i denne forbindelse ingen rettigheter av individuell karakter, men vil være rettet mot hele den samiske befolkning i Norge. Disse beslutninger vil ikke være enkeltvedtak og derfor heller ikke gjenstand for klage etter forvaltningslovens regler.

Til sammenlikning fastsetter den svenske samelov i § 1

"... Till Sametingets uppgifter hör särskilt att 1. besluta om fördelningen av statens bidrag och medel ur Samefonden til samisk kultur och samiska organisationer samt av andra medel som ställs till samernas gemensamma förfogande,..." Om klageadgang fastslår lovens § 7 første ledd: "Sametingets samt dess styrelses och nämnders beslut får överklagas endast om det finns föreskrifter om det."

Sametinget har i sin egen organisering forutsatt at i de tilfeller vedtaksmyndighet er lagt til et av Sametinget oppnevnt råd, styre eller utvalg, skal Sametingsrådet være klageorgan.

I forskrift om Samisk utviklingsfond, fastsatt ved Kgl.res. 7. februar 1992, er det med hjemmel i forvaltningslovens § 28 tredje ledd, fastsatt at Sametingsrådet skal være klageorgan over vedtak fattet i fondets styre. Det vises også til den klageordning som er etablert i henhold til Sametingets personalreglement hvor det er opprettet en særskilt klagenemnd sammensatt av oppnevnte medlemmer av Sametinget. Sametingets personalreglement ble godkjent av Administrasjonsdepartementet 27. mars 1996.

Departementet viser til forvaltningslovens alminnelige forutsetning om at det skal foreligge en adgang til to-trinnsbehandling i forvaltningssaker og finner at den ordning som har blitt etablert innenfor Sametinget, jfr. eksemplene ovenfor, har fungert bra og det forslås derfor etablert en generell bestemmelse i loven som fastsetter at Sametinget eller det organ, som Sametinget bestemmer, skal være klageorgan på de saksområder Sametinget selv har besluttet delegert til egne underordnede organer.

Den foreslåtte hjemmel vil ikke få anvendelse på de saksområder av spesiell faglig karakter som er delegert direkte til Samisk kulturminneråd ved Miljøverndepartementets vedtak av 31. august 1994 om endring av forskrift om faglig ansvarsfordeling innen kulturminnevernet m.v., fastsatt i medhold av lov om kulturminner 9. juni 1978 nr. 50, hvoretter Samisk kulturminneråd er faglig underlagt Riksantikvaren og Miljøverndepartementet.

2.4 Sametingets tjenestemenns status i forhold til tjenestemannsloven m.v. - § 2-12 nytt andre ledd

Samelovens § 2-12 andre punktum fastsetter et unntak fra tjenestemannslovens § 5 idet tilsettingsmyndigheten er lagt til Sametinget. Ot.prp. nr. 33 (1986-87) begrunner dette unntaket med at

"Det gjelder her et område hvor behovet for statlig styring etter departementets syn bør stå tilbake for hensynet til samisk selvråderett".

Sametinget overtok i samsvar med samelovens overgangsbestemmelser, § 4-1, alle rettigheter og plikter som tidligere var tillagt Norsk sameråd. Dette innebar også overtakelse av arbeidsgiveransvaret for Norsk Sameråds faste ansatte. Personalet ved Norsk sameråd ble opprinnelig tilsatt av departementet, men denne tilsettingsmyndigheten ble senere delegert til Norsk sameråd.

Det har siden Sametingets etablering aldri vært reist spørsmål om hvilken status Sametingets ansatte har i forhold til de arbeidsrettslige bestemmelser i staten, men det har vært forutsatt at personalet er underlagt tjenestemannsloven, tjenestetvistloven, lov om Statens pensjonskasse og lov om aldersgrense for offentlige tjenestemenn. Tjenestemennenes lønnsforhold har på samme måte vært regulert innenfor det statlige hovedtariffområdet og særavtaler.

Av Justisdepartementets kommentarer i Ot.prp. nr. 33 (1986-87) til § 2-12 fremkommer det for øvrig at av myndighet til å ansette følger også en myndighet til å fastsette personalreglement og stillingsinstrukser i nødvendig utstrekning.

Sametinget har besluttet at Sametingets direktør skal engasjeres på åremål og at denne tilsettelse skal skje av et samlet Sameting. Sametingets øvrige personale tilsettes av et tilsettingsråd.

Ved at Sametingets personale er blitt ansett som statsansatte og som sådanne har rettigheter og plikter i forhold til den ovenfor nevnte lovgivning om statstjenestemenn, har Kommunal- og arbeidsdepartementet lagt til grunn at Sametingets personalreglement bør være underlagt en nødvendig form for samordnende stadfestelse fra Administrasjonsdepartementets side. Dette gjelder også fordi Administrasjonsdepartementet representerer de statlige arbeidsgiverinteresser i lønnsforhandlingene med arbeidstakerorganinsasjonene, hvorav flere er representert blant Sametingets ansatte. Formålet med en slik stadfestelse vil være en mest mulig enhetlig fortolkning og praksis av de generelle statlige personalpolitiske lover og retningslinjer.

Det interdepartementale utvalg som har vurdert overgang til nettobudsjettering av Sametingets budsjett, har også foreslått at Sametinget i denne forbindelse også skal gis fullmakt til selv å opprette og inndra stillinger ved sin administrasjon.

Departementet foreslår at det inntas en bestemmelse i loven som uttrykkelig fastslår at Sametingets ansatte underlegges den samme arbeidsrettslige lovgivning som statstjenestemenn.

Departementet foreslår derfor en tilføyelse til § 2-12 med et nytt annet ledd som klart fastsetter at Sametingets tjenestemenn er underlagt tjenestemannsloven, tjenestetvistloven, lov om aldersgrense for offentlige tjenestemenn og lov om Statens pensjonskasse, så langt dette passer under hensyntagen til samelovens uttrykkelige bestemmelse om Sametingets ansettelserett som er et unntak fra tjenestemannslovens § 5.

2.5 Utvidelse av kriteriene for å kunne innskrives i samemanntallet - § 2-6 første ledd, bokstav b, ny bokstav c og nytt andre ledd.

Gjeldende bestemmelse om hvem som kan begjære seg innført i samemanntallet fremkommer av § 2-6. Utgangspunktet er at alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg som same, og som enten selv har samisk som hjemmespråk eller som har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk kan kreve seg innført i samemanntallet i bostedskommunen.

De foreslåtte endringer bygger på forslag fremmet av Sametinget. Sametinget foreslår paragrafens punkt b endret således at språkkriteriet utvides til også å gjelde eventuell oldeforelder for på denne måte å utvide kretsen av de som kan begjære seg innført i samemanntallet. Det foreslås også hjemmel for at barn av person som står eller har stått oppført i samemanntallet skal kunne begjære seg innført i samemanntallet uavhengig av språkkriteriene i paragrafens pkt a og b.

Samerettsutvalgets utredning (NOU 1984:18) konstaterer at språket formodentlig er det mest karakteristiske, ytre "etnisitetsmerke" for den samiske befolkningsgruppe, og at det derfor bør utgjøre en viktig faktor når det gjelder å avgrense personkretsen på objektivt grunnlag. Men fordi det har skjedd en sterk fornorskningsprosess i mange tidligere samiske språkområder de siste generasjoner - uten at samisk identitetsfølelse nødvendigvis er gått tapt i samme utstrekning - synes det rimelig å trekke inn også foreldres og besteforeldres språktilknytning for å bestemme en persons tilhørighet.

Sametingets forslag påberoper spesielle hensyn til den samiske befolkning i kystområdene i Nord-Norge og i det sørsamiske området der den samiske identitet er sterk mens språkets stilling er svak. Det blir lagt vekt på at Sametinget bør være mest mulig representativt for den samiske befolkning og at reglene ikke skal ekskludere noen som oppfatter seg som same og som ønsker å stå i samemanntallet. Av den grunn ønsker Sametinget at reglene skal være mest mulig inkluderende, innenfor akseptable prinsipielle rammer, slik at flest mulig av den samiske befolkning kan innskrives i samemanntallet.

Departementet oppfatter slike krav som en bekreftelse på at opprettelsen av Sametinget og Sametingets funksjoner har blitt mottatt som en positiv tilvekst til det demokratiske system i landet og at det bør tilrettelegges for at flere av de personer som ut fra subjektive kriterier oppfatter seg som same, bør få adgang til å delta i valg til Sametinget.

Om vanskeligheten med å bringe på det rene hvilket språk personer i tidligere generasjoner talte, viser utvalget til de indikasjoner som fremkommer av registrering av samiskhet ved tidligere folketellinger, og den mulighet som etterhvert vil oppstå ved registreringssentralen for historiske data (RHD), ved Universitetet i Tromsø. For Nord-Norge vil opplysninger om språk og etnisitet bli registrert i den grad slike data forekommer. Registreringssentralen tar sikte på å registrere data fram til år 1900. Utvalget konstaterte (i 1984) at mange yngre personer derfor bare kunne finne opplysninger her om sine oldeforeldre eller enda fjernere forfedre. Det ble for øvrig vist til de informasjoner og kunnskaper som var mulig å etablere på grunnlag av de ulike tidligere registreringer, bosted og personlige kunnskaper hos eldre lokale kjentmenn og -kvinner.

Sametinget har behandlet forslag om endringer i sameloven ved to anledninger. Første gang i 1991 på grunnlag av erfaringer fra det første valget avholdt i 1987, andre gang på grunnlag av en større gjennomgang av loven og valgreglene i 1995. Sametinget har enstemmig gått inn for denne endringen med den begrunnelse at dette vil åpne det samiske kulturfellesskap for de samer som bor i områder som har vært utsatt for en større grad av fornorskning og tap av samisk språk.

Departementet vil bemerke at formålet med sameloven ikke primært er å skape grunnlag for flest mulig å delta i sametingsvalgene, men å gi muligheter for de som tilhører det samiske kulturfellesskap, og som selv ønsker det, å utøve rettigheter og delta i de prosesser som dette fellesskap bør ha adgang til for å ivareta og utvikle samisk kultur m.v. Det som også kan tale imot en slik utvidelse, er at gjeldende bestemmelse harmonerer med den svenske og finske samelov som er vedtatt i h.h.v. 1993 og 1995, slik at en endring som foreslått vil innebære en ulikhet over grensene i dette forhold. Imidlertid har departementet kommet til at Sametingets klare og begrunnede ønske om en endring i et slikt prinsipielt spørsmål bør tillegges avgjørende vekt.

De vanskeligheter som kan være tilstede med hensyn til informasjon eller kunnskap om oldeforelders språkbruk, vil formodentlig være tilfelle bare i en overgangsperiode, på samme måte som spørsmål om olderforelders språkbruk kun vil være av interesse for personer som har sterke grunner for å melde seg inn i samemanntallet.

Forslaget om at barn av person som står eller har stått oppført i samemanntallet skal kunne begjære seg innført i samemanntallet uten hensyn til språkkriteriene i §2-6 a og b, er i samsvar med det forslag som ble fremmet av Samererettsutvalget i NOU 1984:18. En tilsvarende bestemmelse finnes i den svenske og finske samelov.

Departementet forslår derfor endring av paragrafens punkt b og nytt punkt c i samsvar med Sametingets forslag.

2.6 Bruk av det ordinære folkeregister ved manntallsføringen og adgang til bruk av EDB ved utarbeidelsen av manntallet - § 2-6 nytt tredje og fjerde ledd.

Sametinget foreslår opprettet en ny bestemmelse som forutsetter bruk av det ordinære folkeregisteret i kommunen ved manntallsføringen. Det forutsettes at samemanntallet etableres ved at en anmerkning (prefiks) identifiserer den som har begjært seg innført i samemanntallet. Anmerkningen forutsettes videre å kunne holdes skjult slik at mulig misbruk ikke skal kunne forekomme. Sametinget viser i denne forbindelse til den metode som i dag benyttes for å skjerme personnumre i folkeregisteret.

Sametinget mener at man på denne måte vil eliminere de problemer som i dag oppstår ved flytting fra en kommune til en annen. En slik ordning vil innebære åpenbare praktiske fordeler samtidig som utarbeidelse av samemanntallet vil bli mer likt den ordning som skjer med de øvrige valgmanntall.

Sametinget går også inn for at det åpnes adgang til bruk av EDB ved utarbeidelsen av samemanntallet. Dette spørsmålet ble vurdert på prinsipielt grunnlag ved utarbeidelsen av sameloven i 1987. Justiskomiteen forutsatte den gang, i Innst. O. nr. 79 (1986-87) s. 8, at manntallet for det første valget føres på kommunenivå og at det føres manuelt.

Departementet har forelagt problemstillingene for Datatilsynet og Justisdepartementets lovavdeling i forbindelse med St.meld. nr. 52 (1992-93). I brev av 10. juni 1992 uttaler Justisdepartementet:

"...Loven selv sier ingenting om samemanntallet skal kunne føres ved hjelp av EDB eller om det må føres manuelt. Som nevnt innledningsvis, var imidlertid dette spørsmålet gjenstand for vesentlig diskusjon forut for lovens vedtagelse. Vi viser her spesielt til brev fra Justisdepartementet til Justiskomiteen av 25. mai 1987, og Innst. O. nr. 79 (1986-87) s. 8. Justisdepartementet forutsatte at manntallet skulle føres manuelt. Justiskomiteen viste for sin del til de betenkeligheter som var framhevet i tilknytning til det å skulle føre manntallet ved hjelp av EDB, og gav klart uttrykk for at etter komiteens syn burde "manntallsføringen foregå manuelt og på kommunenivå".

Hvorvidt departementets og justiskomiteens standpunkt til at registeret burde føres manuelt vil være et rettslig hinder for at man nå ved forskrift bestemmer at registeret føres ved hjelp av EDB, kan være noe usikkert. På bakgrunn av Justiskomiteens klare anbefaling om at registeret burde føres manuelt, vil det etter vår mening ikke være å anbefale at det innføres en slik ordning ved forskriftsendring. Dette bør i så fall eventuelt gjøres ved lov. I tillegg til at komiteen klart har gitt en anbefaling om hvordan registerføringen bør skje, må det også tillegges vekt at dette spørsmålet var gjenstand for betydelig diskusjon før lovens vedtagelse der det ble reist en rekke innvendinger mot EDB-føring av manntallet. Også av den grunn framstår det som mest riktig ikke å etablere EDB-registrering uten at man først har en klar hjemmel for dette i sameloven.

Hvorvidt samemanntallet bør føres ved hjelp av EDB, går vi ikke inn på her".

Datatilsynet uttaler i brev av 9. juni 1992:

"...Problemet med manntallsregistrering i denne relasjon omfatter i langt større grad selve det faktum at en etnisk gruppe innen befolkningen skilles ut som en enhet, og at manntallslistene legges ut offentlig. Utfra denne betraktningen er det betryggende at manntallslistene til nå har vært ført lokalt og at denne praksis videreføres selv om lagringsmediet endres. Når lovgiver har funnet det forsvarlig med registrering som medfører offentlighet, er det ikke Datatilsynets oppfatning at registreringsmediet er avgjørende for personvernet. Datatilsynet ser det som positivt at manntallslistene ønskes ført på en frittstående pc. Dermed begrenses tilgangen til registeret for kommunens øvrige personale. ..."

Dersom det åpnes for at barn av person som står i eller har stått i samemanntallet skal kunne begjære seg innført i samemanntallet uten hensyn til språkkriteriene, jfr. forslag til nytt andre ledd i § 2-6, vil det oppstå et klart behov for oppbevaring av manntallet over tid. Samemanntallet oppbevares i dag i kommunene. Sametinget bør være ansvarlig for den langsiktige lagring som denne bestemmelsen forutsetter.

I medhold av § 7 i de nye valgreglene, fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet den 8. januar 1993, er det åpnet adgang for de stemmeberettigede til å kunne søke om innføring i valgmanntallet i hele valgperioden.

Ved utarbeidelsen av forskriftene før valget i 1989 hersket det usikkerhet omkring behandlingen av manntallet i ettertid. Dette ble løst i valgreglene (jf. § 79) ved at en forutsatte at valgmanntallet skulle oppbevares under betryggende forsegling med mindre Sametinget bestemte at det skulle tilintetgjøres. Sametinget har besluttet at valgmanntallet som ble lagt til grunn ved Sametingsvalget i 1989 skal oppbevares for ettertiden. Sametinget begrunnet sitt vedtak (sak S 38/91) med følgende:

"Dette er et historisk dokument som det er av overmåte stor betydning for det samiske folk og det norske samfunn å ivareta for fremtiden".

I samsvar med Sametingets beslutning er det også i de nye forskriftene, fastsatt ved Kgl. res. 8. januar 1993, presisert at valgmanntallet skal oppbevares og danne grunnlag for manntallsføringen ved senere valg. Dette innebærer at de som en gang er registrert i manntallet ikke trenger å begjære seg innført ved nye valg, med mindre de har flyttet til en annen kommune. I slike tilfeller må en begjære seg registrert på nytt. For å unngå misforståelser om at det er en frivillig sak å stå i samemanntallet, er det foretatt en tilføyelse om at begjæringer om strykning også skal danne grunnlag for oppsetting av manntallet. Valgreglenes § 6, annet ledd, lyder dermed i de nye reglene:

"Samemanntallet utarbeides de år det er sametingsvalg. Til grunn legges folkeregisteret i kommunen, samemanntallet ved siste valg og de begjæringer om innføring eller strykning som er kommet i løpet av valgperioden".

Den svenske samelov gir uttrykkelig adgang til bruk av EDB.

Departementet mener at Sametingets forslag er velbegrunnet, og foreslår nytt tredje og fjerde ledd i § 2-6.

2.7 Adgang til registrering av gruppe, parti eller annen sammenslutning for deltakelse i sametingsvalget- § 2-7 nytt tredje ledd.

Samerettsutvalgets innstilling, NOU 1984: 18, fremhever:

" I tråd med det som gjelder ved de ordinære valg, bør også samevalget foregå som listevalg. Lister er en forutsetning for at valget skal kunne skje som forholdsvalg.

Ved de ordinære valg har man ved utformingen av reglene om rett til å fremme listeforslag stilt de registrerte partier sentralt. Men også andre grupper har adgang til å delta i valgene. Ved stortings- og fylkestingsvalg må et listeforslag i så fall være underskrevet av 500 stemmeberettigete, mens det ved kommunestyrevalg er tilstrekkelig med et antall underskrifter som tilsvarer antallet kommunestyrerepresentanter som skal velges. Det kan være delte oppfatninger om hvilken rolle de politiske partier bør spille ved et direkte samevalg. Noen mener at de politiske partier bør komme sterkere med i samepolitikken, også ved å sende representanter til de særskilte samiske organer. Andre mener at siden samepolitiske skillelinjer til dels går på tvers av partigrensene, bør partiene holde seg noe i bakgrunnen".

Samerettsutvalget la til grunn at partiene ikke ville få en så dominerende stilling ved sametingsvalg som ved andre valg. Det ble i denne forbindelse antatt at de samiske hovedorganisasjonene som hadde gjort seg langt sterkere gjeldende i den samepolitiske debatt, også ville engasjere seg aktivt ved sametingsvalgene. Det ble videre antatt at lokale frittstående grupperinger ville gjøre seg gjeldende i de samiske bosettingsområder utenfor indre Finnmark.

Ved valget i 1989 stilte organisasjonen Norske Samers Riksforbund eller lokale organisasjoner tilknyttet denne organisasjonen lister i samtlige 13 valgkretser. Det Norske Arbeiderparti stilte lister i 12 kretser. Partiet Høyre stilte lister i fem kretser i Finnmark. Senterpartiet og Venstre stilte liste i en krets. Ved valget i 1993 stilte NSR, AP og Høyre lister i de samme kretser som i 1989. Senterpartiet stilte denne gang lister i fem kretser. Det ble stilt borgerlig fellesliste i to kretser. SP, Høyre og Venstre stilte fellesliste i en krets, og KRF og SP stilte fellesliste i en krets.

Samelovens § 2-7 andre ledd hjemler forslagsrett i valgkretsene til alle som er innført i samemanntallet. Forslag til valgliste må være underskrevet av minst femten samer med forslagsrett.

Sametinget foreslår andre ledd opphevet og at vilkårene om å stille liste reguleres i forskrift. Vilkårene foreslås endret således at det åpnes adgang for registrering av "samepolitiske enheter" samtidig som dagens ordning med adgangen til å stille lokale lister videreføres.

Sametinget begrunner forslaget om adgang til registrering med følgende:

"I det norske demokratiske system blir i hovedsak valg til folkevalgte organ slik som f. eks Stortinget, fylkeskommuner og kommuner gjort på grunnlag av valglister utgått på grunnlag av registrerte politiske partier. Sametinget ønsker at tilsvarende regler skal gjelde ved valg til Sameting. I og med at Sametinget er valgt på grunnlag av et eget manntall, bør det også utarbeides en registreringsordning for samepolitiske enheter."

Den utredning som dannet grunnlag for Sametingets forslag forutsetter at registreringsadgang skal være betinget av en begjæring ledsaget av minimum 300 underskrifter av personer som har stemmerett ved sametingsvalg. Hver underskrift må ikke være eldre enn 6 måneder og dessuten angi underskrivers fødselsdato og postadresse. Det blir påpekt at en slik registreringsadgang vil gi de politiske enheter en ikke ubetydelig rasjonaliseringsgevinst samtidig som registrering forutsettes å ha visse rettsvirkninger som enerett til å benytte det registrerte navn på listen og at listeforslag i valgkretsen kun behøver underskrift av formann og sekretær i valgkretsen.

Departementet antar at Sametingets forslag er inspirert av valglovens § 17 og tilpasset de behov og antallet underskrifter som harmonerer i forhold til bl.a. antall innskrevne i samemanntallet.

I Ot.prp. nr. 33 (1986-87) sluttet Justisdepartementet seg til Samerettsutvalget innstilling som forutsetter at

" Retten til å fremme forslag på kandidater ved samevalg - i likhet med stemmerett og valgbarhet - bør knyttes til innføring i samemanntall, når det først er opprettet. Det vil gi liten sammenheng i reglene om man ga forslagsrett til en videre personkrets enn dette".

Regjeringen understreket i St.meld. nr. 52 (1992-93) viktigheten av at det er sammenheng mellom manntallsregistreringen og retten til å stille liste. De som stiller liste bør også være manntallsført. For å unngå enhver tvil om dette bør forslagsretten fortsatt være hjemlet i loven. Det ble samtidig uttrykt enighet med Sametinget om at det bør finnes løsninger for registrering av samepolitiske enheter. Dette vil skape en parallell til de øvrige valg, der lokale lister kan stille ved siden av de registrerte partiene.

Valglovens alminnelige bestemmelser om registrering av politiske partier fremkommer av § 17. Registrering er betinget av underskrevet søknad fra hovedstyret i partiet, vedlagt protokoll fra stiftelsesmøtet og en egenhendig underskrevet erklæring fra minst 5000 personer som har stemmerett ved stortingsvalg om at de ønsker partiet registrert. Hver underskrivers postadresse og fødselsdato må være påført. Søknad om registrering fremmes for notarius publicus i Oslo. Bestemmelsen inneholder i tillegg vilkår for å hindre forveksling mellom partiers navn og om saksbehandling ved registrering.

Departementet finner å kunne slutte seg til Sametingets forslag om å etablere adgang til registrering av grupper, partier eller tilsvarende sammenslutninger.

Departementet vil bemerke at Sametingets forslag om 300 egenhendige underskrifter, som betingelse for registrering, kan synes noe høyt dersom en tar i betraktning at en sammenslutning, som stiller lister i samtlige 13 kretser etter dagens ordning, kan nøye seg med til sammen 195 underskrifter, men finner ikke sterke nok grunner for å endre Sametingets enstemmige forslag.

Departementet foreslår at Sametinget selv skal være registrerende myndighet for denne ordningen. Det vises i denne forbindelse til den svenske samelov som har lagt registreringsmyndigheten til en "valnämnd" oppnevnt av Sametinget. Det forutsettes at Sametinget kan delegere myndighet til å gjøre vedtak om registrering til et eksisterende eller dertil nedsatt styre, råd eller utvalg. Vedtak vedrørende søknad om registrering forutsettes ikke å skulle være gjenstand for klage.

De nærmere bestemmelser om adgang til registrering og rettsvirkningene om slik registrering forutsettes lagt til Kongen, og at de mer detaljerte bestemmelser om registrering, jfr. valglovens § 17 og §§ 18-23 blir innarbeidet i valgregler for Sametinget.

2.8 Rett og plikt til å delta i møter i Sametinget og i Sametingets organer - § 2-8 nytt tredje og fjerde ledd

Spørsmål om ombudsplikt ble vurdert også i forarbeidene til § 2-8 slik den nå lyder. Men verken utvalget eller departementet fant den gang behov for å vurdere spørsmål fra det perspektiv som Sametinget nå har reist. Av Justisdepartementets kommentarer i Ot.prp. nr. 33 (1986-87) fremgår at ombudsplikten ble vurdert i forhold til eventuell ulyst til å motta valg. Departementet fant den gang å ville fremme forslag om ombudsplikt, selv om dette kunne influere på viljen til å la seg innføre i samemanntallet.

Sametingets forslag om ombudsplikt gjelder spørsmål om rett og plikt til å møte i Sametinget i de tilfeller dette kommer i konflikt med arbeidsgivers interesser og aksept. Sametinget foreslår at det i lovteksten skal hjemles at den som er valgt som medlem av Sametinget eller oppnevnt som medlem av organ nedsatt av Sametinget, plikter å delta i respektive organs møter, med mindre det foreligger gyldig forfall.

Det foreslås videre at arbeidstaker har krav på fri fra arbeid i det omfang det er nødvendig på grunn av pliktene i Sametinget eller i det organ som vedkommende er oppnevnt medlem til av Sametinget.

Departementet skal bemerke at den endring som foreslås i § 2-8 synes å være inspirert av kommunelovens § 40 første ledd. Forslaget er begrunnet med at enkelte sametingsrepresentanter ikke møter tilstrekkelig forståelse fra arbeidsgiver og således har hatt problemer med å få fritt fra sitt ordinære arbeid for å delta i Sametingets møter. Dette problemet er bør langt på veg være avhjulpet med den nye § 33 C i arbeidsmiljøloven, tilføyd ved lov 6. januar 1995 nr. 2, som hjemler rett til permisjon for å oppfylle lovbestemt møteplikt i offentlige organer.

Departementet finner at gode grunner og behov for å fjerne mulig tvil om Sametingets rolle, som offentlig organ, tilsier at ombudsplikt og arbeidstakers rett til fri fra arbeid i nødvendig utstrekning bli lovfestet, og det fremmes derfor forslag om endringer i § 2-8 i samsvar med dette.

2.9 Andre forslag om endringer fremmet av Sametinget.

§ 2-7 Valgbarhet og forslagsrett.

Sametinget foreslår en ytterligere presisering i § 2-7 om at personale som er ansatt ved Sametingets egne underliggende organer på samme måte som Sametingets ansatte ikke er valgbar til Sametinget.

Departementet vil i denne forbindelse bemerke at Sametingets forslag synes å bero på den uklarhet som er skapt ved at Sametinget har organisert og lokalisert deler av sin administrasjon til flere ulike steder. Det avgjørende må imidlertid være hvorvidt tjenstemannen er tilsatt i medhold av Sametingets ansettelsesmyndighet i medhold av § 2-12 og er underlagt Sametingets instruksjonsmyndighet og lojalitetsplikt. Departementet finner det ikke tvilsomt at alt personell ansatt i samsvar med Sametingets ansettelsesmyndighet, er unntatt fra valg til Sametinget uten hensyn til hvor de tjenestegjør innenfor det organisatoriske system Sametinget selv har opprettet og hvor arbeidsstedet er lokalisert. Forslaget synes derfor ikke å betinge videre oppfølgning fra departementets side.

§ 2-11 Utfyllende bestemmelser om valget.

Sametinget foreslår at bestemmelsen endres således at Kongens fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser om valg til Sameting overføres til Sametinget.

Sametinget begrunner sitt forslag med at gjeldende bestemmelse i § 2-11 er i motstrid med § 2-10 som fastslår at Sametinget er øverste myndighet ved valg til Sameting.

Departementet viser til Ot.prp. 33 (1986-87) hvor det konstateres at gjennomføring av et eget samevalg berører en rekke mer detaljerte valgtekniske spørsmål. Dette gjelder blant annet spørsmål vedrørende valgorganer på kommune- og valgkretsnivå, om manntallsføring, om krav til og godkjenning av valglister, om praktisering av fritaksreglene, om valgets forberedelse og gjennomføring, om forhåndsstemmegivning, om opptelling av stemmesedler og fastsettelse av valgresultatet, om klage over avgjørelser ved valget og om ugyldighet og nyvalg. Samerettsutvalget foreslo at nærmere regulering av slike spørsmål ikke skulle skje i loven, men i bestemmelser gitt i medhold av loven. Det ble vist til at arbeidet med de vanlige valg var lagt til Kommunalavdelingen i Kommunaldepartementet. Den ekspertise i valgspørsmål som befinner seg der, bør også benyttes i arbeidet med samevalgreglene. Justisdepartementets kommentarer støttet dette syn, samtidig som departementet forutsatte at det ved bruk av fullmakten bør være en gjennomgående retningslinje at reglene for sametingsvalg skal samsvare med reglene for de vanlige valgene med mindre særlige praktiske eller prinsipielle forhold tilsier avvik. Kongens fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser om valgorganer og kontrollordninger for valget vil være begrenset av lovbestemmelsen om det samiske sentralorganet som øverste valgmyndighet. Departementet viser også til den tilsvarende drøftelse i St.meld. nr. 52 (1992-93) hvor departementet i tillegg tilføyer at departementet vil samarbeide nært med Sametinget når det gjelder gjennomføringen av sametingsvalget.

Departementet er fortsatt av samme oppfatning som ovenfor og mener at det fortsatt bør tilligge Kongen myndighet å gi utfyllende bestemmelser om valg til Sametinget. Dette vil fortsatt gi de beste muligheter for samordning og harmonisering med de øvrige bestemmelser gitt i medhold av valgloven vedrørende de vanlige valg. Departementet finner derfor ikke å kunne støtte Sametingets forslag om endring av § 2-11.