Del 2
Andre lovforslag

6 Andre endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover

6.1 Krav om nedsatt inntektsevne

Det er et krav for rett til uføretrygd at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes fram, er det tilstrekkelig at inntektsevnen er varig nedsatt med 40 prosent.

Fram til 2015 ble det gitt særregler for rett til uførepensjon for hjemmearbeidende ektefeller. Denne gruppen fikk rett til uførepensjon når evnen til å utføre arbeid i hjemmet (arbeidsevnen) var varig nedsatt med minst 50 prosent. Ved vurderingen av hvor høy uføregraden var, skulle evnen til å utføre arbeid i hjemmet som vedkommende nå hadde, sammenlignes med den tilsvarende evnen vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppsto. Var det en liten og lettstelt bolig, ble det lagt til grunn at man kunne gjøre mer av hjemmearbeidet, enn hvis huset var stort og kronglete. Dette medførte at to personer med samme type lidelse og samme begrensninger ville få forskjellig resultat på sin uføresøknad alt etter hvor stort og tungvint huset var å holde i stand. Disse særreglene ble opphevet fra 1. januar 2015.

Fra 1. januar 2015 er det dermed kun nedsatt inntektsevne, og ikke nedsatt arbeidsevne, som skal vurderes ved behandling av krav om uføretrygd. Etter folketrygdloven § 12-5 første ledd første punktum er det et vilkår at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre arbeidsevnen. Av andre punktum framgår det at uføretrygden bare kan gis dersom behandling og tiltak er forsøk uten at inntektsevnen er bedret. Begrepene inntektsevne og arbeidsevne er benyttet om hverandre, uten at det menes forskjellige ting. Departementet forslår at begrepet arbeidsevne i § 12-5 første ledd første punktum erstattes av inntektsevne.

I folketrygdloven § 12-6 reguleres kravet til årsakssammenheng mellom sykdom, skade eller lyte og den nedsatte inntektsevne. I bestemmelsens siste ledd henger begrepet arbeidsevne igjen. Departementet forslår at begrepet «arbeidsevne» tas ut av § 12-6 tredje ledd.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-5 første ledd første punktum og § 12-6 tredje ledd.

6.2 Fastsetting av inntekt før og etter uførhet – folketrygdloven §§ 12-9 og 12-14

I folketrygdloven § 12-9 er det gitt bestemmelser om hvordan inntekt før og etter uførhet skal fastsettes. Disse to størrelsene har betydning for retten til uføretrygd og fastsettingen av uføregrad. Videre er inntekt før uførhet bestemmende for satsen som uføretrygden skal reduseres med ved inntekt over inntektsgrensen.

I § 12-9 andre ledd bokstav a mangler det en parentes slutt. Departementet foreslår at den settes inn.

Folketrygdloven § 12-14 gir bestemmelser om reduksjon av uføretrygd på grunn av inntekt. Dersom den uføretrygdede har inntekt over den inntektsgrensen som er fastsatt etter § 12-14 første ledd, skal uføretrygden reduseres. Reduksjonen beregnes ved at den overskytende inntekten multiplisert med forholdet mellom uføretrygd ved 100 prosent uføregrad (teller) og inntekt før uførhet (nevner). Det vil si at uføretrygden skal reduseres med en sats som tilsvarer denne kompensasjonsgraden.

I § 12-14 andre ledd andre punktum står det «inntekten før uførheten», det vil si i bestemt form. I § 12-9 om fastsetting av inntekt før og etter uførhet er det gjennomgående benyttet den ubestemte formen «inntekt før uførhet». For å ikke skape tvil om at det i § 12-14 andre ledd siktes til «inntekt før uførhet» slik den er fastsatt etter § 12-9, foreslår departementet at ordlyden i § 12-14 andre ledd andre punktum endres.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-9 andre ledd og § 12-14 andre ledd.

6.3 Minste pensjonsnivå − folketrygdloven § 19-8

Folketrygdloven § 19-8 har bestemmelser om minste pensjonsnivå, som ytes etter differensierte satser etter sivilstatus og ektefelles eller samboers pensjon- og inntektsforhold. Det følger av § 19-8 fjerde ledd at ordinær sats blant annet skal ytes til den som lever sammen med ektefelle som har uføretrygd. Dette ble bestemt i forbindelse med uførereformen. I forbindelse med denne endringen ble det ikke presisert at dette også gjelder alderspensjonist som i 12 av de siste 18 månedene har vært samboer med en som har uføretrygd. Ordet «uføretrygd» ble uteglemt fra opplistingen i § 19-8 fjerde ledd bokstav a. Etter bestemmelsen slik den lyder i dag, skulle samboere som nevnt ha rett til minste pensjonsnivå med høy sats, som ellers gis til enslige alderspensjonister. Det har ikke vært meningen, og det er heller ingen samboere som har fått høy sats. Departementet foreslår at bestemmelsen rettes opp i samsvar med ovenstående.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 19-8 fjerde ledd bokstav a.

6.4 Folketrygdloven kapittel 3

Kapittel 3 innholdsfortegnelsen

Ved lov 20. juni 2014 nr. 24 ble blant annet innholdsfortegnelsen til kapittel 3 endret. Departementet foreslår at ordet «alderspensjons» i tredje strekpunkt endres til «alderspensjon». Det vises til lovforslaget.

Folketrygdloven § 3-15 andre ledd bokstav a

Departementet foreslår en oppretting av betegnelsen i folketrygdloven § 3-15 andre ledd bokstav a i tråd med opplistingen av de øvrige bokstavene i leddet. Det vises til lovforslaget.

6.5 Overgangsstønad til gjenlevende ektefelle − folketrygdloven § 17-6

Folketrygdloven § 17-6 har bestemmelser om overgangsstønad til gjenlevende ektefelle og henviser til flere bestemmelser i folketrygdloven kapittel 15 om stønad til enslig mor eller far. Ved lov 19. juni 2015 nr. 42, jf. Prop. 115 L (2014−2015) Endringer i folketrygdloven mv. (Stønader til enslig mor eller far og tilleggsstønader til tiltaksdeltakere), ble det gjort en rekke endringer i kapittel 15. Derfor er det også nødvendig å rette opp henvisningene i folketrygdloven § 17-6. Det vises til lovforslaget.

6.6 Særskilt meldeplikt for samboere − folketrygdloven § 25-4

Folketrygdloven § 25-4 har bestemmelser om særskilt meldeplikt for samboere.

Ved lov 19. juni 2015 nr. 42 ble det vedtatt endringer i vilkårene om hvem som skal anses for å være enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Endringen, som trer i kraft 1. januar 2016, innebærer at samboerskap uansett lengde vil føre til at retten til stønader etter folketrygdloven kapittel 15 faller bort. Som følge av den vedtatte endringen, er det nødvendig å ta inn egne regler om meldeplikt for enslig mor eller far i folketrygdloven § 25-4. I første ledd er det tatt inn et nytt tredje punktum om at en person som mottar stønader etter folketrygdloven kapittel 15, plikter å gi Arbeids- og velferdsetaten melding så snart de blir samboer. Bestemmelsen i andre punktum omformuleres, og det tas det inn en presisering ved at det viser til overgangsstønad etter kapitlene 16 og 17.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 25-4.

6.7 Endring av betegnelse fra id-kort til HMS-kort − arbeidsmiljøloven § 4-1 sjuende ledd

Det gjelder i dag forskriftsfestede ordninger med id-kort i bygge- og anleggsbransjen, og i renholdsbransjen. I renholdsbransjen er id-kort en del av ordningen med offentlig godkjenning av renholdsvirksomheter. I begge bransjer stilles det krav om at alle arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere (typisk innehavere av enkeltmannsforetak) skal bære id-kort. Det er en forutsetning for utstedelse av id-kort at plikten til å være registrert i nærmere angitte offentlige registre er oppfylt. Id-kortet har opplysninger om innehaverens personalia og hvem som er vedkommendes arbeidsgiver. Det er arbeidsgiveren som er ansvarlig for å utstyre sine ansatte med id-kort.

Hovedformålet med ordningene er å ivareta sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på arbeidsplassen. For bedre å speile dette og for å motvirke misbruk av kortene, er betegnelsen på kortene endret til HMS-kort. Endringen ble gjennomført for begge ordningene med virkning fra 1. juli 2015. Forslaget om endret betegnelse var på høring med høringsfrist 28. april 2015.

Hjemmelsbestemmelsen for de gjeldende forskriftene står i arbeidsmiljøloven § 4-1 sjuende ledd. For å harmonisere begrepsbruken med forskriftene foreslår departementet å endre arbeidsmiljøloven § 4-1 sjuende ledd slik at id-kort erstattes med HMS-kort også i hjemmelsbestemmelsen. Det vises til lovforslaget.

6.8 Endring i lovhenvisning − allmenngjøringsloven § 4

Allmenngjøringsloven § 4 første ledd omhandler grunnvilkåret for at Tariffnemnda skal kunne ta et krav om allmenngjøring av tariffavtale til behandling. Vilkåret er at kravet fremmes av en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon over en viss størrelse, og loven henviser til kravet til innstillingsrett for dommere til Arbeidsretten etter arbeidstvistloven. Det ble vedtatt ny arbeidstvistlov i 2012, lov 27. januar 2012 nr. 9. Henvisningen til den tidligere arbeidstvistloven av 1927 ble ikke endret i allmenngjøringsloven. Departementet foreslår å endre allmenngjøringsloven § 4 første ledd for å rette denne feilen. Det vises til lovforslaget.

6.9 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks, med unntak av forslaget om endringer i folketrygdloven §§ 17-6 og 25-4 som departementet foreslår skal tre i kraft 1. januar 2016.

Departementet legger til grunn at ingen av endringene i punktet her har økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Forslagene er dels nødvendige presiseringer i gjeldende lov og dels rene lovtekniske justeringer og opprettinger.

7 Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover

7.1 Beregning av uførepensjon fra fylte 65 år når medlemmet også mottar avtalefestet pensjon og ikke har rett til arbeidsavklaringspenger fra folketrygden

7.1.1 Innledning

Departementet foreslår at det i lov om Statens pensjonskasse, i lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. og i lov om pensjonsordning for sykepleiere tas inn en ny bestemmelse om at en uførepensjon skal beregnes som en bruttoytelse (3 prosent + 66 prosent av pensjonsgrunnlaget + 0,25 G) når pensjonen utbetales i kombinasjon med avtalefestet pensjon (AFP) fra fylte 65 år og medlemmet ikke har rett til arbeidsavklaringspenger fra folketrygden.

7.1.2 Bakgrunn og gjeldende rett

Ny uførepensjonsordning i offentlig tjenestepensjon trådte i kraft 1. januar 2015. En person som har gradert uførepensjon kan på visse vilkår kombinere denne pensjonen med AFP. Det har i den anledningen blitt reist en problemstilling knyttet til at vilkårene for (fortsatt) rett til midlertidig uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen i visse tilfeller ikke uten videre er oppfylt etter de nye reglene, blant annet fordi det ikke foreligger rett til arbeidsavklaringspenger.

Midlertidig uførepensjon eller uførepensjon fra for eksempel Statens pensjonskasse skal som hovedregel beregnes som en nettopensjon (påslag) som ytes i tillegg til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden. Personer med offentlig tjenestepensjon som mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, får en uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen på 3 prosent av pensjonsgrunnlaget pluss et kronebeløp på inntil 0,25 G. Kronebeløpet er uavhengig av tidligere inntekt, men begrenset til seks prosent av pensjonsgrunnlaget.

Uføreytelsene fra tjenestepensjonsordningene og folketrygden skal ikke lenger samordnes etter lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser, og de aktuelle samordningsreglene for uførepensjon er opphevet, jf. endringene i samordningsloven §§ 3, 19 og 23 fra 1. januar 2015.

Når inntektsevnen ikke er nedsatt så mye at medlemmet har rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, det vil normalt si når uføregraden er lavere enn 50 prosent, gis det et tillegg til uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen på 66 prosent, altså samlet 69 prosent av pensjonsgrunnlaget pluss inntil 0,25 G (bruttopensjon). Uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen utbetales da uten noen motsvarende uføreytelse i folketrygden.

Personer som er helt uføre er ikke i stilling og har derfor ikke rett til AFP. Delvis uføre i offentlig sektor med deltidsarbeid, kan imidlertid ha rett til AFP fra fylte 62 år. Et medlem som er delvis ufør kan da som tidligere ta ut AFP for den resterende stillingen fra fylte 62 år. AFP beregnes mellom fylte 62 og 65 år etter folketrygdens regler («folketrygdberegnet AFP»), og gis i utgangspunktet som en full ytelse (100 prosent) fordi vedkommende ikke lenger har arbeidsinntekt. Opphevelsen av samordningsreglene for uførepensjon fra 2015 innebærer at det ikke lenger er regler om samordning av uførepensjon med AFP. Uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen skal i slike tilfeller ytes med en sats på 3 prosent av pensjonsgrunnlaget pluss et kronebeløp på inntil 0,25 G (nettopensjon).

Et medlem som har delvis midlertidig uførepensjon eller delvis uførepensjon, og som tar ut AFP fra 62 år, må si fra seg eventuell uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden fram til 65 år, og i stedet få en full, folketrygdberegnet AFP. I tillegg mottar medlemmet en gradert netto uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen. Det følger blant annet av lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse § 3 bokstav e, at AFP før 65 år ikke ytes i tidsrom hvor det ytes arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden.

Fra fylte 65 år vil vedkommende ha rett til tjenestepensjonsberegnet AFP fra pensjonsordningen, det vil si som en alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen. Pensjonen utgjør da 66 prosent av pensjonsgrunnlaget, ved full opptjeningstid. Tjenestepensjonsberegnet AFP graderes etter den stillingsandelen man hadde ved uttak av AFP. Summen av AFP-graden og uføregraden vil bli 100 prosent for personer som sto i full stilling da de ble delvis uføre. Dersom pensjonisten før fylte 62 år hadde delvis uføretrygd fra folketrygden, vil vedkommende etter lang og fast praksis normalt kunne få denne tilbake fra fylte 65 år. Samlet pensjon vil da normalt bestå av en gradert uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen (nettopensjon), gradert uføretrygd fra folketrygden og en gradert tjenestepensjonsberegnet AFP.

Uføre som har gradert midlertidig uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen og arbeidsavklaringspenger i folketrygden, må på samme måte som personer med uføretrygd, si fra seg arbeidsavklaringspengene ved uttak av AFP for reststillingen. I motsetning til ved uføretrygd blir arbeidsavklaringspengene imidlertid ikke igangsatt igjen ved fylte 65 år. Delvis uføre som tar ut AFP for reststillingen velger samtidig bort de rettighetene og den oppfølgingen som følger av folketrygdloven kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger. Det er blant annet et vilkår for rett til ytelser etter det kapittelet at vedkommende får aktiv behandling, deltar på arbeidsrettede tiltak eller ellers får en oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Når vedkommende fyller 65 år, det vil si inntil tre år etter at arbeidsavklaringspengene ble valgt bort, vil man normalt ikke ha rett på å få denne ytelsen tilbake, jf. vilkårene nevnt over.

Spørsmålet er da hvilke ytelser den delvis uføre har rett til fra fylte 65 år. 100 prosent folketrygdberegnet AFP blir normalt omregnet til en gradert tjenestepensjonsberegnet AFP, ut fra den stillingsdelen vedkommende har tatt ut AFP for. Når det gjelder uføreytelsen vil den som har midlertidig uførepensjon eller uførepensjon med en uføregrad på 50 prosent eller høyere, ikke uten videre ha rett til pensjon fra fylte 65 år uten en motsvarende uføreytelse i folketrygden. Alternativet vil i så fall være en full folketrygdberegnet AFP alene. Dette antas i de fleste tilfellene å gi en lavere samlet ytelse enn ved en kombinasjon av brutto delvis uførepensjon (69 prosent) og delvis tjenestepensjonsberegnet AFP.

7.1.3 Høring

Arbeids- og sosialdepartementet sendte et forslag om endring i blant annet lov om Statens pensjonskasse § 28 andre ledd på høring 2. juni 2015. Høringsnotatet ble lagt ut på departementets hjemmeside, slik at det var allment tilgjengelig. Høringsfristen ble satt til 14. august 2015.

Høringsnotatet ble sendt til:

• Finansdepartementet

• Kommunal- og moderniseringsdepartementet

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Finanstilsynet

• Statens pensjonskasse

• Statistisk sentralbyrå

• Akademikerne

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Den norske aktuarforening

• Fagforbundet

• Finans Norge

• Forsvarets seniorforbund

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

• Gabler AS

• Kommunal Landspensjonskasse

• KS

• KS Bedrift

• Landslaget for offentlige pensjonister

• Landsorganisasjonen i Norge

• LO-Kommune

• LO-stat

• Norges Ingeniør- og teknologorganisasjon

• Norsk Pensjon AS

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Oslo Pensjonsforsikring AS

• Pensjonistforbundet

• Pensjonskasseforeningen

• Pensjonskontoret

• Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner

• Seniorenes fellesorganisasjon

• Seniorsaken

• Senter for seniorpolitikk

• Statens Seniorråd

• Uføres Landsorganisasjon

• UNIO

• Virke

• Yrkesorganisasjonenes sentralforbund

Følgende høringsinstanser har meddelt at de ikke har merknader:

• Statistisk sentralbyrå

• Den Norske Aktuarforening

• KS

Følgende høringsinstanser har hatt merknader:

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Pensjonsordningen for apotekvirksomhet

• Statens pensjonskasse

• Kommunal Landspensjonskasse

• Oslo Pensjonsforsikring AS

• Pensjonistforbundet

• Pensjonskasseforeningen

• Unio

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

7.1.4 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet til grunn at inntektsevnen til personer som umiddelbart før fylte 65 år fylte vilkårene for rett til gradert midlertidig uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen, normalt vil være nedsatt i minst samme grad ved fylte 65 år. Etter departementets vurdering vil det derfor være rimelig at disse fortsatt bør kunne få midlertidig uførepensjon, selv om de ikke lenger mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. En forutsetning må i så fall være at det ikke er inntruffet noen endring i helsetilstand og inntektsevne ved fylte 65 år. I og med at det ikke lenger vil foreligge rett til en folketrygdytelse, vil en netto uførepensjon (3 prosent av pensjonsgrunnlaget + 0,25 G) gi en for lav ytelse. Departementet mente at det i slike tilfeller burde ytes en brutto uførepensjon (3 prosent + 66 prosent av pensjonsgrunnlaget + 0,25 G) fra tjenestepensjonsordningen.

Departementet foreslo at medlemmer med delvis uførepensjon og AFP, som fra fylte 65 år ikke lenger har rett til arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, fortsatt skal ha rett til delvis uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen, og at denne skal beregnes etter reglene i blant annet lov om Statens pensjonskasse § 28 andre ledd.

Departementet viste til at lovendringsforslaget i realiteten vil innebære en videreføring av lang og fast praksis i tjenestepensjonsordningene fra før 2015, da pensjonsordningene kunne innvilge uførepensjon etter en uføregrad på 50 prosent eller høyere også når medlemmet ikke hadde rett til motsvarende uføreytelse i folketrygden. Bidraget fra tjenestepensjonsordningen ble automatisk høyere når det ikke lenger forelå rett til en folketrygdytelse.

I høringsnotatet la departementet til grunn at det ville bli gitt tilsvarende regler i de øvrige tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor.

Departementet foreslo at endringen gis virkning fra 1. januar 2015.

7.1.5 Høringsinstansenes syn

De fleste av høringsinstansene som har hatt merknader, støtter departementets forslag. Statens pensjonskasse (SPK) og Pensjonsordningen for apotekvirksomhet viser også til at den foreslåtte endringen innebærer en videreføring av reglene slik de var før 1. januar 2015, tilpasset de nye beregningsreglene. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) støtter også virkningstidspunktet 1. januar 2015, som «fremstår som ryddig siden uførereformen trådte ikraft på samme tidspunkt.» Unio støtter også forslaget, men uttrykker bekymring over stadige endringsforslag til en nylig iverksatt reform. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) mener forslaget retter på en utilsiktet konsekvens av reglene fra 1. januar 2015, og støtter departementets vurdering om at forslaget vil være i tråd med praksis fram til 2015. Pensjonistforbundet er også enig i departementets lovendringsforslag.

Oslo Pensjonsforsikring AS (OPF) støtter ikke forslaget og påpeker at forslaget ikke representerer en kodifisering av praksis i alle offentlig tjenestepensjonsordninger, slik departementet har lagt til grunn. OPF har ikke praktisert å gi midlertidig uføreytelse i kombinasjon med AFP, uavhengig av om AFP er folketrygdberegnet før fylte 65 år eller vedtektsberegnet (tjenestepensjonsberegnet) fra fylte 65 år. OPF viser til at grunnen til dette er manglende hjemmel i pensjonsvedtektene til å tilstå midlertidige ytelser fra tjenestepensjonsordningen når det ikke foreligger rett til tilsvarende ytelse i folketrygden. Det påpekes videre at en implementering av den foreslåtte regelen vil bety vesentlige endringer i praksis og representere en ikke ubetydelig økonomisk merbelastning for kundene, som ikke tidligere er innregnet i forsikringsordningen. På den annen side er OPF av den oppfatning at dette ikke bør kodifiseres, men knyttes til hjemmelen i de enkelte pensjonsregelverkene slik det åpenbart tidligere har vært og uttaler: «Siden praksis har vært sprikende også tidligere, bør ikke det tilsi noen utfordringer i tilknytning til Overføringsavtalen.» OPF støtter ikke det foreslåtte virkningstidspunktet 1. januar 2015, da de mener det er uheldig å gi regler med tilbakevirkende kraft, som vil medføre ekstra administrasjon for tjenestepensjonsordningene og kostnader for tjenestepensjonsordningenes kunder. Pensjonskasseforeningen, som organiserer de selvstendige kommunale pensjonskassene og en rekke private pensjonskasser, har tilsvarende motforestillinger til forslaget som OPF. Det påpekes på generelt grunnlag at endringer i lov om Statens pensjonskasse gjennom Overføringsavtalen vil kunne ha betydning også for andre pensjonsinnretninger i offentlig sektor, og at dette representerer en utfordring for de ikke-lovregulerte pensjonsordningene der tariffpartene framforhandler pensjonsrettigheter og dekningsomfang. Pensjonskasseforeningen viser til at det enkelte medlem foretar et aktivt valg ved 62 år, og at det derfor ikke er åpenbart at (det lavere) ytelsesnivået ved fylte 65 år skal tillegges avgjørende vekt, likevel under forutsetning av at det er gitt tilstrekkelig informasjon om følgene av et slikt valg.

7.1.6 Departementets vurdering og forslag

Bakgrunnen for forslaget om å endre lov om Statens pensjonskasse § 28 andre ledd og de tilsvarende bestemmelsene i lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. og i lov om pensjonsordning for sykepleiere var innspill fra Statens pensjonskasse (SPK) og Kommunal Landspensjonskasse (KLP), de to største aktørene innenfor offentlig tjenestepensjon. Som det går fram av høringsnotatet var departementet enig i deres synspunkter, og la ellers til grunn at forslaget i realiteten innebar en formalisering av lang og fast praksis i tjenestepensjonsordningene fra før 2015. Departementet har da også gjennomgående fått bred støtte for forslaget.

Høringen avdekket imidlertid at praksis ikke hadde vært den samme i hele offentlig sektor. Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor er tilsluttet den såkalte Overføringsavtalen, en avtale inngått mellom Statens pensjonskasse og andre leverandører av offentlige tjenestepensjonsordninger i norske kommunale pensjonskasser, livsforsikringsselskap og lovfestede pensjonsordninger. Hvis et medlem av en av ordningene tidligere har opptjent pensjonsrettigheter i en eller flere av de andre ordningene, blir rettighetene overført til den siste og utbetalende ordningen når vedkommende får pensjon. Pensjonsberegningen skjer etter reglene i den siste ordningen. Overføringsavtalen stiller krav om et felles pensjonsprodukt, noe som betyr at ordningene som er med i avtalen, stort sett gir de samme rettighetene. Selv om hovedproduktet er det samme, er det likevel enkelte ulikheter på flere områder. Dette kan skyldes at praksis har utviklet seg forskjellig over tid eller at vedtektene i kommunale pensjonsordninger avviker på noen punkter fra bestemmelsene i de lovfestede ordningene.

Som nevnt la departementet til grunn i høringsnotatet at også de tariffestede tjenestepensjonsordningene følger opp lovforslaget med nødvendige tilpasninger i sitt regelverk. Departementet viser til at formålet med lovendringsforslaget var å avhjelpe en utilsiktet virkning av den nye uførepensjonsordningen i offentlig sektor fra 2015. Forslaget var initiert av SPK og KLP, som også har gitt sin fulle støtte til departementets forslag. Enkelte høringsinstanser påpekte at de har hatt en annen praksis enn SPK og KLP i disse sakene. I og med at de nye reglene fra 2015 derfor ikke har gitt tilsvarende utilsiktede virkninger i enkelte av ordningene i kommunal sektor, er departementet av den oppfatning at spørsmålet om innføring av tilsvarende bestemmelse i de tariffestede ordningene hører under Overføringsavtalens organer. Statens pensjonskasse, som har det overordnete ansvaret for avtalen, har uttalt at det prinsipielt er mest hensiktsmessig for alle parter i Overføringsavtalen og medlemmene at reglene i de ulike pensjonsordningene er så like som mulig, men at avtalen likevel er praktikabel selv om det er en del ulikheter.

Departementet viser til ovenstående og foreslår, i tråd med forslaget i høringsnotatet, at det gis en bestemmelse i de lovfestede offentlig tjenestepensjonsordningene som sikrer at personer med delvis uførepensjon og delvis avtalefestet pensjon får rett til bruttoberegnet midlertidig uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen fra fylte 65, selv om det ikke lenger foreligger rett til arbeidsavklaringspenger fra folketrygden.

Det vises til lovforslaget, lov om Statens pensjonskasse § 28 andre ledd andre punktum, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 11 andre ledd andre punktum og lov om pensjonsordning for sykepleiere § 13 andre ledd andre punktum.

7.1.7 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget innebærer en endring i den nye uførepensjonsordningen i offentlig tjenestepensjon som ble innført fra 1. januar 2015. Departementet foreslår derfor at endringen trer i kraft straks og gis virkning fra 1. januar 2015.

Departementet legger til grunn at forslaget ikke vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser av vesentlig betydning. Forslaget omfatter få personer. Statens pensjonskasse opplyser at det per september 2015 er åtte personer med uførepensjon som har hatt arbeidsavklaringspenger ved uttak av AFP (direkte overgang), og som er fylt 65 år. I tillegg er det 28 personer med denne kombinasjonen som har tatt ut AFP, men som ikke er fylt 65 år enda. Kommunal Landspensjonskasse har også gitt uttrykk for at det dreier seg om få saker, anslagsvis 10 til 12 saker pr. måned, maksimalt. Departementet viser til at forslaget innebærer en formalisering og videreføring av lang og fast praksis i Statens pensjonskasse og Kommunal Landspensjonskasse.

7.2 Opprettinger og lovtekniske endringer

7.2.1 Medregning av tjenestetid ved beregning av barnepensjon

I forbindelse med ny uførepensjonsordning i offentlig tjenestepensjon fra 1. januar 2015 ble det bestemt at uførepensjon skal ytes til aldersgrensen for stillingen, men ikke lenger enn til 67 år. Ved beregning av uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene skal det ikke medregnes framtidig tjenestetid utover 67 år. Tilsvarende endringer ble gjort i bestemmelsene om beregning av enke- og enkemannspensjon for så vidt gjelder medregning av den tjenestetiden som avdøde ville ha fått ved å fortsette i stilling til aldersgrensen. Det følger nå av lov om Statens pensjonskasse § 33 tredje ledd siste punktum, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 16 tredje ledd tredje punktum og lov om pensjonsordning for sykepleiere § 19 a tredje ledd siste punktum at det ikke medregnes tjenestetid utover 67 år.

Bestemmelsene om barnepensjon har også regler om medregning av tjenestetid. Det er imidlertid ikke gjort tilsvarende begrensninger i disse bestemmelsene, noe som er utilsiktet. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene om medregning av avdødes tjenestetid ved beregning av barnepensjon endres tilsvarende som for enke- og enkemannspensjon.

Det vises til lovforslaget, lov om Statens pensjonskasse § 38 fjerde ledd siste punktum, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 23 fjerde ledd tredje punktum og lov om pensjonsordning for sykepleiere § 24 tredje ledd tredje punktum.

7.2.2 Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 13

Ved uførepensjonsreformen ble det gitt helt likelydende regler om uførepensjon i lov om Statens pensjonskasse, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. og lov om pensjonsordning for sykepleiere. Det oppstod imidlertid en feil i lov om pensjonsordning for sykepleiere § 13 sjette ledd, ved at det henvises til § 27 femte ledd. Riktig henvisning skal være § 12 femte ledd, og departementet foreslår at feilen rettes opp.

Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 13 sjette ledd.

7.2.3 Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser

Samordningsloven § 23 har bestemmelser om samordning av tjenestepensjon med tilleggspensjon fra folketrygden, og § 24 har supplerende bestemmelser om samordning av tjenestepensjon og personskadetrygd med pensjon fra folketrygden fra 1. januar 2011. I forskrift 22. desember 2009 nr. 1810 om alderspensjon i folketrygden er det blant annet gitt bestemmelser om minste samlede pensjonsnivå for ektepar, jf. forskriften kapittel 5. Det følger av forskriften §§ 5-4 og 5-8 at det skal utbetales et tillegg til alderspensjon fra folketrygden når pensjonistparets samlede pensjon utgjør et lavere beløp enn de samlet er garantert, jf. forskriften §§ 5-5 og 5-9. Disse tilleggene til alderspensjonen er samordningspliktige, det vil si at det skal gjøres fradrag for tilleggene i tjenestepensjonen. Dette følger av samordningsloven § 23 nr. 1 andre ledd og § 24 nr. 1 første ledd, som i dag henviser til forskrift om alderspensjon i folketrygden §§ 5-4 tredje ledd og § 5-8 fjerde ledd. Det er imidlertid foretatt endringer i denne forskriften som gjør at henvisningene nå er feil.

Departementet foreslår at henvisningene endres i samsvar med endringene i forskrift om alderspensjon, slik at henvisningene rettes til §§ 5-4 andre ledd og 5-8 andre ledd.

Det vises til lovforslaget, lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 23 nr. 1 andre ledd og § 24 nr. 1 første ledd.

8 Lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg − tekniske endringer

8.1 Bakgrunn og gjeldende rett

For en generell orientering om ordningen med supplerende stønad vises det til punkt 5.1 ovenfor.

Meld. St. 9 (2014–2015) – Gjennomgang av ordninga med supplerande stønad til personar over 67 år med kort butid i Noreg ble lagt fram for Stortinget 12. desember 2014. Meldingen redegjorde for erfaringene med stønadsordningen etter etableringen, basert på to undersøkelser, i 2008 og 2014, gjort blant dem som behandler disse sakene. På denne bakgrunnen ble det i meldingen tatt opp spørsmål om enkelte justeringer og presiseringer i ordningen.

I Innst. 180 S (2014–2015) ga flertallet i arbeids- og sosialkomiteen (representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Venstre) uttrykk for at de spesielt var tilfreds med forslagene til forbedringer som regjeringen vurderte basert på innspill fra dem som arbeider med supplerende stønad. Også komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti sluttet seg til de foreslåtte tekniske justeringene i ordningen.

8.2 Departementets vurdering og forslag

Som en oppfølging av stortingsmeldingen foreslås det å:

• presisere reglene om prøving av supplerende stønad mot finansformue, slik at regelen om avslag på stønad når finansformuen overstiger 0,5 ganger grunnbeløpet går fram av det formelle regelverket,

• presisere at regelen om bortfall av supplerende stønad når mottakeren er innlagt i en institusjon der oppholdet dekkes av det offentlige, også gjelder ved opphold i institusjoner (alders- og sykehjem) der de innlagte har plikt til egenbetaling av inntektene de har,

• etablere en hjemmel for å gjøre fradrag for utbetalt supplerende stønad i etterbetalt alderspensjon,

• endre reglene slik at fradrag for økonomisk stønad i etterbetalt supplerende stønad, også skal gjelde økonomisk stønad i den måneden da supplerende stønad kommer til utbetaling,

• oppdatere lov om supplerende stønad som følge av språklig endring i lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, og etableringen av lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.

8.2.1 Prøvingen mot formue

Lov om supplerende stønad § 8 første ledd har følgende ordlyd:

«Dersom ein søkjar eller ektemaken har så stor formue at det ville vere urimeleg å gi supplerande stønad, kan ein gi avslag på søknaden. Som formue vert ikkje rekna vanleg bustad eller vanlege ting til dagleg bruk.»

Etter andre ledd i paragrafen har departementet hjemmel til å gi forskrifter til utfylling av reglene i første ledd, men slike forskrifter er ikke gitt. Man ville først blant annet se hvordan prøvingen mot formue utviklet seg i praksis.

I praksis er det lagt til grunn at en finansformue over 0,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden er nok til at en søker får avslag på søknaden om supplerende stønad, selv om søkeren ikke har andre inntekter.

Det er gitt tilbakemelding om at saksbehandlerne som behandler disse søknadene, har vært usikre på hvordan de skulle håndtere prøvingen mot formue, og at de har ønsket seg mer utfyllende regler. Brukerne kan på den andre siden oppleve ordningen som urimelig, blant annet dersom finansformuen skriver seg fra mottaket av supplerende stønad.

Ordningen med supplerende stønad var ment som en minimumsløsning med sikte på å avlaste kommunene for utgifter til økonomisk stønad. Departementet kan ikke se at det er grunn til å gå bort fra dette. Reglene må være slik at man ikke kan få ytelsen dersom man har stor formue av ulik art (eller dersom ektefellen eller samboeren har slik formue). Når det gjelder finansformue, er det fast praksis for at slik formue over 0,5 ganger grunnbeløpet fører til avslag på en søknad om supplerende stønad.

Når det gjelder håndteringen av denne grensen, ga man allerede ved etableringen av ordningen en viss veiledning ved å vise til definisjonen av finansformue i § 2 andre ledd i forskriften til § 7-2 i folketrygdloven om gravferdsstønad. I rundskrivet til ordningen med supplerende stønad heter det:

«Begrepet «finansformue» er et bruttobegrep. Gjeld går ikke til fradrag. Med «finansformue» menes dermed kontanter, bankinnskudd, omsettelige aksjer, obligasjoner, andeler i verdipapirfond, andre omsettelige verdipapirer og utestående fordringer. Det er likvide midler som i utgangspunktet kan gjøres tilgjengelige slik at dette kan brukes til å dekke utgifter. Slik formue inntil 0,5 G skal ikke være avslagsgrunn. Personer som selv har, eller bor sammen med ektefelle, samboer eller partner som har finansformue over 0,5 G, fyller ikke vilkårene for å få supplerende stønad. Fribeløpet på 0,5 G gjelder samlet for ektefellene. Det skal da gis avslag på krav om stønad med den begrunnelse at finansformuen er for høy. Dersom finansformuen senere blir oppbrukt til livsopphold, kan det gis supplerende stønad når dette har skjedd og finansformuen ikke overstiger 0,5 G. Ved formue over 0,5 G kan stønadsrett tidligst oppstå etter det antall måneder (avrundet etter vanlige avrundingsregler) som framkommer når finansformuen som overstiger 0,5 G, deles med det aktuelle stønadsbeløpet vedkommende kan ha rett til etter lovens § 7.»

Rundskrivet gjør det klart hvordan man skal praktisere prøvingen mot finansformue, slik at man i realiteten har hatt en fast praksis.

I stortingsmeldingen ble det nevnt at siden omtalen i rundskrivet er relativt omfattende, kunne det være hensiktsmessig med regulering i forskrift. Departementet har etter fornyet vurdering kommet til at det er mest hensiktsmessig å lovfeste prøvingen mot finansformuen. Grensen på 0,5 ganger grunnbeløpet for å ha rett til supplerende stønad er fleksibel, og ventes derfor å forbli uendret. Det er en praktisk viktig regel. Regelen kommer klarere fram til brukerne dersom grensen går direkte fram av loven. Det vises til lovforslaget § 8 første ledd og til merknadene til bestemmelsen.

8.2.2 Opphold i institusjon

Etter § 12 i loven om supplerende stønad faller retten til ytelsen bort når mottakeren er innlagt i en institusjon der oppholdet blir dekket av det offentlige. Det samme gjelder ved opphold i fengsel, jf. § 12 andre ledd. Supplerende stønad faller bort fra og med den andre kalendermåneden etter den måneden da oppholdet tok til.

I praksis har det vært tvil om paragrafen omfatter offentlige institusjoner, for eksempel sykehjem, der de innlagte avkreves et visst vederlag for oppholdet dersom de har midler til det. Denne betalingen dekker på langt nær de faktiske kostnadene ved oppholdet. Ordlyden i loven («vert dekt av det offentlege») omfatter både hel og delvis dekning av det offentlige. Spørsmålet ble ikke drøftet i Ot.prp. nr. 14 (2004–2005).

Departementet vil påpeke at formålet med supplerende stønad ikke er å sikre at kommunen får betaling for stønadsmottakerens alders- eller sykehjemsplass. Ytelsen skal tvert imot dekke de daglige behovene til mottakeren utenfor institusjon. Personene det gjelder, har rett til å få institusjonsoppholdet dekket av det offentlige, og betalingsplikten gjelder bare så langt en innlagt har inntekter som kan benyttes til slik betaling.

Departementet mener at loven må være slik å forstå at opphold i alders- eller sykehjem er omfattet av regelen om stans av supplerende stønad, selv om de innlagte har plikt til betaling dersom de har inntekt. Supplerende stønad bør være en subsidiær ytelse, også i forhold til plikten for det offentlige til å dekke opphold i de aktuelle institusjonene. Departementet foreslår å presisere dette ved endringer i loven.

En samlet Arbeids- og sosialkomite støttet dette forslaget til presisering av regelverket. Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti hadde imidlertid en merknad om at de forutsetter at brukerne i slike institusjoner likestilles med andre sykehjemsbeboere når det gjelder midler til eget forbruk.

Dersom den innlagte kun mottar supplerende stønad, blir det ikke tale om å beholde en del av stønaden til eget forbruk under sykehjemsoppholdet. Dersom den innlagte har behov for midler til klær eller lignende, kan vedkommende søke om økonomisk stønad. I tilfeller hvor den innlagte også har opptjent alderspensjon, vil reglene i forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester, som inneholder regler om hvor mye som kan beholdes til eget forbruk under institusjonsopphold, gjelde også for disse.

Det vises til lovforslaget § 12 første ledd og merknadene til bestemmelsen.

8.2.3 Fradrag for økonomisk stønad i supplerende stønad

Etter § 11 femte ledd i lov om supplerende stønad skal det gjøres fradrag i etterbetalinger av supplerende stønad, tilsvarende den økonomiske stønaden som mottakeren har fått i den tiden søknaden om supplerende stønad har vært til behandling. Dette er en svært praktisk situasjon, og det vil klart nok ikke være rimelig å gi full etterbetaling av supplerende stønad i slike tilfeller. Det ville føre til dobbel dekning av kostnader til livsopphold.

Utleggene refunderes kun dersom kommunen reiser krav om dette etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Refusjonskrav i etterbetaling av supplerende stønad kan ikke fremmes etter § 26 i denne loven, som bare gir hjemmel for refusjonskrav i etterbetalinger etter folketrygdloven eller lovene om krigspensjonering. Krav fra kommunen kan likevel grunnes på at refusjon er satt som vilkår for å yte økonomisk stønad, eller at den økonomiske stønaden er gitt som lån (jf. §§ 20 og 21 i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen).

§ 11 femte ledd i lov om supplerende stønad gir kun hjemmel for trekk i etterbetaling av supplerende stønad. Dette er i praksis tolket å være utbetalinger som refererer seg til månedene før den måneden supplerende stønad først blir utbetalt. Selv om mottakeren også har fått økonomisk stønad i utbetalingsmåneden, gjøres det ikke fradrag i utbetalingen for dette. Departementet finner at det heller ikke i utbetalingsmåneden har vært meningen at bruker skulle få dobbel dekning av kostnader til livsopphold. Det foreslås derfor ett nytt punktum i bestemmelsen for å gjøre dette klart.

Det er også behov for å oppdatere denne bestemmelsen som følge av etableringen av lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Etter § 11 femte ledd i lov om supplerende stønad skal det gjøres fradrag i etterbetaling av supplerende stønad for økonomisk stønad utbetalt i etterbetalingsperioden. Bestemmelsen viser til «sosialtenestelova kapittel 5». Reglene om økonomisk stønad er nå å finne i kapittel 4 i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, og departementet foreslår å endre den nevnte bestemmelsen i lov om supplerende stønad i tråd med dette. Det vises til lovforslaget § 11 femte ledd og merknadene til bestemmelsen.

8.2.4 Oppdatering av loven

Ifølge § 3 første ledd første punktum i lov om supplerende stønad er det et vilkår for å få ytelsen at man har «opphaldsløyve som gir grunnlag for busetjing i riket». Ordlyden er basert på tidligere ordlyd i utlendingsloven. Utlendingsloven benytter nå begrepet «permanent oppholdstillatelse» (utlendingsloven § 62). Det foreslås at ordlyden i lov om supplerende stønad tilpasses dette. Det vises til lovforslaget § 3 første ledd og merknadene til bestemmelsen.

8.2.5 Etablering av hjemmel i folketrygdloven § 22-8 nytt sjuende ledd for å gjøre fradrag for utbetalt supplerende stønad i alderspensjon som blir etterbetalt

Arbeids- og velferdsdirektoratet har gjort departementet oppmerksom på at det i noen tilfeller blir utbetalt supplerende stønad i løpet av den tiden et krav om alderspensjon er til behandling. Det er i dag ikke hjemmel for å gjøre fradrag i etterbetalingen av alderspensjon, som derfor blir etterbetalt fullt ut, med dobbel dekning som resultat.

Det samme gjelder ved etterbetaling av alderspensjon dersom alderspensjonen til en person blir oppjustert mens vedkommende mottar supplerende stønad. Eksempelvis kan alderspensjon bli revurdert fordi trygdetiden blir fastsatt på nytt. Dette kan føre til etterbetaling av alderspensjon for perioder der det er utbetalt supplerende stønad basert på en lavere alderspensjon enn man faktisk hadde krav på. Det er per i dag ikke hjemmel for å kreve tilbake for mye utbetalt supplerende stønad, fordi vedkommende i regelen ikke kan lastes for det som har skjedd.

Det er klart at det ikke på noe tidspunkt har vært meningen at stønadsmottakeren skal ha både alderspensjon og supplerende stønad utbetalt samtidig. Tvert om skal supplerende stønad reduseres med alderspensjon krone for krone. Departementet foreslår derfor å lovfeste en hjemmel til å gjøre fradrag i etterbetalingen tilsvarende for mye utbetalt supplerende stønad i perioden som etterbetalingen gjelder.

Hjemmelen foreslås tatt inn i folketrygdloven og vil, i tilfellene med justering av trygdetid, innebære at hele etterbetalingen går til dekning av for mye utbetalt supplerende stønad.

I Meld. St. 9 (2014–2015) omtalte departementet situasjonen hvor personer definert som flyktning etter folketrygdloven § 1-7, framsetter krav om alderspensjon, og mens søknaden er under behandling, søker om supplerende stønad. Disse har flyktningfordeler med rett til full pensjon på minstenivå etter folketrygdloven. Denne persongruppen har fått etterbetalt alderspensjon også for måneder hvor det er utbetalt supplerende stønad. Det ble i meldingen uttalt at det ikke er grunn til at personer definert som flyktning etter folketrygdloven § 1-7, skal ha tilgang til supplerende stønad. Det ble i stortingsmeldingen derfor foreslått å unnta personer definert som flyktninger etter folketrygdloven § 1-7, ved regulering direkte i loven.

Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at formålet med forslaget i stortingsmeldingen – å unngå dobbelt betaling – følges opp på en hensiktsmessig måte ved å etablerere hjemmel i folketrygdloven § 22-8 nytt sjuende ledd for å gjøre fradrag for utbetalt supplerende stønad i etterbetalt alderspensjon. Det vises til lovforslaget § 22-8 nytt sjuende ledd og merknadene til bestemmelsen.

8.2.6 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 2016.

I hovedsak dreier endringene som det ble redegjort for i Meld. St. 9 (2014–2015), seg om å få avklart spørsmål som har reist tvil i praksis. Avklaringen av reglene om fradrag for økonomisk stønad i supplerende stønad og etablering av hjemmel for å gjøre fradrag for supplerende stønad i alderspensjon som blir etterbetalt, kan til en viss grad bidra til reduserte stønadsutgifter, men ikke i en slik grad at det vil påvirke budsjettene. Det er ikke gjort grundige beregninger av de økonomiske konsekvensene av forslagene i stortingsmeldingen, men ettersom forslagene går i retning av å stramme inn, vil de ikke føre til økte utgifter. Endringene vil gjøre det enklere å praktisere loven, men gir ikke grunnlag for å justere administrasjonskostnadene.

9 Merknader til de enkelte paragrafene i lovforslaget

9.1 Merknader til endringene i lov om Statens pensjonskasse

Til § 28

Paragrafen har bestemmelser om beregning av uførepensjon fra Statens pensjonskasse. I andre ledd går det fram hvordan pensjonen beregnes når inntektsevnen ikke er nedsatt i en slik grad at den uføre har rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden. Som hovedregel skal uførepensjonen da beregnes som en bruttopensjon (3 prosent + 66 prosent av pensjonsgrunnlaget + 0,25 G). Andre ledd nytt andre punktum innebærer at medlemmet får rett til uførepensjon, selv om vedkommende ikke lenger har rett til arbeidsavklaringspenger fra fylte 65 år, og at pensjonen også i slike tilfeller skal beregnes som en bruttopensjon. Gjeldende andre punktum blir nytt tredje punktum.

Det vises til punkt 7.1.6.

Til § 38

Paragrafen gjelder barnepensjon, og fjerde ledd har bestemmelser om hvilken tjenestetid som skal legges til grunn ved beregningen av pensjonen. Endringen i fjerde ledd tredje (siste) punktum innebærer en tilsvarende begrensning når det gjelder medregning av avdødes tjenestetid, som tidligere er gitt i reglene om enke- og enkemannspensjon fra Statens pensjonskasse. Tjenestetid skal etter endringen ikke medregnes utover det tidspunktet den avdøde ville ha fylt 67 år. Endringen er en ren oppretting.

Det vises til punkt 7.2.1.

9.2 Merknader til endringene i lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv.

Til § 11

Paragrafen har bestemmelser om beregning av uførepensjon fra pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. I andre ledd går det fram hvordan pensjonen skal beregnes når inntektsevnen ikke er nedsatt i en slik grad at den uføre har rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden. Som hovedregel skal uførepensjonen da beregnes som en bruttopensjon (3 prosent + 66 prosent av pensjonsgrunnlaget + 0,25 G). Andre ledd nytt andre punktum innebærer at medlemmet får rett til uførepensjon, selv om vedkommende ikke lenger har rett til arbeidsavklaringspenger fra fylte 65 år, og at pensjonen også i slike tilfeller skal beregnes som en bruttopensjon. Gjeldende andre punktum blir nytt tredje punktum.

Det vises til punkt 7.1.6.

Til § 23

Paragrafen gjelder barnepensjon, og fjerde ledd har bestemmelser om hvilken tjenestetid som skal legges til grunn ved beregningen av pensjonen. Endringen i fjerde ledd tredje (siste) punktum innebærer en tilsvarende begrensning når det gjelder medregning av avdødes tjenestetid, som tidligere er gitt i reglene om enke- og enkemannspensjon fra pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. Tjenestetid skal etter endringen ikke medregnes utover det tidspunktet den avdøde ville ha fylt 67 år. Endringen er en ren oppretting.

Det vises til punkt 7.2.1.

9.3 Merknader til endringene i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser

Til § 23 nr. 1 andre ledd

Endringene innebærer at henvisningene i første punktum til «§§ 5-4 tredje ledd og 5-8 fjerde ledd» endres til «§§ 5-4 andre ledd og 5-8 andre ledd.»

Det vises til punkt 7.2.3.

Til § 24 nr. 1 første ledd

Endringene innebærer at henvisningene i tredje punktum til «§§ 5-4 tredje ledd og 5-8 fjerde ledd» endres til «§§ 5-4 andre ledd og 5-8 andre ledd.»

Det vises til punkt 7.2.3.

9.4 Merknader til endringene i lov om pensjonsordning for sykepleiere

Til § 13

Paragrafen har bestemmelser om beregning av uførepensjon fra pensjonsordning for sykepleiere. I andre ledd går det fram hvordan pensjonen skal beregnes når inntektsevnen ikke er nedsatt i en slik grad at den uføre har rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden. Som hovedregel skal uførepensjonen da beregnes som en bruttopensjon (3 prosent + 66 prosent av pensjonsgrunnlaget + 0,25 G). Andre ledd nytt andre punktum innebærer at medlemmet får rett til uførepensjon, selv om vedkommende ikke lenger har rett til arbeidsavklaringspenger fra fylte 65 år, og at pensjonen også i slike tilfeller skal beregnes som en bruttopensjon. Gjeldende andre punktum blir nytt tredje punktum.

Det vises til punkt 7.1.6.

Til § 13 sjette ledd

Endringen innebærer at henvisningen i første punktum til «§ 27 femte ledd» endres til «§ 12 femte ledd».

Det vises til punkt 7.2.2.

Til § 24

Paragrafen gjelder barnepensjon, og tredje ledd har bestemmelser om hvilken tjenestetid som skal legges til grunn ved beregningen av pensjonen. Endringen i tredje ledd tredje (siste) punktum innebærer en tilsvarende begrensning når det gjelder medregning av avdødes tjenestetid, som tidligere er gitt i reglene om enke- og enkemannspensjon fra pensjonsordning for sykepleiere. Tjenestetid skal etter endringen ikke medregnes utover det tidspunktet den avdøde ville ha fylt 67 år. Endringen er en ren oppretting.

Det vises til punkt 7.2.1.

9.5 Merknader til endringen i lov om allmenngjøring av tariffavtaler m.v.

Til § 4 første ledd

Henvisningen i første punktum til «lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister § 11 nr. 1» endres til «arbeidstvistloven § 39 første ledd».

Det vises til punkt 6.8.

9.6 Merknader til endringene i lov om folketrygd

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 3

I tredje strekpunkt rettes det opp en skrivefeil.

Det vises til punkt 6.4.

Til § 3-2

Paragrafen har bestemmelser om grunnpensjon. Endringene i fjerde ledd og femte ledd andre punktum innebærer at grunnpensjon til gifte og samboende pensjonister øker fra 85 prosent til 90 prosent av grunnbeløpet.

Det vises til punkt 2.

Til § 3-15 andre ledd

Endringen i bokstav a innebærer at bokstaven får samme form som resten av bokstavene i opplistingen.

Det vises til punkt 6.4.

Til § 4-5 tredje ledd

Endringen innebærer at personer som har mottatt dagpenger i mer enn 52 uker, fritas for kravet om å være reell arbeidssøker i inntil fire uker i forbindelse med feriefravær. Gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

Det vises til punkt 4.2.2.

Til § 4-10

Bestemmelsen gir hjemmel for å vedta forlenget ventetid på grunn av selvforskyldt ledighet. I andre ledd endres bokstav a slik at varigheten på den forlengete ventetiden økes fra åtte til tolv uker. Andre ledd bokstav b endres slik at det hjemles adgang til vedtak om forlenget ventetid på seks måneder når forhold som etter § 4-10 første ledd gir grunnlag for sanksjonsvedtak, har inntruffet to eller flere ganger innenfor tolv måneder. Gjeldende bokstav c oppheves. I tredje ledd endres henvisningen til andre ledd som følge av endringene i andre ledd.

Det vises til punkt 4.1.4.

Til § 4-20

Bestemmelsen gir hjemmel for å vedta tidsbegrenset bortfall på grunn av selvforskyldt ledighet. I tredje ledd endres bokstav a slik at bortfallsperioden økes fra åtte til tolv uker. Tredje ledd bokstav b endres slik at det hjemles adgang til vedtak om forlenget ventetid på seks måneder når forhold som gir grunnlag for sanksjonsvedtak, har inntruffet to eller flere ganger innenfor tolv måneder. Gjeldende bokstav c oppheves. I femte ledd endres henvisningen til andre ledd som følge av endringene i andre ledd.

Det vises til punkt 4.1.4.

Til § 12-5 første ledd

Bestemmelsen regulerer krav om hensiktsmessig behandling og attføring som vilkår for uføretrygd. Endringen i første punktum innebærer at begrepet «arbeidsevne» erstattes av «inntektsevne». Begrepet arbeidsevne og inntektsevne er benyttet om hverandre, uten at det menes forskjellige ting. Etter at særreglene for hjemmearbeidene ble opphevet fra 1. januar 2015 er det kun inntektsevne som har betydning, jf. folketrygdloven § 12-7.

Det vises til punkt 6.1.

Til § 12-6 tredje ledd

Bestemmelsen regulerer krav om årsakssammenheng mellom sykdom, skade eller lyte og nedsatt inntektsevne. Endringen innebærer at begrepet «inntektsevnen/arbeidsevnen» i siste punktum erstattes av «inntektsevnen». Se også merknaden til § 12-5 første ledd.

Det vises til punkt 6.1.

Til § 12-9

I andre ledd bokstav a settes det inn en manglende parentes.

Det vises til punkt 6.2.

Til § 12-13 andre ledd

Bestemmelsen gjelder satser for minste årlige ytelse i uføretrygden. I nytt andre punktum innføres det en særskilt minsteytelse for gifte og samboende som mottar uføretrygd omregnet fra uførepensjon. Endringen er en konsekvens av økningen av grunnpensjon for gifte og samboende pensjonister, se merknaden til folketrygdloven § 3-2.

Det vises til punkt 2.3.7.

Til § 12-14 andre ledd

Bestemmelsen gir regler om reduksjon av uføretrygd på grunn av inntekt. I andre punktum erstattes begrepet «inntekten for uførheten» med «inntekt før uførhet». Endringen er kun språklig for å presisere at ordlydens innhold er tilsvarende som ordlyden i folketrygdloven § 12-9.

Det vises til punkt 6.2.

Til endringen av § 12-15

Paragrafen har bestemmelser om barnetillegg til uføretrygd.

Endringen i paragrafen innebærer at andre ledd får nytt siste punktum ved at regelen om barnetilleggets størrelse ved gradert uføregrad flyttes fra tredje ledd.

Ved endringslov 19. desember 2014 nr. 74 ble det gitt et nytt tredje ledd i forbindelse med innføringen av et øvre tak (95 prosent av inntekt før uførhet) på summen av uføretrygd og barnetillegg fra 1. januar 2016. De foreslåtte endringene her er lovtekniske justeringer og nødvendige presiseringer. Departementet presiserer at det øvre taket, som Stortinget vedtok i desember 2014, gjennomføres som vedtatt fra 1. januar 2016. Se også lovmerknad til IX. I tredje ledd nyttførste og annet punktum presiseres hva som her menes med uføretrygd. Endringene innebærer at det er uføretrygd tilsvarende 100 prosent uføregrad som skal benyttes ved beregning av øvre tak på summen av uføretrygd og barnetillegg. Videre presiseres det at uføretrygd i relasjon til taket på 95 prosent også omfatter gjenlevendetillegg. Med gjenlevendetillegg menes både tillegg til uføretrygd for gjenlevende ektefelle etter folketrygdloven § 12-18 og tillegg til uføretrygd for person som mottar uførepensjon til gjenlevende ektefelle etter forskrift om omregning av uførepensjon til uføretrygd § 7. Endringsloven del V § 12-5 tredje ledd tredje punktum om fordeling av barnetilleggene videreføres ikke ved endringene her.

I fjerde ledd blir gjeldene tredje punktum nytt andre punktum og paragrafen får nytt sjette ledd som innebærer at departementet får hjemmel til å regulere gjennomføring av bestemmelsene ved forskrift.

Det vises til punkt 3.2.1 og 3.2.2.

Til § 12-16

Paragrafen har bestemmelser om reduksjon av barnetillegg på grunn av inntekt. Personinntekt etter skatteloven, herunder ytelser fra folketrygden som skal erstatte arbeidsinntekt, er inntekt som kan medføre reduksjon. Ytelser av samme art fra utlandet medfører etter gjeldene rett ikke reduksjon. Andre ledd første punktum blir endret til å omfatte både personinntekt i Norge og inntekter av samme art fra utlandet. Nåværende tredje punktum blir andre punktum. Endringene innebærer at ytelse fra utlandet som trer i stedet for arbeidsinntekt skal kunne føre til avkortning i barnetillegg. Hensikten er å likestille denne type inntekt med annen inntekt fra utlandet og å likestille med tilsvarende inntekt i Norge (for eksempel syke- og dagpenger). Endringen innebærer også en presisering av at inntekt fra utlandet, som ikke er personinntekt etter skatteloven, kan medføre reduksjon i tillegget.

Gjeldende femte ledd blir fjerde ledd nytt tredje punktum. Dette er kun er en lovteknisk justering. I nytt femte ledd slås det fast at bestemmelsene om opplysningsplikt og etteroppgjør i § 12-14 fjerde ledd skal gjelde tilsvarende ved etteroppgjør av for mye eller for lite utbetalt barnetillegg.

Det vises til punkt 3.2.3 og 3.2.4.

Til § 17-6 første ledd

I første ledd bokstav a endres henvisningen «§ 15-6, jf. § 15-8» til «§ 15-5, jf. § 15-6», og i første ledd bokstav b endres henvisningen «§ 15-12» til «§ 15-6 første ledd bokstav c.»

Det vises til punkt 6.5.

Til § 19-8 fjerde ledd

Paragrafen har bestemmelser om minste pensjonsnivå. Endringen i fjerde ledd bokstav a innebærer at en alderspensjonist som i 12 av de siste 18 månedene er samboer med en person som mottar uføretrygd, skal ha minste pensjonsnivå med ordinær sats. Endringen er en ren oppretting.

Det vises til punkt 6.3.

Til § 22-8 nytt sjuende ledd

I nytt sjuende ledd etableres det hjemmel til å gjøre fradrag i etterbetalt alderspensjon tilsvarende for mye utbetalt supplerende stønad i perioden som etterbetalingen gjelder. For tilfeller med justering av trygdetid vil dette innebære at hele etterbetalingen går til dekning av for mye utbetalt supplerende stønad.

Det vises til punkt 8.2.5.

Til § 25-4

Som følge av endringer i vilkårene for rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 15, er det nødvendig å ta inn egne regler om meldeplikt for enslig mor eller far. Gjeldende andre punktum omformuleres. Samtidig endres bestemmelsen slik at den kun viser til overgangsstønad etter folketrygdloven kapitlene 16 og 17. I første ledd tas det inn et nytt tredje punktum om at en person som mottar stønad som enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15, plikter å gi Arbeids- og velferdsetaten melding så snart vedkommende blir samboer.

Det vises til punkt 6.6.

9.7 Merknader til endringene i lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg

Til § 3

Uttrykket «bosettingstillatelse» ble i Ot. prp. nr. 75 (2006–2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) erstattet med «permanent oppholdstillatelse» for å tydeliggjøre hva tillatelsen innebærer. Uttrykket som er benyttet i lov om supplerende stønad § 3 første ledd endres, for å speile ordlyden i utlendingsloven § 62. Det vises til punkt 8.2.4.

Formålet med endringen av andre ledd, er å begrense personkretsen som har rett til å motta supplerende stønad. Eldre familiemedlemmer som kommer til Norge på grunnlag av familiegjenforening med barn, barnebarn, nevø eller niese som er bosatt her, skal ikke ha rett til supplerende stønad, dersom det ved første gangs innvilgelse av søkerens oppholdstillatelse ble stilt krav til referansepersonens eller garantistens inntekt, jf. utlendingsloven § 58 med tilhørende forskrifter. Dette gjelder selv om inntektskravet faller bort i senere vedtak. Referansepersonen er familiemedlemmet i Norge, i vårt tilfelle barn/barnebarn/nevø/niese som er bosatt her. Den som står som garantist i denne typen familiegjenforeningstilfeller, er som hovedregel en del av referansepersonens hushold, typisk referansepersonens ektefelle.

I nytt tredje ledd defineres begrepene referanseperson og garantist. Definisjonene er i samsvar med utlendingsregelverket, utlendingsloven § 39 og rundskriv rs-2010-118 punkt 4.2.3.

Tidligere tredje ledd blir nåværende fjerde ledd.

Det vises til punkt 5.2.2.

Til § 5 bokstav b

Endringen går ut på at mottakere av supplerende stønad som deler boutgiftene med andre voksne, skal likestilles med ektefeller, registrerte partnere og andre som lever i ekteskapslignende forhold til personer over 67 år. Endringen innebærer at denne gruppen får rett til stønad etter en lavere sats (ordinær sats) enn de har i dag (høy sats).

Forslaget omfatter typisk mottakere som deler bolig med sine voksne barn eller andre voksne slektninger. I tillegg omfattes mottakere som bor sammen med en eller flere andre voksne personer (bofellesskap), uten at forholdet mellom dem defineres som ekteskapslignende, og hvor de selv dekker utgiftene, slik at de ikke omfattes av lovens § 12 om stans av stønad ved institusjonsopphold. Partenes definisjon av samboerskapet skal ikke lenger være avgjørende for om mottakeren av supplerende stønad har rett til stønad med høy eller ordinær sats. Avgjørende skal være at personer som deler bolig med andre voksne personer, forutsettes å ha lavere boutgifter enn personer som bor alene. Formålet med endringen er å bedre tilpasse stønaden til de faktiske forhold.

Det vises til punkt 5.2.3.

Til § 8 første ledd

Supplerende stønad er subsidiær i forhold til søkerens egen eller ektefellens/samboerens inntekt og formue. Ordlyden som i dag definerer formuesgrensen for rett til stønad, er vag. I praksis er det lagt til grunn at en finansformue over 0,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden er nok til at en søker får avslag på søknaden om supplerende stønad, selv om søkeren ikke har andre inntekter.

Formuesgrensen som det er operert med i praksis, lovfestes nå i første punktum til å utgjøre inntil 0,5 ganger grunnbeløpet. I vurderingen av om søkeren har rett til supplerende stønad, skal man se bort fra vanlig bolig og vanlige ting til daglig bruk, jf. andre punktum i bestemmelsen. Det man da sitter igjen med er finansformue. Finansformue skal defineres på samme måte som i § 2 andre ledd i forskriften til § 7-2 i folketrygdloven om gravferdsstønad.

Det vises til punkt 8.2.1.

Til § 11 femte ledd

Økonomisk stønad er nå hjemlet i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen kapittel 4. Lovhenvisningen er oppdatert i tråd med dette.

I tillegg presiseres det i nytt andre punktum at fradrag for økonomisk stønad også kan kreves i den måneden supplerende stønad blir utbetalt, slik at man kan unngå dobbel dekning av utgifter til livsopphold i utbetalingsmåneden.

Det vises til punkt 8.2.3.

Til § 12 første ledd

Opphold i alders- eller sykehjem er omfattet av regelen om stans av supplerende stønad, selv om de innlagte har plikt til betaling dersom de har inntekt. Personene det gjelder, har rett til å få institusjonsoppholdet dekket av det offentlige, og betalingsplikten gjelder bare så langt en innlagt har inntekter som kan benyttes til slik betaling. Supplerende stønad skal være en subsidiær ytelse, også i forhold til plikten for det offentlige til å dekke opphold i de aktuelle institusjonene.

Det vises til punkt 8.2.2.

9.8 Merknader til endringen i lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.

Til § 4-1

Paragrafen har bestemmelser om generelle krav til arbeidsmiljøet, og etter sjuende ledd kan departementet gi forskrift som pålegger bruk av identitetskort. Slike kort har nå fått betegnelsen HMS-kort, og endringen innebærer at navnet på kortet blir endret tilsvarende i selve hjemmelsbestemmelsen.

Det vises til punkt 6.7.

9.9 Merknader til endringen i lov 19. desember 2014 nr. 74 om endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover

Del V § 12-15 inneholder bestemmelse om innføring av tak på summen av uføretrygd og barnetillegg. Del IX nr. 4 inneholder bestemmelse om ikrafttredelse og gir departementet hjemmel til å i forskrift fastsette overgangsregler. Opphevelse av del V og del IX nr. 4 er av lovtekniske hensyn. Innholdet er gjennomført ved endringer i folketrygdloven § 12-15, som trer i kraft 1. januar 2016. Se også merknad til folketrygdloven § 12-15.

Det vises til punkt 3.1, 3.2.1 og 3.2.2.

9.10 Merknader til Ikrafttredelse- og overgangsbestemmelsene

I lovens del X er det gitt regler om ikrafttredelse og overgangsregler.

Det vises til punktene 2.4, 3.3, 4.1.5, 4.2.3, 5.2.4, 6.9, 7.1.7 og 8.2.6 i proposisjonen og lovforslaget del X.