4 Departementets vurdering

4.1 Befatning med skimmingsutstyr

Høyesteretts dom har avdekket et hull i straffeloven 1902. En handling som innebærer innføring til Norge av skimmingsutstyr som har et illegalt formål, er åpenbart straffverdig. Det samme gjelder besittelse av og annen befatning med slikt utstyr i Norge. Kortbedrageri er en form for kriminalitet som kan ramme mange og ha store økonomiske konsekvenser for samfunnet. Det fremstår dessuten som lite hensiktsmessig om politiet, når det avdekker innførsel ved grensen, skal være henvist til enten å nøye seg med å beslaglegge utstyret, eller avvente at vedkommende kommer lenger i prosessen frem mot fullbyrdelse av bedrageriet for at vedkommende skal kunne strafforfølges. Kriminalisering av befatning med skimmingsutstyr er dessuten i samsvar med et voksende internasjonalt ønske og arbeid for å bekjempe datakriminalitet, jf. for eksempel Europarådets konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet. Departementet foreslår derfor å kriminalisere alle praktiske former for forberedelser til bruk av skimmingsutstyr som finner sted i Norge gjennom å endre straffeloven 1902 § 186.

Formålet med forslaget er å motvirke handlinger som har et kriminelt formål, jf. lovens uttrykksmåte «til Forberedelse af Dokumentfalsk». Når dette vilkåret inngår i lovens gjerningsbeskrivelse, er det liten risiko for at nykriminaliseringen skal rekke for langt. I den grad noen likevel vil ha et legitimt behov for å foreta handlinger som kan rammes av lovens ordlyd, vil den ordinære rettsstridsreservasjonen gjøre et tilstrekkelig unntak fra straffansvaret.

Riktignok vil skimmingsutstyr som nevnt kunne inndras, jf. straffeloven 1902 § 37 b. Det vil nok normalt ha den konsekvens at gjerningspersonenes forberedelse til kortbedrageri settes noe tilbake. At det ikke er straffbart, betyr imidlertid at disse personene ikke kan pågripes eller fengsles. De vil fortsatt kunne arbeide for å anskaffe og innføre nytt utstyr til Norge. Inndragning har derfor ikke like stor avskrekkende effekt som straff, og er ikke tilstrekkelig som reaksjon.

Lovendringsforslaget har ikke vært sendt på høring. Dette anses som åpenbart unødvendig. Forslaget går kun ut på kriminalisering av et forhold man inntil Høyesteretts dom 14. oktober 2010 gikk ut fra allerede ble rammet av straffeloven 1902 § 186. Stortinget har dessuten bestemt at befatning med skimmingsutstyr skal være straffbar gjennom vedtakelsen av straffeloven 2005, jf. § 201 bokstav b som lyder:

Ǥ 201. Uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv.

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som med forsett om å begå en straffbar handling uberettiget fremstiller, anskaffer, besitter eller gjør tilgjengelig for en annen

[…]

b) dataprogram eller annet som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger som retter seg mot databasert informasjon eller datasystem. På samme måte straffes den som uten forsett om å begå en straffbar handling besitter et selvspredende dataprogram, og besittelsen skyldes uberettiget fremstilling eller anskaffelse av programmet.»

Departementet har vurdert om man i stedet for å endre § 186 burde innarbeide § 201 i straffeloven § 1902, for eksempel som en ny § 186 a, men har kommet til at det vil kreve tilpasninger som krever ytterligere utredning, noe situasjonen ikke innbyr til. Departementet vil som ledd i arbeidet med en ikraftsettingsproposisjon til straffeloven 2005 vurdere om høyesterettsdommen 14. oktober 2010 tilsier at det gjøres justeringer i § 201. Departementet ser det heller ikke som noen god løsning å la § 186 forbli uendret, og i stedet utvide det stedlige virkeområdet til bestemmelsen ved å ta den inn i § 12 første ledd nr. 4.

Den som har blitt strafforfulgt på sviktende grunnlag fordi § 186 ikke rammer forholdet, vil etter omstendighetene kunne ha krav på erstatning og oppreisning etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31. Departementet vil i så fall ikke utelukke at dette kan lede til resultater som kan støte an mot den alminnelige rettsfølelse. Departementet vil i lys av denne saken vurdere om det kan være behov for å foreslå endringer i reglene om erstatning etter strafforfølgning.

Departementet har, i den grad tiden som har stått til rådighet har tillatt det, vurdert om det finnes andre bestemmelser i straffeloven 1902 som har behov for lignende endringer som dem som nå foreslås i § 186. Paragrafene 174 og 177 har formuleringer som ligger tett opp til § 186, men begge disse bestemmelsene er tatt med i oppregningen i § 12 første ledd nr. 4, slik at behovet for endringer er mindre. Det er også større fare for at en tilsvarende utvidelse av straffansvaret kunne rekke for langt. Departementet har derfor ikke foreslått endringer i disse bestemmelsene i denne omgang.

4.2 Identitetskrenkelser («identitetstyveri»)

Identitetskrenkelser er et økende problem i Norge, og departementet foreslår at man i påvente av ikraftsetting av straffeloven 2005 forskutterer ikraftsettingen av bestemmelsen som retter seg mot identitetskrenkelser (§ 202) ved å ta den inn i den gjeldende straffeloven som ny § 190a. Om den nærmere bakgrunnen for bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 42 flg.