3 Nærmere om den økonomiske utviklingen i næringen

3.1 Totalregnskapet for reindriften

Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet og har til oppgave hvert år å legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge. Regnskapet for 2011 med budsjett for 2012 ble lagt fram i desember 2012.

Totalregnskapet viser en nedgang i resultatmålene fra 2010 til 2011. Vederlag for arbeid og kapital har en nedgang fra 160,9 mill. kroner i 2010 til 136,0 mill. kroner i 2011 (-24,9 mill. kroner). Målt per årsverk har vederlag for arbeid og egenkapital en nedgang fra 152.998 kroner i 2010 til 122 891 kroner i 2011, og målt per siidaandel har vederlag for arbeid og egenkapital en nedgang fra 265 258 kroner i 2010 til 213 605 kroner i 2011.

Sum produksjonsbaserte inntekter reduseres fra 174,3 mill. kroner i 2010 til 142,7 mill. kroner i 2011 (-31,6 mill. kroner), hovedsakelig som følge av en reduksjon i kjøttinntektene på 23,6 mill. kroner grunnet reduksjon i slakteuttaket og i produsentprisen, samt en reduksjon i livdyrverdien. Posten ”andre produksjonsbaserte inntekter” øker med 2,1 mill. kroner fra 2010. Videre reduseres posten binæringsinntekter med 2,5 mill. kroner.

Sum statstilskudd reduseres fra 87,2 mill. kroner i 2010 til 76,9 mill. kroner i 2011 (-10,3 mill. kroner).

Erstatningene for tap av rein økte fra 66,1 mill. kroner i 2010 til 76,1 mill. kroner i 2011 (10,0 mill. kroner), mens erstatningene for arealinngrep hadde en reduksjon fra 6,1 mill. kroner i 2010 til 3,8 mill. kroner i 2011 (-2,3 mill. kroner). Det er hovedsakelig erstatningene for tap av rein til rovvilt som er økende.

Totalt sett gir dette en reduksjon i de samlede inntektene på 333,6 mill. kroner i 2010 til 299,4 mill. kroner i 2011 (-34,2 mill. kroner).

Siidaandelenes kostnader reduseres fra 139,3 mill. kroner i 2010 til 130,7 mill. kroner i 2011 (-8,6 mill. kroner). Felleskostnadene har også en reduksjon fra 25,6 mill. kroner til 23,8 mill. kroner i 2011 (-4,1 mill. kroner). Tamreinlagenes kostnader reduseres fra 9,6 mill. kroner i 2009 til 7,8 mill. kroner i 2010 (-1,8 mill. kroner). I sum gir dette en reduksjon i de totale kostnadene fra 172,7 mill. kroner i 2010 til 163,4 mill. kroner i 2011 (-9,3 mill. kroner).

Fra 2001 til 2010 økte imidlertid siidaandelens kostnader fra 68,6 mill. kroner til 139,3 mill. kroner, og inkludert felleskostnadene økte kostnadene fra 94,4 mill. kroner til 172,7 mill. kroner. Dette utgjør en kostnadsøkning på om lag 83 pst. Samlet sett har kostnadene vært høyere enn kjøttinntektene flere år på rad. Departementet vil påpeke at denne økningen fremstår som bekymringsfull i forhold til målet om økonomisk bærekraft.

Renter på lånt kapital øker fra 8,3 mill. kroner i 2010 til 9,7 mill. kroner i 2011 (1,4 mill. kroner) på grunn av høyere gjeldsnivå i 2010 sammenlignet med året før.

Foreløpige tall viser at den negative utviklingen fortsatte i 2012. Hovedårsaken til dette er en reduksjon i slakteuttaket og i prisen til reineier. Dette skjer på tross av at produsentprisen hadde en mindre økning for rein i de høyere vektklassene fra 2011 til 2012.

3.2 Totalregnskapet for 2011 etter reinbeiteområde

Tabell 3.2 viser totalregnskapet for 2011 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at det er klare forskjeller i resultatene mellom områdene. Vederlag for arbeid og egenkapital utgjør for Nord-Trøndelag som ligger høyest, 331 544 kroner per årsverk. For Vest-Finnmark, som ligger lavest, utgjør det 71 454 kroner per årsverk. Det er i regnskapet foretatt oppsplitting av Øst-Finnmark og Vest-Finnmark i soner – se tab 3.3. Her viser tilsvarende beregning at Karasjok Øst ligger lavest med 36 204 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 208 422 kroner per årsverk.

Endringer i reinhjordverdien fremkommer i hovedsak som følge av endringer i reintall og flokksammensetning. Tabell 3.2 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i reinhjordverdien har innvirkning på resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år.

Endringene fra 2010 til 2011 i totalregnskapets hovedposter gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene:

• Øst-Finnmark: Resultatmålene har en stor nedgang. De produksjonsbaserte inntektene og tilskuddsdelen er redusert, mens erstatninger er økende. Området har redusert sine kostnader i forhold til 2010. Antall siidaandeler er gått opp fra 170 til 178.

• Vest-Finnmark: Resultatmålene har en nedgang. De produksjonsbaserte inntektene, samt statstilskuddene, reduseres. Kostnadene er noe redusert i forhold til 2010, mens erstatningene er på omtrent samme nivå. Antall siidaandeler har økt fra 208 til 214.

• Troms: Resultatmålene øker. De produksjonsbaserte inntektene har en økning fra fjoråret, og sammen med økte erstatninger og reduserte kostnader gir dette forbedrede vederlagsmål. Statstilskuddene er imidlertid noe redusert. Antall siidaandeler har økt fra 47 til 48.

• Nordland: Resultatmålene for området har en nedgang. De produksjonsbaserte inntektene samt tilskuddsoverføringene øker noe i forhold til fjoråret. Erstatningene er på et litt lavere nivå enn i 2010, mens kostnadene har økt. Økningen på sistnevnte er det som i størst grad bidrar til nedgangen i vederlagsmålene. Antall siidaandeler er uendret.

• Nord-Trøndelag: Resultatmålene har økt. Dette på tross av en liten nedgang i de produksjonsbaserte inntektene. Statstilskudd og erstatninger øker i forhold til 2010, mens kostnadene er redusert. Antall siidaandeler er uendret.

• Sør-Trøndelag/Hedmark: Resultatmålene for området reduseres. Årsaken til dette er jevnt fordelt over hele linjen; nedgang i produksjonsbaserte inntekter, nedgang i statstilskudd, nedgang i erstatninger og økning i kostnadene. Antall siidaandeler er uendret.

• Tamreinlag: Resultatmålene reduseres. De produksjonsbaserte inntektene og erstatningene reduseres, mens statstilskuddene har økt sammenlignet med 2010. I tillegg har tamreinlagene økt sine kostnader. Antall årsverk i tamreinlagene har økt i forhold til tidligere år, men dette skyldes at grunnlagsmaterialet ikke har vært justert for faktiske korreksjoner tidligere.

Tabell 3.3 viser at det er store forskjeller mellom sonene i Finnmark, både innenfor områdene og mellom områdene.

3.3 Siidaandelenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 3.4. Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per siidaandel mellom 110 337 kroner i Troms og 396 582 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 305 kroner per rein i Vest-Finnmark og 860 kroner per rein i Sør-Trøndelag/Hedmark. Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlig statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest siidaandeler og distrikter oppfyller kravene i reindriftsavtalens ordninger, får uttelling i form av høyere utbetaling. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er overføringene i 2011 størst i Nordland med 618 kroner per rein og lavest i Polmak Varanger med 226 kroner. For 2011 er inntektsoverføringene per siidaandel høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark med 223 863 kroner og lavest i Troms med 99 156 kroner.

De totale kostnadene per siidaandel varierer også betydelig mellom områdene. Tilsvarende varierer de totale kostnader per rein. Nordland og Troms har det høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet med hhv 1158 og 1289 kroner per rein, mens Vest-Finnmark og Karasjok har de laveste kostnadene per rein med hhv 505 og 497 kroner per rein. Variasjonen i kostnadene per rein har sammenheng med driftsstrukturen og størrelsen på driftsgruppene i de ulike områder.

Tabell 3.4 viser til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein, men også økt reintall per siidaandel.

Mange reindriftsfamilier henter betydelige deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for denne inntekten. Gjennomsnittlig sum lønn m.v. per siidaandel varierer fra 191.309 kroner i Nordland til 260.080 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Tabell 3.5 viser at vederlag for arbeid og egenkapital er på sitt laveste i 2011 sett perioden under ett. Fra 2008 er det en reduksjon på 70 026 kroner til 2011. Den største nedgangen er i Karasjok Øst. I dette området er vederlaget redusert fra 253 324 kroner i 2008 til 74 137 kroner i 2011. For denne sonen har det vært en markant nedgang gjennom hele sammenligningsperioden.