Del 1
Innledning til programområde 16 Fiskeri-, havbruks- og kystforvaltning

1 Havlandet Norge

Norge er en havnasjon. Havområdene våre er om lag sju ganger større enn fastlandet vårt og kystlinjen med viker og fjorder er lengre enn jordens omkrets rundt ekvator. Fiskeri- og kystdepartementet skal sikre en forsvarlig forvaltning av de levende marine ressursene og havmiljøet og sørge for gode rammevilkår for en internasjonalt konkurranseutsatt norsk sjømatnæring. Departementet skal tilrettelegge for økt sjøtransport, og har ansvaret for å sikre framkommelighet og sikkerhet på sjøen og for den statlige beredskapen mot akutt forurensning.

Det er behov for å gjennomgå arbeidsdeling og organisering av Fiskeri- og kystdepartementets underliggende etater. Målet må være å bidra til en enda mer helhetlig hav- og kystforvaltning, et bedre og mer samordnet tilsyn og bedre utnyttelse og samordning av fartøyer og annen kostbar infrastruktur.

Verdens fremste sjømatnasjon

Regjeringen har som visjon at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon.

Veksten i verdens befolkning fører med seg et økende globalt behov for mat og energi. I dag kommer bare to pst. av verdens matproduksjon fra havet. Skal vi produsere nok mat til den voksende verdensbefolkningen, må denne andelen økes betraktelig.

Norge råder over rike fiskebestander og andre marine ressurser og har i tillegg gode naturgitte forhold for havbruk. Dette gir rom for en framtidsrettet politikk der målet er å øke sjømatproduksjonen og produksjonen av andre varer og tjenester basert på utnyttelse av levende marine ressurser.

Verdiskaping basert på utnytting av restråstoff fra fiskeri- og havbruksnæringen og høsting og kultivering av nye marine råvarer øker. Denne biomarine næringen er i ferd med å bli en tredje pilar i næringen, i tillegg til fiskeri og havbruk.

Bærekraft

Sjømatpolitikken er forankret i målet om bærekraftig bruk. Brundtland-kommisjonen definerte bærekraftig utvikling som ”en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov”.

Et rent, rikt og produktivt hav og en bærekraftig forvaltning er ufravikelige forutsetninger for sjømatnæringen. Målet er å forvalte fiskebestandene våre slik at de fortsatt kan gi en høy og stabil fangst, og å legge til rette for en fortsatt kontrollert vekst i havbruksproduksjonen. Samtidig påvirker fiskeri og havbruk naturen, som all matproduksjon. Påvirkningen vurderes løpende, og tiltak for å begrense negative konsekvenser settes inn der det er nødvendig.

Føre-var-prinsippet, økosystemtilnærmingen og maksimalt langtidsutbytte er viktige forutsetninger for en bærekraftig forvaltning og står sentralt i havressursloven, akvakulturloven og naturmangfoldsloven.

Arbeidet med sjøsikkerhet og beredskap er også av stor betydning for en bærekraftig forvaltning av våre kyst- og havområder.

Havressursforvaltning

Nitti prosent av de bestandene vi høster av er bestander som vi deler med andre land. Fiskeri- og kystdepartementet har derfor en aktiv internasjonal rolle. Departementet skal ivareta nasjonale interesser og styrke rollen som en ansvarlig og tydelig havnasjon og kyststat. De viktigste utfordringene er å sikre at føre-var-prinsippet, prinsippet om bærekraftig bruk og økosystembasert forvaltning blir fulgt opp, også internasjonalt. Uavhengige internasjonale studier har flere ganger utpekt den norske fiskeriforvaltningen som den fremste i verden.

Fiskerikriminalitet og uregulert fiske er en alvorlig trussel mot fiskebestander og marine økosystemer. Det dreier seg ofte både om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. En effektiv innsats mot fiskerikriminalitet og uregulert fiske krever nært samarbeid mellom involverte etater og oppdatert kunnskap. Fiskeridirektoratet utfører betydelige kontrolloppgaver, basert på analysearbeid og risikovurderinger. Fiskeriforvaltningens analysenettverk er etablert som et konkret tiltak mot kriminalitet innenfor fiskerisektoren, og inngår i regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Kystvakten har også en sentral rolle som utøvende myndighet på sjøen.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har etter norsk initiativ vedtatt en global avtale om havnestatskontroll. Dette er viktig i kampen mot ulovlig og uregulert fiske og organisert, internasjonal fiskerikriminalitet. Norge arbeider også for å redusere utkast av fisk, både nasjonalt og internasjonalt.

Bærekraftig havbruk

Havbruksnæringens viktigste miljøutfordringer på kort sikt er knyttet til rømming av oppdrettslaks og spredning av lakselus fra oppdrettsanleggene, og den påvirkningen dette har på viltlevende bestander av anadrome laksefisk.

I arbeidet med å bekjempe lakselus prioriteres samordning av oppdretternes produksjonssyklus, optimalisering av driftsrutiner og biologisk og mekanisk lusekontroll framfor medisinbruk. Det er likevel behov for å ha et bredt spekter av medikamenter tilgjengelig når det er nødvendig.

Det skal etableres en prøveordning med førstegenerasjons indikatorer og grenseverdier for rømming og lakselus. Forskning på disse fagfeltene vil bli prioritert slik at indikatorer og grenseverdier kan evalueres og eventuelt justeres etter hvert som ny kunnskap er tilgjengelig.

I 2013 er det lyst ut inntil 45 nye laksekonsesjoner. Tildelingene skal bidra til å løfte mer miljøvennlig oppdrettsteknologi og driftsformer opp på et kommersielt nivå. Det stilles kriterier som innebærer at løsningene må være bedre, og til dels vesentlig bedre, enn det som er i alminnelig kommersiell bruk i dag når det gjelder lakselus og rømming.

Arealbruk er et viktig virkemiddel for å bidra til å håndtere havbruksnæringens sykdoms- og miljøutfordringer. Synkronisert utsett av fisk med brakkleggingstid mellom hver produksjonssyklus vil kunne redusere risiko for utbrudd og spredning av sykdom og parasitter. Det legges derfor til grunn et prinsipp om etablering av produksjonsområder og økt områdeforvaltning. Det skal legges til rette for en framtidig arealstruktur som bidrar til lavt konfliktnivå og sameksistens med ulike interesser, og som både ivaretar hensynet til små og mellomstore aktører og tar opp i seg de erfaringene som er gjort med lokalt og frivillig samarbeid.

Regjeringen vil vurdere hvordan myndighetenes tilsynsressurser på havbruksområdet kan samordnes bedre. Målet er bedre ressursutnyttelse og et mer samordnet, konsistent og enhetlig statlig tilsyn.

Havmiljø og arealforvaltning

En bærekraftig ressursforvaltning som bidrar til sunne velfungerende økosystem er en forutsetning for sjømatnæringen. Det er behov for mer kunnskap om økosystemene i kyst- og havområdene våre, slik at vi kan forutse endringer i økosystemene som følge av blant annet klimaforandringer og havforsuring.

Rent hav er en forutsetning for å kunne produsere trygg sjømat. Fiskeri- og kystforvaltningen skal bidra til at kyst- og havområdene våre er rene. Her står implementeringen av EUs vanndirektiv og ansvaret for sjøsikkerhet og statens beredskap mot akutt forurensning sentralt.

Interessen for aktivitet i kyst- og havområdene er økende. Fiskeri- og kystdepartementet er opptatt av gode arealprosesser, der målet er at forskjellige interesser skal kunne eksistere sammen med lavest mulig konfliktnivå.

Kunnskap

For Norge som sjømatnasjon er det viktig å være kunnskapsledende på områder av strategisk betydning for videre utvikling og vekst av norske sjømatselskaper og sjømatproduksjon lokalisert i Norge. Vi trenger ny kunnskap for å utvikle ny og bedre teknologi, nye produkter, nye markeder og for å berede grunnen for nye marine næringer. Vi trenger å vite mer om livet i havet og kystsonen og om miljøvirkninger av havbruk, for å sikre bærekraftig høsting og produksjon.

Som et lite land må Norge prioritere å utvikle kunnskap innenfor områder hvor vi selv har kunnskapsbehov og der vi har forutsetninger for å lykkes i den internasjonale konkurransen. Regjeringen vil derfor legge til rette for et marint kunnskapsløft.

Fiskeri- og kystdepartementet legger stor vekt på å sikre et forskningsbasert grunnlag for utforming av politikk og forvaltning. Enten det gjelder kvotefastsetting, helse og velferd hos fisk, bærekraftig havbruk, sjømattrygghet eller miljøet i havet og langs kysten, er vår forvaltning avhengig av forskningsbasert kunnskap. Også internasjonalt er Norges klare posisjon at alle beslutninger skal være basert på det beste av tilgjengelig vitenskap.

Rådene for bærekraftig høsting av de levende marine ressursene utvikles gjennom samarbeid i Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Det arbeides for å videreutvikle en økosystembasert og internasjonalt forankret rådgiving også innenfor havbruk.

Den offentlig finansierte marine forskningen skal styrkes, og det er et mål å øke næringslivets finansiering av forskning. Det må også sikres at forskningen foregår på de riktige områdene, at forskningsresultatene blir tatt i bruk, og at næringen har tilgang til arbeidskraft med riktig kompetanse.

Regjeringens handlingsplan Marint kunnskapsløft ble lagt fram 5. september 2013. Handlingsplanen konkretiserer hovedprioriteringene i satsingen på marin utdanning, kompetanseutvikling og forskning de neste årene. På forskningsområdet vil regjeringen styrke innsatsen innenfor spesielt tre kunnskapsområder: Havet og kysten, sjømat og nye marine muligheter og markeder.

Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å utvikle kompetansen til de ansatte i sjømatnæringen. Regjeringen vil åpne for at en større andel av FoU-avgiften kan benyttes til å styrke arbeidet med rekruttering til utdanning og kompetanse, for eksempel gjennom Sett Sjøbein, dersom næringen selv ønsker det.

Sunn og trygg sjømat

Som en stor sjømatnasjon er det viktig å sikre at sjømaten som omsettes er trygg. For å kunne dokumentere at sjømaten er trygg gjennomføres det stikkprøvebasert overvåking av fremmedstoffer og smittestoffer i hvitfisk, oppdrettsfisk og fôr. De siste årene har det også blitt gjennomført mer grunnleggende kartlegging, såkalte basisundersøkelser, av fremmedstoffer i seks viktige kommersielle fiskeslag. Overvåkingen så langt har gitt indikasjoner på at sjømattryggheten generelt er god, men at det for enkelte arter er utfordringer. Ut i fra den kunnskapen vi har i dag, er de mest problematiske miljøgiftene dioksiner og dioksinlignende PCB og kvikksølv, samt kadmium i krabbe og skjell. Kontinuerlig kunnskapsutvikling og dokumentasjon er viktig for å kunne ivareta mattryggheten og imøtekomme kravene om dokumentasjon fra importlandene.

For å utføre balanserte risikovurderinger og gi riktige kostholdsråd er det viktig å ha kunnskap om innholdet av fremmedstoffer, men også om virkningene av disse og de ernæringsmessige helsevirkningene av å spise sjømat. Nasjonalt råd for ernæring har kommet med kostholdsråd, hvor de blant annet anbefaler befolkningen å spise fisk til middag to til tre ganger i uken og bruke fisk som pålegg.

Fiskesprell er et nasjonalt kostholdsprogram som skal få barn og unge til å spise mer sjømat, og fremmer bruk av sjømat blant barn og unge gjennom tiltak som retter seg mot ansatte i barnehage og skole samt foreldre.

Lønnsomhet

Norge skal ha høyest mulig verdiskaping basert på våre marine ressurser.

Den norske sjømatindustrien har et godt utgangspunkt med enestående råvaretilgang og kort vei til markedene i EU og Russland. Samtidig har deler av sjømatindustrien hatt svak lønnsomhet over tid. Regjeringen har derfor satt ned et offentlig utvalg med mandat til å gjennomgå sjømatindustriens rammebetingelser; muligheter, utfordringer, flaskehalser, regelverk og virkemidler – og komme med forslag til økt lønnsomhet og verdiskaping.

Industrivirksomhet i et høykostland stiller særlige krav til markedsorientering, teknologiutvikling og utnyttelse av naturlige fortrinn. Marint verdiskapingsprogram vil bli videreutviklet for å styrke teknologisatsingen i hvitfiskindustrien.

Med bakgrunn i den krevende situasjonen i torskenæringen, har regjeringen lagt fram en tiltakspakke for å styrke lønnsomheten på både kort og lang sikt. Tiltakspakken innebærer tilleggsbevilgning på 30 mill. kroner i 2013 og økte bevilgninger på 55 mill. kroner i 2014. De foreslåtte tiltakene vil blant annet bidra å øke kvaliteten på fiskeråstoffet, styrke markedsadgangen og arbeidet i markedene, og legge til rette for langsiktig forskning og produktutvikling innen torskesektoren.

Markeder og markedsadgang

Det ble eksportert sjømat til en verdi av 52,1 mrd. kroner i 2012. Videre vekst i norsk sjømatnæring forutsetter at norske produkter har adgang til de internasjonale markedene. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider for bedre markedsadgang for norsk sjømatnæring gjennom det multilaterale regelverket i verdens handelsorganisasjon WTO, frihandelsavtaler gjennom EFTA og bilateralt, og gjennom å håndtere krav som stilles til norsk sjømateksport i aktuelle markeder.

Det ble kjøpt sjømat i Norge for 7,1 mrd. kroner i 2012. Dette gjør hjemmemarkedet til et av de største markedene for norsk sjømat. Norge skal være et utstillingsvindu for norsk sjømat. Innsatsen mot hjemmemarkedet har som mål å øke sjømatkonsumet, synliggjøre næringens betydning og bidra til at næringen utvikler flere produkter rettet mot det norske markedet.

Sjømat av god kvalitet

Verdens fremste sjømatnasjon må kunne assosieres med et bredt spekter av sjømat av god kvalitet. God og stabil kvalitet er viktig for prisen og muligheten for å omsette produktene hjemme og ute. Fiskens reise fra sjø til bord er lang, og hvert foredlingsledd har ansvar for på best mulig måte å ivareta de faktorene som kan påvirke kvaliteten på det endelige produktet. Høy kvalitet sikres gjennom høsting, håndtering, temperatur og hygiene. Fisken må behandles skånsomt, raskt og iskaldt gjennom alle ledd. Tid og temperatur er kritiske faktorer for kvalitet. Distribusjon byr på utfordringer både med hensyn til logistikk og emballasje. Teknologiutvikling og standardisering er viktig for å opprettholde kvaliteten.

Transport, sjøsikkerhet og beredskap

Det overordnede målet med regjeringens transportpolitikk er å tilby et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig transportsystem. Som en del av dette skal Norge ha en konkurransedyktig sjøtransport med effektive havner og transportkorridorer. Havnene skal utvikle seg til effektive knutepunkt i transportkorridorene og binde sammen ulike deler av landet, og koble det innenlandske og det internasjonale transportnettverket sammen. Kommunene og private aktører har her en sentral rolle som eiere og operatører av de største havnene. Fiskeri- og kystdepartementet ved Kystverket bygger, utbedrer og vedlikeholder farleder og statlige fiskerihavner og gir tilskudd til kommunale fiskerihavnetiltak.

Mål og prioriteringer i transportpolitikken er forankret i Nasjonal transportplan for 2014–2023, som ble behandlet i Stortinget våren 2013. Rammen for sjøtransport i NTP 2014–2023 er på totalt 19,4 mrd. kroner. Dette innebærer en økning i rammen for sjøtransportområdet på 689 mill. kroner, eller 55 pst., sammenlignet med budsjettet for 2013.

Det legges i tiårsperioden opp til å prioritere tiltak rettet mot havner og til å utforme nye virkemidler for å styrke nærskipsfarten. Det legges videre opp til å prioritere drift, vedlikehold og fornying av navigasjonsinfrastrukturen. I tillegg prioriterer regjeringen farledstiltak og tiltak for å styrke den maritime trafikkovervåkingen. Transportplanlegging og kystforvaltning for å bedre utredningskapasiteten og gjennomføringsevnen i Kystverket prioriteres også.

I forbindelse med rulleringen av NTP 2014–2023 er det utarbeidet en egen nærskipsfartsstrategi for å realisere ambisjonen om å overføre gods fra vei til sjø. Innenfor rammen av nærskipsfartsstrategien vil regjeringen utforme tiltak som stimulerer til økt bruk av nærskipsfart, utforme en tilskuddsordning for statlig støtte til investeringer i havner, utforme en tilskuddsordning for havnesamarbeid og styrke forskning og utredning om godstransport på sjø og kombinerte transportløsninger. Strategien er et samarbeid mellom statlige myndigheter, regionale og lokale myndigheter, havner, rederier, transportbedrifter og vareeiere. En forutsetning for å lykkes med strategien er at alle aktører gjennomfører tiltak innenfor sine ansvarsområder.

I sjøsikkerhetsarbeidet er forebyggende tiltak prioritert, for å sikre trygg ferdsel i norske kyst- og havområder. Regjeringen har satt i gang en samlet vurdering av den nasjonale slepebåtberedskapen. Utvalget som har gjennomgått lostjenesten og tilhørende regelverk la fram sin rapport den 10. juni 2013.

Til tross for gode sjøsikkerhetstiltak vil det alltid være en risiko for ulykker. Det er derfor også nødvendig med god beredskap mot akutt forurensning. I tillegg til statlig beredskap, spiller kommunal beredskap, private aktører og organisasjoner en viktig rolle i den totale beredskapen langs kysten.

Kystverket la i juni 2011 fram en oppdatert miljørisiko- og beredskapsanalyse knyttet til akutt forurensning fra skipstrafikk langs kysten av fastlands-Norge, og arbeider nå med å gjennomføre en tilsvarende analyse for Svalbard og Jan Mayen. Den foreliggende analysen er et viktig grunnlag for regjeringens vurderinger av statens beredskap mot akutt forurensning. Analysen peker på at rask, lokal tilstedeværelse gir redusert responstid og er viktig for resultatet av statlige aksjoner. Et prioritert område i oljevernberedskapen framover er derfor å styrke kommunenes evne til å bistå under statlige aksjoner, ved blant annet å sørge for at kommunene har tilgang til utstyrsdepoter med nødvendig utstyr for å aksjonere raskt ved store hendelser. Kystverkets første nye multifunksjonsfartøy ”OV Utvær” ble tatt i bruk i august 2012. Det andre nye multifunksjonsfartøy ”OV Skomvær” ble døpt i august 2013. Disse fartøyene representerer en kraftig forbedret kapasitet i oljevernaksjoner.

For å følge opp Kystverkets miljø- og beredskapsanalyse og styrke senter for sjøsikkerhet, oljevern og havovervåking i nordområdene ved sjøtrafikksentralen i Vardø, foreslår regjeringen å øke bevilgningen til beredskap mot akutt forurensning med 20 mill. kroner.

Nordområdene

Fiskeri- og kystdepartementet har forvaltningsansvar for store havområder i nord. Å sikre at de marine ressursene i nord høstes bærekraftig og at norske interesser blir ivaretatt i de nordlige havområdene, står sentralt i regjeringens nordområdepolitikk. Fiskeri- og kystdepartementet vil bygge videre på det gode norsk-russiske fiskerisamarbeidet, som har sikret at våre felles fiskeribestander i nord nå er i en meget god forfatning.

Det ventes høyere aktivitet i de nordlige havområdene i årene som kommer. Klimaendringer og mindre is vil kunne øke betydningen av nordområdene, både for sjøtransport og olje- og gassvirksomhet. En eventuell framtidig økning i sjøtransport og petroleumsvirksomhet i området kan gi nye muligheter for næringsutvikling. Samtidig vil en slik utvikling kunne skape utfordringer både for fiskeriene og for arbeidet med forebyggende sjøsikkerhet og beredskapen mot akutt forurensning. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider for å styrke den forebyggende sjøsikkerheten i nord og for å ivareta norske kyststatsinteresser internasjonalt når regelverk skal utvikles. Norge sammen med de sju andre medlemsstatene i Arktisk råd forhandlet fram en folkerettslig bindende avtale om å samarbeide om håndtering av akutt marin oljeforurensning i arktiske områder. Avtalen ble signert på Arktisk råds ministermøte i Kiruna 15. mai 2013.

Som et ledd i regjeringens nordområdearbeid leder Kystverket utviklingen av BarentsWatch, som er et helhetlig informasjonssystem om norske hav- og kystområder. Det er et mål at BarentsWatch skal være et verktøy for samlet oversikt over det som skjer i våre store havområder. Dessuten vil BarentsWatch bidra til bedre samhandling mellom etater gjennom informasjonsutveksling og utvikling av tjenester basert på denne informasjonen.

Anskaffelsesprosessen for bygging av nytt isgående forskningsfartøy er satt i gang, og det tas sikte på at kontrakt med verft skal skrives under i desember 2013. Det nye fartøyet vil kunne tas i bruk i 2016.

Regjeringen er også i gang med å hente inn kunnskap om verdiskapingen i fiskeri- og reiselivsrelatert virksomhet i Nord-Norge. Dette er en oppfølging av forvaltningsplanen for Barentshavet-Lofoten, og arbeidet vil bli avsluttet innen mars 2014.

2 Hovedtrekkene i budsjettforslaget

Fiskeri- og kystdepartementets budsjettforslag for 2014 har en utgiftsramme på 5 662,8 mill. kroner og en inntektsramme på 1 772,8 mill. kroner under programområde 16 Fiskeri-, havbruks- og kystforvaltning og programområde 33 Arbeidsliv. Dette innebærer en nominell økning i utgiftsrammen på 734,8 mill. kroner eller 14,9 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2013. Av totalsummen gjelder 100 mill. kroner Fiskeri- og kystdepartementets ansvarsområde under programkategori 33, kap. 2540, post 70 tilskudd, som omfatter a-trygd for fiskere og fangstmenn.

Inntektsrammen foreslås økt med 390,2 mill. kroner eller 28,2 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2013.

I det følgende omtales de viktigste endringene i budsjettforslaget for 2014 sammenlignet med saldert budsjett 2013.

2.1 Programkategori 16.10 Administrasjon

Budsjettforslaget for 2014 innebærer en nominell reduksjon i utgiftsrammen under programkategori 16.10 på 17 mill. kroner eller 9,1 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2013. Det foreslås å flytte 20 mill. kroner av bevilgningen til forskning og utredning knyttet til sjøtransport fra Fiskeri- og kystdepartementets utrednings- og prosjektbevilgning til tilskuddet til Norges forskningsråd.

2.2 Programkategori 16.20 Forskning og innovasjon

Budsjettforslaget for 2014 innebærer en nominell økning under programkategori 16.20 på 398,2 mill. kroner eller 23,6 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2013.

Anskaffelsesprosessen for nytt isgående forskningsfartøy er nå satt i gang, og det legges opp til at det skrives under kontrakt med verft i desember 2013. Det foreslås en bevilgning på 300 mill. kroner til byggeprosjektet i 2014.

Systemet med forskningskvoter legges om fra 2014. Omleggingen innebærer at hovedtyngden av dagens forskningkvoter går tilbake til ordinært fiske og dermed øker den samlede kvoteverdien for næringen. Samtidig skal fiskerinæringen bidra til å finansiere fiskeriforskning og overvåking gjennom en generell avgift på førstehåndsomsetningen. På bakgrunn av dette foreslås det en bevilgning på 151 mill. kroner til fiskeriforskning og overvåking.

Det foreslås å øke bevilgningen til Havforskningsinstituttet med 4 mill. kroner for å styrke arbeidet med overvåking av lakselus og rømt oppdrettslaks, og bevilgningen til Veterinærinstituttet foreslås økt med 2 mill. kroner for å styrke arbeidet med bekjempelse av lakselus og spredning av lakselus mellom fisk i oppdrett og ville bestander.

Det foreslås å øke bevilgningen til NIFES med 5 mill. kroner for å styrke overvåkingen av fremmedstoffer. Det foreslås å øke bevilgingen til markedsforskning og forskning rettet mot teknologi- og produktutvikling gjennom Norges forskningsråd med 10 mill. kroner. Det foreslås videre å øke infrastrukturstøtten til Nofima med 5 mill. kroner.

Med bakgrunn i den krevende situasjonen i torskenæringen, har regjeringen lagt fram en tiltakspakke for å styrke lønnsomheten på både kort og lang sikt. Som en del av tiltakspakken foreslås det å øke bevilgningen til Nofima med 10 mill. kroner. Av dette skal 5 mill. kroner gå til lansiktig, strategisk markedsarbeid for hvitfisk i samarbeid med Norges sjømatråd og 5 mill. kroner til å forsere arbeidet med fangsthåndtering og levendelagring. Det foreslås å øke bevilgningen til Marint verdiskapingsprogram med 14 mill. kroner. Av dette skal 6 mill. kroner gå til et opplæringsprogram for kvalitetsbehandling av fisk og 8 mill. kroner skal gå til en teknologisatsing rettet mot hvitfisknæringen.Det foreslås i tillegg å sette av 20 mill. kroner innenfor rammen av Nasjonal transportplan til sjøtransportforskning. Midlene kanaliseres gjennom Norges forskningsråd.

2.3 Programkategori 16.30 Fiskeri- og havbruksforvaltning

Budsjettforslaget for 2014 innebærer en nominell økning under programkategori 16.30 på 24,6 mill. kroner eller 3,9 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2013.

Som en del av tiltakspakken for torskenæringen, foreslås det en bevilgning på 18 mill. kroner til lineegnetilskudd, for å stimulere til økt fangst i et fiske som gir høy kvalitet. Det foreslås i tillegg å øke tilskuddet til føring og mottaksstasjoner med 3 mill. kroner.

2.4 Programkategori 16.60 Kystforvaltning

Budsjettforslaget for 2014 innebærer en nominell økning under programkategori 16.60 på 114,1 mill. kroner eller 4,5 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2013.

Det foreslås å øke bevilgningen til navigasjonsinfrastruktur med til sammen 63 mill. kroner. Hoveddelen av midlene vil bli brukt til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet for å opprettholde et høyt sjøsikkerhetsnivå. Den økte bevilgningen gir også rom for en AIS-satellitt og en egen nedlesingsstasjon for satellittdata.

Det foreslås å øke bevilgningen til transportplanlegging og kystforvaltning med 10 mill. kroner, og bevilgningen til sjøtrafikksentraler foreslås økt med 2 mill. kroner.

Enkelte havner har stor trafikkvekst, og stadig større fartøy øker kravene til manøvreringsrom i innseilingen til de største havnene. Det prioriteres derfor å øke bevilgningene til utbedring av farledene med 22 mill. kroner. I tråd med prioriteringene i Nasjonal transportplan 2014–2023 tilrås det at bevilgningen til fiskerihavner reduseres med 11 mill. kroner. Tilskuddet til kommunale fiskerihavneprosjekt videreføres på samme nivå som i 2013. Det foreslås en bevilgning på 5 mill. kroner til forundersøkelser knyttet til Stad skipstunnel.

Bevilgningen til utskifting av Kystverkets fartøyer foreslås redusert med 4 mill. kroner i tråd med investeringsplanen.

Det foreslås å øke bevilgningen til beredskap mot akutt forurensning med 20 mill. kroner, for å følge opp Kystverkets miljø- og beredskapsanalyse. Den økte bevilgningen vil gå til lenser og lektere for hurtig respons, strandrenseutstyr og kurs og øvelser for å styrke kompetansen i beredskapsapparatet. Det vil også bli satt av midler til styrking av senter for sjøsikkerhet, oljevern og havovervåking ved sjøtrafikksentralen i Vardø.

Slepebåtkapasiteten i Nord-Norge foreslås redusert fra tre til to fartøyer. Det er innført en rekke nye sjøsikkerhetstiltak i Nord-Norge siden slepebåtberedskapen ble etablert. Seilingsleder utenfor territorialfarvannet langs hele kysten fra Vardø til Røst forbedrer mulighetene for at en slepebåt når fram til et fartøy med problemer før en eventuell grunnstøting. Det er innført AIS-overvåking langs hele kyststrekningen, og trafikksentralen i Vardø har ansvar for å koordinere slepebåtberedskapen. I tillegg er det etablert et norsk- russisk skipsrapporteringssystem for området mellom Lofoten og Murmansk fra 1. juni 2013.

Tilskuddet til Redningsselskapet foreslås økt med 20 mill. kroner.

Som følge av omleggingen av forskningskvoteordningen foreslås det innført en ny fiskeriforskningsavgift på førstehåndsomsetningen av fisk. Inntektene fra denne avgiften skal finansiere fiskeriforskning og overvåking, jf. omtale under programkategori 16.20. Det foreslås en inntektsbevilgning knyttet til denne avgiften på 151 mill. kroner.

3 Oversiktstabeller

Utgifter fordelt på kapitler

Utgifter fordelt på postgrupper

Inntekter fordelt på kapitler

Kan overføres

Under Fiskeri- og kystdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30–49

3.1 Aksjekapital og fond

Norges sjømatråd AS er sjømatnæringens felles markedsorganisasjon, og har som mål å øke verdiskapingen i næringen ved å bidra til økt etterspørsel og kunnskap om norsk sjømat i Norge og resten av verden. Aksjekapitalen er 50 mill. kroner, og selskapet eies 100 pst. av staten ved Fiskeri- og kystdepartementet. Sjømatrådets virksomhet finansieres fullt ut av sjømatnæringen gjennom en markedsavgift, hjemlet i fiskeeksportloven.

Fiskeri- og kystdepartementet forvalter statens eierandeler i forskningskonsernet Nofima AS (tidligere Fiskeriforskning AS, Norconserv AS, Matforsk AS og Akvaforsk AS) i samråd med Landbruks- og matdepartementet og Kunnskapsdepartementet. De øvrige eierne er Stiftelsen for landbrukets næringsmiddelforskning med 33,2 pst. og Akvainvest Møre og Romsdal med 10 pst. For nærmere omtale av Nofima AS vises det til egen omtale under programkategori 16.20, kap. 1023 post 72.

Framsenteret AS er et driftsselskap for Polarmiljøsenteret i Tromsø som skal ivareta fellesfunksjoner. Selskapet ble etablert i 1994.

Bergen teknologioverføring AS eies 40 pst. av Universitetet i Bergen, 40 pst. av Helse Bergen og 20 pst. av Havforskningsinstituttet på vegne av Fiskeri- og kystdepartementet. Selskapet ble etablert i desember 2004 og formålet er å fremme kommersiell utnyttelse av forskningsresultater og teknologioverføring fra forskningsinstitusjonene i Bergen. Selskapet har samarbeidsavtaler med Høgskolen i Bergen, Christian Michelsen Research AS (CMR), Nofima AS, NIFES, Innovest AS og Unifob AS.

4 Status

I dette kapittelet presenteres status og tidsserier for norsk sjømatnæring og kystforvaltningen, delt inn etter følgende tema:

Verdiskaping

• Eksport og import av sjømat

• Fiske og fangst

• Havbruk

• Sjømatindustrien

Miljø

• Havmiljø

• Ressurssituasjonen

• Havbruksnæringen

• Trygg sjømat

Kyst

• Sjøtransport og havner

• Forebyggende sjøsikkerhet

• Beredskap mot akutt forurensning

4.1 Verdiskaping

4.1.1 Eksport og import av sjømat

Kilde:  Norges sjømatråd

I 2012 ble det eksportert sjømat til 133 land, til en samlet verdi på om lag 52 mrd. kroner, jf. figur 4.1. Det er en nedgang på 2,3 pst. fra 2011 og 3,1 pst. i forhold til rekordåret 2010. Eksporten av sjømat utgjorde om lag 6 pst. av den totale vareeksporten fra Norge i 2012.

Atlantisk laks utgjorde 57 pst. av eksporten målt i verdi og er det klart største sjømatproduktet. Deretter fulgte torsk (klippfisk, saltfisk, tørrfisk, fersk torsk m.m.), sild og makrell.

Kilde: Sjømatrådet

EU er Norges klart viktigste sjømatmarked. Målt i verdi utgjorde eksporten til EU 57,6 pst. av den totale sjømateksporten i 2012. Russland og Frankrike var Norges største enkeltmarkeder, med en eksportverdi på henholdsvis 5,9 og 4,8 mrd. kroner. Deretter fulgte Danmark og Polen, som i stor grad videreforedler produkter til EU-markedet, og Sverige på femteplass.

Eksporten av sjømat fra havbruk hadde i 2012 en eksportverdi på 31,5 mrd. kroner, en oppgang på 560 millioner kroner fra 2011. Den samlede eksportverdien fra de tradisjonelle fiskeriene var 20,6 mrd. kroner, en nedgang på 1,9 mrd. kroner fra rekordåret 2011.

Fiskemel og fiskeolje, som er innsatsfaktorer i fiskefôr, utgjør en stor del av importen. Andre viktige importprodukter er makrell, torsk og reker, som dels selges innenlands og dels reeksporteres.

4.1.2 Hjemmemarkedet

Tall fra Norges sjømatråd viser at norske husholdninger kjøpte sjømat for 4,7 mrd. kroner i 2003. I 2012 var omsetningen på 7,1 mrd. kroner. Dette gjør hjemmemarkedet til et av de største markedene for norsk sjømat.

Rundt 80 pst. av all sjømat omsettes i dagligvarehandelen, hvor sjømat er en av de raskest voksende varekategoriene. Antall lanseringer av forbrukertilpassede sjømatprodukter har økt de siste årene. Til tross for dette er utvalget av sjømatprodukter langt dårligere enn utvalget av kjøttprodukter.

4.1.3 Fiske og fangst

¹ Driftsmargin = (driftsresultat/driftsinntekter) * 100

Kilde: Fiskeridirektoratet.

For fiskeflåten har utviklingen i lønnsomhet, målt ved driftsmarginen, vært positiv i perioden 1990 til 2011 sett under ett, selv om lønnsomheten har variert mye. Siden 2008 har utviklingen vært positiv, og i 2011 oppnådde fiskeflåten en driftsmargin på 22 pst. Dette er det foreløpige høyeste nivået som er målt i Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse. Det er flere underliggende årsaker til den positive utviklingen. Flere av våre viktigste fiskebestander er i langt bedre forfatning nå enn i 1990. Dessuten har tallet på fiskefartøy blitt redusert, noe som har bidratt til lavere kostnader og økt produktivitet.

For utvalgte fartøygrupper viser tallene for de siste årene at lønnsomheten varierer både over tid og mellom de ulike fartøygruppene, jf. tabell 4.1. Fra 2010 til 2011 har det vært en positiv utvikling i de fleste fartøygruppene.

¹ Tallene for 2012 er foreløpige.

Kilde:  Fiskeridirektoratet.

Samlet fangst i norske fiskerier (ekskl. tang og tare) har i perioden 1992 til 2011 variert mellom 2,3 og 2,9 mill. tonn, jf. figur 4.4. Kvantumet er redusert fra 2011 til 2012 og var 2,1 mill. tonn i 2012. Nedgangen skyldes reduserte kvantum av pelagisk fisk og skalldyr og skjell. Kvantumet av torskefisk er tilnærmet uendret.

På 1990-tallet var det en solid vekst i realverdien av førstehåndsomsetningen. Siden 1998 har førstehåndsomsetningen i gjennomsnitt vært rundt 13 mrd. i 2012-kroner. I 2012 var førstehåndsverdien 14,1 mrd. kroner; en nedgang fra 16,2 mrd. kroner i 2011. I 2011 var det høye priser på de fleste fiskeslag og samlet førstehåndsverdi var rekordhøy. I 2012 har prisene på de fleste fiskeslag gått ned. Spesielt gjennomsnittsprisen for makrell er kraftig redusert og førte til en sterk nedgang i førstehåndsverdien i pelagisk sektor. Prisene for andre viktige fiskeslag som torsk, hyse og sei sank også fra 2011 til 2012, mens prisen for sild økte.

¹ Tallene for 2012 er foreløpige.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Siden 1990 er antallet personer som hadde fiske som hovedyrke mer enn halvert, fra 20 500 i 1990 til 9 800 i 2012. I samme periode gikk tallet på merkeregistrerte fiskefartøy ned med nesten 65 pst. til 6 200 fartøy i 2012. Det har vært sterkere reduksjon blant fartøy under 28 meter enn blant de over. Denne reduksjonen inngår i en langtidstrend. Utviklingen gjenspeiler en samfunnsutvikling hvor det har kommet til nye yrkesalternativer også i Kyst-Norge, og hvor fiskeriene har blitt stadig mer mekanisert og effektivisert.

Som annen næringsvirksomhet skaper fiskerinæringen ringvirkninger i annet næringsliv. Sintef Fiskeri og havbruk har beregnet at den totale sysselsettingen i fiskerinæringen i 2010 var på 24 200 årsverk, av dette var 8 600 årsverk ringvirkninger.

I figur 4.5 sammenstilles opplysninger om utvikling i kvantum med utvikling i antall fiskere og fangst per fisker. Variasjoner i ressurstilgang vil påvirke fangst per fisker, men figuren sier likevel noe om effektivitetsutviklingen i norsk fiskerinæring. I 1990 var gjennomsnittlig fangst per fisker i underkant av 60 tonn. Tilsvarende for 2012 er i underkant av 180 tonn fangst per fisker.

Fornyingstakten i fiskeflåten, definert som forholdet mellom antall fartøy i flåten og antall nybygde fartøy levert i året, har variert de siste ti årene. Før 2005 var en periode hvor det var relativt stor fornying innenfor ringnotflåten og større fartøy som kombinerer tråling etter bunnfisk og reketråling. Etter 2005 har nybyggingen skjedd innenfor den minste kystflåten (under 15 meter). De siste årene har det også kommet en del fornying innenfor den største kystflåten, og nå, i det aller siste, også innenfor havfiskeflåten. Likevel har den gjennomsnittlige alderen på fartøy fortsatt å øke fra 2011 til 2012.

Strukturkvoteordningene, som tillater å samle flere tillatelser på ett fartøy, er i dag tilgjengelig for fartøy med kvotelengder over 11 meter. Tabell 4.2 viser utvikling i tallet på tillatelser fra 2006-2012. Tabellen viser at antall tillatelser har gått ned i alle gruppene.

4.1.4 Havbruk

I 2012 var produksjonen av laks 1 241 000 tonn, en økning på 17 pst. fra 2011. I tillegg produserte den norske havbruksnæringen om lag 70 000 tonn regnbueørret, 10 000 tonn torsk, 2 000 tonn skjell og skalldyr, 1 700 tonn kveite, 300 tonn røye, samt mindre kvanta av andre arter. Førstehåndsverdien av produksjonen i 2012 var 30,7 mrd. kroner, en økning på 6 pst. sammenlignet med 2011. Verdiøkningen skyldes i all hovedsak økt kvantum av laks.

¹ Tallene for 2012 er foreløpige

Kilde: Fiskeridirektoratet

Den direkte sysselsettingen i havbruksnæringen var i 2012 på om lag 5 800 personer. Av disse var omkring 3 900 sysselsatt innenfor matfiskproduksjon av laks og ørret. I tillegg til direkte arbeidsplasser skaper havbruksnæringen ringvirkninger i annet næringsliv, bl.a. innen utvikling og produksjon av fôr og utstyr, videreforedling, transport og salg. Sintef Fiskeri og havbruk har beregnet at havbruksnæringen skapte i overkant av 21 000 årsverk i 2010, 12 400 av disse var ringvirkninger.

¹ Tallene er foreløpige.

Kilde: Fiskeridirektoratet.

Det drives oppdrett i omkring 160 kommuner, fra Lillesand i sør til Sør-Varanger i nord. Hovedtyngden av oppdrettsaktiviteten er på Vestlandet, i Trøndelag og i Nordland. Figur 4.7 viser antall tillatelser i drift med produksjon av laks, regnbueørret og ørret i 2012 fordelt på fylke/region. I 2012 var det tildelt totalt 1 275 tillatelser til oppdrett av laks, regnbueørret og ørret. Av dette var 963 matfisktillatelser. Totalt var 1 206 av tillatelsene til opprett av laks, regnbueørret og ørret i drift i 2012, tilsvarende 95 pst. Av matfisktillatelser til oppdrett av andre marine fiskearter, inkludert torsk, var 126 aktive (32 pst.). 126 tillatelser til skalldyroppdrett var aktive i 2012, tilsvarende 44 pst.

¹ Definisjon: Driftsmargin=(driftsresultat/driftsinntekter)*100.

Kilde:  Fiskeridirektoratet

Gjennomsnittlig driftsmargin i oppdrett av laks og ørret varierer mye fra år til år og fra bedrift til bedrift. I 2011 ble gjennomsnittlig driftsmargin i næringen beregnet til 16,4 pst. Dette er en reduksjon fra 2010 da driftsmarginen ble målt til rekordhøye 32,9 pst. Nedgangen skyldes i all hovedsak reduserte priser på laks og regnbueørret.

4.1.5 Sjømatindustri

Lønnsomhet

Lønnsomheten i norsk sjømatindustri som helhet ble betydelig svekket fra 2011 til 2012, ifølge foreløpige tall fra Nofimas driftsundersøkelse for 2012. Særlig hvitfiskindustrien og pelagisk konsumindustri opplevde svekket inntjening. Imidlertid fikk rekeindustrien overskudd for første gang på 12 år.

Hvitfiskindustrien hadde et ordinært resultat før skatt på 1,6 pst. av driftsinntektene i 2011, mot 3,3 pst. i 2010. Det er store variasjoner på bedriftsnivå mellom de ulike produktkategoriene. Foreløpige tall for 2012 viser underskudd for saltfisk- og klippfiskbedriftene, svekket inntjening men overskudd for tørrfiskbedriftene og svakt overskudd i filetindustrien.

Kilde: Nofima.

Pelagisk konsumindustri er rammet av fallende kvoter og lave priser. Overskuddet for 2011 endte på 1,4 pst. av driftsinntektene, en svekkelse fra 3 pst. i 2010 og 4,5 pst. i 2008 og 2009. Foreløpige tall for 2012 viser ytterligere svekket inntjening.

Samlet ordinært resultat for lakseforedlingsbedriftene endte på 1,3 pst. av driftsinntektene, mot minus 1,2 pst. i 2010. Også lakseslakteriene økte sin inntjening i 2011 og oppnådde et ordinært resultat før skatt på 2,8 pst. av driftsinntektene, mot 2,1 pst. året før. Foreløpige tall for 2012 viser som helhet større overskudd, men med store variasjoner på bedriftsnivå.

Sysselsetting og antall bedrifter

Nofimas driftsundersøkelse for fiskeindustrien viser at det i 2011 var registrert 10 500 sysselsatte i industrien1.

Nedbygging av filetindustrien, sammen med rasjonalisering i den øvrige hvitfiskindustrien, har ført til en kraftig reduksjon i antall sysselsatte siden årtusenskiftet. De siste årene har imildertid sysselsettingen vært stabil.

Den pelagiske konsumindustrien opplevde en periode et oppsving som følge av økte kvoter og økt anvendelse av råstoff til konsumprodukter. Redusert tilgang på råstoff kombinert med fallende priser har imidlertid ført til at flere fabrikker er lagt ned eller tatt ut av drift i løpet av de to siste årene.

Andelen av produsert laks som foredles i Norge har over flere år ligget på om lag 15 pst. Volumet som bearbeides har dermed økt i takt med produksjonsøkningen i havbruksnæringen. Stor økning i bearbeidet volum har medført noe økning i sysselsettingen, selv om det samtidig har foregått en kraftig rasjonalisering.

Felles for alle sektorer i sjømatindustrien er at antall bedrifter er redusert over tid, og at utviklingen går mot større og færre enheter i alle ledd.

4.2 Miljø

4.2.1 Havmiljø

Velfungerende og produktive marine økosystemer er en forutsetning for verdiskapingen i sjømatnæringen. Både naturlige endringer og ikke minst menneskelige aktiviteter påvirker miljøet og klimaet i havet, langs kysten og i fjordene. Sammen har disse faktorene betydning for hvordan vi kan utnytte våre marine områder. Temperatur og saltholdighet samt tilgjengelighet av næringssalter er viktige elementer for biologisk produksjon.

Utviklingen i havklima

Temperaturmålinger er en enkel og viktig måte å beskrive havklimaet på. I Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet utvikler temperaturen seg ulikt fra sesong til sesong og fra år til år. På kortere tidsskalaer som fra måned til måned og uke til uke kan temperatursvingningene være svært store.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Figur 4.10 viser hvor store temperatursvingningene i kystvannet utenfor Lista er fra måned til måned siden 1940-tallet. Ser vi imidlertid på den gjennomsnittlige utviklingen over lengre tid trer det fram 10-årssvingninger og lengre perioder med mer moderate temperaturutslag. Det betyr ikke at disse langtidssvingningene er mindre viktige. Tvert imot, hvor lenge klimasignalet varer er den viktigste innvirkningen på de marine økosystemene og utviklingen i produktiviteten i våre fiskebestander.

På lengre tidsskalaer er det i større grad likhet mellom de ulike havområdene. Figur 4.11 viser temperaturutviklingen i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Målingene viser at havområdene våre er preget av klimaperioder på omkring 10 år, og at disse opptrer med ganske like faser i de tre områdene. På en enda lengre tidsskala ser vi parallelle endringer i alle tre områder fra det kaldere tidsrommet på 1970-tallet fram til den rekordvarme klimatilstanden etter årtusenskiftet. De aller siste årene er det igjen blitt noe kaldere, men temperaturen ligger fremdeles over langtidsmiddeltemperaturen. Det er også viktig å merke seg at før midten av det 20. århundret var det et tidsrom fra 1930- til 1950-tallet da det også var svært varmt i norske havområder, mens det igjen på begynnelsen av det 20. århundret var et kaldt klima. Disse lengste svingningene trer ikke bare fram i våre egne havområder, faktisk kan samme langperiodiske klimamønstre ses i hele Nordatlanteren.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Utviklingen i havets surhetsgrad

Målinger i norske farvann, blant annet i Norskehavet og Barentshavet, viser at havet har fått endret surhetsgrad ( pH). Økning av CO₂ i atmosfæren fører til økt opptak av CO₂ i sjøvann. Enkelt forklart fører økte mengder oppløst CO₂ i havet til at sjøvannets gjennomsnittlige pH reduseres. Dette gjør havet mindre basisk og omtales som forsuring. Endringene skjer generelt raskere i våre kalde farvann fordi kaldt vann løser mer CO₂ enn varmt vann.

Økt CO₂-opptak i havet vil først og fremst kunne ha betydning for organismer som danner kalkskall; det vil si enkelte arter av planteplankton, enkelte dyreplanktonarter og bunnlevende organismer som skjell og koraller. Skalldyr som hummer, krabber, krill og hoppekreps har skall av polysakkarid herdet med kalk. Derfor kan også denne type organismer bli påvirket som følge av de økte CO₂-opptakene. Sammensetning i mattilbudet til fiskelarvene kan også bli endret, men vi vet foreløpig lite om hvilken påvirkning forsuringen vil ha på fiskebestandene.

Miljøforurensning

Menneskeskapte organiske miljøgifter er den viktigste gruppen miljøgifter vi finner i det marine miljøet. Det er etablert internasjonale avtaler om forbud mot framstilling og bruk av noen av de viktigste organiske miljøgiftene, som PCB og enkelte klorerte plantevernmidler. Dette gjenspeiles blant annet i en registrert nedgang av disse stoffene i våre havområder det siste tiåret. På verdensbasis produseres det imidlertid stadig store mengder nye organiske forbindelser. Noen av disse stoffene har egenskaper som gjør dem til miljøgifter. Bromerte flammehemmere er eksempler på slike nyere forbindelser, som fortsatt øker i marint miljø. Utfordringen er å være i forkant, slik at nye organiske forbindelser ikke tas i bruk før det er helt sikkert at de ikke skader miljøet.

Når det gjelder gruppen av uorganiske komponenter som klassifiseres som miljøgifter, kalt spormetaller eller tungmetaller, så er dette kjemiske elementer som også finnes naturlig i sjøvann, om enn i ørsmå mengder. I sammenheng med overvåking er det viktig å vite at for disse stoffene er det endringer eller økninger i forekomsten som tyder på forurensning. Generelt er nivåene av tungmetaller i sedimentene i våre kyst- og havområder lave, men sedimentene i havneområder og enkelte fjorder er betydelig forurenset som følge av tidligere utslipp. I enkelte havområder er det registrert svakt forhøyede verdier av bly og kvikksølv i overflatesediment, som trolig er et resultat av langtransport med hav- og luftstrømmer. Nivåene av kvikksølv har vært stabile i en årrekke.

Den tredje gruppen som klassifiseres som miljøgifter er radioaktive komponenter. Også i denne gruppen finnes det naturlig forekommende komponenter. Forurensningsproblematikken er imidlertid i hovedsak knyttet til tilførsler fra tidligere tiders atombombesprengninger, utslipp ved uhell som Tsjernobyl-ulykken og regulære utslipp fra kjernekraftindustrien. Resultater fra årlige undersøkelser viser at nivået av radioaktiv forurensning i det marine miljøet stadig blir lavere. Radioaktiv forurensning i norske kyst- og havområder er i dag nærmest ubetydelig.

De kontinuerlige utslippene av store mengder produsert vann fra petroleumsvirksomheten til havs er en belastning på det marine miljøet. Produsert vann inneholder oppløste komponenter fra reservoaret; forskjellige organiske forbindelser, tungmetaller og radioaktive komponenter. Det er fortsatt kunnskapsmangler og usikkerhet når det gjelder eventuelle langtidsvirkninger av disse utslippene.

En annen type forurensning det er forsket relativt lite på er forekomst og miljøvirkninger av nanopartikler. Framstilling og bruk av forskjellige typer nanopartikler øker. Det fører igjen til økte tilførsler til miljøet. Fordi nanopartiklene kan passere cellemembraner og dermed påvirke cellene i en organisme, har de mulighet til å gjøre skade. Kunnskapen om slike virkninger er imidlertid mangelfull.

Miljøforurensningens betydning for sjømattryggheten er omtalt under kap. 4.2.4 Trygg og sunn sjømat.

4.2.2 Ressurssituasjonen

Bestandssituasjonen

Et langsiktig forvaltningsregime har bidratt til god rekruttering og store gytebestander for mange av bestandene i norske farvann. Samtidig er det noen bestander som det ikke står like bra til med, eller som vi ikke har tilstrekkelig informasjon om. Mulige forvaltningstiltak vurderes løpende i tråd med forvaltningsprinsippet i havressursloven. Boks 4.1 gir en framstilling av bestandssituasjonen for de viktigste fiskeslagene.

For alle de store og kommersielt viktigste bestandene er det etablert langsiktige forvaltningsstrategier, og målet er et høyt langtidsutbytte. Disse planene er i tråd med føre-var-prinsippet og er godkjent av Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Tilstanden for de fleste bestandene som Norge fisker på er god. Dette gjelder spesielt for bestander i Barentshavet, som nordøstarktisk torsk og nordøstarktisk hyse. I Nordsjøen er rødspette- og hysebestandene i god forfatning, med gytebestander over føre-var-nivå. Situasjonen for torskebestanden i Nordsjøen er fremdeles ikke tilfredsstillende, men bestanden har vist bedring de siste årene. Gytebestanden er nå beregnet til å være over kritisk nivå for første gang siden slutten av 1990-tallet. Bestanden av nordsjøsild er i god forfatning. De viktigste pelagiske bestandene står det også bra til med. Norsk vårgytende sild (nvg-sild) er fortsatt verdens største sildebestand, men bestanden har gått ned som følge av svak rekruttering i flere år. Makrellbestanden har vokst betydelig de siste årene, på tross av at det siden 2010 ikke har vært på plass noen helhetlig forvaltningsavtale.

Når det gjelder sjøpattedyr vi høster av, er vågehvalbestanden fortsatt i meget god forfatning. Bestandene av grønlandssel i Østisen og Vestisen er også på et høyt nivå.

For nærmere informasjon om de ulike bestandene det høstes på og forvaltningen av disse, samt det vitenskapelige grunnlaget, vises det til Meld. St. 40 (2012–2013) Fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2013 og fisket etter avtalane i 2011 og 2012.

Boks 4.1 Grafisk framstilling av bestandssituasjonen for de viktigste fiskeslagene

Kilde: Fiskeridirektoratet

Tabell 4.5 gir en kvantitativ statusoppdatering på bestandsforvaltningen samlet sett, inkludert endring fra år til år. Rapporteringen er basert på en omfattende vurdering fra Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, og trekker inn parametre som blant annet kunnskapsgrunnlag, økologisk tilstand, fiskepress, kommersiell betydning og forvaltningsmål. Alle bestander som det høstes av inngår i oversikten, men noen bestander er gruppert sammen. Bestandene er inndelt i tre kategorier:

A: Bestander som er i god forfatning og som ikke har behov for nye tiltak. I denne kategorien inngår bestander hvor det er etablert langsiktige og bærekraftige beskatningsstrategier eller høstingsregler, bestander som Det internasjonale råd for havforskning (ICES) vurderer til å bli høstet innenfor føre-var-nivåer eller bestander hvor høstingen har svært liten eller ingen betydning og bestandssituasjonen vurderes som trygg.

B: Bestander hvor det er innført tiltak, men hvor bestandssituasjonen eller beskatningsnivået tilsier at det kan være behov for å revidere tiltakene eller innføre nye tiltak. Dette omfatter også bestander hvor kunnskapsnivået er for tynt til at en kan si noe om bestandssituasjonen eller vurdere om det er behov for nye tiltak.

C: Bestander som ut i fra en vurdering av bestandssituasjonen, beskatningsnivået eller betydning for økosystemet har et særlig behov for nye forvaltningstiltak og/eller større kunnskap. Kategorien omfatter bestander med risiko for overbeskatning, men hvor det ikke er etablert effektive forvaltningstiltak som regulerer uttaket og reduserer risikoen. I denne kategorien inngår også bestander hvor det er behov for å reforhandle kyststatsavtaler.

Siden 2012 er noen av prioriteringene for 2013 gjennomført, slik at det for enkelte bestander ikke lenger vil være samme behov. Økningen av antall bestander i kategori C skyldes behovet for forhandling av ny kyststatsavtale om makrell og norsk vårgytende sild. Enkelte arter/bestander med særlig behov for oppfølging vil bli prioritert i kommende budsjettperiode. Foruten ovennevnte bestander gjelder dette bruskfisk (hai, skater og havmusarter) generelt, pigghå spesielt, kveite og kysttorsk i sør, leppefisker, raudåte, vanlig uer og snabeluer. Videre skal forvaltningsregimet for kongekrabbe og innførte reguleringstiltak for hummer evalueres. Fiskeri- og kystdepartementets bestandsforvaltning er ytterligere omtalt i programkategori 16.30.

4.2.3 Havbruksnæringen

Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring peker på fem hovedområder der havbruk påvirker det omkringliggende miljøet: genetikk/rømming, utslipp/forurensning, sykdom/parasitter, arealdisponering og høsting av fôrkilder. Innenfor disse områdene er de største uløste utfordringene knyttet til rømming/genetikk og sykdom/parasitter.

Rømming

Foreløpige tall for 2012 viser en samlet rømming av laks og regnbueørret på 171 000 individer. Dette er mer enn en halvering sammenlignet med 2011. For torsk var det en økning i antall rømte individer fra 7 000 individer i 2011 til 57 000 i 2012. For 2013 er det ved utgangen av juni mottatt tre rapporterte hendelser fra oppdrettere om rømming på til sammen om lag 100 laks. I tillegg er det fanget om lag 1 300 oppdrettslaks i Alta-området, uten at dette kan knyttes til noen rapporterte rømmingshendelser. Undersøkelsene av denne saken er ikke avsluttet.

Tabell 4.6 viser at antall rapporterte rømmingshendelser er betydelig redusert de siste årene.

Menneskelig svikt og rutinesvikt er de vanligste årsakene til rømming.

¹ Tallene for 2012 er ikke endelige og tall for 2013 er oppdatert pr 31.mai 2013.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Innslaget av rømt oppdrettsfisk i flere av elvene som overvåkes har vist en betydelig nedgang siden slutten av 1980-tallet, jf. figur 4.19 nedenfor. Det uveide gjennomsnittet av andelen rømt oppdrettslaks i vassdragene som er undersøkt om høsten, har de siste ti årene vært relativ stabilt mellom 11 og 16 pst. Enkelte vassdrag med høy innblanding drar opp gjennomsnittet. Medianverdien (dvs. den verdien der halvparten ligger over og den andre halvparten under) for de samme målingene har i tilsvarende periode variert mellom 4 og 11 pst.

Kilde: Fiskeridirektoratet.

Lakselus

Grensene for lus per fisk i oppdrett er lave, og lakselus utgjør i dag ikke et helse- eller velferdsproblem for oppdrettsfisken. I enkelte områder kan imidlertid lakselus utgjøre en trussel for villfisken, særlig for sjøørret og utvandrende laksesmolt.

Lusetallene for 2013 har så langt ligget lavere enn foregående år. Mattilsynets statusrapport viser at problemene med resistens mot lusemidler fremdeles er størst i sørlige deler av Nordland, Nord-Trøndelag og Sunnhordland. Det er ikke meldt om resistensutvikling i Finnmark og Troms.

Figur 4.20 viser utvikling i gjennomsnittlig antall voksne hunnlus i oppdrett de siste årene. Den heltrukne streken markerer maksimalgrensen i henhold til luseregelverket. Det skal til enhver tid være færre enn 0,5 voksne hunnlus i gjennomsnitt per fisk i et akvakulturanlegg. Under den koordinerte våravlusingen er grensen 0,1.

Kilde: Lusedata.no.

Sykdommer og dødelighet

Dødelighet fører fortsatt til store tap i norsk havbruksnæring. De første månedene etter sjøsetting av smolten er de mest kritiske. Det er stor variasjon i dødelighet mellom anlegg og lokaliteter. For 2012 var tapene 10,2 pst., en betydelig nedgang fra tidligere år. Mot slutten av 2011 satte Mattilsynet i gang et landsomfattende prosjekt for å kartlegge årsaker til dødelighet i hele landet etter modell av prosjektet som tidligere er gjennomført i Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene. Resultatet fra disse undersøkelsene viste at 23,5 pst. av dødeligheten skyldtes smittsomme sykdommer. Dette er i all hovedsak virusinfeksjoner. Den øvrige dødeligheten er om lag likt fordelt mellom dårlig smoltkvalitet og forhold knyttet til drift og miljø på lokaliteten.

På grunn av mange påvisninger av PD med en ny variant av PD-viruset (SAV 2) nord for Hustadvika ble strategien for tiltak ved påvisninger av sykdommen endret og en ny forskrift for begrensning og bekjempelse av SAV 2 trådte i kraft november 2012. I de sju første månedene i 2013 har det vært nesten en halvering av antall PD-påvisninger (SAV 3) sør for Hustadvika sammenliknet samme periode i 2012. Fra Hustadvika og til grensen mot Nordland var det 12 PD-påvisninger (SAV 2) i 2013 mot 14 i samme periode i 2012.

Det har vært en betydelig nedgang i tap på grunn av infeksiøs pancreasnekrose (IPN). Siden tidlig på 1990-tallet har det vært god kontroll med bakterieinfeksjoner, men i det siste er det igjen påvist utbrudd av kaldtvannsvibriose til tross for vaksinering. Det har vært en økning i antibiotikabruken i 2012 i forhold til tidligere, men nivået er fortsatt lavt.

Norge har igjen fått fristatus for viral hemoragisk septikemi (VHS) etter utbruddene på regnbueørret i 2007 og 2008 i Storfjorden. I 2012 var det to påvisninger av infeksiøs lakseanemi (ILA) i Møre og Romsdal, mens det i løpet av de sju første månedene har vært sju ILA-utbrudd, alle i Nordland og Troms.

4.2.4 Trygg og sunn sjømat

Forskning og dokumentasjon fra fagetater som Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) og Havforskningsinstituttet er viktig grunnlag for å sikre at sjømaten som ender opp i butikken er trygg og sunn å spise. Norge følger EUs regelverk for fremmedstoffer i mat og fôr, som er basert på risikovurderinger gjennomført av uavhengige vitenskapelige komiteer. Norge har mindre smittestoffer og fremmedstoffer i mat enn de fleste andre land. Dette gjelder også for sjømat.

Villfanget sjømat

Det er siden 1994 gjennomført stikkprøvebasert overvåking av fremmedstoffer i kommersielle fiskeslag i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. De siste årene har det vært utført større og mer grunnleggende basisundersøkelser for seks kommersielt viktige arter.

Resultatene fra undesøkelsene viser at det generelt er lave konsentrasjoner av miljøgifter i sjømat fra alle de tre havområdene. Med få unntak ligger funnene i norsk sjømat lavere enn grenseverdiene fastsatt i internasjonalt regelverk for handel med mat. Unntakene gjelder innholdet av dioksin og dioksinlignende PCB i blåkveite fra to små områder utenfor Nordland og i torskelever fra kystnære farvann og i Nordsjøen/Skagerrak, kadmium i taskekrabbe nord for Saltfjorden og kvikksølv i brosmefilet fra Hardangerfjorden.

Mattilsynet fraråder de som fisker til eget bruk å spise lever av fisk tatt i skjærgården. Torsk som er fanget på åpent hav er ikke omfattet av rådet. Mattilsynet fraråder også gravide, ammende, barn og kvinner i fruktbar alder å spise brunmat fra taskekrabbe. Råd og advarsler fra Mattilsynet om sjømatkonsum er tilgjengelig på Matportalen.no.

Oppdrettsfisk

På oppdrag fra Mattilsynet, blir det hvert år tatt ut prøver av fôrråvarer og fôr i fiskefôrindustrien, som blir analysert av NIFES. Ingen av de analyserte prøvene i 2010 og 2011 overskred grenseverdiene for organiske miljøgifter og tungmetaller. NIFES gjennomfører også årlig analyser av legemidler, tungmetaller og andre miljøgifter i oppdrettsfisk på oppdrag fra Mattilsynet. Av lovlige legemidler ble bare lakselusmidlene emamektin og cypermetrin funnet i målbare mengder (i henholdsvis to prøver og én prøve), men nivåene lå langt under grenseverdiene. Siden 1990 har det bare blitt funnet rester av ulovlig legemiddel (kloramfenikol) i én prøve fra oppdrettsfisk. Innholdet av miljøgifter som tungmetaller, PCB, dioksiner og sprøytemidler i prøvene fra 2012 er ikke ferdig analysert ennå, men i 2011 var alle målingene under internasjonalt fastsatte grenseverdier.

Helseeffekter av å spise sjømat

Helsedirektoratet peker på at vi spiser for lite fisk. Det gjelder særlig barn, unge og gravide. Fet fisk er en av hovedkildene til vitamin D og de lange omega-3-fettsyrene. Fisk er også en god kilde til B12, jod og selen. For gravide er det spesielt gunstig. Inntak av fisk, fiskeolje og omega-3-fettsyrer kan redusere risikoen for hjertesykdom. Helsedirektoratet anbefaler å spise to til tre fiskemiddager i uken, hvorav halvparten bør være fet fisk som laks, ørret, makrell eller sild. Unge kvinner og gravide bør over tid ikke spise mer enn to måltider fet fisk i uken.

4.3 Kystforvaltning

4.3.1 Sjøtransport og havner

Sjøtransport har størst markedsandeler innenriks for frakt av tørr og våt bulk. Vegtransport er totalt dominerende på korte distanser, men har også betydelige markedsandeler på transporter over lengre distanser. Jernbanen har en stor markedsandel for frakt av stykkgods mellom de store byene.

Tabell 4.7 viser de ulike transportformenes relative andeler av innenlands godstransportarbeid i årene 2005–2011. Mens sjø og veg var omtrent jevnstore med hensyn til tonnkilometer fram til 2009, økte veg sine markedsandeler i 2010. Andelene holdt seg tilnærmet uendret i 2011.

Tabell 4.8 viser sjøtransportens andel av eksport og import i årene 2005–2011. Skipenes andel av eksporten ligger stabilt på om lag 88 pst. i femårsperioden. Sjøtransportens andel av import gikk gradvis ned fra 79 pst. i 2005 til 75 pst. i 2009, for så å øke i 2010. I 2011 faller andelen noe.

4.3.2 Forebyggende sjøsikkerhet

Navigasjonsinfrastruktur

Navigasjonsinstallasjonene og de elektroniske navigasjonshjelpemidlene skal gjøre navigasjon i norske farvann enklere og tryggere. Det er derfor et mål at tilgjengeligheten (oppetid) er så høy som mulig. Målet for oppetid for navigasjonsinnretningene med lys er 99,8 pst. I 2012 var det samlede resultatet for Norge 99,69 pst. Kystverkets arbeid med navigasjonsinfrastruktur er nærmere beskrevet under programkategori 16.60.

DGPS-installasjonene, som sender korreksjoner til GPS-signaler og gir høyere posisjonsnøyaktighet, har hatt svært redusert tilgjengelighet over flere år. Installasjonene ble imidlertid fornyet i løpet av 2012 og Kystverket tar sikte på å nå målet på 99,8 pst. tilgjengelighet i 2013.

Hendelser i norske farvann

Det ble i 2012 registrert 15 ulykker med lospliktig fartøy. Det er 5 færre enn i 2011. Antall lospliktige seilaser økte samtidig fra omtrent 98 400 i 2011 til rundt 100 000 i 2012, og ulykkesandelen er dermed betydelig redusert. Ulykker betegner her hendelser som grunnstøtinger og kollisjoner. De fleste av disse fører ikke til akutt forurensning.

Lospliktig trafikk omfatter både fartøy med los om bord og fartøy hvor føreren har farledsbevis. Tre av ulykkene i 2012 skjedde med los om bord og tolv ulykker skjedde med fartøy hvor føreren hadde farledsbevis. Det skjedde ingen ulykker med fartøy som ble gitt dispensasjon fra losplikten.

Trafikksentraltjenester

Sjøtrafikksentralene er et sentralt verktøy for overvåking og kontroll av skipstrafikk i norske farvann. Trafikksentralene har dialog med fartøy og responderer på trafikksituasjoner som kan utvikle seg til uønskede hendelser.

4.3.3 Beredskap mot akutt forurensning

Samlet antall registrerte hendelser med utslipp har vært forholdsvis stabilt siden 2003. Statlige aksjoner mot akutt forurensning har bare vært iverksatt etter kystnære skipsulykker. Øvrige utslipp er håndtert gjennom tiltak fra den som er ansvarlig for forurensningen eller kommunale aksjoner hvor Kystverkets beredskapsvaktlag har ført tilsyn.

De siste årene har tallet på hendelser meldt inn til Kystverkets beredskapsvakt vært i overkant av 1 300 per år. Totalt antall varsler i 2012 var 1 172. Av disse var 599 varsler som involverte utslipp. De fem største landbaserte utslippene i 2012 utgjorde 1 170 m³ dvs. nærmere 80 pst. av den totale utslippsmengden. Det ble til sammen sluppet ut om lag 2400 m³ forurensende stoffer. Dette er en betydelig økning i utslippsmengde sammenlignet med 2011. Økningen er blant annet knyttet til at det i 2012 var flere relativt store landbaserte utslipp av gjødsel, diesel, fiskeolje og slam. Utslippstallene for 2011 og 2012 er imidlertid ikke direkte sammenlignbare fordi informasjon fra satellittovervåking er blitt inkludert i statistikken for 2012.

I 2012 var det ingen statlige aksjoner.

¹ Toppen i 2007 skyldes et utslipp på Statfjord-feltet på 4000 m³ olje.

Kilde: Kystverket, 2013.

Det er ingen entydig utvikling i utslippsmengden fra 2003 til 2012. Årlig utslippsmengde påvirkes sterkt av enkelthendelser med store utslipp. Ulykkene med skipene ”MS Server” i 2007 og ”MV Full City” i 2009, utslippet fra Statfjord A-plattformen i 2007 og kloakkutslippet i Mjøsa i 2009 er typiske eksempler på store hendelser

5 Oppfølging av nordområdesatsingen

Regjeringen la i november 2011 fram Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – visjon og virkemidler. Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens nordområdepolitikk. Den redegjør for visjoner, mål og virkemidler og strategiske prioriteringer for nordområdesatsingen framover. Mens meldingen angir retning og ambisjoner på noen utvalgte områder, blir den konkrete oppfølgingen på de ulike politikkområder presentert i de ansvarlige departementers egen kommunikasjon med Stortinget. Fiskeri- og kystdepartementet følger opp de strategiske prioriteringene i nordområdemeldingen på en rekke områder.

Utvikling av kunnskap om klima og miljø i nordområdene

Klimaendringer vil få betydning for våre nordområder, og for livsbetingelsene i våre nordlige havområder. Fiskeri- og kystdepartementet foreslår derfor å videreføre satsingen på klimavirkninger på fiskebestander, økosystemer og havbruk, medregnet forsuring av havet.

Fram-senteret (High-North Research Centre on Climate and the Environment) ble etablert i 2010. I senteret inngår alle relevante fagmiljø i Tromsø, og Havforskningsinstituttet har en sentral rolle. Den faglige hovedsatsingen foregår innenfor de fem tematiske flaggskipene:

• Havisen i Polhavet, teknologi og avtaleverk.

• Effekter av klimaendringer på fjord- og kystøkologi i nord.

• Effekter av klimaendringer på økosystemer på land, landskap, samfunn og urfolk, herunder også klimatilpasning.

• Havforsuring og økosystemeffekter i nordlige farvann.

• Miljøgifter – effekter på økosystemer og helse.

Nytt isgående forskningsfartøy

Isgående forskningsfartøy er viktig for at Norge kan være ledende i kunnskap og forskning om klima og miljø i polare strøk. I tillegg til miljø- og polarforskningen vil fartøyet også være et viktig redskap i ressurskartleggingen i nordområdene. Anskaffelsesprosessen for bygging av det nye fartøyet er satt i gang, og det legges opp til at kontrakt med verft skrives under i desember 2013. Fartøyet vil kunne tas i bruk i 2016.

Fartøyet vil ha hjemmehavn i Tromsø, og det er etablert samarbeidsavtaler mellom Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø som regulerer drift og forvaltning av fartøyet.

Kartlegge havbunnens mangfold

I 2005 startet en systematisk kartlegging av havbunnen gjennom MAREANO-programmet. Så langt har MAREANO kartlagt 95 950 km² med hensyn til geologi, biologi og miljøkjemi, mens det er dybdemålt 104 000 km² ved hjelp av multistråle ekkolodd. I 2011 startet kartleggingen av det tidligere omstridte området i Barentshavet vest for avgrensningslinjen mot Russland. I 2012 har MAREANO gått videre i dette området, samt konsentrert innsatsen om kystnære områder av Norskehavet. Så langt er 23 300 km² av det tidligere omstridte området dybdekartlagt.

MAREANO får fram viktig kunnskap for forvaltningen ved å kartlegge topografi og bunntyper, artstyper og naturtyper, miljøgiftinnhold i sedimenter og virkninger på havbunnen av menneskelige aktivieter som fiskeri. Dette er grunnleggende data som er nyttig for forvaltningens vurdering av arealbruk, miljøverdier og tilrettelegging for ulike næringsaktiviteter i området.

Bevilgningen til MAREANO foreslås videreført i 2014, noe som innebærer en samlet ramme på 91,9 mill. kroner fordelt på budsjettene til Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet.

BarentsWatch

I 2010 fikk Kystverket i oppdrag å forberede etablering av BarentsWatch, som er et helhetlig informasjonssystem om norske hav- og kystområder. Målet er at BarentsWatch skal være et verktøy for samlet oversikt over det som til enhver tid skjer i våre store havområder. I dag deltar rundt 30 forskningsinstitusjoner og etater i arbeidet.

BarentsWatch består av en åpen informasjonsportal om havområdene og et adgangsbegrenset samhandlingssystem. Informasjonsportalen ble etablert i 2012, og skal forenkle tilgang til og sikre utveksling av offentlig informasjon. Ved å samordne informasjon og utvikle nye tjenester basert på kombinasjoner av data, skal BarentsWatch formidle et bedre faktagrunnlag og et mer helhetlig bilde av aktivitet og tilstand i våre hav- og kystområder.

Det arbeides også med å utvikle et samhandlingssystem som skal kunne kombinere informasjon ved å koble sammen ulike etaters fagsystemer. Målet er å bidra til at etater med operativt ansvar til sjøs kan få tilgang til felles etablerte situasjonsbilder, som vil gjøre det lettere å håndtere spesielle situasjoner som forurensning, ulykker med mer. Et nytt kartverktøy for formidling av forvaltningsplanene for norske havområder skal også utvikles under BarentsWatch-portalen.

Styrke forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning

Fiskeri- og kystdepartementet har fastsatt forskrift om lostjeneste på Svalbard. Forskriften trådte i kraft 1. juli 2012, og gjør losloven med tilhørende forskrifter gjeldende på øygruppen. Det er gjort enkelte tilpasninger i forskriften ut fra de stedlige forhold. Det vil være overgangsordninger med trinnvis innfasing av losplikt. Innfasingen begynte i seilingssesongen 2012, og innen 2015 vil det være full losplikt for alle fartøyer.

Det er etablert et norsk-russisk skipsrapporteringssystem i Barentsområdet – Barents SRS. Rapporteringssystemet, som er godkjent av FNs sjøsikkerhetsorganisasjon IMO, pålegger rapporteringsplikt for større skip og skip forbundet med en viss risiko ved seilas fra norsk til russisk farvann og fra russisk til norsk farvann. Barents SRS trådte i kraft 1. juni 2013, og innebærer at sjøsikkerheten i Barentsområdet er ytterligere styrket.

Det foreslås en bevilgning på 15 mill. kroner til en AIS-satellitt i 2014.

Det er etablert helårig statlig slepebåtberedskap i Nord-Norge. Det foreslås å redusere slepebåtkapasiteten i Nord-Norge fra tre til to fartøyer. Det er innført en rekke nye sjøsikkerhetstiltak i Nord-Norge siden slepebåtberedskapen ble opprettet. Seilingsleder utenfor territorialfarvannet langs hele kysten fra Vardø til Røst forbedrer mulighetene for at en slepebåt når fram til et fartøy med problemer før en eventuell grunnstøting. Det er innført AIS-overvåking langs hele kyststrektningen, og trafikksentralen i Vardø har ansvar for å koordinere slepebåtberedskapen. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med en ny og samlet vurdering av den nasjonale slepebåtberedskapen. En folkerettslig bindende avtale om å samarbeide om håndtering av akutt marin oljeforurensning i arktiske områder ble undertegnet på ministermøtet i Arktisk råd 15. mai 2013. Fiskeri- og kystdepartementet har ledet arbeidet på norsk side.

Kystverket la i juni 2011 fram en oppdatert, helhetlig miljørisiko- og beredskapsanalyse knyttet til akutt forurensning fra skipstrafikk. Beredskapsanalysen gir en anbefaling om nivået på beredskapen, og vil utgjøre et viktig grunnlag for beslutninger om dimensjonering av statens beredskap de kommende årene. Analysen peker på at rask, lokal tilstedeværelse gir redusert responstid og har stor betydning for resultatet av statlige aksjoner. Et prioritert område er derfor å styrke kommunenes evne til å bistå under statlige aksjoner, ved å sørge for at kommunene har tilgang til utstyrsdepoter med nødvendig utstyr for å aksjonere raskt ved større hendelser. Det foreslås å øke bevilgningen til beredskap mot akutt forurensning med 20 mill. kroner for å følge opp Kystverkets miljø- og beredskapsanalyse og styrke senter for sjøsikkerhet, oljevern og havovervåking i nordområdene ved sjøtrafikksentralen i Vardø.

I 2013 startet Kystverket arbeidet med å utarbeide en miljø- og beredskapsanalyse for Svalbard og Jan Mayen.

Utvikling av ny marin næringsvirksomhet

Havområdene i nord er ressursrike med et stort potensial for å utvikle ny marin næringsvirksomhet.

Regjeringen lanserte i 2011 en nasjonal strategi for bioteknologi, hvor marin sektor et ett av fire tematiske satsingsområder. I 2009 lanserte regjeringen en nasjonal strategi for marin bioprospektering. Marin bioprospektering er systematisk leting etter verdifulle, biologisk aktive komponenter fra organismer i havet. Den samlede bevilgningen til oppfølging av disse områdene over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett i 2013 er i om lag 25 mill. kroner, blant annet gjennom programmet Biotek2021 i Norges forskningsråd og den nasjonale marine biobanken i Tromsø.

Fiskeri- og kystdepartementet har også støttet etablering av Nasjonalt anlegg for marin bioprosessering (NAMAB) i Kaldfjorden i Troms, som ble åpnet i august 2013. Dette anlegget skal tilby bedrifter, universitet og høgskoler kompetanse og produksjonsutstyr som skal hjelpe med å overføre forskningsresultater til kommersiell produksjon.

Fiskeri- og kystdepartementet finansierte i 2009 en utredning for dyrking og bruk av tare, med spesiell vekt på bioenergi. Fiskeri- og kystdepartementet har innenfor tilskuddet til Norges forskningsråd satt av midler til forskning på bioenergiproduksjon fra marine kilder.

Torskeoppdrettere har slitt med svak økonomi, og det er nå knapt noen bedrifter som har satt ut yngel de siste årene. Det ventes derfor at produksjonen vil gå ned i årene som kommer. Det arbeides med å få ned produksjonskostnadene, blant annet gjennom et avlsprogram ved Nofima i Tromsø. Tilskuddet til torskeavlsprogrammet ved Nofima i Tromsø har ligget på om lag 30 mill. kr i året. Denne satsingen har medvirket til at det er opparbeidet betydelig kompetanse, og utviklet et svært verdifullt avlsmateriale. Omfanget av kommersielt torskeoppdrett er imidlertid begrenset. Fiskeri- og kystdepartementet har et langsiktig perspektiv på utviklingen av kommersielt torskeoppdrett, men vil vurdere omfanget på torskeavlsprogrammet. Behovene innen oppdrettsvirksomhet og langsiktig forvaltning av avlsmateriealet vil inngå som sentrale elementer i en slik vurdering. Torskeoppdrett må utvikles innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Kunnskapsinnhenting om verdiskaping i Nord-Norge

Fiskeri- og kystdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet har satt i gang arbeid med å hente inn kunnskap om virkninger og ringvirkninger av økt satsing på verdiskaping som reiseliv og fiskerirelaterte virksomheter. Kunnskapsinnhentingen er en oppfølging av Meld. St. 10 (2011-2012) Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Kunnskapen som hentes inn, skal kunne brukes som grunnlag for neste oppdatering av forvaltningsplanen. Temaene for kunnskapsinnhentingen er fastsatt i samspill med regionale og lokale myndigheter, og omfatter blant annet ringvirkninger for samfunn og næringsliv. Geografisk avgrensning av området for kunnskapsinnhentingen er de tre nordligste fylkene med tilhørende kyst- og havområder.

Kunnskapsinnhentingen omfatter:

• Sektorutredninger: Marine næringer, reiseliv, fornybar energi, mineraler, øvrig næringsliv.

• Tverrgående utredninger: Kompetanse, infrastruktur, attraktive lokalsamfunn, økosystemtjenester, kulturminner.

• Scenarieprosess – framtidsbilder for Nord-Norge.

• Økonomisk modell – virkninger og ringvirkninger av satsinger i Nord-Norge.

Delutredningene danner grunnlag for en sluttrapport som blir sendt på høring. Prosjektet er planlagt avsluttet i mars 2014.

Tiltak mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet

Bevilgningen til innsats mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet er økt betydelig. Kontrollinnsatsen er økt, og arbeidet med fiskerikriminalitet er gitt høy prioritet i politiet og hos påtalemyndigheten. Det er lagt stor vekt på internasjonalt arbeid. Det gjelder bilateralt gjennom et tett samarbeid med russiske fiskerimyndigheter, men også multilateralt gjennom internasjonale organisasjoner som FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) og INTERPOL. Det er ikke registrert ulovlig overfiske av torsk og hyse i Barentshavet de tre siste årene. Dette viser at forvaltningens arbeid og prioriteringer så langt har fungert godt. Det har vært et godt samarbeid med russiske myndigheter. Innsatsen mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet foreslås videreført.

Tiltak for å implementere og videreutvikle systemer for å sikre og dokumentere lovlig fangst prioriteres høyt. EU innførte fra 1. januar 2010 regler som innebærer at all villfanget fisk og produkter fra villfanget fisk som skal eksporteres fra Norge til EU må ha fangstsertifikat. Det gjelder fisk som er fanget av både norske og utenlandske fartøy.

Styrke transportnettet

Fiskeri- og kystdepartementet har gitt Kystverket i oppgave å koordinere et samarbeid mellom havnene i nord. Transportetatene vil videreføre samarbeidet med nabolandene i nord for å analysere behovet for samordnede utbedringer av transportinfrastrukturen.