3 Internasjonale erfaringer

En rekke europeiske stater har de senere år møtt utfordringer grunnet økningen i antall tiggere. Utfordringene er søkt løst gjennom både nasjonale og lokale forbud og reguleringer, mens enkelte land tillater tigging.

3.1 Danmark

I følge dansk lov er tigging ulovlig, og kan straffes med opp til seks måneders fengsel. Ved førstegangs overtredelse får tiggere en advarsel fra politiet, og kun tiggere som tidligere har fått en advarsel kan straffes. Denne regulering er hjemlet i straffelovens § 197.

3.2 Sverige

Tigging er ikke forbudt i Sverige.

3.3 Finland

Innen Norden er det særlig Finland som har erfaringer av relevans for Norge.

I forbindelse med utarbeidelsen av den finske ordningslagen som trådte i kraft i 2003, vurderte man om tigging burde forbys, men konkluderte med at det ikke var påkrevet med et forbud.

I tiden etter utvidelsen av EU i 2007 opplevde Finland en kraftig vekst i antall tiggere, i hovedsak rumenske statsborgere. Det ble anslått å være ca 40-50 tiggere i Helsinki i 2008, mens det i 2010 var rundt 220. Samtidig ble tiggingen oppfattet som tiltakende aggressiv av politiet, og tiggere ble hyppigere koblet til straffbare handlinger.

Flere personer fra samme tiggergruppe ble eksempelvis dømt for en rekke ran i Helsinki. En omfattende straffesak mot 22 medlemmer av en organisert kriminell gruppe i Romania i 2010 omhandlet menneskehandel og organisert tigging. Ofrene ble utsatt for trusler og vold fra bakmennene.

Tiggere slo dessuten leir i byer og tettbygde strøk i Finland, noe som ble oppfattet som et økende ordensproblem. De gjeldende regler om overnatting i friluft og etablering av leirplasser var spredd på mange ulike lover, og fremsto som vanskelige å anvende mot de nye utfordringene man møtte fra tiggergrupperingene.

Innenriksdepartementet i Finland nedsatte i 2010 en arbeidsgruppe som skulle utrede et forbud mot tigging. Arbeidsgruppen foreslo i sin sluttrapport høsten 2010 en rekke tiltak som skulle bidra til å bekjempe organisert tigging og utnytting av tiggere. Et flertall i arbeidsgruppen foreslo blant annet å innføre et forbud i den finske ordningslagen mot tigging på offentlig sted foretatt i hensikt å bidra til egen forsørgelse. I tillegg ble det foreslått et forbud i straffeloven mot organisering av tigging.

Regjeringen fremmet et lovforslag for Riksdagen i januar 2011 med sikte på å fremme sikkerhet og orden på offentlig sted. Det ble foreslått å innføre et forbud i ordningslagen mot tigging som ble utført på en aggressiv måte. Forbudet var ment å dekke også tilfeller der tjenester eller småvarer ble tilbudt på en aggressiv måte, for eksempel ved at man ved lyskryss forsøker å vaske bilvinduer. Videre foreslo man å innføre et forbud i ordningslagen mot å slå leir i tettbebyggelse der dette i betydelig grad ville forstyrre den alminnelige orden eller medføre helserisiko.

Riksdagen rakk imidlertid ikke å behandle lovproposisjonen om tigging før en ny regjering tiltrådte i juni 2011. Den nye regjeringen har foreløpig ikke satt frem nye lovforslag på dette området.

Myndighetene i Helsinki uttaler at det i 2012 på det meste var 400-500 personer som var del av tiggermiljøet i byen, enten som tradisjonelle tiggere, eller som flaskeinnsamlere, gateselgere og musikere. Tiggerne er både rumenske og bulgarske statsborgere. Mange kommer fra de samme områder i sine hjemland. Et flertall av tiggerne er kvinner.

Bymyndighetene har vedtatt enkelte retningslinjer om tigging. Det er understreket at EU-borgere i utgangspunktet har rett til å oppholde seg i byen og tigge. Samtidig har man som mål å redusere omfanget av tiggingen, og minske negative følger av virksomheten. Det er besluttet at man ikke tolererer at barn tigger, og det er gitt informasjon til tiggerne om dette. Påtreffes barn blir barnevernet koblet inn umiddelbart. Barna har nå forsvunnet fra gatebildet i byen. Myndighetene har videre nulltoleranse overfor forsøk på å etablere ulovlige leirsteder i byen. Man har fjernet alle kjente leirsteder som var etablert i Helsinki-området, noe som reduserte antall tiggere i byen, men samtidig førte til at flere tiggere flyttet virksomheten til andre deler av landet.

I april 2010 etablerte myndighetene i Helsinki en egen operativ gruppe under ledelse av sosialtjenesten som består av representanter for politiet og en rekke andre aktuelle myndigheter. Gruppen møtes månedlig og har i oppdrag å drøfte og foreslå tiltak for å løse utfordringene. Det er myndighetenes oppfatning at denne operative gruppen har medvirket sterkt til at noen av de uheldige følger av tiggingen er redusert.

Private organisasjoner driver en helseklinikk i Helsinki som tilbyr hjelp til tiggere. Mange tiggere har tuberkulose eller trenger råd og bistand til andre tilstander som de ikke får tilgang til i de ordinære helsesystemer.

3.4 Belgia

Belgia er en føderal stat med et betydelig desentralisert politisk og administrativt system. Landet er inndelt i tre språksamfunn (nederlandsk, fransk og tysk) og tre geografiske regioner med betydelig grad av selvstyre på en rekke områder.

Belgia vedtok i 1993 en føderal lov som opphevet en lov fra 1891 som forbød tigging. Av dette følger at det er ulovlig å forby tigging i Belgia. Det er altså den føderale loven fra 1993 som ligger til grunn for alle lover og regelverk knyttet til tigging. Ut ifra dette er det opp til hver enkelt by eller kommune å regulere tigging om nødvendig.

Gjennomføringen av denne loven på kommunalt nivå og i forskjellige byer i Belgia viser imidlertid at det finnes rom for tolkning. Borgemestere og kommunale styrer i noen av de større byene har utarbeidet regelverk for å begrense tigging til visse gater/bydeler og dager. Byene Liège og Charleroi blir ofte brukt som eksempler for å illustrere konkrete tiltak for å begrense tigging.

I Liège ble det allerede i 1999 innført et «rotasjonssystem» for tiggere. Tigging er tillat i to til tre bydeler hver dag (utenom søndag) og tiggere må også forholde seg til begrensede klokkeslett. Antall tiggere begrenses også. Regelverket forbyr tigging i følge med mindreårige under 16 år. Om regelverket ikke følges, kan det føre til innbringelse på opp til 12 timer.

I Charleroi har det blitt besluttet, av sikkerhetsmessige grunner, at tigging er forbudt i smale gater (mindre enn 5 meter), i tunneler eller på broer.

Brussel og andre belgiske byer, har ikke utarbeidet egne regelverk.

Spørsmål rundt tigging er nå på den politiske dagsordenen i Belgia, i lys av at tigging er blitt mer synlig.

3.5 Nederland

I 2000 ble det eksisterende tiggerforbudet fjernet fra den nasjonale straffeloven i Nederland. I de etterfølgende årene har imidlertid flere kommuner innført lokale forskrifter som forbyr tigging, ofte innenfor bestemte områder. Bakgrunnen er at tigging ofte anses å medvirke til ordensforstyrrelse, og at politiet uten lokale forskrifter mangler hjemmel til å takle problemene. De lokale forskriftene varierer, men synes oftest å ha unntak for gatemusikanter, avisselgere mv. Haag har forøvrig ikke noe tiggerforbud, men saken diskuteres blant lokalpolitikere og i medier.

Den største gruppen utenlandske tiggere er polakker.

3.6 Frankrike

Tigging på offentlig sted er siden 1994 ikke forbudt i Frankrike. Det er opp til hver enkelt ordfører å bestemme hvordan tigging skal reguleres nærmere i kommunen. Det kommunale politiet ligger under ordførerens myndighet, og ordføreren kan forby tigging med hjemmel i det kommunale lovverket som foreskriver at politiet skal sikre orden, sikkerhet og folkehelse. Administrative domstoler har imidlertid myndighet til å underkjenne slike kommunale forbud.

Det ble f. eks. innført forbud mot tigging i Marseille sentrum i 2011. I Paris er det politimesteren, og ikke ordføreren, som har myndighet over det lokale politiet. Siden 2010 har det vært forbud mot å tigge på Champs-Élysées fra kl.10 til kl. 22. Tigging er forbudt på togstasjoner i Frankrike.

3.7 Spania

I Spania er lovgivning om tigging et lokalt anliggende som reguleres av de mer enn 8000 kommunene i de 17 autonome regionene.

Det er betydelig variasjon når det gjelder tiggerlovgivningen. Et flertall av de spanske kommunene har så langt ikke forbud, men det er en tendens i retning av at flere innfører det. Barcelona innførte i 2006 et forbud mot «insisterende, inntrengende, aggressiv eller organisert» tigging. Overtredelser straffes med bøter på 300 euro for mindre alvorlige overtredelser og opptil 3000 euro for den som benytter mindreårige som ledd i organisert tigging. Mer passiv tigging håndteres visstnok med bortvisning fremfor bot.

Madrid har ikke regler om tigging på offentlig sted, men planlegger å behandle et forslag om forbud i løpet av året. Spanias strengeste forbud finnes i byen Valladolid i regionen Castilla y León nord for Madrid, som i 2012 vedtok et forbud mot «enhver form for tigging på offentlig sted» og som håndhever dette med bøter på 1500 euro for «aktiv tigging».

De fleste spanske kommunene som har innført forbud mot tigging har hatt betydelig debatt i forkant. Motargumentene har primært vært knyttet til kriminaliseringen av samfunnets svakeste. I april 2012 foreslo borgermesteren i Madrid en nasjonal lov som skulle gi politiet myndighet til å tvangsfjerne tiggere fra gaten og anbringe dem i offentlige hospitser. Forslaget møtte sterk motstand fra et politisk flertall som viste til at Franco-regimet praktiserte svært liknende lover og metoder under diktaturet.

3.8 Litauen

Det er ingen lovregler om tigging på offentlig sted som gjelder i Litauen, spørsmålet reguleres av kommunalt og annet lokalt regelverk.

Kommunestyrene i de to største byene i Litauen, Vilnius og Kaunas, har vedtatt et generelt forbud mot tigging i byens ordensreglement. I Vilnius har en for øvrig gjort et unntak for regelen ved at forbudet mot tigging ikke gjelder i områder rundt kirker.