4 Forholdet til norsk rett

Etter rådsdirektiv 89/552/EØF (fjernsynsdirektivet) hadde Norge et generelt unntak fra prinsippet om fri videreformidling når det gjaldt alkoholreklame. Unntaket ga Norge en rett til å pålegge norske kabel-tv-selskaper å sladde eller utydeliggjøre reklameinnslag for alkohol i fjernsynssendinger fra andre EØS-stater. Ved innlemmelsen av endringsdirektiv 97/36/EF ble unntaket begrenset til kun å gjelde sendinger som er særskilt rettet mot Norge. I forhandlinger med EU har det ikke vært mulig å få videreført dette unntaket. Ved innlemmelse av direktiv 2007/05/EF og direktiv 2010/13/EF i EØS-avtalen legges det likevel til grunn at alkohollovens forbud mot alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet kan bestå.

Direktiv 2010/13/EF om audiovisuelle medietjenester vil kreve endringer i norsk regelverk, herunder i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting (kringkastingsloven), lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram (film- og videogramlova) og lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven).

Virkeområdet til kringkastingsloven må endres slik at loven også omfatter audiovisuelle bestillingstjenester i tillegg til kringkasting. For audiovisuelle bestillingstjenester vil det skje en regulering av produktplassering, sponsing, tiltak for å fremme produksjon og tilgang til europeisk innhold, tilgjengelighet for syns- og hørselshemmede, grunnkrav til markedsføring og identifikasjonsplikt for tjenestetilbydere. Direktivet inneholder videre unntaksprosedyrer som må innarbeides i kringkastingsloven.

Fjernsynsselskapers adgang til å sende korte nyhetsutrag foreslås gjennomført ved endringer av åndsverkloven §§ 25 og 45 a.

Audiovisuelle bestillingstjenester er i dag omfattet av film- og videogramlovas regelverk. Film- og videogramlovas virkeområde må justeres slik at audiovisuelle bestillingstjenester fortsatt reguleres av lovens regelverk.

Kulturdepartementet legger frem en lovproposisjon med de nødvendige lovendringene, jf. Prop. 9 L (2012-2013).