7 Plassering av hjemmelsgrunnlag og lovstruktur

7.1 Arbeidsgruppens anbefaling

Arbeidsgruppen foreslo at bestemmelsene i straffeprosessloven § 228 og påtaleinstruksen kapittel 13 som gir politiet og påtalemyndigheten hjemmel og prosedyrer for å begjære rettsmedisinsk obduksjon, overføres til obduksjonsloven. Dette skulle også omfatte det nye pålegget om rettsmedisinsk obduksjon av trafikkdrepte.

Gruppen har diskutert flere mulige hjemmelsgrunnlag; i straffeprosessloven, obduksjonsloven og vegtrafikkloven.

Straffeprosessloven

Arbeidsgruppen viser til at rettsmedisinsk obduksjon i dag er de obduksjoner som foretas etter initiativ fra politiet. For å unngå tvil om de undersøkelser og vurderinger som etterspørres er de samme eller om de er forskjellige, avhengig av oppdragsgiver, bør en etter arbeidsgruppens vurdering, opprettholde at det er politiet, og kun politiet, som rekvirerer rettsmedisinsk obduksjon. Dette kan etter arbeidsgruppens vurdering tale for å ta inn en regel om obligatorisk obduksjon av alle trafikkdrepte i straffeprosessloven.

Hovedformålet med straffeprosessuell etterforsking er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å avgjøre spørsmålet om tiltale, og å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon. Arbeidsgruppen ser at undersøkelse av avdøde med sikte på å få kunnskap for eksempel om kvalitet på sikkerhetsutstyr i biler, ligger fjernt fra dette formålet. Dette taler mot å hjemle en alminnelig bestemmelse om at alle drepte i veitrafikken skal obduseres i straffeprosesslooven.

Vegtrafikkloven

Arbeidsgruppen viser til at vegtrafikkloven har som et hovedformål å fremme trafikksikkerhet, og i så måte er en mulig lov for å forankre en supplerende hjemmelsbestemmelse om rettsmedisinsk obduksjon av trafikkdrepte.

Ut fra vegtrafikklovens oppbygning, vil det være naturlig å forankre en bestemmelse om obduksjon av trafikkdrepte i vegtrafikkloven kap. VII Undersøkelse av trafikkulykker mv. Arbeidsgruppen viser til at etter forarbeidene til kap. VII, jf. Ot.prp. nr. 50 (2004–2005), er formålet med bestemmelsene i kapitlet å «legge til rette for en forbedring av det ulykkesforebyggende arbeidet og redusere antall drepte og skadde». Rettsmedisinsk obduksjon av trafikkdrepte har et slikt formål.

Et argument mot å etablere en slik hjemmel i vegtrafikkloven er etter arbeidsgruppen vurdering at bestemmelsene om undersøkelser av trafikkulykker er utformet med tanke på Statens Havarikommisjon for Transport (SHT) sin virksomhet. En eventuell subsidiær hjemmel i vegtrafikkloven for rettsmedisinsk obduksjon kan derfor ikke begrenses til SHT. For å løse oppgaven må Statens vegvesens ulykkesanalysegruppe (UAG) som analyserer alle dødsulykkene, også gis slikt hjemmelsgrunnlag. Et slikt alternativ kunne formuleres som en adgang for både SHT og UAG til å rekvirere rettsmedisinsk obduksjon av den trafikkdrepte, dersom dette ikke er rekvirert av politiet etter strpl. § 228.

Etter arbeidsgruppens vurdering vil imidlertid et forslag hvor forskjellige rekvirenter (SHT, UAG og politiet) gis adgang til å begjære rettsmedisinsk obduksjon av den trafikkdrepte etter vegtrafikkloven eller straffeprosessloven ikke være en hensiktsmessig løsning på dagens problem. Arbeidsgruppen mener at en slik ordning vil kunne skape praktiske utfordringer og uklarheter ved gjennomføringen, og muliggjøre forskyvninger i kostnadsspørsmålet avhengig av hvilken etat som rekvirerer obduksjonen.

Obduksjonsloven

Arbeidsgruppen viser til at medisinske- og rettsmedisinske obduksjoner har en del fellestrekk, likevel slik at det er vesentlige forskjeller i hvem som kan rekvirere obduksjon, hva som er formålet med obduksjonen og dermed hvilke undersøkelser som gjøres i forbindelse med obduksjonen.

Arbeidsgruppen viser videre til forarbeidene til obduksjonsloven, Prop. 38 L (2014–2015), der spørsmålet om det bør være felles regler for medisinsk- og rettsmedisinsk obduksjon ble vurdert. Departementet la i proposisjonen vekt på at de ulike hensyn som ligger bak reglene om medisinsk- og rettsmedisinsk obduksjon kan tilsi ulike hjemmelsgrunnlag. Videre ble det lagt vekt på at rettsmedisinsk obduksjon har en viktig forankring i reglene i strafferettspleien. Departementet gikk derfor inn for at obduksjonsloven skulle forbeholdes medisinske obduksjoner.

Arbeidsgruppen viser til at i de andre nordiske land er reglene om medisinsk- og rettsmedisinsk obduksjon samlet i samme særlov utenfor straffeprosessen. At reglene om rettsmedisinsk obduksjon gis i obduksjonsloven er etter arbeidsgruppens vurdering ikke til hinder for at avgjørelsen treffes av politiet. Arbeidsgruppen forutsetter at obduksjonsrapporten kan gjøres tilgjengelig for ulykkesanalysegruppene på lik linje med dagens ordning ved rettsmedisinske obduksjoner forankret i straffeprosessloven.

7.2 Høringsinstansenes syn

Åtte høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet.

Den rettsmedisinske kommisjon, Stavanger kommune og Norges Automobilforbund støtter forslaget om å flytte hjemmelsgrunnlaget for rettsmedisinsk obduksjon fra straffeprosessloven § 228 og påtaleinstruksen kapittel 13 til obduksjonsloven.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at sentrale etterforskningsskritt etter deres mening bør reguleres i straffeprosessloven. Departementet har derimot ingen innvendinger mot at rene polisiære undersøkelser av trafikkdrepte hjemles i en særlov, og ser at det kan være en fordel å samle reglene om obduksjoner i én lov. Videre uttales:

«Dersom reglene om rettsmedisinsk obduksjon skal flyttes til obduksjonsloven, må imidlertid ansvarsfordelingen mellom påtalemyndigheten og politiet klargjøres. Arbeidsgruppens forslag synes å legge opp til at det er politiet som skal beslutte om rettsmedisinsk obduksjon skal foretas, også når obduksjonen foretas som ledd i etterforskningen av et mulig straffbart forhold, jf. forslag til ny § 8 a. Dette bryter med straffeprosesslovens system, hvor ansvaret for å beslutte etterforskningstiltak ligger hos påtalemyndigheten. Det fremstår som noe uklart om arbeidsgruppen har ment å endre rettstilstanden på dette punktet. Etter departementets syn bør det tydeliggjøres at ansvaret for å beslutte rettsmedisinsk obduksjon som ledd i etterforskningen, fortsatt skal høre under påtalemyndigheten.»

Riksadvokaten uttaler at de ikke har innvendinger mot en slik løsning, under den forutsetning at det fremdeles skal være påtalemyndigheten som treffer beslutningen i tilfeller som i dag reguleres av straffeprosessloven § 228. Riksadvokaten tilføyer at ordlyden i forslaget til ny § 8 a og § 8 b i obduksjonsloven bør endres i tråd med dette, slik at det kun er i tilfellene omhandlet i § 8 b fjerde ledd (obduksjon av hensyn til trafikksikkerheten) hvor kompetansen skal ligge hos politiet. Riksadvokaten mener også at det, gitt denne forutsetning, kan være en god lovteknisk løsning å videreføre en supplerende hjemmel i straffeprosessloven § 228.

Avdeling for rettsmedisinske fag (RMF) ved UiO støtter ikke forslaget om å flytte hjemmelsgrunnlaget for rettsmedisinsk obduksjon ut av straffeprosessloven. RMF viser til at det er helt andre hensyn som ligger bak en rettsmedisinsk obduksjon sammenlignet med en medisinsk. Etter RMFs mening hører en hjemmel om rettsmedisinske obduksjoner sammen med andre straffeprosessuelle tvangsmidler.

Den norske legeforening påpeker at dersom reglene for begjæring av rettsmedisinske obduksjoner blir flyttet til obduksjonsloven, vil både Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet være involvert i samme lov. Legeforeningen anser det som mer hensiktsmessig at reglene for begjæring av rettsmedisinsk obduksjon blir liggende i straffeprosessloven og påtaleinstruksen, og at de utfyllende reglene om selve utførelsen legges til obduksjonsloven med forskrift.

7.3 Departementets vurderinger og forslag

Det følger av høringsuttalelsen fra Riksadvokaten at det kan være en god lovteknisk løsning å beholde en hjemmel for rettsmedisinsk obduksjon i straffeprosessloven § 228. Departementet har ikke innvendinger til en slik løsning.

En videreføring av hjemmelsgrunnlaget for rettsmedisinsk obduksjon i straffeprosessloven § 228 innebærer at det ikke er behov for eller nødvendig å ta inn dette straffeprosessuelle virkemiddelet i obduksjonsloven. Departementet mener også at regler for straffeetterforskning ikke er en naturlig del av helselovgivningen, jf. også Prop. 38 L (2014–2015). Departementet uttaler i proposisjonen at rettsmedisinsk obduksjon har en viktig forankring i reglene om strafferettspleien og at de ulike hensyn som ligger bak reglene om medisinsk og rettsmedisinsk obduksjon kan tilsi ulike regelverk. Departementet kom til at virkeområdet for den nye obduksjonsloven burde avgrenses til medisinske obduksjoner. Se proposisjonen punkt 10.5.2. Stortinget sluttet seg til forslaget fra departementet.

Departementet forutsetter at flertallet av de trafikkdrepte vil begjæres obdusert etter straffeprosesslovens regler. Det vil innebærer at flere enn i dag vil bli obdusert etter straffeprosessloven § 228. I dag blir kun om lag 56 % av de trafikkdrepte obdusert etter straffeprosessloven. Det er bare i de tilfellene politiet ved påtalemyndigheten ikke begjærer rettsmedisinsk obduksjon etter straffeprosessloven, at politiet som polisiær virksomhet skal begjære rettsmedisinsk obduksjon etter ny pliktregel i obduksjonsloven § 7 a. Formålet er å bygge opp kunnskap til bruk i trafikksikkerhetsarbeidet.

Departementet foreslår etter dette å opprettholde gjeldende lovstruktur supplert med en ny pliktregel for politiet i obduksjonsloven for å sikre at alle trafikkdrepte blir rettsmedisinsk obdusert. Reglene i straffeprosessloven og påtaleinstruksen kapittel 13 om rettsmedisinsk obduksjon videreføres. Departementet viser til at forslaget opprettholder dagens skille mellom straffeprosess og polisiær virksomhet samt at rettsgrunnlaget for obduksjon utenfor straffeprosessens område samles i obduksjonsloven.