Neste kapittel

Forrige kapittel

7 Adgang til å låse pasientrom

7.1 Gjeldende rett

Låsing av pasientrom må anses som bruk av tvang. Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold er regulert i psykisk helsevernloven § 4-8. Denne bestemmelsen gjelder både for pasienter som er frivillig innlagt og for pasienter under tvungent psykisk helsevern. Bestemmelsen gjelder også ved gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 5-1, og i regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, jf. psykisk helsevernloven § 4A-3.

Etter psykisk helsevernforskriften kan tvangsmidler regulert i psykisk helsevernloven § 4-8, bare anvendes i institusjon som er godkjent for å ha ansvar for pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, jf. forskriften § 24 første ledd. I akutte situasjoner kan likevel tvangsmidler anvendes overfor pasienter som er under psykisk helsevern i andre institusjoner, jf. forskriften § 24 andre ledd.

Hovedregelen om bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold framgår av psykisk helsevernloven § 4-8 første ledd. Her er det i første punktum presisert at tvangsmidler bare skal brukes når dette er ”uomgjengelig nødvendig” for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, eller ”for å avverge betydelig skade på bygninger, klær inventar eller andre ting”. Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 11 (1998-99)) framgår det at formålet med bestemmelsen er å hjemle tiltak som kan brukes i nødrettslignende tilfeller der pasienten har en utagerende og ukontrollert atferd. Videre er det anført at ”Kravet om at det er uomgjengelig nødvendig å bruke tiltaket, er strengt og viser at tiltaket bare skal brukes når det ikke er noen vei utenom.” I § 4-8 første ledd andre punktum er det presisert at tvangsmidler bare skal brukes når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige.

Psykisk helsevernloven § 4-8 andre ledd regulerer hvilke tvangsmidler som kan anvendes. Av bokstav b framgår det at ”kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede” kan anvendes. I forarbeidene (Ot.prp. nr. 11 (1998-99)) er det anført at isolasjon uten pleiepersonale til stede ”vil kunne føles som et meget alvorlig inngrep for pasienten, og kan bare brukes som en ren nødforanstaltning hvor personalet ikke kan oppnå kontroll over situasjonen på en annen hensiktsmessig måte”.

Etter psykisk helsevernloven § 4-8 tredje ledd er det overfor pasienter under 16 år ikke tillatt å anvende kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede. Av § 4-8 fjerde ledd framgår det at pasient som underkastes tvangsmiddel, skal ha kontinuerlig tilsyn av pleiepersonale.

Psykisk helsevernloven § 4-8 femte ledd fastslår at tvangsmiddel bare kan benyttes etter vedtak av den faglig ansvarlige, hvis ikke annet er fastsatt i forskrift. Videre framgår det at vedtaket skal nedtegnes uten opphold, og at vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende.

I psykisk helsevernforskriften § 25 første ledd er det presisert at det ikke er tillatt å bruke tvangsmidler i behandlingsøyemed. Videre er det i § 25 andre ledd bestemt at ansvarshavende ved avdelingen bl.a. kan fatte vedtak om bruk av isolering hvis en akutt nødsituasjon gjør at umiddelbar kontakt med den faglig ansvarlige ikke er mulig. I slike tilfeller skal den faglig ansvarlige underrettes så snart som mulig. Hvis situasjonen gjør fortsatt bruk av tvangsmidler nødvendig, skal den faglig ansvarlige ta standpunkt til om bruken av tvangsmidler skal opprettholdes.

Psykisk helsevernforskriften § 26 presiserer at bruken av tvangsmidler skal gjøres så kortvarig som mulig og gjennomføres på en mest mulig skånsom og omsorgsfull måte. Videre framgår det at isolering maksimalt skal benyttes i inntil to timer av gangen. Det er også presisert at bruken av tvangsmidler skal vurderes fortløpende og straks avbrytes dersom den viser seg ikke å ha de forutsatte virkninger eller har uforutsette negative konsekvenser.

Vern av pasientens personlige integritet er regulert i psykisk helsevernloven § 4-2. I første ledd framgår det at restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige, og at det så langt det er mulig, skal tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det er også presisert at det bare kan benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket. Etter andre ledd skal opphold i institusjon ”så langt det er forenlig med formålet og den enkeltes tilstand” gjennomføres slik at pasientens mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt.

7.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet nye regler om nattelåsing av pasientrom. Forslaget var avgrenset til å gjelde de regionale sikkerhetsavdelingene og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og gjaldt tiden fra kl. 23.00 til kl. 06.00. Det ble foreslått krav om at det skal foretas en individuell vurdering av den enkelte pasients tilstand. Videre ble det forutsatt at pasienten til enhver tid kan kontakte tilstedeværende personell og be om å få komme ut når det er nødvendig, og at pasienten skal ha forsvarlig tilsyn av pleiepersonale. Det ble også foreslått vilkår om at nattelåsing bare kan benyttes overfor pasienter under tvungent psykisk helsevern, og bare hvis det er nødvendig for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, inventar eller andre ting. I tillegg ble det foreslått at departementet kan gi nærmere forskrifter om nattelåsing av pasientrom.

Forslaget forutsatte at avgjørelser om nattelåsing må treffes i form av enkeltvedtak, og at disse enkeltvedtakene kan påklages til kontrollkommisjonen. I tillegg ble det foreslått at enheten og de regionale sikkerhetsavdelingene må ha en tillatelse til nattelåsing fra departementet før tiltaket kan tas i bruk.

7.3 Høringsinstansenes syn

31 høringsinstanser uttaler seg om forslaget om nattelåsing av pasientrom. Mange er kritiske, og 20 uttrykker generell motstand. Departementet oppfatter uttalelsene fra 10 instanser slik at de gir støtte eller betinget støtte til forslaget. Dette gjelder:

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD)
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Akershus universitetssykehus HF,
Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus,
Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør,
Den norske legeforening,
Rådet for psykisk helse,
Drammen kommune,
Steinkjer kommune, kommunelegen,
Trondheim kommune.

Flere av de som støtter forslaget, forutsetter at det blir stilt nærmere krav om tidsavgrensing av vedtak, tilsyn, fysisk utforming av pasientrommet, overvåkingsmulighet for å ivareta pasientens sikkerhet i stengningstiden, avdelingens generelle faglige standard, personelltilgang mv. Flere instanser, både blant de som støtter forslaget og de som ikke støtter det, problematiserer avgrensningen av virkeområdet og mener nattelåsing av pasientrom også kan være aktuelt i lokale sikkerhetsavdelinger og i akuttpsykiatriske avdelinger.

Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus uttaler:

”Vi støtter at lovforslaget skal kunne gjelde de regionale sikkerhetsavdelingene og de eventuelt tilhørende enheter med særlig høyt sikkerhetsnivå som i fremtiden kan bli etablert der. Vi finner i likhet med HOD at en slik adgang ikke bryter med de alminnelige menneskerettigheter, slik de er utviklet og praktiseres her i landet, og slik de er formulert i ulike artikler i Den europeiske mennekerettskonvensjonen. (…)

Avdelingene bør ikke kunne anvende adgangen til nattelåsing til å sette opp lavere nattbemanning, idet vedtaket i sin natur er individualisert og knyttet til den enkeltstående pasientens behandlingsutvikling. Man er redd for at lovverket kan bli misbrukt på en måte der resultatet er lavere bemanning. Skjer det noe bak låste dører er personalet nødt til å intervenere (med lav bemanning) og man har kanskje en uhåndterbar situasjon.(…)

Før en slik lovbestemt nattelåsing av pasientrom kan benyttes, må det i alle regionale sikkerhetsavdelinger i Norge gjøres helt nødvendige bygningsmessige endringer og tilpasninger. Da videoovervåkning av pasientrom ikke er tillatt, må den sikringsmotiverte overvåkningen av pasient på nattelåst pasientrom ivaretas ved at samtlige pasientrom bør få inspeksjonsvindu/-luke. I tillegg må det installeres ”intercom”-anlegg som sikrer alle pasienter umiddelbar adgang til talekontakt med personalet i låsningstiden. Etter en uforbindtlig anbudsinnhenting ved vår regionale sikkerhetsavdeling er de mekaniske ombygninger/endringer for ett enkeltstående rom prissatt til kr. 120.000 uten merverdiavgift. I tillegg kommer intercom-anlegg for lydutveksling.”

Den norske legeforening uttaler:

”Departementet antar at nattelåsing av dør til pasientrom kan innebære redusert behov for nattarbeidende personell, hvilket kan frigjøre ressurser og således gi reduserte kostnader. Legeforeningen er uenig i denne vurderingen. Forslaget vil for det første kun omfatte en meget bergrenset gruppe pasienter og anvendes unntaksvis, noe som umulig kan få betydning for ressurssituasjonen. De pasientene som har nattelåst rom skal gis forsvarlig tilsyn, noe som også underbygger at dette tiltaket ikke får direkte konsekvenser for bemanningen.

Legeforeningen presiserer at vi støtter det aktuelle forslaget på bakgrunn av at det vil kunne bidra til økt sikkerhet for ansatte og pasienter, men det er en uakseptabel premiss at tiltaket bidrar til frigjøring av ressurser og reduksjon av kostnader.(…)”

Rådet for psykisk helse er bekymret for at vedtak om nattelåsing vil bli fattet på grunn av ressursknapphet, enten økonomisk eller personellmessig. Rådet

”er også bekymret for at det ikke foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på hvordan innelåsing vil kunne være en belastning for en gruppe pasienter som allerede i stor grad er avsondret for kontakt med andre mennesker. I verste fall vil ytterligere reduksjon i kontakt med andre mennesker kunne medføre økt utrygghet, angst og medfølgende uro hos denne pasientgruppen, noe som igjen vil kunne øke risiko for vold og utagering. Rådet kan likevel stille seg bak denne delen av lovforslaget under forutsetning av at det utarbeides gode rutiner for gjennomføring, dokumentasjon og kvalitetssikring slik at det ikke skal kunne være tvil om hva som er årsaken når vedtak etter en slik lov fattes.”

Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør uttaler:

”Det er viktig at dette bare gjelder for de foreslåtte sikkerhetsavdelingene, og at kravet er at pasienter er innlagt til tvungent psykisk helsevern. Det vil gi en nedre aldersgrense på 16 år for muligheten til å vedta nattelåsing av pasientrom som tvangsmiddel. Dette er samme nedre aldersgrense som det i dag er for tvangsmidlene belteleggging og isolasjon. Isolasjon er kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede, mens den nye dreier seg om det samme, men kun om natten og med lengre varighet. Det er et viktig prinsipp at det etableres samme nedre aldersgrense som for isolasjon, fordi vi vurderer at et slikt tiltak potensielt er mer skadelig for yngre.”

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet uttaler:

”Barn i alderen 16-18 år kan ta større skade av å bli isolert enn voksne. Barn er mindre utviklet og mer sårbare, og bruk av isolasjon kan oppfattes som svært skremmende. Dersom isolasjon skal benyttes, er det viktig at dette skjer under forhold som ivaretar barnets behov. (…) Mindreårige pasienters tilsyn og sikkerhet bør ivaretas gjennom særskilte rutiner.”

Flere høringsinstanser mener departementet i lovteksten eller i forskrift bør gi føringer om tidsavgrensning av vedtak om nattelåsing.

Nasjonalt folkehelseinstitutt (NFI) uttaler:

”NFI mener lovforslaget om nattelåsing at pasientrom bør inneholde en presisering av varighet av tiltaket, enten i form av maksimalgrense eller krav til gjentatt vurdering innen en spesifisert tid, alternativt henvisning til forskrift fra HOD på dette punkt.”

Følgende instanser fraråder forslaget:

Helsedirektoratet,
Likestillings- og diskrimineringsombudet,
Diakonhjemmet sykehus HF,
Sørlandet sykehus HF
Klinikk for sikkerhetspsykiatri, Helse Bergen HF,
Klinikk for psykisk helsevern, Sykehuset Østfold,
Divisjon psykisk helsevern, St. Olavs Hospital,
Rus og spesialpsykiatrisk klinikk, Universitetssykehuset Nord-Norge,
Helse Sør Øst RHF,
Kontrollkommisjonen for Oslo universitetssykehus Ullevål III,
Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Bergen HF,
Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet,
Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging, Region Vest,
Rådet for funksjonshemmede, Oslo kommune,
Advokatforeningen,
International Commission of Jurists, Norge,
Norsk Sykepleierforbund,
Informasjonssenteret Hieronimus,
Landsforeningen We Shall Overcome,
Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid.

Argumentene mot forslaget kan oppsummeres slik:

forslaget må anses som et meget sterkt og inhumant virkemiddel og har ingen behandlingsmessig begrunnelse
forslaget er i strid med nasjonale og internasjonale ambisjoner om å redusere bruk av tvang
bruk av nattelåsing kan ha negative behandlingsmessige effekter, det kan lett virke selvforsterkende og føre til økt bruk av tvang i andre situasjoner
forslaget øker sannsynligheten for misbruk av tvang, særlig ved ressursmangel
det er uheldig/uakseptabelt at reduksjon av kostnader blir brukt som argument for å tillate nattelåsing når det er forutsatt at det skal etableres en forsvarlig tilsynsordning, og at pasienten til enhver tid kan kontakte tilstedeværende personell og be om å få komme ut når det er nødvendig
nattelåsing vil ikke føre til redusert behov for nattarbeidende personell
forslaget tilfredsstiller ikke krav som følger av menneskerettighetene
forslaget kan føre til at nattelåsing vil bli brukt på bekostning av mer hensiktsmessige og skånsomme tiltak.

Helsedirektoratet uttaler:

”Helsedirektoratet viser også til at ved de regionale sikkerhetsavdelingene har det over tid vokst frem en kultur for at dynamisk sikkerhet, i motsetning til statisk sikkerhet er den helsefaglige beste måten å ivareta pasienten og sikkerheten gjennom behandlingsforløpet på avdelingen. Med dynamisk sikkerhet mener vi for eksempel nær menneskelig kontakt og dialog mens statisk sikkerhet innebærer fysiske tiltak som låsing av dører, videoovervåkning, inngjerding og lignende. Det fremheves gjerne at pasientene skal behandles på et sykehus og ikke i et fengsel. (…)

Helsedirektoratet har ikke mottatt signaler om at nattelåsing er en utviklingsretning som er etterspurt av de regionale sikkerhetsavdelingene. (…)

Helsedirektoratet mener at innsparing ikke bør være et argument for nattelåsing, og at redusert bemanning i en avdeling faktisk kan gjøre det nødvendig å praktisere innlåsing, selv om vilkårene egentlig ikke er oppfylt. Konsekvensen av innsparing vil dermed kunne øke behovet for nattelåsing selv om dette ikke var hensikten.”

Helsedirektoratet uttrykker forståelse for at det kan være mange krevende situasjoner både for personalet og for pasienter i regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, men

”mener likevel at isolasjon er et sterkt inngripendevirkemiddel som kan bidra til at pasientene får ”bekreftelse” på sin egen farlighet, og at tilliten både til personalet og behandlingsapparatet dermed vil kunne svekkes. Dette kan føre til negative konsekvenser på lengre sikt.”

Kompetansesenter for sikkerhets, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Bergen HF, Haukeland universitetssykehus uttaler:

”Forslaget bygger på premisser som vurderes som uriktige. For det første begrunnes forslaget med at dette gjelder for en selektert gruppe pasienter med særlig farlighet. Det mangler her at det også er en selektert gruppe pasienter med et særlig behov for helsehjelp knyttet til psykiske lidelser. En legger til grunn at en forhøyet risiko i hovedsak vil ha årsak i den psykiske lidelsen, for eksempel psykose. Det er da svært betenkelig å åpne for en adgang til å stenge pasienter inne om natten.

For det andre begrunnes det med at forslaget knytter seg til tidspunkt ”der det uansett ikke gis behandling”. Det fremstår som uklart hva departementet mener med behandling. Pasienter ved regionale sikkerhetsavdelinger får behandling til ulike tider av døgnet, og dersom det er behov, også på natten. Pasienter som i en periode har en forhøyet risiko vil også få mer oppfølging, bl.a. i form av behandling.(…)

Med bakgrunn i erfaring fra Regional sikkerhetsavdeling i Bergen, er det vanskelig å se hvilke pasienter og hvilke situasjoner forslaget er rettet mot. (…)

Ved regional sikkerhetsavdeling i Bergen har isolasjon som tvangsmiddel vært lite brukt. Bruken har vært knyttet til situasjoner med spesielt høy risiko, men da for kort tid (10-15 min). Det legges således til grunn at bruk av isolasjon ikke er nødvendig i klinisk praksis.”

Norsk Sykepleierforbund uttaler:

”NSF er skeptisk til en generell innføring av nattlåsing av pasientrom, uavhengig av sikkerhetsnivå. (…)

NSF mener at en differensiering mellom de ulike sikkerhetsnivåene er krevende. Det er grunn til å anta at pasienter med høy voldsrisiko er innlagt ved lokale sikkerhetsavdelinger så vel som ved akuttpsykiatrisk klinikker. En evt. implementering av en slik differensiering i lovverk forutsetter kompetanse på risikovurdering og fleksibilitet i behandlingssystemet. Pasient med vurdert behov for tvangsmiddelet nattlåsing/innlåsing innebærer overflytting til regional sikkerhetsavdeling. (…)

NSF stiller seg uforstående til at økt bruk av anbringelse bak låst dør innebærer redusert behov for nattarbeidende personell. Snarere tvert imot (…) Opplevelse av å være alene og isolert kan understøtte mangel på verdighet. For mange med alvorlig psykisk helsesvikt er natta sårbar og med et særskilt behov for oppfølging.”

Helse Sør-Øst RHF uttaler:

”Dersom man åpner for adgang til nattelåsing av pasientrom, vil dette kunne betraktes som isolasjon og gi uheldige terapeutiske konsekvenser. Man kan blant annet frykte pasientens reaksjoner i etterkant, som kan være at det skapes ” motreaksjon” på dagtid noe som igjen kan medføre økt bruk av tvangsmidler.”

Helse Sør-Øst RHF viser også til uttalelse fra sitt Regionale Fagråd for psykisk helsevern, som uttaler:

”(…) Vi syns dette forslaget er for svakt begrunnet og vi er bekymret for at dette kan misbrukes i forbindelse med ressursmangel. Det er en stor inngripen i den personlige friheten og avviker fra de rutiner som er innarbeidet ved lukkede avdelinger. Forslaget styrker ikke pasientens rettssikkerhet, øker sannsynligheten for misbruk av tvang samtidig som man kan redusere/forverre alliansen med pasienten.”

Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging uttaler:

”Det er vår klare bekymring at nattlåsing vil kunne være ein ”lettvint” utveg i tilfelle der dynamiske tiltak som tett oppfylging og bruk av nøkkelpersonale vil kunne være langt mindre inngripande, gi større miljøterapeutisk gevinst og i større grad oppretthalde pasientautonomien. (…)

Eit siste punkt som vi særskild reagerer på er at det i høyringsnotatet blir peika på dei administrative og økonomiske konsekvensar av nattelåsing, irekna at dette kan redusere behovet for nattarbeidande personale. Dette er eit ikkje-akseptabelt argument, all den tid det blir understreka at den som har ansvaret for pasienten som er innelåst skal være tilgjengeleg til ei kvar tid for å overvake korleis pasienten sin tilstand og situasjon utviklar seg. Tiltaket vil såleis uansett krevje kontinuerleg tilsyn, tett opp til det som i avdelingsmiljø ofte blir referert til som «A-vakt». Det viktigaste tryggleikstiltaket i ei avdeling er vidare slik vi vurderer det eit tilstrekkeleg tal tilsette med høg kompetanse. At forslaget om nattelåsing blir lansert for å redusere utgifter er i denne samanheng slik vi vurderer det svært uheldig.

I forhold til denne lovendringa ynskjer vi likevel å understreke at avdelingspersonale sin tryggleik er av overordna betyding. Synspunkt frå organisasjonar/etatar som representerer tilsette i avdelingar bør i denne samanheng tilleggas særskild vekt.”

Advokatforeningen uttaler:

”Slik bestemmelsen er utformet vil også terskelen for å bruke tiltaket være lavere enn andre tvangsmidler i § 4-8, ved at det kun skal være ”nødvendig” mens bruk av tvangsmidler for øvrig krever at situasjonen gjør det ”uomgjengelig nødvendig” og innebærer at det kreves en nødrettslignende situasjon. Det legges ved dette opp til en lav terskel for å vedta nattelåsing. Det er etter vårt syn en reell fare for at nattelåsing rutinemessig vil tas i bruk. Det bør følgelig uttrykkelig presiseres i forarbeidende at nattelåsing er et virkemiddel som bør benyttes helt unntaksvis.

Videre er det heller ikke et krav i forslaget om at lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige, slik kravet er i § 4-8. (…)”

Informasjonssenteret Hieronimus uttaler:

”Me er imot all nattelåsing av rom på regionale tryggingsavdelingar og på eining med særleg høgt tryggingsnivå. Dette er eit tiltak som kan vera sterkt angstskapande, og som lett kan brukast at personalet for å hemna seg på tvangsinnlagde personar som ikkje underkastar seg slik personalet vil. For oss er kampen for rettane til menneske med angst og depresjon vårt hovudfokus.”

Norsk Forening for Psykisk helsearbeid uttaler:

”Opplevelsen av tiltaket må etter vår syn vektlegges, ikke bare av hensyn til grunnleggende rettigheter og livskvalitet, men også sett i sammenheng med behandling og sikkerhetstenkning. Det må vurderes om tiltaket vil kunne gi opplevelser av krenkelse og avmakt, og av mangel på anerkjennelse og tillit fra personalet. Slike opplevelser kan tenkes å føre til økt farlighet i et lengre perspektiv, og være til hinder for bedringsprosesser. Økt kontroll vil dermed kunne gi det motsatte av de ønskede konsekvenser på sikt, som igjen kan fordre enda strengere kontrolltiltak. Slike mulige konsekvenser av lovforslaget bør utredes.

Det heter også at det på sikkerhetsavdelinger er «risiko for at farlige pasienter forlater rommet sitt om natten og skaper uro og skader seg selv, andre pasienter og personalet». Vi erkjenner at dette kan være normale tilstander ved sikkerhetsavdelinger. Vi savner likevel en diskusjon om hvorvidt låsing av dører er det beste tiltaket i slike situasjoner. Et for sterkt fokus på slike løsningsforslag kan tenkes å være til hinder for at viktige spørsmål stilles om hvorfor den aktuelle pasient forlater rommet og skaper uro, hvilke tiltak som kunne virket forebyggende, og hva som kan være måter å dempe uroen på. Vi vil hevde at mennesker som er urolige, ofte kan ha behov for andre mennesker rundt seg, heller enn låste dører.”

Rådet for funksjonshemmede, Oslo kommune viser til at forslaget

”aktualiserer nødvendigheten av å skille mellom hva som er straff og hva som er behandling. Det store flertallet som er innlagt på sikkerhetsavdelinger i spesialisthelsetjenesten er personer innlagt i henhold til psykisk helsevernloven, ikke på grunnlag av utførte straffbare handlinger. Det er viktig å skille mellom mennesker som har begått straffbare handlinger og de som ikke har begått straffbare handlinger. Høringsnotatet er uklart på hvilke pasienter som overføres til regionale sikkerhetsavdelinger (…)”

7.4 Departementets vurdering

Departementet har merket seg innvendingene mot forslaget i høringsnotatet, jf. oppsummering og sitater i punkt 7.3. Departementet finner at forslaget bør justeres på enkelte punkter.

7.4.1 Virkeområde

Departementet viste i høringsnotatet til at det på regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er en risiko for at farlige pasienter forlater rommet sitt om natten og skaper uro og skader seg selv, andre pasienter og personalet. Videre ble det vist til at det på disse institusjonene kan være fare for betydelig skade på bygninger, inventar eller andre ting, og at en adgang til nattelåsing kan gi mer ro og økt sikkerhet i disse institusjonene. Departementet fastholder dette, men finner etter en nærmere vurdering av høringsuttalelsene at vilkårene for å ta nattelåsing i bruk, bør strammes inn.

Departementet opprettholder at adgang til nattelåsing av pasientrom avgrenses til å gjelde enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og regionale sikkerhetsavdelinger, jf. forslag tilny§ 4A-6a første ledd.

Psykisk helsevernloven § 4A-2 andre ledd definerer regional sikkerhetsavdeling slik:

”Med regional sikkerhetsavdeling menes avdeling som på regionalt nivå behandler og utreder pasienter med alvorlig sinnslidelse eller mistanke om dette, og hvor det foreligger aktuell risiko for alvorlig voldelig atferd.”

Enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er i psykisk helsevernloven § 4A-2 tredje ledd definert slik:

”Med enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå menes enhet innenfor regional sikkerhetsavdeling som kan ta imot pasienter der det på grunn av særlig risiko for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell, er nødvendig med særlig forhøyet sikkerhet.”

Avgrensning av virkeområdet til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og regionale sikkerhetsavdelinger markerer at forslaget skal dekke behov som kan oppstå hos en begrenset gruppe pasienter. Definisjonene gjengitt ovenfor viser at det er en forutsetning at det foreligger en risiko for ”alvorlig voldelig atferd”. Departementet legger til grunn at tiltaket bare vil være aktuelt for noen få personer.

Departementet vil også understreke at forslaget forutsetter en søknad om tillatelse fra departementet før nattelåsing kan tas i bruk, slik det også var forutsatt i høringsnotatet. Nattelåsing kan ikke tas i bruk før det foreligger en tillatelse. Departementet anser det i første omgang ikke aktuelt å gi tillatelse til mer enn en regional sikkerhetsavdeling.

Departementet tar sikte på å gjennomføre en evaluering av hvordan de nye reglene om nattelåsing har virket innen fem år etter at reglene har trådt i kraft. På bakgrunn av denne evalueringen kan det bli aktuelt å åpne for nattelåsing ved flere regionale sikkerhetsavdelinger.

7.4.2 Øvrige vilkår for å benytte nattelåsing

Forslaget i høringsnotatet forutsatte at det blir gjort en individuell vurdering av vedkommende pasients tilstand. Dette innebærer at det i hvert enkelt tilfelle må vurderes om sikkerheten for pasienten, medpasienter og personalet blir tilstrekkelig ivaretatt, og om pasienten får en helsefaglig forsvarlig behandling. Departementet fastholder dette. Det understrekes at dette krever en fortløpende vurdering av om vilkårene for nattelåsing er oppfylt, og om tiltaket for øvrig bør videreføres.

Etter en nærmere vurdering finner departementet at en tillatelse til å ta i bruk nattelåsing bør være tidsbegrenset, jf. forslag til § 4 A-6 a andre ledd. Ved behandling av søknad om nattelåsing må det vurderes nærmere hva slags tidsbegrensning som skal gjelde. Videre bør det vurderes om det er nødvendig å sette vilkår om nærmere tidsbegrensning for de konkrete vedtakene om nattelåsing.

Det ble i høringsnotatet også foreslått krav om at tiltaket bare kan benyttes hvis det er nødvendig for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, inventar eller andre ting. Departementet understreket at det ikke er tilstrekkelig at det er en viss risiko for skade, og at kravet om at tiltaket må være nødvendig for å hindre skade, innebærer at det må foretas en streng vurdering av behovet for dette tiltaket. Advokatforeningen og enkelte andre høringsinstanser viser til at terskelen for å bruke nattelåsing etter forslaget i høringsnotatet er lavere enn terskelen for å bruke andre tvangsmidler regulert i psykisk helsevernloven § 4-8. Departementet finner at kravet om at nattelåsing skal være ”nødvendig” for å hindre skade, bør endres til ”uomgjengelig nødvendig”, slik at det får samme ordlyd som kravet i psykisk helsevernloven § 4-8.

I forarbeidene til psykisk helsevernloven § 4A-2, som regulerer virkeområdet for de regionale sikkerhetsavdelingene og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, framgår det at virkeområdet ikke omfatter tilfeller der det bare er risiko for at pasienten skader seg selv. Departementet foreslår derfor at risiko for at pasienten kan skade ”seg selv” ikke tas med i lovutkastet. Departementet slutter seg her til uttalelse fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, der det er påpekt at lovforslaget ikke bør gjelde for personer som utelukkende anses å være til skade for seg selv.

Flere høringsinstanser viser til at forslaget i høringsnotatet ikke inneholder krav om at nattelåsing bare kan brukes når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige, jf. gjeldende krav etter psykisk helsevernloven § 4-8 første ledd andre punktum. Departementet finner at krav om dette bør gjelde tilsvarende ved bruk av nattelåsing. En presisering av dette er derfor tatt inn i forslaget til ny § 4A-6 a tredje ledd. Departementet vil understreke at enhver bruk av tvangsmidler skal være etisk og faglig forsvarlig og i samsvar med krav til personlig integritet, slik det framgår av psykisk helsevernloven § 4-2. Departementet anser ikke at kontinuerlig vakthold utenfor pasientrommet er et lempeligere tiltak enn nattelåsing. Det må imidlertid skilles mellom vakthold som er behandlingsrettet og vakthold som ikke kan anses å ha noen behandlingsmessig effekt.

I høringsnotatet ble det presisert at en forutsetning for forslaget er at pasienten til enhver tid kan kontakte tilstedeværende personell og be om å få komme ut når det er nødvendig. Personalet må ikke oppholde seg lenger unna enn at pasienten kan få nødvendig hjelp. Departementet fastholder dette, men vil presisere at personalet må gis nødvendig tid til å hente ekstra hjelp hvis det er nødvendig. Ved behandling av søknad om nattelåsing må det vurderes om forutsetningen er oppfylt. Hvis det blir gitt tillatelse, må det presiseres at dette er et vilkår for at nattelåsing kan tas i bruk.

I ny § 4A-6 a fjerde ledd er det foreslått at nattelåsing ikke kan benyttes for pasienter under 16 år. Dette er en videreføring av forslag i høringsnotatet og tilsvarer bestemmelsen i § 4-8 tredje ledd.

I ny § 4A-6 a femte ledd er det foreslått at nattelåsing bare kan benyttes etter vedtak av den faglig ansvarlige, dersom ikke annet er fastsatt i forskrift. Videre er det foreslått at vedtaket skal nedtegnes uten opphold, og at det kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende. Dette tilsvarer bestemmelsene i § 4-8 femte ledd.

Departementet viser også til psykisk helsevernloven § 1-6. Her framgår det at forvaltningsloven gjelder for behandling av saker etter psykisk helsevernloven. Det er gjort unntak for forvaltningsloven § 12 om advokat eller annen fullmektig, slik at denne bestemmelsen bare gjelder der det er uttrykkelig nevnt. De øvrige reglene i forvaltningsloven skal imidlertid følges. Departementet viser særlig til reglene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 om begrunnelse av enkeltvedtak, begrunnelsens innhold mv.

Departementet foreslår en egen bestemmelse i ny § 4A-6 a sjette ledd om at pasienten skal ha forsvarlig tilsyn av pleiepersonalet. I § 4A-6 a sjuende ledd er det foreslått at departementet kan gi nærmere forskrifter om nattelåsing av pasientrom. Som påpekt i høringsnotatet, vil denne bestemmelsen blant annet gi departementet myndighet til å gi nærmere regler om tilsyn i forskrift. Departementet har merket seg at flere høringsinstanser ønsker nærmere regler om tilsyn. Et alternativ vil være å sette nærmere vilkår om tilsyn hvis det blir gitt tillatelse til nattelåsing.

Når det gjelder forholdet til menneskerettighetene, viser departementet til kapittel fire. Dette kapitlet har en gjennomgang av forslaget til nye regler om nattelåsing og forholdet til den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3, 5, 8 og 13. I tillegg er andre konvensjoner om menneskerettigheter omtalt. Departementets konklusjon er at forslaget ikke er i strid med de aktuelle bestemmelsene.