2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

I artiklene 1 og 2 angis avtalens personlige og saklige anvendelsesområde.

Ifølge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Som person regnes foruten fysiske personer, også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav d).

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Fordi Romania ikke utligner formuesskatt, oppstår det ingen dobbeltbeskatning av formue. Den nye skatteavtalen omfatter derfor ikke formuesskatt. Dette innebærer at Norge, uavhengig av skatteavtalens regler, fortsatt vil kunne ilegge formuesskatt i henhold til skattelovens regler.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som brukes i avtalen.

Som i den gjeldende skatteavtalen, omfatter også den nye avtalen den norske kontinentalsokkelen, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav a). I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger i stor grad OECD-mønsteret.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal gis den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen, med mindre det fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en avtalestat». Artikkelen er i tråd med OECD-mønsteret.

Etter punkt 1 omfatter uttrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller i Romania på grunnlag av domisil, bosted, stedet for selskapets ledelse, stedet for registrering eller annet lignende kriterium i nasjonal rett.

Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Romania. Når det oppstår dobbelt bosted for juridiske personer, fremgår det av punkt 3 at de kompetente myndigheter i avtalestatene ved gjensidig avtale skal søke å avgjøre hvor en slik person skal anses bosatt. Så lenge det ikke foreligger en gjensidig avtale, skal den juridiske personen ikke ha krav på noen nedsettelser eller fritak etter avtalen med mindre de kompetente myndigheter i fellesskap bestemmer noe annet. En slik regel reduserer spillerommet for uønsket skatteplanlegging og er skissert som et mulig alternativ i kommentaren til OECD-mønsteret.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Definisjonen fastsetter vilkår for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat, oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Punktene 1, 2 og 3 er i samsvar med OECD-mønsteret. Punkt 1 gir den alminnelige og grunnleggende definisjonen av «fast driftssted», mens punkt 2 nevner en rekke typiske eksempler på hva som omfattes.

Ifølge punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, et anleggs- eller et installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt det varer lenger enn tolv måneder. Dette er i tråd med OECDs mønsteravtale.

OECDs mønsteravtale har ingen egen bestemmelse om beskatning av tjenester i definisjonen av «fast driftssted», men har i kommentarene til artikkel 5 tatt inn et forslag til en slik bestemmelse for de stater som ønsker å regulere beskatningen av dette. Punkt 4 er delvis i overensstemmelse med dette forslaget.

Punktet oppstiller vilkår som leder til at tjenesteyting skal anses ytet gjennom fast driftssted i to situasjoner som gjelder ved siden av hverandre. I den første situasjonen skal tjenester som et foretak i en avtalestat utfører i den annen avtalestat, anses for å være drevet gjennom et fast driftssted i den annen stat når tjenesteytingen skjer gjennom en fysisk person som er til stede i den annen stat i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i en tolvmåneders periode. Denne stuasjonen vil typisk gjelde enpersonsforetak. Bestemmelsen gjelder opphold generelt, altså selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke.

Det andre alternativet gjelder tjenester som et foretak i en avtalestat utfører i den annen avtalestat i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av noen tolvmåneders periode, og disse tjenestene er utført for det samme prosjektet eller tilknyttede prosjekter gjennom en eller flere fysiske personer som er til stede og utfører slike tjenester i den annen stat. Her er fokuset på virksomheten som sådan, som kan være utført gjennom flere fysiske personer som yter tjenester for foretaket, og med et felles tidskrav for virksomhetens varighet (prosjektet eller prosjektene).

Fast driftssted gjennom tjenesteyting i den andre staten reguleres både av punkt 3 og punkt 4 i artikkel 5, foruten av artikkelens alminnelige definisjon i punkt 1. For tilfeller som dekkes av punkt 4, og som i prinsippet også dekkes av punkt 1, 2 eller 3, skal punkt 4 gå foran.

Punkt 5 angir enkelte unntak fra hva som ellers kunne ha blitt regnet som «fast driftssted» i henhold til grunndefinisjonen av begrepet. I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering av varer, eller til innkjøp av varer eller innsamling av opplysninger, ikke skal utgjøre et fast driftssted. Alternativene i underpunktene f) og g) har som tilleggskrav at aktivitetene er av forberedende art eller har karakter av en hjelpevirksomhet til det som er hoved- eller kjernefunksjonene i foretakets virksomhet.

Punkt 6 regulerer når en representant som ikke er uavhengig av foretaket, skal anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Det foreligger et fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8. Konserntilhørighet medfører følgelig ikke automatisk status som fast driftssted.

Artiklene 6-22 er operative regler om beskatning av de ulike typer inntektserverv. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de ulike inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten), eller den annen stat hvor den skattepliktige er bosatt. Hvor bestemmelsen gir en ikke-eksklusiv beskatningsrett til kildestaten, må vedkommende artikkel sammenholdes med artikkel 23 (Unngåelse av dobbeltbeskatning) for å avgjøre hvordan dobbeltbeskatning skal hindres i bostedsstaten.

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten, eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en avtalestat utøver i den andre avtalestaten. Artikkelen er utformet i samsvar med OECDs mønsterartikkel slik den var inntil den ble omformulert i 2010. Få land utenfor OECD har tatt den nyere mønsterartikkelen i bruk i sine skatteavtaler. Det samme gjelder flere land innen OECD. Romania holder fast ved den tidligere formuleringen av artikkelen. Kjernen i innholdet av artikkelen er den samme, og det anses uproblematisk å anvende den tidligere utformingen av artikkelen i skatteavtalen med Romania, slik vi inntil nylig har gjort i alle våre gjeldende avtaler.

Etter punkt 1 kan inntekt fra slik forretningsvirksomhet bare skattlegges i den andre staten dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. Hvis foretaket utøver slik forretningsvirksomhet, kan fortjeneste som kan tilskrives det faste driftsstedet i medhold av bestemmelsene i punkt 2, skattlegges i driftsstedsstaten. Inntekt fra annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller derimot utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftsstedets fortjeneste. Driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold («selvstendighetsfiksjonen» og «armlengdeprinsippet»).

Artikkelens punkt 3 gir regler om hvilke utgiftsfradrag som skal innrømmes ved tilordningen av fortjeneste til det faste driftsstedet. Hovedpoenget i bestemmelsen er at fradrag for utgifter som tilfredsstiller kravet om tilknytning til virksomheten ved fast driftssted ikke beror på hvilket sted utgiften er pådratt.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h).

Artikkelens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, men følger et alternativ i kommentaren der det fastsettes at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften, er hjemmehørende. Dette er i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Punkt 2 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en avtalestat får gjennom deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 bygger på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak, er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven § 13-1. For å eliminere dobbeltbeskatning inneholder artikkel 9 også regler om korresponderende inntektsjustering i den andre berørte staten. Plikt til å foreta slik korresponderende justering forutsetter at den andre staten er enig i inntektsforhøyelsen som ble gjort for det assosierte foretaket.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra aksjeselskaper mv. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den avtalestat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan også skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten). Dobbeltbeskatning elimineres som foreskrevet i artikkel 23. I punkt 2 a) er den skattesats som kan benyttes av kildestaten begrenset til 5 prosent av brutto utbytte når den virkelige eier er et selskap som direkte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det selskapet som utdeler utbyttet.

Punkt 2 b) fastsetter at skattesatsen i alle andre tilfeller skal være 10 prosent.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når den virkelige eier av utbyttet er regjeringen i en av avtalestatene. Etter underpunkt a) omfattes Norges Bank, Statens pensjonsfond utland og et offentligrettslig organ eller enhet som eies helt eller i det vesentligste av den norske stat, og som de kompetente myndigheter til enhver tid blir enige om.

Bestemmelsene i punkt 1 og 2 gjelder likevel ikke når den virkelige eier av utbyttet er bosatt i en avtalestat og utøver forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted i den annen avtalestat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende, og de rettigheter som er grunnlaget for utdelingen av utbyttet reelt er knyttet til det faste driftsstedet. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter og er utformet i tråd med OECD-mønsteret. Det er fastsatt at slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor mottakeren av renteinntekten er bosatt, jf. artikkelens punkt 1.

Etter artikkelens punkt 2 kan de samme inntektene også skattlegges i den stat hvor rentene skriver seg fra (kildestaten), men dersom den virkelige rettighetshaver til renten er hjemmehørende i den andre avtalestaten, er den skattesats som kan benyttes begrenset til 5 prosent av brutto renteinntekter. Dobbeltbeskatning elimineres som foreskrevet i artikkel 23.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når mottakeren av rentene er den virkelige eier av renteinntektene og slik rente er utbetalt til den andre avtalestatens regjering, dens regionale eller lokale forvaltningsmyndighet, eller ethvert organ, bankenhet eller institusjon av avtalestatens regjering. Videre er det gjort unntak for lån til en person bosatt i den andre avtalestaten dersom lånet er garantert, sikret eller finansiert av en finansiell institusjon som i sin helhet eies av regjeringen i denne andre staten.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty, jf. definisjonen av begrepet i artikkelens punkt 3. Etter artikkelens punkt 1 kan royalty skattlegges i mottakerens bostedsstat. Slik royalty kan imidlertid også skattlegges i kildestaten, men forutsatt at mottakeren av inntekten er hjemmehørende i den andre avtalestaten og er den virkelige eieren, skal kildesatsen begrenses til 5 prosent av brutto royalty. Som for kildeskatt på utbytte og renter elimineres dobbeltbeskatning som foreskrevet i artikkel 23.

Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til en rettighetshaver bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsen bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge avkastningen av formuesobjektet før det ble realisert.

Etter punkt 1 kan gevinst som erverves ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den avtalestat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den avtalestat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Etter punkt 4 kan gevinst ved salg av aksjer eller sammenlignbare rettigheter i et selskap hvor eiendelene helt eller hovedsakelig består av fast eiendom, skattlegges i avtalestaten der eiendommen(e) ligger.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. artikkelens punkt 5.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 14. Som i OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene, med mindre arbeidet utføres i den annen avtalestat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres også rett til å skattlegge inntektene.

Det gjelder likevel et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen.

I punkt 3 fremgår det at unntaket i punkt 2 ikke kommer til anvendelse dersom det foreligger utleie av arbeidskraft.

Artikkelens punkt 4 gir regler for lønnsarbeid utført om bord i skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, og bestemmer at slike lønnsinntekter bare kan skattlegges i den avtalestat hvor arbeidstakeren er bosatt.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 16 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor virksomhet som artist eller idrettsutøver utøves.

Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet eller kontrollerer.

Etter punkt 3 er bostedsstaten gitt eksklusiv beskatningsrett der oppholdet i den stat hvor virksomheten utøves, understøttes helt eller hovedsakelig av offentlige midler fra den ene eller begge avtalestatene, eller en av deres regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter.

Artikkel 17 omhandler pensjoner, livrenter og trygdeytelser. Artikkelen regulerer beskatningen av både private og offentlige pensjoner.

Etter artikkelen kan pensjoner, livrenter og trygdeytelser som betales fra en avtalestat til en person bosatt i den annen avtalestat, skattlegges både i den stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestat), og i den stat hvor mottakeren er bosatt. Kildeskatten er begrenset til 15 prosent av brutto pensjonsbeløp. Dobbeltbeskatning unngås etter reglene i artikkel 23.

Artikkel 18 omhandler lønn i offentlig tjeneste. Som hovedregel, og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. Denne hovedregelen gjelder imidlertid ikke når de angitte vilkår i punkt 1 bokstav b) er oppfylt. Dette gjelder lokalt ansatte personer som er statsborgere i den avtalestaten hvor de arbeider, og andre personer som ikke har bosatt seg i arbeidsstaten bare for å utføre tjenesten. I slike tilfeller er det bare bostedsstaten som kan skattlegge inntektene.

Artikkel 19 fastsetter at studenter som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 omhandler et tidsbegrenset skattefritak for lønn til lærere og forskere opptjent i anledning av et opphold i Norge utelukkende for å undervise eller forske ved et universitet, en (høy)skole eller annen godkjent utdanningsinstitusjon her i landet. Bestemmelsen gjelder for personer som er bosatt i Romania eller som var bosatt der umiddelbart før oppholdet i Norge.

Skattefritaket gjelder uansett om godtgjørelsen skriver seg fra kilder i Romania eller Norge og er begrenset til å gjelde for en periode på inntil to år. Bestemmelsen skal forstås slik at dersom oppholdet i Norge varer utover to år, gis det ikke skattefritak for noen del av oppholdet. I så fall kommer de vanlige reglene om lønnsbeskatning til anvendelse.

Artikkel 21 omhandler virksomhet utenfor kysten (aktiviteter på kontinentalsokkelen).

Punkt 1 fastsetter at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område, uansett hva som måtte følge av avtalen for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten knyttet til utforskning og utnyttelse av naturforekomster skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår.

Det er fastsatt en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 3. Således er det bestemt at fast driftssted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av noen tolvmåneders periode. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende foretaks hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og foretakene innebærer administrative fordeler ved slikr tidsbegrensede oppdrag. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 3 a og b tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et unntak fra hovedregelen om at all virksomhet utover 30-dagersterskelen kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell til et område hvor det foregår offshorevirksomhet, eller mellom slike områder, bare skattlegges i den stat hvor foretaket som oppebærer fortjeneste ved denne driften, er hjemmehørende. Det samme gjelder inntekt fra drift av taubåter og annet hjelpefartøy som er knyttet til slik virksomhet. Uttrykket «hjelpefartøy» innebærer at bestemmelsen blant annet omfatter ankerhåndteringsfartøy.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 5 a skattlegges i sokkelstaten fra første dag, men hvis arbeidsgiver ikke er bosatt i sokkelstaten, kan sokkelstaten kun beskatte lønnsinntekten såfremt arbeidet er utført i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 30 dager i løpet av noen tolvmåneders periode.

Punkt 5 b omhandler inntekt fra lønnsarbeid om bord på skip eller luftfartøy mv. som er omhandlet i punkt 4. Slik inntekt kan beskattes i den stat hvor foretaket som driver slik virksomhet, er hjemmehørende.

Punkt 6 klargjør beskatningssituasjonen for visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor aktivitetene på kontinentalsokkelen foregår. Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendeler som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer hvis verdi skriver seg fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Slike gevinster kan skattlegges i sokkelstaten.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige bestemmelser («annen inntekt»). Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekter av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelser i avtalen, herunder inntekt med kilde i tredjeland. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetslandet. I så fall kan inntekten beskattes der. Bestemmelsen avviker fra OECD-mønsteret idet den åpner for at slik inntekt også kan beskattes i den annen avtalestat når inntekten skriver seg fra kilder i denne annen stat.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten for å unngå dobbeltbeskatning i skattyterens bostedsstat. Etter denne bestemmelsen er det kreditmetoden som skal benyttes som metode for å eliminere dobbeltbeskatning. Dette innebærer at Norge som bostedsstat skal gi fradrag i utlignet norsk skatt for den skatt som er betalt i Romania på samme inntekt, begrenset oppad til beregnet norsk skatt på den samme inntekten.

For inntekter som i henhold til avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, kan Norge likevel ta slik inntekt med i beregningsgrunnlaget for skatten på denne personens gjenværende inntekt slik at eventuell progressivitet i skattesystemet bevares i hjemlandet.

Artikkel 24 inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering.

Artikkel 25 regulerer fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater. Artikkelen etablerer en ordning for tvisteløsning som kan brukes i tillegg til, eller i stedet for, andre tilgjengelige rettsmidler.

Etter punkt 1 kan en skattyter som mener at det er truffet tiltak i den ene eller i begge stater, som medfører eller vil medføre en beskatning i strid med skatteavtalen, ta dette opp med den kompetente myndighet i den stat hvor han er eller mener seg bosatt. Fristen for å ta opp slike saker er tre år etter at skattyteren fikk den første underretningen om de tiltakene som medfører eventuell avtalestridig beskatning.

Den kompetente myndighet som mottar en slik henvendelse, kan ensidig løse saken dersom den mener at det lar seg gjøre. I motsatt fall følger det av punkt 2 at det kan tas kontakt med den kompetente myndighet i den annen stat med sikte på en gjensidig løsning.

Etter punkt 3 kan de kompetente myndigheter ved gjensidig avtale også løse vanskeligheter eller tvil om fortolkningen av skatteavtalen. De kan også rådføre seg med hverandre med tanke på å unngå dobbeltbeskatning i de mulige tilfeller som ikke er løst i avtalen.

Artiklene 26 og 27 inneholder bestemmelser om henholdsvis utveksling av opplysninger og bistand til innfordring av skattekrav. Disse bestemmelsene er i overensstemmelse med OECDs mønsteravtale. Oppdatering av avtalebestemmelser om slik administrativt skattesamarbeid er et viktig formål ved reforhandling av eldre skatteavtaler.

Artikkel 28 inneholder særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat.

Artiklene 29 og 30 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 29 skal statene underrette hverandre skriftlig, gjennom diplomatiske kanaler, når de nødvendige tiltak for å sette avtalen i kraft er gjennomført. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underrettelser og får deretter virkning for alle inntekter som utbetales på eller etter første dag i januar i det kalenderåret som følger etter det året avtalen trer i kraft.