2 Politiske føringer

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning, både økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. Reindriften har alltid vært oppfattet og akseptert som en helt unik samisk næring. Reindriften er derfor en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur.

På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnloven, og folkerettens regler om urfolk og minoriteter, sees reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på to selvstendige grunnlag; en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi.

2.1 Grunnlaget for forhandlingene

Stortinget godkjente 4. juni 1976 Hovedavtalen for reindriftsnæringen (St.prp. nr. 170 (1975-76)) og ga Landbruks- og matdepartementet fullmakt til å forhandle med Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om toårige avtaler for reindriftsnæringen.

I samsvar med St.meld. nr. 28 (1991-92) ble det forhandlet om ny hovedavtale for reindriften. Denne hovedavtalen ble gjeldende ved Stortingets behandling av St.prp. nr. 66 (1992-93). Dagens hovedavtale avviker i liten grad fra avtalen av 1976. Det var imidlertid nødvendig som følge av St.meld. nr. 28 (1991-92) og Stortingets behandling av denne, å foreta enkelte endringer med hensyn til Sametingets og vesentlige næringsorganisasjoners rolle i reindriftsavtalesystemet, samt endringer i avtaleperioden.

I henhold til gjeldende hovedavtale er Landbruks- og matdepartementet nå gitt fullmakt til å forhandle med NRL om ettårige avtaler for reindriftsnæringen. Perioden for reindriftsavtalen gjelder fra 1. juli til 30. juni. Utover forhandlinger om de økonomiske virkemidlene, kan partene også kreve forhandlinger om faglige, sosiale, organisasjonsmessige og andre spørsmål av betydning for en utvikling av næringen mot de mål som er fastsatt i reindriftspolitikken.

Ved brudd i forhandlingene, fremmer staten i henhold til hovedavtalen på eget grunnlag ovenfor Stortinget forslag om de tiltak og økonomiske rammer som skal gjelde for kommende avtaleperiode. Foruten bruddet om forhandlingene om Reindriftsavtalen 2011/2012 og en utsettelse av forhandlingene om Reindriftsavtalen 1983/1984 i forbindelse med utbyggingen av Alta/Kautokeino vassdraget, har det ikke vært brudd i disse forhandlingene.

2.2 Mål for reindriftspolitikken

Mål og retningslinjer for reindriftpolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift, og av Stortinget i Innst. S. nr. 167 (1991-1992). I innstillingen konkretiseres ”En bærekraftig reindrift” gjennom målene om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Målene står i innbyrdes sammenheng; økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å ivareta og utvikle kulturell bærekraft.

I etterkant av behandlingen av St.meld. nr. 28 (1991-92) har Stortinget to ganger i året behandlet reindriftspolitikken – ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Regjeringen og Stortinget har videreført hovedlinjene i meldingen. Men det er også gjennomført løpende og nødvendige tilpasninger, og nye momenter i forvaltningen av reindriften har blitt vektlagt.

Våren 2012 behandlet Stortinget Meld. St. 9 (2011-2012). Ved behandlingen av meldingen sluttet Stortingets flertall seg til Regjeringens reindriftspolitikk. I innstillingen viste Næringskomiteen til at regjeringen vil sikre ei bærekraftig reindriftsnæring gjennom tilpasset reintall, reduserte tap og økt produksjon. I den forbindelse understreker komiteen betydningen av at reintallet reduseres i de områder der det er for mye rein, og at dette også er svært viktig for å ivareta hensynet til dyrevelferd.

Flertallet i komiteen sluttet seg til at delmålene om en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft blir videreført. Mindretallet, bestående av representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet, påpekte at målet om kulturell bærekraft som er beskrevet i meldingen vil forsterke reindriftens problemer, og ikke forenlig med delmålene om økologisk og økonomisk bærekraft. Videre påpekte disse at reindriften må, som andre næringer, ta inn over seg at en modernisering av driften ved hjelp av teknologi også vil medføre behov for færre hender i næringen.

Flertallet støtter også at næringsaspektet i de reindriftspolitiske virkemidlene forsterkes. I den forbindelse ble det påpekt at reinkjøtt er en arktisk delikatesse som har et markedspotensial som bør utnyttes i større grad enn i dag, og at det er viktig at næringen øker sin innsats med produktutvikling og markedsføring.

I forbindelse med Regjeringens arbeid med å forenkle og effektivisere den offentlige forvaltningen av reindriften, ble det understreket at en gjennomføring av reindriftspolitikken forutsetter en effektiv offentlig forvaltning av reindrift. Videre at forvaltningen må kunne ivareta en god dialog og samhandling med reindriften og med samfunnet for øvrig.

Sist gang Stortinget behandlet reindriftspolitikken, var i forbindelse med behandlingen av Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig reindrift i Finnmark den 24. januar. Ved denne behandlingen viste Stortinget til at store deler av Finnmarksvidda er overbeitet fordi reintallet ikke er tilpasset beitegrunnlaget. Det ble trukket fram at reintallet har økt med 40 prosent siden 2002 og fram til 2010, og at det nå er avgjørende å få gjennomført pågående prosesser for å redusere reintallet i Finnmark. Det ble trukket fram at reindriftslovens formulering om at reindriften også skal være kulturelt bærekraftig, kan stå i motsetning til målene om økonomisk og økologisk bærekraft. Videre at de to siste målene da må være overordnet målet om kulturell bærekraft. Videre ble det påpekt at det er LMDs ansvar å sikre en økologisk bærekraftig reindrift i Finnmark, samt at det ble anmodet om at de virkemidlene som finnes i reindriftsavtalen også blir benyttet til å få ned reintallet.

2.3 Reindriftspolitiske virkemidler

De to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske målene er reindriftsloven og reindriftsavtalen. Etter at ny lov tok til å gjelde fra 1. juli 2007, er reindriften gitt et større ansvar for en bærekraftig ressursforvaltning av reinbeiteområdene. Bruksreglene vil utgjøre fundamentet i ressursforvaltningen framover, og være en forutsetning for at en rekke av lovens bestemmelser skal komme til anvendelse.

Et sentralt forhold i loven er reindriftens rolle i forvaltningen av ressursene. Gjennom ulike bestemmelser legges det opp til at næringen skal medvirke og ta et økt ansvar for at reindriften er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig.

Siidaen fikk en sentral plass i reindriftsloven av 2007. Siidaen er både et arbeidsfellesskap og det sentrale grunnlaget for tradisjonell bruk av reinbeiteområdene. Siidaens rettslige stilling kommer til uttrykk i flere bestemmelser i loven. For eksempel fremgår det at alle sommersiidaer skal ha medlem i distriktsstyret, og at det er siidaens beitegrunnlag som vil være utgangspunktet ved fastsettelsen av reintall. Et annet sentralt eksempel er at det er siidaen selv som skal avgjøre hvor mange ansvarlige utøvere det skal være i siidaen, i motsetning til 1978-loven der det krevdes samtykke fra myndighetene for å opprette en ny andel. Det kreves samtykke fra samtlige siidaandeler i siidaen dersom en nye siidaandel skal opprettes. Etter 2007-loven kan myndighetene kun nekte samtykke dersom gjennomsnittlig reintall etter opprettelsen av ny siidaandel kommer lavere enn 250 rein. Denne bestemmelsen er en direkte konsekvens av målet om at næringen skal være økonomisk bærekraftig.

I tillegg til at reindriften har fått et ansvar for regulering av interne forhold som for eksempel nyetableringer, har de også anledning til å fordele reintallet mellom reineiere. I praksis vil dette skje ved at siidaen, ved enstemmighet, kan bestemme hvordan en eventuell fordeling av et reintallskutt skal fordeles mellom siidaandeler. Videre har innehaveren av en siidaandel fått adgang til å bestemme hvem som skal eie rein i egen andel, og hvor mye rein vedkommende skal ha. Hvordan den enkelte siidaandel som får krav om reduksjon av sitt reintall vil forholde seg til sin rett til å fordele kuttet mellom reineierne i andelen, er uvisst. Regjeringen har i Meld. St. 9 (2011-2012) Velkommen til bords! uttalt at det er svært viktig at reindriften tar dette verktøyet i bruk for å sikre næringsgrunnlaget til siidaandelsinnehaveren. Videre er det uttalt at Regjeringen vil forsterke næringsaspektet i reindriften. Av den grunn er det varslet at Regjeringen vil igangsette en kartlegging av sammenhengene mellom bl.a. antall reineiere, antall rein, antall aktive reindriftsutøvere og næringsinntekter for de som har reindrift som hovedvirksomhet.

Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen drøftes de sentrale økonomiske spørsmål som knytter seg til utviklingen i næringen. Her fastsettes retningslinjene for bruken av de økonomiske virkemidlene – blant annet ut fra reindriftslovens intensjon og bestemmelser, og ut fra de behov og utfordringer næringen til enhver tid står overfor. Fra og med reindriftsavtalen 2003/04 er tilskuddsordningene lagt vesentlig om i forhold til tidligere. Tilskuddene til siidaandeler og tamreinlag er endret fra ordninger som i stor grad har vært faste beløp per siidaandel, til ordninger som premierer produksjon og verdiskaping. Dette innebærer at mens ordningene tidligere var knyttet opp mot et minstekrav til produksjon (kg), er dagens ordninger knyttet til verdien av det som produseres (kr). Videre vektlegges tiltak som skal legge til rette for økt slakting og omsetning av reinkjøtt.

Dagens tilskuddsordninger for reindriftsnæringen har hatt en annen utvikling i forhold til det øvrige landbruket hvor man de siste år, både nasjonalt og internasjonalt, har redusert de produksjonsavhengige tilskuddene til fordel for mer produksjonsnøytrale ordninger. Noe av bakgrunnen for dette er at man ønsker å stimulere til økt slakteuttak og produksjon per dyr.

Beiteressursene er, og vil være, det som setter rammene for reindriftens omfang. Tiltak som stimulerer til størst mulig produksjon per rein på et gitt beiteareal bidrar til det beste økonomiske resultatet for næringen. I tillegg til at dagens tilskuddsystem har hatt en positiv effekt på slakteutaket og verdiskapingen i reindriften, har den bidratt til å øke forutsigbarheten i næringen samt en betydelig forenkling i forvaltningen av de ulike tilskuddsordningene.