2 Generelt om direktivet

Som ledd i EUs arbeid med utviklingen av kontraktsretten gjennomgikk Europakommisjonen åtte sektordirektiver og fremmet 8. oktober 2008 et forslag til direktiv om forbrukerrettigheter, KOM (2008) 614. Forslaget var omfattende og tok sikte på å erstatte direktiv (EF) nr. 7/1997 om fjernsalg, direktiv (EØF) nr. 885/1985 dørsalg, direktiv (EF) nr. 44/1999 om forbrukerkjøp og direktiv (EØF) nr. 13/1993 om urimelige avtalevilkår. Direktivforslaget var totalharmonisert, noe som vil si at EØS-statene i sin nasjonale lovgivning ikke kan innføre eller opprettholde regler som avviker fra direktivet.

Kommisjonens forslag ble behandlet av Rådet og Europaparlamentet etter medbestemmelsesprosedyren. Forslaget viste seg å være kontroversielt. Forslaget ble dels kritisert for å sette et for lavt nivå på forbrukerbeskyttelsen. Dels skapte prinsippet om totalharmonisering problemer med å komme til politisk enighet. Direktivet ble vedtatt som europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) nr. 83/2011 om forbrukerrettigheter av 25. oktober 2011. Resultatet av forhandlingene mellom Rådet og Parlamentet ble et direktiv med vesentlig mindre anvendelsesområde enn Kommisjonens forslag. Regler om forbrukerkjøp og urimelige avtalevilkår ble tatt ut av direktivet, slik at det nå omfatter regler om informasjonskrav ved forbrukerkontrakter, opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted, regulering av leveringstiden i forbrukerkjøp, risikoens overgang til forbrukeren ved sendekjøp samt visse andre enkeltstående forbrukerrettigheter. Det betyr at direktivet blant annet omfatter virkeområdene til direktiv (EØF) nr. 577/1985 (dørsalgsdirektivet) og direktiv (EF) nr.7/1997 (fjernsalgsdirektivet).

Forbrukerrettighetsdirektivet bygger på prinsippet om totalharmonisering, men det er anledning til å gi avvikende regler der direktivet uttrykkelig sier at det er adgang til det (artikkel 4). Landene kan blant annet beholde eller innføre nye regler om informasjonskrav ved forbrukerkontrakter som ikke er fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted. De gjeldende direktivene om forbrukerkjøp (direktiv (EF) nr. 44/1999) og urimelige avtalevilkår (direktiv (EØF) nr. 13/1993) består etter dette som minimumsdirektiver.

Medlemsstatene skal vedta de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme direktivet innen 13. desember 2013. Bestemmelsene skal anvendes på avtaler inngått etter 13. juni 2014.

Bakgrunnen for direktiv (EU) nr. 83/2011 er et ønske om å oppdatere og fullharmonisere sentrale deler av forbrukerbeskyttelsesregelverket. Det opprinnelige forslaget favnet langt videre og omfattet revisjon av flere direktiver. Etter at forslaget ble framlagt ble det gjennomført en omfattende konsultasjon med berørte parter i Norge. På bakgrunn av dette ble det avgitt to EØS/EFTA-uttalelser og det har i tillegg vært en tett oppfølging fra norsk side for å påvirke resultatet. Endringene i direktivet fram til endelig vedtak har i stor grad vært i tråd med sentrale norske interesser i saken.