3 Historikk

3.1 Bakgrunn for opprettelsen av Kulturrådet

Opprettelsen av Norsk kulturfond (Kulturfondet) og Norsk kulturråd i 1964 har sin bakgrunn i utviklingen etter andre verdenskrig. I slutten av femtiårene vokste det fram en erkjennelse av at staten måtte ta på seg et større ansvar for kulturlivet på samme måte som for andre samfunnsområder.

Utviklingen viste bl.a. at andelen av utgitte norske skjønnlitterære verk sank fra 68 pst. i 1931 til 31 pst. i 1959. Forskjellige forslag til hvordan utviklingen kunne snus ble lagt fram. I forslaget til statsbudsjett for 1965 ble innføring av omsetningsavgift på ukeblad og opprettelsen av et kulturfond og en innkjøpsordning for norsk skjønnlitteratur foreslått. Norsk kulturfond og Norsk kulturråd ble foreslått opprettet i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (1964–65). I proposisjonen ble det pekt på at norske kulturtradisjoner og kulturaktiviteter var truet, og det ble foreslått en innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur. Ordningen skulle styrke forfatternes økonomi, redusere forlagenes risiko og bedre bibliotekenes formidling av skjønnlitteratur.

I tillegg ble områder som kulturbygg, vern om kulturminner, kulturarbeid i distriktene, musikk, innkjøp av kunst og produksjon av opplysningsfilm nevnt. Det ble videre foreslått å tilføre Norsk kulturfond en årlig sum som tilsvarte omsetningsavgiften på periodiske publikasjoner, som det første året ble satt til 10 mill. kroner. Norsk kulturråd skulle forvalte Norsk kulturfond og være statens rådgiver i kulturspørsmål. Kulturrådet skulle oppnevnes av Kongen og bestå av sju medlemmer. Forslaget fikk full tilslutning på alle punkter utenom sammensetningen av Kulturrådet. Stortinget besluttet at i tillegg til de sju medlemmene som skulle oppnevnes av Kongen, skulle Stortinget oppnevne fire.

Norsk kulturråd holdt sitt første møte 3. mars 1965.

3.2 Beskrivelse av arbeid og innsats over tid

I henhold til vedtekter vedtatt av Stortinget i 1965, er Kulturfondets formål å «stimulere skapende åndsliv i litteratur og kunst, verne den norske kulturarven og arbeide for at flest mulig kan få del i kulturgodene». Formålsparagrafen har vært dekkende for rådets virksomhet i alle årene siden opprettelsen, selv om fondets størrelse og betydning, oppgaver og ansvar, prioriteringer og satsinger har endret seg.

Norsk kulturråd skulle være statens rådgivende organ i kulturspørsmål, og det skulle i praksis ha fri råderett over Kulturfondet. Rådet skulle føre en aktiv og offensiv kulturpolitikk på bakgrunn av generelle kulturpolitiske retningslinjer. I retningslinjer for bruken av Norsk kulturfonds midler fastsatt av Stortinget 19. juni 1965, heter det bl.a.: «Rammen for fondets virksomhet er kunst og kulturvern. Rådets tiltak bør ha den dobbelte hensikt å stimulere kunsten og kulturvernet, og samtidig gjøre kunst- og kulturverdiene tilgjengelige for flest mulig. Innenfor denne rammen vil Rådet til enhver tid måtte vurdere hvilke oppgaver som bør prioriteres.»

Det lå fra starten av i rådets mandat å ta initiativ til særskilte tiltak der rådet mente det var behov for det. Dette innebar alt fra å sette i gang utredninger, nedsette arbeidsgrupper for særskilte formål til å sette i gang enkeltprosjekter eller ta på seg større tidsbestemte satsingsområder.

Spørsmål om innretningen på fondsmidlene, arbeidsdelingen mellom rådet og departementet og rådets handlefrihet i fordeling og bruk av fondsmidlene har vært tilbakevendende i rådets historie. Etter vedtektene skulle rådet «hvert år gi tilråding til Kultur- og vitenskapsdepartementet om fordeling av midler som bevilges til Kulturfondet. Det har ansvar for bruken av de midler som ved fordelingen blir stilt til rådets disposisjon». Etter at Stortinget hadde fastsatt samlet sum til Kulturfondet for angjeldende år, ble fondsfordelingen gjennomført ved at rådet sendte departementet sin tilråding om fondets hovedfordeling, dvs. hvor mye som skulle settes av til de forskjellige hovedavsetningene, som musikk, litteratur, billedkunst, kulturvern osv. Når departementet meldte tilbake om godkjent hovedfordeling, kunne rådet vedta sitt mer spesifiserte fordelingsbudsjett innenfor hovedavsetningene, f.eks. hvordan musikkavsetningen skulle fordeles på ulike typer musikktiltak, og fordele enkelttilskudd i samsvar med dette.

I St.prp. nr. 1 (2007–2008) ble budsjetteringen av Kulturfondet foreslått omlagt. Istedenfor en samlet avsetning til kap. 320 post 50 Norsk kulturfond ble det opprettet en post 55 Norsk kulturfond på de respektive fagkapitlene i budsjettet med spesifiserte forslag til underavsetninger innen hver hovedavsetning. Fondsfordelingen ble dermed vedtatt gjennom Stortingets budsjettvedtak.

På grunn av behovet for fleksibilitet innenfor et stadig skiftende kunstliv og økt klarhet i arbeidsdelingen mellom de politiske myndigheter og Norsk kulturråd, ble systemet igjen foreslått endret i Prop. 1 S (2010–2011). Hovedfordelingen, dvs. fondsmidlenes fordeling på relevante budsjettkapitler, ble beholdt, men uten spesifisering innenfor hver hovedavsetning. Departementet og Stortinget kan fortsatt legge føringer på overordnet nivå for særskilte satsninger og innsatsområder.

Fondet har vokst fra en bevilgning på 10 mill. kroner i 1965 til ca. 512 mill. kroner i 2011. I den første fireårsperioden etter at fondet ble opprettet, utgjorde fondet 20 pst. av alt staten bevilget til kunst- og kulturvernformål. I 1972 var andelen sunket til 13 pst., i 1975 til 10 pst., i 1983 til 7 pst., i 2000 til 6,9 pst. og i 2011 var den 6,5 pst. Fylkeskommunenes og kommunenes økte kultursatsing har også påvirket Kulturrådets plassering og betydning i det kulturpolitiske landskapet. Selv om Kulturfondet slik sett er mindre viktig enn ved oppstarten, står fondet likevel i en særstilling som den viktigste statlige finansieringskilden for kunst og kultur utenfor de faste institusjonene.

Disponeringen av fondsmidlene viser en klar utvikling fra at fondet, med unntak av innkjøpsordningene for litteratur, i prinsippet bare besto av frie midler til at det i stigende grad ble bundet opp i faste ordninger. Dette kommer dels av at fondsmidlene i stadig større grad ble brukt til et sterkt stigende antall søknader utenfra, og at rådet selv la opp til en budsjettering i samsvar med dette, og dels av at tilskuddsordninger ble overført til fondet fra andre statlige virksomheter eller at nye ordninger ble lagt til fondet gjennom politiske vedtak.

Over tid er forvaltningen av et betydelig antall enkelttilskudd overført til Kulturrådet sammen med enkelte tilskuddsordninger som tidligere lå i Riksteatret og Rikskonsertene. Fra 2000 ble ansvaret for administrasjonen for Fond for lyd og bilde og Utvalget for statens stipend og garantiinntekter for kunstnere overført til Kulturrådets administrasjon.

I 2010 ble bibliotekdelen av ABM-utvikling overført til Nasjonalbiblioteket, og fra 2011 ble oppgaver og stillinger innen arkiv og museum fra tidligere ABM-utvikling samorganisert med Kulturrådets administrasjon, noe som betydde at administrasjonens selvstendige faglige stilling ble styrket.

3.3 Rådets sammensetning og profil

I samsvar med stortingsvedtaket om opprettelsen av Norsk kulturfond og Norsk kulturråd besto det første rådet av sju medlemmer oppnevnt ved kongelig resolusjon og fire medlemmer oppnevnt av Stortinget. Dette ble fremmet i Budsjett-innst. S. nr. 235 (1964–65) uten ytterligere begrunnelse. Slik fikk Kulturrådet fra begynnelsen 11 medlemmer med personlige varamedlemmer.

Rådets profil var sterkt kunstnerpreget, med medlemmer som var blant tidens framstående kunstnere. Det var et poeng at rådsmedlemmene satt i rådet på bakgrunn av sin kompetanse og ikke på bakgrunn av interesserepresentasjon. Siden rådet både skulle være særlig egnet til å vurdere kunstfeltenes behov og utfordringer og kunne utøve faglig kunstnerisk skjønn, var det naturlig at kunstnerne selv var sterkt representert.

I 1977 ble antallet medlemmer utvidet til 13. Ytterligere to medlemmer skulle oppnevnes av Kongen etter forslag fra Kommunenes Sentralforbund (KS). Grunnen var et ønske om å opprette kontakt med kulturforvaltningen i kommuner og fylker etter at den nye kulturpolitikken midt i 70-årene hadde økt den offentlige satsingen, bl.a. med en ordning med statstilskudd for lokalt kulturarbeid fra 1975.

Politikerne fikk styrket sin representasjon i rådet, men fortsatt var det slik at kompetansen knyttet til litteraturområdet og de store kunstområdene ble sikret gjennom oppnevning av kunstnere fra disse områdene.

I 2009 ble det lagt fram en egen stortingsproposisjon, St.prp. nr. 65 (2008–2009), om oppnevning og sammensetning av Norsk kulturråd. Stortinget vedtok de foreslåtte endringene. Stortingets oppnevningsrett og Kommunenes Sentralforbunds forslagsrett falt bort, og rådet ble redusert til ti medlemmer. I proposisjonen ble det vist til at Kulturrådets rolle ikke var den samme som i 1965, og at den måtte ses i sammenheng med det endrete politiske og forvaltningsmessige landskapet rådet nå befant seg i. Opprettelsen av et eget Kulturdepartement, oppbyggingen av mange nye kulturinstitusjoner og den store veksten i offentlige kulturmidler på regionalt og lokalt nivå betydde at Kulturrådet ikke lenger hadde den samme kulturpolitiske rollen. Proposisjonen viser dessuten til Løken-utvalgets anbefaling om rådets sammensetning og reduksjon i antall rådsmedlemmer. Begrunnelsen for endringene er tredelt: 1) Siden rådets beslutninger er basert på et kunst- og kulturfaglig skjønn, bør rådets sammensetning reflektere dette. 2) En helhetlig sammensetning av rådet, som ivaretar hensynet til faglig bredde og representativitet, kan best sikres ved at alle medlemmene oppnevnes av Kongen/departementet. 3) Rullerende utskifting av rådsmedlemmer vil motvirke at et bestemt kunst- og kulturfaglig syn fester seg, samtidig som kontinuiteten i rådets arbeid ivaretas.

Endringene i rådets sammensetning og profil reflekterer dermed også utviklingen i synet på hva rådets og fondets rolle skal være, og hvordan fordelingen av de samlede statlige kulturmidlene ble foretatt. Rollen som kulturpolitisk aktør er blitt mindre viktig, mens det legges større vekt på rollen som tilskuddsforvalter innenfor fastsatte økonomiske rammer og til bestemte formål.