3 Gjeldende rett

Forordning (EØF) nr. 2299/89 er gjennomført i norsk rett ved lov 23. juni 2000 nr. 54. Denne loven er i stor grad en videreføring av eldre lovbestemmelser som første gang er omtalt i Ot.prp. nr. 58 (1990–91). Forarbeidene til loven av 2000 er Ot.prp. nr. 51 (1999–2000). I den sistnevnte proposisjonen finnes det også en mer utførlig omtale av forhistorien.

Loven av 2000 er en såkalt inkorporasjonslov. § 1 i loven gjør forordning (EØF) nr. 2299/89 til norsk lov.

Samtidig med at loven trådte i kraft 15. juli 2000 trådte også forskrift 23. juni 2000 nr. 584 om håndheving av EØS-avtalens regler om edb-baserte reservasjonssystemer for passasjertransport mv. i kraft. Denne forskriften slo fast at Samferdselsdepartementet var ansvarlig for å håndheve bestemmelsene i forordningens artikkel 1 til 10, mens Konkurransetilsynet var ansvarlig for å håndheve bestemmelsene i forordningens artikkel 11 til 20. På grunn av en kombinasjon av uklarhet om forståelsen av forordningen og manglende praktisk betydning ble forskriften fra 2000 opphevet ved forskrift 30. januar 2009 nr. 103. Siden da har det ikke vært fastsatt noen forskrifter i medhold av loven fra 2000.

Når det gjelder det materielle innholdet i forordning (EØF) nr. 2299/89 vises det til det som er sagt foran i punkt 2 og det som fremgår av Ot.prp. nr. 51 (1999–2000) kapittel 3.

Etter det departementet har kunnet bringe på det rene har det aldri blitt fattet vedtak rettet mot norske foretak i medhold av gjeldene reservasjonslov og de eldre bestemmelsene i luftfartsloven. Selv om håndhevelsesbestemmelsene ikke har vært benyttet, innebærer det ikke at forordningen har vært uten betydning. Men fraværet av behovet for å drive med aktiv håndheving av forordningen er et viktig moment ved vurderingen av i hvilken grad forordningens oppgavefordeling innebærer reell avståelse av suverenitet. Her vises det til det som er sagt om forholdet til Grunnloven i Prop. 48 S (2015–2016).