3 Nærmere om Norges bilaterale avtale med IMF

Norge har en god økonomisk og finansiell stilling. EU-landene er blant våre viktigste handels- og samarbeidspartnere. Norge har derfor stor interesse av økonomisk og finansiell stabilitet i Europa. IMF er hovedsporet for norsk støtte til kriserammede land. Samtidig er det en norsk grunnholdning å støtte multilaterale institusjoners arbeid. IMF har spilt en særlig viktig rolle i å støtte utsatte land i den aktuelle krisen. Framfor passivt å avvente en forespørsel var det Regjeringens vurdering at Norge var tjent med selv å ta et initiativ overfor IMF.

På bakgrunn av konsultasjoner med Norges Bank sendte finansminister Sigbjørn Johnsen 21. desember 2011 et brev til administrerende direktør Christine Lagarde i IMF med tilbud om å stille inntil 6 mrd. SDR til disposisjon for organisasjonens generelle låneordninger gjennom en bilateral låneavtale. Det ble tatt forbehold om Stortingets samtykke. En forutsetning fra norsk side var at avtalen skulle inngå i en større internasjonal innsats for å styrke IMFs utlånskapasitet. Utenfor euroområdet var Norge det første landet som formaliserte sitt lånetilbud. Dette gjenspeiler at vi legger vekt på de multilaterale institusjonenes rolle for å sikre internasjonal økonomisk stabilitet.

Forutsetningen om at det norske lånet skal være del av en større internasjonal innsats, er etter Finansdepartementets vurdering oppfylt. Faktisk deltar flere land utenfor Europa enn det var grunn til å vente i månedene før IMFC-møtet 21. april. Norske myndigheter er nå i dialog med IMF om å ferdigstille en konkret låneavtale.

Avtalen vil innebære at IMF får en låneadgang i Norges Bank i form av en trekkrettighet på inntil 6 mrd. SDR. Basert på valutakursen 10. mai tilsvarer det om lag 54 mrd. kroner. I vurderingen av omfanget av et bilateralt lån er det sett hen til Norges kvoteandel i IMF, den bilaterale låneavtalen mellom Norges Bank og IMF fra 2009, samt at den økonomiske krisen nå rammer store land i våre nærområder.

Det er forventet at låneavtalen vil ha lignende innretning som den bilaterale låneavtalen mellom Norges Bank og IMF fra 2009. På enkelte punkter er vilkårene fortsatt gjenstand for diskusjon i IMF-styret og derfor ikke endelig avklart. Dette gjelder blant annet hvor lenge avtalen maksimalt skal være tilgjengelig for å kunne finansiere trekk og forpliktelser knyttet til nye låneprogram fra IMF, og hvor lang maksimal løpetid det skal være på trukne beløp. Fra norsk side er vi innstilt på å kunne akseptere en tilgjengelighetsperiode på inntil 5 år og en løpetid på inntil 15 år. IMF-styret diskuterer også i hvilken takt og rekkefølge man skal trekke på henholdsvis kvotemidler, NAB og bilaterale lån. Fra norsk side legger vi vekt på at de bilaterale lånemidlene skal være et andrelinjeforsvar som trer i kraft når midlene tilgjengelig via kvoter og NAB har nådd et nedre kritisk nivå. Det er en forutsetning for Norge at trekk på de bilaterale avtalene fordeles på de bilaterale avtalene som er aktive på trekktidspunktet. Det er ikke avklart om det blir en øvre grense for hvor store ukentlige/månedlige trekk som kan foretas under avtalen.

I tråd med dagens praksis vil trukne beløp under avtalen fortsatt regnes som del av Norges Banks internasjonale reserver. Norge kan også, etter nærmere regler, kreve hurtig tilbakebetaling dersom vi selv skulle få betalingsbalanseproblemer. Slike rettigheter vil gjelde likt for alle land. Det innebærer at så lenge det er utestående utlån fra IMF som er finansiert over de bilaterale avtalene, kan IMF komme til å trekke på den norske avtalen for å finansiere slike tilbakebetalinger.

Det er lagt opp til at Norge får såkalt ”most-favored creditor”-status i avtalen. Det innebærer blant annet at dersom andre långivere senere skulle få bedre rentebetingelser, vil avkastningen på Norges Banks lån bli justert opp til den avkastning andre långivere får. Det vil også være bestemmelser som gir trygghet for at Norges Banks fordringer likebehandles med andre innlån i tilfelle illikviditet i IMF.

I likhet med den bilaterale avtalen i 2009 er det lagt opp til at den nye avtalen inngås med Norges Bank og IMF som de formelle partene. Sentralbanklovens § 26 åpner for at ”banken kan inngå avtaler om innskudds-, kreditt-, og garantiordninger med utenlandske sentralbanker og andre kredittinstitusjoner og med internasjonale organisasjoner og institusjoner”, gitt at det foreligger ”betryggende sikkerhet for dens tilgodehavende”. Avtaler etter sentralbanklovens § 26 må forelegges Finansdepartementet for godkjenning. Lån til IMF anses å gi betryggende sikkerhet, ettersom hele medlemskretsen på 188 land står solidarisk til ansvar for IMFs forpliktelser innenfor rammen av landenes kvoter.

I likhet med de ordinære kvoteressursene og lån under NAB kan midlene som stilles til disposisjon gjennom den bilaterale avtalen bare brukes til utlån under IMFs generelle ordninger.