Kap. 700 Helse- og omsorgsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementets mål er å utforme en helhetlig og effektiv politikk for helsetjenester (primærhelsetjenester og spesialisthelsetjenester), pleie- og omsorgstjenester, tiltak for rusmiddelavhengige og å fremme folkehelsearbeidet.

Departementet har ansvar innenfor følgende hovedområder:

• folkehelse

• primærhelsetjeneste

• spesialisthelsetjeneste

• pleie- og omsorgstjenester

• tannhelse

• psykisk helse

• rus og helse

• habilitering og rehabilitering

• alternativ behandling

• pasientrettigheter

• legemidler

• bioteknologi og bioetikk

• helseberedskap

Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for følgende underliggende virksomheter og foretak:

• Helsedirektoratet

• Nasjonalt folkehelseinstitutt

• Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

• Norsk pasientskadeerstatning

• Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

• Statens helsetilsyn

• Statens institutt for rusmiddelforskning

• Statens legemiddelverk

• Statens strålevern

• Helse Nord RHF

• Helse Midt-Norge RHF

• Helse Sør-Øst RHF

• Helse Vest RHF

• Norsk Helsenett SF

• AS Vinmonopolet

• Kompetansesenter for IT i helse- og sosialsektoren AS (under avvikling)

Følgende nemndsekretariater er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet:

• Sekretariat for Bioteknologinemnda

• Sekretariat for Statens helsepersonellnemnd

• Klagenemnda for behandling i utlandet

• Preimplantasjonsdiagnostikknemnda for behandling i utlandet

• Sekretariat for Pasientskadenemnda

• Sekretariat for Vitenskapskomiteen for mattrygghet

• Klagenemnda for Vinmonopolets innkjøp

I sesjonen 2010–2011 er det lagt fram følgende for Stortinget i tillegg til de faste budsjettproposisjonene:

• Prop. 32 S (2010–2011) Om endringer i statsbudsjettet for 2010 under Helse- og omsorgsdepartementet

• Prop. 48 L (2010–2011) Endringer i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. og lov 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet

• Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

• Prop. 107 L (2010–2011) Endring i legemiddelloven

• Prop. 129 S (2010–2011) Endringar i statsbudsjettet for 2011 under Helse- og omsorgsdepartementet (takstoppgjera for legar, psykologar og fysioterapeutar)

• Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015)

Kap. 5572 Sektoravgifter under Helse- og omsorgsdepartementet

Kap. 702 Beredskap

Helseberedskapens formål er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid.

Helseberedskap er en del av regjeringens samlede innsats for samfunnssikkerhet. De siste årene er beredskapen stilt overfor situasjoner av svært ulik karakter og omfang. Alvorlige hendelser som terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, katastrofen i Japan i mars 2011, vulkanutbruddet på Island i 2010 og pandemien i 2009 har stilt nye krav til samfunnssikkerhet og beredskap og viser behovet for nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

Helseberedskap er integrert i de ulike fagområdene og finansieres i hovedsak over ordinære driftsbudsjetter, kap. 703, 710, 715, 719, 720, 732 og 750. Hovedinnsatsområdene er:

• Å styrke sektorens krisehåndteringsevne basert på erfaringer fra øvelser og hendelser

• Å arbeide for en robust beredskap mot atomulykker og andre hendelser som kan innebære ioniserende stråling eller spredning av radioaktivitet, beredskap mot pandemier og andre biologiske hendelser, og beredskap mot kjemiske hendelser

• Å arbeide for en robust forsyningssikkerhet i helsetjenesten og næringen

• Å styrke det nasjonale og internasjonale helseberedskapssamarbeidet

Mål for 2012:

• Helsemyndighetene vil legge til rette for at beredskapsplanene i sektoren har god kvalitet og vil legge til rette for og delta i øvelser nasjonalt og internasjonalt

• Mattilsynet vil prioritere tilsyn med drikkevannsanlegg og bruke nødvendige virkemidler overfor vannverk som ikke oppfyller regelverket for levering av drikkevann

• Helsemyndighetene vil gjennomgå og følge opp erfaringene fra helsesektorens håndtering av terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011

• Helsemyndighetene følger opp bestemmelsene i ny folkehelselov om beredskap ved helseskadelige miljøhendelser. Helsemyndighetene reviderer Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa og Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan

• Behovet for en egen plan mot særlig alvorlige smittsomme sykdommer, vil også bli vurdert. Gjennomgang av legemiddelberedskapen foretas også

• Regjeringen oppgraderer atomberedskapen i lys av nye trusselvurderinger

• Helsemyndighetene gjennomgår og vil følge opp erfaringene fra katastrofen i Japan, med jordskjelv, flodbølge og atomulykke ved Fukushima Daiichi-kjernekraftverket

• Helsemyndighetene vil videreutvikle sivilmilitært samarbeid og norsk deltakelse i internasjonale fora, bl.a. innenfor Norden, EU, WHO, IAEA og Nato

Krisehåndteringsevne

Helsetjenesten er sentral i de fleste beredskapssituasjoner. Ansvaret for beredskap følger av lov om helsemessig og sosial beredskap, som bl.a. pålegger kommuner, regionale helseforetak, sykehus og staten å ha beredskapsplaner. Tilsvarende gjelder vannverk, Mattilsynet og næringsmiddellaboratorier. Spesialisthelsetjenesteloven, smittevernloven, matloven, strålevernloven, ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og ny lov om folkehelsearbeid inneholder egne beredskapsbestemmelser.

Det er nå ti år siden lov om helsemessig og sosial beredskap trådte i kraft. Alle regionale helseforetak, helseforetak og de fleste kommuner har bekreftet å ha planer etter denne loven og smittevernloven. Om lag 75 pst. av vannverkene har rapportert til Mattilsynet at de har beredskapsplan etter lov om helsemessig og sosial beredskap og matloven. Hovedtyngden av befolkningen i Norge mottar vann fra store vannforsyningssystemer med god kvalitet og gode beredskapsplaner. En del, særlig mindre vannverk, har mangler i sine beredskapsplaner. Gammelt ledningsnett utgjør for øvrig den viktigste sikkerhetsutfordringen.

Helsedirektoratet, Statens strålevern og fylkesmennene gir veiledning til kommuner, regionale helseforetak og helseforetak, og bistår med øvelser og kompetansetiltak. Helsetilsynet fører tilsyn med etterlevelse av lovverket. Mattilsynet følger på tilsvarende måte opp vannverkene. Beredskapsplanene utvikles løpende på basis av analyser, øvelser og reelle hendelser.

Kjernefysiske, kjemiske og biologiske hendelser, inkludert pandemi

Helsemyndighetene har over flere år etablert tiltak for å møte kjernefysiske, kjemiske og biologiske hendelser, bl.a. en landsfunksjon for behandling av nbc-skader ved Oslo Universitetssykehus HF, overvåknings-, måle- og analysekapasiteter, ulike innsatsteam, øvelser og kompetansetiltak for å vedlikeholde og utvikle beredskapen på området.

Statens strålevern leder og ivaretar sekretariat for Kriseutvalget for atomberedskap i tråd med kgl. res. av 17. februar 2006 om Atomberedskap, sentral og regional håndtering. Statens strålevern var strålevernfaglig rådgiver for Utenriksdepartementet under katastrofen i Japan i mars i 2011 mens Helsedirektoratet var helsefaglig rådgiver for Utenriksdepartementet i saken.

Helsemyndighetene følger opp bestemmelsene i ny folkehelselov om beredskap ved helseskadelige miljøhendelser. Nasjonalt folkehelseinstitutt har etablert beredskapsgrupper med fageksperter som skal bistå ved miljøhendelser.

I samråd med Helse- og omsorgsdepartementet ga Justisdepartementet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i mars 2010 i oppdrag å samordne en gjennomgang av den nasjonale håndteringen av influensa A (H1N1). Formålet var å dra lærdom av de nasjonale erfaringene. Gjennomgangen ble utført i dialog med berørte aktører. DSB finner at den overordnede styringen og koordineringen av pandemien i hovedsak var ivaretatt på en god måte og at myndighetenes håndtering av pandemien i overveiende grad ble gjennomført i tråd med den strategien som var lagt i Pandemiplanen fra 2006. DSB peker samtidig på forhold som kan bidra til å styrke beredskapen slik at en står bedre rustet ved neste pandemi. Dette omhandler bl.a. større grad av formalisering av samarbeidsforhold og ytterligere klargjøring av ansvarsforhold for å sikre kvalitet i beslutningene, nasjonalt og lokalt. Videre at det bør planlegges for mer robuste opplegg på områder som bl.a. vaksinedistribusjon. Med bakgrunn i forholdene DSB har avdekket har de kommet med 25 konkrete anbefalinger. I tillegg til DSBs gjennomgang, foreligger det flere gjennomganger nasjonalt og internasjonalt av håndteringen av pandemien i 2009/2010. Erfaringene gjenomgås nå samlet med tanke på å revidere Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa. Helsedirektoratet har fått oppdrag om å lage utkast til en revidert plan i samarbeid med Folkehelseinstituttet og andre relevante aktører. En viktig komponent i en ny strategi vil være en ny pandemivaksineavtale. Nasjonalt folkehelseinstitutt utreder alternative avtalemodeller. Norge deltar i en ad hoc-gruppe under EU som utreder spørsmålet om en felles innkjøpsavtale for en ny pandemivaksine.

Forsyningssikkerhet

Helsedirektoratet har ansvar for å koordinere sektorens forsyningssikkerhet. Som supplement til helsetjenestens og næringens beredskap forvalter Helsedirektoratet avtaler med grossister om nasjonale beredskapslagre av legemidler og medisinsk materiell som bevilgningen dekker.

Kommuner og helseforetak skal som del av helseberedskapen ha tilfredsstillende sikkerhet for forsyning av materiell og legemidler for å sikre forsvarlige tjenester ved kriser og katastrofer.

Apotekloven pålegger apotek leveringsplikt for forhandlingspliktige varer. Grossistforskriften fastslår grossistenes plikt til å føre det utvalg av legemidler som etterspørres i det norske markedet, og at de som hovedregel skal kunne levere legemidlene til landets apotek innen 24 timer. Statens legemiddelverk forvalter legemiddelloven og apotekloven. EU-lovgivning, implementert i norsk rett, pålegger legemiddelfirmaer med markedsføringstillatelse meldeplikt til myndighetene om midlertidig eller permanent avbrudd i legemiddelforsyningen.

Nasjonalt folkehelseinstitutt har ansvar for nasjonal vaksineforsyning og holder et beredskapslager av vaksiner og andre særskilte legemidler som immunglobuliner og sera.

Helseberedskapssamarbeid nasjonalt og internasjonalt

Departementet deltar fast i regjeringens kriseråd. Departementet har ansvar for samarbeidsorganer som Helseberedskapsrådet, Pandemikomiteen og Kriseutvalget for atomberedskap.

Norge deltar i Verdens helseorganisasjon (WHO) og Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) globale samarbeid om overvåking, analyse, varsling og reaksjonsformer ved utbrudd av smittsomme sykdommer og strålingsrelaterte hendelser.

WHOs internasjonale helsereglement (IHR 2005) gir retningslinjer for varsling og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, som pandemier og kjemikaliehendelser. Norge har gjennomført deler av reglementet i norsk rett og arbeider med resterende implementering. Ny folkehelselov gir hjemmelsgrunnlag for implementering av de resterende delene av reglementet. Nasjonalt folkehelseinstitutt er nasjonalt IHR-kontaktpunkt i Norge. Norges deltakelse i WHO/Unece-protokollen om vann og helse kan videre bidra til bedre beredskap på drikkevannsområdet, gjennom fastsettelse av nasjonale mål.

Norge samarbeider også med EU og Nato på helse- og mattrygghetsområdet, bl.a. i EUs Health Security Committee, EUs senter for forebygging og kontroll av sykdommer (ECDC) og EUs myndighet for næringsmiddeltrygghet (Efsa). Nordisk helseberedskapsavtale omfatter gjensidig informasjonsutveksling og assistanse ved kriser og katastrofer.

Kap. 703 Internasjonalt samarbeid

Formålet med Norges internasjonale helsesamarbeid er å fremme allmenn folkehelse og ivareta norske helsepolitiske hensyn i internasjonal sammenheng.

Stadig flere helseutfordringer er grenseoverskridende. Historisk har de grenseoverskridende helseutfordringene vært infeksjonssykdommer. I dag har kroniske sykdommer overtatt denne rollen. Det har sammenheng med økt levealder og at det dermed blir flere eldre. Tobakksbruk, skadelig bruk av alkohol, usunt kosthold, manglende fysisk aktivitet, overvekt og fedme er også viktige faktorer for å utvikle kroniske sykdommer. Helsesystemer i Norge og andre land og verdensdeler utfordres også av økt mobilitet av helsearbeidere og pasienter. Folkehelsen utfordres videre av klimaendringer og miljøforhold verden over. Samtidig er det en tendens at internasjonale normer og regler blir mer forpliktende og berører den nasjonale helsepolitikken.

Norge må derfor delta i de fora hvor helsepolitiske beslutninger fattes for å fremme norske helseinteresser og bidra til at nasjonale tiltak utvikles i sammenheng med verden omkring. Gjennom samarbeid kan en også dra nytte av andre lands erfaringer og løsninger.

Internasjonalt helsesamarbeid er integrert i de ulike fagområdene og finansieres i hovedsak over ordinære driftsbudsjetter. Hovedområder er FN/WHO, EU/EØS, nordisk samarbeid og Barentssamarbeidet. Norge har bilaterale avtaler med Russland og Kina.

Mål for 2012:

• støtte reformarbeidet i WHO og WHOs normative arbeid globalt

• fremme norske helsepolitiske hensyn ved å delta aktivt i EUs ulike prosesser, programmer og byråer på helse- og mattrygghetsområdet

• delta i samarbeidet i Europarådet i tråd med norske interesser

• ivareta formannskapet i Nordisk Ministerråd

• ivareta norsk formannskap i Barents helse- og sosialsamarbeid, gjennomføre nytt Barents helse- og sosialsamarbeidsprogram og videreføre helsesamarbeidet med Russland

• ivareta helsepolitiske hensyn i internasjonale handels- og samarbeidsavtaler

FN/WHO

Mål for 2012 er aktivt å støtte oppunder WHOs reformarbeid. Reformagendaen innebærer sterkere fokus på kjerneoppgaver, resultatbasert budsjettering og styring, klargjøring av roller og ansvar mellom de tre organisasjonsnivåene, bedre effektivitet på landnivå og styrking av WHOs rolle i forhold til bredden av aktører i global helse.

Verdens helseorganisasjon (WHO) er, som FNs særorganisasjon på helse, en sentral arena for Norges internasjonale helseengasjement. Norge gir, over Utenriksdepartementets bistandsbudsjett, bidrag til WHO i form av kontingent og frivillige bidrag.

Helse- og omsorgsministeren representerer Norge i WHOs styrende organer.

Norge har i perioden 2010–2013 en plass i WHOs styre. Det er utarbeidet en norsk strategi for styreperioden som fastsetter overordnede mål og prioriteringer for det norske WHO-arbeidet.

Norge skal i styreperioden bidra til å styrke WHO som ledende, normativ organisasjon for global helse. Med utgangspunkt i målet om helse i alle politikkområder skal WHO bidra til å tydeliggjøre helsefaglige hensyn. Norge skal gjennom WHO bidra til utbygging av universell tilgang til helsetjenester basert på den grunnleggende retten til helsetjenester for alle gjennom helsefremmende livsbetingelser og styrking av helsesystemer.

Norge vil i styreperioden spesielt arbeide for å:

• bedre WHOs budsjett og styringsmekanismer

• fremme global helseforskning som grunnlag for kunnskapsbasert politikk

• styrke helsesystemer, herunder tilgang på helsepersonell

• styrke WHOs arbeid med ikke-smittsomme sykdommer

• styrke WHOs arbeid med smittsomme sykdommer og helsesikkerhet.

FNs statsoverhoder har satt ikke-smittsomme sykdommer på dagsorden til FNs generalforsamling i New York i september 2011. Norsk nasjonal politikk for forebygging av ikke-smittsomme sykdommer reguleres av norsk folkehelsepolitikk. Norsk folkehelsepolitikk har en bred tilnærming med en kombinasjon av en rekke strukturelle, befolkningsrettede og individrettede tiltak. I internasjonal sammenheng gjør dette at Norge kan vise til gode erfaringer og være en pådriver for det internasjonale forebyggingsarbeidet på dette området. Norge var vertskap for WHO Europaregionens konsultasjon om ikke-smittsomme sykdommer i Oslo i november 2010 hvor 53 land var representert. Norge deltok også aktivt på WHOs globale ministermøte i Moskva i april og på Verdens helseforsamling i mai 2011.

Internasjonalt helsereglement (IHR 2005) gir retningslinjer for varsling og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, bl.a. ved pandemier og kjemikaliehendelser. Norge har gjennomført deler av reglementet i norsk rett og arbeider med resterende implementering. Ny folkehelselov gir hjemmelsgrunnlag for implementering av de resterende delene av reglementet. Nasjonalt folkehelseinstitutt er nasjonalt IHR-kontaktpunkt i Norge.

WHOs medlemsland vedtok i mai 2011 et globalt rammeverk for pandemisk influensa beredskap og respons som skal sikre umiddelbar deling av virus gjennom etablerte FN-kanaler for å utvikle vaksiner mot influensa. Dette er nødvendig for et globalt smittevern tilgjengelig for alle. Norge har vært pådriver i forhandlingene og støtter WHOs rolle.

Norge deltar aktivt i miljø- og helseprosessene i regi av WHO, herunder gjennomføring av WHO/Unece-protokollen om vann og helse hvor Norge ivaretar lederskapet for byrået i perioden 2011–2013. Norge har sluttet seg til og bidrar til oppfølgingen av Parmaerklæringen fra 2010 som ble vedtatt på WHOs 5. ministerkonferanse for miljø og helse i Europa. Erklæringen innebærer sterkere politisk innflytelse og legger økt vekt på konsekvenser av klimaendringer på fysiske og sosiale miljøfaktorer.

Departementet koordinerer Norges internasjonale arbeid med narkotikaspørsmål og deltar i det styrende organet for FNs narkotikasamarbeid, FNs narkotikakommisjon (CND). Norge gir bistand til FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).

EU og EØS

Mål for 2012 er å fremme norske helsepolitiske hensyn ved å delta aktivt i EUs ulike prosesser, programmer og byråer på helse- og mattrygghetsområdet.

Et prioritert område er direktivet om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester, som ble vedtatt i EU den 24. april 2011. Direktivet gir regler om når en pasient skal få tilbakebetalt utgifter til helsehjelp pasienten har valgt å få utført i et annet EØS-land. Reglene skaper større forutsigbarhet for pasientene, samtidig som norske myndigheter har vært opptatt av at det enkelte land må kunne opprettholde en sterk offentlig og desentralisert helsetjeneste. Den nye refusjonsordningen for helsehjelp i andre EØS-land, som ble innført i Norge fra årsskiftet, ivaretar langt på vei direktivets regler om refusjon. Det utredes hvilke konsekvenser en ev. gjennomføring av direktivet vil ha for Norge.

EUs nye forordning om matinformasjon innfører krav om obligatorisk merking av næringsinnhold for matvarer til forbruker. Dette regelverket vil bli innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Norge vil arbeide for å påvirke hvilke påstander om ernærings- og helseeffekter som kan knyttes til mat, i ht. det EØS-baserte påstandsregelverket.

Norge er forpliktet til å gjennomføre regler om markedsføring og standarder for legemidler og næringsmidler. Tilsvarende gjelder direktivet om kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer til transplantasjon (organdirektivet).

Det arbeides med å få innlemmet i EØS-avtalen EUs regelverk for ny mat og genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer. Regjeringen vil legge fram en proposisjon om disse rettsaktene når sakene er avklart gjennom beslutning i EØS-komiteen.

Norge deltar i EUs tredje generasjon av helseprogram (2008– 2013) jf. St.prp. nr. 36 (2007–2008) om programdeltakelsen, jf. Innst. S. nr. 217 (2007–2008). Norge er representert i programkomiteen og flere arbeidsgrupper. Norske fagmiljøer deltar i flere prosjekter.

Norske myndigheter deltar i Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (Efsa) og EU-byrået for godkjenning av legemidler, European Medicines Agency (Ema). Norge er medlem i EUs narkotikaovervåkingssenter, The European Monitoring Center for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA). Senteret samler inn og analyserer data, driver utviklingsarbeid for å forbedre sammenliknbarheten av data på tvers av grenser, og formidler og distribuerer informasjon. Efta-landene deltar i EUs narkotikaprogram Drug Prevention and Information 2007–2013. Programmet støtter prosjekter som kan bidra til å forebygge og redusere avhengighet og skadevirkninger ved bruk av narkotiske stoffer.

EU-landene har et nært samarbeid om helseberedskapsspørsmål. Hovedarbeidet skjer gjennom Health Security Committee (HSC). Norge deltar i samarbeidet, som bl.a. utvikler felles standarder og krisehåndteringsverktøy, og i nettverk for informasjon og varsling om bruk av nbc-midler. Videre deltar Norge i EUs senter for forebygging og kontroll av sykdommer (ECDC) i Stockholm. ECDC er bl.a. ansvarlig for smittevernovervåkning, varsling og vitenskapelig basert rådgivning om håndtering av sykdomsutbrudd. Senteret har så langt vist seg svært verdifullt for bl.a. norsk pandemiberedskap.

Norge deltar i oppfølgingen av EUs hvitbok om kosthold og fysisk aktivitet, bl.a. gjennom deltakelse i High Level Group on Nutrition and Physical Activity og gir innspill til EUs diskusjoner vedrørende kloning av dyr og nanoteknologi. Norge deltar også i EUs alkoholspolitiske strategi.

Norge deltar i EFTAs arbeidsgruppe for folkehelse. Arbeidsgruppen samler Efta-statene for å diskutere aktuelle EU/EØS-saker, som f.eks. Efta-statenes deltakelse i EUs helseprogram 2008–2013.

Ny avtale om videreføring av EØS-finansieringsordninger for perioden 2009–2014 ble formelt undertegnet 28. juli 2010. Norge har gjennom avtalen forpliktet seg til å bidra med nær 15 mrd. kroner 2009–2014. Midlene skal støtte programmer og prosjekter innen en rekke sektorer, bl.a. helsesektoren.

Europarådet

Mål for 2012 er å delta i samarbeidet i Europarådet i tråd med norske interesser.

Helsearbeidet under Europarådet er på flere områder et viktig supplement til arbeidet som foregår i EU. Norge vil fra 2012 delta i komiteen for sosial samhørighet da Helsekomiteen legges ned. Norge er representert i komiteen for bioetikk. Videre bidrar Norge i utarbeidelse av retningslinjer for kosmetikk og matkontaktmaterialer og har eksperter i komiteene for blodsikkerhet, organtransplantasjon og komiteen for legemidler og legemiddelbehandling under delavtalen for den europeiske farmakopeen. Norge leder flere av disse ekspertgruppene. Norge deltar i den europeiske farmakopeen og i Pompidougruppen, som er Europarådets tverrfaglige samarbeidsgruppe for narkotikaspørsmål på ministernivå.

Nordisk Ministerråd

Mål for 2012 er å ivareta norsk formannskap i Nordisk Ministerråd.

En hovedprioritering for det nordiske arbeidet vil være å ivareta samarbeidet under Ministerrådet for sosial- og helsepolitikk og Ministerrådet for fiskeri og havbruk, jordbruk, næringsmidler og skogbruk. Prioriterte områder er kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, aktiv aldring, IKT og velferdsteknologi, folkehelse med bl.a. mattrygghet, sunt kosthold og aktiv livsstil, samarbeid om kliniske multisenterstudier og gjensidig informasjonsutveksling om helsepersonell som har fått alvorlige reaksjoner i forhold til yrkesutøvelse.

Det nordiske helse- og mattrygghetssamarbeidet er en viktig arena for samarbeid mellom naboland, bl.a. om helsetjenester, mattrygghet, beredskap og krisehåndtering. De nordiske landene arbeider for å løse grensehinderproblemer mellom landene. Den nordiske arenaen er også en viktig plattform for samarbeidet inn mot EU og WHO.

Den nordlige dimensjon, Barents- og Russlandssamarbeidet

Mål for 2012 er å ivareta norsk formannskap i Barents helse- og sosialsamarbeid, implementere nytt Barents helse- og sosialsamarbeidsprogram og videreføre det bilaterale norsk-russiske helsesamarbeidet.

Norge spiller en aktiv rolle i det regionale helsesamarbeidet i nordområdene. Samarbeidet foregår først og fremst gjennom Den nordlige dimensjons partnerskap for helse og livskvalitet (NDPHS) og Barents helse- og sosialsamarbeid. NDPHS arbeider for å bedre helsesituasjonen i regionen ved å bekjempe smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer og fremme en sunn livsstil. Barentssamarbeidet legger særlig vekt på hiv/aids og tuberkulose. I samarbeid med Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og politidepartementet er det herunder samarbeid om tiltak for utsatte barn og unges helse i fengsler.

Norge har en bilateral helseavtale med Russland fra 1994, som følges opp gjennom et norsk-russisk helsesamarbeidsprogram signert i 2009. Programmet omfatter bl.a. organisering av helsetjenesten, folkehelse, forebygging av infeksjonssykdommer og skadelig bruk av alkohol.

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter, på vegne av Utenriksdepartementet, en tilskuddsordning til samarbeidsprosjekter under Barents helsesamarbeid og NDPHS.

Andre internasjonale organisasjoner og avtaler

Mål for 2012 er å ivareta helsepolitiske hensyn i internasjonale handels- og samarbeidsavtaler.

Globalt er Norge gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) forpliktet på flere områder som angår helse, bl.a. regler for handel med varer og tjenester. Norge deltar i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og økonomisk utvikling (OECD) på helse- og mattrygghetsområdet.

Norge har et bilateralt helsesamarbeid med Kina. En prioritert oppgave i 2012 vil være å arbeide for undertegning av en ny handlingsplan under Kina-samarbeidet. Et viktig element i samarbeidet med Kina vil være utvikling av helsesystemer, og særlig primærhelse. Andre sentrale områder er e-helse og forebyggende folkehelsearbeid.

Norge er partner og bidragsyter til European Observatory sammen med Sverige, Finland, Spania og Hellas, WHOs Europakontor, Verdensbanken, The European Investment Bank, Open Society Institute, London School of Economics samt London School of Hygiene & Tropical Medicine. Formålet er, gjennom sammenliknende studier, å gjøre kunnskap og erfaringer fra ulike helsesystemer tilgjengelig som grunnlag for politikkutforming.

Kap. 3703 Internasjonalt samarbeid

Kap. 710 Nasjonalt folkehelseinstitutt

Følgende bevilgninger foreslås flyttet:

• 78,7 mill. kroner fra kap. 260, post 50 og kap. 440, post 01, til kap. 710, post 01, knyttet til overføring av Rettsmedisinsk institutt til Nasjonalt folkehelseinstitutt, jf. Prop. 74 S (2010–2011) og Innst. 320 S (2010–2011)

• 4 mill. kroner fra kap. 718, post 21 og kap. 719, post 21 til kap. 710, post 01, knyttet til instituttets arbeid med å følge opp folkehelseloven

Nasjonalt folkehelseinstitutt er landets fagmyndighet på områdene smittevern, miljømedisin, epidemiologi, psykisk helse, rettstoksikologi, rettsmedisin og rusmiddelforskning. Instituttet er nasjonal kompetanseinstitusjon for myndigheter, helsetjeneste, rettsapparat, påtalemyndighet, politikere, media og publikum. Instituttet skal ivareta eksisterende internasjonale forpliktelser og bistå departementet med ivaretakelse av norske interesser og forpliktelser internasjonalt.

Formålet for instituttets virksomhet er å bidra til bedre helse og livskvalitet, og ivareta befolkningens rettssikkerhet. Instituttet skal drive helseovervåking for å følge befolkningens helsetilstand. Instituttet skal videre utrede, gi vitenskapelig baserte råd og formidle kunnskap om hva samfunnet kan gjøre for å skape gode og sunne levekår, hva samfunnet kan gjøre for å forebygge sykdom og helseskade, og hva en selv kan gjøre for å ta vare på egen helse.

Oversikt over befolkningens helse

Oversikt over utviklingen i helsesituasjonen er nødvendig for å kunne drive et effektivt folkehelsearbeid. Det er et stort behov for oppdatert informasjon av god kvalitet om helse og sykdomsutvikling. Instituttet vil videreføre arbeidet med å forbedre de eksisterende helseregistrene, styrke personvernet og etablere nye former for datainnhenting som kan gi et mer fullstendig bilde av helsen i den norske befolkningen, jf. omtale av Nasjonalt helseregisterprosjekt kap. 782.

I 2011 har arbeidet med å etablere Hjerte-karregisteret vært prioritert. Det vil om kort tid kunne gi oppdatert informasjon om hjerte-karsykdommer. I 2012 vil instituttet arbeide videre med å utvikle tjenesten. Sykdomspulsen som vil kunne gi fortløpende oversikt over smittsomme sykdommer i landet ved å hente inn anonymiserte data fra primærhelsetjenesten.

Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister (Reseptregisteret) inneholder statistikk over bruken av legemidler på resept i Norge. I dag samles det bare inn data om forskrivninger via apotek. I tillegg skal instituttet vurdere om registeret skal utvides med informasjonen om legemiddelbruk i sykehus.

Instituttet har etter en studie av anonymiserte tannhelsedata utarbeidet en rapport vedrørende etablering av et evt. Nasjonalt tannhelseregister. En tannhelsemodul er inkludert i pilotering av en europeisk undersøkelse hvor instituttet i 2011 samarbeider med 15 andre europeiske land om utvikling og gjennomføring av en helseundersøkelse etter felles retningslinjer.

Overvåkingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS) viser at vaksinasjon mot pneumokokksykdom har vært effektiv. Etter at vaksinen ble tatt inn i barnevaksinasjonsprogrammet i 2006, har antallet registrerte tilfeller systemisk pneumokokksykdom gått sterkt ned. Forekomsten av de seksuelt overførbare sykdommene syfilis og gonoré har derimot økt betydelig. Tallene har ikke vært høyere siden overvåkingen startet i 1993.

Instituttet følger opp nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner og antibiotikaresistens i helsetjenesten, og skal etablere et nasjonalt system for virusresistens. Norsk overvåkningssystem for infeksjoner i sykehustjenesten (Nois) viser at tallet på sykehusinfeksjoner ligger stabilt på rundt 6 pst. Forekomsten av multiresistente stafylokokker er imidlertid økende. Det legges opp til å inkludere registreringer fra sykehjem i Nois i løpet av 2012.

Instituttet mottok i 2010 over 200 meldinger om utbrudd av smittsomme sykdommer. Enkelte utbrudd fikk større omfang, f.eks. utbruddet av meslinger i Oslo og den vannbårne harepesten.

Det gjennomføres en studie med langtidsoppfølging av 3000 kvinner som er rekruttert i sammenheng med influensaepidemien for å finne ut hvordan influensa i svangerskapet virker inn på den gravides helse og barnets utvikling, og betydningen av å ha blitt vaksinert i svangerskapet. De første resultatene vil foreligge fra utgangen av 2011.

Instituttet inngikk i 2010 et samarbeid med Oslo universitetssykehus om et nytt lager for forskningsbiobanker. Lageret ble offisielt åpnet i 2011 og er første steg på veien til etablering av et regionalt biobanksenter for helseregion Sør-Øst. Biobanken er et viktig hjelpemiddel i forskning og kan benyttes av forskere i hele Norge. I 2011 installerer instituttet et automatisert lager for DNA. Det vil gjøre det vesentlig enklere å bruke biobanken til forskningsprosjekter.

Instituttet har publisert flere rapporter om psykisk helse i 2011. I 2012 vil instituttet utarbeide nyhetsbrev til kommunene med oppdatert kunnskap og råd om psykisk helse.

Folkehelseinstituttet vil i samarbeid med Helsedirektoratet styrke arbeidet med å kvalitetssikre informasjonen i Norsk pasientregister slik at registeret blir bedre egnet til forskningsformål og til å følge utviklingen i behandling av psykiske lidelser i Norge.

Folkehelseinstituttet samarbeider med Mattilsynet om bivirkninger ved bruk av kosmetikk. Utover nasjonale tiltak arbeider norske myndigheter aktivt i internasjonale fora som EU og Europarådets ekspertgrupper for å få forbud mot stoffene. Det vises til nærmere omtale om kosmetikk under kap. 711.

Forskning

Folkehelseinstituttet har en omfattende forskningsvirksomhet på hele folkehelsefeltet og samarbeider med en rekke andre forskningsmiljøer både innenlands og utenlands.

Instituttet har som mål å styrke forskningen på diabetes, hjerte- og karsykdommer, Alzheimers sykdom, smertelidelser, utviklingsforstyrrelser, angst og depresjon. Siden Norge i årene framover kommer til å få stadig flere eldre, vil instituttet styrke forskningen på eldres helse. Instituttet vil gjennomføre sykdomsbyrdeanalyser for å kunne dokumentere hvor stor belastning de ulike lidelsene utgjør for pasientene, pårørende og samfunnet. Videre arbeider instituttet med å dokumentere sosiale forskjeller i helse og sammenhengen mellom levekår og helse.

Den første fasen av forskningsprosjektet om oppmerksomhetsforstyrrelsen ADHD hos førskolebarn blir sluttført i 2011. Instituttet vil i 2012 skaffe ytterligere kunnskap om sammenhenger mellom barns språklige utvikling og psykisk helse, og mellom barns språklige ferdigheter og barnehagebruk. I 2012 vil instituttet satse sterkere på forskning på effekt av tiltak for å forebygge psykiske problemer og lidelser.

I 2011 vil instituttet legge fram en rapport om ev. helseeffekter av elektromagnetisk stråling. Dette har vært utredet av et departementsoppnevnt fagekspertutvalg.

Instituttet har undersøkt om det er sammenheng mellom veitrafikkstøy på natt og hjerteproblemer. I rapporten Burden of disease from environmental noise, Quantification of healthy life years lost in Europe (2011), fra Verdens helseorganisasjon, er det for første gang estimert samlet helsebelastning fra de viktigste støykildene for landene i EU. Det dokumenteres holdepunkter for en sammenheng mellom støy fra veitrafikk og forhøyet blodtrykk og hjerteinfarkt. Instituttet arbeider videre med en mer langsiktig oppfølging for å se på sammenhengen mellom trafikkstøy, søvnforstyrrelser og risiko for utvikling av hjerte-karsykdom i Norge.

Beredskap

I folkehelseloven gis instituttet et formelt ansvar i kjemikalieberedskapen. Instituttet har etablert egne beredskapsgrupper med fageksperter som skal bistå umiddelbart ved kjemiske hendelser.

Instituttet arbeider i 2011 med å etablere en miljøprøvebank i tråd med St.meld. nr. 14 (2006–2007) Sammen for et giftfritt miljø. Den skal gi kunnskap om hvor mye fremmedstoffer befolkningen utsettes for. Den skal også kunne brukes til å identifisere kilder til giftspredning. Instituttet vil i 2012 videreutvikle beredskapskompetansen på dette området.

Instituttet vil i 2011 utarbeide en metode for å fange opp opphopning av ikke-smittsomme sykdommer (clustere), og vil i 2012 ha etablert en beredskapsfunksjon for å oppklare slike opphopninger. Formålet er raskt å kunne sette i verk tiltak for å stoppe utviklingen.

Råd og tjenester

Folkehelseloven legger et tydeligere ansvar til kommunene og fylkeskommunene i folkehelsearbeidet, og den pålegger statlige helsemyndigheter å støtte opp under kommunesektorens folkehelsearbeid med kunnskap. Folkehelseinstituttet skal gjøre tilgjengelig et sett med sentrale folkehelsedata for kommunene for på den måten å legge best mulig til rette for at kommunene har data som grunnlag for vurderinger av sine utfordringer. Det å skaffe sentrale folkehelsedata og videreutvikle kunnskapsgrunnlaget vil bli blant de viktigste bidrag fra instituttet framover.

Hvert år dør om lag 40 barn under tre år brått og uventet. I 2010 etablerte instituttet et tilbud om frivillig dødsstedsundersøkelser ved slike dødsfall. Formålet er å få mer sikker kunnskap om dødsårsaken.

Endringer i veitrafikkloven setter faste grenser for inntak av 20 andre rusmidler enn alkohol, herunder legemidler, i forbindelse med bilkjøring. Instituttet har i 2011 satt i gang arbeidet med å bygge ut analysekapasitet for å kunne følge opp loven, jf. Prop. 120 S (2010–2011) og Innst. 420 S (2010–2011).

Instituttet studerer betydningen av rusmiddelpåvirkning for bilkjøring og skaderisiko og de utvikler nye metoder for å påvise rusmidler i spytt, hår og inneluft.

De siste årene er det blitt utviklet stadig nye typer narkotiske stoffer, bl.a. såkalte designerdrugs. Instituttet utvikler metoder for å avdekke bruk av slike nye rusmidler og informerer publikum og brukere om helsefarene ved å bruke dem.

Instituttet har på oppdrag fra Klima- og forurensingsdirektoratet utført en risikovurdering av CO₂-rensing med aminer, og har gitt en anbefaling om maksimalgrenser for disse stoffene i luften.

I 2011 ble Rettsmedisinsk institutt overført til Nasjonalt folkehelseinstitutt, jf. Prop. 74 S (2010–2011) og Innst. 320 S (2010–2011). Det forventes at fusjonen, som samler størstedelen av det rettsmedisinske fagmiljøet i Norge, vil styrke det rettsmedisinske arbeidet. Lagring av personopplysninger og prøvemateriale knyttet til rettsmedisinsk arbeid byr på utfordringer med kryssende interesser mellom personvern og rettssikkerhet. Instituttet følger opp dette i nært samarbeid med berørte parter. Prosjektfasen for DNA-reformen, som ledes av Politidirektoratet, vil bli avsluttet ved utgangen av 2011. Datasystemene og rutinene, som er etablert mellom politiet, Nasjonalt folkehelseinstitutt og DNA-registeret, er satt i regulær drift. Saksbehandlingen for DNA-sporsaker, som skal være maksimalt 90 dager i ht. avtale med Kripos, er redusert til en tredjedel sammenliknet med våren 2010 og forventes å bli redusert til 30 dager i løpet av 2011.

Det er utarbeidet en forebyggingsrapport for psykisk helse i 2010–2011 med forslag til 50 tiltak for å forebygge psykiske problemer. De 10 viktigste er knyttet til sysselsetting, skole, barnehage, eldresentre, hjemmebesøk hos førskolebarn, mestringsgrupper, søvnprogrammer, arbeid med bistand og evalueringsforskning. En viktig konklusjon er at mange av faktorene som påvirker den psykiske helsen er å finne utenfor helsetjenesten.

Instituttet samarbeider med flere fagmiljøer i lav- og mellominntektsland om forebygging av sykdom. I Nord-vest Russland har instituttet i mange år vært involvert i arbeidet for å bekjempe tuberkulose. I India samarbeider instituttet med flere forskningsmiljøer for å bidra til effektive vaksiner mot diaré hos barn. I Etiopia, Burkina Faso og Cuba bistår instituttet i å bekjempe hjernehinnebetennelse og instituttet har inngått en intensjonsavtale om å utvide samarbeidet med Armauer Hansen Research Institute i Etiopia. Instituttet samarbeider også med Verdens helseorganisasjon om å styrke folkehelsen i de palestinske områdene.

Formidling av vaksiner mv.

I ht. smittevernloven har Folkehelseinstituttet i oppgave å sikre Norge nødvendig vaksineforsyning og vaksineberedskap.

Instituttet gir faglige retningslinjer for gjennomføring av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet, herunder målgrupper, hyppighet og den tekniske sammensetningen av vaksinene, mens det er kommunehelsetjenesten som tilbyr og gjennomfører vaksineringen. Det anbefalte barnevaksinasjonsprogrammet inneholder i dag vaksiner mot ti forskjellige sykdommer: difteri, stivkrampe, kikhoste, infeksjon med Haemophilus influenzae type b (Hib), pneumokokksykdom, poliomyelitt, meslinger, kusma, røde hunder og humant papillomavirus. Noen barn tilbys også vaksine mot tuberkulose og hepatitt B. Videre definerer Nasjonalt folkehelseinstitutt gruppene med økt risiko for komplikasjoner i forbindelse med influensa og som skal tilbys årlig vaksine mot sesonginfluensa.

Dekningsgraden i barnevaksinasjonsprogrammet ligger stabilt rundt 94 pst. for 2-åringer, og brukerundersøkelser viser at foreldre er positive til vaksinasjon. Om lag 75 pst. av andre kull jenter i syvende klasse er vaksinert mot HPV for å beskytte mot visse typer infeksjoner i underlivet og livmorhalskreft. I 2011 etablerer instituttet nettjenesten Mine vaksiner som skal gi den enkelte mulighet til å hente ut sitt eget vaksinasjonskort.

Kap. 3710 Nasjonalt folkehelseinstitutt

Kap. 711 Ernæring og mattrygghet

Følgende bevilgning foreslås flyttet:

• 0,4 mill. kroner fra post 01 til kap. 1605, post 01, Statens senter for økonomistyring

Bevilgningen omfatter Vitenskapskomiteen for mattrygghet, oppfølging av Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) samt spesielle driftsutgifter til arbeid med mattrygghet og drikkevann. I tillegg omfatter bevilgningen midler til abonnementsordningen Skolefrukt og tilskudd til ernæringsarbeid, herunder tilskudd til den frivillige organisasjonen Ammehjelpen. Omtalen gjelder også kosmetikk. I tillegg inkluderer forslag til bevilgning under kap. 719 Annet folkehelsearbeid midler til ernæringsarbeid.

Mattilsynets bevilgning er omtalt i programkategori 15.10 og kap. 1115 i Prop. 1 S (2011–2012) for Landbruks- og matdepartementet.

Kosthold og ernæring

Hovedføringer for ernæringsarbeidet de siste fem årene har vært forankret i Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) som tolv departementer står bak. Planen har som mål å bedre befolkningens kosthold i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger og redusere sosiale forskjeller i kosthold. Viktige strategier i handlingsplanen er å bidra til å gjøre det enklere å velge sunt, og styrke kunnskapen hos forbrukere og nøkkelgrupper om mat, kosthold og ernæring. Arbeid med evaluering av kostholdsplanen i lys av ernæringsarbeidet i Norge over tid har startet opp i 2011. Sluttrapport om hva som er oppnådd samt anbefalinger for videre arbeid vil foreligge i 2012.

Nasjonal helse- og omsorgsplan, ny folkehelselov og ny helse- og omsorgstjenestelov vil framover være sentrale styringsdokumenter for kostholds- og ernæringsarbeidet, som også skal forankres i den kommende tverrdepartementale folkehelsestrategien.

Overvåking og dokumentasjon

Helsedirektoratet og Mattilsynet samarbeider om et felles system for mat- og kostholdsovervåking. Dataene brukes til utforming og evaluering av ernæringspolitikken, i folkehelsestatistikk og i risikovurderinger i regi av Vitenskapskomiteen for mattrygghet.

En nasjonal kostholdsundersøkelse blant voksne er gjennomført i 2010–2011 og rapport ferdigstilles i 2011. En landsomfattende kostholdsundersøkelse blant barn og unge planlegges gjennomført i 2012–2013.

Nordisk handlingsplan for bedre helse og livskvalitet gjennom kosthold og fysisk aktivitet (2006) følges i 2011 opp med en første fellesnordisk overvåking av kosthold, fysisk aktivitet og overvekt hos barn og voksne.

Helsedirektoratet har utgitt reviderte kostråd på grunnlag av en ny vitenskapelig rapport fra Nasjonalt råd for ernæring. Informasjon om kostrådene ses i sammenheng med informasjon om sunnhetsmerkeordningen for mat, Nøkkelhullet.

Omsetningsstatistikk og forbruksundersøkelser viser betydelige endringer i kostholdet de siste 30 årene. De største utfordringene framover er å øke forbruket av grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og fisk, samt å redusere inntaket av salt og sukker.

Et sunt marked

For å utjevne sosiale forskjeller i kosthold er tilgjengelighet og pris viktige virkemidler. I handlingsplanperioden har det vært et konstruktivt samarbeid med matvarebransjen. Dialogarenaen med matvarebransje, forbrukere og forskere som ble etablert i 2007, vil bli videreført.

Nøkkelhullet, en frivillig, nordisk, forskriftsfestet symbolmerking på sunne matvarer, ble lansert i juni 2009. I følge en undersøkelse fra våren 2011 har 96 pst. av de spurte hørt om merket og en av to mener at nøkkelhullet har gjort det enklere å velge sunt. Helsedirektoratet og Mattilsynet følger løpende opp ordningen med informasjons-, tilsyns- og utviklingsarbeid. I 2010 og 2011 er det gjennomført informasjonskampanjer, utviklet brosjyre på flere språk og utformet undervisningsopplegg for grunnskolen. Arbeidet med å vurdere grunnlaget for en ev. utvidelse av nøkkelhullsmerkingen til kiosker, bensinstasjoner og serveringssteder ferdigstilles i 2011. Dette inkluderer dialog med berørte aktører og helsemyndigheter i Sverige og Danmark, samt analyse av behov og motivasjon.

I 2007 ble særavgiften for alkoholfrie drikkevarer lagt om slik at sukret/søtet drikke ble ilagt særavgift for å få en prisforskjell mellom søtede og usøtede drikkevarer som flaskevann og juice mv. Det arbeides videre med å vurdere ytterligere økonomiske virkemidler for å fremme et sunt kosthold. Det er startet opp et arbeid for å utrede en avgift på sukkerinnhold i mat- og drikkevarer, hvor særavgiften fastsettes etter totalt sukkerinnhold i produktet. En ev. ny avgift reiser flere spørsmål som må vurderes nærmere før en tar stilling til om det er ønskelig å innføre en slik avgift. Helse- og omsorgsdepartementet vil i samråd med Finansdepartementet forsette arbeidet med denne saken.

Tiltak overfor barn og unge

Som resultat av fylkesvis kursvirksomhet er 15 kommuner/bydeler godkjent som Ammekyndig helsestasjon våren 2011, og 100 kommuner er i prosess. Nasjonalt kompetansesenter for amming har godkjennings- og oppfølgingsansvar.

En bredt sammensatt arbeidsgruppe har startet revisjon av anbefalinger for spedbarnsernæring som skal ende opp i nasjonale faglige retningslinjer for spedbarnsernæring i 2012.

En ny kartlegging av måltider, fysisk aktivitet og miljørettet helsevern i barnehager gjennomføres i 2011 og vil gi et godt grunnlag for videre arbeid i barnehagene. Satsingen Fiskesprell som er et samarbeid mellom fiskerimyndighetene, helsemyndighetene og Eksportutvalget for fisk, omfatter kompetansehevingstiltak i barnehage, skole og skolefritidsordning. Helsedirektoratet tildeles 1 mill. kroner til Fiskesprell over kap. 711, post 21 til lik fordeling til fylkene under forutsetning av dokumentert aktivitet. Formålet med tiltaket er å stimulere til økt sjømatkonsum i barnehager og skoler. Fiskesprell skal evalueres i 2012. Bare en av tre som underviser i mat og helse faget på grunnskolenivå har fordyping i faget. Nye kompetansekrav for lærere vil på sikt kunne bedre situasjonen. Helsemyndighetene vil følge med på utviklingen framover.

Kokebok for alle ble revidert i tråd med nye kostråd i 2011 og tilbys gratis til alle ungdomsskoleelever samt til høgskolestudenter i mat- og helsefaget.

Norge har vært pådriver for Verdens helseorganisasjons anbefalinger for markedsføring av mat og alkoholfrie drikkevarer som ble vedtatt på Verdens helseforsamling i mai 2010. Anbefalingene gir medlemslandene grunnlag for å utforme ny eller styrke eksisterende politikk på området og oppfølgingsarbeider er satt i gang i Norge. Norge leder et europeisk nettverk som arbeider for å redusere markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn og unge. Helse- og omsorgsdepartementet har i samarbeid med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet satt i gang et arbeid med å utrede behovet for å innføre lov- og forskriftsregulering av markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn og unge.

Kunnskapsdepartementet gjennomfører i 2009–2012 et modellforsøk om bedre sammenheng mellom skole og skolefritidsordning, med elementene daglig fysisk aktivitet, skolemat, leksehjelp og kulturelle aktiviteter. Flere fylker satser på helsefremmende videregående skoler, der et godt mat- og drikketilbud er sentralt. Dette vil også inngå i en tverrdepartemental folkehelsestrategi som oppfølging av Nasjonal helse- og omsorgsplan.

Ernæringsarbeid i kommunene

Ulike modeller for forankring av ernæringsarbeidet i kommunene, herunder i planverk, er under utprøving og evaluering. Tilgang til spesialkompetanse i ernæring og ønske om regionale nettverk/møteplasser for fagpersoner etterlyses. Videre arbeid for å understøtte kommunene i å skaffe oversikt over folkehelseutfordringene lokalt, inkludert kosthold og ernæring, ses i sammenheng med satsingen på å styrke det forebyggende og helsefremmende arbeidet i kommunene, jf. samhandlingsreformen og ny folkehelselov. Kursopplegget Bra mat tilbys gjennom frisklivssentralene, jf. kap. 762, post 60.

Ernæring i helsetjenesten

Helsedirektoratet leverte i 2009/2010 to utredninger til Helse- og omsorgsdepartementet om framtidig behov for ernæringsfaglig personell og kompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Departementet har bedt Helsedirektoratet følge opp relevante anbefalinger i sin ordinære virksomhet.

Det er en utfordring at det er mangel på ernæringskompetanse i kommunene. Økningen i studieplasser for kliniske ernæringsfysiologer over Kunnskapsdepartementets budsjett for 2010–2011, samt midler over kap. 761, post 21til styrking av ernæringskompetanse i pleie- og omsorgstjenesten, er tiltak som på sikt kan bidra til bedre ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten. Se også omtale under kap. 719, kap. 732, kap. 761, post 21 og kap. 762, post 60.

Tiltak i arbeidslivet mv.

Fysisk aktivitet, kosthold og røykeslutt er innlemmet i kompetanseplan og kvalifiseringsprogrammet for Nav. Forskrift fra Arbeidsdepartementet om arbeidsrettede tiltak gjeldende fra 1. januar 2009 åpner for å gi livsstilsveiledning i arbeidsrettet rehabilitering. Oppsummering av ulike kompetansehevingstiltak med tilknytning til arbeidsliv foretas i 2011–2012.

Tiltak for sunnere mattilbud i arbeidslivet og i hurtigmatmarkedet ses i sammenheng når det er hensiktsmessig. Det er særlig viktig at tiltakene når grupper som er hyppige brukere, som arbeidstakere innenfor transportnæringen og andre med mobile arbeidsplasser, ikke minst av sikkerhetsmessige hensyn.

Mattrygghet og forbrukerhensyn

Det faglige ansvaret for matloven og Mattilsynets forvaltningsområde er delt mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. For nærmere omtale vises det til programkategori 15.10 og kap. 1115 i Prop. 1 S (2011–2012) for Landbruks- og matdepartementet.

Norge har fortsatt en gunstig situasjon sammenliknet med andre land når det gjelder matbårne sykdommer. Dette skyldes bl.a. at forekomsten av smittestoffer i mat og hos husdyr er lav. En stor del av de meldepliktige tilfellene av matbårne sykdommer skyldes smitte i utlandet. Det er fortsatt grunn til å anta at tilfeller av ikke-meldepliktige sykdommer som blir overført gjennom mat eller drikkevann, fører til mange sykedager i befolkningen.

Det kreves kontinuerlig innsats fra virksomhetene og fra Mattilsynet for å sikre god hygiene i hele matproduksjonskjeden. Det er viktig at tiltakene og tilsynsaktivitetene settes inn på de stedene i matproduksjonskjeden der problemer kan oppstå og der effektene er størst.

Det er fortsatt grunn til å ha særlig oppmerksomhet omkring de hygieniske forholdene i serveringsnæringen. Resultater fra pilotprosjektet med en smilefjesordning i serveringsnæringen i Trøndelag og Møre- og Romsdal viser at ordningen fører til bedre etterlevelse av regelverket og er godt mottatt av forbrukerne. Ordningen vil bli vurdert.

Mattilsynet vil fortsatt ha særlig oppmerksomhet på drikkevannsanlegg. Nødvendige virkemidler må benyttes overfor vannverk som ikke oppfyller regelverket. For å oppnå tilstrekkelige resultater er det i mange tilfeller også behov for betydelige investeringer fra vannverkseierne for å forbedre infrastrukturen, f.eks. nye renseanlegg og ledningsnett.

Norge ble på partsmøtet i november 2010 valgt til å lede byrået for WHO/Uneces protokoll om vann og helse den kommende treårsperioden. Se også kap. 703. Nasjonale mål for tiltak på vannområdet vil være en del av den norske gjennomføringen av protokollen. Mattilsynet koordinerer og leder utviklingen av slike mål.

Omsetning av kosttilskudd som inneholder udeklarerte og ulovlige ingredienser eller som er tilsatt legemidler, er en utfordring. Bruk av slike kosttilskudd kan føre til alvorlig helseskade. Høsten 2010 startet Mattilsynet opp en områdeanalyse om kosttilskudd. Formålet er å identifisere de viktigste forvaltningsmessige utfordringene og få bedre grunnlag for planlegging av tilsynsaktivitetene.

EU har kommet til enighet om en ny forordning om matinformasjon som oppdaterer og videreutvikler gjeldende krav til merking av mat. Matinformasjonsforordningen omfattes av EØS-avtalen. Arbeidet med å gjennomføre av det nye regelverket i Norge er i gang. Når det nye regelverket trer i kraft, vil industrien bli pålagt å gi forbrukerne mer omfattende informasjon om innholdet i maten. Bl.a. vil det bli krav om obligatorisk næringsdeklarasjon.

Norske myndigheter legger vekt på medvirkning i arbeidet med å følge opp forordningen om ernærings- og helsepåstander som pågår i EU. Forordningen ble gjennomført i Norge ved forskrift om ernærings- og helsepåstander om næringsmidler 17. februar 2010.

I Innst. 11 S (2009–2010) ba Stortinget Helse- og omsorgsdepartementet om å ta initiativ til en opprydning og gjennomgang av reglene for matmerking. I det videre arbeidet ble det lagt til grunn at oppdraget gjelder merking med symboler og forenklede merkesystemer, og ikke det generelle, og i all hovedsak EØS-baserte, regelverket om merking av mat.

Som et ledd i oppfølgingen av bl.a. dette oppdraget, ble det i 2010 satt i gang et tverrdepartementalt arbeid for å se nærmere på disse problemstillingene.

I denne sammenheng ble Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) bedt om å undersøke forbrukernes opplevelse av og kjennskap til merking i form av symboler og forenklede merkesystemer på mat og andre produkter i dagligvarehandelen. Sifos rapport Seleksjon og ignoranse: Forbrukerstrategier for å manøvrere i merkemangfoldet (Sifos oppdragsrapport 2-2011) ble offentliggjort i mars 2011. Rapporten viser at forbrukerne opplever et mangfold av merker, og at de i ulik grad kjenner til og bruker merker aktivt. Mange synes at det kan være vanskelig å orientere seg i dette mangfoldet, men et flertall mener at merking hjelper dem til å gjøre bedre valg i varehandelen og vil ikke være mangfoldet foruten. Rapporten viser også at et flertall av forbrukerne i undersøkelsen stoler mest på merkeordninger som det offentlige står bak. Sifos rapport viser videre at forbrukerne etterspør bedre informasjon om merker og merkeordninger, gjerne i butikkene.

De som forvalter merkeordningene har et ansvar for å gi tilrettelagt og tilstrekkelig informasjon om hva det enkelte merket står for. Regjeringen vil i tillegg utfordre dagligvarehandelen til å finne gode løsninger som kan gi forbrukerne informasjon om de mest sentrale merkeordningene. Regjeringen vil også vurdere hvordan ulike forbrukerinformasjonssider på internett kan brukes for å gi informasjon om ulike merker og merkeordninger. Disse tiltakene skal sikre at forbrukerne fullt ut kan nyttiggjøre seg de ulike merkeordningene når de handler dagligvarer, og at de gis tilgang til den informasjonen som de trenger for å kunne foreta veloverveide og gode valg.

Aktiv norsk deltakelse i utvikling og gjennomføring av nytt regelverk i EU fortsetter, jf. kap. 703 Internasjonalt samarbeid. De tre departementene med fagansvar på matområdet følger dette arbeidet tett.

Arbeidet i FAO/WHO-kommisjonen Codex Alimentarius følges nøye. Organisasjonen lager internasjonale standarder på matområdet. Norge deltar også i den internasjonale vinorganisasjonen, som lager internasjonale standarder på vinområdet.

Kosmetikk

Mattilsynet har ansvaret for regelverket for kosmetikk og kroppspleieprodukter, og skal føre et aktivt tilsyn for å medvirke til at slike produkter er helsemessig sikre for mennesker og dyr.

Siden Norge er det land i verden etter Australia og New Zealand som har høyest frekvens av hudkreft, har Mattilsynet lagt vekt på tilsyn med solkremens evne til å beskytte mot ultrafiolett stråling. En undersøkelse Mattilsynet publiserte i mai 2010 viste at bare 50 pst. av de undersøkte produktene ga tilstrekkelig UVA-beskyttelse. Norske myndigheter ønsker at Europakommisjonens retningslinjer fra 2006 på dette området skal få lovs kraft innen EØS og arbeider aktivt for dette.

Det ble i 2008 etablert et nasjonalt register over bivirkninger ved bruk av kosmetiske produkter. Dette skal gjøre det enklere for forvaltningen å følge opp meldinger om bivirkninger på en systematisk måte. Mattilsynet har per juni 2011 mottatt 150 meldinger. Folkehelseinstituttet er samarbeidspartner. Det er hovedsakelig kontaktdermatitt som blir rapportert.

Antall stoffer som er forbudt brukt i kosmetikk, har økt betydelig i de senere årene, fra 239 i 2005 til 1371 i 2010. Overfor Europakommisjonen har norske myndigheter tatt opp problemer med bruk av bl.a. parabener, triklosan og formaldehyd i kosmetikk. Parabener har nå fått strengere regulering.

EU vedtok i 2009 en ny kosmetikkforordning som skal anvendes fra juli 2013 og erstatte det tidligere kosmetikkdirektivet. Forordningen inneholder bl.a. bestemmelser for bruk av nanoteknologi. I Norge er forordningen til behandling for innlemmelse i EØS-avtalen.

Kap. 3711 Ernæring og mattrygghet

Bevilgningen dekker betaling Vitenskapskomiteen for mattrygghet mottar som nasjonalt kontaktpunkt for det europeiske matsikkerhetsbyrået Efsa.

Kap. 712 Bioteknologinemnda

Bioteknologinemnda er et frittstående og rådgivende organ, oppnevnt i ht. bioteknologiloven og genteknologiloven. Nemnda drøfter etiske og samfunnsmessige spørsmål knyttet til bioteknologisk og genteknologisk virksomhet, informerer publikum, bidrar til samfunnsmessig bevisstgjøring og gir råd til norske myndigheter om bio- og genteknologi. Nemnda holder åpne møter, avgir uttalelser og arrangerer kurs for lærere og ungdom.

Helse- og omsorgsdepartementet og Miljøverndepartementet vil i løpet av første halvår 2012 sette i gang en evaluering av Bioteknologinemnda, i regi av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Dette må bl.a. sees i sammenheng med den pågående evalueringen av bioteknologiloven.

Kap. 715 Statens strålevern

Statens strålevern er fag- og forvaltningsmyndighet på området strålevern og atomsikkerhet, radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall. Strålevernet ivaretar befolkningens helse, bl.a. ved tilsyn med all bruk av strålekilder i medisin, industri og forskning og med de to forskningsreaktorene i Norge. Videre overvåker Statens strålevern naturlig og kunstig stråling i miljø og yrkesliv. Den nasjonale atomberedskapen ledes av Strålevernet, som også innehar sekretariat og operasjonslokaler.

Godt strålevern i samfunnet skal sikres gjennom videreutvikling og håndheving av regelverket innen strålevern, forurensning og atomsikkerhet, effektivisering og styrking av tilsynet og det internasjonale samarbeidet.

Ytre miljø

Eksponeringen for naturlige strålekilder som kosmisk stråling, naturlig forekommende radioaktive stoffer i naturen, radon og solens ultrafiolette stråler skal påvirkes gjennom å redusere radon i inneluft og å endre solingsvaner. I 2012 vil Strålevernet legge særlig vekt på å følge opp kommunenes arbeid for å redusere radoneksponering, jf. omtale under kap. 719. Strålevernet har som mål å bedre oversikten over solingsvaner, bidra til tryggere solariumsprodukter og styrke kunnskapen om helseeffekter av UV-stråling i befolkningen. I 2012 vil det bli lagt spesiell vekt på å følge opp kommunenes tilsyn med solariumsvirksomheter.

Helse- og miljøeffektene av stråling og radioaktiv forurensning skal reduseres gjennom å kontrollere utslipp og avfallshåndtering. Kunnskapen om avfallskilder og avfallsstrømmer skal styrkes. Strålevernet følger nøye prosessene om lagring og deponering av alt radioaktivt avfall. Strålevernet er fag- og forvaltningsmyndighet for Miljøverndepartementet i saker om radioaktiv forurensing i det ytre miljø og mottar midler over budsjettet til Miljøverndepartementet, jf. kap. 1448, Statens strålevern. Resultatene fra de nasjonale programmene for overvåking av radioaktiv forurensing i det ytre miljø viser ingen dramatiske endringer i nivå eller trender. Strålevernet bidrar fortsatt i oppfølgingen av radioaktiv forurensning etter reaktorulykken i Tsjernobyl i 1986. Strålevernet deltar i og leder radioaktivitetskomiteen (RSC) under Oslo-Pariskonvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav og leder også ekspertgruppen for radioaktiv forurensing under Den norsk-russiske miljøvernkommisjonen. Strålevernet vil i 2012 legge stor vekt på arbeidet med å videreutvikle forvaltningen knyttet til forurensningsloven og håndtering av radioaktivt avfall.

Arbeidslivet

Bruken av stråling innen helsevesen, landbasert industri og forskning er omfattende. Målet er at arbeidstakere ikke skal utsettes for stråling utover gitte dosegrenser og at dosene skal holdes så lave som mulig.

Strålevernet har en løpende doseovervåking av helsepersonell. I 2012 vil Strålevernet følge spesielt opp radiologer og kardiologer, som arbeider med høye doser (intervensjon).

Statens strålevern gir råd til Arbeidstilsynet i arbeidet med å redusere radon på arbeidsplasser.

Medisinsk strålebruk

Det er et mål at medisinsk bruk av stråling i diagnostikk og behandling skal være berettiget og gjøres med egnet apparatur og metode i tråd med faglig forsvarlige, kvalitetssikrede og optimaliserte prosedyrer. Arbeidet for en kvalitetssikret og optimalisert medisinsk strålebruk skal bidra til økt trygghet og bevissthet blant pasienter og personell. Statens strålevern driver et kontinuerlig arbeid med å bygge opp kompetanse om strålevern i helseforetakene ved direkte informasjonsarbeid og ved bygging av nettverk.

Stråleterapikapasiteten er økt i Norge gjennom nasjonal kreftstrategi. Strålevernet har kvalitetssikret administrative, kliniske og tekniske prosedyrer. Det norske helsevesenet har vært gjennom en fullstendig overgang til digital teknologi innen medisinsk avbildning. Utviklingen med økende pasientdoser forventes likevel å fortsette, bl.a. fordi mer avanserte radiologiske undersøkelser gjennomføres. Strålevernet samarbeider med Helsedirektoratet om utvikling av nasjonale retningslinjer for strålebehandling på kreftområdet.

Atomsikkerhet og -beredskap

Risikoen for ulykker og angrep rettet mot atomanlegg og strålekilder skal reduseres gjennom forebyggende arbeid nasjonalt og internasjonalt. Den nukleære virksomheten ved anleggene til Institutt for energiforskning (IFE) og annen virksomhet som anvender store strålekilder, skal være sikker, dvs. fri for hendelser og ulykker. Dette etterprøves ved regelmessige tilsyn. I 2012 vil Strålevernet spesielt legge vekt på tilsyn med sikkerheten.

Beredskapsarbeidet følges opp med trusselvurderinger, fornyelse av overvåknings- og annet måleutstyr, øvelser og håndtering av hendelser. Nært samarbeid på direktoratsnivå er sikret gjennom Kriseutvalget for atomberedskap. I 2011 krevde ulykken ved Fukushimakraftverket i Japan omfattende beredskapsarbeid for Kriseutvalget. Særlig var bistand til Utenriksdepartementet til norske borgere i Japan i fokus. Utvikling av internasjonal atomberedskap er aktualisert etter ulykken i Japan. Viktig samarbeid pågår både i Europa og globalt (IAEA). Strålevernet har satt i verk nordiske kriterier for varsling og informasjonsutveksling ved atomhendelser.

Strålevernet støtter Utenriksdepartementet på strålevern- og beredskapsområdet. Målet for arbeidet er bl.a. å bidra til å hindre ulykker og at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, for slik å beskytte helse-, miljø- og samfunnsinteresser i Norge. Et langsiktig samarbeid mellom Norge og Russland skal først og fremst bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra atominstallasjoner i Nordvest-Russland. Et omfattende myndighetssamarbeid er utviklet bl.a. gjennom arbeidet i den norsk-russiske atomkommisjonen.

Kap. 3715 Statens strålevern

Følgende bevilgninger foreslås flyttet:

• 1 mill. kroner fra post 02 til post 03

• 1 mill. kroner fra post 02 til post 04

Kap. 716 Statens institutt for rusmiddelforskning

Statens institutt for rusmiddelforskning har som hovedmålsetting å ha god oversikt over rusmiddelsituasjonen i Norge, og å gjøre forskningsbasert kunnskap tilgjengelig og anvendbar for offentlig forvaltning og publikum. Instituttet skal utføre forskning som kan bidra til økt kunnskap om bruk og misbruk av rusmidler, tobakk og andre avhengighetsskapende aktiviteter, med særlig vekt på samfunnsvitenskapelige problemstillinger. Instituttet skal kartlegge sosiale og helsemessige skadevirkninger av bruk av rusmidler, årsakene til problemene og hvordan de skal kunne løses eller reduseres gjennom offentlig og privat innsats. Instituttet forsker også på pengespillproblemer. Instituttet skal ha forskning som sin primæraktivitet, men dokumentasjon, formidling og faktainformasjon er også viktige oppgaver.

Instituttet er nasjonalt kontaktpunkt for Norges deltakelse i EUs narkotikaovervåkingssenter (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction, EMCDDA) og samordner den norske rapporteringen om narkotikasituasjonen til FNs kontor for narkotika og kriminalitet (United Nations Office on Drugs and Crime, UNODC).

Instituttet skal i 2012 videreutvikle nettverkssamarbeidet med de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål og med forskningsinstitusjoner i inn- og utland. Instituttet skal også samarbeide med relevante universiteter, høgskoler og andre fagmiljøer, spesielt Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo.

Statistikkdatabasen RusStat gir tilgang til aktuell rusmiddelstatistikk. I 2012 skal instituttet fortsette arbeidet med å utvikle alkoholstatistikken. På bakgrunn av økende problemer med lav og synkende responsrate i de tradisjonelle survey-undersøkelsene, skal instituttet fortsette arbeide med å finne fram til bedre datainnsamlingsmetoder. Instituttet arbeider med forskningsbasert kunnskap om forebyggingsstrategier, bl.a. studeres kommunenes forebyggende arbeid på rusmiddelfeltet, rammebetingelser og kommunenes forvaltning av de rusmiddelpolitiske virkemidlene de har til rådighet. En evaluering av kommunenes arbeid med rusmiddelpolitiske handlingsplaner ble ferdigstilt i 2011.

Instituttet arbeider med et prosjekt som ser på sammenhenger mellom skjenketid og vold. Arbeidet med å belyse såkalte tredjepartsskader av alkoholbruk skal fortsette i 2012.

Instituttet skal bidra med kunnskapsgrunnlag til og evaluering av nye tiltak i den kommende tobakksstrategien.

Problemstillinger knyttet til tjenesteforskning skal belyses også i 2012. Det pågår en tiårs oppfølgingsstudie av narkotikamisbrukere, som ble tatt inn i behandling i 1998–1999, for å vurdere forholdet mellom kostnader og nytte av ulike typer behandling. Bearbeiding av data og publisering av resultater vil fortsette i 2012. Evalueringen av Kirkens bymisjons døgnåpne helse- og omsorgstilbud for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige skal ferdigstilles i første halvdel av 2012.

Arbeidet med å belyse narkotikamarkedet, herunder narkotikapriser, finansiering og omfang av bruk av forskjellige rusmidler blant sprøytemisbrukere i Oslo, fortsetter i 2012. I tillegg skal instituttet fortsette forskningen om rusmiddelbruk blant innvandrere, blant eldre og forskning om konsekvenser av rusmiddelbruk i ulike befolkningsgrupper.

Instituttet bistår departementet i oppfølgingen av regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet og i arbeidet med en ny stortingsmelding om rusmiddelpolitikken.

Kap. 3716 Statens institutt for rusmiddelforskning

Kap. 5631 Aksjer i AS Vinmonopolet

Vinmonopolet skal innrette sin virksomhet i ht. alkoholpolitiske målsetninger og i samsvar med vinmonopolloven og alkoholloven. For å sikre fortsatt oppslutning og legitimitet i befolkningen er det viktig at Vinmonopolet utvikler seg i takt med samfunnets forventninger og behov.

AS Vinmonopolet er organisert som et særlovsselskap etter lov av 19. juni 1931 om Aktieselskapet Vinmonopolet og har enerett til detaljsalg av alkoholholdig drikk med høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent.

Gjennom sin enerett er Vinmonopolet et viktig tilgjengelighetsbegrensende alkoholpolitisk virkemiddel, og selskapet har et betydelig samfunnsansvar. Innenfor de alkoholpolitiske rammevilkårene skjer omsetningen i kontrollerte former og uten privatøkonomiske interesser.

Det er omfattende dokumentasjon gjennom nasjonal og internasjonal forskning for at statlige detaljmonopol er meget effektive når det gjelder å forebygge alkoholrelaterte skader og problemer. Selskapet er forpliktet til å gi leverandørene og produktene markedsadgang på like vilkår. Forbrukerne skal sikres mest mulig lik tilgjengelighet i hele landet.

Resultat 2010

Per 1. september 2011 var 257 av Vinmonopolets 259 butikker selvbetjente. Det ble åpnet 11 nye selvbetjente butikker i 2010, og Vinmonopolets styre har vedtatt åpning av 11 nye butikker i 2011. Vinmonopolet gjennomførte en omlegging av sine butikkategorier i 2010, slik at det nå er seks butikkategorier. Den minste har om lag 300 produkter og den største om lag 1800 produkter.

Bestilling gjennom Vinmonopolets nettbutikk og kundesenter er et tilbud til kunder som har lang reise til nærmeste vinmonopolbutikk eller som av andre grunner ønsker varer tilsendt. Bestilte varer utleveres gjennom postens distribusjonsnett. Frakten er kostnadsfri for kunder som bor i kommuner uten vinmonopolbutikk.

Nemnd for prøving av Vinmonopolets beslutninger om innkjøp mv. ble opprettet i 1997 som ledd i å sikre leverandørene markedstilgang på like vilkår. I 2010 mottok nemnda ni klager, Vinmonopolet fikk medhold i fem av klagene.

Vinmonopolet solgte totalt 77,9 mill. liter i 2010, en økning på 1,2 pst. fra 2009. Dette innebærer en utflating sammenliknet med en vekst på mellom 3 og 4 pst. de siste årene. Utflatingen kan ha flere årsaker. Det er sett tegn til stagnasjon i varehandelen generelt og veksttakten er lav i historisk sammenheng. Det er også mulig at grensehandel og taxfree-salg tar markedsandeler fra Vinmonopolet. Salg av svakvin økte med 2,1 pst. til 63,4 mill. liter. Salg av brennevin og brennevinsbaserte drikker gikk ned med 2,1 pst. til 12,6 mill. liter i 2010. Salget av sterkvin gikk ned med 6,7 pst. til 0,7 mill. liter, mens det ble solgt 1 mill. liter sterkøl, en økning på 22 pst. fra 2009. Alkoholsvake drikker økte med 33 pst. til 139 000 liter.

Vinmonopolets omsetning (ekskl. mva.) var 11,2 mrd. kroner i 2010. Av dette var 6,1 mrd. kroner avgifter til staten. Driftsresultatet var 176,6 mill. kroner, som er 98,1 mill. kroner høyere enn i 2009. Resultatøkningen skyldes innførte endringer i offentlige tjenestepensjonsordninger, levealdersjustering og lavere regulering av pensjon. Den regnskapsmessige effekten skal resultatføres i regnskapet for 2010. Endringen reduserer ytelsen og medfører dermed en inntektsføring av tidligere avsatt forpliktelse. Reduksjon i pensjonskostnaden for 2010 utgjør 90,4 mill. kroner. Sett bort fra endringen i pensjon ville årets resultat vært på nivå med fjorårets. Av resultatet før vinmonopolavgift på 211,6 mill. kroner er 49,4 mill. kroner beregnet til vinmonopolavgift og 81,1 mill. kroner til utbytte til staten. De resterende 81,1 mill. kroner er tilført egenkapitalen.

Datterselskapet Nordpolet AS hadde i 2010 et resultat på 5,5 mill. kroner. Hele årsresultatet ble tilbakeført til lokalsamfunnet på Svalbard gjennom Longyearbyen lokalstyre.

Virksomheten forøvrig

Vinmonopolet skal arbeide for tilgang til selskapets tjenester på mer like vilkår i hele landet. Selskapet har i forbindelse med butikketableringer et særlig ansvar for å sørge for tilfredsstillende rutiner for håndtering av kommunenes interesser og behov for informasjon om etableringskriteriene.

Ved avgjørelser om butikketablering skal det legges vekt på å finne en rimelig balanse mellom økonomiske kriterier og ønsket om likere tilgjengelighet. Vinmonopolet skal ta hensyn til distriktskommunenes ønsker om etableringer og behov for etableringer i folketette bykommuner. Gjennom videreutvikling av fjernhandelsløsningene (bestilling og salg over internett og gjennom kundesenter) skal Vinmonopolet bidra til forenkling for kunder i distrikter med få butikker.

Selskapet skal videreføre arbeidet med å kostnadseffektivisere virksomheten for å bedre lønnsomheten og soliditeten uten at dette kommer i konflikt med sentrale alkoholpolitiske målsettinger. Arbeid med risikostyring og internkontroll skal fortsatt ha fokus, og områdene miljø og samfunnsansvar skal forsterkes. Det gjennomføres et større investerings- og utviklingsprosjekt for å etablere en ny IKT-arkitektur.

Vinmonopolets alkoholpolitiske oppdrag og virksomhet formidles gjennom ulike trykksaker, kampanjer og selskapets nettsted. Kampanjer mot langing og alderskontroll holdes regelmessig.

Kap. 718 Rusmiddelforebygging

Følgende bevilgninger foreslås flyttet:

• 13,5 mill. kroner fra post 63 til post 70, knyttet til de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål

• 1 mill. kroner fra kap. 718, post 21 til kap. 710, post 01, knyttet til arbeid med folkehelseloven

• 6 mill. kroner fra post 70 til post 21

Formålet med bevilgningen er å begrense rusmiddelbruk og rusmiddelrelaterte skader ved å sette i gang forebyggende rustiltak. Bevilgningen dekker arbeid for å legge til rette for bedre kvalitet i det rusmiddelforebyggende arbeidet, for å samordne lokale rusmiddelforebyggende tiltak, samt for å styrke samspillet med de frivillige organisasjonene. Tiltak rettes både mot befolkningen generelt og mot særlig utsatte grupper. Barn, unge og deres foreldre er viktige målgrupper. Forebyggingen skal i hovedsak skje i kommunene, men det skal være sammenheng mellom virkemidler og tiltak på nasjonalt og lokalt nivå. Det rusmiddelforebyggende arbeidet må sees i sammenheng med annet forebyggende og helsefremmende arbeid og det skal legges vekt på å bidra til implementering av folkehelseloven.

Satsingen på rusmiddelforebygging må ses i sammenheng med omtale av opptrappingsplanen for rusfeltet under kap. 763.

Resultat 2010

Det er i 2010–2011 gjennomført flere informasjonskampanjer, bl.a. Tør å sette grenser og Alkoholfritt svangerskap. Undersøkelser viser at foreldre er blitt mer restriktive til å gi egne barn alkohol enn tidligere og at stadig flere ungdommer ønsker at foreldrene skal være strenge når det gjelder alkoholbruk. Undersøkelser viser at det også blant gravide/spedbarnsforeldre har skjedd holdningsendringer i ønsket retning.

Det gjennomføres kontinuerlig informasjons- og kommunikasjonssatsinger rettet mot kommunene for å styrke kvaliteten på kommunenes kontroll med salgs- og skjenkebevillinger. Helsedirektoratet har utviklet et godt samarbeid med Politidirektoratet i dette arbeidet. Det er arrangert en rekke regionale seminarer rettet mot landets politiråd. Disse følges opp med kurs for politidistriktene i 2011. Helsedirektoratet og Politidirektoratet har inngått et samarbeid med Oslo kommune og Oslo politidistrikt om et tverretatlig samarbeidsprosjekt basert på prinsippene i Stad-prosjektet i Stockholm. Statens institutt for rusmiddelforskning evaluerer prosjektet. Helsedirektoratet har avholdt seminarer for kommuner og arbeider med en veileder for kommunenes kontrollvirksomhet. Ansvarlig vertskap blir i dag drevet i 46 kommuner og Helsedirektoratet og de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål bistår kommuner som ønsker å ta i bruk metoden. Det er satt i gang et arbeid for å sikre bedre forståelse av programmet og kvalitetssikring av at hele metoden blir implementert.

Veilederen Fra bekymring til handling er gjort kjent i mange kommuner, og Helsedirektoratet bistår, i samarbeid med de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål, aktuelle aktører, herunder kommuner, med veiledning om metoder og tiltak for å gripe inn på et så tidlig stadium som mulig. Sentrene har siden 2007 gjennomført ulike metodeutviklende prosjekter rettet mot målgrupper som barn av foreldre med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer, risikoutsatt ungdom, gravide, elever i skolen mv. Resultatene er oppsummert i 2010, og det planlegges å spres gode metoder via en nettside om tidlig intervensjon. Kompetansesentrene forvalter også tidlig intervensjonsmidler og gir opplæring i metoder som mini-intervensjoner og bruk av kartleggingsinstrumentet motiverende intervju. Det er stor etterspørsel etter opplæringen.

Det legges vekt på evalueringen av og erfaringene fra Regionprosjektet og rapporten Forebyggende innsatser i skolen. Ungdom og foreldre skal trekkes aktivt med i det forebyggende arbeidet på lokalt nivå. Ungdommens forebyggingspris for 2010 ble tildelt Karmøy kommune. Helsedirektoratet viderefører arbeidet med å utvikle kvaliteten på det rusforebyggende arbeidet i skolen.

Helsedirektoratet har i samarbeid med de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål prioritert arbeidet med å bistå kommunene i å lage og kvalitetssikre helhetlige rusmiddelpolitiske handlingsplaner. Ifølge tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning hadde 278 kommuner rusmiddelpolitisk handlingsplan ved utgangen av 2009, 131 kommuner hadde både rusmiddelpolitisk og alkoholpolitisk handlingsplan. Det vises til omtale under kap. 763, post 72.

Det ble i 2010 bevilget midler til etablering av rusforebyggingskoordinatorer i kommunene, som samordnes med tilskudd til lokale koordinatorer av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT-koordinatorer). Tilskuddet skal bidra til bedre samordning og utnyttelse av lokale ressurser. 44 kommuner ble tildelt tilskudd i 2010.

Arbeidslivets kompetansesenter for rus‐ og avhengighetsproblematikk (Akan) har laget verktøy for ansatte med risikofylt forbruk av alkohol, i tillegg til metodikk for at arbeidsgivere. Det er også satt i gang flere tiltak rettet mot studenter.

Dopingtelefonen evalueres i 2011, og det forebyggende arbeidet mot doping er styrket.

I 2010 behandlet fylkesmennene 53 klagesaker etter alkoholloven mot 73 i 2009 og 83 i 2008. Videre har fylkesmennene drevet noe veiledning av kommunene.

Det er i 2011 delt ut om lag 93 mill. kroner i tilskudd til 54 rusmiddelforebyggende prosjekter og aktiviteter, og driftstilskudd til 19 organisasjoner. Det er færre organisasjoner som mottar driftstilskudd, og flere som mottar prosjekt- og aktivitetstilskudd for 2011 enn for 2010. Dette er et resultat av endringen i regelverket for tilskudd. Tilskuddsordningen skal evalueres, arbeidet settes i gang i 2011. Det er gitt økonomisk støtte til prosjekter og aktiviteter rettet mot barn, ungdom og foreldre, lokal rusmiddelforebygging, alkoholfrie soner, student- og arbeidsliv, pårørende, psykisk helse, trafikk og doping. Det ble for tilskuddsåret 2010 prioritert prosjekter med fokus på å styrke lokalt alkoholpolitisk arbeid. Andre organisasjoner som representerer viktige satsingsområder, som Akan, Norges idrettsforbund og Av-og-til, har også fått støtte.

Utviklingen i bruk av alkohol

Alkohol er det rusmiddelet som forårsaker størstedelen av de sosiale og helsemessige skadene. Ifølge Verdens helseorganisasjon er alkohol den nest viktigste risikofaktor til sykdom og tidlig død i industrialiserte land. Det er en dokumentert sammenheng mellom totalkonsumet av alkohol og helsemessige og sosiale skader, sykdom og ulykker. Det er anslagsvis 90 000 storforbrukere av alkohol i Norge. Alkoholkonsumet i Norge har lenge vært økende. I 2010 var registrert forbruk 6,7 liter ren alkohol per person over 15 år. Konsumet blant ungdom (15–16 år) økte kraftig fram til 2003, men har siden gått noe tilbake. Det er fortsatt en utfordring at alkoholforbruket blant voksne øker.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det blir stadig færre som ikke drikker alkohol, og vel 90 pst. av ungdommene drikker alkohol. Debutalderen har lenge ligget på rundt 14,5 år, men de siste årene ser den ut til å ha økt noe, og i 2008 var den 15 år for øl og 15,5 år for brennevin. Alkoholforbruket i Norge er fortsatt lavt i europeisk sammenheng. Flere europeiske land har i senere år tatt i bruk regulatoriske virkemidler som allerede er tatt i bruk i Norge. Mens alkoholforbruket i Norge er økende, går utviklingen i motsatt retning i flere av landene i Europa.

Utviklingen i bruk av illegale rusmidler

Bruken av illegale rusmidler økte på 1990-tallet, toppet seg rundt årtusenskiftet, men har siden gått tilbake og ser ut til å ha stabilisert seg. Cannabis er det mest brukte illegale rusmiddelet, fulgt av amfetamin. I 2008 oppga 10,5 pst. av ungdommene (15–20 år) at de noen gang har prøvd cannabis. Tallet er høyere i Oslo, men forskjellene mellom Oslo og landet for øvrig minker. Andelen av befolkningen (16–64 år) som har brukt cannabis enten noen gang, siste år eller siste måned har også gått ned fra 2004 til 2009. Bruk av ecstasy er redusert, det samme gjelder bruken av amfetamin, men det registreres en bekymringsfull dreining mot mer tilgjengelighet og bruk av metamfetamin. Sniffestoffer (lim og løsemidler) brukes mer enn amfetamin, ecstasy og metamfetamin. Narkotikabruken i Norge er blant de laveste i europeisk sammenheng, men antall injiserende narkotikabrukere er relativt høyt, anslagsvis 8200–12 500. Til sammenlikning var anslaget 11 000–15 000 i 2002 og 4000–5000 på slutten av 1980-tallet. Antall narkotikarelaterte dødsfall (overdosedødsfall) er fortsatt urovekkende høyt. I 2009 registrerte Kripos 183 narkotikadødsfall i Norge. Tallet er noe høyere enn i 2008, men betydelig lavere enn toppåret 2001, hvor Kripos registrerte 338 narkotikadødsfall. Rusmiddelavhengige har ofte store sosiale problemer, lav levestandard, dårlig helse og dårlig ernæring. For mange er det en sterk sammenheng mellom rusmiddelbruk og psykisk lidelse, og begge rammer i stor grad omgivelsene. Særlig gjelder dette pårørende og barn av rusmiddelavhengige og foreldre med psykiske lidelser. I tillegg henger rusmiddelproblemer og fattigdom ofte sammen.

Utfordringer

Den forebyggende rusmiddelpolitikken er sektorovergripende og krever samarbeid på tvers av departements- og etatsgrenser. Internasjonal forskning understreker betydningen av et folkehelseperspektiv i rusmiddelpolitikken. Redusert totalforbruk av alkohol, tidlig identifisering og tidlig intervensjon, kompetanseutvikling, veiledere og verktøy for kommunene, styrket formidling av forskningsbasert kunnskap og bedre og mer systematisk kartlegging av rusmiddelsituasjonen lokalt er viktige områder.

Kunnskap om alkoholens skadelige virkninger, herunder om alkoholrelatert sykdom og dødelighet er mangelfull blant store deler av befolkningen. Det er en tendens til at skadevirkninger alminneliggjøres og bagatelliseres, og at alkohollovens intensjon og bestemmelser ikke følges opp. Selv om holdningsendringer i seg selv ikke reduserer det totale alkoholkonsumet, er det grunn til å anta at holdningsendingene i sin tur bidrar til å øke forståelsen for og dermed oppslutningen om de strukturelle virkemidlene. Det er behov for å fortsette informasjons- og kommunikasjonsarbeidet.

Den nasjonale satsingen på tidlig intervensjon på rusområdet har som mål å avdekke og gripe inn overfor atferds- og rusmiddelproblemer så tidlig som mulig, for på den måten å forebygge en videre problemutvikling. Det er stort kompetansebehov blant ansatte og ledere som er i kontakt med sårbare personer. Hovedutfordringen er å få offentlige tjenester, barnehager, skoler og arbeidsplasser til å se og følge opp de som trenger det på et så tidlig tidspunkt som mulig i en problemutviklingsfase, slik at de ikke trenger langvarig behandling.

Kommunene er den viktigste aktøren i det rusmiddelforebyggende arbeidet. Det er fortsatt behov for å styrke kunnskap på lokalt nivå om effektive forebyggingsstrategier, og for å øke forståelsen for å se rusmiddelpolitiske tiltak i sammenheng. Det rusforebyggende arbeidet i kommunene må utfylle øvrig forebyggende arbeid og ses i sammenheng med det generelle folkehelsearbeidet. Det er fortsatt store utfordringer i å styrke folkehelseperspektivet i kommunenes forvaltning av alkohollovgivningen. Selv om mange kommuner nå har utviklet helhetlige rusmiddelpolitiske planer, er det mangler i gjennomføringen av intensjonene i planene.

I samarbeid med Utdanningsdirektoratet utarbeider Helsedirektoratet en veileder for skolens rusmiddelforebyggende arbeid som vil gi føringer for tilskudd til prosjekter og aktiviteter tilknyttet skolen framover.

Undersøkelser om doping blant unge i Norge viser at 2,6 pst. av de som svarte har brukt eller bruker doping. De som bruker dopingmidler bruker også ofte andre illegale rusmidler, drikker mer alkohol enn gjennomsnittet og er mer utsatt for eller utøver selv vold. Det er behov for fortsatt innsats for å forebygge doping.

Kap. 3718 Rusmiddelforebygging

Bevilgningen dekker bevillingsordningen for tilvirkning av alkoholholdig drikk. Ordningen er selvfinansiert gjennom gebyrer og administreres av Helsedirektoratet. Bevillingsgebyrene utgjør om lag 1 mill. kroner.

Bevilgningen dekker videre gebyr på statlige skjenkebevillinger gitt for skjenking av alkoholholdig drikk på tog og fly etter alkoholloven § 5-2 første ledd nr. 1 og 2.

Kap. 719 Annet folkehelsearbeid

Følgende bevilgninger foreslås flyttet:

• 7,5 mill. kroner fra post 70 til post 21, knyttet til oppfølging av nasjonale strategier på smittevernområdet og gjennomføring av smittevernkonferanser, jf. Prop. 120 S (2010–2011) og Innst. 420 S (2010–2011)

• 3 mill. kroner fra kap. 719, post 21 til kap. 710, post 01

• 0,6 mill. kroner fra kap. 719, post 21 til kap. 720, post 01

• 1,5 mill. kroner fra kap. 719, post 70 til kap. 732, post74 til permanent drift av referansefunksjonen for MRSA ved St. Olavs Hospital HF.

• 1,5 mill. kroner fra kap. 719, post 70 til kap. 732, post 78 til drift av et nasjonalt kompetansesenter for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten ved Helse Vest RHF.

• 6,9 mill. kroner fra kap. 719, post 60 til kap. 762, post 60 knyttet til frisklivssentraler.

Statlig støtte til lokalt folkehelsearbeid

Den nye folkehelseloven innebærer større krav til statens oppfølging av kommunenes og fylkeskommunenes folkehelsearbeid. Det har i 2010 og 2011 pågått en betydelig innsats for å legge grunnlaget for sterkere statlig understøttelse av det lokale og regionale folkehelsearbeidet. Det skal utarbeides en gjennomføringsplan for folkehelseloven som bl.a. skal omfatte tiltak for et bedre kunnskapsgrunnlag for folkehelsearbeidet på alle nivåer og i flere sektorer.

God oversikt over helsetilstanden og faktorer som påvirker helsen er en forutsetning for systematisk og planmessig arbeid på folkehelseområdet. Nasjonalt folkehelseinstitutt har i 2011 fått i oppdrag å gjøre tilgjengelig et sett av data fra sentrale registre om helsetilstand og påvirkningsfaktorer for kommuner og fylkeskommuner innen 1. desember 2011. Arbeidet skjer i nært samarbeid med Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet har i 2011 videreutviklet nettsidene for å bedre formidlingen av kompetanse i folkehelsearbeid til lokalt og regionalt nivå. Helsedirektoratet bidrar videre med innspill til KS’ politikeropplæringsprogram gjennom samarbeid med nettverket av Sunne kommuner. Helsedirektoratet utvikler tematiske veiledere om det lokale mulighetsrommet for å påvirke tobakksbruk, kosthold og fysisk aktivitet. En veileder om lokalt tobakksforebyggende arbeid vil foreligge i løpet av 2011.

Bruk av plan- og bygningsloven og plansystemet til å forankre og styrke folkehelsearbeidet står sentralt i folkehelseloven. Fylkeskommuner og kommuner skal ha oversikter over helseutfordringene og disse skal legges til grunn i kommunal og regional planstrategi. Evalueringer av prosjektet Helse i Plan (Møreforsking 2010) tyder på at mange kommuner har utviklet forståelse for at planlegging må ivareta befolkningens helse og at fagmiljøene vektlegger helsehensyn.

Helse i Plan ble avsluttet som utprøvingsarbeid i om lag 30 kommuner i 2010. Erfaringene fra utprøvingen er tatt i bruk som virkemiddel i samhandlingsreformen, nasjonal helse- og omsorgsplan, ny helse- og omsorgstjenestelov og ny folkehelselov. Det er utarbeidet en sjekk-/tipsliste for Fylkesmannens innspill, vurdering og godkjenning av kommunale planer for å sikre at folkehelse blir ivaretatt. Veileder til kommuneplanens samfunnsdel med handlingsdel fra Miljøverndepartementet ventes ferdig i løpet av 2011.

For å bedre systematikken i det lokale folkehelsearbeidet, arbeides det også videre med partnerskap for folkehelse. Partnerskapsmodellen er en av flere arbeidsformer for fylkekommuner og kommuner i folkehelsearbeidet. Gjennom folkehelsepartnerskapene har siktemålet vært å bygge opp en infrastruktur som ikke er direkte koblet til helsetjenesten, men som er ment å sikre en tverrfaglig og sektorovergripende tilnærming i folkehelsearbeidet hvor også helsetjenesten deltar. Helsedirektoratet vil i løpet av 2011 legge fram en rapport som gir en statusbeskrivelse av partnerskapsmodellen som metode for tverrsektorielt arbeid.

Det er i 2011 gjennomført en kartlegging av innretningen på folkehelsearbeidet i kommuner og fylkeskommuner som et grunnlag for å måle effekter av ny folkehelselov.

Kunnskapsbasert folkehelsearbeid

Det er et mål for folkehelsearbeidet i Norge at dette i større grad skal baseres på tilgjengelig kunnskap. Helsedirektoratet ga i 2010 ut rapporten Folkehelsearbeidet, veien til god helse for alle. I rapporten omtales problemstillinger knyttet til kunnskapsbasering av folkehelsearbeidet.

Helsedirektoratet har i 2011 gitt Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i oppdrag å vurdere internasjonale erfaringer med å oppsummere effekt av folkehelsetiltak som et grunnlag for å utvikle kriterier for å anbefale tiltak. Målet er å stimulere til et mer kunnskapsbasert folkehelsearbeid og til større oppmerksomhet mot evalueringer og utvikling av ny kunnskap.

Helsedirektoratet har videre startet et arbeid med samfunnsøkonomiske beregninger av forebyggende tiltak på området fysisk aktivitet. Rapporten Vunne kvalitetsjusterte leveår (QALYs) ved fysisk aktivitet er et resultat av dette arbeid. Analysene viser at det er en stor velferdsgevinst av å satse på økt fysisk aktivitet i alle aldre.

I 2011 ferdigstiller Helsedirektoratet arbeidet med en strategi for kunnskapsbasert folkehelsearbeid. Hensikten med strategien er å oppnå mer, og mer relevant, kunnskap og kunnskapsutvikling på folkehelsefeltet, en hensiktsmessig og effektiv arbeidsdeling mellom aktørene i og utenfor forskning og forvaltning, og en bedre tilrettelegging av kunnskapen for forvaltningen sentralt, regionalt og lokalt.

Utjevning av sosiale forskjeller i helse

Helsen i den norske befolkningen er god, men gjennomsnittstallene skjuler store, systematiske forskjeller. Helse er ulikt fordelt mellom sosiale grupper, og disse helseforskjellene er økende. Det er derfor et langsiktig mål i folkehelsearbeidet å redusere sosiale helseforskjeller, uten at noen grupper får dårligere helse.

I St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller legger regjeringen vekt på at arbeidet for å motvirke sosiale helseforskjeller må kombinere målrettet innsats mot spesielt utsatte grupper med generelle velferdsordninger og befolkningsrettede tiltak. Helsen i befolkningen skapes og fordeles gjennom oppvekst og skolegang, i arbeidsliv og øvrige levekår. Det er nødvendig å styrke den tverrsektorielle tilnærmingen i folkehelsearbeidet og arbeide for en jevnere sosial fordeling av ressurser, og dermed reduserte helseforskjeller.

Utviklingen på innsatsområdene i St.meld. nr. 20 (2006–2007) følges opp gjennom et rapporteringssystem som skal gi systematisk og oppdatert oversikt over utviklingen av arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller. Helsedirektoratet utgir årlige rapporter basert på rapporteringssystemet. Rapportene presenterer indikatorer som skal vise utviklingen i arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller gjennom en jevnere sosial fordeling av sentrale påvirkningsfaktorer. I tillegg inneholder rapportene sektorenes egenrapportering av strategier og tiltak for å utjevne sosiale forskjeller i helse.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller og vil i 2012 starte arbeidet med å gjennomgå faktorer som påvirker sosiale forskjeller i helse, på tvers av sektorer. Videre vil utjevning av sosiale forskjeller i helse være en integrert del av den tverrdepartementale folkehelsestrategien som skal legges fram i løpet av 2012. Utjevning av sosiale helseforskjeller er også ett av fem grunnleggende prinsipp i den nye folkehelseloven som trer i kraft fra 1. januar 2012. Det vises til nærmere omtale i del III.

Miljø og helse

Det er et mål å oppnå trygge og helsefremmende miljøer for alle. I følge Verdens helseorganisasjon er dårlig miljøkvalitet, slik som luftkvalitet ute og inne, og hygieniske forhold direkte årsak til 14 pst. av sykdom som kan forebygges. Viktige tiltak er å tydeliggjøre miljøfaktorene i folkehelsearbeidet, synliggjøre miljøfaktorenes betydning for helsen før beslutninger tas i alle sektorer og støtte kommunenes miljørettede helsevern, herunder god regelverksforvaltning.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å videreutvikle en kompetanseenhet for helsekonsekvensutredning av tiltak i ulike sektorer.

Klimatilpasning

Klimaet er i endring, og klimatilpasning er nødvendig. Arbeidet med klimatilpasning involverer alle forvaltningsnivåer og de fleste samfunnssektorer. NOU 2010: 10 Klimatilpasning ble levert Miljøverndepartementet våren 2010. Utredningen inneholder et kapittel om helsekonsekvenser av klimaendringer i Norge. Helsedirektoratet hadde ansvaret for vurdering av kritisk sårbarhet, aktuelle tilpasningstiltak og utfordringer for helsesektoren. Nasjonalt folkehelseinstitutt har ansvar for å vurdere helsekonsekvenser av aktuelle endringer for norske forhold, som f.eks. temperatur, vannkvalitet og forekomst av vektorer.

Miljørettet lokalt folkehelsearbeid

En kartlegging av situasjonen i miljørettet helseverntjenesten i kommunene har avdekket et behov for å styrke tjenesten. Det er store forskjeller mellom kommunene i hvilken grad miljørettet helsevern blir ivaretatt. Særlig de små kommunene mangler personell og kompetanse til å ivareta lovpålagte oppgaver på en tilfredsstillende måte. Kommunene har mangelfull oversikt over risikofaktorer i miljøet, og mange skoler mangler godkjenning etter miljørettet helsevernregelverket.

En mangelfull tjeneste kan bety at det er miljøforhold som medfører helserisiko som ikke blir håndtert. Dette kan dreie seg om radonutsatte områder, skoler eller barnehager med spesielt dårlig miljø, kritikkverdige forhold i asylmottak, virksomheter som forårsaker lukt, støy, eller annen helseplage mv.

Tiltak for å ivareta disse utfordringene i miljørettet helsevern vil inngå i gjennomføringsplan til ny folkehelselov. Det vises for øvrig til rapporten Evaluering av miljørettet helseverntjenesten i kommunene fra Helsedirektoratet.

Barns miljø og helse

Strategien Barnas framtid ble lagt fram i 2007 for planperioden 2007–2016. Strategien er utviklet i et samarbeid mellom åtte departementer og med medvirkning fra barn og unge selv. Det er under utarbeiding et barnebarometer med utvalgte indikatorer som skal følge utviklingen av barns miljø og helse framover. Med utgangspunkt i indikatorene har Statistisk sentralbyrå fått i oppdrag å utarbeide en rapport med analyser av barns miljø og helse. Rapporten ferdigstilles ved utgangen av 2011.

Utdanning er utgangspunktet for, og medvirkende til, en rekke prosesser som bidrar til å produsere helse utover i det voksne livsløpet. Som del av folkehelsearbeidet er det derfor sentralt å medvirke til utvikling av en helsefremmende skole der elevenes mestring av skolearbeidet, læringsmuligheter og det sosiale miljøet ivaretas.

Godt læringsmiljø og helsefremmende aktiviteter som medvirkning, sunt kosthold, fysisk aktivitet, begrensning av rus og tobakksbruk for flest mulig er viktig. Skolemiljøet er den viktigste faktoren for å påvirke ungdommers alkoholkonsum, men også annen problematferd. En forutsetning for å skape et trygt og godt lærings- og oppvekstmiljø er bl.a. å sikre elevenes grunnleggende behov for mat, drikke, hvile, lek/fysisk aktivitet og et godt psykososialt miljø. I tillegg må det arbeides med universell utforming for å sikre gode betingelser for deltakelse for alle.

Undersøkelser av skolenes godkjenningsstatus etter forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager har avdekket at det fortsatt er et stort antall skoler (900 skoler) som ikke er godkjent etter forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager mv. Dette tilsier behov for oppfølging fra både lokale og sentrale myndigheter. Rapportering fra landets fylkesmenn viser at det bare er noen få fylker som har fulgt opp den landsomfattende undersøkelsen, og at det dermed er liten oversikt over utviklingen på området.

Det vises også til omtale av annet forebyggende arbeid i skolen i sammenheng med omtalen av helseatferd nedenfor og under kap. 711, kap. 718 og kap. 764.

Radon

Den nasjonale strategien for å redusere radoneksponeringen omfatter boliger, arbeidsmiljø og bygninger for allmennheten, herunder skoler og barnehager. Statens strålevern leder en koordineringsgruppe for oppfølging og implementering av strategien. Som nevnt under kap. 715 vil Strålevernet i 2012 legge særlig vekt på å følge opp kommunenes arbeid for å redusere radoneksponering. Helsedirektoratet arbeider med å utarbeide informasjonsmateriell til kommuner, skoler og barnehager, samt utarbeide et opplegg for gjennomføring av tilsyn med disse virksomhetene etter den reviderte strålevernforskriften. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Statens strålevern og representanter for kommune og fylkesmannsembetet.

Ulykker

Omkring 1800 personer dør årlig som følge av en ulykke. Ulykker er den største dødsårsaken for personer under 45 år. Tall fra Norsk pasientregister viser at det i 2010 ble registrert om lag 90 700 døgnopphold ved norske sykehus der hovedårsaken til innleggelsen var skader og forgiftninger. Fram mot 2014 vil regjeringen arbeide for å tallfeste nasjonale mål for reduksjon av ulykker som medfører personskader og forbedre den tverrsektorielle skade- og ulykkesforebyggende innsatsen, jf. Ulykker i Norge, Nasjonal strategi for forebygging av ulykker som medfører personskade 2009–2014.

Oppfølging av nasjonal strategi for forebygging av ulykker er organisert ved en tverrdepartemental styringsgruppe med ledelse fra Helse- og omsorgsdepartementet. Under styringsgruppen er det en arbeidsgruppe på direktoratsnivå under ledelse av Helsedirektoratet, som skal foreslå tiltak og koordinere den løpende implementeringen av strategien.

Norsk pasientregister har som formål å bidra med data som grunnlag for forebygging av skader og ulykker. Dette innebærer at somatiske sykehus og enkelte legevakter (Oslo, Bergen og Trondheim) har plikt til å rapportere data som gir mer informasjon om bl.a. omstendighetene rundt skader og ulykker. For første tertial 2011 rapporterte alle sykehus under Helse Midt-Norge og noen sykehus i Helse Sør-Øst. Det forventes at de fleste sykehus vil rapportere i løpet av 2011.

I strategiperioden vil det legges vekt på å skaffe en god tilstandsbeskrivelse av skadebildet i Norge, herunder implementering og sikring av datakvalitet i den nye skaderegistreringen og tilgang til skadedata for ulike sektorer og forvaltningsnivå. I 2011 er det startet et arbeid med å utarbeide en rapport som skal gi oversikt over skader og ulykker i alle sektorer. Nasjonalt folkehelseinstitutt har fått oppdraget med å koordinere rapporten. Rapporten vil foreligge første gang i 2013. Den skal utgis regelmessig og vil gjøre det mulig å følge utviklingen på ulykkes- og skadefeltet i Norge og gi grunnlag for å sette i verk forebyggende tiltak.

Det arbeides også med et felles veiledningsmateriell til lokalt skadeforebyggende arbeid, herunder lokal skaderegistrering. For å videreutvikle det lokale og regionale skadeforebyggende arbeidet skal det utvikles et nettbasert kurs som forventes å være ferdig i 2012. Kurset skal bygge på Harstads erfaringer med Verdens helseorganisasjons konsept Trygge lokalsamfunn.

Samarbeidet med Vegdirektoratet og Statens havarikommisjon for transport videreføres for ytterligere å redusere antallet drepte og skadde i trafikken.

Støy

Det pågår et arbeid med å utvikle veiledere om støy på særskilte områder. En tverretatlig arbeidsgruppe har i 2011 utarbeidet en veileder om musikkanlegg og helse til bruk for arrangører og kommuner. Veilederen skal bidra til å forebygge og redusere helseskade og helseplager for omgivelsene og forebygge hørselsskader for publikum og ansatte ved aktiviteter som konserter, festivaler, treningssentre, diskoteker, restauranter o.l.

Som en oppfølging av Handlingsplan mot støy (2007–2011), skal en tverrfaglig gruppe utarbeide en rapport som grunnlag for å vurdere en indikator for reduksjon av nattestøy. Rapporten vil bl.a. inneholde en oppsummering av kunnskap om betydning av søvn for psykisk og fysisk helse og av mangler ved dagens regelverk. I Norge er det anslått at 5 pst. av befolkningen har søvnproblemer pga. støy, og veitrafikk er den vanligste årsaken til plage. Mens det er kjent at søvnmangel på kort sikt kan føre til nedsatt prestasjonsevne og økt risiko for ulykker, har senere tids forskning vist at søvnforstyrrelser på lang sikt kan føre til utvikling av type 2-diabetes og hjerte-karsykdom. I 2011 kom Verdens helseorganisasjon ut med en rapport som anslår at det årlig går tapt minst en million år med god helse som følge av trafikkrelatert støy i Vest-Europa. Nasjonalt folkehelseinstitutt vil beregne tilsvarende tall for Norge i løpet av 2011.

Astma og allergi

Astma forekommer nå hos om lag 20 pst. av barn og unge, og hos om lag 8 pst. av alle voksne. Det har vært en jevn økning i forekomsten av denne sykdommen de siste 40 årene.

Om lag 2–3 pst. av den voksne befolkningen har plager pga. matallergi. 20–30 pst. opplever selv at de har unormal reaksjon i forbindelse med inntak av mat, men som ikke lar seg dokumentere objektivt. Forekomsten er høyere hos barn. 6–8 pst. av barn er plaget av matallergi. Det er langt fra alle overfølsomhetstilstander som har allergi som årsak. Hyppighet av luftveisinfeksjoner og irritasjonstilstander i luftveiene er også assosiert med dårlig inneklima. Slike helseplager er utbredt der det er fuktproblemer kombinert med mangelfull ventilasjon i boliger, barnehager, skoler og kontorbygninger.

I ht. oppdraget i Nasjonal strategi for forebygging og behandling av astma- og allergisykdommer (2008–2012) er det etablert en koordineringsgruppe. I tillegg er det opprettet arbeidsgrupper for områdene matintoleranse, inneklima og allergi. Disse gruppene gir faglige råd om prioritering av tiltak. Helse- og omsorgsdepartementet har i 2011 gitt regionale helseforetak i oppdrag å etablere et regionalt tverrfaglig kompetansemiljø for astma- og allergisykdommer med hovedfokus på rådgivning og kompetanseoverføring.

Giftinformasjon

Akutte forgiftninger forårsaker hvert år om lag 500 dødsfall og 14 000 sykehusinnleggelser. Giftinformasjonen besvarte i 2010 om lag 39 000 henvendelser på den døgnåpne telefonrådgivningstjenesten. Dette er en svak nedgang sammenliknet med foregående år.

Giftinformasjonen har gjennom de senere år bygget opp en intern dokumentasjonsdatabase. Databasen har muliggjort publisering av behandlingsanbefalinger for om lag 150 ulike forgiftningsagens i Helsebiblioteket. Det er også produsert oppdatert informasjon på giftinformasjonens nettside for allmennheten. Giftinformasjonens informasjon til allmennheten finnes på helsenorge.no. Slik informasjon vil bl.a. redusere helseskadelige effekter av forgiftningsuhell hos barn og redusere behovet for kontakt med helsetjenesten. I 2011 ble Giftinformasjonen styrket for å utvikle dokumentasjon av konsekvenser av eksponering og forgiftning ved svangerskap og amming.

Det er registrert en overhyppighet av soppforgiftning blant enkelte innvandrergrupper og det settes i løpet av 2011 i gang forebyggende tiltak.

Helseatferd

Helseatferd er atferd og levevaner som har betydning for helsen. Bl.a. gjelder det helseatferd knyttet til kosthold, fysisk aktivitet, røyking og alkoholbruk. Strukturelle virkemidler som pris og tilgjengelighet står helt sentralt i arbeidet med å påvirke helseatferd og forebygge helseproblemer som følge av ugunstig helseatferd. Andre viktige virkemidler er tiltak i skoler og barnehager, lokalmiljø og i arbeidslivet, samt veiledning og oppfølging i helsetjenesten. Det vises til omtale av kosthold under kap. 711 og rusmidler under kap. 718.

Innsats rettet mot risikogrupper

Det pågående arbeidet med utvikling og tilrettelegging av lokalbaserte tilbud for å fremme sunne levevaner er videreført i 2011. I tråd med føringer for Stortingets bevilgning rettes innsatsen mot grupper med forhøyet risiko for å utvikle sykdom relatert til levevaner. Det legges vekt på inkludering av minoritetsgrupper og på utjevning av sosiale helseforskjeller. Tilbudene bygger på kunnskap og erfaringer fra bl.a. evaluering og oppfølging av grønn resept-ordningen, og tilbudene skal være et ledd i en prioritert satsing forankret i det kommunale plansystemet.

I tråd med samhandlingsreformen og nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 målrettes innsatsen mot utvikling av kommunale frisklivstilbud. I mange kommuner legges det til rette for samarbeid mellom frisklivssentralen, Nav, spesialisthelsetjeneste, attføring, frivillige organisasjoner, frivillighetssentraler, lokale utstyrssentraler og lavterskeltilbud i regi av andre lokale aktører. Helsedirektoratet har i 2011 utviklet en veileder til kommunenes etablering og drift av frisklivstilbud.

Arbeidet videreføres i 2012 og inngår i en styrking av forebyggende helsetjenester i kommunene som ledd i samhandlingsreformen, herunder implementering av helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven. Det vises til nærmere omtale under kap. 762.

Groruddalen og Oslo sør er en områdebasert tverrfaglig satsing i Oslo kommune som startet opp i 2007, og som nå involverer alle fire bydeler i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand. Satsingen er en del av Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og Groruddalssatsingen. Siktemålet er å styrke befolkningens helse gjennom tiltak som fremmer fysisk aktivitet, gode kostvaner og sunn livsstil, herunder god tannhelse. En del av innsatsen rettes mot risikogrupper i innvandrerbefolkningen. Bevilgningen omfatter flere delprosjekter som bygger på erfaringer fra bl.a. MoRo-prosjektet i bydel Romsås og på initiativ fra samarbeidende bydeler.

Prosjektene omfatter bl.a. forebyggende tiltak for å hindre utvikling av livsstilsrelaterte helseplager og forsterket svangerskapsomsorg til gravide. Når det gjelder gravide, er det så langt avdekket høyere forekomst og risiko for svangerskapsutløst diabetes, økt jernmangel og D-vitaminmangel. Alle prosjektene rapporterer om god rekruttering og tilbudene har generert mye entusiasme og oppmerksomhet i lokalmiljøene. Satsingen videreføres i 2012.

Nasjonal strategi for tobakksforebyggende arbeid

Røyking er den enkeltfaktoren som kan forebygges som bidrar mest til sykdom og for tidlig død. Røyking fører hvert år til om lag 6700 dødsfall i Norge, noe som svarer til 16 pst. av alle dødsfall. Om lag 40 pst. av alle dødsfall blant menn i alderen 40–70 år kan tilskrives røyking. Tilsvarende tall for kvinner er 24 pst. Helsedirektoratet har i en samfunnsøkonomisk analyse fra 2010 anslått at røyking koster det norske samfunnet 80 mrd. kroner hvert år. Det er den økonomiske verdsettingen av tapte leveår som gir størst utslag på beregningen av de samfunnsøkonomiske kostnadene.

Høsten 2011 vil departementet legge fram en ny strategi for det tobakksforebyggende arbeidet de neste fem årene. I den forrige strategiperioden var det et mål at andelen unge som røyker skulle halveres, og at andelen dagligrøykere i befolkningen skulle reduseres til under 20 pst. innen utgangen av 2010. Disse målene er nådd. I 2010 var det 19 pst. av befolkningen som røykte daglig, noe som svarer til om lag 700 000 personer. Prosentandelen som røyker av og til har holdt seg stabil på rundt 10 pst. i strategiperioden. Blant unge (16–24 år) røykte 12 pst. daglig, i tillegg røykte 14 pst. av og til. Andelen dagligrøykere blant unge har blitt halvert i løpet av de siste ti årene.

Målet om å stanse økningen i bruk av snus ble ikke nådd. I 2010 var det om lag 7 pst. av befolkningen som brukte snus daglig. Men siden snusbruk først og fremst øker blant de yngre, gir ikke befolkningstallene et presist bilde av utviklingen. I aldersgruppen 16–24 år var det i 2010 om lag 25 pst. menn og 8 pst. kvinner som brukte snus daglig. I tillegg brukte 11 pst. menn og 8 pst. unge kvinner snus av og til. Ved starten av strategiperioden var det under 10 pst. unge menn og tilnærmet ingen kvinner som brukte snus daglig.

Målet om å halvere andelen gravide som røyker ved svangerskapets slutt til 5,2 pst. ble heller ikke nådd. I 2010 var det 15,3 pst. av de gravide som røykte ved svangerskapets begynnelse og 7,4 pst. som fortsatt røykte ved slutten av svangerskapet. Det er store geografiske og aldersmessige forskjeller. I Oslo røykte kun 3,1 pst. av de gravide ved svangerskapets slutt, mens tilsvarende tall for Finnmark var 11,5 pst.

Forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer, som trådte i kraft 1. januar 2010, ble evaluert av Sifo og Statens institutt for rusmiddelforskning i 2010–2011. Evalueringen viser at det etter innføringen av forbudet bl.a. har vært en større nedgang i salget av rulletobakk og sigaretter enn i tidligere år, og at færre ungdommer røyker.

Undervisningsprogrammet om tobakk i ungdomsskolen, Fri, har fortsatt stabil påmeldingsprosent. Om lag 56 pst. av ungdomsskoleelevene i Norge er med i Fri og 40 pst. av elevene leverer tobakksfrikontrakt.

Røyketelefonen og nettsiden slutta.no er Helsedirektoratets egne tilbud om hjelp til snus- og røykeslutt. Røyketelefonen besvarte 6100 samtaler i 2010, en liten nedgang fra året før. I tillegg gjennomførte Røyketelefonen om lag 2500 samtaler i den proaktive tjenesten.

Siden 2005 er Norge, sammen med 173 andre land, part i tobakkskonvensjonen under Verdens helseorganisasjon. Det fjerde partsmøtet ble gjennomført i 2010. Det ble da på partsmøtet vedtatt retningslinjer om regulering av innholdsstoffer i tobakksprodukter, kommunikasjon og kunnskapsbygging, og røykeavvenning.

Grunnlaget for arbeidet med en ny strategi for tobakksforebyggende arbeid vil være de erfaringene som er gjort i den tidligere strategiperioden og konklusjonene fra evalueringen som Verdens helseorganisasjon gjennomførte i 2010. I tillegg vil det bli lagt vekt på internasjonal erfaring og vurderingen fra European Network for Smoking Prevention. Erfaringene fra forrige strategiperiode viser at det tobakksforebyggende arbeidet er på rett vei, men at det er behov for en sterkere satsing i årene framover. Den nye tobakkstrategien vil bl.a. omfatte forslag til endringer i regelverket, et forslag til en nasjonal plan for tobakksavvenning og en ny satsing på massemediekampanjer mot tobakk. Det vil høsten 2011 bli sendt på høring forslag til endringer i tobakkskadeloven som skal bidra til å hindre barns tilgang til tobakksvarer, gjøre flere arenaer røykfrie og styrke vernet mot passiv røyking. Helsedirektoratet har som ledd i arbeidet med strategien fått i oppdrag å lage en nasjonal plan for tobakksavvenning. I budsjettet for 2012 foreslås bevilget 19 mill. kroner til massemediekampanjer mot tobakk. Formålet er å redusere tobakksbruken i befolkningen og hindre nyrekruttering, jf. omtale under post 21.

Fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet er et viktig fagområde i folkehelsearbeidet og i forebyggende helsetjenester i oppfølgingen av samhandlingsreformen. Handlingsplan for fysisk aktivitet (2005–2009) er gjennomført og er delvis forlenget i påfølgende år. Åtte departementer har bidratt med virkemidler og tiltak innenfor sine ansvarsområder. Evalueringen fra 2009 anbefaler at arbeidet videreføres med bruk av sterkere virkemidler. Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 varsler behovet for en ny og bredere nasjonal satsing på fysisk aktivitet som inkluderer virkemidler ut over helsesektorens innsats.

Nasjonale kartlegginger viser at aktivitetsnivået i befolkningen er lavere enn tidligere antatt og at utviklingen går i negativ retning. Andelen som er fysisk aktiv, øker med økende sosioøkonomisk status og synker med økende alder. Blant niåringer har 91 pst. av guttene og 75 pst. av jentene et tilfredsstillende aktivitetsnivå, mens bare halvparten av 15-åringene oppfyller anbefalinger om minst 60 minutter daglig fysisk aktivitet. Blant voksne i alderen 20 til 85 år viser kartlegging fra 2009 at 22 pst. av kvinnene og 18 pst. av mennene oppfyller anbefalingene om minst 30 minutters daglig moderat fysisk aktivitet. Andelen i befolkningen som driver mosjon og trening ser ut å være noe økende, men det er store variasjoner. Kartleggingen av voksne og eldres aktivitetsnivå viser at voksne i gjennomsnitt sitter i ro minst 9 timer hver dag og utfører aktivitet av lavere intensitet minst fem timer daglig. En svak økning av mosjons- og treningsvaner i enkelte deler av befolkingen, ser ikke ut til å kunne kompensere for en generell reduksjon i fysisk aktivitet i hverdagen de siste tiårene.

En nasjonal kartlegging av fysisk form blant voksne og eldre som er presentert i rapporten Fysisk form blant voksne og eldre i Norge, viser at voksne som oppfyller anbefalingene om minst 30 minutters daglig moderat fysisk aktivitet er i bedre fysisk form sammenliknet med personer som har et lavere fysisk aktivitetsnivå. Videre viser rapporten at personer med høyere utdanning er i bedre fysisk form enn personer som har grunnskole eller videregående skole som høyest fullførte utdanning. En ny kartlegging av fysisk aktivitet blant 6-, 9- og 15-åringer er i gang og rapporten ventes å foreligge tidlig i 2012.

Som ledd i Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005–2009, er det etablert en tilskuddsordning rettet mot frivillige organisasjoner som arbeider med fysisk aktivitet. Målgruppen for ordningen er den fysisk inaktive delen av befolkningen, og særlig barn og unge som faller utenfor de ordinære idretts- og aktivitetstilbudene. Tilskudd i 2011 gikk til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite, Friluftslivets fellesorganisasjon, Den Norske Turistforening, Friluftsrådenes landsforbund, Landslaget for fysisk fostring i skolen og Norges bedriftsidrettsforbund, og til lokale aktiviteter i regi av lag og foreninger fordelt via landets fylkeskommuner. I 2012 skal det legges økt vekt på at tilskudd skal benyttes til tilrettelegging for fysisk inaktive grupper og for barn og unge som faller utenfor de ordinære organiserte aktivitetstilbudene, herunder mennesker med nedsatt funksjonsevne. Videre skal det legges vekt på gode eksempler, overføringsverdi og erfaringsspredning.

Gjennom de siste årene er det etablert samarbeidstiltak på ulike arenaer for å fremme fysisk aktivitet. Arbeidet for trygg og aktiv transport pågår, herunder samarbeid med Vegdirektoratet om oppfølging av Nasjonal sykkelstrategi og utvikling av nasjonal gå-strategi. Samtidig legges det vekt på å ivareta hensynet til fysisk aktivitet i planlegging, jf. ny folkehelselov og plan- og bygningslovens bestemmelser. Det er i 2011 etablert samarbeid mellom Helsedirektoratet og Direktoratet for Naturforvaltning der synergieffekter og muligheter ligger i kobling mellom folkehelse, fysisk aktivitet og miljø, og der nærmiljøkvaliteter og -utvikling vil inngå som felles samarbeidsområde. Samarbeidet fortsetter i 2012. Det skal utarbeides et idéhefte om kvaliteter i nærmiljøet fra et miljø- og folkehelseperspektiv. Det vil også være naturlig å samarbeide om veiledningsmateriell til kommuner og fylkeskommuner til bruk i planarbeid.

Kunnskapsgrunnlaget for fysisk aktivitet skal videreutvikles gjennom samarbeid med bl.a. høgskolemiljøer, kommuner, fylkeskommuner og Nasjonalt råd for fysisk aktivitet. Relevant kunnskapsgrunnlag skal innarbeides i kunnskapsformidling, kompetanseutvikling og planarbeid.

Helsedirektoratet skal utvikle materiell som omtaler fysisk aktivitet i samfunnsplanlegging for et aktivt liv, og utvikle retningslinjer for fysisk aktivitet og infrastruktur på grunnlag av erfaringer fra bl.a. EU-prosjektet Impala hvor Høgskolen i Oslo er prosjektkoordinator i Norge.

Helsedirektoratet er samarbeidspartner i EU-prosjektet Paseo hvor målet er å fremme fysisk aktivitet blant eldre. Høgskolen i Oslo er prosjektkoordinator i Norge og leder av et nasjonalt Paseo-nettverk.

Det pågår et nordisk samarbeid med utgangspunkt i en nordisk handlingsplan for bedre helse og livskvalitet gjennom kosthold og fysisk aktivitet i regi av Nordisk Ministerråd. I det videre arbeidet vil det bli satt søkelys på samfunnsplanlegging og strukturelle tiltak.

Smittevern

Å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer og hindre at sykdommer overføres i befolkningen står sentralt i smittevernarbeidet. Særlig prioriterte områder er å forebygge antibiotikaresistens, redusere forekomsten av institusjonservervete infeksjoner i helsetjenesten, redusere nysmitte av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner, og sikre at alle som er smittet får god oppfølging. Det er videre prioritert å tilby et godt nasjonalt vaksinasjonsprogram og opprettholde en god smittevernberedskap. Disse områdene følges bl.a. opp gjennom nasjonale strategier og beredskapsplaner og i tillegg til at smittevernloven sikrer at myndighetene setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet, samt at rettsikkerheten til den enkelte ivaretas.

Etter en topp i 2008 har antall nydiagnostiserte hivtilfeller i Norge gått litt ned de siste to årene. Dette skyldes hovedsakelig nedgang i nyankomne flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente. I 2010 ble det totalt registrert 258 hivtilfeller i Norge.

For gruppen menn som har sex med menn er situasjonen fortsatt bekymringsfull med et høyt antall nydiagnostiserte hivtilfeller de siste åtte årene. Det har vært en tilsvarende økning i antall meldte tilfeller av syfilis og gonoré blant menn som har sex med menn. Den samme utviklingen ses i de fleste vestlige land. Blant heteroseksuelle bosatt i Norge ble det i 2010 påvist flere hivtilfeller enn noe år tidligere, 57 i år mot 44 i 2009. Fortsatt påvises det svært lite smitte av hiv mellom heteroseksuell ungdom i Norge. Det ble påvist 11 hivpositive injiserende stoffmisbrukere i 2010, samme som i 2009, hvorav fem personer er innvandrere som er smittet i opprinnelig hjemland før ankomst til Norge.

I 2010 ble det diagnostisert 412 gonorétilfeller i Norge mot 269 tilfeller i 2009. Antall tilfeller blant menn som har sex med menn er mer enn doblet, men også blant heteroseksuelle menn og kvinner har antall meldte tilfeller økt noe. Økningen skyldes delvis endret prøvetakingsmønster, men det er også grunn til å anta en faktisk økning. Andelen av gonorétilfeller med antibiotikaresistente gonokokker har økt kraftig de senere årene. Om lag en tredjedel av menn som har sex med menn som diagnostiseres med syfilis er kjent hivpositive fra tidligere. Det vises til kap.762, post 73 for nærmere omtale av klamydia.

Arbeidet med å redusere forekomsten av seksuelt overførbare infeksjoner, særlig blant menn og ungdom, skal videreføres og målrettes bedre. Forebyggende tiltak, testing, smitteoppsporing og oppfølging tilpasset de ulike målgruppene skal prioriteres. Lett tilgang på informasjon og kondomer er avgjørende. Erfaringer fra arbeid overfor hivpositive innvandrere viser at det er store utfordringer knyttet til åpenhet om hivstatus i enkelte miljøer. Kvinner med innvandrerbakgrunn utgjør fortsatt en økende andel av hivpositive, og tiltak tilpasset kvinners særskilte behov skal prioriteres.

I lys av det økende antallet kvinner og menn som lever med hiv, skal det legges vekt på å styrke tilbudene om psykososial oppfølging i tjenesteapparatet og organisasjonene.

I 2010 fikk Helse Sør-Øst, i samarbeid med Helsedirektoratet, i oppdrag å utvikle et pilotprosjekt på et helhetlig lærings- og mestringsprogram for hivpositive. Oslo Universitetssykehus HF er sentrale i utviklingsarbeidet ved Lærings- og mestringsenteret, og det nyetablerte pasientrådet for hivpositive ved sykehuset. Helsedirektoratet har i samarbeid med profesjons- og brukerorganisasjonene satt i gang et arbeid for å få til økt samhandling mellom infeksjonsmedisinske fagmiljøer og almennhelsetjenestene for hivpositive.

Regjeringen oppnevnte i desember 2010 et utvalg som skal se på reguleringen av allmennfarlige smittsomme sykdommer i straffeloven. Utvalget skal bl.a. vurdere om det er hensiktsmessig å bruke straffeloven til å rettsforfølge smittefarlig adferd. Utvalget skal avgi sin innstilling før 1. oktober 2012.

Det er til enhver tid minst 5 pst. av pasienter i sykehus og 7 pst. av beboere i sykehjem som har fått en infeksjon fra helsetjenesten. Av de som fikk satt inn en ny hofteprotese i 2010, utviklet 4 pst. en infeksjon i operasjonsåret. Tilsvarende tall for inngrep i tykktarm var om lag 18 pst. og etter inngrep hvor en fjerner galleblæren eller utførte et bypass-inngrep 6 pst. Blant kvinner som gjennomgikk keisersnitt fikk om lag 7 pst. infeksjon.

Det er en moderat nedgang i infeksjonsforekomsten for enkelte infeksjonstyper og for enkelte kirurgiske inngrep. Det er en utfordring å få flere sykehus til å benytte infeksjonsdata i forbedringsarbeid.

Om lag hver fjerde innlagt pasient i sykehus får antibiotika og av disse får 6 pst. kombinasjonsregimer. En europeisk studie i regi av Europeisk overvåkning av antibiotikaforbruk viste at prevalensen av antibiotikabruk i norske deltakende institusjoner var rundt 8 pst. og lå i midtre til øvre sjiktet sammenliknet med helseinstitusjoner i andre europeiske land.

Selv om overvåkingen av antibiotikaresistens viser at Norge fortsatt har en gunstig situasjon, så rapporteres det som et økende problem. Et eksempel på denne utfordringen er utbruddet av vankomycin-resistente enterokker ved ett norsk sykehus i 2010–2011, hvor slike bakterier er påvist hos 233 pasienter så langt, mot normalt mellom 0 og 10 sporadiske tilfeller årlig på landsbasis.

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt ut forslag til utvidelse av virkeområdet for Nois-registerforskriften (Norsk overvåkningssystem for infeksjoner i sykehustjenesten) på høring. I dag gjelder Nois-registerforskriften kun sykehus og dagkirurgiske klinikker. Det foreslås at forskriften utvides til å omfatte overvåkning av antibiotikabruk og infeksjoner ervervet i kommunale helseinstitusjoner (sykehjem).

I januar 2011 ble den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender lansert, hvor sikker kirurgi, med særskilt oppmerksomhet på infeksjoner og legemiddelhåndtering ble valgt ut som to av seks innsatsområder. Kampanjen vil vare i tre år og involverer både spesialist- og primærhelsetjenesten. Aktiviteter som settes i gang skal danne grunnlag for det varige pasientsikkerhetsarbeidet i helse- og omsorgstjenesten. Se for øvrig omtale under kap. 725. Regjeringen arbeider med en egen stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet som også vil omhandle smittevern i sykehus og sykehjem.

Antibiotikaveilederne for kommunehelsetjenesten er under revisjon og det er under utarbeidelse en tilsvarende veileder for spesialisthelsetjenesten. Det vil bli satt i verk tiltak for å implementere disse veilederne i 2012.

Nasjonalt folkehelseinstitutt fikk i 2010 i oppdrag å gjennomføre en midt-evaluering av den nasjonale strategien for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens (2008–2012). Instituttet finner at det foregår et betydelig arbeid innen smittevern i helseinstitusjoner og antibiotikaresistens i Norge, og at svært mange av delmålene i strategien er gjennomført eller arbeidet er godt i gang. Området helsetjenesteassosierte infeksjoner fremstår som best implementert og koordinert. Helse- og omsorgsdepartementet vil følge opp evalueringen med spesiell fokus på koordinering av arbeidet på området antibiotikaresistens og implementering av strategien overfor kommunehelsetjenesten (sykehjem).

Norge deltar i Joint Programme Initiative on Antimicrobial Resistance. Dette er et medlemslandsinitiert EU-initiativ som ledes av Sverige med nå til sammen 18 deltagerland (16 EU-land, Sveits og Norge). Målet er innen 15 år å bygge opp faglig gode og konkurransedyktige forskningsmiljøer på antibiotikaresistens i deltagerlandene.

Tuberkulose utgjør et helseproblem i Europa. Dette gjelder særlig i landene i det tidligere Sovjetunionen, men også etter hvert i Vest-Europa pga. migrasjon. Forekomsten øker i flere land. Også forekomsten av resistent- og mulitresistent tuberkulose øker. I Norge forekommer tuberkulose hovedsakelig blant yngre utenlandsfødte og eldre norskfødte personer. Årlig får mellom 300 og 400 personer diagnosen tuberkulose. Tallet har økt jevnt fra slutten av 1990-tallet. Økningen skyldes utelukkende sykdom blant utenlandsfødte. Det er lite nysmitte i Norge og innvandring har så langt ikke medført vesentlig økt spredning av tuberkulose i Norge. Det er fortsatt lite resistens, men alvorlig resistens forekommer. De siste årene har det vært en kraftig økning i bruk av forebyggende behandling.

Etter invitasjon fra departementet gjennomførte EUs smittevernbyrå (ECDC) i samarbeid med regionkontoret til Verdens helseorganisasjon i København og norske helsemyndigheter i 2011 en gjennomgang av det norske tuberkulosearbeidet. Gjennomgangen viste at arbeidet med tuberkulose i Norge generelt er av høy kvalitet, men pekte samtidig på enkelte forbedringspunkter særskilt knyttet til oppfølging av de som screenes for tuberkulose, gjennomgang av bruken av forebyggende behandling og registrering av ko-infeksjon med hiv og tuberkulose.

Kap. 720 Helsedirektoratet

Følgende bevilgninger foreslås flyttet:

• 10 mill. kroner fra kap. 605, post 01 til kap. 720, post 01

• 0,6 mill. kroner fra kap. 719, post 21 til kap. 720, post 01

• 25 mill. kroner fra kap. 720, post 21 til kap. 720, post 01

• 6,3 mill. kroner fra kap. 720, post 22 til kap. 720, post 01

• 4 mill. kroner fra kap. 732, post 72–75 til kap. 720, post 01

• 2,5 mill. kroner fra kap. 763, post 21 til kap. 720, post 01

• 3,3 mill. kroner fra kap. 764, post 21 til kap. 720, post 01

• 4,9 mill. kroner fra kap. 781, post 21 til kap. 720, post 01

• 1,5 mill. kroner fra kap. 605, post 01 til kap. 720, post 01

• 2,4 mill. kroner fra kap. 720, post 01 til kap. 1605, post 01

• 9 mill. kroner fra kap. 761, post 67 til kap. 720, post 21

• 2 mill. kroner fra kap. 761, post 67 til 720, post 2121 mill. kroner fra kap. 720, post 21 til kap. 781, post 70

Forslagene til flyttinger er i hovedsak en budsjettmessig opprydning. Bevilgningene er knyttet til oppgaver som Helsedirektoratet utfører i dag, eller som foreslås overført til etaten i 2012, men hvor bevilgningene er plassert på andre budsjettposter. Flyttingene innebærer ingen reell styrking av Helsedirektoratets aktiviteter. Sett bort fra ovennevnte forslag til flyttinger, innebærer budsjettforslaget for 2012 en økning av Helsedirektoratets ramme med om lag 2,3 pst. Det vises til nærmere omtale under post 01 og 21.

Helsedirektoratet er som fagdirektorat og myndighetsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Helsedirektoratet er fagorgan på folkehelse- og helsetjenesteområdet. Dette innebærer å:

• Ha ansvar for å følge med på forhold som påvirker folkehelse, samt å følge med på utviklingen i helse- og omsorgstjenesten. På dette grunnlag skal direktoratet gi råd og veiledning om strategier og tiltak overfor sentrale myndigheter, regionale og lokale myndigheter, helseforetakene, frivillige organisasjoner, privat sektor og befolkningen.

• Sammenstille kunnskap og erfaring i faglige spørsmål og opptre nasjonalt normerende på utvalgte områder.

• Være et kompetanseorgan som myndigheter, ulike sektorer, tjenesteapparat, interesseorganisasjoner, fag- og utviklingsmiljøer, samt media ser det som naturlig å henvende seg til .

• Inneha spisskompetanse på helselovgivningen i Norge.

Direktoratet har en rekke forvaltningsoppgaver, herunder myndighet til å anvende og fortolke lov og regelverk innenfor helse- og omsorgssektoren. Helsedirektoratet skal sikre at vedtatt politikk settes i verk på helse- og omsorgsområdet i tråd med føringene som departementet gir. Direktoratet har ansvaret for å oppnå fastlagte mål og prioriteringer i tråd med styringssignalene fra departementet. Direktoratet har følgende hovedfokus i sitt arbeid:

• Bedre kvalitet i helse- og omsorgssektoren

• Redusere forskjellene i helse og levekår

• Fremme faktorer som gir god helse i befolkningen

Direktoratets arbeidsmåte skal være kunnskapsbasert, tverrfaglig og helhetlig og skje i samarbeid med andre aktører nasjonalt og internasjonalt. Direktoratet skal ha et særskilt fokus på samhandling, både mellom ulike fagprofesjoner og på tvers av tjeneste- og forvaltningsnivå.

Direktoratet skal også se helse i et globalt perspektiv. Direktøren representerer Norge i WHOs globale styre i inneværende periode (2010–2013). Videre sitter direktoratet i styringsgruppen for Norges arbeid med FNs helserelaterte tusenårsmål for å redusere barne- og mødredødelighet og ivaretar funksjonen nasjonalt kontaktpunkt for EUs helseprogram og narkotikaprogram.

Etter overføring av helserefusjonsområdet fra Arbeids- og velferdsetaten (Nav) til Helsedirektoratet i 2009, ble Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) etablert som en ytre etat til Helsedirektoratet bestående av 6 regionale enheter og hovedkontor og servicesenter i Tønsberg. Helsedirektoratet med ytre etat ivaretar sentrale helserettigheter gjennom utvikling og forvaltning av viktige stønadsordninger for befolkningen.

Helfo har over 600 ansatte og forvalter om lag 24 mrd. kroner til stønad til enkeltpersoner som følge av rettigheter gitt i folketrygdlovens kapittel 5 og til oppgjør til behandlere og leverandører av helsetjenester. God informasjon om rettigheter, høy kvalitet i saksbehandlingen, effektiv kontroll og evne til å gripe inn ved misbruk er sentrale mål for virksomheten. Følgende overordnede mål er knyttet til helserefusjonsområdet:

• bedre tjenester til brukerne

• rett ytelse til rett tid

• enklere regelverk

• effektiv ressursbruk knyttet til forvaltning av helserefusjonsområdet

• se finansieringsordninger i sammenheng

Resultatrapport 2010 og 2011

Arbeidet med planlegging av samhandlingsreformen og høringsinnspill til Nasjonal helse- og omsorgsplan har hatt stor oppmerksomhet i Helsedirektoratet. Direktoratet opprettet i 2010 et prosjekt for koordineringen av direktoratets arbeid med samhandlingsreformen.

Det er lagt ned en betydelig innsats innenfor folkehelse bl.a. knyttet til styrking av det lokale folkehelsearbeidet, reduksjon av sosial ulikhet i helse samt systematisering og styrking av den tverrsektorielle innsatsen. Antall frisklivssentraler er økende. Det har videre vært stort fokus på områdene tobakk, fysisk aktivitet, ernæring, seksuell helse, forgiftninger, smittevern og ulike påvirkningsfaktorer i miljøet, herunder skade- og ulykkeforebygging. Målene i tobakkstrategien for 2006–2010 er nådd.

Oppfølgingen av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell har krevd betydelige ressurser. Ved en gjennomgang av arbeidet ved autorisasjonskontoret våren 2010, ble det avdekket mangler i kontorets rutiner knyttet til å autorisere og tildele lisenser til helsepersonell. På bakgrunn av interne og eksterne undersøkelser, har direktoratet fulgt opp anbefalinger om å styrke innsatsen knyttet til etatsstyringen. Helsedirektoratet har videre i tett dialog med kontoret foreslått en rekke tiltak for å bedre den interne styringen.

På omsorgsfeltet har direktoratet fulgt opp satsingsområdene under Omsorgsplan 2015. I tråd med målene i Kompetanseløftet 2015, arbeides det med å øke antall helsefagarbeidere, og å øke kompetansen i kommunene på områdene geriatri og demens. Andel ungdom som søker seg til helse- og sosialfag økte fra 10,5 pst. i 2009 til 11,3 pst. i 2010. Norsk institutt for by- og regionforskning (Nibr) finner i sin evaluering av Kompetanseløftet 2015, at kommunene gir en mer positiv vurdering av rekrutteringssituasjonen enn tidligere. Direktoratet har hatt høy oppmerksomhet på utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester og har etablert gode systemer for å følge med på utviklingen av tjenesten.

Arbeidet med den nasjonale pandemigjennomgangen har hatt høy prioritet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap konkluderte i sin gjennomgang av håndteringen av pandemien, at helsemyndighetene i hovedsak håndterte pandemien på en god måte. Imidlertid peker rapporten på en rekke enkelttiltak som vil bli fulgt opp. Det vises også til omtale under kap. 702.

Innen rusfeltet har direktoratet videreført satsingen på kompetanseheving i kommuner og spesialisthelsetjenester og tilrettelagt for en bedre samhandling mellom nivåene. Kapasiteten i tjenestene til mennesker med rusmiddelproblemer har økt, både i spesialisthelsetjenesten og kommunene. Fordeling av midler til kommunalt rusarbeid har resultert i flere lavterskel helsetiltak i kommunene. Tillitspersonforsøket videreføres i en rekke kommuner. Det er en klar økning av brukere som rapporterer om en bedre hverdag som følge av dette forsøket. Det er videre foretatt en rekke evalueringer av tiltak gjennom opptrappingsplanen. Evaluering av tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner viser at frivillige organisasjoners innsats er et viktig supplement til det offentlige tilbudet. Disse organisasjonene tilbyr møtesteder, aktiviteter, lavterskel arbeidstiltak, booppfølging, samt bruker- og pårørendearbeid.

En rekke undersøkelser viser en nedgang i bl.a. bruk av alkohol og cannabis blant ungdom. De regulatoriske virkemidlene får økt oppslutning i befolkningen, og det er en økt forståelse for betydningen av prisreguleringer og tilgjengelighetsbegrensninger for å begrense skadevirkninger av alkohol.

Intensjonene i opptrappingsplanen for psykisk helse videreføres gjennom Helsedirektoratets arbeid. Direktoratet har jobbet målrettet for å øke kunnskapen og åpenheten om psykisk helse. I 2010 var temaet for befolkningskampanjen arbeid og psykisk helse. Det er utarbeidet en rekke faglige veiledere, retningslinjer og regelverk innenfor bl.a. brukermedvirkning, utredning og behandling av spiseforstyrrelser, behandling av depresjon, psykososiale tiltak ved kriser, katastrofer og ulykker, samt veiledende materiell for selvmordsforebygging.

Som en oppfølging av St.meld. nr. 12 (2008–2009), En gledelig begivenhet, har direktoratet utarbeidet rapporten Utviklingsstrategi for jordmortjenesten, tjenestekvalitet og kapasitet. Direktoratet fremmer her ulike forslag om styrking av jordmortjenesten, både med hensyn til kapasitet og kvalitet.

Innenfor tannhelse videreføres arbeidet med å legge til rette for en reduksjon i ubesatte stillinger i den offentlige tannhelsetjenesten samt en bedret geografisk fordeling av tannlegespesialister. Det forventes at økt utdanningskapasitet i Tromsø vil gi en nedgang i ledige tannlegestillinger i årene framover. Helsedirektoratet har i 2010 finansiert opprettelse og drift av fem regionale, odontologiske kompetansesentra.

Direktoratets analysekompetanse knyttet til utvikling og bruk av styringsindikatorer for spesialisthelsetjenesten er styrket gjennom overtakelsen av Samdata fra og med 2010. Deler av personellressursene i Sintef er med dette overført til Helsedirektoratet. Norsk pasientregister har i 2010 utarbeidet en Kvalitetsforbedringsstrategi som et hjelpemiddel for å planlegge og gjennomføre kvalitetsforbedrende tiltak for registerdata.

Innenfor elektronisk samhandling, er tiltak forankret i Nasjonal strategi for elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren 2008–2013 (Samspill 2.0) i hovedsak gjennomført i tråd med prioriteringer og forutsetninger. Prosjektet elektronisk resept startet prøvedrift i 2010. Foreløpige tilbakemeldinger fra pasienter og profesjonsutøvere er positive. Det har vært noen forsinkelser i elektronisk resept knyttet til pilotering og utbredelsesplanlegging, jf. omtale under post 22. Innenfor Meldingsløftet er det lagt ned et betydelig arbeid i regionale helseforetak og på hvert helseforetak med å få på plass tekniske løsninger for sikker samhandling og funksjonalitet for overvåking av meldingsutveksling.

Innenfor spesialisthelsetjenesteområdet har direktoratet hatt stor aktivitet knyttet til arbeidet med faglige utredninger, retningslinjer, prioriteringsveiledere, samt rundskriv og forskriftsarbeid. Helsedirektoratet har utarbeidet en rapport om status og utfordringer på fagområder regulert i bioteknologiloven. Som en oppfølging av Nasjonal kreftstrategi (2006–2011), arbeides det bl.a. med revisjon og utvikling av nye nasjonale retningslinjer for kreftbehandling.

I samsvar med Ot.prp. nr. 83 (2008–2009), Om lov om endringer i helsepersonelloven, overtar Helsedirektoratet saksbehandlingen av enkeltsøknader om spesialistgodkjenning 1. oktober 2011. Endringen må sees i sammenheng med oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak om en gjennomgang av vilkår for, og organisering av, spesialistutdanning av personell i helsevesenet (vedtak nr. 556, 19. juni 2009). Direktoratet etablerte i 2010 et Spesialistutdanningsprosjekt for å påbegynne arbeidet med en generell gjennomgang av spesialitetsstrukturen, utdanningenes innhold og gjennomføring. Arbeidet omfatter også å forberede en gjennomgang av ev. behov for spesialistutdanning og -godkjenning av en eller flere av de øvrige helsepersonellgruppene.

Det er et mål at tilgjengeligheten til helsetjenester er god. Informasjonstjenesten Fritt sykehusvalg skal medvirke til god og likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenester. Resultatene fra bruken av tjenesten viser en økning på antall henvendelser fra 2009 til 2010 på 23 pst. Antall telefonhenvendelser var 26 000 og antall besøk på nettsiden var vel 440 000 eller gjennomsnittlig 1200 besøk daglig. Det er et mål å videreutvikle valgmulighetene knyttet til fritt sykehusvalg og Helsedirektoratet arbeider i 2011 for å utvide innholdet på nettstedet med flere kvalitetsindikatorer og informasjon om ulike behandlingstilbud.

Tilrettelegging av nytt Nødnett for helsesektoren ble i 2010 forsinket som følge av forsinkede leveranser og manglende oppfølging fra leverandører. Første byggetrinn av nytt Nødnett vil bli avsluttet i løpet av 2011.

I det internasjonale arbeidet legger Helsedirektoratet vekt på arbeidet i WHO. Helsedirektoratet har gitt innspill i arbeidet med en norsk WHO-strategi for inneværende styreperiode. Direktoratet har vært med på å utvikle globale retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell og er pådriver i WHOs arbeid for å redusere byrden av ikke-smittsomme sykdommer. Direktoratet var, sammen med WHO, sentral i planleggingen og gjennomføringen av en regional konsultasjon i november 2010 som forberedelse til FNs høynivåmøte om ikke-smittsomme sykdommer i september 2011.

Direktoratet har økt innsatsen på EU-området gjennom ivaretakelse av funksjonen nasjonalt kontaktpunkt for EUs helseprogram og narkotikaprogram. Norge har inngått ny avtale med EU om nye bidrag til EØS-finansieringsordning for perioden 2009–2014. Direktoratet vil være programpartner i ordningen.

I oktober 2010 ble direktoratets utviklingstrekkrapport 2010, Folkehelsearbeidet, veien til god helse for alle, publisert. Årets utviklingstrekkrapport fra Helsedirektoratet drøfter hovedutfordringer og peker på strategier for å styrke folkehelsearbeidet og derigjennom folkehelsen. Selv om helsetilstanden for gjennomsnittsnordmannen er god, er det betydelige sosiale ulikheter i helse.

I februar 2011 ble rapporten Nøkkeltall for helsesektoren for 2010 publisert. Her formidles vesentlige utviklingstrekk, status og nøkkeltall innen viktige innsatsområder som personell, økonomi, aktivitet, kvalitet, samhandling og e-helse. Rapporten viser at til tross for økt levealder i befolkningen, rammes flere av kroniske sykdommer som skyldes levevaner. Forebygging av overvekt og fedme er fortsatt av stor betydning. Rapporten viser videre at flere overlever alvorlige sykdommer som følge av bedre behandling. Kvalitetsregistre og kvalitetsindikatorer som belyser behandlingsresultat er viktig for utvikling av tjenestene. Helse- og omsorgstjenestene må derfor i større grad måle resultat av behandling, livskvalitet og pasienttilfredshet. Implementering av nytt nasjonalt rammeverk for kvalitetsindikatorer og oppfølging av Nasjonalt helseregisterprosjekt er hovedtiltak i den videre utviklingen.

Helserefusjonsområdet

Nasjonal innføring av automatisk frikort fra 1. juni 2010 har vært til stor nytte for brukerne. Antall utstedte frikort økte i 2010 med 36 pst. som følge av innføring av automatisk innsending av egenandelsinformasjon fra helsetjenesten. Det betyr at langt flere brukere fikk oppfylt sine rettigheter når det gjelder egenandelstak 1. I desember 2010 viser statistikk at 9 av 10 som hadde opparbeidet rett til frikort, mottok dette innen 18 dager etter at fritaket var nådd. Fra og med januar 2011 er også egenandeler ved pasientreiser inkludert i den automatiske ordningen. Implementering av krav til hyppighet og kvalitet i innsending av refusjonskrav og egenandelsinformasjon fra behandlere og institusjoner har vært viktig. Direktoratets arbeid for økt elektronisk innsending av refusjonskrav har vært avgjørende for frikortordningen.

Helserefusjonsområdets IKT-systemer er tett knyttet sammen med Nav. Helsedirektoratet har stor oppmerksomhet på arbeidet med overføring og utvikling av IKT-porteføljen. Støttetjenester til Helfo leveres fra og med 2010 fra Helsedirektoratet. Det arbeides videre med utvikling av fag- og saksbehandlingssystemer slik at behovene på helserefusjonsområdet gradvis kan overføres fra Nav og ivaretas av Helsedirektoratet. Etaten har inngått avtaler knyttet til utvikling av økonomitjenester og ny løsning for saksbehandling.

I 2010 er elektronisk reseptoppgjør faset inn til erstatning for tidligere oppgjørsløsning med landets apotek. Det er i tillegg arbeidet med elektronisk oppkopling av tannleger til helsenettet, og tilrettelagt for elektronisk innsending av oppgjørskrav til Helfo.

Til tross for store omstillings- og utviklingsoppgaver innenfor helserefusjonsområdet, er målet om kontinuitet i tjenesteproduksjonen i all hovedsak nådd. Direktoratets ytre etat Helfo har opprettholdt god produksjon både hva gjelder saksbehandling av søknader fra brukere og utbetaling av refusjonskrav til samhandlere. Saksbehandlings- og utbetalingsfrister er overholdt. Restanser av klagesaker er bygget ned og inngangen av klagesaker synes nå å være mer stabil. Omfattende økning av henvendelser til Servicesenteret i 2010 har imidlertid resultert i økende svartider på telefon. Økningen innenfor telefontjenesten skyldes bl.a. økt sikkerhetsnivå og følgelig hevet sikkerhetsterskel for elektronisk fastlegebytte og at Helfo og deres tjenester nå er mer kjent. Henvendelser som tidligere kom til Nav finner i stadig større grad veien til Helfos telefontjenester. I 2010 har det vært om lag 190 000 henvendelser kun på frikorttelefonen. Brukertilfredshet med hensyn til svartider har sunket noe, men tilfredsheten med kvalitet og service på selve tjenesten er fortsatt høy (om lag 90 pst. fornøyde).

Det gjennomføres årlig risikoanalyser og utarbeides tilhørende kontrollstrategier og nasjonale og regionale kontrollplaner for helserefusjonsområdet. Økt elektronisk innsending av refusjonskrav fra behandlere og tjenesteytere styrker mulighetene for automatiske kontroller.

Helsedirektoratet vil i samarbeid med Helfo i 2011 og 2012 rette fokus på videreutvikling av kontrollområdet.

Forordninger og forpliktelser overfor EØS innebærer nye utfordringer innenfor utenlandsområdet. Innsatsen på feltet er styrket, antall årsverk på området er økt og det er utviklet noe bedre systemstøtte. Utenlandsområdet er fortsatt preget av komplisert regelverk, mangel på gode styringsdata og begrenset systemstøtte. I 2010 ble det lagt til rette for innføring av ny refusjonsordning for planlagt ikke-sykehusbehandling (folketrygdloven § 5-24a). Direktoratet følger tett opp forvaltningen av refusjonsområdet knyttet til prinsipielle spørsmål til ordningen og omfang av saker.

Kap. 3720 Helsedirektoratet

Kap. 721 Statens helsetilsyn

Følgende bevilgning foreslås flyttet:

• 0,45 mill. kroner fra kap. 721, post 01 til kap. 725, post 01, knyttet til flytting av meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3.

Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn med barnevern-, sosial- og helsetjenesten og er overordnet myndighet for klager som gjelder manglende oppfyllelse av rettigheter. Helsetilsynet i fylket vil fra og med 2012 integreres på lik linje med andre fagområder i fylkesmannsembetet og opphøre som egen instans. Fylkesmannen etableres som felles klage- og tilsynsinstans, og fører tilsyn med barnevern-, sosial- og helsetjenesten.

I tillegg til det overordnede faglige tilsynet som følger av barnevernloven, sosialtjenesteloven, lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, samt lov om statlig tilsyn med helsetjenesten, fører Statens helsetilsyn selv tilsyn på enkelte områder. Det gjelder medisinsk og helsefaglig forskning og forvaltningen av forskningsbiobanker etter lov om medisinsk og helsefaglig forskning, samt tilsyn med blodbanker og virksomheter som håndterer humane celler og vev. Basert på avtale mellom Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet fører også Statens helsetilsyn tilsyn med Forsvarets helsetjenester til norsk militært personell under operasjoner i utlandet.

Det overordnede tilsynet innebærer å ha oversikt over sosiale og helsemessige forhold i befolkningen, med særlig vekt på tjenestenes plikt til å oppfylle utsatte gruppers rettigheter. Som overordnet myndighet er det også Statens helsetilsyns ansvar å ha god styring av tilsynet med barnevern-, sosial- og helsetjenesten, herunder sørge for koordinering og harmonisering av tilsynet, vedlikehold og styrking av kompetanse, samt utvikling av tilsynsmetodikk og oppfølging av tilsyn og formidling av tilsynserfaringer.

Helsetilsynets klagebehandling, tilsyn og rådgivning skal medvirke til at:

• befolkningens behov for tjenester ivaretas

• barnevern-, sosial- og helsetjenestene drives forsvarlig

• barnevernstjenestene er til barnas beste

• svikt i tjenestene forebygges

• ressursene i tjenestene brukes på en forsvarlig og effektiv måte

I tillegg er det et sentralt mål at befolkningen har tillit til personell og tjenestene.

Prioritering av områder for planlagt tilsyn bygger på vurderinger av fare for svikt i tjenestene og de verdier og mål som er nedfelt i lover, forskrifter og nasjonal politikk. I risikovurderingene inngår kunnskap fra klagesaker, tilsynssaker, revisjoner av virksomhetene, områdeovervåkning og andre kilder. Tilsynsressursene styres mot områder av stor betydning for enkeltmenneskers rettssikkerhet der sannsynlighet for svikt er stor, der konsekvensene av svikt for brukere og pasienter er alvorlige, eller der brukere og pasienter ikke selv kan forventes å ivareta egne interesser.

Innenfor rettighetsklager på helseområdet skal tilsynsmyndighetene prioritere klagesaker om nødvendig helsehjelp og rett til vurdering.

Resultat 2010

Statens helsetilsyn ble 1. januar 2010 overordnet tilsynsmyndighet for barnevern og for tjenester etter lov om sosiale tjenester i Nav. Viktige fokusområder for Statens helsetilsyns aktivitet i 2010 var de nye ansvarsområdene for overordnet tilsyn, ny varslingsplikt og opprettelse av utrykningsgruppe ved alvorlige hendelser, samt tilsynet med sosial- og helsetjenester til eldre.

Fylkesmennene gjennomførte 1078 tilsyn med 186 barnevernsinstitusjoner, medregnet fosterhjem som tar imot barn med atferdsvansker. 974 av tilsynene var tilsyn hvor det skal inngå samtaler med barn og unge som bor på institusjonen. 462 av disse var uanmeldte.

Statens helsetilsyn har i 2010 påbegynt arbeid med utvikling av veiledere for tilsynsmyndighetens samtaler med barn og ungdom, for behandling av hendelsesbaserte tilsynssaker etter barnevernloven, og for landsomfattende tilsyn i kommunalt barnevern i 2011.

Fylkesmennene behandlet 680 tilsynsklager som gjaldt hendelser og forhold i barneverntjenesten i kommunene. I 93 saker ble det påpekt lovbrudd, og i 135 saker ble det gitt øvrig kritikk. Det ble behandlet 127 tilsynsklager rettet mot barnevernsinstitusjoner og i 7 saker ble det påpekt lovbrudd, mens det i 20 saker ble gitt øvrig kritikk.

Fylkesmennene behandlet 188 saker som gjaldt klager på enkeltvedtak etter barnevernloven. 86 pst. av sakene ble behandlet innen tre måneder (kravet var 90 pst.). I 55 saker ble vedtak opphevet eller endret. Det ble behandlet 314 klagesaker som gjaldt tvangstiltak og 52 klagesaker som gjaldt andre tiltak i barneverninstitusjoner. 84 pst. av sakene ble behandlet innen 3 måneder (kravet var 90 pst.).

Det ble gjennomført 84 systemrevisjoner etter ny lov om sosiale tjenester i Nav (kravet var 100). 67 av disse var del av et landsomfattende tilsyn med hvorvidt kommunene sikrer at henvendelser og søknader om økonomisk stønad blir håndtert og behandlet i henhold til lov- og forskriftskrav.

Det ble i 2010 behandlet 3210 klagesaker om økonomisk stønad og 29 saker om kvalifiseringsprogrammet etter lov om sosiale tjenester i Nav. Fylkesmannen stadfestet omtrent fire av fem vedtak Nav hadde fattet. 80 pst. av klagene ble behandlet innen tre måneder.

Fylkesmennene gjennomførte i 2010 til sammen 169 systemrevisjoner etter sosialtjenesteloven (kravet var 180) og 339 systemrevisjoner med helsetjenesten (kravet var 300). Mer enn halvparten av de planlagte tilsynene var del av det landsomfattende tilsynet med helse- og sosialtjenester til eldre.

Fylkesmennene behandlet 1278 klagesaker etter sosialtjenesteloven i 2010. 62 pst. av sakene ble behandlet innen 3 måneder (kravet var 90 pst.). Antall ikke ferdigbehandlede saker ved utgangen av 2010 ble redusert med 20 pst. til 335 saker. Flest klager gjelder omsorgslønn, deretter følger klager om praktisk bistand og avlastning. Kommunens vedtak ble stadfestet i to av tre saker.

Statens helsetilsyn har det overordnede ansvaret for tilsyn med bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Fylkesmennene godkjente 902 vedtak om planlagte skadeavvergende tiltak og tiltak for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov i 2010, til sammen 1395 tiltak. 36 vedtak ble ikke godkjent. Ved utgangen av året var det 835 personer som hadde vedtak om tvangstiltak, 5 pst. var under 18 år. Fylkesmennene gjennomførte 229 stedlige tilsyn.

I juni 2010 ble det etablert en ny ordning der sykehusene er pålagt å umiddelbart varsle Statens helsetilsyn om alvorlige hendelser, det vil si dødsfall eller betydelig skade på pasient hvor utfallet er særlig uventet i forhold til påregnelig risiko. En utrykningsgruppe vurderer varslene. I noen av sakene reiser gruppen umiddelbart til sykehuset for informasjonsinnhenting fra involvert personell, ledelsen og pasient/pårørende. Mange av varslene følges opp av Helsetilsynet i fylket, mens de øvrige ikke gir grunn til oppfølging. Hensikten er å forbedre den tilsynsmessige oppfølgingen av alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten. I 2010 kom det 53 varsler fra somatisk spesialisthelsetjeneste og 19 fra psykisk helsevern. Seks av varslene førte til utrykning.

Det kom inn 2781 nye tilsynssaker ved Helsetilsynet i fylket i 2010, en økning på 13 pst. fra året før. Helsetilsynet i fylkene ferdigbehandlet 2175 tilsynssaker, og kravet om fem måneder median saksbehandlingstid ble oppfylt på landsbasis.

I 2010 behandlet Statens helsetilsyn 347 tilsynssaker som var oversendt fra Helsetilsynet i fylkene for vurdering. Median saksbehandlingstid var 5,4 måneder og kravet til saksbehandlingstid ble innfridd. Det ble gitt 255 reaksjoner. Reaksjonene var i 27 tilfeller rettet mot virksomheter der det ble påvist brudd på helselovgivningen pga. utilstrekkelig intern organisering og styring. 228 reaksjoner var rettet mot helsepersonell. Til sammen 119 autorisasjoner / lisenser ble kalt tilbake, og det ble utstedt 88 advarsler. I over halvparten av tilfellene er tilbakekall av autorisasjon relatert til rus.

Statens helsetilsyn oversendte 76 klager på vedtak til Statens helsepersonellnemnd i 2010. Nemnda stadfestet i 2010 Statens helsetilsyns vedtak i 50 saker.

Staten begjærte påtale i åtte saker i 2010. I ni saker som var under etterforskning, konkluderte Helsetilsynet med at det ikke var grunnlag for å begjære påtale mot helsepersonell eller virksomhet. Tre helsepersonell ble anmeldt til politiet på bakgrunn av mistanke om straffbart forhold.

Helsetilsynet i fylkene behandler klager etter pasientrettighetsloven og noen andre lovbestemmelser. Etter noen år med nedgang var det i 2010 kraftig vekst i antall rettighetsklager. Helsetilsynet i fylkene ferdigbehandlet 974 slike klager. I 39 pst. av sakene er det gitt helt eller delvis medhold i klagen, eller vedtaket er opphevet pga. saksbehandlingsfeil o.l. 61 pst. av sakene ble behandlet innen tre måneder (kravet var 90 pst.). Ved utgangen av året var det 251 rettighetsklager under behandling hos Helsetilsynet i fylkene.

Helsetilsynet i fylkene fikk kopi av 2075 vedtak om bruk av tvang for å gi helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelp. Færre enn 10 pst. ble endret eller opphevet av Helsetilsynet.

I 2009 startet Statens helsetilsyns fireårige satsing på tilsyn med sosial- og helsetjenester til eldre. I 2009 og 2010 ble det laget 11 veiledere for tilsyn med disse tjenestene. Som del av landsomfattende tilsyn, ble det i 2010 gjort tilsyn i 342 virksomheter i kommunene. Ved siden av systemrevisjoner ble det tatt i bruk alternative tilsynsmetoder som uanmeldt tilsyn, sjølmeldingstilsyn der kommuner selv rapporterer og vurderer egne tjenester, stikkprøvetilsyn (dokumentgranskning) og tilsyn med fastleger. Temaer har vært ivaretakelse av personer med demenssykdom, legemiddelhåndtering, behandling og forebygging av underernæring, rehabiliteringstilbud i sykehjem og avlastning for pårørende med tyngende omsorgsoppgaver (jf. Rapport fra Helsetilsynet 5/2011).

I 2010 valgte Helsetilsynet i fylkene selv tilsynstema for spesialisthelsetjenesten i sin helseregion, basert på egne risikovurderinger. Det var stor spredning i tilsynstemaer: slagbehandling, kommunikasjon i helseforetak, små fødeavdelinger, barne- og ungdomspsykiatri, diagnostisering og utredning av brystkreft, avtalespesialister innen psykisk helsevern, hoftebruddsbehandling og hofteprotesekirurgi. Disse regionale tilsynene utgjorde 50 av tilsynene med spesialisthelsetjenesten i 2010.

Helsetilsynet i fylkene avsluttet i 2010 et treårig tilsyn med legemiddelbehandlingen i sykehjem, og funnene er oppsummert i rapporten Sårbare pasienter, utrygg tilrettelegging (Helsetilsynet 7/2010). I 51 av 67 tilsyn ble det funnet avvik.

Helsetilsynet i fylkene og fylkesmennene følger opp avvik fra lov eller forskrift overfor den aktuelle virksomheten (eiere og ansvarlige) inntil forholdene er brakt i orden. Ved utgangen av 2010 var det 65 tilsyn med helsetjenesten og 47 tilsyn med sosialtjenesten fra 2009 eller tidligere der avvik ikke var rettet.

Statens helsetilsyn har ført tilsyn med blodbankvirksomheten i alle de 20 helseforetakene som har godkjente blodbanker i løpet av de tre siste årene. Det ble undersøkt om helseforetaket gjennom sin internkontroll / kvalitetsstyringssystem sikrer kritiske trinn i transfusjonskjeden. Hvert enkel tilsyn avsluttes ikke før det er dokumentert at iversatte tiltak har gitt ønsket effekt.

Statens helsetilsyn gjennomførte i 2010 tilsyn med de tre virksomhetene som har godkjenning for håndtering av hornhinner mv. til bruk på mennesker i Norge. Tilsynene er oppsummert i Rapport fra Helsetilsynet 2/2011.

Tilsyn med Sanitetstjenesten til norske militære styrker i Afghanistan ble i 2010 forberedt ved at gjeldende formelle krav ble klarlagt i samarbeid med Forsvaret, avtale om bistand fra ekstern helsespesialist ble inngått og gjennomføringsplan ble lagt for det første tilsynet. Tilsyn med akuttmedisinske sanitetstjenester, herunder evakueringstjenesten, ble gjennomført i første halvår 2011.

Prosjektet Styrket tilsyn med spesialisthelsetjenesten ble avsluttet i oktober 2009. Prosjektet ble fulgt opp i 2010 gjennom områdeovervåking, risikovurdering av fagområder (i 2010 tjenester til skrøpelige eldre), videreutvikling av metoderepertoar og kompetanseutvikling i Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylkene.

Det ble utført en risikoanalyse av norsk kreftbehandling 2009. Resultatet ble publisert i Rapport fra Helsetilsynet 4/2010. Helsetilsynet i Hordaland fulgte opp analysen ved å gjøre tilsyn med utredning av brystkreft. Helse- og omsorgsdepartementet har i oppdragsdokumentet til regionale helseforetak for 2011 bedt foretakene om å være særskilt oppmerksomme på rapportene fra dette tilsynet.

Statens helsetilsyn har i 2010 gitt ett pålegg til virksomhet etter helselovgivningen. Det gjaldt svikt i ambulansetjeneste og ble gitt til Helse Førde HF med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 7-1. I tillegg ble det gitt flere pålegg til virksomheter som ikke svarer tilsynsmyndigheten i tilsynssaker.

Statens helsetilsyn har gjennomført tilsyn rettet mot landets barselavdelinger knyttet til liggetid og samhandlingsavtaler med kommunenes helsetjenester Tilsynet er oppsummert i Rapport fra Helsetilsynet 3/2011.

Satsingsområder og mål for 2012

Det landsomfattende tilsynet fra 2011 med hvordan kommunenes barneverntjeneste arbeider med undersøkelser og med evaluering av tiltak til barn som bor hjemme, skal videreføres i 2012.

Det vil bli gjennomført et landsomfattende tilsyn med sosialtjenesten i Nav, der temaet er kommunenes tildeling av kvalifiseringsprogram. Tilsynet starter opp høsten 2011 og videreføres i hele 2012.

Det skal føres et landsomfattende tilsyn med kreftbehandling, med særlig vekt på håndtering og vurderinger av henvisninger. Dette er et viktig område som angår mange, og manglende eller forsinket diagnostikk og behandling kan få svært alvorlige konsekvenser.

Innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal det føres landsomfattende tilsyn med kommunal legevakt. Kommunal legevakt har et stort volum av pasienthenvendelser og må ofte håndtere alvorlige og/eller akutte situasjoner. Både fylkesmannen og Statens helsetilsyn behandler et stort antall tilsynssaker som gjelder dette tjenesteområdet. Disse sakene gjelder blant annet ventetid og tilgjengelighet til legevakten, faglige vurderinger av personell på vakt, stor turnover, kommunikasjon mellom personell på legevaktsentral og legevaktlege, ambulansepersonell og akuttmedisinske kommunikasjonssentraler.

Statens helsetilsyn skal fortsette planlegging og gjennomføring av tilsyn i tråd med forskriften om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev.

Det planlegges i 2012 tilsyn med blodbankvirksomheten i helseforetakene i ht. kravene i blodforskriften.

Statens helsetilsyn skal planlegge og gjennomføre tilsyn med Forsvarets helsetjenester til norsk personell i militære operasjoner i utlandet i ht. avtale mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Statens helsetilsyn skal i 2012 føre tilsyn med kommunale helseinstitusjoners etterlevelse av krav i forskrift om smittevern i helsetjenesten. Smittevernet i kommunale helseinstitusjoner for eldre blir stadig viktigere, både fordi beboerne er mer hjelpetrengende og infeksjonsutsatte enn tidligere, og fordi beboere og helsepersonell stadig flytter mellom disse institusjonene og andre deler av helsetjenesten. Aktiviteten skal sees i sammenheng med Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens (2008–2012).

Som ledd i Helsetilsynets fireårige satsing på tilsyn med tjenester til eldre, oppsummeres tilsynserfaringer ved alle eller utvalgte embeter.

På barnevernområdet vil det bli gjennomført tilsyn med kommunenes oppfølging av barn i fosterhjem.

Statens helsetilsyn ble i 2010 gitt i oppdrag å etablere en utrykningsgruppe i en prøveperiode på to år. Hensikten er å bedre den tilsynsmessige oppfølgingen av alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten. Prøveordningen videreføres i 2012. Utvikling og utprøving av metode og verktøy er en del av prøveordningen. Ordningen skal evalueres.

Statens helsetilsyn har i 2011 gjennomgått Helsetilsynet i fylkenes behandling av kopi av vedtak om innleggelse og tilbakehold av i institusjon, hjemlet i kap. 4 A i pasientrettighetsloven. På bakgrunn av funn fra gjennomgangen, har hvert embete mottatt skriftlige tilbakemeldinger for eget kvalitetssikrings- og forbedringsarbeid. Dette kvalitetssikringsarbeidet videreføres i 2012.

Resultatmål og saksbehandlingstid i 2012

Median saksbehandlingstid for tilsynssaker som avsluttes i Statens helsetilsyn 2012, skal være seks måneder eller mindre ved maksimalt 250 nye saker.

Median saksbehandlingstid for tilsynssaker som avsluttes hos fylkesmannen i 2012, skal være fem måneder eller mindre ved maksimalt 2000 nye saker.

Av klagesakene etter pasientrettighetsloven, tannhelsetjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven som fylkesmannen avslutter i 2012, skal minst 90 pst. ha en saksbehandlingstid på tre måneder eller mindre. Unntatt er saker som gjelder dekning av nødvendige reiseutgifter mellom hjem og behandlingssted.

For klagesaker som gjelder nødvendige reiseutgifter mellom hjem og behandlingssted, skal median behandlingstid være tre måneder eller mindre.

Av klagesaker etter sosialtjenesteloven som behandles av Fylkesmannen, og avsluttes i 2012, skal minst 90 pst. ha en saksbehandlingstid på tre måneder eller mindre.

Av klagesaker etter lov om sosiale tjenester i Nav som behandles av Fylkesmannen, og avsluttes i 2012, skal minst 90 pst. ha en saksbehandlingstid på tre måneder eller mindre.

Av klagesaker etter barnevernloven som behandles av Fylkesmannen, og avsluttes i 2012, skal minst 90 pst. ha en saksbehandlingstid på tre måneder eller mindre.

Det skal gjennomføres minst 180 tilsyn som systemrevisjon med sosialtjenesten kap. 4 under Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde (kap.4, 4A, 6 og 7 i lov om sosiale tjenester), og minst 300 med helsetjenesten.

Det skal gjennomføres minst 100 tilsyn som systemrevisjon med sosiale tjenester i Nav.

Tilsynet med barnevernsinstitusjoner skal minimum gjennomføres i det omfang som går fram i forskrift om tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner for omsorg og behandling.

Kap. 722 Norsk pasientskadeerstatning

Norsk pasientskadeerstatning behandler erstatningskrav fra pasienter som mener de har blitt påført skade etter behandling innen helsetjenesten. Vilkårene som må være oppfylt for å få erstatning er nedfelt i pasientskadeloven. Ett av vilkårene er at det foreligger et ansvarsgrunnlag og lovens utgangspunkt er at skaden må skyldes behandlingssvikt. Det er ikke et vilkår for erstatningsansvar at den som har voldt skaden har opptrådt uaktsomt eller forsettlig, slik det er etter alminnelig erstatningsrett. Saksbehandlingen er gratis for pasienten. Norsk pasientskadeerstatning skal innhente alle relevante opplysninger og sørge for at saken blir tilstrekkelig utredet, og har innenfor sitt saksområde en alminnelig veiledningsplikt. Utgangspunktet er at pasienten ikke skal trenge advokat for å søke erstatning. Dersom lovens vilkår for å få erstatning er oppfylt, skal Norsk pasientskadeerstatning fastsette erstatningen etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Erstatningsutmålingen er individuell, og skal først og fremst dekke tap eller utgifter som følge av skaden. Hvis skaden er varig og betydelig, kan det i tillegg foreligge rett til menerstatning.

Med virkning fra 1. januar 2009 overtok Norsk pasientskadeerstatning ansvaret for forvaltning av pasientskader påført etter behandling i den private helsetjeneste. Det er etablert et styre for Norsk pasientskadeerstatning. Styret fører bl.a. tilsyn med at erstatningsordningens samlede virksomhet er organisert i tråd med lover, forskrifter og instrukser.

Norsk pasientskadeerstatning behandler søknader om erstatning på vegne av Legemiddelforsikringen. Norsk pasientskadeerstatning fakturerer Legemiddelforsikringspoolen og Norsk Legemiddelforsikring AS for saksbehandlingstjenestene.

Fra opprettelsen av Norsk pasientskadeerstatning i 1988 og til utgangen av 2010 har Norsk pasientskadeerstatning mottatt i overkant av 50 000 erstatningskrav. Saksmengden økte fra 3875 saker i 2009 til 4276 saker i 2010. 347 av sakene knytter seg til privat sektor. 1296 pasienter fikk medhold i sitt krav om erstatning, mens 2688 fikk avslag. Gjennomsnittet for de siste fem årene viser at andelen pasienter som har fått erstatning har vært på 33 pst.

I 2010 ble erstatningsutbetalingene i offentlig sektor rundt 790 mill. kroner. Dette er en økning på 7 pst. fra 2009. Det ble utbetalt i overkant av 2 mill. kroner i saker knyttet til privat sektor. Det forventes at erstatningsutbetalingene vil øke både i 2011 og 2012. For saker hvor erstatningens størrelse ble fastsatt i 2010, ble det i gjennomsnitt utbetalt 660 000 kroner per sak, varierende fra et minstebeløp på 5000 kroner og opp til åtte mill. kroner.

I 2010 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid for saker med hensyn til om erstatningssøker har krav på erstatning eller ikke 405 dager, mot 449 dager året før. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for å avklare erstatningens størrelse etter at det er fattet vedtak om erstatning, var 423 dager, mot 511 dager året før.

Per utgangen av mai 2011 var erstatningsutbetalingene på om lag 360 mill. kroner. Per 31. mai 2011 hadde saksavviklingen knyttet til offentlig helsetjeneste en økning på 8,5 pst. fra samme tidspunkt i 2010. Saksbehandlingstiden for ansvarsvedtak var 355 dager mot 424 dager på samme tid i fjor. Saksbehandlingstid for utmåling per mai 2011 var 352 dager mot 452 dager på samme tid i fjor.

Det har vært en prioritert oppgave å øke saksavviklingen i Norsk pasientskadeerstatning. Avviklingen økte for andre år på rad i 2010. I første halvår 2011 har saksavviklingen økt med 10,5 pst. Sammenliknet med første halvår 2010.

Det forventes en viss nedgang i den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i 2011, og en ytterligere nedgang i 2012. Det understrekes at den forventede gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for nye saker meldt til Norsk pasientskadeerstatning i 2011/2012 vil være lavere enn den historiske saksbehandlingstiden for de saker som avsluttes i 2011/2012.

Saksavviklingen følges nøye, og balansen mellom grundighet og tidsbruk vurderes kontinuerlig. Det er gjort organisatoriske grep med økt spesialisering, og i første halvår 2011 gjennomføres et Lean-prosjekt i organisasjonen. Begge forholdene forventes å gi positiv effekt på så vel saksavvikling som kvalitet.

Norsk pasientskadeerstatning vil videre fortsette arbeidet med utnyttelse av etatens erfaringsmateriale i kvalitetsutvikling og skadeforebyggende arbeid. Virksomheten ser særlig mulighetene som ligger i å presentere det statistiske materialet på en måte som setter søkelys på og skaper interesse for forskjellige skadeområder. Erfaringene fra Norsk pasientskadeerstatning vil også bli trukket inn i arbeidet med stortingsmelding om kvalitet.

Kap. 3722 Norsk pasientskadeerstatning

Kap. 723 Pasientskadenemnda

Pasientskadenemnda ble opprettet 1. januar 2003 og er et frittstående og uavhengig forvaltningsorgan som behandler klager på vedtak fattet av Norsk pasientskadeerstatning. Både selve ansvarsvedtaket og erstatningsutmålingen kan påklages. I tillegg behandler nemnda begjæringer om gjenopptak av tidligere nemndsbehandlede saker. Privat helsesektor ble innlemmet i ordningen med pasientskadeerstatning fra 1. januar 2009. Nemndas medlemmer oppnevnes av departementet og består av fem medlemmer med tre sett av varamedlemmer.

Nemnda har et eget sekretariat, som utreder klagesakene og legger disse fram overfor nemnda. For tiden arbeider det 40 medarbeidere i sekretariatet. 20 pst. av sakene behandles av sekretariatet etter delegasjon fra nemnda. Det er fortrinnsvis enklere saker som behandles etter delegasjonsfullmakten.

Fra 1. januar 2004 ble Staten ved Pasientskadenemnda å anse som rette saksøkt i søksmål som tas ut mot ordningen. Antall søksmål har økt i årenes løp, og ligger i dag på 100–110 stevninger per år.

Pasientskadenemnda avsluttet 1232 saker i 2010. Til sammenlikning ble det avsluttet 1187 saker i 2009 og 1029 saker i 2008. Økningen i antall avviklede saker i 2010 var på om lag 4 pst. sammenliknet med 2009.

11,7 pst. av klagesakene førte helt eller delvis fram i favør av pasientene i 2010, hvilket er litt lavere enn gjennomsnittet for årene 2003–2010 (12,8 pst.) Behandlingen av erstatningsutmålingssakene førte til en gjennomsnittlig oppjustering av erstatningsnivået med 12,0 pst. Til sammenlikning utgjorde dette 8,4 pst. i 2009 og 12,4 pst. i 2008. I 2010 ble det berammet 32 nemndsmøter, det samme som året før.

I 2010 var 40 pst. av pasientene representert ved advokat, mens 9 pst. hadde involvert et pasientombud. Begge deler er noe lavere enn i tidligere år.

Helt siden pasientskadeloven trådte i kraft 1. januar 2003 har antall rettssaker øket jevnt. I perioden 2004–2010 har Pasientskadenemnda mottatt til sammen 643 stevninger. Pasientskadenemnda har i dag rundt 120 løpende rettssaker, noe som representerer en økning på over 30 pst. sammenliknet med 2009. Pasientskadenemnda har blitt frikjent i om lag 70 pst. av rettssakene som ender med dom. Om lag 34 pst. av alle stevningene som kommer inn til ordningen ender med å bli trukket før hovedforhandling. Søksmålsfristen ble endret fra fire til seks måneder fra 1. april 2009, og andelen av trukkede saker har gått litt ned. Den største effekten ved at søksmålsfristen er forlenget, ses imidlertid først og fremst ved at det tas ut færre søksmål (prosentvis), og at de løpende rettssakene i dag er av mer komplisert art enn tidligere. Fram til 2009 endte 11–12 pst. av alle ferdig behandlede saker i rettsapparatet. I 2009 og 2010 gjaldt dette i underkant av 9 pst. av sakene.

Den 1. januar 2011 hadde Pasientskadenemnda 1121 saker under behandling, mot 880 saker den 1. januar 2010. Dette representerer en økning på 27 pst., og har ikke hatt en gunstig effekt på gjennomsnittlig saksbehandlingstid. I løpet av 2010 lyktes det imidlertid Pasientskadenemnda å redusere saksbehandlingstiden i de enkleste sakene til tre-fire måneder gjennom et såkalt hurtigsaksbehandlingsprosjekt.

Prognosen for 2011 er nå stipulert til 1500 nye saker. Antall saker under behandling forventes å øke ytterligere, og en gjennomsnittlig saksbehandlingstid opp mot et år må forventes. Det er en langsiktig målsetning at gjennomsnittlig saksbehandlingstid reduseres.

Den 30. april 2011 hadde nemnda mottatt 38 stevninger, hvilket er litt mer enn på samme tid i 2010. Prognosen for 2011 er at nemnda vil motta om lag 120 nye stevninger. Antall verserende rettssaker har steget med over 30 pst. det siste året, noe som i all hovedsak skyldes at svært mange saker er anket videre til lagmannsretten. Det tar følgelig lenger tid å få en sak avsluttet nå sammenliknet med tidligere, og dette fører til at hver sak koster mer. Nemnda prosederer nå i det alt vesentlige alle saker selv.

I løpet av 2011 er en rekke prosjekter satt i gang. I april 2011 ble nemndas nye intranett lansert, hvor virksomhetens fag- og rutinebibliotek er integrert. En brukertilfredshetsundersøkelse skal gjennomføres høsten 2011, og et prosjekt med fokus på kvalitet i saksbehandlingen er under arbeid. For øvrig kan nevnes at det også i 2011 arrangeres fagdag for nemndsmedlemmene. Annet hvert år arrangeres det Nordisk konferanse, hvor de nordiske pasientskadenemndene møtes for felles faglige diskusjoner.

Kap. 3723 Pasientskadenemnda

Kap. 724 Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell har ansvar for å behandle søknader om autorisasjon og lisens for helsepersonell utdannet i Norge og i utlandet. Helsedirektoratet innehar etatsstyringsansvaret. Autorisasjonskontoret har også administrative oppgaver i forbindelse med turnustjeneste for leger, fysioterapeuter og kiropraktorer, herunder tilskuddsforvaltning av turnustjeneste og enkelte andre tiltak. Autorisasjonskontoret forvaltet i 2010 vel 122 mill. kroner i tilskuddsmidler.

Saksbehandlingen skal sikre at søkere som får autorisasjon og lisens har de kvalifikasjoner som kreves. Det er viktig for å ivareta pasientenes sikkerhet, samt sikre god kvalitet på helsetjenestene. Det er 29 helsepersonellgrupper som omfattes av autorisasjonsordningen. Statens autorisasjonskontor fatter årlig over 20 000 enkeltvedtak om autorisasjon eller lisens. Nær halvparten av sykepleierne og 2/3 av legene som får autorisasjon er utdannet utenfor Norge. Det er om lag 1300 leger under turnustjeneste. Årlig søker om lag 400 kandidater om særplass eller andre særordninger. Helsefagarbeiderne er en ny gruppe helsepersonell, med to år på videregående skole og to år i lønnet praksis. Gruppen ble omfattet av autorisasjonsordningen i 2008, og det første kullet fullførte utdanningsprogrammet sommeren 2010.

Bruk av falske dokumenter i forbindelse med søknad om autorisasjon og lisens, er et identifisert risikoområde. Autorisasjonskontoret søker å redusere risikoen for at helsepersonell godkjennes på feil grunnlag gjennom kontakt med politi, utdanningsinstitusjoner og andre lands godkjenningsmyndigheter. Som ledd i dette arbeidet fikk autorisasjonskontoret utarbeidet en rapport på området våren 2010.

På bakgrunn av en rekke uheldige forhold ved Statens autorisasjonskontor ble det i 2010 gjort en bred gjennomgang av ulike sider ved virksomheten inkl. Helsedirektoratets etatsstyring. Det ble avlevert to rapporter knyttet til gjennomganger av autorisasjonskontorets virksomhet med hovedfokus på utførelse og kvalitetssikring av arbeidet med å autorisere helsepersonell på en betryggende måte. Rapportene omfattet vurdering av autorisasjonssystemet, administrative rutiner og etatsstyringen. Som ledd i oppfølgingen av dette arbeidet har Statens autorisasjonskontor gjennomgått 1500 saker med antatt stor risiko uten å finne bekreftelse på systematiske feil. Det er i 2011 tilsatt ny leder for autorisasjonskontoret, og det jobbes systematisk med å rette opp i avdekkede svakheter og kritikkverdige forhold.

Kap. 3724 Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

Kap. 725 Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

Følgende bevilgninger foreslås flyttet:

• 2,3 mill. kroner fra kap. 1501, post 01

• 0,45 mill. kroner fra kap. 721, post 01

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Kunnskapssenteret) er et selvstendig forvaltningsorgan. Helsedirektoratet er etatsstyrer av Kunnskapssenteret. Kunnskapssenterets mål er å bidra til gode beslutninger på overordnet nivå og i praksis i helsetjenesten, slik at brukerne får effektive, tilgjengelige, trygge og likeverdige helsetjenester. Kunnskapssenteret skaffer og formidler forskningsbasert kunnskap om effekt av metoder, virkemidler og tiltak og om kvalitet innen alle deler av helsetjenesten. Helsedirektoratet og regionale helseforetak er Kunnskapssenterets viktigste oppdragsgivere. Statens legemiddelverk, helsepersonell i helsetjenesten, profesjonsforeninger og brukerorganisasjoner er andre viktige bestillere.

Kunnskapssenteret understøtter helsetjenesten og forvaltningen innenfor to strategiske områder: kunnskapsbasert praksis, samt kvalitetsforbedrings- og pasientsikkerhetsarbeid.

Kunnskapsbasert praksis

Kunnskapssenteret skal hovedsakelig bidra med å innhente, oppsummere, analysere og formidle forskningsbasert kunnskapsgrunnlag for helsetjenesten. Kunnskapssenteret innhenter nødvendig informasjon for å peke på hvilke alternativer som finnes i både kliniske og politiske veivalg. Kunnskapssenteret skal også etablere prosesser for å øke kompetansen i og forståelsen for kunnskapsbasert praksis og politikkutforming gjennom formidling, undervisning og egne kurs.

Kunnskapssenteret utarbeider systematiske oversikter og metodevurderinger om effekt av tiltak i helsetjenesten og støtter utvikling av gode faglige retningslinjer og prosedyrer. I tillegg utarbeider Kunnskapssenteret helseøkonomiske evalueringer og støtter arbeidet med de nasjonale krefthandlingsplanene. Kunnskapssenteret arbeider med vurderinger av ny teknologi, har en database med vurdering av ny teknologi (mednytt.no), og har introdusert bruk av forenklede metodevurderinger (mini-HTA, Health Technology Assessment) som et virkemiddel lokalt i spesialisthelsetjenesten. Kunnskapssenteret samarbeider med helseforetakene med å legge til rette for bruk av mini-HTA. Viktige tiltak er etablering av støttefunksjoner og en database for mini-HTA.

Kunnskapssenteret skal i samarbeid med nettverket av direktører for velferdsetatene etablere en kunnskapssenterfunksjon for velferdstjenestene. Hensikten er å bygge kapasitet for å lage systematiske oversikter og derved bidra til bedre beslutninger om policy og praksis i velferdstjenestene. Funksjonen finansieres av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Politidirektoratet, Husbanken og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Arbeids- og velferdsetaten er også engasjert i samarbeidet.

Kvalitetsforbedrings- og pasientsikkerhetsarbeid

Kunnskapssenteret skal arbeide videre med å utvikle og formidle metoder for forbedring av kvalitet og pasientsikkerhet. Senteret gir råd og støtte i valg og bruk av metoder og evaluerer også metodene. Helsedirektoratet har utarbeidet et rammeverk for et Nasjonalt kvalitetsindikatorsystem i helsetjenesten, basert på en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Rammeverket skal bidra til å skape et relevant og bærekraftig nasjonalt kvalitetsindikatorsystem med klart definerte mål og stor grad av åpenhet når det gjelder helsepolitiske og faglige vurderinger.

Kunnskapssenteret skal bistå Helsedirektoratet med utvikling, analyse, drift og vurdering av det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet. Feltet vil bli utviklet i relasjon til internasjonale samarbeidsprosjekter innen Nordisk Ministerråd, OECD, Commonwealth Fund, EU og andre.

Kunnskapssenteret ved Nasjonal enhet for pasientsikkerhet skal understøtte helse- og omsorgstjenestens arbeid med pasientsikkerhet. Fra 1. juli 2012 skal enheten motta og behandle meldinger om uønskede hendelser i samsvar med endring av spesialisthelsetjenestelovens § 3-3. Meldingene skal utelukkende behandles med sikte på å bidra til læring og forbedring i helsetjenesten. På lokalt nivå skal meldingene danne grunnlag for forbedring av sikkerheten innad i virksomhetene, nasjonalt kan de peke på risikoområder for sikkerheten i helsetjenesten. Tilbakemelding til helsetjenesten vil skje ved direkte henvendelser, nyhetsbrev og rapporter, slik at tjenesten kan bruke informasjonen i det praktiske forbedringsarbeidet.

Kunnskapssenteret har fått i oppdrag å være sekretariat for den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender som startet i 2011. Det er etablert en styringsgruppe for kampanjen. Kampanjen trappes gradvis opp, og skal legge grunnlaget for varige systemer og resultater. Hovedmålet med kampanjen er å forebygge og redusere pasientskade. Kampanjen retter seg mot utvalgte innsatsområder. Disse er: trygg kirurgi, med særlig oppmerksomhet på infeksjoner, riktig legemiddelbruk, behandling av hjerneslag og psykisk helse. Kampanjen inneholder også tiltak og verktøy for å støtte ledere i helsetjenesten. Resultatet av kampanjeinnsatsen skal være målbart. Kampanjen omfatter både spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste. Det er opprettet egen nettside for kampanjen, pasientsikkerhetskampanjen.no. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten er sekretariat for kampanjen, og har ansvar for bl.a. gjennomføring av piloter, forberede og koordinere nasjonal utrulling av innsatsområder, ekstern og intern kommunikasjonsstrategi, opplæring i metoder og tiltak, og måling av kampanjeresultater.

Helsebiblioteket

Helsebibliotekets formål er å være en formidlingskanal for oppdatert faglig kunnskap fra norske og internasjonale fagmiljøer for å bedre kvaliteten på helsetjenester. Kunnskapen skal gjøres lett tilgjengelig i den kliniske hverdagen og tilpasses helsepersonellets behov.

Helsebiblioteket abonnerer på fri tilgang for helsepersonell til 2700 tidsskrifter, alle de viktigste referansedatabasene i medisin og helsefag, og oppslagsverk som British Medical Journal, Best Practice og UpToDate. Prosedyrer og retningslinjer er et prioritert område. Helsebiblioteket er etablert som en tjeneste for å utjevne forskjellene i Norge mellom de som har god tilgang til faglitteratur, og de som ikke har hatt slik tilgang. Tilgangen til faglitteratur kan være med på å heve kvaliteten på helsetjenestene. Det gir økonomiske besparelser å gjøre abonnementsavtalene nasjonale i stedet for lokale.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering ble oppnevnt for første gang i 2007. Rådet fikk i 2011 et nytt og utvidet mandat, og omfatter nå hele helse- og omsorgstjenesten. Rådet har en rådgivende funksjon når det gjelder problemstillinger som er knyttet til kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten.

Nye rådsmedlemmer er oppnevnt for perioden 2011–2014. De 26 medlemmene representerer beslutningstakere på ulike nivåer innen helse- og omsorgstjenesten og brukerorganisasjoner. Det nye mandatet vektlegger at rådet bør rette spesiell oppmerksomhet på samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Rådet skal bl.a. identifisere områder hvor det er, eller utvikler seg, uakseptable forskjeller i tjenestetilbudet på tvers av fagområder eller geografi, vurdere spørsmål knyttet til innføring av ny og kostbar teknologi/medikamenter og screening/vaksiner, vurdere fordeling og bruk av nasjonale tjenester, vurdere behovet for utvikling av nasjonale retningslinjer og vurdere arbeidsdeling og samhandling mellom de ulike nivåer i helsetjenesten. Det er i 2011 etablert et nytt forskningsprogram som skal finansiere offentlige initierte kliniske studier på kreftområdet. Norges forskningsråd er gitt den utførende oppgaven knyttet til programmet. Prioriteringsfunksjonen er lagt til Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering. Rådet arrangerer årlige nasjonale konferanser om helse i utvikling. Sekretariatet er lagt til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Alle kan foreslå saker for behandling i Nasjonalt råd. Det er utviklet et eget nettsted for rådet, kvalitetogprioritering.no, der alle saker som rådet behandler, er åpent presentert.

Internasjonal aktivitet

Internasjonalt samarbeid er en del av aktiviteten til Kunnskapssenteret. Det bidrar bl.a. til at det kan formidles relevant kunnskap fra internasjonale søsterorganisasjoner til norsk helseforvaltning og helsetjeneste. Kunnskapssenteret har styrket sin internasjonale rolle innen arbeidet med kvalitetsindikatorer og pasientsikkerhet. Kunnskapssenterets arbeid innen global helse dreier seg mest om kunnskapshåndtering, med særlig vekt på bruk av forskning ved utarbeiding av anbefalinger (WHO-guidelines) og som grunnlag i politikkutforming. Kunnskapssenterets kompetanse på disse områdene er etterspurt, bl.a. i WHO. Kunnskapssenteret ivaretar ansvaret for sekretariatsfunksjonen for Campbell Collaboration. Campbell Collaboration er et verdensomspennende samarbeid for å holde oppdatert oversikt over studier om effekten av alle typer virkemidler innenfor feltene sosial velferd, utdanning og kriminalitetsforebyggende arbeid. Det legges opp til at andre sektorer enn helsesektoren skal bidra til finansieringen.

Kap. 3725 Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

Kap. 726 Statens helsepersonellnemnd

Det foreslås å flytte 0,5 mill. kroner fra kap. 728, post 01.

Statens helsepersonellnemnd er en uavhengig klagenemnd som behandler klager fra helsepersonell. Klagene gjelder avslag på søknad om autorisasjon, administrative reaksjoner som advarsel og tilbakekall av autorisasjon, og avslag på spesialistgodkjenning. Statens helsepersonellnemnd er også Apotekklagenemnd for enkelte avgjørelser truffet av Statens legemiddelverk.

Målet med avgjørelsene i nemnda er en mest mulig riktig avgjørelse i den enkelte sak. Statens helsepersonellnemnd skal bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste. Samtidig skal nemnda ivareta helsepersonellets rettssikkerhet. Disse hensyn ivaretas gjennom grundighet og kontradiksjon i saksbehandlingen og ved at nemndas medlemmer og sekretariatet har nødvendig kompetanse. Klagerne skal til enhver tid være godt informert om rutiner og forventet framdrift ved nemndas behandling av klagesakene.

I 2010 mottok Statens helsepersonellnemnd 143 ordinære klagesaker for nemndsbehandling, en økning på 33 pst. fra 2009 (117 saker) og 63 pst. fra 2008 (88 saker). Nemnda behandlet 127 klagesaker (44 fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell, 66 fra Statens helsetilsyn, 5 fra Legeforeningen, 1 fra Tannlegeforeningen). Som Apotekklagenemnd ble 4 klagesaker behandlet. Klager fikk helt eller delvis medhold i 15 pst. av sakene. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var i 2010 økt til 4,5 måned. Dette er over normen på fire måneder og er begrunnet i økningen i antall saker. Økte budsjettrammer i 2011 har gitt mer saksbehandlingskapasitet.

Nemnda mottok 72 klagesaker 1. halvår 2011 mot 82 samme periode 2010. Rettssakene er tidkrevende arbeid for sekretariatet, og antallet øker. Det er fem pågående rettssaker i 2011 mens de tidligere har hatt en til to per år.

Kap. 728 Klagenemnda for behandling i utlandet og Preimplantasjonsdiagnostikknemnda

Klagenemnda for behandling i utlandet er en uavhengig nemnd som behandler klager etter pasientrettighetsloven. Klagene gjelder avslag på søknad om dekning av utgifter til behandling i utlandet. Nemnda har fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Preimplantasjonsdiagnostikknemnda er en uavhengig nemnd som behandler søknader om tillatelse til preimplantasjonsdiagnostikk etter bioteknologiloven. Nemnda har åtte medlemmer med personlige varamedlemmer.

Klagenemnda for behandling i utlandet og Preimplantasjonsdiagnostikknemnda er organisert som en administrativ virksomhet. Begge nemndene skal fatte godt begrunnede og forståelige vedtak. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid skal være under tre måneder. Virksomheten skal gi god og lett tilgjengelig informasjon til pasienter, helsetjenesten og myndighetene.

Klagenemnda for behandling i utlandet fattet 47 vedtak i 2010 (37 vedtak i 2009). Av disse ble 42 vedtak stadfestet og 5 vedtak omgjort helt eller delvis. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var 2,5 måneder i 2010. Nemnda hadde ved utgangen av 2010 fire ubehandlede saker. Klagenemnda for behandling i utlandet har i løpet av første tertial 2011 fattet 10 vedtak.

Preimplantasjonsdiagnostikknemnda fattet 26 vedtak i 2010 (21 vedtak i 2009). Nemnda har innvilget 24 søknader om preimplantasjonsdiagnostikk, og to søknader ble helt eller delvis avslått. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var nær 2,5 måneder i 2010. Nemnda hadde ved utgangen av 2010 seks ubehandlede saker. Preimplantasjonsdiagnostikknemnda har i løpet av første tertial 2011 fattet ni vedtak.

Bevilgningen foreslås redusert med 24 000 kroner gjennom generell effektivisering.

Kap. 729 Pasient- og brukerombud

Formålet med Pasient- og brukerombudsordningen er å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettsikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse og sosialtjenesten. Arbeidet skal bidra til å bedre kvaliteten i tjenestene. Pasient- og brukerombudet er administrativt tilknyttet Helsedirektoratet, men utfører sin virksomhet selvstendig og uavhengig. Pasientombudsordningen ble forankret i lov ved vedtakelsen av pasientrettighetsloven i 1999. Fra 1. januar 2003 ble ansvaret for ordningen overført fra fylkeskommunene til staten. Fra 1. september 2009 ble ordningen utvidet til også å omfatte kommunale helse- og sosialtjenester med unntak av miljørettet helsevern og sosial tjenester etter lov om sosial tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Ordningens navn ble samtidig endret til Pasient- og brukerombud. Som følge av utvidelsen av ordningen steg antallet henvendelser med 10 pst. fra 2008 til 2009 og med 8 pst. fra 2009 til 2010. I 2010 mottok ombudene 13 027 nye henvendelser. Det vil bli foretatt en evaluering av utvidelsen av ombudsordningen i løpet av første kvartal 2012.

Pasient- og brukerombudene utgir årsmeldinger. Det lages et sammendrag i en felles årsmelding. Meldingene gir informasjon om ombudenes virksomhet og kontakt med pasienter og brukere og er en tilbakemelding til tjenestene med anbefalte tiltak. Årsmeldinger for 2010 er tilgjengelige på pasientogbrukerombudet.no. Henvendelser til pasient- og brukerombudene handler oftest om brudd på lovfestede rettigheter, feilbehandling og pasientskader.

Erfaringene etter utvidelsen tilsier en dreining i arbeidsoppgaver. I saker fra spesialisthelsetjenesten gis det oftest bistand i etterkant av helsehjelpen. I sakene fra kommunene er behovet for bistand tydeligere på et tidligere tidspunkt i forløpet, f.eks. i forbindelse med søkeprosessen og i tildelingen og utformingen av tilbudet.

Kap. 732 Regionale helseforetak

Regionale helseforetak har eieransvar for underliggende helseforetak som organiserer sykehusene og annen spesialisthelsetjeneste. Sørge-for-ansvaret ivaretas primært gjennom den offentlige helsetjenesten supplert med kjøp av tjenester fra private aktører.

En sentral målsetning med statens eierskap av regionale helseforetak er å sikre helhetlig styring av spesialisthelsetjenesten og god ressursutnyttelse for å drifte og videreutvikle gode spesialisthelsetjenester til befolkningen. Det forutsettes at drift og videreutvikling skjer i tråd med den nasjonale helsepolitikken og innenfor de rammer som er fastlagt, både økonomisk og juridisk. Det helsepolitiske oppdraget samt tildeling av midler, skjer gjennom oppdragsdokumenter til regionale helseforetak. Gjennom foretaksmøter settes styringskrav på økonomi- og organisasjonsområdet.

Finansieringen av regionale helseforetak er i hovedsak todelt og består av basisbevilgning (kap. 732, post 72–75) og aktivitetsbasert finansiering (kap. 732, post 76, Innsatsstyrt finansiering og kap. 732, post 77, Poliklinisk virksomhet mv.). I tillegg kommer bevilgninger til avtalespesialister (kap. 2711, post 70 og post 71) og private laboratorier og røntgeninstitutt (kap. 2711, post 76). Finansieringsordningenes viktigste formål er å understøtte sørge-for-ansvaret til regionale helseforetak. Fordelingen av basisbevilgningen mellom de fire regionale helseforetakene bestemmes bl.a. av antall innbyggere i regionen, alderssammensetning og ulike sosioøkonomiske kriterier.

Plan og melding fra regionale helseforetak er en del av grunnlaget for Helse- og omsorgdepartementets særskilte satsingsområder og budsjettforslag for 2012.

Hovedtrekk i budsjettforslaget

I tråd med regjeringsplattformen foreslås sykehusenes økonomi styrket slik at flere pasienter får behandling. Kravet om reduksjon i ventetidene videreføres, og arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet styrkes. Samlet foreslås 1 408 mill. kroner mer til drift enn i saldert budsjett 2011, hvorav 55 mill. kroner bevilges over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett knyttet til kommunal medfinansiering. Denne veksten omfatter behandling innen somatikk, psykisk helsevern, rus og rehabilitering. Beløpet fordeler seg med 1 367 mill. kroner til pasientbehandling, hvorav 260 mill. kroner til videreføring av høyere aktivitet enn forutsatt i saldert budsjett for 2011, og 41 mill. kroner til nye nasjonale tjenester. Som følge av økte pensjonskostnader og pensjonspremier, er bevilgningene i tillegg netto økt med nær 3,9 mrd. kroner sammenliknet med saldert budsjett 2011.

Etterspørselen etter spesialisthelsetjenester øker, og regjeringen møter det økte behovet med å styrke sykehusenes økonomi slik at flere pasienter kan få behandling og ventetidene reduseres. Budsjettforslaget legger til rette for en vekst i pasientbehandlingen på om lag 1,4 pst. på nasjonalt nivå fra anslag for 2011, basert på aktivitet og regnskap for første tertial og mai 2011. Det er lagt til rette for en vekst på 6,5 pst. innenfor poliklinisk aktivitet som omfatter psykisk helsevern, rusbehandling, laboratorier og radiologi. For pasientbehandling som omfattes av ISF-ordningen legges det til rette for en vekst på 1,1 pst. Til fradrag i dette vekstanslaget kommer økt pasientbehandling i kommunene som følge av opprettelse av nye døgntilbud. Dette er anslått å utgjøre om lag 0,8 pst. av ISF-aktiviteten.

Det er forventet en pris- og lønnsvekst på om lag 3,3 pst. fra 2011 til 2012. Det økonomiske opplegget for regionale helseforetak gir rom for å dekke opp en slik kostnadsvekst når det tas hensyn til at pensjonskostnader er håndtert særskilt. Det forutsettes at regionale helseforetak selv dekker økte kostnader knyttet til lønnsoppgjøret våren 2011 utover det som var forutsatt i budsjettopplegget for 2011. Anslag for pensjonspremien 2012 innebærer en økning på 3,9 mrd. kroner sammenliknet med anslag som lå til grunn for saldert budsjett 2011. I tråd med den etablerte ordningen for håndtering av pensjoner, jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009), foreslås det nødvendig endring av driftskredittrammen. Netto rentebelastning anslås som følge av dette å øke med om lag 135 mill. kroner.

På bakgrunn av en omfattende faglig gjennomgang, og kriterier i ny forskrift, foreslår departementet å opprette i alt 24 nye nasjonale tjenester i 2012, fordelt på 13 nye nasjonale behandlingstjenester, en flerregional behandlingstjeneste og 10 nasjonale kompetansetjenester. Fem av tjenestene omfatter kvinnehelse, fem omfatter rus og psykisk helsevern, to omfatter utsatte barnegrupper, mens de øvrige omfatter medisinske spesialiteter hvor det er særlig behov for likeverdig tilgang til høyspesialisert behandling og kompetanse. Det forslås å styrke bevilgningen til regionale heleforetak med totalt 41 mill. kroner for å understøtte oppgaver knyttet til kompetanseoppbygging og kompetansespredning ved de nye nasjonale tjenestene.

Innføring av økonomiske virkemidler i samhandlingsreformen fra 2012 skal gjøre det lønnsomt for kommuner og helseforetak å samarbeide. Dette gjelder innføring av kommunal medfinansiering, kommunal betalingsplikt for utskrivingsklare pasienter og plikt for kommunene til å etablere døgntilbud for øyeblikklig hjelp. Til oppfølging av dette i 2012 foreslås å overføre om lag 5,6 mrd. kroner av bevilgningene til regionale helseforetak til Kommunal- og regionaldepartementets budsjett og om lag 130 mill. kroner til etablering av et nytt tilskudd til kommunene i denne proposisjonen, til sammen vel 5,7 mrd. kroner. I tillegg forutsettes det at regionale helseforetak innenfor sine økonomiske rammer dekker resterende kostnader, om lag 130 mill. kroner, knyttet til etablering av døgntilbud for øyeblikkelig hjelp i kommunene.

Det foreslås at to nye prosjekter tas inn i låneordningen for regionale helseforetak i 2012 med en samlet bevilgning på 350 mill. kroner i 2012. Dette gjelder ny A-fløy ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Tromsø, med 50 mill. kroner og investeringer i forbindelse med samlokaliseringstiltak ved Oslo universitetssykehus HF på 300 mill. kroner.

Ny A-fløy ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF skal sikre at sykehuset kan ivareta sin region- og universitetssykehusfunksjon og understøtte overgang til økt dagbehandling. Det er bl.a. planlagt et permanent PET/CT-tilbud (positron- og datatomografi) og flere intensivplasser i nybygget. Prosjektet har en kostnadsramme på knapt 1 mrd. kroner, og får en samlet låneramme på 455 mill. 2012-kroner, som betales ut i perioden 2012–2017.

Investeringene ved Oslo universitetssykehus HF er hovedsakelig knyttet til gjennomføring av første fase av samlokaliseringstiltak i forbindelse med omorganiseringene i hovedstadsområdet. Tiltakene er beregnet til om lag 1,5 mrd. 2012-kroner og får en samlet låneramme på 750 mill. 2012-kroner, som betales ut i perioden 2012–2013.

Helse- og omsorgsdepartementet vil i 2012 videreføre kravet om reduserte ventetider og at fristbrudd ikke skal forekomme. Det vil fortsatt være behov for å styrke arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet i helseforetakene. Dette understøttes ved at det fra 2012 lovpålegges å drive systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. I tillegg til tidligere føringer, vil departementet bl.a. vektlegge nasjonal pasientsikkerhetskampanje og rapportering av uønskede hendelser for å kunne bruke hendelsene til læring og forbedring. For å bidra til større åpenhet i spesialisthelsetjenesten, vil departementet legge til rette for utvikling og publisering av flere nasjonale kvalitetsindikatorer i 2012.

Det stilles krav til god økonomisk styring og kontroll i sektoren. Alle regionale helseforetak skal gå i økonomisk balanse og sikre en god likviditetsstyring. Helse- og omsorgsdepartementet vil ha en tett oppfølging av Helse Sør-Øst RHF for å følge opp og legge til rette for omstillingsarbeidet i hovedstadsområdet. Det skal gjennomføres en ekstern evaluering av deler av helseforetaksmodellen, og det arbeides med endringer i helseforetaksloven.

Resultat 2010 og status 2011

I årlig melding for 2010 har regionale helseforetak rapportert hvordan de har fulgt opp oppgaver og styringsparametre i oppdragsdokumentet og foretaksmøter. Hovedmål i oppdragsdokumentet for 2010 var bedre tilgjengelighet, økt kvalitet og pasientsikkerhet, bedre samhandling og koordinering av tjenestene, økt kapasitet og kvalitet i tverrfaglig behandling av rusmiddelavhengige og fortsatt omstilling av psykisk helsevern.

Aktivitet

Det ble i 2010 lagt til rette for en generell vekst i pasientbehandlingen på om lag 1,3 pst. fra 2009 til 2010. Veksten skulle fordele seg ulikt innenfor forskjellige behandlingsområder. Vekst i aktivitet som omfattes av innsatsstyrt finansiering på 1,2 pst. (post 76) og refusjoner for poliklinisk behandling på 2,5 pst. (post 77) måles hhv. i forhold til prognoser per første tertial 2009 og første halvår 2009. Dersom veksten i 2009 ble høyere enn dette, ville veksten i 2010 bli tilsvarende lavere.

Styringsparametre, aktivitet:

• antall produserte DRG- poeng og refunderte polikliniske inntekter

Foreløpige aktivitetstall for hele 2010 tilsier en aktivitetsvekst på pasientbehandling som omfattes av innsatsstyrt finansiering på i underkant av 1 pst. fra 2009 til 2010. Omfanget av pasientbehandlingen i 2010 var om lag som lagt til grunn i saldert budsjett. I de foreløpige aktivitetstallene for hele 2010 er det noe usikkerhet knyttet til registreringen av pasientadministrerte legemidler. Endelige aktivitetstall for 2010 foreligger høsten 2011.

Helse Sør-Øst hadde en mindreaktivitet på 0,7 pst. sammenliknet med styringsmålet, Helse Vest en meraktivitet på 1,1 pst., Helse Midt-Norge en mindreaktivitet på 1,1 pst. og Helse Nord en meraktivitet på 1,9 pst. sammenliknet med styringsmålet.

Regnskapstall for 2010 viser en økning i de polikliniske refusjonene på 2 pst. fra 2009 til 2010. Endringen i refusjonene varierer mellom områdene. Veksten i refusjonene har vært størst innenfor voksenpsykiatri der veksten er på 5 pst. Innenfor barne- og ungdomspsykiatri er veksten på 1 pst., mens veksten innenfor laboratorier og radiologi er 2 pst. på begge områdene.

Kvalitetsforbedring

Målet om tjenester av god kvalitet er sentralt i oppdragsdokumentet. Kvalitetsforbedring er en kontinuerlig prosess som må forankres organisatorisk hos ledelsen på alle nivå i tjenesten.

Styringsparametre, kvalitetsforbedring:

• andel epikriser sendt innen syv dager (mål: > 80 pst.)

• andel korridorpasienter (mål: 0 pst.)

• andel strykninger av planlagte operasjoner (mål: < 5 pst.)

• prevalens av sykehusinfeksjoner

Ingen regionale helseforetak nådde målsettingene for disse indikatorene i 2010. Helse Sør-Øst er nærmest kravet på indikatorene epikrisetid (75 pst.) og andel strykninger (6,2 pst.), mens Helse Midt-Norge er nærmest kravet på andel korridorpasienter (0,6 pst.).

Regionale helseforetak rapporterer ulikt på prevalens av sykehusinfeksjoner i årlig melding. De offisielle prevalenstallene fra Nasjonalt folkehelseinstitutt viser at andel sykehusinfeksjoner av innlagte pasienter var 5,7 pst. våren 2010 og 6 pst. høsten 2010. Ifølge Folkehelseinstituttet er andelen sykehusinfeksjoner stabil, sammenliknet med tidligere år. Fra undersøkelsene startet høsten 2002 og fram til i dag, viser tallene en tendens til å være høyere om høsten enn om våren. Det er uklart om forskjellene er uttrykk for en reell trend eller om de skyldes tilfeldig variasjon. Høsten 2010 hadde Helse Nord den høyeste andelen sykehusinfeksjoner med 7,3 pst. For de andre regionene varierte prevalensen mellom 5,5 pst. og 6,9 pst.

For 2011 inneholder oppdragsdokumentet til regionale helseforetak følgende nye styringsindikatorer for kvalitet:

• tid fra henvisning til første behandling tykktarmskreft (mål: 80 pst. innen 20 virkedager)

• tid fra henvisning til første behandling lungekreft (mål: 80 pst. innen 20 virkedager)

• tid fra henvisning til første behandling brystkreft (mål: 80 pst. innen 20 virkedager)

• sfinkterruptur (fødselsrifter) grad 3 og 4

• underekstremitetsamputasjoner blant pasienter med diabetes

• andel pasienter med akutt hjerneinfarkt som får intravenøs trombolysebehandling

• brukererfaringer kreftpasienter

• brukererfaringer svangerskap/føde/barsel

• fastlegers erfaringer med distriktspsykiatriske senter

Kvalitetsregistre

Data fra medisinske kvalitetsregistre gjør det mulig å evaluere kvalitet og oppnådd helsegevinst. Dette danner grunnlag for faglig forbedringsarbeid, forskning og styring. Gode og relevante kvalitetsindikatorer forutsetter også gode og oppdaterte kvalitetsregistre.

For 2010 ble det satt som mål å styrke de nasjonale medisinske kvalitetsregistrene. Regionale helseforetak har etablert en interregional styringsgruppe som følger opp oppdragene på kvalitetsregisterområdet.

Helse Midt-Norge IT (Hemit) har i 2010 videreutviklet Medisinsk registreringssystem (MRS), som er det foretrukne nettbaserte systemet for registrering og rapportering av data til kvalitetsregistrene. Helse Nord IKT har i samarbeid med Nasjonalt servicemiljø for medisinske kvalitetsregistre utviklet helseregister.no, som felles driftsmiljø for nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Portalen gjør nasjonale kvalitetsregistre tilgjengelig for brukere tilknyttet Norsk helsenett.

Ved utgangen av desember 2010 benyttet fem registre MRS-plattformen. Det gjenstår en betydelig innsats før de nasjonale registrene har en felles infrastruktur og full nasjonal dekning, jf. omtale under kap. 782, post 70.

Det er et mål å få større likhet mellom sykehus i forskriving av kostnadskrevende biologiske legemidler for behandling av autoimmune lidelser (TNF-hemmere). Regionale helseforetak har satt i gang et arbeid for å etablere et kvalitetsregister for biologiske legemidler.

Pasientsikkerhet

Der er et mål å redusere antall feil og uønskede hendelser i helsetjenesten. En forutsetning for dette er at ledere på alle nivå tar ansvar for å sikre velfungerende systemer for melding av uønskede hendelser, at ansatte opplever det trygt å melde, og at meldingene følges opp fra et system- og læringsperspektiv.

I oppdragsdokumentet for 2010 fikk regionale helseforetak i oppgave å gjennomgå alvorlige hendelser og sikre at gjennomgangen ble brukt til læring. Regionale helseforetak har rapportert ulikt på kravet, men det fremkommer at særlig hendelser som er behandlet av Helsetilsynet har vært tema i ledermøter og styremøter. Det rapporteres også om prosjekt knyttet til læring av uønskede hendelser, og bruk av tverrfaglige møter for analyser og evaluering.

Den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender har som mål å redusere antall pasientskader i helsetjenesten, legge grunnlaget for varige strukturer for pasientsikkerhet, og bidra til bedre pasientsikkerhetskultur. Nasjonale innsatsområder i kampanjen er trygg kirurgi, riktig legemiddelbruk, behandling av hjerneslag og psykisk helsevern.

Regionale helseforetak ble bedt om å delta i forberedelsen av kampanjen gjennom styringsgruppe og faggrupper. I 2010 deltok administrerende direktør i Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge i styringsgruppen. Fra og med 2011 deltar administrerende direktør fra alle regionale helseforetak i styringsgruppen. Fagpersoner fra alle regionale helseforetak er representert i faggruppene som arbeider med de ulike innsatsområdene. Helsedirektoratet leder styringsgruppen. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten er sekretariat for kampanjen.

Som ledd i kampanjen gjennomfører alle helseforetak en kartlegging av antall pasientskader ved bruk av metoden Global Trigger Tool (journalgjennomgangsanalyse). Første halvår 2011 ble det gjennomført fem piloter. Erfaringer fra pilotene danner grunnlag for nasjonal spredning av tiltakene i kampanjen høsten 2011.

Prioritering

Det er et mål å oppnå enhetlig vurdering av rett til nødvendig helsehjelp i de ulike helseregionene. Dette målet ble i 2010 fulgt opp ved følgende styringsparameter:

• andel pasienter som gis rett til nødvendig helsehjelp

Det er fortsatt ulikhet mellom helseregionene i tildeling av rett til nødvendig helsehjelp, men forskjellene var i 2010 noe mindre enn i 2009, spesielt var det færre pasienter i Helse Midt-Norge som fikk tildelt rett til nødvendig helsehjelp.

Brukerrettede tjenester

I oppdragsdokumentet for 2010 ble det satt som mål at regionale helseforetak skulle informere pasienter og pårørende om klageadgang, og at de skulle sette i verk tiltak for å bedre informasjonen til publikum om sykehusenes mest vanlige behandlingstilbud.

Alle regionale helseforetak rapporterer at de har tatt i bruk brevmal om klageadgang utarbeidet av Helsedirektoratet. De fleste helseforetak har generell informasjon om klagerett på sine internettsider. Det rapporteres ulikt på kravet om informasjon om behandlingstilbud, og arbeidet synes i alle regionale helseforetak å være i startfasen. Helse Sør-Øst RHF har foreslått å legge denne type informasjon inn på nettsidene for fritt sykehusvalg. Helse Vest RHF arbeider med å revidere nettsidene sine.

Helse Nord RHF har med bakgrunn i krav i oppdragsdokumentet satt i verk et arbeid for å utrede behov for og forbruk av spesialisthelsetjenester hos den samiske befolkningen og for å bedre tolketjenesten.

Endringer i helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven om oppfølging av barn som pårørende, jf. Ot.prp. nr. 84 (2008–2009), trådte i kraft 1. januar 2010. Lovendringene har styrket barnas rettstilling og gjør at mindreårige barn av psykisk syke, rusmiddelavhengige, alvorlig somatisk syke eller skadde pasienter får bedre oppfølgning når foreldrene mottar helsehjelp. Helsepersonell har fått plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende, og helseinstitusjoner skal i nødvendig utstrekning ha barneansvarlig personell med ansvar for å fremme og koordinere helsepersonells oppfølging av barna. I løpet av 2010 og våren 2011 har alle helseinstitusjoner som behandler alvorlig syke voksne pasienter utnevnt barneansvarlig personell.

Ventetider og fristbrudd

Regionale helseforetak skal innenfor sine økonomiske rammer sette i verk tiltak for å redusere ventetidene til behandling, herunder gjøre bruk av private aktører der dette bidrar til å redusere ventetider på en kostnadseffektiv måte. Avtaler mellom helseforetak og private kommersielle sykehus skal ikke ha et omfang som undergraver pasientgrunnlaget for de små offentlige sykehusene.

Pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, kommer til behandling uten ventetid. Om lag 70 pst. av alle døgnopphold i sykehus er øyeblikkelig hjelp.

Det har vært en positiv utvikling i ventetid og andel fristbrudd hittil i 2011. Reduksjonen er størst innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og psykisk helsevern for barn og unge (PHBU). Gjennomsnittlig ventetid for pasienter som har fått behandling var i januar 79 dager og i august 70 dager. Andel fristbrudd var i januar 14 pst. og i august 11 pst. Det var 27 200 flere nyhenviste til planlagt behandling i sykehus i første tertial 2011 enn samme periode i 2010. Antall nye henvisninger innen somatisk sektor økte mest, med 7,1 pst. Økningen ligger på 2,0 pst. for psykisk helsevern barn og unge og tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige.

Med bakgrunn i kapasitetssituasjonen for pasienter med behov for kirurgisk behandling av sykelig overvekt og pasienter med hjerteflimmer, ble regionale helseforetak pålagt særskilt rapportering på ventelistesituasjonen for disse pasientgruppene.

Helsedirektoratet har tilrådd tidsfrister for når pasienter med hjerteflimmer bør få ablasjonsbehandling (seks måneder fra behandlingsindikasjon). De nye anbefalingene har medført behov for en betydelig kapasitetsøkning, og regionale helseforetak ble derfor i juni 2010 pålagt å øke kapasiteten. I oktober 2010 ble det presisert overfor regionale helseforetak at pasienter med behov for ablasjonsbehandling skal tilbys dette i eget helseforetak eller gjennom avtaler med andre tjenesteleverandører slik at forsvarlighetskravet ivaretas, inntil det er oppnådd tilstrekkelig kapasitet lokalt og nasjonalt. Alle regionale helseforetak har i 2010 satt i verk tiltak for å øke kapasiteten.

I oppdragsdokumentet for 2011 ble det stilt krav om særskilt rapportering innen første tertial for kapasitetssituasjonen for hjerteflimmerpasienter.

I tabellen er det angitt hvor mange ablasjonsbehandlinger som er gitt for pasienter med atrieflimmer. I tillegg gjøres samme type behandling på mange hjertepasienter med andre typer forstyrrelser av hjerterytmen.

Som det framgår av tabellen er det lagt opp til en betydelig kapasitetsøkning for ablasjonsbehandling i 2011, inkludert bruk av Feiringklinikken.

Pasienter med sykelig overvekt skal sikres et helhetlig og sammenhengende tilbud. Gjennomgangen av ventelistesituasjonen i 2010 viste at ventetiden for utredning og behandling av sykelig overvekt var ulik og noen steder for lang. Departementet har fulgt opp dette i oppdragsdokumentet for 2011 og bedt regionale helseforetak vurdere å øke kapasiteten.

Helhetlige pasientforløp og samhandling

Det er et mål at pasientperspektivet, gjennom utvikling av forløpstenkningen, legges til grunn for utvikling av tjenestene og utarbeidelse av regionale planer. I oppdragsdokumentet for 2010 ble det stilt krav om en videreføring av arbeidet med å utarbeide/revidere regionale planer for pasienter med de hyppigste kreftformene, hjerneslag og pasienter i tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. Regionale helseforetak er i gang med dette arbeidet. I 2011 er det utviklet indikatorer på ventetid fra henvisning til første behandling for pasienter med tykktarmskreft, lungekreft og brystkreft, og andel av hjerneslagpasienter som får blodfortynnende medikasjon (trombolyse). Det er videre stilt krav om at regionale helseforetak skal gi samhandlings- og koordineringsfunksjonen en tydelig ledelsesmessig og organisatorisk forankring. Regionale helseforetak skal rapportere på hvordan veiledningsplikten overfor kommunehelsetjenesten ivaretas. Gjennomgangen av rapportene fra regionale helseforetak viser at alle helseforetak har gjort tiltak for å forankre ansvaret for samhandlings- og koordineringsfunksjonen i egen organisasjon, enten som egne avdelinger eller seksjoner eller organisering i stabsfunksjoner under administrerende direktør. Veiledningsplikten ivaretas gjennom samhandlingsavtaler og etablering av ulike samhandlingstiltak med kommunene. Eksempler på tiltak som er etablert er ambulante team, ambulante opplæringstiltak når pasienten utskrives til hjemmet eller til sykehjem, praksiskonsulentordning, bilaterale hospiteringsordninger og veiledning fra distriktspsykiatrisk senter til kommunale botiltak.

Ansvaret for følgetjenesten for gravide ble overført til regionale helseforetak i 2010. Alle regionale helseforetak rapporterer at de har satt i gang arbeidet, men at det fortsatt gjenstår noe hva gjelder konkretisering og avtaleinngåelser.

Psykisk helsevern

Omstilling med økt vekt på ambulante og polikliniske tjenester og generell styrking av de distriktspsykiatriske sentrene var et hovedmål i oppdragsdokumentet for 2010. Innen psykisk helsevern for voksne (PHV) økte antallet døgnopphold med 2,4 pst. og antallet polikliniske konsultasjoner med 6,3 pst. fra 2009 til 2010. Antallet polikliniske tiltak innen psykisk helsevern for barn og unge økte med 7,7 pst. Det er etablert om lag 150 ambulante team innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. Samtidig er antall døgnplasser redusert med om lag 100 plasser i 2010, noe som indikerer at nødvendig omstilling finner sted i helseforetakene, jf. omtale under kap. 764 Psykisk helse.

Styringsparameter, psykisk helsevern:

• andel tvangsinnleggelser, ratejustert for befolkning i opptaksområdet

Nivået på tvangsinnleggelser er tilnærmet uendret fra 2008. Alle helseforetak melder at de har satt i gang planarbeid for redusert og riktig bruk av tvang. Det vises til omtale av ny strategi for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang under kap. 734, post 72.

Ifølge Samdata fikk om lag 30 pst. av pasientene innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige samtidig behandling for psykisk lidelse i 2009. Alle regionale helseforetak melder at de har gjennomført eller planlagt rutiner for å sikre undersøkelse av og oppfølging i tilknytning til rusproblemer hos pasienter med psykiske lidelser.

Brukermedvirkning skal være det bærende prinsippet i organisering av det psykiske helsevernet. Alle regionale helseforetak melder at det er satt økt fokus på brukerstyrte tiltak og at det er etablert eller vil bli etablert brukerstyrte plasser ved de distriktspsykiatriske sentrene.

Alle regionale helseforetak melder at de har arbeidet med å legge til rette for å gi økt tilbud til personer med psykisk lidelser innenfor ordningen Raskere tilbake.

Tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige

Ett av hovedmålene i opptrappingsplanen for rusfeltet er å styrke tjenestene innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. I dette ligger at både kvaliteten og kapasiteten i tjenestene skal styrkes. Antallet innleggelser økte med 3,3 pst. og antallet polikliniske konsultasjoner med 2,7 pst. fra 2009 til 2010.

Det er videre et mål å styrke legemiddelassistert rehabilitering og integrere behandlingen i den øvrige tverrfaglig spesialiserte behandlingen.

Oppdragsdokumentet for 2010 omfattet følgende styringsparametre for tverrfaglig spesialisert rusbehandling:

• antall årsverk for leger, legespesialister og psykologer i tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige (mål: skal økes)

• antall barn som fødes av kvinner i legemiddelassistert rehabilitering og hva slags tilbud disse pasientene mottar

Regionale helseforetak rapporterer at antall årsverk for leger, legespesialister og psykologer i tverrfaglig spesialisert behandling er økt i 2010, uten at det foreligger en samlet statistikk fra 2009 for å kunne følge utviklingen.

Når det gjelder antall barn som fødes av kvinner i legemiddelassistert rehabilitering, foreligger ikke en nøyaktig oversikt, men departementet vil i samarbeid med Helsedirektoratet og regionale helseforetak arbeide for å etablere en slik nasjonal oversikt.

I 2010 har regionale helseforetak fått i oppgave å samarbeide med kommunene for å legge forholdene til rette for behandlingsforberedende tiltak overfor rusmiddelavhengige som er gitt rett til nødvendig helsehjelp innen tverrfaglig spesialisert behandling i påvente av oppstart av behandling. Alle regionale helseforetak har satt i verk tiltak. Det er etablert samarbeid mellom helseforetakene og kommuner i alle helseregionene. Det er likevel utfordringer i samarbeidet mellom helseforetakene/den enkelte institusjon og kommunene i perioden før behandlingsstart.

Prioritering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige

I siste femårsperiode har den prosentvise veksten i aktivitet vært større i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling enn somatikk. Antall behandlede pasienter og antall årsverk i psykisk helsevern økte omtrent like mye i siste femårsperiode og indikerer dermed uendret produktivitet.

Fra 2009 til 2010 var nivået på årsverk stabilt i somatisk sektor, mens antall årsverk økte med hhv. 1,5 og 3,2 pst. i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling. Samlet tilsier dette at psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige har vært høyt prioritert.

Habilitering og rehabilitering

I oppdragsdokumentet for 2010 ble det stilt krav om at regionale helseforetak skulle kjøpe tjenester fra private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner i minst samme omfang som i 2009.

Ifølge Samdata for 2010 har det vært en nedgang i antall pasienter som har mottatt et rehabiliteringstilbud i perioden 2008–2010. Det har imidlertid vært en økning i antall polikliniske rehabiliteringspasienter. Regionale helseforetak har brukt minst like mye midler til kjøp av tjenester fra private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner i 2010 som året før, i samsvar med føringer gitt i oppdragsdokumentet.

De private institusjonene gir tilbud på ulike områder som arbeidsrettet rehabilitering, rehabiliteringstilbud til mennesker med muskel-/skjelettlidelser, nevrologiske lidelser, hjertelidelser, slag mv. Flere av institusjonene har også avtale knyttet til ordningen Raskere tilbake.

Andre områder med særskilt oppfølging

Regionale helseforetak ble bedt om å rapportere særskilt på tilbudet til pasienter med kronisk smerte og kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Alle regionale helseforetak har arbeidet for å styrke tilbudet til pasienter med kronisk smerte. Tilbudet til pasienter med CFS/ME er fortsatt mangelfullt. Det er etablert et tilbud i Helse Sør-Øst, Helse Midt-Norge og Helse Vest, mens Helse Nord er i ferd med å etablere tilbud, jf. omtale under kap. 781, post 21.

Helse Sør-Øst RHF fikk i 2010 i oppdrag å etablere kompetanse og fagnettverk for å sikre at pasienter med Huntingtons sykdom får relevant tilbud i alle faser av sykdommen. Helse Sør-Øst RHF rapporterer at Kløverinstitusjonene og Senter for sjeldne diagnoser ved Oslo universitetssykehus HF har startet arbeidet med å konkretisere ressurssentrenes oppgaver og samhandlingen med senteret.

På området organdonasjon og -transplantasjon var aktiviteten i 2010 på samme nivå som i 2009. Fra 2001 til 2010 har antall transplantasjoner årlig økt fra 303 til 431.

Alle regionale helseforetak rapporterer at de har oppfylt kravet om å sikre tilstrekkelig kapasitet for cochleaimplantasjoner, og at pasientene har tilbud om rehabilitering etter operasjon.

Regionale helseforetak ble i 2010 bedt om å ha rutiner og kompetanse som sikrer at ernæring er en integrert del av behandlingstilbudet og at veiledningsoppgaven overfor kommunene ivaretas på ernæringsområdet. Helseforetakene rapporterer varierende grad av måloppnåelse og at arbeidet videreføres i 2011.

Regionale helseforetak har rapportert på hvorvidt de forskriftsfestede kravene til kompetanse i ambulansetjenesten er oppfylt. Alle helseforetak har hatt en positiv utvikling i ambulansearbeidernes kompetanse, og det arbeides systematisk for å oppfylle forskriftens krav. Tallene tyder imidlertid på variasjon mellom helseforetak og innad i helseforetak. Det er særlig Helse Vest med Helse Fonna HF og Helse Førde HF, og Helse Nord med Helse Finnmark HF som har utfordringer i de små stasjonene i distriktene og under ferieavvikling.

Alle regionale helseforetak melder at de i 2010 har fulgt opp erfaringene fra utbruddet av ny influensa A(H1N1) i 2009. Regionale helseforetak har også fulgt opp kravet om at helseforetakene har oppdaterte, øvede og koordinerte beredskapsplaner.

Utdanning av helsepersonell

Utdanning av helsepersonell er et sentralt virkemiddel for å nå målet om riktig kompetanse og tilstrekkelig antall helsepersonell i tjenesten, både på kort og lang sikt.

Det skal utdannes et tilstrekkelig antall legespesialister i de ulike spesialiteter gjennom effektive utdanningsløp i helseforetakene. Regionale helseforetak fikk i 2010 i oppgave å sette i verk tiltak for å bidra til økt utdanning i rekrutteringsutsatte legespesialiteter. Aktuelle eksempler er onkologer (kreftleger) og geriatere hvor det de siste årene er prioritert øremerkede utdanningsstillinger. Regionale helseforetak har analysert behovet for og tilgang til legespesialiteter. Basert på et forbedret kunnskapsgrunnlag vil regionale helseforetak sette i verk tiltak for å møte gapet mellom behov og tilgang.

Helse Nord har i flere år hatt egne utdanningsprogrammer for legespesialister i voksenpsykiatri, barne- og ungdomspsykiatri, revmatologi, geriatri og fysikalsk- og rehabiliteringsmedisin. I 2011 starter et regionalt utdanningsprogram i gynekologi. Helse Sør-Øst har et prosjekt for å øke rekrutteringen til utdanning i barne- og ungdomspsykiatri samt effektivisere utdanningsforløpene og beholde legespesialistene innen fagområdet. Prosjektet som startet i tidligere Helse Sør har gitt gode resultater og ble i 2010 utvidet til å omfatte hele Helse Sør-Øst.

Regionale helseforetak rapporterer at helseforetakene arbeider aktivt med etablering av læreplasser i aktuelle fag, med særlig oppmerksomhet rettet mot ambulansearbeider- og helsefagarbeiderutdanningen.

Forskning

Oppdragsdokumentet for 2010 omfattet følgende styringsparametre for forskning:

• årlig forskningspoeng

• årlig ressursbruk til forskning, herunder andel til psykisk helse og rus

• forskningsaktivitet på prioriterte fagområder

• søknader og tildelte midler fra Norges forskningsråd og EUs 7. rammeprogram for forskning

• etablert forskningssamarbeid mellom regionale helseforetak

Det har vært en økning i forskningspoeng og avlagte doktorgrader også i 2010, jf. kap. 732, post 78. Regionale helseforetak har rapportert en total årlig ressursbruk til forskning inkludert personell, infrastruktur og eksterne finansieringskilder på over 2 mrd. kroner i 2009. Dette tilsvarte 2,1 pst. av totalbudsjettet. Herav gikk 14 pst. til psykisk helse forskning og 1 pst. til rusforskning. Universitetssykehusene sto for 86 pst. av forskningsinnsatsen.

Alle regionale helseforetak har rapportert forskningsprosjekter på de prioriterte fagområdene rus, psykisk helse, rehabilitering/habilitering, kvinnehelse, kreft, KOLS, diabetes, eldremedisin og samhandling. Årlig rapportering viser at det fortsatt er et stort potensiale for å øke omfanget av søknader til Norges forskningsråd og EUs 7. rammeprogram for helseforskning.

Det er gjennom Nasjonal samarbeidsgruppe for medisinsk og helsefaglig forskning etablert nasjonalt forskningssamarbeid med forskernettverk og koordinatorfunksjon innenfor hjerte-karsykdommer, nevrologiske sykdommer, og alvorlige psykiske lidelser. Det utredes samarbeid innenfor muskel-skjelettsykdommer, kreft og helsetjenesteforskning.

Regionale helseforetak har finansiert samhandlingsforskning i tråd med kravet på totalt minst 15 mill. kroner. Helse Sør-Øst alene anslår en ressursbruk på 20 mill. kroner til samhandlingsforsknings- og utviklingstiltak.

Regionale helseforetak har i tråd med krav i oppdragsdokumentet utviklet forslag til utvikling av et felles elektronisk rapporteringssystem for kliniske studier.

Representanter for regionale helseforetak har deltatt i utviklingsarbeid i forbindelse med etablering av nytt nasjonalt forskningsinformasjonssystem Cristin og videreutvikling av nasjonalt system for ressursbruk til forskning, jf. omtale under kap. 732, post 21. Alle regionale helseforetak har satt i verk prosesser for å understøtte implementering av ny database for rapportering av forskningsaktivitet fra og med 2012.

Innovasjon

Oppdragsdokumentet for 2010 omfattet følgende styringsparametre for innovasjon:

• antall offentlige og industrielle forsknings- og utviklingskontrakter og tildelte midler fra Innovasjon Norge

• innovasjonsprosjekter fra Norges forskningsråd (kommersialisering av FoU-resultater (Forny), brukerstyrt innovasjonsprosjekt, kompetanseprosjekter med brukermedvirkning)

• antall registrerte oppfinnelser

• antall patentsøknader og registrerte patenter

Det har vært en vesentlig økning i innovasjonsaktivitet i 2010. Totalt inngikk regionale helseforetak 16 OFU-kontrakter, fikk åtte tildelinger fra Forny og BIP og registrerte 72 oppfinnelser og 30 patenter.

Regionale helseforetak har i tråd med krav i oppdragsdokumentet for 2010 fulgt opp felles satsing på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i helsesektoren (2007–2011) i regi av Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Det er inngått en samarbeidsavtale og etablert en koordineringsgruppe mellom Helsedirektoratet, regionale helseforetak, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge, etablert en innovasjonsgruppe for IKT under Nasjonal IKT samt vedtatt en felles handlingsplan mellom regionale helseforetak for å konkretisere og operasjonalisere satsingen. Satsingen er evaluert og vil bli videreført.

Helse Sør-Øst RHF har satt av inntil 10 mill. kroner til innovasjon i 2010 som støttet 21 prosjekter. Gjennom Inven2 er det etablert en felles kommersialiseringsenhet for Helse Sør-Øst RHF og Universitet i Oslo. 70 oppfinnelser fra Helse Sør-Øst ble behandlet av Inven2 i 2010.

Pasientopplæring

Oppdragsdokumentet for 2010 stilte krav om at helseforetakenes tilbud om lærings- og mestringsaktiviteter skulle tilpasses pasienter med annen språklig og kulturell bakgrunn. Regionale helseforetak melder at det er satt i verk tiltak for å imøtekomme dette kravet. Tiltakene omfatter egne stillingsandeler dedikert fremmedspråklige (Oslo universitetssykehus HF), egne prosjekter samt opplæringstiltak. Helse Finnmark HF har fått støtte fra Helse Nord RHF for å styrke lærings- og mestringstilbudet for samiske pasienter.

Økonomi og organisasjon

Styring og kontroll med ressursbruken er avgjørende for å kunne gjøre de riktige faglige prioriteringene og sikre høy kvalitet på pasientbehandlingen. Helse- og omsorgsdepartementet har en tett oppfølging av regionale helseforetak på økonomiområdet. Det er rapportert månedlig på resultat, likviditet, bemanning og aktivitet, og tertialvis på enkelte indikatorer for kvaliteten i tjenesten. Det er også stilt krav til bl.a. risikostyring og intern kontroll. Rapporteringen følges opp i møter mellom departementet og regionale helseforetak.

God kontroll med økonomien er en forutsetning for bevisste prioriteringer og legger grunnlaget for en bærekraftig videreutvikling av sykehusene. Tidligere negative resultater har ført til redusert egenkapital og bruk av driftskreditter. De positive resultatene som nå kommer fram, er viktige for å sikre bæredyktig virksomhet i regionale helseforetak. Det er viktig at regionale helseforetak i sin planlegging legger til grunn et fornuftig forhold mellom drift, forskning, utdanning og investeringer.

Det ble i foretaksmøtene i januar 2010 stilt krav om at alle regionale helseforetak skulle gå i økonomisk balanse i 2010, samt at det ble satt et tak for bruk av driftskreditt. Dette innebærer at drift og investeringer ved regionale helseforetak må håndteres innenfor bevilget ramme.

Samtidig ble det tatt følgende forbehold: «Det økonomiske opplegget for 2010 presentert i Prop. 1 S (2009–2010) la til grunn at de samlede pensjonskostnadene ville bli på om lag samme nivå som i 2009. Beregning av regnskapsmessig pensjonskostnad for 2010 er under utarbeidelse og det samlede kostnadsnivået for regionale helseforetak foreligger derfor ikke. Foretaksmøtet presiserte at regionale helseforetak i utgangspunktet må håndtere pensjonskostnader på linje med andre kostnader innenfor sine økonomiske rammer, jf. føringer gitt i St.prp. nr. 1 (2008–2009) og Prop. 1 S (2009–2010). Dersom det viser seg at det blir større endringer i kostnadsnivået sammenliknet med det som ble lagt til grunn i Prop. 1 S (2009–2010) vil det bli tatt stilling til om det er grunnlag for forslag om endringer i bevilgningen til regionale helseforetak.»

Som følge av Stortingets vedtak om oppfølging av pensjonsreformen gjennom lov av 25. juni 2010, ble pensjonskostnadene for 2010 for regionale helseforetak redusert med om lag 9 250 mill. kroner. Disse regnskapsmessige engangseffektene ble først kjent høsten 2010. Gjennom Stortingets behandling av Prop. 32 S (2010–2011) Endringer i statsbudsjettet for 2010 under Helse- og omsorgsdepartementet, jf. Innst. 159 S (2010–2011), ble basisrammen til regionale helseforetak for 2010 satt ned med 4 450 mill. kroner, mens den øvrige kostnadsreduksjonen ble satt av til å styrke foretakenes egenkapital, svarende til 4 800 mill. kroner. Dette svarer til det akkumulerte underskuddet i foretakene som følge av merkostnader til pensjon i perioden 2006 til 2008. I foretaksmøtene i januar 2011 ble derfor resultatkravet for regionale helseforetak endret fra et resultat i balanse til et krav om positivt resultat på 4 800 mill. kroner. Samtidig ble den samlede driftskredittrammen for regionale helseforetak økt tilsvarende reduksjonen i basisrammen med 4 450 mill. kroner fra 6 332 mill. kroner til 10 782 mill. kroner.

I perioden 2002–2010 er det samlede korrigerte regnskapsmessige årsresultatet minus 8,5 mrd. kroner og det samlede ordinære regnskapsmessige årsresultatet minus 18,8 mrd. kroner. Forskjellen mellom resultatbegrepene skyldes unntak for regnskapsmessige avskrivninger som var høyere enn bevilgningen til gjenanskaffelse av bygg og utstyr på 10,3 mrd. kroner. Gjennom håndteringen av reduserte pensjonskostnader i 2010 hvor egenkapitalen ble styrket med 4,8 mrd. kroner er tidligere års underdekning av økte pensjonskostnader kompensert.

Årsregnskapene for 2010 ble godkjent i foretaksmøter i mai og juni 2011. I 2010 ble det for første gang oppnådd et positivt resultat i alle regioner, og for andre gang siden innføring av helseforetaksreformen var det et positivt resultat for regionale helseforetak samlet sett. Tabell 4.8 viser at regionale helseforetak samlet hadde et positivt avvik fra resultatkravet på 1 267 mill. kroner. Dette er en forbedring på 955 mill. kroner sammenliknet med resultatet i 2009. Alle regionale helseforetak holdt seg innenfor de driftskredittrammene som var satt. Selv om regionale helseforetak oppnådde positive resultater, så utgjorde avviket i 2010 kun 1,2 pst. i forhold til de samlede driftsinntektene.

Det positive resultatet i 2010 påvirkes både av inntektsførte netto gevinster ved salg av anleggsmidler på om lag 160 mill. kroner og kostnadsførte nedskrivninger av eiendeler på om lag 274 mill. kroner. Slike nedskrivninger foretas når eiendeler har et varig verdifall, og denne type engangseffekter er ikke direkte knyttet til den ordinære driften av foretakene. Tatt hensyn til disse effektene er departementets vurderingsgrunnlag for resultatoppnåelse et positivt resultat på 1 382 mill. kroner. Deler av resultatforbedringen kan sees i sammenheng med ny modell for fordeling av basisrammen, jf. Magnussenutvalgets innstilling, NOU 2008: 2.

Det er stilt krav om at alle regionale helseforetak skal gå i økonomisk balanse i 2011. Videre skal de sikre en forsvarlig likviditetsstyring og nedbetale deler av sin driftskreditt.

Regionale helseforetak rapporterer hver måned til departementet på resultat, likviditet, aktivitet, bemanning og sykefravær. Fra 2011 er det også månedelig rapportering på ventetider, fristbrudd og andel ansatte som arbeider deltid. Øvrige kvalitetsindikatorer rapporteres tertialvis. Ved den månedlige rapporteringen på økonomi presenteres også oppdaterte årsprognoser. Prognosene vil alltid være beheftet med usikkerhet.

Alle regionene leverte positive økonomiske resultater i 2010 og har derfor et godt utgangspunkt for å nå resultatkravet for 2011. Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord har budsjettert med positive driftsresultater i størrelsesorden 200–250 mill. kroner i 2011, mens Helse Sør-Øst har budsjettert med økonomisk balanse.

Helse Sør-Øst har per juli 2011 et negativt avvik mot budsjett på om lag 620 mill. kroner. Avviket er i all hovedsak knyttet til helseforetakene i hovedstadsområdet (Oslo universitetssykehus HF, Akershus universitetssykehus HF og Vestre Viken HF). Per juli har disse et samlet negativt avvik mot budsjett på 678 mill. kroner. Prognosen Helse Sør-Øst har utarbeidet for økonomisk resultat for 2011, basert på regnskapsresultat per utgangen av juli, indikerer et negativt avvik fra styringskravet fra 900 mill. kroner til 1,1 mrd. kroner. For Akershus universitetssykehus HF oppgis en prognose på minus 120 mill. kroner, mot et budsjettert resultat i balanse. For Oslo universitetssykehus HF oppgis en prognose for et årsresultat på minus 1 mrd. kroner, mot et budsjettert resultat på minus 400 mill. kroner. Estimatet for Vestre Viken HF er minus 189 mill. kroner, mot et budsjettert positivt resultat på 71 mill. kroner. Det vises til ytterligere omtale under avsnittet om hovedstadprosessen. De øvrige 8 av 11 helseforetak i Helse Sør-Øst anslås å oppnå positive årsresultater.

De øvrige helseregionene har rapportert årsprognoser om lag i tråd med eller noe bedre enn sine opprinnelige budsjetter.

Hovedstadsprosessen

Helse Sør og Helse Øst ble sammenslått til Helse Sør-Øst RHF i 2007. Før sammenslåingen lå sykehusene i Oslo i to helseregioner og parallelle fagmiljøer var lokalisert på flere steder. Det var forbedringsmuligheter i å samordne miljøene for å sikre riktigere bruk av personell, areal, medisinsk utstyr, teknologi og støttefunksjoner. Den nye regionen fikk i oppdrag å få til bedre samordning og ressursbruk, både i regionen og i hovedstadsområdet. Helse Sør-Øst RHF har etter dette delt helseregionen i syv sykehusområder, samt gjort endringer i foretaksstrukturen og oppgavefordelingen mellom sykehusene.

Da Akershus universitetssykehus HF flyttet inn i nye bygg på Nordbyhagen i 2008, var det en forutsetning at befolkningen i de tre nordligste bydelene i Oslo, Stovner, Grorud og Alna, skulle ha Akershus universitetssykehus HF som sitt lokalsykehus. Befolkningen i bydelene Grorud og Stovner ble overført til Akershus universitetssykehus HF i 2004, mens befolkningen i Alna og kommunene i Follo ble overført ved årsskiftet 2010/2011. Oslo universitetssykehus HF har som en konsekvens av dette fått reduserte budsjettrammer og må redusere antall ansatte, mens Akershus universitetssykehus HF har fått økte budsjettrammer og skal øke antall ansatte.

Oslo universitetssykehus HF ble etablert 1. januar 2009 og består av tidligere Ullevål sykehus, Rikshospitalet/Radiumhospitalet og Aker sykehus. Vestre Viken HF ble etablert fra 1. juli 2009 og består av tidligere Sykehuset Asker og Bærum HF, Sykehuset Buskerud HF, Blefjell sykehus HF avdeling Kongsberg og Ringerike sykehus HF.

Intensjonen med disse omstillingsprosessene, er å få til en god oppgavefordeling mellom helseforetakene og mellom sykehusene i de enkelte helseforetakene. Helseforetakene har utfordringer med å tilpasse drift, kostnader og bemanning til endrede budsjettrammer. Dette er krevende prosesser, både internt og eksternt.

Oslo universitetssykehus HF sammen med Akershus universitetssykehus HF tilbyr lokalsykehustjenester til hovedstadsbefolkningen, samt mer spesialiserte tjenester til helseregionen og landet forøvrig. I tillegg har Helse Sør-Øst RHF driftsavtaler med Diakonhjemmet og Lovisenberg Diakonale sykehus som også tilbyr lokalsykehustjenester til deler av Oslos befolkning.

I 2009 ble Oslo universitetssykehus HF drevet som tre separate driftsenheter, men fra 2010 ble helseforetaket organisert på tvers av sykehusene, med gjennomgående klinikker og felles ledelse. Oslo universitetssykehus HF har etter sammenslåingen arbeidet med å endre oppgavefordelingen mellom sykehusene. Lokalsykehusfunksjonene skal samles på Ullevål sykehus. Enkelte spesialiserte funksjoner skal samles på Rikshospitalet. Dette skjer i flere trinn og over flere år. Gjennomføringen krever både at det gjøres bygningsmessige investeringer og at det avhendes bygg. Samlingen av funksjoner skal styrke kvaliteten og kapasiteten og gi bedre ressursutnyttelse. Dette skal også gjøre tjenestene mer oversiktlige for befolkningen og bedre samhandlingen mellom sykehusene og kommunen.

Deler av Aker sykehus skal utvikles til en samhandlingsarena mellom sykehusene i hovedstadsområdet og Oslo kommune og tilby tjenester som ligger i grensesnittet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. En samhandlingsarena på Aker sykehus vil både være framtidsrettet og kunne gi bedre tjenester til bl.a. pasienter med rehabiliteringsbehov, livsstilssykdommer, kroniske lidelser, psykiske problemer og rusmiddelavhengighet, samt til eldre med sammensatte lidelser og mennesker i livets sluttfase. Sykehusene i hovedstadsområdet og Oslo kommune samarbeider om å utvikle dette tilbudet. Parallelt arbeider Oslo universitetssykehus HF med å beslutte hvilke tjenester de ønsker å videreføre eller legge til Aker sykehus. Dette arbeidet må sees i sammenheng, og koordineres med flyttingen av avdelinger ved Aker sykehus som skal samles på Ullevål sykehus eller på Rikshospitalet.

Etter sammenslåingen til Oslo universitetssykehus HF er behandlingskapasiteten og kvaliteten bedret på flere områder. Ventetidene er også redusert for flere pasientgrupper. Andre fagområder henger noe etter. Det er derfor viktig at det settes i verk gode tiltak slik at også disse fagområdene og fagmiljøene kan hente ut resultater av sammenslåingen. Det er mange utfordringer knyttet til å samle funksjoner, forene ulike kulturer, gjennomføre investeringer i IKT-løsninger og bygg/utstyr, samt i å tilpasse drift og antall ansatte til et mindre pasientgrunnlag og reduserte budsjettrammer.

Akershus universitetssykehus HF har økt pasientgrunnlag fra årsskiftet 2010–2011. Sykehuset har kapasitetsutfordringer. Dette følges opp gjennom egne rutiner når det er stor pasientpågang og tilpasninger både i drift og arbeidsmønstre for å forbedre logistikken og øke behandlingsaktiviteten ved sykehuset.

Vestre Viken HF har overtatt flere områdefunksjoner for befolkningen i Asker og Bærum fra Oslo universitetssykehus HF, bl.a. innen øre/nese/hals, nyresykdommer, pediatri (barnesykdommer), nevrologi og barne- og ungdomspsykiatri. De største utfordringene ved Vestre Viken HF er knyttet til oppgavefordelingen mellom sykehusene i helseforetaket og tilpasning til budsjettrammene.

Bevilgningene til Helse Sør-Øst og hovedstadsområdet er større enn noen gang tidligere. Det er et omfattende omstillingsarbeid som gjennomføres for å oppfylle kravene til bedre samordning og ressursbruk i hovedstadsområdet, og å organisere et framtidsrettet tilbud til befolkningen innenfor bærekraftige rammer. Helse Sør-Øst RHF arbeider med tiltak for å redusere det negative budsjettavviket. Helse- og omsorgsdepartementet følger opp både omstillingsprosessene og den økonomiske utviklingen i hovedstadsområdet særskilt. Helse Sør-Øst RHF har på sin side forsterket oppfølgingen av de tre helseforetakene, med særlig fokus på bemanningsutviklingen, herunder å få etablert detaljerte bemanningsplaner. Det er satt inn ekstra ressurser for analyser og tiltak knyttet til omstillingsarbeidet.

Investeringer

Regionale helseforetak har et helhetlig ansvar for investeringer og drift i sykehusene. Midler til investeringer inngår derfor som en del av basisbevilgningen og ikke som øremerkede tilskudd. Enkelte større prosjekter kan delvis lånefinansieres ved låneopptak gjennom Helse- og omsorgsdepartementet.

Styringssystemet for investeringer bygger på en kombinasjon av at foretakene er gitt utstrakte fullmakter på investeringsområdet samtidig som det skjer en oppfølging og styring på overordnet nivå, slik at investeringer skjer i samsvar med overordnede helsepolitiske mål og innen aksepterte ressursrammer. For prosjekter over 500 mill. kroner skal resultater og vurderinger etter endt konseptfase legges fram for departementet, sammen med ekstern kvalitetssikring.

Kostnader som følge av slitasje og elde på bygg og utstyr kommer fram som avskrivninger i foretakenes regnskaper, og reflekterer tidligere års investeringer. For å opprettholde verdien på foretakenes eiendeler må de årlige investeringene over tid være lik de årlige avskrivningene. Mens avskrivningskostnaden er en relativt stabil størrelse, vil de årlige investeringene kunne variere avhengig av hvilke store utbygginger som pågår. Investeringstakten etter foretaksreformen har vært høy og har ført til at verdien av bygg og utstyr i helseforetakene har økt. I 2010 investerte helseforetakene for om lag 5,3 mrd. kroner i bygg og utstyr. Dette var et lavere nivå enn samlede av- og nedskrivninger. Dette innebærer at den samlede verdien på helseforetakenes bygg og utstyr gikk noe ned i 2010.

Gjennom basisrammen og lån har regionale helseforetak et godt handlingsrom for planlegging og gjennomføring av større investeringer. Alle regionale helseforetak har langtidsbudsjetter hvor det kommer fram at de ønsker å bygge opp verdien av bygg og utstyr.

Ved inngangen til helseforetaksreformen ble det foretatt en verdsetting av helseforetakenes bygningsmasse og utstyr. Som tabellen viser, har verdien på sykehusenes bygg og ustyr økt med om lag 10 mrd. kroner, nominelt, i perioden 2003 til 2010. Det er store variasjoner mellom regionale helseforetak. Verdien av bygg og utstyr i Helse Nord er redusert, men det pågår og vil bli satt i gang flere større byggeprosjekter i regionen.

Oppgradering og fornying av bygningsmassen er en kontinuerlig prosess for å tilpasse bygg til dagens drift og for å få en mer funksjonell bygningsmasse. Helseforetakene må prioritere sine investeringsplaner innenfor tilgjengelige økonomiske og finansielle rammer.

I 2010 ble det tatt opp 174,6 mill. kroner i investeringslån til utbygging av St. Olavs Hospital HF, jf. omtale under kap. 732, post 82. I tillegg ble det utbetalt et særskilt investeringstilskudd, jf. kap. 732, post 81 på 287,3 mill. kroner, som ble brukt som delfinansiering av investeringer ved Akershus universitetssykehus HF og St. Olavs Hospital HF.

Nytt laboratoriebygg ved Helse Bergen HF, Haukeland universitetssykehus, ble åpnet i februar 2010 og nytt pasienthotell ved Akershus universitetssykehus HF ble åpnet i oktober 2010. I juni 2010 var det offisiell åpning av hoveddelen av St. Olavs Hospital HF. Utbygging av St. Olavs Hospital HF er fortsatt det største prosjektet under gjennomføring da det gjenstår bygging av Kunnskapssenteret før totalprosjektet er ferdigstilt.

I 2011 er flere nye større investeringsprosjekter satt i gang. De største er nytt sykehus i Østfold, med en forventet prosjektkostnad på 5 mrd. kroner og nytt Barne- og ungdomssenter ved Haukeland universitetssykehus, med en forventet prosjektkostnad på 1,4 mrd. kroner. Til sammen er det i 2011 stilt til disposisjon lån på 912 mill. kroner til prosjektene nytt sykehus i Østfold, nytt Barne- og ungdomssenter ved Haukeland universitetssykehus, fase 2 ved St. Olavs Hospital, oppgradering av Nordlandssykehuset Bodø og nytt lokalsykehus i Vesterålen.

Intern kontroll og risikostyring

Det er stilt en rekke krav til intern kontroll og risikostyring ved regionale helseforetak. Alle regionale helseforetak har etablert systemer for risikostyring og har i 2010 og 2011 arbeidet med tiltak for å forbedre systemet for intern kontroll.

Tilsynserfaringer og interne revisjoner har vist at det er risiko for mulig svikt ved bruk av elektroniske pasientadministrative systemer. Statens helsetilsyn har bl.a. påpekt mangelfull opplæring og bruk av systemene. Helse Sør-Øst RHF er i gang med en internrevisjon av det pasientadministrative arbeidet ved samtlige helseforetak. Det regionale helseforetaket vil invitere øvrige regionale helseforetak til et prosjekt for å få til økt standardisering og sikre bedre intern styring og økt kontroll i det pasientadministrative arbeidet.

Det skal etter planen legges fram en stortingsmelding om e-helse i 2012 der det vil framgå hvordan IKT-systemene i helse- og omsorgssektoren kan bidra til kvalitetsheving, effektiv samhandling og bedre ressursutnyttelse. I tillegg skal det legges fram en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet der relasjonen mellom pasientsikkerhet og kvalitet og IKT vil bli behandlet.

I forbindelse med at det ble konstatert brudd på vedtatt funksjonsfordeling ved Nordlandssykehuset HF, bestilte Helse Nord RHF en rapport om internkontrollen ved foretaket. Rapporten vil bli benyttet som mal for en tilsvarende gjennomgang i de andre helseforetakene i regionen.

Etter at det ble avdekket endringer i ventelisteregistreringen for pasienter ved daværende Sykehuset Asker og Bærum HF, er det satt i verk flere tiltak for å sikre at henvisninger til spesialisthelsetjenesten håndteres riktig, og at pasienter får den informasjonen de har rett på. Statens helsetilsyn har konstatert brudd både på forsvarlighetskravet og pasientrettighetene. Vestre Viken HF har fått en betinget bot på 5 mill. kroner i saken. Statens helsetilsyn har varslet at de vil følge opp Vestre Viken HF særskilt.

I 2010 ble det avdekket feil i oppsettet i det elektroniske journalsystemet i Helse Bergen HF. Dette følges opp gjennom Nasjonalt IKT.

Faste stillinger, deltid, inkluderende arbeidsliv og sykefravær

Helseforetakene skal føre en ansvarlig arbeidsgiverpolitikk for alle ansatte. Helseforetakene må følge arbeidsmiljølovens bestemmelser om at faste stillinger skal være hovedregelen og at midlertidige stillinger og vikariater skal begrenses til et minimum. Det er stilt krav om å redusere andelen deltid med minst 20 pst. i løpet av 2011. Regionale helseforetak rapporterer månedlig på dette styringskravet og rapporteringen hittil i 2011 indikerer at andelen deltid er uendret eller svakt redusert. Det arbeides med å kvalitetssikre registreringen og rapporteringen.

Helseforetakene har høyere sykefravær enn andre sektorer. Fra en periode med en gradvis reduksjon i sykefraværet i 2009 og første halvdel av 2010, var det en negativ utvikling mot slutten av 2010. I første halvår 2011 er sykefraværet redusert i alle regioner.

IKT i spesialisthelsetjenesten

Regionale helseforetak har gjennom Nasjonal IKT i 2010 bidratt i arbeidet med sikker elektronisk meldingsutveksling mellom fastlegene og helseforetakene (meldingsløftet) og med sikkerhetsløsning for elektronisk resept. Spesialisthelsetjenesten overtok ansvaret for enkeltoppgjør for pasientreiser fra 1. januar 2010 og automatisk frikort ble innført i hele landet fra 1. juni 2010. Regionale helseforetak har videre bidratt i utviklingen av Norsk Helsenett SF.

Regionale helseforetak deltar i 2011 i arbeidet med nasjonale IKT-prosjekter, bl.a. kjernejournal, helseportal, meldingsløftet og elektroniske resepter. I løpet av 2011 skal det utarbeides planer og strategi for innføring av elektronisk resept. Det er videre lagt vekt på at regionale helseforetak skal sikre en systematisk oppfølging av krav til funksjonaliteten i, og bruken av elektronisk pasientjournal/pasientadministrativt system i spesialisthelsetjenesten.

Det skal etter planen legges fram en stortingsmelding om e-helse i 2012 der det vil framgå hvordan IKT-systemene i helse- og omsorgssektoren kan bidra til kvalitetsheving, effektiv samhandling og bedre ressursutnyttelse.

Anskaffelser

Anskaffelsene til regionale helseforetak og helseforetak er omfattende og har stor samfunnsbetydning. I 2010 har regionale helseforetak hatt særlig oppmerksomhet på etisk handel. Dette arbeidet har hatt utgangspunkt i det nasjonale miljø- og klimaprosjektet som regionale helseforetak etablerte etter krav i foretaksmøter i 2008 om oppfølging av Handlingsplan 2007–2010 Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Helseforetakene har i denne forbindelse innført risikovurderinger i alle anskaffelser, krav til etisk leverandørkjede i anskaffelser hvor det er høy risiko og oppfølging av kravene i utvalgte anskaffelser. Det er avholdt leverandørseminar og leverandørmøter med etisk handel som tema.

Regionale helseforetak er medlem av Initiativ for etisk handel, og har etablert et godt samarbeid på dette området som de videreutvikler i 2011. Medlemskapet vil styrke innsatsen for å forbedre arbeids- og miljøforhold i leverandørkjedene og dermed bidra til en mer bærekraftig utvikling både nasjonalt og globalt.

Det er stilt en rekke eierkrav til offentlige anskaffelser i helseforetakene. I 2011 er det bl.a. understreket at regionale helseforetak særlig må ta hensyn til de ideelle institusjonenes behov for forutsigbarhet og langsiktighet, at det legges til grunn avtalelengder på linje med andre samfunnssektorer, det skal tas hensyn til tilfredsstillende geografisk tilgjengelighet, og at anskaffelsesprosessene skal evalueres.

Det er et potensial for å øke innovasjonsaktiviteten gjennom bruk av offentlige innkjøp, før-kommersielle avtaler og prosjekter med leverandørindustrien. I 2011 er det stilt krav om at regionale helseforetak skal sette i verk tiltak for å ivareta innovasjonspotensialet knyttet til offentlige innkjøp bl.a. gjennom før-kommersielle avtaler.

Særskilte satsingsområder i 2012

Gjennomgang av årlig melding fra regionale helseforetak og andre aktuelle informasjonskilder, bl.a. Helsetilsynets tilsynserfaringer, har synliggjort noen risikoområder som bør ha særskilt oppmerksomhet. Videre vil nye satsinger som gjennomføring av samhandlingsreformen legge føringer for spesialisthelsetjenesten i 2012.

Kvalitet og pasientsikkerhet

Det er et mål at befolkningen tilbys likeverdige helsetjenester av god kvalitet. Dette innebærer at tjenestene er virkningsfulle, trygge, samordnet og preget av kontinuitet, tilgjengelige, involverer brukerne samt utnytter ressursene kostnadseffektivt.

Flere av kravene stilt i oppdragsdokumentene i 2010 og 2011 vil bli fulgt opp i 2012. Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) og ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov inneholder flere tiltak for å styrke det systematiske arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet. Fra 2012 er virksomhetene i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten lovpålagt å drive systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Departementet vil i 2012 vektlegge at regionale helseforetak prioriterer føringer gitt i Nasjonal helse- og omsorgsplan og oppfølging av områder med særskilt risiko for svikt, herunder:

• Delta i den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen.

• Rapportere uønskede hendelser, og bruke hendelsene systematisk til læring og forbedring. I 2012 skal meldinger etter spesialisthelsetjenestelovens § 3-3-a sendes til Statens helsetilsyn, mens meldinger etter lovens § 3-3 fra 1. juli 2012 sendes Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

• Rapportere på og følge opp resultater fra de nasjonale kvalitetsindikatorene.

• Sikre implementering av nasjonale faglige retningslinjer og veiledere.

• Sikre at de nasjonale registrene har en felles infrastruktur og full nasjonal dekning.

• Etablere og implementere nytt system for innføring av nye, kostnadskrevende metoder.

• Bruke pasienters og pårørendes erfaringer og klager i arbeidet med kvalitetsforbedring.

• Sikre nødvendig kompetanse og rutiner ved bruk av pasientadministrative systemer.

• Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet i løpet av 2012.

Tilgjengelighet

Helse- og omsorgsdepartementet vil i 2012 videreføre kravet om reduserte ventetider og at fristbrudd ikke skal forekomme.

Samhandlingsreformen

Samhandlingsreformen innføres i 2012. Fra 1. januar 2012 trer to nye lover i kraft, Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid og Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Det vises også til Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015).

I 2012 skal regionale helseforetak i samarbeid med kommunene implementere samhandlingsreformen i tråd med nevnte dokumenter. Aktuelle områder er samarbeidsprosjekter med kommunene om lokale tilbud, utdanning, kompetanseutvikling og forskning.

Regionale helseforetak skal i samarbeid med kommuner inngå avtaler om kostnadseffektive samarbeidsprosjekter som erstatter dagens behandling i sykehus, og etablere lokalmedisinske senter.

De lovpålagte avtalene mellom kommuner og helseforetak skal legge til rette for helhetlige pasientforløp og avklart arbeidsdeling mellom helseforetak og kommuner.

I avtalene skal det inngå et eget punkt som beskriver øyeblikkelig hjelp-tilbudene i kommunene. På den måten oppfordres partene til å se øyeblikkelig hjelp-tilbudene sine i sammenheng, og bli enige om løsninger som er hensiktsmessige både for kommuner, helseforetak, og ikke minst pasientene. Samtidig unngås etablering av dobbeltkapasitet.

Kravet om omstilling fra sykehus og døgnbehandling innen det psykiske helsevernet til økt vekt på distriktspsykiatriske senter og ambulant og poliklinisk behandling understøtter samhandlingsreformens målsettinger. Distriktspsykiatriske senter og poliklinikker innen psykisk helsevern for barn og unge skal samarbeide tett med de kommunale tjenestene, både for å sikre et helhetlig tilbud og for at kommunene skal bli best mulig i stand til å ivareta sine oppgaver.

Kreftbehandling

Helsetilsynets risikorapport fra mai 2010 viste at det var forsinkelser i diagnostikk i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten samt for lang ventetid på utredning og prøvesvar. I tillegg viste rapporten svikt i radiologisk service (ventetid, kvalitet og koordinering mellom institusjoner). I tilleggsdokument til oppdragsdokumentet for 2010, jf. brev av 8. juli 2010, ba Helse- og omsorgsdepartementet regionale helseforetak om å følge opp Helsetilsynets rapport.

Helsedirektoratet publiserte i juni 2011 anbefalte forløpstider for pasientforløp på kreft. Forløpstid beskriver når de ulike elementene i ett behandlingsforløp (vurdering, utredning og behandling) senest skal starte etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt en henvisning. Anbefalingen er at henvisningen bør være vurdert innen fem virkedager, utredningen påbegynt innen 10 virkedager, og første behandling startet innen 20 virkedager. Målet er at 80 pst. av pasientene kommer innenfor de foreslåtte forløpstidene. Forløpstidene vil være førende for helseforetakenes organisering og logistikk og vil gjøre det nødvendig at helseforetakene har fokus på og treffer tiltak for å fjerne flaskehalser. Forløpstidene til første behandling for tykktarmskreft, lungekreft og brystkreft er styringsparametre i oppdragsdokumentet for 2011.

Helse- og omsorgsdepartementet vil i 2012 fortsatt ha oppmerksomhet mot tilbudet til kreftpasienter. Forslag til budsjett legger til rette for en vekst i polikliniske radiologi- og laboratorietjenester. Det forutsettes at regionale helseforetak tilpasser kapasitet etter behov og at det er etablert et tilbud om øyeblikkelig hjelp ved mistanke om alvorlig sykdom.

Hjerneslag

Hjerneslag rammer om lag 15 000 personer i Norge årlig. Det antas at antallet som rammes av hjerneslag vil kunne øke med om lag 50 pst. de neste 20 årene grunnet økning i andel eldre. De totale samfunnskostnadene er estimert til 7–8 mrd. kroner årlig, og gjennomsnittlig livstidskostnad ligger på om lag 600 000 kroner per slagrammet.

Det er ulikheter i behandlings- og rehabiliteringstilbudet ved sykehusene, og også ulikt i hvilken grad ny kunnskap er implementert. Behandling i slagenhet og trombolyse (blodproppløsende) behandling er vist å redusere grad av funksjonshemming etter akutt hjerneslag. Andelen pasienter med akutt hjerneinfarkt som får trombolyse har vært styringsparameter i oppdragsdokumentet til regionale helseforetak for 2011. Rapportering for første kvartal 2011 viser at andelen pasienter som får trombolyse varierer fra 2 pst. i Helse Nord til 11 pst. Helse Vest. Det er også betydelige variasjoner innad i helseregionene. Kvalitetsindikatoren for 30 dagers overlevelse for pasienter med hjerneslag viser også variasjon i overlevelse på sykehusnivå.

Helsedirektoratet utarbeidet i 2010 nasjonale faglige retningslinjer for hjerneslag som vil være et viktig virkemiddel for å sikre likeverdig, kunnskapsbasert behandling og rehabilitering i hele landet. Behandling av hjerneslag er ett av innsatsområdene i den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen. Sykehuset Telemark HF starter et pilotprosjekt på dette området høsten 2011.

Tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige.

Det vil fortsatt være behov for å øke kapasiteten i tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige og samtidig styrke samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om rusmiddelpolitikken i løpet av 2012.

Oppfølging av organisasjonsendringene i hovedstadsområdet

Omstillinger er krevende og utfordrende. Norge er blant de landene som bruker mest ressurser på helse, og står, som andre land, overfor både demografiske og epidemiologiske utfordringer. Omstillingene i Helse Sør-Øst er motivert ut fra dette, og skal bidra til å sikre befolkningen i hovedstadsområdet gode tjenester innenfor bærekraftige rammer nå og i framtiden.

Helse- og omsorgsdepartementet har stilt styringskrav til omstillingen i Helse Sør-Øst. Helse- og omsorgsdepartementet vil også i 2012 ha tett oppfølging av Helse Sør-Øst RHF for å følge opp og legge til rette for omstillingsarbeidet. Det vil i den forbindelse bli lagt vekt på å sikre gode tjenester til pasientene og gode arbeidsforhold for de ansatte, samtidig som omstillingene gjennomføres. Omstillingene i hovedstadsområdet er viktige, ikke bare for befolkningen i hovedstadsområdet, men også i resten av regionen og i landet for øvrig.

Økonomisk styring og kontroll

Styring og kontroll med ressursbruken er avgjørende for å kunne gjøre de riktige faglige prioriteringene og sikre høy kvalitet på pasientbehandlingen. Regionale helseforetak må gjennom god styring sikre at den samlede ressursbruken til drift og investeringer og bruk av driftskreditter holdes innenfor vedtatte rammer. Kravet om at alle regionale helseforetak skal gå i økonomisk balanse videreføres. Det er fortsatt behov for omstillinger for å begrense ventetider, bedre kvaliteten og oppnå mer effektiv ressursbruk.

Regionale helseforetak har gjennom flere år arbeidet med prosjekter knyttet til større grad av nasjonal styring, samordning og standardisering, bl.a. på IKT-området. Det er etablert en rekke fellesarenaer for å videreutvikle og samordne styring og rapportering. Tiltak for å videreføre og utvikle styringsinformasjon, fokus på resultatkrav og kvalitet i rapporteringen skal videreføres og videreutvikles i 2012.

Evaluering og utvikling av helseforetaksmodellen

Gjennom den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten i 2002 fikk staten et helhetlig ansvar for tjenesten. En hovedbegrunnelse for å organisere spesialisthelsetjenesten som foretak, var å markere et klart organisatorisk skille mellom virksomheten og overordet politisk organ. Ett av siktemålene var å gi sykehusene og deres ledere en klarere ansvars- og fullmaktsposisjon slik at ledelsen får et mer helhetlig ansvar for den løpende driften og at ressursene kan utnyttes til samfunnets beste.

Den politiske styringen må følge de formelle ansvarslinjene, og det er Stortinget og regjeringen som har beslutningsmyndighet i forhold til styringen av spesialisthelsetjenesten. Regionale helseforetak ble etablert for å ivareta en viktig formidlings- og koordinerende styringsrolle mellom det nasjonale politiske nivået og helseforetakene som det utøvende leddet.

Som et ledd i og grunnlag for videreutvikling av styringsmodellen for spesialisthelsetjenesten, skal det gjennomføres ekstern evaluering av deler av helseforetaksmodellen. Det skal sees på styrenes rolle, ansvar, funksjon, sammensetning og prosess for oppnevning, og det skal foretas en kartlegging av rolle og funksjon for regionale helseforetak, herunder oppgaveportefølje og ressursbruk. Oppdragene lyses ut høsten 2011. Regjeringen vil komme tilbake til resultatet av evalueringen når denne foreligger. Det arbeides også med endringer i helseforetaksloven som ikke berøres av evalueringen.

Faste stillinger, deltid, inkluderende arbeidsliv og sykefravær

Målet fra 2011 om å redusere andelen deltid og øke andelen faste stillinger videreføres. Helseforetakene skal følge opp avtalen om inkluderende arbeidsliv for perioden 1. mars 2010 til 31. desember 2013. Hovedmålsettingen med avtalen er å redusere sykefraværet, hindre utstøting og frafall, øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne og stimulere til forlenget yrkesaktivitet etter fylte 50 år.

Kap. 3732 Regionale helseforetak

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering

Kap. 734 Særskilte tilskudd til psykisk helse og rustiltak

Følgende bevilgning foreslås flyttet:

• 1,4 mill. kroner fra post 72 til kap. 762, post 61

Formålet med bevilgningene er å ivareta særskilte utviklingsbehov innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Den generelle omtalen av tjenester til mennesker med psykiske lidelser er omtalt under kap. 764 Psykisk helse og kap. 732 Regionale helseforetak. Opptrappingsplanen for rusfeltet er omtalt under kap. 763 Rustiltak. Når det gjelder omtale av kompetansetiltak vises det til kap. 763, post 21.

Kap. 750 Statens legemiddelverk

Følgende bevilgning foreslås flyttet:

• 3,1 mill. kroner fra kap. 720, post 22, knyttet til Legemiddelverkets arbeid med drift av deler av forskrivningsstøttesystemet som inngår i e-reseptløsningen.

De overordnede målene for legemiddelpolitikken er at legemidler skal brukes riktig, både medisinsk og økonomisk. Pasienter skal ha lik tilgang til sikre og effektive legemidler, uavhengig av betalingsevne, og legemidler skal ha lavest mulig pris.

Statens legemiddelverk er det nasjonale forvaltnings- og tilsynsorgan på legemiddelområdet og skal bidra til at målene for legemiddelpolitikken og refusjonsområdet blir oppfylt. Legemiddelområdet omfatter legemidler til human- og veterinærmedisinsk bruk. Legemiddelverket representerer Norge i internasjonale fora, herunder det europeiske legemiddelbyrået (Ema) og det europeiske direktoratet for legemiddelkvalitet og helseomsorg (EDQM).

Legemiddelverkets forvaltningsoppgaver er knyttet til utredning av kvalitet, sikkerhet og effekt ved godkjenning av legemidler (markedsføringstillatelse), maksimalprisfastsettelse, opptak på forhåndsgodkjent refusjon, endringer og vedlikehold av markedsføringstillatelser for legemidler, bivirkningsovervåking, kvalitetskontroll, veiledning om riktig legemiddelbruk, godkjenning av legemiddelutprøvinger, utredning av utviklingsplaner for legemidler til barn og av avansert terapi, dokumentasjon for miljøkonsekvenser av legemiddelbruk og veiledning, forvaltning og tilsyn med aktører i legemiddelforsyningskjeden.

Tilgang til sikre og effektive legemidler

Søknader om markedsføringstillatelse for legemidler behandles i stor grad innenfor et europeisk samarbeid hvor Norge har de samme plikter og rettigheter som andre europeiske land. Aktiv og målrettet deltakelse i det europeiske samarbeidet styrker kvaliteten på vedtakene som fattes i EU og bidrar til å sikre god nasjonal forvaltning. Legemiddelverket yter særlig innsats på kreftlegemidler, vaksiner, diabeteslegemidler og antibiotika. Fokus på antibiotika bidrar til å opprettholde den relativt gode situasjonen i Norge med hensyn til antibiotikaresistens. Det europeiske samarbeidet gir Norge mulighet til å påvirke europeisk regelverk.

Innen veterinærmedisin er legemidler til fisk et spesielt viktig område siden tilgangen på effektive vaksiner og andre legemidler har stor betydning for oppdrettsnæringen.

Antall legemiddelutprøvinger som søkes godkjent i Norge, viser en synkende tendens. Kliniske utprøvinger bidrar med kunnskap til helsetjenesten. Legemiddelverket arbeider for å gjøre Norge attraktivt som prøvningsland ved å veilede søkere og behandle søknader innen tidsfrister.

Antall preparater med markedsføringstillatelse er mer enn tredoblet siden år 2000. Ressursene Legemiddelverket fikk tildelt i 2009, 2010 og 2011 for å styrke arkiv og saksbehandlingskapasitet mht. markedsføringstillatelser, har bedret situasjonen betydelig. Arkivet er à jour, saksbehandlingstider er vesentlig redusert og mange typer saker blir nå behandlet innenfor forskriftsfestede tidsfrister. Med et stadig økende antall preparater på markedet er det fortsatt behov for styrket kapasitet i arkiv og til saksbehandling for å nå målet om å utstede markedsføringstillatelser og godkjenne endringer innen pålagte tidsfrister.

I 2009 ble Legemiddelverkets budsjett styrket for å kunne starte utvikling av et elektronisk saksbehandlings- og arkivsystem som også skal tilby samhandling og kommunikasjon med Legemiddelverkets brukere. Prosjektet vil bidra til bedre forutsigbarhet og effektiv dokumenthåndtering og vil sikre industrien innsyn i hele saksbehandlingsløpet. Legemiddelverket fortsetter arbeidet med dette prosjektet i 2012. I arkivet er nå mer enn halvparten av papirdokumentasjonen digitalisert og gjort tilgjengelig elektronisk. For hovedprosjektet, som skal realisere en teknisk løsning for samhandling mellom brukere og Legemiddelverket, er det valgt totalleverandør og arbeidet knyttet til design av løsningen er startet. Det tas sikte på en Altinn-løsning der brukerne vil ha mulighet til å levere søknader om markedsføringstillatelse, følge med på søknadsprosessen og i tillegg få mulighet for dialog med saksbehandler. Saksbehandlingsløsningen utvikles i moduler, noe som innebærer at etter hvert som deler av løsningen utvikles og leveres, påløper kostnader til drift og vedlikehold av systemet i prosjektperioden som ikke dekkes av tildelte midler til utvikling. For 2012 foreslås det derfor en styrking av bevilgningen på 9 mill. kroner for å dekke disse ekstrakostnadene.

Bivirkningsovervåking av legemidler til mennesker er viktig for å sikre trygg og riktig bruk. Bivirkningsmeldinger samles i en nasjonal database ved Legemiddelverket. Data i denne databasen deles med en sentral europeisk database og WHOs bivirkningsdatabase. Dette samarbeidet gjør at nye bivirkningssignaler kan identifiseres raskt og harmoniserte tiltak settes i verk. Fra juli 2012 implementeres nytt regelverk for sikkerhetsoppfølging av legemidler i EØS-området. Regelverket innebærer større krav til nasjonale myndigheter og formaliserer større grad av arbeidsdeling mellom EØS-landene. Dette medfører også økte forpliktelser med hensyn til oppfølging for preparater hvor Legemiddelverket har europeisk utredningsansvar.

Legemiddelverket inspiserer årlig om lag 10 pst. av virksomhetene i legemiddelforsyningskjeden. Det er funnet mindre alvorlige avvik ved inspeksjoner hos alle typer aktører, og lukking av disse avvikene følges opp. I tillegg gjennomføres inspeksjoner av kliniske utprøvninger, systemer for bivirkningsrapportering og tilsyn med virksomheter som håndterer celler og vev.

Legemiddelverket har et særlig fokus på netthandel med reseptfrie legemidler etter at det ble åpnet for fri forsendelse av disse fra apotek i 2010. Erfaringene fra tilsyn med apotek som driver netthandel, vil være relevante når det skal vurderes om forsendelsesadgangen skal utvides til også å omfatte reseptpliktige legemidler.

Legemiddelverkets laboratorieanalyser viser at legemidlene på det norske markedet og i EØS-området i all hovedsak er av god kvalitet. Internasjonalt arbeides det for en styrking av samarbeidet og arbeidsdeling mellom EU-/EØS-landene for å oppnå effektiv kontroll og god ressursutnyttelse.

Internasjonalt er det avdekket et betydelig omfang av forfalskede legemidler i den legale omsetningskjeden for legemidler. Dette problemet har de senere årene vært fulgt nøye av EU og Europarådet. Nytt internasjonalt regelverk skal bidra til redusere omfanget ved å gjøre det vanskeligere å forfalske legemidler, samtidig som statene internasjonalt forplikter seg til å innføre straff for de som forfalsker eller medvirker til forfalskning av legemidler. Det kan ikke utelukkes at forfalskede legemidler kan nå omsetningskjeden for legemidler i Norge. Legemiddelverket arbeider derfor sammen med politi- og tolletaten og internasjonalt i regi av EU og Europarådet for å redusere risikoen for at forfalskede legemidler når norske utsalgssteder for legemidler. Legemiddelverket er nasjonal koordinator når det gjelder meldinger om forfalskninger og ved tiltak i denne sammenhengen.

Refusjonsordning som gir lik og enkel tilgang til effektive legemidler ved dokumentert behov

Legemiddelverket har fullmakt til å innvilge forhåndsgodkjent refusjon for et legemiddel, dersom utgiftsveksten for trygden er under bagatellgrensen, jf. legemiddelforskriften § 14-15. Legemidler som er godkjent for forhåndsgodkjent refusjon, føres opp på listen over refusjonsberettigede legemidler, og det er legen som vurderer om pasientene oppfyller de vilkår som Legemiddelverket har satt for refusjon.

Av 138 refusjonssøknader som ble ferdigbehandlet i 2010, fikk 130 innvilget refusjon. Tre saker ble sendt departementet pga. at beregning av framtidige utgifter til refusjon oversteg bagatellgrensen. For omtale av departementets oppfølging av bagatellgrensesaker vises til kap. 2751, post 70, Nye legemidler i blåreseptordningen.

Medisinsk og økonomisk riktig bruk av legemidler

For å fremme trygg og effektiv legemiddelbruk har Legemiddelverket utviklet tjenesten Forskrivnings- og ekspedisjonsstøtte, Fest, hvor første versjon ble tatt i bruk i 2008. Databasen inneholder faktainformasjon om legemidler, herunder priser og refusjonsvilkår. Fest er en viktig del av elektronisk resept. Fest gir tilgang til oppdatert, kvalitetssikret og lik legemiddelinformasjon i legers elektroniske journalsystemer, i apotekenes og bandasjistenes ekspedisjonssystem og i journalsystem benyttet av pleie- og omsorgstjenesten.

Legemiddelverket har fokus på å redusere feilbruk av byttbare (generiske) legemidler. I 2011 startet Legemiddelverket, i samarbeid med Psykologisk institutt ved UiO, et forskningsprosjekt for å se om det kan være en fordel med standardisert merking av legemiddelpakninger der virkestoffnavnet er mer framtredende enn merkenavnet.

Legemiddelverket driver tilsyn med legemiddelindustriens markedsføring, samt veileder industrien for å sikre trygg legemiddelbruk og etterlevelse av refusjonsbestemmelsene.

Legemidler skal ha lavest mulig pris

For å sikre lavest mulig pris på reseptpliktige legemidler fastsettes det årlig en maksimal utsalgspris lik gjennomsnittet av de tre billigste av ni land i Vest-Europa. For å utnytte konkurransen i markedet for byttbare legemidler ble trinnprissystemet innført i 2005. Årlig tas nye legemidler opp i trinnprissystemet og per 16. juni 2011 omfattet det totalt 71 virkestoff. Legemiddelverket følger utviklingen tett og vurderer løpende opptak av nye legemidler i denne ordningen, jf. omtale under kap. 2751, post 70.

Kap. 3750 Statens legemiddelverk

Kap. 751 Legemiddeltiltak

Kap. 3751 Legemiddeltiltak

Under den tidligere apotekloven ga staten støtte i form av rentefritt lån ved etablering av nye apotek, overtakelse av apotek eller ved ombygging/oppgradering/flytting av apotekanlegg ol. Tilskudd ble gitt for en periode på inntil fem år og gjaldt for alle apotek. Ordningen med rentefritt lån har nå opphørt.

Kap. 761 Omsorgstjeneste

Følgende bevilgninger foreslås flyttet:

• 2,1 mill. kroner fra post 21 til post 71, til hørselshjelperordningen

• 0,5 mill. kroner fra post 21 til post 71, til stiftelsen Livsglede for eldre

• 1 mill. kroner fra post 60 til post 21, til Kompetanseløftet 2015

• 3 mill. kroner fra post 67 til post 71, til Verdighetssenteret ved Bergen Røde Kors sykehjem

• 2 mill. kroner fra post 67 til kap. 720, post 21, til felles telefonnummer legevakt.

• 52 mill. kroner knyttet til samhandlingsreformen foreslås omdisponert fra post 67 til følgende poster:

  • 17 mill. kroner til kap. 762, post 63, til økt kvalitetskrav legevakt

  • 10 mill. kroner til kap. 780, post 50, til følgeevaluering

  • 9 mill. kroner til kap. 720, post 21, til Gjennomføringsprosjektet

  • 10 mill. kroner kap. 762, post 60, til helsestasjons- og skolehelsetjenesten

  • 3 mill. kroner til kap. 720, post 21, til Helseportal

  • 3 mill. kroner til kap. 762, post 70, forskning knyttet til primærhelsetjenesten

Den overordnede målsettingen for dagens og framtidas omsorgstjenester er å bidra til at den enkelte kan leve et trygt, meningsfullt og mest mulig selvstendig liv på tross av krevende livsutfordringer, sosiale og helsemessige problemer eller funksjonssvikt. Befolkningen skal få tilgang til et tilfredsstillende og mest mulig likeverdig tjenestetilbud med:

• god kvalitet og tilstrekkelig kapasitet

• høy kompetanse, god rekruttering og stabil bemanning

• helhetlige, koordinerte og sammenhengende tiltakskjeder

• høy grad av brukerinnflytelse og personlige valgmuligheter

Dette innebærer at omsorgstjenestene må organiseres slik at brukerne så langt som mulig kan leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Kommunene skal også i framtida ha ansvaret for utforming og utbygging av omsorgstjenestene på vegne av fellesskapet. Regjeringen vil derfor legge vekt på at kommunene i størst mulig grad skal utforme og bygge ut et omsorgstilbud i tråd med brukernes ønsker og lokale forhold og behov, i et tett samarbeid mellom offentlige tjenester, familie og lokalsamfunn.

De kommunale omsorgstjenestene er i den form de har i dag, stort sett bygd opp de siste 40 år. I 1966 var det ifølge Statistisk sentralbyrå om lag 10 000 årsverk i disse tjenestene. I 2010 er denne sektoren vokst til vel 126 000 årsverk, og er nå større enn spesialisthelsetjenesten målt i antall årsverk. Handlingsplan for eldreomsorgen, reformen for mennesker med utviklingshemming, opptrappingsplan for psykisk helse og Omsorgsplan 2015 har muliggjort en nødvendig utbygging og modernisering av de kommunale omsorgstjenestene, som nå dekker hele livsløpet og har et stort mangfold av boformer og faglige tilnærminger. Dette gjelder enten tjenestene gis i sykehjem, omsorgsboliger, vanlige hjem, dagsentra, avlastningstiltak eller som assistanse i fritidsaktiviteter.

Ressursbruk

De samlede kommunale driftsutgifter til pleie- og omsorg, kommunale helsetjenester, sosialtjenester og barnevern var på vel 111 mrd. kroner i 2010. Av dette utgjorde utgiftene til pleie- og omsorgstjenestene i overkant av 70 pst., mens 10 pst. gikk til helsetjenester og nesten 20 pst. til sosialtjenester og barnevern.

¹ Tall for 2010 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utgifter til omsorgstjenestene i kommunene utgjorde i 2010 i underkant av 79 mrd. kroner. Det vesentligste av kommunenes omsorgstjenester er finansiert gjennom kommunenes frie inntekter. For kommunene utgjorde brukerbetaling både for opphold i institusjon og for praktisk bistand til sammen 5,5 mrd. kroner i 2010. Som en egen øremerket ordning er det etablert et investeringstilskudd til sykehjem og heldøgns omsorgsplasser med en statlig kostnad på om lag 8,8 mrd. kroner for 12 000 heldøgns omsorgsplasser fram til 2015. I tillegg kommer bevilgninger til pleie- og omsorgsformål til bl.a. vertskommuner for tidligere institusjoner for helsevern for psykisk utviklingshemmede på nær 994 mill. kroner, samt tilskudd til ressurskrevende tjenester over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett på om lag 4,6 mrd. kroner for 2010. Mottakere av omsorgstjenester benytter også fastlege- og fysioterapitilbudet som finnes i kommunen.

Omsorgstjenestens brukere

I alt mottok i overkant av 265 000 personer pleie- og omsorgstjenester i 2010. Av disse var det om lag 43 000 beboere i institusjon, om lag 174 000 mottok hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand (hjemmehjelp, hjemmevaktmester mv.), og vel 48 000 fikk andre tjenester (avlastning, omsorgslønn, støttekontakt mv.). Det totale antallet mottakere av pleie- og omsorgstjenester har økt med i overkant av 8 pst. de siste ti årene.

Kommunene har de siste 20 årene fått tilført mange nye oppgaver og nye brukergrupper som spesialisthelsetjenesten tidligere hadde ansvar for. Denne utviklingen har dels skjedd gjennom reformer (sykehjemsreformen, reformen for mennesker med utviklingshemning og opptrappingsplan for psykisk helse), og dels ved endringer i oppgavefordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på den ene siden, og mellom kommune og familie/frivillige på den andre siden. Endringene i oppgavefordeling har delvis skjedd i kjølvannet av reformene. Dette gjelder spesielt de mange nye brukerne med alvorlige og langvarige skader og lidelser, ofte av nevrologisk art. I vel ti år har det også vært rettet særskilte tiltak inn mot at yngre personer ikke skal bo i institusjoner for eldre. På denne bakgrunn har det meste av veksten i ressurser i omsorgssektoren de siste årene gått til tjenester for brukere under 67 år. I perioden 2007–2010 har den totale veksten i tjenestetilbudet til denne aldersgruppen vært om lag 39 pst., mens den for aldersgruppen 67 år og over har vært i underkant av 17 pst., målt i brutto driftsutgifter.

Bistandsbehov og tjenestetilbud

Når det gjelder framtidig planlegging av omsorgstjenestene er det grunn til å peke på at problem- og sykdomsbildet er i endring. Morgendagens eldre vil trolig ha andre ressurser å møte alderdommen med, i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og bedre utdanning enn tidligere generasjoner. De store brukergruppene i omsorgstjenesten vil ofte ha langvarige og sammensatte problemer og diagnoser, mange med demens og nevrologiske lidelser, psykiske problemer og nedsatt funksjonsevne som dominerende årsak til bistandsbehovet. Samhandlingsreformen vil i årene som kommer også stille nye krav til kompetanse og organisering av tjenestetilbudet.

Tallet på mottakere av hjemmesykepleie og praktisk bistand har hatt en vekst på i overkant av 9 pst. de siste ti årene. Mens tallet på hjemmetjenestemottakere over 80 år har vært stabilt, har det vært en betydelig reduksjon i antallet mottakere mellom 67–79 år fra midten av 90-tallet og fram til i dag. I årene som kommer er det tallet på de yngste eldre 67–79 år som igjen vil vokse i befolkningen. Dette vil være en utfordring for hjemmetjenestetilbudet spesielt. Tallet på personer 80 år og over vil holde seg stabilt de neste 10–15 år, med unntak for aldersgruppen over 90 år som fortsatt vil stille krav til videre utbygging av heldøgns tjenestetilbud. På bakgrunn av denne utviklingen er det viktig å utnytte den demografisk sett relativt stabile perioden de neste 10–15 årene til en gradvis utbygging av tjenestetilbudet og forberede den raske veksten i antallet eldre over 80 år som forventes om 10–15 år.

Nyere forskning (Brevik, Norsk institutt for by- og regionforskning (Nibr) 2010) viser at de største endringene i de kommunale omsorgstjenestene de siste årene i stor grad har skjedd i hjemmetjenestene. Veksten i antall brukere de siste 20 år har i all hovedsak kommet innen de hjemmebaserte tjenestene, og består for det meste av brukere under 67 år.

I 2010 var det i overkant av 43 000 beboere i omsorgstjenestens institusjoner. Størstedelen av beboere med langtidsopphold i institusjon bor i sykehjem og er i aldersgruppen over 80 år, mens det er svært få tjenestemottakere under 67 år som bor i institusjon. Aldersgruppen 0–17 år benytter tilbud om korttidsopphold, avlastningsopphold eller opphold i barnebolig.

Generelt har antall beboere i institusjon vært forholdsvis stabilt, mens det har vært en økning i antallet beboere i omsorgsboliger de siste 15 årene. Av disse er det relativt sett beboere under 67 år som har hatt den sterkeste veksten.

Tall fra Iplos viser at kommunene yter flest ressurser til de som trenger det mest. Beboere på langtidsopphold i institusjon har gjennomgående et mer omfattende bistandsbehov enn mottakere av hjemmetjenester. 90 pst. av institusjonsbeboerne har et moderat til omfattende bistandsbehov mot 45 pst. av mottakerne av hjemmetjenester. Av eldre over 80 år med omfattende bistandsbehov, bor de fleste i sykehjem.

Blant yngre brukere av hjemmetjenester er andelen med et omfattende bistandsbehov større enn blant eldre. Mange av disse tjenestemottakerne får sitt tilbud fra hjemmetjeneste og dagaktivitetstilbud på samme nivå som i sykehjem, målt i timetall. Flere av dem har i tillegg tilbud i skole eller arbeid på dagtid. Imidlertid synes det som om de eldste mottar vesentlig mindre hjelp i form av hjemmetjenester enn yngre tjenestemottakere. Dette kan henge sammen med at de fleste eldre med omfattende bistandsbehov ofte bor på institusjon og at de eldre som bor hjemme ofte bor sammen med andre og får hjelp fra pårørende.

¹ Brudd i tidsserie: Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet per summariske skjema. Fra og med 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år.

² Tall for 2010 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Innen hjemmetjenestene er det først og fremst hjemmesykepleien som vokser både ressursmessig og i tallet på brukere. I en rapport fra Helsedirektoratet blir det pekt på at et sentralt utviklingstrekk ser ut til å være at kurative og medisinske tjenester prioriteres framfor forebyggende tiltak, praktisk bistand og sosiale tjenester.

Forebygging, habilitering/rehabilitering og tidlig intervensjon er sentrale mål både for samhandlingsreformen og Omsorgsplan 2015. Regjeringen vil derfor følge denne utviklingen nøye.

Alder og kjønn

Over en tredel av omsorgstjenestemottakerne er nå under 67 år, etter at denne aldersgruppen er tredoblet i løpet av de siste 20 år. Om lag seks pst. av mottakerne av omsorgstjenester i 2010 var under 18 år.

Tallet på eldre tjenestemottakere har imidlertid ikke økt. Det har vært en betydelig nedgang i aldersgruppen 67–79 år, og tallet på brukere 80 år og over har holdt seg ganske stabilt de siste 10 år til tross for generell vekst i tallet på eldre over 80 år.

Disse endringene i alderssammensetningen av omsorgstjenestemottakerne avspeiles i de endringene som skjer i tjenestetilbudet, med sterkere vekt på tjenestetilbud utenfor institusjon og andre faglige tilnærminger og kompetanse enn det som omsorgstjenestene tradisjonelt har kunnet tilby.

Nesten 2 av 3 omsorgstjenestemottakere er kvinner, og i den eldste aldersgruppen 80 år og over er 3 av 4 tjenestemottakere kvinner. Omsorgstjenestene er derfor kjennetegnet av å være drevet av kvinner og i betydelig grad for kvinner. Dette har bl.a. sammenheng med ulik levealder for menn og kvinner, og at flere kvinner derfor lever alene og har en lengre periode på slutten av livet med alvorlig sykdom og funksjonssvikt enn menn.

¹ Merknader: Mottakere er her beboere i institusjoner for eldre og funksjonshemmede og mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand.

² Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet per summariske skjema. Fra og med 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år.

³ Tall for 2010 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utvikling i botilbud

Antallet institusjonsplasser i sin helhet har blitt noe redusert de siste to tiårene. Det er først og fremst de gamle aldershjemmene som er tatt ut av drift, mens tallet på sykehjemsplasser har hatt en økning fra 35 500 til i underkant av 40 000 siden 1998. Halvparten av institusjonsplassene er samtidig fornyet eller skiftet ut i perioden med Handlingsplan for eldreomsorgen. Den andre halvparten av bygningsmassen vil etter flere tiårs intensiv bruk trenge fornyelse eller utskifting i årene som kommer. En slik modernisering må også sikre at bo- og institusjonstilbudet i omsorgstjenesten blir tilpasset framtidas brukergrupper og er i tråd med kravene i regjeringens demensplan. Fornyelsen bør skje i perioden før den sterke veksten i tallet på eldre 80 år og over setter inn om 10–15 år og krever store investeringer i økt kapasitet.

Mange kommuner yter omsorgstjenester i boliger til pleie- og omsorgsformål. Av det totale antallet boliger til pleie- og omsorgsformål er vel halvparten omsorgsboliger nybygd med tilskudd fra Husbanken etter 1994.

¹ Tall for 2010 er foreløpige.

² Brudd i tidsserie. Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet per summariske skjema. Fra og med 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år.

³ Plasser i institusjoner hjemlet etter kommunehelsetjenesteloven, det vil i all hovedsak si sykehjem.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

For heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger, opererer Statistisk sentralbyrå for 2010 med en dekningsgrad på 28 pst. sett i forhold til antallet innbyggere på 80 år og over. Om lag to tredeler av disse bor i alders- og sykehjem og en tredel i omsorgsboliger med heldøgns omsorg. I tillegg er det en del mennesker som mottar heldøgns omsorg i eget hjem. Utviklingen av heldøgnstilbudet i omsorgstjenesten må derfor vurderes ut fra det samlede tilbudet i både sykehjem, omsorgsboliger og eget hjem.

Om det til enhver tid er sykehjemsplasser tilgjengelig i en kommune, avhenger ikke bare av dekningsgrad, men også av hvordan plassene blir benyttet og varigheten på oppholdet. Et statistisk mål for dette er gjennomstrømming. I 2010 var 48 650 personer inne til langtidsopphold i sykehjem i løpet av året, mens tallet på beboere per 31.12 var 34 450. Dette gir en gjennomstrømming på 1,4 i gjennomsnitt for hele landet. For kortidsopphold til behandling, rehabilitering og avlastning er imidlertid gjennomstrømmingen hele 8,1, noe som innebærer at 53 750 personer har vært inne til korttidsopphold på 6 650 plasser. Det er stor variasjon i utnyttelsesgraden av sykehjemsplassene i norske kommuner. Kommuner med høy dekningsgrad kan ha problemer med å skaffe ledig plass når de trenger det om gjennomstrømmingen er lav, mens kommuner med høy gjennomstrømming og lavere dekningsgrad kan ha ledige plasser til disposisjon. For å undersøke denne utviklingen nærmere har Helse- og omsorgsdepartementet satt i gang et utredningsarbeid som skal kartlegge gjennomstrømningen i sykehjem.

Personellutvikling

Fra sykehjemmene ble overtatt av kommunene for vel 20 år siden, har omsorgstjenesten omtrent blitt fordoblet til over 126 000 årsverk i dag. Veksten har i stor grad kommet i hjemmetjenestene. For 20 år siden gikk to tredjedeler av årsverkene til institusjonsomsorg og en tredjedel til hjemmetjenester. I dag er det hjemmetjenestene som har flest årsverk.

Nesten 9 av 10 nye årsverk i perioden 2002–2007 har gått til hjemmebaserte tjenester. Det er hjemmesykepleien som først og fremst er i vekst sammen med andre fagtilbud utført av helse- og sosialpersonell med høgskole- og universitetsutdanning, mens den tradisjonelle hjemmehjelpstjenesten reduseres. Tallene kan tyde på at kommunene har foretatt en bevisst prioritering av de mest hjelpetrengende brukerne, men at terskelen for å bli tjenestemottaker har blitt noe høyere. Dette kan innebære at omsorgstjenesten forsterker sin innsats på behandling og pleie på bekostning av tidlig intervensjon, praktisk bistand, opplæring og forebygging som har preget hjemmehjelpsordningene tidligere.

Veksten i omsorgstilbudet til eldre over 67 år har kommet i form av en noe styrket bemanningsfaktor i sykehjemmene, og ikke i form av vekst i hjemmetjenestetilbudet. Noe av årsaken kan ligge i at de yngste eldre (67–79 år) er redusert i antall de siste 15 årene, og at funksjonsevnen blant yngre eldre er bedret med økende levealder.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kommunene økte årsverksinnsatsen i omsorgstjenesten med i overkant av 19 000 årsverk i perioden 2005–2010. Om lag 80 pst. av disse besto av personell med helse- og sosialfaglig utdanning. Dette har gitt en økning i andelen personell med helse- og sosialfaglig utdanning i helse- og omsorgssektoren fra 66,4 pst. i 2005 til 68,7 pst. i 2010. Det legemeldte sykefraværet har vært stabilt i perioden 2005–2010.