2 Nærmere om direktivet

Direktiv 2009/18/EF må ses i sammenheng med Code for the Investigation of Marine Casualties and Incidents, november 1997 (IMO Assembly Resolution A.849) (IMO-koden). Koden ble fullstendig revidert av IMO i mai 2008, jf. MSC Res. 255(84), og trådte i kraft 1.1.2010. I direktivet er det oppstilt utfyllende bestemmelser til koden, samt et mer forpliktende samarbeid mellom undersøkelsesmyndighetene i EU

Det er en rekke bestemmelser i direktivet som kun oppstiller forpliktelser for statene, men det er også bestemmelser som oppstiller plikter og rettigheter for enkeltpersoner. Direktivet inneholder bl.a. regler om hvilke sjøulykker som skal undersøkes, hvem som skal ha hovedansvaret for undersøkelsene, og hvilke prosedyrer som skal følges. Sjøulykke (”marine casualty”) og alvorlig sjøulykke (”very serious casualty”) skal følge definisjonene som er angitt i IMOs kode om sjøulykker.

Ifølge direktivet har en stat plikt til å undersøke en alvorlig sjøulykke som involverer skip som seiler under statens flagg, ulykker med fremmede skip som skjer innenfor statens jurisdiksjonsområde, samt ulykker som i vesentlig grad berører statens interesser. Direktivet pålegger altså en undersøkelsesplikt ved alvorlige sjøulykker. Dette innebærer ulykker hvor noen har omkommet, ved alvorlig forurensning eller hvor hele skipet forsvinner (total loss), og ulykker som i vesentlig grad berører en medlemsstats interesser, jf. artikkel 5.

I direktivets artikkel 7 er det fastsatt nærmere regler om hovedansvar og deltakelse i undersøkelser når ulykken berører flere medlemsstater. Det er slått fast et generelt prinsipp om at det ikke skal foretas parallelle undersøkelser, men at berørte stater så raskt som mulig må bli enige om hvem som har hovedansvaret for ulykken. Særlig berørte stater gis rettigheter til å delta i undersøkelsen, herunder ha tilgang til vitner og bevis som fremkommer ved undersøkelsen. I artikkel 12 er det gitt nærmere regler om samarbeid med særlig berørte tredjestater (dvs. stater som ikke er en del av EØS).

Det er et krav i direktivet at sjøulykker skal undersøkes av et uavhengig permanent organ, jf. artikkel 8. Organet skal ha fri tilgang til ethvert relevant område for undersøkelsen, herunder skip og vrak, og ha tilgang til alle relevante opplysninger, for eksempel fra ferdskriver (VDR), om last, besetning, andre personer og gjenstander mv. Undersøkelsesmyndigheten skal også få fri tilgang til resultater av undersøkelser av prøver tatt fra personer som deltar i driften av skipet eller enhver annen ”relevant person”, jf. artikkel 8 nr. 4 bokstav a til i.

Bestemmelser om taushetsplikt fremgår av artikkel 9, hvor det er slått fast at opplysninger som er fremskaffet ved undersøkelsen, ikke skal benyttes til andre formål enn sjøsikkerhet. Dette gjelder bl.a. vitneforklaringer, herunder opplysninger som kan røpe vitners identitet.

I artikkel 13 er det oppstilt en plikt for parter som har vært involvert i en sjøulykke om så snart som mulig å sikre bevis, herunder ta vare på opplysninger fra skipsbøker og sikre at opplysninger ikke overskrives eller endres på annen måte.

I artikkel 14 og 15 er det nærmere regler om rapporter og sikkerhetstilrådninger. Det oppstilles en plikt for undersøkelsesmyndigheten – så langt som mulig – om å avgi rapport innen 12 måneder etter ulykken, og om at hvis det ikke lar seg gjøre, skal en foreløpig rapport utgis. Artikkel 17 oppretter formelt Den europeiske informasjonsplattformen for sjøulykker (EMCIP), som administreres av EMSA. Medlemsstatene plikter å melde inn ulykker til denne databasen.

I artikkel 18 er det slått fast at en medlemsstat i sin nasjonale lovgivning skal ta hensyn til relevante bestemmelser gitt av IMO om rettferdig behandling av sjøfolk.

Fristen for gjennomføring i EU var 17. juni 2011.