3 Gjeldende rett – konsesjonssystemet etter energiloven

3.1 Innledning

Energiloven setter rammene for organiseringen av kraftforsyningen. Energiloven regulerer bygging, eierskap og drift av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg, kraftomsetning og monopolkontroll, utenlandshandel med kraft, måling, avregning og fakturering, markedsplass for fysisk kraftomsetning, systemansvar, rasjonering, leveringskvalitet, energiplanlegging og kraftforsyningsberedskap. Denne proposisjonen gjelder konsesjonsbehandlingen for bygging, eierskap og drift av elektriske anlegg.

Bygging, eierskap og drift av elektriske anlegg krever som utgangspunkt konsesjon, jf. energiloven § 3-1. Elektriske anlegg under en viss spenning fastsatt i energilovforskriften § 3-1 er ikke konsesjonspliktige. Energiloven § 3-2 åpner for at det kan gis konsesjon for bygging, eierskap og drift av anlegg for fordeling av elektrisk energi innenfor et bestemt område (områdekonsesjon). Områdekonsesjon kan som hovedregel bare gis opp til og med 22 kV spenning, jf. energilovforskriften § 3-3 første ledd. Nettmeldingen legger opp til at konsesjonsbehandlingen endres for kraftledningsanlegg av en viss størrelse.

En tilstøtende problemstilling er om behandlingsmåten er hensiktsmessig for kraftledninger som behandles i tilknytning til kraftverksutbygging hvor konsesjonsvedtaket etter vassdragslovgivningen fattes av Kongen i statsråd. Det har vist seg vanskelig å få en koordinert konsesjonsbehandling av kraftverksutbygginger etter vassdragslovgivningen hvor Kongen i statsråd fatter vedtak, og saker som krever konsesjon etter energiloven på grunn av ulik vedtaksmyndighet. Denne problemstillingen er ikke vurdert i nettmeldingen.

3.2 Planlegging av energitiltak og konsesjonsprosess

Før konsesjonsprosessen starter, vil nettselskapet utrede behovet for et tiltak og deretter vurdere hvilket konsept som er egnet til å møte dette behovet. Kraftsystemutredninger etter energiloven kapittel 7 og tilhørende forskrift om energiutredninger vil kunne belyse behovet for endringer i kraftsystemet.

Dersom nettselskapet kommer frem til at det er nødvendig å bygge et konsesjonspliktig anlegg, må nettselskapet sette i gang konsesjonsprosessen for å få tillatelse til å gjennomføre tiltaket. Fremgangsmåten varierer noe etter hva slags tiltak som er nødvendig.

For tiltak som skal konsekvensutredes etter forskrift 26. juni 2009 nr. 855 om konsekvensutredninger (konsekvensutredningsforskriften), jf. plan- og bygningsloven kapittel 14, skal det utarbeides melding med forslag til utredningsprogram, jf. konsekvensutredningsforskriften § 6 første ledd.

Meldingen med forslag til utredningsprogram skal sendes på høring til berørte myndigheter og interesseorganisasjoner og legges ut til offentlig ettersyn før programmet fastsettes, jf. plan- og bygningsloven § 14-2 første ledd og konsekvensutredningsforskriften § 7 første ledd. Dersom NVE vurderer at kraftledningen kan komme i konflikt med nasjonale eller viktige regionale hensyn, skal utredningsprogrammet forelegges Miljøverndepartementet før fastsetting, jf. konsekvensutredningsforskriften § 8 første ledd.

Søknaden med konsekvensutredning skal utarbeides på grunnlag av det fastsatte utredningsprogrammet. Søknaden sendes deretter på høring og legges ut til offentlig ettersyn, jf. energiloven § 2-1 første ledd, jf. plan- og bygningsloven § 14-2 annet ledd og konsekvensutredningsforskriften § 10 første ledd. I forbindelse med behandlingen av søknaden vil NVE ofte arrangere møter med lokale myndigheter og folkemøter, samt foreta befaring av tiltaksområdet. Dersom NVE finner grunnlag for det, kan tiltakshaver bli bedt om å utarbeide tilleggsutredninger og å vurdere tilleggssøknader. Vurderingen av søknaden innebærer en vurdering av om kraftledningen bør bygges, og eventuelt hvordan og på hvilke vilkår den skal bygges. Avbøtende tiltak vil også være en del av vurderingen av konsesjonssøknaden. For eksempel om ledningen skal bygges som luftledning, jord- eller sjøkabel og hvilke traseer som skal velges er en del av vurderingen.

Med utgangspunkt i søknaden, konsekvensutredningen og innspillene som har kommet inn, fatter NVE vedtak i saken. NVEs vedtak kan påklages til departementet av partene og andre med rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven kapittel IV. Plan- og bygningslovens regler om innsigelse for offentlige organer gjelder så langt de passer, jf. energiloven § 2-1 sjette ledd fjerde punktum.

I praksis påklages alle større kraftledningssaker. Klagegrunnene knytter seg både til behov, om ledningen skal gå i luft, jord- eller sjø og hvilke traseer som bør velges. NVE vurderer om det er grunnlag for å ta klagene til følge. Dersom NVE ikke finner grunn til å ta klagene til følge, oversendes saken til departementet for endelig avgjørelse.

3.3 Vedtakskompetanse

Myndigheten til å fatte vedtak etter energiloven er med visse unntak lagt til departementet, jf. energiloven § 2-2 og de ulike bestemmelsene i loven for øvrig. Departementets kompetanse er med enkelte unntak delegert til NVE i medhold av delegeringsvedtak fastsatt av departementet 24. oktober 2011. Myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til bygging, eierskap og drift av energianlegg er omfattet av delegeringen.

I saker om bygging og drift av energianlegg fatter NVE vedtak i første instans. NVEs vedtak kan påklages etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven, jf. punkt 3.2 ovenfor. Dersom vedtaket påklages og klagen tas til behandling, er departementet klageinstans. Departementets vedtak i klagesaken er endelig.

Vedtaksmyndigheten er lagt til departementet også hvor kraftledningssaken behandles i sammenheng med saker hvor Kongen i statsråd er myndighet etter vassdragslovgivningen, jf. punkt 4.1.4.