3 Indirekte skatter

3.1 Innledning

Indirekte skatter omfatter merverdiavgift, særavgifter og toll. Særavgiftene og merverdiavgiften utgjør mer enn én tredel av de samlede skatte- og avgiftsinntektene fra Fastlands-Norge. Hovedtrekkene i avgiftsopplegget omtales i kapittel 1, mens dette kapitlet gir en nærmere omtale av de enkelte avgiftene. Toll er omtalt i kapittel 4.

Merverdiavgift er en generell avgift på innenlands omsetning av varer og tjenester. Det beregnes også merverdiavgift ved import og ved uttak av varer og tjenester fra avgiftspliktig virksomhet. Den generelle avgiftssatsen er på 25 pst. I tillegg er det en redusert sats på 14 pst. for matvarer og en lav sats på 8 pst. for persontransport mv., kinoforestillinger, overnatting mv. og NRKs allmennkringkastingsvirksomhet. Flere tjenesteområder er imidlertid utenfor merverdiavgiftsloven, bl.a. finansielle tjenester, helsetjenester og en rekke tjenester innenfor kultur og idrett. For nærmere omtale av kultur- og idrettstjenester, se avsnitt 3.2.2. Virksomheter som er utenfor merverdiavgiftsloven skal betale merverdiavgift på anskaffelser til virksomheten, men skal ikke beregne utgående merverdiavgift på vederlaget for tjenesten. I tillegg har enkelte virksomheter såkalt nullsats, dvs. at virksomheten har full fradragsrett for inngående merverdiavgift selv om det ikke beregnes utgående merverdiavgift på omsetningen.

Merverdiavgiften skal beregnes i alle omsetningsledd. Retten til å fradragsføre inngående merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden. Merverdiavgiften er derfor i hovedsak en beskatning av forbruk.

Særavgiftene legges på bestemte varer mv. Til forskjell fra merverdiavgiften, som beregnes i alle omsetningsledd og ved innførsel, beregnes de fleste særavgiftene i utgangspunktet kun i ett ledd. Mens merverdiavgiften først og fremst har til hensikt å finansiere offentlige utgifter, benyttes noen av særavgiftene også som virkemiddel for å prise eksterne effekter, f.eks. knyttet til bruk av helse- og miljøskadelige produkter.

Særavgiftene og merverdiavgiftssatsene fastsettes av Stortinget ved plenarvedtak for ett år av gangen i medhold av Grunnloven § 75 bokstav a. Vurderingen av avgiftssatsene inngår i den årlige budsjettbehandlingen. Av plenarvedtakene om særavgiftene framgår også bestemmelser om fritak mv. Bestemmelser om oppkreving, kontroll mv. er gitt i egne forskrifter med hjemmel i særlover som f.eks. lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter. For merverdiavgiften framgår bestemmelsene om fritak, unntak, oppkreving mv. av lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. Stortinget vedtok 19. juni 2009 ny merverdiavgiftslov, jf. Ot.prp. nr. 76 (2008-2009) Om lov om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven). Den nye merverdiavgiftsloven trer i kraft fra 1. januar 2010, se også forslag til stortingsvedtak om merverdiavgift for budsjetterminen 2010 og omtale av dette i avsnitt 3.1.1.

Tabell 3.1 viser gjeldende satser for merverdiavgiften og særavgiftene samt forslag til satser for 2010. Alle særavgiftssatser er i utgangspunktet justert opp med 1,8 pst. fra 2009 til 2010 for å ta hensyn til forventet prisstigning. Små avvik fra dette skyldes avrundinger.

3.1.1 Tekniske endringer i avgiftsvedtakene

Nytt merverdiavgiftsvedtak

Etter Grunnloven § 75 bokstav a skal pålegg om skatt, avgifter og toll besluttes for ett år av gangen av Stortinget i plenum. Stortingets plenarvedtak om merverdiavgift (merverdiavgiftsvedtaket) er dermed grunnleggende for plikten til å beregne og betale merverdiavgift. Det vanlige er at skatte- og avgiftssatsene står i de årlige plenarvedtakene, mens de nærmere reglene om grunnlaget for beregningen av skattene og avgiftene står i lov og forskrifter. Reglene om grunnlaget er i realiteten en del av plenarvedtakene slik at tidsbegrensningen på ett år også gjelder for lovene. Skatte- og avgiftslovgivningen får bare anvendelse i kraft av den årlige henvisningen (fornyelsesmekanismen) i plenarvedtakene.

Gjeldende plenarvedtak om merverdiavgift inneholder merverdiavgiftssatsene, områdene for de reduserte satsene og en forskriftsfullmakt. Merverdiavgiftsloven har ingen bestemmelser om reduserte satser eller områdene for disse.

Ny merverdiavgiftslov ble vedtatt 19. juni 2009 og skal tre i kraft 1. januar 2010. I loven kapittel 5 er det innarbeidet et eget kapittel om satser og områdene for disse. Det er lagt til grunn at loven i stor utstrekning vil være en gjentakelse av merverdiavgiftsvedtaket, jf. Ot.prp. nr. 76 (2008-2009) Om lov om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) avsnitt 5.4, men at et slikt kapittel vil bidra til å gjøre regelverket mer brukervennlig og oversiktlig.

Utkast til nytt merverdiavgiftsvedtak ble sendt på høring sammen med utkast til ny merverdiavgiftslov. Høringsinstansene hadde ikke merknader til utkastet. Bortsett fra enkelte språklige endringer og tekniske justeringer, er departementets forslag til vedtak hovedsakelig i overensstemmelse med høringsutkastet.

Vedtaket § 1 angir vedtakets saklige virkeområde og forholdet til merverdiavgiftsloven. Den alminnelige satsen følger av § 2 mens den reduserte satsen for næringsmidler framkommer av § 3. Områdene for den lave satsen på 8 pst. framkommer av § 4. Bestemmelsen viser til de aktuelle paragrafene i merverdiavgiftsloven kapittel 5. Henvisningen er stikkordsmessig. Når vedtaket § 4 første ledd bokstav b viser til utleie av rom i hotellvirksomhet mv. som nevnt i merverdiavgiftsloven § 5-5, vises det dermed ikke bare til utleie av rom som nevnt i § 5-5 første ledd, men også f.eks. tjenester som nevnt i § 5-5 tredje ledd og formidling som nevnt i § 5-5 fjerde ledd.

En lovfesting av området for de reduserte satsene gjør det unødvendig med en egen forskriftsfullmakt i merverdiavgiftsvedtaket.

Avgiftsvedtakenes fritaksbestemmelser

En rekke avgiftsvedtak har fritak for varer som innføres, utføres eller leveres til eller fra en produsents eller importørs lager. Departementet foreslår en språklig forenkling og samordning av bestemmelsene og at fritaket for returvarer plasseres i et eget punkt i paragrafene.

Departementet foreslår også enkelte andre språklige og redaksjonelle endringer i fritaksbestemmelsene, bl.a. at disse i større grad harmoniseres og får et enhetlig preg. Enkelte fritaksbestemmelser foreslås samlet. Dette gjelder for eksempel fritaket for andel biodrivstoff i CO₂-avgiftsvedtaket som i dag står i egen paragraf.

Fritaksbestemmelsen i gjeldende CO₂-avgiftsvedtak omfatter både generelle fritak, fritak for mineralolje og fritak for bensin. Bestemmelsen er omfattende og foreslås splittet opp.

Avgiftsvedtakenes fullmaktsbestemmelser

Avgiftsvedtakene har ulike forskriftsfullmakter, bl.a. til å gi forskrift om avgrensing av avgiftsplikten, om avgrensing og vilkår for fritak og om grunnlaget for avgiften og avrunding av avgiftsbeløpene. Departementet foreslår at fullmaktene til å gi forskrift om avgrensing av avgiftsplikten og til å gi forskrift om grunnlaget for avgiften tas inn i én bestemmelse, samt at slik fullmakt tas inn der den mangler.

Den del av gjeldende alkoholavgiftsvedtak § 1 tredje ledd annet punktum, som gir hjemmel til å gi forskrift om den avgiftspliktige alkoholstyrken, foreslås fjernet som overflødig.

Etter gjeldende tobakkavgiftsvedtak § 7 kan det gis forskrift om avgrensing og utfylling av § 1 og § 2. Vedtaket § 1 gir hjemmel til å gi forskrift om hva som omfattes av avgiftsplikten og § 7 er dermed overflødig på dette punkt. Vedtaket § 2 gjelder erstatningsvarer. Departementet foreslår at det presiseres i § 2 at det kan fattes både enkeltvedtak og forskrift om at erstatningsvarer er avgiftspliktige. Dermed kan § 7 utgå.

Avgiftsvedtakene gir departementet fullmakt til å gi forskrift om avrunding av avgiftsbeløpene. Slike regler er fastsatt med hjemmel i skattebetalingsloven. Fullmakten i avgiftsvedtakene foreslås derfor ikke videreført.

Andre tekniske endringer

Departementet foreslår enkelte mindre endringer i avgiftsvedtakenes ordlyd, paragrafenes rekkefølge mv. Forslagene innebærer ikke materielle endringer.

3.2 Merverdiavgift mv. (kap. 5521 post 70)

3.2.1 Merverdiavgift på finansielle tjenester

Omsetning og formidling av finansielle tjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten, jf. merverdiavgiftsloven 2009 § 3-6 (merverdiavgiftsloven 1969 § 5 b første ledd nr. 4). Dette innebærer at det ikke skal beregnes (utgående) merverdiavgift ved omsetning av finansielle tjenester. Motstykket er at det ikke foreligger fradragsrett for (inngående) merverdiavgift på anskaffelser til bruk i slik virksomhet.

Bakgrunn for unntaket er først og fremst knyttet til at det er vanskelig å fastsette et egnet grunnlag for avgiftsberegningen, herunder identifisere og måle merverdien for finansinstitusjonens tjenester.

I St.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble følgende uttalt:

«Departementet mener dagens regelverk på dette området er uheldig både i forhold til prinsippene bak merverdiavgiftssystemet og fordi omfanget av unntaket er uklart etter dagens regelverk. På denne bakgrunn vil departementet vurdere dagens regelverk nærmere, bl.a. i lys av forslaget til modernisering av regelverket i EU. Siktemålet er å klargjøre dagens rettstilstand på området og eventuelt utvide avgiftsgrunnlaget.»

Behovet for en klargjøring av merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenester skyldes at unntaket reiser flere tolknings- og avgrensingsspørsmål. Dette gjelder bl.a. for formidling av finansielle tjenester (herunder formidling av forsikring), og for sammensatte tjenester og tjenester som isolert sett er avgiftspliktige. Dette bidrar til at regelverket både er uforutsigbart, og dessuten kan lede til uheldige avgiftstilpasninger.

Når det gjelder sammensatte og tilknyttende tjenester innebærer unntaket at det i hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret om det foreligger selvstendige tjenester, eller om den tilknyttede tjenesten er av en slik karakter at den er en integrert del av den finansielle hovedytelsen, og således unntatt fra avgiftsplikt. Denne vurderingen byr i praksis på store utfordringer så vel hos de avgiftspliktige som hos avgiftsmyndighetene, og dette vises bl.a. gjennom pågående rettssaker knyttet til såkalte corporate finance-tjenester.

I Norge er merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenester i stor grad bygget opp på samme måte som tilsvarende unntak i EU, selv om det meget omfattende merverdiavgiftsregelverket i EU ikke er bindende for Norge gjennom EØS-avtalen. Blant annet fordi virksomhet i denne sektoren lett kan flytte på seg, og for at norske finansinstitusjoner skal ha tilnærmet samme rammevilkår som finansinstitusjoner i andre land i EØS-området, er det norske regelverket på området lagt tett opp til regelverket i EU.

Merverdiavgiftslovgivningen i EU er langt på vei harmonisert, og medlemslandene er forpliktet til å gjøre unntak for finansielle tjenester i sin nasjonale merverdiavgiftslovgivning, jf. Rådets direktiv 2006/112/EF (merverdiavgiftsdirektivet) artikkel 135 bokstav a til f hvor det er en detaljert liste over de transaksjoner hvor det ikke skal beregnes merverdiavgift. Til tross for at listen er relativt utfyllende har den reist mange tolkningsspørsmål, og EF-domstolen har ofte blitt spurt av de nasjonale domstolene om å tolke direktivteksten. Flere av tolkningsspørsmålene skyldes at ordlyden i direktivet passer dårlig for dagens situasjon, og dette har bl.a. medført at praktiseringen av unntaket har utviklet seg forskjellig i de ulike EU-landene.

Kommisjonen la i november 2007 fram et forslag om bl.a. å modernisere og presisere gjeldende unntak for finansielle tjenester (COM/2007/746). Siktemålet med dette er at unntaket skal praktiseres likt i medlemslandene, skape større forutsigbarhet for aktørene i dette markedet og redusere de administrative kostnadene for både de avgiftspliktige og avgiftsmyndighetene.

Kommisjonens forslag om å presisere det gjeldende unntaket for finansielle tjenester er ikke vedtatt, men dette kan forventes å skje i løpet av kort tid. Departementet vil framover følge nøye med på dette arbeidet. Departementet anser at det er hensiktsmessig å avvente resultatene fra denne prosessen før en eventuelt utarbeider forslag om regelverksendringer.

3.2.2 Oppfølging av Kulturmomsutvalgets utredning

Bakgrunn og innledning

I St.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak gjorde Finansdepartementet nærmere rede for den videre oppfølging av Kulturmomsutvalgets utredning (NOU 2008: 7). I denne proposisjonen ble det bl.a. uttalt (side 55):

«I høringsrunden har Finansdepartementet mottatt et stort antall høringsuttalelser som er nyttige innspill i det videre arbeidet. En eventuell omlegging av merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet vil kreve en grundig vurdering, og det er flere spørsmål knyttet til Kulturmomsutvalgets forslag som må avklares nærmere. Det gjelder både med hensyn til de økonomiske konsekvensene for ulike aktører og den mer tekniske utformingen av nye regler. Finansdepartementet mener utvalget, sammen med innspillene i høringsrunden, har lagt et godt grunnlag for det videre arbeidet. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til saken i statsbudsjettet for 2010.»

Med dette utgangspunktet har Regjeringen vurdert Kulturmomsutvalgets forslag om en bred utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet. En bred utvidelse av avgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet har etter departementets mening mange fordeler. En utvidelse reiser imidlertid flere vanskelige spørsmål. Innslaget av frivillig virksomhet som ikke egner seg for avgiftsplikt er stort innen idretten. Regjeringen ønsker en større grad av skjerming av breddeidretten enn det utvalget la opp til. Selv etter utvalgets forslag til et bredere merverdiavgiftssystem gjenstår det unntak som gjør at merverdiavgiftsregelverket innen kulturområdet ville blitt komplisert for kunstnere og artister å forholde seg til. Regjeringen ser derfor behov for å foreta visse justeringer av Kulturmomsutvalgets forslag. I denne proposisjonen blir det derfor gitt en skisse til en omlegging av merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet. Regjeringen vil på et senere tidspunkt komme tilbake med konkrete forslag til lovendringer etter at det har vært gjennomført en høring. Nedenfor gis det en nærmere beskrivelse av skisse til omlegging og den videre prosessen.

Sammenhengen mellom oppfølgingen av Kulturmomsutvalget og økt støtte til frivillig sektor

I St.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det varslet at Regjeringen ønsker å trappe opp støtten til frivillig sektor med opp mot 1 mrd. kroner over noen år. Det ble videre bl.a. uttalt (side 55):

«(...) Økt støtte kan gis på ulike måter. Et av alternativene som har vært foreslått, og som også ble varslet utredet i Soria Moria-erklæringen, er å omgjøre dagens kompensasjonsordning for frivillige organisasjoner til en varig, generell og rammestyrt ordning som kan trappes opp gjennom gradvise bevilgningsøkninger. I tillegg er det naturlig å vurdere om økt støtte bør skje mer direkte til utvalgte prioriterte områder innenfor frivillig sektor.

I forbindelse med opptrappingen av støtten til frivillig sektor i de enkelte statsbudsjettene, vil Regjeringen også ta stilling til hvordan støtten skal fordeles mellom ulike virkemidler innenfor statsbudsjettet».

Som ledd i dette arbeidet varslet Regjeringen i juni 2009 en ny, generell og rammestyrt ordning for merverdiavgiftskompensasjon til frivillige organisasjoner. Det tas sikte på at ordningen skal tre i kraft 1. januar 2010 og at den skal trappes opp med 1 mrd. kroner fram til 2014. En arbeidsgruppe under ledelse av Kultur- og kirkedepartementet med øvrig deltakelse fra Lotteri- og stiftelsestilsynet, Nærings- og handelsdepartementet, Frivillighet Norge og Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF)) skal utarbeide en detaljert løsning for den nye ordningen. Om Kultur- og kirkedepartementets forslag til løsning vises det til omtalen i Prop. 1 S (2009-2010) Kultur- og kirkedepartementet.

En generell, rammestyrt kompensasjonsordning til frivillig sektor er en ordning på statsbudsjettets utgiftsside og ligger utenfor merverdiavgiftssystemet. Likevel bør utformingen av denne ordningen ses i sammenheng med oppfølgingen av Kulturmomsutvalgets innstilling.

Organisasjoner som vil bli omfattet av den generelle og rammestyrte kompensasjonsordningen, vil få deler av sine merverdiavgiftskostnader dekket gjennom denne ordningen. En utvidet merverdiavgiftsplikt på kultur- og idrettsområdet innebærer at de nye merverdiavgiftspliktige virksomhetene får rett til å trekke fra inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten, og vil dermed unngå merverdiavgiftskostnadene. Samtidig må det beregnes utgående merverdiavgift med en sats på 8 pst. på de nye avgiftspliktige tjenesteområdene. Frivillige organisasjoner som enten allerede er merverdiavgiftspliktige etter dagens regelverk eller som vil bli omfattet av den foreslåtte utvidede merverdiavgiftsplikten, kan dermed fradragsføre merverdiavgiftskostnadene på sine innkjøp. Disse organisasjonene vil da være avskåret fra å kreve kompensasjon gjennom den nye generelle momskompensasjonsordningen for anskaffelser som er fradragsberettiget etter merverdiavgiftsloven.

Kort om Kulturmomsutvalgets anbefalinger og høringsrunden

Kulturmomsutvalget anbefalte en bred utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet. Forslaget innebærer at adgangsbilletter til kultur- og idrettsarrangementer og rett til å utøve idrettsaktiviteter ilegges utgående merverdiavgift med en sats på 8 pst. Etter forslaget skal inngangspenger til bl.a. teater, museum, konserter, festivaler, sirkus, fornøyelsesparker, opplevelsessentra og idrettsarrangementer avgiftsberegnes, forutsatt at det drives næringsvirksomhet og de øvrige vilkårene for avgiftsplikt er oppfylt. Det samme vil gjelde for vederlaget for bruk av treningssentre, svømmehaller, salg av startkontingent til turskirenn, spillerbetaling for å benytte golfbane mv. Samtidig får berørte aktører full fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til slik virksomhet.

For å skjerme frivillige organisasjoner fra den utvidede merverdiavgiftsplikten, foreslo Kulturmomsutvalget at den særskilte registreringsgrensen for veldedige og allmennyttige organisasjoner skulle økes fra 140 000 til 300 000 kroner, og at det mellom disse grensene skulle være frivillig å la seg registrere.

I høringsrunden var flere høringsinstanser positive til utvalgets anbefalinger, men flere var også negative. Særlig aktører innen musikkbransjen var kritiske til forslaget. Flere av disse mente at utvalgets beregninger var mangelfulle, at de ville tape på en slik endring og at de ikke ønsket å bli omfattet av merverdiavgiftsregelverket. Treningssentrene var også imot forslaget. NIFs prinsipale standpunkt var at frivillige ikke-fortjenestebaserte aktører ikke skal belastes merverdiavgift på sine innkjøp, men kunne likevel under visse forutsetninger subsidiært støtte forslaget om en bred merverdiavgiftsplikt med en sats på 8 pst. og fullt fradrag. NIF foretrakk også at den særskilte minstegrensen for registrering for veldedige og allmennyttige organisasjoner, herunder idrettslag, ble økt til 500 000 kroner. For en nærmere omtale av høringsuttalelsene vises det til St.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak (side 58-59).

Finansdepartementets foreløpige vurderinger

Kulturmomsutvalgets forslag om en bred utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet har etter Finansdepartementets mening mange fordeler. Forslaget innebærer at dagens merverdiavgiftsunntak for adgangsbilletter til kultur- og idrettsarrangementer og unntaket for rett til å utøve idrettsaktiviteter oppheves. Formålet med merverdiavgiften er å finansiere offentlig virksomhet og overføringer, og dette gjøres mest effektivt ved å ha en mest mulig generell merverdiavgift. En generell merverdiavgift bidrar dessuten til at avgiften i liten utstrekning påvirker sammensetningen av produksjon og forbruk. Forslaget om en bred merverdiavgiftsplikt er derfor en god systemteknisk løsning, og er også i samsvar med Skatteutvalgets anbefalinger i NOU 2003: 9 om å ha et bredere merverdiavgiftsgrunnlag.

Et bredt merverdiavgiftsgrunnlag gir også betydelige forenklinger sammenlignet med dagens regelverk. Forenklingene knytter seg særlig til at dagens problemer for delt virksomhet med fordeling av anskaffelser innenfor eller utenfor merverdiavgiftsloven vil begrenses. Kulturmomsutvalget uttalte om dette (side 182 i NOU 2008: 7):

«(...) Utvalget viser særlig til forenklinger knyttet til fordelingen av inngående merverdiavgift. Ved en breddemodell vil en rekke virksomheter gå fra å drive delvis merverdiavgiftspliktig virksomhet til å drive utelukkende merverdiavgiftspliktig virksomhet. Dette vil etter utvalgets mening i stor grad kunne fjerne fordelingsproblematikken for inngående avgift som mange virksomheter står overfor etter gjeldende regelverk. Alle anskaffelser vil etter utvalgets anbefalte modell i utgangspunktet kunne henføres til en avgiftspliktig virksomhet, og man vil dermed få fullt fradrag for all inngående avgift (...)»

Finansdepartementet slutter seg til disse betraktningene.

I likhet med Kulturmomsutvalget mener Finansdepartementet at et bredt merverdiavgiftsgrunnlag med få avgrensningsproblemer vil være robust over tid. Et merverdiavgiftssystem på kultur- og idrettsområdet som i utgangspunktet innebærer likebehandling av alle virksomheter, vil trolig ikke utsettes for et like stort press for endringer. Et bredere merverdiavgiftssystem vil også i mindre grad åpne for uheldige og uønskede tilpasninger fra virksomheter som ser seg tjent med den ene eller andre avgiftsrettslige status.

Kulturmomsutvalget har foreslått en økning i registreringsgrensen for veldedige og allmennyttige organisasjoner fra 140 000 til 300 000 kroner i årlig avgiftspliktig omsetning. Finansdepartementet viser til at nivået på registreringsgrensen i merverdiavgiftsloven i prinsippet bør bygge på en avveining mellom administrative kostnader og effektivitetstap i beskatningen ved å ha mange virksomheter utenfor systemet. I tillegg kommer eventuelt provenytap. Finansdepartementet ser behovet for å skjerme mindre frivillige organisasjoner fra utvidelsen av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet, og forslaget synes derfor å balansere de ulike hensynene på en god måte. Det må imidlertid antas at en så lav beløpsgrense som 300 000 kroner ikke i tilstrekkelig grad vil skjerme mindre og mellomstore idrettslag fra avgiftsplikt. Finansdepartementet mener derfor at det på idrettsområdet er nødvendig med ekstra skjerming for å sikre at bare den mest profesjonelle delen av idretten, herunder treningssentrene, blir avgiftspliktig.

Kulturmomsutvalget anbefalte at det ved en bred utvidelse av avgiftsplikten skal anvendes en merverdiavgiftssats på 8 pst. Finansdepartementet mener i utgangspunktet at den ordinære satsen på 25 pst. skal gjelde mest mulig generelt, men at det er en bedre løsning å utvide merverdiavgiftsgrunnlaget med en sats på 8 pst. enn at området fortsatt er unntatt fra avgiftsplikt. Det er derfor nærliggende å følge Kulturmomsutvalgets anbefaling om bruk av den reduserte satsen på 8 pst. på de tjenester som blir omfattet av merverdiavgiftsutvidelsen.

På denne bakgrunn støtter Finansdepartementet Kulturmomsutvalgets forslag om en bred avgiftsplikt. På enkelte sentrale punkter er det imidlertid nødvendig å gjøre endringer i forslaget fra Kulturmomsutvalget. Disse endringene beskrives nærmere nedenfor.

Kulturmomsutvalgets forslag innebærer at inngangspenger til bl.a. opera, teater, konserter, festivaler, annen scenekunst, museer, gallerier, fornøyelsesparker og opplevelsessentra blir merverdiavgiftspliktig med en sats på 8 pst. Innenfor disse kulturområdene legger Finansdepartementet imidlertid opp til vesentlige endringer i forhold til Kulturmomsutvalgets forslag.

I høringsrunden har deler av musikkbransjen (artister, konsertarrangører mv.) pekt på at merverdiavgift på inngangspenger til konserter vil ha store negative konsekvenser ved høyere priser og lavere besøk, og at forslaget vil forsterke konkurransevridningene mellom de som mottar offentlig støtte og private aktører som i liten grad mottar støtte. Dessuten påpeker en del aktører økte administrative byrder av avgiftsplikt.

Selv etter Kulturmomsutvalgets forslag til et bredere merverdiavgiftssystem, gjenstår det enkelte kompliserte sider ved utvalgets forslag til merverdiavgiftsregelverk for artister. Dette henger sammen med at Kulturmomsutvalget ikke har foreslått å fjerne det eksisterende unntaket for kunstnerisk framføring av åndsverk og formidling av slike tjenester, f.eks. for musikere og skuespilleres vederlag/honorarer ved opptreden. Utvalgets forslag vil således innebære at artister som selv står som arrangør av konserter blir fullt ut avgiftspliktige for bl.a. billettsalg. Når artister derimot selv ikke arrangerer, men mottar honorar fra konsertarrangører for å opptre, vil ovennevnte unntak medføre at honoraret ikke blir avgiftspliktig. Samtidig vil det da heller ikke være fradragsrett for inngående merverdiavgift for anskaffelser til slik virksomhet. En slik rettstilstand vil gi opphav til uønskede tilpasninger og føre til et komplisert regelverk for artister ved opptreden på festivaler, konserter og ved annen kunstnerisk framføring på scenen.

Finansdepartementet har derfor kommet til at det ikke er aktuelt å foreslå at den utvidede merverdiavgiftsplikten skal omfatte omsetning av billetter til musikkfestivaler, konserter og fri scenekunst som stand-up. Disse aktivitetene har mange fellestrekk med annen scenekunst som bl.a. teater, opera, dans og revy. Et skille i merverdiavgiftsplikten mellom ulike former for scenekunst vil medføre en rekke kompliserte avgrensningsspørsmål. Etter Finansdepartementets vurderinger vil det heller ikke være mulig eller forsvarlig å praktisere et system hvor eksempelvis en forestilling i et etablert teater blir avgiftspliktig, mens uavhengige teaterforestillinger blir unntatt. Det må legges til grunn at like tjenester beskattes likt uavhengig av om de utføres i en etablert scenekunstinstitusjon eller ikke. Derfor legger Finansdepartementet til grunn for det videre arbeidet at også annen scenekunst, som etter gjeldende rett er unntatt fra merverdiavgiftsplikten, fortsatt skal holdes utenfor merverdiavgiftsområdet.

Finansdepartementet arbeider således med å legge fram en mer begrenset reform på kulturområdet hvor det tas sikte på å innføre merverdiavgiftsplikt med en sats på 8 pst. på bl.a. inngangspenger til utstillinger i museer og gallerier, samt adgang til fornøyelsesparker og opplevelsessentra.

Når det gjelder en utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget til å omfatte også bl.a. inngangsbilletter til utstillinger i museer, viser Finansdepartementet til at museene vil få et enklere regelverk å forholde seg til. På tilsvarende måte mener Finansdepartementet at forholdene ligger til rette for å utvide merverdiavgiftsgrunnlaget til også å omfatte adgang til fornøyelsesparker og opplevelsessentra.

Det følger av Kulturmomsutvalgets forslag at gjeldende unntak for inngangsbilletter til idrettsarrangementer og rett til å utøve idrettsaktiviteter oppheves. Det vil eksempelvis si at vederlaget for bruk av treningssentre, svømmehaller, salg av startkontingent til turskirenn og spillerbetaling for å benytte golfbane mv. avgiftsbelegges. Samtidig får berørte aktører full fradragsrett for inngående avgift på relevante anskaffelser til slik virksomhet.

For å skjerme frivilligheten foreslo som nevnt Kulturmomsutvalget at den særskilte registreringsgrensen for veldedige og allmennyttige organisasjoner skulle økes fra dagens 140 000 til 300 000 kroner, og at det mellom disse grensene skulle gjelde en frivillig registreringsordning.

Idrettsområdet kjennetegnes ved at tilbudene er basert på en stor grad av frivillig innsats. Blant annet på grunn av innspill i høringen har Finansdepartementet kommet til at idrettslag som i hovedsak er basert på frivillige/ulønnede aktiviteter fortsatt bør unntas fra merverdiavgiftsplikten. I høringsrunden var det prinsipale standpunkt fra NIF at frivillige, ikke-fortjenestebaserte aktører skal slippe merverdiavgiftskostnader ved sine innkjøp. De kunne likevel subsidiært støtte forslaget om en bred avgiftsplikt med en sats på 8 pst. og fullt fradrag. NIF foretrakk også at den særskilte minstegrensen for registrering for veldedige og allmennyttige organisasjoner, herunder idrettslag, ble økt til 500 000 kroner.

Etter departementets vurderinger nås ikke målet om at den frivillige delen av idretten skal skjermes dersom en minstegrense for registrering settes på et så lavt nivå som 300 000 kroner. Finansdepartementet legger derfor opp til en særskilt avgrensning for idretten som skal sikre at bare den mest profesjonelle delen av idretten blir omfattet av merverdiavgiftsutvidelsen. Dette gjelder bl.a. aktører som driver treningssentre og golfanlegg samt de deler av idretten som har stor publikumstilstrømning og store billettinntekter. Departementet vil vurdere ulike skjermingsalternativer. Et alternativ kan være å introdusere en høyere minstegrense for registrering som knyttes til kun avgiftspliktige billettinntekter fra idrettsarrangementer.

Mange idrettslag, som har store anleggskostnader, ønsker fradragsrett for inngående merverdiavgift. En slik fradragsrett vil følge av en avgiftsplikt for omsetning. Finansdepartementet arbeider derfor med utformingen av et fleksibelt system for idrettslag som omfattes av skjermingen. En nærliggende løsning kan være å tillate frivillig registrering som innebærer merverdiavgiftsplikt med 8 pst. for de nye tjenestene og tilhørende fradragsrett. Det må imidlertid stilles krav til en eventuell frivillig registreringsordning for å unngå at idrettslag går ut og inn av merverdiavgiftsregisteret fra et år til et annet avhengig av hva som til enhver tid er lønnsomt.

En forutsetning for merverdiavgiftsplikt er at de generelle vilkårene om at det drives næringsvirksomhet og at omsetningen overstiger registreringsgrensen er oppfylt. Siden idrettsområdet i stor grad består av små idrettslag mv., som har omsetning som vil være under registreringsgrensen, vil et stort antall etter en slik omlegging fortsatt ikke bli omfattet av merverdiavgiftsloven. Videre antas det at kravet til næringsvirksomhet kan gjøre at flere aktører innen idretten ikke blir omfattet av merverdiavgiftsplikten. Spørsmålet om dette vilkåret er innfridd må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. For idrettslag som ikke blir omfattet av merverdiavgiftsloven, vises det til omtalen ovenfor av den generelle, rammestyrte kompensasjonsordningen for frivillig sektor.

Utvidelsen av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet er en stor og krevende reform, og vil omfatte mange nye avgiftspliktige som vil måtte forholde seg til merverdiavgiftslovgivningens omfattende plikter. På enkelte områder legges det opp til andre løsninger enn hva som ble foreslått av Kulturmomsutvalget, bl.a. ved at scenekunst unntas og at større del av breddeidretten skjermes fra merverdiavgiftsplikten. Dette gjør at aktørene som blir berørt av forslaget bør få mulighet til å uttale seg før selve lovforslaget legges fram for Stortinget. I den sammenheng vil Finansdepartementet understreke at det gjenstår flere avgrensningsspørsmål, herunder detaljene knyttet til hvordan skjermingen på idrettsområdet bør utformes for å oppnå en mest mulig effektiv og fleksibel skjerming. Det er derfor viktig at berørte aktører blir involvert i det pågående arbeidet ved å få muligheter til å komme med sine innspill. Det er bl.a. viktig med en god dialog med idretten for å få en god skjerming. Finansdepartementet legger derfor opp til å sende saken på høring før et lovforslag sendes til Stortinget.

Det er praktisk nødvendig både for aktørene som blir omfattet av en utvidet merverdiavgiftsplikt og for skatteetaten å ha en viss tid fra Stortinget fatter lovvedtak til lovendringene iverksettes. Finansdepartementet tar sikte på å legge fram et lovforslag, slik at Stortinget gis tilstrekkelig tid til å treffe lovvedtak med mulig ikrafttredelse fra 1. juli 2010. En tidligere ikrafttredelse anser Finansdepartementet som ikke praktisk mulig.

Enkelte virksomheter som vil bli avgiftspliktige fra 1. juli 2010 og som skal sette i gang utbygginger og store investeringer vil få fradragsrett for anskaffelser fra 1. juli. Behovet for overgangsordninger vil bli vurdert. Finansdepartementet vil komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med konkrete lovforslag.

På usikkert grunnlag er det foreløpig anslått at et forslag slik det er skissert kan gi et provenytap på om lag 500 mill. kroner i årsvirkning. Anslaget vil avhenge av den konkrete utformingen av forslaget. Ved iverksettelse fra 1. juli anslås påløpt provenytap til 250 mill. kroner og bokført provenytap til om lag 170 mill. kroner i 2010. Provenytapet motsvares av en tilsvarende gevinst for kultur- og idrettssektoren og for de som kjøper billetter til deres arrangementer. Det forslås å budsjettere med et slik provenytap i merverdiavgiftsinntektene kapittel 5521 post 70 i budsjettet for 2010. Skatteetatens administrative kostnader er på usikkert grunnlag anslått til 8 mill. kroner årlig.

Finansdepartementet vil komme tilbake til Stortinget med et konkret lovforslag slik at utvidet avgiftsplikt kan innføres fra 1. juli 2010.

3.3 Avgift på alkohol (kap. 5526 post 70)

Ved siden av å skaffe staten inntekter, har alkoholavgiftene som mål å begrense alkoholforbruk som bidrar til helsemessige og sosiale problemer. På den annen side vil høye avgifter på alkohol kunne føre til grensehandel, hjemmebrenning og smugling. Dette svekker kontrollen med forbruket og innebærer tap av avgiftsinntekter.

Avgiften på alkoholholdige drikkevarer omfatter brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 volumprosent, annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 volumprosent, og annen alkoholholdig drikk til og med 4,7 volumprosent. Den første avgiftsgruppen omtales stort sett som brennevin, mens de øvrige omtales som henholdsvis vin og øl.

Avgiftene på brennevin og vin avhenger av alkoholinnholdet. Svakvin, sterkvin og øl over 4,7 volumprosent avgiftsbelegges likt når de har samme alkoholstyrke, mens brennevin avgiftslegges høyere per volumprosent og liter enn de øvrige alkoholholdige drikkevarene.

Avgiftsvedtaket § 1 angir de avgiftspliktige produktene og satsene. Regjeringen foreslår at avgiftene på alkoholholdige drikkevarer prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Avgift på brennevin og vin mv.

Figur 3.1 viser utviklingen i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin fra 1995 til 2009. Det går fram av figuren at etter en økning i begynnelsen av perioden, har avgiftene gått reelt ned eller vært stabile siden 1998. Fra 1. januar 2000 ble avgiften på sterkvin redusert til samme nivå som avgiften på svakvin. Avgiften på brennevin ble redusert med i overkant av 25 pst. reelt i perioden fra 2001 til 2003. Avgiften på vin ble redusert med drøyt 6 pst. reelt fra 2001 til 2002.

I 2004 ble alkoholavgiftene lagt om, slik at alle brennevinsbaserte drikkevarer ble behandlet avgiftsmessig likt. Dette førte til en avgiftsøkning for brennevinsbasert rusbrus og brennevinsbasert sterkvin. Vin, rusbrus og sterkvin som ikke er brennevinsbasert, var upåvirket av denne avgiftsendringen.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.2 viser registrert omsetning av brennevin og vin fra 1991 til 2008. Det framgår at salget av brennevin har økt gjennom hele perioden med unntak av de første årene på 1990-tallet. Økningen de siste årene skyldes trolig avgiftsreduksjonen i 2002 og 2003 og oppmerksomheten rundt metanolholdig smuglersprit. Salget av brennevin i 2008 lå om lag 20 pst. høyere enn salget i 1991. Salget av svakvin er mer enn doblet i perioden og øker stadig. Salget av sterkvin har vært avtakende eller stabilt gjennom hele perioden, med unntak av et oppsving i 2000 da avgiften ble redusert. Figur 3.2 viser også at den registrerte omsetningen av brennevin og vin målt i ren alkohol, har økt siden 1991 .

Kilde: Vinmonopolet.

Figur 3.2 viser omfanget av den registrerte omsetningen av brennevin og vin innenlands, dvs. salg gjennom Vinmonopolet og serveringssteder. I tillegg foregår det uregistrert forbruk i form av avgiftsfritt salg (tax free), grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon. Omfanget av dette er usikkert.

Avgiftsberegning av vin

I St.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det gitt en omtale av måling av administrative byrder av særavgiftene og det ble bl.a. varslet at en skulle vurdere en noe grovere inndeling av alkoholavgiftene. Vin- og brennevinsimportørenes forening (VBF) har foreslått å endre alkoholavgiften slik at vin avgiftslegges i intervaller, og ikke slik som i dag med alkoholprosent per liter. Begrunnelsen er administrative lettelser knyttet til avgiftsberegningen/-innkrevingen. VBF hevder at importørene bruker mye ressurser på å beregne og rapportere nøyaktig alkoholstyrke i vinen, samt samle data for en rekke individuelle vinmerker og årganger.

Helse- og omsorgsdepartementet mener at gjeldende avgiftsberegning gir riktige prisincentiver til forbrukeren om å velge alkoholsvake viner og frarår endring ut i fra alkoholpolitiske hensyn. Helse- og omsorgsdepartementet mener at det heller ikke er påvist tilstrekkelige sterke administrative grunner for endring. Helse- og omsorgsdepartementet viser bl.a. til at gjeldende praksis tillater avvik med inntil 1,0 volumprosent mellom alkoholinnhold merket på flasken og faktisk alkoholinnhold. Det vil si at dersom en vin er merket med 12,0 volumprosent alkohol, mens det faktiske innholdet ligger i intervallet 11,0 volumprosent til 13,0 volumprosent alkohol, er det ikke nødvendig å merke vinen på nytt. Merkingen på flasken vil bli lagt til grunn for avgiftsberegningen. I praksis tas det derfor allerede i en viss utstrekning hensyn til svingninger i alkoholinnholdet.

Finansdepartementet slutter seg til Helse- og omsorgsdepartementets vurdering og foreslår derfor ingen endringer for avgiftsberegning av vin.

Avgift på øl mv.

Sterkøl (øl med alkoholstyrke over 4,7 volumprosent alkohol) blir avgiftslagt på samme måte som vin, jf. omtale ovenfor. Alkoholfritt øl (øl med alkoholinnhold t.o.m. 0,7 volumprosent) er avgiftslagt etter regelverket for alkoholfrie drikkevarer. Det vises til forslag til avgiftsvedtak § 1, se omtale i avsnitt 3.18. Fra 1. januar 2009 ble avgiften på alkoholfrie drikkevarer oppjustert til samme nivå som avgiften på lettøl (øl med 0,7 til 2,7 volumprosent alkohol), se omtale i avsnitt 3.18. Denne avgiftsøkningen omfattet i utgangspunktet ikke alkoholfritt øl, da slikt øl i all hovedsak produseres uten å tilsette sukker eller søtstoff.

Figur 3.3 viser utviklingen i avgiftssatsene på øl fra 1990 til 2009. For lettøl (øl med 0,7 til 2,7 volumprosent alkohol) har det reelle avgiftsnivået vært tilnærmet uendret i perioden. For pils (øl med 3,7 til 4,7 volumprosent alkohol) var det en reell avgiftsøkning tidlig på 1990-tallet og i 1998. I 2002 ble avgiften på øl satt ned med like mye som for vin, dvs. med drøyt 6 pst. reelt. Deretter har det reelle avgiftsnivået vært omtrent uendret. Avgiften for sterkøl (øl med alkoholinnhold over 4,7 volumprosent) ble forholdsvis kraftig redusert da det ble innført et felles avgiftsnivå med vin i forbindelse med budsjettet for 2000.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.4 viser utviklingen i omsetning av øl i perioden 1990 til 2008. Av figuren går det fram at omsetningen av lettøl har sunket. Omsetningen av alkoholfritt øl har økt svakt de siste årene. Det selges langt mer pils enn lettøl, alkoholfritt øl og sterkøl. Omsetningen av pils var 27 pst. høyere i 2008 enn i 1990. Omsetningen av sterkøl er betydelig redusert siden 1990. Den største nedgangen kom i 1993, da salg av sterkøl ble overført til Vinmonopolet.

Kilde: Bryggeri- og drikkevareforeningen.

Gjeldende avgiftsvedtak § 1 annet ledd presiserer at det skal betales avgift for alkoholvarer som ved kjøp eller som gave innføres med samtykke gitt i medhold av alkohollovgivningen. Ved endring av alkoholloven i 2009 ble tidligere forbud mot privat innførsel av alkoholholdig drikk opphevet, og det er ikke lenger vilkår om slikt samtykke, jf. Ot.prp. nr. 53 (2008-2009) Om lov om endringer i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (opphevelse av forbudet mot privat innførsel av alkoholholdig drikk). Det følger videre av tollforskriften § 5-1-21 at det ikke gis fritak for alkoholvarer som gave. Avgiftsvedtaket § 1 annet ledd er derfor unødvendig og foreslås ikke videreført.

3.4 Avgift på tobakkvarer (kap. 5531 post 70)

Avgiften på tobakkvarer er en kvantumsavgift som er delt inn i seks avgiftsgrupper: sigarer, sigaretter, røyketobakk, snus, skrå og sigarettpapir/hylser. Tabell 3.1 viser avgiftssatsene for tobakkvarer i 2009 og de foreslåtte satsene for 2010.

Figur 3.5 viser utviklingen i de reelle avgiftssatsene på tobakkvarer fra 1990 til 2009. I løpet av perioden har det reelle avgiftsnivået økt betydelig for alle tobakkproduktene. Avgiften på sigarer ble økt til samme nivå som sigaretter fra 1. juli 2000. Fra 1. januar 2004 ble avgiften på røyketobakk økt med 45 pst., slik at avgiften ble like høy som for sigaretter. De siste årene er tobakkavgiftene prisjustert, med unntak av avgiften på snus og skrå som ble økt med 10 pst. utover prisjustering i 2008 og 2009.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.6 viser utviklingen i salg av tobakkvarer fra 1990 til 2008. Det går fram av figuren at det har vært en langt større reduksjon i salg av røyketobakk enn i salg av sigaretter gjennom perioden. Etter 1998 har omsetningen av sigaretter vært høyere enn omsetningen av røyketobakk. Omsetningen av snus og skrå har økt etter 1993, og økningen de siste årene har vært kraftig. Samlet sett har utviklingen i tobakkforbruket vist en nedadgående trend helt siden 1990, og omsetningen er i dag nesten 35 pst. lavere enn i 1990. De siste årene har imidlertid omsetningen økt svakt. Fra 2007 til 2008 økte samlet omsetning med om lag 7 pst.

Figur 3.6 viser omfanget av den registrerte omsetningen av tobakkvarer. I tillegg til den registrerte omsetningen foregår det uregistrert omsetning i form av grensehandel, avgiftsfritt salg (tax free) og smugling. Tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) indikerer at det uregistrerte forbruket av sigaretter og røyketobakk er om lag 40 pst. av totalforbruket.

Kilde: Tobakkindustriens felleskontor.

For å skaffe staten inntekter og begrense de helsemessige problemene som tobakken forårsaker, foreslås det å øke avgiftene på alle tobakkvarer med 5 pst. reelt i 2010 , se forslag til avgiftsvedtak § 1. Det anslås at avgiftsøkningen vil gi et merproveny på 250 mill. kroner påløpt og 230 mill. kroner bokført i 2010.

3.5 Motorvognavgiftene (kap. 5536)

3.5.1 Innledning

Regjeringen har i budsjettene for 2007, 2008 og 2009 foreslått endringer i engangsavgiften, årsavgiften og vrakpanten for å stimulere til endringer i sammensetningen av bilparken som kan redusere globale og lokale utslipp fra veitrafikken. Innføringen av en CO₂-komponent i engangsavgiften fra 2007 og økningen av denne i 2009 har ført til en vesentlig reduksjon i gjennomsnittlig CO₂-utslipp fra nye førstegangsregistrerte kjøretøy, jf. avsnitt 3.5.3.

Regjeringen vil fortsette omleggingen av motorvognavgiftene i miljøvennlig retning. Det foreslås derfor å endre satsene i CO₂-komponenten for ytterligere å stimulere til kjøp av lavutslippsbiler og for å gjøre kjøp av bil med høyt CO₂-utslipp mindre attraktivt. Økningen av satsene i CO₂-komponenten oppveies av reduksjoner av de laveste satsene i effektkomponenten slik at omleggingen blir provenynøytral på kort sikt.

Motorvognavgiftene omfatter seks avgifter. Avgiftene har til dels ulik begrunnelse og formål. Avgiftene kan deles inn i to hovedgrupper, bruksavhengige og ikke-bruksavhengige avgifter. De bruksavhengige avgiftene er avgiftene på bensin og diesel. Nivået på de bruksavhengige avgiftene skal i prinsippet være slik at brukeren stilles overfor de veibruks-, kø-, ulykkes- og miljøkostnadene som bruk av bil medfører. De øvrige motorvognavgiftene (engangsavgift, årsavgift, vektårsavgift og omregistreringsavgift) er ikke-bruksavhengige og er hovedsakelig fiskalt begrunnet.

3.5.2 Utredning av veiavgift for tunge kjøretøy

Bilbrukere bør stilles overfor de eksterne marginale kostnadene som bilkjøring medfører (ulykker, kø, støy, miljøskadelige utslipp og veislitasje). I prinsippet bør bilavgiftssystemet ta hensyn til at disse kostnadene varierer langs mange dimensjoner. De eksterne marginale kostnadene knyttet til kø og støy vil avhenge av hvor man kjører og av når på døgnet man kjører. De eksterne marginale kostnadene ved lokale utslipp vil variere med motorteknologi. I tillegg vil ulempene ved disse utslippene verdsettes ulikt avhengig av om utslippene skjer i byer og tettsteder eller i mer spredtbygde strøk. Drivstoffavgifter vil generelt ikke kunne ta hensyn til slike variasjoner i de eksterne marginale kostnadene.

En treffsikker avgift bør ta hensyn til hvor langt man kjører, når man kjører og hvor man kjører. Avgiften må i tillegg være knyttet til en del karakteristika ved kjøretøyet, som bl.a. drivstofftype og -forbruk, motorteknologi og vekt med dagens teknologi. En slik avansert form for veiavgift vil være teknisk mulig for all veitrafikk. Et slikt system vil også likebehandle utenlandske og norskregistrerte kjøretøy. Praktiske hensyn gjør det imidlertid lite realistisk å innføre et slikt system for hele kjøretøyparken, men det kan være aktuelt for tunge kjøretøy.

Særavgiftsutvalget (NOU 2007: 8) foreslo at ulike systemer for veiprising, både for personbiler og nyttetransport, utredes nærmere med sikte på å oppnå løsninger som kan gjennomføres raskt. Høringsinstansene var også positive til forslaget. En interdepartemental arbeidsgruppe om bilavgifter, som avga sin innstilling til Finansdepartementet 20. september 2007, mente også at det kunne være grunnlag for å vurdere veiprising/kilometeravgift for tungtransporten. På denne bakgrunn ble det i St.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak varslet at Finansdepartementet ville starte en prosess hvor det utredes veiprising for tunge kjøretøy.

Etter en utlyst konkurranse våren 2009 er SINTEF i samarbeid med Møreforskning Molde valgt til å gjennomføre utredningen. Utredningen skal vurdere de teknologiske mulighetene for en treffsikker veiavgift for tunge kjøretøy, samt anslå hvilke eksterne marginale kostnader bruk av tunge kjøretøy medfører. Departementet har også etablert en referansegruppe for å følge utredningsarbeidet. I gruppen deltar berørte departementer, direktorater, næringsorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner. Utredningen skal ferdigstilles medio juni 2010.

Veiavgiften for tunge kjøretøy vil ha enkelte fellestrekk med den tidligere kilometeravgiften som ble avløst av autodieselavgiften og vektårsavgiften fra 1. september 1993. Veiavgiften for tunge kjøretøy må derfor ses i sammenheng med bl.a. autodieselavgiften og vektårsavgiften. Hensikten med en eventuell avgiftsomlegging vil være å gi et mer treffsikkert avgiftssystem, ikke å øke den samlede avgiftbelastningen for transportnæringen. Basert på resultatet av utredningen vil det bli vurdert om det på et senere tidspunkt skal fremmes et forslag om veiavgift for tunge kjøretøy.

3.5.3 Engangsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536 post 71)

Engangsavgiften har først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter. Avgiften beregnes på grunnlag av mest mulig objektive kriterier og skal også ivareta hensynet til miljø og sikkerhet. I tillegg skal kostnadene ved å administrere avgiften holdes på et lavest mulig nivå. Gjennom en progressiv satsstruktur er det også lagt vekt på fordelingshensyn.

Engangsavgiften betales ved førstegangsregistrering i det sentrale motorvognregisteret. Den pålegges alle biler unntatt lastebiler og busser med lengde over 6 meter og med mer enn 17 seteplasser. De avgiftspliktige kjøretøyene er delt inn i 9 avgiftsgrupper med til dels ulike satser og/eller beregningsgrunnlag.

For kjøretøy i avgiftsgruppe a (hovedsakelig personbiler) beregnes engangsavgiften som hovedregel på grunnlag av kjøretøyenes CO₂-utslipp, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i gruppe a som ikke omfattes av plikten til å dokumentere drivstofforbruk eller CO₂-utslipp, beregnes avgiften på grunnlag av slagvolum som alternativ til CO₂-utslipp. Slagvolumkomponenten har forskjellige satser avhengig av om kjøretøyet er bensindrevet eller ikke.

For kjøretøy i avgiftsgruppene b, c, h og j (varebiler klasse 2, campingbiler, drosjer og minibusser) beregnes engangsavgiften som en prosentvis andel av avgiften i avgiftsgruppe a. I avgiftsgruppe e (beltebiler) beregnes avgiften på grunnlag av tollverdien. For kjøretøy i avgiftsgruppe f (motorsykler) benyttes slagvolum og motoreffekt som beregningsgrunnlag, sammen med en stykkavgift. I avgiftsgruppe g (beltemotorsykler) beregnes engangsavgiften ut fra kjøretøyenes slagvolum, motoreffekt og egenvekt. Kjøretøy i avgiftsgruppe i (veteranbiler) ilegges kun en stykkavgift.

Det er til dels store forskjeller i avgiftsnivået mellom de ulike avgiftsgruppene. Avgiftssatsene er gjengitt i tabell 3.1 og framgår av avgiftsvedtaket § 2.

Utvikling i registrerte kjøretøy

Figur 3.7 viser at antall førstegangsregistrerte personbiler i perioden 1990-2008 har variert betydelig over tid. Antallet førstegangsregistreringer lå relativt stabilt rundt 120 000 biler i begynnelsen av 2000-tallet. Deretter steg antallet til over 140 000 biler årlig i årene 2004-2006, og videre til over 162 000 personbiler i 2007. I 2008 falt antallet førstegangsregistrerte personbiler til 128 000. Dette kan både forklares med at antallet førstegangsregistrerte personbiler var historisk høyt i 2007, og at finanskrisen bidro til at folk ble mer tilbakeholdne med å anskaffe seg nye biler. I de åtte første månedene av 2009 har antallet førstegangsregistreringer blitt redusert med om lag 25 pst. sammenlignet med tilsvarende periode i 2008. Utviklingen i juni og august 2009 tyder imidlertid på en viss oppgang i antallet førstegangsregistreringer.

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Figur 3.8 viser hvor stor andel av nye førstegangsregistrerte personbiler som er dieselbiler. Denne andelen har økt kraftig de siste årene, og i 2007 var nesten 75 pst. av nye personbiler som ble solgt i Norge, dieselbiler. Økningen i salget av dieselbiler i 2007 må bl.a. ses i sammenheng med omleggingen av engangsavgiften fra 1. januar 2007. I 2008 falt denne andelen til 72,4 pst., og i de første åtte månedene av 2009 har andelen sunket ytterligere til 71,3 pst.

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Figur 3.9 viser at antallet nye førstegangsregistrerte varebiler økte fra i overkant av 21 000 i 2002, til en topp i 2007 på over 45 000. I de åtte første månedene i 2009 har antallet førstegangsregistrerte varebiler gått ned med 41 pst. fra samme periode i 2008. Den kraftige nedgangen skyldes i hovedsak tilbakeslaget i økonomien som følge av finanskrisen.

Figuren viser også utviklingen i antall nye førstegangsregistrerte minibusser, som det er registrert svært få av de senere årene.

Figur 3.10 viser at beholdningen av personbiler har vokst relativt jevnt siden 1990. Nedgangen i beholdningen av personbiler i 1996 skyldes at mange eldre biler ble vraket som følge av ordningen med midlertidig forhøyet vrakpant dette året. Denne ordningen har trolig ikke hatt noen varig virkning på beholdningen av biler.

Stadig flere velger biler med lavt CO₂-utslipp, jf. figur 3.11. På tross av en kraftig reduksjon i antallet førstegangsregistreringer, økte antallet kjøretøy med CO₂-utslipp på 120 gram eller lavere med om lag 21 pst. fra 2007 til 2008. I årets åtte første måneder ble det registrert om lag 7 300 nye biler med utslipp på 120 g/km eller lavere. Dette er en økning på 44 pst. i forhold til samme periode i fjor.

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Endringer i engangsavgiften i 2010

Med virkning fra 1. januar 2007 ble engangsavgiften lagt om ved at CO₂-utslipp som hovedregel erstattet slagvolum som et av beregningsgrunnlagene. Fra 1. januar 2009 ble det innført et fradrag i engangsavgiften for kjøretøy med CO₂-utslipp under 120 g/km. Det ble også innført en ekstra høy sats for kjøretøy med utslipp over 250 g/km. Også de øvrige satsene i CO₂-komponenten ble økt.

Regjeringen har et mål om at gjennomsnittlig CO₂-utslipp i nybilparken skal være 120 g/km i 2012. Avgiftsendringene som er gjennomført etter 2006 har bidratt til vesentlig lavere utslipp. Gjennomsnittlig CO₂-utslipp fra nye kjøretøy er redusert fra 177 g/km i 2006 til 152 g/km i perioden januar til august 2009, jf. figur 3.11. Utviklingen gjennom 2009, med et gjennomsnittlig utslipp på 147 g/km i august, kan tyde på at gjennomsnittet kan falle ytterligere. Bilprodusentene har for tiden sterkt fokus på produksjon av biler med lavere utslipp. Dette er nødvendig for bl.a. å oppfylle EUs krav om gjennomsnittlige CO₂-utslipp hos bilprodusentene på 130 g/km i 2012.

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

CO₂-komponenten har styrket incentivene til å kjøpe biler med lave CO₂-utslipp betydelig. Figur 3.12 viser hva man kan spare av avgifter ved å velge en bil med 1 gram lavere utslipp (marginal avgiftsbesparelse), for eksempel ved å velge en bil med utslipp på 149 g/km i stedet for 150 g/km. Avgiftsbesparelsen er målt i kroner per tonn CO₂, og er beregnet ved å se på bilens utslipp over levetiden. Det er på bakgrunn av informasjon fra Opplysningsrådet for vegtrafikken (OFV) lagt til grunn at bilens levetid er 19,4 år og at gjennomsnittlig kjørelengde i løpet av bilens levetid er 261 900 km.

Kilde: Finansdepartementet og Opplysningsrådet for veitrafikken.

Marginal avgiftsbesparelse avhenger av satsene i CO₂-komponenten og av satsen i fradraget for kjøretøy med CO₂-utslipp under 120 g/km. Besparelsen er den samme om man får 500 kroner mer i fradrag i avgiften, eller om man betaler 500 kroner mindre i avgift.

Verdien av reduksjonen i engangsavgiften ved å velge en bil med 1 gram lavere CO₂-utslipp per km viser seg å være mellom om lag 1 900 kroner og 9 500 kroner per tonn CO₂ i 2009. Dette er langt over den gjeldende kvoteprisen på CO₂ på om lag 130 kroner per tonn CO₂, jf. omtale i avsnitt 3.11. Kjøretøyenes vekt er dessuten sterkt positivt korrelert med CO₂-utslippene. Indirekte kan derfor også den progressive vektkomponenten gi incentiver til å kjøpe biler med lav vekt og mindre utslipp.

I utgangspunktet er CO₂-avgiftene på drivstoff et presist virkemiddel for å redusere CO₂-utslippene fra bilparken. Regjeringen mener at hensynet til lave klimagassutslipp fra bilparken likevel kan forsvare høye satser i CO₂-komponenten i engangsavgiften. Det er f.eks. grunn til å tro at konsumentene ikke fullt ut tar hensyn til framtidige drivstoffkostnader når de anskaffer seg bil. Høyere satser i CO₂-komponenten kan korrigere slik atferd.

For å bidra til ytterligere reduksjon av CO₂-utslippene i nybilparken, foreslår Regjeringen å øke fradraget i CO₂-komponenten med 100 kroner og å øke de andre satsene i CO₂-komponenten med om lag 190 kroner reelt i 2010. Dette vil øke incentivene til kjøp av biler med lavere utslipp i alle segmenter.

Med et stort fradrag for kjøretøy med lave CO₂-utslipp kan samlet beregnet engangsavgift bli negativ. Etter engangsavgiftsforskriften kan ikke avgiften settes lavere enn avgiften på veterankjøretøy. Vedtaket foreslås endret i tråd med forskriften, slik at avgiften ikke kan bli lavere enn veteranbilavgiften.

Samtidig foreslås det lettelser i effektkomponenten ved at satsen i 1. trinn reduseres med 58 pst. og satsen i 2. trinn reduseres med 11 pst. reelt. Samlet sett er det anslått at endringen av CO₂ - og effektkomponenten er provenynøytral på kort sikt. På grunn av at biler med lavt utslipp normalt også har lav effekt, vil også dette virke som en ekstra avgiftsstimulans til disse bilene.

Forslag til avgiftsstruktur i engangsavgiften framgår av tabell 3.2. Satsene for slagvolum, som hovedsakelig gjelder for import av biler uten CO₂-målinger, foreslås økt forholdsmessig like mye som satsene i CO₂-komponenten.

Forslaget innebærer en reell lettelse på 100 kroner per gram CO₂-utslipp under 120 gram per km. Med lettelsene i effektkomponenten innebærer dette at eksempelvis en bil med en effekt på 65 kW og et utslipp på 100 g/km, vil få en samlet reell lettelse på om lag 6 850 kroner. Kjøretøy med lavere utslipp vil få større samlede lettelser, mens kjøretøy med større utslipp normalt vil få mindre lettelser. Kjøretøy med utslipp over 153 g/km vil få en innstramming i engangsavgiften, selv når de oppnår maksimal lettelse gjennom endringene i effektkomponenten.

Etter hvert som gjennomsnittlig CO₂-utslipp går ned, vil forslaget til nye satser i engangsavgiften gi et provenytap. Regjeringen mener likevel at disse endringene er nødvendige for å nå Regjeringens mål om gjennomsnittlig CO₂-utslipp på 120 g/km fra nyregistrerte biler i 2012 . Nyregistrerte biler i dag har en forventet levetid på om lag 19 år, slik at miljøgevinsten gjennom reduserte utslipp fra nyregistrerte biler i 2010 vil ha betydning i mange år framover.

Engangsavgift for drosjer

Personbiler mv. som ved førstegangs registrering blir registrert som drosje skal betale 40 pst. av engangsavgiften for personbiler. Opphører bruken som drosje innen tre år etter registrering, må avgift tilbakebetales forholdsmessig. Ordningen med at drosjer ilegges kun 40 pst. av ordinær engangsavgift er bl.a. motivert ut fra at kjøretøy som brukes i næring i utgangspunktet ikke bør ilegges fiskale avgifter. Ettersom drosjer også kan benyttes som alternativ til personbiler betales en prosentandel av engangsavgiften for personbiler.

En konsekvens av redusert engangsavgift, herunder redusert CO₂-komponent, er at avgiften i mindre grad stimulerer til kjøp av drosjer med lave CO₂-utslipp enn hva som er tilfelle for personbiler. For i større grad å stimulere til kjøp av lavutslippsbiler i drosjenæringen, foreslår Regjeringen at personbiler som registreres som drosjer, skal ilegges avgift etter samme satser i CO₂-komponenten som personbiler. Fradraget på 60 pst. i vekt- og effektkomponenten foreslås uendret. Drosjer som får beregnet avgift etter slagvolum i stedet for etter CO₂-utslipp, vil etter forslaget bli ilagt avgift etter samme satser for slagvolum som personbiler.

Dette kan innbære merutgifter for drosjeeiere som ikke tilpasser seg avgiftsendringene. På den annen side vil forslaget gi en lettelse ved kjøp av drosjer med CO₂-utslipp under 120 g/km. I gjennomsnitt er endringen anslått å utgjøre en innstramming på vel 30 000 kroner per drosje. Mye tyder imidlertid på at drosjeeiere generelt sett kommer meget godt ut av dagens avgiftssystem. Forslaget anslås å øke inntektene i engangsavgiften med om lag 50 mill. kroner påløpt og om lag 45 mill. kroner bokført i 2010.

Avgrensing av varebil klasse 2

Bilimportørenes Landsforening/Bilimportørenes servicekontor (BIL) har foreslått å fjerne den avgiftsmessige definisjonen av varebiler, og heller legge til grunn den kjøretøytekniske definisjonen også i avgiftsmessig sammenheng. Kombinert med dette foreslo BIL å fjerne muligheten for å statusendre varebiler til personbiler. Forslaget, som bl.a. vil innebære at det såkalte kassekravet opphører, begrunnes med at gjeldende system gir uheldige incentiver ved at noen velger å anskaffe tyngre og mindre miljøvennlige kjøretøy enn det næringsmessige behovet tilsier.

Siden varebiler brukes i næring er avgiften i dag 22 pst. av engangsavgiften for personbiler. Denne avgiftsforskjellen innebærer at også andre brukergrupper, ut fra avgiftsmessige hensyn, anskaffer varebiler. For å begrense omfanget av dette, er det i tillegg til kravene for å oppnå kjøretøyteknisk status som varebil, innført særlige krav til lasterom, skillevegg og seter. En avvikling av de avgiftsmessige kriteriene kan bidra til større avgiftstilpasninger. Dette gjelder selv om muligheten til å endre status fra varebil til personbil fjernes.

I lys av at de særlige avgiftsmessige kravene hevdes å gi uheldige incentiver, har departementet bedt Toll- og avgiftsdirektoratet vurdere forslaget fra BIL og alternative modeller som kan ivareta de ulike hensyn best mulig. I sin foreløpige tilbakemelding peker direktoratet bl.a. på at den kjøretøytekniske varebildefinisjonen ikke uten videre egner seg i avgiftssammenheng, og at det også i framtiden kan være behov for å kunne endre status på kjøretøy. Overfor departementet er det også blitt opplyst at veimyndighetene for tiden jobber med å implementere EUs nye godkjenningsdirektiv for kjøretøy (R. dir 2007/46/EF), og at dette vil kunne få betydning for varebildefinisjonene. Departementet vil i samarbeid med Toll- og avgiftsdirektoratet derfor jobbe videre med denne problemstillingen.

Midlertidig innførsel av kjøretøy ved naturkatastrofer

Regjeringen varslet i St. meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet - samvirke og samordning en gjennomgang av de ulike regelsett for å kartlegge eventuelle hindringer for mottak og utsending av bistand i forbindelse med krisesituasjoner. Som et ledd i oppfølgingen har Justisdepartementet startet en prosess hvor de enkelte departementer på sine respektive ansvarsområder gjør en gjennomgang med sikte på å avdekke og eventuelt fjerne rettslige hindringer for mottak og utsending av bistand i forbindelse med krise. Finansdepartementet har på denne bakgrunn bedt Toll- og avgiftsdirektoratet gjennomgå det aktuelle regelverket. Direktoratet konkluderer i sin tilbakemelding med at det ikke foreligger slike hindringer, men anbefaler å kodifisere gjeldende fritakspraksis knyttet til avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i forbindelse med naturkatastrofer. Departementet deler denne vurderingen. Kodifiseringen vil bli gjennomført i forskrift.

Beregning av engangsavgiften for kjøretøy uten europeisk typegodkjenning

CO₂-komponenten som benyttes i avgiftsberegningen, baseres på opplysninger i motorvognregisteret. Disse data er igjen basert på den felleseuropeiske typegodkjenningen. For kjøretøy uten europeisk typegodkjenning, og for kjøretøy som ellers mangler relevante utslippsdata, gjelder slagvolum fremdeles som beregningsgrunnlag. Det er en viss sammenheng mellom slagvolum og utslipp av CO₂. Slagvolumkomponenten ble derfor ved omleggingen i 2007 utformet slik at avgiften, så langt mulig, avspeiler resultatet dersom CO₂-utslipp kunne legges til grunn.

For kjøretøy som er produsert og typegodkjent for det amerikanske markedet, er CO₂-utslippet målt etter en amerikansk standard. For disse kjøretøyene skal følgelig slagvolum benyttes som avgiftsgrunnlag. Dette gir i enkelte tilfeller høyere avgift enn dersom avgiftsberegningen hadde skjedd på bakgrunn av utslipp av CO₂.

At amerikanske, og andre lands utslippsstandarder ikke er likestilt med de europeiske, henger bl.a. sammen med at målingene etter de ulike standardene er basert på forskjellige testsykluser. Resultatene er derfor ikke direkte sammenlignbare. Selv om dette gjelder et begrenset antall kjøretøy, anser departementet det som ønskelig at også disse kjøretøyene i størst mulig utstrekning avgiftslegges på grunnlag av utslippsdata.

Kjøretøy som mangler europeisk typegodkjenning og europeiske utslippsdata, kan i utgangpunktet ikke godkjennes eller registreres for bruk i EU/EØS-området. I Norge enkeltgodkjennes disse bilene med hjemmel i en særnorsk unntaksbestemmelse i forskrift 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) § 1-15. EUs nye godkjenningsdirektiv for kjøretøy (R. dir 2007/46/EF), som etter planen skal implementeres til neste år, vil begrense medlemslandenes mulighet til å enkeltgodkjenne kjøretøy betydelig. Dette vil særlig kunne ramme parallellimporten fra USA.

Det er nedsatt en arbeidsgruppe i EU som arbeider med å fastsette alternative krav ved enkeltgodkjenninger. Etter det departementet erfarer, vil bl.a. de amerikanske utslippstandardene bli vurdert i denne sammenheng. Arbeidet i EU antas å være ferdig i første halvdel av 2010. Amerikanske og andre utslippstandarder som eventuelt likestilles med de europeiske, vil også gjelde i Norge. Utslippsdata vil i så fall bli lagt inn i motorvognregisteret og danne grunnlag for avgiftsberegningen.

Det framgår av avgiftsvedtaket § 3 at avgiftsberegningen skal skje på bakgrunn av CO₂-utslipp når drivstofforbruk og utslipp av CO₂ er dokumentert i forbindelse med godkjenningen av et kjøretøy i tråd med kjøretøyforskriftens kapittel 49. I motsatt fall skal slagvolum benyttes.

For enkelte kjøretøy uten europeisk typegodkjenning, kan det legges fram dokumentasjon som viser CO₂-utslipp målt etter europeisk standard. Gjeldende avgiftsvedtak er uklar på om avgiften i disse situasjonene kan beregnes på bakgrunn av utslipp. Toll- og avgiftsdirektoratet har foreslått at det i avgiftsvedtaket presiseres at avgiftsberegningen skal skje på bakgrunn av CO₂-utslipp dersom veimyndighetene godkjenner den framlagte dokumentasjonen. Departementet støtter denne vurderingen, og foreslår at avgiftsvedtaket endres i tråd med dette.

For å ta hensyn til den kommende tekniske revisjonen av kjøretøyforskriften som følge av EUs nye godkjenningsdirektiv, foreslås det at avgiftsvedtakets henvisning til kjøretøyforskriften endres til en generell henvisning til veimyndighetenes regelverk. Avgrensningen av hvilke kjøretøy som skal avgiftsberegnes etter henholdsvis CO₂-utslipp og slagvolum, vil framgå av dette regelverket.

Endringene antas ikke å få økonomiske eller administrative konsekvenser.

Vrakpantavgift

Oppsamlingssystemet for bilvrak skal sørge for innsamling og gjenvinning av kjøretøy. Ordningen ble iverksatt i 1978 og omfatter i dag bl.a. personbiler og campingbiler, snøscootere og minibusser. Oppsamlingssystemet skal gi en økonomisk motivasjon til å levere inn biler til vraking.

Vrakpantavgiften inngår i engangsavgiften, jf. avgiftsvedtaket § 2, og er i 2009 på 1 300 kroner. Ved levering av kjøretøy til vraking utbetales en vrakpant, som i 2009 er på 1 500 kroner per kjøretøy. For kjøretøy med tillatt totalvekt under 7 500 kg og høyest miljøkostnad knyttet til utslipp av NO_X og partikler, var vrakpanten midlertidig forhøyet til 5 000 kroner i 2008. Ordningen med midlertidig forhøyet vrakpant ble ikke videreført i 2009.

Det foreslås ingen endringer i vrakpantavgiften for 2010. Vrakpantordningen er beskrevet i Prop. 1 S (2009-2010) Miljøverndepartementet.

Tilbakebetaling av avgift ved bruksendring

Det gis fritak for engangsavgift dersom motorvogner brukes til et bestemt formål i en nærmere angitt periode. Avgift skal tilbakebetales fra eier til staten dersom bruken opphører før den fastsatte perioden er utløpt. For buss og drosje er det gitt nærmere regler om tilbakebetaling i gjeldende engangsavgiftsvedtak § 6 første ledd, samt i forskrift. I andre tilfeller er det gitt regler om tilbakebetaling kun i forskrift fastsatt med hjemmel i gjeldende avgiftsvedtak § 5 siste ledd. Departementet legger til grunn at § 6 første ledd er overflødig og kan oppheves. Forskriftshjemmelen i § 6 annet ledd foreslås videreført i forslaget til vedtak § 2 nytt siste ledd. Etter fullmakten kan det gis forskrift om tilbakebetaling av tilskuddsbeløp. Tilskuddsordningen for drosjer er opphørt og ordlyden i fullmakten foreslås justert i tråd med dette.

3.5.4 Årsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536 post 72)

Årsavgiften er en fiskal avgift som pålegges ulike typer kjøretøy med tillatt totalvekt under 7 500 kg. Avgiften er delt inn i fire avgiftsgrupper med ulike satser, avhengig av type kjøretøy. Inndelingen er gitt i gjeldende avgiftsvedtak § 1 og er som følger (gjeldende satser i parentes):

1. Personbiler, varebiler, campingbiler, minibusser, kombinerte biler, lastebiler, trekkbiler med tillatt totalvekt fra og med 3 500 kg og årsprøvekjennemerker for kjøretøy (3 185 kroner for dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter per år i 2009, 2 740 kroner for de øvrige kjøretøyene i denne klassen, samt årsprøvekjennemerker for kjøretøy),

2. campingtilhengere med egenvekt over 350 kg (1025 kroner per år i 2009),

3. motorsykler (1 675 kroner per år i 2009),

4. traktorer, mopeder, veterankjøretøy mv. (390 kroner per år i 2009).

Med virkning fra 1. januar 2008 ble årsavgiften miljødifferensiert, ved at dieselbiler uten fabrikkmontert partikkelfilter fikk 430 kroner høyere årsavgift enn andre kjøretøy i avgiftgruppe 1. Differensieringen ble i første rekke innført for å redusere utslipp av partikler.

Det foreslås at satsene i årsavgiften prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

3.5.5 Vektårsavgift (kap. 5536 post 73)

Vektårsavgiften består av en vektgradert årsavgift og en miljødifferensiert årsavgift. Avgiften gjaldt tidligere alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 12 tonn og over, men fra 1. januar 2006 ble avgiften utvidet til å gjelde alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 7 500 kg og over.

1. Vektgradert årsavgift

Den vektgraderte årsavgiften er gradert etter kjøretøyets totalvekt, fjæringssystem og antall aksler. Denne graderingen er utformet slik at det tas hensyn til veislitasje.

2. Miljødifferensiert årsavgift

Den miljødifferensierte årsavgiften graderes ut fra vekt og utslippskrav kjøretøyene oppfyller. Utslippskravene følger kjøretøyforskriftens EURO-klassifisering, som stiller krav til maksimalt utslipp av bl.a. nitrogendioksider og partikler.

Det foreslås at satsene prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

3.5.6 Omregistreringsavgift (kap. 5536 post 75)

Det skal ikke betales merverdiavgift ved omsetning av kjøretøy som tidligere har vært registrert her i landet (brukte kjøretøy). Det skal imidlertid betales en særavgift ved omregistrering av slike kjøretøy. Kjøretøyene som omfattes av avgiftsplikten er delt i fire grupper:

1. Mopeder, motorsykler mv.

2. Personbiler og busser

3. Lastebiler, varebiler, kombinerte biler, campingbiler mv.

4. Biltilhengere, semitrailere mv.

Avgiften er gradert etter vekt og alder. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

3.5.7 Avgift på bensin (kap. 5536 post 76)

Bensinavgiften ble innført i 1933 og har til hensikt å stille brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelige utslipp til luft (eksklusive utslipp av CO₂) som bruk av bil medfører.

Avgiftsplikten omfatter bensin. Videre omfattes blandinger dersom bensin er hovedbestanddelen, og blandingen kan benyttes som motordrivstoff. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis avgiftsfritak for bl.a. bensin som anvendes i fly, til tekniske og medisinske formål, i tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområdene utenfor norsk territorialgrense samt i båter og snøscootere i veiløse strøk.

Avgiftssatsene i 2009 er 4,46 kroner per liter for svovelfri bensin (under 10 ppm svovel) og 4,50 kroner per liter for lavsvovlet (under 50 ppm svovel) og annen bensin.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Figur 3.13 viser utviklingen i omsetningen av bensin og avgiftspliktig autodiesel fra 1996 til 2009. Omsetningen av bensin var om lag uendret fram til 2004, men har falt hvert år siden 2002. Fra og med 2005 har fallet i omsetningen vært betydelig, og omsetningen av bensin er nå om lag 22 pst. lavere enn for 10 år siden. Denne utviklingen skyldes først og fremst overgang fra bensindrevne til dieseldrevne personbiler, jf. omtale under avsnitt 3.5.3 og figur 3.8.

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 3.14 viser utviklingen i gjennomsnittlig reell pris og særavgifter på bensin og autodiesel i perioden fra 1997 til 2009 målt i faste 2009-kroner. Realprisen på bensin økte i 1999 og 2000. Avgiftsreduksjonene i 2001 bidro til at prisene falt tilbake til det tidligere nivået. Fra 2004 har bensinprisen igjen økt fram mot pristoppen i juli 2008. Det siste året har det vært betydelige endringer i bensinprisene. Høsten 2008 falt prisen på bensin kraftig, men den har tatt seg betydelig opp igjen og i juli 2009 er prisen om lag 13 pst. lavere enn i juli 2008. Særavgiftene på bensin (bensinavgiften og CO₂-avgiften) ble redusert i 2001. Fra 2001 til 2008 var særavgiftene på bensin reelt uendret fram til bensinavgiften ble økt med 5 øre per liter fra 1. juli 2008. Etter dette har særavgiftene på bensin igjen blitt holdt reelt uendret.

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Alternative drivstoff

De siste årene har det kommet en rekke alternativer til bensin og diesel på markedet, deriblant bioetanol, biodiesel, biogass, autogass (LPG), naturgass (CNG og NGL), hydrogen, hytan og elektrisitet. I tillegg tilbys noen av disse drivstoffene som blandingsprodukter. Omsetningen av alternative drivstoff er foreløpig begrenset, men økende.

Prinsipielt bør alle trafikanter betale avgift som tilsvarer de kostnadene de påfører samfunnet i form av ulykker, kø, støy, utslipp til luft og veislitasje. Det meste av kostnadene ved bruk av personbil er knyttet til ulykker, kø og støy. Dette er kostnader som i liten grad varierer med valg av drivstoff. Dette taler for at også alternative drivstoff, som i dag er avgiftsfrie, ilegges drivstoffavgifter.

I dette budsjettet foreslås det to avgiftsendringer som bidrar til at flere trafikanten blir stilt overfor de eksterne kostnadene veibruken medfører. Dette gjelder utfasing av fritaket for autodieselavgiften for biodiesel, jf. avsnitt 3.5.8 og innføring av energiavgift på naturgass og LPG, jf. avsnitt 3.10. Energiavgiften på naturgass og LPG vil også omfatte naturgass og LPG som benyttes som motorbrennstoff til motorvogner mv.

3.5.8 Avgift på olje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift) (kap. 5536 post 77)

Autodieselavgiften avløste kilometeravgiften i 1993 og har, i likhet med bensinavgiften, til hensikt å stille brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelig utslipp til luft (eksklusive utslipp av CO₂) som bruk av bil medfører.

Avgiftsplikten har hittil omfattet mineralolje til framdrift av motorvogn (autodiesel). Som mineralolje til framdrift av motorvogn anses all mineralolje som ikke er merket på det tidspunktet avgiftsplikten oppstår. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Merket olje kan benyttes i enkelte motorvogner, herunder traktorer, anleggsmaskiner og motorredskaper. Slik olje er ikke ilagt autodieselavgift, men ilegges grunnavgift på fyringsolje.

Figur 3.13 viser en sterk vekst i omsetningen av avgiftspliktig autodiesel. Omsetningen av avgiftspliktig autodiesel er nå om lag 80 pst. høyere enn for 10 år siden. Denne utviklingen skyldes først og fremst overgang fra bensindrevne til dieseldrevne personbiler, jf. omtale under avsnitt 3.5.3 og figur 3.8.

Figur 3.14 viser at realprisen på autodiesel økte i 1999 og 2000. Avgiftsreduksjonene i 2001 bidro til at prisene falt tilbake til det tidligere nivået. Fra 2004 har drivstoffprisene igjen økt. Prisøkningen på autodiesel var særlig sterk fra høsten 2007 og fram mot pristoppen i juli 2008. Siden sommeren 2008 har prisen på autodiesel blitt betydelig redusert og var i juli 2009 om lag 23 pst. lavere enn i juli 2008.

Særavgiftene på autodiesel ble redusert i 2001. Fra 2001 var særavgiftene på autodiesel reelt uendret fram til autodieselavgiften ble økt med 20 øre per liter fra 1. januar 2008 og med ytterligere 10 øre per liter fra 1. juli 2008. Etter dette har særavgiftene på autodiesel igjen blitt holdt reelt uendret.

Både Skatteutvalget (NOU 2003: 9) og Særavgiftsutvalget (NOU 2007: 8) har pekt på at det ikke synes å være faglige grunner for å skattlegge diesel lavere enn bensin, snarere tvert imot. I St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det signalisert at avgiftsforskjellen mellom bensin og autodiesel burde reduseres over tid. Dette ble fulgt opp ved at autodieselavgiften ble økt noe mer enn bensinavgiften i 2008. Forskjellen mellom bensinavgiften og autodieselavgiften utgjør i 2009 likevel 96 øre per liter.

Autodieselavgiften i 2009 er 3,50 kroner per liter for svovelfri autodiesel (under 10 ppm svovel) og 3,55 kroner per liter for annen autodiesel.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Utfasing av fritak for biodiesel

Innblandet biodiesel i mineralolje har i dag fritak for autodieselavgiften. Fra 1. april 2009 er det innført et påbud om at minst 2,5 pst. av drivstoffet i veitrafikken skal være biodrivstoff. I praksis vil påbudet oppnås ved en innblanding på 5 pst. biodiesel i ordinær autodiesel. Partene i Klimaforliket har blitt enige om å trappe opp omsetningspåbudet til 5 pst. fra 1. juli 2010. Det er omsetningspåbudet som i hovedsak styrer biodieselomsetningen, og fritaket for autodieselavgift for andel biodiesel i mineralolje vil derfor ikke lenger gi oljeselskapene incentiv til å øke innblandingen av biodiesel. Fritaket vil dermed ikke lenger bidra til å øke omsetningen av biodrivstoff, men vil generelt stimulere til økt bruk av all diesel som gir økte utslipp til luft, flere ulykker, mer kø, mer støy og mer veislitasje.

Innføringen av omsetningspåbudet har så langt bidratt til å redusere den effektive avgiften på autodiesel med om lag 5 pst. Regjeringen foreslår at denne avgiftsreduksjonen blir motvirket ved at fritaket for autodieselavgift for andel biodiesel i mineralolje fases ut over to år. Det foreslås halv dieselavgiftssats for andel biodiesel i 2010, og fra 2011 vil avgiften for denne andelen være på samme nivå som dieselavgift på ordinær diesel. Forslaget innebærer at den effektive avgiften på autodiesel i 2011 vil øke tilbake til nivået før omsetningspåbudet ble varslet, noe som betyr en økning på 17,5 øre per liter fra dagens nivå. Biodrivstoff bidrar ikke til økte nettoutslipp av CO₂. Det gis derfor fortsatt fritak for CO₂-avgift for andel biodiesel i oljen.

Bilkjøring ved bruk av ren biodiesel stiller samfunnet overfor kostnader i form av ulykker, kø, støy, utslipp til luft og veislitasje. Også brukere av ren biodiesel bør derfor pålegges autodieselavgift. Det foreslås at bruk av ren og høyinnblandet biodiesel til framdrift av motorkjøretøy får halv dieselavgift i 2010, og at det fra 2011 betales full avgift på nivå med den ordinære satsen for bruk av biodiesel til framdrift av motorkjøretøy.

Utvidelsen av avgiftsplikten til også å omfatte biodiesel innebærer at både andelen innblandet biodiesel i mineralolje, samt ren biodiesel ilegges halv avgiftssats i 2010, jf. forslag til avgiftsvedtak § 1. Forslaget gjør det også nødvendig å endre avgiftens tittel til avgift på olje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift), samt å tilpasse bestemmelser i avgiftsvedtaket til også å omfatte biodiesel. Fritaket i gjeldende avgiftsvedtak § 4 for andel av biodiesel i mineralolje, avvikles.

Merkesystemet bidrar til å skille olje som brukes til framdrift av motorvogner (som er omfattet av avgiftsplikten), fra olje som brukes til andre formål. Departementet vil vurdere hvorvidt merkesystemet også er egnet for toprissystemet som nå foreslås for biodiesel, eller om dette mer hensiktsmessig bør gjennomføres på annen måte, eksempelvis gjennom refusjon. Etter avgiftsvedtaket § 2 bokstav a kan fritak for avgiftsplikten gjennomføres på annen måte enn bruk av merket olje. Avgiftsvedtaket § 3 angir bruksområder hvor det kan benyttes merket olje. Departementet legger til grunn at de samme bruksområdene også skal kunne benytte biodiesel uten autodieselavgift, enten dette skjer gjennom merkesystemet eller ved at departementet etter § 2 angir en annen måte å gjennomføre fritaket på.

Med bakgrunn i mulighetene for avgiftsunndragelser med et toprissystem for autodiesel, er det gitt bestemmelser om avgiftsberegning ved urettmessig bruk av merket olje. Avgiftens størrelse beregnes ut fra kjøretøyets vekt, og utgjør inntil kr 100 000 for et kjøretøy med tillatt totalvekt over 20 000 kg. Som ledd i at autodieselavgiften nå foreslås utvidet til også å omfatte biodiesel, er det i Prop. 1 L (2009-2010) Skatte- og avgiftsopplegget 2010 mv. - lovendringer foreslått en endring i særavgiftsloven § 4 som åpner for at den særskilte avgiften ved urettmessig bruk av merket olje, også kan anvendes ved urettmessig bruk av avgiftsfri biodiesel. Nærmere bestemmelser om den særskilte avgiften ved urettmessig bruk av avgiftsfri biodiesel vil bli gitt i særavgiftsforskriften.

Den foreslåtte trinnvise utvidelsen av avgiftsgrunnlaget til å omfatte innblandet og ren biodiesel vil gi et merproveny på om lag 195 mill. kroner påløpt og 180 mill. kroner bokført i 2010.

3.6 Avgift på båtmotorer (kap. 5537 post 71)

Særavgiften på båtmotorer ble innført i 1978. Avgiften skal bl.a. bidra til å redusere støy og stor fart ved at den skal vri etterspørselen over til mindre motorer.

Avgiftsplikten omfatter båtmotorer (framdriftsmotorer) med minst ni hestekrefter, herunder motorer som er innmontert i båt. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis fritak for avgiften for bl.a. motorer som leveres til bruk i fartøy registrert i fiskebåtregisteret, fartøy registrert i skipsregisteret (med unntak av fritidsbåter) samt forsvarets marinefartøy.

Avgiften er i 2009 på 147,81 kroner per hk. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

I tillegg foreslås en teknisk endring i gjeldende avgiftsvedtak § 2 første ledd bokstav a for å rette opp en feil som oppstod i vedtaket for 2009. De redaksjonelle endringene som ble foretatt i 2009 var ikke ment å innebære noen materielle endringer i fritakene for båtmotoravgiften, jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak avsnitt 3.1.1. For at avgiftsvedtaket skal omfatte de samme fritakene som før 2009, foreslås det at det henvises til tolloven § 5-1 om flyttegods og arvegods i tillegg til dagens henvisning til fritak for reisegods, jf. forslag til avgiftsvedtak § 2 første ledd bokstav b.

Etter gjeldende avgiftsvedtak gis det fritak for båtmotorer som innføres til bruk i transportmidler i ervervsmessig virksomhet etter tolloven § 5-2. Fritaket kom inn i vedtaket for 2009 som en kodifisering av praksis. Tolloven § 5-2 omfatter imidlertid ikke båtmotorer og fritaket foreslås ikke videreført. Dette innebærer ingen materiell endring.

Etter gjeldende avgiftsvedtak § 2 første ledd bokstav d gis det fritak for vare av mindre verdi, jf. tolloven § 5-9. Fritaket er dermed ikke aktuelt for båtmotorer og foreslås ikke videreført.

Fritak ved levering av motor til registrerte fartøy

Etter forslag til avgiftsvedtak § 2 første ledd bokstav f er båtmotorer som leveres til bruk i fartøy registrert i skipsregisteret fritatt for avgift. Hensikten med fritaket er å skjerme næringslivet. Fritaket er nærmere regulert i særavgiftsforskriften § 3-15-3 hvor det framgår at fritaket bare gjelder fartøy registrert i Skipsregisteret (NOR) eller Norsk internasjonalt skipsregister (NIS). Siden fartøy registrert i andre EØS-lands registre ikke omfattes av fritaket, har det blitt reist spørsmål om forholdet til EØS-avtalen. Problemet er kun aktuelt i tilfeller der skip innføres til Norge samtidig som registrering i utenlandsk register opprettholdes, og antas derfor å ha begrenset praktisk betydning. Det er ingen grunn til å forskjellsbehandle fartøy registrert i norske og andre EØS-lands skipsregistre. Regelverket foreslås derfor endret i tråd med dette. Endringen vil bli gjennomført i forskrift.

3.7 Avgift på elektrisk kraft (kap. 5541 post 70)

Avgiften på elektrisk kraft ble innført i 1951. Forbruksavgiften på elektrisk kraft omfatter all elektrisk kraft som forbrukes i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. Den generelle avgiftssatsen er 10,82 øre per kWh i 2009.

Industri, bergverk og fjernvarmeproduksjon ilegges avgift med redusert sats på 0,45 øre per kWh. Etter EFTAs overvåkningsorgan (ESA) sitt vedtak 30. juni 2004 (149/04/COL) kan den reduserte satsen ikke settes lavere enn 0,5 euro per MWh fastsatt i nasjonal valuta per første virkedag i oktober i året før budsjettåret. Dette samsvarer med minstesatsene i EUs Rådsdirektiv 2003/96/EF (energiskattedirektivet). ESAs godkjennelse gjelder fram til 30. juni 2014.

Næringsvirksomhet i tiltakssonen (Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Nord-Troms) er ilagt den reduserte satsen på 0,45 øre per kWh. Etter ESA sitt vedtak 10. oktober 2007 (447/07/COL) kan den reduserte satsen ikke settes lavere enn minstesatsene i energiskattedirektivet. ESAs godkjennelse gjelder fram til 31. desember 2011.

Leveranser til flere kraftintensive industriprosesser er fritatt for avgift. Disse prosessene er kjemisk reduksjon, elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser. I praksis innebærer dette at produksjonsprosessene i metallindustrien, sementindustrien og deler av kjemisk råvareindustri ikke betaler avgift.

I utgangspunktet omfattes kraftkrevende prosesser i treforedlingsindustrien av den reduserte satsen på 0,45 øre per kWh. ESAs retningslinjer om miljøstøtte (miljøstøtteretningslinjene) åpner for fullt avgiftsfritak for energiintensive bedrifter dersom disse gjennomfører miljøtiltak som tilsvarer effekten av avgiftssatsen, f.eks. gjennom et energieffektiviseringsprogram. I regi av Olje- og energidepartementet er det derfor utarbeidet et program for energieffektivisering for treforedlingsbedrifter. Programmet er godkjent av ESA fram til 30. juni 2014. Norges vassdrags- og energidirektorat har etablert en søknadsprosedyre for treforedlingsbedrifter som ønsker å delta i programmet. Flere bedrifter har søkt om deltakelse og fått sin søknad godkjent. Disse bedriftene står for om lag 95 pst. av energiforbruket i treforedlingsindustrien. Årlig besparelse av elektrisk energi som bedriftene legger opp til gjennom deltakelse i programmet er om lag 73 GWh.

Det gis også avgiftsfritak for bl.a. elektrisk kraft som leveres veksthusnæringen, husholdninger og offentlig forvaltning i tiltakssonen samt til bruk til framdrift av tog, T-bane, trikk og trolleybuss.

Det foreslås at den generelle satsen prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Forbruk og priser

Foreløpige forbrukstall for 2008 viser at om lag 36 pst. av det totale nettoforbruket av elektrisk kraft er fritatt for el-avgift. Figur 3.15 viser totalt nettoforbruk av elektrisk kraft i perioden 1988 til 2008. I løpet av denne perioden har kraftforbruket økt med 22,5 pst., dvs. en gjennomsnittlig årlig vekst på 1 pst. Foreløpige tall antyder at forbruket i 2008 vil bli litt høyere enn i 2007. Fallet i forbruket i 2003 og 2006 må ses i sammenheng med høye strømpriser og økt bruk av andre energikilder, f.eks. fyringsolje.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.16 viser utviklingen i gjennomsnittlig pris på elektrisitet til husholdninger inkludert nettleie og avgifter og utviklingen i den generelle avgiftssatsen. I perioden etter 2002 har kraftprisene til husholdningene variert betydelig. Etter siste pristopp i fjerde kvartal 2008 falt prisene i første halvdel av 2009. Likevel er gjennomsnittlig pris til husholdninger inkludert nettleie og avgifter i andre kvartal 2009 om lag 15,5 pst. høyere enn samme kvartal i 2008.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Krav om tilbakeføring av ulovlig støtte

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) fattet 30. juni 2004 vedtak om at industriens fritak for el-avgift var å anse som ulovlig offentlig støtte, jf. St.prp. nr. 63 (2003-2004) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i Statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004. Regjeringen brakte ESAs vedtak inn for EFTA-domstolen, jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. EFTA-domstolen ga 21. juli 2005 ESA medhold i at industriens tidligere fritak for el-avgift var offentlig støtte og at støtte gitt i perioden 6. februar 2003 og fram 1. januar 2004 skal tilbakeføres til statskassen med renter.

Toll- og avgiftsdirektoratet igangsatte i 2006 en kartlegging av om lag 10 500 potensielle støttemottakere. Vedtak om tilbakeføring av ulovlig støtte med om lag 126 mill. kroner inklusive renter ble fattet i 2007. Kravene gjaldt 65 bedrifter. Alle krav er nå tilbakeført i samsvar med EFTA-domstolens avgjørelse. Totalt er over 135 mill. kroner inklusive renter tilbakeført til statskassen.

3.8 Grunnavgift på fyringsolje mv. (kap. 5542 post 70)

Grunnavgiften på fyringsolje mv. ble innført i 2000. Avgiften ble begrunnet med at økningen i el-avgiften i 2000 ikke skulle bidra til en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til bruk av fyringsolje til oppvarming.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje. Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Den generelle avgiftssatsen i 2009 er 0,87 kroner per liter mineralolje.

Mineralolje som leveres til treforedlingsindustrien og produsenter av fargestoffer og pigmenter er i 2009 ilagt en lav sats på 0,124 kroner per liter mineralolje. Etter EFTAs overvåkningsorgan (ESA) sitt vedtak 16. juli 2008 (502/08/COL) kan den reduserte satsen for treforedlingsindustrien ikke settes lavere enn 15 euro per 1000 kg mineralolje fastsatt i nasjonal valuta per første virkedag i oktober i året før budsjettåret. Dette samsvarer med minstesatsen i EUs Rådsdirektiv 2003/96/EF (energiskattedirektivet). ESAs godkjennelse gjelder fram til 31. desember 2017.

Unntatt fra avgiftsplikten er flyparafin samt olje som pålegges autodieselavgift. Det gis fritak for avgiften for bl.a. mineralolje til bruk i skip i utenriks fart, gods- og passasjertransport i innenriks sjøfart, fiske og fangst i nære og fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, forsyningsflåten samt sildemel- og fiskemelindustrien.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

3.9 Avgift på smøreolje mv. (kap. 5542 post 71)

Særavgiften på smøreolje ble innført i 1988. Avgiften skal bidra til å redusere uheldig disponering/forbrenning av spillolje («brukt» smøreolje) og dermed redusere skadevirkningene på helse og miljø.

Avgiftsplikten omfatter motor- og girsmøreoljer, industrielle smøreoljer, hydrauliske oljer, mineraloljebaserte smøreoljer samt tilsvarende produkter av annen opprinnelse. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Avgiftssatsen i 2009 er 1,77 kroner per liter.

Det gis fritak for avgiften for bl.a. smøreolje som anvendes i utenriks fart, fiske og fangst i fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, forsyningsflåten og i fly.

Miljøverndepartementet innførte i 1994 en ordning for refusjon av smøreoljeavgift for spillolje som leveres til godkjent innsamler. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2009-2010) Miljøverndepartementet.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

I tillegg foreslås en teknisk endring ved at fritaket for smøreolje som er påfylt kjøretøy mv. og som framgikk av avgiftsvedtaket for 2008 § 2 første ledd bokstav f, tas inn igjen i vedtaket, jf. forslag til vedtak § 2 første ledd bokstav m.

3.10 Energiavgift på naturgass og LPG (kap. 5542 post 72)

I forbindelse med budsjettet for 2007 ble det vedtatt å innføre CO₂-avgift på naturgass og LPG til oppvarming av bygg fra 1. juli 2007 med et fritak for gass som benyttes til annet enn oppvarming. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har konkludert med at fritaket ikke er i tråd med EØS-avtalens statsstøtteregelverk, jf. vedtak 342/09/COL. ESA uttaler imidlertid at fritaket vil være i tråd med regelverket dersom alle betaler en avgift som minst tilsvarer minstesatsen i EUs energiskattedirektiv. For å sikre at den vedtatte CO₂-avgiften på naturgass og LPG kan iverksettes foreslås det derfor å innføre en energiavgift på gass som overstiger minstesatsene i EUs energiskattedirektiv (2003/96/EF).

EUs energiskattedirektiv er ikke innlemmet i norsk rett. Departementet legger imidlertid til grunn at innføring av EUs minstesatser på LPG og naturgass gjør at CO₂-avgiften kan godkjennes av ESA.

Minstesatsene i direktivet skiller mellom ulike formål og ulike energiprodukter. Det legges til grunn at satsene for brensel til bruk av oppvarming i industri følger energiskattedirektivets vedlegg I tabell C, mens det for gass til andre bruksområder foreslås en sats som tilsvarer den noe høyere satsen i energiskattedirektivets vedlegg tabell B. Det vises til forslag til avgiftsvedtak for 2010. Selskaper som har inngått statlige og fylkeskommunale avtaler om kjøp av persontransporttjenester vil bli kompensert for avgiftsøkningen.

Videre foreslås det at naturgass og LPG som leveres til bruk i jordbruk, herunder veksthusnæringen, fritas fra energiavgiften, da jordbruk ikke er en del av EØS-avtalen. Det samme gjelder bruk i prosessindustrien som ikke er omfattet av energiskattedirektivet, jf. avsnitt 3.7.

Forslag til avgiftsvedtak er utformet i tråd med øvrige særavgiftsvedtak. Avgiften vil omfatte både gass som produseres innenlands og gass som importeres, jf. forslag til avgiftsvedtak § 1. Fritakene er fastsatt i § 2. De nærmere regler om oppkreving av avgiften vil bli fastsatt i særavgiftsforskriften.

Det tas sikte på at avgiften iverksettes fra 1. april 2010, men på grunn av noe usikkerhet om ESAs samtykke gis departementet fullmakt til å bestemme tidspunktet for iverksettelse av avgiften, jf. forslag til avgiftsvedtak § 1. Forslaget er på usikkert grunnlag beregnet til å gi en netto provenyøkning på om lag 11 mill. kroner påløpt og 10 mill. kroner bokført. Energiavgiften iverksettes sammen med CO₂-avgiften på gass til bruk i oppvarming, jf. omtale i avsnitt 3.11.

3.11 CO₂-avgift (kap. 5508 post 70 og kap. 5543 post 70)

CO₂-avgiften på mineralske produkter ble innført i 1991 og ble i 1999 skilt ut i et eget avgiftsvedtak. Avgiftens formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner av utslipp av klimagassen CO₂. Avgiftsplikten omfatter mineralolje og bensin og oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Avgiften på utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen ble innført i 1991. Avgiftens formål er å redusere utslipp av klimagassen CO₂ fra petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen.

CO₂-avgiften på mineralolje og bensin er hjemlet i vedtaket om CO₂-avgift på mineralske produkter, mens CO₂-avgiften på sokkelen er hjemlet i vedtaket om CO₂-avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Avgiftene oppkreves etter henholdsvis lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO₂ i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.

De ulike elementene i CO₂-avgiften er omtalt nedenfor.

CO₂-avgift på mineralolje

Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje.

Den generelle avgiftssatsen i 2009 er 0,57 kroner per liter mineralolje. For mineralolje til bruk i innenriks luftfart er avgiftssatsen 0,67 kroner per liter, mens avgiftssatsen for mineralolje til bruk i treforedlingsindustrien, sildemel- og fiskemelindustrien er 0,29 kroner per liter.

Det gis fritak for avgiften for produkter som leveres til bruk som gir kvotepliktige utslipp etter klimakvoteloven. Etter EFTAs overvåkningsorgan (ESA) sitt vedtak 16. juli 2008 (502/08/COL) kan fritaket godkjennes så lenge de fritatte virksomhetene minimum ilegges en avgift på 15 euro per 1000 kg mineralolje fastsatt i nasjonal valuta per første virkedag i oktober i året før budsjettåret. Dette samsvarer med minstesatsen i EUs Rådsdirektiv 2003/96/EF (energiskattedirektivet). ESAs godkjennelse gjelder fram til 31. desember 2017.

Det gis i tillegg avgiftsfritak bl.a. for mineralolje som brukes i skip i utenriks fart, i fiske og fangst i fjerne og nære farvann samt i fly i utenriks fart.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav a.

CO₂-avgift på bensin

Avgiftsplikten omfatter bensin og blandinger dersom bensin er hovedbestanddel og blandingen kan benyttes som motordrivstoff.

Avgiftssatsen i 2009 er 0,84 kroner per liter bensin.

Det gis fritak for avgiften for bl.a. bensin brukt i fly i utenriks fart og bensin gjenvunnet i VRU-anlegg (Vapour Recovery Unit).

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav b.

CO₂-avgift på naturgass og LPG

I forbindelse med budsjettet for 2007 ble det vedtatt å innføre CO₂-avgift på gass til oppvarming av bygg fra 1. juli 2007. CO₂-avgiften på gass til oppvarming av bygg ble vedtatt som en generell avgift på gass med et fritak for gass som benyttes til annet enn oppvarming. Avgiften har i påvente av godkjenning fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA) ikke blitt innført. I vedtak 23. juli 2009 (342/09/COL) har ESA konkludert med at fritaket ikke er i tråd med EØS-avtalens statsstøtteregelverk, jf. omtale i avsnitt 3.10.

Innføring av energiavgift på naturgass og LPG gjør det mulig å innføre den vedtatte CO₂-avgiften på gass til oppvarming i budsjettåret 2009-2010.

Det foreslås at avgiftssatsene for CO₂-avgiften settes til samme nivå som for mineralolje når en regner avgiften som kroner per tonn CO₂. For 2010 tilsvarer dette avgiftssatser på 0,51 kroner per Sm³ naturgass og 0,65 kroner per kg LPG som tilsvarer henholdsvis 218 og 217 kroner per tonn CO_2.

Det tas sikte på at avgiften iverksettes 1. april 2010, men på grunn av noe usikkerhet om ESAs samtykke gis departementet fullmakt til å bestemme tidspunkt for iverksettelse av avgiften, se forslag til avgiftsvedtak II. Forslaget er på usikkert grunnlag beregnet til å gi en provenyøkning på 28 mill. kroner påløpt og 25 mill. kroner bokført.

CO₂-avgiften i petroleumsvirksomheten

Avgiftssatsene i 2009 er 0,46 kroner per Sm³ gass og 0,46 kroner per liter olje eller kondensat.

Fra 2008 er CO₂-utslipp fra petroleumsvirksomheten i tillegg inkludert i kvotesystemet.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak første ledd bokstav a og b.

Utslipp av klimagasser

Etter Kyotoprotokollen skal Norge sørge for at klimagassutslippene i perioden fra 2008 til 2012 i gjennomsnitt ikke overskrider summen av de kvotene Norge ble tildelt i Kyotoprotokollen og de kvotene Norge skaffer via de såkalte Kyoto-mekanismene, herunder kjøp av godkjente utslippskvoter fra andre land.

I Kyotoprotokollen fikk Norge tildelt en årlig kvotemengde som i gjennomsnitt er 1 pst. høyere enn utslippene i 1990. Kvoteplikten gjelder samlet for 5-årsperioden under ett.

Foreløpige tall viser at de samlede norske klimagassutslippene var 53,8 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2008. Dette er en reduksjon på 2,4 pst. fra 2007. I perioden 1990 til 2008 har utslippene økt med drøyt 8 pst. Det meste av veksten skjedde i perioden fram til 1999, mens utslippene etter dette har vært relativt stabile.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Kvoteprisen

EUs kvotedirektiv (2003/87/EF) etablerte fra og med 2005 et system for handel med klimagass-kvoter med formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Handel med klimagass-kvoter startet opp i løpet av første halvår 2005.

Det har vært store variasjoner i prisen på kvoter med levering i andre handelsperiode (Kyoto-perioden 2008-2012). Prisen på kvoter med levering i desember 2009 (EUADEC09) har variert mellom 244 kroner per tonn CO₂ sommeren 2008 og 72 kroner per tonn CO₂ i februar 2008. Kvoter med levering i desember 2009 ble i august 2009 omsatt for om lag 130 kroner per tonn CO₂.

I figur 3.18 sammenlignes utviklingen i kvoteprisen med CO₂-avgiftssatsene. Kvoteprisen har hele tiden ligget vesentlig under CO₂-avgiften på bensin, men fluktuerte i 2008 rundt CO₂-avgiften på mineralolje. Første kvartal 2009 ble kvoteprisen betydelig redusert som følge av konjunkturnedgangen. Den har senere tatt seg noe opp og ligget relativt stabilt rundt 130 kroner per tonn CO₂ de siste månedene fram til september. Petroleumsvirksomheten er siden 1. januar 2008 ilagt både CO₂-avgift og kvoteplikt. I store deler av 2008 var kvoteprisene høyere enn i 2007, og dermed fikk petroleumsvirksomheten også økte marginalkostnader ved CO₂-utslipp. I 2009 innebærer den foreløpige utviklingen i kvoteprisen at næringen har fått lavere marginalkostnader ved CO₂-utslipp.

Kilde: European Climate Exchange, Norges Bank og Finansdepartementet.

3.12 Svovelavgift (kap. 5543 post 71)

Svovelavgift på mineralske produkter ble innført i 1970 og ble i 1999 skilt ut i et eget avgiftsvedtak. Avgiften skal bidra til å redusere utslippene av svovel.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje. Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Avgiftssatsen i 2009 er 7,4 øre per liter mineralolje for hver påbegynt 0,25 pst. vektandel svovel i olje som inneholder over 0,05 pst. vektandel svovel. Dette tilsvarer om lag 15,10 kroner per kg SO₂ for tungolje.

Det gis avgiftsfritak bl.a. for bruk av mineralolje i skip i utenriks fart, fiske og fangst i fjerne farvann og fly i utenriks fart. I tillegg kan hele eller deler av avgiften refunderes dersom utslippet av svovel til atmosfæren er mindre enn svovelinnholdet i de benyttede produktene skulle tilsi.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Utslipp av SO₂

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å redusere de årlige utslippene av svoveldioksid (SO₂) til maksimalt 22 000 tonn fra og med 2010. I de siste tiårene har det vært en markant nedgang i de norske utslippene av SO₂. Foreløpige tall viser at utslippene i 2008 var på 20 200 tonn, noe som er en reduksjon på 61 pst. siden 1990. Utslippene økte imidlertid med 500 tonn fra 2007 til 2008. Utslippene ligger dermed 1 800 tonn, eller om lag 8 pst., under utslippsforpliktelsen etter Gøteborgprotokollen. Utslippene har ligget under utslippsforpliktelsen hvert år siden 2006.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

3.13 Avgift på utslipp av NO_X (kap. 5509 post 70 og kap. 5549 post 70)

Avgiften på utslipp av nitrogenoksider (NO_X) ble innført i 2007. Avgiftens formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i utslippene av NO_X og sammen med andre virkemidler bidra til å oppfylle Norges utslippsforpliktelse etter Gøteborgprotokollen. Avgiftsplikten omfatter utslipp av NO_X ved energiproduksjon fra

• framdriftsmaskineri med samlet installert motoreffekt på mer enn 750 kW,

• motorer, kjeler og turbiner med samlet installert innfyrt effekt på mer enn 10 MW, og

• fakler på offshoreinstallasjoner og anlegg på land.

Avgiftsplikten oppstår ved utslipp av NO_X. Avgiftssatsen i 2009 er 15,85 kroner per kg utslipp av NO_X.

Det gis fritak for avgiften for bl.a. utslipp fra fartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk havn, luftfartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk lufthavn, fartøy som brukes til fiske og fangst i fjerne farvann samt utslippskilder omfattet av miljøavtale med staten om gjennomføring av NO_X-reduserende tiltak i samsvar med et fastsatt miljømål.

Miljøverndepartementet og 14 næringsorganisasjoner inngikk 14. mai 2008 en avtale som forplikter næringsorganisasjonene til å redusere de årlige utslippene med 30 000 tonn. Dette skjer ved at det gjennomføres utslippsreduserende tiltak i enkeltvirksomhetene som slutter seg til avtalen. Utslippsreduksjonene skal være fullt ut gjennomført innen utgangen av 2011. Avgiftsfritaket gjelder for 3 år og utløper 31. desember 2010. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) godkjente 16. juli 2008 (501/08/COL) avgiftsfritaket for virksomheter som er omfattet av miljøavtalen som lovlig statsstøtte. Det vises til nærmere omtale av miljøavtalen i Prop. 1 S (2009-2010) for Miljøverndepartementet. Der framgår det at næringslivsorganisasjonene har oppfylt sine reduksjonsforpliktelser for 2008, og at avgiftsfritaket dermed er godkjent.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Utslipp av NO_x

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å redusere de årlige utslippene av NO_X til maksimalt 156 000 tonn fra og med 2010. De norske utslippene av NO_X økte fram til 1999, men har etter dette gått ned. Foreløpige utslippstall for 2008 viser at utslippene har blitt redusert med 14 pst. siden 1990. Utslippene av NO_X var i 2008 på 178 600 tonn. Dette er en reduksjon på 14 900 tonn siden 2007. Utslippene ligger dermed 22 600 tonn, eller 14 pst., over reduksjonsforpliktelsen etter Gøteborgprotokollen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

3.14 Avgift på sluttbehandling av avfall (kap. 5546 post 70)

Avgiften på sluttbehandling av avfall ble innført i 1999. Avgiften består av en avgift på deponering av avfall og en avgift på forbrenning av avfall. Avgiften skal prise miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall og dermed stimulere til økt gjenvinning og reduserte avfallsmengder. Forbrenningsavgiften skal i tillegg stimulere til utsortering av utslippsintensive avfallsfraksjoner og rensing av utslipp.

3.14.1 Avgift på deponering av avfall

Avgiftsplikten omfatter avfall levert til deponi. Det gis fritak for deponiavgiften for farlig avfall, avfall som innleveres til anlegg for ombruk, gjenvinning eller sortering for gjenvinning, avfall som består av uorganisk materiale og som legges på særskilt opplagsplass, avfall som er restavfall fra utnyttelse av returfiber i treforedlingsindustrien samt avfall som består av forurensede jord- og løsmasser forurenset før 1. januar 1999.

I dag er avgiftssatsen for avfall til deponi differensiert etter om deponiet tilfredsstiller avfallsforskriftens krav til høy miljøstandard eller ikke. Fra 16. juli 2009 skal alle deponier drives i henhold til kravene i avfallsforskriften kapittel 9, og det vil ikke lenger være behov for å differensiere avgiftssatsen etter deponiets standard. Det foreslås derfor å oppheve den høye satsen på avfall til deponi med virkning fra 1. januar 2010.

Omlegging av deponiavgiften

Etter at forbudet mot å deponere biologisk nedbrytbart avfall trådte i kraft 1. juli 2009, vil utslippene av klimagasser og miljøgifter per tonn avfall bli redusert. Deponiavgiften, som ble innført for å prise miljøkostnadene ved deponering, bør justeres for å avspeile denne endringen. Det ble i Revidert nasjonalbudsjett 2009 gjort rede for Statens forurensingstilsyns (SFT) forslag til omlegging av deponiavgiften. SFTs forslag innebærer i hovedsak en utvidelse av avgiftsgrunnlaget til å omfatte uorganisk avfall med fritak for inert avfall og å redusere deponisatsen fra 447 til 209 kroner per tonn avfall. I tillegg anbefalte SFT å opprettholde dagens avgiftssats på 447 kroner for avfall som deponeres med dispensasjon fra deponiforbudet.

I finanskomitéens merknader til omtalen av forslaget, jf. Innst. S. nr. 355 (2008-2009) ber Finanskomiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, Regjeringen vurdere en endring i avgiften slik at den bedre viser den faktiske miljøkostnaden ved deponering. Det samme flertallet ber i tillegg Regjeringen vurdere næringskonsekvensene av den foreslåtte avgiftsutvidelsen og komme tilbake med et konkret forslag i statsbudsjettet for 2010.

Finansdepartementet har vurdert næringskonsekvenser av omleggingen. Vurderingen er bl.a. basert på innspill fra SFT om forventede avfallsmengder for de ulike avfallsfraksjonene. Det vil være noe usikkerhet rundt disse avfallsmengdene og beregningene, særlig på grunn av store endringer i avfallsstrømmene i forbindelse med deponiforbudet. SFTs forslag om å redusere deponisatsen fra 447 til 209 kr og utvide avgiftsgrunnlaget til også å omfatte uorganisk ikke-inert avfall gir samlet sett en avgiftslettelse på om lag 75 mill. kroner. Det er beregnet at med dagens avfallssituasjon vil avgiftsutvidelsen øke kostnadene for avfallsforbrenningsanleggene med om lag 40 mill. kroner og for biobrenselsanleggene med om lag 15 mill. kroner. Denne merkostnaden kan tilsvare en økning i fjernvarmeprisene med rundt 5 pst. for avfallsforbrenningsanleggene. For biobrenselsanleggene kan økningen bli noe høyere.

Ifølge SFT kan mengden aske/slagg fra avfallsforbrenningsanlegg som leveres til deponi, forventes å øke noe de kommende 4-5 årene som følge av deponiforbudet og økt avfallsforbrenning, og merkostnadene kan komme opp mot 50 mill. kroner om noen år. Andre sektorer som vil bli berørt er metallindustri, som får en anslått merkostnad på om lag 30 mill. kroner for innlevering av slag/aske til deponi. Dette er en beskjeden merkostnad for bransjen. Deponering av metall, asfalt, gips og uorganisk slam samt vannbasert borekaks kan også omfattes av avgiftsutvidelsen, men her antas næringskonsekvensene å være små.

På bakgrunn av omtalen i Revidert nasjonalbudsjett 2009 har Finansdepartementet mottatt flere innspill og synspunkter fra berørte parter. Utvidelsen av avgiftsgrunnlaget ville gitt økte kostnader for biobrensel- og avfallsforbrenningsanlegg som for tiden er i en vanskelig konkurransesituasjon, jf. omtale i avsnitt 3.14.2. Etter en helhetsvurdering foreslås det å beholde dagens virkeområde for sluttbehandlingsavgiften inntil videre.

Anslagene for miljøkostnadene ved deponering av avfall er usikre. Dette forsterkes i en situasjon hvor en nylig har innført et forbud mot deponering av avfall og hvor det er usikkerhet knyttet til sammensetningen av avfall som vil bli deponert. For ikke å undervurdere miljøkostnadene ved deponi og for å sikre et sterkt nok incentiv til gjenvinning, fremmes forslag om å redusere deponiavgiftssatsen til 275 kroner per tonn avfall fra 1. januar 2010. Det foreslås at dagens sats for avfall til deponi på 447 kroner per tonn prisjusteres og videreføres for biologisk nedbrytbart avfall som deponeres etter dispensasjon gitt fra forurensningsmyndighetene. Forslagene som er innarbeidet i forslag til avgiftsvedtak § 2, gir et provenytap på om lag 130 mill. kroner påløpt og om lag 120 mill. kroner bokført.

3.14.2 Avgift på forbrenning av avfall

Avgiften på forbrenning av avfall ble innført i 1999 samtidig med deponiavgiften. I 2004 ble forbrenningsavgiften lagt om fra en avgift basert på innlevert mengde avfall til en avgift direkte på utslipp. Forbrenning av avfall gir utslipp med både globale-, regionale- og lokale skadevirkninger på helse og miljø. Forbrenningsavgiften er basert på målinger av utslipp direkte fra anleggene. Dermed stimulerer avgiften både til rensing av utslipp, utsortering av miljøskadelige avfallsfraksjoner, materialgjenvinning og reduserte avfallsmengder fra husholdninger og næringsliv.

Avgiftsplikten omfatter utslipp av støv, gassene hydrogenfluorid (HF), hydrogenklorid (HCl), nitrogenoksider (NO_X) og svoveldioksid (SO₂), dioksiner, tungmetallene kvikksølv (Hg), kobber (Cu), kadmium (Cd), bly (Pb), krom (Cr), mangan (Mn), arsen (As) og nikkel (Ni) samt karbondioksid (CO₂) ved forbrenning av avfall innlevert til sluttbehandling ved forbrenningsanlegg. Avgiftsplikten oppstår ved utslipp til luft av avgiftspliktige stoffer ved forbrenning av avfall. CO₂-komponenten i avgiften er imidlertid knyttet til mengden avfall, ikke selve utslippet, og avgiftsplikten oppstår ved innlevering av avfall til forbrenning.

Markedet for avfallsforbrenning

Forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall fra 1. juni 2009 innebærer at en betydelig del av det avfallet som ikke lenger kan deponeres, vil gå til forbrenning. Det har derfor vært forventet at deponiforbudet ville føre til knapphet på forbrenningskapasitet i Norge. Avfalls- og fjernvarmebransjen har uttrykt bekymring for forbrenningsanlegg som er under utbygging de nærmeste årene. Disse anleggene opplever økt konkurranse om avfallet fra forbrenningsanlegg i Sverige. Bransjen har vist til at finanskrisen har gitt en betydelig nedgang i avfallsmengdene i Sverige og at det dermed er stor etterspørsel etter avfall fra Norge. Bransjen frykter at de ikke får tilgang til nok avfall til en kostnad som kan gi tilstrekkelig lønnsomhet og ber om at den norske forbrenningsavgiften fjernes, slik Sverige har vedtatt med virkning fra 1. september 2010.

Bransjen oppgir kostnadene ved forbrenning i Norge til 800-1000 kroner per tonn avfall, mens prisene i Sverige oppgis til 300-600 kroner per tonn avfall eksklusiv transportkostnader. Dagens forbrenningsavgift utgjør imidlertid bare om lag 90 kroner per tonn avfall og har derfor begrenset betydning for de store ulikhetene i prisene mellom det norske og svenske avfallsmarkedet.

Det må søkes om eksporttillatelser for transport av avfall over landegrensene. Regelverket administreres av SFT, og det innvilges kun eksporttillatelser for ett år av gangen. Regelverket gir anledning til å begrense eksport av blandet husholdningsavfall ut i fra hensyn til nasjonal behandlingskapasitet.

Etter henvendelser fra fjernvarme- og avfallsforbrenningbransjen vurderte SFT situasjonen på avfallsmarkedet og muligheten for eksportrestriksjoner i juni 2009. I en redegjørelse fra 22. juni 2009 skiver SFT

«....at det i dag ikke er tilstrekkelig ledig energiutnyttelseskapasitet i Norge til å håndtere alt avfallet som rammes av deponiforbudet mot nedbrytbart avfall fra 1. juli.»

Videre tilføyes:

"...SFT vil følge utviklingen og hvis vår vurdering av avfallsmarkedet tilsier at det vil være nødvendig for å sikre et velfungerende marked, vil det derfor være mulig å innføre eksportrestriksjoner på et senere tidspunkt".

Dette tilsier at vi noen år framover vil ha knapphet på behandlingskapasitet i Norge og at det svenske avfallsmarkedet kan avhjelpe situasjonen på en miljømessig forsvarlig måte. Regjeringen vil imidlertid ha mulighet til å be SFT vurdere eksportforbud dersom situasjonen i avfallsmarkedet tilsier det.

En eventuell avvikling av avgiften vil føre til mer avfall, mindre materialgjenvinning og høyere miljøskadelige utslipp til luft. Dette er særlig problematisk siden mange forbrenningsanlegg er lokalisert i områder med høy befolkningskonsentrasjon for at de bedre skal kunne utnytte spillvarmen til for eksempel fjernvarme. Dagens avgift har positive miljøeffekter.

Avgiftssatsene på utslipp av de enkelte stoffene varierer og er fastsatt ut fra beregnet miljøskade. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 3.

Dispensasjon fra avgiftsplikten

Energianlegg i industrien som kun benytter avfallsbaserte brensler i produksjonen, anses som gjenvinningsanlegg og er fritatt fra avgiften. Dette er i tråd med ønsket om økt gjenvinning. Gjennom fritaket prises imidlertid ikke miljøkostnadene ved bruk av det avfallsbaserte brenselet, og dermed stimuleres det heller ikke til avfallsforebygging, gjenvinning, utsortering av utslippsintensive avfallsfraksjoner eller rensing av utslipp. Sluttbehandlingsavgiften er på denne måten utformet for å ivareta motstridende miljøpolitiske hensyn ved at den både skal prise miljøkostnadene ved forbrenning av avfall, og samtidig stimulere til økt bruk av avfallsbaserte brensler i industrien.

De motstridende hensyn reiser avgifts- og miljøpolitiske utfordringer, og det er behov for at Finansdepartementet og Miljødepartementet i samarbeid foretar en grundig gjennomgang og vurdering av forbrenningsavgiften bl.a. i sammenheng med annen relatert virkemiddelbruk og i forhold til relevante miljøpolitiske mål.

I påvente av resultatet av en slik vurdering, kom departementet i en forvaltningssak som gjaldt Norcem sitt forbrenningsanlegg i Brevik, til at det var uheldig å pålegge sluttbehandlingsavgift for forbrenningsanlegget som etter en konkret vurdering falt utenfor gjeldende fritak. Anlegget ble dermed gitt dispensasjon fra avgiftsplikten. Dispensasjonen er gjort gjeldende for andre lignende tilfeller.

Finansdepartementet legger opp til å foreta en grundig gjennomgang av avgiften på forbrenning av avfall, bl.a. på bakgrunn av det fritaket som er gitt for Norcem.

3.15 Avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier (kap. 5547 post 70 og 71)

Avgiften på de helse- og miljøskadelige kjemikaliene trikloreten (TRI) (post 70) og tetrakloreten (PER) (post 71) ble innført i 2000. Avgiftens formål er å redusere bruken av disse kjemikaliene.

Avgiftsplikten omfatter TRI og PER, herunder gjenvunnet TRI og PER. Videre omfattes TRI og PER som inngår som bestanddel i andre produkter dersom mengden av TRI og PER overstiger henholdsvis 1 pst. og 0,1 pst. av produktets totale vekt. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak for avgiften bl.a. for TRI og PER som er gjenvunnet til eget bruk.

Avgiftssatsene i 2009 er 60,96 kroner per kg ren TRI eller PER. For varer hvor kun en del av innholdet er TRI eller PER, blir det beregnet en forholdsmessig avgift. Satsene avspeiler innholdet av TRI eller PER i produktene.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning for avfall som inneholder TRI og som innleveres til godkjent mottak eller behandlingsanlegg for farlig avfall. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2009-2010) Miljøverndepartementet.

3.16 Avgift på visse klimagasser (kap. 5548 post 70)

Avgiften på klimagassene hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) ble innført i 2003. Avgiftens formål er å redusere utslippene av HFK og PFK gjennom å stimulere til bruk av alternative gasser og til utvikling av ny teknologi som ikke bruker HFK og PFK.

Avgiftsplikten omfatter alle blandinger av HFK og PFK, både innbyrdes blandinger og blandinger med andre stoffer, samt HFK og PFK som inngår som bestanddel i andre varer. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak for avgiften bl.a. for HFK og PFK som gjenvinnes.

Avgiftssatsene er gradert ut fra gassenes globale oppvarmingspotensiale (GWP) og tilsvarer i 2009 om lag 205 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter. Dette innebærer at de ulike HFK- og PFK-forbindelsene har ulike satser avhengig av hvor kraftig klimaeffekt de antas å ha. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning for HFK og PFK som innleveres for destruksjon til godkjent destruksjonsanlegg. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2009-2010) Miljøverndepartementet.

3.17 Avgift på sjokolade- og sukkervarer mv. (kap. 5555 post 70)

Avgiften på sjokolade- og sukkervarer ble innført i 1922. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men avgiften har også en helsemessig begrunnelse.

Avgiftsplikten omfatter sukkervarer, herunder hvit sjokolade, tyggegummi, karameller, pastiller, sukkertøy og drops. Avgiftsplikten omfatter også sjokolade og andre næringsmidler som inneholder kakao. Ulike typer kjeks som søte kjeks, småkaker, vafler og vaffelkjeks er avgiftspliktig når de enten er helt overtrukket (eventuelt unntatt bunnen) med sjokolade-, kakao- og/eller sukkerholdig masse, eller er delvis overtrukket og/eller har mellomlag av sjokolade-, kakao- eller sukkermasse, og hvor vekten av massen utgjør mer enn 50 pst. av kjeksens samlede vekt. Avgiftsplikten omfatter også drops, tyggegummi og andre godterier uten innhold av sukker. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak for avgiften bl.a. for varer som brukes som råstoff mv. ved framstilling av varer.

I 2009 er sjokolade- og sukkervareavgiften 17,29 kroner per kg av varens avgiftspliktige vekt. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

En generell avgift på sukker

Særavgiftsutvalget (NOU 2007: 8 En vurdering av særavgiftene) anbefalte på prinsipielt grunnlag at avgiften på sjokolade- og sukkervarer, avgiften på alkoholfrie drikkevarer og avgiften på sukker erstattes med en generell sukkeravgift gradert etter tilsatt sukker i mat- og drikkevarer. En gradert avgift betyr at varer med lite sukker avgiftslegges lavere enn varer med mye sukker. Dette kan oppnås ved at produktet avgiftslegges etter antall gram tilsatt sukker.

Utvalget mente imidlertid at det ville være betydelige administrative problemer med en slik avgift. Utvalget fant også at en omlegging kan være problematisk etter EØS-avtalen. Utvalget anbefalte derfor at dagens merkeregler endres før en avgift etter sukkerinnhold i mat- og drikkevarer innføres.

Departementet slutter seg til Særavgiftsutvalgets prinsipielle syn om at avgiften på sjokolade- og sukkervarer, avgiften på alkoholfrie drikkevarer og avgiften på sukker bør erstattes med en generell sukkeravgift. En gradert avgift forutsetter imidlertid at begrepet «sukker» lar seg hensiktsmessig avgrense, og at det kan fastslås og kontrolleres hvor mye sukker som er tilsatt varen. Videre må avgiften utformes i samsvar med EØS-avtalens regler om det frie varebyttet.

Det knytter seg usikkerhet til om disse forutsetningene kan oppfylles. Det skyldes bl.a. at begrepet «sukker» ikke er entydig. For eksempel kan ulike konsentrater av frukt og bær tilsettes som søtning. Det vil være vanskelig å skille mellom sukker som er tilsatt og sukker som forekommer naturlig i varen. Ikke minst vil det ved kontroll av varen være vanskelig å fastslå mengden tilsatt sukker. Administrative konsekvenser av å innføre avgift på alle eller større grupper mat- og drikkevarer tilsatt sukker vil være betydelige.

I dag er det ingen krav til å merke mengde sukkerinnhold i mat- og drikkevarer. Departementet mener at administrative og avgiftstekniske hensyn forutsetter endringer i merkeregelverket før det eventuelt er aktuelt å innføre en gradert sukkeravgift. Dagens merkeregelverk er basert på harmoniserte EU-direktiver. Det er dermed ikke rom for at det fastsettes nasjonale regler på området.

Helse- og omsorgsdepartementet arbeider for å påvirke EUs arbeid med nytt merkeregelverk slik at det kan danne grunnlag for en ny, gradert sukkeravgift. Det anses som overveiende sannsynlig at Kommisjonens forslag 1 til ny matinformasjonsforordning vil inneholde krav til merking av totalt sukkerinnhold, slik at naturlig sukkerinnhold og tilsatt sukker til sammen framgår av merkingen. Matinformasjonsforordningen er til behandling i Rådet og Parlamentet, men det er lite trolig at den blir vedtatt før i 2011. Det ser ikke ut til å bli stilt krav til merking av tilsatt sukker slik som foreslått fra norsk side. Departementet vil derfor i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet i løpet av 2010 starte å vurdere om nye EU-regler om merking av totalt sukkerinnhold kan danne grunnlag for en ny gradert sukkeravgift.

3.18 Avgift på alkoholfrie drikkevarer (kap. 5556 post 70)

Avgiften på alkoholfrie drikkevarer ble lagt om fra 1. januar 2007. Dagens avgift omfatter drikkevarer som er tilsatt sukker eller søtstoff. Det innebærer at brus, lettbrus, nektar, saft, melkeprodukter mv. avgiftslegges dersom drikkevarene er tilsatt sukker eller søtstoff. Drikkevarer som naturlig inneholder sukker, f.eks. presset fruktjuice, avgiftslegges ikke. Sirup tilsatt sukker eller søtstoff til ervervsmessig framstilling av alkoholfrie drikkevarer i dispensere mv., omfattes også av avgiften. Melkeprodukter som kun er tilsatt en mindre mengde sukker (til og med 15 gram sukker per liter) og varer i pulverform er fritatt for avgiften.

Avgiftsplikten omfatter også alkoholholdige drikkevarer med alkoholstyrke til og med 0,7 volumprosent alkohol. Drikkevarer som f.eks. alkoholfritt øl, avgiftslegges derfor kun dersom de er tilsatt sukker eller kunstig søtstoff. I all hovedsak produseres alkoholfritt øl uten at sukker eller søtstoff tilsettes.

Fra 1. januar 2009 ble avgiften på alkoholfrie drikkevarer økt til samme nivå som avgiften på lettøl (øl med alkoholinnhold mellom 0,7 og 2,7 volumprosent). Varene avgiftslegges med en avgift per liter, og satsen er 2,71 kroner for ferdigvare og 16,53 kroner for konsentrat i 2009. Det foreslås at avgiftssatsene prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

For omtale av Særavgiftsutvalgets (NOU 2007: 8) forslag om en generell avgift på sukker, vises det til avsnitt 3.17.

3.19 Avgift på sukker mv. (kap. 5557 post 70)

Avgiften på sukker ble innført i 1981. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men avgiften har også en helsemessig begrunnelse.

Avgiftsplikten omfatter sukker (roe- og rørsukker) samt sirup og sukkeroppløsninger. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak for avgiften bl.a. for sukker som nyttes til ervervsmessig framstilling av varer.

I 2009 er avgiften på sukker 6,70 kroner per kg. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

For omtale av Særavgiftsutvalgets (NOU 2007: 8) forslag om en generell avgift på sukker, vises det til avsnitt 3.17.

3.20 Avgift på drikkevareemballasje (kap. 5559 post 70-74)

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer (post 70)

Drikkevareemballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form (engangsemballasje) blir ilagt en grunnavgift. Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer ble innført 1. januar 1994. I 2009 er avgiftssatsen 1,00 kroner per enhet.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) åpnet 13. juni 2007 formell sak mot Norge om at grunnavgiften på engangsemballasje er i strid med EØS-avtalen artikkel 14. Bestemmelsen forbyr diskriminerende avgiftsbehandling mellom innenlandske og utenlandske produkter. Det vises til nærmere omtale i St. prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

ESA besluttet 15. juli 2009 å frafalle saken. ESA finner ikke grunnlag for å hevde at avgiften er diskriminerende for øl og kullsyrefritt vann. ESA viser i den forbindelse til at en større andel av øl og kullsyrefritt vann produsert i Norge er tappet på engangsemballasje og også må betale grunnavgift.

Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 3.

Miljøavgift på drikkevareemballasje (post 71-74)

Miljøavgiften på drikkevareemballasje skal prise kostnadene ved at drikkevareemballasje havner som søppel i naturen. Avgiften er utformet slik at emballasje av henholdsvis glass, metall og plast/kartong har ulike avgiftssatser. Differensieringen er begrunnet med at ulik type emballasje gir ulik miljøskade i naturen. Miljøavgiften er også gradert etter returandel, slik at emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats etter returandelen. Ved returandel på 95 pst. eller høyere faller avgiften bort. Det er Statens forurensningstilsyn (SFT) som godkjenner retursystemer og fastsetter returandelen.

Det foreslås at avgiftssatsene prisjusteres for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

3.21 Dokumentavgift (kap. 5565 post 70)

Dokumentavgiften avløste stempelavgiften i 1976. Avgiften er fiskalt begrunnet og har til hensikt å skaffe staten inntekter. Størrelsen på avgiften er derfor ikke ment å dekke statens kostnader ved tinglysing. Disse kostnadene dekkes av tinglysingsgebyret.

Avgiftsplikten inntrer ved tinglysing av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom, herunder bygning på fremmed grunn og tilhørende festerett til tomta. Avgiften utgjør 2,5 pst. av eiendommens salgsverdi, og minst 250 kroner. Ved tinglysing av førstegangs overføring av hjemmel til eierseksjon eller til fysisk del av eiendom i forbindelse med oppløsning av borettslag og boligaksjeselskaper, betales en fast avgift på 1 000 kroner per hjemmelsoverføring.

Det foreslås ingen satsendringer i avgiften for 2010, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

3.22 Avgifter i telesektoren (kap. 5583 post 70)

Frekvensavgifter

Prising av frekvenser for mobiltelefoni ble foreslått i St.prp. nr. 70 (1995-1996) Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren, og fikk sin tilslutning i Stortinget, jf. Innst. S. nr. 284 (1995-1996). Samferdselsdepartementet stilte krav om en årlig frekvensavgift for første gang i 1998 ved tildeling av frekvenser i 1800 MHz-båndet (DCS/GSM 1800). Det er senere blitt stilt vilkår om årlig frekvensavgift ved nye tillatelser på mobilområdet.

For disponering av frekvenser i 450, 900 og 1800 MHz-båndene bestemmes frekvensavgiften av tildelt frekvensmengde. For disponering av frekvenser i 900 og 1800 MHz-båndene ble avgiften fastsatt til 200 000 kroner per duplex-kanal (2x200 kHz) da den ble tildelt for første gang i 1998. For disponering av frekvenser i 450 MHz-båndet ble avgiften fastsatt til 1 mill. kroner per MHz (duplex) da den ble fastsatt for første gang i 2005.

For disponering av frekvenser til etablering og drift av tredje generasjons mobilsystemer (3 G) ble det i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2000 bestemt å stille vilkår om betaling av en årlig frekvensavgift på 20 mill. kroner per konsesjon fra 2001. Opprinnelig ble det tildelt fire konsesjoner for 3G i Norge, men to av konsesjonene er senere levert tilbake til staten. I forbindelse med ny utlysning av de to ledige konsesjonene sluttet Stortinget seg til forslaget om at frekvensavgiften på 20 mill. kroner årlig per konsesjon skulle videreføres i nye konsesjoner, jf. St.meld. nr. 32 (2001-2002), St. meld. nr. 18 (2002-2003) og Innst. S. nr. 192 (2002-2003). Alle de fire konsesjonene for 3G i Norge er nå tildelt.

Frekvensavgiftene for mobiltelefoni var til og med 2007 nominelt videreført fra tidligere år, noe som førte til en reell reduksjon i avgiftssatsene. Andre særavgifter prisjusteres normalt årlig i forbindelse med budsjettene, med anslått utvikling i konsumprisindeksen. For 2008 ble det vedtatt at frekvensavgiftene skulle oppjusteres på grunnlag av historisk og anslått konsumprisutvikling fra det tidspunkt avgiften ble fastsatt første gang, jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 (2007-2008) avsnitt 4.8.25. Det ble videre vedtatt at frekvensavgiftene skulle prisjusteres årlig på linje med andre særavgifter, og at avgiftssatsene skal fastsettes i plenarvedtaket.

På dette grunnlag foreslås det at frekvensavgiftene økes med anslått prisutvikling i 2010. Gjeldende satser for frekvensavgiftene og forslag for 2010 framgår av tabell 3.4. Det vises til forslag om vedtak om avgift på frekvenser.

Nummeravgifter

Fra 1999 har Post- og teletilsynet lagt ut femsifrede telefonnummer for salg direkte til sluttbrukere. En sluttbruker som får tildelt et femsifret nummer, skal betale en årlig avgift for retten til å inneha og bruke nummeret. De femsifrede numrene er delt inn i forskjellige priskategorier. Avgift per nummer varierer mellom 2 000 kroner og 125 000 kroner per år. Det vises til forslag til vedtak om avgift på frekvenser.

3.23 Inntekter ved tildeling av konsesjoner (kap. 5309 post 29)

Staten kan kreve betaling ved tildeling av eksklusive rettigheter til en ressurs, eksempelvis frekvenstillatelser og tillatelser til oppdrett av laks og ørret. Betalingen kan være fastsatt på forhånd eller bestemmes gjennom bruk av auksjon. Når tildelingen skjer ved auksjon, vil størrelsen på disse inntektene variere avhengig av selskapenes betalingsvilje for de tillatelser som utlyses.

Post- og teletilsynet gjennomførte i 2008 fire auksjoner for å tildele konsesjoner og frekvenser. Det ble utlyst auksjoner i båndene 2680-2690 MHz, 10 GHz, 23 GHz og 1790-1800 MHz. Samlet beløp inntekter fra auksjoner i 2008 seg til 5,4 mill. kroner. Samferdselsdepartementet har fullmakt fra Stortinget til å innhente inntekter for 2009 ved tildeling av konsesjoner for frekvenser. Det er hittil ikke gjennomført auksjoner i 2009, og det budsjetteres ikke med inntekter fra auksjoner i 2009.

På samferdselsområdet legges det i 2010 opp til å tildele ved auksjon frekvensressurser som blir tilgjengelig etter overgang til digitalt fjernsyn (digital dividende). Auksjonen vil omfatte frekvensbåndet 790-862 MHz som utgjør den øvre delen av den digitale dividenden. På det nåværende tidspunkt er det uklart om inntektene vil kunne bokføres i 2010. Det er derfor ikke foreslått bevilgning på denne posten til dette formålet. Det kan videre oppstå flere situasjoner der det er hensiktsmessig å tildele enkelte andre frekvenstillatelser mot betaling. Det foreslås derfor at vedtaket om inntekter ved tildeling av konsesjoner for frekvenser under Samferdselsdepartementet videreføres for 2010.

Det ble tildelt 65 nye oppdrettstillatelser i 2009, hvorav 5 var øremerket til økologisk produksjon. Det ble tildelt 30 tillatelser i de tre nordligste fylkene. Vederlaget ved tildeling av konsesjon var fastsatt til 8 mill. kroner med unntak av Finnmark der vederlaget var 3 mill. kroner. Samlede inntekter fra tildeling av oppdrettstillatelsene i 2009 var 485 mill. kroner. Fylkeskommunene fikk tilskudd på 3 mill. kroner per tildelte oppdrettstillatelse, samlet 195 mill. kroner. I tillegg ble det bevilget 20 mill. kroner til tiltak for villaksen over Miljøverndepartementets budsjett. Det var stor interesse for de utlyste oppdrettstillatelsene, og det kom inn om lag 280 søknader. Ved tildeling ble det lagt vekt på om søker var en mindre aktør og om søker ville legge til rette for økt bearbeiding, jf. forskrift av 12. mars 2009 om tildeling av løyve til havbruk med laks, aure og regnbogeaure.

Etablering av oppdrettsanlegg er konsesjonsregulert, og det betales vederlag ved tildeling av nye lakse- og ørrettillatelser. Regjeringen vil ikke tildele nye tillatelser for oppdrett i 2010, men vil tilby fem pst. økt kapasitet for eksisterende oppdrettstillatelser mot vederlag, jf. omtale i Prop. 1 S (2009-2010) for Fiskeri- og kystdepartementet og forslag til bevilgning på kap. 4030 post 13. Siden Regjeringen ikke vil tildele nye oppdrettstillatelser i 2010 foreslås det ikke å videreføre fullmakten om inntekter ved tildeling av konsesjoner under Fiskeri- og kystdepartementet.

3.24 Avgifter i matforvaltningen (kap. 5576 post 70)

Ved etablering av Mattilsynet ble det innført et tredelt system for finansiering ved hjelp av gebyr og avgifter. Systemet består av gebyr for særskilte ytelser som tilsynet utfører overfor individuelle brukere, gebyr for enkelte tilsyns- og kontrolloppgaver der disse entydig over tid retter seg mot individuelle brukere og avgifter for tilsyn og kontroll som ikke entydig retter seg mot individuelle brukere. Med virkning fra 2007 ble det opprettet et skille mellom inntekter fra gebyr og avgifter under Mattilsynet. Inntekter fra gebyr bevilges på kap. 4115 post 01, mens avgifter i matforvaltningen ble skilt ut i nytt kap. 5576 post 70.

Disse avgiftene er en form for skattlegging som følger prosedyrene i Grunnloven § 75 bokstav a, dvs. at de vedtas at Stortinget for ett år av gangen. I plenarvedtaket er det inntatt hva som avgiftslegges og for de fleste avgiftene også avgiftssatsene. Avgiftene oppkreves av Landbruks- og matdepartementet med hjemmel i særlovgivningen.

Matproduksjonsavgiftene dekker tilsyn og kontroll i hele matproduksjonskjeden. Ordningene dekker også tilsyn og kontroll med dyrevelferd, dyrehelsepersonell og avl knyttet til dyr som inngår i produksjon av næringsmidler.

Matproduksjonsavgiftene er inndelt i 11 ulike avgifter. Avgiftsnivået avhenger av om det er norsk eller importert vare. For de norskproduserte varene avhenger avgiftsnivået av om varene er animalia (varer fra dyreriket) eller vegetabilia (varer fra planteriket). For animalia avhenger avgiftsnivået i tillegg av om det er landbaserte varer eller fisk/sjømat. Satsene i forslaget til avgiftsvedtak er i prosent av verdi, med unntak for kjøtt, melk og fisk. Disse har avgiftssatser basert på vekt/volum. For importerte varer skiller avgiftene mellom råvarer og halvfabrikata/ferdigvarer.

Det innkreves i tillegg egne avgifter for tilsyn og kontroll med drikkevann (vannverk), kosmetikk, fôr til dyr utenom matproduksjon og planter som ikke er mat.

Stortingets vedtak gir Landbruks- og matdepartementet myndighet til å oppkreve matproduksjonsavgift opp til et maksimalt nivå. Avgiftssatsene i matforvaltningen fastsettes med sikte på å nå budsjetterte inntektskrav. Det blir ikke lagt opp til endringer i avgiftsnivået i 2010.

For nærmere omtale av avgiftene vises det til Prop. 1 S (2009-2010) for Landbruks- og matdepartementet.

3.25 Omgjøring av sektoravgifter

Avgift knyttet til andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum

Under Nærings- og handelsdepartementets område kreves det inn en sektoravgift på utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster. Inntekten føres på kap. 5574, men den har ingen motpost på statsbudsjettets utgiftsside. Avgiften oppfyller dermed ikke de kriterier som følger av Finansdepartementets rundskriv R-112/2006 av 16. juni 2006 for å kunne defineres som sektoravgift. På bakgrunn av dette foreslås sektoravgiften omdefinert til en ordinær særavgift fra og med 2010. Det foreslås at avgiften budsjetteres på kap. 5551, post 70, og fastsettes i et eget avgiftsvedtak.

Avgiften er utelukkende knyttet til tildeling av konsesjoner med hjemmel i lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster. Avgiften omfatter ikke bergverksressurser på land.

Konsesjonene blir tildelt av Nærings- og handelsdepartementet. Det er kun gitt to konsesjoner etter loven, en til Norcem AS og en til Hammerfall Dolomitt AS. I konsesjonene er det fastsatt vilkår for beregning og innbetaling av avgiften som beregnes på grunnlag av en avgift per tonn uttatt masse. Det er Direktoratet for mineralforvaltning som står for innkrevingen. Inntektene for 2010 anslås, som i 2008 og 2009, til om lag 1 200 000 kroner.

Avgift på plantevernmiddel

Under Landbruks- og matdepartementets område kreves det inn en sektoravgift på plantevernmiddel. Avgiften oppfyller ikke de kriterier som følger av Finansdepartementets rundskriv R-112/2006 av 16. juni 2006 for å kunne defineres som sektoravgift. Avgiften foreslås på denne bakgrunn omdefinert til en ordinær særavgift fra og med 2010. Det foreslås at avgiften budsjetteres på kap. 5550 post 70, og fastsettes i et eget avgiftsvedtak.

Avgiften er en miljøavgift som er hjemlet i lov 19. desember 2003 om matproduksjon og mattrygghet mv. § 21 tredje ledd. Nærmere regler om beregning av avgiften er fastsatt i forskrift 26. juli 2004 nr. 1138 om plantevernmidler § 30.

Miljøavgiften er et av flere virkemidler for å nå nasjonale og internasjonale miljømål. Gjennomføringen av tiltakene er dokumentert i systemet med resultatkontroll i jordbruket. Plantevernmiddel blir plassert i sju avgiftsklasser i forhold til helse- og miljørisiko. Avgiften er arealbasert og differensiert etter midlenes risiko for helse- og miljøskader. En femårig handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel ble avsluttet i 2008, og en ny handlingsplan for perioden 2010-2014 vil bli vedtatt høsten 2009. Ifølge Landbruks- og matdepartementet viser omsetningstallene at det brukes plantevernmiddel med lavere miljø- og helserisiko etter at avgiftssystemet ble lagt om i 1999. Den nye handlingsplanen slår fast at Mattilsynet skal gjennomgå avgiftssystemet, med tanke på å foreslå forbedringer. Inntektene for 2010 anslås, som i 2009, til 65 millioner kroner.