4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget om å fastsette en midlertidig forskriftshjemmel som gir Kongen myndighet til å gjeninnføre de midlertidige reglene om utvidet adgang til å beslutte at forhandlingsmøter eller møter i klagesaker helt eller delvis skal holdes som fjernmøter, at avhør skal gjennomføres som fjernavhør, at vedtak kan treffes på grunnlag av en kombinasjon av muntlig behandling i møte og sakens dokumenter, og at rådslagning og avstemning i fylkesnemnda kan skje ved fjernmøte.

Fylkesnemndenes virksomhet er sentral for ivaretakelse av utsatte barn og unge. Fylkesnemndene behandler tvangssaker etter barnevernloven, herunder vedtak om omsorgsovertakelse, tvangsplassering på institusjon for barn med alvorlige atferdsvansker, saker om samvær og tilbakeføring til foreldre etter et vedtak om omsorgsovertakelse, tvangsadopsjon og besøksforbud. Fylkesnemndene behandler også klager over midlertidige akuttvedtak som treffes av barnevernstjenestens leder.

Det er av avgjørende betydning at fylkesnemndene kan opprettholde en forsvarlig og rettssikker virksomhet for å gi barn nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse også under utbrudd av covid-19. I ytterste konsekvens kan svekket saksavvikling gå ut over barns liv og helse. At fylkesnemndenes virksomhet fungerer er viktig for at den kommunale barnevernstjenestens arbeid ikke skal stoppe opp og barn ikke få den hjelpen de har behov for. Videre er fylkesnemndenes virksomhet viktig for at barn som allerede er under barnevernets omsorg eller i barnevernstiltak får ivaretatt sine rettigheter. Det gjelder også deres foreldre. Fylkesnemndene må også være i stand til å behandle klager over tvangsvedtak og endringssaker.

Tvangssaker etter barnevernloven er svært inngripende for barn og foreldre og det stilles strenge krav til å ivareta deres rettssikkerhet. Dette omfatter både prosessuelle rettigheter og grunnleggende menneskerettigheter, herunder retten til familieliv og en rettferdig rettergang. Disse rettighetene må ivaretas på en forsvarlig måte også under utbrudd av covid-19.

Behovet for midlertidige regler med tilpasninger i prosessregelverket har tidligere hovedsakelig vært vurdert ut fra den generelle smittesituasjonen. Det har først og fremst vært de nasjonale og regionale smitteverntiltakene med karantene- og isolasjonsplikt og anbefalingene om fysisk avstand som har vært førende for tilpasningene. I skrivende stund er tiltakene fjernet, og det gjelder kun en anbefaling om å holde seg hjemme ved nyoppståtte luftveissymptomer.

Covid-19-pandemien har imidlertid vist seg å være uforutsigbar. Som med andre virus skjer det stadig små endringer i virusets arvemateriale (mutasjoner). Mutasjoner som får betydning for smittsomhet, alvorlig sykdom og beskyttelse etter vaksinasjon, kan få betydning for hvordan pandemien utvikler seg. Erfaringene fra høsten 2021 viser at det på kort varsel kan bli aktuelt å innføre strengere smitteverntiltak. Den økende smitten førte til at det mot slutten av 2021 igjen ble innført både regionale og nasjonale tiltak. Den nye virusvarianten omikron overtok som dominerende variant i løpet av kort tid. Den nye varianten hadde større spredningsevne og førte til det høyeste antall meldte tilfeller av covid-19-smitte på én uke (uke 6 i 2022) så langt i pandemien. De høye smittetallene førte til at mange måtte holde seg hjemme og hadde fravær fra jobb mv., inkludert foreldre som måtte være hjemme med smittede barn.

I FHIs ukesrapport for uke 17 i 2022 fremgår følgende:

«Covid-19-pandemien pågår fortsatt. Selv om epidemien i Norge nå er på retur, er det behov for styrket overvåking, gode planer og økt beredskap for å møte eventuelle endringer i situasjonen. Det er fortsatt en risiko for nye bølger av covid-19 med omikron-liknende varianter eller med helt nye, mer virulente varianter som kanskje også unndrar seg dagens vaksiner. Kommunene må følge situasjonen og være årvåkne for forverring av epidemien, og helseinstitusjonene må være forberedt på håndtering av utbrudd i tråd med regjeringens oppdaterte strategi av 5. april.»

I FHIs ukesrapport for uke 20 i 2022 fremgår følgende:

«Overvåkingsdata kan indikere at epidemien ikke lenger minker. Dette understreker behovet for fortsatt overvåking, beredskap og planer for å møte eventuelle endringer i situasjonen…»

For departementet fremstår det på nåværende tidspunkt som et åpent spørsmål om det også etter at den midlertidige loven oppheves 1. juli 2022 igjen vil kunne bli nødvendig med regler om en utvidet adgang til fjernmøte, fjernavhør, delvis skriftlig behandling og rådslagning og avstemning ved fjernmøte. Den høye vaksinedekningen i befolkningen sammenholdt med dagens lave tiltaksnivå kan isolert sett tale for at det ikke vil bli behov for å gjeninnføre de midlertidige reglene. Departementet vurderer det likevel slik at usikkerheten knyttet til pandemiens videre forløp gjør at det bør være en mulighet for å raskt kunne gjeninnføre slike regler dersom smittesituasjonen på nytt skulle tilsi det.

Sammenlignet med en midlertidig lov vil en midlertidig forskriftshjemmel gi større fleksibilitet og tidsmessig handlingsrom når det gjelder vurderingen av behovet for å innføre eller avvikle midlertidige regler. En utfordring med å skulle sørge for nødvendige tilpasninger gjennom å fremme lovproposisjoner om gjeninnføring av den midlertidige loven, er at vurderingene av smittesituasjonen og behovet for tilpasninger må gjøres lang tid i forveien før en proposisjon fremmes. Høringsgrunnlaget vil ligge ytterligere tilbake i tid. Ved en innføring av nødvendige tilpasninger i en forskrift vil vurderingene kunne gjøres tettere opptil vedtakelsen. Departementet mener at behovet for å kunne innføre og avvikle nødvendige tilpasninger vil være bedre ivaretatt med en forskriftshjemmel som gjør det mulig for myndighetene å vurdere midlertidige tilpasninger ut fra den aktuelle smittesituasjonen til enhver tid.

Departementet foreslår at den midlertidige loven med forskriftshjemmel blir opphevet 1. januar 2024. Situasjonen etter utbruddet av covid-19 har til nå vært preget av at det har vært vanskelig å forutse behovene for midlertidige tilpasninger. Det har vært behov for å forlenge de midlertidige reglene i flere omganger. Departementet mener at det bør tas høyde for dette fremover, og at det av den grunn er hensiktsmessig at forskriftshjemmelen har en varighet til 1. januar 2024. At en forskriftshjemmel gis lengre varighet enn hva som har vært tilfelle for den midlertidige loven, må ses i sammenheng med at en midlertidig forskrift som gis med hjemmel i loven, kun kan fastsettes dersom det er nødvendig og forsvarlig, må oppheves når behovet ikke lenger er til stede, og uansett ikke kan vare i mer enn fire måneder av gangen.

Det vises også til at Justis- og beredskapsdepartementet nylig fremmet en lovproposisjon (Prop. 97 L (2021–2022) Endringer i straffeprosessloven og tvisteloven mv. (fjernmøter og fjernavhør i domstolene mv.)) for Stortinget som inneholdt et forslag om en midlertidig forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å fastsette midlertidige regler om fjernmøter i straffesaker for domstolene dersom det er nødvendig som følge av utbruddet av covid-19, og nødvendig og ubetenkelig i den enkelte sak. Forslaget fikk bred støtte i høringen, herunder fra Norges Høyesterett, Riksadvokaten, Domstolsadministrasjonen, samt flere lagmannsretter og tingretter. Det var enighet blant høringsinstansene om at de midlertidige reglene om fjernmøter har vært avgjørende for saksavviklingen i domstolene under pandemien, og at plutselige endringer i smittesituasjonen tilsier at regulering i forskrift er vesentlig mer egnet enn formell lov. Stortinget vedtok enstemmig forslaget den 3. juni 2022, jf. Innst. 384 L (2021–2022).

Saksbehandlingen i fylkesnemndene er basert på de grunnleggende saksbehandlingsprinsippene som er lagt til grunn i tvisteloven. Fylkesnemndene er på samme måte som domstolene en arena hvor mange parter må møtes, og hvor en parts sykefravær kan medføre forsinkelser i saksprosessen. Fylkesnemndene er også avhengig av å ha en forsvarlig saksavvikling av hensyn til partenes rettssikkerhet. Barne- og familiedepartementet mener derfor det bør gjelde like muligheter for å innføre midlertidige bestemmelser om avvikling av saker ved fjernmøter i nemndene som i straffesaker for domstolene, dersom det er nødvendig som følge av utbrudd av covid-19.