1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2013
Dette kapitlet belyser det politiske grunnlaget som danner bakgrunnen for forhandlingene. Det politiske grunnlaget er Meld. St. 9 (2011–2012) og Stortingets behandling av denne, Regjeringens politiske plattform og Stortingets behandling av fjorårets jordbruksoppgjør. Det gjøres også rede for den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi de siste årene.
1.1 Meld. St. 9 (2011-2012)
Meld. St. 9 (2011-2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords ble behandlet i Stortinget 12. april 2012. I Innst. 234 S (2011–2012) sluttet flertallet i Næringskomiteen seg i all hovedsak til meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret skal baseres på de mål og retningslinjer som er trukket opp for landbruks- og matpolitikken gjennom Stortingets behandling av Meld. St. 9. Meldingen trekker opp fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk. Disse er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk.
I meldingen legges det vekt på at befolkningsvekst, klimaendringer, press på naturressurser og stigende matvarepriser har gjort matsikkerhet til et stadig viktigere tema nasjonalt og internasjonalt. I meldingen heter det at «Regjeringen ser på den globale matsituasjonen som et viktig bakteppe når framtidig matproduksjon i Norge skal vurderes.»
I komiteens merknader heter det bl.a.:
«Komiteen registrerer at meldingen omhandler jordbruk, skogbruk, reindrift, landbruksbasert matproduksjon, bygdenæringer, kunnskap, innovasjon og distriktspolitikk.
Komiteen viser til at meldingen er skrevet med den internasjonale mat- og klimakrisen som bakteppe. Verdens befolkning vil øke til over 9 milliarder mennesker i 2050, noe som gjør det nødvendig å øke den globale matproduksjonen med 70 prosent innen 2050. Komiteen er enig i at vi i Norge må utnytte våre ressurser og legge til rette for mest mulig produksjon av de landbruksvarene vi har forutsetninger for å produsere nasjonalt.
Komiteen viser videre til at Norge har en befolkningsvekst på ca. 1 prosent hvert år, og er blant de landene i Europa som vokser raskest.
Komiteen vil legge til rette for en variert bruksstruktur som både tar hensyn til tradisjonelle familiebruk og gir mulighet for ulike samarbeidsformer.
Komiteen viser til at landbrukets viktigste oppgave er å produsere mat.
Komiteen viser til at natur i balanse er et mål i seg selv, og en nødvendig forutsetning for all landbruksnæring. Bærekraftig bruk og forvaltning av naturen skal ligge til grunn for all norsk landbruks- og matpolitikk. For å sikre fremtidige generasjoners tilgang på god og trygg mat, energi og virke fra skogen, må landbruket drives på en miljømessig bærekraftig måte. Komiteen understreker at ressursene må utnyttes i tråd med deres tåleevne og i et positivt samspill med naturen.
Komiteen viser til at matindustrien er en viktig del av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler, den største vareproduserende verdikjeden i fastlands-Norge. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri og norsk landbruk, og komiteen er opptatt av å sikre verdiskaping og lønnsomhet i hele kjeden. Det er viktig å sikre norsk matindustri gode og konkurransedyktige rammevilkår, også i forhold til økt internasjonal konkurranse.
Komiteen ser det som viktig at det legges til rette for økt verdiskaping basert på norske råvarer, lokale matbedrifter, regionale fortrinn og destinasjonsutvikling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det som positivt at det i meldingen legges opp til å ta hele landet i bruk, og at det skal legges til rette for økt matproduksjon basert på norske ressurser, som grovfor og beite. Vi skal også i fremtiden ha et mangfold av gårdsbruk i Norge, med en variert bruksstruktur, og landbruk over hele landet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler meldingens intensjon om en tydeligere distriktsprofil i landbrukspolitikken, og at det skal satses særlig i de områdene der landbruket utgjør en vesentlig del av det lokale næringslivet. Det er også viktig å styrke distriktsprofilen i områder hvor utviklingen er særlig bekymringsfull, som i deler av Agder/Telemark, kyst- og fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene i Sør-Norge. Flertallet merker seg videre at som et ledd i regjeringens arbeid for utvikling av nordområdene og fjellområdene, skal satsingen på arktisk landbruk og fjellandbruk styrkes. Flertallet støtter dette, og ser det som viktig at man legger til rette for å tilpasse virkemiddelbruken til de regionale ulikhetene. Flertallet merker seg at regjeringen vil styrke det regionale handlingsrommet ved å legge til rette for at næringsutviklingsmidlene i større grad kan forvaltes regionalt. For å bidra til dette skal det opprettes Regionale bygdeutviklingsprogram som består av tre hovedelementer: regionale næringsprogram, regionale miljøprogram og regionalt skog- og klimaprogram. Flertallet vektlegger at faglagene fortsatt skal kunne sikres innflytelse på utformingen av disse ordningene.
Komiteen understreker at landbruksnæringen består av selvstendig næringsdrivende som har ansvar for egen inntekt. Komiteen er opptatt av at landbruket får rammevilkår som kan bidra til at næringens samlede lønnsomhet kan bedres i årene som kommer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper og videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangpunkt i den landbrukspolitikken som har vært ført etter 2005.
Komiteen deler det syn som fremkommer i meldingen på at økte investeringer er nødvendig for å fornye driftsapparatet, bedre lønnsomheten, øke produktiviteten, og for å sikre god dyrevelferd og HMS. Gode investeringsordninger har stor betydning for rekruttering til landbruket og for å nå målsettingene om økt matproduksjon og et landbruk over hele landet.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen slår fast at god rekruttering, et høyt kunnskapsnivå og videreutvikling av kunnskapssystemene er av avgjørende betydning for at landbruks- og matsektoren skal nå de landbrukspolitiske målene. Komiteen viser til at regjeringen vil arbeide for å styrke kompetansen og rekrutteringen til landbruksyrkene og til industri som baserer seg på landbrukets ressurser. Videre at regjeringen vil legge større vekt på forskning som fremmer bærekraftig økning i matproduksjonen og forskningsbasert innovasjon i næringsmiddelindustrien som fremmer konkurranseevne og bidrar til å opprettholde avsetning av norske jordbruksvarer. Komiteen er enig i dette.»
1.2 Regjeringens politiske plattform
I Politisk plattform for flertallsregjeringen 2009–2013 heter det om landbruksområdet:
«En variert landbruks- og matproduksjon over hele landet
Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Norsk landbruks viktigste rolle er å produsere trygg og ren mat for egen befolkning. De siste års matkriser viser betydningen av dette. Landbruks- og matpolitikken legger grunnlaget for næringer og opplevelser innen utmark, reiseliv, næringsmiddelindustri, åpne kulturlandskap og biologisk mangfold. Matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på for våre etterkommere. Målet er å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk og et bærekraftig skogbruk over hele landet som gir attraktive arbeidsplasser og sikrer rekruttering. Med sikte på å legge grunnlaget for en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk vil regjeringen gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding.
Regjeringen vil:
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode
gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding
videreføre jordbruksforhandlingene og markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet skal sikres
sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil, og videreføre styrking av det grasbaserte husdyrholdet
sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet. Norge skal arbeide internasjonalt for et internasjonalt rammeverk (EØS/WTO) som sikrer dette. Ved en eventuell ny WTO-avtale skal regjeringen ta i bruk alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon og norsk næringsmiddelindustri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon for tap av inntekt. Eventuell videreutvikling av våre avtaler med EU må utformes på en gjensidig fordelaktig basis innenfor partenes respektive landbrukspolitikk
gjøre landbruket til en del av klimaløsningen ved å følge opp St. meld. nr. 39 (2008–2009). Vurdere virkemidler for å utvikle biogassanlegg og industrielle verdikjeder for bioenergi med basis i landbrukets ressurser står her sentralt
følge opp høringsnotatet om jordvernpolitikken, deriblant vurdere en hjemmel for varig vern av dyrket jord
stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge. Vi skal videreføre en restriktiv holdning
øke landbruksbistanden for å styrke global matsikkerhet
sikre en livskraftig reindriftsnæring i balanse med beiteressursene, og som medvirker til å opprettholde samisk egenart. Vi vil evaluere reindriftsforvaltningen
at det skal være et mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket i 2020 skal være økologisk
stimulere til økt satsing innenfor vare- og tjenesteproduksjon, matspesialiteter, grønt reiseliv, utmarksnæringer og «inn på tunet»
sikre grunnutdanning og videreutdanning i landbruket og øke konkurranse og innovasjonsaktiviteten i hele verdikjeden for mat og andre landbruksbaserte næringer gjennom økt satsing på kunnskap og forskning.»
Erklæringen omfatter spørsmål både innenfor og utenfor jordbruksavtalens ansvarsområde.
1.3 Stortingets behandling av tidligere jordbruksoppgjør
Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2012 (Innst. 392 S (2011–2012)) uttalte Næringskomiteen:
«Komiteen konstaterer at jordbrukets organisasjoner ikke fant grunnlag for forhandlinger om jordbruksavtale for 2012–2013 basert på statens tilbud, og at det dermed ble brudd i årets jordbruksforhandlinger.
Komiteen viser til at jordbruksforhandlingene bygger på hovedavtalen for jordbruket, som er inngått mellom staten på den ene siden, og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag på den andre. Det følger av hovedavtalen at partene i forhandlingene om jordbruksavtale er staten på den ene siden og organisasjonene i jordbruket i felleskap på den andre siden.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer forslag for Stortinget basert på statens tilbud. Dette er, etter komiteens syn, en nødvendig behandlingsmåte dersom en skal opprettholde den etablerte forhandlingsordningen, noe komiteen ser som svært viktig for å sikre en balansert utvikling i næringen og for å ivareta jordbrukets forskjellige samfunnsroller. Dersom organisasjonene skulle kunne bryte forhandlingene og Stortinget deretter forbedrer eller reduserer statens tilbud, vil det undergrave forhandlingssystemets berettigelse. Flertallet vil ikke bidra til en slik utvikling.
Flertallet viser til Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken, som nylig er behandlet i Stortinget. Under behandlingen av meldingen slo flertallet i Stortinget fast dette, jf. Innst. 234 S (2011–2012):
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra H og FrP, viser til at norsk matproduksjon er et samarbeidsprosjekt mellom næringen og staten, og at de økonomiske rammene blir lagt på plass gjennom jordbruksoppgjøret. Flertallet vektlegger dette, og viser til at dette har bidratt til forutsigbar matforsyning til stabile priser for det norske folk, og en trygghet og økonomisk stabilitet som ingen andre bønder i verden kjenner maken til. Regjeringen vil holde fram med å inngå årlige jordbruksavtaler med landbruket. Flertallet mener det er av stor betydning at organisasjonene i jordbruket er samstemte om jordbruksavtalens betydning for landbruket, og støtter opp om denne.»
I den åpne høringen om jordbruksoppgjøret i Stortinget 31. mai 2012 ble dette bekreftet fra høringsinstansenes side.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slår fast at statens tilbud i årets jordbruksoppgjør følger opp landbruksmeldingas målsettinger på sentrale områder. Dette gjelder bl.a. en opptrapping av investeringstilskuddene, en styrking av inntektsmulighetene i landbruket, og tiltak for å få mer produksjon ut av eksisterende areal. Det styrker grunnlaget for økt produksjon i sektorer med gode markedsmuligheter og styrker distriktsprofilen.
Dette flertallet anser dette som viktige tiltak for å følge opp de ambisiøse målsettingene som ble fastlagt i landbruksmeldinga.
Dette flertallet viser til at en fortsatt positiv inntektsutvikling i landbruket er viktig for å nå målet om landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere oppfatter jordbruk som en interessant arbeidsplass i framtida. Dette er også viktig for å rekruttere ungdom inn i næringa.
Dette flertallet viser til at regjeringen har gjennomført en snuoperasjon i norsk landbruk etter 2005. Skogpolitikken er gjenreist, og vi har i dag et landbruk som leverer et rikere mangfold av produkter. Målet om landbruk over hele landet er ivaretatt. Dette flertallet merker seg at det i Meld. St. 9 (2011–2012) slås fast at regjeringen vil fortsette satsingen på norsk landbruk og videreutvikle denne politikken.
Dette flertallet viser til ovennevnte inntektsmålsetting fra Meld. St. 9 (2011–2012). Dette flertallet er opptatt av å legge til rette for en god inntektsutvikling for aktive bønder, som er både store og små i driftsomfang, og ber regjeringen legge til rette for dette.»
1.4 Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi
Den økonomiske utviklingen
Det siste halve året har myndighetene i de tradisjonelle industrilandene lykkes i å håndtere de mest alvorlige truslene mot økonomisk gjeninnhenting. Sammen med historisk lave styringsrenter har utradisjonelle tiltak i pengepolitikken vært virkningsfulle, særlig ECBs tiltak som kom på plass i fjor høst. Eurolandene ble i slutten av mars enige om en krisepakke for Kypros. I USA har myndighetene kommet til en enighet som begrenser innstrammingene i offentlige finanser som lå inne i det såkalt1e budsjettstupet. Tiltakene har bidratt til en markert bedring i finansmarkedene. Risikopremiene i penge- og kredittmarkedene har gått ned. Kursene på viktige aksjebørser har steget, og rentene på statsgjeld i utsatte euroland har falt klart fra nivåene i fjor høst. Renteoppgang i kjølvannet av det uklare valgutfallet i Italia og krisen på Kypros viser imidlertid at situasjonen fortsatt er skjør.
Til tross for bedringen i finansmarkedene var utviklingen i realøkonomien i mange av de tradisjonelle industrilandene svak mot slutten av fjoråret, særlig i Europa. I euroområdet falt BNP for femte kvartal på rad i 4. kvartal i fjor, og den svake utviklingen kan se ut til å ha fortsatt inn i inneværende år. I de mest utsatte eurolandene har ikke den ekspansive pengepolitikken fått gjennomslag i rentene til husholdninger og foretak, og kredittgivningen er fortsatt stram. Pengepolitikken motvirker dermed i liten grad de negative effektene av innstramminger i finanspolitikken i disse landene. I flere land har også husholdninger og foretak behov for å nedbetale gjeld. Sammen med høy arbeidsledighet og usikre framtidsutsikter holder dette veksten tilbake. Også i Storbritannia falt BNP i 4. kvartal i fjor, men tallene for 1. kvartal viste igjen oppgang.
Ved årsskiftet vedtok Kongressen å redusere omfanget av det såkalte budsjettstupet («fiscal cliff») og begrenset dermed innstrammingene i offentlige finanser som mange ellers fryktet ville kvele den begynnende oppgangen. Husholdningene har de siste årene betalt ned mye gjeld, og bankene har lettet på sin kredittpraksis. Boligmarkedet er i bedring og arbeidsledigheten har gått noe ned. Dermed ligger det an til økonomisk oppgang i USA i år og neste år.
Også i de nordiske landene ser økonomiene ut til å være i bedring, selv om utviklingen mot slutten av fjoråret var svakere enn tidligere ventet. I Kina og flere andre fremvoksende økonomier tok veksten seg opp mot sluttet av fjoråret. Til tross for at veksten i Kina var noe lavere enn ventet i 1. kvartal, ligger det an til at den positive utviklingen vil fortsette framover.
Kapasitetsutnyttelsen er lav i de tradisjonelle industrilandene. I mange europeiske land øker arbeidsledigheten fortsatt. I euroområdet sett under ett er ledigheten nå kommet opp i 12 pst. av arbeidsstyrken. Tallene dekker over store forskjeller landene imellom. I Spania og Hellas er ledigheten nå oppe i over 26 pst., det høyeste nivået som er registrert så langt tilbake som det finnes sammenliknbare tall. I Tyskland har ledigheten derimot falt, og ligger nå på i underkant av 7 pst. av arbeidsstyrken. Også i USA har derimot ledigheten gått ned, og er nå kommet ned i 7,6 pst.
Situasjonen i norsk økonomi skiller seg fra situasjonen hos mange av våre viktigste handelspartnere. Etter en nedgang på 1,6 pst. i 2009, har BNP for Fastlands-Norge igjen tatt seg opp. I fjor økte BNP for Fastlands-Norge med 3,5 pst., som er klart høyere enn gjennomsnittet for de siste 40 årene. Oppgangen må ses i sammenheng med sterk vekst i petroleumsinvesteringene, boliginvesteringene og det private konsumet.
Oppgangen i norsk økonomi de siste årene gjenspeiles i god vekst i sysselsettingen og lav arbeidsledighet. Antall sysselsatte økte med 58 000 personer fra 2011 til 2012, etter en oppgang på 35 000 personer året før. Oppgangen av særlig sterk i bygge- og anleggsnæringen, i oljerelatert virksomhet og i flere tjenesteytende næringer. Ifølge tall fra det kvartalsvise nasjonalregnskapet (KNR) økte sysselsettingen gjennom hele fjoråret, men langsommere i annet halvår enn i første. Arbeidsledigheten er fortsatt lav. Målt ved Arbeidskraftundersøkelsen avtok ledigheten fra 3,3 pst. i 2011 til 3,2 pst. i 2012.
De store utfordringene for konkurranseutsatt sektor har stått sentralt i årets inntektsoppgjør, som nå er godt i gang. I de sentrale frontfagsforhandlingene mellom LO, YS og NHO ble det etter mekling oppnådd enighet om en ramme for årslønnsveksten på 3,4 pst. I det statlige tariffområdet resulterte forhandlingene i en årslønnsvekst på 3,48 pst. og i det kommunale tariffområdet (KS) ble det enighet om en økning på 3,55 pst. Regjeringen har i sin politiske plattform understreket behovet for å støtte opp om frontfagsmodellen for å understøtte en lønnsvekst i Norge som er bærekraftig for konkurranseutsatt sektor over tid.
Den økonomiske politikken
Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en strategi for jevn og gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter til et nivå som kan opprettholdes over tid. Samtidig skal bruken av petroleumsinntekter det enkelte år tilpasses konjunktursituasjonen. Rammeverket legger således til rette for å bruke budsjettet til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi, både på kort og lang sikt.
Regjeringen fører en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap. Basert på den nordiske modellen vil Regjeringen fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene og bidra til et arbeidsliv der alle kan delta. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping og for utvikling over hele landet innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Alle disse delene må virke sammen for at vi skal klare å nå disse målene.
Regjeringen varslet 5. mai at skattesatsen på alminnelig inntekt for selskaper settes ned fra 28 pst. i dag til 27 pst. fra og med 2014. Tilsvarende som for selskaper vil Regjeringen redusere skatten på næringsinntekt for selvstendig næringsdrivende, dvs. for enkeltpersonforetak og personlige deltakere i deltakerlignende selskaper. Regjeringen vil gjøre rede for hvordan dette skal gjøres i budsjettforslaget for 2014. Regjeringen vil samtidig foreslå å innføre 10 pst. startavskrivning for driftsmidler i saldogruppe d (maskiner, traktorer, inventar mv.). Det innebærer at avskrivningssatsen det første året i driftsmidlets levetid økes fra 20 prosent til 30 prosent. Tiltakene finansieres gjennom begrensninger i rentefradrag for lån i konsernforhold og økte ligningsverdier på sekundærbolig og næringseiendom.