2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om avtalens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Som person regnes foruten fysiske personer også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav e).

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Fordi Storbritannia for tiden ikke utligner formuesskatt, oppstår det ingen dobbeltbeskatning av formue. Den nye skatteavtalen omfatter derfor ikke formuesskatt. Det innebærer at Norge, uavhengig av skatteavtalens regler, vil kunne ilegge formuesskatt i henhold til skattelovens regler.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i avtalen.

Som i den gjeldende skatteavtalen omfatter den nye avtalen den norske kontinentalsokkelen, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav a). I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

I artikkel 3 punkt 1 bokstav l) er det tatt inn en definisjon av begrepet ”pensjonsinnretning”. Definisjonen har betydning for anvendelsen av artiklene 4 (bosted) og 10 (utbytte) i den nye skatteavtalen.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal gis den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder bare såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket ”person bosatt i en avtalestat”. Etter punkt 1 omfatter uttrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller i Storbritannia på grunnlag av domisil, bopel, stedet for selskapets stiftelse eller ledelse eller lignende.

Det kan ofte være tvilsomt hvorvidt skattefrie enheter kan anses som bosatte personer i henhold til en skatteavtale. I punkt 2 er det derfor bestemt at visse typer skattefrie enheter skal anses som bosatte personer etter artikkel 4. Bestemmelsen nevner pensjonsinnretninger i underpunkt a), og organisasjoner som er etablert og utelukkende drives for religiøse, veldedige, vitenskapelige, kulturelle eller utdanningsmessige formål i underpunkt b).

Punktene 3 og 4 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Storbritannia. Bestemmelsene i punkt 3 om fysiske personer er i tråd med OECD-mønsteret. Når det oppstår dobbelt bosted etter artikkel 4 punkt for juridiske personer, fremgår det av punkt 4 at de kompetente myndigheter ved gjensidig avtale skal søke å bestemme i hvilken avtalestat personen skal anses hjemmehørende.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket ”fast driftssted”. Definisjonen fastsetter vilkår for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat etter artikkel 7.

Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret. Punkt 1 gir den alminnelige og grunnleggende definisjonen av ”fast driftssted”. Punkt 2 nevner en rekke typiske eksempler på hva som dekkes.

Ifølge punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, et anleggs-, installasjons- eller monteringsprosjekt eller et kontroll- eller rådgivningsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 12 måneder.

OECDs mønsteravtale har ingen egen bestemmelse om beskatning av tjenester, men har i kommentarene til artikkel 5 tatt inn et forslag til en slik bestemmelse for de stater som ønsker å regulere beskatningen av tjenester. Punkt 4 er delvis i overensstemmelse med dette forslaget.

Etter punkt 4 foreligger det et fast driftssted for et foretak når en fysisk person er til stede i den andre staten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode. Forutsetningen er imidlertid at mer enn 50 prosent av foretakets brutto inntekter fra aktiv virksomhet i disse tidsrommene skriver seg fra tjenester utført i den andre staten. Denne bestemmelsen er knyttet til opphold generelt og gjelder selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke. Bestemmelsen vil i praksis ha størst betydning for enkeltpersonforetak eller fåmannsselskaper.

Fast driftssted gjennom tjenesteyting i den andre staten reguleres både av punkt 3 og punkt 4 i artikkel 5, foruten av artikkelens alminnelige definisjon i punkt 1. For de tilfeller som i prinsippet dekkes av både punkt 3 og punkt 4, skal punkt 3 gå foran.

Punkt 5 angir hva som ikke omfattes av begrepet ”fast driftssted”. I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering av varer ikke skal utgjøre et fast driftssted.

Punkt 6 regulerer når en representant som ikke er uavhengig av foretaket skal anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Det foreligger et fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8. Konserntilhørighet medfører følgelig ikke automatisk status som fast driftssted.

Artiklene 6-24 inneholder de operative reglene om beskatning av de ulike typer inntektserverv. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en avtalestat utøver i den annen stat.

Etter punkt 1 kan inntekt fra slik virksomhet bare skattlegges i den annen stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. Hvis foretaket utøver slik forretningsvirksomhet, kan den fortjeneste som kan tilskrives det faste driftsstedet i medhold av bestemmelsene i punkt 2, skattlegges i den annen stat.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelse av fortjenesten til et fast driftssted. Driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold (”selvstendighetsfiksjonen” og ”armlengdeprinsippet”).

Fordi hovedkontor og filial er ett og samme rettslige subjekt, har disposisjoner mellom et hovedkontor og dets faste driftssted i liten grad vært anerkjent ved fastsettelsen av driftsstedets inntekter og utgifter. Punkt 2 bestemmer imidlertid at det skal tas hensyn til slike disposisjoner.

Det følger av punkt 2 at ved fastsettelsen av driftsstedets inntekter skal det tas hensyn til funksjoner som utføres, eiendeler som brukes og risikoer som bæres av foretaket gjennom det faste driftsstedet og gjennom de andre delene av foretaket. I OECDs kommentarer (2010-utgaven) til artikkel 7 (og med henvisning til en tilhørende OECD-rapport) er det er gitt en detaljert beskrivelse av hvordan en filials inntekter og utgifter skal tilordnes og beregnes. Det følger av disse kommentarene at dette skal skje i to trinn: først en funksjonell og faktisk analyse av forholdet mellom hovedkontoret og dets filial. Deretter skal verdien av de enkelte disposisjoner og transaksjoner fastsettes i tråd med OECD-retningslinjene som gjelder i saker om internprising.

I punkt 3 er det gitt regler om eventuell justering av fortjenesten i den annen stat, når det oppstår spørsmål om å endre driftsstedets inntektsfastsettelse etter bestemmelsene i punkt 2.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h).

Avtalens punkt 1 avviker fra hovedalternativet i OECD-mønsteret, men følger et alternativ i kommentaren der det fastsettes at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Dette er i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Punkt 2 fastsetter at fortjeneste fra bruk, vedlikehold eller utleie av containere (inkludert tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) som blir brukt til transport av varer, bare skal kunne skattlegges i den stat der foretaket som har fortjenesten av driften er hjemmehørende, dersom det ikke dreier seg om transport utelukkende mellom steder i den annen stat.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en avtalestat får gjennom deltakelse i en ”pool”, et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 bygger på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkel 9 inneholder også regler om korresponderende retting i den andre berørte staten for å eliminere dobbeltbeskatning.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra aksjeselskaper mv. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den avtalestat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan også skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er i punkt 2 a) begrenset til 15 prosent.

Punkt 2 b) fastsetter at kildestaten skal frita utbytte fra beskatning når den virkelige rettighetshaveren av utbyttet er et selskap i den annen stat som direkte eller indirekte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap eller er en pensjonsinnretning som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav l).

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når dividenden er ervervet av og reelt eies av regjeringen i en av avtalestatene. For Norges del skal utrykket ”regjeringen i en avtalestat” særlig omfatte Norges Bank og Statens pensjonsfond utland.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjene som utbyttet utdeles på, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Det er fastsatt at slike inntekter bare kan skattlegges i den stat hvor den virkelige rettighetshaveren er bosatt, jf. artikkelens punkt 1. Dette er et avvik fra OECD-mønsteret, men i tråd med den skatteavtalepraksis Norge har fulgt på bakgrunn av at Norge ikke har en særskilt kildeskatt på renter.

For øvrig er artikkelen stort sett utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan bare skattlegges i den virkelige rettighetshaverens bostedsstat. Bestemmelsen samsvarer med OECDs mønsteravtale og harmonerer for øvrig med at Norge ikke har en særskilt kildeskatt på royalty.

Uttrykket ”royalty” er definert i punkt 2.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før realisasjon av formuesobjektet.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den avtalestat hvor eiendommen ligger.

Etter punkt 2 kan fortjeneste ved avhendelse av aksjer og sammenlignbare rettigheter hvor mer enn 50 prosent av verdien direkte eller indirekte skriver seg fra fast eiendom i den annen avtalestat, skattlegges i denne annen stat. Det er imidlertid gjort unntak for slike aksjer dersom de er gjenstand for betydelig og regelmessig handel på børs.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelens punkt 3 skattlegges i den avtalestat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 4 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av containere som ikke utelukkende brukes i transport mellom steder i den annen avtalestat, jf punkt 5.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 6.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 14. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen avtalestat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen.

For tilfeller der arbeidskraft er utleid for arbeid i den andre staten, er det i punkt 3 fastsatt et unntak fra 183-dagersregelen som innebærer at hovedregelen i punkt 1 kommer til anvendelse.

Artikkelens punkt 4 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekt fra slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den stat der lønnstakeren er bosatt.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 16 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor virksomhet som artist eller idrettsutøver utøves. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Artikkel 16 er i samsvar med OECDs mønster.

Artikkel 17 omhandler pensjoner og sosiale trygdeytelser. Artikkelen regulerer beskatningen av både private og offentlige pensjoner, unntatt de offentlige pensjonene som er regulert i artikkel 18 punkt 2.

Etter punkt 1 kan pensjoner og sosiale trygdeytelser som betales fra en avtalestat til en person bosatt i den annen avtalestat skattlegges både i den stat hvor inntekten skriver seg fra og i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dobbeltbeskatning unngås etter reglene i artikkel 25.

De to statenes beskatningsrett er ikke særskilt begrenset med hensyn til skattesats. Hvert av landene kan derfor gjennomføre beskatningen i henhold til sine interne regler.

I punkt 2 reguleres beskatningsretten til engangsutbetalinger fra pensjonsinnretninger. Det fastslås at utbetalingsstaten skal ha eneretten til å skattlegge slike inntekter.

I punkt 3 er det fastsatt regler om underholdsbidrag. Slike bidrag skal bare kunne skattlegges i utbetalingsstaten dersom betaleren ikke har fradragsrett for beløpet ved fastsettelsen av sin inntekt.

Ikrafttredelsesbestemmelsen inneholder en såkalt ”grandfather clause” som gir personer som allerede mottar pensjon på det tidspunktet den nye avtalen trer i kraft, en valgmulighet til enten å bli beskattet etter den nye eller den gamle avtalen, jf. artikkel 32 punkt 4.

Artikkel 18 omhandler lønn i offentlig tjeneste samt offentlige tjenestepensjoner. Som hovedregel og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder ikke hovedregelen når de bestemte vilkår i punkt 1 bokstav b) er oppfylt. I slike tilfeller er det bare bostedsstaten som kan skattlegge inntektene.

Pensjoner og lignende ytelser som utbetales av, eller fra fond opprettet av, en avtalestat eller en av dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter i anledning tjenester ytet denne staten eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, reguleres av artikkel 18 punkt 2. Det fremgår av denne bestemmelsen at slike pensjoner bare skal kunne skattlegges i utbetalingsstaten, med mindre mottakeren både er statsborger av og bosatt i den andre avtalestaten. Denne regelen for offentlige tjenestepensjoner er i samsvar med OECD-mønsteret. Bestemmelsen medfører at Norge har eneretten til å skattlegge offentlige norske tjenestepensjoner, samt tilleggspensjon etter folketrygden opptjent i offentlig tjeneste.

Artikkel 19 fastsetter at studenter som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 gjelder inntekt som ikke er omhandlet i avtalens øvrige bestemmelser (”annen inntekt”). Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekter av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelser i avtalen. Bestemmelsen fastsetter at slike inntekter bare kan skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

I punkt 2 er det gjort unntak fra punkt 1 for utdelinger fra truster eller dødsbo.

Det er videre gjort unntak fra punkt 1 i punkt 3, der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted, skal beskattes etter artikkel 7.

Punkt 4 i gjeldende avtale er videreført. Det følger av denne bestemmelsen at dersom inntekten som omhandlet i punkt 1 er høyere som følge av et særlig forhold mellom personen nevnt der og en annen person, eller mellom begge og tredjemann, så skal artikkelens regler få anvendelse bare på et så høyt beløp som ville ha vært avtalt mellom dem hvis det særlige forholdet ikke hadde foreligget.

I likhet med artikkel 10, 11 og 12 inneholder artikkel 20 en antimisbruksregel i punkt 5.

Artikkel 21 inneholder forskjellige bestemmelser som får anvendelse på visse virksomheter utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter).

Punkt 1 fastsetter at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av avtalen for øvrig.

I punkt 2 er det gitt en definisjon av uttrykket “virksomhet utenfor kysten” som angir hvilke virksomheter og arbeider som er undergitt særregulering i artikkelen.

Punkt 3 gir hovedregelen for beskatning av virksomhetsinntekt og fastslår at aktiviteter på kontinentalsokkelen skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår. Denne bestemmelsen vil nå også gjelde for selvstendige personlige tjenester, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav k).

I punkt 4 a) er det bestemt at fast driftssted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av en periode på 12 måneder. Derved vil inntekt fra kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen bare kunne skattlegges i vedkommende persons hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og selskapene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 4 a) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap ved blant annet oppsplitting av kontrakter.

I punkt 4 b) gjøres det unntak fra hovedreglene i punkt 3 for produksjonsvirksomhet ved utnyttelse av midtlinjefelt som er undergitt særregulering etter artikkel 22.

Artikkelens punkt 5 inneholder et viktig unntak fra hovedregelen om at all virksomhet kan skattlegges i sokkelstaten. Etter første punktum skal fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som er konstruert hovedsakelig med henblikk på transport av forsyninger eller personell, eller for tauing eller ankerhåndtering, bare være gjenstand for beskatning i den stat hvor den person som oppebærer fortjeneste ved driften av det er bosatt (hjemmehørende). At rekkevidden av unntaket er begrenset fremgår av annet punktum i punkt 5. Her presiseres det at fortjeneste som oppebæres i tidsrom hvor skipet eller luftfartøyet er avtalesluttet hovedsakelig for andre formål enn dem som er nevnt i første punktum, skal beskattes i henhold til hovedregelen, det vil si at fortjenesten kan skattlegges i sokkelstaten. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det ofte er vanskelig å trekke grensen mot skip som er bygget med henblikk på for eksempel transportvirksomhet, men som har spesialutrustning for andre formål så som brannslukking eller dykker-operasjoner. Sistnevnte tjenester har ikke vært ment å skulle være omfattet av unntaksreglene.

I punkt 6 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 6 a) skattlegges i sokkelstaten fra første dag. Punkt 6 b) fastsetter imidlertid at lønnsinntekt for tjeneste ombord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 5, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den person som oppebærer fortjenesten ved driften av fartøyet er bosatt (hjemmehørende).

I punkt 7 klargjøres beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitetene foregår. Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom.

Artikkel 22 inneholder særbestemmelser om beskatning ved utnyttelse av olje- og gassfelt som krysser delelinjen (midtlinjen) mellom de to stater. Artikkelen har bare betydning for midtlinjefelt som i henhold til særskilt avtale mellom de to staters regjeringer undergis felles utnyttelse. Artikkelen får dessuten bare anvendelse dersom det i avtalen vedrørende utnyttelsen av feltet uttrykkelig er fastsatt at dens bestemmelser skal gjelde.

Artikkel 23 gjelder Statfjord-reservoarene. Bestemmelsene om midtlinjefelt, jfr. artikkel 22, skal få anvendelse når det gjelder utnyttelsen av Statfjord-feltet. Artikkel 23 inneholder også bestemmelser om transport av olje med skip fra Statfjord-feltet. Fortjeneste ved slik transport skattlegges i den stat hvor den person som oppebærer fortjenesten er bosatt (hjemmehørende). Det samme gjelder for beskatning av eventuell formuesgevinst. Dersom transportvirksomheten utøves av en sammenslutning bestående av deltakere bosatt i hver av de to stater, har hver stat beskatningsretten for deltakerne bosatt i vedkommende stat.

Artikkel 24 viderefører bestemmelsene i gjeldene avtale vedrørende Murchison-reservoaret. Bestemmelsene om midtlinjefelt i artikkel 22 skal gjelde for Murchison-feltet. Det er også fastsatt særregler for beskatning av transport gjennom rørledning av olje fra feltet. Disse bestemmelser omfatter både fortjeneste oppebåret ved slik transportvirksomhet, gevinst ved anvendelse av driftsmidler eller rettigheter i slike. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at hver av statene har eneretten til å skattlegge sine rettighetshavere.

Artikkelen i den gjeldende avtalen om Frigg-feltet er tatt ut i den nye avtalen ettersom virksomheten der er avsluttet.

Artikkel 25 gir regler om fremgangsmåten for å unngå dobbeltbeskatning. Både Norge og Storbritannia benytter kreditmetoden som metode for å eliminere dobbeltbeskatning. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, også kan skattlegge en inntekt når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Storbritannia. Norge må imidlertid i den utlignede norske skatten på den inntekten som kan beskattes i Storbritannia, med visse begrensninger, gi fradrag for den skatt som er betalt i Storbritannia på inntekten, jf. punkt 1 a).

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Storbritannia å skattlegge skal det i Norge brukes den såkalte alternative fordelingsmetode. I punkt 1 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i skattegrunnlaget, men da slik at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den britiske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Storbritannia.

Artiklene 26 inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering.

Fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater er regulert i artikkel 27.

Etter punkt 1 kan en skattyter som mener at det er truffet tiltak i den ene eller begge statene som medfører eller vil medføre en beskatning i strid med skatteavtalen, ta opp dette med den kompetente myndighet i den stat hvor han er eller mener seg bosatt. Fristen for å ta opp slike saker er tre år etter at skattyteren fikk den første underretningen om de tiltakene som medfører eventuell avtalestridig beskatning.

Den kompetente myndighet som mottar en slik henvendelse kan ensidig løse saken dersom den mener at det lar seg gjøre. Hvis ikke, følger det av punkt 2 at det kan tas kontakt med den kompetente myndighet i den annen stat med sikte på en gjensidig løsning.

Etter punkt 3 kan de kompetente myndigheter ved gjensidig avtale også løse vanskeligheter eller tvil om fortolkningen av skatteavtalen. De kan også rådføre seg med hverandre med tanke på å unngå dobbeltbeskatning i de mulige tilfeller som ikke er løst i avtalen.

Punkt 4 angir at de kompetente myndigheter kan sette seg i direkte kontakt med hverandre for å få i stand en gjensidig avtale.

Punkt 5 omhandler voldgift. Bestemmelsen medfører at dersom de kompetente myndigheter ikke har løst en sak om dobbeltbeskatning i løpet av to år eller bare har løst deler av den, kan skattyteren be om at de uløste spørsmålene løses ved voldgift.

I punkt 6 er det tatt inn et unntak fra voldgiftsbehandling for saker hvor det er fastsatt en normpris etter petroleumsskatteloven samt for saker om dobbelt bosted for juridiske personer.

Artiklene 28 og 29 inneholder enkelte særlige bestemmelser om henholdsvis utveksling av opplysninger og bistand til innfordring. Disse bestemmelsene er i overensstemmelse med OECDs mønsteravtale. Å få inn oppdaterte bestemmelser om utveksling av opplysninger i tråd med ny OECD-standard og om gjensidig bistand til innfordring har vært en vesentlig del av begrunnelsen for å reforhandle skatteavtalen.

Artikkel 30 inneholder særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat.

Artikkel 31 om begrensning i skattefritak tar sikte på å hindre ikke-beskatning av visse inntekter som er fritatt fra beskatning i Storbritannia.

Artiklene 32-33 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 32 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at avtalen kan tre i kraft er oppfylt. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger. Avtalen vil få virkning i begge stater fra og med det inntektsår som følger etter det året da avtalen trer i kraft.