2 Generelt om de nye anskaffelsesdirektivene

De tre anskaffelsesdirektivene regulerer hvilken fremgangsmåte det offentlige skal følge ved innkjøp av varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider.

EU-kommisjonen har uttalt at formålet med de nye anskaffelsesdirektivene er å gjøre reglene enklere og mer fleksible. Det er en målsetting å redusere administrative byrder for både oppdragsgivere og leverandører. Videre er det en målsetting å avklare rettsspørsmål, legge bedre til rette for at små og mellomstore bedrifter kan konkurrere om offentlige kontrakter, og legge bedre til rette for strategisk bruk av offentlige anskaffelser for å ivareta miljøhensyn, sosiale hensyn, innovasjon og andre samfunnshensyn. Revisjonen av anskaffelsesdirektivene er en del av EUs handlingsplan for det indre marked, som skal bidra til økt økonomisk vekst gjennom en revitalisering av det indre markedet. Den er også et virkemiddel for å fremme målene i Europa 2020-strategien for «smart, bærekraftig og inkluderende vekst».

Anskaffelsesdirektivet erstatter direktiv 2004/18/EF, som i Norge er gjennomført i forskrift om offentlige anskaffelser av 7. april 2006 nr. 402 (anskaffelsesforskriften). Dette direktivet gjelder for klassisk sektor, det vil si de fleste offentlige oppdragsgivere. Forsyningsdirektivet erstatter direktiv 2004/17/EF, som i Norge er gjennomført i forskrift om innkjøpsregler i forsyningssektorene av 7. april 2006 nr. 403 (forsyningsforskriften). Dette direktivet gjelder for sektorene vann- og energiforsyning, transport og posttjenester. Konsesjonskontraktdirektivet er helt nytt og omfatter både tjenestekonsesjonskontrakter og bygge- og anleggskonsesjoner. Tjenestekonsesjonskontrakter er unntatt fra anskaffelsesregelverket i dag, mens anskaffelsesforskriften inneholder noen bestemmelser om bygge- og anleggskonsesjoner. Fristen for å gjennomføre direktivene i EU er 18. april 2016.