1 Bakgrunn

1.1 Hva saken gjelder

Det foreslås at Norge ratifiserer FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. FNs generalforsamling vedtok konvensjonen 13. desember 2006. Norge undertegnet konvensjonen 30. mars 2007 i henhold til kongelig resolusjon av samme dato. 80 andre stater og EU undertegnet samtidig. Konvensjonen trådte i kraft 3. mai 2008 da 20 stater hadde ratifisert.

Konvensjonens hovedformål er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Konvensjonen antas å være av særlig viktighet slik at Stortingets samtykke til ratifikasjon er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

FNs generalforsamling vedtok 13. desember 2006 en valgfri tilleggsprotokoll til konvensjonen som gjelder individuell klagerett til FN. Det er ikke tatt stilling til spørsmålet om eventuell norsk tilslutning til denne protokollen.

Konvensjonen i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk samt utkast til to erklæringer som foreslås avgitt ved ratifikasjon, følger med som trykte vedlegg til proposisjonen.

1.2 Konvensjonens tilblivelse og forhandlingene

Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er et ledd i FNs arbeid med å lage internasjonale, forpliktende regler om anerkjennelse og gjennomføring av allmenne menneskelige rettigheter. Dette arbeidet startet med Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som FNs generalforsamling vedtok i 1948. De rettighetene som ble anerkjent i erklæringen, er senere skrevet inn i diverse konvensjoner som et stort flertall av verdens land har sluttet seg til og forpliktet seg til å følge.

Både Verdenserklæringen og konvensjonene understreker at menneskerettighetene gjelder for alle mennesker.

I praksis har imidlertid konvensjonene i mange land blitt tolket og gjennomført på en slik måte at rettighetene bare er ivaretatt for deler av befolkningen. Det har derfor blitt vedtatt supplerende menneskerettskonvensjoner som forklarer hvordan menneskerettighetene skal forstås og gjennomføres for grupper som har opplevd å få sine rettigheter tilsidesatt. Dette gjelder FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering fra 1965 (ratifisert av Norge i 1970), FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner fra 1979 (ratifisert av Norge i 1981) og FNs konvensjon om barnets rettigheter fra 1989 (ratifisert av Norge i 1991).

Spørsmålet om å utarbeide en konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ble reist 1987 i forbindelse med FNs tiår for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det ble ikke oppnådd enighet om dette. I stedet vedtok generalforsamlingen i 1993 politiske anbefalinger i form av FNs standardregler for like muligheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

FNs standardregler er ikke folkerettslig forpliktende for statene, og har ikke fått det ønskede gjennomslag. Generalforsamlingen vedtok derfor i 2001 å starte arbeidet med en konvensjon. Oppdraget ble gitt til en ad hoc-komité hvor alle medlemsstatene kunne delta. Forhandlingene i ad hoc-komiteen ble gjennomført i årene 2002 – 2006, og konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 13. desember 2006.

Norge deltok på alle møtene i komiteen, og representanter fra Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) inngikk i delegasjonen. En rekke internasjonale interesseorganisasjoner spilte en viktig rolle i forhandlingene. Under forhandlingene arbeidet Norge for å styrke det globale vernet av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

1.3 Generelt om konvensjonen

Konvensjonen fastslår at de alminnelige menneskerettighetene gjelder fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne. I konvensjonens fortale understrekes det at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter er allmenne og udelelige, avhengige av hverandre og innbyrdes forbundet. Konvensjonen skal sikre respekt for de gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Statene har plikt til å gjennomføre de sivile og politiske rettighetene umiddelbart. Når det gjelder de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene kan statene gjennomføre disse over tid, samtidig som forpliktelsenes omfang er relativ. Statene skal bruke sine tilgjengelige ressurser på gradvis å oppfylle disse rettighetene fullt ut. Som for de øvrige menneskerettighetskonvensjonene er statene gitt en skjønnsmargin i sine valg og prioriteringer.

Partene skal forby enhver form for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. En av konvensjonens målsettinger er at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder. For å oppnå dette skal partene treffe hensiktsmessige tiltak for at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre skal få tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og informasjons- og kommunikasjonssystemer, og til andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten. Partene skal også sikre nødvendig praktisk bistand og økonomisk støtte til utgifter knyttet til nedsatt funksjonsevne, og sørge for habilitering og rehabilitering.

1.4 Andre staters ratifikasjon, status for de øvrige nordiske land

Per 16. mars 2012 har 110 stater og EU ratifisert konvensjonen.

Sverige ratifiserte konvensjonen 15. desember 2008 og Danmark 24. juli 2009. I Finland og Island, som begge har undertegnet konvensjonen, er det nødvendig med visse lovendringer før ratifikasjon kan skje.