Del 3
Omtale av særlige tema

5 Folkehelsepolitikken

Meld. St. 19 (2014–2015) Mestring og muligheter har fornyet politikk og innsats innen de prioriterte områdene psykisk helse i folkehelsearbeidet, helsevennlige valg og aktive eldre. Det er videre lagt vekt på forebyggende arbeid rettet mot barn og unge.

Regjeringen bygger videre på den tverrpolitiske enigheten om de overordnede rammene for folkehelsepolitikken. Det er bred enighet om de nasjonale målene:

• Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder.

• Befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller.

• Vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen.

Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) som hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft med 25 pst. innen 2025. De globale målene for risikofaktorer som er relevante for folkehelsepolitikken er:

• Stoppe økningen i diabetes og overvekt.

• Minst 10 pst. reduksjon av skadelig bruk av alkohol.

• 10 pst. reduksjon av forekomst av utilstrekkelig fysisk aktivitet.

• 30 pst. reduksjon i forekomst av tobakksforbruk.

• 25 pst. reduksjon av forekomst av forhøyet blodtrykk.

• 30 pst. reduksjon i gjennomsnittlig inntak av salt eller natrium.

Regjeringen legger målene til grunn for utvikling av nasjonal politikk og styrke innsatsen på tvers av sektorer for en mer helsevennlig livsstil.

I Norge er tidlig død definert som død før fylte 75 år. Målet er integrert i det nasjonale folkehelsemålet ved at økningen i forventet levealder skal nås gjennom reduksjon av tidlig død og utjevning av sosiale forskjeller i dødelighet. For å nå målet om 25 pst. reduksjon av tidlig død, må risikoen knyttet til tobakk, alkohol, fysisk inaktivitet og usunt kosthold reduseres betydelig.

Målene og innsatsområdene må ses i sammenheng med psykisk helse og trivsel. Psykisk helse påvirker levevaner som igjen påvirker psykisk helse og trivsel. Det gjør innsatsen for å fremme psykisk helse, livskvalitet og mestringsevne til et viktig innsatsområde for å forebygge livsstilssykdommer. Tilsvarende er livsstilsendring et viktig virkemiddel for å styrke den psykiske helsen.

Psykiske problemer er blant de største folkehelseutfordringene i dag, og de sosiale forskjellene i forekomst av psykiske helseproblemer er store. Regjeringen legger derfor mer vekt på forhold som kan fremme den psykiske helsen, som sosiale nettverk, sosial støtte, mestring og trivsel. Kommunen og lokalmiljøet er en satsingsarena for utvikling av tverrfaglig innsats og tiltak. Dette er også et ledd i oppfølgingen av den helsefremmende og forebyggende delen av Verdens helseorganisasjons globale handlingsplan for psykisk helse.

Tiltakene beskrevet i dette kapitlet vil være viktige for å oppnå FNs bærekraftmål (Agenda 2030) i en nasjonal kontekst. Spesielt delmål 3.4 på ikke-smittsomme sykdommer, delmål 3.5 på alkohol og narkotika, delmål 2.2 på ernæring, og bærekraftmål 6 om vann. Sosiale helseforskjeller er en viktig del av folkehelsepolitikken. Det er fortsatt er store sosiale helseforskjeller. Bl.a. gjelder det for livsstilsfaktorer som røyking, kosthold og fysisk aktivitet.

Skal det være mulig å tilpasse den nasjonale politikken til nye utfordringer, er det behov for indikatorer som gjør det mulig å følge utviklingen av forhold som har vesentlig betydning for fordelingen av helsen i befolkningen. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å videreutvikle slike indikatorer for sentrale påvirkningsfaktorer for helse i nært samarbeid med andre statlige direktorater og fagmiljøer. Første versjon av ny indikatorrapportering ble publisert i 2016. Arbeidet med videreutvikling av indikatorer for folkehelse skal sees i sammenheng med endring i oppgavefordeling mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet.

Et effektivt folkehelsearbeid av god kvalitet må bygge på kunnskap om helse og helseutfordringer, hva som påvirker helsen og hvilke virkemidler og tiltak som har effekt. For å utvikle politikken videre, behøves bedre data. Ikke minst er det behov for bedre kunnskap om sosioøkonomiske variable, sammen med data om livsstil, helse og tilgang til helsetjenester.

Det er nedsatt et ekspertutvalg som skal bidra til et bedre og mer effektivt system for behandling av helsedata for statistikk, planlegging, helseanalyser, kvalitetsforbedring og forskning, innovasjon og næringsutvikling. Dette arbeidet er viktig for å kunne få til bedre helseanalyser, ikke minst for bedre å kunne dokumentere forhold knyttet til sosiale helseforskjeller og hvordan sosiale forskjeller påvirker tilgang til helse- og omsorgstjenester.

5.1 Utjevning av levekår og sosial inkludering

Befolkningens levekår og økonomiske ressurser har stor betydning for folkehelsens tilstand og fordeling. Regjeringen vil jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Særlig viktig er det å bekjempe barnefattigdom.

Grunnleggende økonomisk og sosial trygghet

Andelen i Norge med vedvarende lavinntekt har gått ned blant eldrebefolkningen de siste årene, men steget i de fleste andre aldersgrupper og særlig blant barn og unge voksne. Samtidig øker inntektene i barnefamilier med de høyeste inntektene. Forskjellene i materiell levestandard blant barn er dermed økende. Nesten hvert tiende barn under 18 år bor nå i familier med vedvarende lavinntekt. Blant disse er det en stor andel enslige forsørgere, og barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan er sterkt overrepresentert.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er mye av bakgrunnen for at barnefamilienes økonomi har hatt en svak utvikling de siste årene at yrkesinntektene har fått stadig større relativ betydning, mens overføringer, og særlig barnetrygden, har vokst mindre. Også gjeldsbelastningen til barnefamiliene har økt betydelig de siste årene.

Regjeringen la fram en stortingsmelding om familiepolitikken våren 2016, Meld. St. 24 (2015–2016) Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter, med flere tiltak mot barnefattigdom, inkludert oppfølging av barnefattigdomsstrategien; videreutvikling av målrettede tilskuddsordninger og utvikling og utprøving av et helhetlig oppfølgingsprogram for lavinntektsfamilier ved Nav-kontor. Regjeringen har også oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå det offentlige tjenestetilbudet og overføringsordningene til familier med barn under 18 år. Utvalget skal bl.a. drøfte hva som bør være målet med støtten til barnefamiliene og i hvilken grad en bør vektlegge fordelingshensyn og hensyn til arbeidstilbudet ved utformingen av støtteordningene. Utvalget skal levere utgreiingen sin i mars 2017. Det er 20 år siden sist overføringene til barnefamiliene ble greid ut av et offentlig utvalg i NOU 1996: 13 Offentlige overføringer til barnefamiliene.

Sosial boligpolitikk

Visjonen for det boligsosiale arbeidet er at alle skal bo godt og trygt. Regjeringen vil forsterke innsatsen overfor barnefamilier og unge som ikke bor bra.

Selv om de aller fleste bor svært godt i Norge i dag, gjelder ikke dette alle. Dårlige boforhold eller bostedsløshet kan ha store negative konsekvenser for helse og livskvalitet. Nytenkning og oppmerksomhet på samfunnsplanlegging som virkemiddel er nødvendig for å forebygge og redusere opphoping av levekårsutfordringer i enkelte områder.

Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid, Bolig for velferd (2014–2020) retter en særlig innsats mot barnefamilier og unge. Kommunene har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. Strategien skal styrke kommunene i dette arbeidet. Flere av strategiens målsetninger og innsatsområder har relevans for personer som har problemer med rusavhengighet og/eller psykiske problemer.

Personer med rusavhengighet og/ eller psykiske lidelser er overrepresentert blant bostedsløse. En kartlegging fra 2012 viser at 54 pst. av de bostedsløse er avhengige av rusmidler, og at 38 pst. har psykiske lidelser. Regjeringen har gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020) og Prop. 15 S (2015–2016) en målsetning om å bidra til at flere rusavhengige får et egnet sted å bo.

Helsedirektoratet har iverksatt et utviklingsarbeid som gjennom ulike metoder for medvirkning tar sikte på å kartlegge kvaliteter i nærmiljø og lokalsamfunn som fremmer folkehelse og trivsel. Dette prosjektet omtales nærmere under kap. 6.7 Miljø og helse, men vil ha betydning for det videre arbeidet med oppfølgingen av strategien Bolig for velferd.

Tilknytning til arbeidslivet

Aktiv deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for å bekjempe fattigdom, heve levestandarden og bedre livskvaliteten. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til høy yrkesdeltakelse og forebygge langvarig ledighet og utstøting fra arbeidslivet.

Å være i arbeid er som regel bra for helsen; arbeidet kan ha en verdi i seg selv gjennom læring og selvutvikling, sosial inkludering og fellesskap. Arbeid sikrer inntekt som muliggjør et selvstendig og forutsigbart liv. Yrkesaktive har gjennomgående bedre helse enn yrkespassive.

For å sikre en god og stabil arbeidslivstilknytning, er det viktig å sikre overgangen fra skole til arbeidslivet, og redusere frafallet i videregående skole. Det er gjennomført en rekke tiltak for å styrke grunnleggende ferdigheter og øke gjennomføringen i videregående opplæring. Regjeringen la våren 2016 fram en stortingsmelding om kompetanse hos voksne, Meld. St. 16 (2015–2016) Fra utenforskap til ny sjanse – Samordnet innsats for voksnes læring, med tiltak som skal gi voksne bedre muligheter til å styrke egen kompetanse, bedre muligheter til å delta i opplæring, og til å få godkjent medbrakt kompetanse fra utlandet. Målet for regjeringen er at den enkelte skal ha kompetanse som danner grunnlag for stabil og varig tilknytning til arbeidslivet.

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnede mål i arbeids- og sosialpolitikken. Avtalen er inngått mellom regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet, og nåværende avtale gjelder ut 2018. Avtalen bygger på en felles erkjennelse av at aktivitet gjennom arbeid fremmer helse og at tidlig iverksetting av aktive tiltak vil kunne forebygge frafall fra arbeid.

5.2 Trygge oppvekstsvilkår

Alle barn og unge skal ha like muligheter til god helse uavhengig av foreldres økonomi, utdanning, etnisk og geografisk tilhørighet. Det skal legges til rette for gode oppvekstsvilkår gjennom tiltak for å styrke foreldrenes kompetanse, videreutvikle kvalitet på barnehager og skoler, videreutvikle og styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og sikre bedre samhandling mellom tjenestene.

Velfungerende lokalsamfunn har stor betydning for innbyggernes livskvalitet og bør legge til rette for sosiale møteplasser og ha en fysisk utforming som bidrar til trygghet og deltakelse. Trygge samfunn preget av fravær av kriminalitet må sikres gjennom forebygging, f.eks. ved Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT-samarbeid) og Politiråd.

Foresattes økonomiske rammer er viktig for barns oppvekst. Lønnet arbeid er grunnlaget for familienes økonomi. Regjeringens mål er et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv som sikrer høy sysselsetting og lav arbeidsledighet slik at flere kommer i arbeid og kan forsørge seg selv.

Å være fattig i Norge handler bl.a. om at man ikke får delta i samfunnet på samme måte som andre. Å falle utenfor pga. økonomiske og sosiale ressurser kan være ekstra vanskelig i et samfunn som er preget av forventninger om å lykkes på mange arenaer.

Barn som lever i relativ fattigdom har økt de siste årene. Tall fra SSB viser at det i perioden 2012–2014 var 92 000 barn i familier med vedvarende lavinntekt. I perioden 2011–2013 var det 84 000 barn i familier med vedvarende lavinntekt. Regjeringen la i 2015 fram Barn som lever i fattigdom, regjeringens strategi 2015–2017. Strategien, den første i sitt slag, har 64 tiltak som er godt i gang. Tiltakene skal forebygge at fattigdom går i arv, og bedre barns livskvalitet her og nå. Strategien mot barnefattigdom er forankret i syv departementer, og tar utgangspunkt i at barnefattigdom er et sammensatt problem.

Strategien har følgende innsatsområder:

• Forebygge ved å styrke utsatte barnefamilier

• Gjennomføre utdanningsløp – barnehage og skole

• Deltakelse og inkludering – fritid, kultur og idrett

• Et godt helsetilbud til alle barn og unge

• Tilgang til arbeidslivet for ungdom og foreldre

• Forskning og statistikk

• Ansvars- og kompetansedeling – stat, kommune og frivillig sektor

Oppfølgingen av strategien ledes av Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) som leder en arbeidsgruppe på direktoratsnivå som skal sikre en samordnet og helhetlig oppfølging.

Barn i familier med god råd deltar oftere i organiserte fritidsaktiviteter enn barn i familier med dårlig råd. KS og frivillige organisasjoner og staten har derfor gått sammen om en felles innsats, Fritidserklæringa, for at alle barn, uavhengig av foreldrene sin økonomiske og sosiale situasjon, skal få mulighet til å delta regelmessig i en organisert fritidsaktivitet. Fritidserklæringen ble signert i juni 2016. Bufdir er sekretariat for arbeidet med oppfølgingen av Fritidserklæringen.

Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) ble introdusert i Norge tidlig på 1990-tallet. Om lag halvparten av landets kommuner har et etablert SLT-samarbeid innenfor feltene rusforebygging og kriminalitetsforebygging.

Bedre tverrfaglig innsats (BTI) har siden 2012 tilpasset den systematiske tverrfaglige samhandlingsmodellen til norsk i samarbeid med 8 kommuner og regionale kompetansesentre på rusfeltet. I 2014 ble det opprettet en ny tilskuddsordning, som kommuner kunne søke på med støtte til å utvikle lokal samhandling om barn, unge og foresatte som trenger ekstra innsats.

I tidlig intervensjonssatsingen er det utviklet flere samhandlings- og opplæringsløp tilpasset den enkelte kommune og tjeneste. Veilederen Fra bekymring til handling oppdateres i samarbeid med Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Politidirektoratet. Det skal være en bred innfallsvinkel til den bekymringen en har for et barn eller ungdom med mål om god oppvekst for alle barn og unge.

De helsemessige konsekvensene av vold, særlig i nære relasjoner, kan være omfattende, alvorlige og potensielt livstruende. Det er en sterk sammenheng mellom å ha vært utsatt i barndommen og å oppleve nye overgrep i voksen alder. Mye av volden og overgrepene blir ikke kjent for politi og rettsvesen, og undersøkelsen viste at kun en mindre andel av de utsatte hadde søkt hjelp og fått medisinsk behandling etter hendelsene.

Regjeringen har styrket innsatsen for å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og for at de som blir utsatt for vold og overgrep skal få god hjelp og behandling. Det har blitt utarbeidet en ny tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Tiltaksplanen En god barndom varer livet ut (2014–2017) inneholder 43 tiltak. Planen er et resultat av et tett samarbeid mellom Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Barne-, ungdom- og familiedirektoratet har fått i oppdrag å sette i verk tiltakene i planen og koordinere samarbeidet med andre aktører.

Regjeringen vil i 2016 følge opp vedtaket fra Stortinget om å fremme en opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep, jf. Innst. 315 S (2014–2015).

5.3 Helsevennlig arbeidsliv

Forhold ved arbeidsplassen kan påvirke helse både i positiv og negativ retning. Generelt har norske yrkesaktive et godt arbeidsmiljø, og utviklingen i norsk arbeidsliv er god. Likevel gjenstår det utfordringer med å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø for alle. Deler av arbeidslivet er preget av høyt langtidssykefravær, frafall og utstøting, og enkelte bransjer er preget av useriøsitet og økende alvorlig arbeidslivskriminalitet. Lengre arbeidsliv forsterker betydningen av helsefremmende arbeidsmiljø.

Avdeling Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og -helse (NOA) ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami) arbeider for å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag for aktørene på arbeidsmiljøområdet som grunnlag for utforming av politikk, strategier og prioriteringer på nasjonalt nivå, bransje- og virksomhetsnivå. De legger med jevne mellomrom fram en samlet og omfattende oversikt over arbeidsmiljø- og arbeidshelsetilstanden i norsk arbeidsliv, hvor status og utviklingstrekk skal belyses. NOA samarbeider med Helsedirektoratet i arbeidet med folkehelseindikatorer som viser utvikling og sosial fordeling langs en rekke eksponeringsfaktorer i arbeidsmiljøet. Den overordnede tendensen er at norske arbeidsmiljøer blir stadig sunnere, men at det er en sosial skjevfordeling, i form av utdanningsforskjeller, særlig når det gjelder kjemiske og mekaniske arbeidsmiljøbelastninger.

Helsedirektoratet utvikler og implementerer intervensjoner rettet mot helseatferd på arbeidsplassen. Det er etablert et samarbeid mellom Helsedirektoratet og aktørene i arbeidslivsektoren for å få økt kunnskap om fysisk aktivitet og stillesitting. Et fakta-ark om denne tematikken publiseres høsten 2016.

Regionalt kompetansesenter for rusmiddelspørsmål Vest Stavanger og Universitetet i Stavanger har på oppdrag fra Helsedirektoratet satt i gang en effektstudie av tidlig intervensjonsverktøy som skal redusere risikofylt alkoholkonsum i arbeidslivet. Om lag 10 000 arbeidstakere inkluderes i studien. Resultatene forventes å foreligge ved utgangen av 2017.

Folkehelseinstituttet har på oppdrag fra Helsedirektoratet startet en kartlegging av holdninger til og utbredelse av alkoholbruk, samt konsekvenser og regulering av alkoholbruk i norsk arbeidsliv i perioden 2015–2018. De første funnene fra undersøkelsen tyder på at om lag 20 pst. av norske arbeidstakeres drikkeepisoder forekommer i jobbrelaterte sammenhenger. Omtrent 30 pst. hadde opplevd at kollegaer som drakk var plagsomme og 10 pst. hadde følt seg utenfor eller uteblitt fra sosiale arrangementer pga. drikking i jobbsammenheng det siste året. Tidligere studier som er gjennomført i bestemte bransjer har vist at det er stor variasjon i andelen som rapporterer om alkoholrelatert fravær og ineffektivitet mellom bransjer. Å studere mulige bransjeforskjeller og forskjeller i andre undergrupper blir et viktig anliggende i sluttrapporten som vil baseres på data fra alle fire årene.

5.4 Psykisk helse og livskvalitet

Ifølge Folkehelserapporten 2014 har Norge sammen med de andre nordiske landene høyest livskvalitet i verden. Dette gjelder både voksne og ungdom. De siste årene har undersøkelser likevel vist at unge mennesker, og spesielt jenter, rapporterer at de opplever stress, press og bekymring for framtiden. Det har vært en økning i forskrivning av antidepressiva til ungdom. Angstlidelser og alvorlig depresjon er blant de fem viktigste årsakene til år levd med helsetap. Personer med psykiske lidelser har høyere forekomst av somatiske sykdommer enn befolkningen for øvrig. Det er store sosiale forskjeller i psykisk helse i befolkningen. Grupper med lang utdanning og god økonomi har færre psykiske plager, er mer tilfreds med livet og har mer sosial støtte enn grupper med kort utdanning og svakere økonomi. I enkelte innvandrergrupper er forekomsten av psykiske plager og lidelser høyere enn i resten av befolkningen.

15–20 pst. av barn og unge har psykiske vansker som går ut over trivsel, læring, daglige gjøremål og samvær med andre. Om lag 8 pst. (70 000) av barn og unge har en diagnostiserbar psykisk lidelse. Angst, depresjon og atferdsproblemer er de vanligste lidelsene.

290 000 barn har foreldre med psykiske lidelser eller alkoholproblemer som går ut over daglig fungering. Psykiske lidelser er skyld i nær 20 pst. av sykefraværsdagsverkene i Norge.

Folkehelseinstituttet fikk i 2014 i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å utrede behovet for et register over psykiske lidelser og ruslidelser med utgangspunkt i fellesregistermodellen. Rapport fra instituttet kom i august 2016. Instituttet anbefaler en løsning innenfor fellesregistermodellen hvor det etableres et basisregister over psykiske lidelser og ruslidelser for en løpende sammenstilling av tilstrekkelige og relevante registerdata for fremstilling av statistikk, helseanalyser og til forskning og kvalitetsforbedring av helsetjenestene/helsehjelpen og beredskap.

Regjeringen har som mål å inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet. For å nå dette målet er det satt i gang et strategisk arbeid med å utvikle psykisk helse som et fagfelt i folkehelsearbeidet. I tillegg er det behov for å styrke det forebyggende arbeidet i helsetjenesten og samarbeidet med familievernet, barnevernet og andre relevante tjenester for å sikre at flere får hjelp tidlig.

Helsedirektoratet bygger opp kompetanse på området. Dette innebærer bl.a. et samarbeid med Folkehelseinstituttet, Statistisk Sentralbyrå og NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus om måling av befolkningens livskvalitet.

Kompetansestøtte til kommunene og rapportserie om livskvalitet og påvirkningsfaktorer videreutvikles. Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet samarbeider om hvordan psykisk helse og trivsel kan ses som del av skolens kjernevirksomhet.

Helsedirektoratets arbeid med utbygging av lavterskel psykisk helsetilbud i kommunene og opprustning av kompetanse på psykisk helse blant helsepersonell videreføres.

Regjeringen foreslår å etablere et program for folkehelsearbeid i kommunene som gjennom å stimulere til utviklingsarbeid, skal bidra til en langsiktig styrking av kommunenes arbeid med å fremme befolkningens psykiske helse.

Frivillighet

Frivillig innsats skaper identitet, tilhørighet og levende lokalsamfunn som bidrar til god folkehelse. Det er et stort behov og potensial for å ta i bruk samfunnets frivillige ressurser for å beholde og utvikle et godt velferdssamfunn. På denne bakgrunn har Helse- og omsorgsdepartementet i fellesskap med Frivillighet Norge og KS utarbeidet en nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet. Strategien skal bidra til å rekruttere og beholde frivillige i alle aldre for å motvirke ensomhet og styrke det systematiske samarbeidet mellom frivillige organisasjoner, frivillighetssentraler, frivillige enkeltpersoner og kommunen. Strategien er nærmere omtalt under programkategori 10.60 Helse- og omsorgstjenester i kommunene. Helsedirektoratet og Frivillighet Norge har inngått en intensjonsavtale for å fremme folkehelse og utjevne sosiale helseforskjeller, gjennom å bidra til et godt og nært samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene. Som oppfølging av Folkehelsemeldingen har også Helse- og omsorgsdepartementet inngått et samarbeid med Frivillighet Norge om Møteplass for folkehelse.

Frivillig innsats spiller en avgjørende rolle for å motvirke ensomhet. Mobilisering mot ensomhet handler om å fremme helse gjennom sosialt felleskap, møteplasser og deltakelse.

5.5 Aktive eldre

Regjeringen la mars 2016 fram Flere år – flere muligheter, regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn. Bakgrunnen er at vi lever lenger og andelen eldre i befolkningen øker. 1,1 millioner nordmenn er i dag over 60 år. Dagens eldre har bedre forutsetninger for å leve mer aktive liv enn tidligere generasjoner. Regjeringen vil derfor legge til rette for aktive eldre gjennom en moderne eldrepolitikk som både skal handle om å gi enkeltmennesker økt livskvalitet og å skape en mer bærekraftig utvikling av samfunnet. Med en høyere andel eldre som vil leve mange år med god helse, er det nødvendig å endre holdninger og organisering slik at mennesker i 60- og 70-årene kan bidra i arbeids- og samfunnsliv lenger og slik styrke egen helse og selvstendighet og redusere behov for helse- og omsorgstjenester. Å skape et mer aldersvennlig samfunn krever tverrsektoriell innsats hvor alle departementer har ansvar for å bruke sine virkemidler.

Strategien retter seg særlig inn mot følgende områder:

• Lengre arbeidsliv omhandler kompetanseutvikling, holdningsendringer, ny livsfasepolitikk, øke avgangsalder og videreutvikle pensjonspolitikken.

• Aldersvennlig lokalsamfunn hvor planlegging og samfunnsutvikling, boligpolitikk, lokalt kulturliv og transport er viktige elementer.

• Frivillig sektor og sivilsamfunn vil få økt betydning for å aktivisere og styrke sosial deltakelse i et aldrende samfunn.

• Nyskaping, nytte og næring omhandler hvordan teknologi og nye løsninger kan stimulere næringsliv og «the silver economy» samtidig som det styrker eldrebefolkningens mestring og deltakelse.

• Helse- og omsorgssektoren må i større grad fremme helse gjennom livsløpet for å få sunn aldring.

• Forskning om aldring og betingelser for aktive eldre.

I arbeidet framover vil det bli lagt særlig vekt på å integrere aktive eldre og aldringsperspektivet i eksisterende og ny politikk, og å mobilisere kunnskapsmiljøer og interessenter i utviklingsarbeid. Norge sluttet seg til den internasjonale Active Ageing Index. Regjeringen vil arrangere et årlig seminar om aldersvennlig samfunn i forbindelse med den internasjonale eldredagen. Det er satt av 2 mill. kroner til utviklingstiltak for et aldersvennlig samfunn, se omtale under kap. 761, post 21.

5.6 Helsevennlige valg

Regjeringen vil gjøre det enklere å velge sunt og legge til rette for at hensynet til liv og helse i større grad skal være et premiss for samfunnsutviklingen. Følgende prinsipper skal legges til grunn for arbeidet med å fremme helsevennlige valg:

• Det skal bli enklere for folk å velge helsevennlig.

• Barn og unge skal beskyttes særskilt, jf. barnekonvensjonen.

• Folkehelsemål skal samordnes med andre sentrale samfunnsmål, som f.eks. klima, miljø, kunnskap og arbeid.

• Innsats skal rettes inn for å styrke den enkeltes mestringsevne. Virkemidler skal brukes effektivt.

Helsedirektoratet har i 2016 utarbeidet en helhetlig kommunikasjonsstrategi på levevaneområdene fysisk aktivitet, kosthold, tobakk og alkohol. Psykisk helse er en integrert del av denne. I kommunikasjonsarbeidet er det behov for å synliggjøre mer systematisk at mange av folkehelsetiltakene som er viktige for god fysisk helse også er av betydning for befolkningens psykiske helse. Arbeidet med å integrere psykisk helse i kommunikasjon og kampanjer på levevaneområdene der det er relevant, er påbegynt.

Kosthold og ernæring

Ifølge det globale sykdomsbyrdeprosjektet kan over 7500 dødsfall i Norge årlig tilskrives kostholdsfaktorer. De største utfordringene på kostholdsområdet framover er å øke inntaket av grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og fisk, og å redusere inntaket av mettet fett, salt og sukker. Den nasjonale kostholdsundersøkelsen Ungkost 3 blant 4. og 8. klassinger som ble lagt fram i 2016, viser bl.a. at inntaket av frukt, bær og grønnsaker var under halvparten av anbefalingene og at guttene hadde lavere inntak enn jentene. Blant 8. klassingene oppga om lag 80 pst. at de spiste frokost daglig, og 60 pst. at de spiste lunsj.

Helse- og omsorgsministeren har etablert en egen næringslivsgruppe på matområdet som drøfter utfordringer og tiltak som kan gjennomføres i næringen. Sentrale tema er reduksjon av salt, sukker og mettet fett i matvarene, merkeordningen Nøkkelhullet og tilrettelegging for sunne valg. Gjennom saltpartnerskapet har 60 aktører innen bl.a. matvarebransjen og FoU-miljøer forpliktet seg til å jobbe med saltreduksjon gjennom en intensjonsavtale med helsemyndighetene.

Kravet om merking i tråd med nye og strengere kriterier for merkeordningen Nøkkelhullet, trådte i kraft 1. september 2016. I følge Norsk Spisefakta brukes merket uavhengig av sosial tilhørighet, utdanning og bosted. Beregninger viser bl.a. at inntaket av mettet fett kan reduseres til anbefalt nivå ved å bytte til nøkkelhullsmerkede matvarer. Kravet i matinformasjonsforskriften om obligatorisk næringsdeklarasjon på ferdigpakkede mat- og drikkevarer trer i kraft 13. desember 2016.

Bransjens system for selvregulering av markedsføring av mat og drikke rettet mot barn og unge blir evaluert i 2016.

Kommunikasjon om helsemyndighetenes anbefalinger for kosthold videreføres gjennom satsingen Små grep, stor forskjell. Norge deltar i nordisk samarbeid om kommunikasjon om salt.

Det nasjonale kostholdsprogrammet Fiskesprell samarbeidet med Norsk Friluftsliv om kursopplegget Sjømat i utekjøkkenet i anledning Friluftslivets år. Kursopplegget matoverfølsomhet i barnehagen er utviklet i samarbeid med Norges astma- og allergiforbund.

Måltider i skolen er en viktig sosial arena. Kartlegging fra 2013 viser at kun 40 pst. av skolene la til rette for minimum 20 minutters spisetid for elever på 5.–7. trinn. Ny Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen ble ferdigstilt og lansert høsten 2015. Helsedirektoratet og Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet har i 2016 drevet implementeringsarbeid. Nasjonalt senter har utarbeidet en idébank med eksempler på ulike måter å organisere matordninger i skolen på. Det arbeides for å digitalisere Kokebok for alle, som har vært delt ut gratis til elever i mat- og helsefaget.

Totalt deltar 10 pst. av elevene i grunnskolen i abonnementsordningen Skolefrukt. For rene ungdomsskoler er deltakelsen fire pst. Det er tildelt midler til skoleeier som stimulering til lokalt samarbeid om tilrettelegging for måltider. Helsedirektoratets Bra Mat-kurs tilbys bl.a. gjennom Frisklivssentraler og er et nyttig verktøy for å formidle generelle kostholdsråd til brukere.

Om lag 17 pst. av spedbarn fullammes til de er 6 måneder, mens 35 pst. ammes ved 12 måneder. Det er et mål å øke andelen barn som ammes og fullammes. Ny Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring publiseres i 2016. Ulike implementeringstiltak vil gjennomføres i 2016–2017. Brosjyren Mat for spedbarn skal revideres.

Fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet gir både år til livet og liv til årene. Personer som er fysisk aktive, vinner i gjennomsnitt åtte kvalitetsjusterte leveår (qaly) i et livsløpsperspektiv sammenliknet med personer som inaktive. Over 2,5 millioner voksne er for lite fysisk aktive i Norge. Om lag 32 pst. av voksne oppfyller minimumsanbefalingene om fysisk aktivitet. I aldersgruppen 35–49 år oppfyller 34 pst. av kvinnene anbefalingene, mot kun 27 pst. av mennene. Det er betydelige sosiale forskjeller. 39 pst. av dem med minst fire års høyere utdanning oppfyller anbefalingene, mot kun 22 pst. av dem med grunnskole som høyest fullførte utdanning. Sosiale forskjeller gjenspeiles på ulike arenaer for fysisk aktivitet som idrett, friluftsliv og treningssenterbransjen.

Om lag 90 pst. av seksåringene og niårige gutter er fysisk aktive i tråd med anbefalingen om minst 60 minutter hver dag, mens det gjelder for bare 70 pst. av niårige jenter. Bare halvparten av 15-åringene er tilstrekkelig fysisk aktive. Tid i ro per dag øker i gjennomsnitt med 17 minutter for hvert år fra seks til 15-årsalder. Kartlegging av fysisk aktivitet og stillesitting blant barn og unge skal følges opp i 2017.

Dine30-kampanjen videreføres i hovedtrekk som tidligere, men fra 2016 er det et tettere samarbeid med kostholdsatsingen Små grep – stor forskjell, samtidig som utvalgte målgrupper for kampanjen spisses. Bevegelsesglede og mestring, og det å være en positiv motvekt til kroppsfokus og ekstreme treningsmetoder vil fortsatt være fokus.

Regjeringen vil legge til rette for at skolene sikrer daglig fysisk aktivitet for elevene. For å skape et bedre kunnskapsgrunnlag er det satt i gang et forsøk med et utvalg på om lag 30 ungdomsskoler. Forsknings- og evalueringsdesign er avklart vår 2016, og nye kunnskapsoppsummeringer av erfaringer og forskning på fysisk aktivitet på ungdomstrinnet danner grunnlag for intervensjonsmodeller som skal prøves ut fra skoleåret 2016–2017 og i påfølgende skoleår. Det vises til omtale under kap. 714, post 21.

Samtidig utfører Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet et eget oppdrag med å samle, systematisere og formidle gode erfaringer og eksempler på hvordan både skoler og barnehager innenfor dagens regelverk kan arbeide for å sikre daglig lek og fysisk aktivitet. Arbeidet er videreført i 2016 og ferdigstilles våren 2017. Senteret er også en ressurs for faget kroppsøving i skolen.

Kommunale frisklivssentraler har tilbud om individuelt tilpasset og gruppebasert fysisk aktivitet. Det vises til kap. 762, post 60.

Som varslet i Folkehelsemeldingen skal det legges mer vekt på bruk av tilpasset fysisk aktivitet i primær- og sekundærforebygging og i behandling og rehabilitering innenfor helse- og omsorgstjenestene. Dette er så langt fulgt opp i opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020).

I mars 2016 la regjeringen fram en ny stortingsmelding om friluftsliv, jf. Meld. St. 18 (2015–2016) Friluftsliv – Natur som kilde til helse og livskvalitet. En hovedmålsetting i friluftslivspolitikken er at en stor del av befolkningen driver jevnlig med friluftsliv. Regjeringen vil prioritere friluftsliv i nærmiljøet i det offentlige friluftsarbeidet. Dette er viktig for økt tilgjengelighet og bedre muligheter for deltakelse fra ulike grupper i befolkningen.

Regjeringen vil samarbeide med friluftsråd og frivillige organisasjoner for å bedre folkehelsen gjennom friluftsliv og fysisk aktivitet, og for å ta ut folkehelsepotensialet som ligger i at flere utøver friluftsliv på jevnlig basis.

Tobakk

Røyking fører hvert år til om lag 6200 dødsfall i Norge, tilsvarende 15 pst. av alle dødsfall. I 2015 røykte 13 pst. av befolkningen (16–74 år) daglig, det samme som i 2014. I tillegg røykte 9 pst. av og til. Dette tilsvarer om lag 920 000 personer. Røyking er svært sosialt skjevfordelt og en hovedårsak til sosiale helseforskjeller. Blant dem med kort utdanning (ungdomsskole) røyker 26 pst. daglig, blant dem med videregående skole røyker 16 pst. og blant dem med lengre utdanning røyker 7 pst.

Blant unge (16–24 år) gikk andelen dagligrøykere ned fra 5 pst. i 2015 til 4 pst. i 2016. I tillegg røykte 13 pst. av og til. Til sammen tilsvarer dette litt i overkant av 100 000 ungdommer.

Blant gravide røykte i 2014 om lag 7 pst. ved svangerskapets begynnelse og om lag 4 pst. ved svangerskapets slutt, ned ett prosentpoeng fra året før. Det er ikke tilsvarende tall for gravides bruk av snus, men undersøkelser antyder at om lag 20 pst. fortsetter å snuse i svangerskapet. Ny forskning har påvist at snusbruk under svangerskap medfører stor helserisiko for fosteret.

I 2015 brukte 10 pst. av befolkningen snus daglig, mot 9 pst. året før. I aldersgruppen fra 16 til 24 år brukte 17 pst. snus daglig, mot 18 pst. året før. Snusbruk er mest utbredt blant unge, og etter mange år med økning ser man nå tendenser til en utflating. Blant unge menn snuste 20 pst. daglig og 11 pst. av og til. Blant unge kvinner snuste 13 pst. daglig og 5 pst. av og til. Dette tilsvarer i overkant av 150 000 unge.

Verdens helseorganisasjons globale mål for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer forutsetter minst 30 pst. reduksjon i forekomsten av tobakksbruk. FNs bærekraftmål har et eget delmål 3.a om at gjennomføringen av tobakkskonvensjonen skal styrkes. Regjeringen har foreslått flere tiltak som bidrar til oppfyllelse av disse målsettingene. Det viktigste er forslagene om innføring av standardiserte tobakkspakninger og gjennomføring av EUs nye tobakksdirektiv, jf. Prop. 142 L (2015–2016). Tiltakene vil gjøre tobakk mindre attraktivt for barn og unge gjennom å fjerne reklameeffekten av pakkedesign og gjennom et forbud mot bruk av smakstilsetninger i sigaretter og rulletobakk.

Helse- og omsorgsdepartementet har foreslått at forbudet mot nikotinholdige e-sigaretter oppheves, jf. Prop. 142 L (2015–2016). Det er lagt vekt på hensynet til røykere som ønsker å bruke e-sigaretter som et skadereduserende alternativ til tobakksrøyk, selv om e-sigaretter ikke anbefales som sluttemiddel.

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring et forslag om en ny registrerings- og tilsynsordning med salg av tobakksvarer og e-sigaretter, som erstatning for den gjeldende bevillingsordningen.

Helse- og omsorgsdepartementet vil i 2017 fokusere på gjennomføringen av de mange foreslåtte lovendringene, samt vurdere nye tiltak for å motvirke ulovlig handel med tobakksvarer.

Alkohol, illegale rusmidler og dopingmidler

Alkoholbruk øker risikoen for avhengighet og psykiske sykdommer, en rekke somatiske sykdommer, samt akutte skader. Salget av alkohol i Norge har falt noe fra 2008 til 2014, men er fortsatt høyere enn for 20 år siden. Dette gjelder for alle typer alkohol bortsett fra vin, der omsetningen har fortsatt å øke. Alkoholforbruket i Norge er lavt i europeisk sammenheng. I 2015 tilsvarte det registrerte salget 5,98 liter ren alkohol per person 15 år og eldre. I tillegg kommer forbruk knyttet til tax free-salg, grensehandel og smugling. Flere eldre drikker alkohol nå enn for 15 år siden, og de drikker mer og oftere enn før. Menn drikker mest, men det har vært en økning i kvinners alkoholbruk.

Bruk av illegale rusmidler i Norge er lavt. Cannabis er det mest brukte narkotiske stoffet. Etter noen år med nedgang siden 1999 i andelen 15–16-åringer som oppga at de hadde brukt cannabis noen gang, ble det registrert en økning i 2015.

I 2015 er det ifølge Kripos foretatt vel 800 beslag av anabole androgene steroider. Det er en nedgang i antall beslag sammenliknet med 2014, men høyere enn før bruk og besittelse av dopingmidler ble kriminalisert 1. juli 2013.

FNs bærekraftmål 3.5 – styrke forebygging og behandling av rusmiddelproblemer, bl.a. av narkotiske stoffer og skadelig bruk av alkohol, følges opp gjennom en rusmiddelpolitikk som inngår både i det generelle folkehelsearbeidet og i arbeidet med å utvikle helse- og omsorgstjenestene, jf. Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen og opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020).

Opptrappingsplanen for rusfeltet framhever helse- og omsorgstjenester som møter rusproblemer med tidlig innsats, behandling og ettervern. Innsatsen for å forebygge rusproblemer handler om et helsefremmende samfunn og tidlig innsats for risikoutsatte personer og grupper og tidlig identifisering av unge med risikofylt bruk av rusmidler. Innsatsen rettes inn mot grupper i alle livets faser: gravide, familier og barn, ungdom, studenter, arbeidstakere og eldre.

Alkoholregelverket var gjenstand for flere endringer i 2016, herunder er det åpnet opp for nisjesalg av alkohol direkte fra produsent. Som et ledd i implementeringen og for å styrke etterlevelsen av alkoholloven og tilhørende forskrifter, arbeides det bl.a. med å revidere og digitalisere Veileder til alkoholloven (Rundskriv IS/5–2008- Håndbok i alkoholloven mv.), samt med satsinger innenfor ansvarlig alkoholhåndtering. I tidlig intervensjonssatsingen er det utviklet flere samhandlings- og opplæringsløp tilpasset den enkelte kommune og tjeneste. Helsedirektoratet skal i samarbeid med berørte aktører legge fram faglige råd for rusmiddelforebyggende arbeid i offentlige virksomheter.

De sju regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål skal fortsette arbeidet regionalt med oppbygging og formidling av rusfaglig kompetanse og med å sette i verk og implementere nasjonale satsinger på rusmiddelområdet.

5.7 Miljø og helse

Nærmiljø- og lokalsamfunnsutvikling

Gode steder, nærmiljøer og lokalsamfunn har stor betydning for livskvalitet, for utvikling av sosiale nettverk og for god fysisk og psykisk helse. Nærmiljø- og lokalsamfunnsutvikling er derfor løftet fram som et utviklingsområde i folkehelsepolitikken, jf. Meld. St. 34 (2012–2013) og Meld. St. 19 (2014–2015). Mennesker sine behov skal settes i sentrum for planlegging og samfunnsutvikling. Deltakelse og befolkningsmedvirkning blir viktig for å få fram lokalkunnskap som grunnlag for og eierskap til løsninger.

Våren 2017 legger regjeringen fram en stortingsmelding om bærekraftige byer og sterke distrikter. Meldingen viser nødvendigheten av en politikk tilpasset lokale forutsetninger i byer og distrikter, men som også styrker samspillet mellom dem. Folkehelseperspektivet er viktig i samfunns- og arealplanlegging. Grøntområder i nærmiljøet og tilrettelegging for friluftsliv der folk bor er prioritert i friluftslivsarbeidet og må ivaretas i den kommunale planleggingen.

Helsedirektoratet har i oppdrag å sørge for gjennomføring av et treårig utviklingsarbeid i kommuner om nærmiljø og lokalsamfunn som fremmer folkehelse. Utviklingsarbeidet knyttes opp mot folkehelseloven § 5 c om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn som kan ha innvirkning på befolkningens helse og trivsel. Etter invitasjon til alle landets fylkeskommuner vår 2015 og påfølgende søknader om deltakelse, er 42 kommuner i åtte fylker med i arbeidet. Sentralt i arbeidet er utprøving og utvikling av metoder for medvirkning. Det er et mål at lokalkunnskap skal supplere kommunenes oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer som grunnlag i kommunale planprosesser og for konkrete tiltak i samsvar med lokale folkehelseutfordringer. Kompetansebygging i kommunene og fylkeskommunene skjer i et samarbeid med regionale forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Det er etablert samarbeid med universiteter og høgskoler om evaluering. Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Husbanken, Miljødirektoratet og Statens vegvesen er viktige støttespillere i prosjektet. Det vises til omtale under kap. 714, post 60.

Enkelte områder i større byer har utfordringer av et slikt omfang at det er behov for en særlig områdesatsing. Bidraget til områdesatsinger i Oslo, hhv. i Groruddalen, og i Oslo Sør, er videreført i 2016. I tillegg er det fra 2014 en områdesatsing i Indre Oslo Øst og på Fjell i Drammen. Flere av satsingene er samfinansiert mellom flere departementer og respektive kommuner, og de omfatter infrastrukturtiltak for å motvirke sosiale ulikheter i helse og livskvalitet, og for å sikre bedre levekår, miljøopprusting og bærekraftig sosial utvikling. Som oppfølging av intensjonsavtalen mellom staten og Oslo kommune fra august 2015, har helsemyndighetene i 2016, under ledelse av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, deltatt i arbeidet med programbeskrivelse for en ny tiårig områdesatsing i Groruddalen fra 2017. Det vises til nærmere omtale under kap. 714, post 60.

Helsemyndighetene og miljømyndigheten (Helse- og omsorgsdepartementet og Klima- og miljødepartementet) samarbeider med Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å organisere et nordisk samarbeid om byutvikling og helse. Arbeidet er forankret i Nordisk ministerråd, og vil hente erfaringer fra ulike lands arbeid innen dette området.

Helsefremmende transportløsninger

Hensynet til framkommelighet, fysisk aktivitet, lokalt miljø, klima og arealknapphet krever et paradigmeskifte i tilrettelegging for kollektivtrafikk, sykling og gåing i byområdene og langs skoleveger. Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter omtaler og understøtter Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan (NTP) 2014–2023, som følger opp klimaforliket om at veksten i persontransporten i byer og tettsteder skal tas med kollektiv, sykkel og gange, og som legger opp til en styrket satsing på gang- og sykkelveier.

Helsefremmende transportløsninger og redusert vekst i biltrafikken er nødvendig for å oppnå bedre lokal luftkvalitet. Lokal luftforurensning fra vegtrafikk og vedfyring utgjør i dag en vesentlig risikofaktor for sykdom og helseplager for mennesker med luftveis- og hjerte-/karlidelser.

I 2015 er det utviklet et rapporteringssystem på folkehelsearbeidet der tilrettelegging for aktiv transport vil være en viktig del av området Trygge og helsefremmende miljøer. I 2016 gjennomfører helsemyndighetene, sammen med Vegdirektoratet, Trygg trafikk, Syklistenes landsforening, Miljøagentene og Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG), en kampanje for å redusere biltrafikk rundt skolene ved å etablere såkalte hjertesoner, og dermed få flere barn og unge til å gå eller sykle til skolen.

Trygt drikkevann og trygg mat

Regjeringen fastsatte 22. mai 2014 nasjonale mål på vannområdet knyttet til Verdens helseorganisasjon/UNECEs Protokoll for vann og helse (vannprotokollen). Målene blir fulgt opp med en gjennomføringsplan innen Helse- og omsorgsdepartementets sektorområde. Dette bidrar samtidig til oppfølging av FNs bærekraftmål. I Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen omtales utfordringene og regjeringens tiltak nærmere.

Gjennomsnittlig tapes fra 30 til 40 pst. av det rensede drikkevannet pga. lekkasjer i ledningsnettet, men bare 0,6–0,7 pst. av ledningsnettet fornyes hvert år. Om lag 90 pst. av ledningsnettet er kommunalt, resten er privateid. Når ledningsnettet lekker, kan avløpsvann fra omgivelsene trenge inn og forurense drikkevannet. Dette kan føre til alvorlige sykdomsutbrudd. En treårig studie i regi av Folkehelseinstituttet for å framskaffe sikrere kunnskap om sykdomsforekomst som skyldes vannbåren smitte er satt i gang. Sikker levering av drikkevann er også avgjørende for at vann til sanitær- og beredskapsformål som toaletter, dusj og slokkevann mv. skal fungere. De forventede klimaendringene med bl.a. økte nedbørsmengder og dermed mer overvann forventes å forsterke problemene som dårlig ledningsnett medfører.

Forslag til ny drikkevannsforskrift har vært på høring som et ledd i gjennomføringsplanen. Det vil bli lagt vekt på å styrke regelverket for å få tydeligere krav til eksempelvis oppgradering og vedlikehold. Det foreslås også konkrete tiltak for å bedre tryggheten ved små vannverk som representerer en særskilt utfordring. Tilstandsdata er innarbeidet i folkehelseprofilene som Folkehelseinstituttet utarbeider. Mattilsynets tilsyn med vannverkene vil bli styrket som en del av oppfølgingen av de nasjonale vannmålene. For å styrke vannverkenes evne til å håndtere kritiske situasjoner etableres det et nettverk for kompetansestøtte til vannverk, operativt fra 2017.

Norge har en av Europas laveste forekomster av smitte fra matvarer. Globalisering av matmarkedet og økning i både lovlig og ulovlig import av mat fra land der smittepresset er større enn i Norge kan føre til mer omfattende hygienesvikt og smitte fra matvarer.

I samsvar med regjeringens strategi mot antibiotikaresistens er det utarbeidet handlingsplaner både for tiltak innenfor helsetjenesten og innenfor matproduksjonskjeden. I tillegg til å arbeide for å redusere forbruket av antibiotika til folk og dyr og å sikre lavest mulig forekomst av resistente bakterier i mat, er det nødvendig å arbeide internasjonalt og sektorovergripende for å nå målene. Dette vil samtidig bidra til oppfølging av delmål 3.3 under FNs bærekraftmål.

En landsdekkende smilefjesordning i serveringsnæringen ble innført fra januar 2016, og gir bedre etterlevelse av regelverket.

I Mattilsynets strategi fram mot 2020 legges det vekt på å overføre ressurser fra styre- og støttefunksjoner til det utøvende tilsynet. Målet er å være mer synlig og gjennomføre flere tilsyn. Det henvises for øvrig til Prop. 1 S (2016–2017) for Landbruks- og matdepartementet for nærmere omtale av Mattilsynet virksomhet.

Smittevern

Det nasjonale vaksineprogrammet og smittevernloven er kjernen i smittevernarbeidet. Smittevernloven skal sikre at myndighetene setter i verk nødvendige smitteverntiltak, samordner virksomheten og ivaretar rettssikkerheten til den enkelte. Særlig prioriterte områder er å forebygge antimikrobiell resistens, redusere forekomsten av helsetjenesteassosierte infeksjoner, redusere nysmitte av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner og sikre at alle som er hiv-smittet får god oppfølging, samt å sørge for at staten har et faglig oppdatert og godt tuberkuloseprogram og god beredskap mot pandemisk influensa. Disse områdene blir fulgt opp gjennom nasjonale strategier og beredskapsplaner.

Antimikrobiell resistens (AMR)

Framveksten av antibiotikaresistens kommer samtidig med en stagnasjon i utviklingen av nye antimikrobielle legemidler. Det er derfor en risiko for at infeksjoner som i dag regnes som ufarlige, igjen kan bli et alvorlig helseproblem og en hyppig dødsårsak. I tillegg er virksomme antibiotika en forutsetning for moderne medisinsk behandling eksempelvis ved kreftsykdommer, innen nyfødtmedisin og ved transplantasjonskirurgi.

Antibiotikaresistens flytter seg over landegrenser gjennom handel, mat, mennesker, dyr og miljø, og krever en global respons. I global sammenheng har vi et moralsk ansvar for å sikre flest mulig tilgang til antibiotika når det er et reelt behov. Samtidig har alle interesse av at det utvikles nye antibiotika raskere enn i dag, slik at vi til enhver tid er i forkant av resistensutviklingen. For å oppnå dette kreves et styrket internasjonalt normativt grunnlag, slik at flest mulig land fører en politikk som minsker risikoene knyttet til antibiotikaresistens.

Helse- og omsorgsdepartementet har med utgangspunkt i regjeringens tverrsektorielle nasjonale strategi mot antibiotikaresistens utarbeidet en handlingsplan med overordnet mål å redusere antibiotikaforbruket til mennesker med 30 pst. innen 2020 gjennom tiltak for å redusere den totale bruken av antibiotika. Handlingsplanen er i overensstemmelse med den globale handlingsplanen (Global Action Plan) mot antibiotikaresistens som ble vedtatt av Verdens helseforsamling i mai 2015. Den nasjonale styringsgruppen mot antibiotikaresistens følger opp handlingsplanen og ledes av Helsedirektoratet.

De sterke sammenhengene mellom human-, landdyr- og fiskehelse og miljø krever en samlet innsats på tvers av fagområder. Strategien og sektorvise handlingsplaner tar derfor mål av seg til å se helhetlig på forbruk av antibiotika og andre resistensdrivere, utvikling og spredning av resistens hos mennesker, dyr, i mat og det ytre miljø

Norge ligger blant de landene i Europa som har det aller laveste forbruket av antibiotika til dyr. I fiskeoppdrett har innføringen av effektive vaksiner redusert bruken av antibiotika med 99 pst. målt i kg totalt forbruk av virkestoff fra 1987 til i dag, samtidig som produksjonen i norsk fiskeoppdrett er over 20-doblet i samme periode. Selv om norsk husdyrhold og matproduksjon er i en svært god situasjon, er alvorlige former for antibiotikaresistens også påvist hos norske produksjonsdyr som fjørfe og svin.

Det finnes i dag begrenset kunnskap om miljøets påvirkning på utvikling av resistens. Tidligere er det antatt at spredning av resistens i hovedsak skjer fra menneskeskapte miljø til naturmiljø. Nyere studier indikerer at også naturmiljø kan være en kilde til resistensutvikling. For å forstå hvordan naturmiljøer kan bidra til å spre resistens i ulike miljøer, er det viktig å kartlegge tilstedeværelsen av resistens i bakteriesamfunn i jord, ferskvann, sjø, sedimenter, viltlevende dyr og husdyr. På bakgrunn av en slik kartlegging kan man etablere forvaltningsstrategier og sette i verk forebyggende tiltak og overvåkning.

Seksuelt overførbare sykdommer

I Norge har forekomsten av hiv holdt seg relativt stabil de siste årene. I 2015 ble det diagnostisert 221 nye hivsmittede i Norge, det er en nedgang fra 249 tilfeller i 2014. Tilskuddsordningen for arbeidet innen hiv og seksuelt overførbare infeksjoner ble revidert i 2015 og det gis nå treårig driftstilskudd til én organisasjon, eller et samarbeid av organisasjoner, for hver av de tre hovedmålgruppene; forebygge nysmitte av hiv blant menn som har sex med menn med risikoatferd, forebygge nysmitte av hiv blant mennesker som har vært eller er i en migrasjonssituasjon og helhetlig ivaretakelse av hiv-positive. I tillegg gis det noe prosjekttilskudd. Regjeringen legger høsten 2016 fram en samlet strategi på seksuell helse som bl.a. skal følge opp nasjonal hiv-strategi 2009–2014.

Tuberkulose

I 2015 var det 310 tilfeller av tuberkulose i Norge hvorav 34 var norskfødte. Tuberkulose er en sykdom som kan behandles effektivt med medisiner. Kun få av de som har hatt tett kontakt med syke blir smittet. Enda færre vil utvikle sykdommen. Bare de som er syke med lungetuberkulose kan smitte andre. Når det oppdages et tilfelle av lungetuberkulose vil helsetjenesten i kommunen gjennomføre smitteoppsporing.

Hepatitt

Virale hepatitter er en samlebetegnelse på flere forskjellige sykdommer forårsaket av hepatittvirusene A, B, C, D og E. Leverbetennelse som følge av hepatittinfeksjon er et globalt helseproblem. Som ledd i det globale arbeidet vedtok derfor Verdens helseforsamling (WHA) i 2014 en resolusjon som oppfordrer alle land om å utarbeide nasjonale strategier for bekjempelse av hepatitt. Helse- og omsorgsdepartementet la våren 2016 fram en nasjonal strategi mot hepatitter.

I Norge er hepatittforekomsten i befolkningen lav. Mulighetene for forebygging og behandling er gode. Forekomsten er likevel en utfordring i noen grupper slik som personer som injiserer narkotika, menn som har sex med menn og innvandrere fra land som har høy forekomst av hepatitter.

Målsetningen med det nasjonale arbeidet er å:

• Holde smitten av hepatitt i Norge på dagens lave nivå.

• Bidra til at Smittespredningen i utsatte grupper reduseres.

• Gi alle som blir alvorlig syk av kronisk hepatittinfeksjon tilgang til trygg og effektiv behandling.

For å nå målsetningene prioriteres følgende:

• Kunnskap og overvåkning av hepatitter i befolkningen og i utsatte grupper.

• Smittereduserende tiltak rettet mot hepatitt B og C hos personer som injiserer narkotika.

• Smittereduserende tiltak rettet mot hepatitt B hos asylsøkere.

• Smittereduserende tiltak rettet mot seksuell overføring av hepatitt B og C.

• Hindre overføring av hepatitt B smitte fra mor til barn under graviditet og fødsel.

• Innføre hepatitt B vaksine i barnevaksineprogrammet.

• Sikre at pasienter med alvorlig hepatitt C sykdom får behandling.

Miljørettet helsevern

Et godt fysisk og psykososialt miljø i barnehagen og skolen er en forutsetning for god folkehelse, dvs. for et godt og produktivt læringsmiljø, og for at barna/elevene skal trives og ikke få helseplager, som astma, allergi mv. Dette innebærer også tilrettelegging for gode måltider og daglig fysisk aktivitet. Se omtale foran om kosthold og fysisk aktivitet. I Meld. St. 19 (2015–2016) Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen, som skal ligge til grunn i arbeidet med ny rammeplan for barnehager foreslås det å tydeliggjøre i rammeplanen at barn skal ha daglig fysisk aktivitet og et sunt kosthold i barnehagen. Mer enn 300 000 elever går på skoler som ikke er godkjente. Manglende vedlikehold av skoler og barnehager er et folkehelseproblem. I tillegg viser undersøkelsen generelt manglende tilsyn med skolene. Nesten halvparten av alle skoler mangler vedlikeholdsplan. Regjeringen tar sikte på å få på plass et nytt og forbedret regelverk for omsorgs- og læringsmiljøet i barnehager og skoler. Godt innemiljø er viktig også i andre bygninger der mennesker må oppholde seg over lengre tid, f.eks. asylmottak og fengsler.

Skolenes utearealer har fått økt betydning, ikke minst fordi dette angår barn og unges helse, trivsel, livskvalitet og læring.

Befolkningsveksten i sentrale områder med behov for boliger, press på arealer og infrastruktur gjør det spesielt viktig å sette krav til at støyhensyn ivaretas i samfunns- og arealplanleggingen og ved utforming av bomiljø. Klima- og miljødepartementets retningslinje T-1442/2012 skal legges til grunn av kommunene, regionale myndigheter og berørte statlige etater for behandling av støy ved arealplanlegging etter plan- og bygningsloven.

Det er estimert over 10 000 tapte friske leveår hvert år som følge av sterk søvnforstyrrelse pga. vegtrafikkstøy i Norge. Ulike former for nabostøy er en belastning i mange kommuner. På oppdrag fra Helsedirektoratet skal Norsk forening mot støy utvikle en veileder for kommunene i forebygging og løsning av støyproblemer i nærmiljøet. Veilederen ferdigstilles i 2016.

Strålevern

Det vises til programkategori 10.20 Helseforvaltning, kap. 720 Helsedirektoratet for nærmere omtale av strålevern.

Astma, allergi og andre overfølsomhetsreaksjoner

Astma hos barn ser fortsatt ut til å øke i Norge. Den store miljø- og barneastmaundersøkelsen i Oslo viser en livstidsprevalens på 26 pst. ved 16 år (2010). Ny kunnskap viser at alvorlig barneastma gir økt risiko for kols.

Helsedirektoratet har utarbeidet Handlingsprogram for astma, allergi og annen overfølsomhet, Allergifrisk 2015–2024. I alle de fire helseregioner er det nå opprettet sentre for astma, allergi og annen overfølsomhet (AAO-sentre). Som handlingsprogrammet beskriver har Helsedirektoratet tatt ansvar for å etablere nettverk mellom sentrene. I tillegg skal sentrene etablere regionale og lokale nettverk. Handlingsprogrammet legger vekt på helsefremmende og forebyggende tiltak. Lik behandling fra nord til sør og kvalitetssikring av utredning og diagnostisering av pasienter, står meget sentralt i arbeidet. Det er et overordnet mål at færre utvikler astma, allergi og overfølsomhet. Som et ledd i arbeidet med kvalitetssikring er det arrangert konferansene Inneklimadagen og Allergifrisk.

Skader og ulykker

Rapporten Skadebildet i Norge, Hovedvekt på personskader i sentrale registre, som ble utgitt av Folkehelseinstituttet i 2014, ga et samlet bilde av ulykker i Norge. Analyser basert på koplinger av ulike registre viser at om lag 540 000 personer skades i Norge hvert år. I dette anslaget inngår både ulykkesskader, voldsskader og selvpåførte skader. Årlig dør rundt 2500 personer som følge av skader, mens i overkant av 100 000 personer rammes av skader som må behandles direkte i spesialisthelsetjenesten. Skader og ulykker er årsak til rundt 10 pst. av alle døgnopphold i sykehus.

Det tverrsektorielle arbeidet med å forebygge skader og ulykker har vært forankret i Ulykker i Norge – nasjonal strategi for forebygging av ulykker som medfører personskade 2009–2014. I folkehelsemeldingen går det fram at strategien, med dens hoved- og delmål, videreføres til 2018. Det ene hovedmålet er at det skal være mulig å tallfeste nasjonale mål for reduksjon av skader og ulykker. Regjeringen har bl.a. som mål å redusere hoftebrudd med 10 pst. innen 2018.

Forsikringsbransjen er en viktig partner i det ulykkesforebyggende arbeidet. Finans Norge og Helse- og omsorgsdepartementet gikk i 2013 sammen om å fornye en fem års avtale som gir midler til Skadeforebyggende forum, et nasjonalt kontakt- og samarbeidsorgan.

6 Spesialisthelsetjenesten

Midlene som stilles til disposisjon til de regionale helseforetakene kommer i all hovedsak fra kap. 732 Regionale helseforetak. I årlig melding 2015 har de regionale helseforetakene rapportert hvordan de har fulgt opp oppgaver og styringsparametere i oppdragsdokumentene og foretaksmøter. Årlig melding, årsregnskap og årsberetning ble behandlet i foretaksmøter i mai 2016. Nedenfor redegjøres det for rapportering 2015 og status 2016 på de områdene som er trukket fram i 2015 og 2016, samt de regionale helseforetakenes økonomiske langtidsplaner for perioden 2017–2020. Omtalen er delt inn under følgende overskrifter:

• Pasientens helsetjeneste

• Kvalitet og pasientsikkerhet

• Personell, utdanning og kompetanse

• Forskning og innovasjon

• Økonomi og investeringer

Pasientens helsetjeneste

Ventetid og fristbrudd

Ventetid til utredning eller behandling er en viktig indikator på tilgjengelighet og kvalitet i helsetjenesten. Lang ventetid kan redusere pasientens muligheter for å oppnå maksimalt utbytte av behandling og kan indikere kapasitetsproblemer i sykehusene. God informasjon om ventetid er derfor viktig i den daglige driften av sykehusene og for pasientenes valg av behandlingssted. Pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, kommer til behandling uten ventetid. Om lag 70 pst. av alle døgnopphold i sykehus er øyeblikkelig hjelp.

Hovedoppgavene i spesialisthelsetjenesten skal løses ved de offentlige sykehusene. Det er en utfordring at mange pasienter venter unødvendig lenge på nødvendig behandling, også på helsetjenester der det er ledig kapasitet hos private aktører. Det er et mål at ventetiden reduseres. Regjeringen vil gjøre mer bruk av de private der dette kan bidra til å redusere ventetidene. Regjeringen innførte reformen fritt behandlingsvalg i 2015. Reformen skal redusere ventetidene, øke valgfriheten for pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive, jf. omtale under kap. 732, postene 72 til 75. Regjeringen har gitt de offentlige sykehusene redskaper for å møte konkurransen som følger av fritt behandlingsvalg. De får mer betalt for å behandle flere pasienter, ved at innsatsstyrt finansiering ble økt til 50 pst. fra og med 2014. I tillegg er taket på hvor mange pasienter de kan behandle fjernet fra og med 2015. Finner sykehusene smartere måter å behandle flere pasienter på, blir de ikke stoppet av begrensninger på hvor mange pasienter de kan behandle. Andre tiltak er utvidet kjøp fra private aktører og innføring av pakkeforløp. De regionale helseforetakene og sykehusene har satt i gang flere tiltak for å redusere ventetiden. Flere sykehus har bedret aktivitetsplanleggingen og bruker ventelistene aktivt i planleggingen av driften.

I 2016 har de regionale helseforetakene fått i oppdrag å etablere et sett av indikatorer som muliggjør sammenlikning av kapasitetsutnyttelse og effektivitet på tvers av regioner, helseforetak, sykehus og behandlingsenheter på et mer detaljert nivå enn det som er mulig i dag. Oppdraget har som mål å identifisere og redusere unødvendig variasjon i kapasitetsutnyttelsen og forbedre prosedyrer og pasientforløp, og dermed redusere ventetider. Som et resultat av dette arbeidet vil det fra og med andre halvår 2016 gis særskilt styringsmessig prioritet til fagområdene ortopedi og psykisk helsevern, jf. revidert oppdragsdokument 2016. Arbeidet vil videreføres i 2017.

Det har vært en positiv utvikling i ventetid og andel fristbrudd de siste årene og hittil i 2016. Gjennomsnittlig ventetid for pasienter som har fått utredning og/eller behandling har gått ned fra 70 dager i første tertial 2015 til 62 dager i første tertial 2016. Ventetiden for pasienter innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling har vist en særlig positiv utvikling med 11 dagers reduksjon i samme periode. Dette må sees i sammenheng med regjeringens prioritering av området. I samme periode har andel fristbrudd for alle ordinært avviklede pasienter gått ned fra 4,9 til 1,2 pst. Månedstall for mai, juni og juli viser at ventetiden og andel fristbrudd reduseres i om lag samme takt. I løpet av første tertial 2016 ble om lag 478 000 nyhenvisninger vurdert. Dette er en oppgang på en pst. sammenliknet med samme periode i fjor.

Departementet har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere kvaliteten på ventelistetallene i spesialisthelsetjenesten i løpet av 2016. Bakgrunnen er debatten om registrering av ventetider og forståelsen av fristreglene i pasient- og brukerrettighetsloven kap. 2.

Standardiserte pasientforløp

I 2015 var det et mål å etablere flere standardiserte pasientforløp iht. nasjonale retningslinjer for de ulike fagområdene. De regionale helseforetakene har etablert flere standardiserte pasientforløp, og er godt i gang med å etablere flere. I tillegg til pasientforløp for pasientgrupper med kreftsykdom, er det etablert eller er det under etablering pasientforløp bl.a. for pasientgrupper med alkoholisme, psykose, akutte rusproblemer, for tidlig fødsel og habilitering.

Kreftbehandling

Målet er høy kvalitet og kompetanse, tilstrekkelig kapasitet, likeverdig tilgjengelighet, hensiktsmessig organisering og bedre samhandling mellom alle aktører på kreftområdet. Høy kvalitet og kompetanse i utredning, behandling og rehabilitering av pasienter med kreft skal ivaretas i tråd med nasjonale handlingsprogrammer for kreftsykdommer. God behandlingskvalitet skal ivaretas gjennom gode pasientforløp. Dette skal sikre at kreftpasienter unngår unødig venting på utredning og behandling. Nasjonal kreftstrategi (2013–2017) skal legges til grunn for utvikling av tjenestetilbudet til kreftpasienter. Det er utarbeidet en nasjonal handlingsplan for kreft 2015–2017 som følger opp strategien. Handlingsplanen konkretiserer hva som må gjennomføres for å nå de fem målene i Sammen mot kreft, Nasjonal kreftstrategi 2013–2017.

Fra 2015 er det innført pakkeforløp kreft. Det er satt som mål at:

• Andel kreftpasienter som registreres i et definert pakkeforløp er 70 pst.

• Andel pakkeforløp som er gjennomført innen en definert standard forløpstid, uavhengig av type pakkeforløp er 70 pst.

Pakkeforløp for lunge-, bryst-, prostata- og tykk- og endetarmskreft ble innført i helseforetakene fra 1. januar 2015. Fra 1. mai 2015 ble ni nye pakkeforløp innført og ytterligere 15 pakkeforløp ble innført 1. september 2015. Formålet med pakkeforløpene er at pasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendige ikke-medisinsk begrunnede forsinkelser i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Pakkeforløpene skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasienter og pårørende ved å sikre informasjon og brukermedvirkning.

Rapportering av pakkeforløp til Norsk pasientregister er et nytt fra 1. januar 2015. Det tar tid å etablere rutiner for inkludering av pasienter i pakkeforløp, samt registrering, kvalitetssikring og rapportering av data. Resultatene for de to kvalitetsindikatorene må tolkes med varsomhet.

For året 2015 som helhet har vi resultater for pakkeforløp for lunge-, bryst-, prostata- og tykk- og endetarmskreft. For målsettingen Andel kreftpasienter som registreres i et definert pakkeforløp er 70 pst., har Helse Sør-Øst en måloppnåelse på 73 pst. I Helse Vest er målet nådd samlet for regionen med 73,5 pst., men ikke for alle helseforetakene. Helse Midt-Norge har nådd målet for to av tre helseforetak, men ikke for St. Olavs hospital (55 pst.). Helse Nord har nådd målet med en samlet andel på 75 pst. Gjennomsnittet for landet i 2015 var 71 pst. For målsettingen Andel pakkeforløp som er gjennomført innen definert standard forløpstid er 70 pst., har Helse Sør-Øst en måloppnåelse noe under målet (64 pst.). Helse Vest har en samlet måloppnåelse i regionen på 76 pst. I Helse Midt-Norge er målet nådd for to av tre helseforetak, men ikke for regionen samlet (67,5 pst.). Helse Nord har nådd målet med en samlet andel på 76 pst. Gjennomsnittet for hele landet var 69 pst. i 2015.

Kvalitetsindikatoren Andel pakkeforløp gjennomført innen standard forløpstid, viser en måloppnåelse på de definerte standardforløpstidene for 26 av totalt 28 pakkeforløp. På landsbasis er 68,3 pst. av avsluttede pakkeforløp i første tertial 2016 gjennomført innen normert forløpstid. Kvalitetsindikatoren Andel nye kreftpasienter som inngår i pakkeforløp, viser at 73,9 pst. av nye kreftpasienter innenfor 24 kreftformer er inkludert i et pakkeforløp i første tertial 2016.

Helse Vest og Helse Midt-Norge har nådd målet om at andel pakkeforløp som er gjennomført innen definert standard forløpstid, uavhengig av type pakkeforløp, er 70 pst. Helse Sør-Øst har en måloppnåelse på 64,1 pst. og Helse Nord har en måloppnåelse på 65,3 pst. Gjennomsnittet for hele landet er 68,3 pst.

Alle regionale helseforetak har nådd målet for 2016 om at andel kreftpasienter som registreres i et definert pakkeforløp skal være 70 pst.

I 2015 skulle sykehus som utreder og behandler kreftpasienter ha forløpskoordinatorer med nødvendige fullmakter. I Helse Sør-Øst har alle sykehus og helseforetak opprettet forløpskoordinatorer med ulik myndighet og organisering, avhengig av yrkesgruppe. Helse Vest har forløpskoordinatorer i alle helseforetak, og det er vedtatt regionale retningslinjer for forløpskoordinatorene. I Helse Midt-Norge har alle helseforetakene forløpskoordinatorer som er gitt de nødvendige fullmakter. Helse Nord har etablert forløpskoordinatorer for alle pakkeforløp, og som har de nødvendige rettigheter i Dips, slik at de kan overvåke pasientforløpene.

I 2015 er det videre satt som mål at det skal være sikret tilstrekkelig kapasitet og kompetanse i de tverrfaglige diagnosesentrene, slik at det er et tilbud til hele befolkningen i regionen. I Helse Sør-Øst er det planlagt etablering av diagnosesentre i alle helseforetak, og flere helseforetak er i gang med etableringen. Helse Vest har etablert tverrfaglig diagnosesenter i Helse Bergen og i Helse Stavanger. Det er planlagt tverrfaglig diagnosesenter i Helse Fonna og Helse Førde. Helse Midt-Norge har etablert et diagnosesenter ved St. Olavs hospital med en regional funksjon. På sikt skal oppgaven løses i hvert helseforetak i regionen. Helse Nord har etablert et tverrfaglig diagnosesenter for uavklarte tilstander ved Universitetssykehuset Nord-Norge som tilbyr helsehjelp til hele regionen.

Det er videre i 2015 satt som mål at det er etablert minst ett prostatasenter som sikrer kvalitet i den kirurgiske kreftbehandlingen. Helse Sør-Øst har etablert flere prostatasentre, ved Oslo universitetssykehus, Sykehuset Østfold og felles prostatakreftsenter for Vestfold, Telemark og Vestre Viken. Helse Vest har vedtatt regional plan for diagnostikk og behandling av prostatakreft. Ett prostatasenter etablert i Helse Bergen, og ett senter vil bli etablert i Helse Stavanger i 2016. Helse Midt-Norge har etablert prostatakreftsenteret ved St. Olavs hospital i 2014. Helse Nord har etablert to prostatasentre i regionen – Universitetssykehuset Nord-Norge og Nordlandssykehuset i Bodø.

Offentliggjøring og bruk av pasienterfaringer i systematisk forbedringsarbeid

De regionale helseforetakene ble i 2015 bedt om å offentliggjøre og bruke pasienterfaringer i systematisk forbedringsarbeid. Av rapporteringene framgår det at det flere steder gjennomføres lokale brukerundersøkelser, regionale undersøkelser og/eller man deltar i de nasjonale Pasopp-undersøkelsene. Det varierer i hvilken grad undersøkelser følges opp systematisk, men det pågår forbedringsarbeid flere steder for i større grad å bruke pasienterfaringer i systematisk forbedringsarbeid. For å videreutvikle arbeidet med standardisering av pasienterfaringsundersøkelser har Helse Sør-Øst inngått avtale med Kunnskapssenteret om gjennomføring av Pasopp-undersøkelsene på lokalt nivå. I Helse Vest er det etablert et regionalt nettverk for brukererfaringsundersøkelser, med representanter fra alle helseforetakene og de private ideelle institusjonene. Nettverket støtter gjennomføring av brukererfaringsundersøkelser i helseforetakene. Det gjennomføres dessuten årlig en felles brukererfaringsundersøkelse i Helse Vest.

Kvalitet og pasientsikkerhet

Medisinske kvalitetsregistre

Det er et mål at data fra nasjonale medisinske kvalitetsregistre benyttes til forskning på og regelmessig evaluering av klinisk praksis og til systematisk forbedringsarbeid, inkludert utarbeidelse av nasjonale kvalitetsindikatorer og oppfølging av sentrale anbefalinger i nasjonale faglige retningslinjer. En forutsetning for dette er nasjonal dekningsgrad og god datakvalitet. I oppdragsdokumentet ble det i 2015 satt som mål at medisinske kvalitetsregistre med nasjonal status har nasjonal dekningsgrad og god datakvalitet.

De nasjonale kvalitetsregistrenes årsrapporter for 2014, som er sist oppdaterte informasjon, viser at 16 av de 22 registrene Helse Sør-Øst har ansvar for, har en dekningsgrad på institusjonsnivå på 90 pst. eller mer. Når det gjelder dekningsgraden på individnivå, er det større variasjoner. Innenfor mange av registrene arbeides det aktivt for å sikre en bedre dekningsgrad. Blant tiltak for å øke dekningsgraden nevnes besøksrunder til registrerende enheter, utvikling og distribusjon av veiledere, opplæring av personell som registrerer data, forankring hos linjeledere med mer.

Nasjonalt servicemiljø for kvalitetsregistre har utarbeidet en oversikt, med status per mai 2015, over hvilke enheter som skal rapportere til hvilke nasjonale kvalitetsregistre. Oversikten viser, sammen med årlig melding fra helseforetakene og de private avtalesykehusene, at sykehusene i Helse Sør-Øst registrerer til de fleste relevante nasjonale kvalitetsregistre.

I 2015 er det arbeidet aktivt for at de nasjonale kvalitetsregistrene i Helse Sør-Øst skal ha høy datakvalitet, noe som er dokumentert i årsrapportene og gjennom arbeidet som er utført i det regionale servicemiljøet i Helse Sør-Øst. Det er gjennomført en rekke tiltak med god datakvalitet som målsetting, bl.a. dekningsgradsanalyser mot Norsk Pasientregister, skolering av registrenes medarbeidere, intensivering av kontakt med registrerende enheter, oppgradering av registreringsskjemaer mm.

Helse Vest opplyser om at ni av atten registre som Helse Vest har ansvar for, har nasjonal dekningsgrad på institusjonsnivå, mens informasjonen om dekningsgrad på individnivå er mangelfull for flere av registrene. Alle registrene melder om pågående tiltak for å øke dekningsgrad og datakvalitet.

Helse Vest melder at det arbeides kontinuerlig med å sikre at alle helseforetakene rapporterer data til alle nasjonale kvalitetsregistre. Alle meldinger om manglende innregistreringer fra bestemte sykehus/foretak blir fulgt opp overfor helseforetakene.

Helse Midt Norge har ansvaret for fem registre hvorav fire har over 90 pst. dekningsgrad på institusjonsnivå, og 3 har over 80 pst. dekningsgrad på individnivå. Hjerneslagsregisteret økte fra 63 til 89 pst. dekningsgrad på individnivå fra 2014 til 2015. Helse Midt Norge beskriver tiltak for bedre dekningsgrad for alle registre. Helse Midt Norge melder at det jobbes kontinuerlig med å få full dekningsgrad for alle de nasjonale kvalitetsregistrene. For det første ved at alle relevante avdelinger rapporterer til registrene. Dernest at rapporteringen er komplett og av god kvalitet. I dette arbeidet samarbeider registrene med Nasjonalt servicemiljø for medisinske kvalitetsregistre (SKDE) og Norsk pasientregister (NPR).

Helse Nord har sju medisinske kvalitetsregistre med nasjonal status. Tre av registrene er så nye at de ikke ble med i årets rapportering av dekningsgrad og datakvalitet. De resterende fire registrene har alle økt dekningsgraden betydelig fra 2013 til 2014, selv om det fortsatt gjenstår betydelig arbeid før det er oppnådd nasjonal dekningsgrad. Basert på Nasjonalt servicemiljø for kvalitetsregistre i SKDE sin kartlegging av om alle sykehus faktisk rapporterer inn til de medisinske kvalitetsregistrene, ga Helse Nord alle helseforetak høsten 2015 i oppdrag å lage en handlingsplan for hvordan innrapportering til de nasjonale kvalitetsregistrene skal optimaliseres. Det er tilsvarende gjort henvendelse med krav om å øke dekningsgraden på pasientnivå for registrene. Se også omtale av kvalitetsregistre under kap. 701, post 21 og 71.

Formidlet og kommunisert kvalitetsresultater og uønskede hendelser til pasienter, pårørende og offentligheten

Det ble i 2015 satt som mål at helseforetakene har formidlet og kommunisert kvalitetsresultater og uønskede hendelser til pasienter, pårørende og offentligheten på egnet måte. Helse Sør-Øst har utarbeidet rapporten Åpenhet om uønskede hendelser og retningslinjen Regional standard for publisering av uønskede hendelser, som ligger til grunn for helseforetakenes publisering av uønskede hendelser. De aller fleste helseforetak i landet publiserer uønskede hendelser som er meldt iht. spesialisthelsetjenestelovens § 3-3. Omfanget av publisering og publiseringsmåte varierer mellom de enkelte helseforetakene. Noen helseforetak publiserer kvalitetsresultater på egne nettsider, mens andre viser til Helsenorge-portalen for mer fullstendig rapportering.

Høyere vekst innen psykisk helsevern og rusbehandling enn for somatikk

I 2015 fikk de regionale helseforetakene i oppdrag å sikre høyere vekst innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling enn for somatikk på regionnivå. Distriktspsykiatriske sentre og psykisk helsevern for barn og unge skal prioriteres innen psykisk helsevern. Veksten skal måles i gjennomsnittlig ventetid, kostnader (kostnader til avskrivninger, legemidler og pensjon synliggjøres, men holdes utenfor), årsverk (helseforetak og private institusjoner med oppdragsdokument) og aktivitet (polikliniske konsultasjoner). Forhold knyttet til registrering og rapportering gjør det utfordrende å sammenlikne veksten målt i bemanning og kostnader – bl.a. knyttet til kostnader til legemidler. Samlet sett er det vanskelig å foreta en entydig tolkning av kostnadsutviklingen.

Tilbakemeldingene fra de regionale helseforetakene viser at målet ikke ble innfridd fullt ut i noen helseregion. I Helse Sør-Øst viser de samlede aktivitetsparametrene innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og psykisk helsevern høyere vekst enn innenfor somatikken. Når det gjelder øvrige måleparametre (utvikling i kostnader, årsverk og ventetider) er det vanskeligere å fastslå måloppnåelse. Innen psykisk helsevern barn og unge (BUP) er veksten marginalt større, mens både psykisk helsevern voksne (VOP) og rusbehandling har langt større vekst enn somatikk. Ventetiden til rusbehandling har gått ned over tid og ved slutten av året er den rundt 43 dager i gjennomsnitt. Dette er tolv dager lavere enn ett år tidligere.

Helse Vest har nådd målet for TSB når det gjelder kostnader, personell, ventetider og aktivitet. I BUP er målet nådd når det gjelder ventetider og aktivitet, men ikke innenfor kostnader og personell. I VOP er målet nådd innenfor poliklinisk aktivitet, men ikke for de andre indikatorene.

Helse Midt-Norge har nådd målet om en sterkere vekst innenfor TSB enn for somatikk, målt i aktivitet (polikliniske konsultasjoner), ventetider og personell. Innen VOP er målet nådd når det gjelder aktivitet (polikliniske konsultasjoner), men ikke når det måles i endringer i ventetider eller personell. Innenfor BUP er målet ikke nådd, verken når det måles i endringer i aktivitet (poliklinikk), ventetider eller personell. Det var høyere vekst i aktivitet i psykisk helse og TSB enn i somatikk. Det var lavere vekst i antall årsverk og kostnader i psykisk helsevern og TSB enn i somatikk. Ventetidene har utviklet seg negativt for psykisk helsevern og somatikk siste år. Ventetidene i TSB er redusert.

I Helse Nord var det høyere vekst i aktivitet i psykisk helse og TSB enn i somatikk. Ventetidene innen psykisk helsevern og somatikk har utviklet seg negativt i 2015, mens den ble redusert innen TSB. Det var lavere vekst i antall årsverk og kostnader i psykisk helsevern og TSB enn i somatikk.

Medikamentfrie behandlingstilbud i psykisk helsevern

I oppdragsdokumentet for 2015 var det et mål at pasienter i psykisk helsevern skal så langt det er forsvarlig kunne velge mellom ulike behandlingstiltak, herunder behandlingstiltak uten medikamenter (medikamentfritt). Tilbudet utformes i nært samarbeid med brukerorganisasjonene. Oppdraget ble presisert i brev av 24. november 2015 til de regionale helseforetakene. Det går fram av brevet at det skal etableres et reelt tilbud til de som ønsker det om valg av alternativer til legemidler, herunder hjelp til nedtrapping og avslutning og igangsetting av andre terapeutiske støtte- og behandlingstiltak.

Iht. oppdraget har alle de regionale helseforetakene gjennomført drøftinger og nedtegnet en protokoll med brukerorganisasjonene/brukerrådene om hvordan det skal arbeides videre med medikamentfrie alternativer. I alle regioner arbeides det i 2016 med å etablere konkrete tiltak i form av særlige kliniske enheter dedikert til formålet og med generelle medikamentfrie pasientforløp. Det er en forutsetning at tilbudene fremstår som tydelige alternativer som i praksis er valgbare for brukerne. Alle regioner har planlagt evaluering av tilbudet.

Ambulante tjenestetilbud, kompetansekrav og samarbeid med andre etater

Det går fram av oppdragsdokumentet for 2015 at psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i større grad skal innrette sine tjenestetilbud slik at personellet jobber mer ambulant og samarbeider nærmere med kommuner, skoler, barnevernet og fengslene. Legespesialister og psykologer inngår i det ambulante arbeidet ved distriktspsykiatriske sentre.

I Helse Sør-Øst er ambulant virksomhet og arenafleksibelt arbeid innarbeidet i alle helseforetak/sykehus. Leger og psykologer inngår i arbeidet og det er samarbeid med andre berørte etater. Det går fram av de årlige meldingene fra helseforetakene at behandlingstilbudene omstilles for å kunne øke den polikliniske og ambulante aktiviteten innen TSB. Det er i oppfølgingen av avtalepartene vektlagt betydningen av ambulant virksomhet og tett samarbeid med andre, noe som har ført til bedre oppmøte og færre brudd i behandlingen. Helse Sør-Øst har iht. oppdragsdokumentet for 2015 utarbeidet og oversendt Regional plan i Helse Sør-Øst Hvordan sikre barn i barneverns-institusjoner tilstrekkelig utredning, hjelp og oppfølging.

I Helse Vest har alle DPS ambulant virksomhet, men ikke alle har leger og psykologer i teamene. Flere utadrettede og ambulante tiltak er iverksatt og planlagt i samarbeid med kommuner, fengsel, videregående skoler eller Nav-kontor, eksempelvis flere ACT/Fact-team, familieambulatorier, Housing first-team og arbeidsrettede prosjekter som Jobbresept. De private ideelle distriktspsykiatriske sentrene har også et tett samarbeid med eksterne aktører. Helseforetakene i regionen planlegger å øke den utadrettede virksomheten og samarbeidet med eksterne aktører framover.

I Helse Midt-Norge utgjør ambulant og arenafleksibelt arbeid en viktig del av helseforetakenes virksomhet. Både innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling er det etablert nært samarbeid med kommunene, hvor ambulante tjenester inngår.

I Helse Nord er det innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern blitt opprettet en rekke ambulante tjenester de senere år. Universitetssykehuset Nord-Norge har forsterket sine ambulante akutteam til å inkludere yngre pasienter og pasienter med rusproblematikk. Målet er at alle helseforetak i regionen skal utvikle seg tilsvarende.

Kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern

I 2015 ble de regionale helseforetakene bedt om å starte innføring av et nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern etter modell fra Storbritannia, i samarbeid med Helsedirektoratet, jf. Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014–2017. Helsedirektoratet fikk tilsvarende i oppdrag å forberede og koordinere en nasjonal innføring av kartleggingssystemet. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging gjennomfører oppdraget i samarbeid med Helsedirektoratet. Som følge av utfordringer bl.a. knyttet til uthenting og sammenstilling av data fra ulike registre til formålet og til å få nødvendige tillatelser til håndtering av personsensitive data har det tatt noe lenger tid enn planlagt å få klargjort kartleggingsverktøyet for implementering. Oppstart av systemet ventes å kunne skje i løpet av høsten 2016, forutsatt at nødvendige tillatelser foreligger.

Økning i andel årsverk ved distriktspsykiatriske sentre i forhold til antall årsverk innen psykisk helsevern i sykehus

Det foreligger kun data for 2014 (de regionale helseforetakene er bedt om å levere 2015-tall når disse foreligger). Dette året ble målet innfridd i Helse Vest og Helse Midt-Norge, men ikke i Helse Sør-Øst og Helse Nord.

Andel tvangsinnleggelser for helseregionen er redusert sammenliknet med 2014

Målet er ikke innfridd i noen av helseregionene. Tallene viser tvert imot en viss økning i omfanget av tvangsinnleggelser. Helse Vest peker seg ut med den største forekomsten i landet med 21,4 pst. tvangsinnleggelser i andre tertial 2015. Siden indikatoren ikke er egnet til å vise hvor mange pasienter i et opptaksområde som legges inn med tvang sammenliknet med hvor mange som får et frivillig tilbud, er indikatoren for 2016 endret til å måle tvang etter befolkningsrate.

Kvaliteten på tvangsdata nasjonalt og regionalt må heves. Temaet er løftet inn i styringsdialogen med de regionale helseforetakene og Helsedirektoratet, med påpekning av at korrekte og komplette tall skal innrapporteres til Norsk pasientregister (NPR). I revidert oppdragsdokument 2016 går det fram at de regionale helseforetakene skal levere kort status for arbeidet med å etablere systemer som sikrer komplette og korrekte data om bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern til NPR.

I samarbeid med berørte parter gjennomgå avtalene om studenthelsetjenesten slik at studenter får et tilfredsstillende tilbud

Bortsett fra Helse Sør-Øst har alle de regionale helseforetakene innfridd målet.

Etablere rutiner som sikrer at pasienter innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling får behandling for somatiske lidelser og tilsvarende, at pasienter som behandles for somatiske lidelser også får tilbud om behandling for psykiske lidelser og/eller rusproblemer

I Helse Sør-Øst er det etablert samarbeidsrutiner mellom somatikk, psykisk helsevern og TSB. Flere steder vurderes det som utfordrende å få dette til bl.a. som en følge av at rusmisbrukeres behov for somatiske tjenester i utgangspunktet burde vært ivaretatt på et lavere tjenestenivå. Samlet sett vurderer Helse Sør-Øst måloppnåelsen som god, men innsatsen på området må fortsette. Helse Vest og Helse Midt-Norge rapporterer at målet er oppnådd. Flere tiltak er iverksatt. I Helse Nord har Universitetssykehuset Nord-Norge og Finnmarkssykehuset etablert rutiner som sikrer god samhandling for pasienter som trenger samtidig oppfølging for somatiske og psykiske problemstillinger. Nordlandssykehuset og Helgelandssykehuset har ikke etablert skriftlige rutiner, men opplyser at det praktiske samarbeidet ser ut til å fungere bra rundt enkeltpasienter.

Etablere strukturer og rutiner i samarbeid med Helsedirektoratet og Bufetats regioner som sikrer at barn i barnevernsinstitusjon får nødvendig utredning og behandling for psykiske lidelser og rusavhengighet

I alle regionale helseforetak er samarbeidsavtaler gjennomgått/revidert for å sikre barn i barnevernsinstitusjoner god helsehjelp.

Sosialpediatri

I 2015 er det satt som mål at det er etablert kombinerte stillinger som sosialpediatere med arbeidssted både i Statens barnehus og barneavdeling, og avsatt ressurser til sosialpediatrisk virksomhet i barneavdelinger som ikke har Statens barnehus i sitt opptaksområde. I Helse Sør-Øst har tre helseforetak kombinerte stillinger i barneavdeling og barnehus, og to helseforetak har avsatt sosialpediatriske ressurser i barneavdelingen. Det er planer om stillinger i ytterligere tre helseforetak i 2016. Helse Vest har stillinger på plass i to helseforetak (Helse Bergen og Helse Stavanger). Helse Fonna arbeider med prioritering av området og Helse Førde har satt av ressurser til sosialpediatrisk virksomhet i barneavdelingen. I Helse Midt-Norge har St. Olavs hospital inngått samarbeidsavtale med Barnehuset i Trondheim, Helse Møre og Romsdal betjener Barnehuset i Ålesund og Helse Nord-Trøndelag har ansatt pediater med spesialkompetanse i barneavdelingen. I Helse Nord har Universitetssykehuset Nord-Norge opprettet og lyst ut en stilling som sosialpediater, i Nordlandssykehuset deler tre leger en stilling som sosialpediater, og Finnmarkssykehuset har utarbeidet en opplæringsplan for å sikre kompetanseheving. Det er også etablert en egen faggruppe og ekstra legeressurs.

Tilbud til barn og voksne utsatt for seksuelle overgrep

I 2015 er det satt som mål å forberede ansvarsovertakelse for tilbud til barn og voksne utsatt for seksuelle overgrep fra 2016. Det ble videre bedt om særskilt rapportering med plan for arbeidet innen 1. mai 2015. I Helse Sør-Øst har de fleste helseforetakene overtatt ansvaret ved å videreføre allerede eksisterende overgrepsmottak i kommunene gjennom avtaler. Ett helseforetak bygger opp egen tjeneste og ett helseforetak viderefører allerede eksisterende overgrepsmottak i helseforetaket. I Helse Vest er det planer for hvordan tilbudet skal ivaretas fra 1. januar 2016, i hovedsak vil det bli en videreføring av dagens ordning med ett mottak i hvert helseforetaksområde. I Helse Midt-Norge er det faglige ansvaret overtatt i alle helseforetak, men de formelle avtalene er ikke kommet på plass. I Helse Nord videreføres egne overgrepsmottak (Helgelandssykehuset og UNN Harstad). I tillegg leies det tjenester fra kommunale overgrepsmottak (Salten, Tromsø og Harstad).

Styrket tilbudet i gynekologiske avdelinger til abortsøkende kvinner som henvender seg direkte til sykehus

Alle regionale helseforetak har innfridd målet.

Personell, utdanning og kompetanse

Et mål på personellområdet i 2015 var at samarbeidsorganer mellom regionale helseforetak og universiteter/høyskoler skal være benyttet aktivt til planlegging av aktuelle utdanninger og saker knyttet til utdanningsområdet. Årlig melding viser at det skjer mye nyttig samhandling i samarbeidsorganene.

I Helse Sør-Øst har samarbeidsorganet med høyskolene og Universitetet i Agder spesielt lagt vekt på hvordan helse- og utdanningssektoren kan samarbeide tettere om forskning og innovasjon. I tillegg har organet gitt innspill til Helse Sør-Østs strategiske plan for kompetanseutvikling hvor framtidige utdanningsbehov og utfordringene med praksisdelen av utdanningen er sentrale tema. Dimensjonering av utdanningskapasitet og kvalitet i praksisstudier vil ha styrket oppmerksomhet i helseforetaksgruppen. Samarbeidsorganet med Universitetet i Oslo arbeider på overordnet nivå med å styrke forskning, innovasjon og utdanning og bidra til strategisk samordning mellom spesialisthelsetjenesten og universitetet på disse områdene.

I Helse Vest har forskning og framtidig organisering av spesialistutdanningen mest oppmerksomhet i samarbeidsorganet med universitetene. I samarbeidsorganet med høgskolene har utdanning vært mest sentralt, spesielt praksisopplæring, videreutdanning for sykepleiere og innhold i utdanningene. Helse Vest mener videreutdanningene må være selvstendige utdanninger i tillegg til at de inngår i en mastergrad .

I Helse Midt-Norge har begge samarbeidsorganene, med universitetet og med høgskolene, saker som gjelder helseutdanninger på agendaen i alle møter; både grunn-, videre- og spesialistutdanninger, innhold og praksis i helsetjenesten. Arbeidet med spesialistutdanning for leger har fått særskilt oppmerksomhet knyttet til etablering av regionalt utdanningssenter ved St. Olavs hospital, samt innholdet i legespesialistutdanningen i lys av ny struktur. Helse Midt-Norge har tidligere hatt et samarbeidsutvalg i tillegg til de to instruksfestede samarbeidsorganene. Dette ble nedlagt i 2015, bl.a. på grunn av at kommunesektoren har fått representasjon i de instruksfestede samarbeidsorganene.

Helse Nord har brukt begge samarbeidsorganene med høgskoler og universitet til utdanningssaker, hhv. de treårige helsefagutdanningene og de langvarige profesjonsutdanningene. Alle helseforetakene bidrar i planleggingen av utdanning via samarbeidsorganene. Det er også etablert nord-norsk samarbeidsorgan for helseutdanning der kommunesektoren deltar, og som behandler utdannings- og kompetansebehov.

For målsetningen om et tilstrekkelig antall utdanningsstillinger for legespesialister, herunder ny spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin rapporterer Helse Sør-Øst en vekst på 3 pst. i LIS-stillinger og at veksten er i tråd med foretakets målsetning. Ved hjelp av kompetansekartlegging og analyser vurderes det om sammensetningen av stillinger og utdanningskapasitet er riktig for de ulike fagområdene. Det er utfordringer knyttet til utdanningskapasitet for enkelte spesialiteter. Gastroenterologisk kirurgi, urologisk kirurgi, ortopedisk kirurgi, generell indremedisin, geriatri, øre-nese-halssykdommer og øyesykdommer pekes på som spesialitetene hvor det forventes å være de største utfordringene de nærmeste 3–5 år.

Helse Vest rapporterer at helseforetakene vurderer antall utdanningsstillinger i sammenheng med behovet for spesialister i framtiden. Antall utdanningsstillinger er tilpasset behov og budsjettmessige rammer. I 2015 har helseforetakene opprettet flere LIS-stillinger for å sikre tilstrekkelig dimensjonering.

Helse Midt-Norge rapporterer også at helseforetakene vurderer antall utdanningsstillinger i forhold til behovet for framtidige spesialister og at et regionalt samarbeid omkring utdanning av spesialister er iverksatt. Regionens behov ved tilsetting av LIS i faste stillinger er kartlagt fram til 2017 med den usikkerhet som er naturlig i slik kartlegging. Det er bedt om ny behovskartlegging i forbindelse med denne plandelen fram mot 2019 og tiltaket følges opp i 2016. Et regionalt prosjekt om endringer knyttet til fast tilsetting av LIS er gjennomført og endringene er implementert i alle foretak fra 1. juli.

Helse Nord ved Universitetssykehuset Nord-Norge har kartlagt behovet for utdanning av legespesialister, både på kort og lang sikt i eget foretak, samt en grovkartlegging i regionen forøvrig. Antall LIS-årsverk i Helse Nord har økt fra 474 til 533 i perioden 2013–2015.

Mht. innfasing av spesialiteten rus- og avhengighetsmedisin rapporterer Helse Sør-Øst at Oslo universitetssykehus er ressursbase for de andre foretakene i arbeidet med å lage utdanningsplaner, godkjenne utdanningsenheter og etablere et fellesopplegg for deler av den obligatoriske undervisningen. Helse Vest har ikke rapportert spesifikt på innfasing av spesialiteten i rus- og avhengighetsmedisin ut over at helseforetakene i 2015 har opprettet flere LIS-stillinger for å sikre tilstrekkelig dimensjonering for alle spesialiteter. I Helse Midt-Norge er det ved Ålesund behandlingssenter ansatt 3 leger i fire utdanningsstillinger som vil kunne få spesialistgodkjenning i rus- og avhengighetsmedisin. Det har imidlertid vist seg krevende å rekruttere legespesialister til Molde for å kunne starte utdanning innen samme spesialitet ved Molde behandlingssenter. I Helse Nord-Trøndelag er innfasingen fulgt opp i tett samarbeid med psykiatri, og det søkes å holde dette nært samlet. Helse Nord rapporterer at UNN har ansatt tre leger i spesialiteten rus- og avhengighetsmedisin og LIS-kandidater har startet sin spesialistutdanning i spesialiteten.

Det tredje målet var at det er utviklet strategi for kompetansedeling og kompetanseutveksling med kommunale helse- og omsorgstjenester i regionen. De regionale helseforetakene rapporterer i liten grad om overordnet strategi på området, tiltakene skjer hovedsakelig i regi av helseforetakene. Rapporteringen viser et mangfold av tiltak for kompetansedeling og -utveksling mellom helseforetak og kommuner; hospitering, ambulante team, kursing knyttet til nye pasientgrupper for kommunene, deltagelse i internundervisning mv.

Målene som angis er hovedsakelig å sette helse- og omsorgstjenesten i stand til å ta seg av pasientene ved utskriving fra sykehusene. Helse Møre og Romsdal har som mål å redusere variasjonene i bruk av spesialisthelsetjenesten. Mange helseforetak har etablert arenaer for faglig samarbeid med kommunene.

For den fjerde målsetningen om etablering av kompetansenettverk i klinisk rettsmedisin i samarbeid med de institusjonene som i dag ivaretar rettspatologi og klinisk rettsmedisin, rapporterer Helse Sør-Øst at Oslo universitetssykehus har avtale med Nasjonalt folkehelseinstitutt som omfatter en samarbeidsavtale, samt flere underavtaler bl.a. innen radiologi og nevropatologi. Ved Akershus universitetssykehus samarbeider avdeling for patologi med politi, rettstoksikologi og rettspatologer ved Folkehelseinstituttet ved behov. Helseforetaket har ikke etablert formelt nettverk innen klinisk rettsmedisin. Dette vil bli vurdert i 2016. De øvrige helseforetakene i Helse Sør-Øst har ikke etablert kompetansenettverk i klinisk rettsmedisin. Måloppnåelsen kan bli bedre og Helse Sør-Øst vil intensivere arbeidet overfor helseforetakene for å bedre måloppnåelsen.

Helse Vest rapporterer at opprettelse av kompetansenettverk i klinisk rettsmedisin kun er aktuelt for helseforetak som gjør obduksjoner, noe som gjelder for Helse Stavanger. For opptaksområdet Helse Bergen er dette plassert under Gades institutt på Universitetet i Bergen.

Helse Midt-Norge har gitt oppdraget vedrørende kompetansesenter i klinisk rettsmedisin til St. Olavs hospital. Det arbeides i dag i en nettverksstruktur, men det er foreløpig ikke formelt organisert som et nettverk.

I Helse Nord har Nordlandssykehuset etablert kompetansenettverk i rettsmedisin i samarbeid med Universitetssykehuset Nord-Norge og politiet. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge er det et uformelt nettverk mellom avdelingene som utfører klinisk rettsmedisinsk arbeid.

Forskning og innovasjon

Forskning

Samlede forskningspoeng omfatter publikasjonspoeng, poeng for doktorgrader og poeng for tildeling av ekstern finansiering (finansieringspoeng). Helse Sør-Øst hadde en andel på 62,8 pst. av de totale forskningspoengene, etterfulgt av Helse Vest med 18,7 pst., Helse Midt-Norge med 9,9 pst. og Helse Nord med 8,6 pst. Det ble registrert 3 722 vitenskapelige artikler fra helseforetakene i 2015 av totalt 17 566 vitenskapelige artikler publisert i universitets-, høyskole-, institutt- og helsesektoren og rapportert inn 279 avlagte doktorgrader, som er en sterk nedgang fra 2014, og en fortsatt nedgang sammenliknet med 2013 og 2012. Antallet monografier/antologier har økt (fra 53 i 2014 til 86 i 2015), men utgjør en svært beskjeden andel av helseforetakenes samlede publisering. Samlet sett har antallet vitenskapelige publikasjoner (tidsskriftsartikler, monografier og antologier) økt fra 3547 i 2014 til 3808 i 2015.

Fra og med 2013 gis det uttelling for tildeling av ekstern finansiering fra Norges forskningsråd og EU (finansieringspoeng). Indikatoren for ekstern finansiering har økt sin betydning betydelig fra 2014. Fra 2014 til 2015 var det en kraftig vekst i finansieringspoeng på 76 pst., der Oslo universitetssykehus stod for mye av veksten. Som en konsekvens av dette har Helse Sør-Øst mer enn doblet sine finansieringspoeng sammenliknet med 2014. Tilsvarende har en sterk vekst i finansieringspoeng hos Helse Bergen gitt en dobling av finansieringspoengene i Helse Vest. I Helse Nord har det derimot vært en sterk nedgang i finansieringspoengene.

I 2015 hadde 51,3 pst. av artiklene internasjonalt medforfatterskap (mål: over 40 pst.) og 21,1 pst. var publisert i ledende tidsskrifter (mål: over 20 pst.), jf. tabell 6.3.

Det er samlet sett en klar økning i andelen av forskningen som er internasjonalt sampublisert, mens andelen artikler i ledende tidsskrifter ikke viser et klart mønster over tid.

Det var forskningsaktivitet ved alle helseforetak i 2015. Helseforetakene med universitetssykehusfunksjon stod for 81 pst. av rapporterte driftskostnader til forskning og 79 pst. av forskningsårsverkene i sektoren. Hovedtyngden av forskningen er pasientrettet forskning for å utvikle ny diagnostikk og behandling, og for å kvalitetssikre behandlingstilbudet. Den totale ressursbruken til forskning inkl. personell, infrastruktur og eksterne finansieringskilder i de regionale helseforetakene tilsvarte om lag 2,6 pst. av totale driftskostnader i 2015, mot 2,8 pst. i 2014. Av forskningsmidlene gikk om lag 12 pst. til forskning innen psykisk helsevern og 1,5 pst. til rusforskning.

For tredje år på rad har de regionale helseforetakene utarbeidet en felles årlig rapport som beskriver forskningens resultater og implikasjoner for tjenesten Forskning og innovasjon til pasientens beste, Fellesrapport fra spesialisthelsetjenesten 2015.

Alle fire regionale helseforetak rapporterer å ha vurdert anbefalingene i HelseOmsorg21-strategien og prioritert og satt i gang tiltak innenfor helseforetakenes ansvar for forskning og innovasjon. Dialog på tvers av helseregionene er ivaretatt ved at oppdragene jevnlig er omtalt i de regionale helseforetakenes strategigruppe for forskning. I flere regionale helseforetak er dette oppdraget sett i sammenheng med utarbeidelse av regionale strategier for forskning og innovasjon.

Mht. oppdrag om å styrke infrastruktur, utprøvingsenheter og støttefunksjoner for kliniske studier ved universitetssykehusene, har de fire regionale helseforetakene enten styrket eller satt i gang et arbeid for å styrke infrastrukturen.

De fire regionale helseforetakene har i samarbeid og under ledelse av Helse Sør-Øst utarbeidet felles retningslinjer for hvordan prosjektsøknader skal beskrive forventet nytte for pasienten og tjenesten og for hvordan ny kunnskap kan tas i bruk i tjenesten. Nyttevurderingen er likestilt kvalitetsvurderingen av prosjektsøknadene. Retningslinjene gjelder fra 2016 og brukes bl.a. i nytt program for klinisk behandlingsforskning i spesialisthelsetjenesten. Retningslinjene er publisert på regjeringen.no. Videre er det implementert tiltak for å øke brukermedvirkningen i forskning og innført krav om begrunnelse dersom brukermedvirkning er fraværende i planlegging og gjennomføring av klinisk forskning eller helsetjenesteforskning. I 2014 utgjorde andelen midler fra de regionale helseforetakene til prosjekter som hadde rapportert brukermedvirkning, 20 pst. Det var flere prosjekter innen psykisk helse og rus som rapporterte om brukermedvirkning (35 pst.), enn innen somatikk (18 pst.).

Som svar på oppdraget om å etablere nasjonale forskningsnettverk innenfor områder der det er behov for slike, herunder persontilpasset medisin, har de regionale helseforetakene vist til en pågående evaluering av forskningsnettverkene som er etablert i regi av Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning. Det er enighet mellom de regionale helseforetakene om å avvente en ev. opprettelse av nye forskningsnettverk til denne evalueringen er ferdig og til nasjonal strategi for persontilpasset medisin er utarbeidet og lagt fram av Helsedirektoratet. Dette er gjort i forståelse med Helse- og omsorgsdepartementet.

Statens helsetilsyn fører tilsyn med medisinsk og helsefaglig forskning og forvaltningen av forskningsbiobanker ved helseinstitusjoner, universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner.

Statens helsetilsyn avsluttet i 2015 fem tilsynssaker om medisinsk og helsefaglig forskning i helseforetak. I fire av disse ble det konkludert med brudd på helseforskningsloven. En av sakene gjaldt et prosjekt ved Oslo universitetssykehus hvor tre pasienter fikk alvorlige komplikasjoner etter hjernebiopsitaking. Helsetilsynet konkluderte med at forskningen var forsvarlig, men at risikoen ved å delta ikke var godt nok kommunisert, og at helseforetaket derfor hadde brutt helseforskningsloven § 13. I en sak ved Akershus universitetssykehus ble det avdekket omfattende brudd på helseforskningsloven. Sakene er fulgt opp av helseforetakene i tråd med pålegg fra Helsetilsynet. De to andre sakene gjaldt mindre alvorlige forhold.

Innovasjon

Rapporten Forskning og innovasjon til pasientens beste, Fellesrapport fra spesialisthelsetjenesten 2015 presenterer innovasjonsprosjekter og nasjonale nøkkeltall for innovasjonsaktiviteten.

Det er en ujevn rapportering på oppdraget om å ha gjennomført før-kommersielle prosjekter som en del av oppfølgingen av rapporten Fremme innovasjon og innovative løsninger i spesialisthelsetjenesten gjennom offentlige anskaffelser fra 2012. Den regionen som har gjennomført mest på dette området er Helse Sør-Øst RHF som er partner i Nasjonalt leverandørutviklingsprogram og deltar i Team innovative offentlige anskaffelser, i regi av programmet. Regionen har tatt initiativ ovenfor prosjektledelsen for nytt sykehus i Drammen og tilbygg i Tønsberg, der det er satt i gang kartlegging av behov og dialog med potensielle leverandører. Begge prosjekter følges opp av Helse Sør-Øst RHF og Leverandørutviklingsprogrammet. Det er i tillegg avholdt et inspirasjonsseminar for innkjøpsavdelingen i Sykehuspartner. Helse Sør-Øst RHF har også deltatt som partner i et nordisk prosjekt om innovative anskaffelser, finansiert av Nordic Innovation. Arbeidet med å fremme innovative anskaffelser fortsetter i 2016.

Rapport fra arbeidet med å utvikle et nasjonalt målesystem for innovasjonsaktiviteten i helseforetakene ble ferdigstilt høsten 2015 og danner grunnlag for et oppdrag gitt til de regionale helseforetakene i 2016.

Økonomi og investeringer

God kontroll med økonomien er en forutsetning for riktige prioriteringer og legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling av spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har i 2015 hatt en tett oppfølging av de regionale helseforetakene. De regionale helseforetakene har rapportert til departementet hver måned på økonomisk resultat, likviditet, aktivitet, bemanning og sykefravær, samt tertialvis på kontantstrøm og investeringer. Rapporteringen følges opp i møter mellom departementet og de regionale helseforetakene.

Det ble i felles foretaksmøte i januar 2015 stilt krav om at alle de regionale helseforetakene skulle innrette virksomheten innenfor de økonomiske rammer og krav som fulgte av Prop. 1 S (2014–2015), foretaksmøtet og oppdragsdokumentet for 2015, slik at sørge-for-ansvaret oppfylles og at det legges til rette for en bærekraftig utvikling over tid, samt at det ble satt et tak for bruk av driftskreditt. Dette innebærer at drift og investeringer ved de regionale helseforetakene må håndteres innenfor bevilget ramme.

I perioden 2002–2015 er det akkumulerte korrigerte regnskapsmessige positive resultatet på 1,4 mrd. kroner og det akkumulerte ordinære regnskapsmessige årsresultatet pluss 1,2 mrd. kroner for de regionale helseforetakene. Forskjellen mellom resultatbegrepene skyldes unntaket for regnskapsmessige avskrivninger, som var høyere enn bevilgningen til gjenanskaffelse av bygg og utstyr på 10,3 mrd. kroner i perioden 2003–2007. Økte pensjonskostnader på til sammen 4,8 mrd. kroner ble unntatt fra resultatkravet i perioden 2006–2008 og i sin helhet kompensert i 2010. Samtidig ble det for 2014 stilt et positivt resultatkrav på 10,1 mrd. kroner som følge av håndtering av virkningen av levealdersjusteringen som ble innført for offentlige tjenestepensjonsordninger for personer født i 1954 eller senere.

Årsregnskapene for 2015 ble godkjent i felles foretaksmøte i mai 2016. Alle helseregioner oppnådde positive økonomiske resultater, og for sjette år på rad etter at staten overtok eierskapet for spesialisthelsetjenesten, ble det et positivt resultat for de regionale helseforetakene samlet sett. Det ble i 2015 et samlet positivt resultat på 2 736 mill. kroner. Dette er 41 mill. kroner lavere enn i 2014. De positive resultatene de senere årene må ses opp mot tidligere års underskudd og investeringsbehovene i årene framover. Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord kan vise til et samlet positivt avvik i forhold til styringskravet for perioden 2002 til 2015.

Det positive resultatet i 2015 påvirkes både av inntektsførte netto gevinster ved salg av anleggsmidler på om lag 171 mill. kroner og kostnadsførte nedskrivninger av eiendeler på om lag 75 mill. kroner. Slike nedskrivninger foretas når eiendeler har et varig verdifall, og denne type engangseffekter er ikke direkte knyttet til den ordinære driften av foretakene. Tatt hensyn til disse effektene er departementets vurderingsgrunnlag for resultatoppnåelse et positivt resultat på 2 640 mill. kroner.

De regionale helseforetakene har budsjettert med positive resultater på til sammen om lag 1,7 mrd. kroner i 2016. Det er for 2016 stilt krav om at de regionale helseforetakene skal sikre en bærekraftig utvikling over tid. Videre skal de sikre en forsvarlig likviditetsstyring og håndtere driftskreditten innenfor vedtatte rammer. De budsjetterte resultatene må sees i sammenheng med de regionale helseforetakenes investeringsplaner.

Hovedstadsområdet

Styret i Helse Sør-Øst RHF behandlet i møte 16. juni 2016, sak 053–2016 Videreføring av planer for utviklingen av Oslo universitetssykehus HF, og vedtok å sende saken over til Helse- og omsorgsdepartementet for behandling. Det ble avholdt foretaksmøte i Helse Sør-Øst RHF 24. juni 2016 om videreføring av planer for utviklingen av Oslo universitetssykehus HF.

Planene for utvikling av Oslo universitetssykehus har sin bakgrunn i bl.a. behov for å erstatte gamle, uhensiktsmessige og til dels helt nedslitte bygg og for å samle pasientforløp med sikt på å styrke kvalitet, fagmiljø, utdanning og forskning. Videre må den samlede kapasiteten styrkes pga. sterk befolkningsvekst i opptaksområdet.

Idéfasearbeidet ved Oslo universitetssykehus HF startet våren 2013. Idéfaserapport 1.0 datert juni 2014 ble behandlet av styret i Oslo universitetssykehus HF våren 2014. Deretter ble det gjennomført en høringsrunde høsten 2014. Idéfaserapport 2.0 datert mai 2015 hensyntar innspill fra høringsuttalelsene og anbefalinger fra en ekstern kvalitetssikring gjennomført høsten 2014. Høringsuttalelsene førte til at antall utredede alternativer ble redusert, bl.a. ved at alternativet full samling på Gaustad under navnet Campus Oslo ble forlatt. Videre ble det som et resultat av både evaluering, kvalitetssikring og høring besluttet at flere andre alternativer ble utelukket. Gjennom behandling av idéfaserapport 2.0 i styret ved Oslo universitetssykehus HF våren 2015, ble også et nytt alternativ konkretisert: delvis samling på Gaustad kombinert med et lokalsykehus utenfor Gaustad-området. I tillegg ble det pekt på behovet for en egen kreftutredning primært for å vurdere funksjoner lokalisert til Radiumhospitalet.

I idéfasen framtidens Oslo universitetssykehus HF er det utredet følgende alternativer for videreutvikling av helseforetaket og bygningsmassen:

• Alternativ 1: 0-alternativet

• Alternativ 2: delt løsning

• Alternativ 3: delvis samling på Gaustad, med lokalsykehus

Idéfasene for Radiumhospitalet og regional sikkerhetsavdeling med tilgrensede funksjoner inngår likt i både alternativ 2 og alternativ 3.

Det har blitt gjennomført et omfattende idéfasearbeid ved Oslo universitetssykehus HF siden 2013. Helse Sør-Øst sin gjennomgang av den samlede kapasiteten i hovedstadsområdet ble også behandlet i styremøtet 16. juni 2016. Det er viktig at det nå blir fastslått en retning for utviklingen av spesialisthelsetjenesten i hovedstaden framover. Et framtidig målbilde for videre utvikling av Oslo universitetssykehus HF gir grunnlag for en mer framtidsrettet utvikling av struktur og bygningsmasse i helseforetaket. Et framtidig målbilde for Oslo universitetssykehus HF innebærer et samlet og komplett regionsykehus inkludert lokalsykehusfunksjoner på Gaustad, et lokalsykehus på Aker og et spesialisert kreftsykehus med vekt på medikamentell kreftbehandling og stråleterapi på Radiumhospitalet. Dette målbildet legges til grunn for den videre utviklingen av bygningsmassen ved Oslo universitetssykehus HF. Samtidig skal det planlegges for at Aker sykehus på sikt skal utvikles til et lokalsykehus som også skal dekke befolkningen i de tre Oslobydelene Alna, Grorud og Stovner som i dag inngår i Akershus universitetssykehus sitt opptaksområde. En slik utvikling må skje over tid, både for å sikre en god utnyttelse av den kapasiteten som finnes i dag, hindre oppbygging av overkapasitet og sikre at utviklingen skjer innenfor de rammene som hovedstadsområdet samlet har til rådighet.

Diakonhjemmet Sykehus og Lovisenberg Diakonale Sykehus skal fortsatt benyttes og sikres forutsigbarhet.

Helse Sør-Øst RHF vil starte med konseptfase for regional sikkerhetsavdeling og klinikkbygg på Radiumhospitalet, mens den første utviklingen på Gaustad og Aker planlegges startet opp samtidig og vil foregå parallelt.

Helse- og omsorgsministeren har videre bedt om at Helse Sør-Øst RHF vurderer om det kan være hensiktsmessig å overføre Kongsvinger sykehus med tilhørende befolkningsområde til Akershus universitetssykehus. Dette må sees i sammenheng med den planlagte overføringen av befolkningen i Vestby kommune fra Akershus universitetssykehus til Sykehuset Østfold og ev. andre tiltak.

Investeringer

De regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar for investeringer og drift i sykehusene. Midler til investeringer inngår derfor i basisbevilgningen og ikke som øremerkede tilskudd. Større prosjekter kan delvis lånefinansieres ved låneopptak gjennom Helse- og omsorgsdepartementet. Helseforetakene kan få lån på inntil 70 pst. av forventet prosjektkostnad basert på kvalitetssikrede konseptplaner.

Styringssystemet for investeringer bygger på en kombinasjon av at foretakene er gitt utstrakte fullmakter på investeringsområdet samtidig som det skjer en oppfølging og styring på overordnet nivå, slik at investeringer skjer i samsvar med overordnede helsepolitiske mål og innen aksepterte ressursrammer. For prosjekter over 500 mill. kroner skal resultater og vurderinger etter endt konseptfase legges fram for departementet, sammen med ekstern kvalitetssikring. Kostnader som følge av slitasje og elde på bygg og utstyr kommer fram som avskrivninger i foretakenes regnskaper, og reflekterer dermed tidligere års investeringer. For å opprettholde verdien på foretakenes eiendeler må de årlige investeringene over tid være lik de årlige avskrivningene. Mens avskrivningskostnaden er en relativt stabil størrelse, vil de årlige investeringene kunne variere avhengig av hvilke utbygginger som pågår. I 2015 investerte helseforetakene for om lag 8,3 mrd. kroner i bygg og utstyr og immaterielle verdier. Hensyntatt av- og nedskrivninger samt salg og korrigeringer i balansen, innebar dette at verdien på helseforetakenes driftsmidler økte med nær 2,1 mrd. kroner i 2015.

Ved innføringen av helseforetaksmodellen ble det foretatt en verdsetting av helseforetakenes bygningsmasse og utstyr. Verdien på sykehusenes bygg og utstyr har økt med 19,8 mrd. kroner, fra 66,6 mrd. kroner i 2003 til 86,4 mrd. kroner i 2015. Det er store variasjoner mellom de regionale helseforetakene. Helse Midt-Norge er den regionen med størst økning i verdien av bygg og utstyr i perioden, samtidig har de hatt en nedgang i verdien de siste år. Helse Nord er den regionen som har hatt størst økning de siste årene. Oppgradering og fornying av bygningsmassen er en kontinuerlig prosess for å tilpasse bygg til dagens drift og for å få en mer funksjonell bygningsmasse. Helseforetakene må prioritere sine investeringsplaner innenfor tilgjengelige økonomiske og finansielle rammer. Samtidig må det settes av midler til ordinært vedlikehold.

Økonomiske langtidsplaner

De regionale helseforetakene oppdaterer årlig økonomiske langtidsplaner. De økonomiske langtidsplanene bygger på vedtatte strategier i de regionale helseforetakene, som igjen baseres på nasjonale strategier og føringer, og gjeldende økonomiske rammebetingelser.

De regionale helseforetakene forvalter betydelige beløp på vegne av samfunnet for å sikre gode spesialisthelsetjenester. Langsiktig planlegging og prioriteringer er en forutsetning for å sikre gode sykehustjenester. Gjennom sine langtidsplaner legger de regionale helseforetakene til rette for at helseforetakene kan nå målene for pasientbehandlingen. Langtidsplanene tar hensyn til hvordan befolkningsutvikling, sykdomsutvikling, utvikling innen medisinsk teknologi og forventningene til helsetjenestene vil påvirke behov og etterspørsel etter helsetjenester. Videre gjøres det prioriteringer knyttet til personell og kompetanse, bygg og utstyr, IKT og annen viktig infrastruktur, samt hvordan helseforetakene kan tilpasse tjenestene for å møte utfordringer innenfor de økonomiske rammene.

Det er gjennom god styring og god drift at helseforetakene legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling og forbedring av behandlingstilbudet. De regionale helseforetakene har ansvar både for drift og investeringer og må planlegge langsiktig og se dette i sammenheng.

Helseforetakenes langtidsplaner viser at de planlegger investeringer for over 50 mrd. kroner i perioden 2017–2020. Planen forutsetter årlige effektiviseringskrav i helseforetakene og god økonomisk kontroll i helseregionene. Langtidsbudsjettene i samme periode viser overskuddskrav på mellom 1,9 mrd. kroner og 3,2 mrd. kroner. Ev. overskridelser av budsjettene medfører utsettelse av nye investeringer og redusert handlingsrom. Selv med et betydelig investeringsomfang er det utfordringer med å fornye bygningsmassen og medisinskteknisk utstyr, samt gjennomføre nødvendige IKT-satsinger.

Helse Sør-Øst

I perioden 2017–2020 planlegger Helse Sør-Øst å investere for 26,8 mrd. kroner, herav 2,8 mrd. kroner til investeringer i medisinskteknisk utstyr og 6,1 mrd. kroner til IKT.

Prosjekter over 500 mill. kroner under gjennomføring:

• Oslo universitetssykehus viderefører samlokalisering fase I

• vedlikeholdsinvesteringer ved Oslo universitetssykehus

• Tønsbergprosjektet ved Sykehuset i Vestfold

• digital fornying – videreføring av regional satsing, hvor omfang vurderes på bakgrunn av gjennomføringsstrategi og tilgjengelig likviditet

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• nytt psykiatribygg ved Sørlandet sykehus er vedtatt videreført til forprosjektfase og får lån fra 2017

• nytt sykehus i Drammen, Vestre Viken, planlegges videreført til forprosjektfase

• ny regional sikkerhetsavdeling hvor igangsetting av konseptfase er vedtatt

• nybygg ved Radiumhospitalet, Oslo universitetssykehus, hvor igangsetting av konseptfase er vedtatt

I tillegg pågår det planleggingsarbeid ved Oslo universitetssykehus, hvor det legges til grunn en trinnvis utbygging ved Aker og Gaustad. Ved Sykehuset Telemark pågår det arbeid med utviklingsplanen.

Helse Vest

I perioden 2017–2020 planlegger Helse Vest å investere for 11,5 mrd. kroner, herav 0,9 mrd. kroner til investeringer i medisinskteknisk utstyr og 1,2 mrd. kroner til IKT.

Prosjekter over 500 mill. kroner under gjennomføring:

• nytt barne- og ungdomssykehus byggetrinn I ved Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen

• nytt barne- og ungdomssykehus byggetrinn II ved Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• nytt sykehus i Helse Stavanger er vedtatt videreført til forprosjekt og får lån fra 2017

• oppgradering og modernisering (nybygg) ved Helse Førde er vedtatt videreført til forprosjektfase og får lån fra 2017

• oppgradering av sentralblokka ved Haukeland universitetssjukehus er vedtatt videreført til forprosjektfase og får lån fra 2017

• rehabilitering og nybygg ved Haugesund sjukehus i Helse Fonna

Helse Midt-Norge

I perioden 2017–2020 planlegger Helse Midt-Norge å investere for 7 mrd. kroner, herav 1,1 mrd. kroner til investeringer i medisinskteknisk utstyr og 0,8 mrd. kroner til IKT.

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• nytt sykehus i Helse Møre og Romsdal, hvor konseptfasen planlegges ferdigstilt i løpet av 2016

• Helseplattformen – anskaffelse og innføring av felles pasientjournal for helseforetakene i Midt-Norge

Helse Nord

I perioden 2017–2020 planlegger Helse Nord å investere for 5,4 mrd. kroner, herav 800 mill. kroner til investeringer i medisinskteknisk utstyr og 600 mill. kroner til IKT.

Prosjekter over 500 mill. kroner under gjennomføring:

• nybygg og renovering ved Nordlandssykehuset, Bodø

• ny A-fløy ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø

• nybygg ved Finnmarkssykehuset, klinikk Kirkenes

• PET-senter ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• nytt sykehus i Narvik, Universitetssykehuset i Nord-Norge

• utvikling av Helgelandssykehuset

• nybygg ved Finnmarkssykehuset, Hammerfest

I tillegg pågår det planleggingsarbeid vedrørende framtidig organisering og bygningsmasse for psykiatrisk helsevern ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

7 Oppfølging av NOU 2015: 17 Først og fremst

Akuttutvalget ble nedsatt høsten 2013 med mandat å beskrive et helhetlig system som skal ivareta befolkningens behov for trygghet ved akutt sykdom og skade. Underveis i arbeidet leverte utvalget en delrapport til Helse- og omsorgsdepartementet som innspill til arbeidet med Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) og stortingsmelding om framtidens primærhelsetjeneste. Utvalget la fram endelig utredning i desember 2015. Det er kommet inn om lag 80 høringsuttalelser.

7.1 Oppsummering av høringsuttalelsene

Hovedinntrykket fra høringsuttalelsene er at Akuttutvalget har gjort et grundig arbeid, og at utredningen gir en god beskrivelse av status og utfordringer. Helsedirektoratet har i sin høringsuttalelse pekt på behovet for å se på forebygging og folkehelse i prehospitale tjenester, f.eks. når det gjelder å sette i verk forebyggende tiltak mot bruddskader, forebygging av overdoser av rusmidler, tidlig identifisering av hjerneslag mv. Flere høringsinstanser påpeker at tiltakene har kostnader som må utredes nærmere. De mest kommenterte tiltakene er oppsummert under.

Revitalisering av samhandlingsavtaler og felles planlegging

Mange høringsinstanser påpeker at samarbeidsavtaler er vesentlige for å sikre befolkningen gode og trygge tjenester, og at det er behov for bedre samhandling mellom helseforetak og kommuner om prehospitale tjenester. De som har uttalt seg, støtter forslaget om revitalisering og videreutvikling av tjenesteavtale 11 mellom kommuner og helseforetak om omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden. Helsetilsynet påpeker at det er et ledelsesansvar å sørge for implementering av samhandlingsavtalene. Få høringsinstanser uttaler seg om forslaget om å forskriftsfeste felles akuttmedisinske planer. Flere støtter behovet for at kommuner og helseforetak gjennomfører jevnlige risiko- og sårbarhetsanalyser (ros-analyser) for å sikre at det akuttmedisinske tilbudet er dimensjonert ut fra de reelle behovene. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin påpeker at dersom kommunene skal tilpliktes å gjøre ros-analyser jevnlig, bør dette forankres i akuttmedisinforskriften. Når det gjelder forslaget om å etablere et nasjonalt prehospitalt lederorgan, understreker flere helseforetak at ansvaret for og ledelse av de prehospitale tjenestene må ligge i helseforetakene, selv om bedre nasjonal samordning og samarbeid vil gi grunnlag for mer likeverdige helsetjenester.

Frivillig sektor og frivillige i akuttmedisinsk beredskap

Blant de som uttaler seg om dette, er det enighet om at det bør skje en rolleavklaring om bruk av frivillige i akuttberedskap og at akutthjelperenes funksjon bør gjennomgås. Enkelte helseforetak, Norsk Folkehjelp og Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum mener økonomiske ordninger som kan bidra til faglig utvikling, bør utredes. Helsedirektoratet støtter forslaget om at de frivilliges rolle bør utredes nærmere, men mener dette bør ses i et bredere perspektiv, fordi de frivillige også har en rolle i redningstjenesten. Politidirektoratet er positiv til retningslinjer for dimensjonering og organisering av idretts- og kulturarrangementer.

Kvalitet og pasientsikkerhet

Det er bred støtte blant høringsuttalelsene om behovet for et kvalitetsløft med mer data, indikatorer og forskning. Flere høringsinstanser peker på at en elektronisk ambulansejournal er en forutsetning for et slikt løft. Enkelte mener utvalget i større grad burde drøftet hvilke muligheter ny teknologi kan gi for de prehospitale tjenestene. Flere regionale helseforetak og helseforetak peker på behov for tettere samarbeid mellom kompetansetjenestene i spesialisthelsetjenesten. Nklm mener kompetansemiljøene i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten bør samarbeide tettere enn de hittil har gjort. Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin mener det bør etableres et nasjonalt senter for prehospital akutt- og katastrofemedisin, der relevante kompetansetjenester og andre fagmiljøer bør inngå. De regionale helseforetakene, de fleste helseforetakene, og Helsetilsynet stiller seg positive til at responstid for ambulansetjenesten inngår i et helhetlig kvalitetsindikatorsett. Enkelte påpeker at målene for responstid for ambulansetjenesten synes å være uklare. Delta mener responstid for ambulansetjenesten bør forskriftsfestes, mens Fagforbundet mener det er riktig å definere responstid som en kvalitetsindikator, men åpner for forskriftsfesting på et senere tidspunkt. Det er også foreslått responstidskrav ved utrykning for legevaktlege. De fleste instansene er enige i at responstider inngår som et kvalitetsmål/indikator, mens Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin mener responstider bør forskriftsfestes.

Strategi for å redde liv – tidlig respons og førstehjelp

Blant de høringsinstansene som har uttalt seg, er det bred enighet om behovet en strategi for livslang læring for førstehjelp i befolkningen. Flere understreker skolens rolle i en slik strategi. Helsedirektoratet savner omtale av hvordan førstehjelpskunnskaper hos den voksne befolkningen kan ivaretas. Enkelte etterlyser omtale av kompetansekrav til personer som skal levere førstehjelpskurs. Noen høringsinstanser er uenige i forslaget om at Helsedirektoratet bør få ansvaret for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer for førstehjelp. Norsk Førstehjelpsråd og Norsk Resuscitasjonsråd, som i dag har som mandat å fastsette faglige normer for henholdsvis førstehjelp og hjerte- og lungeredning, mener de kan ivareta den faglige normerende funksjonen bedre og rimeligere enn Helsedirektoratet.

Medisinsk nødmeldetjeneste

Mange av instansene som har uttalt seg, støtter etablering av større telefonnettverk mellom LV-sentraler for å utjevne ulik belastning mellom sentralene og gi kortere aksesstid.

Mange gir støtte til mer bruk av telefonkontakt for rådgivning og veiledning, og peker på at det ligger et potensial i utvikling av nye teknologiske løsninger. Det forutsetter, ifølge Oslo kommune, at finansieringssystemet belønner slikt arbeid i større grad enn i dag. Pasient- og brukerombudene er bekymret for pasientsikkerheten, og mener den kliniske observasjonen legen gjør er svært sentral. Flere peker på behov for digitale tjenester tilpasset både AMK- og LV-sentraler, behov for kompetanseutvikling og felles opplæring. Flere støtter forslaget om å utvikle en nasjonal veileder med krav til kompetanseutvikling i medisinsk nødmeldetjeneste. Avklaring av ansvar, roller og funksjoner vil også være en viktig del av en slik veileder.

Flere er positive til å styrke kompetansen i AMK- og LV-sentraler innen rus og psykiatri. Helse Vest RHF peker imidlertid på at akuttpsykiatrisk kompetanse i AMK vil bli kostbart. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin mener forslaget om psykiatrisk sykepleier tilknyttet et nettverk av LV-sentraler krever en vitenskapelig vurdering og er generelt kritisk til nedbygging av kjerneoppgaver de mener bør finnes i alle LV-sentraler.

Helse Sør-Øst RHF, Helse Stavanger HF og Helse Bergen HF, Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Luftambulansetjenesten ANS støtter forslaget om at koordinering av luftambulansetjenesten i hver region legges til en sentral. Helse Nord RHF mener det bør vurderes, mens Helse Midt-Norge RHF mener erfaringene fra Helse Sør-Øst RHF bør evalueres først. Helse Møre og Romsdal HF er mot forslaget, mens Helse Nord-Trøndelag HF mener koordinering bør skje nasjonalt. Det er noe delte oppfatninger om forslaget om å ha en dedikert lege ved AMK-sentralene, og enkelte peker på at det blir en kostbar løsning.

Øyeblikkelig hjelp-tilbudet i kommunene

Mange instanser støtter forslaget om at alle kommuner må ha en plan for sitt øyeblikkelig hjelp-tilbud, og at planen utarbeides som en del av samarbeidet med helseforetak om felles akuttmedisinske planer.

Forslaget om nasjonale krav for å styrke og dimensjonere legevakttjenesten, og at disse fastsettes i retningslinjer eller veiledere, gis eksplisitt støtte fra bl.a. Helsedirektoratet, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Lenvik kommune, Trondheim kommune og Norsk legevaktforum. Ingen instanser uttrykker skepsis til dette forslaget. De fleste instansene støtter at Helsedirektoratet får et slikt oppdrag. Mange instanser uttaler seg om forslaget om å forskriftsfeste maksimal reisetid til legevaktstasjon for innbyggerne – at 90 pst. av innbyggerne i et legevaktdistrikt skal ha maksimalt 40 minutters reisetid og at 95 pst. skal ha maksimalt 60 minutters reisetid, men relativt få instanser støtter å forskriftsfeste et slikt krav. Flere mindre kommuner mener kravet til reisetid vil forsterke utfordringene til rekruttering av leger. Flere interkommunale legevaktsamarbeid som i dag fungerer godt, vurderes å ikke ville tilfredsstille de foreslåtte kravene til reisetid uten at det opprettes flere vaktbaser. Det vil øke vaktbelastningen betydelig for allmennleger i distrikt som tilfredsstiller kompetansekravene. Flere instanser mener det vil være mer hensiktsmessig å inkludere krav om maksimal reisetid til legevaktstasjon i det helhetlige kvalitetsindikatorsettet for de prehospitale tjenestene som er foreslått opprettet på helsenorge.no (kvalitetsmål).

De instanser som har uttalt seg, er positive til målet om en mer helhetlig akuttmedisinsk tjeneste lokalt, men har ulike synspunkter på samlokalisering, felles ledelse og tverrfaglige øyeblikkelig hjelp-team som skal kunne passe alle kommuner. De fleste instansene er enige i at legevakttilbudet bør spisses mot akutt syke, og at bedre tilgjengelighet til øyeblikkelig hjelp hos fastlegene er viktig i denne forbindelse. Forslag om fastlønn ved legevakt kan, ifølge høringsinstansene som uttaler seg om dette, gi riktigere prioritering av pasienter, bedre rekruttering/stabilitet og muligheter for tverrfaglig samarbeid og samtrening. Samtidig kan en slik ordning bli kostbar, spesielt for distriktskommuner med lite pasientgrunnlag. Helsedirektoratet og Legevakta i Drammensregionen støtter forslaget om å stimulere til bruk av fastlønn i legevaktarbeid, men påpeker behov for grundig forutgående konsekvensutredning. Når det gjelder Akuttutvalgets forslag om å innføre en nasjonal norm om at legevakten skal utføre minst 20–40 sykebesøk per 1000 innbyggere per år, og forslaget om større legedeltakelse i utrykninger ved akuttmedisinske hendelser (hastegrad akutt), er høringsinstansene delt. Høringsinstansene har også ulike synspunkter på utvalgets forslag om krav til medisinsk faglig ledelse i legevakt, og på forslaget om minimumsbemanning på to personer – lege og annet helsepersonell. Noen instanser mener at disse forslagene ev. bør utredes nærmere.

Ambulansetjenesten

Det er bred støtte blant høringsuttalelsene om etablering av en høyskoleutdanning i ambulansefaget på bachelornivå. Helse Fonna HF er imidlertid bekymret for hva en bachelorutdanning kan bety for rekruttering i utkantstrøk. Fagforbundet peker på at fagarbeiderutdanningen fortsatt skal være hjørnesteinen når det gjelder kompetanse i ambulansetjenesten. Helse Nord RHF støtter at dagens fagarbeiderutdanning videreføres, og foreslår at opplæringsløpet i videregående utvides med et år. Sykepleierforbundet mener kapitlet i større grad burde omtalt kompetansen til sykepleiere. Flere høringsuttalelser tar til orde for samarbeidsprosjekter der ambulansepersonell involveres i primærhelsetjenesten. Helse Nord RHF har prøvd ut en slik modell, og mener det er praktisk vanskelig å gjennomføre. De høringsinstansene som har uttalt seg om dette kapitlet, støtter utvalgets forslag om en mer differensiert ambulansetjeneste, herunder forslaget om etablering av syketransportbiler (forutsatt at det er pasientgrunnlag for det) og intensivambulanser. Flere høringsinstanser støtter at offentlig drift av den operative delen av luftambulansen bør utredes. Stiftelsen Norsk Luftambulanse er imidlertid skeptiske til at utvalget låser seg til en utredning om offentlig eierskap, og mener at flere modeller bør utredes. Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener utvalget burde understreket behovet for bedre utkallingskriterier for luftambulanseleger.

Psykisk helse og rus

De høringsinstansene som har uttalt seg, støtter i all hovedsak tiltakene om psykisk helse og rus. Flere trekker fram at kompetanse om akuttpsykiatri og ruslidelser bør være en del av opplæringen for alle som jobber med prehospitale tjenester. Legeforeningen mener det må sikres en vaktordning på DPS-nivå som gjør at pasienter med behov for frivillig innleggelse på kveld, natt eller helg kan legges direkte inn fra legevakt i DPS. Helse Bergen HF mener psykiatriambulanse er et godt tiltak, men at det må etableres andre løsninger i mer spredt bebygde strøk. Pasient- og brukerombudene mener prosjektene om psykiatriambulanse må evalueres. Helse Sør-Øst RHF er tvilende til forslaget om etablering av sivile ledsagerteam, mens Luftambulansetjenesten ANS viser til gode erfaringer med en slik ordning. Legeforeningen savner forslag som omhandler rusbehandling, mens Akershus universitetssykehus HF er i tvil om det er behov for akutt avrusning hele døgnet ved alle helseforetak.

Hjerneslag

De høringsinstansene som har uttalt seg, påpeker at det er positivt at utvalget har valgt å trekke fram hjerneslag i utredningen. Høringsinstansene støtter i all hovedsak forslagene, og trekker spesielt fram behovet for informasjonskampanje om hjerneslagsymptomer. Sykepleierforbundet, Helsetilsynet og LHL Hjerneslag mener de regionale helseforetakene bør utvikle egne strategier for hjerneslag. Norsk Radiografforbund mener utredningen ikke har tatt høyde for stålevernforskriftens krav til kompetanse i omtalen av CT-maskiner.

7.2 Oppfølging av tiltak

Bedre samhandling mellom helseforetak og kommuner om akuttmedisinske tjenester

Helse Nord RHF har fått i oppdrag å etablere pilotprosjekter som skal bidra til mer systematisk arbeid med prosedyrer, erfaringsutveksling, samhandling og kommunikasjon. Ambulansehelikopterbasene i Evenes og Tromsø skal omfattes av arbeidet. Det vises til kap. 762, post 63, for omtale av oppdrag til Helsedirektoratet om å etablere pilotprosjekt med forankring i Valdres lokalmedisinske senter. Det er bevilget 1. mill. kroner til hvert av pilotprosjektene i 2016.

Helsedirektoratet, St. Olavs hospital og primærhelsetjenesten i Røros kommune utvikler et samarbeid om en modell for samhandling om en differensiert ambulansetjeneste på tvers av forvaltningsnivåene. Modellen tar opp i seg de utfordringer som er knyttet til ambulansetjenester i distriktene med lavt antall oppdrag.

Datainnsamling, kvalitetsindikatorer og flere nasjonale retningslinjer

Helsedirektoratet har foreløpig publisert åtte nye nasjonale kvalitetsindikatorer om akuttmedisinske tjenester i 2016. En av de nye indikatorene måler publikums start av HLR før ambulanse ankommer. I 74,6 pst. av tilfellene starter publikum eller tilstedeværende HLR før ambulansen ankommer – et godt resultat, også i internasjonal sammenheng.

Responstid for ambulansetjenesten ble en nasjonal kvalitetsindikator i 2016. Resultatene viser at ambulansen var framme på hendelsesstedet innen 12 minutter i 71 pst. av hendelsene i tettbygde steder. I grisgrendt strøk ankom ambulansen innen 25 minutter i 83 pst. av hendelsene. I 2016 ble også svartid på medisinsk nødnummer 113 en nasjonal kvalitetsindikator. Målet er at 90 pst. av henvendelsene til 113 skal besvares innen 10 sekunder. Det er en positiv utvikling i svartiden på 113.

Helsedirektoratet deltar i et nordisk samarbeid om datainnsamling og benchmarking av prehospitale tjenester. Det er definert felles nordiske indikatorer for responstid og indikatorer for hjerneslag, hjerteinfarkt og hjertestans. Målet er å kunne sammenlikne nordiske land i 2018.

Akuttutvalget peker på et behov for nasjonale evidensbaserte retningslinjer og prosedyrer for håndtering av akuttmedisinske tilstander. Helsedirektoratet er gitt i oppdrag å gjennomgå behovet for normerende dokumenter på det akuttmedisinske området og vurdere hva som ev. bør utarbeides av Helsedirektoratet og hva som bør være oppgaver for fagmiljøene.

Akuttutvalget peker også på behov for å styrke kompetansen til analyse, forskning og utviklingsarbeid i akuttmedisin. Helsedirektoratet er gitt i oppdrag å opprette et fagnettverk med utgangspunkt i kompetansemiljøer i både primær- og spesialisthelsetjenesten med formål å styrke kompetansen til analyse, forskning og utviklingsarbeid i akuttmedisin.

Pilotprosjekter for utdanning på bachelornivå i ambulansefag

I Nasjonal helse- og sykehusplan går det fram at regjeringen vil sette i gang pilotprosjekter for utdanning på bachelornivå i ambulansefag. Tiltaket er også omtalt i Akuttutvalgets NOU 2015: 17. Flere universitet og høyskoler vurderer nå bachelor innen ambulansefag. Helsedirektoratet gitt i oppdrag å bidra i utvikling av det faglige innholdet – for å sikre at aktuelle utdanninger får et innhold som samsvarer med behovene i tjenestene.

Revidert faglig retningslinje for hjerneslag, pakkeforløp og nasjonal hjerneslagkampanje

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å revidere nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag samt å lage pakkeforløp for hjerneslag. I arbeidet med pakkeforløp for hjerneslag og psykisk sykdom og rus blir sammenhengen med den akuttmedisinske kjede vurdert. Det vises til kap. 732 for omtale av nasjonal hjerneslagkampanje.

Annet

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å etablere en register over hjertestartere i Norge. Registeret skal etter planen inneholde en oppdatert oversikt over alle tilgjengelige halvautomatiske defibrillatorer som kan benyttes av publikum og andre mulige brukere ved hjertestans utenfor sykehus.

Det vises til kap. 702 og kap. 781 for omtale av den akuttmedisinske kjede som oppfølging av 22. juli.

8 Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017–2019)

Regjeringen fremmer med dette en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Det foreslås 200 mill. kroner i statlige stimuleringsmidler til opptrappingsplanen i 2017. 100 mill. kroner foreslås som et øremerket tilskudd og i tillegg er 100 mill. kroner av økning i kommunerammen for 2017 begrunnet i opptrappingsplanen. Stimuleringsmidlene til planen foreslås økt til 300 mill. kroner innen 2019.

Planen gir oversikt over hovedutfordringene på feltet og fastlegger kortsiktige og langsiktige strategier for å møte disse utfordringene. Opptrappingsplanen skal bidra til at kommunene settes i stand til å gi et godt og tilrettelagt rehabiliteringstilbud til sine innbyggere og over tid overta flere rehabiliteringsoppgaver fra spesialisthelsetjenesten. Planen skal samtidig sikre god ivaretakelse av eksisterende tilbud i spesialisthelsetjenesten. Planen skal også bidra til å styrke brukerperspektivet og bedre kvaliteten, samhandlingen og koordineringen mellom nivåene og innenfor disse. For å få til dette er det nødvendig med endringer i arbeidsformer og kompetanse.

Regjeringsplattformen slår fast at regjeringen vil lage en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet og hindre nedbygging av rehabilitering i spesialisthelsetjenesten før tilsvarende kapasitet og kompetanse er bygget opp i kommunene. Opptrappingsplanen er ett av flere tiltak for å skape pasientens helsetjeneste og sikre befolkningen gode helse- og omsorgstjenester på riktig nivå.

Gjennom samhandlingsreformen har kommunene fått en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Et viktig element i reformen er at hovedtyngden av habiliterings- og rehabiliteringsinnsatsen skal skje i kommunen hvor brukeren bor. Dette er mange steder ikke realisert i tilstrekkelig grad, og ansvarsdelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten oppfattes av flere som uklar.

Opptrappingsplanen må sees i sammenheng med andre meldinger og planer fra regjeringen. Gjennom kommunereformen vil regjeringen skape sterke velferdskommuner med økt kapasitet og kompetanse til å ivareta sitt ansvar. Det er en forutsetning for at flere oppgaver skal kunne ivaretas i kommunene. Det vises til høringsnotatet om nye oppgaver til større kommunene Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner.

Behovet for å sikre et godt habiliterings- og rehabiliteringstilbud i kommunene ble drøftet i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet (Primærhelsetjenestemeldingen), og feltet er omtalt i Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan. En faglig omlegging med større vekt på aktiv omsorg, egenmestring og hverdagsrehabilitering står sentralt i regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020; Omsorg 2020. Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter (Folkehelsemeldingen) varsler bl.a. at det framover skal legges mer vekt på å tilrettelegge for fysisk aktivitet i primær- og sekundærforebygging, behandling og rehabilitering og påpeker også behov for bedre oppfølging på ernæringsområdet.

Relevante dokumenter er også regjeringens handlingsplan for universell utforming, regjeringens strategi for ungdomshelse 2016–2021 # Ungdomshelse, Meld. St. 33 (2015–2016) Nav i en ny tid – for arbeid og aktivitet, Flere år – flere muligheter og Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet (2015–2020).

Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020) inneholder de viktigste grepene for å bedre rehabilitering og oppfølging for personer med alvorlige rus- og psykisk helseutfordringer. Stortinget har, ved behandlingen av dokument 8:43 S (2015–2016), anmodet regjeringen om å utarbeide en helhetlig tverrsektoriell strategi for barn og unges psykiske helse som omfatter individ og samfunn, og som inneholder både helsefremmende, sykdomsforebyggende og kurative initiativ. Habilitering og rehabilitering av barn og unge med psykiske helseutfordringer vil inngå som en naturlig del av en slik strategi. Opptrappingsplanen for rusfeltet og denne strategien vil samlet dekke rehabilitering for brukere med utfordringer knyttet særlig til psykisk helse og rus. Denne opptrappingsplanen retter seg derfor i hovedsak mot brukere med funksjonsnedsettelser som følge av somatisk sykdom, uavhengig av alder, diagnose og bosted.

Hva sier brukerne?

Brukere med behov for habiliterings- og rehabiliteringstjenester er de samme menneskene helse- og omsorgstjenesten møter i sitt arbeid med forebygging, diagnostikk og behandling. Brukernes innspill i arbeidet med Primærhelsetjenestemeldingen (kapittel 2) og Nasjonal helse- og sykehusplan er derfor også relevante for rehabiliteringsfeltet.

Sentrale tilbakemeldinger fra brukerne er at tjenestene oppleves som fragmenterte, at det er i overgangen mellom primær- og spesialisthelsetjeneste at det for ofte svikter, og at det er for lite brukerinvolvering. Mange opplever at de for tidlig blir overlatt til seg selv med ansvar for å koordinere egen oppfølging. Samtidig blir den enkeltes ressurser for lite brukt. Brukerne gir et tydelig signal om at tjenestene må legge mer vekt på det friske, og på hva den enkelte klarer og ønsker, enn på sykdom. Det må etableres flere lokale tilbud om opplæring og mestring. Alle med langvarig sykdom bør også få tilbud om å møte en likeperson. Tjenestene må organiseres slik at den som registrerer begynnende funksjonssvikt, tar ansvar for at dette blir fulgt opp tverrfaglig.

På oppdrag fra Norsk Revmatikerforbund (NRF) gjennomførte Sintef i 2015 et prosjekt om koordinerte og sammenhengende pasientforløp for personer med revmatiske sykdommer og andre muskel- og skjelettplager. Som del av prosjektet har Sintef gjort en brukerkartlegging, som er beskrevet i en egen rapport (Sintef A26271). Et av utsagnene som ble framhevet var:

«Hvis vi ser på oss som gruppe så er ikke rehabilitering det samme for oss som for andre grupper. Vi må se på rehabilitering i et livsløpsperspektiv. Vi blir aldri ferdig.»

Dette peker mot at dagens definisjon, der rehabilitering defineres som tidsavgrensede prosesser, ikke reflekterer behovet til brukere med kroniske sykdommer. Når sykdom ikke kan kureres, eller det forventes en ytterligere funksjonssvikt til tross for trening, oppleves dagens definisjon for snever. Det andre som kommer fram i rapporten, er hullet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Brukerne opplever at de etter et opphold i spesialisthelsetjenesten skrives ut uten oppfølging. Det er ingen til å bistå brukeren i å følge opp det som er avtalt. Brukerne føler at de er overlatt til seg selv, og dette kan i vesentlig grad redusere effekten av tiltakene som er gjort i spesialisthelsetjenesten.

Mange etterspør et tilpasset treningstilbud, dvs. trening under veiledning tilpasset deres funksjonsnivå og diagnose. Ikke alle kan gå på treningsstudio. Trening i varmtvann etterspørres av personer med muskel- og leddsmerter. Selv om trening i sal også har god effekt, er det flere som da dropper ut. Kostveiledning og annen tilrettelagt aktivitet etterspørres også. Det påpekes at alle trenger en startpakke ved nyoppdaget sykdom, dvs. god, tverrfaglig opplæring innledningsvis. Det er behov for tidlig informasjon om tilbudet i kommunen, inkludert tilbud fra pasientorganisasjoner. I dag er det primært de som selv etterspør informasjon, som får dette. Et lærings- og mestringstilbud må ifølge brukerne inkludere hjelp til kognitiv mestring. Smerter, tap av overskudd og annet som kan følge med kronisk sykdom sliter på psyken.

Innspillene til Demensplan 2020 fra personer med demens og deres pårørende, viste at mange ser behovet for bedre tilrettelagte helse- og omsorgstjenester, flere og mer tilpassede og fleksible aktivitetstilbud og økt støtte og avlastning for pårørende. Mange mente at aktivitetstilbud er noe av det viktigste for å leve et godt liv med demens.

Brukerorganisasjonene opplyser at de gjerne vil bidra med sin ekspertise og sitt tilbud. De opplever imidlertid ofte å stå med lua i hånda og be om å få lov til å bidra, i stedet for at de blir invitert med som en viktig bidragsyter og samarbeidspartner.

Hva er habilitering og rehabilitering?

I § 3 i forskrift 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering, rehabilitering individuell plan og koordinator er habilitering og rehabilitering definert som tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

Som det går fram er definisjonen felles for habilitering og rehabilitering. Forskjellene mellom disse to begrepene kommer primært til uttrykk i de utøvende tjenestene, hvor det først og fremst skilles mellom målgrupper. Brukere og pasienter med behov for habilitering er barn, unge og voksne med medfødte eller tidlig ervervede funksjonsnedsettelser. Rehabilitering er vanligvis rettet mot tilstander som er ervervet eller har oppstått senere i livet. I det videre brukes ofte bare betegnelsen rehabilitering.

Stortinget ga sin tilslutning til denne definisjonen ved behandlingen av St. Meld. nr. 21 (1998–1999) Ansvar og meistring – Mot ein heilskapeleg rehabiliteringspolitikk. Definisjonen er over tid godt akseptert i fagmiljøene og av brukerorganisasjonene. Den vektlegger at en rehabiliteringsprosess er avhengig av tydelige mål og brukerens medvirkning, samtidig som den forutsetter samarbeid mellom flere tjenesteytere og flere instanser. Habilitering og rehabilitering er ingen enkelttjeneste, men en serie tjenester eller tiltak som er satt i et system. Habilitering og rehabilitering skal i tillegg til helsetilstand og daglig funksjon, også ivareta brukerens sosiale tilværelse (arbeidsliv, skole, fritid mv.).

I forskriften er det understreket at kommunen og det regionale helseforetaket skal sørge for at den enkelte pasient og bruker kan medvirke i gjennomføring av eget habiliterings- og rehabiliteringstilbud. Det kommer ikke fram at det er brukerens mål for eget liv som skal legges til grunn for å avgjøre innholdet. Det er behov for å tydeliggjøre dette i forskriften.

En annen svakhet ved forskriften er at definisjonen vektlegger at habilitering og rehabilitering er en tidsavgrenset prosess. Det innebærer at brukere som lever med kronisk sykdom, opplever at den ikke passer for dem. De trenger målrettet innsats fra helse- og omsorgstjenesten for å bevare, optimalisere og bedre funksjon over tid, i tillegg til mer intensiv innsats i perioder. For dem vil ofte forebygging, behandling og rehabilitering gli over i hverandre. Dette gjelder f.eks. brukere med kronisk nevrologisk sykdom og revmatisk sykdom.

I denne opptrappingsplanen legger regjeringen til grunn en bred forståelse av habilitering og rehabilitering som inkluderer alle brukere av helse- og omsorgstjenesten som har behov for en målrettet innsats for å opprette, gjenopprette, vedlikeholde og bedre funksjon, forebygge funksjonsfall og å lære å mestre livet med sykdom og funksjonsnedsettelse.

I planen brukes i hovedsak begrepet bruker om pasienter og brukere av habiliterings- og rehabiliteringstjenester, selv om den enkelte iht. forskriften og øvrig helse- og omsorgstjenestelovgivning ofte også vil være pasient.

8.1 Mål

Regjeringen vil skape pasientens helsetjeneste. Det innebærer at pasienten er aktivt deltakende i rehabiliteringen, og kan mestre livet med de helseutfordringer pasienten har.

Visjonen om å utvikle pasientenes helsetjeneste forutsetter at brukerne medvirker både på gruppenivå og som enkeltbrukere. Visjonen ligger til grunn for all politikk og alle meldinger fra regjeringen.

Regjeringen ønsker å skape en helse- og omsorgstjeneste som bidrar til at hver enkelt tjenestemottaker får mulighet til å leve et aktivt og mest mulig selvstendig liv til tross for sykdom og funksjonstap. Det innebærer å ta i bruk brukernes ressurser på nye måter, med økt fokus på mestring i hverdagslivet og på den enkeltes erfaringskompetanse i utviklingen av tjenestene.

Habilitering og rehabilitering bør i størst mulig grad tilbys der livet leves; i hjem, barnehage, skole, fritidsarenaer, bo- og nærmiljø og på arbeidsplassen. Det er derfor et mål at hovedtyngden av innsatsen skal skje i kommunen hvor brukeren bor. Opptrappingsplanen skal bidra til at kommunene settes i stand til å gi et godt tilrettelagt rehabiliteringstilbud for sine innbyggere og over tid overta et større rehabiliteringsansvar fra spesialisthelsetjenesten.

Den mest avgjørende faktoren for hvorvidt rehabiliteringen skal foregå i spesialisthelsetjenesten eller i kommunen, er behovet for spesialisert medisinskfaglig kompetanse. Som hovedregel bør tilbud til store pasient- og brukergrupper utvikles i kommunene. Tilbud til pasienter og brukere med sjeldne og kompliserte tilstander som har behov for spisskompetanse, bør gis i spesialisthelsetjenesten. Mange av brukerne som mottar mesteparten av tjenestene fra kommunen, har også behov for tjenester fra spesialisthelsetjenesten. På samme vis har brukere som mottar mesteparten av den medisinske oppfølgingen i spesialisthelsetjenesten, behov for kommunale tjenester. Et godt samarbeid på tvers av tjenestenivåer er ofte avgjørende for et godt tilbud. Med faglig og teknologisk utvikling kan tjenestenivåenes ansvar og oppgaver endre seg over tid.

Kommunereformen, med et mål om sterke velferdskommuner med økt kapasitet og kompetanse til å ivareta sitt ansvar, er viktig for å realisere ambisjonen om at mer av helse- og omsorgstjenestene skal ytes i kommunene. Men det er ikke bare større kommuner som er nødvendig. I dag er det store variasjoner i tjenestetilbudet kommunene imellom, både i kapasitet og kvalitet i tilbudet. En viktig forutsetning for et godt rehabiliteringstilbud er koordinering og samarbeid. Det gjelder internt i kommunene og mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. Det betyr at et godt kommunalt tilbud og et godt tilbud for brukerne, ikke bare krever større kapasitet, men endrede arbeidsformer og innretning av tilbudet både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det er også behov for større faglig bredde og bred kompetanse på et høyere faglig nivå hos de enkelte tjenesteyterne i kommunene. Tjenestene må støtte opp under og utløse alle de ressurser som ligger hos brukerne, deres familier og sosiale nettverk, i nærmiljøet og lokalsamfunnet.

Som beskrevet i Primærhelsetjenestemeldingen er det behov for personell som har breddekompetanse på et høyere nivå enn i dag. Dagens siloorganiserte tilbud må utvikles i retning av en mer teambasert og tverrfaglig tjeneste, og de faglige ressursene må brukes mer målrettet gjennom en strukturert oppfølging og planlegging. Dette krever god ledelse. I tillegg må tjenestene gå fra å jobbe reaktivt til å bli mer proaktive. Behovet for rehabilitering i form av en mer intensiv innsats må vurderes oftere for personer med kronisk sykdom og funksjonsnedsettelse, for å forebygge ytterligere funksjonsfall, optimalisere funksjon og bedre mestringsevnen. Det må da finnes et tilbud som svarer til behovet. Kommunene trenger også en godt fungerende koordinerende enhet. Denne må ha oversikt over alle tjenester og være kommunens rehabiliteringsfaglige tyngdepunkt, som samarbeider nært med alle aktuelle tjenester i kommunen, spesialisthelsetjenesten, brukerorganisasjoner og andre sektorer utenfor helse- og omsorgstjenestene. For å få til omstilling i arbeidsformer og samhandling, er det behov for å ta i bruk nye IKT- og velferdsteknologiske muligheter.

I Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner (Oppgavemeldingen), varslet regjeringen en oppgaveoverføring på rehabiliteringsfeltet fra spesialisthelsetjenesten til større kommuner. Dette er også omtalt i Primærhelsetjenestemeldingen, hvor det redegjøres for flere fordeler med å samle en større del av rehabiliteringsansvaret i kommunene. Kommunal- og moderniseringsdepartementets høringsnotat av 1. juni 2016 om nye oppgaver til større kommuner, konkluderer med at det i dag ikke er grunnlag for å foreta en formell ansvarsoverføring av spesialisert rehabilitering til kommunene, ettersom ikke alle kommunene har tilstrekkelig rehabiliteringskapasitet og -kompetanse. En overføring skal ikke medføre dårligere tilbud for pasienter og brukere enn det som i dag tilbys i spesialisthelsetjenesten. Etter Helse- og omsorgsdepartementets vurdering er det behov for noe mer tid og tiltak før alle kommuner kan bli i stand til å overta nye rehabiliteringsoppgaver.

I høringsnotatet legges det til grunn at det finnes diagnosegrupper eller pasientgrupper hvor kommunen bør ha hovedansvar for rehabiliteringen, ansvar for en større del av pasientforløpet eller ansvar for rehabilitering av flere pasienter innenfor diagnose- eller pasientgruppen. Dette gjelder selv om det fortsatt vil være nødvendig at spesialisthelsetjenesten ofte bidrar i starten av rehabiliteringen eller når medisinske endringer krever revurdering av rehabiliteringstilbudet eller mer spesialisert innsats. Basert på tidligere utredninger fra Helsedirektoratet, er det i høringsnotatet vist til følgende diagnose- eller pasientgrupper som eksempler på grupper hvor kommunene bør ha hovedansvar for rehabiliteringen: pasienter som har fått innsatt protese i hoften, pasienter med enklere bruddskader og andre mindre former for ortopediske inngrep, pasienter med lårhalsbrudd og andre enklere bruddskader, pasienter med muskel- og skjelettsykdommer, herunder pasienter med langvarige smerter i rygg, skulder og armer, pasienter med sykelig overvekt, pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) og pasienter med diabetes, kreft og rehabilitering i senere fase av hjerte- og karsykdommer. Kompleksiteten for de opplistede pasientgruppene er normalt ikke større enn at kommunen bør kunne ha fullverdig kompetanse og mulighet til å sørge for tilstrekkelig intensitet i behandlingen

8.2 Dagens situasjon

Både kommunene og spesialisthelsetjenesten har ansvar for å sørge for at pasienter og brukere får nødvendig rehabilitering. Ansvaret følger av henholdsvis helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Tjenestenivåenes ansvar konkretiseres og utdypes i forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator.

Rehabilitering i kommunene skjer både i og utenfor institusjon. Rehabilitering i institusjon kan skje som døgntilbud i definerte korttids institusjonsplasser, de fleste lokalisert til sykehjem med varierende grad av flerfaglig personell og tverrfaglig samarbeid. Noen kommuner har dagtilbud med tilbud om rehabilitering, ofte knyttet til et sykehjem med dagsenter. Noen store kommuner har etablert egne rehabiliteringssentre med både døgnbehandling og dagtilbud (f.eks. Oslo, Bodø og Larvik) eller i egne helsehus (f.eks. Trondheim). Habilitering og rehabilitering utenfor institusjon kan skje som tverrfaglig tilbud i hjemmet med målrettet oppfølging fra ulike faggrupper. Det vil være varierende grad av flerfaglig personell, men særlig fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer, vernepleiere og sykepleiere vil ofte være representert sammen med øvrige hjemmetjenester. Enkelte kommuner har egne rehabiliteringsteam. I noen kommuner kan det være et nært samarbeid med kommunens frisklivs- og mestringstilbud i en overgangsfase.

Kommunene er i likhet med de regionale helseforetakene pålagt å ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten. Den koordinerende enheten skal bidra til å sikre et helhetlig rehabiliteringstilbud. Koordinerende enhet skal ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator. Overordnet ansvar for individuell plan innebærer at enheten skal motta melding om behov for individuell plan og sørge for at det blir utarbeidet rutiner og prosedyrer for arbeidet med individuell plan. Koordinerende enhet angis også som en adresse for å melde om mulige behov for habilitering og rehabilitering internt i kommunen. Det anbefales at koordinerende enhet bidrar til samhandling og koordinering med andre fagområder og er pådriver for samhandling på tvers av fag, nivåer og sektorer. Det er derfor nødvendig at koordinerende enhet har god kjennskap til andre samarbeidende instanser og aktører utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten som kan være nyttige bidragsytere i en rehabiliteringsprosess. I følge Samhandlingsstatistikk 2014–2015 fra Helsedirektoratet hadde 90 pst. av kommunene etablert en slik enhet i 2015.

Kommunene har plikt til å bidra til at mennesker som er helt avhengig av hjelp fra kommunen i sitt daglige liv, får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, i tråd med formålsbestemmelsen i sosialtjenestelovens § 1-1. Eldre med alvorlig sykdom og uførhet er den største gruppen dette gjelder, men også yngre funksjonshemmede og utviklingshemmede er grupper som ofte er avhengig av omfattende tiltak fra kommunens side. I forskrift om kvalitet i pleie og omsorgstjenesten er det presisert at tjenestene skal dekke grunnleggende behov, bl.a. gjennom tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter. Det kan være både fysiske, sosiale og kulturelle aktiviteter. Dette forutsetter at brukere og fagfolk går sammen for å skape en helse- og omsorgstjeneste som er faglig sterk med bred og tverrfaglig kompetanse, og som lytter til brukernes egne mål og ønsker.

Kommunene har med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven også ansvar for formidling av hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte. Kommunen skal vurdere hjelpemidler som ett av flere alternative tiltak på grunnlag av brukerens samlede behov. Formidlings- og tilretteleggingsansvaret omfatter både hjelpemidler og ergonomiske tiltak som er finansiert av folketrygden ved vesentlige og varige behov (over to år), og hjelpemidler ved midlertidige behov (under to år) som er et kommunalt ansvar. Kommunen kan ved behov be om bistand fra hjelpemiddelsentralen eller andre relevante instanser. Kommunen har også ansvar for å evaluere brukernytte og gjennomføre nødvendig justering mht. dette. Kommunens ansvar for formidling av hjelpemidler og tilrettelegging gjelder uavhengig av livsarena, dvs. om hjelpemiddelbehovet er i hjemmet/nærmiljø, skole, fritid mv.

Kommunen har finansieringsansvar for pedagogiske hjelpemidler (læremidler) i barnehage og grunnskole og for utredning, formidling, opplæring og oppfølging av hjelpemidler i undervisningen. De har også et økonomisk ansvar for hjelpemidler til brukere som er innlagt i kommunale institusjoner, med unntak av hjelpemidler for forflytning og hjelpemidler som skal avhjelpe syns- og hørselsproblemer.

De regionale helseforetakene skal sørge for nødvendig undersøkelse og utredning av brukere med behov for habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten.

Helsepersonell som er ansatt i helseinstitusjoner under spesialisthelsetjenesten har veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-3. Veiledningsplikten innebærer å bistå kommunene slik at de skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift, og innebærer bl.a. å sørge for råd og veiledning til kommunen om opplegg for enkeltpasienter, samt råd og veiledning til ansatte i kommunen.

Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt rokker ikke ved kommunens ansvar for å sikre forsvarlige tjenester. Kommunen skal selv sørge for at alle som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendig utredning og oppfølging ved behov for sosial, psykososial eller medisinsk habilitering og rehabilitering.

Etter spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven har tjenestenivåene også plikt til å utarbeide samarbeidsavtaler mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, hvor bl.a. habilitering og rehabilitering skal beskrives. Formålet med samarbeidet er at pasienter og brukere kan motta helhetlige tilbud. Avtalene er et viktig virkemiddel for å avklare ansvars- og oppgavefordelingen mellom nivåene.

Utviklingstrekk

De offentlige helse- og omsorgstjenestene har vært i kontinuerlig vekst i flere tiår. Samtidig har befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester endret seg. Befolkningen vokser i antall, og det blir flere eldre. Flere overlever alvorlig sykdom, og flere får kroniske, livsstilsrelaterte sykdommer. Mange lever derfor lenge med sykdom og redusert funksjonsnivå eller sansetap av ulik grad. En stor andel av disse har flere sykdommer og funksjonsnedsettelser samtidig.

Samhandlingsreformen har medført raskere utskrivning fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Mange brukergrupper med behov for rehabilitering er i dag i kontakt med spesialisthelsetjenesten bare i korte perioder, mens hoveddelen av oppfølgingen skjer i kommunene. Dette er en ønsket utvikling. Det er i kommunene brukerne skal leve og mestre dagliglivet.

Helse- og omsorgstjenestene dekker hele livsløpet. De ivaretar brukere og pasienter i alle aldersgrupper med svært ulike behov og et mangfold av diagnoser, funksjonsnedsettelser og utfordringer. I de siste tiårene er tallet på brukere under 67 år som mottar omsorgstjenester nesten tredoblet og utgjør snart 40 pst. av alle. Det er færre av de yngste eldre mellom 67 og 79 år som bruker tjenestene, mens antallet brukere som er 80 år eller eldre har holdt seg stabilt, til tross for at eldre utgjør en stadig større andel av befolkningen. Andelen yngre mennesker som trenger kommunale omsorgstjenester har vært jevnt økende.

Disse endringene stiller nye krav til helse- og omsorgstjenesten og skaper behov for omstilling og tjenesteutvikling. Mange brukere trenger tilbud for å lære å mestre livet med sykdom og funksjonsnedsettelse, og en koordinert og langvarig oppfølging for å bevare best mulig funksjon og livskvalitet i tråd med egne mål. Mer enn før trengs et mangfold av tjenestetilbud, faglige tilnærminger og boformer, der den enkeltes individuelle behov avgjør tilbudet. Det er behov for en mer proaktiv tilnærming fra tjenestene, mer teamarbeid og mer systematikk i oppfølgingen. Istedenfor å gi kompenserende tjenestetilbud etter hvert som funksjonsevnen svekkes, bør rehabiliteringspotensialet utredes tidlig med sikte på tverrfaglig innsats for å gjenvinne funksjonsevne, hindre ytterligere funksjonstap og for å mestre hverdagslivet. Spesialisert rehabilitering i form av intensive treningsopphold i spesialisthelsetjenesten vil fortsatt være aktuelt for enkeltbrukere, men kommunene må være i stand til å ivareta den daglige tilretteleggingen og rehabiliteringen som kreves for at innbyggerne skal kunne leve selvstendige liv og mestre hverdagen. Den kommunale rehabiliteringen må inkludere mulighet for en mer intensiv innsats i perioder for å forbedre funksjonen og forebygge videre funksjonsfall og dermed utsette behovet for andre kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester.

Utfordringene i dagens tilbud er knyttet til:

• Svikt i brukermedvirkning: Tjenesteapparatet lykkes ikke med å bistå brukeren i å få fram hva som er brukerens mål eller tilbyr ikke tjenester tilstrekkelig tilpasset brukerens behov.

• Svikt i samhandling og koordinering enten internt på samme nivå eller mellom nivåene: Enkelttjenester henger ikke sammen som en helhet for brukeren. Dette gjelder både undersøkelse og kartlegging og de oppfølgende tiltakene.

• Svikt i kapasitet: Enkelttjenester som skal bistå brukeren mangler eller har uakseptabel lang ventetid.

• Svikt i faglig kvalitet, arbeidsform og/eller organisering: Tjenestene er ikke i tråd med brukerens forventninger eller faglige standarder.

I det følgende beskrives utfordringene nærmere under overskriftene brukermedvirkning, tilbudet i kommunene, tilbudet i spesialisthelsetjenesten og samhandling.

Brukermedvirkning

Rehabilitering har til formål å bidra til at pasienten og brukere kan oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og sosial deltakelse. Dette forutsetter et samlet tilbud som legger brukerens mål for eget liv til grunn. I tillegg forutsetter det at innbyggeren selv, ev. i samarbeid med sine pårørende, har tilstrekkelig kunnskap og praktiske ferdigheter til å ivareta egen behandling og oppfølging for å ivareta egen helse og mestre livet.

Kommunene har en plikt til å sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt ved utformingen av kommunenes helse- og omsorgstjeneste jf. helse- og omsorgstjeneste loven § 3-10. Kommunene skal også sørge for at virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester etablerer systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter.

Til tross for at brukermedvirkning har vært en målsetting gjennom mange år, er dette i ulik grad implementert i tjenestene. Tilbakemeldingene fra brukere og deres organisasjoner underbygger dette. Det svikter i involveringen av den enkelte i beslutninger om eget liv. Det svikter også i involvering av brukerrepresentanter på systemnivå. I tillegg ligger det en stor ubrukt ressurs i å gjøre de ulike organisasjonenes eksisterende tilbud kjent for alle som kan ha glede av dem og i å samarbeide med brukerorganisasjonene om å utvikle nye tilbud.

I den nylig framlagte ungdomshelsestrategien, #Ungdomshelse, pekes det på at barn og unges stemme ofte ikke kommer godt nok fram når tjenestene skal utformes, eller at de opplever å ikke bli tatt på alvor. Barn og unges egne erfaringer og synspunkter må stå sentralt i å utvikle og gjennomføre gode tjenester til denne gruppen. Ofte er det foreldre, foresatte eller andre voksne som uttaler seg, når tjenester til barn og unge skal utvikles og evalueres. I overgangen mellom barn og voksen må ungdom få nødvendig informasjon og veiledning til å lære seg å selv ta ansvar for egen helse og ta riktige helsevalg. Mange unge med funksjonshemninger, kronisk og/eller langvarig sykdom håndterer sykdom og behandling godt, men det er ikke uvanlig at håndtering av slik sykdom eller funksjonshemning er dårligere i ungdomstiden enn i barneårene. En tjeneste som lytter til og møter ungdom der de er, er derfor grunnleggende viktig for å ivareta og fremme god helse blant barn og unge og for å gi ungdom med alvorlig sykdom og/eller nedsatt funksjonsevne, mestring i overgangen til voksenlivet.

I Demensplan 2020 kommer det fram at mange brukere opplever manglende mulighet til å bestemme over eget liv og at beslutninger tas uten at de er tilstrekkelig involvert. Også brukere med begynnende demens eller kognitiv svikt har rett til og behov for å medvirke og ha kontroll i eget liv, samt at valg blir tatt i tråd med deres verdier og preferanser.

Tilbudet i kommunene

Ved behandling av St. meld. nr. 47 (2008−2009) Samhandlingsreformen, pekte en samlet helse- og omsorgskomite på at rehabilitering er et område som ikke har blitt tilstrekkelig prioritert. Representantene fra Krf, Høyre og Frp påpekte at en forutsetning for å lykkes med reformen var at feltet ble styrket gjennom en opptrappingsplan. Det er for stor variasjon mellom kommunene, og i flere kommuner er kapasiteten og kompetansen i deler av tjenestene for liten. Behandlingsforløpene henger ikke godt nok sammen. Det er for dårlig kommunikasjon internt i kommunen og med spesialisthelsetjenesten, og ikke minst for lite samarbeid på tvers av nivåene. Mange venter for lenge på tilbud i kommunen etter utskriving fra spesialisthelsetjenesten.

Kapasitet og kompetanse

Kapasiteten i mange av deltjenestene er for dårlig, og mange kommuner mangler deler av basiskompetansen for å gi et godt habiliterings- og rehabiliteringstilbud. I flere kommuner er det f.eks. lang ventetid på vurdering og behandling hos fysioterapeut uten at dette er medisinsk begrunnet. Mange kommuner mangler ergoterapeut, og flere mangler pedagogiske tjenester. Mange steder er tilbudet til brukere med kognitive vansker mangelfullt. Logopeditjenester, sansemotorisk trening og ernæringskompetanse er viktige funksjoner som mangler i mange kommuner. Tilbud til hørselshemmede og svaksynte er lite tilgjengelig. Treningstilbud som varmtvannsbasseng er bare tilgjengelig i enkelte kommuner og ofte med begrenset åpningstid. Halvparten av kommunene har ikke frisklivstilbud, og der dette finnes er det ofte lavt bemannet. Enda færre kommuner har et godt lærings- og mestringstilbud.

Mange brukere opplever derfor lang ventetid og brudd i forløpene. Når kapasiteten eller utvalget av tjenester er begrenset, øker risikoen for at personer med mindre omfattende behov ikke får et tilbud på et tidlig nok tidspunkt. Det medfører unødvendige plager, sykefravær og mer omfattende behov for tjenester senere i forløpet.

Arbeidsformer, kvalitet og kompetanse

På tross av de utfordringene mangel på personell og kompetanse medfører, er trolig den største utfordringen knyttet til innretningen av tilbudet, både faglig og når det gjelder arbeidsformer. Dette er beskrevet i Primærhelsetjenestemeldingen. Tjenestene i kommunene er organisert i siloer der de ulike faggruppene og tjenestene er organisert hver for seg i egne organisatoriske enheter. Dette er en viktig årsak til at tilbudet fremstår fragmentert for brukerne. Ofte mangler et systematisk tverrfaglig samarbeid som kan sikre tidlig kartlegging av brukernes behov for behandling og oppfølging. Mangel på tverrfaglig samarbeid og planlegging medfører at brukere med kronisk sykdom ikke får tilstrekkelig systematisk oppfølging og for dårlig opplæring. Dette øker risiko for dårlig egenmestring og funksjonsfall som kunne vært unngått. Dagens arbeidsformer fører til at særlig brukere med store og sammensatte behov ikke får tett nok oppfølging og for lite legetjenester. Dette fører til lidelse for brukerne, for tidlig behov for institusjonsplass i kommunen og unødvendige sykehusinnleggelser. Manglende systematikk i kommunal tverrfaglig kartlegging rammer mange brukergrupper. Særlig utsatt er eldre med raskt eller gradvis funksjonsfall som ikke fanges opp, og barn med habiliterings-/rehabiliteringsbehov.

Helsetilsynet har gjennomført landsomfattende tilsyn med rehabilitering i sykehjem som del av sin fireårige satsing på tilsyn med tjenester til eldre (2009–2012). Funn som gikk igjen var at prosedyre eller etablert praksis som sikret rehabiliteringstilbud manglet, og at det tverrfaglige samarbeidet ikke fungerte bra nok. Særlig var det ikke godt nok tilrettelagt for medvirkning fra lege og fysioterapeut. Videre var det mangelfull og lite systematisk nedtegnelse av nødvendige og relevante opplysninger i pasientjournaler, og observasjoner tydet på at ikke alle kommunene hadde tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å sikre faglig forsvarlig rehabilitering. Funnene tyder på at det kan være hensiktsmessig å bygge ut egne enheter med dag-, korttids- og hjemmetjenestetilbud utenfor sykehjemmene med tverrfaglig kompetanse og fagmiljø som har et klart rehabiliterende siktemål. Disse enhetene bør legges tettere opp til kommunens lege- eller fysioterapitjeneste og Nav-kontor, og samarbeide nært med de øvrige hjemmetjenestene. På den måten blir dette også et tilbud til alle aldersgrupper i befolkningen.

Når det gjelder omsorgstjenestene, tyder undersøkelser på at det er på det sosiale og kulturelle området tjenestene ofte kommer til kort. Mange som mottar omsorgstjenester vil ha behov for bistand for å ha en meningsfylt og aktiv hverdag. Det må derfor legges større vekt på mestring og aktivisering, både sosialt og fysisk, og gis økt oppmerksomhet på brukeres sosiale og kulturelle behov gjennom hele livsløpet.

Individuell plan er et verktøy for å sikre systematikk i oppfølgingen av brukere med langvarig behov for sammensatte tjenester. Individuell plan er en pasient- og brukerrettighet for noen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 og korresponderende plikter i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5, helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1 og opplæringsloven § 15-5. Forskrift 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator har i kapittel 5 en rekke bestemmelser om individuell plan.

Planen går på tvers av fagområder, nivåer og sektorer. Alle instanser som er i kontakt med brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester har et ansvar for å sørge for at brukeren tilbys å få utarbeidet en individuell plan. Dersom brukeren har behov for langvarige og koordinerte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, har brukeren rett til en koordinator i kontakten med kommunen. Svært mange med rett til individuell plan får ikke dette. På landsbasis hadde i 2015 14 pst. av tjenestemottakerne som bodde i eget hjem individuell plan, og bare 3 pst. av tjenestemottakere i institusjon hadde en virksom individuell plan. Mange får heller ikke tildelt koordinator selv om de har krav på det. Foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne bruker mye tid for å sikre at barna får de tjenestene de har krav på, og mange foreldre opplever at de må gjøre deler av koordineringsarbeidet selv. Mye tyder på at mange tjenesteytere ikke har tilstrekkelig kjennskap til regelverket.

Det er i dag lite forskningsbasert kunnskap om habiliterings- og rehabiliteringstjenestene både når det gjelder omfang, organisering og effekter av ulike tiltak på nasjonalt nivå både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette skyldes bl.a. manglende datagrunnlag. Arbeid med å få et bedre datagrunnlag er nødvendig for å kunne videreutvikle tjenestene på en god måte. Det er også behov for mer forskningsbasert kunnskap og systematiske evalueringer av effekten av ulike organisatoriske tiltak eksempelvis når det gjelder ulike modeller for organisering av tjenesten og endrede arbeidsformer. Systematiske evalueringer av nye tiltak legger til rette for gjenbruk av virkningsfulle organisatoriske modeller.

Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten

Desto raskere rehabiliteringen etter et funksjonsfall starter, jo bedre blir resultatet. Et helhetlig rehabiliteringsforløp må derfor ofte starte i akuttfasen i sykehus, hvor pasienten samtidig kan få medisinsk behandling, avansert pleie og tilgang til sykehusets øvrige spesialiserte tjenester. Det finnes forskning, bl.a. presentert i de nasjonale retningslinjene for behandling og rehabilitering, som viser at tilstrekkelig omfang og intensitet i rehabiliteringstilbudet tidlig i et pasientforløp er avgjørende. Innhold og omfang av tidlig og tilstrekkelig intensiv rehabilitering varierer mellom avdelinger og sykehus. Dette gjelder bl.a. manglende eller ikke tilstrekkelig intensivt rehabiliteringstilbud i subakutt fase etter akuttbehandling for alvorlig sykdom eller skade, som f.eks. hjerneslag. Helsedirektoratet anbefaler at det etableres intensive trenings- og habiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten for barn med hjerneskader. Slikt tilbud er ikke tilstrekkelig utbygd, og kjøpes ved habiliteringssentre i utlandet.

Spesialisert rehabilitering er også nødvendig for pasienter som ikke har vært igjennom akutt sykdom, men hvor rehabiliteringen krever spesiell kompetanse. Dette gjelder f.eks. ved alvorlig nevrologisk sykdom. For pasientgruppene beskrevet over er oppholdene i spesialisthelsetjenesten korte. Det fører til at personellet følger pasienten over kort tid, og det krever systematikk og god organisering å sikre kompetanse rundt enkeltpasienten og overførbar kunnskap til kommunen.

Ulike former for tilbud innen habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten

Den samlede tjenesteytingen innen habilitering og rehabilitering består av tjenester fra ulike deler av spesialisthelsetjenesten. Noen pasienter får behandlingen i spesialiserte enheter for rehabilitering, men de fleste får rehabiliteringstilbud i andre avdelinger integrert med øvrig behandling.

Høyspesialisert rehabilitering ved avdelinger og institusjoner i spesialisthelsetjenesten

Det finnes rehabiliteringsavdelinger i helseforetak og institusjoner der rehabilitering er det primære målet med innleggelsen. Slike avdelinger/institusjoner har ofte også dag- og polikliniske rehabiliteringstilbud. Eksempler på dette er avdelinger for fysikalsk medisin og rehabilitering, og avdelinger for nevrorehabilitering. Tilbudet kjennetegnes av høy intensitet, og er rettet mot pasientgrupper der det er nødvendig med høyspesialisert kompetanse og tiltak gjennom store deler av døgnet, ofte i kombinasjon med fortsatt medisinsk behandling.

Rehabilitering integrert ved andre avdelinger

Det tilbys også rehabilitering på akuttavdelinger eller andre enheter i helseforetak der rehabilitering ikke er hovedhensikten med sykehusinnleggelsen. Rehabiliteringsintervensjon skjer i kombinasjon med kirurgi og spesialisert medisinsk behandling.

Rehabilitering i private rehabiliteringsinstitusjoner.

En stor andel av spesialisthelsetjenestens rehabiliteringstilbud skjer gjennom de regionale helseforetakenes avtaler om tjenester ved om lag 50 private rehabiliteringsinstitusjoner. Enkelte kommuner kjøper også plasser ved disse institusjonene. Siden de private rehabiliteringsinstitusjonene ble en del av spesialisthelsetjenesten i 2006, har det vært gjort et systematisk arbeid for å fremme kontinuerlig kvalitetsforbedring og for å gjøre tilbudet til en naturlig og mer standardisert del av spesialisthelsetjenesten. Basert på anbudsrunder med kravspesifikasjoner har helseregionene stor grad av styring over omfang, innretning og kvalitet. Gjennom inngåelse av avtaler og justering av avtalelengde med bedre økonomisk forutsigbarhet er det bygd opp et rehabiliteringstilbud av god kvalitet i tråd med nasjonale anbefalinger. Det kjøpes nå færre plasser for opptrening etter ortopedisk kirurgi, mens flere får tilbud om rehabilitering ved f.eks. hjerneslag, kroniske nevrologiske sykdommer, hjertesykdom og kreft. I løpet av 2017 vil de private rehabiliteringsinstitusjonene som har avtale med regionale helseforetak, bli innlemmet i ordningen med fritt behandlingsvalg. Når dette innføres, vil det kunne medføre behov for enda mer kommunikasjon på tvers av regiongrensene om planlegging av innhold i og omfang av tjenestetilbudet.

Habilitering i spesialisthelsetjenesten

Habilitering tilbys primært fra habiliteringsavdelinger i helseforetak. Tjenester som kan defineres som habilitering ytes også fra andre avdelinger i helseforetakene, f.eks. ved barneavdelinger. Helseforetakene har også egne habiliteringsenheter for barn og unge og for voksne. Det er etablert koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering på regionalt nivå. Felles for habiliterings- og rehabiliteringstjenester i spesialisthelsetjenesten er at det er nødvendig med høy medisinsk kompetanse på relevante områder og tverrfaglig helsefaglig kompetanse fra en rekke personellgrupper. I tillegg til å ivareta oppgaver som krever spesialisert tilrettelegging, skal de gi veiledning til kommunene og bistå kommunene i diagnostisering og utredning av behov. Mange kommuner ønsker mer samarbeid og veiledning enn habiliteringsavdelingene er i stand til å gi dem. Det er behov for mer bruk av avstandskompenserende hjelpemidler som f.eks. videokonferanseutstyr for å utnytte ressursene best mulig. Noen helseforetak har udekkede behov i habiliteringstjenestene, f.eks. bistand til barn med kroniske sykdommer og sammensatte funksjonsnedsettelser. For pasienter med habiliteringsbehov og deres pårørende er forutsigbarhet og samarbeid mellom sykehus og kommune grunnleggende for et trygt liv. Ikke minst er overgangen fra ungdom til voksen krevende for mange. Kapasiteten til å utrede og følge opp sjeldne diagnoser og psykiske lidelser, alvorlig funksjonssvikt og utfordrende atferd varierer mellom helseforetakene. Mange har de siste årene etablert bedre rutiner for å følge opp mennesker med sammensatte utfordringer, men habiliteringstjenestene framholder at kapasitet til omfattende genetisk og annen diagnostikk krever store ressurser. Dette kan gå på bekostning av veiledning og annen oppfølging. Forekomst av ulike diagnoser varierer. Det er f.eks. betydelige fylkesvise forskjeller i forekomst av autismespekterforstyrrelser og ADHD (Surén et al., 2013). Forskjellene er så store at de neppe kan forklares ved underliggende reelle variasjoner i forekomst, men heller skyldes ulik diagnostisk praksis. Det er også ulikheter i organiseringen av habiliterings- og rehabiliteringstilbudet. Noen helseforetak har samlet tilbudet i en eller få enheter, mens andre har spredt utredning og behandling i flere enheter. Kompetanse og kapasitet er en forutsetning for at spesialisthelsetjenesten skal kunne gi veiledning og støtte opp under habilitering og rehabilitering i kommunene. Regjeringen vil at helseforetakene skal utvikle organisasjons- og arbeidsformer som sikrer oppfølgingen i kommunene bl.a. gjennom satsing på ambulant virksomhet.

Bedre kunnskap om tjenestene som tilbys

Spesialisthelsetjenestens tilbud om utredning, behandling og veiledning til kommuner varierer mellom de ulike helseforetakene. Det er i dag liten systematisert kunnskap om habiliterings- og rehabiliteringstjenestene på et nasjonalt nivå pga. manglende datagrunnlag. Et bedre statistikkgrunnlag er nødvendig for å kunne følge rehabiliterings- og habiliteringsaktiviteten i spesialisthelsetjenesten på en tilfredsstillende måte, og for å kunne vurdere tilbudets kvalitet. Fagmiljøene i spesialisthelsetjenesten bruker i dag en del ressurser på å dokumentere effekt av tilbudet. Det finnes imidlertid ikke noe system for å innrapportere denne dokumentasjonen nasjonalt, slik man til en viss grad har i kommunen gjennom Iplos-funksjonsvurderingsverktøyet. Det arbeides med å utvikle minst ett generisk funksjonsvurderingsverktøy som kan innføres i rehabiliteringstjenestene i helseforetak og i private rehabiliteringsinstitusjoner. Resultatene som måles av funksjonsvurderingsverktøyet skal dokumenteres i det pasientadministrative systemet og rapporteres inn til Norsk pasientregister (NPR). Dette er målinger og registreringer som spesialisthelsetjenesten i dag i stor grad dokumenterer internt, og som vil kunne gi økt kunnskap på nasjonalt nivå om kvaliteten innen spesialisert rehabilitering. Det vil også kunne gi pasientene et grunnlag for å ta et informert valg mellom forskjellige behandlingssteder i forbindelse med fritt rehabiliteringsvalg. Helsedirektoratet vil ha ansvar for å arbeide videre med et felles funksjonsvurderingsverktøy.

Det gjøres nå et arbeid med å utarbeide kunnskapsbaserte retningslinjer for behandling og rehabilitering ved hjerneslag. I den forbindelse skal det også utarbeides pakkeforløp for hjerneslag, der rehabiliteringsdelen av forløpet vil være sentralt. Utarbeidelse av kunnskapsbaserte retningslinjer og tilhørende pakkeforløp vil også kunne være gode tiltak for andre pasientgrupper.

Samhandling

Brukere med behov for mange tjenester opplever svikt i koordinering av tjenestene mellom nivåene. Dette gjelder alle brukergrupper i alle aldre. Samarbeidet mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten om helhetlige og gode behandlingsforløp har vært et av de sentrale målene med samhandlingsreformen. Tilbakemeldinger fra foretakene og kommunene viser at det har vært en bedring i det interkommunale samarbeidet og i samarbeidet mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. De lovpålagte samarbeidsavtalene oppleves som nyttige og viktige verktøy for å styrke samhandlingen mellom aktørene.

Helsetilsynet avdekket likevel i sitt landsomfattende tilsyn av samhandlingsreformen i 2015 en alvorlig svikt i informasjonsflyten mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Den forskningsbaserte følgeevalueringen av reformen som pågikk 2012–2016 i regi av NFR viser at for en del pasienter er forløpet blitt mer oppstykket etter reformen. Mange av de utskrivningsklare pasientene får et kortvarig opphold i sykehjem, før de kan komme hjem og få et videre, varig tilbud hjemme. Forskningen viser videre at sykehus og kommuner har lagt ned mye arbeid for å utvikle helhetlige pasientforløp. Der helseforetakene la premissene og var toneangivende, ble resultatet en videreføring av diagnosespesifikke behandlingslinjer i sykehus. I arbeidsgrupper der kommunal ekspertise var godt representert, ble det utviklet et personsentrert pasientforløp som var generisk og diagnoseuavhengig. Et personsentrert forløp er den eneste bærekraftige løsningen i kommunene fordi antallet i de ulike diagnosespesifikke pasientgruppene er lite. En slik tilnærming vil også gjelde rehabilitering.

En utfordring for samhandlingen er at ansvars- og oppgavefordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten mange steder oppleves som uklar. Det bidrar også til å forklare den store variasjonen kommunene imellom når det gjelder tilbudet innen rehabilitering. Spesialisthelsetjenesten skal sørge for nødvendig undersøkelse og utredning av brukere med behov for habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Tilsvarende skal kommunen sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendig utredning og oppfølging ved behov for sosial, psykososial eller medisinsk habilitering og rehabilitering. Ansvaret er nærmere utdypet i forskrift om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator. Helsedirektoratet har utarbeidet rapporten Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommune og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet (IS- 1947). Rapporten beskriver prinsippene for ansvarsdelingen. I den elektroniske veilederen for rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator som ble lagt ut på Helsedirektoratets nettside i 2015 gir direktoratet momenter og anbefalinger for avklaring av ansvar og oppgaver mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten.

I tabell 8.1 presenteres Helsedirektoratets anbefalinger i veileder for rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.

Tiltak fra spesialisthelsetjenesten må omfatte både utredning, behandling, veiledning og opplæring.

Helsedirektoratet anbefaler et rehabiliteringsfaglig tyngdepunkt både i helseforetak og kommuner som kan være pådrivere for kommunens og helseforetakets arbeid på feltet. En sentral begrunnelse er å sikre robuste fagmiljø og bedre forvaltning av kompetanse.

Rehabilitering kan være omfattende og tidkrevende, og omfatte en rekke fagfolk og instanser. Et gjensidig utfyllende forhold mellom spesialisthelsetjenestens og kommunenes kompetanse på rehabiliteringsfeltet vil være avgjørende, for å sikre faglig forsvarlige tjenester i et forløpsperspektiv og for kunnskapsutviklingen på feltet.

Innføring av kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) vil bl.a. gi økt kunnskap om pasientflyten på tvers av tjenestenivåene. Økt kunnskap om rehabiliteringstilbudet i kommunene, og ev. brudd i forløpet mellom nivåene, kan brukes til å gi mer spesifikke anbefalinger om standardiserte pasientforløp på tvers av spesialisthelsetjeneste og kommune.

8.3 Strategier og tiltak

I det følgende beskrives strategier og tiltak som over tid skal bidra til at målet for opptrappingsplanen nås.

Involvering og deltakelse – hva er viktig for deg?

Utviklingen i helse- og omsorgstjenestene har i for liten grad lagt vekt på hvilke ønsker og muligheter brukerne selv har til å delta i å planlegge og gjennomføre tjenesteytingen og aktivt bidra til å gjenopprette eller forbedre sitt funksjonsnivå. Brukerne må involveres i beslutninger som angår dem og ha innflytelse på utformingen av eget tjenestetilbud. Sterkere brukerinvolvering kan skje både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå:

• Individuelt gjennom valgfrihet og innflytelse over utforming av tjenestetilbud og behandlingsforløp og ved å ta sin del av ansvaret for gjennomføring av rehabiliteringsopplegg.

• Ved å møte, dele erfaringer og stå sammen med andre i samme situasjon både gjennom profesjonelt gruppearbeid, likemannsarbeid og selvhjelpsgrupper.

• Gjennom organisering og pasient- og brukerrepresentasjon i kommuner, spesialisthelsetjenesten og storsamfunn.

God habilitering og rehabilitering starter alltid med spørsmålet: Hva er viktig for deg? Det er ditt liv det handler om. Hva er dine ønsker og mål? Hva ønsker du å oppnå med rehabiliteringsarbeidet?

På ulike måter skal fagfolk og brukere sammen skape og utforme framtidens helse- og omsorgstjenester. Brukerstyrte ordninger og brukereide virksomheter og tiltak får etter hvert større plass ved siden av ideelle og private virksomheter som leverandører av helse- og omsorgstjenester. Dette gir både større valgfrihet for den enkelte og legger til rette for medansvar, samskaping og deltakelse, noe som i seg selv har positiv rehabiliterende effekt og gir gode forutsetninger for mer treffsikre tjenester og tiltak.

I Nasjonal helse- og sykehusplan går det fram at regjeringen vil styrke brukermedvirkningen gjennom en aktiv rolle hvor pasienten har lett tilgang til, forstår og bruker informasjon om helse og sykdom, har innsyn i egen journal, opplever likeverdighet i møte med helsepersonell, er med å ta beslutninger om egen helse og er med å utvikle helsetjenesten.

I spesialisthelsetjenesten er det innført fritt behandlingsvalg, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-4. Denne rettigheten omfatter i dag ikke private rehabiliteringsinstitusjoner. Det er imidlertid vedtatt å innlemme de private rehabiliteringsinstitusjonene som har avtale med regionale helseforetak i denne ordningen. Endringen vil gi økt valgfrihet og bidra til å involvere pasienter og brukere på en bedre måte og gi dem innflytelse i egen rehabilitering. Det tas sikte på ikrafttredelse før sommeren 2017.

Den enkeltes familie og sosiale nettverk kan ofte også være en viktig ressurs i habiliterings- og rehabiliteringsarbeidet, enten det handler om familier til barn med funksjonsnedsettelse, eller barn/ektefeller/partnere/venner til voksne som har behov for rehabilitering etter sykdom, ulykker eller sosiale problemer. I de fleste tilfeller vil det være av avgjørende betydning for å lykkes at de inviteres og trekkes med i rehabiliteringsopplegget. De har ofte håndtert situasjonen lenge før hjelpeapparatet kom tungt inn og har skaffet seg erfaring og kunnskap som er nyttig i fortsettelsen. Samtidig har de også behov for faglig veiledning, avlastning og støtte, for å kunne bidra i det videre forløpet.

Å bli i stand til å besøke barn og barnebarn, kunne delta i familiebegivenheter eller klare seg uten å belaste familie og ektefelle for mye, kan gi sterk motivasjon og være konkrete mål for rehabilitering. Relasjonene til de nærmeste kan også gi støtte og styrke til å stå i en krevende livssituasjon og arbeide seg ut av den. Forutsetningen er at både fagfolk, pårørende og brukere spiller på lag og innretter seg etter de mål den enkelte har satt seg.

Brukerne kan både være en ressurs for seg selv og for andre brukere. Mange har gode erfaringer med selvhjelpsgrupper. I dag finnes det slike grupper på en rekke områder. Selvhjelpsgrupper gjør det mulig å bruke egne ressurser sammen med andre i samme situasjon. I kraft av egne erfaringer bringer deltakerne med seg kunnskap om eget problem inn i gruppen. Målsettingen er å fremme innsikt, mestringsevne og bedre livskvalitet hos den enkelte gjennom samspillet som oppstår mellom deltakerne.

Endre definisjonen i forskrift for habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator

Regjeringen vil sette i gang et arbeid, i tett dialog med brukerne, for å revidere definisjonen av habilitering og rehabilitering i forskrift av 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Ny definisjon må fange opp at for mange av brukerne, som lever med kronisk sykdom, glir forebygging, behandling og rehabilitering over i hverandre og kan ikke så lett avgrenses i tid. Definisjonen må ikke ekskludere tiltak i et slikt forløp, selv om det i seg selv ikke er tverrfaglig, fordi behovet for tverrfaglighet kan variere over tid i prosessen. Videre må definisjonen fange opp brukerperspektivet, altså at det er brukerens mål for eget liv som skal legges til grunn ved utforming av rehabiliteringstilbudet til den enkelte bruker.

Samarbeid med brukerorganisasjonene

Brukerorganisasjonene er viktige for brukerinvolvering på samfunnsnivå. De representerer brukere på mange arenaer og bærer fram brukernes samlede erfaringer og innspill.

Brukerorganisasjonene er også viktige ved å være arenaer der en bruker kan møte andre brukere. Vesentlig er også de ulike tilbudene de har, framfor alt til egne medlemmer.

En viktig form for brukertilbud er likepersonarbeid. Likeperson er blitt definert som en samhandling mellom personer som opplever å være i samme båt, det vil si i samme livssituasjon, og hvor selve samhandlingen har som mål å være en hjelp, støtte eller veiledning partene imellom. Tanken er at den som har en bearbeidet erfaring, kan være til hjelp, støtte og veiledning for andre. Den som har levd med utfordringene sykdom og funksjonshemning innebærer, har en kompetanse som andre kan dra nytte av i sin egen prosess. Det finnes ingen fasit for hva likepersonarbeid er. Det kan romme mange former for mellommenneskelig støtte.

Mange brukerorganisasjoner har et organisert likepersonarbeid og driver skolering av likepersoner. Mange har også et bredt tilbud av likepersonsaktiviteter. Dette kan være likepersontjeneste på sykehusets avdelinger og lærings- og mestringssenter, kontakt med likepersoner på telefon (telefontjeneste), hjemmebesøk eller besøk av likepersoner på institusjon (f.eks. på sykehjem/rehabiliteringssenter) etter avtale, kontakt med likepersoner på møteplass i nærmiljøet, samtalegrupper og trimgrupper.

Regjeringen mener brukerorganisasjonenes ulike tilbud er en underbrukt ressurs, både fordi de besitter en unik kompetanse, og fordi bærekraft i helse- og omsorgstjenesten framover krever at alle gode krefter spiller sammen. Da kan man ikke la være å bruke de tilbudene som finnes eller la brukerorganisasjonene stå med lua i hånda for å få bidra.

For å fremme et tettere samarbeid med brukerorganisasjonene på kommunalt nivå, og i større grad nyttiggjøre oss deres kompetanse og ressurser, vil Helse- og omsorgsdepartementet stille krav om medvirkning fra brukerorganisasjonene for å yte tilskudd til kommuner, både til frisklivs-, lærings- og mestringstilbud (kap. 762, post 60), samt til det nye tilskuddet til utvikling av rehabiliteringstjenesten i kommunene.

Det er varslet i ungdomshelsestrategien # Ungdomshelse, at helse- og omsorgsministeren vil invitere ungdomsorganisasjoner til et årlig møte for å få innspill til regjeringens politikk på helse- og omsorgsfeltet. Det skal etableres ungdomsråd i alle helseforetak.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) forvalter tilskuddsordningen Tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner. Tilskuddsordningen er et virkemiddel for å bidra til at nasjonale frivillige organisasjoner for funksjonshemmede kan drive interessepolitisk arbeid, likepersonarbeid og gi service til egne medlemmer. Ordningen tildeler et generelt årlig driftstilskudd til organisasjonene i målgruppen basert på en rekke objektive utmålingskriterier. Hovedtilskuddsordningen er på 178,5 mill. kroner i 2016.

Universell utforming

Søkelyset i rehabiliteringsprosesser bør i like stor grad rettes mot omgivelsene som mot egenskaper og ressurser ved den enkelte person. For å få til dette er det nødvendig med god og helhetlig planlegging og kontakt og samarbeid på tvers av sektorgrenser, tjenestenivåer og ansvarsområder. Ansvar for likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne angår alle samfunnsområder. Det krever både universell utforming og individuell tilrettelegging av bl.a. arbeidsplass, bolig, servicebygg, transportmidler, utearealer, tjenester, produktdesign og elektronisk kommunikasjon. Brukernes og pasientenes egen erfaringskunnskap er nødvendig for å finne de gode løsningene.

Regjeringens handlingsplan for universell utforming 2015–2019 inneholder tiltak som vil gi et mer universelt utformet samfunn, og som dermed også kan understøtte den enkeltes rehabiliteringsprosess ved å fjerne hemmende barrierer og gjøre aktiv deltagelse enklere. Regjeringens strategi for at aldersvennlig samfunn – Flere år flere muligheter og Demensplan 2020, legger denne handlingsplanen til grunn. Gjennom sin ordinære planlegging og utvikling må kommunene sørge for at nærmiljøer og lokalsamfunn legger til rette for aktivitet og deltakelse for alle – uavhengig av alder og funksjonsnivå.

Pårørendeprogrammet og Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse og omsorgsfeltet 2015–2020

Den uformelle innsatsen fra familie og pårørende er nesten på størrelse med den offentlige innsatsen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Til tross for dens størrelse og betydning har den fått liten oppmerksomhet. Det er nødvendig å løfte fram, synliggjøre og verdsette denne innsatsen og gi støtte og avlastning til pårørende som ofte står i krevende situasjoner, bl.a. når deres familiemedlemmer har behov for rehabilitering og habilitering. Gjennom pårørendeprogrammet har regjeringen iverksatt tiltak for å utvikle fleksible avlastningsordninger, gi økt informasjon og opplæring, samt bedre samspillet mellom den offentlige og uformelle innsatsen. Regjeringen har hatt på høring et forslag om en ny pliktbestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven om styrket pårørendestøtte. Bestemmelsen samler og tydeliggjør kommunens ansvar overfor de som har et særlig tyngende omsorgsarbeid og medfører at kommunene skal tilby nødvendig pårørendestøtte i form av avlastning, omsorgsstønad, opplæring og veiledning. Et lovforslag planlegges lagt fram høsten 2016. Det vises for øvrig til omtale av endringer i pleiepengeordningen i Arbeids- og sosialdepartementets budsjettproposisjon.

For å bedre samarbeidet mellom offentlig frivillig sektor har KS, Frivillighet Norge og regjeringen i samarbeid utviklet en nasjonale strategi for frivillig arbeid på helse og omsorgsfeltet 2015–2020. Formålet er at strategien skal stimulere kommunene til å etablere lokale samarbeid, for å støtte opp under frivillig innsats og derigjennom styrke enkeltpersoners sosiale nettverk og motvirke ensomhet.

Det vises også til Kommunal- og regionaldepartementets veileder Samarbeid mellom frivillige og kommuner.

Helhetlig pasientforløp – nye løsninger og arbeidsformer

For å bidra til bedre og mer helhetlig oppfølging av brukere med behov for rehabiliterings- og habiliteringstjenester, er det nødvendig med innovasjon for å utvikle nye organisatoriske og teknologiske løsninger, nye arbeidsformer og nye behandlingsmetoder. For å styrke den forebyggende og rehabiliterende innsatsen, må tjenestene spille på lag med de øvrige ressursene i samfunnet. De kommunale helse- og omsorgstjenestene må være en integrert del av lokalsamfunnet og ikke flyttes vekk fra de sammenhenger der den profesjonelle og uformelle innsatsen fortsatt kan spille sammen. Kommunene må vurdere innretting og organisering av tjenestene sine, både internt i helse- og omsorgstjenestene og i relasjon til andre kommunale tjenester som Arbeids- og velferdsetaten (Nav), barnevern, kulturtilbud, barnehage og skole. Det må tenkes nye måter å arbeide på og å følge opp brukere på, som flytter dagens etablerte grenser, både mellom profesjonene og mellom virksomhetsområdene i kommunene. For å bidra til at den enkelte bruker skal oppleve kontinuitet og sammenheng i tjenestetilbudet, må tjenestene organisere seg tett opp mot hverandre. Nye arbeidsformer og en vridning av innsatsen i tjenestene til kommunene vil kreve at spesialisthelsetjenesten støtter og veileder kommunene. Dette vil kreve god ledelse på alle nivåer. Det er avgjørende å etablere kontaktflater og en systematikk for pasientforløp, kompetanse- og kunnskapsutveksling, oppgaveløsning og tverrfaglig samarbeid. Det er behov for å ta i bruk ny teknologi for å understøtte nye innovative og brukerorienterte arbeids- og behandlingsformer.

Tilskudd til å utvikle tjenestene

Det foreslås å etablere et søknadsbasert tilskudd for å stimulere kommunene til tjenesteutvikling. Midlene kommer i tillegg til at en økning på 100 mill. kroner i kommunens frie inntekter begrunnes i opptrappingsplanen. Kommunene skal beskrive sine målsettinger for habiliterings- og rehabiliteringsarbeidet og hvordan de arbeider for å utvikle tjenestene. Dette skal tillegges stor vekt ved behandling av søknaden. Målsettinger og utviklingsprosesser for habiliterings- og rehabiliteringstjenester bør være nedfelt i plandokument som kommunene i løpet av 2017 skal ha laget, oppdatert eller revidert. I søknaden må kommunen må tydeliggjøre sitt behov for fagkompetanse, herunder ergoterapikompetanse. Det tas sikte på å innføre lovkrav om ergoterapikompetanse fra 2020. Kommunen må videre synliggjøre samarbeid med brukerorganisasjoner og med aktører utenfor helse- og omsorgstjenesten, som barnehage, Nav og skole/utdanningsinstitusjoner. Det foreslås at det ikke settes en nedre eller øvre grense for tildeling av tilskudd til den enkelte kommunene. Det stilles krav til en viss kommunal medfinansiering. Tilskuddet skal kunne gis til samme kommune flere ganger. Dette kan bidra til at kommunene har fokus på å lage en god helhetlig opptrappingsplan for sitt eget habiliterings- og rehabiliteringstilbud og for bruken av både egne og øremerkede midler.

Kommunene skal rapportere på få, enkle parametre. Det tas sikte på å minimere omfanget av administrasjon og rapportering.

Tilskuddet foreslås å være på 91 mill. kroner i 2017. Det vises til kap. 762, post 64.

100 mill. kroner av økning i kommunenes frie inntekster i 2017 til habilitering og rehabilitering

100 mill. kroner av økning i kommunens frie inntekter for 2017 er begrunnet i opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering og skal bidra til at kommunene styrker kapasitet og kompetanse og utvikler disse tjenesteområdene. Det vises til Prop. 1 S (2016–2017) Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Nasjonalt prosjekt kommunal rehabilitering – Askim-prosjektet

Helsehuset Indre Østfold har ved stortingsbehandlingen av Prop. 1 S (2015–2016) jf. Innstilling 11 S. (2015–2016) mottatt 5 mill. kroner i 2016 for å utarbeide et prosjekt med formål å styrke rehabiliteringstilbudet i Indre Østfold. Prosjektet har som målsetting å utvikle og benytte innovative løsninger som understøtter og effektiviserer arbeidsprosesser på rehabiliteringsfeltet. Prosjektet er et viktig bidrag i å styrke rehabiliteringstilbudet i Indre Østfold og utvikle sammenhengende og helhetlige forløp i samhandling med spesialisthelsetjenesten. Det er satt krav til følgeevaluering som dokumenterer kunnskap og erfaringer som har overføringsverdi til andre. Det skal legges vekt på at tiltakene skal bidra til å styrke rehabiliteringstilbudet i kommunene i samsvar med de politiske målene om at en større del av rehabilitering på sikt skal overtas av kommunene. Utprøvingen skal bidra til å realisere faglige krav og anbefalinger nedfelt i Helsedirektoratets veileder for området. Bevilgningen på 5 mill. kroner foreslås videreført under kap. 762, post 60.

Rehabiliteringstilbud til pasienter med alvorlig sykdom av uklar årsak

Ifølge Folkehelserapporten 2014 er langvarig smerte blant de største helseutfordringene både i Norge og globalt. Rundt 30 pst. av befolkningen har langvarig smerte. Langvarig smerte kan ha innvirkning på arbeidsevne og fysisk funksjon, på psykisk helse og livskvalitet, og er en vesentlig årsak til langtidssykefravær og uførhet. Kvinner rammes mer enn menn.

Det er en urovekkende utvikling i langvarig utmattelse hos unge. Det er flest kvinner som får utmattelsestilstander slik som CFS/ME. CFS/ME er en sykdom med et uklart og varierende symptombilde og med ukjent årsak. Helsedirektoratet anslår at det er mellom 10 000 og 20 000 pasienter med CFS/ME av ulik alvorlighetsgrad i Norge. Mange opplever store helseproblemer over lang tid og føler seg dårlig ivaretatt av helsevesenet.

Felles for disse pasientgruppene er at det mangler allment akseptert forståelse av sykdommens årsaker, mekanismer og behandlingsmuligheter, og for et betydelig antall mennesker er det snakk om alvorlig tap av livskvalitet som kan strekke seg over flere år.

Det er utfordrende å gi helsetjenester til brukere som ikke har en klar og entydig anerkjent årsak til sin sykdom. Det stiller store krav til faglig kvalitet, profesjonalitet og innholdet i og utførelsen av rehabiliteringstilbudet.

I 2012 ble det etablert en nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME, med ansvar for å bygge kompetanse om aktuell behandling og ny forskning, samt drive undervisning og kunnskapsformidling. I 2015 kom en oppdatert veileder for helsepersonell, som bygger på den kunnskapen vi i dag har om CFS/ME.

St. Olavs Hospital leder et prosjekt sammen med de andre regionsykehusene for pasienter med langvarige smerte- og/ eller utmattelsestilstander av ukjent årsak. De regionale helseforetakene forutsettes å videreføre behandlingsopplegget som en integrert del av tjenesten. Behandlingsopplegget vil bli evaluert.

Forskningsaktiviteten har vært økende de siste årene, både i omfang og tilnærminger, men selv om forskningsaktiviteten har vært økende er det fortsatt behov for mer forskning og bedre kunnskap. Forskningsrådet prøver i 2016 ut behovsidentifisert forskning, hvor brukerne selv foreslår hva det bør forskes på. Det skal være forskning som framskaffer kunnskap som særlig etterspørres av brukerne av helsetjenesten, og som relativt raskt skal kunne benyttes i tjenesten. En rekke forslag til prosjekter gjennomgås av et brukerpanel. Endelig tildeling skjer i slutten av 2016.

Langvarige smertetilstander og CFS/ME er sykdommer hvor det kan være behov for ulik innretning på tjenestene for å utforme rehabiliteringsopplegg som tar hensyn til brukernes kjønn. Atferd knyttet til helse og sykdom kan være forskjellig hos kvinner og menn, f.eks. knyttet til valg av mestringsteknikker ved sykdom og livskriser. Det er viktig å ta hensyn til dette ved utvikling av rehabiliteringstjenestene.

Hverdagsrehabilitering

Hverdagsrehabilitering skal bidra til å øke livskvalitet og forbedre funksjonsnivå hos brukeren gjennom å ta utgangspunkt i brukernes egne muligheter og støtte den enkeltes motivasjon og evner. Brukeren selv beskriver og definerer hva som er vesentlig for å mestre eget liv. Hverdagsrehabilitering gir kommunene mulighet for en systematisk tilnærming til å øke brukernes mestrings- og funksjonsevne og gi dem økt livskvalitet.

Erfaringer fra Danmark og Sverige viser gode resultater ved hverdagsrehabilitering. For å skaffe norske erfaringer ble det i 2013 etablert et tilskudd til kommuner til utvikling og utprøving av modeller for hverdagsrehabilitering. Prosjektene ble følgeevaluert for å dokumentere effekter og gevinster for kommunene og brukerne. Evalueringen ble utført av Senter for omsorgsforskning Vest i samarbeid med Forskningssenter for habilitering og rehabiliteringstjenester Charm ved Universitetet i Oslo og pågikk ut 2015. Prosjektrapporten ble lagt fram våren 2016. Helsedirektoratet har ledet det nasjonale prosjektet med følgeevaluering av prosjektene.

Evalueringen viser at hverdagsrehabilitering har en bedre effekt enn vanlige hjemmetjenester på flere områder. Brukerne som har mottatt hverdagsrehabilitering er mer tilfreds med daglige aktiviteter, fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet enn brukere som ikke har fått denne tjenesteformen. Prosjektet viser at standard tjenester og hverdagsrehabilitering koster om lag like mye i et seks måneders perspektiv, men at helseeffekten er større ved hverdagsrehabilitering. En dreining fra kompenserende tiltak til aktivisering og egenmestring i hverdagen bevarer og opprettholder den enkeltes funksjonsnivå og helse, og vil i de fleste tilfeller utsette mer omfattende pleiebehov.

Stavanger kommune har som mål at flest mulig har et aktivt liv og klarer seg selv best mulig. Tjenesten brukeren får skal derfor hjelpe brukeren til å opprettholde eller å få tilbake evnen til å utføre aktiviteter brukeren kan mestre selv. Dette er viktig for å bevare god helse og selvstendighet. For å oppnå dette satte kommunen i gang et prosjekt i en bydel i kommunen i 2012. Evalueringen resulterte i en beslutning om å utvide prosjektet til hele kommunen i løpet av 2014. Resultatet er at kommunen i 2015 hadde 300 færre brukere i hjemmesykepleien sammenliknet med 2012 og 420 færre brukere av hjemmehjelp. Dette som resultat av innføring av hverdagsrehabilitering satt i system.

Hverdagsrehabilitering synes også å være en rehabiliteringsform som styrker rehabiliterings- og habiliteringstilbudet til personer med utviklingshemning med lettere funksjonssvikt. Resultatene fra prosjektet tyder på at personer med utviklingshemning har utbytte av hverdagsrehabilitering spesielt når det gjelder utførelse av og tilfredshet med daglige aktiviteter. Angst/depresjon ble også redusert og brukernes totale helseskår ble bedret.

Dersom eldre får tilbud om å trene på hverdagslige aktiviteter, vil etterspørselen etter hjemmetjenester gå ned. Det er en konklusjon også i en studie utført av Høgskolen i Bergen og Rokkansenteret (2016). Den viser at eldre som får hverdagsrehabilitering klarer seg bedre i dagliglivet og mer tilfredse med det, og at det er mindre kostnader for kommunene enn å tilby tradisjonelle hjemmebaserte tjenester.

I juni 2016 var det registret 152 kommuner som var i gang med hverdagsrehabilitering, mens 42 kommuner planlegger oppstart.

Gjennom det kommunale innovasjons- og kompetanstilskudd kan kommunene søke på midler til nybrotts- og utviklingsarbeid bl.a. til hverdagsrehabiliteringsprosjekter.

De vises til kap. 761, post 68, for nærmere omtale.

Tiltak for forebygging i omsorgstjenestene

For å bidra til bedre livskvalitet og helse for yngre og eldre brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, vil regjeringen vektlegge sekundærforebygging, bl.a. fallforebygging, fysisk og sosial aktivitet og tiltak for å forebygge underernæring.

Et hoftebrudd for gamle mennesker kan gi betydelig reduksjon i helse og livskvalitet, høy dødelighet og det medfører store kostnader for helse- og omsorgstjenesten. Arbeidet med forebygging av fallulykker vil bli intensivert, og målet er å oppnå 10 pst. reduksjon i antall hoftebrudd innen 2018. Systematiske tiltak med fallforebygging og trening for eldre bidrar til reduksjon i fall på 40 pst. Fallforebygging skal inkluderes i arbeidet med kvalitetsindikatorer, hjemmebesøk, pasientsikkerhetsprogrammet og det tverrsektorielle folkehelsearbeidet. Pasientsikkerhetskampanjens tiltakspakke for å forebygge fall i sykehjem og sykehus videreføres i pasientsikkerhetsprogrammet (2014–2018). Mange sykehjem har i dag små eller ingen ressurser for fysioterapeuter og ergoterapeuter. Disse funksjonene blir ofte knyttet til korttidsplasser og rehabiliteringsavdelinger, men bør ikke gå på bekostning av tilbudet til beboere i langtidsplasser. Mye kan gjøres for å opprettholde funksjon og redusere smerter i muskel- og skjelettsystemet og hindre fallskader hos beboere. Ved økt fysisk aktivitet kan beboere bli mer selvhjulpne og få en bedre hverdag.

Regjeringen vil legge forholdene til rette for at kommunene i større grad enn i dag foretar forebyggende hjemmebesøk hos eldre. Helse- og omsorgsdepartementet har våren 2016 gitt ut et rundskriv som beskriver hvordan kommunene kan bruke forebyggende hjemmebesøk som del av sitt tjenestetilbud til eldre. Forebyggende hjemmebesøk fremmer helse og mestring, og gir eldre mulighet til å leve et aktivt og selvstendig liv også når helsen blir redusert. Tiltaket kan bidra til at flere eldre kan leve lenger i egen bolig. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide en veileder for forebyggende hjemmebesøk. Veilederen skal etter planen ferdigstilles innen utgangen av 2016.

God rehabilitering forutsetter ofte god ernæring. Mange eldre brukere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er underernærte eller i ernæringsmessig risiko. Helse- og omsorgstjenestene må legge til rette for gode måltider gjennom å sikre at personellet har god kompetanse om mat og måltider, det må settes av tid og ressurser til måltidene, og det må sikres at beboernes ønsker og behov ivaretas.

Det er kjent at mange mennesker med utviklingshemning har et usunt kosthold og lavt aktivitetsnivå. Dette kan føre til alvorlig overvekt, ev. feilernæring, og tilhørende følgesykdommer. Helsetilstanden til utviklingshemmede bør styrkes. Riktig ernæring og aktivitet er vesentlig for å unngå alvorlig sykdom og belastningsskader. Kunnskap og kompetansespredning om kosthold og aktivitet er sentralt. Utvikling av veiledere eller retningslinjer kan være aktuelle tiltak. Regjeringen har satt ned et eget utvalg for å analysere og vurdere endringer i hvordan grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming best kan ivaretas. Dette arbeidet inkluderer ivaretakelse av retten til gode helse- og omsorgstjenester. Utvalget leverer etter planen sin utredning i løpet av høsten 2016. Regjeringen vil komme tilbake til oppfølgingen av de tiltak utvalget foreslår.

Regjeringen har satt i gang et arbeid for å utvikle en trygghetsstandard for kvalitet i sykehjem. Trygghetsstandarden skal operasjonalisere lovkrav og andre kvalitetsstandarder slik at det blir enkelt for norske sykehjem å implementere dem. Kvalitetsforskriften, som bl.a. handler om ernæring, vil ha en naturlig plass i dette arbeidet.

Det kommunale kompetanse- og innovasjonstilskuddet innenfor helse- og omsorgstjenesten ble i 2016 styrket for å gi kommunene anledning til å sette i verk kompetanse-, innovasjons- og utviklingsarbeid også innenfor ernæringsområdet. Ernæring inngår også som nytt innsatsområde i det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender fra 2016. Det vises til kap. 761, post 68.

En teambasert helse- og omsorgstjeneste

Ett av de sentrale tiltakene i Primærhelsemeldingen er en mer teambasert tjeneste ved at det skal etableres primærhelseteam og oppfølgingsteam. Primærhelseteam er en utvidet allmennlegepraksis. Kjernen i teamet er fastlegen, en sykepleier og helsesekretær/administrativt personell. Annet personell kan tilknyttes etter behov. Dette er et tilbud til hele befolkningen, slik fastlegetjenesten er i dag. Alle innbyggere skal, hvis de ønsker, være tilknyttet et primærhelseteam og ha en fastlege i teamet, slik nesten alle i dag har en fastlege.

Formålet med å utvide fastlegepraksisene på denne måten er å skape en større bredde i tilbudet, bedre tilgjengelighet, bruke personellressursene bedre, og ikke minst bedre oppfølgingen av brukere med store og sammensatte behov og med kronisk sykdom og behov for langvarig oppfølging og god opplæring. En sykepleier i legenes praksis vil kunne være et kontaktpunkt for brukere, andre kommunale tjenester og tilbud, brukerorganisasjoner og spesialisthelsetjenesten. Sykepleieren kan delta i oppfølgingen av brukere med kronisk sykdom og brukere med store og sammensatte behov og gjennomføre pasientopplæring og veiledning. De vil også kunne bidra til å styrke oppfølgingen av brukere som i dag er dårlige til å etterspørre tjenester. På denne måten vil primærhelseteamet kunne bli det nødvendige kontaktpunktet for brukere med kronisk sykdom som i dag opplever at de blir overlatt til seg selv, uten et tilbud, etter at diagnosen er fastslått, eller etter at rehabiliteringstiltak er gjennomført.

Regjeringen har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede hvordan en pilot for primærhelse-team kan innrettes, med sikte på å prøve ut denne organiseringen i et utvalg kommuner/legepraksiser.

Oppfølgingsteam er et tilbud for brukere med store og sammensatte behov og som ofte mottar tjenester i hjemmet, dog slik at omfanget av behov kan variere. Betegnelsen oppfølgingsteam er en generisk begrep som beskriver flere typer team. Felles er at de består av en koordinator, andre tjenesteytere avhengig av brukerens behov, og at det utformes en plan for oppfølgingen i samråd med brukeren. Dette sikrer en systematikk i oppfølgingen, både når det gjelder brukerinvolvering, sammensetning av teamet og evaluering av om målene som er satt nås.

Det finnes allerede i dag mange team i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som kan omtales som oppfølgingsteam. Eksempler er rehabiliteringsteam, demensteam, ACT-team osv. Forutsetningen for at etablerte team skal kunne omtales som oppfølgingsteam er at kravene til systematikk, som beskrevet over, ivaretas.

Oppfølgingsteamene kan være av mer permanent karakter, når det er snakk om brukere med så store behov at de er permanente brukere av hjemmetjenester. Her er et av formålene med teamtilnærmingen å bedre oppfølgingen slik at sykehusinnleggelser unngås, og behovet for institusjonsplass utsettes. Oppfølgingsteam kan imidlertid også brukes tidsavgrenset, for å intensivere den kommunale oppfølgingen i en periode for å bedre funksjon, selvhjulpenhet og mestring. Dette kan være viktig både for livskvalitet, og for å utsette og forebygge behov for institusjonsbaserte tjenester i kommunene og sykehusinnleggelser.

For å bidra til etablering av oppfølgingsteam og mer systematikk i kommunenes oppfølging av brukere med kronisk sykdom og sammensatte behov, er læringsnettverk et nyttig verktøy. Slike nettverk er en arena for gjensidig læring som kan stimulere til spredning og utvikling av kunnskap, kompetansebygging og forbedring av kvalitet på tvers av fagområder og profesjoner. Læringsnettverk kan også bidra til bedre samhandling, og at ny kunnskap og metoder tas i bruk.

Det er etablert to læringsnettverk forankret i kvalitetsavtalen mellom regjeringen og KS: Nasjonalt læringsnettverk for helhetlige, koordinerte og trygge pasientforløp for personer med kroniske lidelser/eldre og nasjonalt læringsnettverk for helhetlige, koordinerte og trygge pasientforløp for personer med psykisk helse- og eller rusproblemer. Læringsnettverkene har vist gode resultater. Regjeringen bevilget derfor i 2015 22 mill. kroner til å videreutvikle dette arbeidet i perioden 2016–2019. I 2016 er det bevilget ytterligere 6 mill. kroner. Dette beløpet foreslås videreført i 2017. I arbeidet med helhetlige, koordinerte og trygge pasientforløp for personer med kroniske lidelser/eldre står mange av målsettingene i primærhelsetjeneste-meldingen sentralt. I den nye runden med nettverk skal samhandlingen med spesialisthelse-tjenesten og med fastlegene styrkes og ledelsesforankringen bedres. Dette er elementer som i forrige runde viste seg å ha stor betydning for suksess. I tillegg skal det prøves ut etablering av oppfølgingsteam.

Helse- og omsorgsdepartementet har også gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utvikle en veileder for kommunene for oppfølging av brukere med store og sammensatte behov og for å implementere oppfølgingsteam. I dette arbeidet skal direktoratet bygge på erfaringene fra arbeidet i læringsnettverkene. KS skal involveres i arbeidet.

ParkinsonNet

Regjeringen ønsker å prøve ut nye modeller for bedre behandling og oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer. Pasienter med Parkinsons sykdom er en egnet gruppe å prøve ut nye modeller på. Med 8000 pasienter i Norge er gruppen tilstrekkelig stor, og pasientene har behov for bred tverrfaglig tilnærming over lengre tid.

ParkinsonNet er utviklet i Nederland som et nasjonalt tilbud til pasienter med Parkinsons sykdom. Pasientens kunnskap om egen sykdom, tilpasset egentrening og egenbehandling er basis for ParkinsonNet.

Modellen har følgende nøkkelelementer:

• Systematisk utdanning og opplæring av aktuelle fagprofesjoner bl.a. ved bruk av relevante faglige retningslinjer.

• God informasjon til pasienter og pårørende f.eks. gjennom lærings-/mestringskurs, brosjyrer og web-basert informasjon.

• Etablering av effektiv kommunikasjon mellom behandlere i spesialisthelsetjenesten – og kommunen, pasienter imellom og ev. også mellom pasienter og behandlere.

• Monitorering og publisering av relevante data om behandlingstilbudet, effekt av tiltak og intervensjoner.

ParkinsonNet gir en mulighet til å kvalitetssikre behandlingen og imøtekomme den enkelte pasients behov og livssituasjon. Pasientperspektivet, pasientmedvirkningen og den brede tverrfaglige tilnærmingen har vist seg å øke kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene.

Denne organiseringen av tilbudet til en pasientgruppe kan ha overføringsverdi til andre pasientgrupper med nevrologisk sykdom og andre pasientgrupper med behov for støtte til å leve med og mestre sin kroniske sykdom.

Det foreslås å etablere et pilotprosjekt over to år i Norge i 2017–18. Prosjektet skal etter planen omfatte omtrent 1000 pasienter. Det vil gjennomføres i to helseforetak i samarbeid med kommunene rundt helseforetaket. Planlegging og gjennomføring av prosjektet skjer i nært samarbeid med Norges Parkinsonforbund. Helsedirektoratet og Nasjonal kompetansetjeneste for bevegelsesforstyrrelser, i samarbeid med Norges Parkinsonforbund, vil ha ansvar for å drive prosjektet. I 2017 foreslås det å bevilge 5 mill. kroner over kap. 733, med hhv. 2 mill. kroner over post 21 og 3 mill. kroner over post 79. Prosjektet vil bli evaluert under arbeidet og ved prosjektavslutning som grunnlag for å vurdere en nasjonal videreføring av modellen.

Utrede rehabiliteringspotensialet

Saksbehandling og enkeltvedtak knyttet til tildeling av hjemmetjenester og opphold i sykehjem fungerer ofte slik at tjenestetilbudet øker etter hvert som funksjonsevnen svekkes. Praktisk bistand, hjelp og pleie tilstås som kompensasjon for tapte funksjoner og manglende evne til å stelle seg selv, uten at rehabiliteringsevne og -mulighet er utredet. Og det er ofte funksjonstapets omfang som bestemmer utmålingen av tjenestetilbudet. Slik bygges også helse- og omsorgstjenestetilbudet ut i tråd med veksten i behovet ettersom tallet på personer med nedsatt funksjonsevne øker.

Regjeringen vil derfor vurdere om det er behov for å endre eller presisere lovgivningen slik at rehabiliteringspotensialet alltid skal utredes før det tilstås kompenserende tiltak og tjenester. Det kan være et viktig grep for å vri etterspørselen og få til en helt nødvendig omstilling med større vekt på habilitering og rehabilitering i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I første omgang vil regjeringen i eget rundskriv anbefale kommunene å utrede rehabiliteringsbehov og- muligheter, før det settes i verk tiltak som kompenserer for tap av funksjonsevne.

Individuell plan – nytt informasjonsmateriell

For å stimulere til økt bruk av individuell plan til familier med nedsatt funksjonsevne vil Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ta opp individuell plan i nytt informasjonsmateriell som vil foreligge i 2016 (kort informasjonsfilm og brosjyre), som er spesielt rettet mot innvandrerfamilier med barn med nedsatt funksjonsevne.

Kvalitetsutviklingsprosjekt sykehjem – trygghetsstandard

Som del av arbeidet med kvalitetsforbedring av tjenestene vil regjeringen utvikle en trygghetsstandard som alle landets sykehjem kan ta i bruk. Trygghetsstandarden skal bestå av fem hovedtemaer: Ledelse, organising, profesjonell praksis, innovasjon og pasientresultater. Trygghetsstandarden er et kvalitetssikringsverktøy som skal operasjonalisere lovkrav og andre kvalitetsstandarder på en måte som gjør det enkelt for virksomhetsledere og avdelingsledere ved det enkelte tjenestested å ta dem i bruk. Målet er å unngå at det er for store variasjoner i kvalitet mellom sykehjemmene og å sikre målrettede tjenester til pasienter i sykehjem, også innen rehabilitering. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utvikle verktøyet sammen med bruker- og pårørendeorganisasjoner, yrkesorganisasjonene, KS, samt relevante fagmiljø. Som et ledd i prosjektet skal trygghetsstandarden prøves ut i utvalgte sykehjem. Prosjektet avsluttes i 2018.

Pakkeforløp for kreft

Formålet med pakkeforløp for kreft er at kreftpasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendig ikke-medisinsk begrunnet forsinkelse i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Med innføring av pakkeforløp for kreft får pasientene en pakke som beskriver et planlagt pasientforløp. Pakken beskriver hvor lang tid de ulike elementene i utredning og behandling skal ta. Pakkeforløpene omfatter også sykdomsspesifikke rehabiliteringstiltak. For den enkelte pasient skal det gjøres en behovsvurdering som basis for beslutning om hvilke samlede rehabiliteringstiltak som bør settes i verk. Det er nå utarbeidet 28 ulike pakkeforløp for kreft. Det skal også utarbeides pakkeforløp for pasienter med hjerneslag. Regjeringen vil legge til rette for å etablere pakkeforløp for psykiske helsetjenester og rusbehandling.

Generiske pasient- og brukerforløp

Sintef Teknologi og samfunn har på oppdrag fra Norsk Revmatikerforbund utarbeidet en rapport (2015) om pasient- og brukerforløp for personer med revmatisk sykdom. Formålet har vært å utvikle en generisk modell for pasient- og brukerforløp som består av koordinerte og sammenhengende tjenester for voksne personer med revmatisme og andre muskel- og skjelettplager. Et godt forløp skal legge til rette for en bedre funksjons- og mestringsevne, bremse sykdomsutvikling og bedre selvstendighet og livskvalitet for personer med revmatiske lidelser

I modellen er det beskrevet fire deler av et forløp. Del I, før diagnose, i primærhelsetjenesten, del II, henvisning til og oppfølging i spesialisthelsetjenesten, del III, oppfølging i primærhelsetjenesten etter diagnose, og del IV, tiltak. For hver del beskrives hvilke oppgaver og aktiviteter fasen vil innebære for tjenesteyterne.

Ser man på beskrivelsen av forløpet og det innholdet som etterspørres i de ulike fasene, ser man at dagens situasjon preges av at det ikke gis et slikt helhetlig tilbud. Modellen som Sintef Teknologi beskriver i sin rapport kan være nyttig for kommunene i deres arbeid med tjenesteutvikling for å skape et tilbud som oppleves helhetlig for brukeren.

I rapporten trekkes primærhelseteamets betydning fram for gruppen, som et sted å forankre koordinering og tverrfaglig vurdering/oppfølging. Betydningen av tidlig informasjon om tilbud i kommunen og hos brukerorganisasjoner og arbeidsrettede tiltak integrert fra starten av forløpet, fra før diagnose er stilt, påpekes. Når diagnose er stilt påpekes betydningen av en god startpakke med opplæring for å mestre ny diagnose, god kontakt mellom primærhelseteam og spesialisthelsetjeneste og individuell plan. Det foreslås at diagnosespesifikke lærings- og mestringstilbud gis i spesialisthelsetjenesten, mens opplæring for å leve med gis i kommunene. Etter behandling i spesialisthelsetjenesten påpekes betydningen av at oppfølgingen overtas av kommunen og primærhelseteamet, med en helhetlig vurdering av hvilke tiltak som er aktuelle, basert på sykdomsforløp, funksjonsproblem, alvorlighet, livssituasjon mv. Når det er laget en plan for oppfølging, må den følges opp og på nytt må det gis informasjon om aktuelle tilbud i kommunen. Disse kan være mangeartet; oppfølging i hverdagen, tilrettelagte aktiviteter, tilpasset ernæring, tilrettelagt trim og trening, arbeidsrettet oppfølging, kontakt med brukerorganisasjon i form av likepersoner og selvhjelpsgrupper, og ikke minst oppfølging fra primærhelseteamet, samt oppdatere individuell plan i tråd med endringer og utvikling.

Selv om dette forløpet er beskrevet med utgangspunkt i behovene til brukere med revmatisk sykdom, har det overføringsverdi til andre brukergrupper med kronisk sykdom, funksjonsnedsettelse og behov for rehabilitering i et livsløpsperspektiv. Tilnærmingen med generiske pasient- og brukerforløp sammenfaller godt med tenkningen som ligger i primærhelsetjenestemeldingen, som bl.a. tar til orde for at man i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal ta utgangspunkt i funksjon og ikke diagnose. I avsnittet om en teambasert helse- og omsorgstjeneste beskrives nærmere regjeringens arbeid på dette området. Etablering av primærhelseteam vil legge til rette for tettere oppfølging og koordinering i primærhelsetjenesten, i tråd med beskrivelsen i Sintef-rapporten. Oppfølgingsteam, f.eks. rehabiliteringsteam er viktig for brukere med store behov. Læringsnettverkene bidrar til utvikling av bedre forløp i den kommunale tjenesten, og bedre samhandling med spesialisthelsetjenesten. Sintef-rapporten viser at brukeren opplever for mange huller i tilbudene. For å tette slike hull, er det foreslått å stille krav om at kommunene fra 2020 har psykologkompetanse og ergoterapikompetanse knyttet til seg. Det er avsatt midler til å rekruttere psykologer i kommunen. Kompetanseløft 2020 er en plan som skal bidra til generell økning av kompetansenivået i kommunale helse- og omsorgstjenester. For å ivareta personer som trenger langvarig oppfølging og rehabilitering er det av særskilt betydning at personell innehar nødvendig breddekompetanse. Det satses på videreutdanning i klinisk sykepleie og foreslås å stille krav om spesialisering i allmennmedisin for leger i kommunen. For å bidra til bedre samarbeid og mer kompetansedeling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen, er det behov for faglig dialog mellom kolleger på begge forvaltningsnivåene. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å se nærmere på hvordan et slikt faglig samarbeid mellom leger kan settes i system. Regjeringen vil, også gjennom pilotprosjektet med ParkinsonNet og andre tilskudd til kommunene, bidra til at det etableres nye tilbud og at nye modeller for behandling og oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer prøves ut og implementeres i tjenestene. Dette er alle tiltak som vil bidra til bedre forløp og å tette hullene i dagens tilbud.

Ambulante tjenester – samarbeid om tilpassede tjenester

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator slår i § 15 fast at habiliterings- og rehabiliteringstjenester i spesialisthelsetjenesten skal gis ambulant dersom slike tjenester ikke mest hensiktsmessig kan gis i institusjon. En ambulant konsultasjon er mer ressurskrevende der og da enn konsultasjon på sykehuset, men kan redusere tjenestebehovet over tid. Ambulante tjenester muliggjør samhandling og at spesialisthelsetjenesten får utført sin veiledningsplikt til kommunene. Ambulante tjenester fra spesialisthelsetjenesten kan bidra til å gi kommunene tilgang på den kompetansen de trenger for å sikre at pasienter kan bo hjemme og mestre livet med sykdom. Regjeringen ønsker mer ambulant virksomhet og mer veiledning enn spesialisthelsetjenesten yter i dag. Sykehusene framholder også verdien av å jobbe ambulant og å følge pasienten ut i kommunen. Pasienten kan da unngå å bli henvist tilbake til spesialisthelsetjenesten for ny oppfølging. Det er ikke alltid nødvendig å reise til pasientens hjemsted. Flere helseforetak har begynt å bruke mobile videokonferanser som arbeidsform i oppfølging av pasienter, pårørende og kommunale tjenesteytere. Ambulant aktivitet i spesialisthelsetjenesten må synliggjøres gjennom koding og rapportering. Avdelinger som har stor ambulant virksomhet kan tolkes som ineffektive når de har færre pasientkontakter enn avdelinger som innkaller pasienter til poliklinikken. Helsedirektoratet arbeider med forbedring av rutinene for å rapportere og publisere ambulant aktivitet. En økt satsing på ambulant virksomhet innebærer en dreining av aktiviteten innen gjeldende rammer. Endringen vil bli påpekt gjennom oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene.

Et eksempel på ambulant virksomhet er hjemmesykehus for barn, som bl.a. tilbys av Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus og Stavanger universitetssykehus. Når det er forsvarlig og praktisk mulig, kan barn og ungdom innlagt på sykehus og som er bosatt i sykehusets nærområde, få være hjemme under sykehusinnleggelsen, og sykepleier kommer hjem til familien. Overflytting til hjemmesykehus er ikke avhengig av diagnose, men av problemstilling og tilstand, og om barn og familie ønsker det.

Kunnskapsbaserte retningslinjer for hjerneslag, hjerneslagkampanje og statusrapport om hjernehelse

Det gjøres nå et arbeid med å utarbeide kunnskapsbaserte retningslinjer for behandling og rehabilitering ved hjerneslag. I den forbindelse skal det også utarbeides pakkeforløp for hjerneslag, der rehabiliteringsdelen av forløpet vil være sentralt. Revisjon av retningslinjene for behandling og rehabilitering ved hjerneslag ferdigstilles ved årsskiftet 2016–2017. Samtidig ferdigstilles pakkeforløp for hjerneslag. Et viktig tiltak for å forebygge alvorlig skade og redusere behovet for omfattende rehabiliteringstiltak er å få personer rammet av hjerneslag raskest mulig inn på sykehus.

Det skal gjennomføres en nasjonal informasjonskampanje om hjerneslag. Hensikten er å gjøre befolkningen kjent med symptomer på hjerneslag for å sette i verk tiltak raskest mulig. Stortinget har bevilget 10 mill. kroner ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2016, jf. Innst. 400 S (2015–2016), til en nasjonal befolkningsrettet hjerneslagkampanje.

I 2015 ble det europeiske Hjerneåret gjennomført. I Norge var det stor oppmerksomhet om sykdommer som rammer hjerne og ryggmarg, og hva som kan gjøres for å forebygge sykdom i hjernen, øke forskningsinnsatsen, behandle og gi et godt rehabiliteringstilbud til pasientene som rammes.

Det er i 2016 gitt et oppdrag til Helsedirektoratet om å utarbeide en statusrapport om hjernehelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, og vurdere behovet for en helhetlig strategi for fagområdet.

Tiltak for barn og unge med ervervet hjerneskade

Hvert år får 60–80 barn en ervervet hjerneskade av moderat eller alvorlig grad. Noen er utsatt for ulykker, andre for kreft eller andre alvorlige sykdommer i hjernen. Det er variasjon i tilbudet som gis. Mange barn og unge får ikke et sammenhengende behandlings- og rehabiliteringsforløp tilpasset sitt behov. Variasjonen gjelder spesielt rehabiliteringen etter den akutte fasen, hvor et nært samarbeid og gode overføringsrutiner mellom spesialisthelsetjenesten og rehabiliteringstilbudet i kommunen er nødvendig for å oppnå et godt resultat. Det er dokumentert at en god, sammenhengende behandlingskjede gir bedre funksjon og reduserer negative konsekvenser av sykdom og behandling.

Regjeringen foreslår 13,7 mill. kroner til et prosjekt som vurderer behandlingsforløpet for disse pasientene og foreslår tiltak for å sikre faglig kvalitet i alle ledd av kjeden.

Helse Midt-Norge og Helse Sør-Øst har arbeidet med å utvikle helhetlige behandlings-modeller for pasientgruppen. Dette arbeidet gir viktig kunnskap for videre arbeid med å forbedre tilbudet til barn med hjerneskade i hele landet.

Sunnaas sykehus benyttes av flere helseregioner for institusjonsbasert rehabilitering i tidlig fase etter akutt behandling. Sykehuset har nylig etablert sengepost for barn, og det må avklares hvilken rolle sykehuset kan ha som behandlingsinstitusjon for barn med alvorlig ervervete hjerneskader hos barn opp til 18 år.

IKT som virkemiddel for helhetlige pasientforløp og brukerinvolvering

Det har de siste årene vært en stor utvikling på IKT-området i helse- og omsorgssektoren. Samhandlingsreformen har vært en sentral driver i denne utviklingen. Med samhandlingsreformen økte behovet for god informasjonsflyt på tvers av tjenestenivåene og mellom virksomheter innenfor samme nivå. Ett av hovedmålene i reformen var at elektronisk kommunikasjon skal være den vanlige måten å kommunisere på. Dette har gitt resultater, og i dag har alle kommuner, sykehus og leger tatt i bruk elektroniske meldinger. I tillegg har nasjonale e-helseløsninger som e-resept og kjernejournal blitt etablert. E-resept gir brukerne bedre oversikt over egne resepter og helsepersonell har et bedre verktøy. Over 3 mill. innbyggere har medio 2016 fått kjernejournal som gir helsepersonell tilgang til relevant helseinformasjon i akuttsituasjoner. Den nye pasientjournalloven trådte i kraft 1. januar 2015, og åpner for nye muligheter til å dele og hente fram informasjon på mellom helsepersonell og virksomheter. Dette har gjort kommunikasjonen mellom nivåene bedre og enklere. God kommunikasjon mellom aktører i tjenestene er en forutsetning for gode habiliterings- og rehabiliteringsforløp. Brukere i en habiliterings- og rehabiliteringsprosess har ofte tilbud fra mange aktører også utenom helse- og omsorgstjenesten. Det er viktig at kommunikasjon med og om brukeren kan gå via elektroniske meldinger. God og rask informasjonsutveksling er en betingelse for en sømløs og koordinert tjeneste.

Viktige grep er tatt for i større grad å samordne IKT-utviklingen, og dermed oppnå bedre informasjonsflyt og kommunikasjon mellom aktørene i helse- og omsorgssektoren. 1. januar 2016 ble Direktoratet for e-helse etablert. Direktoratet ble etablert for å styrke den nasjonale styringen og koordineringen av IKT-utviklingen i helse- og omsorgssektoren.

Selv om det har vært god IKT-utvikling de siste årene, er det fortsatt behov for bedre IKT-systemer som støtter helhetlige pasientforløp. Det langsiktige målbildet er én innbygger – én journal i tråd med anbefalingene i Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren. Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratet leverte i januar i år en anbefaling om framtidens helseinformasjonsystem. Én innbygger – én journal innebærer en utviklingsretning for en felles nasjonal løsning som gir en gjennomgående digital journalløsning for hele helse- og omsorgstjenesten. Realiseringen av dette målbildet er omfattende og utviklingen vil skje stegvis gjennom selvstendige prosjekter, men med en overordnet nasjonal styring. Første skritt på veien blir en regional utprøving i Helse Midt-Norge. Gjennom programmet Helseplattformen samarbeider sykehus og kommuner i helseregion Midt-Norge om anskaffelser av en helhetlig løsning for pasientjournal og pasientadministrasjon. Her blir det anledning til tidlig å teste ut samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Samtidig får Direktoratet for e-helse ansvar for å starte planleggingen av en nasjonal løsning for kommunal helse- og omsorgssektor, i tråd med anbefalingene i Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal. Arbeidet skal foregå i tett samarbeid med kommunesektoren, spesialisthelsetjenesten, øvrige nasjonale fagmyndigheter og pasient- og brukerorganisasjoner.

Digitale tjenester gir nye muligheter for å involvere pasienter, brukere og innbyggere på en helt annen måte enn i dag, og bidrar til at hver enkelt i større grad kan være med å legge premisser for sin egen behandling og oppfølging. Slike tjenester støtter opp om arbeidet med pasientens helsetjeneste. De siste årene er det etablert flere e-helseløsninger til innbyggerne. Den nasjonale helseportalen, helsenorge.no, har blitt en viktig informasjonskilde og kommunikasjonskanal for innbyggerne, og hver måned har portalen over en million besøk. Portalen gir i dag tilgang til kvalitetssikret informasjon og selvbetjeningstjenester som gir innsyn i egne helseopplysninger, slik som resepter og kjernejournal. Flere tjenester er under utvikling. Nå prøves bl.a. digital mellom innbygger og fastlege ut på utvalgte legekontor. Tilsvarende prosjekter pågår i kommunal helse- og omsorgstjeneste og i spesialisthelsetjenesten. Alle innbyggere i helseregion Nord og Vest kan se sin sykehusjournal ved å logge seg på helsenorge.no. Elektronisk tilgang til egen pasientjournal gjør det enklere for pasienten å være delaktig i sin egen behandling og rehabilitering. I tillegg fører det til mer effektiv samhandling mellom helsepersonell og pasient noe som er viktig i en rehabiliteringsprosess med mange aktører involvert.

Velferdsteknologi

Velferdsteknologi kan gi mennesker bedre mulighet til å mestre eget liv og helse, og bidra til at flere kan føle seg trygge og få økt aktivitetsnivå. Velferdsteknologi er et viktig virkemiddel i en rehabiliteringsprosess fordi ulike teknologiske løsninger kan gi brukeren bedre mulighet til å mestre funksjonsnedsettelse og bli mer selvhjulpen. I tillegg kan velferdsteknologi fungere som støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon, jf. Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg.

Regjeringen vil utnytte mulighetene som ligger i nye teknologiske hjelpemidler som mobil helseteknologi, velferdsteknologi og dialogtjenester, og det er etablert et nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. Hovedmålet for programmet er at velferdsteknologi skal være en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgstjenestene innen 2020. Programmet bygger på samhandlingsreformens målsettinger om helsefremmende arbeid, forebyggende tjenester, tidlig innsats og om å yte tjenestene der folk bor. Velferdsteknologiprogrammet skal også bygge på kommunenes lokale forutsetninger og behov, og ivareta behovet for at velferdsteknologiske løsninger og tjenesteinnovasjon skal ses i sammenheng.

Gjennom det nasjonale velferdsteknologiprogrammet prøver mange kommuner ut teknologi for trygghet og mestring. Trygghetsteknologi som trygghetsalarm, elektroniske dørlåser, fallsensor og digitale medisindispensere er eksempler på teknologi som bidrar til at flere kan mestre livet i eget hjem. Teknologien gir også muligheter for å involvere og behandle pasienter på andre måter enn det tradisjonelle møtet med pasient og behandler. F.eks. kan pasienter med kroniske sykdommer som diabetes, kols og psykiske lidelser få god hjelp via nettbrett og mobile sensorer. Slik kan pasienter og brukere med kroniske sykdommer følges opp fra eget hjem. Innbyggeren går fra å være en passiv pasient til å bli en aktiv pasient. Erfaringer så langt viser at anvendelse av velferdsteknologi er lønnsomt, og bidrar til å redusere belastningen for både brukere og helsepersonell.

Som en del av nasjonalt velferdsteknologiprogram jobbes det også med teknologisk støtte for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Ordningen skal støtte barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier, slik at barn og unge enklere kan delta i og mestre fritidsaktiviteter. Det skal bidra til å støtte opp under den enkeltes habiliterings- og rehabiliteringsprosesser. Tiltaket skal også bidra til at foreldre skal kunne kombinere arbeid med omsorg for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Flere kommuner er i gang med å kartlegge behov og prøve ut velferdsteknologi for denne målgruppen.

Kapasitet

Kapasitet i fysioterapitjenesten

Regjeringen varslet i Primærhelsetjenestemeldingen at det skal vurderes å innføre direkte tilgang til fysioterapeut uten henvisning fra lege eller annen henvisende instans. Formålet med tiltaket er å redusere ventetid for fysioterapibehandling. Før det blir aktuelt å innføre direkte tilgang må det komme på plass en forskrift som regulerer avtalefysioterapeutenes virksomhet. Direkte tilgang til denne tjenesten fordrer at fysioterapeutene samhandler med fastlege og andre samarbeidspartnere på en annen måte enn i dag, inkludert elektronisk samhandling. For å få fortgang i prosessen med elektronisk samhandling ble det i honorartarifforhandlingene våren 2016 gitt et betydelig økonomisk løft fra staten for å få fysioterapeutene til å kople seg til Norsk Helsenett.

Departementet tar sikte på å sende en forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten på høring i løpet av 1. halvår 2017.

Regjeringen har sendt på høring et forslag om automatisering av egenandelstak 2 og forslag om å avvikle sykdomslisten i stønadsordningen til fysioterapi. Ordningen med fritak for enkelte sykdommer og diagnoser virker urimelig da mange sykdommer og diagnoser ikke er listet opp i forskriften. Videre er det ikke nødvendigvis sammenheng mellom diagnose og behov for behandling. En generell utgiftsdekning gjennom et egenandelstak for alle med høye utgifter er en riktigere og mer rettferdig ordning, som vil gi en riktigere bruk av den samlede kapasiteten i tjenesten. Regjeringen foreslår å redusere egenandelstak 2 fra dagens nivå på 2670 kroner per kalenderår til 1990 kroner. I tillegg foreslås det å heve aldersgrensen for fritak for egenandel for fysioterapibehandling for barn fra 12 til 16 år.

Lettere tilgang til logopeder

Tilgang til logopedtjenester er for mange pasienter helt nødvendig for å utvikle eller få tilbake nødvendig funksjoner. For enkelte pasientgrupper er det avgjørende med rask oppfølging hos logoped. Samtidig er det dokumentert at dette er et tjenestetilbud som er mangelfullt utbygd i mange av landets kommuner og fylkeskommuner. Det er finansielle og organisatoriske grunner til dette.

Tjenester som logopeder yter kan defineres inn under helselovgivningen og opplæringslovgivningen. Videre kan tjenestene ytes både i kommunal og fylkeskommunal regi, i regi av helseforetak og av privatpraktiserende logopeder finansiert av folketrygden. De ulike måtene å finansiere og organisere tjenestetilbudet på har bidratt til uklare ansvarslinjer, underdimensjonering av tjenestetilbudet og at enkelte brukere og brukergrupper opplever å falle mellom to stoler. Sett i sammenheng med utviklingen som antas å øke behovet for logopedtjenester framover, er det grunn til å se nærmere på det totale tjenestetilbudet. Regjeringen vil starte opp et arbeid for tydeligere å definere roller og ansvar for logopedtjenester innen rehabiliterings- og habiliteringsfeltet. Dette arbeidet vil inkludere en gjennomgang av regelverket for refusjon til privatpraktiserende logopeder og audiopedagoger. Regelverket forvaltes av Helfo.

Regjeringen varsler allerede nå at den vil se nærmere på Helfo sine saksbehandlingsrutiner på dette stønadsområdet, for å effektivisere tid fra oppfølgingsbehovet er dokumentert til behandling hos logoped kan starte opp. Regjeringen vil bl.a. foreslå en forskriftsendring, og oppheve kravet om forhåndsgodkjenning fra Helfo før oppstart av behandling av pasienter over 18 år. Fra 1. januar 2017 trenger heller ikke pasienten eller logopeden å legge ved et avslag på tjenester fra kommunen for å kunne få forhåndsgodkjenning fra Helfo. Målsettingen med disse tiltakene er å sikre at pasienter kommer raskere til behandling hos logoped.

Tilgang til kiropraktorbehandling med refusjon fra folketrygden

Kiropraktorbehandling er et viktig rehabiliteringstiltak for mange brukere med muskel- og skjelettproblemer. Folketrygden yter stønad til behandling hos kiropraktor i medhold av folketrygdloven § 5-9 og tilhørende forskrift om stønad til dekning av utgifter til behandling hos kiropraktor. Det ytes i dag stønad for inntil 14 behandlinger per pasient per kalenderår. De fleste pasienter får langt færre behandlinger hos kiropraktor per kalenderår. Noen kan imidlertid ha behov for mer enn 14 behandlinger for å opprettholde funksjon, unngå sykmelding og fortsatt være helt eller delvis yrkesaktiv. For dem vil opphør av antallsbegrensningen være til hjelp. Å fjerne antallsbegrensningen vil også bety enklere saksbehandling og bedre kontroll for Helfo. Regjeringen tar derfor sikte på å fjerne antallsbegrensningen fra 1. januar 2017. Det vises til kap. 2755, post 73.

Investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser

Investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser i institusjon og omsorgsboliger ble innført i 2008. Formålet med tilskuddet er å stimulere kommunene til både å fornye og øke tilbudet av heldøgns omsorgsplasser. Målgruppen for tilskuddet er personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester uavhengig av alder og diagnose, bl.a. eldre, personer med langvarige somatiske sykdommer og personer med utviklingshemning og andre med nedsatt funksjonsevne og personer som har behov for øyeblikkelig hjelp eller rehabilitering. Det er imidlertid et krav om at alt som bygges skal tilpasses personer med demens.

Tilskuddet forvaltes av Husbanken. I perioden 2008 til utgangen av 2015 har Husbanken mottatt søknader om investeringstilskudd til totalt 12 501 heldøgns omsorgsplasser, innvilget tilskudd til totalt 12 292 heldøgns omsorgsplasser og utbetalt tilskudd til totalt 7694 ferdigstilte heldøgns omsorgsplasser.

Investeringstilskuddets innretting har endret seg siden ordningen kom inn på statsbudsjettet i 2008. I forbindelse med innføringen av samhandlingsreformen 1. januar 2012 ble ordningen også åpnet for kad-plasser (kommunale akutte døgnplasser). I november 2012 ble innrettingen endret mht. normalisering og integrering: antall boenheter i et prosjekt skal ikke være for høyt, og boenhetene skal etableres i ordinære boområder.

Mange gamle og uhensiktsmessige institusjonsplasser og omsorgsboliger har blitt fornyet med investeringstilskudd gjennom renovering eller utskiftning siden 2008. Dette har bidratt til å heve kvaliteten på tilbudet i kommunene. I årene framover blir det viktig å få flere heldøgns omsorgsplasser for å møte den store økningen i antallet brukere som vil komme fram mot 2030. Regjeringen foreslår derfor å endre dagens investeringstilskudd, slik at det fra 2021 utelukkende gis investeringstilskudd til prosjekter som gir netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser. Det vises til kap. 761, post 63.

Ulike tilskudd til årsverk og styrking av kommunerammen

Brudd i forløpene for brukere som trenger habilitering eller rehabilitering skyldes ofte at kapasiteten i tilbudene er for lav, slik at det blir ventetid, eller at tilbud mangler. Regjeringens mange tilskudd til årsverk og til å etablere nye typer tilbud i kommunene er viktig for å bedre dette. Tilskuddene bidrar til å øke kapasiteten og kompetansen på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet i kommunen.

Siden 2009 har det vært gitt tilskuddsmidler til kommuner som rekrutterer psykolog i helse- og omsorgstjenesten. I 2016 ble det bevilget 145 mill. kroner til formålet. Regjeringen vil innføre et krav i helse- og omsorgstjenesteloven om at alle kommuner skal ha psykologkompetanse i tjenesten. Kravet vil tidligst bli stillet fra 2020. Det er viktig at arbeid med psykisk helse inngår i en samlet rehabiliteringsprosess. Mennesker som opplever større funksjonstap vil kunne ha behov for psykologkompetanse for å mestre livet med nye utfordringer. Tap av fysisk funksjon kan være en risikofaktor for psykiske helseutfordringer. Regjeringen har over flere år gitt tilskudd til å prøve ut et lavterskel kommunalt behandlingstilbud til mennesker med lettere psykisk lidelse, kalt Rask psykisk helsehjelp. Evalueringen viser meget gode resultater. Det er for 2017 foreslått bevilget 18 mill. kroner. Det vises til kap. 765, post 60.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud for alle. Tjenesten har høy oppslutning i befolkningen. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten jobber først og fremst helsefremmende og forebyggende, men er også viktig for barn og familier der det ved fødselen er avdekket sykdom og/eller funksjonsnedsettelser, og for barn og familier når det blir reist spørsmål om utviklingsforstyrrelse på et senere tidspunkt. Tjenesten skal være flerfaglig for å møte brukerens behov. Mange kommuner har lokalisert barnefysioterapeut og ergoterapeut på helsestasjonen i kommunen, noe som gir barn med funksjonsnedsettelser en tverrfaglig vurdering og tidlig start på behandling og oppfølging.

Regjeringen har gjennom flere år satset på å styrke kapasitet og kvalitet i tjenesten. I 2014 ble kommunenes frie inntekter økt med 180 mill. kroner begrunnet i behovet for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I 2015 ble kommunerammen økt med ytterligere 270 mill. kroner og i 2016 med nye 200 mill. kroner med samme begrunnelse. I tillegg ble det bevilget 100 mill. kroner til et øremerket tilskudd til styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, jf. Innst. 11 S (2015–2016). Tilskuddsordningen har vært innrettet slik at kommuner som kan dokumentere at de har budsjettert med å benytte omlag 90 pst. av midlene i rammen til tjenesten kvalifiserer for å søke.

Det foreslås en ytterligere økning i kommunerammen i 2017 på 50 mill. kroner. Det gir en bevilgning på til sammen 734,4 mill. i 2017-kroner, begrunnet i behovet for å styrke denne tjenesten. I tillegg foreslås det å videreføre 101,3 mill. kroner til øremerket tilskudd over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett.

Det er gjennom flere år bevilget midler til en tilskuddsordningen til utvikling av skolehelsetjenesten i videregående skoler med store levekårsutfordringer. I 2016 ble det bevilget 28,4 mill. kroner til denne ordningen, som vurderes som svært vellykket. Det vises til kap. 762, post 60.

Behandlingsreiser

Ordningen med behandlingsreiser til utlandet er en del av det offentlige rehabiliteringstilbudet. Målsettingen med en behandlingsreise er at den skal bidra til bedret funksjon og livskvalitet, samt redusere symptomer forårsaket av sykdommen.

Behandlingsreiser til utlandet er i dag en tilskuddsordning med egen post på statsbudsjettet, kap. 733, post 70.

Ordningen administreres av Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet, Seksjon for behandlingsreiser. Seksjonen inngår kontrakter med behandlingsstedene i utlandet etter regelverket for offentlige anskaffelser og behandler søknader om behandlingsopphold.

Diagnosene som er omfattet av ordningen i dag er inflammatoriske revmatiske sykdommer, psoriasis, barn og unge med astma og lungesykdommer og barn med atopisk eksem og senskader etter poliomyelitt.

Seksjon for behandlingsreiser har utarbeidet retningslinjer for uttak til behandlingsreiser. Departementet mener imidlertid at kriteriene for tildeling av behandlingsreiser og saksbehandlingen bør reguleres i forskrift. Departementet vil derfor høsten 2016 sende på høring et forslag til forskrift om behandlingsreiser.

Kompetanse, fagutvikling og forskning

Den faglige omstillingen i arbeidsformer og tilbud som er nødvendig for å sikre gode rehabiliterende og habiliterende tjenester, og som innebærer målrettede og mer avanserte tjenester, krever endret og høyere kompetanse og forskningsbasert kunnskap. Det er behov for å økt forskning samt å øke andelen av personellet med helse- og sosialfaglig utdanning, skape større faglig bredde med flere faggrupper, etablere breddebaserte videreutdanninger på masternivå tilpasset de kommunale helse- og omsorgstjenestenes behov, samt å styrke lederkompetansen i tjenestene. Det er også behov for mer data om tilgang, bruk og effekt av de ulike tjenestene for å utvikle disse i tråd med behov og som grunnlag for forskning.

Kompetansekrav i lov

Rett kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er så grunnleggende for å kunne yte nødvendige og forsvarlige tjenester, at visse kompetansekrav bør gå fram direkte i lov. I Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat av 6. juni 2016 om oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen, har departementet derfor foreslått at det i helse- og omsorgstjenesteloven lovfestes de profesjoner som representerer den kjernekompetanse som det forventes at enhver kommune skal ha knyttet til seg. Det foreslås her å lovfeste at alle kommuner fra 2018 som et minimum skal ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster. Fra 2020 foreslås det lovfestet at alle kommuner også skal ha knyttet til seg psykolog, ergoterapeut og tannlege. En slik tydeliggjøring og utvidelse av kommunens kompetansekrav vil også bidra til å gjøre kommunene i stand til å overta et større rehabiliteringsansvar.

En slik liste over kjernekompetanse fastsatt ved lov vil ikke være uttømmende for hva slags kompetanse eller hvilke fagprofesjoner den enkelte kommune må sørge for. For mange pasienter og brukere vil nødvendige helse- og omsorgstjenester bestå av summen av ulike delbidrag fra en rekke fagprofesjoner. Det kommunale ansvaret for helse- og omsorgstjenesten er omfattende, og sammensatt. Kommunene må ofte ha tilgang på et vidt spekter av personell med ulik kompetanse for å kunne utøve det kommunale ansvaret på en forsvarlig måte. Utover den kjernekompetanse som en lovfestet liste vil innebære, må kommunen selv vurdere hva slags personell det er nødvendig å ansette eller inngå avtale med for å kunne oppfylle sitt ansvar for å sørge for et forsvarlig og nødvendig tilbud av helse- og omsorgstjenester. En opplisting av kjernekompetanse skal slik sett ikke endre på det tjenestetilbudet kommunen ellers har plikt til å tilby.

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer ikke bare kommunens ytelse av helsetjenester, men også tjenester av sosialfaglig karakter som er nødvendig for at den enkelte så langt som mulig skal kunne leve sitt liv i samsvar med egne ønsker og behov, i samspill med familie, pårørende, sosiale og fysiske omgivelser. Selv om departementet i høringsnotatet ikke har foreslått å lovfeste krav om at kommunene skal ha knyttet til seg sosialfaglige profesjoner, vil tilgang på slik kompetanse være en forutsetning for at kommunene skal kunne tilby de tjenester som følger av helse- og omsorgstjenesteloven. Når det i kommunereformen legges til grunn at kommunene over tid skal få større ansvar og flere oppgaver, særlig innen habilitering og rehabilitering, vil ergoterapeuter, sosionomer, vernepleiere og annen sosialfaglig eller spesialpedagogisk kompetanse være avgjørende for å klare dette. Som tidligere påpekt er også ernæringskompetanse viktig i mange former for habilitering og rehabilitering.

Kompetanseløft 2020

Regjeringen har utviklet en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Formålet med planen er å bidra til en faglig sterk tjeneste, og å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Gjennom Kompetanseløft 2020 vil kommunene oppfordres til å sette de samlede kompetanseutfordringene på dagsorden i den helhetlige kommunale planleggingen. De samlede utfordringene i kommunen må svares ut med mer tverrfaglighet og på flere nivåer, slik det går fram av de samlede strategiene på Kompetanseløft 2020. Se nærmere omtale av Kompetanseløft 2020 i innledningen av kap. 761. Gjennom Kompetanseløftet 2020 er det satt i verk flere tiltak som skal bidra til å øke kompetansen i tjenestene generelt og innenfor rehabilitering og habilitering spesielt. Gjennom et kommunalt innovasjons- og kompetansetilskudd kan kommunene søke på midler til grunn-, videre- og etterutdanning og til nybrotts- og utviklingsarbeid bl.a. for å bedre forebygging, aktivitet, egenmestring og rehabilitering. Se nærmere omtale på kap. 761, post 68. Det finnes en rekke videreutdanninger av ulik lengde og på ulikt nivå for helse- og sosialpersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen vil vurdere om dagens videreutdanninger møter det reelle behovet i tjenesten. Ny organisering i team vil kunne føre til at ulike personellgrupper kan få nye oppgaver og roller. For å fylle disse rollene er det behov for økt klinisk kompetanse, for noen på masternivå.

Videreutdanning i avansert klinisk sykepleie er et sentralt satsingsområde i Primærhelsetjenestemeldingen og inngår i Kompetanseløft 2020. Formålet med lønnstilskuddet er å stimulere kommuner til kompetanseoppbygging gjennom å videreutdanne sykepleiere i avansert klinisk sykepleie rettet mot behovene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Målet med ordningen er å styrke forebyggings-, rehabiliterings,-behandlings- og omsorgstilbudet til innbyggere som er i ferd med å utvikle eller som har utviklet kroniske, sammensatte og/eller kompliserte sykdomstilstander som har behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Målgruppen er sykepleiere i helse- og omsorgstjenesten i kommunen. Se nærmere omtale under kap. 762, post 63.

Offentlig spesialistgodkjenning gis til bestemte grupper av helsepersonell som har gjennomført en videreutdanning på et gitt nivå, og som har en selvstendig yrkesrolle. Regjeringen ønsker personell med bred klinisk kompetanse i kommunene som kan ivareta brukere med sammensatte behov på en bedre måte enn i dag. Stor bredde i kompetansen hos personellet er viktig for å møte behovene til de mange brukerne med flere og sammensatte problemer og for å skape mer helhetlige tjenester til det beste for brukerne. Regjeringen vurderer å bruke offentlig spesialistgodkjenning som virkemiddel for å stimulere en utvikling i denne retningen. Det vises til Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.

En klinisk videreutdanning på masternivå vil gi personellet mulighet til å utføre nye oppgaver. For at dette skal utnyttes på en mest mulig effektiv måte, er det nødvendig å vurdere om nye profesjoner skal få utvidete rettigheter. Mange oppgaver kan overføres uten endringer i regelverket, mens andre oppgaver krever en grundigere gjennomgang. Utvidede rettigheter for enkelte profesjonsgrupper vil kunne bidra til en mer effektiv ressursutnyttelse av kompetansen til personellet og gi brukerne bedre og mer helhetlige tjenester. Allmennleger ivaretar legeoppgaver innen mange deltjenester i kommunen. Om lag 57 pst. av landets fastleger er spesialister i allmennmedisin. De senere årene har andelen vært synkende. Spesialistene i allmennmedisin utgjør den medisinskfaglige spisskompetansen i kommunen. En heving av kompetansen hos allmennlegene vil bidra til økt kvalitet i den kommunale helse- og omsorgtjenesten og komme brukere med sammensatte behov til gode. Det tas sikte på å innføre et krav om at alle leger som jobber klinisk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, enten er spesialister i allmennmedisin eller er under spesialisering. Kravet planlegges innført fra 1. januar 2017. Det vises til nærmere omtale under kap. 762.

Lederutdanning

God ledelse er avgjørende for utviklingen av gode tjenester, faglig utvikling og innovasjon, også innenfor rehabiliterende og habiliterende tjenester. Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten hadde oppstart høsten 2015 og omfatter den kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er stor søkning til utdanningen, og tilbakemeldinger fra ledere i det første kullet tyder på at den gir metoder og verktøy som lederne tar i bruk i eget arbeid.

Gjensidig veiledning og kompetansedeling

Grenseflaten mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten er en viktig arena for faglig dialog, ledelse og videreutvikling av helse- og omsorgstjenestene. Spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten vil i mange situasjoner ha ulik erfaring og kompetanse som det kan være verdifullt for den andre tjenesten å ha innsikt i. Veiledning og kompetansedeling er verktøy som kan bidra til kompetansebygging og bedre samhandling mellom nivåene.

Helsepersonell i spesialisthelsetjenesten har etter loven veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten har per i dag ingen tilsvarende veiledningsplikt overfor spesialisthelse-tjenesten. I ovennevnte høringsnotat om oppfølging av forslag fra Primærhelsemeldingen og Oppgavemeldingen, har departementet derfor foreslått å endre helse- og omsorgs-tjenesteloven, slik at kommunene også får en veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten. En slik lovfesting vil likestille de to nivåene i lovverket og synliggjøre at kompetansen i kommunen verdsettes like høyt som kompetansen i spesialisthelsetjenesten.

Erfaringsmessig er det en stor fordel for begge nivåer dersom veiledningsplikten settes i system og planlegges. Arenaer for kompetansedeling og erfaringsutveksling bør formaliseres. En slik arena kan være kollegagrupper mellom leger i spesialisthelsetjenesten og fastlegetjenesten i kommunene. Slike kollegagrupper bør være en regelmessig hendelse, som tar opp ulike temaer knyttet til bl.a. faglige retningslinjer, henvisningspraksis, legemiddelforskrivning og behandling og oppfølging av ulike pasientgrupper. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utforme et forslag til opplegg for gjennomføring av slike kollegagrupper.

Pasientopplæring, friskliv, læring og mestring

Kommunene har allerede i dag har en plikt til å sørge for nødvendig pasient- og brukeropplæring, enten ved at kommunene som sådan er pålagt oppgaver som innebærer slik opplæring eller ved at kommunalt ansatte eller personell med avtale om å yte tjenester på vegne av kommunen, gjennom sin yrkesutøvelse er pålagt å gi slik opplæring.

Kommunen er ansvarlig for at pasienter og brukere får det de har krav på etter helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven, dvs. nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig karakter. Kommunen må da også sørge for at når helse- og omsorgspersonell yter tjenester som kommunene etter loven er pålagt å sørge for, så må kommunene også sørge for at personellet gir tilstrekkelig opplæring til pasient/bruker dersom dette er en forutsetning for å yte forsvarlige tjenester.

For ytterligere å presisere kommunens plikt til å sørge for nødvendig opplæring av pasienter, brukere eller pårørende, har imidlertid departementet i ovennevnte høringsnotat foreslått å tydeliggjøre helse- og omsorgstjenestelovens formålsbestemmelse slik at opplæring går fram som et sentralt og selvstendig formål med loven.

Frisklivstilbud inneholder tradisjonelt tilbud om hjelp til å endre levevaner med hjelp til fysisk aktivitet, kostholdsendring og røykslutt. Opprettelsen av frisklivssentraler må sees på som en del av kommunenes samlede tilbud om opplæring og mestring. I dag har over 50 pst. av kommunene opprettet slikt tilbud. Helse- og omsorgsdepartementet har over flere år ytt tilskudd til dette. Fra 2013 ble det også etablert en tilskuddsordning til kommunale oppfølgingstilbud i kommuner for brukere med kronisk sykdom. Tilskuddene er senere slått sammen til et samlet tilskudd til etablering av kommunale frisklivs-, lærings- og mestringstilbud. Mange kommuner har nå et differensiert tilbud til store brukergrupper som sliter med å mestre livet med sykdom. Fastleger, annet helsepersonell i kommunal helse- og omsorgstjeneste og i spesialisthelsetjenesten kan henvise til disse tilbudene. For fastlegene gjelder dette uavhengig av om de kan få refusjon i form av grønn resept. Brukeren kan også henvende seg direkte til frisklivs-, lærings- og mestringstilbudet uten henvisning.

Det er ønskelig at alle kommuner har tilbud om hjelp, ikke bare til å endre levevaner, men til å mestre livet med sykdom. Disse leve-med-tilbudene er ikke et alternativ til de diagnosespesifikke opplæringstilbudene i spesialisthelsetjenesten. Her må kommunene spille på lag med brukerorganisasjonene og andre. Helse- og omsorgsdepartementet vil endre regelverket slik at det stilles krav om medvirkning fra brukerorganisasjonene for å yte tilskudd, både til frisklivs-, lærings- og mestringstilbud, jf. omtale under kap. 762, post 60.

Pasient- og pårørendeopplæring er en av spesialisthelsetjenestens fire hovedoppgaver og en viktig del av pasientbehandlingen. Opplæringen skal legge til rette for pasientenes aktive deltakelse i egen behandling og rehabilitering der målet er mestring. Informasjon, veiledning, læring og mestring er sentralt i pasientforløpet til rehabiliteringspasienter.

Hovedansvaret for pasientopplæringen ligger i sykehusenes kliniske enheter, men sykehusene har lærings- og mestringssentre som bistår og veileder fagpersoner i arbeidet, og gjennomfører kurs og annen opplæring for å hjelpe pasientene til å opprettholde funksjonsevne og være selvhjulpne. Pasienter og pårørende er med i planlegging og gjennomføring av opplæringen, og deres erfaringer med å leve med sykdom/funksjonsnedsettelse anvendes i læringsprosessene.

Data om tjenestenes innhold, kvalitet og effekter av behandlingstiltak

Det er ønskelig med bedre data og statistikk innen fagområdene habilitering og rehabilitering som grunnlag for forskning og analyse. Det er svakt kunnskapsgrunnlag om tilgjengelighet, volum, geografiske variasjoner i omfang og sammensetning av aktiviteten på fagområdene. Samdata ga i 2015 ut den første rapporten for spesialisthelsetjenesten som også omfatter habiliteringsaktiviteten. I primærhelsetjenesten er det generell mangel på data, og det er svak kvalitet på tallene som finnes. Det er også mangelfull kunnskap og data om kvaliteten på og effekten av ulike behandlingstiltak, spesielt sett i et helhetlig pasientforløpsperspektiv. Kvalitetsregistre er et viktig virkemiddel for økt kunnskap om effekt av ulike behandlingstiltak. Det er også behov for å utvikle resultatindikatorer for kvalitetsmåling innen habilitering og rehabilitering. Innenfor omsorgssektoren er det utviklet flere kvalitetsindikatorer de senere årene, bl.a. mottakere av habilitering og rehabilitering i hjemmet eller institusjon med individuell plan (IP). Iplos (individuelt pleie og omsorgsregister) gir informasjon om brukeres funksjonsnivå og tjenesteforbruk, og bidrar med avgjørende kunnskap for utviklingen av de kommunale omsorgstjenestene.

Helsedirektoratet arbeider med å forbedre rapportering og datakvalitet, og utarbeide indikatorer for i framtida å ha kunnskap om aktivitet og kvalitet innen fagområdene både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Etablering av kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) er også viktig for å bedre datagrunnlaget.

Forskning og innovasjon

Forskning er et sentralt virkemiddel for å kunne levere kunnskapsbaserte helse- og omsorgstjenester, herunder rehabiliterings- og habiliteringstjenester. Forskning er også en av forutsetningene for høy kvalitet på utdanningen av helsepersonell. Helse- og omsorgs-departementet finansierer derfor forskning både gjennom de regionale helseforetakene og til ulike programmer i Norges forskningsråd (Forskningsrådet). Disse midlene er konkurranseutsatt på regionalt og nasjonalt nivå og forskningsmiljøer innenfor rehabilitering og habilitering kan under gitte forutsetninger søke på disse.

De nye helseprogrammene i Forskningsrådet, Bedre helse og livskvalitet (Bedre Helse), God og treffsikker diagnostikk, behandling og rehabilitering (Behandling) og Gode og effektive helse-, omsorgs- og velferdstjenester (Helsevel) har alle et sterkere fokus enn tidligere på å styrke forskningskompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten på dette området. Programmene i Forskningsrådet understøtter også oppbygging av forskningsmiljøer og etablering av forskernettverk. Rehabilitering er løftet høyt opp i programplan God Behandling, hvor det også er en egen utlysning på forskning innen rehabilitering i 2016. Gjennom Helsevel finansieres Forskningssenter for rehabilitering- og rehabiliteringstjenester ved Universitetet i Oslo (Charm) som ble etablert i 2011. Helsevel skal understøtte behov for økt kunnskap om organisering av tjenestetilbudet, nye arbeidsformer og utvikling av nye innovative løsninger for tjenesteleveranser, og er derfor et program som vil kunne bidra til kunnskapsutvikling og forskning rettet inn mot kunnskapsbehovene innenfor rehabilitering.

Alle helseforetak har en lovpålagt oppgave knyttet til forskning og får gjennom statsbudsjettet øremerkede midler til dette. Forskningen er tett knyttet til pasientbehandling og utvikling av nye behandlingstilbud, og er en forutsetning for at pasienter skal kunne motta en kunnskapsbasert helsetjeneste av høy kvalitet. Helseforetakene er en viktig aktør innenfor forskning på rehabiliterings- og habiliteringsfeltet, med Sunnaas sykehus under Helse Sør-Øst i en sentral rolle. Sunnaas sykehus er landets største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering. Forskning og undervisning er en sentral del av foretakets virksomhet. Sunnaas sykehus HF har egen forskningsavdeling. Nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten rettet inn mot habilitering og rehabilitering har et særskilt ansvar for forskning, kompetansespredning og veiledning innenfor sine fagområder.

Det er etablert fire allmennmedisinske forskningsenheter. I 2016 ble det bevilget 16,5 mill. kroner til disse, jf. kap. 762, post 70. Bevilgingen foreslås videreført. For flere av profesjonsforeningene settes det av betydelige beløp årlig til forskning. Norsk Kiropraktorforbund har gitt tilskudd til flere doktorgradsprosjekter på muskel- og skjelettområdet. Det bevilges i tillegg 1 mill. kroner på kap. 762, post 70, til forskning innen kiropraktikk. Fysioterapeutenes fond til etter- og videreutdanning for fysioterapeuter har over en seks-årsperiode bevilget om lag 60 mill. kroner til et stort prosjekt kalt Fysioprim rettet mot forskning i primærhelsetjenesten.

Som ledd i arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste har Helse- og omsorgsdepartementet lagt sterke føringer om at brukermedvirkning skal være hovedregelen for den forskning som finansieres med midler fra departementet i Forskningsrådet og de regionale helseforetakene. Grunnen er at brukeres deltakelse i forskningsprosessen i større grad vil reflektere brukernes opplevelser og med større sikkerhet gi ny kunnskap som kan komme til nytte i tjenesten. Brukermedvirkning i forskning kan bestå av identifisering av forskningstema, prioritering av forskningstema, direkte deltakelse i forskningsprosjekter, vurdering og tildeling av forskningsmidler og formidling av resultater fra forskningsprosjekter. For departementet er det viktig at forskningen er nyttig for sluttbrukeren. Departementet har derfor lagt klare føringer for både Forskningsrådet og de regionale helseforetakene om at nytte skal vurderes sammen med kvalitet i søknadsbehandlingen.

Fra 2015 er det også innført et nytt virkemiddel kalt behovsidentifisert forskning som skal bidra til å identifisere, prioritere og utforme problemstillinger basert på systematisk innhenting av kunnskap og involvering av brukere og andre aktører. Virkemidlet skal brukes på utvalgte temaer i Forskningsrådets nye helseprogrammer, og programmet for klinisk behandlingsforskning i de regionale helseforetakene, og kan også omfatte rehabilitering.

Arbeid og helse

Om lag 60 pst. av befolkningen er i yrkesaktiv alder. Nedsatt funksjonsevne kan gi varig eller midlertidig reduksjon i arbeidsevnen som fører til lavere arbeidsdeltagelse og inntektsnivå for den enkelte og samfunnet. Ett av hovedmålene for denne regjeringen er å legge til rette for at mennesker kan leve meningsfulle liv selv om de har alvorlig sykdom og funksjonsnedsettelse. Brukernes egne erfaringer og ønsker er utgangspunktet for å skape et godt liv og for å utvikle gode tjenester. Regjeringen vil legge til rette for egenmestring, og ønsker å spille på lag med alle gode krefter i helse- og omsorgstjenestene, og kommunesektoren for øvrig, i arbeidslivet og i brukerorganisasjoner. Det er et mål å styrke brukernes muligheter for å opprettholde funksjonsnivå så lenge som mulig. Arbeidslivet må da også tilrettelegges slik at mennesker med sykdom eller funksjonsnedsettelser kan delta på lik linje med andre. Det er ønskelig ikke bare for å oppnå likebehandling og inkludering, men ny kunnskap om og forståelse av arbeidets betydning for helsen. Før trodde man at man kunne og burde hvile seg frisk. Nå viser forskningen med all tydelighet at deltakelse i arbeidslivet gir bedre helse og bidrar til raskere rehabilitering. Regjeringen vil derfor vektlegge aktivitet, deltakelse, arbeid og mestring som helt sentrale elementer i utviklingen av framtidas habiliterings- og rehabiliteringstjenester. Et godt samarbeid mellom arbeidslivet, Nav og helse- og omsorgstjenestene er en forutsetning.

Forskning viser at arbeid ofte gir bedre helse, men arbeidsrettet aktivitet kommer ofte sent i behandlingsløpet eller etter at behandlingen er sluttført. Samtidighet i behandling og arbeidsrettet bistand der dette er mulig gir raskere overgang til arbeid enn sekvensiell bruk av behandling og arbeidsrettet bistand. Ekspertgruppen som har gjennomgått arbeids- og velferdsforvaltningen mener at en i større grad må sikre samtidighet i bruk av behandling og arbeidsrettede tiltak. Ekspertgruppen peker på at det er utfordringer knyttet til uklare ansvarsforhold, manglende koordinering og samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og helsesektoren.

Regjeringen ønsker å videreutvikle velfungerende tiltak og samordne innsatsen fra arbeids- og velferdsforvaltningen og helsetjenesten bedre. Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet vil legge til rette for bedre samarbeid, bl.a. med sikte på mer samtidighet i tjenestetilbudet fra Nav og helsesektoren, med mål om at personer med helseproblemer skal kunne fortsette i, eller komme raskere i arbeid.

Avklarte roller og ansvarsforhold mellom helsetjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen er viktig for å kunne samarbeide målrettet. Som en hovedregel bør tjenester som i hovedsak er å anse som helsetjenester forankres i helsetjenesten. Tjenester som i hovedsak er å anse som arbeidsrettede tjenester bør være Nav sitt ansvar. Nav og helsetjenesten har tjenester i ordningen med Raskere tilbake som er delvis overlappende. Dette gir et uoversiktlig tilbud for brukerne og saksbehandlere i Nav. Regjeringen foreslår derfor endringer som bidrar til forenkling og en tydeligere ansvars- og rolledeling mellom helsesektoren og arbeids- og velferdsforvaltningen jf. omtalen av Raskere tilbake under.

Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse (2013–2016) viderefører og videreutvikler innsatsen i Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse (2007–2012). Oppfølgingsplanen sluttføres i 2016, og det tas sikte på at tiltak som har vist seg å ha effekt implementeres i ordinær drift.

Raskere tilbake

Ordningen Raskere tilbake ble opprettet på bakgrunn av Stoltenberg-utvalget (2006). Formålet med ordningen er å bringe personer som mottar sykepenger raskere tilbake til arbeidslivet og dermed redusere sykefraværet. Den omfatter både helse- og rehabiliteringstjenester gjennom de regionale helseforetakene og tjenester i regi av Nav. Innenfor ordningen tilbyr helseforetakene ulike behandlingstjenester rettet mot sykemeldte, delvis sykemeldte eller personer som står i fare for å bli sykemeldte med muskel- og skjelettplager, psykiske lidelser eller behov for rehabilitering og ortopediske tjenester. Nav tilbyr arbeidsrettet rehabilitering, avklaring, oppfølging og behandlingstilbud.

Det har vist seg vanskelig å måle effekter av selve ordningen på sykefravær og tilbakeføring til arbeidsliv. Samtidig har enkeltevalueringer på helsesiden vist at Raskere tilbake-tiltak gir positive resultater. Pasienter som henvises til denne ordningen skal ikke rettighetsvurderes da Raskere tilbake er finansiert og organisert annerledes enn andre tjenester i spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet vil på denne bakgrunn legge om ordningen slik at nåværende midler i større grad inngår i det ordinære pasienttilbudet, samtidig som de positive elementene i ordningen videreføres. Målet med en slik omlegging er også mer likeverdige tjenestetilbud. Arbeids- og sosialdepartementet vil som ledd i omleggingen av ordningen, omdisponere sin andel av midlene til ordinært tiltaksbudsjett. Dette skal gi mulighet for mer fleksibel bruk av midlene og vil gi sykemeldte tilgang til arbeidsmarkedstiltak de i dag ikke har.

Nav og Helsedirektoratet samarbeider tett for at brukerne og pasientene i større grad skal oppleve å få helhetlige og koordinerte pasientforløp, heller enn sekvensielle tiltak. En strategi om arbeid og helse som direktoratene samarbeider om, skal stimulere ytterligere til dette. Gjennom dette strategiarbeidet vil direktoratene stimulere til mer samtidige tilbud av helsetjenester og arbeidsrettet bistand.

Innenfor Raskere tilbake-ordningen tildeler Nav midler til arbeidsrettet rehabilitering – døgntilbud, lettere psykiske lidelser og sammensatte lidelser som må anses som helsetjenester. Som en hovedregel bør tjenester som er å anse som helsetjenester forankres i helsetjenesten, og tilsvarende bør tjenester som er å anse som arbeidsrettede tjenester være Nav sitt ansvar. Regjeringen foreslår derfor fra 2017 å overføre disse midlene, i alt 57 mill. kroner, fra Arbeids- og sosialdepartementets budsjett til Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Disse midlene vil bli målrettet mot arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i denne opptrappingsplanen og slik bidra til å understøtte regjeringens mål om å styrke arbeidsrettet rehabilitering. Tilhørende disse midlene følger det allerede inngåtte avtaler innenfor arbeidsrettet rehabilitering, lettere psykiske lidelser og sammensatte lidelser som de regionale helseforetakene (RHFene) vil overta fra Nav fra 2017.

Midlene vil gradvis stilles til disposisjon for spesialisthelsetjenesten, og det legges opp til at RHFene vil bli bedt om å bruke midlene til arbeidsrettet rehabilitering. Konkret vil departementet be de regionale foretakene om å benytte midlene til tiltak i spesialisthelsetjenesten som bidrar til å understøtte mål og tiltak i opptrappingsplanen, så som helhetlige og koordinerte rehabiliteringsforløp, tiltak der samarbeid med kommunene er en integrert del av virksomheten og til styrking av spesialisthelsetjenestens veiledning overfor kommunene.

0–24-samarbeidet

For å styrke arbeidet kommunene og fylkeskommunene gjør med utsatte barn og unge under 24 år, har Kunnskapsdepartementet etablert en felles satsing i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, kalt 0–24 samarbeidet. Målet er at bedre tverrsektoriell samhandling, både på nasjonalt nivå og lokalt, skal bidra til at flere utsatte barn og unge gjennomfører videregående opplæring og at utenforskap motvirkes. Arbeidet er etablert i direktoratene som et femårig program (2015–2020). Utdanningsdirektoratet koordinerer og leder arbeidet med programmet i direktoratene. Med utsatte menes barn og unge med høy risiko for å utvikle problemer som kan lede til manglende kompetanseoppnåelse i skolen og framtidig marginalisering fra utdanning og arbeidsliv. Dette gjelder spesielt barn og unge utsatt for flere eller alvorlige risikofaktorer. Eksempler på risikofaktorer er levekårsutfordringer, psykososiale vansker, helseutfordringer, vanskelig hjemmesituasjon og språkutfordringer.

9 Utviklingstrekk i kommunale helse- og omsorgstjenester

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er i kontinuerlig utvikling. De siste 20 årene har kommunene fått nye oppgaver, og samtidig hatt en stor tilvekst av nye brukergrupper. De mest omfattende oppgavene er drift av institusjon, hjemmetjenester, allmennlegetjenesten, fysioterapitjenesten mv.

En rekke nye lover og reformer har lagt grunnlaget for et omfattende tjenestetilbud på kommunalt nivå. Økt aktivitet i spesialisthelsetjenesten, omlegging av driften til kortere liggetid, mer dagbehandling og poliklinisk virksomhet har også bidratt til at flere oppgaver enn tidligere blir løst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det ytes derfor stadig mer kompleks medisinsk behandling i de kommunale tjenestene. Samtidig er det i kommunene en dreining fra tradisjonelle institusjonstjenester til hjemmebasert behandling, tilrettelegging og oppfølging.

9.1 Brukere av helse- og omsorgstjenestene

Datakilder som Kostra og Iplos gir detaljert informasjon om omsorgstjenestenes brukere og hvilke tjenester de mottar. I tillegg gir Iplos-registeret detaljert informasjon om utviklingen i tjenestene. Foreløpige tverrsnittstall fra Iplos-registeret viser at det i alt var i overkant av 275 000 personer som mottok kommunale omsorgstjenester ved utgangen av 2015. Av disse mottakerne hadde om lag 43 000 personer opphold i institusjon, og om lag 183 000 personer mottok hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand i eget hjem. Nær 50 000 personer mottok andre typer tjenester som avlastning, omsorgslønn, støttekontakt mv. Tverrsnittstallene viser videre at nær to av ti tjenestemottakere bor i en institusjon, eller i en bolig med fast tilknyttet personell hele døgnet. En av ti bor i en annen bolig som kommunen stiller til disposisjon, og noen av disse boligene har fast personell deler av døgnet. De aller fleste tjenestemottakerne, syv av ti, bor imidlertid i en vanlig bolig. Over halvparten av alle hjemmeboende tjenestemottakere bor alene.

Nesten to av tre mottakere av omsorgstjenester er kvinner, og i den eldste aldersgruppen 80 år og over, er nesten tre av fire tjenestemottakere kvinner. Dette har bl.a. sammenheng med at gjennomsnittlig levealder er høyere for kvinner enn for menn, og at kvinner ofte har en lengre periode enn menn med alvorlig sykdom og funksjonssvikt mot slutten av livet. Andelen menn som mottar tjenester er imidlertid økende, noe som skyldes stigende levealder også for menn. I aldersgruppen 18–66 år er det nesten like mange menn som kvinner, og blant unge under 18 år er det flere gutter enn jenter blant mottakerne.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser videre at nærmere 349 000 unike personer mottok en eller flere kommunale omsorgstjenester i løpet av 2015. Det betyr at omsorgstjenestene betjener om lag 25 pst. flere brukere enn tverrsnittstallene ved årets utgang viser. Antall personer som mottar tjenester er stadig økende, og fra 2009 til 2015 har antall unike tjenestemottakere i løpet av året økt med 6 pst.

Merknad: mottakere er her beboere i helse- og omsorgsinstitusjoner og mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand. Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De kommunale omsorgstjenestene har mottakere i alle aldre med et mangfold av behov, både mht. boform og tjenestetilbud. De fleste mottakere av omsorgstjenester er i aldersgruppen over 67 år. I løpet av 2015 mottok om lag 146 000 unike personer over 80 år omsorgstjenester. I årene som kommer vil antall personer i aldersgruppen mellom 67 og 79 år øke. Dette vil være en utfordring for hjemmetjenesten spesielt. Morgendagens eldre vil likevel ha andre ressurser å møte alderdommen med i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og høyere utdanning sammenliknet med tidligere generasjoner. Erfaringstall fra de siste 20 år viser samtidig at tallet på eldre brukere i omsorgstjenestene ikke øker i takt med veksten i eldrebefolkningen.

Det har imidlertid over en periode på 20 år vært en tredobling av antall tjenestemottakere under 67 år. Mer enn hver tredje mottaker av omsorgstjenester er nå under 67 år. Undersøkelser viser at mange av de som mottar omsorgstjenester ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Dette avspeiles i de endringene som skjer i tjenestetilbudet, hvor det kan ses en økt vekt på tjenestetilbudet utenfor institusjon.

Merknader: Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De største endringene i de kommunale omsorgstjenestene skjer derfor i hjemmetjenestene. Det er først og fremst hjemmesykepleien som står for veksten, både ressursmessig og i antall brukere, mens praktisk og sosial bistand viser en nedgang. Tall fra Iplos-registeret viser at et sentralt utviklingstrekk er prioriteringen av kurative og medisinske tjenester framfor forebyggende tiltak, praktisk bistand og sosiale tjenester. Forebygging, habilitering/rehabilitering og tidlig innsats er sentrale mål både i samhandlingsreformen og i Omsorg 2020, som legger til grunn en faglig omstilling med større vekt på aktiv omsorg, hverdagsrehabilitering, sosialt nettverksarbeid og bruk av velferdsteknologi. Det er derfor grunn til å følge den videre utvikling nøye, med sikte på om virkemidlene som tas i bruk gir tilstrekkelig effekt.

Tall fra SSB viser at det ved utgangen av 2015 var 3146 brukere som mottok tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). F.o.m. 2015 ble det innført en rett til BPA for personer under 67 år med langvarig og stort behov for praktisk bistand. Rettigheten omfatter også personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Andelen tjenestemottakere som mottar tjenester organisert som BPA holder seg relativt stabil på rundt 1 pst. Det har likevel vært en økning i antall BPA-mottakere fra 2009 til 2015 på i overkant av 600 personer, som tilsvarer en økning på 24 pst. Nesten ingen tjenestemottakere over 67 år har BPA.

Kommunene har ansvar for å sikre nødvendig kapasitet og god kvalitet i allmennlegetjenesten. Allmennlegetjenesten i kommunene omfatter fastlegeordningen, legevakt og andre allmennlegeoppgaver, f.eks. i sykehjem og helsestasjon. Det ble utført om lag 14 millioner konsultasjoner hos allmennlege i årene 2012–2014 og om lag 14,1 millioner konsultasjoner i 2015. Det ble utført om lag 1,1 millioner konsultasjoner på legevakt i årene 2010–2013 og om lag 1,2 millioner konsultasjoner i 2014 og 2015.

Den kommunale fysioterapitjenesten omfatter fast ansatte fysioterapeuter og selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter kommunen har avtale med. Det ble foretatt 8,5 millioner konsultasjoner hos avtalefysioterapeuter i 2015. Det var om lag 466 000 brukere av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2014. Av disse var 53 pst. sykdomslistebrukere (brukere med rett til gratis behandling).

Det fødes rundt 60 000 barn hvert år. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige forebyggende og helsefremmende tjenester for barn og unge mellom 0 og 19 år og deres familier. Tjenesten når ut til alle, og har tilnærmet 100 pst. oppslutning. Det har vært stort fokus på utvikling av tjenestene de siste årene, noe som har gitt resultater. De fleste barn fra 0–5 år blir fulgt opp på en helsestasjon. Siden 2011 har den delen som har fått hjemmebesøk innen to uker etter fødsel, økt jevnt fra 78 pst. til 83 pst. i 2015. Ved helsestasjonene ble helseundersøkelser utført for 97 pst. av nyfødte innen åtte ukers alder i 2015. 98 pst. fikk en helseundersøkelse ved to-tre-årsalderen, mens 96 pst. ble undersøkt ved fire-års alder. Skolehelsetjenesten gjennomfører helseundersøkelser av barn innen utgangen av første skoleår. Her ble nesten alle undersøkt, 96 pst. Dette er en prosentvis endring på 8 pst. fra 2011.

Helsestasjonen er også en viktig aktør innen svangerskapsomsorgen. I 2015 var det 9224 gravide som fullførte fødselsforberedende kurs i helsestasjonens regi. Dette er 15 pst. flere enn i 2014 og prosentvis endring på 11 fra 2011. Antallet nyinnskrevne gravide til kontroll i helsestasjonen var i 2015 49491, en økning på 2 pst. fra 2014.

9.2 Personell i helse- og omsorgstjenestene

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå har det i perioden 2006–2015 vært en betydelig økning i antallet årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Allmennlegetjenesten

Allmennlegetjenesten består av fastlegeordningen og leger i legevakt, sykehjem, fengsel mv.

Tall fra Helsedirektoratet fra utgangen av mars 2016 viser at 95,8 pst. av fastlegepraksisene er basert på selvstendig næringsdrift, mens 4,2 pst. er fastlønte. Ved innføringen av fastlegeordningen var 10,2 pst. av praksisene fastlønte. Stadig flere fastleger arbeider i grupper med flere leger. Rundt 10 pst. av fastlegene antas i dag å arbeide alene, mot 18 pst. før innføringen av fastlegeordningen. 7,7 pst. av fastlegepraksisene er del av en fellesliste, dvs. at de har et felles ansvar for listepopulasjonen.

Ved innføringen av fastlegeordningen var 28,8 pst. av fastlegene kvinner. Andelen kvinnelige fastleger har gradvis økt til 41 pst. per mars 2016. Av økningen i antall fastleger fra utgangen av 2002 til utgangen av mars 2016 utgjorde kvinnelige leger 88,4 pst. (798 av 903 fastleger).

Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2015 viser at den samlede årsverksinnsatsen i allmennlegetjenesten utgjorde 5457 årsverk, en økning på 132 årsverk fra 2014 (2,5 pst.). Økningen fordeler seg med 89 årsverk til fastlegevirksomhet, en økning på 2,1 pst., og 37 årsverk til institusjoner for eldre og funksjonshemmede, en økning på 7 pst. Fra 2002 til 2015 økte antall årsverk i allmennlegetjenesten med til sammen 1306 (31,5 pst.) fra 4151 til 5457. Det har vært en jevnt større økning i antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten sammenliknet med i kommunene.

Tall fra Helsedirektoratet viser at det ved utgangen av første kvartal 2016 var registrert 4606 fastleger i kommunene (4622 fastlegepraksiser). Dette er en økning på 903 fastleger fra utgangen av 2002. Av totalt 4680 fastlegehjemler var 57 ikke besatt. 0,6 pst. av befolkningen (33 993 innbyggere) sto på lister knyttet til disse hjemlene. Flertallet av disse listene er betjent av vikarer, ofte i korttidsvikariater. I noen områder av landet er det fortsatt betydelige utfordringer med å opprettholde stabiliteten i allmennlegetjenesten. Utfordringene har vært størst i de fire nordligste fylkene, på nordvestlandet og i enkelte innlandsområder. Per 31. mars 2016 var andelen ledige hjemler størst i Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark med hhv. 4 pst., 4,8 pst. og 6,3 pst. Andelen ubesatte hjemler i Sogn og Fjordane var 3,2 pst. og i Møre og Romsdal 3,6 pst. Hvert kvartal benytter rundt 1,5 pst. av innbyggerne seg av muligheten til å bytte fastlege.

Kommunen skal ha et system som sikrer ivaretakelse av øyeblikkelig hjelp hele døgnet, bl.a. gjennom legevakt og heldøgns medisinsk akuttberedskap. De fleste kommuner deltar i et interkommunalt legevaktsamarbeid. Antall legevakter/ legevaktdistrikter er redusert de senere år. I 2016 var det 182 legevakter, hvorav 101 interkommunale og 81 kommunale. Til sammenlikning var det totalt 191 i 2014, 203 i 2012 og 241 i 2009. Det registreres også en utvikling med reduksjon i antall legevaktsentraler med 165 i 2007, 145 i 2009, 116 i 2012, 109 i 2015 og 104 i 2016. Kommunen kan gjennom fastlegeavtalen tilplikte den enkelte fastlege å delta i organisert legevaktordning utenfor kontortid, og i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortid, herunder tilgjengelighet i helseradionettet/nødnettet og ivaretakelse av utrykningsplikten. Den enkelte fastlege har i tillegg ansvar for å yte øyeblikkelig hjelp til innbyggere på sin liste innenfor den åpningstid som er avtalt med kommunen.

Forebyggende helsetjenester

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er sentral i kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid blant barn og unge. Grunnbemanningen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er helsesøster, jordmor, lege og fysioterapeut. Det har vært en offensiv satsning på helsestasjons- og skolehelsetjenesten siden 2014 og kommunene er godt i gang med å styrke tjenesten.

Kostra-tall for 2015 viser en samlet økning av årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten på 118 årsverk, fra 4381 til 4499, fra 2014 til 2015. Antall helsesøsterårsverk økte med 135, fra 2334 til 2469. Antall jordmorårsverk økte med 35 til 323, og antall årsverk utført av andre sykepleiere økte med 69 til 505. Antall lege- og fysioterapeutårsverk i tjenesten økte med hhv. 1 og 8. Nedgangen i årsverk kan tilskrives personell uten fagutdanning som er redusert med 164 årsverk. Det er imidlertid viktig å merke seg at det er brudd i tidsserien pga. omlegging i Statistisk sentralbyrå (SSB). Med unntak av lege- og fysioterapeutårsverk er det usikkerhet i eller knyttet til tallene. Tallene skiller ikke mellom årsverk i hhv. helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten. Helsedirektoratet jobber med å få en bedre oversikt over fordelingen av årsverk i de to deltjenestene.

Svangerskaps- og barselomsorg mv.

Kommunen skal tilby svangerskaps- og barselomsorgstjenester. Tjenestene er i hovedsak knyttet til helsestasjonsvirksomheten selv om et flertall av gravide kvinner også har en eller flere konsultasjoner hos sin fastlege. Svangerskaps- og barselomsorg ytes av leger, jordmødre og helsesøstre. Det er gjennomsnittlig 0,8 jordmorårsverk per kommune.

Fysioterapeuter

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at årsverksutviklingen for fysioterapeuter i kommunene er relativt stabil. Det er en økning i årsverk for fastlønte fysioterapeuter og fysioterapeuter med driftsavtale. Tallene viser at det i 2015 var 9 årsverk per 10 000 innbyggere noe som er en økning på 0,1 pst. fra 2014. Det totale antallet årsverk for fysioterapeuter i kommunene var i 2015 på 4690. Av disse var 2701 årsverk avtalefysioterapeuter og 1989 fastlønte inkludert 160 årsverk for turnuskandidater. 81,5 pst. av fysioterapeutårsverkene går særlig med til diagnostisering, behandling og rehabilitering. Årsverk som går med til forebyggende helsearbeid, aktivitet i helsestasjons- og skolehelsetjeneste og innsats i institusjon viser en svak økning fra 2014.

Kommunenes kostnader til fysioterapitjenesten er knyttet til lønn til ansatte og driftstilskudd til selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter med driftsavtale. For fysioterapeuter med avtale skal det som utgangspunkt inngås 100 pst. driftsavtalehjemmel, dersom praksisen skal drives på heltid. Kommunene skal bare lyse ut deltidshjemler med minimum 50 pst. når dette samsvarer med det reelle tjenestebehovet. Fysioterapeuter med driftsavtale med kommunen kan ikke kreve egenandeler eller annet honorar utover det som er fastsatt av staten. Økte egenandeler under henvisning til redusert hjemmel og liknende er å anse som misligholdelse av driftsavtalen med kommunen. Mange avtalefysioterapeuter har over tid hatt deltidshjemler. Etter at regjeringen la om finansieringen av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2009 og i 2010 i honorartarifforhandlingene, har kommunene løftet en rekke av disse deltidshjemlene. I 2015 hadde fortsatt 49 pst. av avtalefysioterapeutene deltidshjemler. Utviklingen går i retning av større hjemmelstørrelser. Gjennomsnittlig hjemmelsstørrelse var i 2015 på 80 pst. mot 79 pst. i 2014. Det vises til omtale under kap. 2755, post 71.

Manuellterapeuter er fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi. Disse arbeider hovedsakelig i primærhelsetjenesten. Pasienten kan oppsøke manuellterapeuter med driftsavtale direkte uten henvisning fra fastlegen eller annen henvisende instans og motta refusjon fra folketrygden. Manuellterapeuter kan heve forhøyede takster for sin virksomhet. I tillegg er manuellterapeuter og kiropraktorer gitt mulighet til å henvise pasienter til legespesialist, røntgenologisk undersøkelse, samt å sykmelde pasienter med muskel/skjelettplager i inntil 12 uker. Manuellterapeuter og kiropraktorer avlaster derfor fastlegene på muskel/skjelettområdet.

Det er en liten vekst av fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi som har driftsavtale med kommunene. I følge tall fra Kuhr (kontroll og utbetaling av helserefusjoner) leverte 509 fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi oppgjør til Helfo i 2015 mot 485 i 2014.

Fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi kan heve forhøyede takster for sin virksomhet. Det er også en liten vekst av fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi med driftsavtale i kommunene. I 2015 leverte 334 fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi oppgjør til Helfo, mot 329 i 2014.

Ergoterapeuter

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2015 viser årsverksutviklingen for ergoterapeuter en økning på 53 årsverk i kommunene, fra 1837 i 2014 til 1890 i 2015. Antall ergoterapeuter er fortsatt lavt i Norge sammenliknet med andre nordiske land. I 2015 er det fortsatt om lag 100 kommuner som ikke har ergoterapeut i sitt tjenestetilbud.

Psykologer

I følge tall fra Sintef basert på kommunenes rapportering på årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid har det vært en betydelig økning i antall psykologer i disse tjenestene fra 2014 til 2015. Antall psykologårsverk rettet mot voksne økte med 67 pst. til 122 årsverk i 2015. For psykologårsverk rettet mot barn er økningen på om lag 18 pst., opp til 273 årsverk. Samlet rapporterer dermed kommunene om totalt 395 psykologårsverk i kommunale psykisk helse- og rustjenester.

Siden 2009 har det vært ytt tilskudd til kommuner som ansetter psykolog i helse- og omsorgstjenestene. I 2015 ble det ytt tilskudd til 350 psykologårsverk, og over halvparten av landets kommuner og bydeler hadde ved utgangen av 2015 rekruttert psykolog.

Det er et mål at den styrkede psykologkompetansen i kommunene skal bidra til et bedre helsefremmende og forebyggende arbeid, samtidig som flere lavterskel behandlingstilbud skal kunne etableres.

Omsorgstjenestene

I løpet av de siste 20 årene har årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene omtrent blitt fordoblet til dagens om lag 135 400 årsverk. Veksten har i stor grad kommet i hjemmetjenestene. For 20 år siden gikk to tredeler av årsverkene til institusjonsomsorg, og en tredel til hjemmetjenester. I dag er det hjemmetjenestene som utfører flest årsverk. Det er hjemmesykepleien som først og fremst er i vekst, sammen med andre fagtilbud utført av helse- og sosialpersonell med høgskole- og universitetsutdanning, mens hjemmehjelpstjenesten reduseres.

Veksten i omsorgstilbudet til eldre over 67 år har kommet i form av en noe styrket bemanningsfaktor i sykehjemmene, og ikke i form av vekst i hjemmetjenestetilbudet. Noe av årsaken kan ligge i at funksjonsevnen blant de yngste eldre (67–79 år) er blitt bedre etter hvert som levealderen har økt.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at kommunene økte årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene med i overkant av 28 400 årsverk i perioden 2005–2015.

Det er utfordringer knyttet til tilgangen på helsefagarbeidere, som er den største utdanningsgruppen i omsorgssektoren. Etter omleggingen av hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningen til helsearbeiderfaget har tilgangen på denne utdanningsgruppen blitt betydelig redusert. Beregninger foretatt av SSB i 2012 i Helsemod viser at det også kan bli mangel på sykepleiere i løpet av noen år.

Ifølge tall fra SSB har antall årsverk av leger i institusjon i perioden 2008 til og med 2015 økt med til sammen 226 årsverk. Dette tilsvarer nær en dobling av antall årsverk, og viser at kommunene har prioritert, og fortsetter å prioritere, en styrking av det medisinske tilbudet til beboere i institusjon, som i all hovedsak betyr beboere i sykehjem.

Psykisk helse og rusarbeid

Helse- og omsorgsdepartementet følger utviklingen i kommunenes innsats på rus- og psykisk helsefeltet. Kommunenes rapportering om psykisk helsearbeid for perioden 2007–2013 bygger på rapporteringsskjema som fylkesmennene innhenter fra kommunene. Sintef har sammenstilt datamaterialet for 2015, og analysert utviklingen fra 2007. Tilsvarende har Sintef sammenstilt og analysert utviklingen innen kommunalt rusarbeid.

Det har vært knyttet usikkerhet til kvaliteten på datamaterialet, og trolig har en hel del årsverk blitt rapportert både i psykisk helsearbeid og rusarbeid. Fra 2014 rapporteres det derfor samlet for begge fagområder. Dette representerer både en ønsket utvikling, mot å se fagområdene tettere i sammenheng, og gir også et riktigere bilde av kommunenes ressursbruk innen fagområdene.

Sammenstillingen innebærer et brudd i tidsserien for 2014, og at tallene for 2014 og 2015 ikke direkte kan sammenliknes med rapporteringen fra tidligere år. Sintef vurderte imidlertid at det trolig ikke var store endringer i årsverksinnsatsen fra 2013 til 2014. Fra 2014 til 2015 ser man imidlertid en mulig positiv utvikling, med en samlet økning på over 800 årsverk. Særlig gledelig er det at antall årsverk rettet mot barn og unge ser ut til å øke fra 2702 i 2015 til 2873 i 2016.

For psykisk helsearbeid har det ikke vært store endringer i den samlede årsverksinnsatsen siden opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet. Dette til tross for at befolkningen har økt betydelig i perioden. Det innebærer en reell redusert kapasitet i tjenesten. Særlig bekymringsverdig har utviklingen innen arbeid rettet mot barn og unge vært – hvor det i perioden 2007 til 2013 var en ikke ubetydelig reduksjon i antall årsverk. Det er derfor positivt å registrere en økning i antall årsverk rettet mot barn og unge fra 2014 til 2015. Regjeringens satsing på helsestasjons- og skolehelsetjenesten, sammen med et løft i rekrutteringen av psykologer til kommunene, vil fortsette å styrke det helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeidet rettet mot barn.

I 2015 var det totalt 13 936 årsverk innen kommunalt psykisk helsearbeid og rusarbeid, og en økning på over 6 pst. sammenliknet med 2014.

I 2016 ble om lag 39 pst. av årsverkene innenfor kommunalt psykisk helse- og rusarbeid til voksne avsatt til tjenester i bolig med fast personell. 26 pst. av tjenestene til voksne går til behandling, oppfølging og rehabilitering mens 21 pst. går til hjemmetjenester/ambulante tjenester for hjemmeboende brukere. For barn og unge går 49 pst. av årsverkene til behandling, oppfølging, rehabilitering og miljøarbeid, mens 43 pst. går til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

9.3 Botilbud

Kommunene tilbyr plasser i institusjon eller plass i ulike former for omsorgsboliger til personer med behov for et tilrettelagt botilbud. Både i perioden under og i perioden etter Handlingsplan for eldreomsorgen er det bygget et stort antall omsorgsboliger. Mange av disse er imidlertid ikke tilpasset personer med demens og kognitiv svikt, eller tilrettelagt for å kunne yte heldøgns tjenester.

Antallet institusjonsplasser har som helhet blitt noe redusert de siste to tiårene. Det er først og fremst de gamle aldershjemmene som er tatt ut av drift, mens foreløpige tall viser at sykehjemsplasser har hatt en økning fra om lag 35 500 i 1998 til nær 40 000 i 2015. Siden 1998 er i tillegg om lag halvparten av institusjonsplassene fornyet eller skiftet ut, og standarden på institusjonsplassene har derfor økt. Bl.a. er nå de fleste institusjonsplassene i enerom.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ved utgangen av 2015 var nærmere 23 000 beboere i boliger med heldøgns bemanning. Dette kommer i tillegg til de som mottar heldøgns tjenester i sykehjem og aldershjem. Tallene viser samtidig at for 2015 var dekningsgraden for heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger på 29 pst. sett i forhold til antall innbyggere på 80 år og over. Samtidig er det en del mennesker som får et omfattende tjenestetilbud i eget opprinnelige hjem. Utviklingen av tjenestetilbudet i omsorgssektoren må vurderes ut fra det samlede tilbudet i både sykehjem, omsorgsboliger og eget hjem. Det vises for øvrig til omtale av investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser under kap. 761, post 63.

I følge Sintef var 39 pst. av årsverkene i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid for voksne i bolig med fast personell i 2014.

9.4 Kommunenes utgifter til helse- og omsorgstjenester

Kommunenes brutto driftsutgifter til helse- og omsorgstjenestene var om lag 117,9 mrd. kroner i 2015. Av dette utgjorde om lag 15,5 mrd. kroner utgifter til kommunehelsetjenester, om lag 101,8 mrd. kroner utgifter til omsorgstjenestene og om lag 0,6 mrd. kroner utgifter for kommunene knyttet til samhandlingsreformen. Statens tilskudd til kommunal medfinansiering av somatiske tjenester ble avsluttet fra 2015. Det har medført at kommunenes utgifter knyttet til samhandlingsreformen er redusert med om lag 5,3 mrd. kroner fra 2014 til 2015.

Det vesentligste av utgifter til den kommunale helse- og omsorgstjenesten finansieres gjennom kommunenes frie inntekter. I tillegg finansieres deler av tjenestene gjennom brukerbetaling og egenandeler. For kommunene utgjorde inntektene fra brukerbetaling for opphold i institusjon og for praktisk bistand til sammen 6,6 mrd. kroner i 2015. Egenbetaling for helsetjenester under egenandelstakordningene er anslått til 4,3 mrd. kroner i 2015.

Det bevilges en rekke øremerkede tilskudd til omsorgsformål over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, bl.a. et eget investeringstilskudd til kommunale heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger.

I 2016 ble det utbetalt 8,6 mrd. kroner over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett til toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.

Kommunenes utgifter til rusmiddeltiltak og til psykisk helse inngår for en stor del i kommunenes samlede utgifter til helse- og omsorgstjenester.

Statlige trygderefusjoner til helsetjenester i kommunene omfatter allmennlegehjelp, fysioterapi, jordmorhjelp, kiropraktorbehandling, logopedisk og ortoptisk behandling og utgjorde 7,1 mrd. kroner i 2015. For nærmere omtale se del III 10 Utviklingstrekk i folketrygdens stønad til helsetjenester.

10 Utviklingstrekk i folketrygdens stønad til helsetjenester

Folketrygdens stønad ved helsetjenester (kapittel 5 i folketrygdloven) har som overordnet mål å gi befolkningen i alle deler av landet god tilgang til effektiv medisinsk behandling ved å dekke utgifter til helsetjenester. Folketrygden gir i hovedsak stønad ved helsetjenester utenfor institusjon. Omsorgstjenester og forebyggende tjenester finansieres i utgangspunktet ikke av folketrygden.

Kommunene har ansvaret for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og regionale helseforetak for spesialisthelsetjenesten. Fylkeskommunen har ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. Foruten det ansvarlige forvaltningsnivåets egenfinansiering av tjenestene, bidrar folketrygden og pasientene til finansiering av en del tjenester gjennom refusjoner og egenandeler.

Trygden gir, etter nærmere vilkår, stønad til dekning av utgifter til tjenester ved private laboratorier og røntgeninstitutt, privatpraktiserende legespesialister og spesialister i klinisk psykologi. I den kommunale helse- og omsorgstjenesten gis det trygderefusjoner til bl.a. allmennlege- og fysioterapitjenester. Refusjonstakstene for lege-, fysioterapi- og psykologtjenester blir fastsatt som resultat av de årlige takstforhandlingene eller høringsprosesser.

Innen tannhelse gis det stønad til tannregulering hos barn og unge, og til dekning av utgifter til tannbehandling til voksne som har særskilte sykdommer eller lidelser.

Legemidler og medisinsk forbruksmateriell på blå resept finansieres av folketrygden og pasientene.

Over bidragsordningen gis det støtte til dekning av utgifter til enkelte helsetjenester når utgiftene ellers ikke dekkes etter folketrygdloven eller andre lover.

Fra 1. januar 2013 ble det innført en generell bagatellgrense for alle utbetalinger etter folketrygdloven kapittel 5 (helserefusjonsområdet). Stønader som utgjør mindre enn 200 kroner blir ikke utbetalt. Tilgodehavende beløp kan slås sammen og utbetales dersom de til sammen overstiger bagatellgrensen på 200 kroner. Retten til å kreve sammenslåing gjelder også på tvers av de ulike refusjonsområdene.

Saksbehandlingen og utbetalingen av refusjoner foregår i Helseøkonomiforvaltningen (Helfo). Helfo er en egen organisatorisk og administrativ enhet underlagt Helsedirektoratet. Det vises til omtale under programkategori 10.20 Helseforvaltning.

Utviklingstrekk

Refusjon legetjenester

Utgifter til allmennlegehjelp omfatter refusjoner for behandling hos fastleger, ved legevakt og avsetning til fond. Refusjoner til allmennleger har økt fra 2 369 mill. kroner i 2006 til 4 257 mill. kroner i 2015, svarende til en nominell vekst på 79,7 pst., jf. figur 10.1.

Det vises til omtale av allmennlegetjenesten under kap. 762 Primærhelsetjeneste, kap. 2755, post 70 Allmennlegehjelp og del III 10 Utviklingstrekk i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Refusjoner til behandling hos avtalespesialist har økt fra 1 011 mill. kroner i 2006 til 1 795 mill. kroner i 2015. Dette svarer til en nominell vekst på 77,5 pst. for hele perioden, jf. figur 10.1. Refusjonsutgiftene til avtalespesialister var stabile i begynnelsen av perioden, bl.a. knyttet til at det ble overført midler til helseforetakene for å øke spesialistenes driftstilskudd.

Det vises til omtale av avtalespesialister under kap. 2711, post 70 Spesialisthjelp.

Refusjon fysioterapi

Utgifter til fysioterapi omfatter i hovedsak refusjoner for behandling hos fysioterapeuter som har driftsavtale med kommunene og avsetning til fond. Folketrygdens utgifter til fysioterapi, inkl. fastlønnstilskuddet til kommunene, økte i perioden 2006 til 2015 fra 1 380 mill. kroner til 2 250 mill. kroner. Dette svarer til en nominell vekst på 63 pst. Økningen i utgiftene fra 2006 til 2009 viser at det var en stor volumvekst i tjenesten. I 2009 var utgiftene 1 901 mill. kroner. Reduksjonen fra 2009 til 2010 er en følge av omleggingen av finansieringen av den avtalebaserte fysioterapitjenesten. Omleggingen ble foretatt i takstforhandlingene 2009 og 2010 og midler ble overført fra folketrygden til det kommunale driftstilskuddet. Det var også en liten nedgang i antall utløste takster. Refusjonsutgiftene til fysioterapi, inkl. fastlønnstilskuddet til kommunene, viser en økning fra 2 084 mill. kroner i 2014 til 2 250 mill. kroner i 2015, tilsvarende 7,8 pst., jf. figur 10.1.

Det vises til omtale under kap. 762, kap. 2755, post 62 og 71 og del III 10 Utviklingstrekk i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Refusjon legemidler på blå resept (inkl. egenandel på frikort)

Det ble refundert legemidler for 7,6 mrd. kroner til 2,3 millioner unike brukere i 2015 etter forhåndsgodkjent refusjon (blåreseptforskriften § 2). I tillegg ble det gitt refusjon, med hjemmel i § 3, på 2 mrd. kroner til i underkant av 132 000 unike brukere etter individuell søknad. Det ble gitt refusjon til behandling av smittsomme sykdommer for 977 mill. kroner etter § 4, til rundt 33 000 brukere.

Folketrygdens utgifter til legemidler over blåreseptordningen har økt fra 8,2 mrd. kroner i 2006 til 10,6 mrd. kroner i 2015, en nominell økning på 29 pst., jf. figur 10.2. I perioden 2006–2008 ble finansieringsansvaret for flere biologiske legemidler (TNF-hemmere og MS-legemidler) flyttet fra folketrygden til de regionale helseforetakene. I 2008 ble også flere legemidler flyttet fra bidragsordningen til blåreseptordningen. Korrigert for disse overføringene var utgiftene på blåresept stabile fra 2004 til 2008. Automatisk frikort ble innført i 2010 og dette førte til en utgiftsvekst ved at flere fikk dekket egenandeler over frikorttaket. De økte utgiftene i perioden 2012–2015 skyldes bl.a. nye legemidler til behandling av hepatitt C, kreft og forebygging av blodpropp. I 2014 ble finansieringsansvaret for enkelte kreftlegemidler overført til helseforetakene. Videre ble finansieringsansvaret for veksthormoner, blodkoagulasjonsfaktorer, immunstimulerende legemidler, anemilegemidler og nye legemidler til behandling av hepatitt C overført helseforetakene i 2016.

Målt i definerte døgndoser (DDD) har forbruket av legemidler på blå resept økt med 42 pst. fra 1,2 mrd. DDD i 2005 til 1,7 mrd. DDD i 2015. Grunnen til dette er både vekst i antall innbyggere og i forbruk per innbygger.

Det vises til omtale under programkategori 10.50 Legemidler og kap. 2751, post 70.

Refusjon tannbehandling

Folketrygdens utgifter til tannbehandling omfatter stønad til undersøkelse og behandling ved bestemte diagnoser og behandlingsformer.

Folketrygdens utgifter til tannbehandling på kap. 2711, post 72 økte fra 743 mill. kroner i 2006 til 2 330 mill. kroner i 2015, jf. figur 10.3. Nominelle utgifter er mer enn tredoblet i løpet av tiårsperioden. De største økningene i perioden 2004 til 2008 skyldes i stor grad nye stønadsordninger og flytting av stønader fra bidragsordningen på kap. 2790, post 70.

Posten har fått tilført midler på om lag 160 mill. kroner i forbindelse med reduksjon av ordningen med særfradrag ved store sykdomsutgifter i 2012 og 2013.

De to største utgiftsområder på tannbehandlingsområdet er tannregulering (kjeveortopedi) og periodontitt. Disse to områdene utgjorde samlet om lag 50 pst. av utbetalingene på posten i 2015.

Det vises til omtale under programkategori 10.70 Tannhelse og kap. 2711, post 72 Tannbehandling.

Refusjon av egenbetaling, egenandelstak 1

Egenandelstak 1 ble innført i 1984 og omfatter egenandeler for:

• undersøkelse og behandling hos lege, psykolog, i poliklinikk, i laboratorier og i røntgeninstitutt.

• reise i forbindelse med undersøkelse og behandling.

• viktige legemidler og medisinsk forbruksmateriell på blå resept.

Fra 2006 til 2015 har utgiftene over egenandelstak 1 økt fra 3 184,1 mill. kroner til 4 166,9 mill. kroner, jf. figur 10.1. Dette er svarer til en nominell vekst på 31,1 pst. Utgiftsveksten har vært moderat i perioden 2005 t.o.m. 2009. Stabiliteten fra 2006 til 2009 har sammenheng med at økningen i egenandelstak 1 og egenandeler for tjenester som omfattes av egenandelstak 1-ordningen stort sett har tilsvart hverandre. Fra 2009 til 2010 økte utgiftene fra 3 434 til 4 192 mill. kroner, en nominell vekst på 22,1 pst. Videre var det en økning i antall frikort fra 2010 til 2011. Denne veksten kan knyttes til at flere får frikort som følge av innføringen av automatisk frikortordning i 2010 og at man i innføringsåret fikk om lag 200 mill. kroner i ekstrautgifter grunnet raskere utbetalinger.

Folketrygdens utgifter ble redusert fra 4 192 mill. kroner i 2010 til 4 010 mill. kroner i 2012. Dette har i hovedsak sammenheng med at overgangskostnader ved automatisk frikort falt bort i 2012. I tillegg har reduksjonen sammenheng med innføring av e-resept. E-resept gir mulighet til å håndheve regelen om ikke å utlevere mer enn maksimalt tre måneders forbruk, og at alle kjøp innenfor tre måneders-perioden lettere ses under ett ved beregning av egenandel. Fra 2012 til 2013 har kostnadene blitt ytterligere redusert fra 4 010 mill. kroner til 3 589 mill. kroner i 2013, en reduksjon på 10,5 pst. Dette henger sammen med en feilføring av egenandeler på blåreseptordningen. Utgiftene økte fra 4 098,5 mill. kroner i 2014 til 4 166,9 mill. kroner i 2015, en økning på 1,7 pst.

I perioden fra 2006 til 2009 gikk antall frikort noe ned. I 2010 ble det utstedt 1 170 000 frikort. 2011 var det første ordinære driftsår etter innføring av automatisk frikort. Da ble det utstedt 1 212 000 frikort, en økning på 3,6 pst. fra 2010, jf. figur 10.4. I 2015 ble det utstedt 1 140 000 frikort, en økning på 0,2 pst. fra 2014.

Av 1 140 000 brukere som fikk frikort under egenandelstak 1-ordningen i 2015, var 565 452 alders- og uførepensjonister. Om lag 54 pst. av frikortmottakerne under tak 1-ordningen er alders- og uførepensjonister. Om lag 600 000 av frikortmottakerne i 2015 hadde pensjonsgivende inntekt i 2014. Tilsvarende var det om lag 3,3 millioner personer i Norge med pensjonsgivende inntekt i 2014. 20 pst. av befolkningen med pensjonsgivende inntekt mottok dermed frikort tak 1.

Det vises til omtale under kap. 2752, post 70 Egenandelstak 1.

Refusjon av egenbetaling, egenandelstak 2

Egenandelstak 2 ble innført i 2003 og omfatter egenandeler for følgende tjenester:

• fysioterapi.

• enkelte former for refusjonsberettiget tannbehandling.

• opphold ved opptreningsinstitusjoner og private rehabiliteringsinstitusjoner som har driftsavtale med regionale helseforetak.

• behandlingsreiser til utlandet.

Utgiftene til egenandelstak 2 viser en økning fra 2006 t.o.m. 2010, fra 127,5 mill. kroner til 179 mill. kroner. I de senere årene har utgiftsveksten vært moderat. I 2014 var utgiftene til folketrygden 164 mill. kroner. I 2015 var utgiftene 166 mill. kroner, en økning på 1,2 pst., jf. figur 10.1.

I perioden fra 2006 til 2008 har antall frikort under egenandelstak 2 ligget på mellom 45 000 og 50 000, jf. figur 10.5. De siste årene har antall frikort gått ned. Fra 2011 til 2015 har antall frikortmottakere ligget mellom 44 000 og 46 000.

I 2015 mottok 44 842 frikort under egenandelstak 2. Dette er en reduksjon på 0,5 pst. Av frikortmottakerene under tak 2 var 72 pst. kvinner og 28 pst. menn.

56 pst. av de som oppnår frikort under tak 2-ordningen, oppnår også frikort under tak 1-ordningen. 33 340 av frikortmottakerne under tak 2 i 2015 hadde pensjonsgivende inntekt i 2014. Tilsvarende var det om lag 3,3 millioner personer i Norge med pensjonsgivende inntekt i 2014. 1 pst. av befolkningen med pensjonsgivende inntekt mottok dermed frikort tak 2.

Det vises til omtale under kap. 2752, post 71 Egenandelstak 2.

11 Forsknings- og innovasjonsstrategien HelseOmsorg21

HelseOmsorg21-strategien (HO21-strategien) ble overlevert statsministeren og helse- og omsorgsministeren i juni 2014. Den inneholdt om lag 140 anbefalinger fordelt på 10 prioriterte satsingsområder. Tiltakene er rettet mot næringsliv, sykehus, universitetene og høyskolene, offentlig forvaltning, kommunesektoren, brukere, brukerorganisasjoner og departementene. Ansvaret for å følge opp strategien ligger hos alle aktørene.

Regjeringen la i november 2015 fram Handlingsplan for oppfølgingen av HelseOmsorg21- strategien som sitt bidrag til å virkeliggjøre og følge opp visjonen i strategien om kunnskap, innovasjon og næringsutvikling for bedre folkehelse. Åtte departementer bidro i utformingen. Handlingsplanen inneholder 40 tiltak for hvordan regjeringen vil følge opp de 10 prioriterte satsingsområdene på kort og lang sikt. Flere av disse tiltakene er fulgt opp gjennom statsbudsjettet for 2015 og 2016, og gjennom oppdrag gitt i tildelingsbrev til underliggende etater, Norges forskningsråd og oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene. Enkelte av tiltakene er også prioritert og integrert i stortingsmeldinger i 2015 og 2016.

I budsjettproposisjonen for 2017 foreslås det å prioritere tiltak fra regjeringens handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21 på Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde og Kunnskapsdepartementets område. Det vises til kap. 780, post 50, om styrking av Forskningsrådets program Helsevel som en del av opptrappingsplanene på hhv. rusfeltet og vold og overgrep. I Kunnskapsdepartementets budsjettproposisjon programkategori 07.70 Forskning, og 07.60 Høgre utdanning og fagskoleutdanning foreslås det 100 mill. kroner til forskningsinfrastruktur, 75 mill. kroner til stimuleringsmidler for økt norsk deltakelse i Horisont 2020, 48 mill. kroner til rekrutteringsstillinger, 50 mill. kroner til Fripro Toppforsk, 10 mill. kroner til Fripro Unge forskertalenter og 17 mill. kroner til ordningen Senter for fremragende forskning (SFF).

Helse- og omsorgsdepartementet oppnevnte i 2015 HelseOmsorg21-rådet (Rådet). Rådet består p.t av 30 medlemmer og er en felles arena for aktørene, og skal bidra til en helhetlig oppfølging av denne. Forskningsrådet er sekretariat for Rådet. I 2015 hadde Rådet seks møter, og det er planlagt seks møter i 2016. De viktigste aktivitetene i 2015 var Rådets innspill til regjeringens handlingsplan for oppfølging av HO21-strategien, oppstart av arbeidet med oppfølgingen av tiltakene i HO21-strategien samt etablering av et samarbeid med Teknologirådet om scenarioprosjektet HO21. Så langt i 2016 er det særlig følgende satsingsområder som er diskutert og behandlet i Rådet: helse og omsorg som næringspolitisk satsingsområde, kunnskapsløft for kommunene, helsedata som nasjonalt fortrinn, høy kvalitet og sterkere internasjonalisering og god styring og ledelse.

I mai 2016 gjennomførte sekretariatet for Rådet en spørreundersøkelsen om aktørenes oppfølging av strategien, som ble sendt til 74 organisasjoner/interesseforeninger/klynger om strategien, 31 besvarte undersøkelsen. Disse er fordelt på fem universitet, to høgskoler, de fire regionale helseforetakene, syv helseforetak, tre institutter, en bransjeforening, en klynge, et forskningsforvaltningsorgan, fire brukerorganisasjoner/brukerutvalg og tre kommuner. Undersøkelsen viser at strategien er kjent for de som deltok i spørreundersøkelsen. Der hvor det er utviklet planer for implementering av strategien, har strategien vært diskutert på ledelsesnivå. Av de som deltok i undersøkelsen er det oppgitt at det er satt i gang flest tiltak innenfor satsingsområdet om økt brukermedvirkning. Innenfor dette satsingsområdet oppgir også flest at de har planer om å sette i verk tiltak. Aktørene er positive til Rådets arbeid og positiv til å bidra i det videre arbeidet med implementering av tiltakene iht HO21- strategien.

Nedenfor følger en særlig synliggjøring av to av områdene som er fulgt opp i regjeringens handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21. Det ene området er Kunnskapsløft i kommunene og det andre området er Helsedata som nasjonalt fortrinn. I budsjettet for 2018 vil andre områder beskrives særskilt.

Kunnskapsløft i kommunene

Kunnskapssystem for forskning rettet mot kommunale tjenester

I løpet av de siste 10–15 årene er det etablert flere sentre som primært har forskning som oppgave og som mottar tilskudd til forskning fra Helsedirektoratet og andre direktorat/departement. Målet er å utvikle et kunnskapssystem for forskning rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene og andre nærliggende tjenester basert på prinsippene om at forskningen skal være uavhengig, av god vitenskapelig kvalitet, nyttig og reflekterer brukernes og tjenestenes behov for ny kunnskap. Departementet vil legge til rette for at forskningsmiljøene blir robuste, kompetente og flerfaglige, og at det etableres god samhandling med brukerne av tjenestene og med kommunesektoren. Videre skal ressursutnyttelsen være effektiv. På sikt er målet at miljøene når opp i både nasjonale og internasjonale konkurransearenaer for forskningsmidler.

Sentre som langt på vei har forskning som hovedoppgave er allmennmedisinske forskningsenheter, Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, Senter for samisk helseforskning, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging og Nasjonalt senter for vold og traumatisk stress. I tillegg Senter for omsorgsforskning som er fordelt i fem regioner. Det pågår også betydelig forskningsaktivitet ved de regionale kunnskapssentrene for barn og unges psykiske helse og barnevern og ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse – Øst og Sør. Forskningsdelen av sentrenes aktivitet vil omfattes av den nedenfor nevnte omleggingen.

Forskningsrådet har vurdert sentrene og i tråd med deres anbefalinger vil departementet legge finansieringen av forskningen ved sentrene inn under de ordinære ordningene for forskningsfinansering i Forskningsrådet. Dette må gjøres over tid for å sikre at miljøene har mulighet til å gjennomføre nødvendig omstilling og kvalitetsheving. Departementet vil legge til rette for en gradvis overgang over flere år fra en fast bevilgning til at en større andel av midlene styres mot en resultat- og konkurransebasert finansiering. Det er under etablering enhetlige forskningsindikatorer og rapporteringsrutiner for forskningsaktivitet til forsknings- og kompetansesentrene. Departementet varsler med dette at det vil skje en gradvis overføring av tilskuddsmidler til forskning for de ovenfor nevnte sentrene fra Helsedirektoratet til Forskningsrådet f.o.m. 2018. Omsorgsforskningssentrene mottar allerede forskningsmidlene fra Forskningsrådet. Overføringen vil i hovedsak basere seg på rapporteringssystemet som innføres fra 2017.

Departementet arbeider med å gi en bedre oversikt over forskningsinnsatsen rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Etablering av enhetlige forskningsindikatorer for forsknings- og kompetansesentrene er en viktig del av dette. Forskningsrådets oversikt over prosjekter der de kommunale helse- og omsorgstjenestene inngår eller er tema viser at om lag 90 prosjekter har vært gjennomført i de forrige programmene. Forskningsrådet gjennomfører en kartlegging og analyse av forskning rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene som en del av arbeidet med å etablere HelseOmsorg21 Monitor.

Departementet vil i 2016 legge fram en forskningsstrategi for tannhelse som er utarbeidet i samarbeid med sentrale aktører, se nærmere omtale kap. 770.

Regjeringens satsing på kompetanse er sentralt i arbeidet med å styrke kunnskapsgrunnlaget i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, se nærmere omtale av Kompetanseløftet 2020.

Etableringen av et kommunalt pasient- og brukerregister (KPR)

Stortinget vedtok våren 2016 lovhjemmel for etablering av et kommunalt pasient- og brukerregister (KPR). Dette inngår i strategien for modernisering og samordning av sentrale helseregistre og medisinske kvalitetsregistre. Departementet arbeider med forslag til forskrift om KPR. Arbeidet med den praktiske utviklingen av registeret startet i 2015. Hovedformålet med KPR er å gi grunnlag for planlegging, styring, finansiering og evaluering av kommunale helse- og omsorgstjenester for sentrale og kommunale myndigheter. Opplysningene i registeret skal også være en viktig datakilde for statistikk, helseanalyser, kvalitetsforbedringsarbeid, beredskap, forebyggende arbeid og forskning.

Kunnskaps- og kompetansesentre utenfor spesialisthelsetjenesten

Regionale og nasjonale kunnskaps- og kompetansesentre utgjør en viktig del av nasjonale myndigheters satsning på å styrke kompetansen i helse- og omsorgstjenestene, barnevernet og andre sektorer. Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte i 2016 i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet nytt samfunnsoppdrag og oppgaver for 21 av kunnskaps- og kompetansesentrene utenfor spesialisthelsetjenesten.

Samfunnsoppdraget for sentrene er undervisning, veiledning, informasjon og nettverksarbeid. I tillegg kan sentrene delta i praksisnær og praksisrelevant forskning. Sentrene skal samarbeide med relevante kompetansesentre og tjenester. Helsedirektoratet forvalter tilskuddsmidlene til sentrene og har fått i oppdrag å sette i verk tiltak som skal sikre kommunene og de utøvende tjenestene bedre kjennskap til sentrenes virksomhet og likeverdig tilgang til kunnskaps- og kompetansesentrene.

Flere av kunnskaps- og kompetansesentrene har formidlet ønsker om organisatorisk sammenslåing. Et sentralt formål med sammenslåinger må være at dette gir en synergieffekt og at de aktuelle sentre på en bedre måte blir i stand til å levere kompetansestøtte til målgruppene. Sammenslåing forutsettes å foregå innenfor gjeldende økonomisk ramme. Så langt har Regionsenter for barn og unges psykiske helse Sør-Øst (RBUP Sør-Øst) slått seg sammen med stiftelsen Regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – Øst (RVTS Øst).

De enkelte sentrene er nærmere omtalt under aktuell kapittel og post under programområde 10.60.

Programmene departementet finansierer gjennom Forskningsrådet er sentrale i å styrke forskningsinnsatsen rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene, se omtale av disse under kap. 780, post 50.

Helsedata som nasjonalt fortrinn

Forskning på og analyse av helsedata er nødvendig for å vurdere befolkningens helse, kvalitet og pasientsikkerhet i tjenestene, og for å planlegge framtidens behov. Helseopplysninger er sensitive opplysninger som er underlagt strenge taushetspliktsbestemmelser. Regelverket for bruk av slike data forutsetter at opplysningene behandles på en etisk forsvarlig måte som ivaretar den enkeltes personvern. Det er imidlertid slik at summen av vilkårene som er satt opp for å få tilgang til helsedata kan være unødvendig arbeids-, tids- og kostnadskrevende for å få nødvendige tillatelser.

Helse- og omsorgsdepartementet har nedsatt et ekspertutvalget for å vurdere og anbefale konkrete organisatoriske, tekniske og juridiske tiltak for å forbedre dagens system. Til grunn for arbeidet ligger en forutsetning om at den enkelte pasient og bruker i størst mulig grad skal råde over egne personopplysninger. Personvernet skal ivaretas tverrgående i hele utvalgets arbeid. Ekspertutvalget skal levere sin sluttrapport 30. juni 2017.

12 IKT og digitalisering

Bedre bruk av IKT er nødvendig for å realisere pasientens helsetjeneste. For å nå målet om én innbygger – én journal er det nødvendig med en mer felles nasjonal IKT-utvikling. Dette krever en sterkere nasjonal styring og nye samarbeidsmodeller som kan ivareta behovet for tilstrekkelig finansiering og gevinstrealisering.

Sterkere styring av e-helseområdet

Regjeringen har etablert Direktoratet for e-helse. Som myndighet og premissgiver på e-helseområdet skal Direktoratet for e-helse ivareta den strategiske styringen av den nasjonale IKT-utviklingen. Direktoratet for e-helse skal i sin pådriverrolle involvere sektoren i utarbeidelse av strategier og handlingsplaner.

IKT-utviklingen i helse- og omsorgssektoren har vært preget av lokale og virksomhetsinterne initiativ og de ulike aktørenes vilje og evne til å foreta nødvendige investeringer. Regjeringen ønsker å utnytte sektorens IKT-miljøer bedre. Det er uhensiktsmessig at ulike aktører skal utvikle like IKT-tjenester.

Erfaringene med utvikling av nasjonale plattformer som helsenorge-portalen, kjernejournal og e-resept, har vært gode. Nasjonale programmer med god involvering av sektoren gir god gjennomføringsevne. Regjeringen ønsker derfor økt bruk av felles IKT-løsninger i helse- og omsorgssektoren. Nasjonal porteføljestyring skal tilrettelegge for mer en mer helhetlig tilnærming til IKT-utviklingen slik at helse- og omsorgssektorens samlede ressurser benyttes mer effektivt. Regjeringen er opptatt av at markedet skal benyttes bedre. Direktoratet for e-helse har derfor i 2016 utarbeidet en leverandørstrategi for å tilrettelegge for en bedre mobilisering av leverandørmarkedet i utvikling av nye IKT-tjenester.

Økt bruk av felles IKT-løsninger krever også nye styrings- og finansieringsmodeller. Nasjonale løsninger inneholder mer data og involverer flere aktører, og gir behov for en tydelig organisering og ansvarsplassering av finansiering, utvikling og drift. Direktoratet for e-helse skal, i samarbeid med sektoren, vurdere etablering av en nasjonal leverandørrolle som kan sørge for anskaffelse, drift og forvaltning av felles nasjonale IKT-tjenester i helse- og omsorgssektoren. Det må skilles tydelig mellom myndighetsutøvelse, tjenesteproduksjon og IKT-leverandørrollen.

De regionale helseforetakene, kommuner og selvstendige aktører som yter helsetjenester på vegne av det offentlige må i større grad påberegne å bidra økonomisk i utviklingen av nye nasjonale løsninger. Dette krever nye modeller for samarbeid og finansiering. Det er behov for å tenke nytt. Direktoratet for e-helse har derfor i 2016 fått i oppdrag, sammen med sektoren, å vurdere alternative modeller for finansiering.

For å øke gevinstene av nasjonale IKT-tiltak vil regjeringen fortløpende vurdere behov for å stille krav til bruk av IKT-løsninger i sektoren. I regelverket kan det stilles krav til bruk av vedtatte nasjonale arkitekturprinsipper, standarder, terminologi og kodeverk i utvikling av nye tjenester. Videre skal det vurderes om det skal settes strengere krav til bruk av felles infrastruktur og etablerte fellestjenester.

Én innbygger – én journal

For å nå målet om én innbygger – én journal har regjeringen gitt sin tilslutning til en utviklingsretning mot en felles nasjonal løsning som gir en gjennomgående journalløsning for hele helse- og omsorgstjenesten.

Et viktig mål er å sette innbyggeren i førersetet i samarbeidet om helsehjelp. Dersom all relevant informasjon presenteres samlet til helsepersonell, slipper pasienter og brukere å gjenta informasjon underveis i forløpet. Pasientsikkerheten vil bli styrket ved at helsepersonell får et bedre beslutningsgrunnlag. Ved å gi innbyggerne tilgang til én samlet journal, kan de få bedre kontroll over egen helseinformasjon og bedre oversikt over eget behandlingsforløp.

Utredningsarbeidet som har ledet fram til utviklingsretningen har vært omfattende. Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse har i samarbeid med sektoren vurdert ulike muligheter, f.eks. separate regionale løsninger, felles løsning for spesialisthelsetjenesten og felles kommunal løsning samt en felles nasjonal løsning. En felles, nasjonal løsning skal dekke klinisk dokumentasjon, prosesstøtte og pasient-/brukeradministrasjon. En nasjonal løsning betyr ikke nødvendigvis ett system fra én leverandør, men kan bestå av flere systemer som til sammen utgjør en helhetlig løsning.

Realiseringen av én innbygger – en journal vil være omfattende og har et langt tidsperspektiv. Helse- og omsorgssektoren vil de kommende årene gjennomgå mange endringer innen helsefaglig utvikling, organisering og ikke minst digitalisering. Utviklingen må derfor skje stegvis og deles opp i selvstendige prosjekter.

Programmet Helseplattformen i region Midt-Norge er et samarbeid mellom spesialisthelse-tjenesten og kommuner i regionen. Her er det en felles ambisjon om anskaffelse av en helhetlig løsning for pasientjournal og pasientadministrasjon, i tråd med det nasjonale målbildet om én innbygger – én journal. Helseplattformen representerer en mulighet for en begrenset geografisk utprøving av det nasjonale utviklingsretningen. Det innebærer en god anledning for å tidlig å teste ut samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten, inkludert avtalespesialister, og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, inkludert fastlegene. Helseplattformen omhandler kun virksomhetene i Midt-Norge, men det skal tas høyde for at senere nasjonale anskaffelser kan bygge på Helseplattformens anskaffelsesgrunnlag.

13 Internasjonalt samarbeid

Norge deltar aktivt i helsesamarbeid og helseforskningssamarbeid på tvers av landegrensene for å medvirke til å realisere og videreutvikle sentrale helsepolitiske mål gjennom multilaterale og bilaterale kanaler. Sentralt i dette arbeidet står FN, Verdens helseorganisasjon, EU, Europarådet, OECD, nordisk samarbeid, samarbeidet i Barentsregionen og under Den nordlige dimensjon.

Forente nasjoner (FN)

I september 2016 arrangerte FNs generalforsamling et høynivåmøte om antimikrobiell resistens. Kun to ganger tidligere i FNs historie er et helsetema behandlet på denne måten, noe som understreker alvoret i den internasjonale situasjonen med en raskt økende resistensutvikling mot en rekke antibiotika som er av kritisk betydning for folkehelsen.

Helseministeren har deltatt som kommissær i FNs høynivåkommisjon for helsearbeidere og økonomisk vekst i 2016. Kommisjonen foreslår et tverrsektorielt samarbeid for å øke og forbedre de globale investeringene i arbeidsplasser i helsesektoren. Norge vil delta i dette arbeidet i årene som kommer.

UNECE, FNs økonomiske kommisjon for Europa, har nedsatt en arbeidsgruppe om aldring av befolkningen som følger opp Wien-erklæringen fra 2012 som forplikter deltakerlandene til å møte aldringen av befolkningen med å videreutvikle en tverrsektoriell eldrepolitikk som omfatter arbeidsliv, sosial- og helsemessig trygghet og sosial inkludering. Norge deltar i arbeidet og har også sluttet seg til UNECEs og EUs samarbeid om Active Ageing Index, et måleverktøy som viser hvordan landene arbeider med aktive eldre.

Helse- og omsorgsdepartementet koordinerer Norges internasjonale arbeid med narkotikaspørsmål og deltar i det styrende organet for FNs narkotikasamarbeid; FNs narkotikakommisjon (CND). Norge gir økonomisk støtte til FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). Norge vil bidra i oppfølgingsarbeidet fra FNs generalforsamlings spesialsesjon (UNGASS) om narkotika, avholdt i april 2016. For å understøtte arbeidet har Norge gitt frivillige bidrag til Civil Society Task Force, opprettet på initiativ fra UNODC, som skulle sikre sivil sektors muligheter til å delta i prosessen opp mot UNGASS.

Det internasjonale toppmøtet om ernæring (ICN2) ble arrangert av WHO og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) i november 2014 og gir føringer for videre globalt og nasjonalt ernæringsarbeid. Det ble forhandlet fram to sluttdokumenter, en politisk erklæring, Rome Declaration on Nutrition, og et rammeverk med forslag til tiltak. Det er et mål at WHO og FAO skal arbeide for et kosthold som både er sunt og bærekraftig ved å se på hele matvarekjeden fra primærproduksjon, via bearbeiding og markedsføring mv., til forbruker. FNs generalforsamling har i 2016 vedtatt et Tiår for ernæring (UN Decade of Action on Nutrition) i perioden 2016–2025.

FNs bærekrafts- og utviklingsmål

FNs nye globale bærekrafts- og utviklingsmål, vedtatt i september 2015, vil prege den globale utviklingsagendaen som overbygning og ramme, også på helsefeltet, fram mot 2030. Helseforvaltningen i Norge vil aktivt bidra i oppfølgingen av det nye målsettet, inkludert i WHO og andre av FNs særorganisasjoner som behandler helserelaterte problemstillinger. Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helsedirektoratet en koordinerende rolle for helsesektorens innsats for å nå bærekraftmålene, både i nasjonal og internasjonal kontekst.

På nasjonalt plan vil innsatsen knyttet til mål 3 om helse konsentreres om følgende delmål: 3.3 om smittsomme sykdommer, 3.4 om ikke-smittsomme sykdommer og psykisk helse, 3.5 om forebygging og behandling av misbruk og 3.9 om å redusere sykdom og død forårsaket av forurensing og farlige kjemikalier. For nærmere omtale vises det til programkategori 10.60 Helse- og omsorgstjenester i kommunene, i Del II Budsjettomtaler og kap. 5 Folkehelsepolitikken, i Del III, Omtale av særlige tema.

Verdens helseorganisasjon (WHO)

Som FNs særorganisasjon for helse er WHO en sentral arena for Norges internasjonale helseengasjement. Norge gir økonomisk støtte over Utenriksdepartementets budsjett i form av kontingent og frivillige bidrag. Helse- og omsorgsdepartementet leder delegasjonen til møtene i WHOs styrende organer. Helsedirektøren er delegasjonsleder ved fravær av politisk ledelse.

Mål for 2017 er aktivt å støtte opp under gjennomføringen av WHO-reformen, der det fortsatt er gjenstående behov relatert til finansiering, effektivisering av arbeidet i de styrende organer og mål- og resultatrapportering. Dette inkluderer også reformsporet knyttet til WHOs interne kriseberedskaps- og krisehåndteringsstruktur, og styrkingen av globale systemer for beredskap. Helsesystemstyrking på landnivå, inkludert gjennomføring av Det internasjonale helsereglementet (IHR 2005), er viktige komponenter i dette arbeidet.

IHR 2005 gir retningslinjer for varsling og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, bl.a. ved pandemier og grenseoverskridende kjemikaliehendelser. Norge har gjennomført hoveddelen av reglementet (kjernekapasitetene) i norsk rett og arbeider med resterende implementering med hjemmel i folkehelseloven. Folkehelseinstituttet er nasjonalt kontaktpunkt for IHR 2005 i Norge.

I mai 2012 vedtok Verdens helseforsamling (WHA) på oppdrag fra FNs generalforsamling et globalt mål om 25 pst. reduksjon i prematur dødelighet som følge av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) innen 2025. Som oppfølging av resolusjonen er det framforhandlet et rammeverk for monitoreringen av ikke-smittsomme sykdommer. De globale ambisjonene på dette området vil påvirke prioriteringene både nasjonalt og i det internasjonale helsesamarbeidet i årene som kommer.

En kraftig reduksjon i tobakksbruken er avgjørende for å kunne nå det vedtatte NCD-målet. Et effektivt verktøy i denne sammenheng er WHOs tobakkskonvensjon, som har 180 parter. Konvensjonen implementeres løpende. Hovedfokus nå er den vedtatte protokollen mot ulovlig handel med tobakk som er signert av 54 parter, deriblant Norge, men per august 2016 kun ratifisert av 19. For at protokollen skal tre i kraft må den ratifiseres av 40 parter, noe som kan forventes skje i 2017.

En annen forutsetning for å nå det vedtatte NCD-målet, er at store deler av befolkningen endrer kostholdet i en sunnere retning med lavere inntak av salt, mettet fett og sukker, og mer frukt, bær, grønnsaker, fisk og fullkornmatvarer.

WHOs medlemsland har vedtatt et globalt rammeverk for pandemisk influensaberedskap og respons. Rammeverket skal sikre rask deling av virus gjennom WHO-samarbeidssentra for å legge grunnlaget for utvikling av vaksiner mot pandemier. Samtidig sørger rammeverket for at resultater og goder som følger av dette samarbeidet gjøres tilgjengelig for alle medlemsland, herunder vaksiner og samarbeid/kompetanseoverføring.

Verdens helseforsamling vedtok i mai 2015 en global handlingsplan mot antimikrobiell resistens (AMR). Handlingsplanen vektlegger behovet for en tverrfaglig tilnærming mellom folkehelse-, dyrehelse-, mat- og miljømyndigheter. Planen ble derfor utarbeidet i nært samarbeid med Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Norge deltar aktivt i oppfølgingen av handlingsplanen og vil følge opp høynivåmøtet om AMR under FNs generalforsamling høsten 2016.

Verdens helseforsamling vedtok i mai 2016 en global strategi for helsefremmende aldring med et tverrsektorielt perspektiv. En tilsvarende strategi for ungdomshelse ble vedtatt i mai 2015. Norge vil støtte oppfølgingen av dette arbeidet.

Norge deltar aktivt i miljø- og helseprosessen i regi av WHOs europaregion (WHO EURO), herunder gjennomføring av WHO EURO/UNECE-protokollen (United Nations Economic Commission for Europe) om vann og helse. Norge har sittet i byrået for perioden 2013–16 og deltar i arbeidsprogrammet til protokollen knyttet til overvåking av vannbårne sykdommer og overvåking av vannkvalitet. Nytt partsmøte avholdes i november 2016, og det legges opp til at Norges engasjement videreføres for perioden 2016–2019. Norge har videre sluttet seg til og bidrar til oppfølgingen av Parmaerklæringen (2010) som ble vedtatt på WHOs 5. ministerkonferanse for miljø og helse i Europa. Erklæringen har som mål å styrke den politiske innflytelsen i helse- og miljøprosessen og styrke tiltakene mot konsekvenser av klimaendringer på fysiske og sosiale miljøfaktorer, herunder transport. Den neste ministerkonferansen forventes arrangert i juni 2017, og Norge deltar i forberedelsene. Norge deltar også aktivt i det Pan-europeiske programmet for transport, helse og miljø (THE PEP) i regi av WHO EURO/UNECE og følger opp Paris-erklæringen fra 2014.

Norge har bidratt i utviklingen av WHOs Strategi for fysisk aktivitet i Europa som ble vedtatt av regionalkomiteen i september 2015, og bidrar aktivt i oppfølgingen.

Norge deltar også aktivt i arbeidet i Codex Alimentarius, FAO og WHOs felles organisasjon, hvor internasjonale standarder på matområdet utarbeides og vedtas. Norge ble i 2015 valgt inn i Eksekutivkomiteen for Codex Alimentarius for en to-års periode. Mattilsynet er norsk kontaktpunkt for Codex Alimentarius og ivaretar norsk deltakelse i eksekutivkomiteen.

Verdens helseforsamling har vedtatt en global strategi for reduksjon av skadelig bruk av alkohol. Norge deltar i koordineringsrådet for implementering av strategien og leder en av arbeidsgruppene.

EU og EØS

Mål for 2017 er å fremme norske helse- og mattrygghetspolitiske hensyn ved å delta aktivt i EUs ulike prosesser, programmer og byråer på helse- og mattrygghetsområdet. Norge deltar i EFTAs og Europakommisjonens arbeidsgrupper på helse- og mattrygghetsområdet.

EU har vedtatt et nytt tobakksproduktdirektiv, som trådte i kraft 20. mai 2016 for EU-landene. Hovedinnholdet i direktivet er nye og større helseadvarsler, forbud mot smakstilsetninger i røyketobakk, utvidede rapporteringsforpliktelser, et nytt merkings- og sporingssystem for å hindre ulovlig handel, samt regulering av e-sigaretter. Prosessen med å innlemme direktivet i EØS-avtalen er påbegynt og forventes sluttført rundt årsskiftet 2016/2017. Norge deltar som observatør i EUs regulatoriske komité og ekspertgruppe på tobakk.

Kommisjonen har foreslått nytt regelverk for veterinære legemidler og medisinfôr. Formålet er å bidra til økt beskyttelse av menneskers og dyrs helse. Forslaget inneholder en rekke tiltak for å regulere antibiotikabruken i legemidler, som advarselsmerking på pakninger, at dokumentasjon for risikoen for antibiotikaresistens skal vedlegges søknaden, forbeholde bruken av visse typer antibiotika til mennesker og reseptplikt. Norske myndigheter arbeider for å ivareta norske interesser på området. Norge har fra sommeren 2016 en utsendt nasjonal ekspert på antibiotikaresistens i EU-kommisjonen.

Regelverket på matområdet utgjør kvantitativt den største andelen av rettsaktene i EØS-avtalen. Norge arbeider bl.a. for å påvirke hvilke påstander om ernærings- og helseeffekter som skal kunne knyttes til mat, iht. det pågående arbeidet med det EØS-baserte påstandsregelverket. Norge deltar også aktivt i revisjon av regelverk for næringsmidler til særskilte ernæringsmessige behov. Videre arbeides det med å innlemme i EØS-avtalen EUs forordninger om genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer. EU-kommisjonens påbegynte og planlagte gjennomganger (Refit) av regelverket på mattrygghetsområdet følges kontinuerlig.

Norge deltar i EUs høynivågruppe for ernæring og fysisk aktivitet.

Norge arbeider for oppheving av unntaket for alkoholholdige produkter fra EUs krav om innholdsmerking, jf. anmodningsvedtak nr. 429 (2014–2015).

Norge tar del i medlemsstatenes arenaer for oppfølging av alkoholpolitiske spørsmål, gjennom deltakelse i Komiteen for nasjonal alkoholpolitikk og tiltak (CNAPA). Norge deltar videre i et Joint Action program om alkohol, og har hatt formannskapet i programmets rådgivende komite.

Norske fagmyndigheter deltar i Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) og EU-byrået for godkjenning av legemidler, European Medicines Agency (EMA).

Videre er Norge medlem i EUs narkotikaovervåkingssenter; The European Monitoring Center for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA). Senteret samler inn og analyserer data, driver utviklingsarbeid for å forbedre sammenliknbarheten av data på tvers av grenser, og formidler og distribuerer informasjon.

Norge deltar i EUs Helsesikkerhetskomité (HSC). HSC utvikler bl.a. felles standarder og krisehåndteringsverktøy og har nettverk for informasjon og varsling. Videre deltar Norge i EUs senter for forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer (ECDC) i Stockholm. ECDC ivaretar smittevernovervåkning, varsling og vitenskapelig basert rådgivning til landene om håndtering av sykdomsutbrudd. Nytt regelverk for å styrke EUs beredskap og håndtering av alvorlige grensekryssende helsetrusler, som formaliserer HSC, er vedtatt i EU, innlemmet i EØS-avtalen og vil bli gjennomført i norsk rett. Norge deltar i komitologikomiteen som er etablert under dette regelverket, og som er kompatibelt med IHR 2005.

Norge deltar i EUs tredje handlingsprogram på området helse (2014–2020). Helseforvaltningen er representert i programkomiteen og i gruppen av nasjonale kontaktpunkt. Norske fagmiljøer deltar i flere prosjekter og Joint Actions (samarbeid mellom landenes myndigheter på bestemte saksområder).

Norge deltar i EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont 2020. Helse, demografisk endring og livskvalitet er en av de sju samfunnsutfordringene som er særlig prioritert. Videre deltar Norge i totalt ti fellesprogrammer i EU (Joint Programming Initiatives), og av disse er tre særlig rettet mot helse; nevrodegenerative sykdommer og Alzheimer (JPND), antibiotikaresistens og forebygging av kostholdsrelaterte sykdommer (HDHL). Fellesprogrammene er medlemslandenes initiativ, og Kommisjonen skal støtte opp under arbeidet ut fra sitt mandat og sin kompetanse. Se også kap. 780, post 50.

Helse har vært et stort samarbeidsområde under EØS-midlene i 2009–2014, bl.a. innenfor folkehelse og vold i nære relasjoner. En ny avtale mellom EU og Norge for perioden 2014–2021 ble undertegnet i mai 2016. Helsesamarbeidet forventes å bli videreført som samarbeidsområde også under den nye avtalen.

Europarådet

Samarbeidet i Europarådet har som hovedmålsetting å fremme demokrati, rettsstaten og respekt for menneskerettigheter. Europarådet har 47 medlemstater med en samlet befolkning på 820 millioner, hvorav 28 land er medlemmer av EU. EU er en viktig partner for å sikre samsvar mellom Europarådets og EUs mekanismer for ivaretakelse av grunnleggende rettigheter, demokrati og rettssikkerhet.

Europarådet har siden 2012 forenklet sin komitéstruktur, og helse har som følge av dette en mindre plass i Europarådets arbeid. Man har midlertidig opprettet en plattform for sosial inkludering (PECS) for årene 2016 og 2017. Mandatet til PECS er å bidra til strømlinjeforming av sosial inkludering i Europarådet, med særlig fokus på sosiale rettigheter nedfelt i Den europeiske sosialpakt (the European Social Charter). Videre skal plattformen bidra til bl.a. erfaringsutveksling om gode metoder og vurdere nye trender og utfordringer.

Retten til helse er forankret i Den europeiske sosialpakten. Norge deltar i de mellomstatlige komiteene og i helsefaglige ekspertfora. Komiteen Bioethics, (DH-BIO), arbeider med områdene rettigheter og vern av pasienter og forskningsdeltakere, veiledning for aktører på biomedisinområdet, genetiske undersøkelser, medisinsk- og helsefaglig forskning, transplantasjon, bruk av tvang innen psykisk helsevern, beslutningsprosesser ved livets slutt, bruk av biobanker, utfordringer ved nye teknologier mv.

Europarådets konvensjon mot ulovlig handel med menneskeorganer (The Council of Europe Convention against Trafficking in Human Organs) ble vedtatt i juli 2014. Norge signerte konvensjonen i mars 2015. Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe organhandel. Dette skal skje gjennom å kriminalisere alle sider av organhandel, å beskytte ofre for organhandel og å legge til rette for samarbeid mot organhandel på nasjonalt og internasjonalt nivå. Statene forplikter seg til å sørge for nødvendig lovgivning og andre tiltak for å kunne straffe dem som begår handlinger som er knyttet til ulovlig uttak og innsetting av menneskelige organer. Konvensjonen forplikter også statene til å sikre befolkningen likeverdig tilgang til transplantasjonsbehandling.

Pompidougruppen er Europarådets helse-, sosial- og justispolitiske gruppe for narkotikaspørsmål. Norge har formannskapet i Pompidougruppen for perioden 2015 til 2018 og vil arbeide for at menneskerettighetsdimensjonen tydeliggjøres i den regionale og internasjonale narkotikapolitikken. Gruppen var en viktig forberedelsesarena fram mot FNs spesialsesjon (UNGASS) om narkotika våren 2016.

Europarådets direktorat for kvalitetssikring av legemidler (EDQM) fungerer som sekretariat for den europeiske farmakopékommisjonen som har ansvaret for utviklingen av den europeiske farmakopeen (Ph. Eur.) som ble vedtatt av Europarådet i 1964. Farmakopeen beskriver standarder for virkestoffer og hjelpestoffer som inngår i legemidler. EDQM ble opprettet i 1994 ut fra et felles ønske i EU og Europarådet om å utvikle et europeisk nettverk mellom kontrollaboratoriene i de nasjonale legemiddelmyndighetene.

Nordisk Ministerråd

Helse- og omsorgsdepartementet ivaretar samarbeidet under Ministerrådet for sosial- og helsepolitikk (MR-S) og Ministerrådet for fiskeri og havbruk, jordbruk, næringsmidler og skogbruk (MR-FJLS). Disse to ministerrådene arbeider for at landene skal oppnå en nordisk merverdi ved at utvalgte oppgaver belyses og løses på nordisk nivå for å øke nordisk kompetanse og konkurransekraft. I økende grad blir dette arbeidet også satt inn i et europeisk og globalt perspektiv. Samarbeidet i MR-S konsentrerer seg om utvikling og bæredyktighet av de nordiske velferdssamfunn.

Det nordiske samarbeidet om kliniske multisenterstudier (gjennom Nordic Trials Alliance) er vedtatt videreført ut 2016. Tematikken og arbeidet videreutvikles i forbindelse med Norges formannskap i 2017.

I 2014 drøftet de nordiske helseministre forslagene i rapporten; Det framtidige nordiske helsesamarbeidet (Bo Könberg 2014) i sin helhet og besluttet å arbeide videre med fem av anbefalingene; høyspesialisert behandling, sjeldne diagnoser, psykiatri, helseberedskap og tjenestemannsutveksling.

I 2015 diskuterte de nordiske ministrene ulike folkehelsespørsmål, herunder antibiotikaresistens, som også var foreslått i Könberg-rapporten. På ministermøtet i København vedtok ministrene en erklæring om å arbeide for lav antibiotikaresistens og forsvarlig bruk av antibiotika. Denne erklæringen ble også vedtatt av ministrene i MR-FJLS, da erklæringen har et «One health»-perspektiv som omhandler både dyre- og menneskehelse. Den understøtter også arbeidet mot antibiotikaresistens som koordineres internasjonalt av f.eks. EU, WHO, FAO og OIE.

På ministermøtet i april 2016, under det finske formannskapet, vedtok ministrene å opprette en ny nordisk folkehelsearena og videre satsing på nordisk samarbeid innen folkehelse. Prioriterte områder er i første omgang 1) sosial ulikhet i helse, 2) alkohol, narkotika og tobakk og 3) psykisk helse.

Det norske formannskapet i 2017 har tre hovedspor; Norden i omstilling, Norden i Europa og Norden i verden. Helse- og omsorgsdepartementet deltar i tre tverrsektorielle prosjekter: 1) Nordisk samarbeid om helsedata og kliniske intervensjonsstudier, 2) En felles nordisk kommunikasjonsplan for å motvirke antibiotikaresistens og 3) Grønn omstilling og konkurransekraft i nordiske byregioner: Byer som ramme for gode liv for alle. I sistnevnte prosjekt vil Helse- og omsorgsdepartementet vektlegge de positive faktorene som fremmer helse i nærmiljø og samfunnsutvikling.

Økt samarbeid for å styrke utvikling og utbredelse av velferdsteknologi vil også inngå i det nordiske samarbeidet, som vil ha stor betydning i et aldrende samfunn for å styrke eldre menneskers selvstendighet og mestringsevne.

De nordiske landene arbeider for å løse grensehindre mellom landene. Den nordiske arenaen utgjør også en plattform for samarbeidet inn mot EU og Nordens nærområder, FN/WHO, Europarådet og OECD.

Konvensjonen om sosial bistand og sosiale tjenester (Bistandskonvensjonen) skal revideres. Flere forhold mellom de nordiske landene har endret seg siden Bistandskonvensjonen ble inngått i 1994, bla. knyttet til EU-lovgivning. Et eksempel på dette er at EU-rettens forbud mot diskriminering pga. nasjonalitet ikke gjenspeiles i Bistandskonvensjonen, siden bestemmelsene kun gjelder nordiske medborgere. Arbeidet skal ses i sammenheng med generalsekretærens gjennomgang av alle nordiske avtaler i Nordisk ministerråd.

Ministerrådet for fiskeri og havbruk, jordbruk, næringsmidler og skogbruk (MR-FJLS) og Ministerrådet for sosial- og helsepolitikk (MR-S) sin handlingsplan for bedre helse og livskvalitet gjennom mat og fysisk aktivitet inneholder visjoner fram til 2021. Arbeidet med disse temaene ses i sammenheng med tilsvarende arbeid i WHO og EU.

Norge deltar aktivt i en embetsmannsgruppe for alkohol som er etablert under MR-S. Formålet er å drøfte og samarbeide om regionale og internasjonale prosesser innenfor det alkoholpolitiske området (WHO, EU).

Den nordlige dimensjon, Barents- og Russlandssamarbeidet

Mål for 2017 er å ivareta norsk deltakelse i Barents helse- og sosialsamarbeid og helsesamarbeidet under Den nordlige dimensjon, bidra til implementeringen av Barents helse- og sosialsamarbeidsprogram og videreføre det bilaterale norsk-russiske helsesamarbeidet. Helse- og omsorgsdepartementet følger også arbeidet som gjelder helse under Arktisk Råd.

Norge spiller en aktiv rolle i det regionale helsesamarbeidet i nordområdene. Samarbeidet foregår først og fremst gjennom Den nordlige dimensjons partnerskap for helse og livskvalitet (NDPHS) og helsesamarbeidet under Barentsrådet. NDPHS arbeider for å bedre helsesituasjonen i regionen ved å bekjempe smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer og fremme en sunn livsstil. Barentssamarbeidet vektlegger særlig hiv/aids og tuberkulose, men også ikke-smittsomme sykdommer og ulike tiltak for utsatte barn og unge.

Norge har en bilateral helseavtale med Russland fra 1994, som følges opp gjennom norsk-russiske helsesamarbeidsprogram som utarbeides for avgrensede perioder. I programmene legges hovedføringene for helsesamarbeidet mellom de to land for den aktuelle perioden.

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter, på vegne av Utenriksdepartementet, en tilskuddsordning til faglige samarbeidsprosjekter under Barents helsesamarbeid og NDPHS. Nytteverdi for norsk og russisk side, bærekraft og egenbidrag fra prosjektpartnerne vektlegges ved utvelgelsen av hvilke prosjekter som mottar støtte.

Andre internasjonale organisasjoner og avtaler

Mål for 2017 er å ivareta helsepolitiske hensyn i internasjonale handels- og frihandelsavtaler.

Norge er i handelssammenheng, både gjennom EFTA og Verdens handelsorganisasjon (WTO), forpliktet på flere områder som angår helse, bl.a. regler for handel med varer og tjenester. Norge deltar i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) på helse- og mattrygghetsområdet. Norge ved Helse- og omsorgsdepartementet har fra 2014 ledet helsekomiteen i OECD. En viktig prioritering for Norge er å bidra til at OECD utvikler bedre indikatorer for kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenestene.

Helse- og omsorgsdepartementet er ansvarlig for norsk deltagelse i Den internasjonale vinorganisasjonen (OIV), som lager internasjonale standarder på vinområdet.

Norge og Moldova inngikk i mai 2014 en helseavtale for perioden 2014–2020. Formålet med avtalen er å utveksle informasjon om helsetjenester innenfor folkehelse, primærhelse og helsesystemer. Det vil også arbeides for besøk fra helsepersonell i landene for å utveksle kompetanse, og samarbeid mellom landenes folkehelseinstitutter. Det er utarbeidet et toårig arbeidsprogram for 2015–2016 for å konkretisere samarbeidet nærmere, hvor formålet er å utarbeide prosjekter innenfor primærhelsetjenesten, sykehusorganisering, e-helse, befolkningsrettet folkehelsearbeid og smitteovervåkning.

Norge har et bilateralt helsesamarbeid med Kina og vil i 2017 arbeide for undertegning av en ny handlingsplan under Kina-samarbeidet. Aktuelle temaer for samarbeidet med Kina vil være utvikling av helsesystemer, særlig primærhelsetjeneter, pleie og omsorgstjenester. Andre sentrale områder er IKT og forebyggende folkehelsearbeid.

Norge er partner og bidragsyter til European Observatory on Health Systems and Policies sammen med Sverige, Finland, Spania og Hellas, WHOs Europakontor, Verdensbanken, The European Investment Bank, Open Society Institute, London School of Economics samt London School of Hygiene & Tropical Medicine. Formålet er, gjennom sammenliknende studier, å gjøre kunnskap og erfaringer fra ulike helsesystemer tilgjengelig som grunnlag for politikkutforming.

Norge har siden 1997 deltatt i et nordisk-japansk samarbeid om utvikling av framtidens omsorgstjenester. Samarbeidet ble etablert av de daværende nordiske statsministrene og Japans statsminister. Bakgrunnen for samarbeidet er felles utfordringer knyttet til en økende aldrende befolkning. Formålet er gjensidig kunnskapsutveksling om politikkutforming, strategier og tiltak for å planlegge og utvikle dagens og framtidens omsorgstjenester. Siden oppstarten har det blitt arrangert 11 seminarer.

14 Administrative fellesomtaler

14.1 Sektorovergripende klima- og miljøpolitikk

Regjeringens klima- og miljøpolitikk bygger på at alle samfunnssektorer har et sjølvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for aktivitetene sine og for å medvirke til at de nasjonale klima- og miljøpolitiske målene kan bli nådd. Videre har sektorstyresmaktene ansvar for å gjennomføre tiltak innenfor egne områder som trengs for å kunne nå målene i klima- og miljøpolitikken. For en omtale av regjeringens samlede klima- og miljørelevante saker, se KLDs fagproposisjon.

Helse- og omsorgsdepartementet følger opp regjeringens mål om å utvikle et mer helsefremmende miljø og beskytte befolkningen mot miljøfarer som støy, luftforurensning, miljøgifter, stråling, dårlig inneklima, risiko for skader og ulykker, og mat- og vannbårne sykdommer, jf. Meld. St.19. (2014–1015), Folkehelsemeldingen. Oppfølgingen av meldingen omfatter tiltak for at hensynet til befolkningens helse og trivsel skal få større plass i utviklingen av steder, nærmiljø og lokalsamfunn, herunder at det skal legges til rette for helsefremmende transportløsninger. Som oppfølging av Folkehelsemeldingen utarbeides det også en ny tverrdepartemental handlingsplan for kosthold, hvor også miljø- og bærekraftperspektivet er med. Etter folkehelseloven har kommunene ansvar for å sikre befolkningen mot skadelige faktorer i miljøet.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, samt fylkesmennene, er rådgivere for sentrale og lokale helsemyndigheter, utreder og tar del i overvåking av miljøforurensning.

Statens strålevern ivaretar direktoratsoppgaver for Klima- og miljødepartementet innenfor området radioaktiv forurensning og annen stråling i det ytre miljø. Strålevernet har videre ansvar for faglig utredningsarbeid, tilsyn med radioaktiv forurensning og for å koordinere nasjonal overvåking av radioaktiv forurensning i det ytre miljø, samt internasjonale oppgaver.

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter statens eierskap av de regionale helseforetakene. Departementet har i sitt styringsbudskap til de regionale helseforetakene bedt om at spesialisthelsetjenesten foretar en helhetlig tilnærming til klima- og miljøutfordringene. Organiseringen av miljø- og klimaarbeidet som et samarbeidsprosjekt mellom de fire helseregionene har vist at sektoren har tatt et samlet grep for å møte disse utfordringene. Etter prosjektperioden vil de regionale helseforetakene bygge videre på den kompetansen og de erfaringene som er etablert for å videreføre en helhetlig tilnærming i dette arbeidet. Etablering av miljøledelse innebærer at miljøhensyn blir integrert som en naturlig del av den overordnede virksomhetsstyringen i helseforetakene. Hovedmålsettingen i samarbeidsprosjektet har vært å sørge for at det blir etablert miljøledelse og miljøstyringssystem som er sertifisert i alle helseforetakene. ISO 14001-standarden fastsetter ikke miljømål eller standarder for miljøprestasjon. Dette skal hvert helseforetak selv gjøre med utgangspunkt i egen situasjon og konkret miljøstatus i virksomheten.

Som en del av regjeringens oppfølging av klimaforliket har man satt som mål å fase ut bruken av oljefyring som grunnlast i alle offentlige bygg innen 2018. De regionale helseforetakene forvalter store eiendomsmasser med energikrevende sykehusbygg. Helseforetakene har over tid arbeidet med planer for å fase ut oljefyr i sine bygg. Det gjenstår nå kun 30 bygg hvor bruk av oljefyring som grunnlast fortsatt benyttes, og det er lagt planer for utfasing av disse innen utgangen av 2018. Helse- og omsorgsdepartementet har også stilt krav om at helseforetakene intensiverer sine tiltak for å sikre målsettingen om utfasing av fyring med fossil olje som grunnlast innen utløpet av 2018.

14.2 Forenklingsarbeid, modernisering og bedre gjennomføringskraft

Økt produktivitet og en mer effektiv økonomi

Helse- og omsorgsdepartementet har følgende seks hovedinnsatsområder for økt produktivitet og en mer effektiv økonomi innenfor helse- og omsorgssektoren.

• sykehus

• e-helse

• legemidler

• kommunale helse- og omsorgstjenester

• kunnskapsbasert folkehelsearbeid

• sentral helseforvaltning

Sykehus

I oppdragsdokumentene for 2016 er de regionale helseforetakene gitt i oppdrag å levere utkast til indikatorer som muliggjør sammenlikning av kapasitetsutnyttelse og effektivitet på tvers av regioner, helseforetak, sykehus og behandlingsenheter på et mer detaljert nivå enn det som er mulig i dag. Som del av oppdraget har helseregionene etablert regionale innsatsteam som kan understøtte omstillings- og endringsprosesser på lokalt nivå. Målet er å identifisere og redusere uberettiget variasjon i kapasitetsutnyttelsen og forbedre prosedyrer/pasientforløp og dermed redusere ventetider. Arbeidet følges opp i 2017. KPP (kostnad per pasient) skal være implementert som kvalitets- og styringsverktøy for alle helseforetak innen utgangen av 2016. KPP vil gi bedre informasjon om kostnader i helsetjenesten, og på sikt kunne bidra til mer effektiv ressursbruk. Det innføres en ordning med nøytral merverdiavgift for helseforetakene f.o.m. 2017. Bakgrunnen for innføringen er at merverdiavgiften skaper en konkurranseulempe når helseforetak blir belastet merverdiavgift ved kjøp av tjenester fra private virksomheter, men kan produsere tilsvarende tjenester med egne ansatte uten merverdiavgift.

E-helse

Direktoratet for e-helse ble etablert med utgangspunkt i Divisjon for e-helse i Helsedirektoratet som et fagdirektorat 1. januar 2016 for å styrke den strategiske styringen og den nasjonale samordningen gjennom en tydelig myndighet- og premissgiverrolle på IKT-området i helse- og omsorgssektoren. Det langsiktige målet er én innbygger – én journal. De siste årene er det utviklet viktige nasjonale e-helseløsninger som e-resept og kjernejournal. Helsenorge.no utvikles stadig med nye selvbetjeningstjenester for innbyggerne, bl.a. fornye resepter, bytte fastlege og administrere timeavtaler. Digital dialog mellom innbygger og fastlege prøves ut på legekontorer. Det er store nasjonale satsinger på velferdsteknologi og mobil helseteknologi gjennom nasjonalt velferdsteknologiprogram. Foreløpige gevinstrealiseringsrapporter viser økonomiske besparelser. Velferdsteknologi bidrar også til å styrke innbyggernes mulighet til å mestre eget liv og helse, og at flere kan bo hjemme lenger.

Legemidler

I Melding om prioritering, Meld. St. 34 (2015–2016) foreslår regjeringen flere endringer for vurdering og finansiering av legemidler. Alle legemidler som finansieres av offentlig helsetjeneste skal metodevurderes. Finansieringsansvaret skal i hovedsak følge behandlingsansvaret, i praksis skal spesialisthelsetjenesten få ansvar for flere legemidler. Det legges også til rette for bedre bruk av anbud og forhandlinger.

Kommunale helse- og omsorgstjenester

Regjeringen vil tilrettelegge for å styrke kommunenes innovasjonsevne og ta i bruk nye løsninger, arbeidsmetoder og teknologi. Regjeringen vil styrke effektiviteten gjennom økt kompetanse, faglig omstilling, sterkere kommunal ledelse og bedre planlegging. Satsingen på hjemmetjenester og hverdagsrehabilitering, Kompetanseløft 2020, velferdsteknologiprogrammet og etablering av flerfaglige team er sentrale tiltak som bidrar til faglig omstilling og mer effektiv utnyttelse av ressursene.

Kunnskapsbasert folkehelsearbeid

Helseanalyser og folkehelseøkonomiske vurderinger skal knyttes til evaluering av kommunale og statlige tiltak. Som bidrag til dette har bl.a. Folkehelseinstituttet etablert et kompetansemiljø for å evaluere tiltaksforskning med utgangspunkt i helseregistre og andre folkehelseanalyser, samt fått ansvaret for å gjennomføre kunnskapsoppsummeringer om tiltak med betydning for folkehelse.

Sentral helseforvaltning

Departementet har fra 1. januar 2016 gjennomført en strukturreform som reduserer antall etater underlagt Helse- og omsorgsdepartementet fra 15 til 11. Ny organisering samler fagmiljøer for bedre utnyttelse av faglig kompetanse og gir økt omstillingsevne. For bedre å utnytte stordriftsfordeler vil administrative tjenester som anskaffelser, IKT og arkiv i den sentrale helseforvaltningen samles i et felles tjenestesenter i Norsk Helsenett SF. Senteret etableres i Oslo med virkning f.o.m. 2017, og skal være fullt etablert senest innen utgangen av 2017. Etablering av enkeltfunksjoner ved Norsk Helsenett SF sine øvrige lokasjoner i Trondheim og Tromsø skal vurderes fortløpende. Minst en oppgave skal på egnet tidspunkt etableres på Svalbard. Alle etater i den sentrale helseforvaltningen pålegges å ta i bruk DFØs fullservicemodell for lønn, regnskap og reiseadministrasjon f.o.m. 2017. Utsettelse gis til utgangen av 2017 for overføring av regnskapstjenester for Folkehelseinstituttet. Det pågår en utredning om å samle utvalgte HR-funksjoner i Helsedirektoratet.

Virksomhetsoverdragelse, rettsmedisinske fag

Regjeringen har besluttet å gjennomføre en virksomhetsoverdragelse av fagområdet rettsmedisinske fag fra Folkehelseinstituttet til Helse Sør-Øst RHF ved Oslo universitetssykehus. Det tas sikte på at den nye organiseringen av rettsmedisinske fag skal tre i kraft fra 1. januar 2017. Området omfatter rettspatologi, rettsgenetikk, rettstoksikologi og klinisk rettsmedisin. En sammenslåing vil legge til rette for tettere faglig samarbeid, økt tilgang til medisinsk og teknologisk kompetanse, moderne utstyr og en mer effektiv utnyttelse av infrastruktur og lokaler.

14.3 Oppfølging av likestillingslovens krav om å gjøre rede for likestilling

Lovens formålsbestemmelse er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Dette gjelder på alle samfunnsområder herunder helsesektorens virkeområde.

Regjeringens mål i likestillingspolitikken er at kvinner og menn skal ha like gode tjenester av høy kvalitet. En større bevissthet på kvinner og menns ulike behov og utvikling av kjønnsspesifikk behandling der dette er relevant, kan bidra til økt kvalitet på helse- og omsorgstjenestene. I arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste er det derfor viktig å se på kjønn som en av variablene som påvirker pasientens behov.

Kjønnsperspektivet innen helse har hatt fokus og vært forsøkt integrert siden Kvinnehelsestrategien ble publisert for mer enn 10 år siden. Det har vist seg at det er nødvendig å ha kontinuerlig fokus for å sikre nødvendig implementering og integrering av kjønnsperspektivet i helsesektoren. En stor utfordring er å få ny kunnskap om kvinner og menns særlige behov omsatt i den praktiske tjenenesteutøvelsen.

Som en del av oppfølgingen av Likestillingsmeldingen (2015–2016) har Helsedirektoratet fått i oppdrag å sikre at kjønnsspesifisitet inngår i alle faglige retningslinjer og veiledning der dette er relevant. Et eksempel på en publikasjon hvor dette temaet er godt løftet er Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet, Kjønnsspesifikk tilnærming, minoriteter og seksuell orientering i rusbehandling. Helsedirektoratet skal også vurdere kjønnsrelaterte forskjeller ved legemiddelbruk.

Direktoratet vil framover, basert på bl.a. likestillingsmeldingen, se nærmere på hvordan man kan få på plass en overordnet felles metodikk for å sikre likestilling mellom kjønnene ute i tjenestene, f.eks. ved bruk av kvalitetsindikatorer og andre måleparametre i helseregistre.

Lovens kapittel 3 gjelder offentlige myndigheters plikt til aktivt likestillingsarbeid. Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene.

Andel menn som arbeider i den brukerrettede delen av omsorgstjenesten har økt svakt i perioden 2007–2015 fra 10,2 til 13,4 pst. I tillegg til legene, er andelen menn høy blant sosionomer, miljøterapeuter, fysioterapeuter og vernepleiere. Også blant personell uten formell utdanning er andelen relativ høy. Blant de nye helsefagarbeiderne som er rekruttert inn i perioden 2010–2015 er andel menn vesentlig høyere enn for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere.

For å bidra til økt rekruttering av menn til omsorgssektoren, er det etablert et nasjonalt prosjekt basert på erfaringer fra prosjektet Menn i helsevesenet i Trondheim kommune. Modellen baserer seg på et samarbeid mellom kommune og Nav lokalt. KS har mottatt tilskudd til iverksetting og gjennomføring av prosjektet, i nært samarbeid med prosjektet i Trondheim. Modellen er spredt til nærmere 42 kommuner fordelt på ni fylke. I 2015 har hittil 137 menn har fått tilbud om stilling som helserekrutt. Tiltaket inngår i Kompetanseløft 2020. Se kap. 761, post 21, for nærmere omtale.

Helse- og omsorgsdepartementet oppnevner styrer for de regionale helseforetakene. Styrene oppfyller lovens krav til minimum 40 pst. representasjon av begge kjønn, og per 2016 er to av fire styreledere kvinner. Spesialisthelsetjenesten er en sektor med høy kvinneandel og bør ha et særlig ansvar for å bidra til å rekruttere og utvikle kvinnelige ledere. Helse- og omsorgsdepartementet har i foretaksmøtet i januar 2016 bedt de regionale helseforetakene om å bidra til å rekruttere og utvikle kvinnelige ledere, spesielt på toppledernivå.

Mer enn 70 pst. av medarbeiderne i sykehusene er kvinner. Det betyr også at helseforetakene må ha strategier for å rekruttere bedre fra begge kjønn. Det å arbeide med å øke bruken av faste, hele stillinger sammen med å øke nærværet (redusere sykefraværet) er noen av de tiltakene som er høyt prioritert i sykehusene. Hele faste stillinger er rekrutteringsfremmende både blant kvinner og menn.

Regjeringen er opptatt av å utvikle en heltidskultur i helsetjenesten og derigjennom redusere bruken av deltid. Departementet har i foretaksmøtene med de regionale helseforetakene stilt krav om at arbeidet med utviklingen av en heltidskultur videreføres, og at flest mulig medarbeidere tilsettes i faste hele stillinger. Dette er en viktig forutsetning for å lykkes med å utvikle pasientens helsetjeneste. De regionale helseforetakene skal samarbeide med arbeidstakerorganisasjonene i arbeidet for å etablere en heltidskultur. Det å etablere en heltidskultur er et langsiktig arbeid som vil medvirke til å øke kvinners generelle stillingsprosent i helseforetakene, og er dermed et viktig likestillingsperspektiv som også understøtter kvalitetsperspektivet i spesialisthelsetjenesten.

Resultatene fra det systematiske arbeidet som spesialisthelsetjenesten har gjort gjennom de siste årene viser en positiv effekt på flere områder:

• Bruken av deltid er redusert med omkring 20 pst. i alle de fire regionale helseforetakene siden 2011.

• Mange av medarbeiderne i sykehusene har fått hele stillinger og mange har økt sin stillingsprosent.

• Det er en økt bevissthet i hele organisasjonen omkring denne utfordringen.

• Det arbeides systematisk for fortsatt å redusere bruk av deltid og en ser en endring i tilnærming.

• Det er et økt kunnskapsgrunnlag omkring årsakene til og bruk av deltid.

• Det er et økt samarbeid mellom arbeidsgiver og de ansattes organisasjoner knyttet til spørsmål om bruk av deltid.

Sykehusene har som arbeidsgivere arbeidet med å utvikle nye og fleksible tiltak som motiverer medarbeiderne til å ville arbeide i økte stillingsprosenter, og helst i hele stillinger. Det er dessuten behov for å etablere større grad av fleksibilitet i virksomhetene slik at medarbeidere kan arbeide ved ulike avdelinger, og at deler av stillingen er knyttet til sykehusenes egne bemanningssentre og liknende. Ledere og tillitsvalgte i sykehusene har samarbeidet om å finne løsninger som gjør at flest mulig kan få hele stillinger. Det innebærer også å tilrettelegge for de som av ulike årsaker har krav eller behov for redusert arbeidstid.

Likestillingsrapport

Statistikken bygger på personaladministrative data. I 2015 er 25 pst. av ekspedisjonssjefer/ dep.råd kvinner. Av avdelingsdirektører er 70 pst. kvinner.

Helse- og omsorgsdepartementet hadde et gjennomsnittlig fravær på bakgrunn av sykdom i 2015 på 4,2 pst., som er en liten økning fra foregående år. Helse- og omsorgsdepartementet vil som før legge vekt på likestilling i nåværende og framtidige aktiviteter.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet hadde per 31. desember 2015 en kvinneandel på 65 pst. Det er det samme som i 2014. Menn har gjennomgående høyere lønn enn kvinner i alle aldersgrupper og stillingskoder, med unntak av rådgivere som i 2015 er likelønnet. Til tross for særlige tiltak i lokale forhandlinger for gruppene seniorrådgivere, spesialstillinger/prosjektledere og avdelingsdirektører, er kvinner fortsatt lønnet lavere enn menn. Differansen i lønn mellom kvinner og menn i gruppen seniorrådgivere er fire lønnstrinn, uendret siden 2010. Den høyeste kvinneandelen er i lønnsgruppene saksbehandlere, kontorstillinger og rådgivere, mens gruppen spesialstillinger har den laveste kvinneandelen. 24 pst. av de ansatte avviklet velferdspermisjon i 2015; 27 pst. av kvinnene og 19 pst. av mennene.

Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet er bevisst på å ha samme lønns- og personalpolitikk overfor alle ansatte. 68 pst. av de ansatte er kvinner. I lederstillinger er kvinneandelen nå 63 pst., to prosentpoeng høyere enn sist år. Folkehelseinstituttet er for tiden i en større organisasjonsutviklingsprosess. I den forbindelse er flere lederstillinger fortsatt ubesatt. Instituttet har nå en kvinneandel på 64 pst. i senior fagstillinger (forsker 1110 og 1183, overleger og seniorrådgivere), som er en nedgang på to prosentpoeng fra siste år. Den største utfordringen for likestilling har vært å øke andelen kvinner blant seniorforskerne, slik at det over tid samsvarer med den høye andelen kvinner blant stipendiater og postdoktorer. (70 pst.). Bl.a. vil instituttet sikre seg at kvinner og menn får like muligheter for meritterende oppgaver.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

Kunnskapssenteret hadde ved utløpet av 2015 en kvinneandel på 67 pst. Fordelingen er uendret siste to år. Ledergruppen bestod av seks kvinner og to menn, mens seksjonsledergruppen består av åtte kvinner og sju menn. Kvinneandelen i senior fagstillinger (forsker 1110, 1111 og 1183 og seniorrådgivere) var på 60 pst. Kvinners lønn utgjorde 66,6 pst. av lønnsmassen.

Norsk pasientskadeerstatning

Norsk pasientskadeerstatning hadde ved utløpet av 2015 totalt en kvinneandel på 70 pst. (mot 69 pst. i 2014). Andelen kvinner i lederstillinger er 63 pst. Det er en klar overvekt av kvinnelige søkere til ledige stillinger i Norsk pasientskadeerstatning. For å øke tallet på mannlige ansatte i stillingskategorier der andelen av menn er lav, oppfordrer etaten i stillingsannonsene alle kvalifiserte kandidater om å søke, uavhengig av kjønn.

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

Autorisasjonskontoret hadde ved utgangen av 2015 en kvinneandel på 76 pst. Ledergruppen bestod av 83 pst. kvinner og 17 pst. menn.

Statens helsetilsyn

Helsetilsynet hadde ved utgangen av 2015 en kvinneandel på 65 pst. I stillingsgruppen ledere (avdelingsdirektør, underdirektør og fagsjef) er 53 pst. kvinner. Dette ligger godt innenfor Hovedavtalens mål om 40 pst. kvinner i lederstillinger innenfor definert lederstillingsgruppe. Statens helsetilsyn har deltatt i Statens traineeprogram for ansatte med høyrere utdannelse og nedsatt funksjonsevne i 2013–2014, men ikke i 2015. Menn er i gjennomsnitt lønnet høyere enn kvinner. Det har skjedd enn generell lønnsutjevning mellom kvinner og menn de siste årene.

Statens institutt for rusmiddelforskning

Statens institutt for rusmiddelforskning hadde ved utgangen av 2015 en kvinneandel på 63 pst. I tillegg kommer fire forskere, hvorav tre menn og én kvinne, alle ansatt i 20 pst. stillinger. De tre faste lederstillingene var i 2015 besatt av to menn og én kvinne, mens fire midlertidige stillinger som forskningsledere var besatt av én mann og tre kvinner. Menn lå gjennomsnittlig to lønnstrinn (ltr. 69) høyere enn kvinner. Kvinneandelen i senior fagstillinger (forsker 1110, og 1183 og seniorrådgivere) var på 53 pst. Kvinners lønn utgjorde 60,4 pst. av lønnsmassen.

Statens legemiddelverk

Legemiddelverket har flere kvinnelige tilsatte enn menn, og har kontinuerlig fokus på å oppnå en jevn kjønnsfordeling. Kvinnelige ansatte utgjør 70 pst. av arbeidsstokken, og i toppledergruppen er 56 pst. kvinner. Mellomledergruppen har en kvinneandel på 65 pst. Legemiddelverket viderefører arbeidet med å tydeliggjøre sin livsfasepolitikk og med virkemidler for å unngå redusert arbeidstid og ulønnet permisjon. For å sikre god praksis og utvikling på dette området gjennomfører etaten årlige interne undersøkelser hvor bl.a. likestilling og mangfold er berørt.

Statens strålevern

Strålevernet hadde ved inngangen til 2016 en kvinneandel på 51,7 pst. Ledergruppen består av tre kvinner og tre menn. På seksjonssjefsnivået er det sju kvinner og en mann. I gjennomsnitt tjener kvinner 4,5 pst. mindre enn menn – denne forskjellen er uforandret over tid. Det er ingen vesentlig forskjell i lønn for kvinner og menn i samme stillingskategori. Hovedårsaken til lønnsforskjellen er færre kvinner i overordnete stillinger, dette gjelder i forskerstillinger og tekniske stillinger. Andelen av midlertidig tilsetting i Strålevernet er liten, det gjelder for både menn og kvinner. Det er ingen større forskjell i bruken av deltidsstilling eller i uttak av foreldrepermisjon. Sykefraværet er i snitt i overkant av tre pst. og uendret over tid. Utfordringen på likestillingsområdet er å rekruttere kvinner til ledende forsker- og tekniske stillinger.

14.4 Omtale av lønnsvilkårene mv. til ledere i heleide statlige virksomheter

Administrerende direktør i Helse Sør-Øst RHF ble ansatt 28. november 2014 og tiltrådte stillingen 1. januar 2015. Administrerende direktør mottok i 2015 lønn på 1 892 308 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 5 012 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 249 095 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via Pensjonskassen for helseforetakene i hovedstadsområdet (PKH) og har ingen avtale om tilleggspensjon. Under gitte forutsetninger har ledergruppen rett på etterlønn i 12 måneder fra fratredelsesdato. Etterlønn vil bli redusert med lønn fra ny arbeidsgiver.

Administrerende direktør i Helse Vest RHF mottok i 2015 lønn på 2 268 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 18 000 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 624 000 kroner. I dette beløpet inngår kostnader knyttet til pensjon utover kollektiv pensjonsordning. Ledende ansatte skal omfattes av offentlig tjenestepensjon på lik linje med andre ansattes vilkår, det vil si gjennom ordinær ordning i KLP. Det er ikke anledning til å inngå avtale om pensjon utover ordinære vilkår gjennom KLP. Tidligere inngått avtale med administrerende direktør om pensjon utover 12G kan opprettholdes da den var inngått før de generelle retningslinjene var vedtatt. Det er ikke inngått avtale om sluttvederlag eller liknende for administrerende direktør.

Administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF ble ansatt i 2015 med avtale om fast lønn på 1 800 000 kroner. Administrerende direktør tiltrådte i stillingen 10. august 2015 og mottok i 2015 lønn på 708 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 42 000 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør i 2015 utgjorde 329 000 kroner. Ledende ansatte skal omfattes av offentlig tjenestepensjon på lik linje med andre ansattes vilkår, det vil si gjennom ordinær ordning i KLP. Det er ikke anledning til å inngå avtale om pensjon utover ordinære vilkår gjennom KLP. Sluttvederlag og lønn i oppsigelsestiden skal ikke overstige 12 månedslønner. Ved ansettelse i ny stilling eller ved næringsinntekt, skal sluttvederlaget reduseres med et forholdsmessig beløp beregnet på grunnlag av ny årsinntekt. Nåværende samhandlingsdirektør ble konstituert i stillingen som administrerende direktør i perioden 1. januar til 10. august 2015. Konstituert administrerende direktør mottok i 2015 lønn på 1 502 000 kroner, annen godtgjørelse beløp seg til 5 000 kroner, mens pensjonsutgiftene utgjorde 192 000 kroner.

Administrerende direktør i Helse Nord RHF mottok i 2015 lønn på 1 909 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 57 000 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 251 000 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Dersom administrerende direktør må fratre sin stilling eller stillingen bortfaller som følge av omorganisering, har han rett til ordinær lønn i 12 måneder ut over avtalt oppsigelsestid.

Administrerende direktør i Norsk Helsenett SF mottok i 2015 lønn på 1 586 651 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 11 542 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 316 102 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Hvis styret anmoder administrerende direktør om å si opp sin stilling, eller administrerende direktør i samråd med styrets leder eller styret velger å si opp sin stilling uten at det foreligger saklig grunn til oppsigelse eller avskjed, har administrerende direktør i tillegg til lønn i oppsigelsestiden krav på sluttvederlag i ni måneder etter oppsigelsestidens utløp. Dersom administrerende direktør i perioden for sluttvederlag, men etter utløpet av ordinær oppsigelsestid, har andre inntekter, skal sluttvederlaget reduseres krone for krone.

Administrerende direktør i AS Vinmonopolet hadde per 31. desember 2015 en årslønn på 2 300 000 kroner. I tillegg til lønn har administrerende direktør andre godtgjørelser på 177 000 kroner i året. Vinmonopolet innførte i 2007 en lederpensjonsordning som finansieres over drift. Total pensjonskostnad for administrerende direktør i 2015 var 837 000 kroner. Administrerende direktør har en etterlønnsavtale på 12 måneder.

15 Anmodningsvedtak

Vedtak nr. 189 (2007–2008), 3. desember 2007

«Stortinget ber Regjeringen endre kvalitetsforskriften slik at lokalpolitisk behandling av kvalitetskravene til omsorgstjenesten sikres.»

Vedtaket ble truffet ved Stortingets behandling av St.prp. nr. 1 (2007–2008), jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2007–2008). Hjemmel for å stille krav om lokalpolitisk behandling av kvalitetskrav til kommunale helse- og omsorgstjenester er tatt inn i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2. Den videre oppfølging har blitt sett i sammenheng med arbeidet med Meld. St. 10 (2012–2013) God Kvalitet – trygge tjenester, som ble lagt fram desember 2012. I tråd med uttalelser i meldingen sendte Helse- og omsorgsdepartementet i juli 2013 på høring forslag om endring av forskrift 27. juni 2003 nr. 792 om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene slik at det innføres et krav om lokalpolitisk behandling. Departementet har gjennomgått høringsuttalelsene og har i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, som ble lagt fram 7. mai 2015, uttalt at departementet vil utrede tiltak for å sikre lokalpolitisk behandling av kvalitetskrav.

Vedtak nr. 556 (2008–2009), 19. juni 2009

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsevesenet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Ot.prp. nr. 83, jf. Innst. O. nr. 122 (2008–2009).

Videre arbeid og prosess i saken har vært omtalt i de årlige budsjettproposisjonene. Vedtaket er fulgt opp gjennom at regjeringen la fram saken om legenes spesialistutdanning og spesialitetsstruktur i Prop. 1 S (2015–2016) og i Meld. St. 11 (2015–2016), Nasjonal helse- og sykehusplan. Videre ved at det er utarbeidet høringsnotat og forskrift om ny ordning for spesialistutdanning og spesialistgodkjenning med mer, som ble sendt på ordinær høring i juni 2016. Ny ordning er planlagt iverksatt høsten 2017.

Vedtak nr. 408 (2011–2012), 1. mars 2012

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå erfaringene fra ordningen med fast kontakt for ofre og pårørende i forbindelse med en krise og vurdere om den skal utvides til å bli en generell ordning for kommunene»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 207 S (2011–2012).

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å gjennomgå nevnte ordning. De har nylig mottatt evalueringsrapport fra Agenda Kaupang. Evalueringen er gjort i tidsrommet september 2015 – juli 2016. Helsedirektoratet vil gjennomgå rapporten og avgi sine anbefalinger til Helse- og omsorgsdepartementet.

Vedtak nr. 26 (2013–2014), 26. november 2013

«Stortinget ber regjeringen vurdere rammevilkårene for ideelle organisasjoner som leverer helsetjenester i henhold til avtale med regionale helseforetak, herunder forhold knyttet til pensjon.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2013–2014), jf. Innst. 11 S (2013–2014).

Mange ideelle organisasjoner utøver et svært viktig samfunnsarbeid for offentlige myndigheter. Regjeringen ønsker å videreføre og videreutvikle samarbeidet med ideell sektor om leveranser av helse- og sosialtjenester. På denne bakgrunn har regjeringen utarbeidet en tiltaksplan som tar sikte på å bedre rammevilkårene for de ideelle tjenesteleverandørene på helse- og sosialområdet. Regjeringen har tatt initiativ til å videreutvikle samarbeidsavtalen med ideell sektor til også å omfatte kommunal sektor. KS har blitt brakt inn som en ny part i samarbeidsavtalen om leveranser av helse- og sosialtjenester, siden mange av de tjenestene som de ideelle aktørene tilbyr også blir levert etter avtale med en kommune. Avtalen skal bl.a. sikre god dialog mellom partene. Regjeringen, KS og ideell sektor skal ha jevnlige møter for å drøfte aktuelle problemstillinger rundt leveranser av helse- og sosialtjenester.

Regjeringen nedsatte den 10. april 2015 et ekspertutvalg for å utrede grunnlaget for en ev. statlig dekning av ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader. Utvalget avga sin utredning NOU 2016: 12 Ideell opprydding – Statlig dekning av ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader til Kulturdepartementet 15. august 2016. Regjeringen vil ta stilling til videre oppfølging av utvalgets utredning.

Vedtak nr. 506 (2013–2014), 17. juni 2014

«Stortinget ber regjeringen utrede en opptrapping for førstelinjen innen psykiske helsetjenester med fokus på kvalitet, forebygging og samhandling med spesialisthelsetjenesten og med en særlig prioritering av barn og unge.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:54 S (2013–2014), jf. Innst. 274 S (2013–2014).

Vedtaket vil bli fulgt opp gjennom regjeringens oppfølging av anmodningsvedtak nr. 840 (2015–2016) om å utarbeide en strategi for barn og unges psykiske helse. Departementet tar sikte på å legge fram en slik strategi våren 2017.

Vedtak nr. 71 (2014–2015), 2. desember 2014

«Stortinget ber regjeringen legge fram en helhetlig utredning om taxfree-ordningen i inneværende stortingsperiode, inkludert en gjennomgang av de sosialpolitiske perspektivene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:83 S (2013–2014), jf. Innst. 63 S (2014–2015). Det vises til omtale i Prop. 1 LS (2016–2017) Skatter, avgifter og toll 2017.

Vedtak nr. 425 (2014–2015), 17. februar 2015

«Stortinget ber regjeringen snarest innføre krav om diagnosekoder ved forskrivning av antibiotika på alle typer resepter, på en måte som ivaretar personvernet.»

Vedtaket ble truffet ved behandlingen av Dokument nr. 8:2 (2014–2015), jf. Innst. S. nr.156 (2014–2015). Den nasjonale styringsgruppen for implementeringen av Helse- og omsorgsdepartementets handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten har fått et særskilt ansvar for å sikre oppfølgingen av Stortingets vedtak om diagnosekoder på antibiotikaresepter.

Vedtak nr. 494 (2014–2015), 9. april 2015

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endring av helse- og omsorgstjenesteloven som fastsetter en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, gjeldende fra 1. januar 2020.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:53 S (2014–2015), jf. Innst. 221 S (2014–2015).

Regjeringen vil fremme forslag til endring av helse- og omsorgstjenesteloven som fastsetter en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, gjeldende fra 1. januar 2020.

Vedtak nr. 707 (2014–2015), 16. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen om å gjennomføre en offentlig utredning (NOU) av palliasjonsfeltet, med bredt sammensatt representasjon fra ulike fagmiljøer, og hvor barnepalliasjon er en del av arbeidet.»

Vedtaket ble truffet ved behandlingen av Dok. 8:92 S (2014–2015), jf. Innst. 379 S (2014–2015).

Vedtaket er fulgt opp ved at det er nedsatt et offentlig utvalg som skal avgi sin innstilling i form av en NOU innen 31. desember 2017.

Regjeringen oppnevnte 11. mai 2016 et utvalg som skal gjennomgå og vurdere dagens palliative tilbud. Det skal vurdere innholdet i tjenestene, uavhengig av diagnose, alder eller andre forhold, gjennom hele sykdomsperioden og fram til livets avslutning. På denne bakgrunn skal utvalget foreslå tiltak som skal bidra til å styrke kvalitet, kompetanse, samhandling, faglig omstilling og nye arbeidsformer, samt tverrfaglig samarbeid. Pasientenes og de pårørendes behov skal stå i sentrum.

Vedtak nr. 22 (2015–2016), 12. november 2015

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til lovendring som inkluderer ergoterapikompetanse som en lovpålagt tjeneste i kommunene.»

Vedtaket ble truffet ved Stortingets behandling av Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, jf. Innst. 40 S (2015–2016). Helse- og omsorgsdepartementet har i høringsnotat av 6. juni 2016, Oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv., foreslått å endre helse- og omsorgstjenesteloven slik at ergoterapeut lovfestes som del av den kjernekompetanse som enhver kommune må ha knyttet til seg for å kunne yte nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester iht. loven. Det tas sikte på at slik lovendring kan settes i kraft fra 1. januar 2020. Høringsfrist er satt til 1. oktober 2016.

Vedtak nr. 23 (2015–2016), 12. november 2015

«Stortinget ber regjeringen sørge for at elektronisk helsekort for gravide prioriteres i det videre arbeidet med nasjonal handlingsplan for e-helse.»

Vedtaket ble truffet ved Stortingets behandlingen av Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, jf. Innst. 40 S (2015–2016). Tiltaket vil understøtte regjeringens mål om å styrke svangerskaps- og barselomsorgen. Det er behov for et elektronisk helsekort som er tilgjengelig for helsepersonell som samarbeider om god svangerskapsomsorg og den gravide selv. Løsningen skal ivareta sikker håndtering av sensitive helseopplysninger.

Departementet ga i tildelingsbrev for 2016 Direktoratet for e-helse i oppdrag å utrede og påbegynne utvikling av løsning for elektronisk helsekort for gravide. Prosjekt- og gevinstrealiseringsplan for elektronisk helsekort for gravide ble lagt fram våren 2016. Vedtaket er fulgt opp ved at det er foreslått 20 mill. kroner til å utvikle en nasjonal løsning for elektronisk helsekort for gravide i statsbudsjettet for 2017.

Vedtak nr. 24 (2015−2016), 12. november 2015

«Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid med en diabetesplan.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 26 (2014–2015), jf. Innst. 40 S (2015–2016).

I behandlingen av Prop. 1 S (2015–2016), jf. Innst. 11 S (2015–2016), ble det avsatt 2 mill. kroner på kap. 762, post 21, til å starte arbeidet med en diabetesplan i 2016. Vedtaket er fulgt opp ved at Helsedirektoratet er gitt i oppdrag å utarbeide et utkast til en diabetesplan, og er bedt om å samarbeide med Diabetesforbundet. Helsedirektoratet er i ferd med å revidere Nasjonal faglig retningslinje for diabetes og det tas sikte på å ferdigstille denne i løpet av 2016. Hovedfokus i retningslinjen er tidlig diagnose og forebygging av komplikasjoner hos personer som allerede har diabetes. Implementering av retningslinjen vil være blant elementene som legges til grunn ved utarbeidingen av diabetesplanen.

Vedtak nr. 34 (2015–2016) 19. november 2015

«Stortinget ber regjeringen sørge for at pasientrettigheter etter spesialisthelsetjenesteloven, slik som rett til å få oppnevnt koordinator og kontaktlege, må gjelde uavhengig av hvor pasienten blir behandlet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 125 L (2014–2015) Endringar i spesialisthelsetjenesteloven m.m. (kontaktlege i spesialisthelsetenesta m.m.), jf. Innst. 49 L (2014–2015).

I høringsnotat om oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv. er det foreslått en endring i bestemmelsen om kontaktlege i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c. Høringsnotatet ble sendt ut 6. juni 2016 med høringsfrist 1. oktober 2016. Etter dette forslaget blir det tydelig at både offentlige og private helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven, skal ha plikt til å oppnevne kontaktlege hvis vilkårene for øvrig er oppfylt. Etter en nærmere vurdering av høringsuttalelsene vil forslag om endring av lovbestemmelsen bli fremmet i en lovproposisjon til Stortinget.

Vedtak nr. 89 (2015–2016), 3. desember 2015

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2017 komme tilbake med en vurdering av kapasitetsbehovet for transplantasjoner.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2015–2016), Prop. 1 S (2015–2016) og Prop. 1 S Tillegg 1–2 (2015–2016), jf. Innst. 2 S (2015–2016).

Helsedirektoratet har etter Stortingets anmodningsvedtak fått i oppdrag å utrede kapasitetsbehovet for transplantasjoner. Utredningen ferdigstilles høsten 2016. Stortinget vil bli orientert på egnet måte når utredningen er oversendt departementet.

Vedtak nr. 91 (2015–2016), 3. desember 2015

«Stortinget ber regjeringen utvikle den gylne regel, slik at den sikrer at intensjonen med regelen følges opp i RHF-ene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2015–2016), Prop. 1 S (2015–2016) og Prop. 1 S Tillegg 1–2 (2015–2016), jf. Innst. 2 S (2015–2016).

Vedtaket er fulgt opp ved at kravet til oppfyllelse av den gylne regel er endret og justert i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2016, i tråd med Stortingets vedtak.

Vedtak nr. 92 (2015–2016), 3. desember 2015

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med kommuneproposisjonen med en vurdering av hvordan det kan legges til rette for bruk av omsorgstilbud i frivillig sektor utenfor spesialisthelsetjenesten.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2015–2016), jf. Innst. 2 S (2015–2016).

Vedtaket er fulgt opp gjennom følgende omtale i Prop. 123 S (2015–2016) Kommuneproposisjonen 2017:

«Anmodningsvedtaket henviser til omsorgstilbud utenfor spesialisthelsetjenesten, uten at det er nærmere redegjort for dette begrepet. Helse- og omsorgsdepartementet oppfatter at omsorgstilbud utenfor spesialisthelsetjenesten er tilbud som tilsvarer heldøgns omsorgsplasser og andre helse- og omsorgstjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

Avgrenset til helse- og omsorgstjenester (utenfor spesialisthelsetjenesten) levert fra frivillige og ideelle organisasjoner, omhandler dette i all hovedsak tjenester som kommunene er lovpålagt å utføre etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer at det er kommunene som er ansvarlige for hvordan tjenestene organiseres, herunder om de organiseres og driftes i egenregi, eller utføres i samarbeid med frivillige, ideelle eller private aktører gjennom avtaler eller anbud. Når kommunene har regien på tilbudet lokalt, vil pasientene og brukerne sikres grunnleggende rettigheter i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven, som rett til vedtak og rett til å klage. Regjeringen ønsker å stimulere til et mangfold som sikrer brukerne gode tjenester, og det er ønskelig at kommunene i større grad samhandler med frivillig og ideell sektor. Regjeringen lanserte høsten 2015 et inspirasjonshefte om hvordan kommunene og frivillige organisasjoner kan samarbeide bedre.

Det eksisterer ikke informasjon om det eksakte omfanget av kommunenes bruk av frivillige, ideelle og private aktører. Tall fra SSB viser at om lag 11 pst. av dagens heldøgns omsorgsplasser drives av private aktører, hvorav 4,9 pst. av private ideelle organisasjoner. Av Helsedirektoratets rapporteringsskjema for årsverk innen kommunalt psykisk helse- og rusarbeid (IS-24/8) framgår det at om lag 50 pst. av kommunesektoren rapporterer om at de har kjøpt helse- og omsorgstjenester for personer med rusproblemer fra frivillige og ideelle organisasjoner.

De nye anskaffelsesreglene for kjøp av helse- og sosialtjenester som vil tre i kraft i løpet av 2016, vil medføre at det offentlige som hovedregel må kunngjøre kjøp, slik at alle private, også kommersielle, kan gi tilbud. Imidlertid vil det offentlige selv kunne velge hvem de vil be om tilbud fra for kjøp under 6,3 mill. kroner. Dette åpner for at kommunene kan velge å gjennomføre konkurranse mellom kun ideelle virksomheter når de kjøper for mindre enn 6,3 mill. kroner.

I tillegg til de avtaler som kommunene selv inngår med ideelle og frivillige organisasjoner, bidrar staten på enkelte områder gjennom tilskudd til å støtte opp om frivillige og ideelle organisasjoner, som blant annet drifter omsorgstilbud.»

Vedtak nr. 93 (2015−2016), 3. desember 2015

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det fastsettes regler for medikamentgjennomgang ved alle sykehjem.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 28 (2014–2015), jf. Innst. 151 S (2015–2016).

Forslag om forskriftsfesting av medikamentgjennomgang ved alle sykehjem, er sendt på høring med frist for høringsinstansene 20. september 2016. Høringen følges opp på vanlig måte.

Vedtak nr. 262 (2015–2016), 14. desember 2015

«Stortinget ber regjeringen presisere i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene at alle barneavdelinger skal ansette leger med spesialisering innen vold mot barn, sosialpediatere, og at de regionale helseforetakene som følge av spesialisthelsetjenestens sørge-for-ansvar, skal sikre at alle voldsutsatte barn ved Statens barnehus får medisinsk undersøkelse.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2015–2016), jf. Innst. 11 S (2015–2016).

Vedtaket er fulgt opp ved at det i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene for 2016 er satt følgende mål: Det er ansatt sosialpediatere i alle barneavdelinger. Overgrepsutsatte barn som avhøres ved Statens barnehus skal tilbys medisinsk undersøkelse.

Vedtak nr. 263 (2015–2016), 14. desember 2015

«Stortinget ber regjeringen snarest mulig, og senest i revidert nasjonalbudsjett 2016, redegjøre for virkningene av kuttene i medisinsk forbruksmateriell, både økonomisk og sosialt, for samfunnet og den enkelte som trenger forbruksmateriell»

Vedtaket ble enstemmig vedtatt av Stortinget ved behandlingen Helse- og omsorgsdepartementets budsjett for 2016, jf. referat fra møte mandag 14.desember 2015. Vedtaket er fulgt opp i Prop. 122 S (2015–2016) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2016, jf. Innst. 400 S (2015–2016).

Vedtak nr. 434.11 (2015–2016), 12. januar 2016

«Stortinget ber regjeringen om å sørge for at det foretas en kartlegging av sårbare personer i mottakene slik at man raskere kan sette inn nødvendig tiltak, og samtidig gjøre det enklere for kommuner å forberede seg før bosetting.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen Dokument nr. 8:37 S (2015–2016).

Helsedirektoratet fremmet i møte til Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenestene 3. desember 2015 en sak om helseundersøkelser av flyktninger og asylsøkere og hvordan disse bør legges opp. Rådet anbefaler ikke at det gjennomføres en tidlig helsesamtale for flyktninger og asylsøkere, jf. vedtak fra møte i rådet 29. januar 2016. Rådet viser til at det ikke foreligger god dokumentasjon som tyder på at et slikt tiltak vil være effektivt, og at en slik kartlegging kan skape etiske utfordringer. Det vil også være avgjørende at en ev. innføring av kartleggingssystemer ikke blir en flaskehals ved en framtidig økning i ankomster. Et kartleggingsverktøy må også være tilpasset målgruppen, og selve kartleggingen må gjennomføres på en tilpasset og god måte.

Vedtak nr. 437.1 (2015–2016), 12. januar 2016

«Stortinget ber regjeringen styrke rådgivningen til kommunene i arbeidet med migrasjonshelse og smittevern.»

Grunnlaget for vedtaket går fram av Stortingets behandling av Dok. 8:37 S (2015–2016).

Regjeringen la 11. mai 2016 fram Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk. Vedtaket er omtalt i kap. 7.2.1 i stortingsmeldingen, og saken er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2016–2017) for Helse- og omsorgsdepartementet.

Vedtaket er fulgt opp gjennom en rekke tiltak:

Produksjon av informasjonsmateriell og verktøy som plakater, maler for smittevernplaner for mottak, informasjonsbrosjyrer og faktaark til ansatte i mottak, til asylsøkere mv. på flere språk om tuberkulose, håndhygiene, hepatitt, skabb og veggedyr.

Rådgiving per telefon og e-post om hygiene i mottak, vaksiner, tuberkulosescreening, veggedyr, smittsomme sykdommer, smittevern generelt, informasjonsflyt, mv til helsepersonell, asylmottak og andre offentlige instanser.

Utsending av fagpersonell for rådgiving og planleggingsstøtte til kommune og kommuneleger på smittevern, vaksine, TB og skadedyr til ankomstmottakene i Råde (Østfold) og Vestleieren (Finnmark). Hjelp til kommunelegene med utarbeiding av smittevernplaner for store ankomstmottak.

Det har vært avholdt en rekke møter om migrasjonshelse og smittevern beregnet på kommunehelsetjenesten, fylkesmenn, UDI og kommuner med mottak.

Veileder for helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente ble første gang publisert på nett i oktober 2015 og sist oppdatert i juli 2016.

Det er blitt sendt ut jevnlige nyhetsbrev til alle kommuner med lenke til veilederen og med vekt på opplysning om rettigheter til helsetjenester og smittevern.

Nettsider om emnet er oppdatert.

Temaet er tatt opp på flere smittevernkonferanser i fylkene beregnet på kommuneleger. I noen fylker har det vært egne møter om smittevern/ tuberkulose.

Temaet er også aktuelt ved alle de årlige smittevernkonferansene i fylkene framover samt på Folkehelseinstituttets smitteverndager.

Vedtak nr. 437.2 (2015–2016), 12. januar 2016

«Stortinget ber regjeringen om å legge til rette for at helsepersonell blant beboere på mottak rekrutteres slik at kommunene kan bruke asylsøkere med helsefaglig utdanning som norsk helsepersonells medhjelper.»

Vedtaket ble truffet ved Stortingets behandling av Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk, jf. Innst. 399 S (2015–2016). Helse- og omsorgsdepartementet utreder videre hvordan vedtaket skal følges opp.

Vedtak nr. 437.3 (2015–2016), 12. januar 2016

«Stortinget ber regjeringen om å styrke tjenestene innen psykisk helsevern, og legge til rette for et tettere samarbeid mellom eksisterende traumeenheter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:37 S (2015–2016).

De regionale helseforetakene skal prioritere psykisk helsevern. Regjeringen har derfor videreført prioriteringsregelen som pålegger RHF å legge til rette for større vekst i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbrukere enn i somatisk sektor. For å sikre bedre kvalitet og bedre bruk av ressursene er det iverksatt arbeid med i alt 22 pakkeforløp på de to områdene. Arbeidet starter høsten 2016 og de 22 forløpene skal være implementert innen 2020.

Iht. nasjonale føringer skal mennesker med traumelidelser behandles i den ordinære tjenesten. Regionale helseforetak har ansvar for å sørge for et forsvarlig spesialisttilbud for denne som for andre pasientgrupper. Det er ikke gitt detaljerte føringer mht. organiseringen av traumebehandling, men det er gitt en generell føring om at DPS og BUP skal ta ansvar for vanlige psykiske lidelser på spesialistnivå. Psykiske traumer/PTSD er en hyppig forekommende lidelse (eller årsak til lidelse) som må kunne behandles på alle nivåer, dvs. hos fastlege, på DPS og på sykehus når det er nødvendig. Det er etablert kompetansemiljøer i alle regioner (regionale ressurssentre for vold og traumatisk stress, RVTS) som har til oppgave å gi opplæring og veilede helsetjenesten på alle nivåer og overfor enheter under andre aktuelle departementers ansvarsområde. De yter ikke kliniske tjenester.

Vedtak nr. 437.4 (2015–2016), 12. januar 2016

«Stortinget ber regjeringen om å styrke ordningen med fleksible oppsøkende behandlingsteam for å understøtte kommuner som har behov for dette.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:37 S (2015–2016).

Fleksible oppsøkende behandlingsteam etter Fact-modellen er en helsetjeneste rettet mot mennesker med alvorlig psykisk sykdom som også har utfordringer med å benytte de ordinære helsetjenestene. Samtidig er en styrking av oppsøkende behandlingsteam et viktig grep for å sikre god og effektiv hjelp til de som trenger det mest. Derfor er oppsøkende behandlingsteam et prioritert tiltak i opptrappingsplanen for rusfeltet, og et satsningsområde for regjeringen.

Vedtak nr. 439.5 (2015–2016), 12. januar 2016

«Stortinget ber Regjeringen om å sikre at det i samarbeid med foreldrene settes i verk tiltak når det i forbindelse med språkkontroller på helsestasjonene avdekkes behov for oppfølging.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk, jf. Innst. 399 S (2015–2016).

Vedtaket er fulgt opp ved at det foreligger en nasjonal faglig retningslinje for undersøkelse av syn, hørsel og språk hos barn, utarbeidet av Helsedirektoratet. I den generelle helseundersøkelsen av barn anbefales det gjennomført systematisk observasjon av kommunikasjon, språkforståelse og talespråk. Foreldrenes vurdering av barnets språk er også av vesentlig betydning. Dersom helsestasjonen avdekker mistanke om forsinket språkutvikling, skal barnet henvises til videre språkutredning. For mer systematisk observasjon av barns språk, er det ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, utarbeidet kartleggingsmateriell for bruk ved helsestasjonens 2- og 4-årskonsultasjon, SATS og SPRÅK 4.

Vedtak nr. 520 (2015−2016), 1. mars 2016

«Stortinget ber regjeringen sikre en god oppfølging for dem som er dømt til særreaksjon på grunnlag av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, for å sikre god tilbakeføring til samfunnet og forhindre at den kriminelle aktiviteten vedvarer etter at særreaksjonen er opphørt.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 122 L (2014–2015) Endringer i straffeloven 2005 mv. (strafferettslige særreaksjoner m.m.), jf. Innst. 179 L (2015–2016). Erfaringer, bl.a. fra Mas-prosjektet (Mellom alle stoler), viser at stabil bosituasjon i egnede boliger og tett individuell oppfølging fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten bør vektlegges. Betydningen av tverretatlig samarbeid, bl.a. mellom politi og helsetjeneste, er påpekt. Tverrfaglige team som ACT/Fact-team (Flexible assertive community treatment) har vist seg å være nyttig for mange innen målgruppen. Vedtaket følges opp ved at Helse- og omsorgsdepartementet vil ta disse erfaringene med i arbeidet med oppfølgingen av den aktuelle gruppen med dom til særreaksjon.

Vedtak nr. 521 (2015−2016), 1. mars 2016

«Stortinget ber regjeringen starte en evaluering senest tre år etter at lovendringen er trådt i kraft.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 122 L (2014–2015) Endringer i straffeloven 2005 mv. (strafferettslige særreaksjoner m.m.), jf. Innst. 179 L (2015–2016). Evaluering vil foretas ved samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. En ny lov om strafferettslige særreaksjoner vil etter planen tre i kraft oktober 2016.

Vedtak nr. 522 (2015−2016), 1. mars 2016

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det føres årlig statistikk over hvor mange som dømmes til særreaksjon på grunnlag av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig/særlig plagsom art, hvilke tiltak som har vær prøvd før domfellelse, og over hvilken behandling og oppfølging disse får.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 122 L (2014–2015) Endringer i straffeloven 2005 mv. (strafferettslige særreaksjoner m.m.), jf. Innst. 179 L (2015–2016).

Informasjonen som registreres for å ivareta disse formålene er bl.a. ansvarlig regionalt helseforetak og lokalt helseforetak/sykehus, behandlingsnivå, om pasienten behandles med eller uten døgnopphold, hoveddiagnose, rusavhengighet og mottatte opplysninger om rømninger. Enheten fører imidlertid ikke generell statistikk og innhenter derfor ikke informasjon om hvilke tiltak som er prøvd før domfellelse eller behandlingstiltak. Informasjon om behandlingstiltak vil ligge i pasientjournalene. Helse- og omsorgsdepartementet legger til grunn at evaluering og ev. forskningsprosjekter må belyse forhold man ønsker kunnskap om, utover det som går fram av koordineringsenhetens database.

Vedtak nr. 542 (2015–2016), 17. mars 2016

«Stortinget ber regjeringen gjennom foretaksmøtet og/eller styringsdokumenter sørge for at stedlig ledelse blir hovedregelen ved norske sykehus.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 11 (2015–2016), jf. Innst. 206 S (2015–2016). Vedtaket er fulgt opp ved at det i foretaksmøtene til regionale helseforetak i mai 2016 ble stilt krav om at stedlig ledelse skal bli hovedregelen ved norske sykehus.

Vedtaket gir helseforetakene en viss fleksibilitet til å utforme ledelsesmodeller tilpasset lokale behov, men stedlig ledelse skal være hovedregelen jf. Stortingets vedtak. Kravet om stedlig ledelse er ikke til hinder for bruk av tverrgående klinikker. I en tverrgående klinikkstruktur må klinikklederen påse at det finnes ledere på de ulike geografiske lokasjonene som er gitt fullmakter til å utøve stedlig ledelse. Samtidig må helseforetakene organisere virksomheten på en måte som sikrer at lovens krav til enhetlig ledelse blir oppfylt. Dette innebærer bl.a. at alle ansatte i sykehuset skal vite hvem som er deres nærmeste leder, ref. rundskriv I-2/2013 om Lederansvaret i sykehus. Uavhengig av organisering skal det sikres god kommunikasjon og nærhet til nærmeste leder. Omstillingsprosesser og endring av organisasjonsmodell skal skje i samarbeid og i god dialog med ansatte og deres organisasjoner.

Vedtak nr. 543 (2015–2016), 17. mars 2016

«Stortinget ber regjeringen sørge for at sykehus som i dag har akuttkirurgiske tilbud, fortsatt vil ha dette når hensynet til pasienten gjør det nødvendig, og kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Meld. St. 11 (2015–2016), Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019), jf. Innst. 206 S (2015–2016).

Vedtaket er fulgt opp ved at det i foretaksmøtene til regionale helseforetak i mai 2016 ble gitt følgende føring: Sykehus som i dag har akuttkirurgiske tilbud, skal fortsatt ha dette når hensynet til pasienten gjør det nødvendig og kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt.

Vedtak nr. 544 (2015–2016), 17. mars 2016

«Stortinget ber regjeringen om at scenarioene som er beskrevet i Nasjonal helse- og sykehusplan, ikke skal være førende for de lokale og regionale utviklingsprosessene som skal gjennomføres etter at Stortinget har behandlet planen.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Meld. St. 11 (2015–2016), Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019), jf. Innst. 206 S (2015–2016).

Vedtaket er fulgt opp ved at det i foretaksmøtene til regionale helseforetak i mai 2016 ble gitt følgende føring: Konklusjonene i scenariene beskrevet i Nasjonal helse- og sykehusplan skal ikke være førende for lokale og regionale utviklingsprosesser.

Vedtak nr. 545 (2015–2016), 17. mars 2016

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak om basestrukturen for luftambulansen i Norge.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Meld. St. 11 (2015–2016), Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019), jf. Innst. 206 S (2015–2016).

Som oppfølging av Stortingets vedtak ved behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan, ble det i foretaksmøtene til regionale helseforetak i mai 2016 gitt følgende føring: I forbindelse med helseforetakenes arbeid med utviklingsplaner skal de regionale helseforetakene gjennomgå basestrukturen for luftambulanser i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet vil legge fram en egen sak for Stortinget etter at regionale helseforetak har gjennomgått basestrukturen.

Vedtak nr. 546 (2015–2016), 17. mars 2016

«Stortinget ber regjeringen gjennom foretaksmøtet og /eller styringsdokumenter sørge for at de regionale helseforetakene starter en prosess med å flytte mer av den elektive kirurgien i foretaket til akuttsykehusene, der det ligger til rette for dette, for derigjennom å styrke den generelle kirurgiske kompetansen ved disse sykehusene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 11 (2015–2016), jf. Innst. 206 S (2015–2016).

Vedtaket er fulgt opp ved at det i foretaksmøtene til regionale helseforetak i mai 2016 ble gitt følgende føring: Det skal startes en prosess med å flytte mer av den elektive kirurgien i foretakene til akuttsykehusene, der det ligger til rette for dette, for derigjennom å styrke den generelle kirurgiske kompetansen ved disse sykehusene.

Vedtak nr. 627 (2015–2016), 28. april 2016

«Stortinget ber regjeringen vurdere å gi alle kvinner med alvorlig rusmiddelavhengighet tilbud om gratis langtidsvirkende prevensjon.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Prop. 15 S (2015–2016), Opptrappingsplan for rusfeltet (2016–2020), jf. Innst. 240 S (2015–2016).

Det er kvinnene selv som skal ta valget om å ta prevensjon for å unngå å bli gravid. Dette gjelder også rusavhengige – inkludert kvinner som er i LAR. Kvinner i LAR omfattes av den nasjonale retningslinjen og her vises det til omtalen nedenfor knyttet til vedtak nr. 628 (2015–2016). En ordning med gratis langtidsvirkende prevensjon vil reise juridiske, økonomiske og faglige spørsmål. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere dette spørsmålet og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Vedtak nr. 628 (2015–2016), 28. april 2016

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det stilles krav til at helsetjenesten skal gi alle kvinner i reproduktiv alder som skal starte opp i LAR, grundig informasjon om LAR-behandling og graviditet. Kvinner i LAR som ønsker å få barn, må få tilbud om hjelp til nedtrapping av LAR-medikamenter, men det understrekes at det må gjøres individuelle vurderinger av konsekvensene av en eventuell nedtrapping.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Prop. 15 S (2015–2016), Opptrappingsplan for rusfeltet (2016–2020), jf. Innst. 240 S (2015–2016).

Som det går fram av Helsedirektoratets nasjonale retningslinje for gravide i LAR, er det viktig at kvinnen ved oppstart av LAR får informasjon om LAR og om økt mulighet for å bli gravid. Av retningslinjen går det videre fram:

«I forbindelse med planlegging av graviditet bør det drøftes om det kan være aktuelt med en forsiktig reduksjon av doseringen av LAR-medikament før paret prøver å bli gravide.»

Dersom en kvinne planlegger å bli gravid og ønsker nedtrapping, må en slik nedtrapping følge de anbefalingene som gjelder for nedtrapping i den generelle retningslinjen for LAR. Denne retningslinjen er nå under revisjon. Helse- og omsorgsdepartementet vil følge opp overfor helseregionene at kvinner får grundig informasjon om graviditet ved oppstart av LAR. Videre vil departementet følge opp overfor helseregionene at de kvinner i LAR og som planlegger å bli gravide og ønsker nedtrapping av LAR får et reelt tilbud om dette.

Vedtak nr. 629 (2015–2016), 28. april 2016

«Stortinget ber regjeringen innføre en enkel og ubyråkratisk ordning som kan gi kvinner i LAR gratis langtidsvirkende prevensjon ved oppstart i LAR.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Prop. 15 S (2015–2016), Opptrappingsplan for rusfeltet (2016–2020), jf. Innst. 240 S (2015–2016).

Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet foretatt en vurdering av finansieringsansvaret for prevensjon for kvinner i LAR. Denne vurderingen ble oversendt til departementet i juni 2016 og departementet vil nå gå nærmere gjennom på hvilken måte en slik ordning kan gjennomføres i tråd med Stortingets vedtak.

Vedtak nr. 658 (2015–2016), 18. mai 2016

«Stortinget ber regjeringen om å utrede modeller og en infrastruktur for et trygt og etisk forsvarlig samarbeid mellom norske offentlige biobanker, helseregistre og industrielle aktører.»

Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Dokument nr. 8:24 S (2015–2016), jf. Innst. 250 S (2015–2016).

Helse- og omsorgsdepartementet nedsatte 10. juni 2016 et ekspertutvalg for å utrede enklere tilgang og bedre utnyttelse av helsedata. Utvalget skal innenfor dette utrede hvordan enklere tilgang til og bedre utnyttelse av helsedata kan bidra til innovasjon og næringsutvikling. De skal beskrive dagens system og foreslå tiltak for å gjøre dagens system bedre. Utvalget er i mandatet spesifikt bedt om å bidra til å følge opp Stortingets anmodningsvedtak. Helse- og omsorgsdepartementet har gitt utvalget en frist for å sluttføre arbeidet som gjør det mulig å gjennomføre gode prosesser og involvere relevante aktører. Når utvalget har gjennomført sitt arbeid vil Helse- og omsorgsdepartementet følge opp saken videre.

Vedtak nr. 662 (2015–2016), 18. mai 2016

«Stortinget ber regjeringen om å, i opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, sørge for at rehabilitering av eldre innlemmes i planen.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:34 S (2015–2016) Representantforslag om å sikre rehabilitering og fysisk trening i sykehjem, jf. Innst. 252 S (2015–2016).

Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering er inkludert i del III, kapittel 8. Rehabilitering er ingen enkelttjeneste, men en organisering av flere tjenester som skal gi brukeren et helhetlig, målrettet tilbud med formål å bedre brukerens mulighet til egenmestring og opprettholdelse av funksjon så lenge som mulig. Alle brukere, uavhengig av alder, har rett til rehabiliteringstjenester. Vedtaket er fulgt opp ved at opptrappingsplanen er generell og omfatter alle aldersgrupper.

Vedtak nr. 786 (2015–2016), 7. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen i arbeidet med ungdomshelsestrategien foreslå tiltak for å motvirke at barn og unge blir utsatt for kroppspress gjennom reklame generelt, og reklame i offentlige rom spesielt.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:26 S (2015–2016), jf. Innst. 327 S (2015–2016).

Spørsmål om kroppspress og reklame er omtalt i ungdomshelsestrategien. Folkehelsemeldingen (Meld. St. 19 (2014–2015)) legger til grunn at psykisk helse skal få en større plass i folkehelsearbeidet og legge mer vekt på forhold som fremmer mestring, tilhørighet og opplevelse av mening. Kommunikasjonsarbeidet om fysisk aktivitet og kosthold skal i større grad legge vekt på trivsel, glede og mestringsaspektet ved å være i bevegelse, og å ha gode mat- og måltidsvaner som kan skape trygghet og bevissthet og gjøre barn og unge mer kritiske til press fra omgivelser gjennom bl.a. sosiale medier. Dette skal bl.a. ivaretas i ny handlingsplan om kosthold, som legges fram våren 2017. Kampanjen Dine30 har som uttrykt mål å være en motvekt til kroppspress og strenge treningsregimer. Arbeidet mot kroppspress vil videre være en del av regjeringens strategi for psykisk helse som skal inneholde både helsefremmende, sykdomsforebyggende og kurative initiativ.

Vedtak nr. 787 (2015–2016), 7. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen i arbeidet med ungdomshelsestrategien foreslå tiltak for å motvirke at barn og unge blir utsatt for kroppspress gjennom reklame.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:26 S (2015–2016), jf. Innst. 327 S (2015–2016).

Spørsmål om kroppspress og reklame er omtalt i ungdomshelsestrategien. Folkehelsemeldingen (Meld. St. 19 (2014–2015)) legger til grunn at psykisk helse skal få en større plass i folkehelsearbeidet og legge mer vekt på forhold som fremmer mestring, tilhørighet og opplevelse av mening. Kommunikasjonsarbeidet om fysisk aktivitet og kosthold skal i større grad legge vekt på trivsel, glede og mestringsaspektet ved å være i bevegelse, og å ha gode mat- og måltidsvaner som kan skape trygghet og bevissthet og gjøre barn og unge mer kritiske til press fra omgivelser gjennom bl.a. sosiale medier. Dette skal bl.a. ivaretas i ny handlingsplan om kosthold som legges fram våren 2017. Kampanjen Dine30 har som uttrykt mål å være en motvekt til kroppspress og strenge treningsregimer. Arbeidet mot kroppspress vil videre være en del av regjeringens strategi for psykisk helse som skal inneholde både helsefremmende, sykdomsforebyggende og kurative initiativ.

Vedtak nr. 817 (2015–2016), 8. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen sikre at barn og unge som begår seksuelle overgrep, får tilbud om individuell oppfølging og behandling.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Dokument 8:55 S (2015–2016), jf. Innst. 349 S (2015–2016).

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har i nasjonal kartleggingsstudie kartlagt behandlingstilbudet til barn som er utsatt for og som utøver vold eller seksuelle overgrep. Studien viser at det finnes noen spesifikke behandlingstilbud og kompetansemiljøer for barn og unge med problematisk og skadelig atferd. Det er behov for å styrke behandlingstilbudet til unge overgripere, samt øke kompetansen i ulike tjenester som møter unge overgripere. Helse- og omsorgsdepartementet har derfor gitt NKVTS i oppdrag å innhente mer informasjon om behandlingstilbudet til barn og unge som begår seksuelle overgrep i de nordiske land, Storbritannia og Nederland. Dette vil gi et bedre grunnla for å vurdere hvordan behandlingstilbudet i Norge til barn og unge som begår seksuelle overgrep bør organiseres for framtiden.

Vedtak nr. 838 (2015–2016), 9. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen vurdere et krav om at kommunene skal definere hvem som har det overordnede ansvar for hjelpetjenestene til barn og unge.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen Dokument 8:43 S (2015–2016), jf. Innst. 346 S (2015–2016).

Anmodningsvedtaket vil bli fulgt opp gjennom arbeidet med en strategi for barn og unges psykiske helse, jf. anmodningsvedtak nr. 840 (2015–2016).

Vedtak nr. 839 (2015–2016), 9. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen sikre at barn og unge får medikamentfrie behandlingstilbud når faglige anbefalinger tilsier dette.»

Vedtak ble truffet ved behandling av Dokument 8:43 S (2015–2016), jf. Innst. 346 S (2015–2016).

Regjeringen har hatt stor oppmerksomhet rundt behovet for å opprette medikamentfrie tilbud i psykisk helsevern for voksne. Slike tilbud er nå under utvikling og etablering i de regionale helseforetakene. Det vil bli vurdert om et tilsvarende oppdrag om medikamentfrie tilbud for barn og unge skal pålegges de regionale helseforetakene.

Vedtak nr. 840 (2015–2016), 9. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen innen juni 2017 legge frem en helhetlig tverrsektoriell strategi for barn og unges psykiske helse som omfatter individ og samfunn, og som inneholder både helsefremmende, sykdomsforebyggende og kurative initiativ. I utformingen av strategien skal barn og unges erfaringer og råd inkluderes.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen Dokument nr. 8:43 S (2015–2016), jf. Innst. 346 S (2015–2016) .

Regjeringen vil utarbeide en strategi for barn og unges psykiske helse, som en del av en samlet strategi for befolkningens psykiske helse. Strategien skal omfatte både helsefremmende, forebyggende og behandlingsrettede tiltak, og regjeringen tar sikte på å legge den fram våren 2017.

Vedtak nr. 961 (2015−2016) 16. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen følge opp arbeidet med Norsk helsearkiv og realiseringen av depotbygg på Tynset.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dok 8:79 S (2015–2016) om sikker lagring av pasientopplysninger, jf. Innst. 392 S (2015–2016) fra Helse- og omsorgskomiteen. Det vises til Vedtak nr. 962 (2015–2016) 16. juni 2016.

Regjeringen har lagt fram et forslag med en helhetlig løsning for Arkivverket og Norsk helsearkiv, herunder forslag om midler i 2017 til igangsetting av nybygg for Norsk helsearkiv på Tynset og magasin for papirbaserte arkiver samlokalisert med den statlige etaten Nasjonalbibliotekets anlegg i fjellet i Mo i Rana, jf. omtalen i budsjettproposisjonen til Kulturdepartementet, programkategori 08.20 og bevilgningsforslag i budsjettproposisjonen til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, kap. 2445 Statsbygg, post 31 Igangsetting av ordinære prosjekter.

Vedtak nr. 962 (2015−2016) 16. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en utredning om hvordan oppbevaring/lagring av sensitive pasientopplysninger best mulig skal kunne trygges, herunder med fokus på utfordringer som kan oppstå i forbindelse med samarbeid med private aktører. »

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dok 8:79 S (2015–2016) om sikker lagring av pasientopplysninger, jf. Innst. 392 S (2015–2016).

Regjeringen har lagt fram et forslag med en helhetlig løsning for Arkivverket og Norsk helsearkiv, herunder forslag om midler i 2017 til igangsetting av nybygg for Norsk helsearkiv på Tynset og magasin for papirbaserte arkiver samlokalisert med Nasjonalbibliotekets anlegg i fjellet i Mo i Rana, jf. omtalen i budsjettproposisjonen til Kulturdepartementet, programkategori 08.20 og bevilgningsforslag i budsjettproposisjonen til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, kap. 2445 Statsbygg, post 31 Igangsetting av ordinære prosjekter. Prosjektene fremmes innenfor husleieordningen i staten, hvor Statsbygg bygger, eier, forvalter og leier ut lokaler til statlige etater.

Det er Riksarkivaren, lederen av Arkivverket, som vil være databehandlingsansvarlig og ha ansvaret for bevaringen av opplysningene i Norsk helsearkiv, i tråd med gjeldende regelverk, herunder helseregisterloven og helsearkivforskriften.

Med bakgrunn i regjeringens anbefaling om statlig bygging, eierskap, forvaltning og drift i saken anses det hensiktsmessig å ikke gjennomføre ytterligere utredning av andre typer løsninger, herunder samarbeid med private aktører.

Vedtak nr. 999 (2015–2016), 17. juni 2016

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kriteriene for tilskuddsordningen Aktivitet for seniorer og eldre under kap. 761 post 21 endres slik at Tjukkasgjengen kan omfattes av ordningen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 2 (2015–2016), Prop. 121 LS (2015–2016) og Prop. 122 S (2015–2016), jf. Innst. 400 S (2015–2016).

Vedtaket er fulgt opp gjennom at tilskuddsordningen Aktivitet for seniorer og eldre endres slik at det også åpnes for at Tjukkasgjengen omfattes av ordningen, jf. omtale under kap. 761, post 21.