2 Arbeidet med å styrke IMFs utlånskapasitet

De tradisjonelle industrilandene har hatt svak økonomisk utvikling etter finanskrisen. Arbeidsledigheten er høy. Mange land har store problemer med bærekraften i offentlige finanser. Euroområdet opplever nå en nedgang i sysselsetting og produksjon, samtidig som myndighetene gjennomfører omfattende tiltak for å rette opp offentlige finanser og styrke økonomien framover. Også i andre EU-land og i Øst-Europa, Midtøsten og Nord-Afrika er den økonomiske situasjonen særlig vanskelig.

Spørsmålet om IMF har nok ressurser til å kunne møte medlemslandenes behov for kriselån ble aktualisert da krisen i euroområdet tiltok gjennom 2011. Det er fortsatt betydelig usikkerhet om den internasjonale økonomiske utviklingen. Særlig er utsiktene usikre for noen europeiske land, men også land utenfor den tradisjonelle kretsen av industriland kan komme til å få behov for lån fra IMF. Selv om utlånskapasiteten til organisasjonen gjennom det siste året har vært vurdert som god, kunne den bli utilstrekkelig dersom flere store land samtidig skulle trenge IMF-lån.

IMF er en kredittunion der lån til medlemsland som har kommet i eller kan komme i betalingsbalanseproblemer finansieres ved hjelp av midler som medlemslandene stiller til disposisjon. IMF har tilgang på midler for utlån fra medlemslandene fra tre ulike kilder. Den viktigste finansieringskilden er kvoteressurssene som alle medlemmer stiller til disposisjon. Disse er også grunnlaget for medlemslandenes stemmerett og for hvor mye et land selv kan låne fra IMF. Ved behov kan IMF også trekke på den multilaterale innlånsordningen ”New Arrangements to Borrow” (NAB), der de best stilte medlemmene deltar, herunder Norge. IMF kan videre låne bilateralt fra de enkelte medlemsland. Fordelen med bilaterale lån er at slike avtaler kan komme på plass raskt. Sammenlignet med de andre finansieringskildene er ulempen at en i mindre grad kan lage et rammeverk som sikrer en jevn fordeling av finansieringsbyrdene mellom land.

Etter at det i 2009 ble enighet om å styrke IMFs utlånskapasitet, ble alle de tre finansieringskildene nevnt ovenfor benyttet. Gjennomføring av multilaterale tiltak tar tid, og IMF valgte i første omgang å inngå bilaterale låneavtaler. For Norges del inngikk Norges Bank og IMF i juni 2009 en avtale om et bilateralt lån på inntil 3 mrd. SDR. Dette lånet ble etter hvert innlemmet i en utvidet NAB-avtale. I november 2010 vedtok IMF-styret videre en reform av kvoter og stemmerett som om lag dobler de samlede kvotemidlene. Målsettingen er at reformen skal tre i kraft i løpet av 2012. Den utvidede NAB-ordningen vil bli noe nedskalert når kvoteøkningen iverksettes. En nærmere omtale av disse forholdene finnes i Prop. 58 S (2010-2011). Det er ikke aktuelt å endre vedtakene om kvoteøkning og NAB-avtalen nå. Bilaterale lån er derfor det beste alternativet for å øke lånemidlene i denne omgang.

Den internasjonale diskusjonen om å styrke utlånskapasiteten ytterligere har pågått siden i fjor høst. Krisen i euroområdet gjorde det naturlig for EU å ta en ledende rolle. I desember 2011 ble eurolandene enige om å stille inntil 150 mrd. euro til disposisjon for IMF gjennom bilaterale lån, samtidig som øvrige EU-land ble henstilt om å delta med opp til 50 mrd. euro. I mars ble eurolandene i tillegg enige om å styrke utlånskapasiteten i sine egne kriseordninger EFSM, EFSF og ESM. Dette var avgjørende for at mange land utenfor Europa konkretiserte sine tilbud om bilaterale lån i dagene før IMFC-møtet 21. april.

IMFs administrasjon har så langt fått inn løfter om bilaterale lån på over 430 mrd. dollar fordelt på mer enn 30 land. Japan stiller med lån på 60 mrd. dollar. Det er grunn til å tro at Kina vil bidra med tilsvarende beløp, men det er ikke offentliggjort et spesifikt tall fra kinesisk side. Andre framvoksende økonomier som blant annet Brasil, India, Korea, Polen, Russland og Tsjekkia deltar også. Blant de tradisjonelle industrilandene utenfor EU er Australia, Sveits og Norge långivere. De nordiske landene bidrar til sammen med over 30 mrd. dollar, som er et betydelig beløp målt i forhold til økonomienes størrelse. Ut over dette vil også enkelte andre land i G20-kretsen konkretisere sine bidrag i de kommende månedene, slik at totalbeløpet kan øke noe.

IMF er nå i dialog med medlemslandene om utformingen av låneavtalene. Avtalene vil i all hovedsak ha likelydende innhold, men med nødvendige tilpasninger for det enkelte land. Hver enkelt avtale må godkjennes av IMFs styre. Det er ventet at avtalene vil være klare for undertegning i løpet av de kommende månedene.