2 Bakgrunn

Koronaviruset SARS-CoV-2 har spredt seg mellom mennesker siden slutten av 2019, og kan medføre sykdommen covid-19. Viruset har forårsaket en helt ekstraordinær situasjon, og det har blitt satt i verk en rekke smitteverntiltak for å forebygge spredning.

Selv om den individuelle alvorligheten av covid-19 kan se ut til å være nokså lav for befolkningen som helhet, er alvorlighetsgraden sterkt aldersavhengig, og øker betydelig fra 60–70 års alder. En ukontrollert pandemi vil gi en samlet stor sykdomsbyrde med hundretusener av syke, titusener av sykehusinnleggelser og mange med for tidlig død, også blant personer i yngre aldersgrupper.

WHO erklærte 23. januar 2020 covid-19 som en public health emergency of international concern etter Internasjonalt helsereglement (IHR). Sykdommen ble erklært som en pandemi 11. mars 2020. Smittevernloven gir sammen med helseberedskapsloven og folkehelseloven rammer og virkemidler til å håndtere pandemien og iverksette nødvendige tiltak i samsvar med tilrådninger fra WHO. Alle fullmaktene i smittevernloven er utløst ved at sykdommen ble definert som en allmennfarlig smittsom sykdom 31. januar 2020 og utbruddet har blitt erklært som et alvorlig utbrudd.

Den særlige fullmakten for Kongen i smittevernloven § 7-12 ble våren 2020 benyttet for å gi blant annet forskrifter om isolering av bekreftet syke personer og smittekarantene. Disse tiltakene har nå hjemmel i midlertidig lov 16. juni 2020 nr. 112 om endringer i smittevernloven (hjemmel for forskrifter om isolering og begrensninger i bevegelsesfriheten mv.). Loven oppheves 1. juli 2021.

Helse- og omsorgsdepartementet viser til at behovet for den midlertidige loven er nærmere omtalt i Prop. 130 L (2019−2020). Se særlig kapittel 4 om beskrivelsen av gjeldende rett, herunder Grunnloven og folkerettslige forpliktelser og kapittel 7 om departementets vurdering av behov for lovendring og forslag om ny midlertidig bestemmelse. Det vises også til innstillingen fra helse- og omsorgskomiteen, Innst. 385 L (2019−2020).

Under pandemien har de viktigste tiltakene siden starten vært å finne de smittede ved testing og mistenkt smittede ved smitteoppsporing, og så skille disse fra andre gjennom henholdsvis isolering og karantene for å forebygge videre smitte. På grunn av den uforutsigbare situasjonen, er det nå vanskelig å vurdere hvor lenge det vil være behov for isolering og karantene. Usikkerheten om leveranser og effekt av vaksinene medfører at det kan være behov for smittekarantene og isolasjon en viss periode frem i tid. Etter Helse- og omsorgsdepartementets vurdering er det derfor behov for å forlenge lovens varighet, slik at det er tilstrekkelig hjemmel for forskrifter om isolering og smittekarantene etter 1. juli 2021.

2.1 Nærmere om testing, isolering, smitteoppsporing og karantene (TISK)

En sentral del av regjeringens strategi forkortes «TISK» – for testing ved sykdomsmistanke, isolering av covid-19-smittede, smitteoppsporing og karantene av nærkontakter.

Landets kommuner har i forbindelse med håndtering av covid-19-pandemien fått ansvar for å gjennomføre omfattende testing for å kunne finne og isolere de som er smittet, drive smitteoppsporing og sette nærkontakter i karantene. Det vises til Prop. 1 S (2020–2021) Tillegg 1 med omtale av betydningen av at TISK-arbeidet fungerer. Kommunene har fått bevilget ekstra midler for 1. halvår 2021 for å dekke merutgifter og mindreinntekter i forbindelse med koronapandemien. Regjeringen har varslet at ytterligere behov for tilleggsbevilgninger for å dekke merutgifter til koronapandemien i 2021 vil bli vurdert i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.