4 Framlegga i høringsbrevet

I høringsbrevet frå 16. mai 2002 bad departementet om synspunkt frå høringsinstansane på om ein bør heve ankesummen til kr. 100 000 for ankar til lagmannsretten og kr. 250 000 for ankar til Høgsterett.

I høringsbrevet skreiv departementet følgjande om Tvistemålsutvalet sitt syn på reglane om ankesum:

«Tvistemålsutvalget foreslår at anke ikke skal kunne fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn to ganger folketrygdens grunnbeløp (2 G), se utkastet til ny tvistelov § 11-13 i NOU 2001:32 side 775. 2 G utgjør pr. i dag kr. 102 720. Kravet til samtykke gjelder ikke dersom saken gjelder ikke-økonomiske interesser. Ved vurderingen av hvilket krav til ankesum som bør oppstilles, legger utvalget stor vekt på hensynet til proporsjonalitet. Overprøving vil i mange tilfeller føre til merutgifter som ikke står i forhold til den betydning saken har, og en ankesum på kr. 20 000 er etter utvalgets syn urealistisk lav. Tvistemålsutvalget uttaler (NOU 2001:32 side 776):

«Kr 20 000 er selvfølgelig et beløp av betydning for svært mange. Men ikke minst for dem kr 20 000 betyr mye for, vil også prosessutgiftene være av stor viktighet. I saker med langt høyere verdi enn kr 20 000, vil det være realistisk å regne med at prosessutgiftene bare for den ene part vil overstige verdien av det tvisten gjelder. Ved vurderingen av hvilket krav til ankesum som bør oppstilles, kommer også hensynet til fornuftig bruk av domstolsressursene inn med stor tyngde. Domstolsbehandling er ikke bare dyrt for partene, men også for samfunnet. Det må være et rimelig forhold mellom de ressurser partene og samfunnet bruker og betydningen av de tvistene ressursene brukes på. Utvalget finner ut fra dette det klart at det må stilles et krav om ankesum for rett til anke til lagmannsrett, og at dette kravet må være betydelig høyere enn de kr 20 000 som følger av dagens regler.

Det er, som allerede påpekt, viktig at verdigrensen for krav til samtykke ses i forhold til det som kan betraktes som normalkostnad ved ankebehandling. Det må være riktig, samfunnsmessig sett, å se hen til prosessutgiftene for begge parter samlet. Etter utvalgets mening bør verdigrensen for krav til samtykke ikke settes under kr 100 000. Settes den lavere, må man regne med som en normalsituasjon at ressursbruken ved en ankesak nærmer seg eller overstiger partenes økonomiske interesse i anken.»»

I høringsbrevet la departementet fram desse vurderingane:

«Beløpsgrensene på henholdsvis kr. 20 000 og 100 000 har stått uendret siden 1. januar 1991. Konsumprisindeksen har steget ca. 25 prosent fra 1991 til 2001. I tillegg til en oppjustering av beløpene som følge av at pengeverdien er redusert, må det vurderes om det bør foretas en reell heving av ankesummene.

Omkostningene i form av advokatsalærer m.v. ved overprøving gjør allerede at mange saker med forholdsvis liten økonomisk interesse ikke blir anket. Mange parter har imidlertid rettshjelpsforsikring, slik at ankesaker ikke sjelden føres på forsikringsselskapers regning. I en del saker overstiger prosessutgiftene i praksis verdien av tvistegjenstanden. Det vises for øvrig til Tvistemålsutvalgets vurderinger, se avsnitt 2.2 ovenfor.

Ankesummene kan enten knyttes til folketrygdens grunnbeløp (G) eller til et konkret angitt beløp. Eventuelle endringer i ankesummene lar seg enklest tilpasse bestemmelsene i tvistemålsloven av 1915 dersom grensene knyttes til konkret beløp. En konkret angitt beløpsgrense er antakelig også enklest for domstolene å praktisere. Det bes om høringsinstansenes syn på om ankesummen bør angis som et konkret beløp eller knyttes til folketrygdens grunnbeløp.

En beløpsgrense på kr. 100 000 for anke lagmannsretten vil samsvare godt med grensen på 2 G som er foreslått av Tvistemålsutvalget. Dersom ankesummen for lagmannsretten heves til kr. 100 000, er det naturlig at grensen for anke til Høyesterett økes til kr. 250 000, slik at forholdet mellom ankesummene opprettholdes. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om ankesummen bør heves til kr. 100 000 og kr. 250 000 for anke til henholdsvis lagmannsretten og Høyesterett.

En heving av ankesummen til kr. 100 000 for anke til lagmannsretten vil i følge statistisk materiale som departementet har innhentet fra lagmannsrettene, innebære en merkbar avlastning i saksmengden. Dersom ankesummen settes lavere, vil en endring neppe ha noen vesentlig effekt for lagmannsrettenes arbeidsbyrde. Hvor stor den reelle avlastningen vil bli, er imidlertid vanskelig å fastslå nøyaktig. Det avhenger blant annet av i hvilken utstrekning det gis samtykke til anke i saker som ikke oppfyller kravet til ankesum. En nedgang i lagmannsrettenes saksmengde vil kunne innebære kortere saksbehandlingstid og være til fordel publikum.»

I høringsbrevet bad departementet òg om synspunkt frå høringsinstansane på om ein burde endre reglane om samtykke til å fremje ankar under beløpsgrensa i tvistemålslova § 359. Synspunktet var at om ein skulle heve beløpsgrensa til så mykje som kr. 100 000, burde lagmannsretten samtykkje i å fremje ankar under beløpsgrensa i fleire tilfelle enn i dag.