7 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at den midlertidige lovbestemmelsen i smittevernloven § 4-3a som gir hjemmel for isolering og smittekarantene, forlenges frem til 1. januar 2022.

Departementet viser til drøftelsene av behovet og begrunnelsen for lovhjemmelen som fremgår i Prop. 130 L (2019–2020), spesielt punkt 7.3 og legger disse til grunn. Departementet vil særlig vise til de grunnleggende kravene til smitteverntiltak i smittevernloven § 1-5, som innebærer at tiltak i forskriften ikke kan vare lenger enn nødvendig, i tillegg til at de skal være medisinskfaglig begrunnet og være tjenlig etter en helhetsvurdering.

Smitteverntiltakene som er iverksatt tar sikte på å holde pandemien under kontroll. Tidlig oppdaging og isolering av smittede, og oppfølging av nærkontakter av smittede for å hindre videre smitte, er blant de mest sentrale kontaktreduserende tiltakene som er blitt tatt i bruk. Smitteverneffekten av isolering av personer som er smittet av viruset og karantene for nærkontakter, er antatt å være stor på grunn av at påviste og potensielle smittekilder fjernes fra samfunnet så lenge de kan smitte andre.

Å hindre at personer som ikke selv er klar over at de kan være smittet fra å smitte videre, skjer gjennom smitteoppsporing. Oppsporing og oppfølging av nærkontakter har størst betydning når antallet smittede er nokså lavt, men kan også være viktig senere for å redusere smittetrykket og kartlegge hvor i samfunnet smittespredningen skjer.

Departementet legger til grunn at isolering av bekreftet smittede vil være et av de tiltakene det kan være behov for å ha over en lengre periode, også etter at samfunnet blir mer normalisert. Departementet mener at det i en periode fremover også kan være behov for karantene eller andre tiltak for personer som har hatt nærkontakt med smittede personer.

Departementet mener at smitteverntiltakene som er tatt i bruk er nødvendige i den ekstraordinære smittesituasjonen vi nå står i og fortsatt vil være nødvendig en periode fremover. Tiltakene justeres hyppig når ny kunnskap er tilgjengelig og når smittepresset tilsier det. Folkehelseinstituttet skriver at utbrudd med nye virusvarianter hittil i stor grad har blitt kontrollert med forsterket testing, isolasjon, smitteoppsporing og karantene (TISK)¸ se FHIs ukesrapport for uke 8. Enkelte utbrudd er omfattende og krevende å håndtere med omfattende smitteoppsporing, testing og karantenesetting.

Mental helse og Folkehelseinstituttet pekte i sine høringssvar på at videreføring av lovhjemmelen i ett år er noe lenge. Folkehelseinstituttet begrunner dette med at «usikkerheten om leveranser og virkninger av vaksinene gjør at det kan være at epidemien varer utover høsten og inn i 2022. Når store deler av befolkningen er beskyttet gjennom vaksinasjon og de ubeskyttede har veldig lav risiko for alvorlig forløp, vil isolering og karantene framstå som stadig mer uforholdsmessige virkemidler. Da kan forskriftens bestemmelser om smittekarantene og isolering oppheves, og da kan også § 4-3 a oppheves». Departementet er enig i dette, og vil understreke at pliktene om smittekarantene og isolering i forskriften vil oppheves så snart tiltaket ikke er nødvendig og forholdsmessig. Epidemien er av en uforutsigbar karakter, og det vil derfor være hensiktsmessig å kunne ha hjemmelen til å kunne gi forskrifter inntil epidemien ikke lenger utgjør noen fare for befolkningen. Departementet er likevel enig i at lovhjemmelens varighet i forslaget er noe lenge og foreslår derfor at bestemmelsen oppheves 1. januar 2022.

Bestemmelsen gir hjemmel til forskrifter om isolering eller andre begrensninger i bevegelsesfriheten for personer som er smittet, kan antas å være smittet eller har forhøyet risiko for smitte, herunder personer som har hatt nærkontakt med bekreftet smittet person. Bestemmelser om smittekarantene og isolering fremgår av covid-19-forskriften. Personer som er antatt smittet med SARS-CoV-2 er pålagt å være i smittekarantene, jf. forskriften § 4 første ledd bokstav b. De nærmere kravene til personer i smittekaratene fremgår av § 5a. Krav om isolering fremgår av § 7. I § 4c fremgår det at smittekarantene kan forkortes ved negativt testresultat tatt tidligst syv døgn etter nærkontakt med en smittet person.

I covid-19-forskriften § 4 andre ledd er det gitt unntak fra plikten til smittekarantene for personer som ved godkjent laboratoriemetode kan dokumentere at de i løpet av de siste seks månedene har gjennomgått covid-19. Det kreves dokumentasjon fra norsk helse- og omsorgstjeneste.

Advokatforeningen mente at hjemmelen i § 4-3a bør begrenses med hensyn til hva isolasjonen og de andre smitteverntiltakene kan bestå i, eller hvor lenge tiltakene kan vare, også i lys av at det er tilkommet mer kunnskap siden bestemmelsen ble vedtatt. Departementet viser til at det må gjøres en konkret vurdering av tiltak som hjemles i smittevernloven, og at de grunnleggende vilkårene i § 1-5 oppstiller rammer for hva som vil ha hjemmel etter loven. Departementet mener derfor at det ikke er grunn til å presisere lovhjemmelen ytterligere, men bemerker her at kravet til forholdsmessighet innebærer at også tidsrommet for tiltak bør angis i forskrift. Tidsrom for smittekarantene er i dag begrenset til 10 dager, eventuelt til det påvises negativt resultat fra test tatt tidligst syv døgn etter nærkontakt med en smittet person. Ved påvist SARS-CoV-2 er det imidlertid en konkret vurdering av når en person ikke lenger er smitteførende som tilsier hvor lenge det er nødvendig med isolering.

Mange av privatpersonene som har inngitt høringssvar er kritisk til at smitteverntiltakene bryter med menneskerettigheter som følger av Grunnloven og internasjonale forpliktelser. Departementet vurderer at mange av innspillene ikke er direkte relevant for denne høringen. Det påpekes likevel at pliktene som kan pålegges den enkelte i forskrifter, vil være inngrep i privatlivet og i bevegelsesfriheten, men at disse anses å være nødvendige og forholdsmessige tiltak. Departementet viser til at konsekvensene av å ikke innføre slike tiltak kan være svært alvorlige, både for samfunnet og den enkelte. I en krise som vi nå står i har staten en forpliktelse til å iverksette tiltak for å sikre retten til liv og helse, jf. blant annet Grunnloven § 93, den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 2 nr. 1, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 6 nr. 1 og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 nr. 1.

For å kunne gjøre inngrep i rettighetene til privatliv og bevegelsesfrihet etter Grunnloven §§ 102 og 106 og EMK art 8, kreves at inngrepet er forholdsmessig og nødvendig ut fra legitime formål som å beskytte helse og at inngrepet følger av lov. Smitteverntiltak etter smittevernloven må oppfylle vilkårene i den aktuelle lovhjemmelen og kravene i smittevernloven § 1-5. Vurderingene § 1-5 forutsetter at det er gjort en medisinskfaglig vurdering som tilsier at tiltaket vil være et effektivt virkemiddel for å hindre spredning av en alvorlig sykdom. Vurderingene må blant annet baseres på sykdommens alvorlighet og smittsomhet og om isolering eller smittekarantene er effektive tiltak for å beskytte samfunnet. Departementet legger etter dette til grunn at forskriftene som blir vedtatt etter § 4-3a vil være i samsvar med Grunnloven og våre internasjonale forpliktelser.

Det vil kreves at tiltaket er både nødvendig og forholdsmessig, herunder at tiltaket ikke er mer inngripende enn nødvendig og ikke varer lenger enn nødvendig. Det har i tiden etter innføringen av smittekarantene i mars 2020 blitt foretatt justeringer på grunnlag av ny kunnskap om viruset. I mars 2020 var det plikt til 14 dagers karantene, mens fra mai 2020 ble dette kravet redusert til 10 dager. Fra 26. januar 2021 ble det gitt adgang til å forkorte smittekarantenetiden ved negativt resultat på test tatt tidligst syv døgn etter nærkontakt med en smittet person.

Departementets forslag til lovbestemmelse vil gi fortsatt hjemmel til å gi regler i forskrift om isolering og smittekarantene som generelle plikter uten at det fattes individuelle vedtak. Advokatforeningen og ICJ Norge pekte i høringen på at det var nødvendig med klarere saksbehandlingsregler. ICJ Norge mente det er meget viktig at det fremgår tydelig av bestemmelsen hvem som kan gis kompetanse til å utføre de faglige vurderingene som gir grunnlag for å ilegge begrensninger i bevegelsesfrihet. Departementet viser til at tiltakene er generelle befolkningsrettede tiltak fastsatt i forskrift. Covid-19-forskriftens bestemmelser om isolering og smittekarantene gir handlingsplikter til en ubestemt krets av personer som oppfyller gitte kriterier. For eksempel har personer med bekreftet smitte av covid-19 plikt til å oppholde seg i hjemmet og så langt som mulig unngå nærkontakt med andre husstandsmedlemmer. Plikten inntrer ved at smitte bekreftes. Det fattes ikke enkeltvedtak etter disse bestemmelsene.

Alternativet til slik forskriftsregulering er å ha generelle anbefalinger om hva bekreftet smittede og deres nærkontakter bør gjøre for å hindre spredning av smitte. Dersom smittede personer eller deres nærkontakter ikke hadde etterlevd slike anbefalinger, kunne det eventuelt fattes vedtak om tvungen isolering dersom disse personene ikke hadde latt seg isolere frivillig, etter smittevernloven kapittel 5.

Departementet viser til at covid-19-forskriftens bestemmelser som gir generelle handlingsplikter for den aktuelle personkretsen synes å ha virket etter sin hensikt. Det har gitt klare føringer for den enkelte smittede, samtidig som selve ordningen er svært lite ressurskrevende å administrere. I en avveiing mellom den enkeltes rett til bevegelsesfrihet og behovet for å beskytte samfunnet mot spredning av smitte, mener departementet at slike generelle handlingsplikter vil være forholdsmessige, forutsatt at personkretsen er basert på en medisinskfaglig vurdering og retter seg mot personer som har forhøyet risiko for å smitte andre.

Departementet viser videre til at det ikke er aktuelt å benytte tvang for å gjennomføre karantene eller isolering etter forskrifter med hjemmel i forslaget til ny § 4-3 a. Dersom gjennomføring skal skje med tvang, vil det først måtte fattes vedtak etter smittevernloven §§ 5-2 eller 5-3 og gjennomføring av tvang må skje i samsvar med §§ 5-3 eller 5-4. Sakene må følge de prosessuelle reglene i §§ 5-5 til 5-9.

Brudd på forskrifter med hjemmel i smittevernloven er straffesanksjonert. Det er kun gitt unntak for overtredelse av plikter etter loven § 5-1 eller plikter som omfattes av helsepersonellovgivningen. Isolering og smittekarantene er i dag blant de bestemmelsene som er sanksjonert med straff, jf. smittevernloven § 8-1 og covid-19-forskriften § 24. Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Departementet mener at det kan være et behov for slik sanksjon, og foreslår derfor ikke at § 4-3 a unntas fra muligheten til å kunne straffe overtredelser. Dette må vurderes konkret ut fra smittesituasjonen og behov.

Departementet er enig med Akershus universitetssykehus HF i at begrensningene som innføres har til hensikt å forebygge smitte med viruset SARS-CoV-2 og at ordlyden derfor bør justeres for å bli mer presis.

Departementet foreslår å videreføre adgang til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om krav til undersøkelser i forbindelse med eller til erstatning for isolering eller smittekarantene etter den midlertidige hjemmelen i § 4-3 a. Det er for eksempel innført testing som forutsetning for unntak fra smittekarantene. Undersøkelse og testing som erstatning for karantene vil kunne medføre lavere tiltaksbyrde for den enkelte og samfunnet.