4 Forholdet til norsk rett

Regler om undersøkelse av sjøulykker fremgår av sjøloven kapittel 18 avsnitt II. Bestemmelsene trådte i kraft 1. juli 2008. I det alt vesentligste er sjøloven i samsvar med direktivet, men det er behov for enkelte presiseringer og utfyllende bestemmelser for å gjennomføre direktivet fullt ut.

Når det gjelder ulykker som er undersøkelsespliktige, går direktivet noe lengre enn norsk rett, jf. sjøloven § 476. Samtidig er det ulykker som etter sjøloven er undersøkelsespliktige, som ikke er det i direktivet. Når det gjelder sjøulykker med fremmede skip som skjer innenfor statens jurisdiksjonsområde, er det en plikt til å undersøke disse etter direktivet, jf. artikkel 5 bokstav b. Det samme gjelder ulykker som berører vesentlige interesser for medlemsstaten (uavhengig av skipets flagg og hvor ulykken skjer), samt ulykker hvor hele skipet forsvinner. Sjøloven må endres på dette punktet. I tillegg oppstiller direktivet krav til økt samarbeid mellom undersøkelseskommisjoner i medlemsstatene, samt at det iverksettes forundersøkelse ved visse type sjøulykker, noe som sjøloven ikke har regler om.

Nærings- og handelsdepartementet fremmet i juni 2011 Prop. 143 L (2010–2011) Endringar i sjølova (gjennomføring av direktiv 2009/18/EF om gransking av sjøulykker mv.). Forslaget ble vedtatt ved lov 16. desember 2011 nr. 64 (jf. Innst. 51 L (2011-2012) og trådte i kraft 1.1.2012.