9 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Paragraf 2 og 3 omtales også i punkt 6 og 7 (straff).

Det foreslås mindre endringer i § 2. Departementet opprettholder den nåværende bestemmelsens skille mellom kontroll og oppsynets øvrige oppgaver.

Departementet foreslår at oppsynet skal ha plikt til å føre kontroll med at reglene nevnt i § 2 første og annet ledd blir overholdt. Bestemmelsen blir ikke endret på dette punkt. Ved nærmere angivelse av plikten, legger departementet til grunn at plikten innebærer at det skal føres kontroll i et slikt omfang at oppsynet kan avdekke regelbrudd. Utover dette minstenivået, må oppsynet foreta en vurdering ut fra behovet for kontroll og interne prioriteringer. Dette samsvarer med tilsynsmyndighetens plikt etter naturmangfoldloven § 63 første ledd tredje punktum.

Når det gjelder oppsynets øvrige oppgaver, foreslår departementet at oppsynet skal ha rett, men ikke plikt til å utføre disse. For å presisere dette, erstattes ”skal” innledningsvis i tredje ledd med ”kan”.

Paragraf 2 sjette ledd flyttes til § 3 første ledd.

Paragraf 3 første ledd tilsvarer nåværende lov § 2 sjette ledd. Det gjøres ingen endringer i bestemmelsen. Bestemmelsen gjelder ved utføring av alle oppsynets oppgaver. Henvisningen til at motorferdsel skal skje så skånsomt og begrenset som forholdene tillater, innebærer eksempelvis at oppsynet normalt bør avstå fra å bruke en privat vei under teleløsning, flom eller i andre situasjoner der veien er særlig sårbar og kan bli skadet ved bruk av veien. Det vil her være relevant om veien er stengt for øvrige brukere. Men er det mistanke om et alvorlig lovbrudd og det ikke er andre muligheter til å komme seg inn til det aktuelle området, kan bruk av veien være nødvendig selv om bruken kan påføre skade. Oppsynet vil da imidlertid være ansvarlig for eventuelle skader på veien etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Paragraf 3 annet ledd angir kontrollfullmaktene. Fullmaktene gjelder ved kontroll med om regelverket nevnt i § 2 første og annet ledd blir overholdt.

Dette betyr at fullmaktene er begrenset til kontrollsituasjoner og ikke får anvendelse ved utførelse av oppsynets øvrige oppgaver.

Det presiseres samtidig at oppsynet, som i dag, vil kunne be personer, kjøretøy og fartøy om å stanse og be om informasjon mv., også ved utføring av andre oppgaver enn kontroll. Veiledning og påpeking av plikt eller forbud kan være viktig for å unngå at det oppstår en situasjon med overtredelse av bestemmelsene nevnt i naturoppsynsloven § 2 første og annet ledd. Det kan også være behov for å komme i kontakt med personer i forbindelse med innsamling av informasjon i kartleggings- eller overvåkingsøyemed. I henhold til etablert praksis ber oppsynet personer, kjøretøy mv. om å stanse for å gi råd, veiledning, be om informasjon mv. Presiseringen av oppsynets kontrollfullmakter er ikke ment å endre dette. Ved utføring av andre oppgaver enn kontroll vil borgerne imidlertid ikke ha noen plikt til å bistå oppsynet.

Bruk av fullmaktene er også begrenset til kontroll med reglene som er nevnt i § 2 første og annet ledd. Oppsynet kan dermed ikke føre kontroll med for eksempel om fører av snøscooter eller ATV har gyldig førerkort, om vedkommende kjører i påvirket tilstand, om vedkommende bruker hjelm eller om kjøretøyet er registrert. For småbåtlovens vedkommende, betyr henvisningen at oppsynet bare kan føre tilsyn med vannscooterregelverket gitt i medhold av § 40.

Felles for alle fullmaktene i annet ledd, er krav om nødvendighet og forholdsmessighet.

Det er en grunnleggende forutsetning at tiltaket må være nødvendig. Departementet legger til grunn at lovpålagt kontroll i utgangspunktet er nødvendig. Det er også viktig å understreke at oppsynet driver rutinemessig kontroll med lovlig virksomhet. Med mindre det er særlig angitt kreves det ikke mistanke om ulovlig adferd for å bruke kontrollfullmaktene.

Formålet med tjenestehandlingen må imidlertid ikke med rimelighet kunne nås på annen måte. Dette innebærer at mindre inngripende virkemidler må være forsøkt eller at de etter omstendighetene fremstår som hensiktsløse. Dersom man kan velge mellom flere virkemidler, skal man velge det som er minst inngripende. Videre forutsettes det at kontrollen skjer med adekvate virkemidler. Pålegget skal være formålstjenlig og egnet til å løse oppgaven.

Kravet til forholdsmessighet mellom tjenestehandlingens mål og middel, innebærer at oppsynet ikke skal bruke virkemidler i større grad enn det som er nødvendig og at fordelen eller nytten av tiltaket må være større enn ulempen eller skaden. Forholdsmessigheten skal vurderes på forhånd, samtidig som det må foretas en løpende vurdering underveis av mulige skadevirkninger i forhold til det mål man ønsker å oppnå. Kravet til forholdsmessighet innebærer ikke bare at man skal vurdere valg av virkemiddel, men også om og hvor lenge man kan bruke virkemiddelet.

Vurderingen av nødvendighet og forholdsmessighet må skje med utgangspunkt i særlovene og det som er gjenstand for kontroll etter disse.

I den konkrete situasjonen, er det oppsynspersonellet som vurderer om kravene til nødvendighet og forholdsmessighet er oppfylt. Spørsmålet kan imidlertid bestrides i en eventuell straffesak om brudd på § 3 fjerde ledd eller i en forvaltningssak ved klage over kontrollen/krav om opplysninger.

Paragraf 3 annet ledd bokstav a gir oppsynet adgang til å stanse personer, kjøretøy og fartøy.

Stansingsretten er sentral ved all kontroll og vil gjennomgående være en forutsetning for å komme i dialog med den personen oppsynet ønsker å kontrollere. Stansingsretten vil i utgangspunktet ikke arte seg særlig forskjellig på områdene for de ulike særlovene, med unntak av den praktiske forskjellen som ligger i å stanse person, kjøretøy eller fartøy. Formålet med den enkelte særlov og gjenstanden for kontroll etter særloven, vil imidlertid ha betydning for i hvilken grad det anses nødvendig og/eller forholdsmessig å stanse personer/kjøretøy/fartøy.

Stans ved kontroll av naturmangfoldloven kan være aktuelt i mange ulike situasjoner, som ved aktiviteter i verneområder, tiltak som kan berøre en prioritert art eller utvalgt naturtype og spredning av fremmede organismer. Naturmangfoldloven har egen hjemmel for stansing i § 63 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten adgang til å stanse personer, fartøyer og motorkjøretøyer dersom dette er nødvendig for utøvelsen av tilsynet. Bestemmelsen har et videre anvendelsesområde enn naturoppsynsloven § 3 annet ledd bokstav a, ved at den gjelder ved ”tilsyn” og ikke bare ved ”kontroll”.

Ved kontroll av lakse- og innlandsfiskloven kan stans for eksempel være aktuelt ved kontroll av garnfiske. Loven har egen hjemmel for stans av båt eller fartøy i § 42 annet ledd annet punktum.

Etter markaloven skal oppsynet primært føre kontroll med bygge- og anleggstiltak og skogsdrift innenfor markagrensen. Det vil da kunne være nødvendig og forholdsmessig å stanse personer eller kjøretøy som antas å ha befatning med slike tiltak, for å få nærmere opplysninger og personalia. Normalt vil oppsynet imidlertid bare rapportere eventuelle inngrep i marka til kommunen for eventuell oppfølging. Utover situasjoner knyttet til bygge- og anleggstiltak eller skogsdrift, vil stansing for kontroll etter markaloven trolig ikke være aktuelt. Stans i marka kan imidlertid være begrunnet i kontroll med andre regelverk, som friluftsloven, viltloven eller lakse- og innlandsfiskloven. Markaloven § 17 tredje ledd annet punktum gir hjemmel for å stanse personer, fartøyer og motorkjøretøyer dersom dette er nødvendig for utøvelsen av tilsynet.

Motorferdsel i utmark er som hovedregel forbudt. Lovlig motorferdsel kan bare skje i samsvar med lovbestemte unntak eller etter tillatelse eller dispensasjon. En avklaring av hvorvidt motorisert ferdsel i utmark er lovlig, forutsetter at oppsynet kan stanse fører av kjøretøy/fartøy for å få informasjon og/eller få fremlagt tillatelser. Stans for å føre kontroll etter motorferdselloven vil derfor gjennomgående være både nødvendig og forholdmessig. Unntak kan tenkes der det er åpenbart at ferdselen er lovlig, for eksempel dersom det fremstår som klart at det dreier seg om ferdsel som er tillatt etter motorferdselloven § 4. Man kan også tenke seg andre spesielle situasjoner, eksempelvis en hytteeier som har tillatelse til å frakte materialer for å bygge på hytta og som kjører frem og tilbake mellom hytta og nærmeste vei med materialer mange ganger i løpet av én dag. Da vil det ikke være nødvendig for samme oppsynspersonell å stanse hytteeieren mer enn én gang denne dagen.

Også ved kontroll av viltloven, vil stansingsretten være sentral. Stansing kan eksempelvis være aktuelt for å kontrollere jegerkort eller jaktkort, kontroll av våpen og ammunisjon samt fangstredskaper.

Kontroll med kulturminneloven er særlig aktuelt i forhold til synlige kulturminner i utmark og spesielt automatisk fredede kulturminner. Oppsynet kan ha behov for å stanse personer/kjøretøy for å kontrollere blant annet fjerning av deler av et kulturminne eller få personalia og informasjon i tilfeller hvor det foreligger mulig ødeleggelse av et kulturminne.

Stans for kontroll med friluftsloven vil ikke være veldig praktisk. Men stansing kan være aktuelt for eksempel der man møter personer med telt i et høyfjellsområde hvor telting er forbudt eller regulert av hensyn til villrein, jf. friluftsloven § 9 fjerde ledd eller ved regulering av ferdsel på visse friluftsområder etter § 15.

Ved den nærmere angivelse av hvordan stans skal skje, legger departementet til grunn at stansing skal skje uten bruk av fysisk makt. Dette samsvarer med utgangspunktet etter naturmangfoldloven og markaloven, der det fremgår av forarbeidene at bestemmelsene om stans ikke gir grunnlag for tvangsinngrep (henholdsvis Ot.prp. nr. 52 (2008-2009) s. 447 og Ot.prp. nr. 23 (2008-2009) s. 48). Forarbeidene til lakse- og innlandsfiskloven berører ikke spørsmålet.

I og med at stansing skal skje uten bruk av fysisk makt, har oppsynet ikke hjemmel til fysisk å holde tilbake kontrollobjektet. Straffeprosessloven § 176, jf. § 170 a vil imidlertid gi oppsynet adgang til pågripelse i enkelte særlige tilfeller. Backer antar i Naturmangfoldloven Kommentarutgave s. 529 at naturmangfoldloven § 63 annet ledd annet punktum gir adgang til å nappe ut tenningsnøkkel på kjøretøy. Naturoppsynsloven § 3 annet ledd bokstav a avgrenser mot all fysisk makt, også å nappe ut tenningsnøkkel.

Paragraf 3 annet ledd bokstav a gir heller ikke hjemmel til å forfølge person eller kjøretøy/fartøy i et forsøk på avskjæring. Oppsynet må imidlertid kunne kjøre opp mot en snøskuter/ATV/båt/vannscooter mv. fra siden for å gi signal om stans. Oppsynet kan også følge etter personer/kjøretøy/fartøy, for eksempel for å dokumentere registreringsnummer eller for å informere politiet om hvor vedkommende befinner seg, men bare dersom dette kan skje på en forsvarlig måte, uten å fravike fartsbestemmelser og lignende og det ikke har preg av forfølgning. Oppsynet kan i slike tilfeller også følge etter i innmark (vinterstid) og på private veier, jf. annet ledd bokstav d. Oppsynet kan imidlertid ikke følge etter inn på hustomt/gårdsplass eller undersøke garasje eller lignende.

Stansing kan etter dette skje ved muntlig pålegg eller ved signal. Signal kan eksempelvis være å holde ut ”stopp”-skilt. I høringsnotatet foreslo departementet at stansing også kan skje ved at oppsynet stiller seg opp fysisk og markerer stans eller at oppsynets kjøretøy eller lignende oppstilles som fysisk stengsel. I høringen ble det påpekt at stans ved fysisk stengsel har sterke likhetstrekk med veisperring og at en slik situasjon kan eskalere og bli farlig både for oppsynspersonellet og den som blir søkt stanset. Det ble også fremhevet at stans ved hjelp av fysisk stengsel krever spesiell kunnskap og trening. På denne bakgrunn presiserer departementet at stansing ikke kan skje ved fysisk stengsel med person eller materiell på en slik måte at det rent faktisk innebærer en veisperring. Oppsynet har følgelig ikke adgang til å plassere flere kjøretøyer og/eller personer på en slik måte at det ikke er mulig å passere på en forsvarlig måte. De kan heller ikke flytte kjøretøy og/eller personer rundt for å følge og avskjære bevegelsene til kontrollobjektet. Oppsynet må imidlertid ha adgang til å parkere egen snøskuter i skuterløype, parkere bil i veibanen og stille opp personer på veien eller på annen måte signalisere stans, så lenge dette ikke hindrer forsvarlig passering.

Annet ledd bokstav b gir oppsynet adgang til å kreve fremlagt tillatelser, dispensasjoner mv. som er påkrevet etter de lover oppsynet fører kontroll med og som det er pliktig å medbringe. Henvisningen til ”de lover oppsynet fører kontroll med” innebærer at oppsynet eksempelvis ikke kan kreve fremlagt bevis på at fører har gyldig sertifikat eller om ansvarsforsikring på kjøretøy er betalt. Fullmakten i bokstav b er mest aktuell ved kontroll med utøvelse av jakt og fiske (bekreftelse på betalt jeger- og fiskeavgift eller reinsdyrkort) og ved motorferdsel i utmark og verneområder. Etter øvrige regler vil fremlegging av tillatelser normalt ikke være aktuelt. Det varierer i hvilken grad det er pliktig å ha med seg tillatelser. Eksempelvis krever det tillatelse å foreta bygningsmessige tiltak i et verneområde, men det er ikke noe krav at den som har fått tillatelsen har den på stedet. I et slikt tilfelle er oppsynet henvist til å undersøke hos forvaltningsmyndighet for verneområdet. Tilsvarende vil kontroll av tillatelse til å fiske med krokgarn og kilnot skje i etterkant i en database. Avgjørende for kontrollen vil da bli å få personalia på den som utøver aktiviteten.

Annet ledd bokstav c gir oppsynet adgang til å kreve opplysninger om navn og fødselsdato, opplysninger om registrert adresse og nåværende bosted. En lignende plikt følger av straffeloven § 333.

Krav om opplysninger om navn, adresse mv. kan være aktuelt etter alle særlovene. Det vil være nødvendig der en aktivitet er avhengig av en tillatelse og oppsynet vil kontrollere om den som utøver aktiviteten og den som har fått tillatelsen er samme person. Det vil også være nødvendig dersom oppsynet mistenker ulovlig aktivitet og ønsker at dette følges opp videre, for eksempel av kommunen eller av politiet. Nåværende bosted kan være et annet enn registrert adresse, for eksempel studenter som er folkeregistrert hos sine foreldre eller andre med midlertidig bopel. Med nåværende bosted menes også helt kortvarige bosteder man har for en helg eller en ferie, som for eksempel en hytte, hotell eller båthavn. Kjennskap til nåværende bosted kan være nødvendig der en sak fordrer umiddelbar oppfølging, eksempelvis fordi det er fare for bevisforspillelse.

Bestemmelsen gir også adgang til å kreve opplysninger av betydning for om reglene nevnt i § 2 første og annet ledd er overholdt. Ved kontroll av motorferdsel, kan oppsynet eksempelvis ha behov for opplysninger om hvor vedkommende har kjørt fra og hvor det er planlagt å kjøre til og ved kontroll med etterlevelse av friluftsloven § 9 vil det være relevant å få opplysninger om hvor lenge vedkommende har teltet på det aktuelle stedet. Som det fremgår av eksemplene, omfatter fullmakten opplysninger kontrollobjektet har om faktiske omstendigheter. Oppsynet kan ikke kreve at kontrollobjektet foretar analyser eller vurderinger av forhold, ei heller at den som blir kontrollert innhenter informasjon.

Ved pålegg om opplysninger gjelder reglene i forvaltningsloven § 14. Oppsynet må da angi hjemmelen for pålegget. Departementet legger til grunn at kravet i § 14 vil være oppfylt ved henvisning til naturoppsynsloven § 3 annet ledd bokstav c. God forvaltningsskikk tilsier imidlertid at oppsynet også opplyser hvilket regelverk opplysningene er relevante for kontroll med. Der oppsynet i én og samme situasjon fører kontroll med flere regelverk, bør alle de relevante regelverkene angis. Forvaltningsloven § 14 gir også en klagerett dersom vedkommende mener at han ikke har plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene. Man skal gjøres oppmerksom på klageadgangen i forbindelse med pålegget. Dersom vedkommende forvaltningsorgan finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, kan det kreve at opplysningene blir gitt før en eventuell klagesak er avgjort.

Fullmakten til å kreve opplysninger gjelder såfremt opplysningene ikke er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Dette innebærer at opplysningsplikten viker for lovbestemt taushetsplikt, men går foran avtalefestet taushetsplikt. Ved kontroll med regelverk utover naturmangfoldloven er taushetsplikt trolig lite praktisk, men det presiseres likevel i lovteksten, i fall en situasjon skulle oppstå. For oppsynet vil det være umulig å imøtegå en påstand om taushetsplikt når de er ute i felt. Det er en forutsetning at opplysningene ikke brukes utover det som er nødvendig for at oppsynet skal føre kontroll, jf. oppsynets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, jf. § 13 b.

Etter annet ledd bokstav d kan oppsynet kreve adgang til private veier.

Adgang til private veier er først og fremst nødvendig for å komme inn i områder som ikke er tilgjengelige med offentlig vei, for å føre kontroll i området. I mange utmarksområder er det få offentlige veier. Behovet for å føre kontroll i området, kan knytte seg til alle særlovene. Bruk av private veier vil særlig være aktuelt på barmark. Da vil det i mange tilfeller ikke være mulig å kjøre i terrenget eller kjøring utenfor vei vil medføre terrengskader. På frossen mark vil skadene på terreng og vegetasjon gjennomgående være mye mindre, men hensynene til dyre- og fugleliv, vegetasjon, opplevelse og friluftsliv tilsier at kjøring også da skjer på vei der dette er mulig.

Bestemmelsen i annet ledd bokstav d må sees i sammenheng med § 3 første ledd, som gir oppsynet rett til motorisert ferdsel på privat grunn, også der grunneier motsetter seg dette. Bakgrunnen for denne regelen er at den alminnelige ferdselsretten for allmennheten etter friluftsloven ikke omfatter bruk av motorkjøretøy på fremmed eiendom. Grunneieren kan dermed nekte motorisert ferdsel på sin eiendom. Annet ledd bokstav d angir en mer detaljert fullmakt enn det som følger av § 3 første ledd og presiserer og klargjør oppsynets fullmakt ved kontroll i samsvar med etablert praksis.

Slik bestemmelsen i § 3 første ledd (nåværende § 2 sjette ledd) praktiseres i dag, har oppsynet lagt til grunn at det kostnadsfritt kan bruke privat bomvei som er åpen for alminnelig ferdsel hvis veien er bygget med offentlige tilskudd. Hvis veien ikke er bygget med offentlige tilskudd, betaler oppsynet avgift på linje med andre med mindre noe annet er avtalt med grunneier. Kommunen har normalt kunnskap om hvilke veier som er bygget med offentlig støtte. Betaling kan skje ved hver enkelt bruk eller det kan inngås avtaler om for eksempel betaling per år. Departementet legger til grunn at oppsynet fortsatt skal betale for bruk av private bomveier som er bygget uten offentlig tilskudd, enten på linje med andre brukere eller i henhold til avtale med grunneier. Hensikten med fullmakten er således ikke å lovfeste vederlagsfri bruk av private bomveier.

Fullmakten i annet ledd bokstav c gir ikke oppsynet adgang til å kreve at grunneier eller rettighetshaver låser opp bom eller fjerner annen type permanent stengsel. Bestemmelsen har på dette punkt dermed et snevrere anvendelsesområde enn naturmangfoldloven § 64.

Paragraf 3 annet ledd bokstav d gir også oppsynet fullmakt til å kreve adgang til innmark, med unntak av hustomt og gårdsplass. Bestemmelsen har betydning for ferdsel utover det som kan finne sted med hjemmel i friluftsloven. Fullmakten gjelder bare der det foreligger mistanke om overtredelse av regler nevnt i § 2 første og annet ledd.

Adgang til innmark kan eksempelvis være aktuelt der oppsynet følger spor fra snøskuter eller ATV. Det kan være spor fra skuter som har unnlatt å stanse ved kontroll, som oppsynet har fulgt etter og ønsker å kontrollere opp mot motorferdselloven. Eller oppsynet kommer over et ulovlig hiuttak og følger sporene fra hiet til en eiendom. Tilsvarende kan være tilfellet der man finner spor etter ødelegging av et kulturminne. I slike tilfeller vil sporene som fører frem til eiendommen fungere som bevis ved en eventuell senere straffesak. Motorferdselloven, viltloven og kulturminneloven har ikke egne hjemler for adgang til innmark. Etter naturmangfoldloven § 64 har tilsynsmyndigheten imidlertid uhindret adgang til ”eiendom der det foregår virksomhet som kan påvirke naturmangfoldet, eller der naturmangfoldet kan antas å være påvirket”. Dette omfatter adgang til innmark, private veier, bygninger, konstruksjoner og anlegg. Ved kontroll med forbudet mot bygge- og anleggstiltak i marka, kan oppsynet ha behov for adgang til innmark for å kunne fastslå om det foregår bygge- eller anleggsvirksomhet, for eventuelt å rapportere til kommunene for videre oppfølging. Markaloven har ingen spesifikk bestemmelse om adgang til innmark. Adgang til innmark er trolig lite aktuelt ved kontroll etter friluftsloven, lakse- og innlandsfiskloven og småbåtloven § 40. En liknende bestemmelse i lakse- og innlandsfiskloven § 42 gir for øvrig uhindret adgang til ”båt eller fartøy og til områder der virksomheten drives fra”.

Kravet til nødvendighet og forholdsmessighet innebærer at oppsynet blant annet må vurdere om de kan skaffe informasjon, foreta dokumentasjon mv. på en annen måte enn ved tilgang til innmark og hvilke ulemper ferdsel i innmark vil påføre grunneier.

For å sikre den private sone, avgrenses oppsynets tilgang mot hustomt og gårdsplass. Hustomt og gårdsplass skal forstås som i friluftsloven med rettspraksis. Bestemmelsen gir ikke oppsynet adgang til bygninger eller anlegg. Fullmakten er følgelig mindre omfattende enn etter naturmangfoldloven § 64 og lakse- og innlandsfiskloven § 42. Departementet legger til grunn at oppsynet kan notere seg registreringsnummer og ta bilder av kjøretøy og kjørespor mv. når kjøretøy befinner seg på hustomt/gårdsplass, så lenge oppsynet selv befinner seg utenfor. Tilsvarende ved kontroll av tiltak i marka eller i verneområder.

Etter annet ledd bokstav e gis oppsynet fullmakt til å gjennomføre lyd- og bildeopptak og andre dokumentasjonstiltak som er tilsvarende lite inngripende. Med dette menes bilder, video, lydopptak mv. Det er uomtvistet at oppsynet kan ta bilder mv. i forbindelse med for eksempel kartlegging av naturtilstanden eller til informasjonsmateriell. Det antas også at oppsynet har rett til å ta foreta dokumentasjon ved kontroll og at slik dokumentasjon kan brukes eksempelvis i en straffesak. Bestemmelsen tilsikter dermed ingen endring, men presiserer oppsynets myndighet slik at det ikke kan oppstå usikkerhet om spørsmålet.

Lyd- og bildeopptak mv. er relevant i forhold til alle særlovene. Det kan eksempelvis være aktuelt å dokumentere ulovlig telting eller brudd på ilandstigningsforbud i hekketid (friluftsloven), ødeleggelse av utvalgt naturtype eller utsetting av fremmed organisme (naturmangfoldloven), dokumentasjon av fører/kjøretøy/spor ved ulovlig kjøring med snøskuter etter ATV (motorferdselloven), ødeleggelse av kulturminne (kulturminneloven), ulovlig jakt (viltloven), plassering av garn i forhold til risiko for å fange anadrome laksefisk (lakse- og innlandsfiskloven), bygge- og anleggstiltak i marka (markaloven) og dokumentasjon av kjøring med vannscooter i forbudsbelte (småbåtloven § 40). Dokumentasjon i form av bilder, video mv. vil være av stor betydning for videre oppfølging av saken og for muligheten for å sanksjonere et ulovlig forhold.

Ingen av særlovene inneholder noen spesifikk fullmakt til å foreta dokumentasjon.

Med hjemmel i § 3 annet ledd bokstav f kan oppsynet bortvise personer og/eller pålegge fjerning av kjøretøy, fartøy og gjenstander for å stanse pågående ulovlig adferd i strid med bestemmelsene nevnt i § 2 første og annet ledd. Etter friluftsloven § 11 annet ledd har grunnens eier eller bruker rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig atferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe. Det antas at naturoppsynet har bortvisningsrett etter denne bestemmelsen i friluftsområder som er frikjøpt av staten. En adgang til å pålegge stansing av ulovlige handlinger/forhold, følger av naturmangfoldloven § 69. Utover dette har oppsynet ikke hjemmel for bortvisning per i dag. For å avverge eller stanse lovbrudd, kan politiet bortvise i medhold av politiloven § 7 første ledd nr. 3, jf. annet ledd.

Bortvisning vil ofte være eneste mulighet til å stanse pågående ulovlig adferd. Det er særlig behov for en bortvisningsrett ved ulovlig ferdsel i verneområder, i tilknytning til fredede kulturminner, ulovlig telting og ilandstigning på holmer i hekketiden. Manglende adgang til å gripe inn i slike situasjoner, kan medføre skade på de interesser som lovene i § 2 første og annet ledd skal ivareta. Eksempelvis kan fredede kulturminner bli ødelagt, sårbar natur bli skadet, hekkende sjøfugl forstyrret og allmennhetens tilgang til friluftsområder bli forringet.

Bortvisning skjer i form av et pålegg om å fjerne person/kjøretøy/fartøy/gjenstand fra et bestemt område. Bortvisningsretten gir ingen adgang til å anvende fysisk makt. I praksis vil pålegg om bortvisning skje i en dialog mellom oppsynet og vedkommende. Oppsynet skal først påpeke det ulovlige forholdet og gi den veiledning som er nødvendig for at forholdet kan opphøre. I de fleste tilfeller vil dette være tilstrekkelig til at det ulovlige forholdet opphører. Dersom forholdet ikke opphører, kan oppsynet bortvise.

Departementet legger til grunn at bortvisning ved pågående ulovlig adferd ikke er et vedtak etter forvaltningsloven. Borgernes plikt følger her av forbudet eller påbudet i regelverket og oppstår ikke ved oppsynets bortvisning. Bortvisningen er følgelig bare en håndhevelse av en plikt som følger av regelverket. Pålegget gir ikke grunnlag for iverksetting. Det skiller seg således fra forvaltningens pålegg om retting etter naturmangfoldloven § 69, med iverksetting etter § 71.

Det følger av § 3 tredje ledd at fullmaktene i annet ledd ikke innskrenker de fullmakter som følger av særlovene angitt i § 2.

I § 3 fjerde ledd oppstilles en plikt for kontrollobjektet til å etterkomme pålegg gitt i medhold av § 3 annet ledd. Liknende bestemmelser finner vi i lakse- og innlandsfiskloven § 42, markaloven § 17 tredje ledd første punktum og naturmangfoldloven § 63 annet ledd første punktum, som oppstiller en bistands- og opplysningsplikt. Forarbeidene til lakse- og innlandsfiskloven sier ikke noe om hva som ligger i bistands- og opplysningsplikten. I forarbeidene til markaloven (Ot.prp. nr. 23 (2008-2009) s. 48) avgrenses bistands- og opplysningsplikten negativt, ved at det fremgår at man etter bestemmelsen ikke plikter å vise frem bil innvending, åpne bagasjerom, vise frem innholdet i sekker eller lignende. Man plikter heller ikke å la seg kroppsvisitere.

Plikten inntrer bare ved pålegg fra oppsynet og innebærer således ingen generell bistands- og opplysningsplikt. Henvisningen til annet ledd medfører at kontrollobjektets plikter ikke strekker seg utover oppsynets fullmakter. Kontrollobjektet har følgelig ikke noen plikt til å foreta seg noe som oppsynet ikke har fullmakt til å pålegge. Koblingen til § 3 annet ledd medfører at bistands- og opplysningsplikten i naturoppsynsloven får et mer presist innhold enn de plikter som følger etter lakse- og innlandsfiskloven, markaloven og naturmangfoldloven.

Unnlatelse av å etterkomme pålegg gitt i medhold av annet ledd bokstav a til d og f, straffesanksjoneres i § 3 femte ledd. For at straffebestemmelsen skal få anvendelse, må oppsynet ha gitt et nærmere angitt konkret pålegg, som kontrollobjektet har unnlatt å etterkomme.

Brudd på bistandsplikten i naturmangfoldloven er straffbart, jf. § 75. Unnlatelse av å stanse er ikke straffbart, men forarbeidene kan tyde på at dette skyldes en inkurie. Videre er det straffbart å nekte tilgang til eiendom etter § 64 og nekte å gi opplysninger etter § 65. Brudd på bistands- og opplysningsplikten er også straffbart etter markaloven og lakse- og innlandsfiskloven, jf. henholdsvis § 20 og § 49.

Hvis pålegg om å gi opplysninger gjelder opplysninger som vil utsette kontrollobjektet for straff, oppstår spørsmålet om EMDs praksis etter EMK art. 6 nr. 1 er til hinder for å straffe vedkommende for brudd på opplysningsplikten. Under omtalen av tilsvarende problemstilling knyttet til naturmangfoldlovens tilsynsbestemmelser, antar Backer i Naturmangfoldloven Kommentarutgave på s. 530, under henvisning til rettspraksis fra EMD, at det i alle fall ikke kan gjelde fullt ut. Det må imidlertid vurderes om domfellelse i en straffesak i hovedsak kan bygge på opplysninger som tiltalte selv har gitt etter pålegg.

Departementet bemerker at vern mot selvinkriminering etter EMK art. 6 nr. 1 og SP art. 14 nr. 3 bokstav g reiser viktige spørsmål. Spørsmålene gjelder imidlertid generelt i forhold til forvaltningskontroll og ikke spesielt i forhold til kontroll etter naturoppsynsloven. Det som skiller Statens naturoppsyn fra mange andre tilsynsorganer, er likevel at oppsynet ikke bare er et tilsynsorgan, men også utfører andre oppgaver. Ute i felt vil oppsynet ofte både drive kontroll med etterlevelse av regelverk, veilede og gi informasjon samt kartlegge og registrere miljøforhold. I mange tilfeller vil oppsynet også ha begrenset politimyndighet. Videre kan en situasjon ute i felt utvikle seg, eksempelvis ved at den begynner med veiledning og går over til å bli en kontrollsituasjon hvor det avdekkes et straffbart forhold. Derfor er det viktig at oppsynet er bevisst de utfordringene det kan medføre at de er i besittelse av flere ulike roller til samme tid og at rollene kan skifte i løpet av én og samme hendelse. Man må sørge for at oppsynspersonellet får tilstrekkelig opplæring om hvordan de skal forholde seg og at vedkommende som er i kontakt med oppsynet får informasjon om hvilken rolle oppsynet spiller og om vedkommende eventuelt kan nekte å forklare seg ytterligere.

Straffebudet omfatter forsettlig og uaktsom unnlatelse av å medvirke til kontroll.

I og med at enkelte av lovene nevnt i § 2 første og annet ledd oppstiller selvstendige plikter for kontrollobjektet og også har egne straffebestemmelser, kan man havne i en situasjon hvor to eller flere straffebestemmelser får anvendelse på samme forhold. Departementet legger til grunn at straffebudene i naturoppsynsloven og straffebudene i særlovene tar sikte på å verne samme interesser hva gjelder overtredelse av plikten til å gi etterkomme pålegg om medvirkning ved kontroll. Det samme gjelder straffeloven § 333 hva gjelder opplysninger om personalia. En unnlatelse av å etterkomme pålegg gitt i medhold av § 3 annet ledd, vil dermed ikke kunne straffes etter flere av disse straffebudene i ulikeartet idealkonkurrens.

Ved eventuell straffeforfølgning må man dermed velge grunnlag for straffeforfølgning. I og med at kontrollobjektets plikter er mer presist angitt i naturoppsynsloven enn i sektorlovene, mener departementet at påtale av brudd på plikten primært bør skje med hjemmel i naturoppsynsloven. Unntak gjelder naturligvis i tilfeller der et forhold ikke er straffbart etter naturoppsynsloven, mens det er straffbart etter en sektorlov. Utgangspunktet er følgelig det motsatte av det som følger av naturmangfoldloven § 75 tredje ledd.