Programkategori 00.10 Det kongelige hus

Utgifter under programkategori 00.10 fordelt på kapitler

Allmenn omtale

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for bevilgningene til Kongehuset. Bevilgningene under kap.1 post 50 Det kongelige hoff og kap.2 post 50 H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessens stab mv. benyttes blant annet til offisielle oppgaver for Kongehuset. Kap. 1 post 50 benyttes både til kongeparet og kronprinsparets offisielle oppgaver. I tillegg til bevilgningene under kap. 1 H.M. Kongen og H.M. Dronningen og kap. 2 H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessen, blir følgende midler foreslått til kongelige formål i 2013:

Programkategori 01.00 Administrasjon mv.

Utgifter under programkategori 01.00 fordelt på kapitler

Innledning

Programkategorien omfatter driftsbevilgningen til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, tidsavgrensede fornyingsprosjekter og departementets utgifter til forskning. I tillegg omfatter programkategorien tilskudd til kompetanseutvikling og midler til opplæring og utvikling av tillitsvalgte.

Programkategori 01.10 Fylkesmannsembetene

Utgifter under programkategori 01.10 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.10 fordelt på kapitler

Innledning

Regjeringen ønsker en sterk offentlig sektor som fremmer demokrati og rettssikkerhet og står for faglig integritet og effektivitet. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et samordnings- og koordineringsansvar i arbeidet med å forbedre og utvikle offentlig sektor. I dette ligger også et ansvar for å sørge for at innretningen av regional stat og styringssystemet knyttet til denne delen av statlig forvaltning er tilpasset Stortingets behov for gjennomføring av nasjonal politikk. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et særlig ansvar for Fylkesmannen i denne sammenheng.

Fylkesmannsembetene er regionale statlige forvaltningsorganer som skal gjennomføre nasjonal politikk vedtatt av Stortinget. Embetene utgjør et viktig bindeledd mellom den sentrale statsforvaltningen og kommunene. Et særtrekk ved embetene er at de utfører fagoppgaver for flere departementer (12) og direktorater/tilsyn (9), samtidig som de har et ansvar for samordning av statlig aktivitet i fylket.

Hvert departement er faglig overordnet embetene på det aktuelle fagområdet. Ansvaret for Fylkesmannens virksomhet er dermed delt mellom flere statsråder. Finansieringen av fagoppgavene skjer i hovedsak gjennom overføring av midler fra fagkapitler til kap. 1510, i tråd med finansieringsordningen for Fylkesmannen.

Som administrativt overordnet Fylkesmannen har Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet et særlig ansvar for å legge til rette for god og helhetlig styring av embetene. Departementet er spesielt opptatt av at fornyingsperspektivet inngår i alle deler av Fylkesmannens virksomhet, i samsvar med regjeringens politikk for utvikling av en effektiv og brukerrettet offentlig forvaltning.

Roller og funksjoner for fylkesmannen

Sektorrollen

Det er det enkelte departement, direktorat eller tilsyn som legger sektorfaglige arbeidsoppgaver til fylkesmennene, og disse fagmyndighetene har direkte instruksjonsmyndighet overfor embetene på sitt ansvarsområde. Fylkesmannens handlingsgrunnlag kommer til uttrykk i særlovgivning, tildelingsbrev, embetsoppdrag, og gjennom øvrige politiske signaler. Fylkesmannen utøver i dag sektormyndighet innenfor helse- og omsorgstjenester, sosialtjenester, barnevern, barnehager, utdanning, landbruk, miljøvern, samfunnssikkerhet og beredskap. Som sektormyndighet skal Fylkesmannen gjennom tilsyn, veiledning og dialog med kommunene og fylkeskommunen medvirke til å iverksette nasjonal politikk.

Samordning

Fylkesmannen skal etter fylkesmannsinstruksen bidra til å samordne, forenkle og effektivisere den statlige virksomhet i fylket.

Det generelle ansvaret for samordning og samspill i offentlig sektor omfatter både oppgaver som ligger innenfor og utenfor fylkesmannsembetet. I kommunelovens kap. 10 A har Fylkesmannen fått en lovfestet rolle som samordner av statlig tilsynsvirksomhet som retter seg mot kommunene. Fylkesmannen må også se til at den fagbaserte styringen av kommunene ikke blir sterkere enn det er hjemmel for i lovgivningen eller i vedtak og retningslinjer gitt av Storting og regjering.

Rettssikkerhet

Rollen som rettssikkerhetsinstans er grunnleggende for ivaretakelse av Fylkesmannens oppgaver og står sentralt i håndteringen av kommunikasjonen med omverdenen. Det er viktig at tilstrekkelige rettssikkerhetshensyn bygges inn i alle forvaltningsoppgaver Fylkesmannen utfører.

Informasjonsknutepunkt mellom sentral stat og kommunene

Fylkesmannen ivaretar rollen som veileder overfor kommunene, og representerer et informasjonsknutepunkt mellom sentral stat og kommunene. I dette ligger også det å være et talerør for sitt fylke overfor staten.

Rapportering tilbake til sentralt nivå om kommunenes og sektorenes oppfølging av statlige mål og interesser, samt hvordan statlig styring virker, er en viktig oppgave for Fylkesmannen.

Gjennom oppfølging, veiledning og kompetanseheving bidrar Fylkesmannen til at kommunene opprettholder god forvaltningspraksis i sin saksbehandling. Gjennom kommunedialogen og nettverkssamarbeid skal Fylkesmannen bidra til at kommunene har tilstrekkelig kompetanse og kvalitet til å gjennomføre nasjonal politikk.

Utfordringer og utviklingstrekk

Regjeringen mener det er viktig å holde fast ved Fylkesmannen som et sentralt bindeledd mellom stat og kommune. Dette for å samordne og formidle nasjonal politikk overfor kommunene, og for å bidra til å sikre grunnleggende rettssikkerhetshensyn for innbyggerne og næringslivet. Fylkesmannen har gjennom sin brede sektorkompetanse og kunnskap om regionale og lokale forhold en viktig funksjon knyttet til å formidle hvordan nasjonal politikk virker lokalt og regionalt. Det vises for øvrig til St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional fremtid, St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap og Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel.

Fylkesmannens organisering og rolleutøvelse skal sikre gode offentlige tjenester, effektiv nasjonal styring der dette er nødvendig og samtidig understøtte prinsippene om lokalt og regionalt folkestyre. Styringsrelasjonene mellom stat og kommune preges i større grad av partnerskap og samhandling. Så vel konsultasjonsordningen og avtalesystemet med KS, den felles NAV-forvaltningen og viktige elementer i samhandlingsreformen bærer preg av denne tenkningen. Fagdirektoratene får i økende grad en mer sentral rolle i styringen av Fylkesmannen, en utvikling som særlig kan utfordre Fylkesmannen som en horisontal samordner i forvaltningen.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil sammen med berørte sektordepartementer følge opp tilpasningen av fylkesmannsrollen i lys av de utviklingstrekk som er skissert ovenfor.

Mål, strategier og prioriteringer

I det følgende presenteres sentrale mål, strategier og prioriteringer som fylkesmannsembetene står overfor i 2013. Omtalen er av overordnet karakter. For ytterligere omtale og presiseringer av oppdrag til embetene vises det til de enkelte fagproposisjonene. Det forutsettes at sektorovergripende oppgaver løses gjennom samarbeid mellom berørte fagavdelinger i embetene. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er videre opptatt av at læring og erfaringsutveksling vektlegges i oppgaveløsningen. Dette gjelder både mellom fagavdelingene internt i embetet og mellom embetene.

Fornying, utvikling og omstilling i offentlig sektor

Regjeringen er opptatt av fornying, utvikling og omstilling i offentlig sektor. Gjennom å stimulere kommunene til fornyings- og utviklingsvirksomhet, bidrar Fylkesmannen til økt kompetanse og bevissthet om effektiv og brukerrettet oppgaveløsning i offentlig forvaltning.

Kommunal- og regionaldepartementet vil i 2013 gjennomgå bruk og innretning av fylkesmennenes skjønnsmidler til fornyings- og utviklingsprosjekter. Dette vil skje i forbindelse med arbeidet med en innovasjonsstrategi for kommunal sektor.

Det er et overordnet nasjonalt mål at kommunene utvikler en bærekraftig og fornuftig økonomiforvaltning. Fylkesmannen skal veilede og formidle kunnskap om regelverk på økonomi, planlegging og rapportering til kommunene. Kommuner i register for betinget godkjenning og kontroll (ROBEK) og kommuner med store innsparingskrav skal følges opp spesielt.

I Prop. 1 S (2011–2012) Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ble det orientert om at regjeringen har foreslått at det skal gjennomføres endringer i organiseringen av den offentlige forvaltningen av reindriften. Forslaget innebærer at den sentrale forvaltningen, tidligere Reindriftsforvaltningen, blir videreført med lokalisering i Alta og får navnet Statens reindriftsforvaltning. Reindriftstyret er foreslått videreført som i dag, og områdestyrene blir avviklet, noe som innebærer lovendringer. Etter forslaget blir det videre gjennomført en administrativ virksomhetsoverføring fra Landbruks- og matdepartementet til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ved at områdekontorene under dagens reindriftsforvaltning i Alta overføres til Fylkesmannen. Det faglige ansvaret for reindriftsforvaltningen vil fortsatt ligge under Landbruks- og matdepartementet. Landbruks- og matdepartementet innledet konsultasjoner med Sametinget om saken, i tråd med Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Prosessen med endring av organisering av reindriftsforvaltningen har tatt lenger tid enn forventet. Det vises til Prop. 1 S (2012–2013) Landbruks- og matdepartementet for mer informasjon.

Ved gjennomføring av vergemålsreformen sørger regjeringen for en betydelig fornying av vergemålsforvaltningen. Dette er nødvendige tiltak for å realisere regjeringens mål om økt rettssikkerhet og rettslikhet for personer som ikke kan ivareta egne interesser. En viktig forutsetning for dette er å samle den lokale vergemålsmyndigheten hos fylkesmennene.

Regjeringen tar sikte på at den nye vergemålsloven skal tre i kraft 1. juli 2013. I 2011 ble det igangsatt et omfattende forberedelsesprosjekt ved Justis- og beredskapsdepartementet for å sikre at vergemålsreformen kan iverksettes på en best mulig måte. Samtlige embeter er representert i det sentrale prosjektet. Forberedelsesarbeidet fortsetter frem til ikrafttredelse av den nye vergemålsloven. Arbeidet betinger utstrakt samarbeid mellom Fylkesmannen og kommunene. En stor oppgave i 2013 er å sikre overføring av dagens vergemålssaker med tilhørende verger fra kommunene til Fylkesmannen.

I budsjettet for 2013 tildeles midler for en gradvis oppbemanning av Fylkesmannen frem mot 1. juli. Hovedvekten på bemanningsøkningen vil skje i 2. kvartal i 2013. Den sentrale vergemålsmyndigheten vil ivareta opplæring av fylkesmannsembetene. Embetene vil videre ha opplæringsansvaret overfor vergene.

Velferd, helse og personlig tjenesteyting

Regjeringens velferdspolitikk skal forebygge sosiale problemer, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet for alle, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med de kommunale sosiale tjenestene ved NAV-kontorene. Tilsyn med tjenestene er et viktig ledd i arbeidet med å styrke brukernes rettssikkerhet og bedre kvaliteten på tjenestene. I 2013 skal det føres landsomfattende tilsyn med kommunenes tildeling av kvalifiseringsprogram.

Regjeringens helse- og omsorgspolitikk skal bidra til god helse og forebygge sykdom i befolkningen. Når sykdom rammer, skal helsetjenesten behandle og lindre på best mulig måte. Målet er gode leveår for alle, og reduserte sosiale helseforskjeller i befolkningen.

Fylkesmannen skal bidra til å gjennomføre nasjonal politikk i helse-, omsorgs- og sosialsektoren regionalt, samt bidra til å iverksette sektorpolitikken gjennom kommunene. Fylkesmannen skal drive rådgivning mot sentrale myndigheter, kommunene, fylkeskommunene, frivillige organisasjoner og befolkningen. Fylkesmannen har videre oppgaver knyttet til kompetanseutvikling i de kommunale sosiale tjenestene, kvalitetsutvikling og prioritering i helse-, sosial- og omsorgssektoren. Ved bruk av tilsyn, klagesaksbehandling og veiledning bidrar Fylkesmannen til at innbyggerne får de tjenestene som de i henhold til lov og forskrifter har krav på.

Gjennomføringen av samhandlingsreformen startet 1. januar 2012. Reformens hovedmål er å fremme helse og forebygge sykdom slik at færre trenger helsetjenester. Samtidig skal den enkelte pasient og bruker få bedre tjenester der de bor og tjenestene skal være bedre koordinert. Fylkesmannen har en sentral rolle i å bistå kommuner og spesialisthelsetjeneste i gjennomføring av samhandlingsreformen gjennom informasjon om nytt lovverk, råd og veiledning. Som tidligere vil en viktig oppgave for Fylkesmannen være å bidra til samarbeid mellom kommuner og helseforetak.

Fylkesmannen viderefører i 2013 den fireårige satsingen på tilsyn med tjenester til eldre. Innsatsen i 2013 vil bli rettet mot oppsummering og spredning av funn fra tilsynet med kommune- og spesialisthelsetjenestene i 2010–2011, videreføring av tiltak støttet av tilskuddsmidler fra Helse- og omsorgsdepartementet og lokale/regionale gjennomgåelser av klage- og tilsynssaker vedrørende eldre.

Fylkemannen skal gjennomføre landsomfattende tilsyn med kreftbehandling i 2013, med særlig vekt på håndtering og vurdering av henvisninger. Innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten tas det sikte på å gjennomføre landsomfattende tilsyn med kommunal legevakt.

Utfordringene for omsorgstjenesten er først og fremst knyttet til nye brukergrupper og sterk vekst i yngre brukere med nedsatt funksjonsevne, behovsvekst som følge av et økende antall eldre og knapphet på omsorgsytere. Omsorgsplan 2015 er regjeringens handlingsplan for å sikre at samfunnet er rustet til å møte disse utfordringene. Fylkesmannen skal bidra til at alle tiltakene og delplanene i Omsorgsplanen blir fulgt opp som en helhetlig plan, og samarbeide med blant annet KS og Husbanken der dette er nødvendig.

Gjennom dialog og formidling av kunnskap til kommunene skal Fylkesmannen følge opp regjeringens satsing på å styrke det lokale folkehelsearbeidet. Fylkesmannen skal medvirke til å bygge opp systemer som kan gi nødvendig oversikt over helsetilstanden i kommunene, tiltak som sikrer at det forebyggende helsearbeidet forankres i ordinære plan- og styringssystem samt i arbeidet for å motvirke sosiale forskjeller i befolkningen. Fylkesmannen skal både som myndighetsorgan, herunder tilsynsmyndighet og planmyndighet, som fagorgan, og som iverksetterorgan bidra til at ny folkehelselov implementeres. Fylkesmannen skal ivareta folkehelsehensyn innenfor alle områder Fylkesmannen har myndighet, herunder i sin rolle med å samordne de statlige styringssignalene ovenfor kommuner.

Regjeringen la 15. juni 2012 frem en stortingsmelding om rusmiddelpolitikken – Meld. St. 30 (2011–2012) Se meg! Stortingsmeldingen angir de politiske målene for en helhetlig rusmiddelpolitikk. Fra virksom forebygging, tidlig innsats og hjelp til de som har omfattende rusproblemer, til en politikk som ivaretar pårørende og tredjepart som rammes av skader av rusmiddelbruk. Fylkesmannen har en sentral pådriverrolle overfor regionale aktører både innen rusfeltet og psykisk helse. Ved å følge opp intensjoner, tiltak og arbeidsmåter skissert i meldingen og fra tidligere opptrappingsplaner på fagområdene, bidrar embetene til å forbedre kvalitet og kompetanse i kommunenes arbeid mot målgruppene. Det er et mål at Fylkesmannens arbeid innen psykisk helse, rus og NAV ses i sammenheng.

Fylkesmennene har de senere år hatt en betydelig vekst i antall søknader om dispensasjon fra førerkortforskriftens helsekrav, samt meldinger om helsesvikt i henhold til forskriften. Fylkesmennene har fortsatt krav om å behandle slike saker innen seks uker. Økningen i antall saker gjør at embetene selv må skjønnsmessig prioritere innenfor oppgaveporteføljen på helseområdet for å oppnå resultatkravet.

Oppvekst, barnehager, utdanning og likestilling

Fylkesmannen skal følge opp nasjonale målsettinger innen oppvekst-, samlivs-, inkluderings- og likestillingspolitikken. Fylkesmannen utfører lovpålagte oppgaver, herunder individ- og systemrettet tilsyn med barn i barneverninstitusjoner, tilsyn med sentere for foreldre og barn, familievernkontorene og med at kommunene oppfyller pliktene som de er pålagt etter lov om kommunale krisesentertilbud og klagesaksbehandling, etter sentrale lover som ekteskapsloven, barnevernloven, krisesenterloven, statsborgerloven og introduksjonsloven.

Fylkesmannen skal gi råd til og motivere kommunene til samarbeid mellom tjenester og ulike institusjoner som arbeider for og med barn og unge og deres familier. Dette gjelder blant annet helsestasjoner, skolehelsetjenesten, barnehager, skoler, barnevern, NAV-kontor og ulike frivillige organisasjoner.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunene utfører de oppgaver de er pålagt etter barnevernloven. Fylkesmannen skal rettlede og følge opp kommunene og bidra til nytenkning, organisasjonsutvikling og kompetanseutvikling i barnevernet. Det individ- og systemrettede tilsynet med barn i institusjoner etter barnevernloven skal gjennomføres på et tidspunkt der det er sannsynlig at barna er til stede på institusjonen. Oppgaven med å føre tilsyn med omsorgssentrene for enslige mindreårige asylsøkere skal videreføres i de aktuelle fylkesmannsembetene i 2013.

Gjennom kontakt med kommunene skal Fylkesmannen bidra til rask bosetting av flyktninger. Fylkesmannen skal føre tilsyn med ordningene i introduksjonsloven. Det er et mål at det skal gjennomføres tilsyn i alle fylker i 2013. Fylkesmannen skal også gjennomføre statsborgerseremonier og bidra til at andelen nye statsborgere som deltar på seremoniene øker. Fra 1. januar 2013 overføres forvaltningen av tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere fra Fylkesmannen til Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). De frigjorte ressursene som resultat av overføringen, skal benyttes til tilsyn.

Regjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer å satse på utdanning og kunnskap og å styrke evnen utdanningssystemet har til å motvirke sosiale forskjeller gjennom å legge vekt på tidlig innsats og livslang læring.

Barnehagetilbudet skal være av høy kvalitet og tilgjengelig for alle. Fylkesmannen har ansvar for oppfølging av barnehageloven med rammeplan for barnehagens oppgaver og innhold og igangsetting av tiltak for økt kvalitet i barnehagesektoren, som kompetanseutvikling, rekruttering og likestilling. Fylkesmannen skal forvalte statlige tilskudd etter gjeldende retningslinjer og gi informasjon og veiledning om aktuelle saker til kommunale og ikke-kommunale barnehageeiere.

Fylkesmannen skal i 2013 innenfor barnehageområdet prioritere tilsyn med kommunen som barnehagemyndighet. I 2013 skal fylkesmannsembetene samlet gjennomføre tilsyn med minimum 20 pst. av kommunene på landsbasis, noe som innebærer samme aktivitetskrav som i 2012.

Grunnopplæringen skal gi elever og lærlinger grunnleggende ferdigheter. Regjeringen har som målsetting at alle elever inkluderes og opplever mestring, og at flest mulig gjennomfører videregående utdanning og får kompetansebevis. På grunnopplæringsområdet har Fylkesmannen en rekke forvaltningsoppgaver, som tilsyn, tilskuddsforvaltning, klagesaksbehandling og gjennomføring av eksamen. I tillegg har Fylkesmannen oppgaver som skal bidra til økt kvalitet i grunnopplæringen.

Tilsyn og veiledning er Fylkesmannens hovedoppgave på grunnopplæringsområdet. Det er et overordnet mål at Fylkesmannens arbeid med tilsyn, informasjon og veiledning skal øke graden av regelverksetterlevelse i sektoren og bidra til å realisere nasjonale mål for grunnopplæringen. I 2013 skal fylkesmannsembetene totalt sett gjennomføre tilsyn med minst halvparten av kommunene på landsbasis, noe som vil innebære om lag samme aktivitetsnivå som i 2012. Fylkesmannen skal gjennomføre felles nasjonalt tilsyn, tilsyn med regionalt prioriterte områder samt lokalt initierte tilsyn, herunder hendelsesbaserte tilsyn. Prioriterte områder og tema for felles nasjonalt tilsyn blir fastsatt av Utdanningsdirektoratet, høsten 2012.

Fylkesmannen skal fremme likestilling internt i egen organisasjon og være pådriver for at kommunene aktivt arbeider for å fremme likestilling på samtlige politikkområder.

Arealdisponering, byggesaker og universell utforming

Planlegging etter plan- og bygningsloven er et viktig redskap for å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling og areal- og ressursforvaltning. Nasjonale forventninger til den regionale og kommunale planleggingen, jf. kgl.res. av 24. juni 2011, gir viktige føringer for planleggingen etter plan- og bygningsloven. Forventningene er ment å gi økt forutsigbarhet for Fylkesmannens medvirkning i planleggingen, og må sees i sammenheng med stortingsmeldinger, statlige planretningslinjer, statlige planbestemmelser og andre forskrifter.

Fylkesmannen skal bidra til å sikre at nasjonale og regionale mål for arealplanleggingen blir ivaretatt, og skal være en pådriver for at planarbeid innenfor prioriterte tema settes i gang. Fylkesmannen skal se til at fylkeskommunen gjennomfører planlegging i henhold til vedtatt regional planstrategi. Fylkesmannen sørger i den forbindelse aktivt for at statlige mål formidles tidlig og tydelig inn på overordnet nivå i planprosessene, og bidrar til at alle statlige organer på regionalt nivå gir innspill i regionale planprosesser.

Fylkesmannen skal synliggjøre kommunenes handlingsrom innen plan- og miljøområdet. I den løpende dialogen med og veiledningen av kommunene har Fylkesmannen spesiell oppmerksomhet på om kommunene har oppdaterte kommuneplaner med både samfunnsdel og arealdel.

Planlegging etter plan- og bygningsloven skal ivareta hensynet til samfunnssikkerhet og gi grunnlag for å forebygge risiko for skade og tap av liv, helse, viktig infrastruktur og viktige samfunnsfunksjoner. Blant annet må klimatilpasningstiltak vurderes i planleggingen på alle forvaltningsnivåer. I dette arbeidet er Fylkesmannens viktigste oppgave å medvirke til at kommuner og fylkeskommuner får oversikt og kunnskap for å unngå arealdisponering som skaper ny eller økt risiko og sårbarhet.

Et sentralt bidrag for å nå regjeringens klimamål er Fylkesmannens oppfølging av vedtatte klima- og energiplaner gjennom den ordinære planleggingen etter plan- og bygningsloven. Samordnet areal- og transportplanlegging skal følges opp med vekt på at offentlige virksomheter, bedrifter og boligbebyggelse lokaliseres ut i fra et helhetlig bærekraftig perspektiv. Fylkesmannen følger opp behandlingen av saker vedrørende senterstruktur og lokalisering av handel slik at den er i henhold til forskrift om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre. Fylkesmannen skal arbeide for god kvalitet i bygninger og uteareal ut fra hensynet til klimautfordringer og nye energikrav, samt prinsippet om universell utforming.

Fra 1. juli 2012 er det i forskrift om byggesak innført en tidsfrist på 12 uker for Fylkesmannens behandling av klage i byggesak. I forskrift om byggesak kapittel 7 er det i tillegg fastsatt regler om fristberegning og om klageinstansens adgang til ensidig fristforlengelse.

Sikring av jordbruksarealer og landbrukets kulturlandskap er høyt prioritert i den nasjonale miljø- og landbrukspolitikken. Regjeringen vil ta i bruk virkemidlene i plan- og bygningsloven for å sikre dyrket mark for fremtidig matproduksjon. Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet har satt i gang et utredningsarbeid for å vurdere hvordan virkemidlene best kan tas i bruk. Fylkesmannen skal følge opp vektleggingen av jordvernhensyn i plan- og bygningsloven overfor fylkeskommunen og kommunene. Dersom veiledningen ikke fører fram, skal Fylkesmannen bruke sin innsigelsesmyndighet overfor kommunale planer og sin klagerett i dispensasjonssaker.

Fylkesmannen skal gjennom veiledning og kommunikasjon medvirke til at kommunene har en styrket og samlet strategi for å ivareta viktige kulturlandskap og sikre vern om dyrket og dyrkbar jord. I forvaltningen av de 22 utvalgte kulturlandskapene i jordbruket skal Fylkesmannen bidra til å styrke lokal næringsutvikling knyttet til disse områdene.

Fylkesmannen skal bidra til at natur- og kulturressursene danner grunnlag for friluftsliv og næringsmessig utvikling uten at miljø- og kulturverdiene påvirkes negativt. Som det eneste landet i Europa har Norge fjellområder med villrein. Det utarbeides nå regionale planer for en helhetlig og langsiktig forvaltning av fjellområdene som er spesielt viktig for villreinens framtid i Norge. Fylkesmannen deltar aktivt i planprosessene og skal påse at planene ivaretar disse hensynene og at både handlingsdelen og arealdelen følges opp.

Strandsonen er i deler av landet utsatt for et sterkt utbyggingspress. Alle skal ha tilgang til sjøen, og allmenne interesser skal gis fortrinn i 100-metersbeltet. Viktig natur, kulturmiljø og landskap skal bevares. Regjeringen har vedtatt statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. Fylkesmannen har en viktig rolle i å bistå kommunene slik at de fortsetter med en streng praksis ved behandling av plansaker i strandsonen og i fjellområdene.

Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet gjelder for perioden 2009–2013. Fylkesmannen skal integrere universell utforming som strategi i egen virksomhet og rettlede kommunene om universell utforming på alle relevante politikkområder.

Landbruksbasert forvaltning og næringsutvikling, naturressursforvaltning og miljøvern

For å øke produksjonen av mat fra norsk landbruk må ressursene tas i bruk der de finnes, gjennom et landbruk over hele landet. Innen jordbruk, skogbruk, reindrift og bygdenæringer finnes det i dag et stort antall verdikjeder, som må være konkurransedyktige for å bidra til bosetting, sysselsetting og verdiskaping i hele landet. Gjennom innovasjon og omstilling ligger det store muligheter for økt verdiskaping og utvikling av attraktive og konkurransedyktige virksomheter basert på landbrukets ressurser og ny kunnskap. Økt verdiskaping er en forutsetning for en livskraftig landbruks- og matsektor og et overordnet mål i norsk landbruks- og matpolitikk.

Fylkesmannen skal bidra til å synliggjøre regionale og lokale fortrinn og potensial for å sikre det økonomiske grunnlaget i ulike produksjoner, bidra til at forbrukerdimensjonen ivaretas og finne synergi mellom verdikjeder i landbruket og andre sektorer. Regjeringen vil styrke det regionale handlingsrommet gjennom at en større del av næringsutviklingsmidlene forvaltes regionalt fra 2013. Det skal opprettes regionale bygdeutviklingsprogram, som vil bestå av regionale næringsprogram, regionale miljøprogram og regionalt skog- og klimaprogram. Fylkesmannen har det strategiske ansvaret for å utvikle og gjennomføre programmene, sammen med øvrig regionalt partnerskap.

Landbruksavhengige kommuner skal gis særskilt oppmerksomhet i framtidig prioritering av virkemidler og innsats. I første omgang skjer dette ved at Fylkesmannen i de tre nordligste fylkene tildeles midler til arktisk landbruk. Midlene skal bygge opp under prosesser som allerede er initiert regionalt, og bidra til utvikling og økt utnyttelse av arktisk kvalitet som konkurransefortrinn for landbruket i nordområdene.

Fylkesmannen har det regionale ansvaret for forvaltning av inntekts- og velferdspolitiske virkemidler rettet mot primærprodusenter, og for kontrolltiltak knyttet til tilskuddsforvaltning. Fylkesmannen skal videreføre kontroll med kommunenes forvaltning av økonomiske og juridiske virkemidler i landbruket.

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2020. Fylkesmannen skal bidra til denne satsingen blant annet ved å styrke produsentnettverk, utvikle og følge opp tiltak i de fylkesvise handlingsplanene. Fylkesmennene i økologiske foregangsfylker er gitt særskilt ansvar innenfor et utviklingsområde for økologisk produksjon og forbruk, og skal legge vekt på å fremskaffe og formidle kunnskap om sine innsatsområder.

Inn på tunet tilbyr tilrettelagte tjenester på gårdsbruk til skole-, helse- og sosialsektoren. Fylkesmannen skal bidra til at kommunene forankrer Inn på tunet-tilbudet i sitt plan- og strategiarbeid, og å finne gode samarbeidsformer og modeller i tjenesteutviklingen på tvers av sektorgrenser. Fylkesmannen har en sentral rolle innenfor mange av tjenesteområdene for Inn på tunet, både som veileder, klageinstans, tilsynsmyndighet og tilrettelegger for tjeneste- og næringsutvikling. Det er viktig at aktører innen både helse, omsorg, skole og landbruk involveres. Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel legger til rette for økt bruk av skogen som arena for styrket helse og velferd ved å initiere samarbeid mellom skogeiere, frivillige organisasjoner og myndigheter, herunder blant annet økt vekt på skog i Inn på tunet-prosjektet. Nasjonal strategi for Inn på tunet ble ferdigstilt i 2012 og gir signaler om samarbeid og rolledeling mellom aktørene, forskning, kvalitetssikring og lønnsomhet for disse tjenestene.

Fylkesmannen skal samordne landbrukspolitiske og miljøpolitiske virkemidler og koordinere samarbeid med berørte etater for å redusere konflikt mellom beiteinteresser og vern av rovvilt. Fylkesmannen skal følge opp vedtatt forvaltningsplan for rovvilt i regionen og føringer vedtatt i rovviltnemndene. I tråd med rovviltforliket vil Fylkesmannen bistå aktuelle kommuner med oppbygging av kompetanse for håndheving av rovviltspørsmål.

For å nå regjeringens mål om bærekraftig forvaltning, økt verdiskaping og miljø- og energigevinster gjennom bedre utnyttelse av skogressursene, skal Fylkesmannen være en pådriver for styrket aktivitet i skogbruket, økt bruk av trevirke og treprodukter og biomasse til bioenergi. Fylkesmannen skal arbeide for å styrke langsiktige investeringer knyttet til oppbygging og skjøtsel av ny skog, med hensyn til skogproduksjon og framtidig verdiskaping.

En stor del av den statlige miljøforvaltningen er lagt til Fylkesmannen, og embetenes arbeid på miljøområdet er en forutsetning for å gjennomføre regjeringens miljøpolitikk og bidra til å følge opp de globale målene for sikring av jordas naturmangfold. De prioriterte oppgavene for Fylkesmannen på miljøområdet i 2013 er arbeidet for å sikre og forvalte truede og verdifulle naturtyper i og utenfor verneområder, ta vare på truede og sårbare arter, herunder villaks, villrein og rovvilt, og bekjempe fremmede organismer. Embetene har det miljøfaglige ansvaret for forvaltning av vannmiljøet. På forurensningsområdet er konsesjonsbehandling og tilsyn med ulike virksomheter, og opprydding i gammel forurensning de viktigste oppgavene. Fylkesmannen har også en sentral rolle i klimaarbeidet.

Det er regjeringens mål at arter som finnes naturlig skal sikres i levedyktige bestander, og at variasjonen av naturtyper skal ivaretas innenfor sitt naturlige utbredelsesområde og med det mangfoldet av arter og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Det arbeidet som Fylkesmannen utfører er sentralt for gjennomføring av skogvernet og marin verneplan. Etter at det meste av de fylkesvise verneplanene og nasjonalparkplanen nå er gjennomført, vil Fylkesmannens fokus i 2013 dreies mot å ta vare på verneverdiene i de vernede områdene. Dette skal blant annet skje gjennom bedre forvaltning og skjøtsel i de verneområdene hvor Fylkesmannen er forvaltningsmyndighet. Målet er at alle verneområder, der det er nødvendig, skal ha skjøtsels- og forvaltningsplaner. I tillegg har Fylkesmannen en rolle i å følge med på at forvaltningen i verneområder som nå forvaltes av nasjonalpark-/verneområdestyrer skjer i tråd med forutsetningene.

Mange fylkesmannsembeter har oppgaver knyttet til ordningen med utvalgte naturtyper og prioriterte arter etter naturmangfoldloven. Dette vil bli prioritert også i 2013, og flere embeter skal utføre arbeid med å utvikle faglig grunnlag for forskrifter for prioriterte arter og utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven, samt følge opp handlingsplaner for prioriterte arter og andre truede arter.

Det er et nasjonalt mål å sikre god økologisk og kjemisk tilstand i vannforekomstene innen 2021. Fylkesmannen har flere roller i arbeidet med vannforvaltningsplanlegging. Fylkesmannen er sektormyndighet etter de lover som Fylkesmannen har myndighet etter. Fylkesmannen er videre Miljøverndepartementets representant på regionalt nivå, med særlig kompetanse på naturmangfold og forurensning. Fylkesmannen har ellers en rolle som miljøfaglig rådgiver overfor alle berørte aktører og skal, på vegne av staten, gjennomføre miljøfaglige kontroll- og tilsynsoppgaver. Fylkesmannen har også en generell samordningsrolle for statlig virksomhet i fylket, som også gjelder arbeidet med vannforvaltningsplanene.

Det er regjeringens mål at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke skal føre til helseskade eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Fylkesmannen har en sentral rolle i dette arbeidet, blant annet gjennom tilsyn, sanksjoner og oppfølging av industrivirksomheter og avfallsanlegg. Fylkesmannens arbeid med opprydding i forurensede sediment og arbeidet med grunnforurensning og nedlagte avfallsdeponi utgjør en sentral oppgave.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Det er viktig med et bredt forankret og systematisk samfunnssikkerhetsarbeid, der både forebygging og planlegging er sentrale elementer. Fylkesmannen har i dette arbeidet sentrale roller både på regionalt og lokalt nivå.

Fylkesmannen skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i fylket, samt ha oversikt over og samordne myndighetenes krav og forventninger til kommunenes samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid. I mange kriser, som involverer hele samfunnet og hvor en rekke aktører må spille sammen, vil Fylkesmannen ha en svært viktig rolle. Dette ble illustrert ved ekstremværet Dagmar som rammet Vestlandet i desember 2011.

For å sikre god håndtering ved hendelser i fred, krise og krig skal Fylkesmannen legge til rette for samordning av regionale og kommunale beredskapsplaner og bidra til at de ulike aktørene er kjent med planverket og hverandre. I den forbindelse skal Fylkesmannen arbeide for sivilt-militært samarbeid lokalt og regionalt og ta initiativ til samordnede planer og øvelser innen totalforsvaret.

Dersom en krisesituasjon skulle oppstå, skal Fylkesmannen kunne samordne krisehåndteringen regionalt om nødvendig. Det er viktig at Fylkesmannen er godt forberedt på denne oppgaven.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap planlegger og legger til rette for øvelser med fylkesmannsembetene. Øvelsene er et virkemiddel for å styrke embetenes evne til krisehåndtering og bidra til å styrke Fylkesmannens rolle som regional samordner. Øvelsene vil bidra til å rette oppmerksomhet på regionale og nasjonale utfordringer, og må sees i sammenheng med direktoratets nasjonale risikobilde.

I tråd med Meld. St. 29 (2011–2012) Samfunnssikkerhet vil regjeringen styrke arbeidet med å sikre kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner. Fylkesmannen skal se hen til det nasjonale risikobildet i utarbeidelse av regionale ROS-analyser. Videre skal Fylkesmannen prioritere planlegging for kontinuitet i egne leveranser, herunder vurdere relevante tiltak som ledd i oppfølgingen av 22. juli kommisjonens rapport.

Etter innføring av kommunal beredskapsplikt 1. januar 2010, jf. lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (Sivilbeskyttelsesloven), er fylkesmennenes tilsyn med kommunene innen samfunnssikkerhet og beredskap lovhjemlet. Beredskapsplikten utdypes gjennom forskrift om kommunal beredskapsplikt og en veileder. Fylkesmannen skal påse at kommunene har gjennomført og helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) og utarbeidet overordnede beredskapsplaner på bakgrunn av analysene. Fylkesmannen skal videre påse at analysene og planene er oppdaterte. I 2013 vil det være en viktig oppgave for fylkesmennene å føre tilsyn med og veilede kommunene.

Rapport 2011

Arbeidsdepartementet

Fylkesmannsembetene har i 2011 vært aktive og vist gjennomføringsvilje på sine sentrale oppgaver innenfor Arbeidsdepartementets områder. Det er nedlagt verdifullt arbeid knyttet til tilsyn, klagebehandling og veiledning. Enkelte embeter må likevel søke å bedre måloppnåelsen for saksbehandlingstid i klagesaker.

Fylkesmannen har i 2011:

• gitt veiledning og informasjon til sosialtjenesten i kommunene og NAV-kontorene

• gjennomført 98 tilsyn (systemrevisjoner) med de kommunale tjenestene i NAV-kontorene

• behandlet 3712 klager etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

• bidratt til videreutvikling av Kvalifiseringsprogrammet i kommunene

• bistått Arbeids- og velferdsdirektoratet i forbindelse med utarbeidelse av rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Fylkesmannen har i 2011:

• ført tilsyn med barnevernstjenesten i kommunene (Det er i dag store variasjoner mellom fylkesmannsembetene når det gjelder oppfyllelse av barnevernlovens krav til gjennomføring av tilsyn. Årsrapporten fra Statens helsetilsyn for 2011 viser blant annet at flere fylkesmannsembeter i for liten grad oppfyller lovkravene til individrettet tilsyn i barneverninstitusjonene)

• fulgt opp enkeltkommuner som følge av fristoversittelser og utført kompetansehevende tiltak i det kommunale barnevernet etter behov

• ført tilsyn med tiltak for enslige mindreårige asylsøkere

• i ulik grad fulgt opp aktivitets- og rapporteringspliktene etter likestillings-, tilgjenglighets- og diskrimineringslovgivningen. Flere embeter har forbedret sin måloppnåelse sammenliknet med 2010

• i ulik grad ført tilsyn med kommunenes oppfølging av pliktene til krisesentertilbud

• i ulik grad integrert universell utforming som strategi i egen virksomhet og veiledet kommunene om universell utforming på alle relevante politikkområder. Enkelte embeter har utarbeidet meget gode planer og rapporter

• behandlet søknader om separasjon og skilsmisse. Det ble innvilget 11 200 separasjoner og 10 200 skilsmisser

• ført tilsyn med familievernkontor

• informert om de økonomiske og juridiske rammevilkårene for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere og introduksjonsordningen

• behandlet 76 klager på kommunale vedtak etter lov om norskopplæring og introduksjonsordning for nyankomne innvandrere

• gjennomført 26 statsborgerseremonier med i alt 2314 deltagere. 24,7 pst. av de som ble invitert til seremoni deltok. Dette er en økning med 2,9 pst. fra 2010

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

Fylkesmennene har i 2011:

• forsterket innsatsen for å videreutvikle egen virksomhetsstyring, herunder risikostyring

• jobbet videre med tiltak knyttet til intern organisasjons- og kompetanseutvikling

• styrket arbeidet med erfaringsutveksling gjennom fylkesmannsmøter og andre fora

• deltatt i departementets prosjekt for økt brukerretting av Fylkesmannens digitale tjenester

• iverksatt ny felles IKT-strategi for samtlige embeter

• arbeidet med implementering av ny IKT sikkerhetssoneløsning for alle embeter i samråd med Datatilsynet

• tilrettelagt for en mer effektiv økonomirapportering gjennom innføring av standard kontoplan fra 1. januar 2012.

Helse- og omsorgsdepartementet

Fylkesmennene har i 2011:

• bistått kommunene i implementeringen av Samhandlingsreformen

• medvirket i arbeidet med Omsorgsplan 2015

• medvirket til styrking av folkehelsearbeidet i fylker og kommuner gjennom bedre samordning mellom flere politikkområder, og bidratt med faglig rådgiving og veiledning på ulike nasjonale tematiske satsingsområder

• drevet rådgivning og veiledning om alkoholloven til kommunene, og behandlet klagesaker etter samme lov

• medvirket med oppgaver knyttet til Opptrappingsplanen for rusfeltet

• medvirket i arbeidet med det psykiske helsefeltet gjennom veiledning til kommunene, og medvirket til god samhandling på individ- og systemnivå

• medvirket i oppfølging av tiltak i Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011 overfor kommunene

• behandlet 1325 klagesaker etter sosialtjenesteloven, mot 1070 i 2010

• behandlet ca. 40 pst. flere førerkortsaker i 2011 i forhold til 2010. Det er en betydelig større økning enn tidligere år. Det er store forskjeller i antall saker mellom fylkene. I samarbeid med fylkesmennene vil Helsedirektoratet undersøke nærmere hva som ligger bak de påviste forskjellene

• gjennomført 143 tilsyn som systemrevisjoner etter sosialtjenesteloven

• gjennomført 374 systemrevisjoner med helsetjenestene

Justis- og beredskapsdepartementet

Fylkesmennene har i 2011:

• 16 av 18 har en oppdatert systematisk analyse over risiko og sårbarhet i fylket

• bistått kommunene i deres arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser etter plan- og bygningsloven pgf. 4–3

• bistått kommunene i deres arbeid med oppfølging av kommunal beredskapsplikt

• behandlet nær 3000 reguleringsplaner, blant annet for å sikre at samfunnssikkerhet ivaretas i kommuneplanleggingen

• fremmet innsigelse til nær 150 areal- og reguleringsplaner på bakgrunn av manglende ivaretakelse av samfunnssikkerhet i planene

• behandlet om lag 300 klagesaker innenfor vergemålsområdet og ført tilsyn med de kommunale overformynderiene

• behandlet om lag 25 000 søknader om fritt rettsråd og om lag 320 søknader om fri sakførsel etter rettshjelpsloven

Kommunal- og regionaldepartementet

Fylkesmennene har i 2011:

• behandlet 4486 klagesaker etter plan- og bygningsloven, en liten økning fra 2010 da det ble behandlet 4314 klagesaker. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2011 var 3,7 måneder, det samme som i 2010

• stimulert kommunene i omstillings- og fornyingsarbeidet. Fylkesmannen har i 2011 gitt om lag 148 mill. kroner i skjønnsmidler til 527 utviklingsprosjekter. Prosjektene har vært gjennomført i enkeltkommuner og interkommunale samarbeid, og noen har omfattet utvalgte sektorer, mens andre har omfattet hele kommunen. Over halvparten av prosjektene hadde kvalitets- og tjenesteutvikling som endelig mål for prosjektet

• veiledet kommunene i økonomiforvaltning og regelverk. Fylkesmennene kontrollerte og godkjente 63 budsjett. De fleste tilfellene var kommuner i Register for betinget godkjenning og kontroll (ROBEK)

• godkjent 133 av 142 kommunale garantier

• veiledet kommunene om rapportering, frister og bruk av KOSTRA-data

Kunnskapsdepartementet

Fylkesmennene har i 2011:

• medvirket i oppfølgingen av Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren (2007–2011) gjennom å forvalte statlige midler til lokale kompetansetiltak, og rettet innsatsen mot at aktørene i sektoren, både kommunale og ikke-kommunale, følger opp aktuelle satsinger for kvalitet i barnehagene. Det er utstrakt samarbeid med høyskoler og kompetansemiljøer i fylkene, hvor fylkesmannen er en viktig samarbeidspart

• vært pådriver for igangsetting av ulike tiltak og etablering av samarbeidsfora med lokale og regionale aktører med fokus på rekruttering til førskolelærerutdanningen, i henhold til Strategi for rekruttering av førskolelærere til barnehagen (2007–2011)

• informert og veiledet kommunen som barnehagemyndighet og kommunale og ikke-kommunale barnehageeiere i forståelsen av barnehageloven, forskriftene og rundskrivene, inkludert informasjon om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager

• gjennomført tilsyn etter barnehagelovens pgf. 9 med systemrevisjon som metode. Det er særskilt fokusert på kommunenes tilsyn med barnehagene, kommunene som godkjenningsmyndighet og kommunenes håndtering av regelverket om pedagogisk bemanning. Det er variasjoner mellom embetene i omfanget av tilsynet, men alle embetene har arbeidet målrettet med tilsyn. Avvik blir fulgt opp

• utført faste oppgaver tilknyttet klagebehandling og tilskuddsforvaltning på barnehageområdet. Det ble behandlet 172 klager knyttet til barnehageloven. 143 av disse, altså 83 pst., var knyttet til forskrift om økonomisk likeverdig behandling av ikke-kommunale barnehager

• ført tilsyn med at skoleeierne følger lover og tilhørende regelverk på grunnopplæringsområdet

• gjennomført felles nasjonalt tilsyn på grunnopplæringsområdet. Det nasjonale tilsynet i 2011 kontrollerte arbeidet med elevenes psykososiale miljø. Det operative tilsynet ble gjennomført på skolene, mens påleggene ble rettet mot skoleeier. Det ble gjennomført tilsyn med ca. 16 skoler per embete

• gjennomført tilsyn regionvis på prioriterte områder, nasjonale prøver, samiske elevers rettigheter etter opplæringsloven, lokalt læreplanarbeid og voksnes rett til grunnopplæring

• gjennomført egeninitierte og hendelsesbaserte tilsyn på forskjellige tema

• informert og veiledet skoleeiere og andre aktuelle målgrupper om lov, regelverk og om innhold, prinsipper og mål i den nasjonale utdanningspolitikken

• medvirket i oppfølgingen av statlige kompetanseutviklingstiltak, blant annet Kompetanse for kvalitet – Strategi for videreutdanninga av lærere og fordelt midler til etter- og videreutdanning

• utført faste oppgaver tilknyttet nasjonale prøver, eksamen, klagebehandling og tilskuddsforvaltning. Det ble behandlet 3723 klager knyttet til opplæringsloven og privatskoleloven, noe som er en nedgang på 78 saker fra 2010

Landbruks- og matdepartementet

Fylkesmennene har i 2011 fulgt opp ansvaret for oppfølging av nasjonal landbruks- og matpolitikk regionalt og lokalt. Embetene har blant annet ivaretatt utviklings- og forvaltningsoppgaver, bidratt til arbeidet med næringsutvikling og verdiskaping i landbrukets verdikjeder og bistått kommunene som kompetansesenter innenfor landbruksforvaltningen.

Fylkesmennene har i 2011:

• gitt råd og veiledning på landbruks- og matområdet generelt, og særlig overfor kommunene gjennom kompetansetiltak og møtevirksomhet

• gjennomført dialog med rådmenn og ordførere, slik at landbrukspolitikken blir satt på dagsordenen i kommunene

• påsett at kommunene følger opp nasjonale mål og retningslinjer fastsatt av Stortinget og regjeringen ved behandling av saker etter jordloven og konsesjonsloven

• gjennomført forvaltningskontroll i 79 kommuner og 386 kontroller knyttet til jordbruksforetak. Noen av foretakskontrollene er gjennomført ved at data fra ulike fagsystemer er sammenholdt. Fylkesmannsembetenes kontrollaktiviteter har vært på samme nivå som i 2010

• fulgt opp de regionale strategiene for landbruksbasert næringsutvikling. Næringsorganisasjonene og de regionale partnerskapene har deltatt i arbeidet

• stimulert til samarbeid, innovasjon og verdiskaping gjennom de fire programmene for matproduksjon, reiseliv, trebasert innovasjon og bioenergi

• fulgt opp regjeringens satsing på bærekraftig skogbruk og økt bruk av bioenergi ved å utarbeide regionale strategier for økt avvirkning og økt verdiskaping i samarbeid med næringen, kommunene og de regionale partnerskapene, og bidratt i kommunenes arbeid med klima- og energiplaner

• iverksatt regjeringens satsning på økologisk landbruk gjennom revidering av fylkesvise handlingsplaner og videreføring av foregangsfylker innenfor ulike produksjoner

• fulgt opp regionale miljøprogram i jordbruket

• utarbeidet og gjennomført tiltak for å redusere forurensningen i landbruket

• medvirket til økt samordning av landbruks- og miljøpolitiske virkemidler i områder med beiting og rovvilt, blant annet ved oppfølging av rovviltnemndene

• samarbeidet med fylkeskommuner, kommuner og annen statlig forvaltning om utviklingsprosjekter, regionale planstrategier, fylkesplaner, kommuneplaner og andre strategiske næringsplaner

• arbeidet for å hindre gjengroing av kulturlandskap og nedbygging av dyrket jord gjennom dialog med kommunene og deltakelse i planprosesser

• fulgt opp vektleggingen av jordvernhensyn i plan- og bygningsloven overfor fylkeskommunen og kommunene

• samarbeidet med fylkeskommunene om deres rolle og oppgaver som regional utviklingsaktør på landbruks- og matområdet

• bidratt i fellesprosjektet for å styrke kommunene som førstelinje innen næringsutvikling

• innvilget bygdeutviklingsmidler til 647 utrednings- og tilretteleggingstiltak, som næringsutviklings- og mobiliseringsprosjekter på matområdet, reiseliv og opplevelsesproduksjon, Inn på tunet, kunnskapsbasert næringsutvikling, økologisk landbruk, skogbruk, bioenergi, praktikantordningen mv.

Miljøverndepartementet

Fylkesmannen har i all hovedsak forvaltet og iverksatt nasjonal politikk innenfor områdene: naturmangfold, forurensning, klima, naturressurser og plan på en god måte. Fylkesmannen har også bidratt godt til samordning på tvers av sektorer.

Fylkesmennene har i 2011:

• arbeidet med gjennomføring av verneplaner i tilknytning til utvidet skogvern og hatt en viktig rolle i forvaltning av verneområder, herunder utarbeidelse av forvaltningsplaner og oppfølging av ny forvaltningsordning for verneområder

• bidratt i arbeidet med opplæring og veiledning av kommunene knyttet til naturmangfoldloven

• bidratt i arbeidet med å gjennomføre statlig rovviltpolitikk og -forvaltning, blant annet gjennom å sikre bestander av bjørn, jerv, ulv, gaupe og kongeørn i tråd med etablerte bestandsmål i regionen, og ved å bidra til å minimere skader av rovvilt på husdyr og tamrein. Arbeidet er utført i tråd med føringer fra rovviltnemnda i den enkelte region og i tråd med føringer fra rovviltforliket fra 2011

• bidratt i arbeidet med å utrydde lakseparasitten Gyrodactylus salaris med tilhørende bevarings- og reetableringstiltak i aktuelle fylker

• utarbeidet faggrunnlag for og bidratt til å gjennomføre handlingsplaner for truede arter og utvalgte naturtyper, og bidratt i arbeidet med å bekjempe skadelige fremmede organismer

• hatt en viktig rolle i å tilrettelegge kunnskapsgrunnlag for naturmangfold, blant annet ved å bidra i arbeidet med kartlegging av naturmangfold i kommunene. Fylkesmannen har fordelt tilskudd og gitt faglig veiledning med fokus på kvalitetssikring og nasjonale standarder. Fylkesmannen har oppdatert og kvalitetssikret databaser som Naturbase, Rovbase, INON, Vanninfo og Hjorteviltregisteret

• formidlet nasjonal miljøpolitikk til sektormyndigheter og kommuner, og bidratt til samordning av statlige interesser i behandling av kommunale og fylkeskommunale planer

• i tråd med regjeringens politikk ført en streng praksis ved behandling av plansaker i strandsonen og fjellområder

• hatt fokus på universell utforming i tilknytning til planlegging, og veiledet kommunene om dette i arbeidet med kommuneplaner og reguleringsplaner

• ivaretatt rollen som forurensningsmyndighet, både mot næringsliv og kommunale virksomheter

• under vannforskriften koordinert det miljøfaglige arbeidet med karakterisering og vurdering av påvirkninger, tilstand og risiko, samt deltatt i det tverrsektorielle arbeidet i vannregion- og vannområdeutvalgene

• fortsatt arbeidet med å gjennomføre tiltaksplaner for forurensede sedimenter i de prioriterte fjordområdene og gjennomføre opprydding ved hundre utvalgte skipsverftlokaliteter

• hentet inn og kvalitetssikret miljødata, og formidlet miljøtilstand og utvikling på blant annet nettstedet miljøstatus.no i eget fylke og nettstedet norskeutslipp.no

• styrket arbeidet med klimaspørsmål i eget fylke og formidlet statlige forventninger til kommunene, formidlet klimainformasjon på eget nettsted og samordnet de regionale aktørenes arbeid på området

• gjennomført nasjonale og regionale tilsynsaksjoner for blant annet biloppsamlingsplasser, asfaltverk, næringsmiddelindustri og avfall i havner og risikobasert tilsyn hos andre virksomheter

Programkategori 01.20 Fellestjenester i regjeringskvartalet m.m.

Utgifter under programkategori 01.20 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.20 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for fellestjenestene i departementsfellesskapet. Felles administrative støttefunksjoner har stordriftsfordeler, blant annet ved bruk av standardiserte løsninger. Dette bidrar til kostnadseffektive tjenester for departementene og avlaster departementene slik at de kan konsentrere seg om primæroppgavene. I tillegg understøtter fellestjenestene samhandlingen på tvers av departementsområdene.

Departementenes servicesenter er leverandør av tjenestene og sikkerheten forbundet med tjenestene.

Utfordringer og utviklingstrekk

Flere av bygningene i regjeringskvartalet ble sterkt skadet i angrepet 22. juli 2011. Som følge av skadene i regjeringskvartalet har flere av departementene flyttet til nye midlertidige lokaler. Dette gir endrede premisser for driften av fellestjenester og for sikkerhetsarbeidet. Det er behov for mer moderne sikkerhetssystemer og økt bemanning innen vakthold og sikringstjenester. Lov om vaktvirksomhet er endret med strengere krav til tjenestene.

Det er gjennomført en rekke tekniske tiltak for å bedre IKT-sikkerheten og et styringssystem for informasjonssikkerhet skal settes i verk i løpet av 2012. Utfordringen er å videreføre og videreutvikle sikre IKT-løsninger i takt med behovene. IKT-løsningene må både tilfredsstille kravene til sikkerhet og funksjonalitet.

Offentligheten skal ha tilgang til oppdatert informasjon. Departementenes hjemmeside regjeringen.no skal være hovedkanalen for nettbasert kommunikasjon mellom regjeringen, departementene og Statsministerens kontor og befolkningen.

Mål og strategier

Hovedmålene er:

• kostnadseffektive fellestjenester med god kvalitet og sikkerhet

• godt vakthold og sikring for departementene og ansatte i Departementenes servicesenter

• god IKT-sikkerhet i departementsfellesskapet

• IKT-løsninger i departementene og Statsministerens kontor som understøtter effektiv samhandling

• oppdatert informasjon fra regjeringen til befolkningen på nettstedet regjeringen.no

• miljøvennlig drift av departementene og Statsministerens kontor

Strategiene for å oppnå målene er:

• stordrift og standardiserte løsninger

• prosjektering av ny sikker IKT-løsning for departementene og Statsministerens kontor

• utnytte ny teknologi i utvikling av tjenester

• legge til rette for effektiv oppgaveløsning og samhandling mellom departementene

• god kommunikasjon mellom Departementenes servicesenter og departementene og Statsministerens kontor

Programkategori 01.30 Partistøtte

Programkategori 01.33 Samiske formål

Utgifter under programkategori 01.33 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.33 fordelt på kapitler

Innledning

Regjeringens mål er å legge til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Staten Norge er opprinnelig etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og begge folk har den samme retten til å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.

Grunnloven pgf. 110a og sameloven er de nasjonale rettsgrunnlagene for samepolitikken. Det politiske grunnlaget for samepolitikken framgår av St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken. Det følger av ILO-konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater at regjeringen har en plikt til å konsultere samene i saker som kan få direkte betydning for dem. Det er statens ansvar å sikre at samiske hensyn blir ivaretatt, og Sametinget må ha reell innflytelse på områder som er viktige for det samiske samfunnet.

Sameloven fastsetter at Sametinget skal arbeide for vern og videreutvikling av samiske språk i Norge. Staten har også, gjennom Grunnloven pgf. 110a, et overordnet ansvar for å verne og styrke de samiske språkene. Samtidig legger staten til grunn at kommuner og fylkeskommuner på eget initiativ også følger opp de aktuelle nasjonale rettsreglene og de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene som Norge har overfor samene som urfolk. Alle offentlige virksomheter har blant annet et ansvar for å ta hensyn til samiske språkbrukere innenfor sitt arbeidsområde.

Utfordringer og utviklingstrekk

Rettighetsutvikling, institusjonsbygging og formalisering av dialogen mellom myndighetene og samene har lenge stått sentralt i samepolitikken. Det er etablert lover, regelverk og ordninger for å styrke samisk språk, kultur og nærings- og samfunnsliv. Samepolitikken vil bygges videre på de institusjonelle og rettslige rammene som er lagt. I den videre politikkutformingen vil det likevel bli rettet mer oppmerksomhet mot «hverdagspolitikken», altså hvordan samepolitiske målsettinger og etablerte rettigheter kommer til praktisk uttrykk i velferdsstaten. Det er fortsatt en utfordring å få til et likeverdig tjenestetilbud til samiske brukere innenfor flere ordninger.

Samisk identitet og diskriminering

Forskning viser at mange samer har opplevd mobbing og diskriminering, og at det for noen har ført til negative helseeffekter. Det har også vært et negativt debattklima omkring samiske saker i Nord-Norge i 2011. Et eksempel på dette er debatten som pågikk om innlemming av Tromsø i forvaltningsområdet for samisk språk. I kjølvannet av denne debatten har det blitt rapportert om flere tilfeller av mobbing og hets av samiske barn. Flere internasjonale overvåkningsorganer, som Rasediskrimineringskomiteen og FNs menneskerettighetskomité, har også uttrykt bekymring over fiendtlige ytringer mot samer i norske medier.

Samtidig ser vi at flere og flere barn vokser opp med en selvfølgelig samisk identitet, og at det samiske har blitt en mer synlig del av det offisielle Norge. Satsing på synliggjøring av samiske språk og samiske institusjoner er viktig for å bekrefte og støtte samisk identitet og tilstedeværelse. Samiske kulturhus og språksentre kan være betydningsfulle både for samiske områder og enkeltindivider.

Myndighetene ser tiltak mot diskriminering og rasisme rettet mot både samer, nasjonale minoriteter og innvandrergrupper i sammenheng. Diskrimineringsloven og diskrimineringsombudsloven er viktige instrumenter for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering av samer. Diskriminering av samer omfattes av Likestillings- og diskrimineringsombudets ansvarsområde.

Samiske språk

Situasjonen for samiske språk er kritisk i mange områder. På UNESCOs røde liste over truede språk er nordsamisk klassifisert som et truet språk, mens sør- og lulesamisk er klassifisert som alvorlig truede språk. Stadig flere offentlige virksomheter har nå tilpasset sitt tilbud til samiskspråklige brukere og den samiske befolkningen generelt. Undersøkelser viser likevel at samisk språk- og kulturkompetanse i offentlige organer er mangelfull. Dette må fortsatt vies oppmerksomhet.

Faglig analysegruppe for samisk statistikk legger hvert år fram rapporten Samiske tall forteller. Samiske tall forteller 4 – Kommentert samisk statistikk 2011 orienterer blant annet om utviklingen på skole-, barnehage- og språkområdet. Det vises til at antallet elever med nordsamisk som andrespråk har gått ned med 40 pst. siden 2006. Antallet elever med samisk i fagkretsen er samlet sett ikke stort. I skoleåret 2011–2012 var antallet 2153 elever. Av disse hadde 1987 elever opplæring i nordsamisk, 94 elever opplæring i sørsamisk og 72 elever opplæring i lulesamisk. Faglig analysegruppe framhever den kraftige nedgangen i antall elever i grunnskolen som velger samisk som andrespråk som en tydelig og alvorlig tendens i 2011.

I en språkundersøkelse framlagt av Nordlandsforskning i juni 2012 kommer det fram at 2 av 5 nordsamer mener de kan språket sitt «veldig godt». Dette gjelder særlig de eldre og de yngre aldersgruppene. Når det gjelder lulesamisk og sørsamisk viser undersøkelsen at flere unge forstår disse språkene bedre enn hva som er tilfellet for foreldregenerasjonen. Undersøkelsen viser videre at innsats fra ildsjeler, organisasjoner og foreninger synes å ha hatt en svært stor betydning for arbeidet med samiske språk og språklig revitalisering. Dette gjelder spesielt i områder utenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Den offentlige innsatsen for samiske språk i ulike kommuner varierer mye, også innenfor forvaltningsområdet. Undersøkelsen viser at språkarbeidet har hatt best utviklingsmuligheter der kommunene og et relativt samlet samisk miljø har samarbeidet om et felles mål.

Flyttemønstre

De siste årene har vi sett en utvikling med fraflytting og befolkningsnedgang i en rekke samiske områder. Norsk institutt for by- og regionforskning og Senter for samisk helseforskning ved Universitetet i Tromsø la i desember 2011 fram rapporten Flytting til byer fra distriktsområder med samisk bosetting. Ifølge rapporten har nesten fire av ti personer forlatt samiske distrikter og blitt byborgere. Flest kvinner flytter og størstedelen av flyttingen til by har foregått fra kommunene i Vest-Finnmark. Det har vist seg at flere fra de samiske områdene nå flytter til Tromsø enn til Oslo. Nye tall tilsier at det kan bo 65–70 pst. flere samer i Tromsø enn i Oslo. Endringer i flyttemønsteret blant samer vil by på nye utfordringer – for den enkelte som flytter til en stor by og også for bykommunene, som vil få et større ansvar for å imøtekomme den samiske befolkningen. I mange bykommuner mangler det arenaer for utøvelse av samisk språk og kultur, og dette kan være utfordrende for samer som både ønsker og kan ha krav på slike tilbud.

Det er samtidig tendenser til at enkeltpersoner flytter tilbake til hjemplassen sin etter endt utdanning og bygger opp arbeidsplasser, ofte i nye næringer. Dette er en utvikling det er verdt å støtte opp om. Det kan være behov for tiltak både for å unngå fraflytting og for å møte eventuelle behov blant samer i byene. I forbindelse med departementets gjennomgang av samelovens språkregler vil det blant annet bli vurdert om språkreglene bør tilpasses samiske språkbrukere i byer og tettsteder. I tradisjonelle samiske områder er det blant annet satt i gang tiltak for næringsutvikling, som verdiskapningsprogrammet for næringskombinasjoner i samiske strøk og Sametingets næringspolitiske virkemidler.

Mål og strategier

En helhetlig samepolitikk – nasjonalt og internasjonalt

Arbeidet med samiske og samiskrelaterte spørsmål skjer i dag innenfor rammen av målsettingen om en helhetlig samepolitikk. Samene er selv, gjennom Sametinget, samiske institusjoner og organisasjoner, medspillere og premissleverandører.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har det overordnede samordningsansvaret for statlig samepolitikk. Fagdepartementene har ansvar for å ta initiativ til og gjennomføre samepolitikken innenfor sine sektorer (sektoransvarsprinsippet).

I utviklingen av en helhetlig samepolitikk er det viktig å se samiske spørsmål i et felles nordisk perspektiv, med utvikling og etablering av fellestiltak og samarbeid på tvers av landegrensene. Ministrene med ansvar for samiske saker i Norge, Finland og Sverige, og sametingspresidentene i de respektive land, har etablert et fast samarbeid for regelmessig drøfting og behandling av samiske spørsmål. Samarbeidet har uformell, men nær tilknytning til Nordisk ministerråd.

Urfolksdimensjonen er ett av syv satsingsområder i Regjeringens nordområdestrategi (2006). Nordområdepolitikken skal trygge urfolkenes livsgrunnlag, kultur og næringer i nordområdene. Det skal legges til rette for urfolks deltakelse i beslutningsprosesser, så de skal kunne nyttiggjøre seg de muligheter framtidig utvikling i nord kan gi. Felleserklæring av 2010, om styrking av det grensenære samarbeidet mellom Norge og Russland, prioriterer styrking av urfolkskontakter, revitalisering og bevaring av urfolkenes tradisjonelle kultur og næringsveier, og trygging av urfolks livskvalitet. I 2011 fremmet regjeringen Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene.Visjon og virkemidler. Stortingsmeldingen omhandler sentrale utviklingstrekk i nordområdene og meisler ut 15 overordnede strategiske prioriteringer framover. Nordområdepolitikken skal fortsatt bidra til å trygge urfolks kultur og livsgrunnlag.

Samisk deltakelse i beslutningsprosesser

Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, fastsatt i mai 2005, forplikter regjeringen, departementer, direktorater og andre statlige virksomheter til å konsultere Sametinget, og eventuelt øvrige samiske interesser, så tidlig som mulig når det overveies å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser direkte. Formålet med konsultasjonsprosedyrene er å søke å oppnå enighet mellom statlige myndigheter og Sametinget i slike saker.

Erfaringene har de siste årene vist at prosedyrene har virket relasjonsbyggende mellom Sametinget og de ulike statlige myndighetene som konsulterer Sametinget. De fleste konsultasjonene resulterer i enighet mellom partene. Prosedyrene har også lagt et grunnlag for mer jevnlig kontakt mellom statlige myndigheter og Sametinget og bidratt til mer kunnskap og forståelse for samiske forhold i statsforvaltningen. Det vises til den nylig framlagte stortingsmeldingen om Sametingets virksomhet i 2011 for mer utfyllende informasjon om gjennomførte konsultasjonsprosesser, blant annet i hvilke saker det er oppnådd enighet og ikke.

Økt kunnskap om samer og grunnlaget for samepolitikken

Økt kunnskap om samer og samiske forhold er av stor betydning for å motvirke diskriminering, fiendtlige ytringer og negative holdninger overfor samer. Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter arbeider for å øke kunnskapen om urfolks menneskerettigheter. Internasjonalt reindriftssenter og Samiske veivisere utfører også informasjonsarbeid om samiske forhold.

I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken framheves også betydningen av å bringe fram kunnskap om samiske forhold som grunnlag for gjennomføring av samepolitikken. Forskning om samiske forhold skal bidra til å styrke, bevare og utvikle samisk språk, kultur, nærings- og samfunnsliv, jf. St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning.

Det er utfordrende for samiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, kompetansemiljøer, næringslivet og offentlige myndigheter å framskaffe relevant kunnskap om det samiske samfunnet. Dokumentasjon og integrering av samisk tradisjonskunnskap hører også hjemme i dette kunnskapsgrunnlaget, som viktig kompetanse og et supplement til tradisjonell akademisk forskning. Samisk forskning har lange tradisjoner for kontakt og samarbeid med internasjonale miljøer som driver med urfolks- og/eller minoritetsrelatert forskning. Dette gir fortrinn for denne forskningen i et nordisk- og nordområdeperspektiv.

Kunnskap om velgernes adferd ved sametingsvalg, og hvordan valgordningen virker i praksis, vil være et viktig utgangspunkt når Sametinget og statlige myndigheter skal vurdere framtidige endringer i valgordningen for Sametinget. Departementet og Sametinget tar sikte på å samarbeide om finansiering av valgforskning på sametingsvalget i 2013, jf. omtale under kap. 1500, post 22 Forskning. Et treårig valgforskningsprogram på sametingsvalget i 2009 ble ferdigstilt i 2011. Funnene kan tyde på at endringene i valgordningen fra 2009 førte til nedgang i valgdeltakelsen i kommuner med færre enn 30 personer innført i Sametingets valgmanntall, altså kommuner der sametingsvelgerne bare kan avgi forhåndsstemme. Departementet vil undersøke utviklingen i valgdeltakelsen i disse kommunene også ved sametingsvalget i 2013.

Styrking av samiske språk og samisk kultur

Regjeringens overordnede mål for arbeidet med samiske språk er at de samiske språkene nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk skal utvikles og være levende språk også i framtiden. Regjeringen har, gjennom St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken og gjennom Handlingsplan for samiske språk, påtatt seg ansvar for å sikre utviklingen av de samiske språkene. Innsatsen for de samiske språkene styrkes på ulike samfunnsområder, særlig innenfor opplæring og utdanning, offentlig tjeneste- og omsorgsyting og bruk og synliggjøring av samiske språk i offentlig sammenheng. For østsamisk og pitesamisk språk vil innsatsen dreie seg om grenseoverskridende prosjekter, som tar utgangspunkt i språkenes faktiske situasjon.

I Handlingsplan for samiske språk legges grunnlaget for en bred og langsiktig innsats, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Handlingsplanen ble presentert i 2009, og den har en virketid på 5 år. Sametinget og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet koordinerer oppfølgingen av handlingsplanen.

På bakgrunn av evalueringen av samelovens språkregler fra 2007, og at forvaltningsområdet for samelovens språkregler er utvidet til å omfatte lulesamisk og sørsamisk språkområde, har departementet satt i gang en gjennomgang av samelovens språkregler. Som ledd i gjennomgangen vil departementet blant annet vurdere mulighetene for språkregler som er spesielt tilpasset større tettsteder og byer. Departementet tar sikte på å ferdigstille gjennomgangen av samelovens språkregler høsten 2012. Det vil bli tatt stilling til et eventuelt behov for revisjon av samelovens språkregler etter at gjennomgangen er ferdig.

Departementet arbeider med å legge til rette for samisk i IKT-sammenheng. Målet er at alle offentlige registre skal kunne registrere samiske bokstaver korrekt og at utvekslingen av data mellom registrene skal fungere. Som ledd i dette arbeidet er det vedtatt en rekke nye obligatoriske IKT-standarder for offentlig sektor.

Arbeidet med å styrke de samiske språkene vil kreve langsiktig innsats. Kombinasjonen av regelverk, som gir den enkelte rett til bruk av samisk overfor offentlige myndigheter, økt status for de samiske språkene og målrettede tiltak har bidratt til at vi nå ser en mer positiv utvikling av de samiske språkene på mange samfunnsområder. Interessen for samiskkurs for voksne, og for å ta høyere utdanning i de samiske språkene, har også økt betraktelig.

Erfaring har vist at ett av de viktigste virkemidlene for å få til systematisk språkarbeid i en kommune er innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk. «Tospråklighetsmidlene» er det mest sentrale økonomiske virkemidlet for at kommunene og fylkeskommunene i forvaltningsområdet for samisk språk skal kunne sikre et tospråklig tjenestetilbud. Siden 2006 har Tysfjord, Snåsa og Lavangen kommune blitt innlemmet i forvaltningsområdet. Forvaltningsområdet vil fra 2013 også omfatte Røyrvik kommune.

Regjeringen ønsker, som en del av Kulturløftet, å ha en særskilt satsing på samiske kultur- og språktiltak i perioden 2013 til 2017. Det foreslås derfor satt av en total ramme på 50 mill. kroner til formålet over fem år. I 2013 vil bevilgningen til samiske kultur- og språktiltak utgjøre 10 mill. kroner. Midlene tildeles og forvaltes av Sametinget, jf. omtale under kap. 1533, post 50 Sametinget.

Et godt møte med offentlige tjenester for samiske brukere

I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken er det signalisert at oppmerksomheten skal rettes mot den nevnte «hverdagspolitikken».

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil arbeide for å bedre samiske brukeres møte med offentlig forvaltning og tjenesteyting. Hensynet til samiske og samisktalende brukere skal som hovedregel integreres i det ordinære offentlige tjenestetilbudet. Dette betyr at ordninger som berører både samer og befolkningen for øvrig, bør ivaretas av ordinære velferdsordninger og forvaltningsorganer.

Fylkesmannen i Nordland har over flere år opparbeidet seg erfaringer knyttet til sin veiledningsrolle overfor kommuner med samiske brukere. Fylkesmannen i Nordland igangsatte i 2011 et pilotprosjekt hvor målet bl.a. er å få mer kunnskap om samiske saker i kommuner med samisk befolkning. Pilotprosjektet skal i første omgang avgrenses til barn og unges oppvekstvilkår, samisk språk, helse- og sosialtilbud og reindrift og arealpolitikk. Prosjektet finansieres av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

KS, Sametinget, Kommunal- og regionaldepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har etablert et samarbeid hvor målsettingen blant annet er å kartlegge kommunesektorens utfordringer med å gi likeverdige tjenester til den samiske befolkningen. På oppdrag fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet utarbeidet NORUT Alta våren 2012 rapporten Kartlegging av samisk perspektiv i kommunesektoren. Ifølge rapporten har et utvalg kommuner blant annet skissert følgende utfordringer: kostnader knyttet til å være tospråklig kommune, mangel på personell med samisk språk og kulturkompetanse, uklarhet angående finansieringsansvar, negative holdninger og liten kunnskap, og mangel på rutiner som ivaretar samiske hensyn. Rapporten vil være et viktig drøftingsgrunnlag i det videre samarbeidet mellom KS, Sametinget, Kommunal- og regionaldepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

De siste årene har det vært et mål å styrke samiske språk ved å legge til rette for økt bruk av samisk i det offentlige rom og å øke mengden av offentlig informasjon på samisk. Difi-rapporten Samisk informasjon på statlige nettsider – statuskartlegging fra 2012 viser at en del statlige virksomheter har svært gode og omfattende samiske nettsider. Utviklingen går altså i riktig retning, men det trengs fortsatt innsats på dette området.

Et næringsliv og ressursgrunnlag som ivaretar hensynet til samisk kultur og levemåte i samiske områder

Det rettslige vernet av samisk kultur omfatter både ideelle kulturuttrykk, som språk, religion og kunst, og de materielle forutsetningene for den totale samiske kulturutøvelsen (naturgrunnlaget for samisk kultur). Primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske er sentrale elementer i dette materielle grunnlaget. Sentralt står også kombinasjoner av primærnæringene og andre tradisjonelle samiske næringer, som duodji (samisk husflid) og utmarksnæringer. Nye næringer er dessuten en viktig faktor for sysselsetting og bosetting i samiske områder.

Samerettsutvalget II har utredet spørsmål omkring retten til, og disponeringen og bruken av, land og vann i tradisjonelle samiske områder fra Troms i nord til Hedmark i sør (NOU 2007: 13). Enkelte av utvalgets forslag berører også Finnmark. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets arbeid med forslagene fra Samerettsutvalget II er i gang, og det legges opp til en bred informasjons- og høringsprosess. Kontakt med KS, berørte fylkeskommuner og kommuner, Sametinget og nærings- og interesseorganisasjoner står sentralt.

Forhandlinger om en nordisk samekonvensjon startet opp i mars 2011, og det skal gjennomføres tre møter i året. Forhandlingene foregår mellom delegasjoner fra Finland, Norge og Sverige.

Tildelinger over andre departementers budsjetter

Det bevilges midler til samiske formål over flere departementers budsjetter. Publikasjonen Bevilgninger til samiske formål i statsbudsjettet 2013 gir en samlet framstilling av samiske formål i budsjettforslaget for 2013. Publikasjonen er blant annet tilgjengelig på Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets internettsider, www.regjeringen.no.

Prográmmakategoriija 01.33 Sámi ulbmilat

Golut programkategoriijas 01.33 juhkkojuvvon kapihttaliidda

Boađut prográmmakategoriijas 01.33 juhkkojuvvon kapihttaliidda

Álgosánit

Ráđđehusa ulbmil lea láhčit nu, ahte sámit sáhttet sihkkarastit ja ovddidit gielaset, kultuvrraset ja servodateallimeaset. Norgga riika lea vuođđuduvvon guovtti álbmoga eatnamiidda, namalassii sámiid ja dážaid, ja goappašiid álbmogiin lea vuoigatvuohta ovddidit kultuvrraset ja gielaset.

Vuođđolága paragráfa 110a ja sámeláhka leat sámepolitihka riikkalaš riektevuođut. Sámepolitihka politihkalaš vuođđu boahtá ovdan Stuorradiggedieđáhusas nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka. ILO-konvenšuvnnas nr. 169 Álgoálbmogiid ja čeardaálbmogiid birra iehčanas stáhtain čuovvu ahte ráđđehusas lea geatnegasvuohta ráđđádallat sámiiguin áššiin mat njuolga gusket sámiide. Stáhta ovddasvástádus lea sihkkarastit ahte sámiid beroštumit váldojuvvojit vuhtii, ja Sámedikkis ferte leat duohta vejolašvuohta váikkuhit surggiide mat leat dehálaččat sámi servodahkii.

Sámeláhka mearrida ahte Sámediggi galgá bargat dan badjelii, ahte sámegielat gáhttejuvvojit ja ovddiduvvojit Norggas. Stáhtas lea maid, Vuođđolága paragráfa 110a vuođul, bajimuš ovddasvástádussan gáhttet ja nannet sámegielaid. Seammás stáhta bidjá vuođđunis ahte gielddat ja fylkkagielddat iežaset álggan čuovvolit daid riikkalaš riektenjuolggadusaid ja riikkaidgaskasaš olmmošvuoigatvuođageatnegasvuođaid mat Norggas leat sámiid ektui sin álgoálbmotdilis. Buot almmolaš doaimmain lea ee. ovddasvástádussan váldit vuhtii sámegielaid geavaheaddjiid iežaset doaibmasurggiin.

Hástalusat ja ovdánanmearkkat

Vuoigatvuođaovddideapmi, ásahushuksen ja sámiid ja eiseválddiid gulahallama formaliseren leat guhká leamaš sámepolitihka guovdilis áššit. Lágat, njuolggadusčoahkit ja ortnegat leat ásahuvvon nannen dihtii sámegielaid, sámi kultuvrra ja sámi ealáhus- ja servodateallima. Sámepolitihkka galgá dás maŋás huksejuvvot dan ásahuslaš ja lágalaš vuđđui mii lea mearriduvvon. Joatkevaš politihka hábmemis dattetge eambbo čalmmustahttojuvvo «beaivválaš politihkka», namalassii mo sámepolitihkalaš ulbmilat ja ásahuvvon vuoigatvuođat geavatlaččat bohtet oidnosii buorredillestáhtas. Hástalus lea ain oaččuhit áigái ovttadássásaš bálvalusfálaldagaid sámi geavaheaddjiide máŋgga ortnega siskkobealde.

Sámi identitehta ja vealaheapmi

Dutkan duođašta ahte ollu sámit leat vásihan givssideami ja vealaheami, ja ahte muhtumiid dearvvasvuhtii dat lea bahás čuohcán. Negatiiva divaštallanguottutge leat leamaš sámi áššiide Davvi-Norggas jagi 2011. Dakkár divaštallamis okta ovdamearka lea dat mii dáhpáhuvai go sáhka lei das, galgágo Romssa gávpot searvat oassin sámegiela hálddašanguvlui. Dan divaštallama maŋŋá leat boahtán dieđut das, ahte sámi mánát leat givssiduvvon ja cielahuvvon. Máŋga riikkaidgaskasaš gozihanorgána, nugo Nállevealahuslávdegoddi ja ONa olmmošvuoigatvuođalávdegoddi, leat maid dovddahan vuorjašuvvama go dakkár vaššivuođa dovddaheamit leat leamaš sámiide Norgga mediain.

Seammás mii oaidnit ahte eanet ja eanet mánát bajásšaddet lunddolaš sámi identitehtain, ja ahte sápmelašvuohta lea boahtán eambbo oidnosii Norgga almmolašvuođas. Áŋgiruššamat buktit sámegielaid ja sámi ásahusaid oidnosii leat maid dehálaččat sámi identitehta ja gávdnoma nannemii ja doarjumii. Sámi kulturvisttit ja giellaguovddážat sáhttet leat mávssolaččat sihke sámi guovlluide ja bođu olbmuide.

Eiseválddiid mielas dakkár doaibmabijut gullet oktii mat vuosttildit vealáheami ja rasismma sámiid, riikkalaš unnitloguid ja sisafárrejeaddjiid vuostá. Vealahusláhka ja vealahusáittardeaddjiláhka leat dehálaš neavvut mat galget ovddidit ovttadássásašvuođa ja eastadit ahte sámit vealahuvvojit čeardan. Sámi vealaheapmi gullá Dásseárvo- ja vealahusáittardeaddji ovddasvástádussuorgái.

Sámi gielat

Sámegiella lea bahás dilis máŋgga guovllus. UNESCO rukses listu mas leat áitojuvvon gielat, luohkkáda davvisámegiela áitojuvvon giellan, ja oarjilsámegiella ja julevsámegiella leat luohkkáduvvon erenoamáš áitojuvvon giellan. Dađistaga eanet almmolaš doaimmahusat leat heivehan iežaset fálaldagaid sámegielagiidda ja sámi álbmogii oppalohkái. Iskkadeamit čájehit dattetge ahte almmolaš orgánain lea váilevaš máhttu sámegielaid ja sámi kultuvrra birra. Danne lea dárbu ain bargat vai dilli buorrána.

Sámi statistihka guorahallanjoavku almmuha juohke jagi raportta Sámi logut muitalit. Sámi logut muitalit 4 – Čielggaduvvon sámi statistihkka 2011 čuvge ee. mo ovdáneapmi lea skuvla-, mánáidgárde- ja giellasuorggis. Das čájehuvvo ahte daid oahppiid lohku geain davvisámegiella lei nubbegiella, lea njiedjan 40 proseanttain jagi 2006 rájis. Oppalohkái daid oahppiid lohku geain sámegiella lea fágan, ii leat stuoris. Skuvlajagi 2011–2012 daid oahppiid lohku lei 2153. Sis 1987 oahppis lei davvisámegiela oahpahus, 94 oahppis lei oarjilsámegiela oahpahus ja 72 oahppis lei julevsámegiela oahpahus. Fágalaš guorahallanjoavku deattuha dan stuorra maŋásmannama mii lea leamaš vuođđoskuvlla oahppiid logus, geat válljejit sámegiela nubbegiellan, go dat lea čielga ja duođalaš sodju jagi 2011.

Giellaiskkadeamis maid Nordlándadutkan almmuhii geassemánus jagi 2012, boahtá ovdan ahte guovttis viđa davvisápmelaččas oaivvildit iežaset máhttit gielaset «hirbmat bures». Dát guoská erenoamážit boarrásat geardái ja nuoramus geardái. Julevsámegiela ja oarjilsámegiela dáfus oidno iskkadeamis ahte eanet nuorat áddejit dáid gielaid go vánhenbuolva. Iskkadeapmi čájeha vel dange, ahte áŋgiris ovddasmanniin, organisašuvnnain ja servviin lea leamaš stuorra mearkkašupmi dannego leat bargan ovddidit sámegielaid ja ealáskahttit daid. Nu lea dilli leamaš erenoamážit sámegielaid hálddašanguovllu olggobeallásaš guovlluin. Sierranas gielddain almmolaš rahčamušat ovddidit sámegielaid rievddaldit ollu, maiddái hálddašanguovllusge. Iskkadeapmi duođašta ahte giellabargu lea buoremusat lihkostuvvan dain guovlluin main gielddat ja sámit viehka ovttamielalaččat leat bargan ovttasráđiid ollašuhttin dihtii oktasaš ulbmila.

Fárrenminstarat

Maŋimuš jagiid mii leat oaidnán dakkár nuppástuvvama, ahte arvat sámi guovlluin olbmot leat fárren eret ja olmmošlohku lea njiedjan. Norgga gávpot- ja guovlodutkama instituhtta ja Sámi dearvvasvuođadutkama guovddáš Romssa universitehtas almmuhii juovlamánus 2011 raportta man namma lea dárogillii Flytting til byer fra distriktsområder med samisk bosetting. Raporta muitala ahte measta njealjis lohkásis leat guođđán sámi guovlluid ja ásaiduvvan gávpogiidda. Eanemusat fárrejit nissonolbmot, ja eatnašat sis guđet fárrejit gávpogiidda, fárrejit Oarje-Finnmárkku suohkaniin. Čájehuvvo ahte sámi guovlluin dál eanebut fárrejit Romssa gávpogii go Osloi. Ođđa logut buvttihit ahte sáhttet leat 65–70 proseantta eanet sámit Romssa gávpogis go Oslos. Sámiid nuppástuvvan fárrenminsttar dagaha ođđa hástalusaid – sihke sutnje gii fárre stuorra gávpogii ja gávpotgildiige, mas ovddasvástádus stuorru dannego galgá nagadit bálvalit sámi ássiid. Dattetge váilot ollu gávpotsuohkaniin joregat mat leat sámegiela ja sámi kultuvrra várás, ja dát sáhttá leat hástalussan sámiide geat háliidit dakkár fálaldagaid ja geain sáhttá leat vuoigatvuohta gáibidit dakkáriid.

Seammás orru leamen nu, ahte bođu olbmot fárrejit ruovttoluotta iežaset ruovttubáikái oahpu váldima maŋŋá ja álggahit bargosajiid, dávjá ođđa ealáhusain. Dán ovdáneami gánnáha doarjut. Doaibmabijut dárbbašuvvošedje sihke eretfárrema garvima dihtii ja ollašuhttin dihtii daid sámiid vejolaš dárbbuid guđet ásset gávpogiin. Go departemeanta ođđasis geahčada sámelága giellanjuolggadusaid, de áigu maiddái árvvoštallat berrejitgo giellanjuolggadusat heivehuvvot gávpogiid ja čoahkkebáikkiid sámegielagiidda. Árbevirolaš sámi guovlluin leat ee. álggahuvvon doaibmabijut mat galget ovddidit ealáhusaid, nugo omd. sámi guovlluid lotnolasealáhusaid árvoháhkanprográmma ja Sámedikki ealáhuspolitihkalaš váikkuhangaskaoamit.

Ulbmilat ja strategiijat

Ollislaš sámepolitihkka – riikkalaš ja riikkaidgaskasaš

Bargu sámi ja sámiide guoskevaš áššiiguin čađahuvvo odne dan ulbmila rámaid sikkobealde, ahte galgá leat ollislaš sámepolitihkka. Sámit leat ieža, sihke Sámedikkis, sámi ásahusain ja organisašuvnnain, ovttasdoaibmit ja eaktudeaddjit.

Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanttas lea bajimuš ovddasvástádus oktiiheivehit stáhta sámepolitihka. Fágadepartemeanttaid ovddasvástádus lea dahkat álgagiid ja čađahit sámepolitihka iežaset surggiin (suorgeovddasvástádusprinsihppa).

Go ollislaš sámepolitihkka ovddiduvvo, de lea dehálaš geahčadit sámi áššiid oktasaš davviriikkalaš perspektiivvas, masa gullet oktasaš doaibmabijuid álggaheapmi ja čađaheapmi ja ovttasbargu riikkarájáid rastá. Ministarat geain lea ovddasvástádus sámi áššiin Norggas, Suomas ja Ruoŧas, ja dáid riikkaid sámediggepresideanttat, leat vuođđudan bissovaš ovttasbarggu, mas sii jeavddalaččat divaštallet ja gieđahallet sámi áššiid. Ovttasbargu lea eahpeformála, muhto lahkalagaid Davviriikkaid ministtarráđiin.

Álgoálbmotviidodat lea okta čieža áŋgiruššansuorggis Ráđđehusa davviguovlostrategiijas (2006). Davviguovlopolitihkka galgá seailluhit álgoálbmogiid eallinvuođu, kultuvrra ja ealáhusaid davviguovlluin. Álgoálbmogiidda galgá dilli láhččojuvvot nu, ahte sii besset searvat mearridanproseassaide, vai sáhttet alcceseaset ávkin geavahit daid vejolašvuođaid maid boahttevaš ovdáneamit davvin sáhttet buktit. Jagi 2010 oktasaš julggaštus, ahte Norgga ja Ruošša gaskasaš rádjaguovlluid ovttasbargu galgá buoriduvvot, vuoruha álgoálbmogiid oktavuođaid nanusmuvvama, álgoálbmogiid árbevirolaš kultuvrra ja ealáhusaid ealáskahttima ja seailluheami, ja álgoálbmogiid buori eallima sihkkarastima. Jagi 2011 ráđđehus ovddidii Dieđ.Sd. 7 (2011–2012) Davviguovllut. Višuvdna ja váikkuhangaskaoamit. Stuorradiggedieđáhusas gieđahallet davviguovlluid guovdilis ovdánanmearkkaid ja ráhkadit 15 bajimuš strategalaš vuoruhusa boahtteáigái. Davviguovlopolitihkka galgá ain veahkkin sihkkarastit álgoálbmogiid kultuvrra ja eallinvuođu.

Sámiid searvan mearridanproseassaide

Stáhtalaš eiseválddiid ja Sámedikki gaskasaš ráđđádallamiid vuogit, mat mearriduvvojedje miessemánus 2005, geatnegahttet ráđđehusa, departemeanttaid, direktoráhtaid ja eará stáhtalaš doaimmahusaid gulaskuddat Sámedikkiin, ja vejolaččat earáge sámi beroštusaiguin, nu árrat go vejolaš go lea sáhka ráhkadit ođđa lágaid dahje álggahit doaibmabijuid mat sáhttet njuolga váikkuhit sámi beroštumiide. Ráđđádallanvugiid ulbmil lea ahte stáhtalaš eiseválddit ja Sámediggi galget soahpat gulaskuddanáššiin.

Maŋimuš jagiid vásáhusat duođaštit ahte ráđđádallanvuogit leat ovddidan Sámedikki ja sierranas stáhtalaš eiseválddiid gaskavuođaid. Eanaš gulaskuddamat loahpahuvvojit ovttamielalašvuođain. Ráđđádallanvuogit leat maid dakkár vuođu dahkan, ahte stáhtalaš eiseválddiid ja Sámedikki jeavddalaš oktavuohta lea lassánan, ja váikkuhan dasa ahte stáhtahálddahusas lea buorránan sámi dilálašvuođain máhttu ja áddejupmi. Dás čujuhuvvo stuorradiggedieđáhussii mii ovddiduvvui gieskat Sámedikki doaimma birra jagi 2011, go das leat eanet dieđut čađahuvvon ráđđádallanproseassaid birra, ee. das makkár áššiin lea leamaš ovttamielalašvuohta ja makkár áššiin lea leamaš sierramielalašvuohta.

Buoret máhttu sámiid birra ja sámepolitihka vuođđu

Buoret máhttu sámiid birra ja sámi dilálašvuođaid birra lea dehálaš go áigumuš lea vuostálastit vealaheami, vaššás dovddahemiid ja heajos guottuid sámiid vuostá. Gáldu – Álgoálbmotvuoigatvuođaid gelbbolašvuođaguovddáš viggá bargguinis buoridit olbmuid máhtuid álgoálbmogiid vuoigatvuođaid birra. Riikkaidgaskasaš boazodoalloguovddáš ja Sámi ofelaččat čađahit maid diehtojuohkinbarggu sámi dilálašvuođaid birra.

Sd.dieđáhusas nr. 28 (2007–2008) Sámepolithkka deattuhuvvo maid dehálažžan háhkat dieđuid sámi dilálašvuođaid birra vuođđun sámepolitihka čađaheapmái. Sámi dilálašvuođaid dutkan galgá maid veahkkin nannet, bisuhit ja ovddidit sámegielaid, sámi kultuvrra, sámi ealáhus- ja servodateallima, gč. Sd.dieđáhusa nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning.

Hástaleaddji bargu lea sámi dutkan- ja oahpahusásahusaide, máhttobirrasiidda, ealáhusaide ja almmolaš eiseválddiide háhkat áššáigullevaš dieđuid sámi servodaga birra. Sámi árbedieđu duođašteapmi ja atnui váldin gullá maid dán máhttovuđđui, go dat lea dehálaš máhttu ja lassediehtu árbevirolaš akademalaš dutkamii. Sámi dutkamis leat guhkes árbevierut maidda gullet oktavuođat ja ovttasbargu riikkaidgaskasaš birrasiiguin mat barget álgoálbmogiidda ja/dahje unnitloguide guoski dutkamiin. Dát šaddá ovdamunnin dutkamii mii čađahuvvo davviriikkaid ja davviguovlluid perspektiivvas.

Dieđut jienasteaddjiid birra guđet servet Sámediggeválgii, ja das mo válgaortnet doaibmá geavadis, šaddet leat dehálaš vuođđu go Sámediggi ja stáhtalaš eiseválddit galget árvvoštallat Sámediggeválgga ortnega boahttevaš nuppástusaid. Departemeanta ja Sámediggi áigot ovttas ruhtadit válgadutkama jagi 2013 Sámediggeválgga birra, gč. válddahallama mii lea kapihttala 1500 poasttas 22 Dutkan. Golmma jahkásaš válgadutkanprográmma jagi 2009 Sámediggeválgga birra válmmastuvvui jagi 2011. Fuomášumit orrot čájeheamen ahte dat nuppástusat mat čađahuvvojedje jagi 2009 válgaortnegis, dagahedje ahte jienasteaddjiid lohku unnui dain gielddain main unnit go 30 olbmo ledje čálihan iežaset Sámedikki jienastuslohkui, namalassii dain gielddain main Sámediggeválgga jienasteaddjit dušše besse jienastit ovddalgihtii. Departemeanta áigu iskat nuppástuvvágo dáid gielddaid jienasteaddjiid lohku jagi 2013 Sámediggeválggas.

Sámegielaid ja sámi kultuvrra nanusmahttin

Ráđđehusa bajimuš ulbmil dainna bargguin mii dahkkojuvvo, lea ahte sámegielat, namalassii davvisámegiella, julevsámegiella ja oarjilsámegiella, galget ovddiduvvot ja leat ealli gielat boahtteáiggisge. Ráđđehus lea, Sd.dieđáhusain nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka ja Sámegielaid doaibmaplánain, váldán badjelasas ovddasvástádussan sihkkarastit ahte sámegielat ovdánit. Sámegielaid ovddidanbargu nannejuvvo sierranas servodatsurggiin, erenoamážit oahpahusas, almmolaš bálvalus- ja fuollafálaldagain ja sámegielaid geavaheamis ja oinnosmahttimis almmolaš oktavuođain. Nuortalašgiela ja bihtánsámegiela dáfus ovddidanbargu mearkkaša rádjarasttideaddji prošeavttaid, maid vuođđu lea gielaid duohta dilli.

Sámegielaid doaibmaplánas lea vuođđun biddjojuvvon viiddis ja guhkesáigásaš áŋgiruššan, mii rasttida sihke surggiid ja hálddahusdásiid. Doaibmaplána almmuhuvvui jagi 2009, ja dat galgá doaibmat 5 jagi. Sámediggi ja Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta oktii heivehit doaibmaplána čuovvoleami.

Dannego sámelága jagi 2007 giellanjuolggadusat árvvoštallojuvvojit, ja go sámelága giellanjuolggadusaid hálddašanguovlu lea viiddiduvvon fátmmastit julevsámi ja oarjilsámi giellaguovlluidge, de departemeanta lea álggahan sámelága giellanjuolggadusaid ođđasis geahčadeami. Oassin dan geahčadeapmái departemeanta áigu ee. árvvoštallat mo lea vejolaš nuppástuhttit giellanjuolggadusaid, vai heivejit čoahkkebáikkiide ja gávpogiidda. Departemeantta ulbmil lea válmmastit sámelága giellanjuolggadusaid geahčadeami jagi 2012 čavčča. Dalle mearriduvvo geahčadeami maŋŋá, leago dárbu ođasmahttit sámelága giellanjuolggadusaid.

Departemeanttas lea bargu jođus, mas galget heivehit sámegiela IKT-geavaheapmái. Ulbmil lea ahte buot almmolaš registarat galget sáhttit registarastit sámegielaid čállinmearkkaid riekta, ja ahte galgá leat vejolaš lonohallat dieđuid registariid gaskka. Oassin dán barggus leat mearriduvvon arvat ođđa bákkolaš IKT-standárddat almmolaš suorggi várás.

Bargu mii galgá nanusmahttit sámegielaid, gáibida guhkesáigásaš rahčama. Njuolggadusčoahkit mat addet bođu olbmuide vuoigatvuođa geavahit sámegiela go lea dahkamuš almmolaš eiseválddiiguin, sámegielaid buorránan árvu ja ulbmálaš doaibmabijut leat ovttas váikkuhan dasa, ahte sámegielaid dilli máŋgga servodatsuorggis orru leamen buorránan. Rávesolbmuid beroštupmi vázzit sámegiel kurssaid ja olbmuid beroštupmi váldit alit oahpu sámegielain lea buorránan mearkkašahtti ollu.

Vásihuvvon lea ahte okta deháleamos váikkuhanneavvuin lihkostuvvamii systemáhtalaš giellabargguin, lea searvat sámegiela hálddašanguvlui. «Guovttegielalašvuođaruđat» leat deháleamos ekonomalaš váikkuhanneavvu go sámegiela hálddašanguovllu gielddat ja fylkkagielddat galget sihkkarastit guovttegielalaš bálvalusfálaldagaid. Jagi 2006 rájis leat Divttasvuona suohkan, Snoasa suohkan ja Loabága suohkan beassan searvat hálddašanguvlui. Jagi 3013 rájis searvá Røyrviikka suohkange hálddašanguvlui.

Ráđđehus háliida, Kulturloktema oassin, ahte galgá leat erenoamáš áŋgiruššan sámi kultur- ja gielladoaibmabijuiguin áigodaga 2013–2017. Danne árvaluvvo várret oktiibuot 50 milj. ruvdnosaš rápma dán ulbmilii viđa jahkái. Jagi 2013 galgá 10 milj. ruvnnu juolluduvvot sámi kultur- ja gielladoaibmabijuide. Sámediggi juohká ja hálddaša ruđaid, gč. válddahallama kapihttala 1533 poasttas 50 Sámediggi.

Sámi geavaheaddjiid buorre deaivvadeapmi almmolaš bálvalusaiguin

Stuorradiggedieđáhusas nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka geažiduvvo ahte áigot eambbo fuomášumi bidjat namahuvvon «árgabeaipolitihkkii».

Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta áigu bargat buoridan dihtii sámi geavaheaddjiid deaivvadeami almmolaš hálddahusain ja bálvalusdoaimmaiguin. Sámi ja sámegielalaš geavaheaddjiid vuhtiiváldin galgá eanaš heivehuvvot oassin dábálaš almmolaš bálvalusfálaldagaide. Dát mearkkaša ahte ortnegiid mat gusket sihke sámiide ja álbmogii muđuid, galget dábálaš čálgoortnegat ja hálddašanorgánat fuolahit.

Nordlándda fylkkamánne lea máŋggaid jagiid háhkan alccesis hárjáneami iežas rollas mas lea rávven suohkaniid main leat sámi geavaheaddjit. Nordlándda fylkkamánne álggahii jagi 2011 ovddasmanni prošeavtta, mas ulbmil lea ee. oažžut dieđuid sámi áššiid birra dain suohkaniin main leat sámit. Ovddasmanni prošeakta galgá álgoálggos ráddjejuvvot mánáid ja nuoraid bajásšaddandilálašvuođaide, sámegielaide, dearvvasvuođa ja sosiála fálaldagaide ja boazodollui ja areálapolitihkkii. Prošeavtta ruhtada Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta.

Gielddaid guovddášlihttu, Sámediggi, Gieldda- ja guovlodepartemeanta ja Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta leat álggahan ovttasbarggu mas ulbmil ee. lea kártet gielddasuorggi hástalusaid go galget addit ovttadássásaš bálvalusaid sámi álbmogii. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta bijai jagi 2012 NORUT Áltái bargun ráhkadit raportta man namma lea dárogillii Kartlegging av samisk perspektiv i kommunesektoren. Raporta dadjá ahte muhtun gielddat leat ee. árvalan čuovvovaš hástalusaid: golut mat bohtet lassin guovttegielalaš gildii, sámegielalaš ja sámi kulturmáhtolaš bargiid váilivuohta, eahpečielga ruhtadanovddasvástádus, negatiiva miellaguottut ja unnán máhttu ja váilevaš bargovuogit mat galggašedje vuhtii váldit sámiid beroštumiid. Raporta šaddá leat dehálaš ráđđádallanvuođđun Gielddaid guovddášlihtu, Sámedikki, Gieldda- ja guovlodepartemeantta ja Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeantta joatkevaš ovttasbarggus.

Maŋimuš jagiid ulbmil lea leamaš nannet sámegielaid dainna lágiin, ahte dilálašvuođat láhččojuvvojit olbmuide beassat eambbo geavahit sámegiela almmolaččat ja lasihit almmolaš diehtojuohkima sámegillii. Difi-raporta Sámegielat dieđut stáhtalaš neahttabáikkiin – stáhtuskárten, ja mii almmuhuvvui jagi 2012, čájeha ahte muhtun oasis stáhtalaš doaimmahusain leat leamaš buorit ja viiddis sámegielalaš neahttasiiddut. Ovdáneapmi lea danne rivttes guvlui mannamin, muhto dán suorggis dárbbašuvvojit ain áŋgiruššamat.

Dakkár ealáhusat ja resursavuođđu mii vuhtii váldá sámi kultuvrra ja eallinvuogi sámi guovlluin

Sámi kultuvrra láhkasuodjalus siskkilda sihke jurddalaš kulturdovddahemiid, nugo gielaid, oskku ja dáidaga, ja ávnnaslaš eavttuid mat leat vuođđun sámiid ollislaš kulturdoaibmamuššii (sámi kultuvrra luondduvuođđu). Dán ávnnaslaš vuođus leat váldoealáhusat boazodoallu, eanadoallu ja guolásteapmi guovdilis oasit. Dehálaččat leat maiddái váldoealáhusaid lotnolasvuođat eará árbevirolaš sámi ealáhusaiguin, nugo dujiin ja meahcceealáhusaiguin. Ođđa ealáhusat leat dasto vel dehálaččat bargosajiid ja ássamiid dáfus sámi guovlluin.

Sámi vuoigatvuođalávdegoddi II lea čielggadan ášši mii guoská vuoigatvuhtii eatnamiidda ja čáziide, ja daid hálddašeapmái ja geavaheapmái, dain guovlluin mat leat sámiid árbevirolaš guovllut Romssa rájis gitta máttás Hedmárkui (NOU 2007: 13). Lávdegotti árvalusain muhtumat gusket maiddái Finnmárkui. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeantta bargu árvalusaiguin maid Sámi vuoigatvuođalávdegoddi II lea buktán, lea jođus, ja áigumuš lea čađahit viiddis diehtojuohkin- ja gulaskuddanproseassa. Departementii lea dehálaš doallat oktavuođaid Gielddaid guovddášlihtuin, áššáigullevaš fylkkasuohkaniiguin ja suohkaniiguin, Sámedikkiin ja ealáhusorganisašuvnnaiguin ja berošteaddjiid organisašuvnnaiguin.

Njukčamánus 2011 álggahuvvojedje šiehtadallamat davviriikkalaš sámi konvenšuvnna birra, ja jagis galget leat golbma čoahkkima. Dat geat šiehtadallet, leat Suoma, Norgga ja Ruoŧa sáttatgottit.

Juolludeamit eará departemeanttaid bušeahtain

Sámi ulbmiliidda juolluduvvojit ruđat máŋgga departemeantta bušeahtain. Juolludeamit sámi ulbmiliidda jagi 2013 stáhtabušeahtas nammasaš preanttus govvida ollislaččat sámi ulbmiliid jagi 2013 stáhtabušeahtas. Preanttus lea ee. gávdnamis Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeantta interneahttasiidduin, www.ráđđehus.no.

Programkategori 01.40 Nasjonale minoriteter

Utgifter under programkategori 01.40 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.40 fordelt på kapitler

Innledning

Regjeringens mål er å legge til rette for at personer som tilhører nasjonale minoriteter skal kunne uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin identitet, sitt språk og sin kultur.

Etniske minoriteter med langvarig tilknytning til Norge defineres som nasjonale minoriteter. Både jøder, kvener/norskfinner, rom (sigøynere), romanifolk/tatere og skogfinner har en historie i Norge som går langt tilbake i tid, og disse gruppene er derfor anerkjent som nasjonale minoriteter. Når det gjelder spørsmålet om hvem som hører til en minoritet, legger departementet avgjørende vekt på den enkeltes selvidentifisering.

Norsk politikk overfor nasjonale minoriteter er forankret i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, som blant annet Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Det er statens ansvar å sikre at hensynet til nasjonale minoriteter blir ivaretatt. Samtidig legger staten til grunn at kommuner og fylkeskommuner på eget initiativ også følger opp aktuelle nasjonale rettsregler og de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene som Norge har overfor de nasjonale minoritetene.

Utfordringer og utviklingstrekk

Minoritetsgrupper kan være sårbare i et demokrati der avgjørelser fattes ved flertallsvedtak. For å fremme reell likestilling er det i noen tilfeller nødvendig å gjennomføre særskilte tiltak for å styrke en eller flere minoritetsgruppers stilling på ulike samfunnsområder.

Politikken som omhandler nasjonale minoriteter bygger på prinsippet om likeverd og ikke-diskriminering. Likevel er det slik at personer som tilhører en nasjonal minoritet kan oppleve å bli diskriminert både i kontakt med offentlige myndigheter og i privatsfæren. Flere internasjonale overvåkningsorganer, som FNs rasediskrimineringskomité, FNs menneskerettighetskomité og Europarådets overvåkningsorganer, uttrykker nå også bekymring over fiendtlige ytringer mot minoriteter i norske medier.

Myndighetene ser tiltak mot diskriminering og rasisme rettet mot både samer, nasjonale minoriteter og innvandrergrupper i sammenheng. Diskrimineringsloven og diskrimineringsombudsloven er viktige instrumenter for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering av de nasjonale minoritetene.

Det er et stort spenn i de nasjonale minoritetenes språk og kulturuttrykk. Hvilke saker som engasjerer de ulike nasjonale minoritetene er ikke alltid sammenfallende. Det kan også være store individuelle forskjeller innad i de nasjonale minoritetene, blant annet knyttet til hvilke symboler og kulturuttrykk man identifiserer seg med. Statlige myndigheter må ta høyde for disse variasjonene når tiltak overfor nasjonale minoriteter skal utformes.

Mål og strategier

En helhetlig politikk i dialog med de nasjonale minoritetene

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ønsker å fortsette dialogen med de nasjonale minoritetene om prioriteringer og utforming av tiltak. Tilskuddsordningen for nasjonale minoriteter er et viktig virkemiddel for å legge til rette for dialogen mellom minoritetene og myndighetene. Hovedformålet med ordningen er å støtte frivillige organisasjoner, som har basis i en nasjonal minoritet, og at organisasjonene i økende grad skal formulere og fremme egne interesser.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for samordning av statlig politikk som berører nasjonale minoriteter i Norge og skal arbeide for helhet og sammenheng i politikken som berører nasjonale minoriteter, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Fagdepartementene har et selvstendig ansvar for å følge opp gjennomføringen av den statlige politikken overfor de nasjonale minoritetene innenfor sine sektorer. Dialogen mellom ulike sektorer og mellom ulike nivåer i forvaltningen har vist seg å være viktig for å få en helhetlig utvikling av politikken overfor nasjonale minoriteter. Et eksempel på dette er dialogen om situasjonen for rom mellom departementet, Oslo kommune og representanter for rom selv.

Mange europeiske land har en større andel nasjonale minoriteter enn Norge og også lengre erfaring med utvikling av politikk overfor gruppene. Deltakelse i internasjonale fora er derfor et viktig grunnlag for arbeidet med å utvikle politikken overfor de nasjonale minoritetene, spesielt på nordisk, men også på europeisk nivå. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet representerer Norge i Europarådets ekspertkomité for romspørsmål (CAHROM).

Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter er en arena hvor de nasjonale minoritetene og myndighetene får anledning til å møtes for å diskutere saker av felles interesse. Forumet fungerer også som en møteplass hvor de nasjonale minoritetene gis mulighet til å diskutere saker av felles interesse seg imellom.

På kontaktforum for nasjonale minoriteter i 2011 var hovedtemaene nasjonale minoriteters kultur, forskning og kunnskapsutvikling. Den rådgivende komiteen for Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter deltok på møtet. Deres anbefalinger til Norges oppfølging av konvensjonen ble drøftet. Norge oversendte sin tredje rapport, om gjennomføringen av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, til Europarådet i juli 2010. Den rådgivende komiteen for rammekonvensjonen avga sin uttalelse om Norges oppfølging av konvensjonens forpliktelser 30. juni 2011. Komiteen anbefaler myndighetene blant annet å iverksette ytterligere tiltak for å fremme toleranse og sosial inkludering, sikre rettighetene for rom og romanifolk/tatere, som har blitt utsatt for tidligere tiders assimileringspolitikk, og fortsette arbeidet med å revitalisere det kvenske språket. Rapportene kan hentes fra departementets internettsider.

Økt kunnskap om nasjonale minoriteter

Det er viktig for all politikkutvikling at relevant kunnskap er tilgjengelig. Dette gjelder også for politikkområdet nasjonale minoriteter. De forskningsetiske utfordringene er imidlertid store på dette området. Tidligere tiders forskning på enkelte av de nasjonale minoritetene gjør det forståelig at mange innenfor minoritetene uttrykker stor skepsis mot ytterligere forskning.

Informasjon og økt kunnskap om nasjonale minoriteter og deres kulturuttrykk vil imidlertid kunne motvirke diskriminering, fiendtlige ytringer og negative holdninger overfor nasjonale minoriteter. Det er derfor viktig at det støttes opp om prosjekter som bidrar til å gi allmennheten en større innsikt i de nasjonale minoritetenes situasjon.

Utdanningsdirektoratet er i gang med å utvikle en brosjyre om nasjonale minoriteter. Brosjyren er tenkt som et verktøy for skoleledere, lærere og førskolelærere i planleggingen av undervisningen om de nasjonale minoritetene.

Prosjektet «Romanikultur, språk og opprinnelse», i regi av Norges forskningsråd, videreføres med et dr.gradsprosjekt om taterspråk. Prosjektet «Romani/taterfolket – fra barn til voksen» ble avsluttet i 2009, og det er utarbeidet en sluttrapport fra prosjektet: Taterfolket fra barn til voksen. Et skole- og kulturprosjekt.

Kommunal- og regionaldepartementet har fått gjennomført en juridisk utredning om forholdet mellom nasjonal og internasjonal rett på boligområdet for rom. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet vil, i samråd med Oslo kommune og representanter for rom, vurdere videre oppfølging av rapporten.

Det har i 2012 blitt lagt fram to rapporter om situasjonen for den jødiske minoriteten i Norge. Det Mosaiske Trossamfunds rapport Fortsatt aktivt jødisk liv i Norge? er laget på bakgrunn av en spørreundersøkelse blant deres medlemmer og intervjuer med jødiske barn og unge. Rapporten viser at om lag halvparten av medlemmene har opplevd antisemittiske holdninger i skole- og undervisningssituasjoner, i jobbsammenheng og på andre arenaer (i det offentlige rom, sosiale lag etc.). 20 av 21 barn og unge som ble intervjuet, oppga at de hadde vært utsatt for antijødisk trakassering, både enkelthendelser og trakassering over år. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) har lagt fram rapporten Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter.

Styrking av de nasjonale minoritetenes språk

Kvensk, romanes (roms språk) og romani (romanifolkets/taternes språk) er alle anerkjent som minoritetsspråk i Norge. Ansvaret for samordning av arbeidet med Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) er lagt til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. I St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining er det samtidig slått fast at Kulturdepartementet har det overordnede språkpolitiske ansvaret, også for nasjonale minoriteters språk. Å verne og styrke disse språkene inngår som en del av den helhetlige språkpolitikken som er skissert i meldingen. Innenfor arbeidet med nasjonale minoriteters språk prioriterer departementet arbeidet med kvensk. Miljøet som arbeider med revitalisering av kvensk har gjennom flere år pekt på behovet for økt satsing og identifisert aktuelle, gjennomførbare tiltak.

I 2011 bidro Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, sammen med Troms fylkeskommune, Storfjord kommune og Sametinget, til finansieringen av Storfjord språksenter. Språksenteret har aktiviteter for kvensk, finsk og samisk språk. Halti kvenkultursenter i Nordreisa arrangerte kvenske språkkafeer og kurs i kvensk. Kvensk institutt, som er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur, holdt flere kurs i kvensk, i hovedsak med voksne deltakere.

I desember 2011 oversendte Norge den femte rapporten om gjennomføringen av Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk til Europarådet. Rapporten er tilgjengelig på departementets internettsider.

Et godt møte med offentlige tjenester for nasjonale minoriteter

Med utgangspunkt i sosial- og velferdspolitikken skal alle inkluderes i det norske fellesskapet. Hensynet til de nasjonale minoritetene skal som hovedregel integreres i det ordinære offentlige tjenestetilbudet.

Tiltakene i Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo er utformet for å bidra til å gjøre allerede etablerte offentlige ordninger, for eksempel innen utdanning, sysselsetting, helse og bolig, mer tilgjengelige for rom. I tråd med handlingsplanen har Oslo kommune etablert en veiledningstjeneste for rom og arrangert seminarer om rom for ansatte i kommunale og statlige etater. Veiledningstjenesten og seminarene finansieres med tilskudd fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, se omtale under kap. 1540, post 60.

Tildelinger over ulike departementers budsjett

Kunnskapsdepartementet

Kunnskapsdepartementet gir tilskudd til tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder. Barn som tilhører nasjonale minoriteter er omfattet av tilskuddsordningen. Nærmere omtale av tilskuddsordningen finnes i Prop. 1 S (2012–2013) Kunnskapsdepartementet.

Det gis tilskudd til opplæring i finsk som andrespråk i grunnskolen og videregående opplæring, jf. kap. 225, post 67. Målet med tilskuddet til grunnskolen er å bidra med finansiering til kommuner og private skoler i Troms og Finnmark, slik at det blir gitt opplæring i finsk som andrespråk i samsvar med rettighetene som framgår av pgf. 2–7 i opplæringsloven, og å medvirke til å styrke lærernes kompetanse i finsk. Det er videre et mål å gi opplæring i finsk som andrespråk til elever i videregående opplæring med kvensk-finsk bakgrunn. Det gis tilskudd til fylkeskommuner og private videregående skoler som gir slik opplæring. Læreplan i finsk som andrespråk omtaler både finsk og kvensk språk og kultur. Det bevilges også midler over Kunnskapsdepartementets budsjett til utvikling av andre tiltak som gjelder nasjonale minoriteter, jf. kap. 226, post 21.

Prosjektet «Romani/Taterfolket – fra barn til voksen» ble avsluttet i 2009, og det er utarbeidet en sluttrapport fra prosjektet: Taterfolket fra barn til voksen. Et skole- og kulturprosjekt. Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) har fått ansvar for videreføring av prosjektet. Dronning Maud Minnes Høgskole viderefører tiltak i barnehage og skole, og Høgskolen i Sør-Trøndelag er ansvarlig for tiltak for informasjonsspredning via nett. Begge høgskolene bidrar videre til informasjonsspredning gjennom NAFOs ulike nettverk. Det er laget et temahefte Om tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn. Kulturformidling i barnehage og skole. Utdanningsdirektoratet og NAFO utvikler temahefte og en brosjyre om alle de fem nasjonale minoritetene i Norge. Materiellet skal benyttes som ressurser for lærere.

Kulturdepartementet

Kulturdepartementet gir faste årlige tilskudd til Kainun institutti – Kvensk institutt og den kvenske avisa Ruijan Kaiku. For 2013 foreslås et tilskudd på 5,137 mill. kroner til Kainun institutti – Kvensk institutt. Tilskuddet går blant annet til arbeid med normering og standardisering av kvensk språk. Kulturdepartementet foreslår et tilskudd på 1,065 mill. kroner til avisa Ruijan Kaiku for 2013.

Flere museer, som får årlig tilskudd fra Kulturdepartementet, arbeider kontinuerlig med dokumentasjon, formidling og forskning knyttet til nasjonale minoriteter. Varanger Museum IKS og Hedmark fylkesmuseum har avdelinger som arbeider med henholdsvis kvensk/norskfinsk og romanifolkets/taternes kultur og historie. Begge disse museene mottar årlig tilskudd fra Kulturdepartementet.

Norsk kulturråd ligger under Kulturdepartementet og forvalter og fordeler midler fra Norsk kulturfond. Fra Norsk kulturfond kan det søkes om midler til prosjekter som omhandler minoriteters språk og kultur. Kulturrådet forvalter også prosjektmidler til museum og arkiv.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har koordinert, på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet, arbeidet med en undersøkelse om den norske befolkningens holdninger til jøder og jødedom. Rapporten Antisemittisme i Norge?, utarbeidet av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, er viktig da det tidligere ikke er gjennomført tilsvarende kvantitative undersøkelser om holdninger til jøder i Norge. Undersøkelsen viser at rundt 12 pst. av befolkningen i Norge har negative holdninger til jøder. Undersøkelsen viser også negative holdninger til andre minoritetsgrupper i Norge, blant annet muslimer og rom. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vil vurdere anbefalte oppfølgningspunkter fra rapporten i det videre arbeidet på feltet.

Programkategori 01.50 Konkurransepolitikk

Utgifter under programkategori 01.50 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.50 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har det overordnede ansvaret for gjennomføringen av virkemidlene i konkurransepolitikken. Dette innebærer blant annet å:

• utforme, forvalte og håndheve den norske konkurranseloven, pristiltaksloven, EØS-konkurranseloven, lov om offentlige anskaffelser og lov om offentlig støtte med forskrifter m.m.

• fatte vedtak etter patentlovens bestemmelser om tvangslisens

• delta i arbeidet med å utvikle nytt EØS-relevant konkurranseregelverk i EU og innlemme nytt EØS-regelverk i norsk rett, samt å delta i overvåkningsorganenes håndheving av EØS-avtalens konkurranseregler i enkeltsaker

• behandle klager over Konkurransetilsynets vedtak

• ha etatsstyringsansvaret for Konkurransetilsynet og sekretariatet til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA)

• bidra til at det blir lagt tilstrekkelig vekt på konkurransehensyn innenfor andre politikkområder

Det er i hovedsak Konkurransetilsynet som håndhever konkurransereglene for foretak. Arbeidet til Konkurransetilsynet er omtalt under kap. 1550 Konkurransetilsynet.

Direktoratet for forvaltning og IKT har en viktig rolle i arbeidet med å heve kompetansen på anskaffelsesområdet. Virksomheten til direktoratet er omtalt under kap. 1560 Direktoratet for forvaltning og IKT.

Hovedlinjer i konkurransepolitikken

I en markedsøkonomi bidrar konkurranse til at ressursene blir utnyttet bedre, markedsaktørene blir mer effektive og dermed mer konkurransedyktige på internasjonale markeder. Konkurranse gir kundene et bedre tilbud av varer og tjenester med bedre kvalitet og lavere priser enn det som ville vært tilfelle med markedsaktører som ikke må konkurrere. Det gjelder i de fleste markeder. Ved utforming og håndheving av konkurransereglene og ved utforming av andre offentlige regler og tiltak som påvirker konkurransen, legger myndighetene rammene for hvor det skal være konkurranse og hvordan konkurransen skal virke på ulike områder. Innenfor viktige områder som helse, omsorg og utdanning vil regjeringen bygge på fellesskapsløsninger.

På en del områder virker ikke markedene som forutsatt eller i samsvar med andre samfunnsmål. For å løse problemer knyttet til svikt i markeder som for eksempel forurensing, naturlig monopol som i kraftnettet og produksjon av kollektive goder som veier, er det påkrevd med annen offentlig styring og kontroll enn tilsyn med markedene. Markedene alene tar heller ikke tilstrekkelig hensyn til fordeling av velferd.

Offentlige tiltak kan gjennomføres for å korrigere markedssvikt uten stor innvirkning på konkurransen. En avgift på forurensinger er et eksempel på at en svikt i markedet korrigeres uten at det gripes inn i konkurransen. I andre tilfeller blir det iverksatt tiltak som griper inn i markeds- og konkurranseforholdene. Det kan for eksempel være konsesjonsordninger som skal sikre at aktørene i markedet har tilstrekkelige kvalifikasjoner, men som gjør det vanskeligere å etablere seg for nye konkurrenter. Konkurransemyndighetene har som oppgave å peke på konkurranseskadelige virkninger av offentlige reguleringer og foreslå tiltak som kan avgrense de skadelige virkningene.

I mange konkurransesaker vil ulempene i form av redusert konkurranse være små for den enkelte kunde mens fordelene er store for det foretaket som er part i saken. Konkurransemyndighetene må derfor være særlig oppmerksomme på dette når hensynet til forbrukerne veies opp mot næringshensyn.

Sunne markeder blir best sikret gjennom en streng konkurranselov og et effektivt tilsyn fra konkurransemyndighetene. Konkurranseloven og EØS-konkurranseloven skal motvirke handlinger som hindrer markedsmekanismene å fungere. Det gjelder handlinger som misbruk av markedsmakt, konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og foretakssammenslutninger som fører til konkurransebegrensende strukturendringer i markedet. Sammen med regelverket for offentlig støtte til næringslivet og regelverket for offentlige anskaffelser skaper dette en helhetlig konkurransepolitikk.

Konkurranseloven

Formålet med konkurranseloven er å fremme konkurranse for effektiv bruk av samfunnets ressurser, med særlig vekt på forbrukernes interesser. Viktige trekk ved konkurranseloven er at:

• loven forbyr samarbeid som begrenser konkurransen mellom foretak og forbyr foretak å utnytte en dominerende stilling på en utilbørlig måte. Forbudsbestemmelsene i konkurranseloven tilsvarer bestemmelsene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54

• loven pålegger Konkurransetilsynet å gripe inn mot foretakssammenslutninger som tilsynet finner at vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen. Meldeplikten for foretakssammenslutninger gir Konkurransetilsynet mulighet til å oppdage slike potensielt konkurransebegrensende fusjoner

• Konkurransetilsynet har som oppgave etter loven å påpeke konkurransebegrensende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte på å styrke konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er klageorgan for Konkurransetilsynets vedtak.

Konkurranseloven er nå under revisjon, jf. NOU 2012: 7 Mer effektiv konkurranselov. Se omtale under «Utfordringer og utviklingstrekk» nedenfor.

EØS-konkurransereglene for foretak

EØS-avtalens konkurranseregler forbyr konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Forbudsbestemmelsene kommer til anvendelse dersom forholdet merkbart kan påvirke samhandelen mellom EØS-land, og kan komme til anvendelse parallelt med de tilsvarende bestemmelsene i konkurranseloven. Bestemmelsene håndheves av EU-kommisjonen, EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og Konkurransetilsynet.

EØS-avtalen fastsetter også regler for tilsyn med foretakssammenslutninger. Foretakssammenslutninger som har en EØS-dimensjon (omsetning over visse terskelverdier), behandles enten av EU-kommisjonen eller ESA.

Reglene om offentlige anskaffelser

Offentlige anskaffelser spiller en stor rolle for bruken av ressurser i offentlig sektor, og er et viktig marked for næringslivet. I 2010 utgjorde samlet innkjøp av varer og tjenester i offentlig sektor ca. 316 mrd. kroner (ekskl. oljesektoren). Reglene om offentlige anskaffelser skal bidra til at offentlige midler utnyttes best mulig gjennom kostnadseffektive anskaffelser, samtidig som allmennheten skal ha tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. Regelverket er et prosessuelt rammeverk som blant annet stiller krav til konkurranse, god forretningsskikk, likebehandling av leverandørene og at prosessene er forutsigbare, gjennomsiktige og etterprøvbare.

God etterlevelse av reglene skal gi effektive offentlige anskaffelser. Det offentlige må opptre profesjonelt og sørge for at man får mest mulig igjen for fellesskapets midler. På den måten kan det offentlige frigjøre ressurser som kan brukes til mer velferd og økt verdiskapning til det beste for fellesskapet. Gjennom å være en krevende innkjøper, kan det offentlige gjennom sine innkjøp også bidra til å sikre andre samfunnshensyn, som sosiale og miljømessige hensyn.

Reglene om offentlig støtte

Hovedregelen i EØS-avtalen artikkel 61 er at offentlig støtte til næringslivet er forbudt. Forbudet mot offentlig støtte er imidlertid ikke absolutt, og det er gitt en rekke unntak. Et tiltak som innebærer offentlig støtte i henhold til EØS-avtalen kan dermed godkjennes, men støttegiver må som utgangspunkt notifisere støtten til ESA. ESA må godkjenne støttetiltaket før det kan iverksettes.

Visse typer støtte er unntatt for notifikasjonsplikt og underlagt en enklere meldingsordning. Det alminnelige gruppeunntaket inneholder en liste over tiltak som anses som forenlig støtte, så som investeringer i små- og mellomstore bedrifter, kvinnelig entreprenørskap, miljøbeskyttelse og forskning, utvikling og innovasjon. Støtte som oppfyller vilkårene i gruppeunntaket, er forhåndsgodkjent og kan dermed tildeles uten at ESA (eller Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) foretar en kontroll av om støtten er i tråd med EØS-avtalen. Det skal sendes en melding til ESA 20 dager etter iverksettelse eller tildeling av støtten.

Regelverket åpner også for at det kan gis bagatellmessig støtte (under ca. 1,5 mill. kroner) som heller ikke må notifiseres til ESA.

Det er støttegiver (departement, fylkeskommune eller kommune) som har ansvar for at støtte er gitt i samsvar med regelverket, og for å notifisere støtten eller melde støtten til ESA i etterkant når det er påkrevd. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for å koordinere informasjon av ny støtte til ESA og kan gi råd og veiledning om hvordan notifikasjonen/melding om bruk av gruppeunntak bør utformes.

Forsommeren 2012 hadde ESA 7 norske notifikasjoner og 22 norske klagesaker til behandling.

I 2011 ble det totalt tildelt om lag 21,7 mrd. kroner i statsstøtte omfattet av EØS-avtalen. Støtte til fiskeri- og landbrukssektoren omfattes ikke.

Statens alminnelige prisreguleringsfond

Ansvaret for tildeling av midler fra Statens alminnelige prisreguleringsfond er tillagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Midlene i fondet skal blant annet benyttes til forskning og utredning på det konkurransepolitiske området. Per 31. desember 2011 var saldoen på fondet 26 335 478 kroner.

Utfordringer og utviklingstrekk

Videreutvikling av lover og forskrifter

Konkurranseloven

Konkurranseloven trådte i kraft i 2004. Erfaringene med loven og utviklingen av konkurransepolitikken nasjonalt og internasjonalt har gjort det nødvendig å foreta en gjennomgang av loven. Konkurranselovutvalget la fram innstillingen NOU 2012: 7 Mer effektiv konkurranselov 16. februar 2012.

Utvalget har blant annet sett på behovet for en ytterligere harmonisering med konkurranselovgivningen i andre jurisdiksjoner, særlig i EU/EØS, og behovet for et eventuelt tettere samarbeid med andre lands konkurransemyndigheter i håndhevingen av konkurransereglene. Utvalget har foreslått flere endringer i konkurranseloven, blant annet endringer i reglene for fusjonskontroll, innføring av en ordning med avhjelpende tiltak i adferdssaker, og tiltak for å effektivisere lempningsinstituttet.

Bokbransjen i Norge har i en årrekke samarbeidet om priser og andre forretningsvilkår gjennom såkalte bokavtaler. Ved forskrifter er det gitt unntak fra konkurranseloven for prissamarbeidet i bokomsetningen. Faste videresalgspriser for skjønnlitteratur og fagprosa og for fagbøker til høyere utdanning er tillatt til hhv. 31. desember 2014 og 31. desember 2012.

Forskrift av 17. desember 2010 nr. 1660 ga et midlertidig unntak fra konkurranseloven pgf. 10 og 11 for avtaler om klinisk veterinærvakt. Forskriften gjaldt til 30. juni 2012.

Regjeringen besluttet ved forskrift av 22. juni 2012 nr. 570 å videreføre et midlertidig unntak fra konkurranseloven for privatpraktiserende leger, fysioterapeuter og psykologer.

Reglene om offentlige anskaffelser

Reglene om offentlige anskaffelser må være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. Samtidig er det muligheter for tilpasninger i den konkrete utformingen av de norske reglene. Myndighetene skal sørge for riktig og hensiktsmessig utforming og tolkning av regelverket, og følge opp det internasjonale samarbeidet om offentlige anskaffelser i EØS og WTO.

Regjeringen la høsten 2011 fram Prop. 12 L (2011–2012) Om endringer i lov om offentlige anskaffelser og kommuneloven, med forslag til nye regler om håndhevelse som følge av et nytt EU-direktiv. Endringene ble vedtatt med ikrafttredelse 1. juli 2012.

I desember 2011 la EU-kommisjonen fram forslag til et nytt direktiv om offentlige anskaffelser og et nytt direktiv om innkjøpsregler i forsyningssektorene (vann- og energiforsyning, transport og posttjenester), som skal erstatte eksisterende anskaffelsesdirektiver. Formålet med forslagene er blant annet å forenkle regelverket og gjøre det mer fleksibelt, fremme bruk av elektronisk handel og å legge bedre til rette for at oppdragsgivere skal kunne vektlegge hensyn til miljø, innovasjon, etc. gjennom sine anskaffelser. Endringene skal etter planen gjelde i EU-landene senest 30. juni 2014. Departementet følger denne prosessen tett.

Departementet skal også ha et særlig fokus på å følge utviklingen i EU når det gjelder anskaffelse av sosiale tjenester.

Departementet har i 2012 gjennomgått Klagenemnda for offentlige anskaffelsers innretning og rammevilkår for å se om det er behov for endringer. Den første delen av arbeidet bestod i å øke klagegebyret for å bidra til å redusere antall saker og saksbehandlingstiden i nemnda. De nye gebyrene, 8000 kroner for rådgivende saker og 1000 kroner for saker om direkte anskaffelser ble innført sommeren 2012. Den andre delen, som innebærer en gjennomgang av nemndas rolle, sammensetning, instruksjonsmyndighet mv. blir gjennomført innen utgangen av 2012. I den forbindelse er det sendt på høring et forslag til endringer i forskrift 15. november 2002 nr. 1288 om klagenemnd for offentlige anskaffelser. Høringsfristen er 19. oktober 2012.

Reglene om offentlig støtte

Departementet har ansvar for å sikre at norske interesser blir ivaretatt ved utforming av nye regler om offentlig støtte i EU/EØS.

I 2012 avsluttet Kommisjonen sin revisjon av regelverket for finansiering av offentlig tjenesteyting og det nye regelverket ble innført i norsk rett. Regelverket kommer blant annet til anvendelse når det offentlige inngår avtaler med virksomheter om å utføre visse offentlige tjenester, som drift av ulønnsomme transportruter, sosial husbygging mv. Revisjonen har ført til et enklere og mer fleksibelt regelverk. Avtaler om kompensasjon for slike tjenester hvor kompensasjonen for oppdraget ikke overstiger 500 000 euro over en treårsperiode («bagatellmessige tiltak») må ikke notifiseres til ESA.

Kommisjonen arbeider med revisjon av retningslinjene for regionalstøtte. Regelverket gir blant annet grunnlaget for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og distriktsutviklingstilskudd til bedrifter lokalisert i det distriktspolitiske virkeområdet. Sentralt for Norge står muligheten til fortsatt å kunne gi driftsstøtte i de tynnest befolkede områdene, samt at befolkningstetthet også etter det nye regelverket skal være et kriterium for å kunne gi regionalpolitisk begrunnet investeringsstøtte. Det nye regelverket skal gjelde fra 2014.

Gjennom kvotehandelsdirektivet underlegges kraftprodusentene kvoteplikt for sine CO₂-utslipp. EU-kommisjonen har vedtatt retningslinjer om kompensasjon for de indirekte kvotekostnadene industrien påføres som følge av dette «karboninnslaget» i kraftprisen, dvs. økte strømpriser etter etableringen av kvotesystemet. Formålet med et regelverk som tillater slik støtte er å unngå at industri flyttes til land uten utslippsregulering. Regjeringen har besluttet at den innenfor rammene av statstøtteretningslinjene vil etablere en slik ordning i Norge. Denne ordningen må notifiseres til EFTAs overvåkingsorgan.

I mai 2012 tok Kommisjonen initiativ til en reform for å modernisere regelverket for offentlig støtte. Kommisjonen ønsker å fokusere på støttereglene som et verktøy for å skape vekst gjennom et dynamisk og konkurransedyktig indre marked. Videre ønsker Kommisjonen å legge til rette for at den kan fokusere sin håndheving på de mest alvorlige sakene som har størst samhandelspåvirkning. Kommisjonen har også signalisert at reformen vil innebære at nasjonale myndigheter i større grad deltar i forvaltningen av regelverket. Som en del av reformen skal blant annet regelverket for støtte til bredbånd, miljøstøtte, risikokapital og det generelle gruppeunntaket revideres. De viktigste elementene i reformen skal være vedtatt i slutten av 2013.

Internasjonalt arbeid

På konkurranseområdet er departementet ansvarlig for å forberede saker og å utforme og framføre norske posisjoner både ved håndheving av regelverket i enkeltsaker og ved utviklingen av nytt regelverk. Konkurransemyndighetene deltar i den forbindelse både i EØS- og EFTA-fora.

Departementet er også ansvarlig for å sikre at nytt regelverk blir innlemmet i EØS-avtalen gjennom vedtak i EØS-komiteen og å gjennomføre EØS-avtalens konkurranseregler i norsk rett.

Departementet har også deltatt i forhandlingene om en revidert WTO-avtale om offentlige anskaffelser (GPA-avtalen), som ble vedtatt 30. mars 2012. Hovedfokuset innen WTO vil i den kommende tiden være forhandlinger med nye land som ønsker å tiltre GPA-avtalen, som for eksempel Kina.

Departementet deltar i arbeidet gjennom EFTA med å forhandle fram handelsavtaler med andre land. Videre er konkurransemyndighetene sentrale i arbeidet med å sikre norske interesser i notifikasjons- og klagesaker om offentlig støtte og klagesaker om offentlige anskaffelser.

Konkurransemyndighetene deltar i drøftingen av viktige konkurransepolitiske og konkurransefaglige diskusjoner i OECD. Virksomheten i OECD munner ikke ut i bindende normer eller vedtak, men i anbefalinger og retningslinjer for utforming av konkurransepolitikken. Viktige temaer som har vært behandlet i 2012, er konkurransemyndighetenes utfordringer knyttet til den digitale økonomien, hvordan gjennomføre gode evalueringer av konkurransemyndighetenes håndheving av konkurransepolitikken, nye metoder for markedsavgrensning og om teorier fra adferdsøkonomi (behavioural economics) kan bidra til bedre økonomiske analyser i konkurransesaker.

De nordiske konkurransemyndighetene møtes årlig og drøfter saker av felles interesse. Møtene gir viktige muligheter til erfaringsutveksling og uformelle diskusjoner om utviklingen på områdene for konkurranse, offentlige anskaffelser og offentlig støtte.

Mål og strategier

Konkurransemyndighetene skal føre en aktiv konkurransepolitikk for å sikre gode og rimelige varer og tjenester til forbrukerne og fremme effektiv ressursbruk.

For å oppnå dette, arbeider departementet mot disse hovedmålene:

• konkurranseloven, EØS-konkurranseloven, regelverket for offentlige anskaffelser og regelverket for offentlig støtte skal utvikles og håndheves i samsvar med internasjonale regler og plikter slik at de blir effektive virkemidler for å fremme konkurranse

• reglene om offentlige anskaffelser skal sikre at offentlige midler utnyttes best mulig gjennom kostnadseffektive anskaffelser, samtidig som allmennheten skal ha tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte

• regelverket om offentlig støtte skal hindre tildeling av ulovlig støtte og motvirke skadelig støtte

• det skal foretas en riktig avveining mellom konkurransehensyn og andre samfunnshensyn som bidrar til å fremme regjeringens politikk på ulike områder

• det skal tas hensyn til norske interesser når ESA håndterer klager og notifikasjoner etter regelverket om offentlig støtte

• etatsstyringen av Konkurransetilsynet skal ha klare mål, gi tydelig rollefordeling mellom departement og tilsyn, og en resultatoppfølging som sikrer en effektiv utøving av konkurransepolitikken og håndheving av lovene

Prioriterte områder 2013

Konkurransekriminalitet

Forebygging og avdekking av konkurransekriminalitet er en av konkurransemyndighetenes kjerneoppgaver, og avdekking av ulovlig prissamarbeid, anbudssamarbeid og markedsdeling er en høyt prioritert oppgave for Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet har de seneste årene styrket arbeidet med å avdekke og forebygge ulovlig samarbeid.

Lempningsordningen er et sentralt virkemiddel for å avsløre slik kriminalitet, ved at den som avslører et ulovlig samarbeid kan få redusert eller eliminert sanksjonen for sin egen deltakelse. Konkurransetilsynet har truffet vedtak i flere saker som følge av at en av partene har avslørt samarbeidet i en lempningssøknad, og har også lempningssaker under behandling.

Konkurransemyndighetene vil fortsatt prioritere forebygging og avdekking av konkurransekriminalitet i 2013.

Revisjon av konkurranseloven

Som nevnt over vil Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet etter planen legge fram forslag til endringer i konkurranseloven våren 2013.

Oppfølging av Matkjedeutvalgets rapport

I 2010 nedsatte regjeringen Matkjedeutvalget som skulle utrede styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Effektiv ressursbruk var det overordnede formålet for utredningen, og utvalget skulle foreslå tiltak som ivaretar forbrukernes interesser og mulighetene for tilfredsstillende kontroll. Matkjedeutvalget avla sin rapport, NOU 2011: 4 Mat, makt og avmakt, i april 2011 med etterfølgende høringsbehandling. Regjeringen har besluttet at det skal nedsettes et lovutvalg som skal utrede hvordan prinsippet om god handelsskikk og hensynet til forbrukeren best kan ivaretas i lovgivningen.

Bonusprogram i innenriks luftfart

Opptjening av bonuspoeng ved flyreiser innenlands er forbudt i henhold til forskrift 20. juni 2007 nr. 684. Konkurransetilsynet har vurdert om det fremdeles skal være et slikt forbud. Tilsynet anbefaler å videreføre bonusforbudet på de aller fleste rutene i Norge, men foreslår å oppheve forbudet på de tre største rutene mellom Oslo–Bergen, Oslo–Trondheim og Oslo–Stavanger. EFTAs overvåkningsorgan åpnet i juli 2012 traktatbruddssøksmål mot Norge og hevder at den samme bonusforskriften er i strid med direktiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere og at bonusforskriften er i strid med EØS-avtalens regler om fri flyt av tjenester og fri etableringsrett. Departementet vil i samarbeid med berørte departementer følge opp disse to sakene.

Reform av EUs regelverk om offentlig støtte

EU-kommisjonen har igangsatt en reform av EUs regelverk om offentlig støtte. Kommisjonen vurderer å utvide medlemsstatenes handlingsrom ved økt terskelverdi for bagatellmessig støtte, samt å utvide det alminnelige gruppeunntaket for offentlig støtte. Kommisjonen ønsker også å forenkle de eksisterende reglene for godkjenning av støtte, samt stramme inn noe på klageadgangen. Kommisjonen overveier også å involvere medlemslandene i større grad ved håndhevingen av regelverket. Reformen er varslet gjennomført i løpet av 2012 og 2013 og kan medføre endringer i det nasjonale regelverket.

En offensiv innkjøpspolitikk

Effektive offentlige anskaffelser kan frigjøre ressurser som kan brukes til mer velferd og økt verdiskapning til det beste for fellesskapet. Innkjøpsfaglig kompetanse, økt lederforankring og bedre organisering er vesentlig for å hindre regelbrudd og få til vellykkede effektive anskaffelser.

Gjennom etableringen av Direktoratet for forvaltning og IKT, med en egen avdeling for offentlige anskaffelser, la regjeringen i 2008 grunnlaget for et nasjonalt kompetansesenter for offentlige anskaffelser og arbeidet med å sikre bedre, enklere og sikrere anskaffelser ble intensivert.

Direktoratet for forvaltning og IKT skal arbeide for at offentlige oppdragsgivere gjennomfører kostnadseffektive, miljøvennlige og kvalitetsrettede anskaffelser i overensstemmelse med anskaffelsesregelverket. Direktoratet skal også arbeide for å bedre statistikkgrunnlaget om offentlige anskaffelser.

Bruk av elektroniske løsninger er et viktig effektiviseringstiltak som kan redusere tidsbruken ved offentlige anskaffelser, øke konkurransen og legge til rette for anskaffelser som er mer gjennomsiktige og som lettere kan etterprøves. En rapport fra Senter for statlig økonomistyring (2006) viser at gjennom økt bruk av e-handel i anskaffelsesprosessen vil samfunnet kunne spare opptil 4 mrd. kroner i løpet av en tiårsperiode. Regjeringen gjennomfører derfor en sterkere satsing på elektroniske handelsløsninger, slik som innføring av obligatorisk elektronisk fakturaløsning i staten, økt satsing på støttetjenester og økt sentralfinansiering av e-handelsplattformen. Regjeringen har også stilt krav om standardisert fakturaformat i nye kontrakter, for å bedre samhandling og effektivitet i dokumentbehandlingen.

Staten kjøpte i 2010 varer, tjenester og bygg og anlegg for ca. 160 mrd. kroner. Hvordan innkjøpene foretas kan bety mye for statens kostnader og for markedene innkjøpene gjøres i. Det er i dag stor variasjon med hensyn til hvordan de ulike enhetene i staten organiserer innkjøpene, og samordning skjer stor sett kun innenfor samme sektor. Om statlige innkjøp bør samordnes i større grad, er et viktig spørsmål.

Leveranser av helse- og sosialtjenester fra ideelle organisasjoner

Regjeringen har blitt enig med ideell sektor om innholdet i en samarbeidsavtale om anskaffelser av helse- og sosialtjenester. Avtalen anerkjenner at ideell sektor er en viktig samarbeidspartner for offentlig sektor i produksjonen av helse- og sosialtjenester til befolkningen, og skal bidra til bedre samarbeid mellom staten og ideell sektor. Mange ideelle aktører besitter høy kompetanse og stort engasjement, og kan bidra til å utvikle alternative og fremtidsrettede tjenestetilbud innen helse- og sosialsektoren. Målsettingen med avtalen er å videreutvikle og forbedre pasientenes og brukernes tjenestetilbud. Avtalen fastsetter de overordnede prinsippene for samarbeidet og nedfeller visjonen for samarbeidet og samarbeidsform. Et viktig tiltak i avtalen er å etablere et dialogforum, der sentrale prinsipielle spørsmål og rammebetingelser knyttet til offentlige anskaffelser av helse- og sosialtjenester fra ideelle aktører kan drøftes.

Programkategori 01.60 Forvaltningsutvikling og IKT-politikk

Utgifter under programkategori 01.60 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.60 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har det overordnede ansvaret for samordningen av forvaltningspolitikken og IKT-politikken. IKT-politikken for offentlig sektor er både en del av forvaltningspolitikken og av den generelle IKT-politikken.

Departementet samordner arbeidet med fornying av offentlig sektor.

Direktoratet for forvaltning og IKT er departementets fagorgan innenfor forvaltnings- og IKT-politikken i offentlig sektor. Direktoratet for forvaltning og IKT har enkelte oppgaver på IKT-området som favner videre enn offentlig sektor. Direktoratet har også oppgaver innenfor andre politikkområder, slik som offentlige anskaffelser, ledelse og kompetanseutvikling i staten. Direktoratet for forvaltning og IKT er nærmere beskrevet under kap. 1560.

IKT-politikk

Utfordringer og utviklingstrekk

IKT er blitt en vesentlig drivkraft i samfunnsutviklingen. Den er samtidig en av de viktigste faktorene for innovasjon, effektivisering og produktivitetsforbedringer som bidrar til at norsk økonomi er konkurransedyktig og robust selv i globale nedgangstider.

Vi opplever en digital revolusjon. Teknologien og samfunnet rundt oss endrer seg raskt. Det er særlig Internett og framveksten av nettbaserte tjenester de siste 10–15 årene som driver den digitale revolusjonen og de påfølgende samfunnsmessige endringene. I stadig større grad er alt koblet opp til Internett, og informasjon utveksles i et omfang som aldri før.

Hvert år vokser trafikken på Internett med 30–35 pst. Veksten kommer dels av at det kommer til nye brukere av nettet, men også av at stadig flere enheter kobles til nettet. I følge prognoser fra nettselskapet Cisco vil det i 2015 være hele 15 milliarder enheter som kommuniserer over Internett.1

Det norske samfunnet gjennomgår en omfattende digitalisering på nesten alle områder – fra industrien til offentlige tjenester. Dette er gjort mulig blant annet på grunn av en godt utbygd digital infrastruktur. Den siste dekningsundersøkelsen (2012) viser at 99,9 pst. av husholdningene har mulighet for å få bredbånd med minimum 0,64 Mbit/s. I tillegg til tradisjonelt fast og mobilt bredbånd omfatter den siste dekningsundersøkelsen også bredbånd via satellitt. Inkludert tilbud om bredbånd via satellitt, har 99,7 pst. av husholdningene tilbud om bredbånd med minimum 4 Mbit/s. Bredbånd via satelitt tilbys nå til priser og med hastigheter som kan sammenliknes med andre tradisjonelle aksessteknologier, men egner seg ikke like godt til alle bredbåndsanvendelser på grunn av tidsforsinkelsen (lengre responstid). Dersom man ikke regner med bredbånd via satelitt, kan 94,5 pst. av husholdningene få bredbånd med minimum 4 Mbit/s.

De fleste kan få bredbånd med langt høyere kapasitet. Syv av ti kan få bredbånd med 25 Mbit/s eller mer. Utviklingen fra 2011 til 2012 viser også at stadig flere kan få bredbånd med høy kapasitet. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at så mye som 92 pst. av innbyggerne mellom 16 og 74 år har tilgang til Internett hjemme, og 86 pst. av oss bruker Internett hver dag eller nesten hver dag. Andelen er også stigende blant de eldre, der 2 av 3 mellom 65 og 74 år bruker Internett.

Verdiskapingspotensialet ved den omfattende digitaliseringen avhenger av hvordan alle deler av den norske økonomien, herunder ulike bransjer, tar i bruk IKT til å effektivisere, innovere og sikre fremtidig vekst. Det at 40 pst. av næringslivets FoU-investeringer er relatert til IKT, gir indikasjoner om betydningen. Norges forskningsråd fikk i 2009 gjennomført en undersøkelse blant 2000 norske bedriftsledere. I denne svarer 76 pst. at utvikling av nye IKT-løsninger blir stadig viktigere for konkurransekraften i egen bransje. Norsk IKT-bransje er en viktig aktør i denne utviklingen og en betydelig bidragsyter til verdiskapingen i seg selv.

Mål og strategier

IKT-politikken tar utgangspunkt i at IKT og Internett styrker næringslivets konkurransedyktighet gjennom produktivitetsforbedringer og innovasjon. IKT gir en bedre utnyttelse av både kapital og arbeidskraft, noe som bedrer den totale produktiviteten i samfunnet.

Gjennomføring av IKT-politikken vil fokusere på oppfølging av tiltak innen sentrale områder i Digital agenda for Norge, slik som:

• utbredelse og bruk av bredbånd

• digital deltagelse og digital kompetanse

• digitalt innhold og viderebruk av offentlige data

• digitale forretningsprosesser og e-handel

• avansert IKT-kompetanse og IKT-forskning

• IKT-bruk for energieffektivisering, herunder skytjenester og grønne datasentre

• digital fornying av offentlig sektor

IKT-politikken skal legge til rette for at alle kan mestre deltakelse i det digitale samfunnet. Departementet vil videreføre arbeidet med universell utforming av IKT-løsninger.

Trygghet og tillit til IKT og elektronisk kommunikasjon er avgjørende for at digitale løsninger og produkter blir tatt i bruk. Sikring mot identitetstyveri er viktig for at innbyggere og virksomheter kan utnytte potensialet ved å gå over til digital samhandling. Forebyggende IKT-sikkerhet vil være et høyt prioritert område for å bidra til dette.

Det vises til nærmere omtale av mål og prioriteringer under kap. 1561 IKT-politikk.

IKT-politikken er et viktig område for internasjonalt samarbeid og koordinering. Norges innsats er særlig rettet mot arbeidet som skjer i EU og OECD. IKT er et av de mest omfattende samarbeidsområdene innen EU/EØS. Norge deltar i flere programmer. Det vises til nærmere omtale under kap. 1562 Internasjonalt IKT-samarbeid og utviklingsprogram.

IKT i offentlig sektor

Utfordringer og utviklingstrekk

På mange områder i arbeids- og privatlivet er vi blitt vant til digitale verktøy. Særlig blant de yngste vil det forventes at også offentlige tjenester er tilgjengelige på nett. Den høye tilgangen til Internett, kunnskap om bruk av digitale tjenester i befolkningen og en økende forventning om offentlige tjenester på nett, gjør det både viktig og naturlig å utvikle digitale tjenester fra forvaltningen.

En rekke offentlige funksjoner og tjenester er allerede digitalisert. Norge er langt fremme på å levere digitale tjenester til næringslivet. Men det er fortsatt en vei å gå. En kartlegging gjort av Direktoratet for forvaltning og IKT i 2011 viser at bare rundt 30 pst. av de 100 mest brukte statlige tjenestene er fulldigitalisert. Blant de 15 statlige tjenestene med høyest bruksvolum er det bare to tjenester (tinglysning av eiendom og sykepenger) som ikke er tilrettelagt for at brukeren kan sende inn utfylte skjemaer digitalt, jf. figur 5.2.

Det offentlige håndterer i dag langt mer informasjon enn for bare noen få år siden, og brukernes behov går oftere på tvers av flere sektorer. Innbyggere og næringsliv etterspør i økende grad tjenester og løsninger som forutsetter at informasjon utveksles mellom virksomheter i offentlig sektor. Utviklingen utfordrer dermed etablerte sektor- og ansvarsgrenser. Det er derfor behov for sterkere samordning av IKT-utviklingen, og at løsninger i større grad enn før utvikles og tas i bruk på tvers av virksomhets-, etats- og ansvarsgrenser.

Samordningsutfordringene er betydelige både i staten, i kommunesektoren og mellom staten og kommunene. Undersøkelser gjort av KS viser økende forskjeller i IKT-modenhet mellom kommunene. Også mellom forvaltningsnivåene er det behov for sterkere samarbeid for å legge til rette for effektiv elektronisk samhandling.

Erfaringer fra digitaliseringstiltak de siste årene viser at gevinstene kan være betydelige. Forhåndsutfylt selvangivelse innebærer stor forenkling for innbyggerne samtidig som det har frigjort ressurser for skattemyndighetene. Altinn har gitt næringslivet betydelige besparelser.

Mål og strategier

Digitalisering vil bidra til merkbare forbedringer på tvers av offentlig sektor i de kommende årene. Digitalisering vil både føre til et bedre og raskere møte med offentlig sektor for innbyggere og næringsliv, og bedre ressursbruk og måloppnåelse i offentlig sektor. I digitaliseringsprogrammet «På nett med innbyggerne», som ble lagt frem i april 2012, varslet regjeringen en ambisjon om at Norge skal ligge i front internasjonalt i å utvikle en digital forvaltning. Målet er at den statlige forvaltningen så langt det er mulig skal være tilgjengelig på nett, at nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv, at digital forvaltning skal gi bedre tjenester og at digitaliseringen av forvaltningen skal bidra til å frigjøre ressurser til områder hvor behovet er stort.

Regjeringen arbeider for at tjenestetilbud og kommunikasjon mellom det offentlige som hovedregel skal være digitalt der det egner seg. Regjeringen tar for eksempel sikte på å foreslå endringer i regelverket slik at post fra forvaltningen kan sendes digitalt med mindre mottaker har reservert seg. Det vil kunne gjøres unntak for innbyggere som av særskilte grunner ikke kan forventes å kunne benytte seg av reservasjonsretten, for eksempel av helsemessige grunner.

I de kommende årene må offentlige virksomheter utnytte de teknologiske muligheter i større grad for å yte gode tjenester og for å understøtte formåls- og kostnadseffektiv drift. Behovet for bedre bruk av ressursene krever mer samtidige tilnærminger til utvikling, forvaltning og til drift av eksisterende og nye fellesløsninger på tvers av eksisterende ansvarsgrenser. I takt med utviklingen av digitale løsninger øker også kravet om at slike løsninger er robuste og ivaretar den enkeltes personvern.

I digitaliseringsprogrammet legger regjeringen opp til en satsning på felles IKT-løsninger i forvaltningen, etablering av bedre styringsmekanismer og tilrettelegging av relevant regelverk slik at det understøtter digitalisering.

Det vises til nærmere omtale under kap. 1561 IKT-politikk.

Forvaltningspolitikk

Utfordringer og utviklingstrekk

Om lag en tredel av alle sysselsatte i Norge er ansatt i offentlig forvaltning, jf. figur 5.3. Andelen er om lag den samme som på begynnelsen av 1990-tallet. Offentlig forvaltning sysselsatte i 2011 vel 795 000 personer, fordelt med om lag 510 000 i kommuneforvaltningen og 285 000 i statsforvaltningen. Fra 2005 til 2011 har både total sysselsetting og sysselsetting i offentlig forvaltning vokst med 12 pst. (SSB Nasjonalregnskapet).

Fordi en stor andel av den samlede ressursbruken i Norge brukes i offentlig forvaltning, er det også særskilt viktig at forvaltningen er godt organisert og ressursene brukes effektivt. Forvaltningspolitikken skal bidra til dette.

Organisasjonsendringer har over tid vært hyppig brukt som virkemiddel for å sørge for en hensiktsmessig organisering av staten. Omstillingstakten i offentlig forvaltning har vært høy i flere år med både sammenslåinger, endringer mellom statlige nivåer, nyetableringer, endringer innenfor en statlig virksomhet og utskilling av virksomhet fra statsforvaltningen. Sammen med bruk av IKT har arbeidsprosesser blitt endret og nye tjenester blitt utviklet. Figuren viser utviklingen i antall statlige selskaper/etater i perioden 1947 til i dag (Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste).

^* Selskaper: Heleide statsaksjeselskap, særlovsselskap, statsforetak, deleide aksjeselskap (majoritet) og helseforetak

Forvaltningspolitikken vil ha flere utfordringer framover. På overordnet nivå må statens organisering og innretning underbygge høy kvalitet på offentlige tjenester og effektiv ressursbruk.

Innbyggere, næringsliv og frivillig sektor forventer et godt møte med det offentlige, lett tilgjengelighet og høy kvalitet på det offentlige tjenestetilbudet. Innbyggerundersøkelsen viser at tilfredsheten med det offentlige tjenestetilbudet er gjennomgående nokså høyt, men med betydelige variasjoner mellom ulike virksomheter. Innbyggerundersøkelsen fra 2010 og oppfølgingen som kommer i 2013, vil gi de enkelte departementer og tjenesteeiere gode faktagrunnlag for å målrette tjenestetilbudet og bedre kvaliteten der undersøkelsen viser det er nødvendig. Vanskelig språk og komplisert regelverk gjør kommunikasjonen til en utfordring for innbyggerne. Tilfredsstillende organisering av møtepunktene mellom offentlig forvaltning og brukerne vil derfor i stigende grad være avhengig av at offentlige virksomheter evner god samordning.

Det er også særskilte organisatoriske utfordringer. Blant annet er forholdet mellom kommune og stat viktig for at offentlig sektor samlet sett skal være effektiv. Det er også et forvaltningspolitisk tema hvordan den uavhengige myndighetsutøvelsen til offentlige virksomheter reguleres best mulig.

Et stadig tydeligere forvaltningspolitisk utviklingstrekk er at stadig mer av samhandlingen mellom offentlige virksomheter, innbyggere og næringsliv er digital. Nye digitale arbeidsprosesser gir nye muligheter og innebærer at vi må revurdere hvordan vi organiserer forvaltningen og løser oppgavene. For eksempel vil nye digitale arbeidsprosesser og informasjonsutveksling kreve mer samordning i offentlig sektor for at etater og virksomheter skal kunne realisere ambisjonene for digitaliseringen av slike tjenester.

22. juli-kommisjonens rapport har en rekke kritiske vurderinger av viktige forvaltningspolitiske tema knyttet til styring, organisering, holdninger, kultur og ledelse. Regjeringen har tatt tak i og vil følge opp kommisjonens påpekninger. Det vil bli viktig å klargjøre ansvar, styrke ledelsens evne til å ta ansvar, etablere mål i samsvar med dette og skape en bedre sikkerhetskultur, slik kommisjonen peker på.

På denne bakgrunn vil regjeringen vurdere tiltak for å sikre bedre lederoppfølging av beredskaps- og sikkerhetsspørsmål i forvaltningen. Regjeringen vil også komme tilbake til mer overordnede forvaltningspolitiske spørsmål knyttet til organisering, styring og ledelse, og hvordan disse skal følges opp i en stortingsmelding om oppfølging av 22.7-kommisjonens rapport.

Mål og strategier

I forvaltningspolitikken skal de sentrale verdiene demokrati, rettssikkerhet, faglig integritet og effektivitet ligge til grunn. Disse er presentert i St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap. Verdiene vil ligge til grunn for styrkingen og videreutviklingen av forvaltningen framover. Beslutninger om forvaltningens utvikling skal være basert på kunnskap om organisering, styring og ledelse. Gode konsekvensutredninger skal alltid ligge til grunn for beslutninger.

Offentlige virksomheter må i de kommende år anvende teknologiske muligheter som redskap for egen organisasjons- og tjenesteutvikling. Regjeringen vil legge vekt på at samhandling og informasjonsutveksling på tvers blir ivaretatt mer effektivt og i overensstemmelse med innbyggernes og næringslivets krav og forventninger.

Ledelsen i statlige virksomheter har ansvar for å utvikle beredskap og sikkerhet. Regjeringen vil aktivt følge opp 22. juli-kommisjonens påpekninger av forbedringspunkter i forvaltningen.

Brukernes behov skal tillegges stor vekt, og brukerne skal kunne innvirke på hvordan tjenestene utformes. Brukerundersøkelser, innbyggerundersøkelsen, medarbeiderundersøkelser, StatRes og effektivitetsundersøkelser skal legge grunnlag for effektivisering av staten. De administrative støttefunksjonene skal effektivt støtte opp under de brukerrettede tjenestene. Kommunikasjonen mellom forvaltningen og innbyggerne skal bli klarere og bedre. Et klart og godt språk gjør det enklere for innbyggerne å ivareta sine demokratiske rettigheter.

Programkategori 01.70 Personvern

Utgifter under programkategori 01.70 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.70 fordelt på kapitler

Innledning

Personvern er et sektorovergripende politikkområde. På alle områder der det behandles personopplysninger vil personvernhensyn og personvernregelverket gjøre seg gjeldende. Personvernreglene skal beskytte enkeltindividets personlige integritet og privatliv. Internasjonalt regelverk gir grunnleggende vern om denne retten og setter grenser for inngrep i den enkeltes personvern. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og EUs personverndirektiv gir rammer for vårt nasjonale personvernregelverk. I EMK artikkel 8 er det også oppstilt overordnede vilkår for inngrep i personvernet. Inngrep i personvernet må være nødvendige og forholdsmessige i et demokratisk samfunn. I den konkrete sak må inngrepet i personvernet for den enkelte veies mot behovet for å ivareta andre samfunnsinteresser. Personverninngrep må være nødvendige, formålsmessige og proporsjonale. Alternative og mindre inngripende tiltak som kan føre til måloppnåelse, skal alltid vurderes, og vurderingene må dokumenteres. Gode og tidsriktige avveininger av ulike hensyn gir de beste resultatene, og hindrer at det gjøres unødige inngrep i innbyggernes personvern.

Personvern omfatter både personopplysningsvern, som personopplysningsloven søker å ivareta, og vern om den personlige integriteten. Integritetsvernet oppfattes av mange som noe mer enn personopplysningsvernet, ved at integritetsvernet blant annet også beskytter den enkeltes rett til privatliv og familieliv. Dette er verdier som de fleste opplever som helt grunnleggende og nødvendige i et demokratisk samfunn.

Men personvern er ikke bare en rettighet for enkeltindividet. Som samfunn har vi også behov for et godt personvern. Samfunnet er avhengig av innbyggernes tillit for å fungere godt. Innbyggerne må stole på at informasjon de gir fra seg, behandles i samsvar med lover og regler som bygger på anerkjente personvernprinsipper. Innbyggerne må oppleve trygghet for at opplysninger ikke brukes til andre formål enn innsamlingsformålet uten særskilt hjemmel, og de må ha trygghet for at det ikke samles inn og behandles flere opplysninger enn det faktisk er bruk for i den offentlige myndighetsutøvelsen. Det er et kjennetegn ved et demokratisk samfunn at det har et moderat overvåkingsnivå. Innbyggerne må dessuten oppleve en robust forvaltning. I en tid da innbyggernes kommunikasjon med forvaltningen i stadig økende grad foregår elektronisk, og stadig flere avgjørelser fattes av elektroniske systemer, må innbyggerne ha tillit til at disse systemene er stabile og pålitelige. Uten tillit vil innbyggerne kunne vegre seg mot elektronisk samhandling med forvaltningen og næringslivet.

Personopplysningsloven implementerer EUs personverndirektiv fra 1995, og vår nasjonale lovgivning på området har derfor mange likhetstrekk med personvernlovgivningen i EUs medlemsstater. Et så enhetlig regelverk som mulig er særlig viktig for behandlingsansvarlige som er etablert og driver virksomhet i flere land.

Inngrep i enkeltindividets personlige integritet skal som hovedregel enten være hjemlet i lov eller være basert på samtykke fra den registrerte. Inngrep overfor den enkelte må kunne forsvares ut fra behovet for opplysningene relatert til det konkrete bruksformålet. I valget mellom ulike alternativer, skal det minst personverninngripende tiltaket som kan oppfylle formålet, velges. Noen prinsipper står sentralt i oppbyggingen og etterlevelsen av personvernlovgivningen:

• det skal være saklige grunner for innsamling og bruk av personopplysninger, opplysningene skal samles inn til klart definerte formål og kan ikke brukes utover dette

• registrering av personopplysninger skal i størst mulig grad være basert på frivillig og informert samtykke. Opplysninger i offentlige registre, der registrering er pliktig, skal ha hjemmel i lov

• ved innhenting av personopplysninger har alle rett til å få opplyst om det er frivillig eller obligatorisk å gi fra seg personopplysningene, hvilket formål opplysningene skal brukes til, og om de vil bli utlevert til andre

• den som er ansvarlig for å forvalte de registrerte personopplysningene, skal informere og bistå de registrerte i å få innsyn i opplysningene som er lagret, hva de skal brukes til, og hvor de er hentet fra

• registrerte personopplysninger skal være korrekte. Uriktige opplysninger skal rettes, slettes eller sperres. Overskuddsinformasjon og opplysninger som ikke lenger er nødvendige for formålet med registreringen, skal slettes

• informasjonssikkerhet skal ivaretas. Systemer og rutiner for ivaretakelse av personvernregelverket skal dokumenteres (internkontroll)

• når nye teknologiske løsninger utvikles og tas i bruk, skal det legges vekt på personvernvennlige alternativer

Utfordringer og utviklingstrekk

Nødvendighet og forholdsmessighet

I svært mange av våre daglige gjøremål etterlater vi mer eller mindre detaljerte personopplysninger. Det er rimelig og enkelt å ta vare på opplysningene. Ofte koster det mer å gjennomgå, sortere og slette unødvendig informasjon enn å lagre alle data som genereres i forbindelse med ulike aktiviteter. Dette kan føre til at det lagres betydelige mengder overskuddsinformasjon om hver enkelt av oss – informasjon som kan sammenstilles og analyseres for ulike formål. I personvernsammenheng er dataminimalitet et sentralt prinsipp. Dataminimalitet er et uttrykk for prinsippene om nødvendighet og forholdsmessighet, og innebærer at det ikke skal samles inn og behandles flere opplysninger enn nødvendig for innsamlingsformålet. Prinsippet utfordres når svært mye informasjon om oss genereres automatisk fordi vi bruker teknologi i ulike sammenhenger, og det samtidig er lite kostnadskrevende å ta vare på denne informasjonen.

I mange sammenhenger ser man at det ikke foretas analyser av personvernkonsekvenser av tiltak i utredningsfasen. Mangel på analyser gjør at det heller ikke vurderes alternative tiltak for å nå målet – tiltak som kunne redusert omfanget av lagrede personopplysninger. Regjeringen ønsker å rette oppmerksomheten mot behovet for å foreta og dokumentere nødvendighets- og proporsjonalitetsvurderinger på et tidlig stadium i utredningsfasen.

Teknologi og personvern

Den teknologiske utviklingen går stadig raskere, og vi bruker teknologi hyppig i dagliglivet. Våre daglige gjøremål etterlater betydelige mengder elektroniske spor – ofte uten at vi tenker over det. Sporene sier når vi var hvor, og til dels hva vi gjorde. Kombinert med andre opplysninger kan sporene gi grunnlag for å utlede ny informasjon om oss.

Ikke alle slike spor er belagt med tilfredsstillende slette- og tilgangsregulering, og bruken av sporene til nye formål er til dels mangelfullt regulert.

Men teknologiutviklingen representerer ikke bare en utfordring for personvernet, den gir også muligheter for å ivareta personvernet på nye måter. Innebygget personvern og bruk av personvernfremmende teknologi kan bidra til å legge til rette for ivaretakelse av personvernet. Innebygget personvern er likevel mer enn bare teknologi. Det representerer en måte å tenke på og å integrere personvern i prosesser på samme måte som man integrerer ivaretakelse av samfunnsansvar i alle virksomhetens aktiviteter. Personvernhensyn kan også ivaretas gjennom «privacy by default», som innebærer at de personvernvennlige løsningene er bygget inn som fast forvalg i nye løsninger og ny teknologi. Regjeringen vil være en pådriver på dette området, og oppfordrer til aktiv bruk av personvernfremmende teknologi.

Personvernutfordringenes internasjonale karakter

Den internasjonale samhandlingen og informasjonsutvekslingen øker kraftig. Mange av de tjenestene innbyggerne bruker daglig er ikke etablert i Norge, og er ikke underlagt norsk rett. Både private og næringsdrivende benytter i stadig større grad nettskytjenester for lagring av informasjon. Informasjonen kan befinne seg hvor som helst i verden, uten at den behandlingsansvarlige kjenner det nøyaktige lagringsstedet. Fordelen er at informasjonen alltid er tilgjengelig uten at brukeren selv trenger å gjøre store, teknologiske investeringer. Men bruk av nettskyen som lagringssted reiser også mange personvernutfordringer. Som en følge av økende internasjonal samhandling blir personvernspørsmål i stadig større grad internasjonale i sin karakter.

Internasjonaliseringen av personvernet og personvernutfordringer gjør samarbeid mellom landene om personvern viktigere enn noen gang. De grenseoverskridende personvernutfordringene kan ikke løses av det enkelte land. Både i EU, OECD og Europarådet pågår revisjon av de internasjonale personvernregelverkene. Særlig fremveksten av internett og den enorme betydningen denne teknologien etter hvert har fått for oss og våre daglige gjøremål, har medført behov for en viss oppdatering av de internasjonale regelverkene. EU-kommisjonen har lagt fram forslag til en generell forordning om personvern som skal erstatte det gjeldende EU-direktivet om personvern. Direktivet, som snart er 20 år gammelt, ble til i en tid da internett ennå ikke var en del av folks hverdag. Den teknologiske utviklingen nødvendiggjør en tilpasning av regelverket, slik at det bedre kan anvendes på den virkeligheten det eksisterer i. For å styrke personvernet har EU-kommisjonen også anbefalt at de nye reglene vedtas som forordning. Dette innebærer at de landene som forpliktes av regelverket, må gjennomføre reglene direkte i nasjonal lovgivning. Færre ulike regelverk å forholde seg til kan lette etterlevelsen for behandlingsansvarlige som driver virksomhet i flere land, og dermed gi bedre personvern for de registrerte.

Mål og strategier

Hovedmålet på personvernområdet er at alle skal ha personvernbeskyttelse i tråd med gjeldende personopplysningsregelverk. Regelverket, Datatilsynets virksomhet og Personvernnemnda som uavhengig overprøvingsinstans for Datatilsynets vedtak, skal sikre en forsvarlig ivaretakelse av personvernet. Alle virksomheter, både private og offentlige, har ansvar for at deres virksomhet er i samsvar med gjeldende lovgivning på personvernområdet. Det er derfor viktig at disse har god kjennskap til gjeldende regelverk på området. Datatilsynet har et særskilt ansvar for å følge opp og sikre et helhetlig personvernarbeid. Siden personvern er et tverrsektorielt rettsområde, er Datatilsynets arbeid sektorovergripende og krevende.

EU-kommisjonen har foreslått at nye generelle personvernregler skal vedtas som forordning. Dersom en eventuell forordning vedtas som EØS-relevant, vil den bli bindende for Norge. Regjeringen følger arbeidet med personvernforordningen. Særlig er det viktig å arbeide for at norske personvernmyndigheter framover skal gis anledning til å delta i relevant personvernarbeid i EU-sammenheng, siden arbeidet der vil få betydning også i Norge.

Programkategori 01.80 Bygge- og eiendomspolitikk

Utgifter under programkategori 01.80 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.80 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et overordnet ansvar for statens bygge- og eiendomspolitikk.

Departementet koordinerer arbeidet med statens byggeprosjekter og har ansvar for en samlet budsjettmessig oppfølging av disse. Departementet har også det overordnede ansvaret for den eiendomsforvaltning som skjer i regi av Statsbygg.

Departementet har dessuten ansvar for utforming og oppfølging av retningslinjer for håndtering av bygge- og eiendomssaker internt i statsforvaltningen. Departementet leder arbeidet med gjenoppbygging og rehabilitering av regjeringskvartalet etter angrepet 22. juli 2011.

Statsbygg er en stor og viktig aktør i det norske bygge- og eiendomsmarkedet. I tillegg til å håndtere egne prosjekter og eiendomsportefølje, skal Statsbygg bidra med råd og fagkunnskap til andre statlige virksomheter i saker som omhandler bygg og eiendom.

Utfordringer og utviklingstrekk

Klimautfordringen gjør det nødvendig å fokusere på klimaeffektivitet gjennom hele verdikjeden, fra beslutning om lokalisering av en virksomhet, gjennom hele plan-, prosjekterings- og byggeprosessen, til drift- og forvaltningsfasen og til avhending eller destruering. Det er avgjørende å begrense bruk av byggeprodukter som inneholder helse- og miljøfarlige stoffer, samt å øke arealeffektiviteten.

Både nasjonalt og internasjonalt stilles det stadig strengere miljø- og energikrav til bygninger. Statsbygg skal ligge langt framme i dette arbeidet. Ved nybygging stiller departementet krav om 5 pst. lavere energibruk enn det som følger av teknisk forskrift. Det er imidlertid i den eksisterende bygningsmassen at energiutfordringene er størst. Fordi staten i mange år har oppført bygg med energifleksible varmesystemer (i hovedsak radiatoranlegg), kan Statsbygg koble sine bygg til fjernvarmeanlegg der slike bygges ut. Statsbygg benytter derfor i liten grad fossile brenselsstoffer til oppvarming. Olje til oppvarming utgjorde i 2011 kun 3 pst. av energibruken i de eiendommene som Statsbygg forvalter. Det må jobbes kontinuerlig med å holde energibruken i bygningsmassen på et så lavt nivå som mulig. Dette krever nært samarbeid mellom Statsbygg som utleier og de ulike leietakerne som bruker bygningene. Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk gir føringer for Statsbyggs videre arbeid på området.

Regjeringen har avgitt Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn. Her understrekes blant annet de offentlige aktørenes rolle som pådriver og forbilde på en rekke områder innen bygningspolitikken. Innovasjon og utvikling, samt dreining av hele byggebransjen i en mer miljøvennlig retning, står sentralt. Meldingen om en framtidsrettet bygningspolitikk gir viktige føringer for Statsbyggs arbeid.

Bygg- og anleggsbransjen blir i økende grad digitalisert. Det er en rask utvikling i retning av nye digitale systemer for blant annet prosjektgjennomføring og eiendomsforvaltning. Statsbygg skal ligge i front av denne utviklingen, og samarbeider også internasjonalt på området. Alle større byggeprosjekter i regi av Statsbygg skjer nå i digitale systemer som innebærer at alle medvirkende kan utveksle standardisert informasjon knyttet til samme bygningsmodell (buildingSMART-teknologien).

Regjeringen har ved kgl.res. av 20. januar 2012 vedtatt instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor. Instruksen regulerer departementenes arbeid med slike saker. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er ansvarlig for instruksen, mens det enkelte departement skal påse at denne følges på deres område.

Staten er også en stor leietaker i privatmarkedet. Denne posisjonen må i enda sterkere grad benyttes til å stille krav til private utleiere, ikke minst gjelder dette krav til lokalenes miljøvennlighet og energieffektivitet. Det er et mål at hele statens byggportefølje skal være i tråd med gjeldende krav til miljø og universell utforming, både når det gjelder eide og leide bygg.

Statsbygg skal gi råd til statlige virksomheter om lokalisering, planlegging, bygging og forvaltning av miljøriktige og universelt utformede bygg og utearealer. Statsbygg skal være statens kompetansesenter på miljøkrav i bygg, og fungere som rådgiver for resten av staten på dette feltet, jf. Instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sektor.

Angrepet mot regjeringskvartalet 22. juli 2011 stilte Statsbygg overfor store utfordringer. I tillegg til at Statsbyggs ansatte i kvartalet ble direkte berørt, ga ødeleggelsene omfattende merarbeid for Statsbygg og behov for å foreta omprioriteringer internt i virksomheten. Det ble raskt etablert et opprydnings- og sikringsprosjekt. Dette er i all hovedsak sluttført. Arbeidet med utbedringer og reparasjoner i lettere skadede bygg i regjeringskvartalet vil pågå inn i 2013. Statsbygg har også ledet arbeidet med å finne erstatningslokaler for berørte departementer, og står som leietaker på vegne av staten i de fleste av disse leieforholdene. Det gjennomføres egne sikringstiltak i de leide lokalene. Arbeidet med konseptvalgutredning for gjenoppbygging og utvikling av regjeringskvartalet er startet opp og vil pågå i 2013.

Mål og strategier

Statsbygg skal innenfor rammen av sitt samfunnsansvar drive kostnadseffektivt og målrettet. Som byggherre og eiendomsforvalter skal Statsbygg ligge i forkant på en rekke områder. Blant annet gjelder dette miljø og energi, universell utforming, arkitektur, stedsutvikling og kulturminnevern. Gjennom de krav Statsbygg stiller i sine anbud, skal virksomheten bidra til en positiv utvikling i byggenæringen og motvirke sosial dumping.

Statsbygg forvalter store eiendomsverdier. Den statlige husleieordningen danner grunnlaget for at Statsbygg kan gjennomføre et verdibevarende vedlikehold av bygningsmassen.

Under kap. 2445 Statsbygg omtales flere mål. Nedenfor omtales hovedmål for prosjektgjennomføringen og eiendomsforvaltningen. Målformuleringene skal ligge fast over tid, slik at utviklingen kan følges over noen år.

Hovedmål 1

Byggeprosjektene blir gjennomført i tråd med godkjente økonomiske rammer til avtalt tid.

Strategi

For å nå hovedmål 1 er det viktig med gode prosjektstyringssystemer og dyktige prosjektledere. Markedet må utnyttes godt. Det skal være høy kvalitet på anbudsprosessene ved kjøp av både konsulent- og entreprenørtjenester. Gjennomført forprosjekt ligger til grunn for beregning av kostnadsrammene som kvalitetssikres av eksterne. Dette skal sikre at prosjektene er godt gjennomarbeidet når en gjør vedtak om oppstart, slik at risikoen for avvik blir redusert.

Hovedmål 2

Eiendomsforvaltningen er kostnadseffektiv.

Strategi

For å nå hovedmål 2 må bygningene sikres et verdibevarende vedlikehold. Dette krever gode rutiner for forvaltning, drift og vedlikehold. Hoveddelen av eiendommene som Statsbygg forvalter, inngår i den statlige husleieordningen. Husleieinntektene danner det økonomiske grunnlaget for et regelmessig vedlikehold. Riktige vedlikeholdstiltak til rett tid krever god oversikt over tilstanden i den samlede eiendomsporteføljen, slik at tiltak gjøres i prioritert rekkefølge og de ulike arbeidene samordnes på en mest mulig optimal måte. Effektivitet og kvalitet i eiendomsforvaltningen skal sikres gjennom en kombinasjon av innkjøpte vedlikeholdstjenester og eget driftspersonell med inngående kjennskap til bygningene.

Hovedmål 3

Lokalanskaffelser i statlig sivil sektor gjennomføres med tydelig styring og god saksforberedelse, og med et særskilt fokus på miljøvennlige anskaffelser.

Strategi

For å nå hovedmål 3 må Instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor, gitt ved kgl.res. av 20. januar 2012, følges. Statsbygg er statens rådgiver i eiendoms-, bygge- og leiesaker. I følge instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor skal det blant annet utarbeides en funksjonsbeskrivelse for lokalanskaffelsen, der det tas hensyn til det lov- og regelverk og de politiske føringer som til enhver tid foreligger, for eksempel innen miljø, energi og universell utforming.