6 Økonomiske og administrative konsekvenser

6.1 Innføring av administrativ gyldighet

Forslaget til endring i vegtrafikkloven § 24 fjerde til syvende ledd medfører i seg selv ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for offentlige eller private, da forslaget kun gjelder språklige endringer og klargjøring av eksisterende hjemler for departementet til å gi forskrifter om førerett og førerkort m.m.

Når det gjelder konsekvenser for det offentlige, vil innføring av administrativ gyldighet for førerkortet føre til en noe større arbeidsbyrde for trafikkstasjonene når ordningen er gjennomført fullt ut. Overgangsperioden vil imidlertid spre seg over en periode på 20 år slik at belastningen vil bli overkommelig, da det i denne perioden også vil skje en stor mengde utskiftinger av førerkort av naturlig art slik som ved utvidelser, fornyelser av tunge klasser, navnendringer og duplikater av tapte førerkort.

Gebyret for førerkortutstedelse er i dag kr. 200,-. Beløpet dekker de faktiske utgiftene staten har ved utstedelsen. Flere førerkortutstedelser vil føre til både større inntekter og større utgifter for Statens vegvesen. Fordi gebyret er kostnadsriktig vil dette balanseres i regnskapet. Innføring av administrativ gyldighet for førerkortet vil derfor ikke innebære en stor økonomisk belastning for Statens vegvesen, selv om arbeidsmengden for trafikkstasjonene vil øke noe.

Når det gjelder konsekvenser for den enkelte førerkortinnehaver, vil innføring av administrativ gyldighet medføre økte utgifter. Det vil imidlertid utgjøre relativt liten forskjell for den enkelte om det innføres 10 eller 15 års administrativ gyldighet.

Dersom det innføres 10 års gyldighet vil de som erverver førerkort når de er 18 år måtte fornye førerkortet fem ganger før de fyller 70 år. Fem fornyelser koster etter dagens gebyr 1325 kr hvis man tar med gebyret for nytt bilde. Dersom det innføres 15 års gyldighet vil vedkommende måtte fornye førerkortet tre ganger før de fyller 70 år. Etter dagens gebyrer vil det koste 795 kr. Dette utgjør en forskjell på 530 kr for hele perioden mellom 18 og 70 år.

I tillegg kommer kostnadene knyttet til tidsforbruk og reise til og fra trafikkstasjonen. Disse kostnadene er vanskelig å tallfeste da ventetid og reiseavstand varierer ut i fra hvor man bor og hvilken trafikkstasjon man benytter.

Som tidligere nevnt vil mange, uavhengig av administrativ gyldighet, få utstedt nytt førerkort i form av utvidelser, fornyelser av tunge førerkortklasser eller duplikater. Forskjellen blir derfor i mange tilfeller mindre enn eksempelet over viser. En eventuell økning i aldersgrensen fra 70 til 75 år når det gjelder kravet om at legeattest må medbringes, som foreslått i høring til førerkortforskriften, vil også ha betydning i så måte.

Lengden av den administrative gyldigheten vil bli nærmere regulert i førerkortforskriften. Forskjellen på de økonomiske og administrative konsekvensene knyttet til 10 eller 15 års administrativ gyldighet vil bli nærmere redegjort for i høringen av forslag til forskriftsendringer.

6.2 Krav til førerprøvesensorer

Forslaget til nytt tiende ledd i § 24 i vegtrafikkloven medfører etter departementets vurdering i seg selv ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for private eller offentlige aktører, da lovforslaget kun er en hjemmel til å fastsette nærmere regler. De nærmere bestemmelsene om kvalifikasjonskrav og kvalitetssikring som vil bli fastsatt i forskrift i medhold av vegtrafikkloven § 24 tiende ledd vil imidlertid innebære økonomiske og administrative konsekvenser, spesielt for det offentlige ved Statens vegvesen.

Statens vegvesen bruker allerede i dag betydelige ressurser på kompetanseutvikling for førerprøvesensorer. Fordi kompetanseutvikling i hovedsak har vært et regionalt anliggende, som har vært løst ulikt fra region til region, har Statens vegvesen ingen nøyaktig oversikt over hvor mye ressurser som avsettes til kompetanseutvikling i dag.

Ved implementering av kvalifikasjonskravene til førerprøvesensorer som følger av tredje førerkortdirektiv, vil det etableres et mer enhetlig system for kompetanseutvikling. For de regionene som allerede i dag har brukt mye ressurser på kompetanseheving vil ikke de økonomiske konsekvensene bli store, men der kompetanseheving har vært nedprioritert vil kravene til førerprøvesensorer medføre økte kostnader i forhold til dagens kostnadsnivå. Departementet legger til grunn at Statens vegvesen totalt sett vil få økte kostnader i forhold til i dag. Kostnadene er imidlertid nødvendige både for å gjennomføre førerkortdirektivets krav til kompetanse, og for å ivareta trafikksikkerheten gjennom å sikre likebehandling i myndighetsutøvelsen og en kvalitativ god gjennomføring av førerprøven.

Kompetansehevingstiltakene kan deles i to hovedkategorier; grunnopplæringen og etterutdanningen. I tillegg knytter det seg kostnader til administrasjon og kvalitetssikring av ordningen.

Direktivets krav til grunnutdanning er generelt utformet og det nærmere innholdet i opplæringsprogrammet er i stor grad overlatt til medlemsstatene. De nærmere kravene til grunnkompetanse fremkommer i Vegdirektoratets høring av ny forskrift om krav til førerprøvesensorer.

Departementet er av den oppfatning at det ikke er realistisk å få etablert en egen ekstern utdanning for sensorer ved førerprøven. Opplæringsinstitusjoner vil ikke være interessert i å tilby en slik utdanning fordi markedet er for begrenset, og det er grunn til å anta at en slik utdanning av mange vil bli oppfattet som for spesialisert og derfor vil tiltrekke seg få søkere.

Omfanget og innholdet i grunnutdanningen Statens vegvesen må gi vil være avhengig av hvilken kompetanse vedkommende sensor har ved ansettelse. Det er grunn til å regne med at det i perioder med høy sysselsetting vil være nødvendig å ansette personer med større behov for tilleggsutdanning enn i perioder med lavere sysselsetting.

Det har i de senere år budt på utfordringer å rekruttere det antall sensorer som er nødvendige for å opprettholde et tilfredsstillende tjenestetilbud. Det har hovedsakelig vært rekruttert fra trafikklærerbransjen. Fremover er det både nødvendig og ønskelig å rekruttere fra et bredere grunnlag. Dermed vil det også være større behov for å definere hvilken kompetanse som skal kreves for å utføre sensoroppgaver. Det forutsettes at enkelte sensorer må gjennomføre grunnutdanningen etter ansettelse.

Etter departementets vurdering er det mest aktuelt at en del av grunnutdanningen foregår innenfor det ordinære høyskole- og/eller universitetssystemet, gjennom kjøp av studieplasser i bestemte fag eller emner. Det må påregnes kostnader i forbindelse med dette. En halvårsenhet ved universitet eller høyskole anslås å koste ca 75000,-, noe avhengig av undervisningsform og omfanget av praktisk undervisning. Det er vanskelig å beregne de totale kostnadene for innkjøp av opplæringstjenester fordi man ikke vet hvor mange sensorer som vil ha behov for grunnopplæring og hvilket omfang av opplæring som er nødvendig. Det antas imidlertid at svært få av de som ansettes vil ha behov for tilleggsutdanning tilsvarende en halvårsenhet.

Det vil i tillegg påløpe eventuelle reise- og oppholdskostnader knyttet til gjennomføring av utdanning ved ekstern opplæringsinstitusjon. Kostnader til reise og opphold vil avhenge av hvilke(t) studiested som velges etter en anbudsrunde.

Som nevnt gjelder kravet til grunnutdanning kun for sensorer som kommer inn i yrket fra og med januar 2013. Gjennomsnittsalderen for sensorene i Statens vegvesen er relativt høy. En kartlegging av sensorgruppen gjennomført i 2009 viser at snittalderen for førerprøvesensorene ligger på 51 år. Dette innebærer at det de nærmeste årene må rekrutteres et stort antall nye sensorer. Nyrekrutterte sensorer må uansett få den nødvendige opplæringen for å kunne foreta en kvalitetsmessig god vurdering av førerprøven.

Alle sensorer må gjennomføre etterutdanning i tråd med direktivet, også de som er i yrket før 2013. Innhold og omfang av etterutdanningen framkommer i høring av ny forskrift om krav til førerprøvesensorer.

Ved utgangen av 2009 var det ca 350 sensorer som gjennomførte praktiske førerprøver. Antallet førerprøver den enkelte sensor gjennomfører varierer mye. Både hensynet til begrensning av kostnadene forbundet med kompetanseheving og hensynet til å sikre tilstrekkelig faglig kontinuitet for den enkelte sensor ved gjennomføring av førerprøver, tilsier en begrensning i antall sensorer. Departementet anslår at antallet førerprøvesensorer i fremtiden vil ligge mellom 250 og 300 personer.

Basert på antallet sensorer og de minstekrav som gjelder for etterutdanning etter direktivet anslår departementet at etterutdanningen for førerprøvesensorene totalt sett vil kreve 8 årsverk. Kostnadene forbundet med dette løper til mellom 4-5 millioner i året. I tillegg kommer utgifter til reise og opphold. Etterutdanningen vil så langt det er mulig foregå lokalt for å minimere reisekostnadene.

Det brukes allerede i dag betydelige ressurser til både grunn- og etterutdanning av sensorene. Der det allerede finnes et tilfredsstillende opplegg gjennom lokal arbeidsplassopplæring og sentralt sensorkurs, vil merkostnaden ikke bli stor. Innføring av den nye utdanningen vil i stor grad erstatte eksisterende opplæring og ikke komme som et tillegg. Endringene vil medføre en enhetlig og systematisert utdanning og en heving av nivået på opplæringen.

For å kunne administrere og gjennomføre grunnutdanning, etterutdanning, pålagt tilsyn av reelle prøver og administrere et godkjenningssystem, vil Statens vegvesen ha behov for å avsette tilstrekkelig personalressurser til dette. Statens vegvesen bruker også i dag flere årsverk på å administrere kompetanseutvikling for førerprøvesensorer. Departementet anslår at det er behov for 7-8 årsverk mer enn i dag, tilsvarende en reell kostnadsøkning på 4-5 millioner kroner.