3 Merknader til de enkelte artiklene i avtalen

Til de enkelte materielle bestemmelsene i utkastet bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av overenskomsten. Overenskomsten omfatter både inntekts- og formuesskatt.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Som i den gjeldende avtalen omfatter overenskomsten uttrykkelig norsk kontinentalsokkel. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en kontraherende stat». Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i India. Punkt 1 b) presiserer at et interessentskap og lignende bare vil anses som hjemmehørende i en stat dersom inntekten som oppebæres av interessentskapet (eller lignende) er skattepliktig i denne staten, enten på interessentskapets hånd eller for dets deltagere eller begunstigede. Bestemmelsen skal sikre at både interessentskapet og dets deltagere har rett til fordeler av avtalen, selv om interessentskap anses som eget skattesubjekt etter intern rett i den ene staten, men ikke i den andre staten.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Definisjonen legger rammen for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene staten oppebærer ved virksomhet i den annen stat etter artikkel 7. Bestemmelsen er i stor grad utformet etter FN-mønsteret. Punkt 1 er i samsvar med OECD- og FN-mønsteret, mens punkt 2 i underpunktene f), g) og h) er mer detaljert enn FN-mønsteret og medtar også et utsalgssted, bygg som benyttes til lagring som virksomhet og stedet for landbruksaktiviteter som eksempler på hva som kan utgjøre et fast driftssted.

Punkt 3 avviker fra både OECD- og FN-mønsteret. Bokstav a) fastslår at stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs-, monterings- og installasjonsprosjekt eller tilknyttet tilsynsvirksomhet er å anse som et fast driftssted dersom virksomheten varer i mer enn 3 måneder. Ved beregning av tidsgrensen skal prosjektet sees under ett med andre eller tilsvarende prosjekter. OECD- og FN-mønsteret har en grense på henholdsvis 12 og 6 måneder.

Punkt 3 b) inneholder en regel om konsulenttjenester og andre tjenester, som for eksempel prosjektledelse, som ytes i en stat ved hjelp av ansatte eller annet engasjert personell. Slike tjenester vil utgjøre et fast driftssted dersom disse utøves i mer enn 6 måneder i løpet av enhver 12-månedersperiode. Bestemmelsen er hentet fra FN-mønsteret.

Punkt 4 angir visse aktiviteter som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering av varer ikke skal utgjøre et fast driftssted.

Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 7. Etter ønske fra India er denne bestemmelsen basert på FN-mønsteret, og den medfører en noe lavere terskel for etablering av fast driftssted ved representanter enn det som er vanlig i de fleste andre skatteavtaler Norge har inngått. På samme måte som etter OECD-mønsteret foreligger det et fast driftssted etter denne bestemmelsen når en avhengig representant har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, forutsatt at virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5. Men fullmaktskravet er ikke absolutt; etter bokstav b) vil en avhengig representant etablere fast driftsted for foretaket også om han ikke har slik fullmakt, dersom han vanligvis opprettholder et varelager i den annen stat og derfra jevnlig leverer ut varer på vegne av foretaket. Videre er det bestemt i c) at dersom representanten vanligvis sikrer bestillinger kun eller tilnærmet kun på vegne av ett foretak eller tilknyttede foretak så vil dette etablere et fast driftssted for foretaket.

Punkt 6 inneholder en særbestemmelse for når et forsikringsselskap, unntatt i tilfeller av reassuranse, etablerer fast driftssted i den annen stat.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet, med mindre representantens aktivitet utføres tilnærmet bare på vegne av ett foretak og transaksjonene mellom representanten og foretaket ikke er gjennomført på armlengdevilkår.

Når det gjelder forretningsvirksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særlige regler i artikkel 21.

Artiklene 6-21 gir regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Sammen med bestemmelsene i artikkel 24 har disse bestemmelsene til formål å forhindre dobbeltbeskatning, det vil si at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen gir anvisning om at en inntekt i kildestaten, skal unntas fra beskatning i kildestaten eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende skatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom, jf. punkt 3.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Inntekt fra slik virksomhet kan bare skattlegges i den sistnevnte stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5.

Artikkel 7 inneholder hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. Artikkelen er basert på OECDs mønster slik det framsto fram til 2010, men med visse modifikasjoner i henhold til FN-mønsteret. I henhold til OECDs mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftsstedets fortjeneste. Driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet»).

Artikkelens punkt 3 bygger på FN-mønsteret og gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste. Bestemmelsens siste del klargjør at det ved inntektsfastsettelsen skal sees bort fra betalinger mellom driftsstedet og hovedkontoret eller en annen filial, som er å anse som royalty, honorar eller lignende som vederlag for bruk av patenter eller andre rettigheter, provisjon for administrasjon eller tjenester, eller renter og andre utgifter som hovedkontoret har hatt på vegne av det faste driftsstedet.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfart, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h).

Hovedregelen er nedfelt i punkt 1. Den fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy bare skal kunne skattlegges i den staten hvor foretaket som oppebærer fortjenesten ved driften, er hjemmehørende. Regelen for internasjonal skips- og luftfart avviker noe fra OECD-mønsteret, men er i samsvar med den løsning Norge har foretrukket de senere årene. Regelen er videre en endring fra artikkel 9 punkt 2 i den gjeldende skatteavtalen.

Punkt 2 omhandler fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere, herunder trailere og annet utstyr til bruk for containertransport. Slik fortjeneste skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende.

I punkt 3 er det gitt en særbestemmelse om renteinntekter fra investeringer direkte knyttet til internasjonal luft- og skipsfart. Slike renter skal anses som fortjeneste ved internasjonal luft- og skipsfart, jf. punkt 1, dersom de er en integrert del av virksomheten. Slike renter vil således ikke omfattes av den generelle bestemmelsen om renter i artikkel 11.

Punkt 4 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

I punkt 5 er det etter norsk ønske tatt inn en presiserende bestemmelse om behandlingen av fortjeneste som oppebæres av SAS-konsortiet.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre.

Bestemmelsen gjelder tilknyttede foretak, typisk mor- og datterselskaper, samt foretak under felles ledelse eller kontroll. Etter artikkelens punkt 1 gis ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og et tilknyttet foretak, er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under sammenlignbare omstendigheter. Når inntekten forhøyes i slike tilfeller, skal de anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår som ville vært avtalt mellom uavhengige parter under sammenlignbare omstendigheter, jf. skatteloven § 13-1 (armlengdeprinsippet). Punkt 2 i artikkelen inneholder regler om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende. Bestemmelsene i artikkel 9 har en annen formulering, men er i samsvar med det som følger av OECD-mønsteret.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den kontraherende staten hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan også skattlegges i den staten hvor selskapet som utdeler utbytte er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset til 10 prosent i punkt 2.

Den ovenfor nevnte begrensningen i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav utbytte utdeles, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted eller et fast sted, som rettighetshaveren har i den staten hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 14. Tilsvarende regler gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter, og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty.

Uttrykket «utbytte» er definert i punkt 3 i artikkelen. Definisjonen bygger på OECD-mønsteret. Begrepet vil også omfatte utbyttekompensasjon som svares i henhold til en avtale om verdipapirlån.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECDs mønsterartikkel er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den staten hvor den som mottar rentene er bosatt, jf. artikkelens punkt 1, og i den staten hvor rentene skriver seg fra, jf. artikkelens punkt 2. Kildeskatten i sistnevnte stat er begrenset til 10 prosent av rentenes bruttobeløp.

Renter knyttet til investeringer direkte knyttet til internasjonal skips- eller luftfart reguleres særskilt i artikkel 8 punkt 3.

I punkt 3 er det gjort unntak fra kildebeskatningsretten. Det er bestemt at dersom den reelle eier av rentene er regjeringen i en kontraherende stat så skal rentene bare kunne skattlegges i denne staten. For Norges vedkommende er det bestemt at uttrykket «Regjeringen i Norge» skal omfatte Norges Bank, Statens Pensjonsfond, Garantiinstituttet for eksportkreditt og Norfund, i den utstrekning disse er heleid og kontrollert av Regjeringen eller lokal forvaltningsmyndighet.

Det er for tiden ingen alminnelig hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 6 er det inntatt bestemmelser om hvor rentene skal anses å ha sin kilde. For øvrig er artikkelen stort sett utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty og godtgjørelse for tekniske tjenester. Royalty og godtgjørelse for tekniske tjenester kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Disse bestemmelsene er i overensstemmelse med FN-mønsteret, men avviker fra OECDs mønster der beskatningsretten kun er lagt til bostedsstaten.

Uttrykket «royalty» er definert i punkt 3 a). Definisjonen er basert på FN-mønsteret og begrepet har dermed et noe videre innhold enn det som følger av OECD-mønsteret. Uttrykket «godtgjørelse for tekniske tjenester» er definert i punkt 3 b), og må forstås slik at det omfatter tjenester som ikke går inn under artikkel 5 punkt b) på grunn av oppdragets varighet eller fordi oppdraget ikke utøves i kildestaten.

Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty eller godtgjørelse for tekniske tjenester som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Hvor royaltyen skal anses å ha sin kilde er definert i punkt 5.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på prinsippet om at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den staten som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende staten hvor det faste driftsstedet eller det faste stedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet eller det faste stedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy, som drives i internasjonal fart, bare kunne skattlegges i den staten der foretaket som oppebærer gevinsten, er hjemmehørende.

Punkt 4 er tatt inn etter ønske fra India. Det fastsettes her at gevinst ved salg av aksjer i et selskap kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende. Bestemmelsen avviker fra OECD-mønsteret.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn de som er spesielt nevnt, skal bare kunne skattlegges i den staten der avhenderen er bosatt, jf. punkt 5.

Artikkel 14 gjelder skattlegging av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. OECD-mønsteret har fra og med 2000-versjonen ikke lenger noen særskilte bestemmelser om fritt yrke, da skattleggingen av slike yrkesutøvere anses å være regulert av andre bestemmelser. Etter ønske fra India er det imidlertid videreført bestemmelser om utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsen er bygget på FN-modellen. For utøvere av fritt yrke er det da artikkel 14 som gjelder så langt denne rekker, og ikke andre potensielt anvendelige bestemmelser. I tilfeller som ikke dekkes av artikkel 14 kan det likevel være aktuelt å vurdere anvendelse av andre bestemmelser i skatteavtalen.

Det følger av artikkelen at inntekt ved utøvelse av fritt yrke skal skattlegges i den staten hvor yrkesutøveren er bosatt. På visse vilkår kan imidlertid slik inntekt også skattlegges i den staten der aktiviteten utøves (kildestaten). Dette gjelder for det første dersom yrkesutøveren i den annen stat råder over et fast sted (kontor eller liknende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. Da kan kildestaten skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt fast sted. Videre er kildestaten gitt rett til å skattlegge inntekt dersom yrkesutøveren oppholder seg der i ett eller flere tidsrom til sammen overstiger 183 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. Da kan kildestaten skattlegge inntekten som er oppebåret ved utøvelsen av yrket eller virksomheten under oppholdet i kildestaten.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den staten hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den andre kontraherende staten. I så fall har den staten hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder likevel et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Blant annet er det satt som vilkår for unntaket om skattlegging i arbeidsstaten at arbeidsgiver ikke er bosatt i arbeidsstaten og at arbeidsgivers virksomhet ikke består i utleie av arbeidskraft. Med utleide arbeidstakere mener en i denne sammenhengen personer som formelt er arbeidstakere og får utbetalt lønn av et utenlandsk foretak, men som er stilt til disposisjon for et annet foretak og som er under dette foretakets instruksjon og ansvar.

Artikkelens punkt 3 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy, drevet i internasjonal fart. I tråd med artikkel 8 om skattlegging av virksomhetsinntektene, skiller bestemmelsen seg noe fra OECD-mønsteret og bestemmer at lønnsinntekt fra slikt arbeid kan skattlegges i den staten hvor foretaket som driver virksomheten er hjemmehørende.

Når det gjelder lønn for arbeid utført om bord i luftfartøy som blir operert av SAS-konsortiet i internasjonal fart, skiller avtaleutkastet seg i punkt 3 etter norsk ønske fra OECD-mønsteret, ved at inntekten av slikt arbeid bare skal kunne skattlegges i arbeidstakerens bostedsstat.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan, i samsvar med OECD-mønsteret, skattlegges i den staten hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den staten hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artiklene 7, 14 og 15. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den staten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, for eksempel et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster.

I punkt 3 er det tatt inn en bestemmelse fra kommentarene til OECD-mønsteret. Den gjør unntak fra reglene i punkt 1 og 2 når opptredenen fullt ut eller i det vesentlige er finansiert av offentlige midler fra en av, eller begge, de kontraherende statene. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den staten hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 gjelder beskatning av ikke-offentlige pensjoner, livrenter og underholdsbidrag. Slike pensjoner og livrenter kan bare skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Bestemmelsen omfatter for Norges del private pensjoner knyttet til arbeidsforhold. Offentlige tjenestepensjoner omfattes av artikkel 19 og kommenteres nedenfor.

Punkt 3 fastsetter at underholdsbidrag bare kan skattlegges i bostedsstaten i den utstrekning det er fradragsberettiget i kildestaten. Regelen hindrer økonomisk dobbeltbeskatning av slike ytelser.

Artikkel 19 omhandler godtgjørelser og pensjoner på grunnlag av offentlig tjeneste.

Punkt 1 regulerer lønn og tilsvarende godtgjørelser og er utformet i samsvar med OECD-mønsteret. Den staten som utreder godtgjørelsen er som hovedregel tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder ikke hovedregelen når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 3.

Av punkt 2 fremgår det at pensjoner som utbetales av, eller fra fond opprettet av, en kontraherende stat eller en av dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter i anledning tjenester ytet denne staten eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, bare skal kunne skattlegges i utbetalingsstaten, med mindre mottakeren både er statsborger av og bosatt i den andre kontraherende staten, eller at slik pensjon er unntatt fra beskatning i kildestaten. Også denne reglen for offentlige tjenestepensjoner går noe lenger enn OECD-mønsteret, i det den gir bostedsstaten rett til å beskatte pensjonen hvor kildestaten unntar pensjonen fra beskatning.

Punkt 3 fastslår at i tilfeller hvor lønn, eller annen tilsvarende kompensasjon eller pensjon tilstås for tjenester ytt i sammenheng med virksomhet som utøves av en kontraherende stat eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, så skal artiklene 15, 16, 17 og 18 gjelde.

Pensjoner som ikke omfattes av artiklene 18 og 19 skal skattlegges etter bestemmelsene i artikkel 22 (annen inntekt).

I artikkel 20 er det gitt særlige regler for studenter.

Punkt 1 gjelder studenter som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den andre staten i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring. De skal ikke skattlegges i den sistnevnte staten av pengebeløp som de mottar til slike formål fra personer bosatt utenfor denne staten. Studenten skal ha rett til de samme unntak, lettelser eller nedsettelser med hensyn til skatt som personer bosatt i den annen stat. De fordeler som følger av bestemmelsen skal bare tilstås for et tidsrom som anses rimelig eller alminnelig for å gjennomføre utdannelsen og under ingen omstendighet for mer enn seks år.

Artikkel 21 inneholder bestemmelser som får anvendelse på virksomhet utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Utkastet bygger på tilsvarende bestemmelser i gjeldende skatteavtale mellom Norge og India.

Punkt 1 fastslår at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som ellers måtte følge av avtalen. Punktene 2 og 3 omhandler skattlegging av virksomhet utenfor kysten av en stat knyttet til undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster. De fastslår at slik virksomhet skal anses som virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted i denne staten, dersom virksomheten blir utøvd i til sammen mer enn 30 dager i løpet av en periode på tolv måneder. Inntekten fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i denne staten. Bestemmelsene i punkt 3 a) og b) har til formål å hindre at fristen på 30 dager blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av forskjellige foretak som er i interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle reglene i punktene 2 og 3. Det gjelder fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy til slik virksomhet som er omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skal bare kunne skattlegges i den staten der foretaket som oppebærer fortjenesten, er bosatt. I motsetning til hva som gjelder for transport i internasjonal fart, åpner bestemmelsen imidlertid for at kildestaten også kan skattlegge slik fortjeneste, men ikke med mer enn 50 prosent av den skatt som følger av denne statens interne lovgivning. For Indias vekommende skal ilagt skatt uansett ikke overstige 7,5 prosent av den fortjeneste som oppebæres.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet som nevnt i punkt 2. Etter punkt 5 a) kan slik lønnsinntekt skattlegges i kildestaten såfremt arbeidet utenfor kysten knyttet til slik virksomhet overstiger 30 dager i løpet av en periode på 12 måneder. Dersom arbeidet utføres i en periode som ikke overstiger 30 dager i en løpende 12-månedersperiode og arbeidsgiveren ikke er bosatt i kildestaten, kan imidlertid inntekten bare skattlegges i arbeidstakerens bostedsstat. Etter punkt 5 b) kan lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som omfattes av punkt 4 skattlegges i den staten hvor foretaket som driver virksomheten er hjemmehørende.

Artikkel 22 omhandler annen inntekt som ikke er omhandlet i avtalens øvrige artikler. Bestemmelsen tilsvarer FN-mønsteret og fastsetter som hovedregel at slike inntekter bare kan skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Unntak er gjort i punkt 3 hvor det åpnes for en generell adgang for kildestaten til samtidig å beskatte slike inntekter. Dette innebærer blant annet at kildestaten kan beskatte pensjoner som faller utenfor artiklene 18 og 19. Den dobbeltbeskatning som eventuelt oppstår skal avhjelpes ved at bostedsstaten innrømmer fradrag i sin inntektsskatt etter reglene i artikkel 24.

Artikkel 23 omhandler formuesbeskatning. Hovedregelen er at retten til å beskatte de ulike formuesobjekter samsvarer med retten til å beskatte inntekten fra de samme objektene. Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak OECD-mønsteret.

Artikkel 24 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning. Både Norge og India benytter kreditmetoden som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser framgår at inntekten kan skattlegges i India. Norge må imidlertid i den utlignede norske skatten på den inntekten som kan beskattes i India, gi fradrag for den skatt som er betalt i India på inntekten, jf. punkt 2 B) a). Fradraget skal ikke overstige den skatten som etter norske regler faller på den aktuelle inntekten.

Tilsvarende regler gjelder for India, jf. punkt 2 A) a).

I punkt 2 B) b) er det fastsatt at dersom en person bosatt i Norge mottar inntekter som etter noen av reglene i avtalen er unntatt fra skattlegging i Norge, så kan Norge likevel ta hensyn til denne inntekten ved beregning av den skatten som skal betales av resten av inntekten til personen (progresjonsforbehold).

Artiklene 25-28 og 30 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 25), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27), bistand til innfordring av skatter (artikkel 28), samt særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 30).

Artikkel 29 inneholder en bestemmelse som begrenser adgangen til å kreve fordeler etter avtalen. Det er fastsatt at en person bosatt i en stat ikke skal ha rett til fordeler etter avtalen dersom hovedformålet eller et av hovedformålene med opprettelsen av denne personen eller transaksjoner foretatt av denne personen har vært å oppnå fordeler etter skatteavtalen.

Artiklene 31 og 32 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 31 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at avtalen kan tre i kraft er oppfylt. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger. Avtalen får virkning i begge stater fra og med det inntektsåret som følger etter det året da avtalen trer i kraft.