5 Varsling av fornærmede og etterlatte

5.1 Gjeldende rett

Straffegjennomføringsloven regulerer gjennomføring av fengselsstraff, forvaring, samfunnsstraff, varetektsfengsling og andre reaksjoner når det er særskilt bestemt i lov. I tillegg gjelder straffegjennomføringsloven for strafferettslige særreaksjoner, jf. § 1. ”Strafferettslige særreaksjoner” i straffegjennomføringsloven må forstås slik at dette bare omfatter tilfeller der domfelte etter rettens beslutning blir overført til anstalt under kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6.

Ved vedtakelsen av straffegjennomføringsloven ble det innført plikt for kriminalomsorgen til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte om tidspunkt for permisjoner, straffavbrudd og løslatelse fra fengselsstraff. Dette er i dag regulert i straffegjennomføringsloven § 36 tredje ledd og § 42 sjuende ledd første punktum. Ved endringslov av 29. juni 2007 nr. 83 ble varslingsplikten utvidet. Utvidelsen trådte i kraft 1. november 2007 og omfatter gjennomføring av straff utenfor fengsel, jf. § 16 sjuende ledd, frigang, jf. § 20 andre ledd, at domfelte unndrar seg fra gjennomføring av straff, forvaring eller strafferettslige særreaksjoner, jf. § 40 siste ledd og prøveløslatelse fra forvaring, jf. straffeloven § 39 g femte ledd. I tillegg skal fornærmede og dennes etterlatte varsles om vilkår fastsatt i forbindelse med straffavbrudd eller permisjoner, gjennomføring av straff utenfor fengsel, prøveløslatelse fra forvaring og prøveløslatelse fra fengselsstraff. Forutsetningen er at vilkårene direkte gjelder fornærmede eller denne etterlatte.

I tillegg til bestemmelsene nevnt ovenfor har straffegjennomføringsloven en bestemmelse om at det kan gis varsel hvis den løslatte endrer bosted i løpet av prøvetiden, og det er av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å få kjennskap til endringen, jf. § 42 sjuende ledd andre punktum.

Straffegjennomføringsloven § 7 b har en samlet henvisning til bestemmelsene om varsling av fornærmede eller dennes etterlatte. Felles for disse bestemmelsene er at de stiller krav om at det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få den aktuelle informasjonen. Plikten til å varsle om vilkår knyttet til de forskjellige avgjørelsene gjelder som nevnt bare hvis vilkårene direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte.

Varslingsreglene gjelder avgjørelser som kriminalomsorgen treffer, og disse avgjørelsene skal kriminalomsorgen varsle om ”på forhånd”. Hvis domfelte unndrar seg gjennomføring av straff mv., skal kriminalomsorgen varsle ”så snart som mulig”.

Retningslinjene til straffegjennomføringsloven inneholder i pkt. 3.39.6. nærmere bestemmelser om varsling av fornærmede og etterlatte når det gjelder permisjon og soningsavbrudd. Bestemmelsene lyder slik:

«Varsel erstatter ikke den sikkerhetsmessige vurderingen som skal foretas. Den sikkerhetsmessige vurdering skal foretas på selvstendig grunnlag uavhengig av om det skal varsles. Formålet med varsling er å gi fornærmede eller dennes etterlatte informasjon om at domfelte kan påtreffes. Med etterlatte forstås avdødes ektefelle, samboer, barn, foreldre eller søsken. Det er tilstrekkelig at man varsler en av de nærmeste.

Før fornærmede eller dennes etterlatte spørres om de ønsker varsling, skal det alltid vurderes om varsling vil kunne få betydning for domfeltes sikkerhet. Politiet skal kontaktes for uttalelse hvis det antas å være fare for hevnaksjoner eller lignende. I så fall skal fornærmede eller etterlatte ikke varsles.

Beslutningen om at fornærmede eller dennes etterlatte skal varsles, er et enkeltvedtak. Forvaltningslovens regler gjelder med de begrensninger som følger av straffegjennomføringsloven § 7. Fengselet og den domfelte er parter i saken etter forvaltningsloven § 2, 1. ledd bokstav e. Domfelte skal informeres om at varsel vil bli gitt. Om mulig skal ikke fornærmede eller dennes etterlatte varsles før klagefristen er gått ut eller klagen er endelig avgjort av klageorganet.

Varsel skal gis når det antas å være av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte. Det skal foretas en konkret skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle.

I vurderingen skal det legges stor vekt på forbrytelsens art og alvorlighet, herunder særlig om det gjelder voldsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser eller trusler. Videre skal man vektlegge hvilket behov fornærmede eller dennes etterlatte antas å ha for å kunne forberede seg på at domfelte kan påtreffes utenfor fengsel. Man må her se hen til forholdet mellom domfelte og fornærmede eller dennes etterlatte, samt vurdere hvor sannsynlig det er at de vil påtreffe hverandre under utgangen. Lengde og sted for utgangen, samt geografisk avstand mellom partene, vil her være relevante momenter.

Det skal videre legges vekt på at personer under 18 år kan ha et særlig behov for varsel. Spørsmålet om varsling skal derfor vurderes særlig nøye dersom fornærmede eller dennes etterlatte er under 18 år når utgangen finner sted. I disse tilfellene vil det etter omstendighetene kunne være behov for varsling også ved mindre alvorlige forbrytelser.

Listen over momenter ovenfor er ikke uttømmende. Også andre særlige forhold kan være relevante i vurderingen av om varsel skal gis. Domspremissene kan gi nyttig veiledning i disse sakene.

I god tid før domfelte får utgang i en sak der det kan være aktuelt å gi informasjon til fornærmede eller dennes etterlatte, skal tilsatte kontakte politiet, sosialmyndigheter, barnevernsmyndigheter osv., for å innhente informasjon til hjelp i vurderingen av om det er av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å få et slikt varsel.

Kriminalomsorgen avgjør på selvstendig grunnlag om varsel skal gis. Uttalelse fra fornærmede eller dennes etterlatte skal på dette tidspunkt ikke innhentes. Først når det er endelig bestemt at varsel skal gis, skal disse kontaktes.

Varsel gis av lokalt nivå i kriminalomsorgen. Ved behov – særlig i tilfeller der fornærmede eller dennes etterlatte ikke har kjent adresse for kriminalomsorgen – kan politiet anmodes om å besørge varselet på vegne av kriminalomsorgen.

Varselet skal som hovedregel gis skriftlig. Dersom varsel blir gitt over telefon, skal lokalt nivå snarest mulig skriftlig dokumentere at varsel er gitt.

Det må fremgå uttrykkelig av varselet at fornærmede eller dennes etterlatte kan reservere seg mot å motta ytterligere varsel i fremtiden. Det kan avtales med fornærmede eller dennes etterlatte om det er behov for varsel ved hver enkelt utgang eller om det holder med ett varsel.

Varselet skal gis i tilstrekkelig god tid, slik at fornærmede eller dennes etterlatte kan innrette seg etter det.

Dersom fornærmede eller de etterlatte er under 18 år, gis varselet til foresatte/verge.

Varsel til andre enn politiet, fornærmede eller dennes etterlatte kan ikke gis. Det vises til reglene om taushetsplikt.»

Retningslinjene referert ovenfor er ikke oppdatert etter lovendringene av 29. juni 2007. De er imidlertid under revisjon. Det vurderes også om det er grunnlag for endring i rutinene for ivaretakelse av varslingsplikten, for eksempel om det bør innføres et standardskriv for varsling.

5.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet nye regler om varsling av fornærmede og etterlatte. Reglene ble foreslått tatt inn i psykisk helsevernloven kapittel 5, som gjelder personer dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern. Som vilkår for varslingsplikt ble det foreslått at det er ”av betydning” for fornærmede eller dennes etterlatte å bli varslet. Dette innebærer at det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om varsel skal gis.

Når det gjelder hvilke avgjørelser og hendelser varslingsplikten skal gjelde, foreslo departementet for det første at overføring av domfelte fra døgnopphold i en institusjon til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold skulle omfattes. Videre omfattet forslaget overføring av domfelte fra døgnopphold i en institusjon til døgnopphold i en annen institusjon, overføringer mellom ulike former for døgnopphold innen samme institusjon og tidspunkt for enkeltpermisjoner. I tillegg ble det foreslått at varslingsplikten skulle omfatte rømninger og eventuelt annen unndragelse fra gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern og tidspunkt for opphør av dom på tvungent psykisk helsevern.

Departementet foreslo at varslingsplikten skulle pålegges den faglig ansvarlige. Det ble foreslått presisert i lovteksten at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for at den faglig ansvarlige gir opplysninger til fornærmede eller dennes etterlatte om de avgjørelsene og hendelsene som forslaget omfattet, og at lovbestemt taushetsplikt heller ikke er til hinder for at den faglig ansvarlige og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger før det treffes vedtak om varsling.

Departementet foreslo også at domfelte kan påklage vedtak om varsling (unntatt varsling om unndragelse fra gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern) til Fylkesmannen. I tillegg ble det foreslått en forskriftshjemmel, slik at departementet kan gi nærmere regler om varslingsplikten.

5.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt 35 høringsuttalelser til forslaget om varsling av fornærmede eller etterlatte. Et stort flertall støtter at det innføres nye regler om dette. Flere har merknader om hvem som bør ha plikt til å varsle, hva varslingsplikten bør omfatte mv.

Justis- og beredskapsdepartementet støtter forslaget, men peker på utfordringer knyttet til tolkning og praktisering, hensynet til domfeltes sikkerhet m.m.

Helsedirektoratet uttaler:

”Vi er enige i prinsippet om at psykisk helsevernloven skal ha tilsvarende regler for varsling av fornærmede eller dennes etterlatte som straffegjennomføringsloven og straffeloven. De samme hensyn som gjorde seg fremtredende da varslingsplikten ble inntatt i straffegjennomføringsloven vil også gjøre seg gjeldende når en person er domfelt til psykisk helsevern. Den fornærmede eller etterlatte vil ha det samme behovet for varsel uavhengig av om en person er dømt til fengselsstraff eller psykisk helsevern for alvorlige volds- eller seksualforbrytelser.”

Politidirektoratet slutter seg til høringsuttalelse fra Oslo politidistrikt. Oslo politidistrikt er enig i at det er hensiktsmessig at det gis regler om varsling, men har også innvendinger til forslaget.

”I Oslo er de psykiatriske behandlingsinstitusjonene – både med og uten døgnplasser – plassert midt i boligstrøk, hvorav flere av dem i eller nær sentrum. Dette innebærer at det generelt vil være en risiko for at fornærmede eller etterlatte vil støte på domfelte. Samtidig er Oslo en stor by der sjansen for at fornærmede eller etterlatte og domfelte vil kjenne hverandre igjen, vil være mindre enn på små steder. Varsling kan dermed bidra til å skape større frykt enn det egentlig er grunnlag for, og bør kanskje unnlates hvis fornærmede var et tilfeldig offer.

Hvis fornærmede eller etterlatte har forutgående kjennskap til domfelte, kan dette fortone seg annerledes.(…)

Muligheten for hevnaksjon mot den domfelte må ikke undervurderes. (…) Risikoen for gjengjeldelsesaksjoner bør derfor rutinemessig vurderes før varsling iverksettes. Det er helsevesenets ansvar å ivareta sikkerheten for den domfelte, og dette må inngå som et viktig element i vurderingen av om varsling skal iverksettes.”

Agder statsadvokatembeter

”kan ikke se at det er tungveiende hensyn som tilsier at varsel til fornærmede eller dennes etterlatte skal være mindre omfattende avhengig av om gjerningspersonen kan idømmes fengselsstraff enn om vedkommende overføres til dom på tvungent psykisk helsevern. (…) Statsadvokaten tiltrer fullt ut de foreslåtte reglene, herunder hvem som skal varsles og saksbehandlingsreglene.”

Agder statsadvokatembeter mener at det også er behov for varsling av fornærmede og etterlatte hvis gjerningspersonen etter å ha fått dom på tvungent psykisk helsevern i medhold av lovens kapittel 5 overføres til administrativt tvungent psykisk helsevern i medhold av lovens kapittel 3. Statsadvokaten mener at fornærmede eller dennes etterlatte da kan ha et større behov for informasjon om hvilket regime gjerningsmannen er undergitt eller hvor han oppholder seg.

Riksadvokaten viser til og tiltrer uttalelsen fra Agder statsadvokatembeter.

Legeforeningen uttaler:

”Vi vil be departementet vurdere hvorvidt slik informasjonsutveksling vil kunne påvirke det tillitsforholdet mellom lege og pasient som taushetsplikten er ment å ivareta – og på dette grunnlaget avgrense og definere hvilke opplysninger det skal være anledning til å gi.”

Flere høringsinstanser mener at varslingsplikten ikke bør pålegges den faglig ansvarlige. Flere mener at plikten bør pålegges påtalemyndigheten/politiet, andre har vist til den nye nasjonale koordineringsenheten og retten.

St. Olavs hospital uttaler:

”Selv om ulike regionale sikkerhetsavdelinger etter hvert har utarbeidet prosedyrer for varsling til politiet, mangler psykisk helsevern tradisjon for dette. Det vanlige er at de dømte beveger seg videre innen psykisk helsevern i løpet av forløpet. Dette kan bidra til at varsling uteblir. Hvis dette skjer, forsterkes utryggheten. Jo lengre ut i behandlingsforløpet en kommer, jo sjeldnere problemstilling vil dette med å varsle være for de vedtaksansvarlige. Faren for at dette da ikke blir gjort, øker jo lengre ut i behandlingsforløpet en kommer. Varslingsplikten bør derfor også vurderes lagt til politi/påtalemyndighet, eventuelt også til den nye nasjonale koordineringsenheten.”

Sørlandet sykehus HF uttaler:

”Allerede i dag pålegger lovverket den faglige ansvarlige å varsle påtalemyndighet ved vesentlige endringer i gjennomføringen av dom på tvungent vern (…) Det å varsle ved utgang, permisjoner, uteblivelser/rømninger etc, anses forholdsvis uproblematisk til påtalemyndighet/politi å gjøre. Mer problematisk og utfordrende blir det at den faglige ansvarlige skal kontakte fornærmede eller dennes etterlatte. Dette vurderes som en ressursmessig utfordring og kan fort utarte seg til å bli mer/lenger omfattende behov for samtale og informasjon fra den fornærmedes eller etterlattes side. Vi anser at varsling ikke er eller bør bli den faglige ansvarliges ansvarsområde. Dette bør etter vår formening tillegges påtalemyndighetene/politiet.”

Landsforeningen – We Shall Overcome uttaler:

”Angående varsling av fornærmede/etterlatte kan WSO se at det eksisterer et behov for dette i særlige alvorlige saker. Vi stiller oss derimot kritisk til at faglig ansvarlig skjønnsmessig skal vurdere dette. Vi mener at vurderinger om behov for varsling av fornærmede/etterlatte bør gjøres av retten i forbindelse med domsavsigelse. En vilkårlig varsling vurdert av faglig ansvarlig ser ikke WSO at vil ha en ønsket trygghetsfunksjon for de gjeldende fornærmede /etterlatte.”

Oslo politidistrikt uttaler:

”Vi er enig i at det er faglig ansvarlig som har ansvaret for å vurdere om det er grunnlag for varsling, og å gjennomføre varslingen av fornærmede og etterlatte. Faglig ansvarlig må kunne innhente opplysninger fra politi og påtalemyndighet om hvem som er fornærmet eller etterlatt samt kontaktinformasjon til disse. I den grad politiet eller påtalemyndigheten har kjennskap til forhold som gjør det utilrådelig å gjennomføre varsling, må også dette formidles til faglig ansvarlig.”

Oslo politidistrikt mener imidlertid at påtalemyndigheten bør varsle om opphør av særreaksjonen, jf. sitat nedenfor.

Høringsinstansene har forskjellige syn på hva varslingsplikten bør omfatte. Stine Sofies Stiftelse mener at terskelen for når man skal varsle ikke bør være for høy fordi det ofte kan være av betydning for fornærmede og etterlatte å få denne informasjonen. Stiftelsen er positiv til at varslingsplikten skal omfatte alle de tilfellene departementet har foreslått, forutsatt at den fornærmede og etterlatte ønsker slikt varsel. Stiftelsen mener også at fornærmede/etterlatte bør ha adgang til å klage på avgjørelse om at varsel ikke skal gis. Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging - Region Vest mener at terskelen for varsling av fornærmede og etterlatte bør være lav.

Oslo politidistrikt er enig i at varslingsplikten skal omfatte overføring fra tvungen behandling med døgnopphold til tvungen behandling uten døgnopphold og overføring fra en døgninstitusjon til en annen. Oslo politidistrikt er imidlertid skeptisk til å la varslingsplikten omfatte overføringer mellom ulike døgnopphold i samme institusjon og enkeltpermisjoner. Politidistriktet uttaler:

”Vi mener i utgangspunktet at varslingsplikten bør knyttes til vedtaksplikten etter § 4-10. Vedtaksplikten har betydning for når påtalemyndigheten får klageadgang. Varsling til fornærmede og etterlatte utover dette, bør bare skje dersom vedkommende har et særlig behov for å bli varslet, eller andre forhold tilsier at varsling bør skje (…)

Det er en klar forutsetning for hele ordningen at utgang og permisjoner er en viktig del av behandlingsforløpet. Påtalemyndigheten skal i utgangspunktet ikke varsles om dette. Dersom faglig ansvarlig skal varsle fornærmede og etterlatte om enkeltpermisjoner - formodentlig også utgang - kan dette innebære unødvendig byråkratisering, unødig uro hos fornærmede og etterlatte og kan hende innskrenking av muligheten til å gi utgang i et dynamisk behandlingsforløp. Oslo politidistrikt ser derimot for seg at det i forbindelse med varsling om overføring som utløser overføringsvedtak, blir opplyst om at utgang og permisjoner inngår som en del av et naturlig behandlingsforløp og må påregnes. Unntaksvis kan det være behov for varsling av enkeltpermisjoner, for eksempel dersom noen får permisjon fra Regional sikkerhetsavdeling.

For det femte omfatter forslaget varsling ved unndragelse. I praksis er det ikke uvanlig at en domfelt ikke kommer tilbake til fastsatt tid. I Oslo politidistrikt blir dette som regel meldt inn som en savnet sak umiddelbart, og i noen tilfeller utløser det en omfattende politiinnsats. Ofte kommer imidlertid domfelte tilbake på egen hånd etter et par timer. Oslo politidistrikt mener det er nødvendig med en nærmere presisering av begrepet "unndragelse" i tilknytning til varslingsplikten. Hvis domfelte blir borte over tid eller fysisk rømmer, kan det være større grunn til å varsle, enn når vedkommende kommer for sent tilbake.”

Oslo politidistrikt enig i at varslingsplikten skal omfatte opphør av særreaksjonen, men

”(…) stiller spørsmålstegn ved formuleringen i § 5-6 c tredje ledd. Etter forslaget skal den faglig ansvarlige varsle fornærmede og etterlatte om tidspunktet for opphør på forhånd. Vi mener det er behov for å varsle fornærmede og etterlatte om at en særreaksjon er opphørt. Det er imidlertid domstolen og påtalemyndigheten som har kompetanse til å avslutte en særreaksjon, ikke faglig ansvarlig. Det vil derfor være vanskelig for en faglig ansvarlig å gi fornærmede og etterlatte presis informasjon på forhånd. Oslo politidistrikt er derfor av den oppfatning at det er påtalemyndigheten som bør ha ansvaret for å varsle fornærmede eller etterlatte om at særreaksjonen er opphørt. Varselet bør som hovedregel gis når avgjørelsen er endelig.”

Diakonhjemmet Sykehus AS uttaler:

”Vi mener (…) det vil være mindre hensiktsmessig at varsling utløses ved forflytning mellom døgnavdelinger innen samme institusjon. En pasients bevegelser og bevegelsesfrihet vil ikke være bestemt av hvilken post/døgnenhet han/hun befinner seg på, men i like stor grad av utgangsavtaler. Dette er en dynamisk prosess i behandlingen som varierer mye i løpet av et opphold. På samme måte er det ofte ingen kvalitativ forskjell i avtaler selv om en pasient forflytter seg mellom poster/døgnenheter innen samme institusjon. (…)

Slik vi ser dette, bør varslingsplikten utløses

• Dersom fornærmede/etterlatte ønsker varsling og

• Dersom endring vurderes av betydning for fornærmede

Videre må endringen være enten

• Fra TPH med døgnopphold til TPH uten døgnopphold i institusjon eller

• Mellom institusjoner hvor forflytning av pasienten er av geografisk betydning for fornærmede /etterlatte (…)”

St. Olavs Hospital uttaler:

”Det er listet opp en rekke situasjoner der denne plikten inntrer. Tidlig i et behandlingsforløp, der personen prøves ut, vil denne spesifikasjonen kunne fungere. Senere i behandlingsforløpet er det mindre trolig at det vil fungere, fordi forslaget er for detaljert. Et stykke ut i behandlingsforløpet vil en som er dømt til tvungent psykisk helsevern, kunne bevege seg ganske fritt i forhold til institusjonen og samfunnet ellers. Varslingsplikten bør inntre ved større endringer i status, som for eksempel endring fra døgn- til poliklinisk behandling, ved flytting m.m.”

Den norske legeforening uttaler:

”Legeforeningen er positiv til at det innføres en varslingsplikt til fornærmede og etterlatte ved endringer og opphør av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, etter modell av straffegjennomføringsloven.

Vi mener imidlertid at det vil være nødvendig med en klar beskrivelse av hva som utløser varsling i innhold og omfang, blant annet ved beskrivelse av endringen som medfører varslingsplikt, hvem som kan varsles og ved at det spesifiseres hvilken informasjon som kan gis.

Det åpnes for en nærmere regulering av hva det skal legges vekt på i vurderingen i forskrift. Legeforeningen er kritisk til forskriftsregulering. Det bør derimot utarbeides en veileder om innholdet i bestemmelsen.”

Departementet oppfatter uttalelsene fra tre av høringsinstansene slik at de ikke støtter forslaget.

Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Rus og spesialpsykiatrisk klinikk uttaler:

”Behandlere i psykiatrien vil ofte ikke ha opplysninger om hvem som er fornærmede eller etterlatte. Dette vil ofte være en del av en rettslig dokumentasjon som psykiatrien ikke disponerer. Å drive detektivarbeid for å finne dette synes problematisk og ressurskrevende. Selv om en har tilgang på dommen, vil det ikke komme frem her hvem som er aktuelle fornærmede eller etterlatte som skal ha opplysninger. (…)

Denne type psykiatriske pasienter vil ofte ha svært kompliserte og lange utskrivningsforløp. Det kan begynne med utgang med følge på sykehusområdet, så utgang alene på sykehusområdet, så utgang med følge til deler av byen og så videre. Det samme systemet kan gjelde permisjoner og utskrivning. En utskrivningsprosess kan gå over måneder eller år, med endring i grad av tilsyn og frihet, som kan i perioder også innbefatte en tilstramning. Det er vanskelig ut fra foreslåtte endring å se hvor grensen for varslingsplikt starter i slike kompliserte forløp, og hvor de ender.”

Kontrollkommisjonen for Oslo universitetssykehus Ullevål III viser til at forslaget om varsling fører til en sammenblanding av oppgaver et helsesystem og et straffesystem skal ha ansvaret for, og at det kan være med på å skape en usikkerhet for ansatte i helsevesenet og ikke minst for pasienters tillit til helsevesenet. Videre uttaler kontrollkommisjonen at en innføring av nye plikter for de faglig ansvarlige klart kan gå på bekostning av de faglig ansvarliges hovedoppgaver. Kommisjonen stiller også spørsmål om hvilken betydning det vil ha for en behandlingsallianse at den faglig ansvarlige skal ha en varslingsplikt. Når det gjelder innholdet i varslingsplikten, mener kontrollkommisjonen at det ikke er behov for å regulere at fornærmede eller dennes etterlatte skal varsles om overføringer mellom lukkede avdelinger.

”En varslingsplikt ved overføring mellom lukkede avdelinger vil mest sannsynlig uansett ikke utløse en varslingsplikt etter en konkret vurdering. For denne kommisjonen er det viktig å avgrense en eventuell varslingsplikt til situasjoner hvor det er behov, slik at den faglig ansvarliges vurderingsansvar blir mest mulig tydeliggjort.”

Informasjonssenteret Hieronimus uttaler:

”Me er og imot alle former for varsling av fornærma og etterlatne, då dette representerer ei utholing av teieplikta. Det er eit stort steg i feil retning, for teieplikta burde ha vore langt strengare enn ho er i dag (…)

I tillegg vil varsling av fornærma og etterlatne ved ”endringer i gjennomføring og opphør av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern” forsterka trakassering, stigmatisering og utfrysing av denne gruppa i lokalsamfunnet, og Staten gjer seg sjølv til handlangar for mobbarar ved eit slikt tiltak.”

5.4 Departementets vurdering

5.4.1 Vilkår for at varslingsplikten skal inntre

Det er forskjellige syn blant høringsinstansene på spørsmålet om det bør være en lav eller høy terskel for å varsle fornærmede eller dennes etterlatte om avgjørelser som innebærer at disse kan påtreffe domfelte. Reglene som pålegger kriminalomsorgen varslingsplikt, forutsetter at det er ”av betydning” for fornærmede eller dennes etterlatte å få den aktuelle informasjonen, jf. punkt 5.1.

Etter departementets vurdering tilsier personvernhensyn at det ikke bør innføres varslingsregler som er mer inngripende overfor domfelte enn det som er nødvendig for i rimelig grad å ivareta interessene til fornærmede og etterlatte. På denne bakgrunn fastholder departementet at det bør være et vilkår også etter psykisk helsevernloven at det er av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å få kjennskap til de avgjørelsene og hendelsene som varslingsplikten skal gjelde. Det er viktig å vurdere i hvert enkelt tilfelle om det vil være av betydning for fornærmede eller etterlatte å bli varslet. Etter departementets vurdering vil det som utgangspunkt være av betydning for fornærmede og etterlatte å bli varslet dersom avgjørelsene eller hendelsene innebærer en endring i risikoen for at de kan treffe på domfelte.

En forutsetning for at varslingsplikten skal inntre, må også være at fornærmede eller dennes etterlatte ønsker å bli varslet. Departementet foreslår at dette tas inn i lovteksten, jf. forslag til § 5-6 c femte ledd. Dette betyr ikke at fornærmede eller dennes etterlatte må ta initiativet til at det skal varsles.

Flere høringsinstanser viser til faren for hevnaksjon og peker på at hensynet til domfeltes sikkerhet også må tillegges vekt. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det presiseres i lovteksten at varslingsplikten forutsetter at hensynet til domfeltes sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt. Departementet er enig i at det ikke kan ses bort fra at det i enkelte tilfeller foreligger mulighet for hevnaksjoner. I slike tilfeller må faglig ansvarlig vektlegge hvilken fare varslingen kan innebære for domfeltes sikkerhet i vurderingen av om varsel skal gis. Hensynet til domfeltes sikkerhet må i slike tilfeller veies mot den velferdsmessige betydningen for fornærmede og etterlatte.

5.4.2 Hvilke avgjørelser og hendelser skal varslingsplikten gjelde?

I punkt 5.1 framgår det at varslingsplikten etter straffegjennomføringsloven og straffeloven gjelder avgjørelser som kriminalomsorgen treffer, og som kan innebære at fornærmede eller etterlatte kan treffe på domfelte. Varslingsplikten gjelder ikke bare opphør av straffereaksjonen, men også overføringer til friere soningsformer. For eksempel omfattes avgjørelser om frigang, noe som innebærer at den innsatte kan arbeide eller delta i opplæringstilbud utenfor anstalten uten følge av fengselsbetjenter.

Kriminalomsorgen har også plikt til å varsle hvis domfelte ”unndrar seg” gjennomføring av straff, forvaring m.m. Dette vil særlig gjelde tilfeller der domfelte rømmer. I tillegg skal fornærmede eller dennes etterlatte varsles om vilkår som er fastsatt for de forskjellige avgjørelsene, dersom vilkårene direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte.

Det er ulike oppfatninger blant høringsinstansene om hvor omfattende varslingsplikten skal være. Departementet fastholder at fornærmede eller dennes etterlatte skal varsles om overføring av domfelte fra døgnopphold i en institusjon til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. jf. ny § 5-6 c første ledd. Slike overføringer kan innebære større risiko for at fornærmede eller etterlatte kan treffe på domfelte utenfor institusjonen. Hvis fornærmede eller etterlatte ønsker å få vite at domfelte ikke lenger har døgnopphold, bør de vanligvis varsles om slike avgjørelser, forutsatt at hensynet til domfeltes sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt.

Departementet fastholder også at fornærmede eller dennes etterlatte skal varsles om avgjørelser som gjelder overføring av domfelte fra døgnopphold i en institusjon til døgnopphold i en annen institusjon. Slike avgjørelser innebærer ”geografisk flytting” fra en institusjon til en annen. Selv om domfelte fortsatt skal ha døgnopphold, og risikoen for å treffe på domfelte ved permisjoner og utganger nødvendigvis ikke vil bli større ved slike overføringer, mener departementet at fornærmede eller dennes etterlatte vanligvis bør varsles. Det kan være av betydning for fornærmede eller etterlatte å få kunnskap om hvilken institusjon som har behandlingsansvaret for domfelte, slik at de kan være forberedt på muligheten for å treffe på domfelte på nye steder. Forutsetningen vil også her være at fornærmede eller dennes etterlatte ønsker å bli varslet om slike avgjørelser, og at hensynet til domfeltes sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt.

I denne sammenhengen regnes regional sikkerhetsavdeling som egen institusjon. Vedtak om overføring til og fra regional sikkerhetsavdeling skal dermed omfattes av varslingsplikten.

Departementet foreslo i høringsnotatet at varslingsplikten også skal omfatte overføringer mellom ulike former for døgnopphold innen samme institusjon, så langt dette har betydning for fornærmede eller etterlatte. Flere høringsinstanser har innvendinger mot dette forslaget, jf. punkt 5.3. Departementet foreslår en endring, slik at forslaget gjelder informasjon om overføring mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon. Det er denne typen endringer som har betydning for fornærmede og etterlatte. Departementet viser til at slike endringer kan innebære en endring i risikoen for at fornærmede eller dennes etterlatte kan treffe på domfelte. En forutsetning for varslingsplikten vil også her være at fornærmede eller dennes etterlatte ønsker det, og at hensynet til domfeltes sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt.

Departementet foreslo også i høringsnotatet at varslingsplikten skal omfatte tidspunkt for permisjoner. Etter en nærmere vurdering av innspill fra høringsinstansene foreslår departementet at forslaget begrenses, slik at vilkåret for at varslingsplikten skal omfatte tidspunkt for enkeltpermisjoner er at det er av ”særlig betydning” for fornærmede eller dennes etterlate å få kjennskap til dette. Departementet viser særlig til uttalelsen fra Oslo politidistrikt, der det framgår at varsling av enkeltpermisjoner kan innebære unødvendig byråkratisering og unødig uro hos fornærmede og etterlatte.

Etter departementets vurdering bør faglig ansvarlig orientere om permisjons- og utgangspraksis ved varsling om overføringer mellom institusjoner og sikkerhetsnivåer.

I Prop. 108 L (2011-2012) Endringer i psykisk helsevernloven (regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå m.m.) punkt 2.4.4framgår det at rømninger og forsøk på rømninger blir registrert i pasientens journal og virksomhetens avviksmeldingssystem. Videre framgår det at det ikke fins noen totaloversikt over antall rømninger eller rømningsforsøk ved landets regionale sikkerhetsavdelinger, men at det er kjent at rømninger og forsøk på rømninger forekommer.

Departementet foreslo i høringsnotatet at plikten til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte også skal omfatte rømninger og annen unndragelse fra gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern. Teksten i dette forslaget var utformet etter mønster fra straffegjennomføringsloven § 40 niende ledd, som regulerer tilfeller der domfelte ”unndrar seg gjennomføring av fengselsstraff, forvaring eller strafferettslige særreaksjoner”. Begrepet ”strafferettslige særreaksjoner” i denne bestemmelsen må forstås slik at det bare omfatter tilfeller der domfelte etter rettens beslutning blir overført til anstalt under kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6, jf. punkt 5.1.

Departementet fastholder at varslingsplikten bør omfatte tilfeller der domfelte ”unndrar seg gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern”. Dette vil omfatte både rømning og andre unndragelser som er av betydning for fornærmede eller etterlatte. For eksempel kan det være av betydning for fornærmede og etterlatte å få vite at den domfelte ikke har kommet tilbake etter permisjon. Departementet har merket seg uttalelsen fra Oslo politidistrikt og understreker at det må gjøres en konkret vurdering av betydningen av å varsle i det enkelte tilfellet. I den forbindelse må det blant annet legges vekt på hvor lang tid det er siden domfelte skulle vært tilbake etter permisjon.

Departementet foreslo også i høringsnotatet at den faglig ansvarlige skal varsle fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte ved opphør av dom på tvungent psykisk helsevern. Straffeloven § 39 b har nærmere regler om opphør av dom på tvungent psykisk helsevern. Etter begjæring fra den domfelte, dennes nærmeste pårørende eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan påtalemyndigheten fremme sak om opphør for tingretten, som skal avgjøre saken ved dom, jf. straffeloven § 39 b første ledd. Videre kan påtalemyndigheten til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten, som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes, jf. straffeloven § 39 b tredje ledd. Departementet fastholder at varslingsplikten skal omfatte opphør av dom på tvungent psykisk helsevern. Med noen svært få unntak har departementet ikke mottatt innvendinger mot dette.

Etter innspill fra enkelte høringsinstanser om at varslingsplikten også bør omfatte hvor pasienten legges inn ”initialt”, har departementet tatt inn en henvisning til psykisk helsevernloven § 5-2 i forslaget til ny § 5-6 c. Departementet er enig i at hensynet til fornærmede eller dennes etterlatte tilsier at de også bør varsles om dette hvis vilkårene for varslingsplikten er oppfylt. Etter psykisk helsevernloven § 5-2 skal det regionale helseforetaket i domfeltes bostedsregion avgjøre hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte. Det framgår også av denne bestemmelsen at det regionale helseforetaket har ansvaret for at det tvungne psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter at dommen er rettskraftig.

5.4.3 Hvem skal ha plikt til å varsle?

Departementet foreslo i høringsnotatet at faglig ansvarlig innenfor psykisk helsevern skal ha plikt til å varsle om samtlige av de avgjørelsene og hendelsene som varslingsplikten skal omfatte. Flere høringsinstanser mener at plikten bør pålegges påtalemyndigheten/politiet. Også den nye nasjonale koordineringsenheten og retten er nevnt som mulig pliktsubjekt.

Fra høringsinstansene har det kommet innvendinger om at psykisk helsevern mangler tradisjon for at faglig ansvarlig skal varsle fornærmede og etterlatte. Det er også vist til at en varslingsplikt kan bli en ressursmessig utfordring og være problematisk for tillitsforholdet mellom faglig ansvarlig og den domfelte og for relasjonene mellom faglig ansvarlig og fornærmede eller etterlatte.

Departementet viser til at det er helsevesenet som har ansvaret for å ivareta sikkerheten ved gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern, og at det er faglig ansvarlig som skal bestemme hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres. I tillegg til hensynet til behandling av domfelte, skal det særlig legges vekt på hensynet til samfunnsvernet, jf. psykisk helsevernloven § 5-3. Gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern dreier seg ikke om straffegjennomføring, men om en særreaksjon som påtalemyndigheten har liten innflytelse på hvordan blir gjennomført. Departementet fastholder derfor forslaget om at faglig ansvarlig skal ha ansvar for varslingen.

Hvis faglig ansvarlig ikke kjenner til hvem som er fornærmet eller etterlatte i straffesaken, må faglig ansvarlig innhente opplysninger om dette fra påtalemyndigheten. I den grad påtalemyndigheten har kjennskap til forhold som gjør det utilrådelig å gjennomføre varsling, må påtalemyndigheten formidle dette til faglig ansvarlig.

Departementet kan se at unntak fra lovbestemt taushetsplikt i noen saker kan påvirke tillitsforholdet mellom faglig ansvarlig og domfelte i negativ forstand, slik Legeforeningen har påpekt. Etter departementets vurdering må imidlertid hensynet til fornærmede eller dennes etterlatte veie tyngst i disse sakene. Varslingsplikten skal etter forslaget gjelde ved gjennomføring og opphør av dom på tvungent psykisk helsevern, og adgangen til å avsi slik dom gjelder ved alvorlige volds- og seksualforbrytelser. I slike saker kan det være en stor påkjenning for fornærmede eller dennes etterlatte å treffe på domfelte.

Departementet er enig i at særlige hensyn kan tilsi at plikt til å varsle om opphør av særreaksjonen bør pålegges påtalemyndigheten, jf. uttalelse fra Oslo politidistrikt referert i punkt 5.3. Etter en helhetsvurdering finner imidlertid departementet at plikten til å varsle fornærmede og etterlatte ikke bør spres på flere etater, men at samme instans bør ha plikt til å varsle i alle de tilfellene varslingsplikten skal gjelde. Slik unngås også et unødig komplisert regelverk.

Etter departementets vurdering tilsier hensynet til fornærmede og etterlatte at varsel om opphør av dom på tvungent psykisk helsevern skal gis ”på forhånd”, slik det ble foreslått i høringsnotatet. Dette innebærer at varsel kan bli gitt før avgjørelsen er endelig. I slike tilfeller må faglig ansvarlig også informere om at avgjørelsen kan bli endret.

5.4.4 Nærmere om hvem som skal varsles, forholdet til forvaltningsloven m.m.

I punkt 5.1 er retningslinjer om varsling av fornærmede eller dennes etterlatte etter straffegjennomføringsloven gjengitt. Her framgår det at begrepet ”etterlatte” skal forstås slik at det omfatter ”avdødes ektefelle, samboer, barn, foreldre eller søsken”. Det framgår også at det er tilstrekkelig at en av de nærmeste varsles. Etter departementets vurdering kan en slik avgrensning også legges til grunn for varslingsplikt etter psykisk helsevernloven. Departementet foreslår en forskriftshjemmel i psykisk helsevernloven § 5-6 c sjuende ledd, som vil gi departementet myndighet til å gi nærmere regler om varslingsplikten. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan departementet bl.a. regulere nærmere i forskrift hvem som skal anses som etterlatte.

En beslutning om å varsle fornærmede eller dennes etterlatte etter nye regler i psykisk helsevernloven vil være et enkeltvedtak. Dette innebærer at reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven vil gjelde, jf. psykisk helsevernloven § 1-6. Institusjonen og den domfelte vil være parter i saken etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Domfelte skal informeres om at varsel vil bli gitt, og vil ha mulighet til å klage på vedtaket. Departementet foreslår en presisering i ny § 5-6 c sjette ledd om at domfelte kan påklage vedtak om varsling etter første og tredje ledd til Fylkesmannen. Departementet legger til grunn at det vil være mer hensiktsmessig at Fylkesmannen behandler slike klager enn at kontrollkommisjonen skal være klageinstans.

Departementet er enig i at fornærmede og etterlatte bør ha adgang til å klage på avgjørelse om at varsel ikke skal gis, jf. uttalelse fra Stine Sofies Stiftelse. Det er derfor presisert i forslaget at også fornærmede eller dennes etterlatte kan påklage vedtak om varsling.

Spørsmålet om det vil være ”av betydning” for den fornærmede eller dennes etterlatte å bli varslet, må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. Det må legges vekt på om fornærmede eller dennes etterlatte har eller antas å ha behov for å kunne forberede seg på at de kan treffe på domfelte utenfor institusjonen. Selv om det er faglig ansvarlig som skal ta stillingen til om vilkåret om ”betydning” er oppfylt, må det legges stor vekt på fornærmedes og etterlattes syn på betydningen av å få et varsel.

En forutsetning for at varslingsplikten skal inntre, vil uansett være at fornærmede eller dennes etterlatte ønsker å bli varslet. I retningslinjene for varsling etter straffeprosessloven framgår det videre at forholdet mellom domfelte og den fornærmede eller dennes etterlatte må vurderes, i tillegg til hvor sannsynlig det er at de kan treffe på hverandre. Tilsvarende vil gjelde for varsling etter de foreslåtte reglene i psykisk helsevernloven. I tillegg vil den sikkerhetsmessige betydningen av overføringen og geografisk avstand mellom partene være relevante momenter. Retningslinjene for varsling etter straffegjennomføringsloven er under revisjon, og departementet vil vurdere nærmere hva slags retningslinjer som bør gjelde for varsling etter psykisk helsevernloven. Nærmere regulering av hva det skal legges vekt på i vurderingen av behov for varsling, kan eventuelt også gis i forskrift.

Departementet antar at det ofte vil være nødvendig at den faglig ansvarlige diskuterer spørsmål om varsling av fornærmede eller dennes etterlatte med påtalemyndigheten. Det er derfor foreslått en egen bestemmelse om at lovbestemt taushetsplikt ikke skal være til hinder for at den faglig ansvarlige utveksler nødvendige opplysninger av betydning for varsling med påtalemyndigheten, jf. ny § 5-6 c fjerde ledd. For eksempel kan påtalemyndigheten og politiet ha informasjon om hvilken betydning varslingen kan ha for fornærmede og etterlatte og om varslingen kan få konsekvenser for den domfeltes sikkerhet. Det er også foreslått en bestemmelse om at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for at den faglig ansvarlige gir nødvendige opplysninger til fornærmede eller dennes etterlatte. I forbindelse med varselet er det ofte nødvendig å gi utfyllende informasjon av betydning for fornærmedes og etterlattes muligheter for å treffe på domfelte, for eksempel praksis for utganger og permisjoner ved den aktuelle institusjonen eller ved det aktuelle sikkerhetsnivået.

Forvaltningsloven § 42 regulerer utsatt iverksetting av vedtak. Her framgår det at ”Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort.” Hvis det ikke blir truffet en beslutning om utsatt iverksetting, kan fornærmede eller dennes etterlatte varsles straks vedtaket om varsling er fattet.

Varselet skal uansett gis i så god tid som mulig, slik at fornærmede eller dennes etterlatte kan innrette seg etter det. Det må framgå uttrykkelig av varselet at fornærmede eller dennes etterlatte kan reservere seg mot ytterligere varsel i framtiden.

Departementet vil vurdere nærmere om innholdet i varslingen m.m. bør reguleres i forskrift.