7 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1-2 bokstav a første punktum:

Bestemmelsen definerer «ervervsvirksomhet» i lovens forstand. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 1-3 som definerer lovens saklige virkeområde. I henhold til § 1-3 første ledd omfatter loven ervervsvirksomhet av enhver art, uten hensyn til hva slags varer eller tjenester virksomheten gjelder, og uansett om virksomheten er privat eller drives av stat eller kommune.

I praksis har problemer med avgrensning av lovens virkeområde først og fremst oppstått i forhold til offentlig ervervsvirksomhet, bl.a. det offentliges innkjøp av varer eller tjenester til konsum i en virksomhet som primært driver myndighetsutøvelse. Lovendringen klargjør at dette vil være omfattet av definisjonen i § 1-2 bokstav a, og således av lovens saklige virkeområde.

Lovendringen består i at uttrykket «drives mot vederlag» som var en del av definisjonen for ervervsvirksomhet i § 1-2 bokstav a, er strøket. Dette er ment å skulle klargjøre at konkurranseloven kommer til anvendelse på all økonomisk virksomhet, selv om virksomheten skulle finne sted i et organ som utøver offentlig myndighet. Det avgjørende vurderingstemaet vil være virksomhetens art, dvs. om det i det konkrete tilfellet dreier seg om virksomhet av økonomisk eller kommersiell natur, i motsetning til offentlig myndighetsutøvelse. Det er med andre ord uten betydning om det ytes vederlag i det konkrete tilfellet.

Den nærmere grensen for hva som anses som økonomisk virksomhet, i motsetning til offentlig mydighetsutøvelse, vil måtte klarlegges gjennom praksis og berøres ikke av den foreslåtte endring. I den sammenheng vil praksis vedrørende EØS-avtalens konkurranseregler for foretak kunne være relevant.

For en nærmere redegjørelse om bakgrunnen for og virkningene av lovendringen vises det til foranstående drøftelse, kapittel 4.1.

Til § 1-7:

Bestemmelsen er ny og kodifiserer Konkurransetilsynets praksis. Den vil bidra til å klargjøre de ervervsdrivendes rettsstilling i lys av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Paragraf 1-7 fastslår at forbudene i §§ 3-1 til 3-4 ikke kommer til anvendelse på samarbeid unntatt etter EØS-avtalen artikkel 53 nr 3. Unntak etter EØS-avtalen artikkel 53 nr 3 forutsetter at det aktuelle samarbeidet er i strid med artikkel 53 nr 1, hvilket bl.a. forutsetter at samhandelen påvirkes merkbart. Konkurranselovens forbudsbestemmelser vil komme til anvendelse på vanlig måte i de tilfeller der samhandelskravet i EØS-avtalen artikkel 53 nr 1 ikke er oppfylt, selv om de aktuelle konkurransereguleringene som sådan skulle være tillatt i henhold til et gruppeunntak.

Konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler for foretak har til dels overlappende anvendelsesområder. Konkurranseloven får etter loven § 1-5 anvendelse på «vilkår, avtaler og handlinger som foretas, som har virkning eller som er egnet til å ha virkning her i riket». EØS-avtalen artikkel 53 nr 1 kommer til anvendelse i den utstrekning det konkurransebegrensende samarbeidet merkbart kan påvirke handelen mellom avtalepartene. Samhandelskriteriet avgrenser således anvendelsesområdet for EØS-avtalen artikkel 53 i forhold til nasjonal konkurranselovgivning. I følge EF-domstolens praksis, som også vil være retningsgivende ved tolkningen av EØS-avtalens bestemmelser, skal det lite til for at samhandelskravet er oppfylt. Blant annet vil samhandelskravet være oppfylt i en rekke rene nasjonale forhold. EØS-avtalen artikkel 53 og konkurranseloven vil derfor i stor utstrekning ha overlappende virkeområder og vil således i en rekke tilfeller kunne anvendes parallelt.

Det er særlig i de tilfeller et samarbeid er omfattet av et gruppeunntak eller er innvilget et individuelt unntak etter EØS artikkel 53 nr 3 at en samtidig og parallell anvendelse av konkurranselovens forbudsbestemmelser vil kunne hindre en ensartet anvendelse og uinnskrenket virkning av EØS-avtalens konkurranseregler for foretak. Forrangsprinsippet, som kommet til uttrykk i EØS-loven § 2 og EØS Protokoll 35, samt lojalitetsplikten som nedfelt i EØS-avtalen artikkel 3, har således dannet grunnlaget for Konkurransetilsynets praksis. Tilsynet har lagt til grunn at konkurranselovens forbudsbestemmelser ikke kommer til anvendelse på samarbeid som er omfattet av et gruppeunntak eller som er innvilget et individuelt unntak etter EØS artikkel 53 nr 3.

Kommisjonen og ESA har eksklusiv kompetanse til å innvilge individuelle unntak etter EØS-avtalen artikkel 53 nr 3. Individuelle unntak omfatter bare en enkelt avtale og unntaket gis i vedtaks form. Avtalen må som hovedregel meldes til det kompetente overvåkningsorganet for at individuell dispensasjon skal kunne gis, jf. forskrift 4 desember 1992 nr 966 om prosessuelle konkurranseregler i EØS m.v., Del I, Kapittel II, artikkel 4 (1). EØS-avtalen artikkel 53 nr 3 tillater også at det dispenseres for grupper av avtaler. Slike unntak er gitt i forordnings form og beskrives som gruppeunntak. Gruppeunntakene er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 4 desember 1992 nr 964 om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen, Del I. Det er gitt unntak for visse grupper av: enedistribusjonsavtaler, avtaler om eksklusiv kjøpsplikt, distribusjons- og serviceavtaler om motorvogner, teknologioverføringsavtaler, spesialiseringsavtaler, forsknings- og utviklingsavtaler, franchiseavtaler og spesielle avtaler innen forsikring og transport. For avtaler som faller inn under et gruppeunntak er melding unødvendig, men det kompetente overvåkningsorganet kan i enkelttilfeller vedta at et gruppeunntak ikke skal komme til anvendelse.

For en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for lovendringen vises det til kapittel 4.2.

Til § 1-8:

Paragraf 1-8 er ny og gjør unntak fra forvaltningslovens regler om taushetsplikt, slik at Konkurransetilsynet kan overlevere taushetsbelagte opplysninger til andre staters konkurransemyndigheter.

Konkurransetilsynet er underlagt de alminnelige taushetspliktreglene i forvaltningsloven §§ 13 følgende. Tilsynet har derfor kun i begrenset utstrekning hatt mulighet for å overlevere taushetsbelagte opplysninger til andre staters konkurransemyndigheter. Innføringen av § 1-8 gir Konkurransetilsynet en klar hjemmel til overlevering av taushetsbelagt informasjon. Bestemmelsen supplerer EØS-konkurranseloven §§ 2 og 4, hvoretter tilsynet kan innhente og overlevere taushetsbelagte opplysninger som er nødvendige for at Kommisjonen og ESA skal kunne håndheve konkurransereglene i EØS-avtalen.

Paragraf 1-8 suppleres av endringene i § 6-1 første ledd første punktum som omtales i punkt 4.10 og i spesielle merknader til bestemmelsen. Gjennom lovendringen i § 6-1 innføres hjemmelsgrunnlag for innhenting av opplysninger etter anmodning fra andre konkurransemyndigheter. Begge lovendringer er ledd i den effektivisering av kontrollen med konkurransereguleringer som er nødvendig fordi markedsaktørene i stadig større utstrekning driver virksomhet som strekker seg ut over nasjonalstatenes grenser.

For en nærmere redegjørelse om gjeldende rett og bakgrunnen for lovendringene vises det til foranstående drøftelse i kapittel 4.9.

Første ledd i § 1-8fastslår at konkurransemyndighetene, uten hinder av reglene om taushetsplikt, kan overlevere taushetsbelagte opplysninger til konkurransemyndigheter utenfor Norge. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse i de tilfeller der Norge har inngått en folkerettslig forpliktende avtale om informasjonsutveksling. Under forutsetning av at det er inngått slik avtale, eliminerer således bestemmelsen de rettslige skranker for utveksling av slik informasjon.

Bestemmelsen tar primært sikte på å dekke avtaler som direkte regulerer samarbeid og bistand mellom stater for å effektivisere kontrollen med konkurransereguleringer. Den vil imidlertid kunne få anvendelse også på andre folkerettslige avtaler med et videre formål, for eksempel generelle handelsavtaler. Det er imidlertid et vilkår for bestemmelsens anvendelse at det gjelder opplysninger som er nødvendig for å fremme norsk eller fremmed konkurranseregelverk. Denne begrensningen innebærer for eksempel at informasjon om andre straffbare forhold som tilsynet kommer over i forbindelse med bevissikring, ikke kan overleveres under henvisning til § 1-8.

Bestemmelsen gir adgang til å gi opplysninger til konkurransemyndigheter i fremmede stater. Hvilke myndigheter det omfatter vil i utgangspunktet bero på vedkommende stats lovgivning. Det er imidlertid naturlig at de folkerettslige avtaler Norge inngår regulerer hvilke myndigheter/organer Konkurransetilsynet skal kunne overlevere taushetsbelagte opplysninger til. I tillegg er det naturlig at avtalen regulerer hvilke lover, og kanskje også hvilke bestemmelser, samarbeidsavtalen skal omfatte.

Annet ledd fastslår at Konkurransetilsynet, ved utlevering av opplysninger, skal stille som vilkår at opplysningene bare kan formidles videre med samtykke fra tilsynet, og bare for det formål samtykket omfatter. Bestemmelsen skal sikre en forsvarlig behandling av den informasjon som overleveres. Vilkåret innebærer at de overleverte opplysninger underlegges taushetsplikt hos mottakerorganet, med mindre tilsynet samtykker til videreformidling. Behovet for videreformidling vil bl.a. avhenge av hvorledes konkurransemyndighetene i vedkommende land er organisert og hvorledes og av hvem regelverket håndheves. I forhold til straffesaker vil det f.eks. kunne være aktuelt å samtykke i at opplysningen videreformidles til vedkommende stats påtalemyndighet.

Bestemmelsen pålegger ingen plikt til å utlevere opplysninger. Det vil bero på Konkurransetilsynets skjønn hvorvidt opplysninger skal overleveres i et konkret tilfelle. Det vil for eksempel ikke være aktuelt å overlevere opplysninger dersom tilsynet har grunn til å tro at opplysningene vil bli videreformidlet uten at nødvendig samtykke på forhånd er innhentet. Det forutsettes for øvrig at eventuelle folkerettslige avtaler om samarbeid vil regulere bruken av de utleverte opplysningene for å sikre en betryggende behandling av disse.

Tredje leddfastslår at Kongen kan gi forskrift om Konkurransetilsynets overlevering av opplysninger.

Til § 3-1 annet ledd og fjerde ledd første punktum:

Konkurranseloven § 3-1 annet ledd og fjerde ledd endres til også å omfatte tjenesteleverandører. Forbudet i § 3-1 annet ledd mot at en leverandør ensidig fastsetter eller søker å påvirke priser, rabatter eller avanser for avtakers salg av varer eller tjenester har tidligere kun omfattet leverandører av varer. Lovendringen medfører således at forbudet mot prispåvirkning og adgangen til å prisveilede i henholdsvis § 3-1 annet og fjerde ledd nå vil få anvendelse på leverandører av både varer og tjenester.

Den mest praktiske konsekvensen av lovendringen antas å være at franchisegivers ensidige påvirkning på franchisetakers videresalgspriser ved salg av varer, særlig innen varehandelen, nå vil være omfattet av bestemmelsen i § 3-1 annet ledd. Også andre tjenesteleverandører enn franchisegivere vil imidlertid være omfattet av bestemmelsene.

Det er ikke et krav at prispåvirkningen gjelder leverandørens egne varer og/eller tjenester. Dersom en leverandør av enkelte varer forsøker å påvirke prisen på salg av andre varer avtakeren selger, vil også slik prispåvirkning omfattes av lovbestemmelsen. En slipper derved den vanskelige grensedragningen som oppstår der leverandøren bare leverer enkelte varer, men søker å påvirke prisen for salg av også andre. Dette antas særlig å være aktuelt i kjedesammenheng. Det kan i denne sammenheng vises til konkurranselovens forarbeider, der det framgår at: «Forbudet mot leverandørreguleringer gjelder uten hensyn til om leverandørens vare inngår i de tjenesteytelser der leverandøren søker å foreta prispåvirkning», jf. Ot prp nr 41 (1992-93) side 107. Det oppstilles med andre ord ikke noe krav om produktidentitet i leveranseforhold.

Gjennom endringen i fjerde ledd er én enkelt leverandør av tjenester gitt adgang til å oppgi veiledende pris for avtakers salg av varer eller tjenester.

Lovendringene er gjennomført ved at henvisningen til leverandør «av varer» strykes. Det gir samme rettstekniske løsning som i § 3-3 tredje ledd, hvor det kun tales om «leverandør». Konkurransetilsynet har i sin vedtakspraksis lagt til grunn at bestemmelsen i § 3-3 tredje ledd omfatter så vel vare- som tjenesteleverandører. Lovendringen innebærer således at både § 3-1 annet og fjerde ledd og § 3-3 tredje ledd omfatter leverandører av så vel varer som tjenester.

For en nærmere redegjørelse om gjeldende regelverk og bakgrunnen for lovendringen vises det til foranstående drøftelse i kapittel 4.4.

Til § 3-4 første ledd:

Lovendringen er av ren teknisk art og består i at henvisningen til lovens dispensasjons- og inngrepshjemler er endret. Den tidligere henvisningen til «§§ 3-8 til 3-10» i § 3-4 første ledd er erstattet med en henvisning til §§ 3-9 til 3-11.

Den opprinnelige henvisningen til §§ 3-8 til 3-10 var gal, og skyldtes at det under stortingsbehandlingen av konkurranseloven kom inn en ny § 3-8 om unntak for primærnæringene. Paragrafnumrene ble da forskjøvet, uten at dette kom tilsvarende til uttrykk i henvisningen i § 3-4.

Til § 3-10 første ledd:

Konkurranseloven § 3-10 første ledd er endret ved at det presiseres uttrykkelig i lovteksten at Konkurransetilsynet kan gripe inn både i form av enkeltvedtak og forskrift. For en redegjørelse om bakgrunnen for lovendringen vises det til foranstående drøftelse i kapittel 4.6.

Også i de tilfeller der konkurransemyndighetene treffer inngrepsvedtak i form av forskrift må det skje etter en konkret vurdering av om vilkårene for inngrep er oppfylt og rettes mot en bestemt form for atferd på bestemte markeder. Det er således ikke aktuelt å bruke § 3-10 til å innføre generelle forbud som supplement til de forbud loven oppstiller.

Lovendringen presiserer med andre ord at § 3-10 også gir hjemmel til å treffe vedtak i form av forskrift, og fjerner således eventuell tvil.

Til § 3-10 fjerde ledd annet og nytt tredje punktum:

I annet punktum erdet foretatt en redaksjonell endring ved at ordet «også» er erstattet med «dessuten».

Nytt tredje punktum innfører en uttrykkelig hjemmel til å vedta prisreguleringer ved markedssvikt, både i form av forskrift og enkeltvedtak. Bestemmelsen er ment å skulle tydeliggjøre konkurranselovens hjemmelsgrunnlag på dette punkt.

Bakgrunnen for lovendringen er den usikkerhet som i praksis har oppstått rundt spørsmålet om inngrepsvilkårene i § 3-10 første ledd vil være oppfylt i alle tilfeller der det foreligger markedssvikt. Det vises til kapittel 4.7 for en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for lovendringen.

Ved markedssvikt tenker en på markeder der konkurransen av ulike årsaker ikke fungerer, slik at det er mulig for foretakene å ta en høyere pris enn i et konkurranseutsatt marked. Det er ikke noen forutsetning for anvendelsen av hjemmelen at det kan påvises at det er tatt en slik høyere pris.

De to eksemplene på markedssvikt som nevnes uttrykkelig i bestemmelsen, nemlig markedssvikt som følge av naturlig monopol og offentlige reguleringer, antas å være de mest praktiske former for markedssvikt der det kan være behov for å regulere prisene i det aktuelle markedet. Det er imidlertid kun eksempler, hvilket også framgår eksplisitt av lovteksten, som sier at det også vil være anledning til prisregulering ved markedssvikt som følge av andre forhold. Det sentrale er således hvorvidt det konkrete markedet ikke fungerer, dvs. at det foreligger markedssvikt, uavhengig av årsak.

Bestemmelsen er tatt inn ved endringer i fjerde ledd i § 3-10.

Til § 3-11 fjerde ledd:

Bestemmelsen er ny og gir Konkurransetilsynet hjemmel til å treffe vedtak om midlertidig tiltak når det er rimelig grunn til å anta at et bedriftserverv vil lede til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen, og tilsynet anser tiltaket nødvendig for å kunne gjennomføre et eventuelt senere vedtak om inngrep i medhold av § 3-11.

Det har tidligere ikke vært hjemmel i konkurranseloven til å nedlegge midlertidig forbud mot gjennomføringen av et bedriftserverv eller treffe andre midlertidige tiltak. Partene har således, gjennom sine disposisjoner, i større eller mindre utstrekning kunnet forhindre en effektiv håndheving av reglene om kontroll med bedriftserverv. Bestemmelsen er ment å skulle sikre en mer effektiv kontroll med bedriftserverv. For en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for lovendringen, vises det til kapittel 4.8.

Bestemmelsen oppstiller to kumulative vilkår. For det første må det være rimelig grunn til å anta at et bedriftserverv vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen. Kravet om rimelig grunn vil normalt være oppfylt der bedriftservervet synes å lede til en konsentrasjon som beskrevet i Konkurransetilsynets retningslinjer for inngrep mot bedriftserverv av 4. november 1996. Det oppstilles ikke noe krav til at det må være rimelig grunn til å anta at det sekundære inngrepsvilkåret, om at ervervet også skal være i strid med lovens formål, er oppfylt.

Videre oppstilles et krav om at tilsynet må anse tiltaket nødvendig for å kunne gjennomføre et eventuelt senere vedtak om inngrep i medhold av § 3-11. I denne vurderingen vil det for det første være aktuelt å legge vekt på sannsynligheten for et senere vedtak. Det vil også kunne være relevant å se hen til de økonomiske skadevirkninger for de involverte parter ved vurderingen av om det skal treffes vedtak om midlertidig tiltak. Dette vurderingstemaet vil bl.a. kunne bli trukket inn i tilknytning til vurderingen av sannsynligheten for at saken ender med inngrep.

I vurderingen av hvorvidt det vil være nødvendig å treffe vedtak om midlertidig tiltak, skal Konkurransetilsynet ha en vid skjønnsadgang. Det må være mulig å treffe vedtak om midlertidig tiltak på et relativt tidlig tidspunkt, selv om det da kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt det vil være aktuelt å gripe inn mot ervervet med hjemmel i § 3-11.

Bestemmelsen gir Konkurransetilsynet kompetanse til å treffe vedtak om midlertidig tiltak dersom vilkårene er oppfylt. Tilsynet vil imidlertid ikke ha noen plikt til å treffe vedtak. Under forutsetning av at vilkårene er oppfylt, vil det således være opp til tilsynet å avgjøre hvorvidt vedtak skal treffes eller ikke. Tilsvarende vil det være opp til tilsynets skjønn å avgjøre hvilket midlertidig tiltak som skal treffes.

Vedtak om midlertidig tiltak må treffes før fristen for å treffe vedtak om inngrep i medhold av § 3-11 første ledd jf. § 3-11 nåværende femte ledd, utløper. Partene har dessuten mulighet til å melde ervervet etter nåværende sjette ledd. Konkurransetilsynet må da varsle at inngrep kan bli aktuelt innen tre måneder etter at melding om endelig avtale er mottatt. Dersom tilsynet ikke innen denne fristen varsler den ervervsdrivende, kan det ikke beslutte inngrep etter konkurranseloven § 3-11. Tilsynet kan da selvsagt heller ikke treffe vedtak om midlertidig tiltak etter at denne fristen er utløpt. For øvrig gjelder ingen frist for når tilsynet må treffe vedtak om midlertidig tiltak. Konkurransetilsynet vil således i hele den perioden et erverv er til vurdering, og inntil fristen for inngrep utgår, ha muligheter for å treffe slikt vedtak.

I henhold til konkurranseloven § 1-6 skal vedtak i medhold av loven i alminnelighet treffes for et bestemt tidsrom. Det vil også gjelde vedtak om midlertidig tiltak etter den foreslåtte bestemmelsen. Det er videre klart at vedtak om midlertidig tiltak under enhver omstendighet ikke vil gjelde lenger enn fram til endelig vedtak i saken foreligger, eventuelt til de alminnelige tidsfrister er utløpt. Videre vil Konkurransetilsynet ha plikt til å oppheve vedtaket så snart tilsynet finner at det ikke vil bli grepet inn mot ervervet.

Vedtak om midlertidige tiltak kan for det første gå ut på å nedlegge et midlertidig forbud mot å gjennomføre ervervet, herunder forbud mot å integrere foretakene. Videre hjemler bestemmelsen andre tiltak som Konkurransetilsynet anser nødvendig. Andre tiltak vil for eksempel kunne være begrensninger pålagt partene med hensyn til utøvelse av visse eierbeføyelser etter mønster fra bestemmelsen i lov 23 desember 1994 nr 79 § 23 om erverv av næringsvirksomhet. I henhold til denne bestemmelsen kan erververen bare foreta rettslige og faktiske disposisjoner over foretakets eller den overtatte virksomhets aktiva som er i samsvar med forsvarlig drift og ikke vesentlig forringer foretakets eller den overtatte virksomhets verdi. Videre kan erververen ikke utøve andre rettigheter i ervervet foretak enn retten til å heve utbytte for eierandelene og til å utøve fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse.

Overtredelse av vedtak etter den nye bestemmelsen vil kunne sanksjoneres. Konkurranseloven § 6-4, som gir hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å sikre at enkeltvedtak i medhold av konkurranseloven overholdes, og § 6-6 om straff, jf. § 6-6 første ledd bokstav b, vil her kunne komme til anvendelse.

Hjemmelen til å treffe vedtak om midlertidig tiltak er inntatt i § 3-11 fjerde ledd. De øvrige ledd i bestemmelsen forskyves tilsvarende.

Det tidligere § 3-11 fjerde ledd, nå femte ledd, er endret slik at det blir klart at det bare er ved endelig inngrep mot et erverv at tilsynet skal ha forsøkt å komme fram til en minnelig løsning.

Til § 6-1 første ledd første punktum:

Lovendringen består i at det i oppregningen av grunnlagene for pålegg om opplysningsplikt er tilføyd at opplysninger kan kreves dersom det er nødvendig for å oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor fremmed stat eller internasjonal organisasjon.

Lovendringen supplerer den nye § 1-8 om utlevering av opplysninger underlagt taushetsplikt og må ses i sammenheng med denne. De to lovendringene eliminerer rettslige skranker for effektivt samarbeid mellom konkurransemyndigheter i ulike stater - et samarbeid som er nødvendig for å effektivisere kontrollen med konkurransereguleringer som strekker seg ut over nasjonalstatenes grenser. Det vises for øvrig til redegjørelsen for innføringen av § 1-8 og endringene i § 6-1 i henholdsvis kapittel 4.9 og kapittel 4.10.

Tilføyelsen i § 6-1 gir konkurransemyndighetene hjemmel til å kreve opplysninger dersom andre stater som det er inngått avtale med, ønsker informasjon som konkurransemyndighetene ikke allerede besitter, slik at det kan være behov for å innhente opplysninger fra markedsaktørene. Lovendringen vil muliggjøre bistand til stater Norge inngår forpliktende avtale med. Bestemmelsen supplerer den bistandsplikt som er hjemlet i EØS-konkurranseloven i forhold til ESA og Kommisjonen.

Det er en forutsetning for å pålegge opplysningsplikt med hjemmel i den nye bestemmelsen at det foreligger en folkerettslig bindende avtale om bistand.

Det presiseres at Konkurransetilsynets adgang til å yte bistand til fremmede konkurransemyndigheter er begrenset til § 6-1, og således ikke omfatter bevissikring etter § 6-2.

Til § 6-1 annet ledd:

Paragraf 6-1 annet ledd regulerer en plikt til på forespørsel å utlevere alle typer forretningspapirer, møtereferater og andre nedtegnelser, samt informasjon som er lagret ved hjelp av datamaskin eller annet teknisk hjelpemiddel.

Lovendringen består i at det i oppregningen i § 6-1 annet ledd presiseres at plikten også omfatter «informasjon som er lagret ved bruk av datamaskin eller annet teknisk hjelpemiddel». Denne presiseringen gjør § 6-1 tredje ledd overflødig, og bestemmelsen er derfor opphevet.

Lovendringen er ment å skulle klargjøre hvordan Konkurransetilsynet kan opptre når det innhentes datalagret informasjon etter § 6-1. For en redegjørelse om bakgrunnen for lovendringen vises det til kapittel 4.11.

Bestemmelsen pålegger den kontrollerte en plikt til å utlevere de opplysninger konkurransemyndighetene ber om. Konkurranseloven § 6-1 annet ledd gir ikke konkurransemyndighetene rett til selv å søke etter bevis. Ved å innta presiseringen om at plikten til på forespørsel å utlevere alle typer forretningspapirer, møtereferater og andre nedtegnelser også omfatter datalagrete opplysninger i § 6-1 annet ledd, gjøres det klart at de samme regler gjelder uansett om de opplysninger konkurransemyndighetene ber om finnes som tradisjonelle papirdokumenter eller er lagret elektronisk.

Lovendringen avskjærer enhver tvil om at datalagret informasjon, en oppbevaring av informasjon som blir stadig vanligere, omfattes av informasjonsinnhentingshjemmelen. Det presiseres at lovendringen ikke innebærer noen endring i plikten til å gi opplysninger etter § 6-1.

Til § 6-4 første ledd:

Paragraf 6-4 første ledd hjemler adgang til å fastsette tvangsmulkt. Det er foretatt en mindre endring i lovteksten ved at bestemmelsen nå gir hjemmel til å treffe vedtak om «løpende mulkt», mens loven tidligere brukte uttrykket «daglig løpende mulkt». Det kan i enkelte saker være hensiktsmessig å fastsette tvangsmulkten på en annen måte enn som daglig løpende mulkt, noe som bestemmelsen nå åpner for. Endringen vil således gjøre virkemiddelet mer fleksibelt.

Til § 6-4 tredje ledd annet punktum:

Det framgår av § 6-4 tredje ledd første punktum at mulkten er tvangsgrunnlag for utlegg. Bestemmelsens annet punktum er nytt og fastsetter at Konkurransetilsynet kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Til § 6-6 første ledd bokstav b:

Det er tatt inn en henvisning til § 4-1 tredje ledd. Bestemmelsen retter opp en utilsiktet mangel ved straffebestemmelsen i konkurranseloven. Det framgår dermed av bestemmelsen at det også er knyttet straff til overtredelser av vedtak om prismerking etter § 4-1 tredje ledd.