3 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artikkel 1 inneholder regler om avtalens anvendelsesområde. På tilsvarende måte som artikkel 26 i OECDs mønsteravtale for skatteavtaler fastslår artikkelen en plikt til å innhente og utveksle alle opplysninger som er overskuelig relevante for fastsetting, ligning og innkreving av de skatter som avtalen gjelder for, så vel som rettsforfølging både i sivile saker og straffesaker. De rettigheter og vern en person har under lovgivningen eller i henhold til administrativ praksis i den avtalepart som blir anmodet om å fremskaffe opplysningene, gjelder så langt de ikke unødig hindrer eller forsinker en effektiv utveksling av opplysninger.

I likhet med hva som følger av OECDs mønsteravtale for utveksling av opplysninger fastslår artikkel 2 at avtalepartene ikke er forpliktet til å fremskaffe opplysninger som verken myndighetene har, eller som en person under dens jurisdiksjon er i besittelse av eller har kontroll over.

Artikkel 3 inneholder bestemmelser om hvilke skatter som omfattes av avtalen. Bestemmelsen fastslår at avtalen skal gjelde for skatter av enhver art som utskrives i avtalepartene. Avtalen vil også få anvendelse på enhver identisk eller vesentlig lignende skatt som etter undertegningsdatoen utskrives i avtalepartene.

Artikkel 4 inneholder definisjoner av ulike ord og uttrykk som blir brukt i avtalen. Definisjonen av Norge omfatter også norsk kontinentalsokkel. I likhet med våre øvrige informasjonsutvekslingsavtaler og skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger OECDs mønsteravtale for utveksling av opplysninger.

Artikkel 5 fastsetter hvordan informasjonsutvekslingen skal gjennomføres og hvilke plikter partene har i forbindelse med en anmodning om opplysninger. Opplysningene skal innhentes for de formål som er angitt i artikkel 1 og utveksles uten hensyn til hvorvidt de forhold som undersøkes ville anses å utgjøre en straffbar handling i den anmodede avtalepart. Etter punkt 2 skal den anmodede part anvende alle relevante midler for å innhente opplysningene, selv om denne part ikke trenger opplysningene til egne formål. I den utstrekning det er tillat etter den anmodende parts interne lovgivning, og dersom det er særlig anmodet om det, skal den anmodede part også utveksle opplysninger i form av vitneforklaringer og bekreftet kopi av originaldokumenter, jf. pr. 3.

Etter punkt 4 plikter partene å sørge for at de nødvendige fullmakter foreligger for å kunne innhente og utveksle opplysninger fra banker, finansinstitusjoner, forvaltere og andre som opptrer i egenskap av representant eller fullmektig. Bestemmelsen presiserer også at partene skal forsikre seg om at det foreligger nødvendige fullmakter for å innhente og utveksle opplysninger om eierskap og alle ledd i kjeden av eierskap i selskaper, sammenslutninger, truster, stiftelser og andre juridiske personer, samt opplysninger om stiftere, forvaltere, medlemmer av stiftelsesstyre, begunstigede og andre lignende personer i truster og stiftelser.

Punkt 5 gir detaljerte regler om hvilken informasjon en anmodning om opplysninger skal inneholde. Bestemmelsen følger i all hovedsak tilsvarende bestemmelse i OECDs mønsteravtale. Etter bestemmelsen skal den anmodende part blant annet avgi en erklæring om at den har uttømt alle tilgjengelig midler for å innhente opplysningene på eget territorium, unntatt de som ville innebære uforholdsmessige vanskeligheter. Denne begrensningen er tatt inn for å avgrense mot såkalte «fisketurer».

Punkt 6 inneholder bestemmelser som skal sikre en effektiv saksbehandling og sørge for at informasjonsutvekslingen mellom landene skal være effektiv og rask.

Artikkel 6 gir uttømmende regler for når en part kan avslå en anmodning om opplysninger. Artikkelen følger OECDs mønsteravtale for informasjonsutveksling. Etter bestemmelsen kan en part avslå en anmodning om opplysninger dersom anmodningen ikke er fremmet i samsvar med avtalen. Etter punkt 2 er en part ikke forpliktet til å gi opplysninger som ville avsløre noen handels-, nærings-, industrielle-, kommersielle- eller yrkesmessige hemmeligheter eller forretningsmetoder. Videre er en part ikke forpliktet til å innhente eller utveksle konfidensiell kommunikasjon mellom advokat og klient som er underlagt yrkesmessig taushetsplikt. En part kan også avslå en anmodning om opplysninger, dersom utveksling av opplysningene ville stride mot allmenne interesser eller opplysningene er anmodet for å administrere eller iverksette diskriminerende tiltak mot en statsborger av den anmodede part. En anmodning om opplysninger kan imidlertid ikke avslås på grunnlag av at skattekravet som foranlediger anmodningen er bestridt, jf. punkt 5.

Artikkel 7 inneholder bestemmelser om taushetsplikt i samsvar med bestemmelsene i OECDs mønsteravtale. Bestemmelsen presiserer at opplysninger som er mottatt i medhold av avtalen, skal behandles som konfidensielle på samme måte som informasjon som er innhentet etter intern lovgivning i avtalepartene. Bestemmelsen presiserer at opplysninger innhentet i medhold av avtalen ikke kan gjøres tilgjengelige for andre personer, enheter eller myndigheter eller andre jurisdiksjoner, uten skriftlig samtykke fra den anmodede parts kompetente myndigheter. Etter bestemmelsene i artikkel 10 (opphør) skal disse bestemmelsene fortsette å gjelde også i tilfelle avtalen på et senere tidspunkt sies opp av avtalepartene.

I artiklene 8–10 er det tatt inn bestemmelser om gjensidige avtaleprosedyrer, ikrafttredelse og opphør av avtalen. Avtalen vil tre i kraft på den trettiende dag etter mottakelsen av den siste underrettelsen fra avtalepartene om at de internrettslige prosedyrene for å sette avtalen i kraft er gjennomført og skal deretter ha virkning for straffbare skattesaker fra denne datoen. For alle andre saker vil avtalen ha virkning for skatteperioder som begynner på eller etter den første dagen i januar året etter ikrafttredelsesdatoen, eller der det ikke er noen skatteperiode, for alle skattekrav som oppstår på eller etter denne datoen.