4 Gjennomføringen av konvensjonen i norsk rett

4.1 Innledning

Bestemmelsene i konvensjonen bekrefter og presiserer de rettighetene som allerede følger av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Formålet er å sikre respekt og gjennomslag for menneskerettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne.

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gjelder som norsk lov og vil ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Rettslig gjennomføring av enkelte av bestemmelsene i konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne vil likevel bli drøftet mer inngående nedenfor. Dette gjelder bestemmelser som oppstiller mer detaljerte forpliktelser for partene, og der det har blitt reist spørsmål om, eller kan foreligge tvil om, konvensjonens bestemmelser innebærer forpliktelser ut over det som følger av tidligere menneskerettskonvensjoner. Når det gjelder disse bestemmelsene drøftes det i hvilken grad norsk rett er i samsvar med konvensjonens krav og hvilke bestemmelser som har krevd endringer i nasjonal rett.

4.2 Nærmere om gjennomføringen av enkelte av konvensjonens bestemmelser

4.2.1 Likhet og ikke-diskriminering (art. 5)

Etter artikkel 5 nr. 2 forplikter partene seg til å forby enhver diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Nektelse av rimelig tilrettelegging regnes som diskriminering. Dette fremgår av definisjonen av «diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne» i artikkel 2 tredje ledd.

Artikkel 5 nr. 3 pålegger statene å treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre rimelig tilrettelegging. Rimelig tilrettelegging er definert i artikkel 2 fjerde ledd. Med «rimelig tilrettelegging» menes:

nødvendig og hensiktsmessig endring og justering som ikke innebærer en uforholdsmessig eller utilbørlig byrde, når det i et bestemt tilfelle er behov for det, for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan nyte eller utøve alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på lik linje med andre.

Denne bestemmelsen gir anvisning på en generell plikt for statene til å planlegge og iverksette hensiktsmessige tiltak for å sikre rimelig tilrettelegging.

Plikten til å sikre rimelig tilrettelegging er gjentatt i konvensjonens bestemmelser om utdanning (artikkel 24 nr. 2 bokstav c) og arbeid (artikkel 27 nr. 1 bokstav i). Plikten til å sikre rimelig tilrettelegging er imidlertid ikke begrenset til disse områdene, men er etter artikkel 5 nr. 3, jf. artikkel 2, en plikt som gjelder på alle samfunnsområder. At rimelig tilrettelegging er nevnt spesielt i artikkel 24 og artikkel 27 kan forstås som at det er særlig aktuelt og viktig med individuell tilrettelegging på disse områdene.

Plikten etter konvensjonens artikkel 5 anses som oppfylt i norsk rett. Lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) § 4 forbyr både direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Forbudet mot indirekte diskriminering innebærer en generell plikt til å ta individuelle hensyn, og en viss plikt til rimelig tilrettelegging i forhold til den enkeltes forutsetninger. Loven har også separate og mer utfyllende bestemmelser om plikt til tilrettelegging i § 9 til § 12. Det norske lovverket inneholder for øvrig en rekke regler om generell og individuell tilrettelegging og bistand.

Etter norsk rett er forskjellsbehandling tillatt hvis forskjellsbehandlingen har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå dette formålet og ikke virker uforholdsmessig inngripende for den som rammes. Ordlyden i konvensjonens diskrimineringsforbud er ikke utformet slik at det oppstilles noe eksplisitt unntak for saklig forskjellbehandling. Det er imidlertid ingen tvil om at konvensjonen skal tolkes slik at det bare er usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling som rammes. Dette følger av uttrykket «diskriminering» og er også i samsvar med sikker tolkning av tilsvarende formuleringer i andre FN-konvensjoner.

4.2.2 Bevisstgjøring (art. 8)

Partene forplikter seg til å treffe øyeblikkelige, effektive og hensiktsmessige tiltak for å øke bevisstheten om og respekten for personer med nedsatt funksjonsevne, fremme respekten for deres rettigheter og bekjempe stereotypier, fordommer og skadelig praksis. Dette omfatter bl.a. tiltak og kampanjer innen skolesystemet og media.

De forpliktelser som følger av bestemmelsen må anses som etterlevd i norsk rett og praksis gjennom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Lovens formål (§ 1) er blant annet å fremme likestilling og likeverd uavhengig av funksjonsevne. Etter § 3 første ledd har alle offentlige myndigheter plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål. Et siktemål med aktivitetsplikten i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er å endre negative holdninger til personer med nedsatt funksjonsevne og å styrke bevisstheten om diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Etter lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) § 3 skal Likestillings- og diskrimineringsombudet arbeide for å fremme reell likestilling uavhengig av nedsatt funksjonsevne. Dette innebærer en plikt for ombudet til å være en aktiv pådriver for å sikre at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven blir gjennomført i praksis. Ombudet skal jobbe med holdnings- og atferdspåvirkning og drive utadrettet virksomhet for å sikre reell likestilling uavhengig av nedsatt funksjonsevne, blant annet ved å ta initiativ til og delta i den offentlige debatten om likestilling, ha et kritisk blikk på virksomheten i offentlig og privat sektor, og å være en premissleverandør for utformingen av politikken på området. For å oppnå dette skal ombudet bruke media, drive seminarvirksomhet, foredragsvirksomhet, og publisere informasjon.

I tillegg gis det over Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets budsjett årlig driftsstøtte til funksjonshemmedes organisasjoner (115 millioner kroner i 2010) som blant annet driver utadrettet virksomhet for å informere om situasjonene til personer med nedsatt funksjonsevne og deres rettigheter.

4.2.3 Tilgjengelighet (art. 9)

Konvensjonens artikkel 9 pålegger statene å treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og informasjons- og kommunikasjonssystemer, og til andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten. Bestemmelsen angir videre på hvilke konkrete områder det skal iverksettes tiltak for å identifisere og fjerne barrierer.

Pliktene som følger av artikkel 9 er relativt omfattende, og går lenger enn bestemmelser som forbyr direkte og indirekte diskriminering, samt trakassering. Artikkel 9 kan gjennomføres gradvis, og det er opp til statene å vurdere hvilke tiltak som er rimelige og forholdsmessige.

4.2.3.1 Høringsinstansenes syn

Høringen ble gjennomført før diskriminerings- og tilgjengelighetsloven var vedtatt og trådt i kraft, og høringsuttalelsene refererer derfor til Syse-utvalgets forslag til diskriminerings- og tilgjengelighetslov i NOU 2005: 8 og til Arbeids- og inkluderingsdepartementets og Fornyings- og administrasjonsdepartementets høringsforslag om plikt til universell utforming av IKT, jf. kap. 3 om høringen. Nedenfor refereres det til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, ettersom den vedtatte loven ikke skiller seg i nevneverdig grad fra forslagene på dette punktet.

SAFO og SAFOs medlemsorganisasjon Norges Handikapforbund uttaler at i de tilfeller hvor universell utforming ennå ikke er iverksatt, er teknisk umulig eller ikke tilstrekkelig for å oppnå tilgjengelighet for alle funksjonshemmede, må tilgjengelighet sikres på alternative måter for å oppfylle konvensjonens bestemmelser om tilgjengelighet og rimelig tilrettelegging. Organisasjonene mener at en naturlig følge av dette vil være at man i tillegg til nedfelte forpliktelser til universell utforming også hjemler en individuell rett til tilgang til varer og tjenester i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Samtidig understreker organisasjonene at det må være et helt grunnleggende prinsipp at tilgjengelighet skal løses ved hjelp av universell utforming der dette er mulig. Organisasjonene nevner spesielt at arbeidstakere og skoleelever må sikres tilgang til universelt utformete lokaler og IKT.

Stopp Diskrimineringen mener diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke oppfyller FN-konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging når det gjelder tilgang til varer og tjenester, ettersom loven ikke inneholder en generell plikt til rimelig tilrettelegging. Stopp Diskrimineringen mener videre at lovens krav til universell utforming av IKT, som ikke omfatter IKT-systemer på arbeidsplasser, er snevrere enn FN-konvensjonens krav i artikkel 9. Stopp Diskrimineringen mener at en plikt til individuell tilrettelegging på arbeidsplassen har vist seg å være uegnet til å løse problemene som oppstår når arbeidsgiver velger å ta i bruk et utilgjengelig IKT-system.

Likestillings- og diskrimineringsombudet reiser spørsmål om diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er i samsvar med FN-konvensjonens krav til rimelig tilrettelegging og tilgjengelighet til varer og tjenester.

Seniorforsker Rune Halvorsen, Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA), mener at det er rimelig grunn til å hevde at norsk lovgivning er mangelfull og ikke oppfyller konvensjonens krav. Dette begrunnes med at det ikke er noen lovhjemlet plikt til tilrettelegging i de tilfeller der universell utforming ikke vil være tilstrekkelig til å sikre tilgjengelighet, og at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke gir rett til tilgjengelighet til varer og tjenester som sådan.

Halvorsen (NOVA) viser også til at norsk lov ikke pålegger noen plikt til universell utforming av IKT-systemer internt på arbeidsplassen, mens konvensjonens artikkel 9 også omfatter dette området. Det vises til at arbeidsmiljølovens bestemmelser har vist seg ikke å være tilstrekkelige til å hindre at arbeidsgivere i dag kan velge IKT-systemer som er utilgjengelige eller ubrukbare for arbeidstakere med funksjonsnedsettelser. Halvorsen (NOVA) mener at diskriminerings- og tilgjengelighetslovens bestemmelse om individuell tilrettelegging ikke vil endre dette forholdet.

4.2.3.2 Departementets vurdering

Departementets vurdering er at norsk rett anses for å tilfredsstille de krav som følger av konvensjonens artikkel 9. Det er vedtatt en rekke lover og forskrifter som sikrer at personer med funksjonsnedsettelser, på lik linje med andre, får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon og andre tilbud og tjenester som tilbys allmennheten. Nasjonal rett om sikring av tilgjengelighet går i mange tilfeller lenger enn det konvensjonen pålegger.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gjelder på alle samfunnsområder, med unntak av familie- og privatlivet. Lovens § 4 forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. I tillegg til det generelle diskrimineringsforbudet er det innført særskilte tilretteleggingsplikter i lovens § 9 (plikt til universell utforming) og § 12 (individuell tilrettelegging). Plikten til fysisk tilrettelegging er uttømmende regulert i §§ 9 og 12, jf. § 4 syvende ledd.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 pålegger bestemte pliktsubjekt å foreta individuell tilrettelegging innenfor nærmere avgrensede samfunnsområder. Arbeidsgivere har plikt til å foreta rimelig individuell tilrettelegging av arbeidsplasser og arbeidsoppgaver. Skole- og utdanningsinstitusjon har plikt til å foreta rimelig individuell tilrettelegging av læresteder og undervisning. Kommunene har plikt til å foreta rimelig individuell tilrettelegging av barnehagetilbud og tjenestetilbudet innen helse og omsorg.

Sektorlovgivningen inneholder tilsvarende bestemmelser om plikt til individuell tilrettelegging. Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) og lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven) gir arbeidstakere, skoleelever og studenter rett til individuell tilrettelegging. Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.(helse- og omsorgstjenesteloven) pålegger kommunene å sikre at tjenestene er tilpasset den enkeltes behov.

Etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 har virksomheter rettet mot allmennheten en plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon. Med det menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. § 9 innebærer en plikt for virksomhetene til å tilrettelegge eksisterende og nye bygg og anlegg, uteområder, samferdsel og IKT med tanke på å sikre tilgang for personer med nedsatt funksjonsevne. Plikten er avgrenset mot tiltak som er uforholdsmessig byrdefulle for virksomheten.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11 gir nærmere bestemmelser om kravene til universell utforming av IKT. Kravene vil komme til anvendelse når de er konkretisert i form av standarder og retningslinjer, som angis i forskrift. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er i ferd med å utarbeide en slik forskrift. Tilsynet med forskriften og håndhevingen er planlagt lagt til Difi.

I tillegg til den generelle plikten til tilrettelegging som følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven inneholder særlovgivningen en rekke bestemmelser som skal sikre tilgjengelighet.

I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) inngår universell utforming som en del av lovens formålsparagraf (§ 1-1 femte ledd). Det innebærer at aspektet skal ivaretas i all kommunal og regional planlegging. Forskrift nr. 489 av 26. mars 2010 om tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift) oppstiller en rekke detaljerte krav til tilgjengelighet. Både planleggingen og oppfølgingen de byggtekniske forskriftene, innebærer universell utforming av nye bygg, anlegg og utearealer. Kravene gjelder også arbeidsbygg. Det er en forskriftshjemmel i loven for å kreve oppgradering av kategorier av eksisterende bygninger og utearealer til universell utforming innenfor nærmere angitte tidsfrister.

Samferdsels- og transportsektoren reguleres av flere enkeltstående lovregler. På luftfartens område er retten til tilgjengelighet sikret i forskrift nr. 141 av 17. februar 2005 om fastsettelse av felles regler for erstatning og assistanse til passasjerer ved nektet ombordstigning og ved innstilt eller vesentlig forsinket flyging mv. Innenfor jernbanesektoren følger kravene til universell utforming av forskrift nr. 1356 av 6. desember 2006 om krav til sporvei, tunnelbane og forstadsbane, og sidespor m.m. (kravforskriften) og forskrift nr. 1621 av 19. desember 2005 om krav til jernbanevirksomhet på det nasjonale jernbanenettet (sikkerhetsforskriften). Prinsippene for universell utforming for sjøtransport er inntatt i forskrift nr. 695 av 15. september 1992 om bygging av passasjer-, lasteskip og lektere.

Lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) § 1-1 inneholder plikt til tilrettelegging for gjennomføring av valg og stemmegivning. Lovens § 9-5 (5) og 9-6 gir nærmere bestemmelser om adgangen til å få hjelp ved stemmegivning og til å avgi stemme utenfor valglokalet.

Lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser § 6 fastslår at offentlige oppdragsgivere skal ta hensyn til universell utforming under planleggingen av den enkelte anskaffelse. Plikten til å ta hensyn til universell utforming er også inntatt i forskrift nr. 402 av 7. april 2006 om offentlige anskaffelser § 3-1 (8).

Med hjemmel i lov 12. mai 1961 nr. 02 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) § 17 a produserer staten ved Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek litteratur i punktskrift og som lydbøker til synshemmede og andre lesehemmede. Biblioteket produserer og låner ut allmenn litteratur samt studielitteratur til studenter ved universiteter, høgskoler og fagskoler.

Enkelte høringsinstanser har hevdet at konvensjonen pålegger statene en plikt til å vedta regler om rettskrav på tilrettelagt tilgang til varer og tjenester. Det må legges til grunn at statene har en viss skjønnsmargin når det gjelder å gjennomføre forpliktelsene etter konvensjonen. Konvensjonen vil derfor ikke innebære at regler om tilgjengelighet må utformes som et rettskrav på tilrettelagt tilgang til varer og tjenester. I norsk sammenheng sikres tilgangen til varer og tjenester i dag ved regler om generell og individuell tilgjengelighet, hjelpemidler og velferdsordninger.

Noen av høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om det av konvensjonen følger en plikt til å lovfeste en plikt for arbeidsgivere til å anskaffe tilgjengelige IKT-systemer på arbeidsplassen.

Arbeidsgiver har en plikt til individuell tilrettelegging av arbeidsplassen etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 første ledd. Dette inkluderer en plikt til å tilrettelegge IKT-utstyr for arbeidstakere som har behov for slik tilrettelegging. NAV gir stønad til hjelpemidler som er nødvendige og hensiktsmessige for at personer med nedsatt funksjonsevne skal skaffe seg eller beholde et passende arbeid etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 10-5.

Konvensjonen anses ikke for å medføre ytterligere forpliktelser til å sørge for tilgjengelighet til IKT på arbeidsplassen.

Samlet sett har Norge kommet langt i arbeidet med å lovfeste tilgjengelighet. Lovendringer anses ikke nødvendig for å ratifisere konvensjonen når det gjelder tilgjengelighetsbestemmelsene.

4.2.4 Konvensjonens bestemmelser om rettslig handleevne (art. 12)

I artikkel 12 bekrefter partene at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder. Partene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne bruke sin rettslige handleevne.

Statene skal ha mekanismer som sikrer at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne respekterer vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser, at det ikke foreligger noen interessekonflikt og utilbørlig påvirkning, at tiltakene er forholdsmessige og tilpasset vedkommendes omstendigheter og at de gjelder for kortest mulig tid. Tiltakene skal gjennomgås jevnlig av en kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller rettsinstans.

Partene skal også sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har lik rett til å eie eller arve eiendom, til å kontrollere sine egne økonomiske forhold, og til lik tilgang til banklån, pantelån og andre former for kreditt, og skal sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke vilkårlig blir fratatt sin eiendom.

Gjeldende vergemålslovgivning (lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse (umyndiggjørelsesloven) og lov 22. april 1927 nr. 03 om vergemål for umyndige (vergemålsloven)) anses for å være i strid med konvensjonens artikkel 12. Hovedgrunnen til dette er at vergemålet ikke er tilstrekkelig individuelt tilpasset, og at det ikke foreligger gode nok rettssikkerhetsmekanismer knyttet til dagens vergemål.

Ny vergemålslov ble vedtatt den 26. mars 2010 (lov 26. mars 2010 nr. 09 om vergemål). Det tas sikte på ikrafttredelse 1. juli 2013. Ikrafttredelsestidspunktet avhenger av innføringen av ny vergemålsordning. Etter den nye vergemålsloven skal det etableres individtilpassede vergemål. Når det skal tas stilling til om det skal opprettes et vergemål må ulike medisinske kriterier være oppfylt, det må foreligge et behov for vergemål og fylkesmannen må ha beskrevet et mandat for vergen. Dette mandatet skal være tilpasset den personen det gjelder og gi vergen i oppdrag å gi den hjelp eller den støtte som den aktuelle personen trenger. Vergemålet skal aldri gjøres mer omfattende enn nødvendig.

Hovedformen for vergemål etter ny vergemålslov er vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne, jf. lovens § 20. Vergen har plikt til å høre den som er under vergemål, og vergen kan ikke foreta disposisjoner hvis den som er satt under vergemål motsetter seg dette, jf. lovens § 33. Dette gjelder likevel ikke hvis den som er under vergemål ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer, jf. § 33 annet ledd annet punktum.

Den andre formen for vergemål er vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen, jf. lovens § 22. Handleevnen kan fratas i økonomiske forhold der dette er nødvendig for å hindre at personen utsetter sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli vesentlig forringet, eller om personen blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte. I tillegg kan personen fratas handleevnen i personlige forhold på bestemte, avgrensede områder om det er betydelig fare for at han eller hun handler på en måte som i vesentlig grad er egnet til å skade hans eller hennes interesser. Selv om vedkommende er fratatt den rettslige handleevnen, skal vergen legge vekt på det han eller hun mener, jf. lovens § 33 tredje ledd første punktum. Om vergen likevel treffer en avgjørelse som personen under vergemål er uenig i, kan personen selv bringe spørsmålet inn for fylkesmannen, jf. § 33 tredje ledd tredje punktum.

I ny vergemålslov kapittel 10 gis det hjemmel for å opprette fremtidsfullmakter. Alle personer over 18 år som har evne til å forstå fullmaktens betydning, kan opprette en fremtidsfullmakt, jf. § 79 første ledd. Denne adgangen vil stå åpen for personer med nedsatt funksjonsevne forutsatt at vilkårene om alder og mental kapasitet er oppfylt.

Det følger av loven kapittel 2 at det skal opprettes et eget klage- og tilsynsorgan for området. Dette organet skal behandle klager over fylkesmannens vedtak og føre regelmessig tilsyn med fylkesmannens oppgaver etter vergemålsloven. Det er gitt nærmere regler om omfanget av tilsynsplikten i forskrift til vergemålsloven. I tillegg vil Likestillings- og diskrimineringsombudet ha anledning til å følge området, uttale seg om utviklingen og om konsekvenser for etterlevelsen av konvensjonen.

For å klargjøre at Norge vil oppfylle kravene i artikkel 12 ved bruk av en vergemålsordning med individtilpasset vergemål, foreslås det at det ved ratifikasjon avgis en tolkningserklæring med følgende ordlyd:

«Norge anerkjenner at personer med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, i alle sammenhenger. Norge anerkjenner også forpliktelsene til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne mottar den støtte og bistand de trenger for å utøve sin rettslige handleevne. Norge erklærer videre dets forståelse av at konvensjonen tillater fratakelse av rettslig handleevne eller bistand til å utøve rettslig handleevne og/eller tvungent vergemål der slike tiltak er nødvendige, som en siste utvei og underlagt kontrollmekanismer».

4.2.5 Tilgang til rettssystemet (art. 13)

Etter artikkel 13 skal partene sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med andre. Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens regler om universell utforming (§ 9) gjelder for den fysiske utformingen av rettslokaler. Loven pålegger domstolene å sørge for universell utforming av de deler av rettens lokaler som er rettet mot allmennheten. Dette sikrer fysisk tilgjengelighet til rettssystemet for personer med nedsatt funksjonsevne. Som følge av denne bestemmelsen har blant annet samtlige domstoler installert teleslynge.

For nye rettsbygg gjelder bestemmelsene i plan- og bygningsloven, jf. omtale ovenfor under 4.2.3.

Offentlige myndigheter har en plikt til å jobbe aktivt for å fremme likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 3 første ledd. Domstolene, politiet og lensmannsetaten har således en plikt til å iverksette tiltak som gir personer med nedsatt funksjonsevne en likeverdig tilgang til rettssystemet.

For personer som har behov for bistand under rettsprosessen vil ulike offentlige ordninger kunne komme til anvendelse, avhengig av individuelle behov hos personen som trenger bistand. Etter lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 100 annet ledd fremgår det at det kan utgjøre «særlig grunn» til å oppnevne offentlig forsvarer at siktede har «nedsatt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det er et særskilt behov for forsvarer». I andre tilfeller, der behovet for bistand er av praktisk art, vil personer med nedsatt funksjonsevne kunne ha rett til tolk etter folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav f) og g), eller bistand fra verge etter vergemålsloven.

Artikkel 13 nr. 2 gjelder opplæring for dem som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi og fengselsansatte. Som en videreføring av prosjektet «Trygghet og tillit» er det gjennomført et opplæringsprogram for politiet i form av fagdager for ansatte i syv politidistrikt. Formålet med opplæringen er en bevisstgjøring om egne reaksjoner på det som oppleves annerledes, hva diskriminering er, og hvordan man unngår å virke diskriminerende. Det vil bli vurdert hvordan opplæringsprogrammet kan gjennomføres i større omfang.

4.2.6 Frihet og personlig sikkerhet (art. 14)

Artikkel 14 nr. 1 forplikter statspartene til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet og personlig sikkerhet og at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke berøves friheten på ulovlig eller vilkårlig måte, samt at nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse. Etter artikkel 14 nr. 2 er statene forpliktet til, i en rimelig utstrekning, å sikre funksjonshemmede like vilkår under frihetsberøvelse som den øvrige befolkningen, og at dette bl.a. skal ivaretas gjennom rimelig tilrettelegging. Bestemmelsen retter seg mot alle sektorer.

Som det fremgår av konvensjonens formålsbestemmelse, omfattes personer med psykiske lidelser av varig karakter og en viss alvorlighetsgrad av konvensjonens definisjon av personer med nedsatt funksjonsevne. Det er av ulike brukerorganisasjoner og menneskerettighetsjurister reist spørsmål ved om reguleringen i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) vedrørende tvangsinnleggelse og tvangsbehandling, herunder tvangsmedisinering, av mennesker med psykiske lidelser vil komme i strid med konvensjonen. FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur har også i enkelte uttalelser gitt uttrykk for at tvangsinnleggelse og tvangsbehandling kan være i strid med konvensjonen.

Andre stater som har ratifisert konvensjonen, støtter ikke de mer vidtgående rettsoppfatninger som har vært gjort gjeldende av FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur. Av relevans er blant annet Australias tolkningserklæring som ble avgitt i forbindelse med ratifikasjon 25. juli 2008, som sier at bestemmelsen forstås slik at den åpner for tvungen behandling og omsorg når slik behandling er nødvendig, som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier. Sverige har ikke avgitt noen tolkningserklæring, men fant under behandlingen av spørsmålet om ratifikasjon at egen lovgivning om tvungent psykisk helsevern ikke forhindret ratifikasjon av konvensjonen. Tyskland og Danmark har også lagt til grunn en lignende tolkning. Videre indikerer også flere andre stater som arbeider med ratifikasjonen en tilsvarende tolkning.

I forbindelse med ratifikasjonsprosessen har det blitt vurdert om det er samsvar mellom norsk rett og konvensjonens artikkel 14. Konklusjonen er at konvensjonsforpliktelsene ikke nødvendiggjør endringer i de gjeldende tvangshjemlene i nasjonal helselovgivning (Psykisk helsevernloven § 3-2, § 3-3 og § 4-4). Tvangsbestemmelsene etter gjeldende norsk rett oppstiller klare tilleggsvilkår som må være oppfylt for at tvangstiltak kan benyttes, og en varig og alvorlig psykisk lidelse vil i seg selv ikke gi adgang til tvungent psykisk helsevern. Det er med andre ord ikke vedkommendes nedsatte funksjonsevne i seg selv som er avgjørende for om tvangstiltak kan benyttes etter norsk rett, noe som i så fall ville ha vært i strid med konvensjonen.

Ved kongelig resolusjon 28. mai 2010 oppnevnte regjeringen et lovutvalg for å utrede regler om tvang mv. innen psykisk helsevern. Utvalget fikk blant annet som mandat å se på forholdet mellom psykisk helsevernloven, samtykkebestemmelsene i pasientrettighetsloven og menneskerettighetene. Utvalget foretok en grundig gjennomgang av norsk tvangslovgivning i forhold til menneskerettighetene. Utvalget har utredet i hvilken grad konvensjonen åpner for nasjonale bestemmelser om tvangsinnleggelse og tvangsbehandling, og konkluderer med at konvensjonen ikke forbyr ethvert tvangsinngrep, men at retten til selvbestemmelse og ikke-diskriminering må ivaretas i utformingen av regler om tvang (NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet, punkt 12.2).

Selv om norsk rett vurderes å være i samsvar med konvensjonens bestemmelser, foreslås det at det ved ratifikasjon avgis en erklæring til artikkel 14 (og artikkel 25) for å klargjøre Norges forståelse av bestemmelsen(-e) med følgende ordlyd:

«Norge anerkjenner at ethvert menneske med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet og personlig sikkerhet og en rett til respekt for sin fysiske og psykiske integritet på lik linje med andre. Norge erklærer videre som sin forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier.»

Når det gjelder like vilkår under frihetsberøvelse i medhold av lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven), oppfyller lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomførings av straff mv. (straffegjennomføringsloven) de krav som stilles etter konvensjonen, som viser til at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha samme garantier som andre i samsvar med internasjonale menneskerettskonvensjoner.

Nye fengsler blir tilrettelagt i henhold til kravene om universell utforming i plan- og bygningsloven. Ved soning i fengsler som ikke er tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne, er det muligheter for tilrettelegging av fengselsstraff i form av soning utenfor fengsel.

4.2.7 Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet (art. 19)

Etter artikkel 19 skal mennesker med nedsatt funksjonsevne ha samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter som andre. Dette omfatter muligheten til å velge bosted, hvordan man vil bo og hvem man vil bo sammen med, tilgang til støttetjenester i hjemmet samt nødvendig personlig bistand for å kunne bo og være inkludert i samfunnet.

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at konvensjonens artikkel 19 vil medføre en plikt til å rettighetsfastsette brukerstyrt personlig assistanse.

Kommunenes Sentralforbund har uttalt at de er prinsipielt enig i ratifikasjon, men

KS forutsetter imidlertid at ratifiseringen ikke medfører behov for endringer i norsk lovgivning eller innskrenker kommunenes selvråderett. (…) Dette gjelder for eksempel kommunenes muligheter til å utføre skjønn i forhold til dagens lovgivning og problemer knyttet til tjenester i forbindelse med flytting mellom kommuner. Vi har særlig merket oss artikkel 19 om retten til å velge bosted. Vi forutsetter at dette ikke svekker kommunens mulighet til å utøve skjønn ved vedtak om sosial- og helsetjenester skal ytes i en omsorgsbolig, institusjon eller som hjemmetjeneste.

Høringsuttalelsene foranlediger følgende kommentarer:

Kravene som følger av konvensjonens artikkel 19 anses for å være oppfylt i norsk rett.

Formålet i helse- og omsorgstjenesteloven er blant annet å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, jf. lovens § 1-1 punkt 3. Loven pålegger kommunen å tilby en rekke tjenester, blant annet helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse, herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt, plass i institusjon, herunder sykehjem og avlastningstiltak (§ 3-2).

Brukerstyrt personlig assistanse er en måte å organisere praktisk bistand og opplæring på. Ordningen fungerer slik at brukeren selv organiserer og leder arbeidet til assistentene. Konvensjonen overlater til statene selv å vurdere hvilke tiltak som er egnet for å nå de mål som konvensjonen setter. Statene vil ha stor frihet til å bestemme hvordan tjenestene skal organiseres. Artikkel 19 vil derfor ikke medføre en forpliktelse til å rettighetsfeste brukerstyrt personlig assistanse.

Etter norsk rett har alle rett til å velge hvor og hvordan han eller hun ønsker å bo. Dette gjelder også for personer med nedsatt funksjonsevne, som er avhengig av helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Hovedregelen er at kommunen har plikt til å yte nødvendige tjenester der tjenestemottakeren ønsker å bo. Det kan i enkelte tilfeller foreligge særlige forhold som tilsier at det kan gjøres unntak fra denne hovedregelen. Slike særlige grunner kan for eksempel være at det vil medføre store praktiske problemer for kommunen å yte de tjenestene tjenestemottakeren ønsker, eller at tjenestetilbudet blir uforholdsmessig ressurskrevende eller kostbart.

Kommunen har således ikke en absolutt plikt til å gi tjenestemottakerne full frihet til å velge mellom å få tjenester i en omsorgsbolig, i en institusjon eller som hjemmetjeneste, uavhengig av kommunens ressursmessige muligheter for å yte de nødvendige tjenester. Dette gjelder også etter konvensjonen. Forpliktelsene som ligger i konvensjonen er å treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for at mennesker med nedsatt funksjonsevne lettere skal kunne anvende seg av retten til å velge bosted fullt ut.

Retten til å kunne velge bosted innebærer at personer med nedsatt funksjonsevne står fritt til å flytte til en annen kommune. Enkelte personer er avhengige av å motta omfattende pleie- og omsorgstjenester, slik at de ikke kan flytte uten at et tjenestetilbud står klart i den kommunen de ønsker å flytte til. For at disse personene skal ha en reell adgang til å flytte, er det en forutsetning at tilflyttingskommunen behandler søknaden og fatter vedtak om tjenester før de faktisk flytter eller tar opphold i kommunen. Helse- og omsorgsdepartementet har i rundskriv I-43/99 redegjort for kommunens ansvar for å behandle søknader og fatte vedtak om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven før søkere med omfattende pleie- og omsorgsbehov har flyttet eller tatt opphold i kommunen.

4.2.8 Personlig mobilitet (art. 20)

Etter artikkel 20 skal partene treffe effektive tiltak for å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne en personlig mobilitet som gir størst mulig uavhengighet. Dette skal bl.a. skje ved tilgang til gode mobilitetshjelpemidler, praktisk assistanse og opplæring i mobilitetsteknikker.

Norsk rett anses for å være i overensstemmelse med kravene i konvensjonens artikkel 20 gjennom ulike lovbestemmelser. Den personlige mobiliteten for mennesker med nedsatt funksjonsevne lettes i Norge ved tekniske hjelpemidler fra Folketrygden, herunder også førerhunder for blinde (folketrygdloven §§ 10-5 – 10-7). Bare for et fåtall av hjelpemidlene er det egenandel eller maksimalstønad.

Personer med nedsatt funksjonsevne kan ha rett til assistanse og personlig bistand etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2. Et av formålene med helse- og omsorgstjenesteloven er å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre (§ 1-1 pkt. 3). Dersom det er nødvendig skal personlig assistanse og bistand ytes med dette formålet.

Opplæring i mobilitetsteknikker for mennesker med nedsatt funksjonsevne foregår ofte som en integrert del av habiliterings- og rehabiliteringstilbudet der sentrale aktører er statlige kompetansesentre, habiliterings- eller rehabiliteringsinstitusjoner på spesialisthelsetjenestenivå, det statlige spesialpedagogiske støttesystemet, NAV hjelpemiddelsentraler og spesialenheter, kurs og opplæringstilbud i regi av Norges blindeforbund, leverandører av hjelpemidler og rehabiliteringsmiljøer på fylkes- og kommunalt nivå, inkludert utdanningssektoren. Arbeidet søkes organisert slik at fagpersoner nærmest brukeren, dvs. i kommunene, i stor grad skal gi opplæring i mobilitetsteknikker. De samme institusjonene driver også opplæring for fagpersoner.

Arbeids- og velferdsetaten arbeider med å sikre at det utvikles relevante hjelpemidler, blant annet gjennom midler til utviklingsprosjekter og gjennom nordisk samarbeid. For øvrig vil regjeringens generelle arbeid for å styrke universell utforming også bidra til at næringslivet tar hensyn til at mobiliteten kan økes gjennom mange ulike tekniske løsninger for mange ulike produkter. Ut over de lovfestede ordningene sikres mulighetene for mobilitet gjennom ulovfestede ordninger. Transporttjenesten for funksjonshemmede er en frivillig fylkeskommunal oppgave. Ordningen bidrar til å sikre utendørs mobilitet.

4.2.9 Ytringsfrihet og meningsfrihet, og tilgang til informasjon (art. 21)

Partene skal etter konvensjonens artikkel 21 treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan bruke retten til ytringsfrihet og meningsfrihet, herunder frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, på lik linje med andre, og ved alle former for kommunikasjon etter eget valg. Dette innebærer bl.a. at man i samhandling med det offentlige kan bruke bl.a. tegnspråk, punktskrift og alternative og supplerende kommunikasjonsformer. Massemediene og private virksomheter som yter tjenester til allmennheten, herunder via Internett, skal oppfordres til å bruke formater som er tilgjengelige og brukbare for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Kravene i artikkel 21 anses å være oppfylt i norsk rett.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 9 og 11 om universell utforming gjelder for medier og nettsider som henvender seg til allmennheten. Mediene har, etter disse bestemmelsene, en plikt til universell utforming av IKT (blant annet nettaviser) rettet mot allmennheten.

På kringkastingsfeltet er det i dag kun NRK som er underlagt krav om teksting av sine fjernsynsprogrammer. NRK-plakaten, som er innarbeidet i NRKs vedtekter, § 13 bokstav c lyder: «Ved utformingen av NRKs tilbud må det tas hensyn til funksjonshemmede, bl.a. skal NRK ta sikte på at alle fjernsynsprogrammer blir tekstet». TV 2 hadde tidligere et lignende krav i sin konsesjon. Konsesjonen gikk imidlertid ut i 2009.

Kulturdepartementet arbeider med forslag til endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting (kringkastingsloven) i forbindelse med gjennomføring av Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2010/13/EU om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet) i norsk rett. I AMT-direktivets artikkel 7 er det fastsatt at medlemslandene skal oppmuntre tilbydere av audiovisuelle medietjenester til å sørge for at deres tjenester gradvis blir gjort tilgjengelig for syns- og hørselshemmede.

Alminnelige forvaltningsrettslige regler pålegger offentlige virksomheter å godta og legge til rette for at kommunikasjonen med mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne skje ved bruk av tegnspråk, punktskrift, alternativ og supplerende kommunikasjon etc. Dette følger av en generell plikt til å veilede og gi bistand til publikum. Når det gjelder de særlige behov til mennesker med nedsatt funksjonsevne, vil en plikt til veiledning og bistand følge av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 3 om offentlige myndigheters plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling og mot diskriminering. Visse plikter følger også av diskrimineringsforbudet i § 4.

Et politisk tiltak i dag for å sikre retten til ytringsfrihet og meningsfrihet er regjeringens strategi for framtidens offentlige tjenester som kalles «digitalt førstevalg». Det betyr at den digitale måten å tilby offentlige tjenester på skal være den foretrukne. Digitalt førstevalg innebærer at alle egnede tjenester skal tilbys digitalt, og at brukerne av tjenestene aktivt må velge manuelle løsninger hvis de foretrekker det. Tjenester som krever brukernærhet er ikke omfattet. At offentlige tjenester gjøres tilgjengelig digitalt vil føre til bedre tilgjengelighet til tjenestene for mange personer med nedsatt funksjonsevne. Etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11 skal all IKT rettet mot allmennheten utformes universelt.

4.2.10 Respekt for hjemmet og familien (art. 23)

Etter artikkel 23 skal partene treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å avskaffe diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i alle saker som gjelder ekteskap, familie, foreldrerollen og personlige relasjoner. Rettighetene i forbindelse med vergemål, formynderskap, omsorg, adopsjon av barn og fertilitet skal sikres. Hensynet til barna skal komme i første rekke. Barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier skal gis støtte.

I sin høringsuttalelse sier Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO):

I artikkel 23 – Respekt for hjemmet og familien – handler paragraf 1 c) om retten til å beholde sin fruktbarhet. I følge norsk lov er det i dag lov å tvangssterilisere mennesker med utviklingshemming og psykisk syke. Det er visse vilkår som skal være oppfylt og det skal avgjøres i en nemnd, men det er uansett en mulighet for å tvangssterilisere. Skal norsk lov være i overensstemmelse med konvensjonen mener vi at loven om sterilisering må endres. Retten til å tvangssterilisere er hjemlet i § 3 i lov om sterilisering.

I Norge er ikke tvangssterilisering tillatt. I henhold til lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering (steriliseringsloven) kan en person som har fylt 25 år steriliseres når vedkommende selv begjærer det. Personer som er under 25 år, har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet eller er psykisk svekket, må søke steriliseringsnemnda i fylket om tillatelse til sterilisering. Det er satt opp bestemte krav for å innvilge søknaden. Dersom vedkommende er under 18 år eller er alvorlig sinnslidende, alvorlig psykisk utviklingshemmet eller alvorlig psykisk svekket, kreves det også samtykke fra vergen.

I de tilfellene hvor en person ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes, kan vergen framsette søknad på vegne av vedkommende. I et slikt tilfelle kan tillatelse til sterilisering bare gis der dette framstår som det beste alternativet for å forebygge svangerskap for den det gjelder. Dette siste kom inn i loven ved en lovendring i 2006 med tilpassing til kravene i Europarådets biomedisinkonvensjon fra 1996, men har alltid ligget til grunn for praktiseringen av loven. Det er således ikke tale om tvangssterilisering, men en anledning til å få utført et steriliseringsinngrep når dette ubetinget er det beste for den det gjelder.

Departementet legger til grunn at rekkevidden av art. 23 i konvensjonen må tolkes i lys av Europarådets biomedisinkonvensjon, og at norsk rett er i samsvar med disse reglene.

4.2.11 Utdanning (art. 24)

Etter artikkel 24 forplikter partene seg til å sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer samt livslang læring for personer med nedsatt funksjonsevne. Partene skal foreta rimelig tilrettelegging ut fra den enkeltes behov og sikre nødvendig støtte innenfor det allmenne utdanningssystemet. Partene skal gjøre det mulig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å lære praktiske og sosiale ferdigheter for å lette deres fulle deltakelse i undervisningen og i samfunnet. Det skal bl.a. legges til rette for innlæring av punktskrift, alternative og supplerende kommunikasjonsformer og tegnspråk.

I sin høringsuttalelse av 17. september 2007 om ratifisering av konvensjonen sier Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO):

I forhold til Artikkel 24 - utdanning - er det ikke direkte motstrid mellom konvensjonen og norsk lov, men det bør komme et tillegg i opplæringsloven. Tillegget må ha en hjemmel som gir en rett til å få alternative kommunikasjonsformer i opplæringen.

Rettighetene i artikkel 24 er gjennomført i norsk rett gjennom ulike bestemmelser i bl.a. opplæringslova, universitets- og høyskoleloven, fagskoleloven samt diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og plan- og bygningsloven.

Retten til grunnskole- og videregående opplæring er stadfestet i henholdsvis opplæringsloven § 2-1 og § 3-1. Bestemmelsene gir alle, inkludert mennesker med nedsatt funksjonsevne, lik rett til gratis offentlig grunnopplæring. Det følger videre av opplæringsloven § 1-3 at opplæringens skal tilpasses den enkeltes evner og forutsetninger. Elever som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av den ordinære tilpassede opplæringen, har rett til spesialundervisning etter opplæringsloven § 5-1.

Eleven og foreldrene til eleven kan kreve at skolen gjør de undersøkelser som er nødvendige for å finne ut om eleven trenger spesialundervisning, og eventuelt hva eleven trenger. Avgjørelse om spesialundervisning er et enkeltvedtak som kan påklages etter regler om klage i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). Rett til tilpasset opplæring og spesialundervisning, sammen med rettighetene til punktskrift og tegnspråkopplæring (opplæringsloven §§ 2-6, 2-14, 3-9 og 3-10) gir elevene rettigheter som omfatter og til dels går utover de rettigheter som gis gjennom artikkel 24 i konvensjonen.

I universitets- og høyskoleloven § 4-3 og fagskoleloven § 4 a står det at utdanningsinstitusjonene og fagskoletilbyder, så langt det er mulig og rimelig, skal legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov.

Departementet har vurdert innspillet fra SAFO, men anser en slik endring ikke nødvendig for å oppfylle forpliktelsene etter konvensjonen. For å tydeliggjøre dagens rettigheter i lovverket for elever med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) har Kunnskapsdepartementet likevel foreslått at det blir innført egne lovbestemmelser om opplæring av elever med behov for ASK. Forslaget er lagt frem i Prop. 84 L (2011–2012) Endringar i opplæringslova og privatskolelova.

4.2.12 Retten til høyest oppnåelige helsestandard (art. 25)

Etter artikkel 25 erkjenner partene at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Artikkel 25 bokstav d bestemmer at statspartene skal kreve at medisinsk personell gir mennesker med nedsatt funksjonsevne behandling av like god kvalitet som den som gis til andre, herunder på grunnlag av fritt og informert samtykke.

Rettighetene til helse- og omsorgstjenester anses for å være oppfylt gjennom eksisterende norsk lovgivning. Den offentlige helse- og omsorgstjenesten i kommunen og den statlige spesialisthelsetjenesten er forankret i et likhetsprinsipp, som innebærer at alle borgere i landet, uavhengig av funksjonsnivå, har rett til likeverdige tjenestetilbud tilpasset den enkeltes behov, jf. lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 1-1, lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 1-1, lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) § l annet ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1. Videre gjelder bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og plan- og bygningsloven også for helsetjenesten.

Det har blitt reist spørsmål ved om norsk tvangslovgivning er i strid med konvensjonens artikkel 25 bokstav d, om at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal gis behandling av like god kvalitet som den som gis andre, herunder på grunnlag av fritt og informert samtykke.

Som nevnt under punkt 4.2.6., har bl.a. FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør for tortur i enkelte uttalelser gitt uttrykk for at bruk av tvang, herunder tvangsbehandling, i psykiatrien kan være konvensjonsstridig. Som det også fremkommer under punkt 4.2.6 har imidlertid en slik forståelse av konvensjonen ingen støtte i statspraksis. De fleste ratifiserende parter synes å ha lagt til grunn en restriktiv fortolkning av konvensjonen som innebærer at tvangsbestemmelser for personer med psykiske lidelser ikke er konvensjonsstridig, jf. særlig Australias fortolkningserklæring avgitt ved ratifikasjon. Også det norske lovutvalget som har utredet bruk av tvang innen psykisk helsevern, har lagt til grunn i NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet at konvensjonen ikke forbyr ethvert tvangsinngrep, men at retten til selvbestemmelse og ikke-diskriminering må ivaretas i utformingen av regler om tvang (se s. 22).

Departementet har vurdert om lov om psykisk helsevern § 4-4 om tvangsbehandling av pasienter under tvungent psykisk helsevern er forenlig med konvensjonens artikkel 25 bokstav d. Departementet finner at bestemmelsen i artikkel 25 bokstav d må forstås slik at den dreier seg om retten til generelle helsetjenester for personer med nedsatt funksjonsevne. Artikkel 25 d innebærer en plikt til å behandle like eller sammenlignbare sykdomstilfeller likt, uten forskjellsbehandling på grunnlag av pasientens nedsatte funksjonsevne. Dette vil for eksempel bety at pasienter med psykiske eller kognitive funksjonsnedsettelser har samme rett til informasjon og samtykke til behandling for somatisk sykdom som andre pasienter. Det avgjørende for alle pasienter er om de anses for å ha samtykkekompetanse.

Psykisk sykdom er imidlertid ikke bare en nedsatt funksjonsevne, men også en egen sykdom som krever en særskilt behandling. Det er klart at det i utgangspunktet ikke vil være konvensjonsstridig å vurdere ulike sykdommer og lidelser ulikt mht. hvilken helsehjelp som tilbys.

Departementets konklusjon er altså at norsk psykisk helsevernlov § 4-4 ikke strider mot artikkel 25 bokstav d. Sett i lys av de omtalte uttalelsene fra FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør, har departementet imidlertid funnet grunn til å foreslå at det ved ratifikasjon avgis en tolkningserklæring for å tilkjennegi norsk forståelse av artikkel 25 bokstav d (og artikkel 14). Forslaget til tolkningserklæring, som er relatert til begge de to nevnte bestemmelsene, er inntatt under punkt 4.2.6.

Diskriminering ved tilbud om private forsikringer er forbudt både etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og etter regler vedtatt ved lov 27. juni 2008 nr. 65 om forsikringsselskapers adgang til å nekte noen å tegne forsikring. Det følger av de nye reglene at et forsikringsselskap ikke uten saklig grunn kan nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som selskapet ellers tilbyr allmennheten.

4.2.13 Habilitering og rehabilitering (art. 26)

Etter artikkel 26 skal partene sikre habilitering og rehabilitering, særlig innen områdene helse, sysselsetting, utdanning og sosiale tjenester, med sikte på at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan oppnå størst mulig selvstendighet, utnytte sitt fysiske, mentale, sosiale og yrkesmessige potensial fullt ut og oppnå full inkludering og deltakelse på alle livets områder. Bruken av tekniske hjelpemidler skal fremmes. Kravene i konvensjonens artikkel 26 anses for å være oppfylt i norsk rett.

Retten til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1a og 2-1b. Dette kan etter en konkret vurdering omfatte habiliterings- og rehabiliteringstjenester. Kommunens helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten har plikt til å yte habiliterings- og rehabiliteringstjenester etter bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Personer som ikke kan dra nytte av ordinær undervisning i skolen har rett til spesialundervisning etter opplæringsloven kapittel 5 (se pkt. 4.2.11).

NAV er ansvarlig for å tilby tilrettelagt arbeid for personer som på grunn av nedsatt funksjonsevne ikke kan ha ordinært arbeid etter lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) § 12 og forskrift 11. desember 2008 nr. 1320 om arbeidsrettede tiltak.

Kommunehelsetjenesten og andre involverte aktører er ansvarlig for opplæring i bruk av hjelpemidler (se pkt. 4.2.8).

4.2.14 Arbeid og sysselsetting (art. 27)

I artikkel 27 erkjenner partene at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre; dette omfatter muligheten til å tjene til livets opphold ved et arbeid som man selv fritt velger eller påtar seg i et arbeidsmarked og arbeidsmiljø som er åpent, inkluderende og tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Partene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å virkeliggjøre retten til arbeid, også for dem som får nedsatt funksjonsevne mens de er i arbeid.

Rettighetene i artikkel 27 er gjennomført i norsk rett gjennom ulike lov- og forskriftsbestemmelser.

Norske myndigheter har iht. Grunnloven § 110 plikt til å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan forsørge seg selv ved eget arbeid.

Diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne er forbudt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, som blant annet forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne ved sysselsetting, i arbeid og ved oppsigelse.

Arbeidsmiljøloven har bl.a. som formål å bidra til et inkluderende arbeidsliv og å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon (for eksempel arbeidsmiljøloven § 4-6). Arbeidsmarkedsloven skal bl.a. bidra til å oppnå et inkluderende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet.

De arbeidsrettede tiltakene etter arbeidsmarkedsloven, som er regulert i forskrift til denne loven, skal bidra til å styrke tiltaksdeltakernes muligheter til å få eller beholde arbeid. Alle tiltakene er tilgjengelige for personer med nedsatt arbeidsevne.

Slaveri og tvangsarbeid er forbudt og straffbart etter straffeloven §§ 224 og 225. Etter straffeloven er tvangsarbeid straffbart etter §§ 257-258, mens slaveri er straffbart etter §§ 259-260. Mennesker med nedsatt funksjonsevne har det samme vernet som andre mennesker.

4.2.15 Deltakelse i det politiske og offentlige liv (art. 29)

Etter artikkel 29 skal partene garantere mennesker med nedsatt funksjonsevne politiske rettigheter og mulighet til å nyte dem på lik linje med andre, herunder rett til deltakelse i valg.

Kravene i konvensjonens artikkel 29 anses for å være oppfylt i norsk rett.

Alle norske borgere over 18 år har rett til å stemme ved valg. Denne retten gjelder også for umyndiggjorte.

Muligheten for å stemme ved valg for personer med nedsatt funksjonsevne er sikret gjennom bestemmelser i bl.a. valgloven, valgforskriften, lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) samt likestillings- og diskrimineringsloven. Krav til tilgjengelige valglokaler fremgår av valgforskriften §§ 26 og 30 og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9. Deltasenteret, som er statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet, har utgitt veiledning om hvordan kommunene kan legge til rette for at alle stemmeberettigede skal kunne delta ved valg. Det er samtidig utviklet nye valgavlukker, valgurner, stemmesedler og grafisk profil for valg der hovedfokus har vært universell utforming. Kommuner gis mulighet til å benytte dette konseptet ved tilrettelegging til valg.

Dersom en velger har behov for hjelp til å avgi stemme, kan velgeren be om hjelp fra en valgfunksjonær. Valgfunksjonærene har taushetsplikt. Velgere med alvorlig fysisk eller psykisk funksjonshemming kan i tillegg peke ut en ekstra hjelper blant dem som er til stede, jf. valgloven §§ 8-4 (1) og 9-5 (5). For å beskytte velgere mot utilbørlig press skal det alltid være en valgfunksjonær til stede når velgere mottar hjelp ved stemmegivningen.

Lov 17. juni 2005 nr. 58 om råd eller anna representasjonsordning i kommunar og fylkeskommunar for menneske med nedsett funksjonsevne m.m. skal sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne får innflytelse over og sikres medvirkning i politiske saker som er særlig viktige for personer med nedsatt funksjonsevne.

Personer med nedsatt funksjonsevne er underrepresentert i kommunestyrene i forhold til deres andel av befolkningen generelt. Myndighetene vil følge utviklingen på dette området. Deltasenteret har laget en veileder for mennesker med nedsatt funksjonsevne om deltakelse i politisk arbeid. Reglene om universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 gjelder for partikontorer og kommunale lokaler som er rettet mot allmennheten.

Norske myndigheter er opptatt av å føre en politikk på frivillighetsfeltet som gir alle innbyggere mulighet og rett til å delta, jfr. St.meld. nr. 39 (2006-2007) Frivillighet for alle. Myndighetene gir finansiell støtte til funksjonshemmedes organisasjoner som driver interessepolitisk virksomhet.

4.2.16 Deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett (art. 30)

I artikkel 30 erkjenner partene at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å delta i kulturlivet, fritids-, fornøyelses- og idrettsaktiviteter på lik linje med andre.

Retten for mennesker med nedsatt funksjonsevne til å delta i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett støttes i Norge både av den alminnelige lovgivning mot diskriminering og for tilgjengelighet og av ulike spesielle politiske tiltak. Se også under 4.2.9 om tilgang til informasjon.

Bestemmelsene om universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 9 gjelder for idrettslag og andre fritidsvirksomheter som er åpne for allmennheten. Reglene skal også sikre tilgjengelighet til kulturbygg, museer og andre severdigheter.

Et formål med helse- og omsorgstjenesteloven er å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre (§1-1 pkt. 3). Personer med nedsatt funksjonsevne kan, etter en konkret vurdering, ha rett til nødvendig praktisk bistand til å delta i fritidsaktiviteter (§ 3-2). Personer under 26 år kan ha rett til aktivitetshjelpemidler fra NAV etter folketrygdloven § 10-6.

Eksempler på tilgang til kulturtilbud i tilgjengelige formater er lydbøker, teksting av filmer og tegnspråktolking av fjernsynsprogrammer og teaterforestillinger. Støtte til kreativ, kunstnerisk og intellektuell virksomhet skal ikke stille mennesker med nedsatt funksjonsevne dårligere enn andre. Åndsverklovens bestemmelser om opphavsrett åpner for at litterært eller vitenskapelig verk eller musikkverk fremstilles i eksemplarer som er tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne, jf. åndsverkloven § 17. Den spesielle døvekulturen støttes bl.a. gjennom Norsk kulturråd og statsstøtte til det profesjonelle tegnspråkteatret Teater Manu.

Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining – ein heilskapleg norsk språkpolitikk, ble norsk tegnspråk politisk anerkjent som et fullverdig språk. Det er lagt opp til å formalisere dette ved å forankre norsk tegnspråk i en allmenn språklov. Kulturdepartementet har satt i gang et arbeid for å kartlegge tegnspråkbrukeres rettigheter og det offentliges plikter overfor tegnspråkbrukerne på ulike samfunnsområder. I Språkrådet er det opprettet en egen stilling som tegnspråkkonsulent.

I Kulturdepartementets årlige tildeling av spillemidler til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) forutsetter Kulturdepartementet at NIF vektlegger arbeidet med likestilling i vid forstand i idretten, og at organisasjonen aktivt motarbeider diskriminering i forhold til seksuell orientering, livssyn, kjønn og etnisk bakgrunn; likeledes forutsetter departementet at NIF skal være en åpen og inkluderende organisasjon, og at inkludering av funksjonshemmede i idretten inngår som en viktig prioritering i idrettsorganisasjonenes arbeid.

4.2.17 Statistikk og innhenting av data (art. 31)

Etter artikkel 31 forplikter partene seg til å innhente hensiktsmessig informasjon, herunder statistikk og forskningsdata som setter dem i stand til å utforme og iverksette politikk som gjennomfører konvensjonen.

Plikten etter artikkel 31 anses oppfylt i norsk rett. Likestillings- og diskrimineringsombudet er pålagt å utarbeide kunnskap og informasjon om status for inkludering og likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne.

Kongen har i medhold av diskrimineringsombudsloven § 16 gitt bestemmelser om ombudets mandat i forskrift om organisasjon og virksomhet for Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda § 1. Mandatet omfatter bl.a.

«e. Kompetansefunksjon

Ombudet skal ha oversikt over og formidle kunnskap og bidra til å utvikle kompetanse og dokumentasjon om likestilling og likebehandling, samt overvåke art og omfang av diskriminering».

Arbeidet med indikatorer for universell utforming videreføres under ledelse av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Det etableres indikatorer for planlegging, uteområder, bygg, transport og IKT.

4.2.18 Nasjonal gjennomføring og overvåking av konvensjonen (art. 33)

Etter konvensjonens artikkel 33 skal partene ha ett eller flere kontaktpunkter i sentralforvaltningen for saker som gjelder gjennomføring av konvensjonen, og de skal nøye overveie å utpeke en koordineringsinstans for dette arbeidet. De skal også ha en uavhengig instans til å overvåke gjennomføringen av konvensjonen. Sivilsamfunnet, og særlig organisasjonene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal kunne delta fullt ut i overvåkingsprosessen.

Hvert departement er kontaktpunkt i forvaltningen for saker som gjelder gjennomføringen av konvensjonens bestemmelser på departementets saksområde. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har et særlig ansvar for koordinering av tverrgående saker og for helheten i politikken. Statens råd for likestilling av funksjonshemmede har rådgivende funksjoner.

Etter artikkel 33 annet ledd skal det utpekes en eller flere uavhengige instanser for å fremme, verne om og overvåke gjennomføringen av konvensjonen. Likestillings- og diskrimineringsombudet har tilsvarende oppgaver for FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon, og bør også få oppgaven for denne konvensjonen. Spørsmålet har vært drøftet med ombudet.

Overvåkingsoppgaven innebærer en selvstendig og uavhengig vurdering av status for gjennomføring av rettighetene i konvensjonen og myndighetenes etterlevelse av de plikter Norge påtar seg ved ratifisering. Ombudet tilfredsstiller de relevante kravene i de såkalte Paris-prinsippene for institusjoner som skal fremme og beskytte menneskerettighetene (som ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. desember 1993). Arbeidsoppgavene faller i stor grad sammen med oppgaver ombudet allerede har i forbindelse med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

For at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal føre tilsyn med gjennomføringen av konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det nødvendig med en endring i diskrimineringsombudsloven, se kapittel 5 under.

Videre, etter artikkel 33 tredje ledd, skal sivilsamfunnet, og særlig mennesker med nedsatt funksjonsevne og organisasjoner som representerer dem, trekkes inn i overvåkingsprosessen og delta fullt ut i den. Ombudet har drøftet dette med representanter for funksjonshemmedes organisasjoner. Ombudet har etablerte strukturer for samarbeid med organisasjonene, blant annet ombudets brukerforum. Det forutsettes at ombudet og de aktuelle organisasjonene avklarer nærmere hvordan medvirkningen skal skje.

Organisasjonene vil også medvirke i prosessen på myndighetsnivå. Norsk politikk for mennesker med nedsatt funksjonsevne har i mange år i all hovedsak dreiet seg om gjennomføring av de rettighetene og forpliktelsene som nå er nedfelt i konvensjonen. Slik vil det fortsatt være, og den etablerte kontakten mellom myndighetene og organisasjonene vil bli videreført. På kommunalt og fylkeskommunalt nivå vil dette også gjelde samarbeidet etter bestemmelsene i lov om råd eller anna representasjonsordning i kommunar og fylkeskommunar for menneske med nedsett funksjonsevne.

Rapportering til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og medvirkning til komiteens behandling av rapportene

I medhold av konvensjonens artikkel 34 er det opprettet en FN-komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som skal føre tilsyn med statenes gjennomføring av konvensjonen. Dette skal skje ved gjennomgang av periodiske rapporter fra statene som skal avgis hvert fjerde år, og for øvrig når komiteen ber om det.

Artikkel 34 – 39 inneholder bestemmelser om komiteens mandat, prosedyreregler, behandlingen av statspartenes rapporter, samarbeid mellom statspartene og komiteen, komiteens forhold til andre organer, samt komiteens forpliktelser til å avgi rapport til FNs generalforsamling og Det økonomiske og sosiale råd. Dette systemet for FN-tilsyn av statspartenes gjennomføring av konvensjonen er i tråd med tilsvarende systemer for andre menneskerettskonvensjoner som Norge har ratifisert.

I arbeidet med å utarbeide Norges periodiske rapporter til komiteen vil det, i tråd med praksis for Norges rapporteringer til alle FNs traktatorganer, bli lagt opp til en åpen prosess hvor representanter for organisasjonene for mennesker med nedsatt funksjonsevne inviteres til å gi innspill til Norges rapporter. Det vil bli lagt opp til at rapportene i så stor grad som mulig baseres på uavhengig dokumentasjon fra Likestillings- og diskrimineringsombudet. Rapportene fra komiteen vil kunne gi grunnlag for informerte drøftinger om gjennomføring av konvensjonen.