2 Generelt om direktivet

Direktivet legger opp til at trafikanter kun skal måtte gå til anskaffelse av én betalingsbrikke ved kjøring i Europa - én europeisk elektronisk betalingstjeneste - heretter kalt EETS (European Electronic Toll Service). EETS skal utelukkende gjøres gjeldende for selve betalingen og skal ikke påvirke nasjonal avgiftspolitikk, avgiftsnivå eller bruk av inntekter.

EFC-direktivet er et rammedirektiv. Innhold i EETS blir fastlagt ved arbeid i ulike fora, bl.a. i komitologikomiteen knyttet til EFC-direktivet (EFC-komiteen), der Norge deltar som observatør uten stemmerett.

Det nærmere innholdet i EETS, i form av de teknologiske og funksjonelle kravene til tjenesten, defineres i kommisjonsbeslutning 2009/750/EF av 6. oktober 2009. Denne rettsakten er til vurdering i EØS/EFTA-statene for innlemmelse i EØS-avtalen. Kommisjonen legger etter planen ikke opp til flere definisjonsbeslutninger.

EFC-direktivet legger til grunn at krav til EETS skal være gjeldende i medlemsstatene 3 år etter at kommisjonsbeslutning 2009/750/EF trer i kraft. Da beslutningen ble vedtatt 6. oktober 2009, skal kravene i prinsippet være gjeldende fra 6. oktober 2012.

Kommisjonsbeslutning 2009/750/EF vurderes fra norsk side å være EØS-relevant og akseptabel. Endelig klarering av innlemmelse i EØS-avtalen har imidlertid avventet Stortingets behandling av denne proposisjonen.